SINTEF RAPPORT - Statoil

2.5 Faren for gjensidig påvirkning ved flere utslipp
Ved en realisering av Alternativ 3 skal utslippet fra kraftverket på 850 MW ledes ut i et nytt,
separat utslippsrør. En mulig plassering av dette røret er vist i Figur 1.1 med utløp på ca 20 m dyp
omlag 370 m mot vest for dagens utslippspunkt.
Det er tre hensyn som bør tillegges betydelig vekt ved valg av utslippssted:
1) Utslippet bør ledes ut i et område med sterk og stabil strøm.
2) Det bør oppnås en viss avstand til eksisterende utslippspunkt.
3) Jo brattere bunnskråning, desto mindre del av bunnen utsettes for utslippsvann
Trondheimsleia som er resipient for utslippsvannet, oppfyller det første kravet dersom man
unngår le-området ved moloen. Med en dominerende strøm mot øst-nord-øst vil området innenfor
moloen kunne bli ei bakevje der utslippet fortynnes i sitt eget utslippsvann med akkumulering
som resultat.
Dersom avstanden mellom utslippene blir for liten, oppnås noe av den samme effekten. Det ene
utslippet kan da fortynnes i det andre utslippsvannet, noe som reduserer fortynningen og
opprettholder overtemperaturen. Det foreslåtte utslippspunktet har en avstand til det eksisterende
utslippet på ca 370 m. Beregningene viser at overtemperaturen etter en slik distanse er knapt
målbar (trolig ca 0.1 o C). Utslippet har da tilpasset seg omgivelsene og vil ikke ha negativ
innvirkning på fortynningen av det andre utslippet.
Bunnskråningen i det foreslåtte området er på ca 1:20. Et tungt utslipp vil da kunne følge bunnen
over et større område. Med en initiell overtemperatur på 10 o C vil dette kunne påvirke bunnfaunaen
i vesentlig grad. Én av de 18 kjøringene viste at utslippet var tyngre enn omgivelsene og
ville synke. Beregningen viste at strålesentrum ville synke 10 m over 75 m (fall på 1:7.5).
Utslippet ville ha påvirket bunnen betydelig ikke bare med sin overtemperatur, men også med sin
kraftige strøm (opp mot 4 m/s).
Selv om det bare var i ett av beregningstilfellene at utslippet var tyngre enn omgivelsene, vil også
utslipp med høyere innlagringsnivå ha en vertikal utstrekning som gjør at ytterkanten av utslippet
kan berøre bunnen. Selv om både hastighet og overtemperatur i strålens ytterkant er lavere enn i
strålesentrum, er utslipp i bratte skråninger å foretrekke for å redusere de negative effektene for
bunnfaunaen. Området rett ut for molohodet er relativt slakt ut til 20 m dyp for så å få et fall på
opp mot 1:2.5. Dersom det er praktisk realiserbart foreslås det at utslippet ledes ut her (se skisse i
Figur 2.6). Røret vil være utsatt for bølger og strøm og overdekning av stein er trolig nødvendig.
17