You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
«HER OPPE ER IKKE PENGER Så VIKTIG. DET ER IKKE MyE å Få KJøPT HER – DET MESTE FANGER VI SELV» <strong>Jan</strong> <strong>Hove</strong><br />
Vilt og vakkert er utsikten fra<br />
<strong>Hove</strong> gård på Hardangervidda.<br />
Her har det vært<br />
drevet gårdsdrift med krøtter<br />
og sau i mer enn 100 år.<br />
Men vinteren er lang kan fjellbonden<br />
Jon <strong>Hove</strong> fortelle.<br />
6 Crosstalk 2 • 2007<br />
blir det til at han ferdes mye alene. Men han kjeder seg<br />
aldri, for det er alltid noe å henge fingrene i. Han står opp<br />
ved femtiden og går til køys ved nitiden. Dagene går med<br />
til å holde huset i stand, lage mat, holde gården i hevd og<br />
veien i kjørbar stand.<br />
I dag bor det folk på alle grendas 12 gårder og det er<br />
åtte barn i skolepliktig alder. I dag fraktes de daglig til og<br />
fra skolen og gårdene. Men da Jon var skolegutt gikk de<br />
på internatskole på Hovden.<br />
– Vi bodde på skolen, den besto av to rom, i seks til åtte<br />
uker. Så var vi hjemme og hjalp til på gården i tre til fire<br />
uker. Vi var rundt 25 unger som bodde to og to i samme<br />
seng. På den tiden hadde vi ikke motorisert kjøretøy. Nei,<br />
da gikk vi på ski om vinteren og på beina om sommeren,<br />
forklarer han. I dag har vi snøscooter og bil, så nå er det<br />
ingen sak å farte fram og tilbake, legger han til.<br />
Det å bo i ødemarken er for Jon mer en fordel enn en<br />
bakdel. – Å bo her på vidda gjør at jeg kan leve mitt eget<br />
liv og ikke alltid må ta hensyn til andre. Samtidig ser jeg<br />
folk ofte nok, selv om de ikke akkurat renner dørene ned,<br />
sier han.<br />
Biintekter<br />
Han var postmann i bygda i 30 år fra 1957 til 1987. Først<br />
i 1983 fikk de vei som han selv bekostet. Frem til da foregikk<br />
postombæringen på ski om vinteren og til fots eller<br />
med båt om sommeren. Han gikk ruten to ganger i uka.<br />
Siden 1987 er det sønnen som gjør den jobben.<br />
I 1980 ønsket Meteorologisk institutt å opprette en<br />
væremålingsstasjon på Hardangervidda. Valget falt på<br />
<strong>Hove</strong>. Avtalen sto i konas navn. – Men det var jeg som<br />
gjorde det meste av arbeidet. I dag står stasjonen der<br />
fremdeles. Nå er den helautomatisert.<br />
Jon tror ikke det vil flytte inn unge folk til grenda. Det<br />
skyldes at folk flest er opptatt av å bli underholdt. De kan<br />
ikke leve uten underholdning. Jeg bryr meg ikke så mye<br />
om sånne ting. TVen i stua står stort sett i svart nå som<br />
kona er borte. Hun var litt mer glad i å bli underholdt,<br />
forteller han.<br />
På Jons 85års dag tidligere i år fikk han en fantastisk<br />
presang av sine barn. En helikoptertur over vidda.<br />
– Å fly helikopter er det beste jeg veit. Hadde jeg vært<br />
ung i dag hadde jeg blitt helikopterflyger. Det er helt<br />
herlig å fly i små svinger. Men han har aldri dårlig tid,<br />
så helikopterturer er mer for fornøyelsens skyld.<br />
Debatten om klimaendringene opptar Jon. Han ser<br />
utviklingen på nært hold. Det er mye mildere i gjennomsnitt<br />
nå enn før. Noe han bør vite siden han har tatt daglige<br />
værmålinger i 26 år. Men det kunne være lite snø før<br />
om årene også. Han husker spesielt vinteren 1932 og<br />
1933. Da fikk de snø som normalt i november, men den<br />
reiste forholdsvis raskt. Og ny snø kom ikke før i påsken.<br />
Da ble det mest å bruke bein og skøyter. Skiene fikk hvile.<br />
– Da sanket vi mose til langt ut i mars. Men det er i<br />
grunn lenge siden. Stort sett er det nok snø, sier han med<br />
en litt trett stemme. Klokken nærmer seg ni, et lite gjesp<br />
forteller at dagen er på hell. Vi takker for oss, og setter<br />
kursen mot den urbane og hektiske Tigerstaden.<br />
Får vi jobb blir vi<br />
30 russ gikk ut av Rjukan videregående i år. De fleste av<br />
dem reiser fra høsten ut av bygda for å tilegne seg mer<br />
kunnskap. Men hvor mange flytter tilbake?<br />
Vi traff fem Rjukanruss, Nina, Eileen, Heidi, Veronica og<br />
Birgit. Alle har det til felles at de må reise fra Rjukan for å<br />
utdanne seg videre. Men der stopper også likhetene.<br />
Nina skal bli idrettsmassør: Jeg tror ikke det blir mange<br />
jobbmuligheter her når jeg er ferdig. Jeg er derfor innstilt<br />
på å etablere meg i Oslo eller en annen by.<br />
Eileen skal utdanne seg til dyrepleier. En utdannelse som<br />
gjør at hun kan behandle dyr for plager og sykdommer,<br />
men ikke gjøre kirurgiske inngrep: Nei, jeg tror ikke det er<br />
her jeg kommer til å bo, sier hun.<br />
Heidi er imidlertid helt klar: – Jeg skal til Oslo å bli frisør.<br />
Når det er gjort skal jeg fikse sveisen på både fastboende og<br />
turister her, forteller hun.<br />
Veronica og Birgit er ikke helt sikre på hva veien bringer,<br />
men de skal i hvert fall ut til høsten. Enten på skole eller<br />
jobb.<br />
Hva alle kan enes om er at ny teknologi i utgangspunktet<br />
ikke er det som teller for at de skal flytte hjem igjen en<br />
gang. Interessante jobbmuligheter og gode kultur og servicetilbud<br />
mener de er det beste åtet for å få dem på kroken.<br />
et liv uten hydro<br />
Fjellsidene har i mer enn hundre år gitt liv til<br />
Rjukan. Livsnerven i dag er energiproduksjon,<br />
småindustri og turisme.<br />
Daglig leder Andres Sætre i Tinn Energi, er<br />
sikker på at for de fleste er Rjukan synonymt<br />
med Hydro.<br />
– Det meste du ser her står Hydro bak. I<br />
dag har de imidlertid overlatt hovedansvaret<br />
til lokalbefolkningen. Men de er fremdeles<br />
tilstede, og ikke bare i kulissene, forklarer<br />
han.<br />
Han kan fortelle at det tidlig i forrige århundre<br />
var umulig å transportere strøm over lengre<br />
distanser. Kraftkrevende industri måtte<br />
derfor flytte til strømkilden, med andre ord til<br />
fossefallene. Den eneste grunnen til at Rjukan<br />
er hva det er.<br />
– Den største utfordringen i dag er å få<br />
unge mennesker til å etablere seg i bygda.<br />
Utvikling av attraktive arbeidsplasser, en<br />
moderne infrastruktur og et kulturelt mangfold<br />
er derfor helt nødvendig. I dag har vi en skjev<br />
aldersstruktur. Ungdommen flytter ut.<br />
Av de 30 som gikk ut av videregående i<br />
1973 sammen med meg er det bare tre som<br />
fremdels som bor her, sier Sætre.<br />
krAft og nAtur<br />
Han ser to områder der kommunen har<br />
sterke konkurransefortrinn; teknologi og<br />
natur, kort og godt.<br />
– Det er, og blir, investert mye i vår infrastruktur<br />
av strøm. Luftlinjene fra 50tallet<br />
blir etter hvert skiftet utmed ny og moderne<br />
kabelteknologi. I tillegg legger vi til rette<br />
for et høyteknologisk kommunikasjonsnett<br />
basert på fiber. Transport av bilde, internett<br />
og telefoni blir best med fiberteknologi.<br />
Utbygging av slike anlegg er derfor god<br />
næringsutvikling i distriktene, sier Sæter.<br />
Gaustatoppen og Rjukanfossen trakk til<br />
seg turister lenge før industribyggerne kom.<br />
Sætre kan fortelle at Den norske turistforenings<br />
første hytte ble bygget her på Krokan i<br />
1871. I dag er det også hytteturistene som<br />
dominerer.<br />
– Forskjellen nå er at de eier hyttene selv,<br />
eller mer korrekt, store fritidsboliger med<br />
tidens krav til høy komfort. Dette er for det<br />
meste ressurspersoner som ikke avfinner<br />
seg med utedo og parafinlamper. Nei, de skal<br />
ha det bedre på hytta enn hjemme, fastslår<br />
Sæter. Alle er imidlertid hjertelig velkomne,<br />
men det betyr nye utfordringer for vårt lokalsamfunn,<br />
avslutter han.<br />
Crosstalk 2 • 2007 7
Change language