Slekten Greve

- 148 --
mers prestegjeld av skatteskyld l Y2 løp smør, landskyld l løp smør
og l tønne malt, med påstående bygninger, underliggende forpakterplasser
og tilhørende herligheter. Kjøpesummen var 4.250 spd.
14 kreaturer medfulgte, derav 8 på hovedgården og 6 hos forpakteren,
ennvidere redskaper og 5 båter. Om gravfeltet heter det
»Den efter kgl. Bevilling av 13. Oktober 1809 paa Gaardens Grund
oprettede Begravelse forbeholdes Sælgerens Familie bestandig Ret
til at holde vedlige og der, om nogen av dem ønsker det, uden
Hindring fra den nye Eiers eller Efterkommeres Side og uden at
no gen Vanskelighedi saa Henseende legges i Veien, at vorde begraven.«
Den nye eier av Åstveit satt lenge med gården og utførte betydelige
dyrknings- og anleggsarbeider her. Fra ham gikk hovedbruket over
til sønnen Conrad Meyer; kjøpesummen var 24.000 kr. hvortil kom
en rekke naturalydeiser til selgeren m. fl. Skjøtet er datert 8. september
1883. Det industrielle anlegg som G. Meyer hadde bygd ved
Eidsvågen, blev overtatt av den eldste sønn, Lyder Meyer, se senere.
Ved skjøte av 13. september 1913 avhendet Conrad Meyer Åstveit
til sin fetter Rasmus Meyer for 70.500 kr. Kjøperen døde allerede i
1916. Samme år blev to større parseller fradelt, en til Finn K. Meyer
og en til Otto Nyquist.
Hovedbruket blev under 15. november 1916 lagt til et legat med
grunnkapital l mill. kr. foruten gården. Eiendommens verdi efterat
de to nevnte parseller var utskilt blev satt til 100.000 kr. - Legatets
renteinntekt går foreløbig til forskjellige personer, men skal i sin tid
anvendes til å skaffe medlemmer av Bergens kjøbmannsstand rekreasjonsophold
på Åstveit. Gården kan ikke avhendes. Fri bruksrett til
Åstveit er forbeholdt Rasmus Meyers efterslekt m. fl. i to ledd. Først
når alle som omfattes herav, er døde vil eiendommen overgå til kursted.
Fabl'ikkanlegget ved sjøen med tilhørende rettigheter overdrog
Lyder Meyer i 1916 til sin sønn Fredrik L. Meyer, som siden solgte
det til skibsreder Jacob Kjode for 4,0.000 h. og skjøtet det til ham
20. januar 1933.
*
- 149 --
Siden den tid da gården en gang i middelalderen kom i kirkens
eie, har den aldri tilhørt selveiende bønder. Fra å være kirkegods
blev den krongods, så adclsgods, så proprietærgods. Proprietærene
var utenbygds fra. På få undtagelser nær hadde de sitt hjemsted
og sin hovedstilling i Bergen, ·selv om de for kortere eller lengere
tid tok hosted på sin landeiendom. Kun om et par av dem kan det
sies at de hadde sitt egentlige virke på Åstveit.
For det meste drev de gården helt eller delvis med brukere (forpaktere,
leilendinger), ofte 2 eller flere samtidig. Det har vært mange
husmenn (se senere), men for fleres vedkommende ser det ut til at
de nærmest var småforpaktere eller leilendinger.
Like til ut i det første decennium av 1800-tallet har Åstveit stadig
vært et hele, rettslig og offisielt; i allefall gjelder dette så langt tilhake
som dens historie kjennes. Den første parsell, Storøen, hlev
fradelt i 1816. Større utparselleringer fant sted i 1883 og i 1916
m. m. således som tidligere omtalt.
Efter jordhoken av 1661 for Bergens len var skylden 1 løp smør,
1 tønne malt. Dette var også landskylden i de følgende 180 år.
Matrikkelen av 1838 fastsetter den nye skyld til 9 daler, 8 skilling,
det høieste for noen eiendom i sognet; Stol'Øen har da fått sitt eget
gårdsnummer og er således utenfor. Ved matrikkelen av 1890 er
gården delt i 17 hruk, som opføres med en samlet skyld av 15 mark,
22 øre. Matrikkelen av 1906 - den siste - opgir at Åstveit ved
den tid var delt i 28 parseller; senere er flere utskilt.
Av husmannsplasser kjennes omkring 18 alt i alt efter pantehøker
og matrikler m. m. siden midten av 1700-tallet. Flere av dem er
ikke lenger hehygd, og somme er praktisk talt glemt, mens andre
har forandret karakter. Mange cl' nå skilt fra hovedhruket.
Gårdens egentlige hoplass har i manns minne stadig vært ved
tunet oppe i høideshåningen med utsikt mot sydvest. Imidlertid
var jo eiendommen i lang tid hortsatt i to hruk, og et av dem har da