1eJfDJrZp

eiser til New York og Detroit for å finne ut hvorfor
kommunens økonomiske spekulasjoner gikk så galt.
Det er et godt grep, der de norske kommunepolitikerne
framstår som «bønder i byen», og storøyde blir
de vitne til forskjellige aspekter av den amerikanske
drømmens bakside. Samtidig blir dette en mulighet
for å veve sammen forskjellige eksperters framstilling
av hvorfor det ble en finanskrise.
I en anmeldelse av Hans Petter Molands film i
Filmtidsskriftet Z i forbindelse med visningen på
kortfilmfestivalen i Grimstad i 2012 skrev jeg at denne
filmen etterlot en liten bismak når den var over, fordi
den i så liten grad tok opp spørsmål om skyld og
ansvar. I Molands film kan man lett få inntrykket av at
historiens gang er uunngåelig, og at historiske kriser
og finansbobler bare er noe man må godta. Økonomi
og teknologi, grådighet og lureri bare finnes i
samfunnet, og man kan ikke gjøre noe med det. Det
nærmeste man kommer en forsiktig kritikk av turbokapitalismen
i Molands film er med antydningen av
at med en viss statlig innblanding og regulering kan
resultatene av boblene og finanskrisene mildnes.
I motsetning til Når boblene brister viser Tidenes
investering hva som skjedde i kommunene her i Norge.
Erling Stadheim fra Vik blir ikke tatt med til USA for
storøyd å bli belært, men hans egen innsats i Vik blir
diskutert. Riktignok er ikke Vik så sentral i Einarsons
film, som mest fokuserer på kommunene Hemnes,
Rana og Narvik, men de forskjellige nærsynte dypdykkene
i kommunepolitikken og styringen av norske
kommuner blir eksempler som også gjelder for Vik. I
Molands film blir ikke ordføreren spurt hvorfor han
ikke hørte på sin daværende revisor.
Forskjellene i holdninger og vinkler i de to dokumentarene
kan delvis forklares i at Molands film
primært er ment for kinoene, mens Einarsons film
36
er en fjernsynsdokumentar med en mer journalistisk
innretting. Likevel er det interessant å se hvordan
de to filmene representerer så ulike dokumentariske
valg. Den ene har et internasjonalt perspektiv, og er
lite opptatt av skyld, ansvar og konsekvens, mens
den andre har et nasjonalt perspektiv og legger større
vekt på ansvar, skyld og konsekvens. På mange måter
utfyller de to filmene hverandre på en god måte, og
burde vært vist sammen. At NRK bare valgte å vise
Molands film er beklagelig.
Hans Petter Molands film er mer hyperprofesjonell
enn Einarsons film, men den frikjenner
og forsvarer langt på vei en kapitalisme som vi så
tydelig ser i Einarsons film har konsekvenser på et
mikroplan. Det mest verdifulle med Tidenes investering
er framstillingen av Terra-saken i de norske
kommunene, der det framkommer viktige nye ting
som ikke har vært skildret i nyhetssendingene, og
den forsiktige skildringen av konsekvensene. Det er
de gamle på Hemnes Omsorgshjem eller barna som
gikk på Seines skole i Narvik som betaler prisen for
kommunepolitikernes godtroende ansvarsløshet,
administrasjonens hemmelighold og Terra-meglernes
kyniske bondefangeri.
Dokumentarfilmen som hammer
Den fremste arkitekten bak den britiske dokumentarfilmbevegelsen
i mellomkrigstiden, John Grierson,
skrev en gang at dokumentarfilmen ikke var et speil,
men en hammer. Hans Petter Molands Når boblene
brister holder opp et speil for sin samtid, og forsøker
å finne ut hva som har skjedd i USA og internasjonalt
i forbindelse med finanskrisen. Oddvar Einarsons
Tidenes investering har mer av hammeren over seg. Den
forsøker å knuse noen av våre vanlige forestillinger
om kommuner i Norge, om politikere og adminis-
trasjon, og om forholdet mellom finansøkonomi og
realøkonomi.
Det er to forskjellige dokumentarholdninger de to
filmene representerer. Vi behøver begge, men kanskje
behøver vi flere hammere enn speil. Av de to er det
liten tvil i mitt sinn at Einarsons film er viktigere, og
har større betydning i en norsk sammenheng. Tidenes
investering er også en dannet film, kanskje litt for
dannet, men sånn må det kanskje være for at en film
skal vises på fjernsynet.
Personlig synes jeg godt den kunne gått enda
lengre i å problematisere norsk turbokapitalisme,
men også Einarsons film lider av at de som virkelig
gjorde noe galt ikke vil stille opp i filmen. I Charles
Fergusons Oscar-vinner Inside Job (2010), som også
er en utmerket skildring av finansboblen sett fra et
amerikansk perspektiv, er dette løftet fram gjentatte
ganger, og vi forstår at det å nekte å stille opp også er
en måte å forsøke å mildne kritikk og innsyn i en sak.
Oddvar Einarson er i sitt comeback som dokumentarfilmskaper
en mer dannet og forsiktig mann
enn han var i sine første dokumentarfilmer. Han må
også arbeide mer innenfor et system der skarpe kanter
og retorikk slipes ned og mildnes av journalistisk
forsiktighet. Likevel er det sprengkraft i Tidenes
investering. Den er både et speil og en hammer. En film
som viser oss vår felles virkelighet, men for at vi skal
endre den. Til syvende og sist er den største forskjellen
mellom Når boblene brister og Tidenes investering at
Einarsons film handler om betydningen av å stille
spørsmål.
Gunnar Iversen
Dette er en redigert versjon av en artikkel
som ble publisert på rushprint.no i
november 2012. Gjengitt med tillatelse.