Den uventede reisen av Simon Åadahl

«Takk, mamma. Takk for alle disse årene. For at du var der. For din
kjærlighet og omsorg, og for at du tok hånd om alle oss ville gutter. Takk
for alt, mamma. Jeg elsker deg.»
Akkurat da jeg hadde sagt disse ordene, hendte det plutselig noe veldig
merkelig. Over mamma, cirka femti centimeter ovenfor kroppen hennes, ble
det liksom åpnet en usynlig luke. Den intensive varmestrålen fra denne «luken»
slo imot meg. Der og da kunne jeg ikke fatte hva jeg kjente og opplevde,
men i ettertid har jeg innsett at det var et slags farvel fra mamma som åpenbarte
seg for meg. Ute var det vinterkulde, og inne på rommet der mamma lå
var det også veldig kaldt, men varmen fra den åpnede «ovnsdøren» strålte imot
meg. Jeg gråt og hulket ved mammas sykeseng, samtidig som varmen som
strømmet imot meg fra den åpne luken omsluttet meg i en usynlig klem. Det
hele foregikk bare noen sekunder. Så ble luken lukket, og varmen forsvant.
Jeg gikk på toalettet. Da jeg så meg i speilet, oppdaget jeg at jeg var helt
ildrød i ansiktet. Det så faktisk ut som om jeg hadde ligget for lenge i solen.
Mamma dro hjem til Herren ett døgn senere. I dag vet jeg at begrepet død
ikke eksisterer for den som går med Gud. Han er nemlig bare liv og overflod.
Da mamma ble begravet, sto pappa og takket Gud, som vanlig, for de
årene han hadde fått sammen med mamma. Begravelsen ble, til tross for
alle tårer og den smertefulle sorgen, en lys minnehøytid.
***
Kronoby, der jeg og alle mine søsken ble født, tilhører den delen av Finland
som kalles Svenskfinland. Menneskene som bor der, er tospråklige. Svensk
er majoritetsspråket og finsk minoritetsspråket. Dialekten som brukes i Kronoby
er svært spesiell. Det er en svensk dialekt som kalles «Krombidialekten»
og som stammer direkte fra gammelsvensk, hvor mange av de tusen år gamle
ordene og uttrykkene har blitt bevart. Diftonger og svært spesielle forkortelser
gjør at det nesten høres ut som om Kronoby-folk synger når de prater.
Da jeg var to år og Frank ennå ikke født, hadde mamma en svært sterk
åndelig opplevelse, en dag da hun var ute og plukket ugress i en av engene
våre. Helt plutselig ble hun slått i bakken av en usynlig kraft. Da hun lå på
bakken, så hun noe skrevet med ildskrift på hele himmelen over henne, som
hun gjemte og bar med seg i sitt hjerte resten av sitt liv. Budskapet hun så
i flammende ildskrift på den finlandske himmelen, var: «Dine sønner skal
bli til velsignelse for Nordens folk.»
Min mamma var en enkel og ydmyk kvinne. Hun nevnte ikke denne
opplevelsen for noen, selv ikke for sin ektemann. Først noen måneder før
26