Vern om Livet nr. 4-2023

ØYVIND HÅBREKKE ER KRF-POLITIKER
OG FORFATTER AV BOKEN «DEN LIBERALE FAMILIEN
– BIOLOGIENS COMEBACK?»
FOTO PER SVEINUNG LARSEN
gjesteskribenten
Fire trender – og et håp
Det er nå flere trender i tiden som peker i retning av økt press mot menneskeverdet.
Debatten om dem har en tendens til å foregå i ulike rom. Jeg vil hevde at vi i større
grad bør se dem i sammenheng.
Den første trenden er det økende presset for å
utvide abortloven. Dagens lov har mange problematiske
sider, og abortspørsmålet har mange
vanskelige dilemmaer. De siste årene har det
skjedd en endring i det politiske miljøet der stadig
flere ønsker å utvide grensen for kvinnens frie valg
til et sted rundt 20 uker, der noen ønsker 18 og
andre 22 uker.
Dødshjelp får sterkere rotfeste
I den andre enden ser vi at tanken om eutanasi
og dødshjelp får sterkere rotfeste i mange vestlige
land. Selv om de fleste politiske partiene holder
fast på sin motstand, er det likevel noen underliggende
tendenser som gjør at vi må være forberedt
på sterkere debatt framover.
Vi tenker gjerne at dødshjelp handler om avslutningen
av livet for alvorlig syke og ofte eldre
mennesker. Det har fått altfor lite oppmerksomhet
at våre naboland, Belgia og Nederland har åpnet
for dødshjelp også for barn. Når du først har definert
dette som rettighet, gir det liten mening å ikke
la de aller minste få samme rettigheter som voksne.
Ser man disse to trendene sammen, ser vi at vernet
om livet presses fra begge ender, og i våre naboland
møtes disse endene nå. Det sier seg selv at
abortgrenser rundt 20 uker, nær fosterets levedyktighet
utenfor livmor, da fort også kan utfordres.
Hva er et verdig liv?
Den tredje trenden er utviklingen av fosterdiagnostikken
og utviklingen mot stadig større mulighet til
å analysere og redigere i genene våre. Stortinget
åpnet i 2020 for tidlig ultralyd og økt bruk av NIPTtest.
Testing av befruktede egg har vært tillatt i
Norge ved fare for alvorlig sykdom. Det er vanskelig
å definere klart hva som er alvorlig sykdom, og
Stortinget gikk også inn for å utvide definisjonen.
I den sammenheng skrev stortingsflertallet (AP, Frp,
SV og Venstre) følgende merknad som etter min
mening har fått altfor lite oppmerksomhet, og som
de fire partiene i altfor liten grad har blitt utfordret
til å forklare:
«Flertallet ser det også som et moralsk ansvar å
bidra til at mennesker kan bli født uten kjent fare
for alvorlige diagnoser som ofte også medfører korte
livsløp.»
En fellesnevner for alle disse tre trendene er at
de reiser spørsmålet om hva som er et verdig liv.
Drømmen om å bli foreldre
Livets verdi og verdighet påvirkes imidlertid ikke
bare av hvordan livet kan avsluttes, men også av
hvordan det blir til. Den fjerde trenden handler
derfor om utviklingen av tilbudet for assistert
befruktning. Smerten over ufrivillig barnløshet
kan være ubeskrivelig, og det er i utgangspunktet
positivt når vi kan strekke oss langt i å hjelpe par
som sliter med å få barn.
Her har vi vært gjennom en utvikling fra en litt
tabubelagt praksis med sæddonasjon til heterofile
par fra midten av 1900-tallet og fram til åpning
for lesbiske par gjennom ekteskapsloven i 2009 og
fram til tilbudet ble åpnet for enslige kvinner, samt
Når barnet i større grad planlegges og regisseres inn i våre liv slik det passer oss, og et menneskebarn blir et gode som myndighetene gir meg tilgang til, da blir
det stadig mer naturlig å tenke at også jeg kan stille krav til dette godet, og ha visse forventninger til barnets helse og egenskaper, skriver gjesteskribent Øyvind
Håbrekke.
tillatt med eggdonasjon i 2020. Utviklingen har en
viss logikk. Politikere fordeler goder. Det kan være
sykepenger, uførestønad, strømstøtte eller subsidier
til bedrifter. Hvis noen får, må politikerne ha
svært gode grunner for å nekte andre det samme
godet. Har de ikke det, vil de stort sett alltid bli
presset til å endre reglene.
Det samme gjør seg naturligvis gjeldende når
helsetjenesten samler inn kjønnsceller. Det gir
DET ER IKKE UTENKELIG AT DET MOBILISERES EN MOTREAKSJON
ETTER HVERT SOM DET BLIR SYNLIG AT DET ENDREDE SYNET PÅ
MENNESKET RAMMER STADIG FLERE GRUPPER. EN LENKE ER IKKE
STERKERE ENN SITT SVAKESTE LEDD.
politikerne en enorm makt over det mest private
i menneskers liv gjennom å skulle avgjøre hvem
som skal kunne få oppfylt drømmen om å bli
foreldre.
Barn som velferdsgode
Etter å ha sett på nært hold hvordan det politiske
miljøet behandler disse spørsmålene, er jeg blitt
overbevist om at det ikke kan være riktig at staten
skal tilta seg den maktposisjonen som ligger i å
samle inn og disponere egg og sædceller.
Den store endringen som har skjedd i denne
perioden, er at politikerne har lagt seg til et språk
hvor barn nærmest omtales som et velferdsgode.
Barnet blir et gode som staten skal sørge for at du
får tilgang til.
Dette språket og de nye mulighetene gjør noe
med oss, vårt syn på mennesket og vårt syn på
hverandre.
For når barnet i større grad planlegges og
regisseres inn i våre liv slik det passer oss, og et
menneskebarn blir et gode som myndighetene gir
ILLUSTRASJON KARIN KVALVIK JOHANSEN
16 17