Håp i mørket

Min bestemor med mine to barn. Begge bilder fra 2017.
og måtte søke ly hos andre, eller oppholde oss ute. Bedre ble
det ikke da jeg fikk en lillesøster, Bora.
Mor kunne ikke tenke seg å flykte derfra uten å ta oss
med, så en dag pakket hun sammen de få tingene vi hadde,
og vi bar dem med oss og forlot huset, til stor oppstandelse i
nabolaget. Folk ropte ukvemsord etter oss, ‘Se der drar hun
sin vei med de to små rotteungene sine’.
Minnet om den dagen gir meg fortsatt tårer i øynene.
Dagene som fulgte ble fulle av utfordringer, men de tjente
vel også som en påminnelse om at fortiden ikke behøver å
bestemme framtiden vår. Hindringer i vår vei kan Gud ta i
bruk som et middel til å styrke oss og forberede oss til det som
senere møter oss i livet.
Å vokse opp uten en far, ble mer og mer vanskelig for meg.
Skolekameratene mine begynte å gi meg stygge kallenavn, for
faktisk var det slik i våre fattigslige små isolerte samfunn der
i Øst-Kongo, at det å vokse opp uten en far, var en stor skam.
En barndom i store trengsler 13