Helhetlig planlegging og utvikling av miljøvennlige ... - ciens

I tillegg er kystsonen et yndet feriemål for tilreisende, og er dermed et viktig område for
norsk reiseliv (se Kap. 2.5). Kystsonen er også attraktiv for en rekke andre
arealbruksinteresser, og store deler av kystsonen er derfor utsatt for et sterkt
utbyggingspress som reduserer allmennhetens tilgang til utøvelse av friluftsliv og
rekreasjon (St. meld. nr. 19 2000-2001). Regjeringen legger derfor opp til å sikre og
videreutvikle potensialet for friluftsliv i kystområder som er utsatt for sterkest
utbyggingspress. Det gjelder i første rekke kyststrekningen fra svenskegrensa til
Hordaland, og i og ved byer og tettsteder. Dette skal gjøres bl.a. ved å avgrense alle
former for ytterligere bygging i strandsonen og at eksisterende tilkomst til strandsonen
ikke blir vesentlig dårligere ved utbyggingstiltak. I spørreskjemaundersøkelsen i
Kristiansand ønsket ¾ av befolkningen en bedre tilgjengelighet til strandsonen enn i dag
(Stokke m. fl. 2008).
Friluftslivet i kystsonen er mangfoldig, og krever tilgjengelighet både langs strandsonen,
fra sjøen og fra land (Stokke m. fl. 2006). Friluftsliv og ferdsel langs strandsonen er
spesielt sårbar fordi kun ett hinder kan ødelegge en sammenhengende turtrasé. I så måte
kan bygging av en småbåthavn ha en negativ effekt på friluftslivet i strandsonen. Dette
gjelder særlig hvis en småbåthavn krever mye landareal knyttet til parkering av biler,
vinterlagring av båter, osv. En småbåthavn kan blant annet gjøre et område mindre egnet
som badeplass, fiskeplass eller for andre natur- og landskapsopplevelser. Småbåthavner
ønskes ofte plassert i lune viker og bukter som også er attraktive for ulike
friluftsaktiviteter. Et avgjørende spørsmål i forhold til friluftsliv er om en småbåthavn /
bryggeanlegg er tilgjengelig for allmennheten eller ikke. Et eksempel på privatisering av
strandsonen er vist i Figur 32. Dette spørsmålet er i første rekke avhengig av om
området skal defineres som utmark eller innmark etter friluftsloven. I Rundskriv om
friluftsloven (Miljøverndepartementet 2007), står det følgende om brygger:
”Brygger er ofte gjenstand for tvil i forhold til spørsmålet om utmark/innmark. Friluftsloven gir
ingen direkte hjemmel til ferdsel eller opphold på private brygger. Det må imidlertid kunne legges
til grunn at man kan passere over den del av en brygge i utmark som ligger på land, når dette
ikke gir ulempe for eierens bruk.”
I en juridisk utredning om friluftsloven skriver Reusch (2010) at brygger kan inngå i
innmarksalternativet ”lignende område hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig
fortrengsel for eier eller bruker” (Friluftsloven § 1a). Hvis så er tilfelle medfører det klare
begrensninger i allmennhetens ferdsels- og oppholdsrett. Men i forarbeidene til
friluftsloven står det at man ikke har ønsket å gi en uttømmende oppregning av denne
bestemmelsen, men ha en fleksibel regel som vil kunne fange opp lokale forhold og
ufortsette problemstillinger (Reusch 2010). Høyesterett har tidligere, i den såkalte
Furumoa-saken, uttalt at dette spørsmålet må ”vurderes ut fra ulempene for grunneieren og
allmennhetens hensynsplikt” og i denne saken ”hadde grunneieren tilrettelagt for eget bruk med
moloer, spiseplass og flaggstang”. Høyesterett kom likevel til at stranden var utmark i
friluftslovens forstand.
Båtlivet er en viktig del av friluftslivet i kystsonen, og en aktivitet som krever tilgjengelige
utsettings- og ilandstigningsplasser. I så måte vil en småbåthavn bedre tilgjengeligheten
for båtfriluftslivet. Samtidig vil en småbåthavn ha positive effekter for friluftslivet ved at
folk med båt får mulighet til å ta i bruk andre mer utilgjengelige deler av kystsonen som
øyer, holmer og skjær som er godt egnet for disse formålene. På den annen side kan et
økende omfang av fritidsbåter med høy fart bidra til økt konfliktnivå, og kan oppfattes
som en trussel for dem som ønsker et friluftsliv med fokus på ro og stillhet ved sjøen.
Dette er en konflikt som bl.a. er dokumentert i Tjøme-Nøtterøy skjærgården i Vestfold
45