Nytt norsk kirkeblad nr 7-2009 - Det praktisk-teologiske seminar

port man går gjennom. De fører alle inn til
det samme området, men de som går inn,
møter likevel ulike verdener – de privilegerte
som går gjennom hovedporten, de alminnelige
som må nøye seg med porten til daglig
bruk, og noen som henvises til de smalere
portene helt andre steder.
Som barn bodde jeg i en gammel bygård
på Frogner. Det lente seg skakt mot nabogården,
men hadde fremdeles litt igjen av glansen
fra den bedre borgerlighet. Fire solrike
værelser mot syd. Høye tak med gipskruseduller.
Vi fylte annen etasje. Gutteværelsene
mot bakgården ble fremdeles ble kalt pikeværelser,
etter hushjelp og barnepike.
Oppgangen var ikke akkurat gedigen, men
den hadde et bredt portrom og en trapp som
svingte seg oppover med farget glass i vinduene.
Aller nederst i oppgangen stod der et skilt
som nå er borte: «Bud bedes gaa kjøkkentrappen.»
Tilsvarende kunne man finne i mange
bygårder på Frogner. Kjøkkentrappen var en
annen verden. Først ut i en nordvendt bakgård.
Innerst inne, ved siden av søppelkasser
og rottefeller var kjøkkentrappen som snirklet
seg oppover, smal og bratt og skitten.
Fra hver trappeavsats gikk det smale ganger
inn til kjøkkenet. Nå var gangen stort sett lager
for alt man ikke fikk plass til inne, og den
ble ikke brukt som i gamle dager. Men den
gang hadde det meste av husets mer trivielle
gjøremål foregått omkring bakgang og kjøkkentrapp.
Opp og ned til kjeller og loft, med
mat og tøy, ved og varme. Ut med søppel og
beskjeder, inn med varer. Husfrue og hushjelper.
Bud på døren. Den tiden var forbi,
men satt igjen i betegnelser som pikeværelse
og anretning, og fremdeles var det noe ved
18 nYtt norsk kirkeBlAd 7 2009
kjøkkentrappen som minnet om den siden
av husholdningen som hadde med de mer
trivielle tjenende aktiviteter å gjøre. «Bud
bedes gaa kjøkkentrappen.»
De som gikk kjøkkentrappen, kom inn i
den samme leiligheten og vandret gjennom
de samme rommene som de andre. Men deres
hovedoppgave var å stå til tjeneste. Den
samme verden var helt annerledes fordi perspektiv
og gjøremål var så forskjellige.
I julen feirer kirken Mesteren som trådte
inn i verden gjennom de smale portene, i
smugene og bakgårdene, ukjent for mange,
men kjent av dem som trengte hans tjenester.
Han ble født i en utkant av imperiet, en
fattig og foraktet landsby i et okkupert land.
«Kan det komme noe godt fra Nasaret?»
spurte folkets ledere da han trådte frem og
sa han kom fra Gud. De kunne ikke i sin villeste
fantasi forestille seg at Den opphøyde,
himmelens og jordens skaper, kunne komme
den veien. Han steg inn i den samme
verden som de rike og vellykkede og mektige.
Også dem ville han tjene. Men hans
inngang forandret perspektivet. Han kom
bakveien for å være nær enhver som hadde
bruk for hans hjelp.
hud mot hud
Jeg savner den gamle oversettelsen i
Johannesprologen som holder seg nær til
grunnteksten: Ordet ble kjød (Joh 1:14).
Her er ikke kjød/kjøtt et uttrykk for kjødelig
lyst, men fysisk kroppslighet, også svakhet
og sårbarhet. Vi glemmer ofte hvor sanselig
Bibelen er. Mennesket er formet av jord og
skal vende tilbake til jord. Eller det er kjøtt
som er kommet fra kjøtt. Livet er i blodet og