Leder - Nabla - NTNU

Pirater
Den dramatiske avslutninga på føljetongen om piratene på bøljan blå.
Av Asgeir Bjørgan
Kapteinen rørte seg ikke. Det var fullt kaos på piratskipet nå. Ingen visste hva de skulle gjøre, alle skrek
fragmenterte utrop som “Han tok kartet vårt!”, “Kapteinen er død!”, “Vi kan aldri la drømmene våre divergere!”,
“Har noen sett min HP30S?”. Det var ingen som la merke til at kapteinen hadde sluttet å ikke røre
på seg. Han satte seg sakte opp midt i denne malstrømmen av folkekaos, ristet litt på hodet, drog fingrene
gjennom skjegget og tørket seg på bordplankene, som med en gang begynte å svartne av muggsopp. Å bli
brukt som mopp og la litt elskede skjegg bli voldtatt av bleke pirathender var ikke hverdagskost. Kapteinen
hadde trøbbel med å fokusere, og virvaret av matematikere som spratt hjelpesløst rundt omkring gjorde
ikke saken noe enklere. Han grep fatt i en av dem, røsket ham ned mot dekk og begynte å denge ham
vettløst ned i bordplankene mens han brølte. Samtlige pirater falt umiddelbart til ro, mens den stakkars
matematikeren fortsatte å utføre uelastiske kollisjoner med dekk en liten stund til.
Kapteinen løftet hodet og lot et ul vibrere gjennom
lufta. “Ah, lenge har jeg vandret i et mørke,
i en verden av skrikende skygger og faktisk en
ganske så lysende og gjennomtrengende sol som
gjorde alt skikkelig lyst og umørkt mens jeg lå
her på dekk og utvekslet skjeggvæsker med bordkledningen.”
En av piratene flyttet litt på seg.
“Jeg så mangt og meget foruten en sykt diger
kjernefysisk ildkule som kontinuerlig forsynte oss
med livsviktig lys og varme, jeg så...” Han tok en
pause, øynene åpnet seg og pupillene kontraherte
til små sprekker. “Jeg så... dragvollere!”
Piratene stirret på kapteinen, og kapteinen stirret
tilbake på piratene, litt skeivfokusert og rettet
mot ørene deres. Så flekket han tenner. “Hva
venter dere på?” skrek han mot øreflippen til en
fysiker, “Sett seil! Dragvollere har stjålet kartet
vårt! Vi kan ikke la dem slippe unna!”
Piratene lot ikke vente på seg. Heldigvis hadde
de alt satt seil og gjort klare sine fluidmekanikklikninger.
Sjøen var klar, havbølgene veldokumenterte
og veldefinerte.
“Jeg visste ikke at det eksisterte dragvollpirater,” hvisket en pirat til en annen pirat. Den andre piraten
ristet på hodet. “Har du ikke hørt det? Det nytter ikke å integrere en dragvoller. Han er ikke stykkvist kontin...”,
men mer av denne hilariøse vitsen rakk han ikke å si, for se! De hadde kræsjet inn i et skip. Folkene
på det andre skipet så forbauset opp. “Haha!” hylte kapteinen så skjegget flagret, “Vi tenkte nok dere
var for opptatte med å konspirere til å oppdage at det kom et skip inn fra horisonten på dette åpenbart
tomme havet!” Han tok en kniv mellom tennene på ekte piratvis og hoppet over til det andre dekket mens
han skrek “’om an, ‘ija’ej!”. De andre piratene tuslet litt forlegent etter ham, enkelte med en og annen
kalkulator stappet mellom gummene. Han spyttet kniven ut igjen og henvendte seg til piratene sine. “Husk
det, karer, aldri gå med en kniv for lenge mellom tennene om ikke dere har et ønske om å bryte ned tannemaljen.
Jeg har sett de patetiske kalsiumforbindelsene dere kaller tenner.” Han snudde seg. “Uansett.
Hah,” skrek han, “Vi tenkte det nok. her har vi dere,” de fremmede piratene så opp, “Og her har vi oss.
Rake motsetninger! Stor forskjell i økonomisk støtte!”