1eJfDJrZp

Verdens ti beste filmer / cinemateket Usf 20 år | søndagsmatiné | c-kino Presenterer: | masahiro kobayashi 

krig og fred På 70 mm | doUble bill: terra-saken | ny rUssisk film | Programmets stUmme 

Program 1 2013 

cinemateket usf januar–mars

SPISE 

SOVE 

DØ 

En film av 

GABRIELA PICHLER 

«Årets beste svenske film» Nöjesguiden 

«Dødsbra» Dagens nyheter 

PÅ KINO 1. MARS 

www.arthaus.no 

www.facebook.com/arthaus.no 

PÅ KINO 8. FEBRUAR 

Adiós Pinochet 

GAEL GARCÌA BERNAL 

En film av Pablo Larraín 

®

”ÅRETS STERKESTE 

NORSKE DOKUMENTAR” 

SHABANA REHMAN, P4 

”EN AV DE STERKESTE NORSKE 

FILMSCENENE NOENSINNE” 

”DEN BESTE NORSKE FILMEN HITTIL I ÅR” 

KJETIL LISMOEN, AFTENPOSTEN 

PÅ KINO FRA 18. JANUAR 

en fi lm av 

Nishtha Jain 

VINNER 

DUBAI 

INTL. FILM FESTIVAL 

MUHR COMPETITION 

VINNER 

GULLSTOLEN 

KORTFILMFESTIVALEN 

GRIMSTAD 2012 

KUDOS FAMILY DISTRIBUTION PRESENTERER PIRAYA FILM PRODUKSJON I COPRODUKSJON MED RAINTREE FILMS OG FINAL CUT FOR REAL 

REGI NISHTHA JAIN MANUSFORFATTERE NISHTHA JAIN, TORSTEIN GRUDE YTTERLIGERE MANUSARBEID SMRITI NEVATIA PRODUSENT TORSTEIN GRUDE SJEFSFOTOGRAF RAKESH HARIDAS OPPTAKSLYD NIRAJ GERA 

REGIASSISTENT REGIASSISTENTADITYA ADITYA KELGAONKAR KLIPPER ARJUN GOURISARIA YTTERLIGERE KLIPP NISHTHA JAIN, ERIK ANDERSSON & STEFAN KAMP LYDDESIGN PETER SCHULTZ KOMPONIST PETER SCARTABELLO 

LINJEPRODUSENT NEELIMA GOEL COLORISTER MATS ANDERSEN, TOM CHR. LILLETVEDT GRAFIKK TOM CHR. LILLETVEDT, CHRISTOPHER BERGE HOVE STILLFOTO TORSTEIN GRUDE PLAKATDESIGN JAYKRISHNA SUBRAMANIAN 

COPRODUSENTER NISHTHA JAIN, ANNE KÖHNCKE & SIGNE BYRGE SØRENSEN ASSOCIATE PRODUCERS BJARTE MØRNER TVEIT, ODDLEIV VIK & FINN GJEDEBO 

FESTIVALDISTRIBUSJON THE NORWEGIAN FILM INSTITUTE DISTRIBUSJON KUDOS FAMILY DISTRIBUTION AS ©2012 PIRAYA FILM AS, RAINTREE FILMS & FINAL CUT FOR REAL APS 

WWW.GULABI.ORG 

PHOTO BY TORSTEIN GRUDE, COLLAGE AND DESIGN BY JAYAKRISHNAN SUBRAMANIAN, ADD. DESIGN BY TOM CHR. LILLETVEDT

4 

program 1 2013 

cinemateket usf januar–mars 

Dag Dato kl. tittel regi, land, årstall side 

søn 2001 13.00 Lawrence of arabia David Lean, Storbritannia 1962 13 

19.00 Lawrence of arabia David Lean, Storbritannia 1962 13 

tir 2201 19.00 Lawrence of arabia David Lean, Storbritannia 1962 13 

ons 2301 19.00 Lawrence of arabia David Lean, Storbritannia 1962 13 

tor 2401 19.00 Lawrence of arabia David Lean, Storbritannia 1962 13 

søn 2701 13.00 Lawrence of arabia David Lean, Storbritannia 1962 13 

18.30 8 ½ Federico Fellini, Italia/Frankrike 1963 17 

21.00 sunrise Friedrich Wilhelm Murnau, USA 1927 17 

tir 2901 19.00 sunrise Friedrich Wilhelm Murnau, USA 1927 17 

21.00 8 ½ Federico Fellini, Italia/Frankrike 1963 17 

ons 3001 19.00 spillets regler Jean Renoir, Frankrike 1939 18 

21.00 tokyo story Yasujiro Ozu, Japan 1954 18 

tor 3101 18.30 tokyo story Yasujiro Ozu, Japan 1954 18 

21.00 spillets regler Jean Renoir, Frankrike 1939 18 

søn 0302 13.00 2001 – en romodyssé Stanley Kubrick, Storbritannia/USA 1968 19 

18.00 2001 – en romodyssé Stanley Kubrick, Storbritannia/USA 1968 19 

21.00 Vertigo Alfred Hitchcock, USA 1958 19 

tir 0502 18.00 Vertigo Alfred Hitchcock, USA 1958 19 

20.30 2001 – en romodyssé Stanley Kubrick, Storbritannia/USA 1968 19 

ons 0602 18.00 Women on the edge Masahiro Kobayashi, Japan 2011 26 

20.00 akademiet Cinemateket: masahiro kobayashi Regissørbesøk 24 

21.00 Japan’s tragedy Masahiro Kobayashi, Japan 2012 27 

tor 0702 19.00 Japan’s tragedy Masahiro Kobayashi, Japan 2012 27 

21.00 Women on the edge Masahiro Kobayashi, Japan 2011 26 

søn 1002 13.00 Japan’s tragedy Masahiro Kobayashi, Japan 2012 27 



man 1102 21.00 Japan’s tragedy Masahiro Kobayashi, Japan 2012 27 

tir 1202 19.00 Japan’s tragedy Masahiro Kobayashi, Japan 2012 27 


ons 1302 19.00 man Walking on snow Masahiro Kobayashi, Japan 2001 28 

21.00 Bashing Masahiro Kobayashi, Japan 2005 28 

tor 1402 19.00 Bashing Masahiro Kobayashi, Japan 2005 28 

21.00 Citizen kane Orson Wells, USA 1941 22 

C-kino presenterer: 

lawrence of arabia 

japan’s tragedy 

outside satan 

sønDagsmatiné 

lawrence of arabia 

2001 – en romodyssé 


chapiteau-show 

krig og fred 

12 

14 

16 

VerDens ti Beste fiLmer/ 

Cinemateket Usf 20 år 

8 1/2 

sunrise 

spillets regler 

tokyo story 


vertigo 

mannen med filmkameraet 

jeanne d’arc 

citizen kane 

the searchers

lør 1602 19.00 in Between the south orkney islands’ ices Josè Manuel Moneta, Argentina 1928 30 

søn 1702 19.00 Citizen kane Orson Wells, USA 1941 22 

21.15 man Walking on snow Masahiro Kobayashi, Japan 2001 28 

tir 1902 19.00 the rebirth Masahiro Kobayashi, Japan 2007 29 

21.00 haru’s Journey Masahiro Kobayashi, Japan 2010 29 

ons 2002 18.30 haru’s Journey Masahiro Kobayashi, Japan 2010 29 

21.00 the rebirth Masahiro Kobayashi, Japan 2007 29 

tor 2102 19.00 mannen med filmkamera Dziga Vertov, Sovjetunionen 1929 21 

21.00 this sporting Life Lindsay Anderson, Storbritannia 1963 31 

søn 2402 18.30 this sporting Life Lindsay Anderson, Storbritannia 1963 31 

21.15 mannen med filmkamera Dziga Vertov, Sovjetunionen 1929 21 

tir 2602 19.00 når boblene brister Hans Petter Moland, Norge 2012 37 

21.00 tidenes investering Oddvar Einarson, Norge 2012 37 

ons 2702 19.00 tidenes investering Oddvar Einarson, Norge 2012 37 

20.00 når boblene brister Hans Petter Moland, Norge 2012 37 

tor 2802 19.00 White tiger Karen Shakhnazarov, Russland 2012 39 

21.00 me too Aleksej Balabanov, Russland 2012 39 

søn 0303 11.00 krig og fred Sergej Bondartsjuk, Sovjetunionen 1964–67 42 

21.00 White tiger Karen Shakhnazarov, Russland 2012 39 

tir 0503 19.00 me too Aleksej Balabanov, Russland 2012 39 

21.00 anton’s right here Ljubov Arkus, Russland 2012 40 

ons 0603 19.00 anton’s right here Ljubov Arkus, Russland 2012 40 

2100 i Don’t Love you Aleksandr Rastorguev/Pavel Kostomarov, Rus./Est. 2012 40 

tor 0703 19.00 i Don’t Love you Aleksandr Rastorguev/Pavel Kostomarov, Rus./Est. 2012 40 

21.00 the searchers John Ford, USA 1956 22 

søn 1003 13.00 Chapiteau-show Sergej Loban, Russland 2011 41 

19.00 the searchers John Ford, USA 1956 22 

21.15 outside satan Bruno Dumont, Frankrike 2011 45 

tir 1203 19.00 outside satan Bruno Dumont, Frankrike 2011 45 


ons 1303 19.00 outside satan Bruno Dumont, Frankrike 2011 45 


tor 1403 18.30 outside satan Bruno Dumont, Frankrike 2011 45 

21.15 Jeanne d’arc Carl Th. Dreyer, Frankrike 1927 21 

søn 1703 19.00 Jeanne d’arc Carl Th. Dreyer, Frankrike 1927 21 


tir 1903 19.00 film fra eurodok vba 46 

20.00 film fra eurodok vba 46 

ons 2003 19.00 film fra eurodok vba 46 


tor 2103 19.00 film fra eurodok vba 46 


søn 2403 19.00 film fra eurodok vba 46 


20/30 

stUmfiLm meD LeVenDe mUsikk 

mannen med filmkameraet 

jeanne d’arc 

in between the south 

orkney islands’ ices 

masahiro koBayashi 

women on the edge 


man walking on snow 

bashing 

the rebirth 

haru’s journey 

terra-saken på fiLm 

når boblene brister 

tidenes investering 

ny rUssisk fiLm 

hvit tiger 

me too 

anton’s right here 

i don’t love love you 

chapiteau-show 

24 

32 

38

innhold 

4 | programoversikt 

10 | Leder 

12 | C-kino presenterer: 

Ikke mindre enn tre filmer på programmet denne gangen: 

klassikeren Lawrence of Arabia, den rykende ferske Japan’s Tragedy 

av Masahiro Kobayashi og Bruno Dumonts Outside Satan. 

14 | søndagsmatiné 

Nytt konsept for de som liker å bruke hviledagen til å se 

gode filmer mens det fortsatt er lyst ute. En rekke utvalgte 

filmperler presenteres kl. 13.00 på enkelte søndager. 

16 | Cinemateket Usf 20 år 

5. februar er det 20 år siden Cinemateket USF åpnet dørene for 

første gang. Vi markerer dette med å vise de ti beste filmene i 

verden, hentet fra den «offisielle» listen til BFI/Sight & Sound 

20 | stumfilm med levende musikk x 2 

Siden tre av filmene på ti-på-topp-listen er stumme, blir det mye 

musikere denne gangen. Sunrise vises med musikalsk lydspor, 

men Njål Paulsberg skal spille til Mannen med filmkameraet 

og Gisle Martens Meyer (Ugress) skal igjen fremføre den 

spesialkomponerte musikken han lagde til Jeanne d’Arc i 2003, 

i forbindelse med Cinemateket USF 10-årsmarkering. 

24 | masahiro kobayashi – møt regissøren 

6. februar får Cinemateket i Bergen besøk av regissøren 

Masahiro Kobayashi, outsideren som er i ferd med å markere 

seg som en av Japans mest toneangivende filmskapere. 

26 | stumfilm med levende musikk – anla Courtis 

Argentineren Anla Courtis gjester Cinemateket USF med en meget 

spesiell perle av en film: en argentinsk dokumentar fra 1928 

som er innspilt på Sør-Orkenøyene i Sørishavet i Antarktis. 

32 | to dokumentarer om terra-saken 

Fem år etter at Terra-skandalen var et faktum i 2007, ble det vist 

to dokumentarer om saken på norsk fjernsyn. Begge opprinnelig 

initiert av NRK, men de valgte til slutt bare å vise Hans Petter 

Molands Når boblene brister. Oddvar Einarson fikk etter en mildt sagt 

problematisk produksjonshistorie vist Tidenes investering på TV 2. 

Les Gunnar Iversens artikkel der han sammenligner de to filmene, 

og se deretter de to filmene samlet på Cinemateket USF i februar. 

38 | ny russisk film – fra tromsø filmfestival 2013 

I samarbeid med TIFF presenterer vi fem 

flunkende nye filmer fra Russland. 

42 | krig og fred – på 70 mm! 

Sergej Bondartsjuks monumentale mesterverk basert på Leo 

Tolstojs like monumentale roman, Krig og fred, vises i Bergen 

på 70 mm for første gang på nesten 50 år. En mer overveldende 

filmopplevelse har du garantert aldri sett maken til - og vil 

høyst sannsynligvis heller aldri få muligheten igjen. 

46 | film fra eurodok 2013 

I samarbeid med dokumentarfilmfestivalen Eurodok 

i Oslo presenterer vi fire filmer derfra. 

6 

Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen 

for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et 

film- og kulturhistorisk perspektiv. Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i 

kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer 

i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB). 

Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA. 

Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet (www.usf.no). 

Billetter koster kr. 40 for medlemmer og kr. 80 

for ikke-medlemmer. Enkelte arrangementer kan 

ha forhøyet billettpris. Medlemskapet selges i 

billettsalget, koster kr. 100 og er også gyldig til 

Bergen filmklubbs visninger. Medlemskap gjelder 

for et halvår. Vår-medlemskap kan kjøpes i perioden 

1. november – 30. april og er gyldig i perioden 

1. november – 30. juni. Høst-medlemskap kan kjøpes 

i perioden 1. mai – 31. oktober og er gyldig i perioden 1. 

mai – 31. desember. 

Kontor-/film-/visnings- og postadresse: 

Cinemateket USF 

Georgernes verft 12 

NO-5011 Bergen 

tlf.: 55 31 85 80 

e-post: post@cinemateket-usf.no 

nett: www.cinemateket-usf.no 

Ansatte: 

Ole Petter Bakken Daglig leder 

Sigurd Wik Drifts- og kinoteknisk ansvarlig 

Kaja Elisabeth Brummenæs Hytland Kinomaskinist 

(permisjon) 

Jan Hakim Benhabiles Kinomaskinist 

Njål Paulsberg Kinomaskinist 

Ida Elisabeth H. Kjørholt Kinomaskinist 

Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre: 

Dag Grønnestad (leder), Maria Ekerhovd, Mathilde 

Holm, Erlend Høyersten og Simen Aardal Ullsaker. 

På forsiden: 

Krig og fred 

Sergej Bondartsjuk 

Sovjetunionen 1964–67 

Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av programkatalog 

og plakat (samt nettsider) er gjort av Cinemateket i 

Bergens ansatte Ida Elisabeth H. Kjørholt (iehk), Sigurd Wik 

(sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt. 

Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design. 

Trykk: Hurtig-Trykk AS. 

Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000. 

ISSN 1890-7555. 

Vi takker: 

- Gunnar Iversen og Rushprint for gjengivelse av artikkelen 

om Terra-filmene. 

- Dag Grønnestad for gjenbruk av Krig og fred-artikkel. 

- Emilio Sanhueza for omtale av Njål Paulsberg. 

- Jan Langlo/Erlend Jonassen/Kjell Runar Jensen Cinemateket 

i Oslo/NFI/Eurodok, Martha Otte/Tromsø Filmfestival 

og Dick Stegewerns for programsamarbeid. 

- Arild Jørgensen, Kjetil Kvale Sørenssen, Håvard Oppøyen 

og Petter Bjørbu ved Nasjonalbiblioteket (NB) og Erlend 

Jonassen ved NFI/Torsdagsfilmen for utlån av filmkopier/ 

importsamarbeid. 

- Bergen filmklubb, Nasjonalbiblioteket, Norsk Filminstitutt, 

Bergen internasjonale filmfestival, Bergen Kino, USF 

Verftet og Universitetet i Bergen for godt samarbeid. 

- Cinematekene i Oslo, Trondheim, Tromsø og Kristiansand 

for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler. 

- Våre annonsører. 

Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er 

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med

FØR 

SNØEN 

FALLER 

en film av Hisham Zaman 

åpningsfilm Tromsø InTernasjonale FIlmFesTIval 2013 

På kino fra 15. februar

8 

alle filmene alfabetisk side 

8 ½ 17 

2001 – en romodyssé 19 

anton’s right here 40 

Bashing 28 

Chapiteau-show 41 

Citizen kane 22 

haru’s Journey 29 

hvit tiger 39 

i Don’t Love you 40 

in Between the south orkney islands’ ices 30 

Japan’s tragedy 27 

Jeanne d’arc 21 

krig og fred 42 

Lawrence of arabia 13 

man Walking on snow 28 

mannen med filmkameraet 21 

me too 39 

når boblene brister 37 

outside satan 45 

rebirth, the 29 

searchers, the 22 

spillets regler 18 

sunrise 17 

this sporting Life 31 

tidenes investering 37 

tokyo story 18 

Vertigo 19 

Women on the edge 26 

Leie en kinosal? 

Cinemateket USF har investert i nytt utstyr. Vi har 

nå verdens beste digitalkinoprojektor stående klar 

til tjeneste, en projektor som leverer fire ganger så 

høy billedoppløsning som alle andre eksisterende 

D-kinoprojektorer. Lydsystemet er også fullstendig 

oppgradert, noe som gjør vårt digitale lyd- og 

bildesystem til det beste som er å få tak i. 

Om det gjelder prøvevisning av en kommende kinofilm 

eller TV-produksjon, om man vil holde foredrag 

og presentasjoner av høy kvalitet, eller om man vil 

leie en kinosal og vise en Blu-ray-film til vennene 

sine, så står kinosalen, en tekniker og altså verdens 

beste digitalfremviser klar til disposisjon. 

Se cinemateket-usf.no for mer info, eller kontakt oss 

på post@cinemateket-usf.no, tel 5531 8580.

Stenersen · Kunstmuseene i Bergen 

TONY MATELLI 

A HUMAN ECHO 

22.02–28.04.13 

kunstmuseene.no Tony Matelli, Old Enemy, Old victim, 2006 

Joan Miro (1893 –1983), Komposisjon, udatert. Litografi 

HJERNEKRUMSPRING 

OG HJERTEPIRUETTER 

Ny 

utstilling i 

KunstLab 

2013 

utdatert 

(utsnitt), Komposisjon 

KUNSTMUSEENE I BERGEN, SENTRUM 

kunstmuseum for barn og unge 

Mrio, 

Lysverket, Lysverket Kunstmuseene · Kunstmuseene i Bergen. i Bergen Se www.kunstmuseene.no 

· kunstmuseene.no Joan

LeDer 

20 ÅR ER INGEN ALDER 

en 5. februar er det 20 år siden Cinemateket USF åpnet dørene 

Dfor første gang, samtidig med resten av huset som den gang 

het Kulturhuset USF. Det var daværende kulturminister Åse 

Kleveland som sto for den høytidelige snorklippingen, og Cinemateket 

i Bergen – som hadde ble stiftet av Bergen filmklubb 24. 

november året før – feiret med en liten minifestival. Tolv spillefilmer 

og omtrent like mange kortfilmer ble kjørt helgen igjennom. 

Og den festen har altså vart i 20 år. Hurra for oss! 

20-årsjubileet blir markert med visninger av de ti beste 

filmene i verden, hentet fra den offisielle listen utarbeidet av 

Sight & Sound og BFI. Siden 1952 har de hvert tiende år invitert 

filmkritikere, akademikere, teoretikere, filmskapere, distributører 

og festival- og cinemateksjefer fra hele verden til å kåre 

«tidenes beste filmer». Høsten 2012 var ny liste klar. Vi har latt 

de 846 stemmegiverne gjøre jobben vår, og ukritisk satt opp alle 

de ti første filmene på listen. For en gang skyld kan vi i hvert fall 

garantere at vi presenterer en serie der alle filmene offisielt er 

mesterverk. 

Før vi kommer så langt har vi allerede presentert det som 

utvilsomt er tidenes beste restaureringsjobb. David Leans 

spektakulære Lawrence of Arabia er digitalt restaurert fra en 

strålende 70mm-kopi, og overført til en 4K DCP. Det gir en 

absolutt fantastisk billedskarphet og fargegjengivelse som tar 

fullstendig pusten fra en stakkars kinogjenger. Dette er i hvert 

fall en opplevelse ingen hjemmekino kan matche, uansett hvor 

god oppløsning du mener 50" eller projektoren din har – 4K er 

den definitivt ikke. 

Visningen av Lawrence of Arabia er dessverre også den siste 

fra Torsdagfilmen for denne gang. Vi har en politisk ledelse i 

Kulturdepartementet som har uttalt at man ikke trenger å se 

filmklassikere på kino. De mener at klikkefilm og digital formidling 

er mer enn bra nok for filmer som er eldre enn to år gamle. 

At vi snakker om 110 år med filmhistorie der filmskaperne lagde 

sine filmer med tanke på at de skulle oppleves i en kinosal er visst 

ikke så nøye. Der i gården er tydeligvis film på PC og film på kino 

to av samme alen. Det neste blir vel at de foreslår å pakke bort 

hele Munch-museet – man kan jo bare scanne Munchs malerier 

digitalt, og gjøre dem tilgjengelig for publikum på internett. Det 

er jo det samme å se «Skrik»på et museum som på PC’en. 

Visningene av Lawrence of Arabia markerer også en nyvinning 

ved Cinemateket i Bergen. Vi skal nemlig starte med Søndagsmatinéer 

på noen utvalgte søndager gjennom året. Vi har fått flere 

tilbakemeldinger spesielt fra et voksent publikum om at våre 

regulære visninger går for sent på kvelden, at det ikke alltid er 

like fristende å komme hjem fra kinobesøk rundt midnatt når 

10 

man skal på jobb dagen derpå. Med visninger kl. 13.00 på søndagene 

håper vi at mange kan tenke seg en stor filmopplevelse 

etter søndagsturen og før middag – besøket kan for eksempel 

også kombineres med en bedre middag på Kafe Kippers etter 

visningen. Filmene vi har valgt som Søndagsmatinéer er gjerne 

kjente klassikere eller nyere perler vi tror vil fascinere et voksent, 

kulturinteressert publikum. 

Dagen etter bursdagen vår får vi fint besøk på Cinemateket 

USF. Den japanske regissøren Masahiro Kobayashi gjester oss 

6. februar med sin siste film Japan’s Tragedy, direkte fra Europapremiere 

i Rotterdam. Kobayashi har vært en outsider i det japanske 

filmmiljøet de siste femten årene, men har etterhvert etablert 

seg som en av landets mest interessante filmskapere. Hans filmer 

får stadig økende oppmerksomhet, og flere og flere filmfestivaler 

ønsker å vise dem. Nå står altså et besøk på Cinematekene i Oslo, 

Bergen og Trondheim for tur. 

Dette programmet setter en solid rekord når det kommer til 

antall stumfilmer som akkompagneres med levende musikk. Ikke 

mindre enn tre forskjellige musikere skal spille til ulike filmer på 

dette programmet. Først ut er den argentinske gitaristen Anla 

Courtis, som gjester Cinemateket USF 16. februar med en særdeles 

eksotisk film fra sitt hjemland. Det argentinske filmarkivet 

oppdaget nylig dokumentarfilmen In Between The South Orkney 

Islands’ Ices i sine samlinger, en stumfilm fra 1928. Filmen er laget 

av den argentinske meteorologen José Moneta, som inspirert av 

Robert Flahertys Nanook of the North tok med seg filmkamera når 

han dro på ekspedisjon til Sør-Orkenøyene i Antarktis. Så dette er 

altså en polarfilm presentert året etter Polaråret. 

De to andre musikerne som skal spille til stumfilmer er Njål 

Paulsberg og Gisle Martens Meyer. Paulsberg skal spille på analoge 

synthezeisere, trommemaskiner etc. til Dziga Vertovs Mannen med 

filmkameraet. Meyer, alias Ugress, vender tilbake til Cinemateket 

USF ti år etter at han hadde urpremiere på sitt bestillingsverk til 

Jeanne d’Arc nettopp her. I forbindelse med vårt 10-årsjubileum i 

2003 spesialkomponerte han ny musikk til Dreyers mesterverk fra 

1927, og denne forestilligen kjører vi reprise på i mars. 

Legg til at vi også viser stumfilmen Sunrise av F.W. Murnau 

på dette programmet, så stumfilmfantaster har noe å se frem til. 

Den kommer imidlertid med musikk på lydsporet, så der blir det 

ingen musiker i salen. 

Høsten 2007 fikk Norge sine ofre for finanskrisen som herjet 

verden. Fire norske kommuner hadde tatt opp store lån basert 

på fremtidige inntekter og investert millioner av kroner i råtne 

amerikanske fondsprodukter, og tapte alt sammen. I fjor fikk vi 

to dokumentarfilmer om Terra-saken, Når boblene brister av Hans 

Petter Moland og Tidenes investering av Oddvar Einarson. Begge 

filmene ble i utgangspunktet støttet av NRK, men kun Moland 

sin fikk til slutt slippe til på statskanalen. Einarson sin ble etter 

hvert vist på TV 2. Det interessante er hvor ulikt de to filmene 

tilnærmer seg saken på, og hvordan de slik sett utfyller hverandre. 

Les Gunnar Iversens artikkel om dette og bli nysgjerrig. 

Vi har også i dette programmet ryddet plass til et nytt knippe 

ny, russisk film. Igjen er det i samarbeid med Tromsø Filmfestival, 

som jo har et spesielt fokus på film fra det gamle Øst-Europa. 

Det er en meget variert bukett vi kan presentere for dere, som til 

fulle viser bredden og kvaliteten i dagens russiske film. 

Midt inne blant de nyere russiske filmene har vi også gjort 

plass til kanskje verdens mest påkostede, monumentale og 

spektakulære film – Sergej Bondartsjuks episke mesterverk Krig 

og fred fra 1964–67, basert på Leo Tolstojs roman. Maken til ekstravaganse 

vil vi aldri se igjen i noen film – i hvert fall siden digitale 

spesialeffekter har gjort sitt inntog. Eller hva sier man om 

følgende tall: I filmens store slagscener medvirket 120.000 statister. 

Man blåste av 16.000 håndgranater og brant opp 400.000 liter 

parafin; over tusen set-designere var ansatt i produksjonen som 

strakk seg over seks år. Filmen ble skutt på 70mm, og for første 

gang på snart femti år har bergenserne mulighet til å se filmen på 

dette formatet. Bildeskarpheten og detaljrikdommen på 70 mm 

er så fantastisk at det må simpelthen oppleves – og benytt muligheten; 

det kan bli lenge til neste gang vi henter et halvt tonn med 

filmruller til Bergen for å vise èn film. Så hold av søndag 3. mars 

først som sist. 

Litt sånn kronologisk ute av plass må vi også nevne hele 

tre filmer som får en såkalt «extended run» i dette programmet 

– eller «C-kino presenterer:» som vi har kalt det. Vanligvis 

viser Cinemateket en film to ganger, grunnet begrensninger ved 

bruken av arkivkopier. Noen ganger har vi imidlertid muligheten 

til å la en film gå en hel uke til ende, som en mini-kinolansering. 

C-kino presenterer altså ikke mindre enn tre filmer på dette 

programmet. Først en uke med Lawrence of Arabia. I begynnelsen 

av februar vises Kobayashis Japan’s Tragedy en hel uke, og i 

midten av mars kommer den siste; Bruno Dumonts Outside Satan. 

Dumont er kjent for norske kinogjengere med filmer som Jesu liv 

og Mennesket. Outside Satan var med i Un Certain Regard i Cannes 

i fjor, og viser at Dumont definitivt fortjener å bli satt opp på 

norske kinoer. Der Bergen Kino ikke vil, trår vi til. 

Helt til slutt i dette programmet viser vi fire filmer direkte fra 

dokumentarfilmfestivalen Eurodok i Oslo. Bergen og BIFF satser 

tungt på dokumentarfilm, så vi regner med at byens befolkning 

også ønsker å holde seg oppdatert på dokumentarfronten også 

seks måneder etter/før filmfestivalen. Hvilke filmer som blir vist 

er enda ikke bestemt, men følg med på våre nettsider, følg oss på 

Twitter, lik oss på Facebook eller meld deg på vårt nyhetsbrev, og 

du vil tidsnok få vite hva som blir vist. 

Ta med en visning av Lindsay Andersons This Sporting Life som 

hadde premiere for nøyaktig 50 år siden, og du skulle ha nok å 

feste øynene på frem til påske. Da skulle alt være nevnt, og ingenting 

glemt. 

Velkommen! 

Vi eimes i kinomørkret! 

Ole Petter Bakken 

Daglig leder

Gerontius’ drøm 

Elgars store oratorium 

Edward Gardner dirigent | Solister og kor 

Korverket Gerontius’ drøm er et av Elgars mesterverk og ble fremført 

første gang i 1910. Både kor og solister har store roller, men ikke minst 

er orkesterbehandlingen uttrykksfull. I England regnes verket som en 

grunnstein i den nasjonale musikkarven, mens det fremføres sjeldnere 

utenfor øyriket. Edward Gardner hadde stor suksess med Bartõks «Ridder 

Blåskjeggs borg» våren 2012. I Bergens Tidende ble han omtalt som «en 

dirigent som kan nå svært langt». 

TORSDAG ��. OG FREDAG ��. FEBRUAR 

KL. ��.�� I GRIEGHALLEN 

STUDENTER KR. �� 

BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER 

VOKSNE KR. �� - �� BT-KORT �� - �� | WWW.FILHARMONIEN.NO 

GRIEGHALLENS BILLETTKONTOR �� | HVERDAGER ��-��, LØRDAG ��-��

C-KINO pReSeNteReR: 

Vanligvis viser vi en film bare to ganger (på grunn av regler for bruk av 

arkiv-kopier), og det kan ofte være vanskelig å få med seg enkelte filmer 

dersom du er bortreist eller har andre planer de to dagene den aktuelle 

filmen vises. Med «C-KINO presenterer:» gir vi deg litt større frihet. Her 

skal vi trekke frem nyere og eldre filmer av spesiell interesse, og vi skal vise 

dem mange ganger. Som en alternativ kino-oppsetning. 

På utenlandske cinemateker kaller man det «extended run» (London) 

eller «limited release» (Toronto), og filmene som vises er alt fra restaurerte 

utgaver av klassikere til nye filmer som ellers ikke blir vist på kino. 

I dette programmet har vi ikke mindre enn tre filmer som vi viser i 

en uke i strekk. Vi begynner med den digitalt restaurerte 4K-versjonen av 

Lawrence of Arabia, der kildemateriell har vært en strøken 70mm-kopi. Tro 

oss når vi sier at det rett og slett ser fantastisk ut. 

Andre film ut er Masahiro Kobayashis Japan’s Tragedy (2012). Kobayashi 

kommer på besøk til Cinemateket USF onsdag 6. februar, og i den anledning 

kjører vi en liten serie av hans filmer. Japan’s Tragedy er hans siste film, 

og kommer rett fra Europa-premiere under Rotterdam Filmfestival til de 

norske cinematekene. 

Til sist har vi også Bergenspremiere på Bruno Dumonts siste film 

Outside Satan (2011), som har fått norsk distribusjon, men ikke oppsetning 

på kino i Bergen. Dumont er kjent for norske kinogjengere med filmer som 

Jesu liv (1997) og Mennesket (1999). 

red. 

Lawrence of arabia 

Regi: David Lean. Storbritannia 1962. Vises søndag 20. januar kl. 13.00 og 19.00, tirsdag 22., 

onsdag 23. og torsdag 24. januar kl. 19.00 og søndag 27. januar kl. 13.00. 

Omtale side 13. 

Japan’s tragedy 

Regi: Masahiro Kobayashi. Japan 2012. Vises onsdag 6. februar kl. 21.00, torsdag 7. februar 

kl. 21.00, søndag 10. februar kl. 13.00, 19.00 og 21.00, mandag 11. februar kl. 21.00 og 

tirsdag 12. februar kl. 19.00 og 21.00. Omtale side 27. 

outside satan 

Regi: Bruno Dumont. Frankrike 2011. Vises søndag 13. mars kl. 21.00, tirsdag 12. og onsdag 

13. mars kl. 19.00 og 21.00, torsdag 14. mars kl. 19.00 og søndag 17. mars kl. 21.00. 

Omtale side 45.

torsDagsfiLmen • sønDagsmatinÈ • C-kino presenterer: 

LAWReNCe OF ARABIA 

Det nye referanseverket innen filmrestaurering 

Etter at Thomas Edward Lawrence omkom i en 

motorsykkelulykke i 1935, begynte mytene om ham 

å spinne for alvor. Engelskmannen som hadde ledet 

det arabiske opprøret mot tyrkerne under første 

verdenskrig, ble en av sin samtids største legender og 

et mysterium for historikerne. 

Man løser ikke nødvendigvis gåten Lawrence ved å 

lese hans egen beretning i «Seven Pillars of Wisdom», 

som forøvrig ble gjenstand for utallige tolkninger 

og lovprist av store forfattere som G.B. Shaw, H.G. 

Wells og E.M. Forster. Myter vil helst forenkle, mens 

mennesker – og ikke minst Lawrence – er sammensatte. 

Boken etterlater seg et motsetningsfylt bilde av 

Lawrence: Humanist og kriger, filosof og eventyrer, 

sadist og medmenneske, narcissist og altruist. 

Produsent Sam Spiegel ble fascinert av boken, 

sikret seg retten til å filme den og knyttet til seg regissør 

David Lean som han allerede hadde samarbeidet 

Lawrence of Arabia. 

Regi: David Lean. 

Storbritannia 1962. 

Manus: Robert Bolt og Michael Wilson. 

Foto: Freddie Young. Musikk: Maurice 

Jarre. Medv.: peter O’toole, Omar Sharif, 

Alec Guiness, Anthony Quinn, Jack 

Hawkins, Arthur Kennedy, Claude Rains 

m.fl. Utleie: park Circus. engelsk tale, 

utekstet. 4k DCp, farger, 3 t 47 min + pause. 

SØNDAG 20. JANUAR KL. 13.00 OG 19.00 

tIRSDAG 22. JANUAR KL. 19.00 

ONSDAG 23. JANUAR KL. 19.00 

tORSDAG 24. JANUAR KL. 19.00 

SØNDAG 27. JANUAR KL. 13.00 

med på verdenssuksessen Broen over Kwai (1957). De 

foretrakk en ukjent skuespiller til hovedrollen, og 

valget falt på Peter O’Toole, en ung ire fra The Royal 

Shakespeare Theatre. Til gjengjeld supplerte man 

filmen med berømtheter som Alec Guiness, Anthony 

Quinn og Omar Sharif – for å nevne noen fra den 

imponerende rollelisten. Like imponerende var 

innspillingsprosessen. Lean var opptatt av at scenene 

skulle være så autentiske som mulig, og de fleste av 

ørkenopptakene ble gjort i Jordan. Havnen Akaba, 

som Lawrence hadde erobret, ble gjenoppbygd ved 

middelhavskysten i Almeria i Spania, mens Kong 

Hassan II av Marokko stilte en armé på flere tusen 

soldater og kameler til filmteamets disposisjon. 

Resultatet ble en monumental, episk blockbuster, 

et ørkeneventyr som verken publikum eller kritikere 

hadde sett maken til. Filmen fikk sju Oscar, og tvang 

en samlet verdenspresse til å børste støv av superlativene. 

På initiativ fra Steven Spielberg og Martin 

Scorsese (som begge gir Lawrence of Arabia æren for 

sine yrkesvalg), ble filmen i 1989 grundig restaurert og 

forlenget med flere sentrale scener som var blitt klippet 

bort før premieren i 1962. Det er denne versjonen 

som nå er digitalt restaurert, og tro det eller ei, men i 

den ekstremt høyoppløselige 4k-versjonen er dette en 

utgave av filmen som i noen tilfeller ser bedre ut enn 

den gjør i 70mm. Velkommen til fest! sw 

13

14 

f ra dette programmet starter vi opp et nytt 

tilbud, nemlig ekstravisninger av utvalgte 

perler fra vårt program presentert på enkelte 

søndager kl. 13.00. Håpet er at mange kan tenke 

seg å avslutte søndagsturen med en god film 

før du tusler hjem til middagen. Kankje kan 

kinoturen kombineres med en lunsj på Kafe 

Kippers før filmen begynner – eller en middag 

og et glass rødvin etter at filmen er slutt. 

Filmene som velges ut er gjerne etablerte 

klassikere eller nyere filmer med klassikerpotensial, 

filmer som vi mener appelerer til 

et voksent, kulturintressert publikum. Vi har 

fått en del tilbakemeldinger om at filmene 

våre starter for sent på kvelden, og at det er 

mange som ikke ønsker å komme hjem etter en 

kinotur når klokken nærmer seg midnatt. Så vi 

håper at Søndagsmatineéne våre vil passe som 

hånd i hanske for dem som både ønsker gode 

filmopplevelser på kino, og som samtidig vil ha 

kvelden ledig til andre sysler.

Søndag 10. februar kl. 13.00 

Japan’s Tragedy 

Regi: Masahiro Kobayashi. Japan 2012. 1 t 41 min. 

Fascinerende film fra en av japans mest 

interessante filmskapere i dag. Dvelende, 

dristig og utfordrende. Regissøren kommer til 

Cinemateket USF onsdag 6. februar. Les mer 

om besøket på side 26, om filmen på side 27. 

Søndag 10. mars kl. 13.00 

chapiTeau-show 

Regi: Sergei Loban. Russland 2011. 3 t 27 min. 

Søndag 20. og søndag 27. januar kl. 13.00 

Lawrence of arabia 

Regi: David Lean. Storbritannia 1962. 3 t 47 min + pause. 

Dette spektakulære mesterverket er 

om mulig blitt enda mer spektakulært. 

Filmen er nylig digitalisert restaurert 

med utgangspunkt i en nydelig 

70mm-kopi, og vi presenterer den i 

digital 4K. Les mer om det på side 13. 

En småabsurd, sprudlende perle av en film. En 

rekke bisarre småfortellinger flettes sammen på 

anarkistisk vis under overskriftene Kjærlighet, 

Vennskap, Respekt og Samarbeid. Les mer på side 41. 

Søndag 3. mars kl. 11.00 NB! Merk tiden 

Søndag 3. februar kl. 13.00 


Regi: Stanley Kubrick. Storbritannia/USA 1968. 2 t 21 min. 

En av de mest innflytelsesrike 

filmene i historien, og et visuelt 

mesterverk som må oppleves i en 

kinosal for at man kan si at man har 

sett filmen. Les mer på side 19. 

Krig og fred 

Regi: Sergej Bondartsjuk. Sovjetunionen 1964–67. 7 t 14 min + to korte og en lengre pause. 

Krig og fred er utvilsomt filmhistoriens desiderte mest 

monumentale verk. Den er laget lenge før digitale 

effekter var aktuelt. I de spektakulære krigsscenene 

iscenesatte Bondartsjuk 120.000 statister. 23 tonn 

krutt, 16.000 hånd granater, 400.000 liter parafin og 

atskillige tusen røyk bomber gikk med. Legg til at vi 

viser den på 70mm og vi snakker om en filmopplevelse 

for livet. Les mer på side 42. 

15

stiftelsen Cinemateket i Bergen ble stiftet av Bergen 

filmklubb 24. november 1992. Dørene til stiftelsens 

egen kinosal, Cinemateket USF, åpnet derimot 

for første forestilling fredag 5. februar 1993, samme 

dag som resten av USF Verftet. Daværende kulturminister 

Åse Kleveland sto for den høytidelige åpningen, 

som ble markert med en mini-filmfestival helgen til 

ende. Tolv spillefilmer og nesten like mange kortfilmer 

sto på programmet fredag, lørdag og søndag, og 

blant spillefilmene både Vertigo, Citizen Kane og Spillets 

regler – alle filmer som vi finner igjen på Sight & 

Sound og BFIs liste over verdens beste filmer – listen 

som de siste 60 årene har vært regnet som den «offisielle». 

Vi har valgt å markere vårt jubileum med å 

vise det som i følge denne listen regnes som verdens ti 

beste filmer gjennom tidene. Så for en gang skyld kan 

vi på rent objektivt grunnlag si at alle filmene i en av 

våre serier utelukkende består av mesterverk. 

Det britiske filmmagasinet Sight & Sound startet 

i 1952 med å invitere de mest betydningsfulle av 

verdens filmkritikere til å være med å kåre «verdens 

beste filmer». Siden har de gjentatt kåringen vært 

tiende år. De har imidlertid utvidet gruppen med 

stemmegivere hver gang. Fra 1992 ble for eksempel 

også et hundretalls filmskapere invitert til være med 

å avgi stemme. 

16 

CINEMATEKET USF 

20 år 

Den første listen i 1952 ble toppet av Vittorio de 

Sicas Sykkeltyvene (1948). I 1962 inntok Orson Wells 

Citizen Kane toppen, en posisjon den forsvarte i 

avstemningen i 1972, 1982, 1992 og 2002. Ved siste 

avstemning høsten 2012 avga 846 filmkritikere, distributører, 

programmerere av filmfestivaler og cinemateker, 

akademikere, skribenter og fimskapere fra hele 

verden sin topp-ti-liste. Totalt 2.045 filmer fikk minst 

en stemme, og filmen som etter 50 år endelig klarte 

å vippe Citizen Kane av pidestallen var Alfred Hitch- 

Verdens ti beste filmer: 

1 Vertigo Alfred Hitchcock, 1958 

2 Citizen kane Orson Wells, 1941 

3 tokyo story Yasujiro Ozu, 1953 

4 spillets regler Jean Renoir, 1939 

5 sunrise Friedrich Wilhelm Murnau, 1927 

6 2001 – en romodyssé Stanley Kubrick, 1968 

7 the searchers John Ford, 1956 

8 mannen med filmkamera Dziga Vertov, 1939 

9 Jeanne d’arc Carl Th. Dreyer, 1927 

10 8 ½ Federico Fellini, 1963 

cocks Vertigo – en film som siden den for første gang 

kom inn på listen i 1982 med en sjuendeplass sakte har 

sneket seg mot toppen – nummer fire i 1992, nummer 

to i 2002, og nå altså øverst på listen. 

Vi antar at mange har sett flere av filmene på listen 

– noen sikkert alle sammen. Men det bør absolutt ikke 

hindre et gjensyn. Det som jo blant annet kjennetegner 

en virkelig god film er at den blir bedre med alderen – 

og da tenker vi på både filmens og tilskuerens alder. 

Desto flere filmer man selv har sett, jo mer imponeres 

man gjerne over klassikeren. Samtidig er det viktig 

å minne seg selv på at alle disse filmene er skapt av 

store filmskapere som skapte sine mesterverk med en 

arena for øye: kinosalen. Klipperytme, bildeutsnitt og 

bildekomposisjon – alt er nøye planlagt med tanke på 

at publikum skal oppleve verket på et stort kinolerret. 

Dette er filmer man ikke kan si at man har sett før man 

har sett dem «live» i en kinosal. Alle vet hvordan Da 

Vincis «Mona Lisa» ser ut, men de færreste ville vel si 

at de har sett bildet med mindre man har vært i Louvre 

og faktisk sett det lille frimerket bak metervis av 

skuddsikkert glass. Slik er det med disse filmene også. 

Du har ikke sett dem før du har sett dem i en kinosal. Så 

pris deg lykkelig over at du har et cinematek nær deg. 

Hele listen, oversikt over tidligere lister og detaljer 

om hvem som har stemt kan man for øvrig finne på 

http://www.bfi.org.uk/greatest-films-all-time-2012 

olep


tiDenes Beste fiLmer 

8 ½ 

metamidtlivskrise 



8 ½. 

Regi: Federico Fellini. 

Italia/Frankrike 1963. 

Manus: Federico Fellini og ennio 

Flaiano. Foto: Gianni Di Venanzo. 

Musikk: Nino Rota. Medv.: Marcello 

Mastroianni, Claudia Cardinale, 

Anouk Aimée, Sandra Milo, Rossella 

Falk m.fl. Utleie: NB. Italiensk, 

engelsk, fransk og tysk tale, norske 

undertekster. 35mm, s/hv, 2 t 18 min. 

Den desillusjonerte stjerneregissøren Guido Anselmi legges inn på nervesanatorium 

etter et mindre sammenbrudd. Han er på jakt etter fred og ro, men utsettes 

for det komplette kaos – ikke bare fra omgivelsene, men også fra sitt eget 

slitne sinn. Guido er i ferd med å lage en film, men ettersom 8 1/2 skrider frem 

blir det mer og mer uklart hva som er regissørens minner, håp og drømmer, og 

hva som faktisk finner sted. Han drømmer om sin strenge mor, som skifter ham 

og blir til en prostituert fra hans barndom, som igjen blir til hans kone – før han 

ender opp i et harem hvor alle kvinnene fra fortiden hans dukker opp. Guidos 

sammenbrudd står i stadig skarpere relieff etter hvert som han beskriver tingene 

han vil oppnå: Filmen han vil lage skal inneholde alt fra en meditasjon over den 

katolske bevissthet til et besøk fra det ytre rom, samtidig som ingen av de involverte 

får se noe manus. 

8 1/2 er den ultimate metafilmen, og skildrer Fellinis egne kvaler i forsøkene på 

å lage den perfekte film. Underveis krydres plotutviklingen av Guidos samtaler 

med en av produsentene om filmmediets potensial som instrument for filosofisk 

erkjennelse, samtaler som stadig refererer til filmen Guido vil lage – eller til den 

filmen vi ser? 

8 1/2 tok tiendeplassen i BFIs kåring over tidenes beste filmer. red./olep 



SUNRISe 

tyske ekspresjonister i hollywood 



Sunrise – A Song of two Humans. 

Regi: F.W. Murnau. 

USA 1927. 

Manus: Carl Meyer, etter en novelle 

av Hermann Suderman. Foto: Karl 

Struss og Charles Rosher. Musikk: 

Hugo Riesenfeld. Medv.: George 

O’Brien, Janet Gaynor, Margaret 

Livingston m.fl. Utleie: NFK. Stum 

m/musikalsk lydspor, engelske 

mellomtekster. 35mm, s/hv, 1 t 37 min. 

Sunrise er en av de mest kjente stumfilmene gjennom tidene, og det er ikke bare 

grunnet den sterke, melodramatiske historien. Det er filmens selvbevisste billedspråk 

som gjør den så spesiell; kamera kan gjerne sies å spille hovedrollen i filmen. 

Sunrises komplekse stil er dens store styrke; den er en profesjonell amerikansk 

studioproduksjon, samtidig som den på mange måter representerer et høydepunkt 

innen den tyske ekspresjonismen. Filmen kontrasterer naturalistiske 

scener med episoder med klart stilisert spill og scenografi, og det merkes godt at 

nesten alle som arbeidet bak kamera hadde tysk eller østerrisk bakgrunn. Selv om 

filmen er tatt opp i California, har den et distinkt europeisk utseende. By kulissene, 

som er meget forseggjorte og bygget i overdrevet perspektiv, ligner for eksempel 

mer på tysk Bauhaus-arkitektur enn på en amerikansk by på 1920-tallet. 

Historien fortelles gjennom en typisk ‘murnausk’ fotografering. Karl Struss og 

Charles Roshers flytende kamerabevegelser skaper en illusjon av en verden utenfor 

billedrammen. Det er imidlertid den raffinerte bruken av lys som skaper den spesielle 

atmosfæren i Sunrise. Finstilte motsetninger mellom lys og mørke definerer 

rommet og bestemmer den følelsesmessige tonen i de forskjellige scenene. Selv i 

dag er de lange sivene i den tåkelagte myren, de reflekterende fortauene i den regnvåte 

byen, lyset på markedsplassen og båtturen fra landet inn til byen, forheksende. 

Sunrise tok femteplassen i BFIs kåring over tidenes beste filmer. olep/red. 

17

18 



SpILLetS ReGLeR 



La règle du jeu. 

Regi: Jean Renoir. Frankrike 1939. 

Manus: Jean Renoir og Carl Koch. 

Foto: Jean Bachelet. Musikk: Joseph 

Kosma. Medv.: Nora Gregor, Marcel 

Dalio, paulette Dubost, Mila 

parély, Jean Renoir m.fl. Utleie: 

egen kopi. Fransk tale, engelske 

undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 46 min. 

«Jeg lærte spillets regler fra spillets regler» – robert altman 

Spillets regler er så enkel og så labyrintisk, så troskyldig og så sint, så uskyldig og 

så farlig, at det er vanskelig å fatte at en så rik film kunne bli til i 1939. 

Ved første øyekast kan den ligne en enkel farse. Den har kan hende verken en 

helt, en hovedperson eller et plott å snakke om, men synes ikke å mangle noen 

av delene. Renoir selv var usikker på om filmen i det hele tatt hadde en kjerne. 

Den handlet ikke om et plott, mente han, men om en verden – en fordømt sådan. 

En dannet, intrikat og kompleks komedie, og en som behandlet sine karakterer 

med både forakt og taktfullhet, skapte så voldsomme reaksjoner at noen prøvde å 

brenne ned kinoen på premieredagen. 

Det er, ikke overraskende, et spill vi er vitne til, for det meste på et flott 

landsted utenfor Paris. Koner og ektemenn, tjenere og herskere, elskere og 

elskende sniker seg ned ganger, flørter og tropper opp på hverandres soverom, alt 

sam tidig som de later som om de er de beste representanter for sitt velfungerende 

samfunn. Resten av Europa venter på krig, mens aristokratiet graver sin grav av 

fornektelse og fasanjakt. Renoirs genistrek er å aldri henfalle til karikatur. Hans 

karakterer har dybde og følelser. De kan elske og er ellers rikt karakterisert. Dette 

demper ikke satiren, men gjør den komplisert og gir den liv. Én ting hadde vært å 

paro diere samfunnet, men for Renoir var dette tydeligvis for simpelt. 

Spillets regler kom på fjerdeplass i BFIs kåring over tidenes beste filmer. 

sw/red. 



tOKYO StORY 

et absolutt mesterverk 



tokyo monogatari. 

Regi: Yasujiro Ozu. 

Japan 1954. 

Manus: Yasujiro Ozu og Kogo Noda. 

Foto: Yushun Atsuta. Musikk: Seni Ito. 

Medv.: Chisu Ryu, Chiyeko Higashiyama, 

Setsuko Hara, Satoshi Yamamura m.fl. 

Japansk tale, engelske undertekster. 

Digital kopi, s/hv, 2 t 15 min. 

I Tokyo Story møter vi et eldre ektepar, Shukichi og Tomi Hirayama, som reiser fra 

sitt hjem på landsbygda for å besøke sine to gifte barn i Tokyo. Den eldste sønnen 

Koichi er en travel doktor som slett ikke har tid til å ta seg av dem, og deres datter 

Shige er også altfor opptatt da hun har en frisørsalong å drive. Bare Norioko, enken 

etter deres avdøde sønn, har muligheten til å ta seg av dem mens de er i byen. 

Ozu sa selv at prosjektet med Tokyo Story var å vise hvordan det tradisjonelle 

japanske familiesystemet sto for fall. Eldre japansk tradisjon tilsa nemlig at foreldrene 

skulle ha bodd sammen med sin eldste sønns familie. Samtidig handler 

filmen om så mye mer enn det; om foreldres skuffelse over sine barn; om eldre 

mennesker som mot slutten av sine liv ikke er i stand til å huske de gode minnene, 

og i større perspektiv handler filmen om mislykkede forsøk på å forstå andre 

menneskers følelser og behov. 

Noe av styrken til Tokyo Story er at den tilbyr publikum ulike moralske og 

åndelige tolkninger. Samtidig er det i Tokyo Story Ozu lykkes best med i å definere 

sin høyst unike og personlige stil. I all sin enkelhet, renskårenhet og delikate 

fremtoning er den simpelthen uforglemmelig – rett og slett fordi den er så sann, 

så ekte og fordi den krever så mye av tilskueren. 

Tokyo Story tok tredjeplassen i BFIs kåring over tidenes beste filmer. 

olep/red.




2001 – eN ROMODYSSÉ 

Livet, døden og alt 

SØNDAG 3. FeBRUAR KL. 13.00 OG 18.00 

tIRSDAG 5. FeBRUAR KL. 20.30 

2001: A Space Odyssey. 

Regi: Stanley Kubrick. 

Storbritannia/USA 1968. 

Manus: Stanley Kubrick og Arthur C. Clarke, 

etter en roman av Arthur C. Clarke. Foto: 

Geoffrey Unsworth og John Alcott. Musikk: 

Richard Strauss, Johann Strauss, Aram 

Khachaturian m.fl. Medv.: Keir Dullea, 

Garry Lockwood, William Sylvester, Douglas 

Rain m.fl. Utleie: NB. engelsk tale, norske 

undertekster. 35 mm, farger, 2 t 21 min. 

2001 – en romodyssé er en av de mest innflytelsesrike filmene de siste 44 årene – den 

filmatiske parallellen til rockens «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» (1967). 

John Lennon sa for øvrig om filmen da den ble lansert at den burde vises kontinuerlig 

i et tempel 24 timer i døgnet. For noen er den altså en kultfilm av religiøse dimensjoner, 

for noen er den verdens beste science fiction-film, og for noen er den Stanley 

Kubricks kronverk. Uansett hva man måtte mene om 2001 – en romodyssé er én ting 

sikkert: Man har ikke opplevd filmen før man har sett og hørt den i en kinosal. 

2001 – en romodyssé, som Kubrick kryptisk nok har kalt en mytologisk dokumentar, 

er en episk film i fire deler. Tolkningene av filmen har vært uendelig mange. I 

større grad enn i noen av hans andre filmer, overlater Kubrick her svært mye til 

publikum. Med mangel på mer tradisjonell narrasjon, og en løs episodisk fortellestruktur 

der forklaringer er sparsomme, tvinges seeren til å ta inn over seg filmen 

som helhet og ikke henge seg opp i et handlingsforløp eller eksplisitt sluttpoeng. 

Kubrick selv trår støttende til for de av oss som får problemer: «The feel of the experience 

is the important thing, not the ability to verbalize it. I tried to create a visual 

experience which directly penetrates the subconscious content of the material.» 

Spørsmålene om menneskehetens tilblivelse og essens, som Kubrick ønsker å la 

publikums underbevissthet stri med, er da også av en slik størrelse at det ville vært 

ekstremt arrogant å komme med noe annet enn bare små hint av svar. 

2001 – en romodyssé tok sjetteplassen i BFIs kåring over tidenes beste filmer. 

sw/red 



VeRtIGO 

Verdens beste film 

SØNDAG 3. FeBRUAR KL. 21.00 


Vertigo. 

Regi: Alfred Hitchcock. 

USA 1958. 

Manus: Alec Coppel og Samuel taylor, 

etter en roman av pierre Boileau 

og thomas Narcejac. Foto: Robert 

Burks. Musikk: Bernard Herrmann. 

Medv.: James Stewart, Kim Novak, 

Barbara Bel Geddes, tom Helmore 

m.fl. Utleie: NB. engelsk tale, norske 

undertekster. 35 mm, farger, 2 t 7 min. 

Vertigo ble altså kåret til Verdens beste film høsten 2012, da den detroniserte Citizen 

Kane (1941) som hadde hatt tittelen i 50 år. Da Vertigo ble lansert i 1958 ble den 

imidlertid ingen umiddelbar suksess, men den har senere tydeligvis begeistret 

stadig nye publikummere. 

James Stewart er politimannen John «Scottie» Ferguson som etter en dramatisk 

forbryterjakt får så kraftig høydeskrekk at han må slutte i jobben. Etter en 

tid tar han imidlertid på seg et oppdrag fra en gammel venn med å overvåke hans 

kone som har begynt å oppføre seg svært merkelig den siste tiden. Scottie redder 

henne fra å drukne seg, men ender opp ned å forelske seg i henne. 

Vertigo er et skarpt portrett av San Franciscos glatte fasader, og sammen med 

Vindu mot bakgården og Psycho, utgjør den en trilogi om voyeurismens vesen. 

Som vanlig er Hitchcock i Vertigo nådeløs når det gjelder sentimentalitet, 

og intrigen er som en pandoras eske av svik og bedrageri. Anslaget, der Scottie 

henger etter fingertuppene, er forbilledlig: Vi ser Scotties desperate blikk antyde 

et forsøk på å få grep om den virkeligheten som spilte ham et skjebnesvangert 

puss. Robert Burks’ glitrende Technicolor-bilder fra San Francisco, samt hans 

overrumplende fotografiske sjokkeffekter for å beskrive Scotties høydeskrekk, er 

i dag klassiske. Fargenyansene i filmens tre akter er brukt så bevisst emosjonelt 

understrekende, at det knapt har sin like i filmhistorien. olep/red. 

19

20 

W 

PROGRAMMETS 

STUMME 

X 2 

W 

I dette programmet har vi ikke mindre 

enn fire stumfilmer, hvorav tre vises 

med levende musikk. Du kan lese mer 

om Anla Courtis som skal spille til den 

argentinske dokumentaren In Between 

the South-Orkney Islands’ Ices på side 

30. Her kan du bli litt bedre kjent med 

musikerne som skal akkompagnere to 

av verdens beste filmer, Dziga Vertovs 

Mannen med filmkameraet og Carl Th. 

Dreyers Jeanne d’Arc – Njål Paulsberg og 

Gisle Martens Meyer. 

W 

Foto: Sjur Pollen 

OM MUSIKERNE 

njål paulsberg 

Det elektroniske musikkmiljøet i Bergen har fostret 

frem mange talenter de siste 15 årene, og 24 år 

gamle Njål Paulsberg – som er å finne både i Young 

Dreams og Put Your Hands Up For Neo-Tokyo – har 

markert seg som spesielt lovende. Musikken hans 

kjennetegnes ved en villighet til å blande sjangre 

og instrumenter som vanligvis ikke forbindes med 

hverandre, og smelte dem sammen i interessante 

harmonier og melodier. Som solomusiker har han gitt 

ut musikk på plateselskapene Powerblytt, Digitalo 

og Untz Untz, men også laget musikk til kortfilmer i 

regi av Bergen Animasjonsmønstring og Festspillene 

i Bergen. Debutalbumet til Young Dreams, hvor han 

står bak synthesizere og korer, kommer ut i år på det 

anerkjente plateselskapet Modular. 

Paulsberg skal spille til Mannen med filmkameraet 

torsdag 21. og søndag 24. februar, og vil bruke analoge 

synthezeisere, trommemaskiner og andre duppedingser 

som lager fin lyd. 

Emilio Sanhueza/red. 

gisle martens meyer (Ugress) 

Gisle Martens Meyer hadde i november urpremiere 

på sitt bestillingsverk til den russiske sci-fi-filmen 

Aelita – Queen of Mars (1924) på Cinemateket USF. 

Forestillingen ble også vist på Filmens hus i Oslo, og 

i løpet av våren skal den også fremføres i Trondheim 

og Kristiansand. Dette er andre gangen Meyer fremfører 

spesial komponert musikk til en stumfilm for 

Cinemateket i Bergen. I forbindelse med vårt 10-årsjubileum 

i 2003 komponerte han ny musikk til Carl Th. 

Dreyers Jeanne d’Arc (1928). Det er denne forestilling 

han nå fremfører igjen, ti år etter premieren. 

Meyer har etter hvert fått bred erfaring med 

å komponere musikk til film og fjernsyn. I 2011 

gjorde han musikken til dokumentaren Pushwagner – 

musikk som både ga ham en Amanda-nominasjon og 

som ble nominert til nordiske Harpa Award for beste 

filmmusikk. Han har også komponert musikk til 

barne-TV seriene Kometkameratene og Barnas Supershow, 

samtidsdans for Nasjonalballetten, turnert 

for Rikskonsertene og samarbeidet med Bergen 

Filharmoniske Orkester. Han har også nylig gjort et 

bestillingsverk for Bygdalarm – en sinfonia skrevet 

for – og fremført av – traktorer for Bygdalarm. Han er 

nå aktuell som komponist for dansekompaniet Carte 

Blanches forestilling La Muda, en av delene i forestillingen 

Yasgurs Farm som har premiere i Operaen i 

Oslo i slutten av januar. 

Jeanne d’Arc med musikk av Ugress vises 14. og 17. 

mars. 

olep/red. 

Foto: roar HalS




MANNeN MeD FILMKAMeRAet 

elektronisk stumfilmkonsert 

tORSDAG 21. FeBRUAR KL. 19.00 


Chelovek s kinoapparatom. 

Regi og manus: Dziga Vertov. 

Sovjetunionen 1929. 

Foto: Mikhail Kaufman. Utleie: NB. 

Stum m/norske mellomtekster. Filmens 

akkompagneres av Njål paulsberg på 

analoge synthesizere, trommemaskiner 

etc. 35 mm, s/hv, 1 t 8 min. 

! Billetter kr 60/120 

Mannen med filmkameraet handler om en fotograf som drar rundt med et kamera 

på skulderen og dokumenterer det urbane storbylivet, hverdagslige hendelser 

som kommer i hans vei. Regissør Vertov ønsket en filmkunst løsrevet fra litteraturen 

og teateret. Film skulle derfor lages uten manus, litterære forelegg og 

mellomtekster, og skulle være uten kulisser og instruerte skuespillere. Han 

fornemmet en ny tid hvor tidens skjønnhet lå i hurtigheten, maskinenes dynamikk 

og storbyens fragmenterte sjokkpersepsjon. De borgerlige melodramaer 

skulle erstattes med filmer som viste det virkelige liv. 

For Vertov var det et poeng å blottlegge filmens skaperprosess. I begynnelsen 

følger vi en pikes oppvåkning, men istedenfor å la filmen bli fortellingen om 

hennes dag, forlates hun til fordel for en film bestående av en serie enkeltobservasjoner 

som kontinuerlig settes opp mot hverandre. Ved å frigjøre tagningen fra 

en årsak/virkning-relasjon, og istedenfor arrangere den i rytmiske segmenter, vil 

Vertov tilføre filmen meningspotensiale basert på analoge forhold; en mening 

basert på tilskuerens intuisjon. 

Mannen med filmkameraet tok åttendeplassen i BFIs kåring over tidenes beste 

filmer. olep/red 




JeANNe D’ARC 

Lydfilmen uten lyd 

tORSDAG 14. MARS KL. 21.15 

SØNDAG 17. MARS KL. 19.00 

La passion de Jeanne d’Arc. 

Regi og manus: Carl theodor Dreyer, 

etter en roman av Joseph Delteil. 

Frankrike 1927. 

Foto: Rudolph Mate. Medv.: Renée 

Maria Falconetti, eugene Sivain, 

Maurice Schutz m.fl. Utleie: NB. 

Stum, norske mellomtekster. Gisle 

Martens Meyer (Ugress) fremfører 

sitt bestillingsverk for Cinemateket i 

Bergen fra 2003. 35mm, s/hv, 1 t 37 min. 


Jeanne d’Arc forteller historien om den kjente franske frihetsforkjemperen, som i en 

åpenbaring ble bedt om å bistå den franske kongen i kampen mot England under 

hundreårskrigen. For å rydde Jeanne av veien startet engelskmennene en politisk 

heksejakt. Med franske prester og teologer i ryggen lyktes man i å dømme kvinnen 

på religiøst grunnlag. Den 30. mai 1431 ble hun brent på bålet i Rouen. 

Jeanne d’Arc ble dårlig mottatt i sin samtid. Verken kritikere eller publikum var 

klare for en slik uvanlig film. I tillegg ble filmen forfulgt av en rekke uhell. Den 

skulle egentlig hatt premiere i 1927, men kort tid før premieren brant lageret som 

huset alle kopiene av filmen ned. Dermed måtte Dreyer tilbake til klippebordet 

for å sette sammen en ny film, basert på alle «2.-opptakene» fra filmen. Det var 

denne versjonen som hadde premiere i 1928. Grunnet den dårlige mottakelsen ble 

det ikke laget mange kopier av denne versjonen, og etter enda en lagerbrann anså 

man alle kopiene av også denne versjonen for tapt. Dreyer klippet noen år senere 

sammen en tredje versjon, av «3. opptakene» fra filmen, som var den kopien man 

hadde tilgjengelig i mange år. På begynnelsen av 1980-tallet skulle imidlertid 

Gaustad sykehus i Oslo flytte til nye lokaler. Under opprydding på loftet i det 

gamle sykehuset kom man over et par filmkopier. Blant disse fant man utrolig 

nok en av «2. opptakene» av Jeanne D’Arc. Denne kopien har dermed blitt utgangspunkt 

for alle nyere kopier av filmen. 

Jeanne d’Arc tok niendeplassen ved BFIs kåring over tidenes beste filmer. olep 

21

22 



CItIZeN KANe 

Den detroniserte klassikeren 



Citizen Kane. 

Regi: Orson Welles. 

USA 1941. 

Manus: Orson Welles og Herman 

J. Mankiewicz. Foto: Gregg toland. 

Musikk: Bernard Herrmann. Medv.: 

Orson Welles, Joseph Cotten, Buddy 

Swan, Ray Collins, Sonny Bupp m.fl. 

Utleie: Actionfilm. engelsk tale, norske 

undertekster. 35 mm, s/hv, 1 t 59 min. 

Den genierklærte teatermannen Orson Welles var bare 24 år da han kom til Hollywood 

for å lage sin debutfilm Citizen Kane. Selv om mottakelsen i 1941 var dårlig, 

fikk den sin renessanse på slutten av 1950-tallet. Under Sight & Sounds kåring 

av tidenes beste filmer i 1962 inntok den førsteplassen, en posisjon Citizen Kane 

forsvarte i 1972, 1982, 1992 og 2002. Det tok altså femti år før en film klarte å vippe 

den av tronen høsten 2012 – Alfred Hitchcocks Vertigo. 

Selv om Citizen Kane har en forholdsvis enkel, eventyraktig historie, er produksjonen 

fantastisk overambisiøs og nyskapende. Dypfokus, motlys, innovativ bruk 

av klipp og imponerende lange, kompliserte kamerakjøringer samt en innovativ 

bruk av musikk, er bare noen eksempler på teknikker som Orson Welles introduserte 

for publikum og filmskapere verden over. I dag går disse filmtekniske revolusjonene 

mange tilskuere hus forbi, siden de for lengst har blitt standard. 

Den aldrende aviskongen Charles Foster Kane dør etter å ha uttalt ett eneste 

gåtefullt ord – «Rosebud» – og filmavisprodusent Rawlston sender reporter Jerry 

Thompson ut for å avdekke den fremstående mannens siste tanker. Etter hvert 

som Thompson intervjuer Kanes venner, familie og forretningsforbindelser, 

lærer vi å kjenne Kanes begivenhetsrike og ytterst tragiske liv. 

I 1985 døde Welles, og tok sine visjoner med seg videre. Selv oppsummerte 

han sin skjebne slik «Alle benekter at jeg er et geni. Men det er aldri noen som har 

påstått at jeg er det». 

Citizen Kane tok andreplassen under BFIs kåring over tidenes beste filmer. olep 



tHe SeARCHeRS 

en vaskekte western 



the Searchers. 

Regi: John Ford. 

USA 1956. 

Manus: Frank s. Nugent, etter en 

roman av Alan Le May. Foto: Winton 

C. Hoch. Musikk: Max Steiner. Medv.: 

John Wayne, Jeffrey Hunter, Vera 

Miles, Natalie Wood, Dorothy Jordan, 

Ward Bond m.fl. engelsk tale, utekstet. 

Digital kopi, farger, 1 t 59 min. 

I The Searchers berømte åpningssekvens får vi først øye på de unike fjellformasjoner 

i Monument Valley gjennom en dør som åpnes. Langt borte skimtes en skikkelse 

som kommer mot oss. Det er Ethan Edwards – spilt av John Wayne – som tre 

år etter borgerkrigen vender tilbake til brorens ranch. Kort etter Ethans ankomst 

kommer kaptein Clayton til ranchen for å verve frivillige til å ta opp jakten på 

noen indianere som har stjålet kveg fra en av naboranchene. Ethan melder seg i 

brorens sted. Et stykke fra ranchen finner de kveget slaktet og skjønner at de har 

blitt narret i en felle. De drar i all hast tilbake, finner ranchen nedbrent og alle, 

bortsett fra familiens to døtre, døde. Ethan drar på ny ut etter indianerne, men 

denne gang for å finne de to pikene. 

The Searchers er en western der karakterenes utvikling er viktigere enn plottet. 

Det er dette som gjør filmen til et nærmest humanistisk filmdikt. Ford er i The 

Searchers svært puritansk i bruken av filmatiske virkemidler. Det benyttes nesten 

utelukkende et stillestående, objektivt registrerende kamera – ingen halsbrekkende 

kamerakjøringer eller zooming. 

Alt betydningsbærende skjer innenfor billedutsnittet. Til tross for, eller 

kanskje på grunn av, denne puritanisme besitter filmen en storartet kunstnerisk 

subtilitet. Kanskje er dette John Fords mest fullendte film. Det sier ikke så lite 

om en film fra filmskaperen som over en periode på 60 år regisserte mer enn 50 

spille filmer og som har mottatt flere Oscar-statuetter enn noen annen filmskaper. 

The Searchers tok sjuendeplassen i BFIs kåring av tidenes beste filmer. olep

BERGEN JAZZFORUM PRESENTERER 

SESONGENS KONSERTSERIE 

STARTER I FEBRUAR! 

06 feb 

Mats 

Eilertsen 

Trio 

15 feb 

Come 

Shine 

01 mars 

Digital 

Primitives 

Sesongens konsertserie begynner å bli klar. Sett av datoene nå og gå inn på våre 

nye nettsider for å se det komplette programmet: www.bergenjazzforum.no 

08 mars 

John 

Scofield

24 

Masahiro 

Kobayashi

6. februar får Cinemateket i Bergen besøk 

av den Japanske outsideren Masahiro 

Kobayashi, som kommer med sin siste 

film Japan’s Tragedy (se egen omtale). 

En film som i skrivende stund ennå ikke 

har hatt sin hjemlige premiere og bare 

så vidt startet på festivalrunden. I den 

forbindelse setter vi opp ytterligere fem 

av hans filmer og gir dere muligheten til 

å bli kjent med en av vår tids virkelige 

utfordrere av sentimentalitetens hegemoni. 

å 

« være 

en rebell gjør deg ikke nødvendigvis innovativ. 

Å være en rebell trenger heller ikke å bety 

at du er i mot det bestående…» Disse utsagnene fra 

regissør Masahiro Kobayashi (uttalt til Nicholas 

Vroman og Ken Shima i 2010) kan vel stå som en grei 

oppsummering av hans filmfilosofi. Annerledes, 

men ikke for annerledes. I opposisjon – kritisk til det 

bestående, uten å være uttalt politisk. På leting etter 

en ny form, som bare gradvis krystalliseres i en stadig 

lengre filmografi. Det han egentlig vil er å gripe inn 

i den japanske folkeskjela og virkelig filleriste den – 

som en asketisk Terayama. 

Lite tydet på at den unge bohemen som livnærte 

seg frem til tidlig i tyveårene som folkemusiker og 

sanger, sent i livet skulle bli en fornyer av den japan- 

den 

konservative 

rebellen 

møt regissøren 

Regissør Masahiro Kobayashi 

vil være til stede ved visningene 

onsdag 6. februar. 

Detaljert program for besøket 

annonseres senere. 

ske filmen. Som så mange av sin generasjon var det 

Frankrike de så til, kultur, språk og ikke minst film 

– spesielt den franske nye bølgen fascinerte ham. For 

Kobayashi gikk det så langt at han reiste til Frankrike 

for å møte sin helt – Francois Truffaut. Nå gikk 

det ikke helt slik (Truffaut var i Amerika), men et ti 

måneders opphold i landet inspirerte til en nærmest 

feberaktig produksjon av fortellinger. Noen av disse 

ble premiert i forskjellige manus-konkurranser og en 

ny karriere som skribent for japansk TV ble etablert. 

Drømmen var hele tiden å bli filmregissør, men 

uansett hvor mange og gode manus han leverte kom 

det aldri noe tilbud. I en alder av 41 var han lei av å 

vente. Løsningen var å satse alle sine opptjente midler 

og finansiere det hele selv. Resultatet ble Closing Time 

25

– den første Japanske filmen til å vinne hovedprisen ved Yubari International 

Fantastic Film Festival. Dedikert til Tom Waits er nok dette det nærmeste 

Kobayashi har kommet en selvbiografisk film. Vi følger følger den talentfulle 

manusforfatteren som i sin selvforakt gjør et alvorlig forsøk på å drikke seg 

i hjel. Allerede her ser vi de første antydninger til hans helt personlige stil, 

strukturert som en japansk folkesang, med lange, repetative vers brutt opp 

av refreng som endrer seg ørlite grann for hver gjentagelse. Spenningen drar 

seg til for hver repetisjon og hver lille nyanseforskjell. 

Mange av Kobayashis filmer er satt til det forblåste Hokkaido, med et 

klima ikke ulikt det vi har her hjemme. Det skrinne og industrialiserte landskapet 

er for Kobayashi et perfekt bilde på det moderne Japan, langt i fra det 

glansbildet vi ofte får presentert – noe som har gjort ham til en outsider i den 

hjemlige filmindustrien. Kulda har satt seg i sjelen, taust betrakter menneskene 

her verdens likegyldighet mens følelsene holdes skjult. Før eller senere 

bryter demningen sammen og et kort øyeblikk faller maskene. Hans lange 

tagninger, sparsomme dialog og dramatiske indre følelsesliv krever nesten 

umenneskelige rolleprestasjoner fra skuespillerne. Ikke overraskende får 

han da også noen av Japans fineste karakterskuespillere med seg. Unntaket er 

The Rebirth (se egen omtale), som var så krevende at etter et års betenkningstid 

trakk den første skuespillerinnen seg og den mannlige hoved rollen måtte 

Kobayashi selv ta. Resultatet er blitt en rystende film, nedstrippet til kjernen 

av Kobayashis filmspråk – hvor skuespilleren og filmen langt på vei har 

frigjort seg fra ordene, hvor miljø og landskap er noe mer enn vage kulisser, 

hvor klipp og skuespill driver den indre handling fremover, hvor form er 

noe langt mer enn staffasje. Det er krevende for tilskueren, ikke minst fordi 

han ikke skyr de vanskelige tema og de opprivende konfrontasjoner. I tillegg 

benytter han seg lite av filmatisk sminke, det vil si lyssetting, kameraføring 

og svulstig musikkbruk, men ofte av lange tagninger, skjult følelsesliv og 

gjentagelser. Alt dette gjør at filmene hans ofte krever litt tid før man engasjerer 

seg emosjonelt, men nærmest umerkelig griper de fatt i deg og nekter 

å slippe taket. Ikke før lenge etter filmen er over. 

Kjell R. Jenssen/CiO 

26 


WOMeN ON tHe eDGe 

ikke akkurat søstrene sisters 

ONSDAG 6. FeBRUAR KL. 18.00 


Girigiri no onnatachi. 

Regi og manus: Masahiro Kobayashi. 

Japan 2011. 

Foto: Koichi Nishikubo. Medv.: Miho 

Fujima, Yuko Nakamura, Makiko 

Watanabe m.fl. Utleie: Masahiro 

Kobayashi. Japansk tale, engelske 

undertekster. DCp, farger, 1 t 41 min. 

Tre søstre bringes av ulike grunner tilbake til sitt barndomshjem etter jordskjelvkatastrofen 

som rammet Japan i mars 2011. Det gamle huset ligger vakkert 

til ute på landet, og ved første øyekast virker alt tilsynelatende normalt. Under 

overflaten er imidlertid ikke alt så idyllisk som først antatt. De tre søstrene har et 

frossent forhold til hverandre, og vi forstår at denne plutselige familiereunionen 

er sterkt uønsket av alle tre. Store, personlige spenninger oppstår, og stemningen 

forverres ytterligere av det ødelagte landskapet som sakte åpenbarer seg i 

nær heten. Perspektivene flyttes konstant, konflikter og harmoni avløser hverandre, 

mens man leter etter svaret på hvorfor livet ble som det ble. 

Det katastrofale jordskjelvet i 2011 satte dype spor i Kobayashi, og begge hans 

siste filmer har tragedien som bakteppe. Få regissører våget å respondere til 

katastrofen så kort tid etter at den hadde inntruffet, og forståelsen for å bruke 

den som ramme rundt et personlig drama var ikke stor på den tiden. Kobayashi 

ønsket allikevel å gjennomføre prosjektet, og det på en måte bare han kunne 

klare. iehk

masahiro koBayashi • sønDagsmatiné 

JApAN’S tRAGeDY 

i kjølvannet av katastrofen 

Selv om mindre enn to år har gått siden det skjebnesvangre 

jordskjelvet som rammet Japan i mars 2011 

og drepte tusenvis av mennesker, har Masahiro 

Kobayashi alt rukket å lage to filmer som omhandler 

katastrofen. Japan’s Tragedy er den siste av disse. 

Her møter vi den arbeidsløse enkemannen Fujio, 

som diagnostiseres med lungekreft. Til tross for 

doktorens sterke råd om å gjennomgå en operasjon, 

vender Fujio hjem med sin sønn Yoshino. Full av sorg 

stenger han seg inne på et rom med et bilde av sin 

avdøde kone, og nekter å ta til seg verken mat eller 

drikke. Han ønsker å være alene, og vil mumifisere 

seg selv der inne. Yoshino forsøker forgjeves å stoppe 

sin far. Han bærer selv på en stor sorg etter at hans 

kone og datter har vært savnet siden det fatale jordskjelvet. 

Etter hvert begynner man å ane omfanget av 

et intenst familiedrama hvor jordskjelvkatastrofen er 

både bakteppe og metafor. 

Nihon no higeki. 


Japan 2012. 

Medv.: tatsuya Nakadai, Shinobu terajima m.fl. 

Utleie: Masahiro Kobayashi. Japansk tale, engelske 

tekster. DCp, farger og s/hv, 1 t 41 min. 

ONSDAG 6. FeBRUAR KL. 21.00 • ReGISSØRBeSØK 


SØNDAG 10. FeBRUAR KL. 13.00, 19.00 OG 21.00 

MANDAG 11. FeBRUAR KL. 21.00 

tIRSDAG 12. FeBRUAR KL. 19.00 OG 21.00 

Enten man skal skildre krig eller folkemord, 

terrorangrep eller en naturkatastrofe, står en som 

filmskaper i fare for å trivialisere og utnytte den 

sårbare situasjonen. Det har derfor eksistert en samlet 

oppfatning i Japan om at filmskapere bør trå varsomt 

i kjølvannet av tragedien. Kobayashi mestrer denne 

oppgaven på et svært særegent vis. De første ti minuttene 

av Japan’s Tragedy kan være en utfordring for 

selv den mest åpne filmelsker; et sort-hvitt interiørbilde, 

et rotete kjøkken, to gretne menn, en haltende 

samtale mens kameraet uforferdet holder sitt stødige 

blikk – ikke ett klipp før 11 minutter har gått. Dristig, 

men likevel lar man seg som seer langsomt fenge av 

det man gradvis snapper opp av samtalen. Kobayashis 

kamera går ikke glipp av noen ting i Fujios hus. 

Japan’s Tragedy hadde sin internajonale premiere 

under Busan Filmfestival, Sør-Korea, i oktober. Den 

får sin Europa-premiere i Rotterdam i slutten av 

januar, før den vises på de norske Cinematekene i Oslo, 

Bergen og Trondheim i forbindelse med at regissør 

Masahiro Kobayashi er på besøk i Norge. iehk 

27

28 


MAN WALKING ON SNOW 

snødekt familiedrama 



Aruku, hito. 


Japan 2001. 

Medv.: Ken Ogata, Yasufumi Hayashi, 

teruyuki Kagawa m.fl. Utleie: Celluloid 

Dreams, paris. Japansk tale, engelske 

undertekster. 35mm, farger, 1 t 43 min. 

Veteranskuespiller Ken Ogata (Balladen om Narayama, Mishima) spiller her en 

aldrende sakeprodusent, Nobuo, som finner trøst i sin daglige spasertur til et 

hemmelig mål langt oppe i fjellene. Hans yngste sønn har aldri forlatt redet, og 

driver nå familiebedriften. Den eldste sønnen følger sin drøm i storbyen, og er i 

ferd med å stifte sin egen familie. Han har hatt minimal kontakt med sin gamle 

far de siste årene. Toårsdagen for Nobuos kones død nærmer seg, noe som krever 

at familien samles til et felles ritual. Men hva skjer når hvert familiemedlems 

skjulte følelser kommer opp til overflaten? 

Man Walking on Snow foregår, som de fleste andre av Kobayashis filmer, på 

isolerte og snødekte Hokkaido. Han er en mester i å beskrive familiedynamikk, 

til tross for en svært sparsommelig dialog. I denne filmen er blant annet kameras 

avstand fra skuespillerne med på å forsterke inntrykket av hovedpersonenes 

følelse av fremmedgjøring fra hverandre. Relasjonene mellom dem er like kalde 

som den nord-japanske vinteren. Man Walking on Snow er ikke Kobayashis første 

film, men den kan på mange måter sies å være filmen hvor han finner sin egen 

form, og den peker tydelig fremover mot hans senere produksjoner. iehk 


BASHING 

kvinnen som satte Japan i forlegenhet 



Basshingu. 


Japan 2005. 

Foto: Kôichi Saitô. Musikk: Masahiro 

Kobayashi. Medv.: Fusako Urabe, 

Ryuzo tanaka, takayuki Kato m.fl. 

Utleie: Celluloid Dreams, paris. 


35mm, farger, 1 t 22 min. 

I 2004 gikk historien om de tre Japanske hjelpearbeiderne som ble tatt til fange 

i Irak verden rundt. Videoen hvor de blir truet på livet av kidnapperne ble vist 

overalt, etterfulgt av kravet om at Japan skulle trekke alle sine styrker ut av Irak. 

Den japanske regjeringen nektet å forhandle, men en moderat muslimsk imam 

fikk satt fangene fri, og de ble returnert til Japan i god behold. Der ble de ikke 

hyllet som man skulle tro, men sterkt kritisert og nærmest møtt med rene svertekampanjer 

for å ha satt sitt eget land i forlegenhet. Opprørt over denne soleklare 

urettferdigheten lagde Masahiro Kobayashi Bashing som et voldsomt oppgjør 

med den mentaliteten som hersker i deler av det japanske samfunnet. 

Vi møter Yuko seks måneder etter hjemkomsten til småbyen på Hokkaido. 

Livet er blitt det blekeste helvete man kan tenke seg, på Yukos smale skuldre 

legges et åk det ikke er mulig for en person å bære. Langsomt avdekker Kobayashi 

noen av de ubehagelige strømningene i den japanske kulturen som utløste disse, 

for oss utenforstående, totalt uforståelige reaksjonene. cinemateket i oslo


tHe ReBIRtH 

skjult smerte på forblåst sted 



Ai no yokan. 


Japan 2007. 

Foto: Koichi Nishikubo. Medv.: 

Masahiro Kobayashi, Makiko 

Watanabe m.fl. Utleie: Celluloid 

Dreams, paris. Japansk tale, engelske 

undertekster. 35mm, farger, 1 t 42 min. 

En ung kvinne, Noriko, blir avhørt av politiet. Hennes tenåringsdatter har myrdet 

en av sine klassekamerater. I et annet rom blir en mann, Junichi, avhørt. Det er 

hans datter som har blitt drept. Et år senere, i en liten industriby på det forblåste 

Hokkaido, ses mannen og kvinnen igjen. Han jobber på fabrikk, og hun jobber 

som kokk på det lille stedets motell. De gjenkjenner hverandre, men snakker 

aldri sammen. De fortsetter bare å følge sine daglige rutiner, inntil Junichi en dag 

bestemmer seg for å kjøpe en liten gave til Noriko. Den store sorgen er tross alt 

noe de begge bærer på, og meningen med livet er noe de like så godt kan gjenoppdage 

sammen. 

Hvis man vil se essensen av Masahiro Kobayashis måte å tenke film på, så er 

det til The Rebirth man bør gå. Her er alt skåret ned til beinet og rendyrket, med 

en tematikk som knapt kunne blitt mer alvorlig, nesten ordløs og uten musikk. 

Kameraet holder seg tett på hovedpersonene, det føler deres smerte, sammentrekningen 

av deres kropper. Scener repeteres nesten i det uendelige, og lenge driver 

karakterenes dialogfrie rutiner filmen fremover. Men etter hvert anes nyansene, 

de små endringene som varsler om de følelsesmessige stormene som herjer på 

innsiden. The Rebirth er en film det ikke er lett å trenge inn i, men som har enormt 

mye å gi til en tålmodig tilskuer med åpent sinn. cio/ iehk/red. 


HARU’S JOURNeY 

road trip på japansk vis 



Haru to no tabi. 


Japan 2010. 

Foto: Kenji takama. Musikk: 

Junpei Sakuma. Medv.: tatsuya 

Nakadai, eri tokunaga, Hideji Otaki 

m.fl. Utleie: Masahiro Kobayashi. 


35mm, farger, 2 t 14 min. 

En forblåst hytte på stranden. Brått slenges døren opp og den eldre fiskeren Tadao 

halter ut – frustrert og rasende. Bak følger hans barnebarn Haru, som forgjeves 

forsøker å stanse ham, men som snart innser at hun bare må følge etter. Slik starter 

en rundreise på Hokkaido (med en liten avstikker til Honshu) og et dypdykk 

ned i en japansk kultur slitt mellom tradisjoner og den moderne virkelighet. For 

hvert stopp, hvert møte, rulles biter av forhistorien opp. Den smertefulle prosessen 

med å konfrontere fortidens feil balanseres hele tiden opp mot det verdifulle 

i innsikt og tilgivelse. 

Som i alle Masahiro Kobayashis filmer er det skuespilleren som for lov til å 

bære det hele, og veteranen Tatsuya Nakadai (Yojimbo, The Human Condition, Ran) 

gjør her sin første rolle for regissøren. Sammen med den unge Eri Tokunaga og en 

rekke kjente fjes fra den japanske filmhistorien er dette en ren nytelse i skuespillerkunst. 

cinemateket i oslo 

29

30 


IN BetWeeN tHe SOUtH ORKNeY ISLANDS’ ICeS 

en gjenoppdaget, unik dokumentar fra antarktis 

Den argentinske filmen In Between the South Orkney 

Islands’ Ices av José Manuel Moneta var den aller første 

filmen som ble skutt på Sør-Orknøyene i Sørishavet i 

Antarktis. Filmen var tapt i mange tiår, men da Museo 

del Cine Pablo Ducrós Hicken begynte å gjøre undersøkelser 

om den, fant de en kopi, som nå er tilgjengelig 

i en digital versjon. Den argentinske gitaristen 

Anla Courtis har komponert musikk til filmen, som 

han selv fremfører til visningen i Cinemateket. 

José Moneta var egentlig ikke filmskaper, men 

meteorolog, som inspirert av Robert J. Flahertys 

Nanook of the North (1922) besluttet å dokumentere 

sine ekskursjoner i Antarkis på film. I 1926 var filmen 

ferdig, men en brann ødela den, slik at Moneta faktisk 

måtte spille hele filmen inn på nytt. 

kjell runar jenssen/cio/red. 

entre los Hielos de las Islas Orcadas. 

Regi: José Manuel Moneta. 

Argentina 1928. 

Stum m/spanske mellomtekster. 

Musikk fremføres av Anla Courtis. DVD, s/hv, 55 min 


LØRDAG 16. FeBRUAR KL. 19.00 

om musikeren 

Anla Courtis ble født i 1972 i Buenos Aires, 

Argentina. Han var en av grunnleggerne av bandet 

Reynols og har deltatt på over 300 utgivelser og 

turnert i en rekke land – inkludert Japan, USA, 

Australia, New Zealand og flere land i Latin- 

Amerika og Europa. Han har ved siden av å lage 

musikk til filmer og kunstinstalla sjoner også 

undervist. Listen over musikere han har samarbeidet 

med er lang, og inkluderer blant andre Pauline 

Oliveros, Lee Ranaldo, Nihilist Spasm Band, Jim 

O’Rourke, Yoshimi, Makoto Kawabata, Eddie 

Prevost, Mats Gustafsson, Rick Bishop, Toshimaru 

Nakamura, Phill Niblock, Tetuzi Akiyama, Lasse 

Marhaug, C. Spencer Yeh, Okkyung Lee, Jon 

Wesseltoft, Avarus og Kemialliset Ystavat.

på oppforDring • 50 år 

tHIS SpORtING LIFe 

«if you deal with dirt, you look dirty.» 

«Here in my heart I’m alone, I’m so lonely,» synger 

Frank Machin i This Sporting Life. Med et kjeveparti 

som en okse, underbitt og øyebryn tyngre enn Marlon 

Brandos fremstår kanskje dette nødskriket noe underlig. 

Sangen fremføres imidlertid med armene i kors, 

klassisk kroppsspråk som signaliserer ingen inn 

– intet ut. I dette tilfellet må man snu symbolikken 

på hodet. Machin er rugbyspiller og leier bopel hos 

enken Mrs. Hammond og hennes to barn. Han ønsker 

desperat Hammond inn, men klarer ikke å kanali- 

sere følelsene ut. Hun er overhodet ikke interessert 

heller, later det til. Betegnende nok leser han boken 

«Cry Tough» – for hvordan skal man kunne uttrykke 

følelser når man ses på som en maskin; «a great 

ape on a football-field» som Hammond uttrykker 

det. Richard Harris er fantastisk i rollen som den 

forknytte og misforståtte Frank, som danderes dertil 

elegant i skygger av en svært habil lyssetter. Lindsay 

Anderson ble så besatt av karakteren Machin da han 

leste David Storeys roman, at han ikke visste om han 

this Sporting Life. 

Regi: Lindsay Anderson. 

Storbritannia 1963. 

Manus: David Storey, etter egen roman. 

Foto: Denys N. Coop. Musikk: Roberto Gerhard. 

Medv.: Richard Harris, Rachel Roberts, Alan Badel, 

William Hartnell m.fl. Utleie: NB. engelsk tale, 

norske undertekster. 35 mm, s/hv, 2 t 14 min. 



ville klare å konseptualisere Machin til en troverdig 

karakter for lerretet. Inn kommer Harris, og han 

bestemte seg straks. Nå hadde han en skuespiller som 

kunne fylle den rollen han hadde visualisert under 

lesning av boken. Filmen er en studie av temperament 

– av en fysisk sterk og aggressiv mann, som med sin 

provoserende tyggegummislafsing og øvrige brutale 

ytre er i stand til å skremme hvem det skulle være. På 

samme tid er det en film om hans iboende følsomhet, 

hans behov for kjærlighet – som han uttrykker i rus 

til en kamerat: «I can love someone, can’t I?» Denne 

personen, som i åpningen av filmen virker uendelig 

usympatisk, får utover i filmen følelsene til å sette seg 

på tverke i halsen. 

Filmen, spillefilmdebuten til Lindsay Anderson, 

er utelukkende skutt på location i Wakefield, og inneholder 

noen av filmhistoriens mest intense sportsskildringer. 

Måten Denys N. Coop fanger inn både 

rugbyspillernes sportslige bestrebelser i kampene og 

samtidig deres interne stridigheter og rivalisering 

– med kameraet innimellom, over og fra siden – kan 

bare beskrives som nyskapende. Spillet, der Machin 

rives mellom motstandere, også på eget lag, blir en 

kraftfull metafor for hans indre – han plages til det 

ytterste av egen manglende evne til å nå ut til andre 

mennesker. Anderson tok med seg det viktigste fra 

Free Cinema, og behandlet det med nennsom hånd: 

observasjonen av hverdagsmennesket som uendelig 

komplekst og interessant. red./olep 

31

32 

Det « 

er mye 

råttent 

i kongeriket 

kongeriket 

Norge.» 

To norske 

dokumentarer 

dokumentarer 

om Terra-saken. 

Terra-saken.

Bilder fra 

Tidenes investering 

terra-saken vakte stor oppmerksomhet i 

norge da den kom opp i offentligheten i 2007. 

fortsatt dukker den opp i media med jevne 

mellomrom, i reportasjer, nyhetsinnslag 

og gjennom dokumentarfilmer. professor 

gunnar iversen ved ntnU i trondheim har 

sett på forskjeller og likheter ved to av disse 

dokumentarfilmene, hans petter molands når 

boblene brister og oddvar einarsons tidenes 

investering. Cinemateket i Bergen gir deg 

muligheten til å se dem begge i løpet av en kveld. 

en oktoberkveld høsten 2012 fant det sted en liten begivenhet på TV 2. 

Da viste Dokument 2 Oddvar Einarsons dokumentar Tidenes investering 

om Terra-skandalen. 

Tidenes investering er en interessant fjernsyns dokumentar, og et gledelig 

comeback for en av moderne norsk dokumentarfilms viktigste stemmer. 

På mange måter skiller den seg fra Hans Petter Molands mer profilerte 

kinodokumentar Når boblene brister, som også tar utgangspunktet i 

Terra-skandalen. De to filmene illustrerer hvor avgjørende holdninger og 

vinkler på stoff kan være for den ferdige filmens innhold og uttrykk. 

Norsk dokumentarfilm er i dag i ferd med å bli mer utadvendt og 

politisk. Flere filmskapere ønsker mer direkte å påvirke samtiden og 

våre holdninger og handlinger. Både med argumenter og følelser skildrer 

norske dokumentarister vår felles verden. For å gjøre den bedre. Einarsons 

film er en slik dokumentar. Mer forsiktig enn noen av hans tidligere 

filmer, men samtidig med nok sprengkraft til å bli ubekvem. Mange av de 

beste norske dokumentaristene fra senere år, som Beate Arnestad og Tone 

Grøttjord, har vendt blikket ut over Norges grenser. Einarson retter 

blikket mot vårt eget samfunn. Tidenes investering avslører at det er mye 

råttent i kongeriket Norge. 

kapitalismens vidunderlige nye verden 

Tidenes investering åpner med ordene: «I Norge kom 

åtte kommuner i frontlinjen av finanskrisen.» Klipp 

fra hendelser og intervjuer fra desember 2007 innleder 

filmen, og Einarson forklarer kort om hvordan de åtte 

såkalte Terrakommunene – Narvik, Rana, Hemnes, 

Hattfjelldal, Vik, Bremanger, Haugesund og Kvinesdal 

– tapte penger fordi de var blitt garantister for 

råtten amerikansk gjeld, og hvordan de var blitt lurt 

av norske meglere. Tidlig blir ordene til arbeiderpartipolitiker 

Hanne Wika fra Rana kommunestyre et 

signal om politikernes rolle og holdning: «Jeg kan ikke 

huske at det ble stilt så mange spørsmål egentlig.» 

Einarsons film er først og fremst en tett mosaikk av 

intervjuer av kommunepolitikere, som både forklarer 

hva som skjedde og gir politikernes syn på finanskrisen, 

dens norske bakgrunn og dens konsekvenser. En 

sammenligning med krisen på slutten av 1920-tallet gir 

et historisk bakteppe til dagens finanskrise. 

Helt sentralt i framstillingen av tidenes investering 

i Terrakommunene er det Einarson i voice-over 

kaller et «skyldkompleks», og filmens hovedtema 

er knyttet til den komplekse diskusjonen av de 

fire partene i Terraskandalens «skyldkompleks»: 

Kommunaldepartementet, ledet av Erna Solberg, 

som åpnet opp for at det var lovlig for kommunene 

å låne penger til finansinvesteringer i det berømte 

Vik-brevet, bankene som lånte penger til kommunene, 

Terragruppen (76 norske sparebanker) som gjennom 

meglerne i Terra Kapitalforvaltning solgte tvilsomme 

finansprodukter, og kommunene som gikk med på 

det hele. 

Kommunenes hensikter var hederlige. Det å kunne 

tilføre ekstra midler til slunkne kommunekasser var 

politikernes og kommuneadministrasjonens ønske, 

men deres tillit til «produktene» som Terragruppens 

33

meglere solgte til dem, og som nærmest var garantert 

å skaffe gode inntekter, var så stor at den i ettertankens 

lys bare kan kalles naiv og dumsnill. Tidenes 

investering gir en god og detaljert framstilling av 

mekanismene i kommunene. De mange små gode 

intervjuklippene veksler med høstlige eller vinterlige 

bilder fra nord, som en symbolsk og emblematisk 

skildring av det tunge uføret kommunene var 

kommet opp i når man hadde tapt store summer. 

en viktig stemme 

I moderne norsk dokumentarfilm er Oddvar Einarson 

en viktig stemme. Etter å ha laget noen frie 

kunstneriske kortfilmer på slutten av 1960-tallet og 

begynnelsen av 1970-tallet markerte han seg med 

kinodokumentaren Kampen om Mardøla i 1972. Dette 

skulle bli den virkelige starten på en politisk periode 

i norsk dokumentarfilmproduksjon, som dominerte i 

1970-årene. Om Kampen om Mardøla for alvor innledet 

den politiske dokumentarens periode i norsk dokumentarfilmproduksjon, 

ble Einarsons andre kinodokumentar 

Prognose Innerdalen (1981) avslutningen på 

denne perioden. 

Kampen om Mardøla og Prognose Innerdalen har 

naturvern og aksjonisme som sine temaer, og spesielt 

den førstnevnte fikk stor betydning i Norge. Mardølafilmen 

representerte noe helt nytt både innholdsmessig 

og formmessig sett. Den var et filmatisk debattinnlegg, 

partisk og agiterende for sin side av saken, og 

hadde en råere form enn tidligere norske dokumentarfilmer. 

Rytmen var oppdrevet, og kameraarbeidet 

var nervøst bevegelig. En flytende rastløshet skapte et 

røft, levende og skisseaktig stiluttrykk. Bildemontasjer 

av stillbilder som var grafisk kontrastrike, vekslet 

med observerende øyenvitneopptak av motstanden 

mot utbyggingen av Mardøla-vassdraget. 

34 

Disse to filmene gjorde Einarson til en viktig 

stemme i norsk dokumentarfilm. Han skulle imidlertid 

utover 1980-tallet mest konsentrere seg om fiksjon, 

med spillefilmer som X (1986), Karachi (1989) og Havet 

stiger (1990). Han laget et par kortfilmer på 1990-tallet, 

men etter å ha bidratt med en del av episodefilmen 

Pust på meg i 1996 har det vært stille fra Einarson 

som filmskaper, før Tidenes investering. Det var under 

hans tid som filmkonsulent i Nordnorsk filmsenter at 

Einarson ble fenget av historien om kraftkommunene 

i Nord-Norge som gikk på tap for hundretalls millioner 

under finanskrisen. 

en vanskelig filmproduksjon 

Einarson blåste nytt liv i sitt produksjonsselskap 

Christiania Film Co AS i 2007. I mars 2008 var et 

forprosjekt ferdig, men det tok lang tid å få finansieringen 

på plass. Først i august 2009 kunne produksjonen 

starte, med et sterkt redusert budsjett. Fritt 

Ord hadde bevilget 300 000, NRK var inne med 330 

000 og Nordnorsk Filmsenter bevilget 100 000 til 

produksjonen. NRK var den viktigste produsenten, 

og NRK ønsket at Einarson skulle konsentrere seg om 

en kommune. Valget falt på Narvik. Der hadde også 

Einarson gjennomført forprosjektet og gjort viktige 

opptak allerede i 2008. 

Høsten 2009 møtte produksjonen store problemer 

i Narvik. Kommunen ville ikke slippe filmteamet inn 

på kommunale arenaer og gjøre opptak i gamlehjem, 

politikere fikk munnkurv med henvisning til den 

pågående rettssaken, og kommunalt ansatte fikk 

medieinstruks om å la alle henvendelser gå gjennom 

kommunens nye rådmann. Han la lokk på alt. 

Våren 2010 ble en ren Narvik-versjon presentert for 

NRK. Denne versjonen var basert på det internasjonale 

selskapet KPMGs gjennomgang av Terra-saken, 

noe som ikke falt i smak hos NRK. Produksjonen ble 

underkjent, noe regissøren også var enig i. Einarson 

og produksjonsselskapet fikk et års utsettelse for å 

levere en ny versjon. Denne versjonen skulle utvide 

sitt perspektiv, og i tillegg til Narvik skulle kommunene 

Rana og Hemnes trekkes inn i større grad. 

Dessuten skulle Terra-saken gjennomgås bredere, 

med oppstart i Vik kommune. 

Våren 2011 ble den nye versjonen gjort klar til 

presentasjon for NRK. Fremdeles manglet imidlertid 

Einarson noen viktige opptak. Han ønsket å illustrere 

konsekvensene av Terra-saken med opptak fra et 

gamlehjem i en Terrakommune, noe som var vanskelig 

å få godkjenning til av de aktuelle kommunene, 

men Hemnes kommune hadde etter flere runder til 

slutt tillatt filming. Dette skulle gjøres rett etter påske, 

slik at filmen helt kunne ferdigstilles i mai 2011. 

Dette var imidlertid én måned etter at filmen 

skulle vært framlagt for NRK etter gjeldende kontrakt, 

og NRK valgte dermed å avslutte samarbeidet. De ga 

ikke Einarson den ekstra måneden han selv mente han 

trengte for at filmen skulle bli så god som mulig. For 

ikke å skape problemer ønsket NRK ikke å gjøre gjeldende 

sin rett til å hevde mislighold, og kreve allerede 

investerte penger tilbake, men resultatet var at en rest 

på 180 000 kroner ikke ble utbetalt fra NRK. Budsjettet 

ble dermed raskt redusert kraftig. NRK ønsket 

imidlertid fremdeles å benytte sin rett til å vise filmen, 

dersom Einarsson klarte å fullføre den, på bakgrunn 

av sine investerte midler. 

Oddvar Einarson og filmselskapet måtte begynne 

arbeidet med finansieringen av filmen på nytt, og 

først da Sørnorsk Filmsenter kom med i november 

2011, med en bevilgning på 100 000 kroner, ble det 

mulig å gjøre siste etterarbeid. Ettersom et allerede 

knapt budsjett var blitt 80 000 kroner mindre, led

produksjonen litt av at man ikke hadde midler til 

ekstern lydlegging og annet. Den ble litt råere og mer 

fattigslig i uttrykket enn regissøren ønsket. 

Da den nye versjonen av filmen ble helt ferdig i 

april 2012 fikk Einarson i første omgang god tilbakemelding 

fra NRK. I juni 2012 fikk imidlertid regissøren 

beskjed om at NRK etter en vurdering takket nei til å 

sende filmen. De hadde investert midler i filmen, men 

ville ikke benytte seg av visningsretten. Meldingen 

kom brått på Einarson, og NRK forklarte ikke for 

regissøren hva som var årsakene til beslutningen. 

I mellomtiden hadde Hans Petter Moland laget 

helaftensdokumentaren Når boblene brister, som 

hadde kinopremiere i mars 2012, og som så ble vist 

på NRK2 i mai. Sentrale folk fra NRK var med på dette 

prosjektet, blant annet økonomikommentator Steinar 

Mediaas som både var med foran og bak kamera. 

Han var både denne filmens «redaktør» og «associate 

producer». NRK var filmens «co-producer» i følge 

ettertekstene. 

Hans Petter Molands film kom til etter at NRK 

hadde gått inn i Oddvar Einarsons prosjekt, og 

muligens hadde dette noe å si for NRKs manglende 

interesse for Einarsons prosjekt etter at Når boblene 

brister var kommet i gang. Langt på vei tok Molands 

film Einarsons konsept. De to filmene ble imidlertid 

svært forskjellige, så det var ingen grunn til ikke å 

vise to forskjellige syn på Terra-saken. Det ville til og 

med styrket NRKs demokrati- og objektivitetsideal, 

og bidratt til å kaste lys over en meget viktig sak i 

vårt samfunnsliv, om begge filmene var blitt vist av 

NRK. NRK mente imidlertid at man med Når boblene 

brister hadde fått dekket dette temaet på en god og 

tilstrekkelig måte. 

Heldigvis kom TV 2 til unnsetning og bidro til at 

filmen lot seg avslutte og at den ble vist for fjernsyns- 

seerne. Riktignok med kanalens litt upassende reklameavbrudd. 

Litt ironisk er det at Oddvar Einarsons 

film om turbokapitalismens negative konsekvenser 

og effekter i det norske samfunnet ble avbrutt av en 

lang pause med reklamer for sjokolade, biler, lettrømme, 

tran og forsikringer. 

to perspektiv på terra-skandalen 

Å sammenligne Tidenes investering med Når boblene 

brister er interessant. Det løfter ikke bare fram hva 

som kjennetegner de to filmene, men det illustrerer 

også to ulike perspektiv på Terra-saken. Det viser 

hvilke valg som en dokumentarist gjør, og hvilke 

vinkler og holdninger som hun eller hans film har. 

De to filmene er ganske forskjellige. Både i sine grep 

og valg av informanter, og i sine holdninger til selve 

Terra-skandalen. En slik sammenligning kan også 

kaste et lite sidelys på NRK og deres holdninger til 

dokumentarfilm generelt. 

Selv om Einarson og Molands dokumentarer 

handler om samme sak, er de ikke bare svært ulike i 

sine måter å tematisere saken på, og i forsøkene på å 

fordele ansvar og skyld. De er også som filmer svært 

forskjellige. Når boblene brister er en superprofesjonell 

kinodokumentar, der alt det håndverksmessige er 

upåklagelig. Tidenes investering er en lavbudsjettsfilm 

for fjernsynet, laget med alt for lite penger, noe som 

av og til preger filmen. Den er til tider fremdeles litt 

for rå og upolert i selve uttrykket noen steder. 

Molands film er en tilsynelatende nøytral film, der 

filmskaperen selv ikke er til stede i selve filmen, og der 

forskjellige eksperter bærer filmens argumenterende 

side. Ansvar og skyld blir mindre viktig. I stedet er 

det først og fremst et forsøk på å rede ut hva som 

skjedde i den internasjonale bakgrunnen for Terraskandalen. 

Når boblene brister er først og fremst en 

historieleksjon og en systemanalyse, med USA som 

eksempelmateriale. 

Einarsons film er mer personlig. Han kommenterer 

selv filmen i voice-over, og synes til og med i bildet 

ved en anledning. Ansvar og skyld blir avgjørende, og 

han er mer opptatt av hvorfor det skjedde det som 

skjedde i Terra-kommunene. Dessuten går filmen inn 

i skyldkomplekset fra norsk side, og skildrer detaljert 

prosessene i de norske kraftkommunene. Hvem som 

gjorde noe galt blir også viktig. I begge filmene står 

politikere sentralt, og er avgjørende vitner i saken, 

men de to filmene behandler sine vitner forskjellig. 

De bruker også svært forskjellige eksperter for å 

forklare hva som egentlig foregikk. 

Oddvar Einarson selv er kritisk til Hans Petter 

Molands film. Han har skrevet om dette i et notat: 

«Når boblene brister var egentlig et bestillingsverk fra et 

fond i Høeg-gruppen, som aldri har vist interesse for 

å finansiere film. En gruppe konservative kapitalister 

ville rette opp inntrykket av en rå og tøylesløs kapitalisme, 

som bl.a. Terra-saken hadde skapt. Dermed 

var et budsjett på 7,2 millioner på plass alt fra starten. 

Regissøren var også påpasselig med å presisere at 

dette slett ikke var noen film mot kapitalismen, under 

lanseringen. Når boblene brister hadde sin ur-premiere 

under Oslo Film Festival, hvor ’hele’ finansbransjen 

var til stede. Ikke de berørte kommunene og politikere, 

men finansfolk og samfunnstopper. Dette ble behørig 

dokumentert i NRK. Og med ett var Terra-systemet, 

meglerne og hendelsesforløpet som skapte Terra-saken 

på det nærmeste borte. I en film som forega å handle 

om Terra-saken, slik den også ble presentert i NRK.» 

Rammen om historieleksjonen og systemanalysen 

i Når boblene brister er den norske Terra-skandalen, 

og i Molands film følger vi rådmann Ingvar Linde og 

den tidligere ordføreren Erling Stadheim fra Vik som 

35

eiser til New York og Detroit for å finne ut hvorfor 

kommunens økonomiske spekulasjoner gikk så galt. 

Det er et godt grep, der de norske kommunepolitikerne 

framstår som «bønder i byen», og storøyde blir 

de vitne til forskjellige aspekter av den amerikanske 

drømmens bakside. Samtidig blir dette en mulighet 

for å veve sammen forskjellige eksperters framstilling 

av hvorfor det ble en finanskrise. 

I en anmeldelse av Hans Petter Molands film i 

Filmtidsskriftet Z i forbindelse med visningen på 

kortfilmfestivalen i Grimstad i 2012 skrev jeg at denne 

filmen etterlot en liten bismak når den var over, fordi 

den i så liten grad tok opp spørsmål om skyld og 

ansvar. I Molands film kan man lett få inntrykket av at 

historiens gang er uunngåelig, og at historiske kriser 

og finansbobler bare er noe man må godta. Økonomi 

og teknologi, grådighet og lureri bare finnes i 

samfunnet, og man kan ikke gjøre noe med det. Det 

nærmeste man kommer en forsiktig kritikk av turbokapitalismen 

i Molands film er med antydningen av 

at med en viss statlig innblanding og regulering kan 

resultatene av boblene og finanskrisene mildnes. 

I motsetning til Når boblene brister viser Tidenes 

investering hva som skjedde i kommunene her i Norge. 

Erling Stadheim fra Vik blir ikke tatt med til USA for 

storøyd å bli belært, men hans egen innsats i Vik blir 

diskutert. Riktignok er ikke Vik så sentral i Einarsons 

film, som mest fokuserer på kommunene Hemnes, 

Rana og Narvik, men de forskjellige nærsynte dypdykkene 

i kommunepolitikken og styringen av norske 

kommuner blir eksempler som også gjelder for Vik. I 

Molands film blir ikke ordføreren spurt hvorfor han 

ikke hørte på sin daværende revisor. 

Forskjellene i holdninger og vinkler i de to dokumentarene 

kan delvis forklares i at Molands film 

primært er ment for kinoene, mens Einarsons film 

36 

er en fjernsynsdokumentar med en mer journalistisk 

innretting. Likevel er det interessant å se hvordan 

de to filmene representerer så ulike dokumentariske 

valg. Den ene har et internasjonalt perspektiv, og er 

lite opptatt av skyld, ansvar og konsekvens, mens 

den andre har et nasjonalt perspektiv og legger større 

vekt på ansvar, skyld og konsekvens. På mange måter 

utfyller de to filmene hverandre på en god måte, og 

burde vært vist sammen. At NRK bare valgte å vise 

Molands film er beklagelig. 

Hans Petter Molands film er mer hyperprofesjonell 

enn Einarsons film, men den frikjenner 

og forsvarer langt på vei en kapitalisme som vi så 

tydelig ser i Einarsons film har konsekvenser på et 

mikroplan. Det mest verdifulle med Tidenes investering 

er framstillingen av Terra-saken i de norske 

kommunene, der det framkommer viktige nye ting 

som ikke har vært skildret i nyhetssendingene, og 

den forsiktige skildringen av konsekvensene. Det er 

de gamle på Hemnes Omsorgshjem eller barna som 

gikk på Seines skole i Narvik som betaler prisen for 

kommunepolitikernes godtroende ansvarsløshet, 

administrasjonens hemmelighold og Terra-meglernes 

kyniske bondefangeri. 

Dokumentarfilmen som hammer 

Den fremste arkitekten bak den britiske dokumentarfilmbevegelsen 

i mellomkrigstiden, John Grierson, 

skrev en gang at dokumentarfilmen ikke var et speil, 

men en hammer. Hans Petter Molands Når boblene 

brister holder opp et speil for sin samtid, og forsøker 

å finne ut hva som har skjedd i USA og internasjonalt 

i forbindelse med finanskrisen. Oddvar Einarsons 

Tidenes investering har mer av hammeren over seg. Den 

forsøker å knuse noen av våre vanlige forestillinger 

om kommuner i Norge, om politikere og adminis- 

trasjon, og om forholdet mellom finansøkonomi og 

realøkonomi. 

Det er to forskjellige dokumentarholdninger de to 

filmene representerer. Vi behøver begge, men kanskje 

behøver vi flere hammere enn speil. Av de to er det 

liten tvil i mitt sinn at Einarsons film er viktigere, og 

har større betydning i en norsk sammenheng. Tidenes 

investering er også en dannet film, kanskje litt for 

dannet, men sånn må det kanskje være for at en film 

skal vises på fjernsynet. 

Personlig synes jeg godt den kunne gått enda 

lengre i å problematisere norsk turbokapitalisme, 

men også Einarsons film lider av at de som virkelig 

gjorde noe galt ikke vil stille opp i filmen. I Charles 

Fergusons Oscar-vinner Inside Job (2010), som også 

er en utmerket skildring av finansboblen sett fra et 

amerikansk perspektiv, er dette løftet fram gjentatte 

ganger, og vi forstår at det å nekte å stille opp også er 

en måte å forsøke å mildne kritikk og innsyn i en sak. 

Oddvar Einarson er i sitt comeback som dokumentarfilmskaper 

en mer dannet og forsiktig mann 

enn han var i sine første dokumentarfilmer. Han må 

også arbeide mer innenfor et system der skarpe kanter 

og retorikk slipes ned og mildnes av journalistisk 

forsiktighet. Likevel er det sprengkraft i Tidenes 

investering. Den er både et speil og en hammer. En film 

som viser oss vår felles virkelighet, men for at vi skal 

endre den. Til syvende og sist er den største forskjellen 

mellom Når boblene brister og Tidenes investering at 

Einarsons film handler om betydningen av å stille 

spørsmål. 

Gunnar Iversen 

Dette er en redigert versjon av en artikkel 

som ble publisert på rushprint.no i 

november 2012. Gjengitt med tillatelse.

DoUBLe BiLL – to DokUmentarer om terra-saken 

NÅR BOBLeNe BRISteR 

Bønder i byen 



Når boblene brister. 

Regi: Hans petter Moland. 

Norge 2012. 

Manus: petter Skavlan. Foto: philip 

Øgaard. Utleie: euforia. Norsk tale, 

utekstet. DCp, farger og s/hv, 1 t 30 min. 

Når boblene brister viser sammenhenger og perspektiver som skremmer og engasjerer. 

Vi møter Nobelprisvinnere, verdenskjente økonomer, skribenter, aktører 

i det globale «finansielle casinoet», og mannen i gata. Regissør Hans Petter 

Moland tar med seg tidligere ordfører og økonomisjef fra Vik i Sogn ut i verden 

for å se nærmere på årsakene til «bobler» i markedet – og ikke minst deres kollaps. 

Hvordan kan en norsk kommune å miste kontrollen på økonomien så til de 

grader? Hva skjedde f.eks. i «Terrakommunene»? Vi er alle berørt av turbulensen 

i verdensøkonomien. I vår globaliserte økonomi er det stadig vanskeligere for 

nasjoner, selskaper og individer å beskytte seg mot dagens voldsomme finansielle 

ustabilitet. Den «økonomiske sommerfugleffekten» gjør oss alle sårbare. 

Her får vi historien om hvordan kommuner i Norge kan havne i en situasjon 

hvor store summer bare forsvinner i det «finansielle casinoet». Samtidig skissereres 

fremtiden med flere mulige scenarier. De medvirkende i filmen gir en ærlig 

beskrivelse av dagens situasjon, trekker fascinerende historiske paralleller, og 

gir den innsikt som er nødvendig for å bedre forstå verdens pågående finansielle 

krise. einar sleire/biff 

DoUBLe BiLL – to DokUmentarer om terra-saken 

tIDeNeS INVeSteRING 

et spørsmål om skyld og ansvar 



tidenes investering. 

Regi og manus: Oddvar einarson. 

Norge 2012. 

Foto: Oddvar einarson og torstein 

Nodland. Musikk: Groms plass, 

tremulaters og erik Jacobsen. 

Utleie: Christiania Film Co. Norsk 

tale, utekstet. DCp, farger, 51 min. 

17. oktober 2012 fant det sted en liten begivenhet på TV2. Da viste Dokument2 

Oddvar Einarsons dokumentar Tidenes investering om Terra-skandalen. Sendingen 

var en begivenhet fordi det var Einarsons comeback som filmskaper etter 

mange års mer eller mindre ufrivillig fravær. 

Den fremste arkitekten bak den britiske dokumentarfilmbevegelsen i 

mellomkrigstiden John Grierson skrev en gang at dokumentarfilmen ikke var 

et speil, men en hammer. Der Hans Petter Molands Når boblene brister (se egen 

omtale) holder opp et speil for sin samtid, og forsøker å redegjøre for hva som 

skjedde i USA og internasjonalt i forbindelse med finanskrisen, har Oddvar 

Einarsons Tidenes investering mer av hammeren over seg. Den forsøker å knuse 

noen av våre vanlige forestillinger om kommuner i Norge, om politikere og administrasjon, 

og om forholdet mellom finansøkonomi og realøkonomi. Han går 

inn i skyldkomplekset fra norsk side og skildrer detaljert prosessene i de norske 

kraftkommunene. Han ønsker å plassere ansvar for det som skjedde. 

Tidenes investering er en noe uvøren film, som lider under en knapt budsjett 

og en lang og vanskelig produksjonsprosess – les mer om det i Gunnar Iversens 

artikkel. At det er et viktig og godt comeback er det imidlertid ikke tvil om. Den 

viser til fulle at Oddvar Einarson har mye mer å gi, og det er bare å håpe at hans 

neste film ikke byr på samme problemer underveis. Einarsons film stiller mange 

spørsmål, og nettopp derfor kan den forhåpentligvis også bidra til at vi alle stiller 

noen flere spørsmål i framtiden. red./gunnar iversen 

37

ny 

russisK 

fiLm 

38 

grensene mot øst er nærmere i nord, og veien til 

våre naboland kortere. Båndene er også sterke, 

takket være våre sammenvevde historier. Dette er 

noen grunner til at Tromsø Internasjonale Filmfestival 

(TIFF) har vært spesielt opptatt av å vise 

russisk film. I tillegg har vi et særlig ansvar for film 

som ellers ikke blir vist på norske kinoer, og Russland 

– ett av verdens viktigste filmland – har vært altfor 

dårlig representert i forhold til kvaliteten på filmene 

som kommer derfra. 

For andre gang på under et år presenterer Cinemateket 

i Bergen et knippe nye, russiske filmer i samarbeid 

med TIFF. Alle filmene som vises denne gangen 

er hentet fra årets festival i januar, filmer vi mener 

det norske publikummet utenfor Tromsø også vil ha 

glede av å se. Dette er filmer vi mener vil overraske 

mange med sin kvalitet og tilgjengelighet. 

From Tromsø with love, 

Martha Otte 

Festivalsjef, Tromsø Internasjonale Filmfestival


fiLm fra tromsø fiLmfestiVaL 

HVIt tIGeR 

tigerjakt 



Belvy tigr. 

Regi: Karen Shakhnazarov. 

Russland 2012. 

Manus: Karen Sjakhnazarov og 

Aleksandr Borodjanskij, etter 

en roman av Ilja Bojashov. Foto: 

Aleksandr Kuznetsov. Musikk: 

Konstantin Sheveljov. Medv.: 

Aleksej Vertkov, Vitalij Kisjtsjenko, 

Valerij Grisjko, Karl Kranzkowski, 

Christian Redl m.fl. Utleie: tIFF. 

Russisk tale, engelske undertekster. 

DCp, farger, 1 time 44 min. 

Sommeren 1943, den store patriotiske krigen, vestfronten. En overdimensjonert 

tysk stridsvogn, hvit som snø, sprer død og forferdelse blant de sovjetiske styrkene. 

Etter et slag blir en overlevende, men sterkt forbrent sovjetisk tankfører ved 

navn Ivan funnet. Han har mistet hukommelsen, og ingen tror han vil overleve, 

men brannsårene gror – mirakuløst fort. Tilbake ved fronten hevder Ivan at den 

hvite tanksen har overnaturlige krefter, og at han er i stand til å finne og utslette 

den. 

Hvit Tiger er et krigsdrama med solide doser action. Åpningsscenen er av 

de mest storslagne på årets TIFF-program – og sluttscenen kanskje den mest 

mystiske. For selv om filmen både imponerer og overbeviser på handlingsnivået, 

inviterer den også til filosofisk refleksjon i mange retninger. Her står rasjonalitet 

mot mystikk, menneske mot maskin, og troen på at det gode vil seire trues av de 

mørkeste strømningene i det tjuende århundrets Europa. 

Regissør Karen Shakhnazarov er en russisk-armensk regissør, produsent og 

manusforfatter. Han er utdannet ved den statlige russiske filmskolen VGIK, og er 

kunstnerisk leder for Mosfilm, Russlands fremste filmstudio. Shakhnazarov har 

også skrevet flere bøker. Hvit Tiger var årets russiske kandidat til Oscar for beste 

utenlandske film. tiff/red. 



Me tOO 

på jakt etter lykken 


tIRSDAG 5. MARS KL. 19.00 

A tozhe khochu. 

Regi og manus: Aleksej Balabanov. 


Foto: Aleksandr Simonov. Musikk: 

Leonid Fjodorov.Medv.: Oleg Garkusha, 

Yuri Matveyev, Aleksandr Mosin, 

Alisa Shitikova m.fl. Utleie: tIFF. 



Sanja, også kaldt «Banditten», møter sin alkoholiserte musikerkompis Oleg i den 

lokale badstua. Sammen drar de for å oppsøke lykkens klokketårn, et mytisk sted 

i ødemarka, omgitt av evig vinter. Er du heldig, vil klokketårnet ta imot deg og du 

sikres evig lykke. Blir du derimot forkastet, kommer du til å dø. 

Me Too er en surrealistisk og absurd roadmovie om jakten på lykke, og en 

kommentar til situasjonen i dagens Russland. Den ytre handlingen har visse 

fellestrekk med Andrej Tarkovskijs klassiker Stalker (1979), men filmen står 

på egne bein med en særegen friskhet og bekmørk humor. Balabanov bruker 

ukjente amatører i rollene, noe som gir et realistisk og upolert uttrykk. Også på 

soundtrack-sida velger regissøren utradisjonelt, og den alltid tilstedeværende 

musikken til bandet Auktyon blir nesten et ekstra roadtrip-medlem i seg selv. 

Aleksej Balabanov er utdannet oversetter, men studerte senere film og er nå 

blant Russlands mest populære regissører. De siste årene har han gjort seg spesielt 

bemerket med krim- og actionfilmer, og fikk sin til nå største suksess med 

filmen Brat 2 i 2000. tiff/red. 

39

40 



ANtON’S RIGHt HeRe 

en filmskaper griper inn 

tIRSDAG 5. MARS KL. 21.00 

ONSDAG 6. MARS KL. 19.00 

Anton tut ryadom. 

Regi og manus: Ljubov Arkus. 


Foto: Alisher Khamidkhodzjaev. 

Musikk: Dmitri Sidorov. Utleie: tIFF. 


DCp, farger, 1 time 50 min 

Anton er en autistisk gutt som vokser opp hos sin mor. Ved filmens begynnelse er 

han i ferd med å miste språket og trekke seg tilbake fra omverdenen. Filmskaper 

Ljubov Arkus og hennes team griper inn for å hindre at han legges inn på psykiatrisk 

sykehus, og i lange perioder er Anton utadvendt og kjærlig, så lenge han er 

hos mennesker han er trygg på. Men hvem skal ta seg av ham? Arkus er kritisk 

til det russiske helsevesenets behandling av autister, og filmen følger hennes og 

Antons ferd mellom institusjoner, feriekolonier og klinikker. 

Anton’s Right Here er godt klippet og redigert, men ingen kritisk undersøkende 

dokumentar i vanlig forstand. Snarere er den et engasjerende og rørende portrett 

av Anton – og en subjektiv undersøkelse av hvor langt et menneske bør strekke 

seg for å hjelpe andre. 

Regissør Ljubov Arkus er filmkritiker, universitetslærer og filmskaper, 

opprinnelig fra Ukraina, og utdannet ved den statlige russiske filmskolen VGIK. 

Hun har skrevet bøker blant annet om Aleksandr Sokurov og russisk filmhistorie. 

tiff/red. 



I DON’t LOVe LOVe YOU 

og livet går videre 

ONSDAG 6. MARS KL. 21.00 


Ya tebya ne lyublyu. 

Regi: Aleksandr Rastorguev 

og pavel Kostomarov. 

Russland/estland 2012. 

Manus: Susanna Baranzijeva. Foto: 

Viktoria Sjevtsova. Medv.: Viktoria 

Sjevtsova, Jevgenij Borisov, Artyom 

Sotnikov m.fl. Utleie: tIFF. Russisk 

tale, engelske undertekster. 


Viktoria og Artyom er kjærester. Begge er rundt tjue år. Hun har et kamera, og 

filmer ting de gjør sammen: feirer nyttår, kliner på sofaen, krangler, ser på tv. Så 

blir hun sammen med Zhenja i stedet. Hun virker forelska, mens han etter hvert 

blir mer opptatt av bilen sin og kompisene enn av henne. Er han virkelig den 

rette? 

I Don’t Love You er regissørduoen Aleksandr Rastorgujev/Pavel Kostomarovs 

andre film om ungdom fra Rostov – den første var I Love You fra 2011. Også årets 

film leker med uttrykk vi kjenner fra sosiale medier: Den likner videobloggen til 

en vanlig russisk jente, og mange av opptakene er Viktorias egne. Andre er gjort 

av en tredjeperson. Blandingsforholdet mellom «ekte» og «iscenesatt» er uklart, 

men I Don’t Love You tar oss uansett tett på livet til tre unge voksne, med en nerve 

og emosjonell intensitet som iblant er helt slående. tiff/red.




CHApIteAU-SHOW 

et fargesprakende frihetsmanifest 


Shapito-shou. 

Regi: Sergej Loban. Russland 2011. 

Manus: Marina potapova. Foto: 

Ivan Mamonov og Yevgeni tsvetkov. 

Musikk: Aliona Kudrevisj. Medv.: 

Vera Strokova, Maksim tiunov, 

Aleksej Znamenskij, Stepan 

Devonin, pjotr Mamonov, Jim 

Avignon m.fl. Utleie: tIFF. Russisk 

tale, engelske undertekster. 

DCp, farger, 3 timer 27 min. 

Et mystisk sirkustelt (et «chapiteau») i en liten badeby ved Svartehavet er både 

utgangspunktet og målet for alt som skjer i denne grensesprengende filmen som 

unndrar seg enhver form for merkelapp. En rekke bisarre småfortellinger flettes 

sammen på anarkistisk vis under overskriftene Kjærlighet, Vennskap, Respekt og 

Samarbeid – altså akkurat de tingene filmens småsprøe, tragikomiske karakterer 

er på leting etter. Poplåter av Elvis, Michael Jackson og Freddie Mercury fremføres 

i sceneskiftene, og her kommer de virkelig store følelsene fram. Det føles nesten 

naturlig når Marilyn Monroe på et tidspunkt dukker opp – sammen med en bjørn 

utkledd som astronaut. 

Med all sin absurditet og med alle sine kulturelle referanser må det likevel 

kunne sies at Chapiteau-Show henvender seg til publikum i et enkelt samtidsspråk. 

På ett eller annet vis kjenner vi oss igjen i dette landskapet. Gi deg hen til denne 

filmmaratonen, et fargesprakende, lattermildt, bedårende frihetsmanifest. Intet 

mindre! 

Regissør Sergej Loban har vært en sentral figur i Moskvas motkultur siden 

midten av 1990-tallet. Han har jobbet i TV-kanalene Moscow Television og ORT, 

og var med på å grunnlegge kunstnerkollektivet SVOI 2000, hvor han jobbet 

sammen med Marina Potapova, manusforfatter av Chapiteau-Show. tiff/red. 

41

42 

sønDagsmatiné • 70 mm 

SØNDAG 3. MARS KL. 11.00–20.00 

KRIG OG FReD 

Voina i mir (I-IV). 

Regi: Sergej Bondartsjuk. 

Sovjetunionen 1964–67. 

Manus: Sergej Bondartsjuk og Vasilij Solovjov, etter en roman av 

Leo tolstoj. Foto: Anatolij petritskij. Musikk: Vjatjeslav Outjinikov. 

Medv.: Ljudmila Saveljeva, Sergej Bondartsjuk, Vjatjeslav tikhonov, 

Anatolij Ktorov, Antonia Sjuranova m.fl. Utleie: NFI. 70 mm, farger, 

7 t 14 min. to korte pauser, en lengre spisepause. 


fiLmhisToriens mesT 

monumenTaLe verK 

– i 70 mm ! 

kamera skyter som en rakett ut av skylaget, daler 

mot jorden og flyr lavt over det østerrikske landskapet. 

En tiltagende larm når etterhvert øret – først de 

dumpe drønn fra kanoner, siden krigsrop og travingen 

av tusenvis av soldatstøvler mot den fuktige og høstkalde 

jorden. Napoleon er på vei mot øst. Året er 1805. 

Slik suges vi inn i Sergej Bondartsjuks monumentale 

og overveldende filmatisering av Leo Tolstojs «Krig 

og fred» (1864–69), og opplever Napoleonskrigene 

mellom 1805, da den franske øverstkommanderende 

jaget troppene innover østerriksk jord, og forvinteren 

1812, da føreren duknakket innledet tilbaketoget fra 

Moskva. Ødselt og storslått formidles tidens begivenheter 

gjennom noen russiske adelsfamiliers opplevelse 

av disse årene – i krig og i fred. 

personene 

Den underskjønne ungpiken Natasja er sine foreldres 

øyensten. Hun er en bedårende sangerinne, og ikke 

mindre aktverdig på dansegulvet. Hennes viltre livsglede 

smitter uvilkårlig av på hennes familie og deres 

besøkende. Grev Ilja Rostov og hans kone Natalia har 

foruten Natasja og hennes eldre søster Vera også to 

sønner; Nikolaj som vil i krigen og den unge Petja som 

i 1805 knapt er 10 år gammel. Familien huser også den 

ubemidlede, men egennyttige, fyrstinne Drubekoj og 

hennes ærgjerrige sønn Boris som lik Nikolaj gjerne 

vil gjøre karriere i hæren. Dessuten fostrer familien 

grevinnens selvoppofrende niese Sonja som, til det

godmodige greveparets fortvilelse, binder fetteren 

Nikolaj til seg ved løfte. Tittel- og formueløs er hun 

knapt noe godt gifte. Familien Rostov er ikke av de mest 

fremtredende adelsfamilier i Russland, men holder 

stadig overdådige selskaper for sine forbindelser – både 

i St. Petersburg og i det mer provinsielle Moskva. 

Den lett keitete levemannen Pierre er nettopp 

hjemvendt fra utlandet, hvor han har blitt oppdradd. 

Ubevandret i selskapslivet som han er, gjør han seg 

uvilkårlig skyld i uhøfligheter når han i St. Petersburg 

deltar i sin første soirée. Verre er det at han i sin 

ungdommelige iver lar seg rive med av noen humanistiske 

og Bonaparte-vennlige ideer han har pådratt seg 

etter den franske revolusjon. Av sin noe tvilsomme 

herkomst henter Pierre heller ingen heder. Han er 

uekte sønn av den uanstendig rike, men avfeldige 

grev Bezuchov som i mangel av ektefødte barn har en 

spesiell forkjærlighet for Pierre. Fyrst Vasilij Kuragin 

som fostrer Pierre i St. Petersburg, har på sin side en 

spesiell forkjærlighet for penger, heriblant den gamle 

Bezuchovs skatter. Fyrst Kuragin har en datter, den 

deilige, men tomme Helene, som han unner Pierre 

når denne engang kan komme til å arve den avfeldige 

Bezukhov, og bli et godt gifte. Pierre er slett ikke i godt 

selskap med herskapets utsvevende sønn Anatolij 

og dennes svirebror, offiseren Dolochov som stadig 

høster sin lønn i degraderinger. Etter en uheldig 

drikke lagshistorie blir Pierre forvist til Moskva hvortil 

hans rykte har reist foran, og er ham til besvær i 

selskapslivet. Bare den godmodige familien Rostovs 

salonger er på vidt gap for den unge levemannen, og 

Pierre blir en god venn av familien. 

Pierres beste venn, den ærekjære fyrst Andrej 

Bolkonskij, er ivrig etter å komme i krigen. Han etterlater 

sin svangre kone Liza på godset til sin gamle 

og bistre far, og i søsteren Marias selskap. Prinsesse 

Maria er dypt religiøs, og hardt kuet av sin far som 

berøver henne enhver unødig kontakt med omverdenen. 

Andrej blir på farens anbefaling adjutant hos den 

gjeve general Kutuzov som senere blir den russiske 

hærs øverstkommanderende. Andrej får således følge 

kamphandlingene på nært hold. 

Foruten de nevnte personer spiller hoffdamen 

Anna Scherer en viktig rolle som vertinne for St. 

Petersburgs fornemste salong. Det er her man kan måle 

landets politiske strømninger og temperatur gjennom 

adelens avmålte ytringer. Videre portretteres en rekke 

historiske personer med syrlig treffsikkerhet – foruten 

general Kutuzov og fyrst Bagration som begge hadde 

Tolstojs sympati: Napoleon, tsar Alexander I av Russland 

og en rekke offiserer og diplomater fra begge sider. 

romanen 

Tolstojs roman beskrev fem og et halvt hundre personer, 

men tallet på hovedpersoner alene – henimot ti – er 

imponerende i seg selv. Det var uvanlig for sin tid at 

romanen ikke hadde én helt, men flere. Hverken fyrst 

Andrej Bolkonskij, Pierre Bezuchov, Nikolaj Rostov, 

Natasja eller prinsesse Maria er romanens hovedperson 

alene. De følges et stykke på vei, og forlates for så å bli 

innhentet senere. Det er heller ingen hovedhandling, 

men flere parallellhandlinger, og romanen behandler 

såvel Pierres streben mot å bli et bedre menneske, 

Natasjas begeistrede ungdomsforelskelser og kjærlige 

samtaler med sin mor, som krigsstrategiske og -filosofiske 

anskuelser. Med de mange handlingstrådene 

som stadig forlates og gjenopptas, kan verket minne 

om en moderne såpeopera. Det har likevel mer karakter 

av en mektig symfoni i sin velbalanserte kontrastering 

av historiens forskjellige elementer; tungt mot lett, 

trist mot lystig, spenningsdrivende mot stemningsskapende 

og – krig mot fred. De levende karakter- 

tegningene til tross, det er ikke kun de individuelle 

skjebner i en viktig periode i Russlands historie som 

er romanens mål. Den munner ut i en betraktning av 

det samlede russiske folks karakter, og en historiefilosofisk 

anskuelse som ikke levner de store menn mye 

ære. Uten folkets oppslutning, mente Tolstoj, ville 

Napoleon knapt kunnet lede sin hær helt til Moskva, og 

den historiske bevegelse som brakte ham dit, skulle til 

sist også knuse ham. Det er ikke taktikerne som vinner 

seieren over Napoleon, men det russiske folks spontane 

reisning mot okkupanten, den menige russiske 

soldats heroisme og evne til selvoppofrelse. 

regissøren og filmen 

Denne historieoppfatningen delte Sergej Bondartsjuk, 

og hadde allerede med sin lovpriste regidebut En manns 

skjebne (1959) demonstrert sin sympati for den menige 

soldat. På den annen side var Krig og freds oppfølger, 

Waterloo (1970), viet en ytterligere menneskeliggjøring 

av den opphøyde Napoleon. Bondartsjuks sterke interesse 

for krigens vesen har rot i at han selv, lik Tolstoj, 

hadde opplevd krigens redsler som soldat. 

Bondartsjuk hadde altså de beste forutsetninger 

for å forstå og videreføre Tolstojs humanistiske 

anskuelser i Krig og fred. Hans behandling av romanen 

innebar derfor ikke bare en handlingsgjengivelse, 

som det ofte tilfaller litteraturfilmatiseringer, men et 

ønske om å bringe romanens filosofiske, emosjonelle 

og ideologiske nerve frem på filmlerretet, så presist 

som mulig. Filmens ubetingede suksess i så måte, 

har også årsak i det intellektuelle klima i Sovjet ved 

begynnelsen av 1960-tallet. Stalintidens endelikt 

medførte etterhvert en mulighet til å kritisere, om 

ikke samtidens politikk, så i det minste lyter ved 

stalinismen. Det første trinnet i nedbrytningen 

av Stalin-myten var å ødelegge bildet av ham som 

43

verdenskrigens geniale hærfører. Med dette for øyet 

ble det laget en rekke realistiske og humanistiske 

krigsfilmer, for eksempel En manns skjebne, som sto i 

grell kontrast til den tidligere ensidige heltedyrkelsen 

i sovjetisk film. Krig og freds kritikk av krigens innbilske 

hærførere føyer seg lett inn i denne tradisjonen. 

Tolstojs gjennomgripende tilbøyelighet til avheroisering 

gir seg utslag i at enhver hærfører bringes ned fra 

sin pidestall og presenteres under de mest uheldige 

omstendigheter; fra Napoleon og hans forfengelige 

marskalker til tsar Alexander I og hans prøyssiske 

strateger, som pedantisk forbereder slagene med 

vitenskapelig omhu, bare for å oppdage at ingenting 

går som de hadde tenkt. Kun Kutuzov og de av hans 

kumpaner som forsto å lede folket i krig uten innbilsk 

å ville styre det, tåler hverdagsrealismens grelle skjær. 

En annen faktor som ledet til den humanisme som 

også preger Krig og fred, var moten med å filmatisere 

noveller som var akseptert av myndighetene som del 

av den kulturelle tradisjon i Russland. Sikaden (1955), 

hvormed Bondartsjuk etablerte seg som sovjetisk films 

fremste Tsjekhov-tolker, var den første av disse. Bondartsjuk 

spilte forøvrig også hovedrollen i Mikhalkov- 

Konsjalovskijs hyllede Onkel Vanja (1971) etter Tsjekhovs 

skuespill. I denne sammenheng kan filmatiseringen av 

«Krig og fred» sees som den naturlige konsekvens av 

tidens sterke interesse for kulturarven. 

Et tredje moment føyer seg muligens også inn 

i argumentene for sovjetisk films største satsning 

noensinne. Sovjetisk film hadde i Stalin-tiden etterkommmet 

de administrative ønsker om positive helter 

som norm for filmfortellinger. Denne heltebyggernormen 

hadde obstruert en videreføring av slike 

revolusjonære – og nasjonsbyggende – storverk såsom 

Eisensteins Panserkrysseren Potemkin (1925) om revolusjonsforsøket 

i 1905. En av idéene som myldret frem da 

44 

Tolstoj i 1860 begynte arbeidet med det som skulle bli 

«Krig og fred» var at han ville skildre en dekabrist som 

etter tsar Nikolaj Is død i 1855, vender tilbake til Russland 

etter 30 års forvisning i Sibir. Dekabristene var en 

gruppe, hvorav størsteparten var adelige offiserer fra 

rikets beste familier, som i desember (russisk: dekabr) 

1825 reiste opprøret mot tsarmakten på Senatsplassen 

i St. Petersburg. De hadde deltatt i kampen mot Napoleon, 

en kamp som til sist hadde ført dem til Paris hvor 

de lærte Vesten å kjenne og ble smittet av revolusjonens 

frihetsidealer. I Russland var livegenskapet fremdeles 

sterkt rotfestet, og det var dette man blant annet ville 

til livs i 1825, foruten å begrense eneveldet og tsarens 

makt. Opprøret vant ingen støtte i befolkningen og 

brøt ynkelig sammen, hvoretter noen mistet hodet 

mens andre ble forvist til Sibir. Dette var på mange 

måter Russlands første revolusjonsforsøk. 

Arbeidet med denne idéen brakte imidlertid 

Tolstoj tilbake til krigen i 1812 for å forstå dekabristenes 

beslutning om å konspirere mot tsarveldet. 

Studiet av Napoleons angrep på Russland i 1812 førte 

til at han lot både skildringen av 1825 og 1855 fare. Han 

gikk ytterligere tilbake i tid til russernes forsmedelige 

nederlag ved Austerlitz i 1805 for å forklare den nasjonale 

oppvåkning som «Den første fedrelandske krig» i 

1812 medførte. Det russiske folks og arméens karakter 

måtte vise seg enda tydeligere i nederlagenes og skuffelsenes 

tid, mente han. Dessuten skammet han seg 

over bare å skildre seieren over Bonapartes Frankrike, 

uten å skildre nederlag og skam. 

mottagelsen 

Begivenhetene i «Krig og fred» peker altså fremover 

mot 1825, og forsøker å forklare denne begivenheten 

i Russlands historie, en begivenhet også et kommunistisk 

Sovjet kunne samle seg om. Etter nøkterne 

statistikker noen år etter filmens utgivelse å dømme, 

fantes ikke den voksne sovjeter som ikke hadde sett 

alle filmens fire deler. Med en respekt for den nasjonale 

litteraturarv som ikke var King Vidor forunt 

dengang han laget sin italiensk-amerikanske versjon 

i 1956, lyktes Sergej Bondartsjuk i den grad med å 

bringe «Krig og fred» til lerretet at den kjente polske 

filmskaperen Andrej Wajda kunne utbryte: «Jeg kan 

kun si at filmproduksjonen verden over aldri har sett 

noe lignende. Dette er neppe film lenger – det er virkelig 

Tolstoj! Det er enestående!» 

Verden over ble filmen mottatt med entydig 

begeistring, og i USA belønnet med Oscar, samt de 

to gjeveste kritikerprisene – og det for en lite skjønnsomt 

forkortet og engelsk-dubbet versjon. Særlig 

har Krig og fred blitt berømmet for sin uklanderlige 

billedvirtuositet og sine fantastiske slagscener, iverksatt 

med en forakt for budsjetter og tekniske begrensninger 

som bare er et sovjetisk produksjonsselskap 

forunt. 120.000 statister medvirket. Våpen ble hentet 

fra museer over hele Sovjetunionen, og nye ble laget. 

23 tonn krutt, 16.000 håndgranater og atskillige tusen 

røykbomber gikk i luften for å gjenskape slagene 

ved Austerlitz og Borodino – i følge Napoleon «det 

grusomste» – ganske som de i sin tid ble utkjempet. 

Den komplette versjonen på 8 t 27 min har ikke 

vært vist på kino i vesten. Den norske 35mm-versjonen 

som vi viste i 1999 er totalt «bare» 6 t 41 min lang. 

Når man nå har fått ordnet 70mm-versjonen som har 

ligget i filmarkivet, viser det seg altså at denne er 7 t 

14 lang. Filmens spilletid kan virke avskrekkende, 

men som en av de begeistrede kritikerne proklamerte: 

«Man ville ikke unnvære et minutt av lengden. Dette 

monumental-filmverket er, som Tolstojs roman, en 

medrivende, rik og og uforglemmelig opplevelse». 

Dag Grønnestad

Bergenspremiere • C-kino presenterer: 

OUtSIDe SAtAN 

Den nye messias? 

Den prisvinnende regissøren Bruno Dumont er en 

av de staeste og mest selvsikre regissørene i dagens 

filmverden. Han trykker kompromissløst på med sitt 

særegne univers og langsomme rytme, slik at du får 

tid til å se og tenke. Hans filmer balanserer mellom 

det sterkt realistiske og det mer abstrakte og kunstneriske. 

Outside Satan har alle kjennetegn for en film fra 

Dumont. Den forteller om en hjemløs skikkelse som 

vandrer rundt i det nordfranske landskapet i nærheten 

av den engelske kanal. Han har kontakt med 

folk i de små landsbyene, som gir ham mat og tror 

på hans tilsynelatende mirakuløse evner. Mannen 

møter en ung jente på en gård som er blitt seksuelt 

misbrukt av sin stefar. Hun blir betatt av ham, men 

han avviser alle seksuelle tilnærmelser. Men han 

lar henne bli med på vandringen, og han løser et 

problem for henne som bare må løses. 

Hors Satan. 

Regi og manus: Bruno Dumont. 

Frankrike 2011. 

Foto: Yves Cape. Medv.: David Dewaele, 

Alexandra Lemâtre, Cristophe 

Bon, Juliette Bacquet, Aurore 

Broutin m.fl. Utleie: Storytelling 

Media. Fransk tale, engelske 

undertekster. DCp, farger, 1 t 50 min. 


tIRSDAG 12. MARS KL. 19.00 OG 21.00 

ONSDAG 13. MARS KL. 19.00 OG 21.00 



Dette er en film med sparsom dialog, men med et 

meget realistisk lydbilde. Bildene er storslåtte enten 

man er nær karakterene eller ser dem som figurer i et 

landskap. Motivene for den navnløse hovedkarakteren 

er ikke alltid lett å forstå rasjonelt, for han oppfører 

seg som en stillfaren Messias-skikkelse i det ene 

øyeblikket, og som en iskald opprettholder av justis i 

et annet øyeblikk. 

Dumont forteller alltid om enkle mennesker som 

kan oppfattes som følelsesløse, men samtidig bærer 

på en inderlig menneskelighet som vibrerer i enkelte 

situasjoner. Outside Satan skildrer noe som ligger 

bortenfor kampen mellom godt og ondt, kanskje 

nærmere konflikten mellom tro og tvil. 

Karsten Meinech i Montages.no skrev etter å ha 

sett filmen i Cannes at «Outside Satan er en snikende 

god film, som lister ut sine våpen like tålmodig som 

en samurai. Dumont forteller med stor trygghet og 

integritet; han vet hvor filmen skal, selv om vi holdes 

på pinebenken.» kalle løchen/cio/off/red. 

45

FILMFRAI perioden 13.–17. mars arrangerer Cinemateket i Oslo den 

tolvte utgaven av dokumentarfilmfestivalen Eurodok på 

Filmens hus i Oslo. I perioden 19.–24. mars har Cinemateket 

i Bergen glede av å vise fire av filmene som blir vist 

under festivalen, håndplukket av festivalsjef Jan Langlo. 

Hvilke filmer han velger er i skrivende stund ikke bestemt 

da festivalprogrammet langt fra er klart. Vi vil formidle 

hvilke filmer som blir vist på våre hjemmesider og gjennom 

våre nyhetsbrev så snart filmutvalget er bestemt. 

Eurodok er en festival med målsetting å vise det beste 

av ny europeisk dokumentarfilm, et felt man mener får 

for lite oppmerksomhet. Festivalen skal være et rom der 

ytringsfriheten står i fokus, og der man måler temperaturen 

på Europa, filmatisk og politisk. Gjester på festivalen 

har inkludert internasjonalt kjente dokumentarfilmskapere 

som Nick Broomfield, Kim Longinotto, Stefan Jarl, 

Pirjo Honkasaalo, Nicholas Philibert og mange andre. De 

siste årene har festivalen også hatt et spesielt fokus på ny 

norsk dokumentar. 

red./olep 

EURODOK 

46

Lik Cinemateket i Bergen på Facebook 

Følg oss på twitter@CinemateketUSF 

www.cinemateket-usf.no

BERGEN MAIN ROCK, JAZZ & CONTEMPORARY LIVE VENUE 

USF 

NYE 

Onsdag 6. mars 

RØKERIET 

ÅPNER I MARS 

2013 

Konserter i Røkeriet våren 

2013 - flere kommer! 

CRYSTLE CASTLES Fredag 8. mars 

Søndag 10. mars JOHN SCOFIELD 

ARILD ANDERSEN + TOMMY SMITH 

MED BERGEN BIG BAND 

Fredag 15. mars 

HELLBILLIES Lørdag 16. mars 

MØSTER + BIT 20 

www.usf.no 

+ MAJA RATKJE 

TURBONEGRO 

TURBONEGRO 

Lørdag 9. mars 

MER på USF: 

Sardinen USF: 

Eivind Aarset 1. feb. 

Come Shine 15. feb. 

Seval 26. april 

Studio USF: 

BIT-Teatergarasjen: 

Lohengrin 8. feb. 

Red Herring 15. feb. 

The False Peach 

20/21. mars 

Visningsrommet USF: 

Borealisfestival 6-10. mars 

Brandon Labelle 

10-17. mars 

KHIB masterutstillingen 

i design 19. april - 2. mai

1eJfDJrZp

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?