Statlige VAR gebyrer - Avfall Norge - WebSite

4. Andre statlige pålegg som gir økt pris for abonnentene
I tillegg til de spesifikke avgifter og gebyrer som staten innkrever, er det flere andre
statlig pålagte kostnader som må dekkes gjennom VAR-gebyrene, men som ikke kan sies
å være ”nødvendige kostnader” for å utføre selve VAR-tjenestene.
Vi viser nedenfor noen eksempler på slike kostnader, hvorav noen er eksisterende
kostnader, mens andre synliggjør mulige nye kostnader. Hensikten er å vise at VARgebyrene
også til dels går til å finansiere tiltak på andre samfunnsområder, basert på
statlige pålegg gjennom annet sektorregelverk enn på VAR-området.
Bransjeorganisasjonene bak denne rapporten mener slike typer statlige pålegg i visse
tilfeller kan oppfattes som at VAR-gebyrene brukes til kryssubsidiering av andre sektorer.
Det er en tendens til at VAR-sektoren pålegges stadig flere krav til kostnadsdekning av
tiltak som ikke strengt tatt er ”nødvendige kostnader” for å utføre selve VAR-tjenestene.
Dersom denne trenden fortsetter, vil det kunne medføre en betydelig økning i VARgebyrene
som abonnentene skal betale, subsidiært at det ikke blir tilstrekkelige midler til
å gjennomføre nødvendige tiltak for å opprettholde og øke kvaliteten på selve VARtjenestene.
4.1. Vegloven
Vegloven § 32 regulerer legging av ledninger i offentlig veg. Vegmyndighetene har i
lengre tid arbeidet med forskrifter til § 32 med bl.a. nærmere vilkår når det gjelder
flytteplikt og kostnadsdekning for ledningseier. For ledningseiere er det viktig at
regelverket blir balansert, slik at samfunnsøkonomiske vurderinger blir lagt til grunn i
forvaltningen av vegen som felles korridor for samfunnets infrastruktur. Det er i dag
eksempler på krav til flytteplikt og kostnadsdekning som ikke er samfunnsøkonomisk
optimalt, og som medfører høyere kostnader for ledningseier enn nødvendig og dermed
økte gebyrer for abonnentene. Det er i skrivende stund ikke avklart hvordan
forskriftsverket til § 32 i vegloven endelig blir utformet.
4.2. Lov om kulturminner
Ved behov for graving, eksempelvis ved fremføring av ledningsanlegg, må VARvirksomhetene
forholde seg til kulturminnelovens bestemmelser. Det er erfart at
ledningsanlegg kan fordyres med opptil 10-15 % som følge av undersøkelseskostnadene
som pålegges fra kulturminnemyndighetenes side. Kulturminneloven inneholder ingen
føringer for at kostnader til kulturminnevern skal veies opp mot andre samfunnsbehov.
Det er i dag store fylkesvise forskjeller i praktisering av kulturminneloven overfor
ledningsanlegg, noe som fører til forskjellig påvirkning av VAR-gebyrene avhengig av
hvilket fylke man bor i. Norsk Vann og Avfall Norge har i 2009 tatt opp med
Riksantikvaren behovet for nærmere veiledning om hvordan kulturminneloven skal
praktiseres overfor ledningsanlegg, for å oppnå en mer enhetlig forvaltning basert på
samfunnsøkonomiske vurderinger.
4.3. Kostnader ved implementering av vanndirektivet
EUs vanndirektiv er implementert i Norge gjennom vannforskriften og skal sikre en
helhetlig og kunnskapsbasert forvaltning av vannressursene. Det skal utarbeides
forvaltningsplaner og tiltaksprogrammer som fastsetter miljømål for vannforekomstene
og prioriterer tiltak for å oppnå miljømålene. Prioriterte tiltak skal gjennomføres med
hjemmel og virkemiddelapparat i respektive sektorregelverk. Basert på erfaringer med
forvaltningsplaner fra 1. planperiode, blir det aktuelt å gjennomføre en rekke tiltak på
avløpsområdet, som vil medføre økning i avløpsgebyret. Det er to viktige forutsetninger
som må på plass i arbeidet etter vannforskriften:
Norsk Vann Rapport 176/2010 41