SINTEF RAPPORT - Statoil

som trolig skyldes områdets eksponering. Mens en ved viktige marine fuglelokaliteter gjerne finner
mange 100 bløtdyr per m 2 (se f eks Thingstad og Hokstad, 1997; Thingstad m.fl., 2003), ble det her
kun funnet noen få individer per m 2 (Altin og Stokland, 2001). Hva som eventuelt måtte finnes av
bløtdyrfauna noe lengre ut, men fortsatt innen aktuelle dykkerdyp for de fugleartene som beiter på
den marine bunndyrfauanen (dvs innenfor de gråskraverte arealene som ligger grunnere enn 20 meter
på Figur 4.1), har vi derimot ingen data på. Ut fra topografi og de avdekkete bunnforholdene er det
likevel rimelig å anta at også denne faunaen vil være relativt fattig, da med mulige lokale unntak for
grunnvannsarealene ute ved munningen av Dolmnessundet og inne i Kjørsvikbukta. Næringspotensialet
for dykkender (jfr deres dykk- og næringspreferanser gjengitt ovenfor) må altså kunne
antas å være ytterst begrensete ved selve metanolanlegget, men muligens er dette noe bedre vest og
øst for anlegget.
En undersøkelse som ble foretatt i 2000 av hydrokarboner og tungmetaller i blåskjell, som ble utsatt
for en eksponering av kjølevannet i fire uker ved Tjeldbergodden, konkluderte med at konsentrasjonene
på dette tidspunktet ikke var ”på et særlig høyere nivå” enn innen referanseprøven fra et
oppdrett i Rissa, og overskred ikke SFTs tilstandklasse 1 (god) (Melbye, 2001). Med dagens utslippsvolum
av kjølevann viser målinger at utbredelsen av en overtemperatur på mer enn 1 ºC varierer
mellom 50 til ca 500 m ut fra utslippspunktet (Eidnes, 1999). Det er ikke påvist endringer i
bløtbunnsfaunaen knyttet til mulige effekter fra det eksisterende utslippet fra metanolfabrikken
(Stokland og Melbye, 2001).
Dersom en realiserer et 850 MW gasskraftverk er det foreslått å føre det nye omsøkte kjølevannsutslippet
via et ekstra utslippsrør på innsida av eksisterende molo i sør og ut forbi denne på 20 m dyp.
Her er det så bratt at utslippet ikke vil berøre bunndyrfaunaen i området, og dermed heller ikke
fuglefaunaen som er avhengige av denne næringskilden. Dersom en benytter det eksisterende
utslippstedet (ved 450 MW alternativet) på 16.5 m dyp, er det beregnet kun en situasjon der
utslippet ble rettet svakt nedover (Kap. 2). Etter ca 75 m ville det nå innlagringsdypet på ca 29 m.
Ser vi på bunntopografien betyr det at utslippet vil skyte horisontalt utover, gradvis dykke
nedover og strålesentrum vil sannsynligvis kunne treffe bunnen over en strekning 50-60 m fra
land (vanndyp ca 24-27 m). Overtemperaturen i sentrum av strålen vil da være 0.4 - 0.6 ºC. Fra
utslippspunktet til dette "splash"-punktet vil ytterkanten av strålen kunne berøre bunnen. Hva
overtemperaturen er i ytterkanten av strålen gir ikke beregningene svar på. Konklusjon vil være: I
enkelte tilfeller vil ytterkanten av utslipps-strålen kunne berøre bunnen, og i ett av de beregnede
tilfellene traff selve strålesentrum bunnen. Det forventes ikke at den delen av strålen som i
perioder kan berøre bunnen vil ha en overtemperatur som overstiger 1 ºC (Jf. Kap 2). Inntaksdypet
for kjølevannet vil ved begge utbyggingsalternativ være på 60 m. Her kan en forvente etablert en
fauna som foretrekker sterk bunnstrøm (Kap. 3), men denne faunaen vil uansett artssammensetning
være beliggende på for dypt vann til at den vil få noen betydning som næringskilde for sjøfugl. Når
det gjelder bløtbunnsfaunaen er mulige påvirkningsfaktorer knyttet til utslippstedet lokal heving av
vanntemperaturen, endrete temperaturfluktuasjoner, økt næringssalttilførsel fra dypere vann og økt
organisk tilførsel fra organismer som drepes på vei gjennom kjølevannsystemet. Dette kan føre til at
enkeltarter faller ut, selv om de avdekkete dominante artene i området trolig vil tåle disse miljøendringene.
Uansett vil disse effektene kun bli svært lokale (Kap. 3). Ut fra den bakgrunnsinforma-
29