Håp i mørket

Min mor og min bestemor
Vår familiesituasjon var ganske krevende. Så for å prøve å
skaffe midler til familien, måtte mor reise fra oss barna og
overlate ansvaret til sin egen mor, som var enke, men hun viste
stor omsorg for oss. At mor måtte skaffe seg inntekt på måter
som ikke kan kalles særlig ærefulle, viser bare hvor mye det
var om å gjøre for henne å sørge for at vi barna hadde det vi
trengte. Hun ble ikke mindre beundringsverdig i mine øyne
av den grunn. Hun var en heltinne.
Gratis skolegang var et ukjent begrep i mitt hjemland. Så
jeg måtte prøve selv å finne en måte å få meg utdannelse på.
Min bestemor skaffet det nødvendigste av matvarer på vår lille
grønnsakhage, og dro nesten hver dag, tross alle sine plager,
de to mil til byen for å selge noe av det hun høstet. Slik fikk
vi litt skolegang. Men da jeg var 12 år gammel, begynte jeg
å tjene egne penger til utdannelsen, enten ved å selge sukkerrør
og små bensin beholdere, eller ved å hjelpe bestemor på
åkeren. I motsetning til mange av mine jevnaldrende, som
endte opp som gatebarn, satset jeg alt på å få meg en utdannelse.
Og ved god hjelp av familie og venner, senere også av
fremmede, nådde jeg mitt mål.
Det var et under at jeg ikke ga opp. Kampen min kan
ligne på det som Jakob skriver i begynnelsen av sitt brev i
Bibelen: Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle
slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det
utholdenhet. Men utholdenheten må føre til fullkommen gjerning,
så dere kan være fullkomne og hele. Mot alle odds, fant
jeg styrke og utholdenhet i troen på Guds trofasthet. Midt i
fattigdom og hundre grunner til å gi opp, fikk jeg kraft til å
holde ut, slik det står i begynnelsen av Salmenes bok i Bibelen:
Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei
En barndom i store trengsler 15