Direkte nedlasting av pdf - Samfunnsøkonomene

Inntektene i jordbruket
INNLEGG VED
- HØGSKOLELEKTOR NORMANN AANESLAND,
NORGES LANDBRUKSHØGSKOLE
- UTREDNINGSLEDER ØISTEIN GULBRANDSEN,
LANDSORGANISASJONEN I NORGE
Inntektspolitikken for landbruket blir et mer og mer brennbart emne. Stortinget
har gitt klare signaler om tempo for landbrukets inntektstilpassing til det
øvrige næringsliv.
Vi står overfor et omtålig omfordelingsproblem. Hvordan skal målet konkretiseres,
er det oppnåelig, hvilke virkemidler må tas i bruk?
NORMANN AANESLAND:
I den landbrukspolitiske debatten er det ofte to
synsmåter som gjør seg gjeldende vedrørende jordbruksinntektene.
(1) Det ene går ut på at inntektene i jordbruket er
for lave i forhold til andre næringer.
(2) Andre hevder at like nødvendig som å utvide
inntektsrammene for jordbruket, er den indre
fordelingen mellom store og små bruk, mellom
forskjellige produksjoner og distrikter.
Sannsynligvis er det lettere politisk sett å foreta
en indre utjevning ved sterk stigning i inntektene,
enn ved en noe lavere inntektsøkning i næringen.
Jamnstilling mellom jordbruket og industri
De som har lagt stor vekt på jordbrukets jamnstilling
med andre næringer, har klamret seg til inntektsmålsettingen
som er formulert slik i Innstilling
nr. 166 for 1961-65 fra Stortingets landbrukskomité
: «Komitéen mener at nettoinntekten pr. årsverk
for et tidsmessig og rasjonelt drevet bruk, stort nok
til å gi full syssselsetting for en øvet voksen person
hele året, bør ligge på et nivå som minst svarer til
den årslønn voksne menn i gjennomsnitt oppnår
i rasjonelt drevet industri».
«Aukrust-utvalget» som ble nedsatt for å se nærmere
på jordbrukets inntektsproblemer, kom til den
selvsagte konklusjon at inntektsmålsettingen fortalte
lite om hva politikerne egentlig hadde ment om
hvor høg inntekten i jordbruket burde være. I formuleringen
er det brukt flere tøyelige begreper som
gir muligheter for tolkning.
Landbrukets organisasjoner har anslått «inntektsgapet»
til 2.5 milliarder kroner, eller 25.000 kr. pr.
årsverk i gjennomsnitt for ca. 100.000 årsverk. Dette
er et enormt tall sammenliknet med f.eks. faktorinntekten
for næringen på 3 milliarder, men det er
også et stort beløp sett i forhold til den totale realinntektsøkningen
som en kan forvente i Norge i
kommende år.
Den globale matsituasjonen i verden har vært
mye framme i presse, radio og TV i senere tid. Etter
min oppfatning er dette en av de viktigste årsa-
Sosialøkonomen nr. 4 1976.
kene til at bøndene nå har fått mot til å ta kampen
opp mot nedtrapping og avfolking av jordbruket.
Skattestreiken på Hitra som ble satt igang uten
støtte fra jordbrukets organisasjoner, skapte bølger
over hele landet. Ikke bare blant bøndene, men også
i jordbrukets organisasjoner og blant politikerne.
Jordbrukets problemer ble tatt opp i Stortinget som
vedtok i desember i fjor at «inntektsgapet» skulle
fjernes i løpet av 3 avtaleperioder, dvs. 6 år. Med
denne bakgrunn må en vente helt andre krav og en
annen styrke i de kommende jordbruksforhandlinger
enn tidligere.
Inntektsfordelingen innenfor næringen
Over 80 pst. av jordbruksinntektene blir fordelt
med hjelp av priser på produktene. Det er flere produksjonsnøytrale
virkemidler som nyttes i jordbruket,
men disse settes inn med liten styrke, og det
oppstår en betydelig skjevhet i inntekten mellom
store og små bruk, og denne forskjellen øker i størrelse
for hver ny jordbruksavtale som kommer.
De som har minst inntekt får minst tillegg. Kanaliseringspolitikken
over til korn har på mange måter
forsterket en fordeling som fra før var ugunstig
for de mindre brukene, og disse finnes ofte i utkant-bygder
og marginale jordbruksområder. Kanaliseringspolitikken
holder kornprisene på et relativt
hogt nivå for å stimulere til kornproduksjon og på
den måten å redusere husdyrproduksjonene slik at
det ikke blir overproduksjon av disse produktene.
I senere tid har flere og flere framholdt at det er
ønskelig å opprettholde det antall gardsbruk en har i
bygdene. Fryse fast bruksstrukturen er nevnt som et
mål for landbrukspolitikken. Stortingets landbrukskomité
har antydet at brukstallet er så lite at det
ikke bør reduseres ytterligere. Det er få store bruk
og mange små i Norge. Det er derfor økonomisk
sett lite å hente ved å jevne ut inntektene.
Men en skeiv inntekt er et press på bruksstrukturen
slik at ønsket om sammenslåing og nedleggelse
av bruk blir sterkere. Ønsker en å bremse en slik
utvikling, bør en derfor jevne ut inntekten slik at
stordriftsfordelene blir mindre.
29