Nr 1, 2013 - Lokalhistorie.no

• Kvinners kår i 100 år 

• Fattig og umyndiggjort 

• Folkeavstemning i brennevinsspørsmål 

01 

2013 

Tema: Kampen for stemmeretten

2 

Lokalhistorisk magasin 1/13 

Forord 

Nr. 1, 2013, 24. årgang 

Lokalhistorisk 

magasin 

meldingsblad for 

Landslaget for lokalhistorie (LLH) og 

Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) 

ISSN 0802-8931 

Adresse 

Lokalhistorisk magasin 

Institutt for historie og klassiske 

fag, NTNU, 7491 Trondheim. 

Tlf: 73 59 63 95 

E-post: aubrodre@broadpark.no. 

Internett: http://historielag. 

blogspot.com/ (abn.) og www. 

lokalhistorie.no/kilder_litteratur/ 

publ/lokmag.html (fulltekst). 

Den blanke stemmen 

Det er valgår. De har holdt på siden etterjulsvinteren. 

Posisjonering, sondering og agitering. Hva 

fenger? Hva vil velgerne ha? Til sommeren starter 

det offisielt. Valgkampen. Og vi som var litt slitne 

allerede i mars, har gått inn i en nærmest komatøs 

tilstand, mens media kjører den ene valgkampdebatten 

etter den andre. Erna -Jens-Siv-Jens-Knut- 

Arild-Jens-Liv-Signe. Hva er likheter, hva er forskjeller? 

På nettet kan du ta ulike valgtester for å 

finne ut hvem du er mest enig med, og her kan hver 

og en få seg en overraskelse. Men uansett, det 

hender man blir mettet. Det skjedde i alle fall undertegnede 

for en del år tilbake. 

Det var stortingsvalg, som i år, og det var vel i 

grunnen ingen partier som hadde imponert meg 

stort. Da valgdagen nærmet seg var jeg fremdeles i 

villrede. Heller ikke da jeg entret stemmelokalet – 

bygdas samfunnshus – var bestemmelsen tatt. Inne 

i avlukket led jeg all verdens kvaler. Bordet foran 

meg var dekket av lister, men ingen skilte seg nevneverdig 

ut. Jeg var mest fristet til å gå, men det 

ville jo se temmelig dumt ut å forlate lokalet uten å 

putte noe i stemmeurna… Plutselig så jeg den. Lista 

for blanke stemmer. Den lå der helt ved kanten, diskret 

plassert. Det føltes som en livbøye for en skipbrudden! 

Det var ikke tvil i min sjel – tre sekunder 

senere forlot jeg avlukket med en triumferende 

mine, med stø kurs bort til urna. Sannsynligvis så 

det ut som om jeg hadde stålkontroll på hvilket parti 

jeg skulle stemme på, og at jeg var overbevist om en 

klar seier. De skulle bare ha visst… 

På jobben dagen etterpå lå det en liste på lunsjbordet. 

Der så man en oversikt over stemmelokalene 

i kommunen, hvor mange som hadde stemt, og fordelingen 

per parti. I min valgkrets var det nøyaktig 

Redaksjon 

Audhild Brødreskift (redaktør), 

mob. 917 71 504, e-post: 

aubrodre@broadpark.no. 

Marianne Wiig (red.ass.), 

marianne.wiig@lokalhistorie.no. 

Hans Hosar, 

hans.hosar@lokalhistorie.no. 

Marit Sofie Egeberg Krog, 

maekrog@yahoo.no. 

Marthe Glad Munch-Møller, 

marthe.glad@lokalhistorie.no. 

Hans Nissen, 

hans.nissen@ntnu.no. 

Redaksjonen avsluttet 

13. mars 2013. 

én blank stemme… Jeg lot som ingen ting, men må 

innrømme at jeg var litt stolt – der sto stemmen min 

– svart på hvitt! 

En del spør seg kanskje hvorfor jeg heller ikke 

ble hjemme i stedet for å stemme blankt. Og det har 

jeg jo lurt til på selv også. Svaret er vel at det ikke 

oppfattes som et reelt alternativ. I denne husstanden 

har det alltid vært et politisk engasjement, så noen 

sofavelger blir jeg nok aldri. Vi har fått stemmeretten 

vår, og vi lever i et demokrati. Stemmer man 

ikke, kan man heller ikke stille spørsmålstegn ved 

hvordan demokratiet fungerer. Å stemme blankt er 

et uttrykk for at man ikke stiller seg bak noen av de 

eksisterende kandidatene, og det er også et signal. 

Det å stemme blankt var en måte å si at jeg støtter 

det politiske systemet, og jeg ønsker å være medansvarlig 

for de avgjørelser som blir tatt. Der og da var 

det bare ingen partier som hadde overbevist meg. 

Det ble med den ene gangen. Siden har det vært 

folk på listene, og ikke bare et blankt ark. Det blir 

det nok i framtida også. Og i respekt for de som 

kjempet for at vi – både mann og kvinne – skulle få, 

og bruke, stemmeretten vår, møter jeg opp for å utgjøre 

en del av vårt demokrati. Dette nummeret 

viser oss at denne rettigheten – innføringen av allmenn 

stemmerett i 1913 – krevde hardt arbeid og 

mye tålmodighet. Det er slett ingen lettvint seier 

som feires i år. Kvinnene som sto på barrikadene 

den gangen fortjener at vi bruker vår stemme. De 

skal ikke skamme seg over oss, men vite at den jobben 

de gjorde blir verdsatt den dag i dag, selv om 

valget av og til ikke er like enkelt! 

Audhild Brødreskift 

Abonnement 

LLHs medlemslag får Lokalhistorisk 

magasin fritt tilsendt, med fem eksem 

plarer til hvert lag. Andre kan 

tegne abonnement. Prisen for 2013 er 

kr 220,- for enkeltpersoner og kr 280,- 

for lag og institusjoner. Enkeltnummer 

koster kr 75,-. 

Adresseendringer sendes til 

Hans Nissen, på e-post: 

hans.nissen@ntnu.no 

eller tlf.: 73 59 63 95. 

(Husk å ta med hvilken adresse det 

skal endres fra!) 

Annonser og manus 

Materialfrister i 2013 for hefte 1: 

15. jan., hefte 2: 15. april, hefte 3: 

15. juli, hefte 4: 15. okt. For priser, 

ta kontakt med Hans Nissen, på 

tlf.: 73 59 63 95 eller e-post: 

hans.nissen@ntnu.no. 

Utgivelsestidspunkter 

Mars, juni, september og desember. 

Opplag: 3000 

Utforming: Marianne Wiig 

Designmal/Trykk: 07-gruppen

Landslaget for lokalhistorie 

Sekretariatet, Institutt for historie og 

klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim, 

Tlf.: 73 59 63 95. Faks: 73 59 64 41. 

E-post: hans.nissen@ntnu.no 

Internett: www.historielag.org 

Bankgiro (DnB): 7874.06.15083 

Bankgiro (Sparebank1): 4200.86.73823 

Generalsekretær: Hans Nissen 

Medlemskap i LLH betales etter medlemstall. 

Kontingenten er på kr. 10 pr. enkeltmedlem. 

Minstesatsen er kr. 500 for lag til og med 50 

medlemmer. Fylkesledd/regionale enheter betaler 

kr. 2000. 

Landslaget for lokalhistorie er hovedorgani sasjonen 

for historielagsbevegelsen i Norge. 

Or ga ni sasjonens formål er å vekke interessen 

for og øke kunnskapen om lokalhistorie og 

kulturvern og slik arbeide for å gagne lokal og 

nasjonal kulturarv og kulturvekst i det hele. 

Norsk lokalhistorisk institutt 

Observatoriegata 1b, 0254 Oslo 

Postboks 8045 Dep., 0031 Oslo 

Tlf.: 22 92 51 30. Faks: 22 92 51 31 

E-post: nli@lokalhistorie.no 

Internett: www.lokalhistorie.no 

www.lokalhistoriewiki.no 

Norsk lokalhistorisk institutt er en institusjon 

under Kultur departementet. Instituttet skal gi 

råd og rettledning til aktører innenfor lokal og 

regional historie. Det skal drive egen forskning 

og stimulere til forskning, og skal fungere som 

nasjonalt dokumentasjonssentrum for lokalhistorie. 

4 Kvinners kår i hundre år 

10 Fattig og umyndiggjort 

15 Språkskifte i norske kommuner 1892—2013 

16 Valgkanalen åpnes for kvinner 

Lokale variasjoner i kvinners bruk av stemmeretten 

19 Kampen om stemmerett 

Folkeavstemning i brennevinsspørsmål 

22 De 100 første på plass! 

23 Bystyrevalget i Hølen 1905 

24 17. mai — en mangfoldig nasjonaldag i akershus 

25 Seks frimodige damer i Skjåk 

26 17. maiminnesmerker i Norge 

30 Dugnad! 17. maiminnesmerker 

32 Folkevandring på Krigsminnestien 

34 Flyslippet i Gjerstad 30. september 1944 

36 Hordaland sogelag i vesterveg 2012 

Blant vikinger og whiskey i Skottland 

36 Landsmøtet i Rosendal 

38 Det blir mye korps! 

Siv Randi Kolstad — ny medarbeider i LLH 

40 aud mikkelsen Tretvik 

Vedlikeheld lokalhistoria med rydningssaks og penn 

Om magasinet og utgiverne 

Lokalhistorisk magasin er medlemsbladet til 

Landslaget for lokalhistorie. Det er også 

meldingsblad for Landslaget og for Norsk 

lokal historisk institutt, som gir økonomisk og 

redaksjonell støtte til magasinet. 

Forsiden: 

La Danoise, plakat av Paul Fischer ca 1900. 

Kunstindustrimuseet, København. 

Bildet er hentet fra: Lise Ettrup, Kristín S. 

Árnadottir, Vuokko Raivio, Øystein Rottem og 

Staffan Thorson (red): Det modernes 

gjennombrudd i Norden. Dansklærerforeningen, 

Gleerups forlag AB og J. W. Cappelens Forlag, 

Oslo 1993. 

3 

Innhold 

Lokalhistorisk magasin 1/13

4 


Tema: Kampen for stemmeretten 

Kvinners kår 

av marit Sofie egeberg Krog 

I Østfold er det opprettet et unikt samarbeid om markeringen 

av Stemmerettsjubileet 2013 og vi har hatt en prat med tre engasjerte 

damer fra den felles arbeidsgruppen, Hildur Østensen, 

Aase Furali og Torill Wyller. Hvordan ble ideen til samarbeidet 

unnfanget? 

– Det startet rett etter 8. mars markeringen i Sarpsborg i 2010. 

Der hadde det vært et åpent møte med Berit Aas som inspirator 

og foredragsholder, da spiren til ideen om en større markering i 

2013 ble sådd, forteller de ivrig. 

De initiativrike kvinnene Hildur Østensen og Aase Furali 

fikk rask samlet en sterk gruppe kvinner til en samling på 

Borgarsyssel Museum, hvor en like entusiastisk museumsdirektør 

Torill Wyller ønsket velkommen. Her møtte kvinner fra 

det politiske liv, de frivillige organisasjonene, museer, fagforbund, 

idretten mm. De første ideene og tankene for 2013 ble 

lagt fram, og alle syntes ideen var så god at man raskt valgte 

komiteer til å jobbe videre med forskjellige oppgaver. 

Penger og utvidet samarbeid 

Noe av det første man måtte finne ut av, var om det kunne 

skaffes penger – for uten penger kom man ikke langt. Fylkeskommunen 

var et naturlig sted å søke midler fra, men for å 

komme i betraktning der måtte minst tre kommuner være med. 

Nye kontakter ble opprettet og allerede på neste møte, var 

kvinner fra flere kommuner invitert og ble en del av gruppen, 

som nå består av hele 15 ulike lag og foreninger fra Østfold. 

Referansegruppen 

I Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet fattet de 

raskt interesse for Østfold-modellen, som de kalte den. Det 

samarbeidet man hadde opprettet her, var så interessant at to fra 

gruppen ble spurt om å sitte i referansegruppa til den nasjonale 

stemmerettskomiteen. Referansegruppa er en undergruppe av 

den nasjonale stemmerettsjubileumskomiteen, og her har 

Hildur og Aase fått mulighet til å fortelle om det unike samarbeidet 

mellom alle de forskjellige kvinneorganisasjonene i 

fylket, og hvordan de har klart å jobbe på tvers av organisasjonene 

og mot et felles mål. Tidligere statsråd i Kirke- og Undervisningsdepartementet, 

stortingspresident og nå fylkesmann i 

Buskerud Kirsti Kolle Grøndahl har også presentert samarbeidsformen 

for alle landets fylkesmenn, og prosjektet har blitt 

kontaktet av andre fylkeskommuner for å få vite mer om 

hvordan de har jobbet. 

Utstillingen 

Kvinners kår i 100 år var det de ville fokusere på, og man ble 

enige om å lage en vandreutstilling bestående med 15 roll-ups 

som skulle kunne settes opp i alle kommunene i fylket.

i hundre år Suffragium 

Bannerne vil vise kvinneprofiler fra 1913 til 2013 – en fra hvert 

tiår – og vil bestå av bilder og tekst av kvinner i ulike arbeidssituasjoner, 

også inndelt i tidsepoker på ca. hvert tiende år. Ett 

banner vil også vise hvem som startet prosjektet, hvordan og 

hvorfor, samt presentere de som har vært med og gjort jobben 

og de som har sponset utstillingen. 

Fire filmer 

Ved siden av roll-upsene følger det med fire TV-skjermer på 

stativ. På disse vil det kontinuerlig vises filmer. En film er med 

Berit Ås og Hildur Østensen, en omhandler kvinner som takker 

for kampen for kvinners stemmerett – begge er produsert av 

Glemmen videregående skole, i et prosjekt som er en del av 

undervisningen. En tredje film består av et intervju med 

psykologen Elsa Almås, laget av Amoroteket, og den siste 

handler om de fire store: Gina Krogh, Camilla Collett, Fernanda 

Nissen og Fredrikke Marie Quam. 

De ulike lagene i samarbeidsprosjekter bidrar med gjenstander 

til utstillingen. Østfold Husflidslag vil blant annet stille ut 

en kjole fra ca. 1913 og en fra 70-tallet. Sanitetskvinnene bidrar 

med en sykepleieruniform fra 50-tallet og en babyvekt fra helsestasjonen. 

I utstillingen vil man også kunne se byster med 

ulike kvinnedrakter og selvsagt finne informasjon om innføringen 

av stemmeretten. På en egen gammeldags klessnor vil 

det også være mulighet til å henge opp ytterligere informasjon 

om temaet. 

Teaterforestilling 

En teaterforestilling på ca. 30 minutter følger også utstillingen. 

Den skal vises på åpningsdagen i de kommunene som har anledning 

til å kjøpe den. Forestillingen heter Suffragium (stemmerett), 

og er produsert av Kulturværste i samarbeid med Arbeiderbevegelsens 

Kulturnettverk i Østfold. Her blir vi kjent 

med tre unge, kvinnelige statsvitenskap-studenter som skal 

opp til muntlig eksamen, og griller hverandre om demokratiske 

prosesser. Parallelt med denne handlingen hopper man også 

100 år tilbake i tid, og møter både lokale og nasjonale kvinnepionerer 

som har påvirket utviklingen av demokrati og stemmerett. 

Produsentene bak forestillingen ønsker at publikum 

skal sitte igjen både med mer kunnskap om historien bak innføringen 

av stemmeretten, men også få en større forståelse for 

viktigheten av å opprettholde et engasjement, og hvilken rett og 

også plikt man har til å bruke stemmeretten i dagens samfunn. 

I hver kommune er det opprettet en kvinnekontakt, og man 

håper kommunene selv vil profilere seg med et lokalt tilsnitt. 

Kvinnekontaktene vil ha ansvaret for å tilrettelegge når ut- 

Roll-up denne og forrige side, laget for stemmerettsjubileet for Østfold. 

Noe av designen er laget av Glemmen videregående skole. 

(bildet motstående side) 

Teaterforestillingen Suffragium er skrevet av Hans-P. 

Thøgersen, og musikken av Svein Gundersen. 

Skuespillere: Sunniva Berg, Silje a. Thoresen og 

Camilla Davidsen. Piano: andré Kristoffersen. 

Spørsmål om utstillingen og evt. bestilling rettes til 

Hans-P. Thøgersen på hp@kulturv.no, tlf. 909 50 310. 

5 



6 



aNNa BaCKeR 

1868—1942 

eVa KOLSTaD 

1918—1999 

stillingen kommer til den enkelte kommune. 

Flere av samarbeidspartnerne i gruppen 

har også på egenhånd satt stemmerettsjubileet 

på sakskartet i år. Østfold 

Historielags tidsskrift Wiwar nr 1/2013 

vil blant annet være et temanummer om 

dette. 

Vi spør til slutt hva de vil med utstillingen, 

som skal vises for både skolebarn 

og andre. De sier at ønsket er at de som 

ser den, skal huske, tenke og gjerne 

vekke en a-ha opplevelse! 

Østfolds fem store 

Østfold har fostret mange sterke kvinner 

som har vært viktige for kvinnesaken. Her 

blir vi nærmere kjent med fem av dem. 

Anna Backer 

Anna Backer i Fredrikstad (1868–1942) 

var aktiv på mange fronter, men er mest 

kjent som forkjemper for kvinnesaken, 

der hun både hadde viktige verv, og der 

hun hadde sin egen ideologisk tydelige 

stemme. 

Blant annet var hun styremedlem i 

Norske Kvinders Nasjonalråd og internasjonal 

sekretær i International Council 

of Woman. Lokalt ledet hun Fredrikstad 

og Omegn Kvinnesaksforening og 

Fredrikstad Hjemmenes Vel. 

Også i politikk og organisasjonsarbeid 

utenom den egentlige kvinnesaken 

gjorde Backer seg sterkt gjeldende. Hun 

satt i Fredrikstad bystyre, var første viseformann 

i Fredrikstad Skiklubb (1896), 

og hun stod i ledelsen for Fredrikstad 

Røde Kors, som blant annet etablerte 

BeRIT ÅS 

f. 1918 

feltlasaretter under Spanskesyken. Backer 

engasjerte seg dessuten sterkt for avhold 

og edruelighetsarbeid. 

Backers religiøse tro bidro sterkt til å 

forme hennes standpunkter. Hun var katolikk, 

som sin nære venninne Sigrid 

Undset. De to kan sies å ha delt en del 

standpunkter når det gjelder kvinnesak 

og forholdet mellom de to kjønn. 

Backer talte mot prevensjon, og kom 

blant annet derfor i opposisjon til Katti 

Anker Møller (også fra Fredrikstad) og 

andre liberale og radikale stemmer i 

kvinnesaken. Backer opponerte dessuten 

mot en annen liberal fanesak, de castbergske 

barnelover, da hun mente disse 

kom i strid med kristne prinsipper. Det 

gjaldt særlig bestemmelsene om barn 

født utenfor ekteskap. 

I sitt virke for den katolske kirke stiftet 

Backer den lokale ”St. Birgitta”, en 

katolsk kvinneforening. 

Backer kom fra et kondisjonert miljø i 

Fredrikstad, som datter av bylegen Giebelhausen. 

Hun var selv gift og hadde 

fem barn. 

Katti Anker Møller 

Katti Anker Møller (1868–1945) var 

kanskje den av feministene på det tidlige 

1900-tallet som fikk gjennomslag for 

flest samfunnsendringer. Hun vokste opp 

på Sagatun folkehøyskole på Hamar, 

men tilbrakte sitt voksne liv på gården 

Tose i dagens Fredrikstad kommune. 

Arbeidet hennes handla særlig om reproduktiv 

helse, og om å bedre forholdet 

for landets mange mødre, - ikke minst 

for ugifte mødre og barn født utenfor ek- 

SOFIe CaLmeYeR 

1843—1928 

KaTTI aNKeR mØLLeR 

1868—1945 

Fra venstre: Anna Backer (foto: Fredrikstad 

museum, Stangebyesamlingen.), Eva 

Kolstad (foto: Hugo Wickman), Berit Ås (foto: 

Kvinneuniversitetet), Sofie Calmeyer (foto: 

ukjent), Katti Anker Møller (fotograf: ukjent, 

eier: Nasjonalbiblioteket, blds_01109). 

teskap. Sammen med juristen og politikeren 

Johan Castberg, som også var hennes 

svoger, arbeidet hun for en revisjon 

av lovverket på området, noe som resulterte 

i De castbergske barnelover av 

1915. 

I 1919 holdt hun foredraget Kvindernes 

fødselspolitik, der hun fremmet forslag 

om at kvinner med barn skulle få 

mødrelønn fra staten. Forslaget møtte 

stor motstand, og førte blant annet til at 

hun måtte trekke seg fra Norske kvinners 

nasjonalråd. Fra andre hold fikk det 

dog utstrakt støtte. I 1923 satte Det norske 

Arbeiderparti ned en komité for å 

utrede spørsmålet. På sikt skulle Møllers 

forslag resultere i ordningen med barnetrygd. 

Hun jobbet også for å avkriminalisere 

abort. I 1902 medførte abort hele tre års 

fengsel. Dessuten drev hun utstrakt prevensjonsveiledning 

og jobbet for at kvinner 

selv skulle kunne begrense hvor 

mange barn de fikk. Argumentasjonen 

var at moderskapet burde være en frivillig 

glede, ikke en tvang. Sammen med 

arbeiderkvinnebevegelsen opprettet hun 

i 1924 det første mødrehygienekontoret i 

Kristiania, hvor det ble gitt ustrakt prevensjonsveiledning 

ved siden av undervisning 

i spedbarnstell og ernæring. Her 

kunne også kvinner kjøpe prevensjon. I 

løpet av 1920- og 30-tallet ble det opp

etta en rekke mødrehygienekontor landet 

over med dette første som forbilde. 

Arbeidet for fri abort var for radikalt for 

samtiden, og møtte stor motstand fra 

blant andre Anna Backer. 

På veggen på mødrehygienekontoret i 

Oslo hang ett av hennes mottoer: “Vi elsker 

moderskapet og vil dets vel, men i 

full frivillighet og under vort eget ansvar” 

Sofie Calmeyer 

Sofie Gunhilde Calmeyer, født Norbye, 

(1843–1928) var en kvinnepioner i politikken 

i sin hjemby Fredrikshald 

(Halden). Som en av fem kvinner ble hun 

innvalgt i bystyret i 1901, første gang 

Venstre: Barnestell og sjukepleie — urtradisjonelle kvinnesysler, privat og profesjonelt, og noe 

Østfolds fem store var opptatt av på ulike måter. Katti Anker Møller engasjerte seg blant annet 

for prevensjon og avkriminalisering av abort, mens Anne Backer mente slikt var i strid med 

kristen moral. Foto: Ole Hjelt, Ringsaker, ca. 1900—1906. Eier: Hedmarksmuseet. Noe mindre 

tradisjonelt på denne tiden var bilkjøring. Over ser vi Anna Wærøe (1870—1955) bak rattet i 

sin 1912 modell Adler. Hun var den første norske kvinnen som kjørte egen bil, som hun kjøpte 

i 1905. Wærøe eide og drev ellers en fiskematforretning i Pilestredet. Foto: Norsk Teknisk 

Museum, cc-by-nc-sa. 

kvinnene hadde stemmerett og var valgbare 

ved kommunestyrevalg. Calmeyer 

representerte Høyre, og satt i bystyret i 

to perioder fram til 1907. Som første og 

eneste kvinne satt hun i formannskapet 

fra 1902 til 1904. 

Calmeyer var både elev og seinere 

lærer ved Berles institutt i Fredrikshald, 

der hun underviste i musikk. Hun var ellers 

aktiv i byens musikkliv også på 

andre måter. 

I 1876 giftet hun seg med Hans Henrik 

Mathias Calmeyer fra Drammen, som 

hadde arbeidet seg opp som handelsmann 

i Fredrikshald. Etter mannens død i 1906 

drev Sofie Calmeyer videre deres kortevare- 

og galanteriforretning i et par år. 

Eva Kolstad 

Eva Lundegaard Kolstad (1918–1999) var 

født i Halden. Hun var en kjent Venstrepolitiker 

og forkjemper for kvinnesaken. 

Kolstad var formann for Norsk Kvinnesaksforening, 

familie- og forbrukerminister 

(1972–1973), leder for partiet 

Venstre og verdens første likestillingsombud. 

Fra 1969 var hun også medlem 

av FNs kvinnekommisjon. 

Eva Kolstad er kjent som venstrepolitiker, 

kvinnesakskvinne og humanist. 

Norsk biografisk leksikon omtaler henne 

som « en drivende kraft i arbeidet for likestilling 

mellom kjønnene i annen halvdel 

av 1900-tallet», og fremhever hennes 

store rolle som pioner for kvinner i norsk 

7 



8 



Samarbeidspartnere Østfoldprosjektet 

Skjeberg Sanitetsforening, stiftet i 1913, er tilsluttet 

Norske Kvinners Sanitetsforening. 

Østfold Historielag, stiftet i 1926, er en paraplyorganisasjon 

for lokallagene i fylket. medlem i 

Landslaget for Lokalhistorie. 

Sarpsborg Husflidslag — et av medlemslagene i 

Østfold Husflidslag. 

Sarpsborg SV — lokallag av Sosialistisk Venstreparti. 

Soropitmistene i Sarpsborg arbeider for å bedre 

livssituasjonen for kvinner og jenter både lokalt, 

nasjonalt og internasjonalt. 

Østfoldmuseene er en stiftelse som beståt av 

følgende museer: Borgarsyssel museum, Folkenborg 

museum, Fredrikstad museum, Halden historiske 

Samlinger, Haldenvassdragets Kanalmuseum, 

Kystmuseet Hvaler, moss by- og industrimuseum, 

museumstjenesten, Østfold fylkes billedarkiv og 

Storedal Kultursenter. 

Sarpsborg Historielag — stiftet for å ivareta historisk 

interesse, Sarpsborg kommune. 

LO i Sarpsborg — lokalavdeling av LO. 

Fagforbundet Østfold er LOs største forbund og har 

som hovedoppgave å sikre medlemmene gode og 

trygge lønns- og arbeidsvilkår. 

Stiftelsen amathea — veiledningstjeneste for gravide. 

amoroteket lager tverrfaglige utstillinger og undervisning 

tilpasset alle aldre og behov. 

Østfold Idrettskrets er et felles organ for idretten 

innen sitt geografiske område. 

arbeiderbevegelsens Kulturnettverk i Østfold. 

‹ 

8. mars-komiteen i Sarpsborg — arrangementskomité 

8. mars 

Fredrikstad kvinnesaksforeningen ble stiftet i 2000 

og ble i 2002 tilsluttet Norsk Kvinnesaksforening. 

Ønsket var å være med i en organisasjon som 

ikke var styrt politisk, men som var klart feministisk. 

politikk. Kolstad var også landets første likestillingsombud. 

Kolstad så på kvinnesaken ut fra et liberalt og humanistisk 

grunnsyn. For henne var like rettigheter uansett kjønn helt sentralt, 

og hun hadde en klar oppfatning av at kulturell og sosial 

påvirkning var det som skilte kjønnene fra hverandre. Dette 

synspunktet var en fullstendig motpol til etterkrigstidens rådende 

husmorideologi. 

Et hovedmål for Eva Kolstad, både som politiker og som 

leder i Norsk Kvinnesaksforening, var at alle kvinner uansett 

sivilstand, skulle ha muligheten til lønnet arbeid. En av de mest 

kjente sakene hun jobbet med, er da hun sammen med Margarete 

Bonnevie ledet Norsk Kvinnesaksforenings kamp mot den 

såkalte samskatten. Dette var et skattesystem hvor kvinnens 

inntekt ble lagt på toppen av mannens ved skattlegging, noe 

som i mange tilfeller førte til at det ikke lønnet seg økonomisk 

for gifte kvinner å være i arbeid. I den anledning holdt hun i 

1959 hovedinnlegget i Stortinget mot samskatten, i en debatt 

som endte med at systemet i hovedsak ble avskaffet. Kolstad er 

også kjent som en av pådriverne bak ratifiseringen av ILOs likelønnskonvensjon, 

opprettingen av Likelønnsrådet og innføringen 

av samme undervisningstilbud til gutter og jenter i 

grunnskolen. 

Berit Ås 

Berit Ås ble født i Fredrikstad i 1928. Hun er professor i sosialpsykolog 

og en kjent politiker for Sosialistisk Venstreparti 

(SV), og var partiets første leder (1975–1976) og stortingsrepresentant 

1973–1977. Mange forbinder Berit Ås med hennes 

forskning på og synliggjøring av begrepet «de fem herske - 

teknikker». 

Berit Ås var grunnlegger og styreleder i Stiftelsen Kvinneuniversitetet 

fra 1983, og tok i 2011 initiativ til etableringen av 

Stiftelsen Kvinneuniversitetet i Norden, hvor hun er nestleder i 

styret. Hun er æresdoktor ved Københavns Universitet, University 

of Halifax i Canada og ved Uppsala Universitet. I 1997 

ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Tre av ildsjelene: 

Hildur Østensen, 

Aase Furali og Torill 

Wyller. Østensen er 

leder i 2013-gruppa, 

Furali er nestleder/ 

sekretær og Wyller 

er avdelingsdirektør 

i Østfoldmuseene. 

Berit Ås må 

sies å være norsk 

feminismens sterkeste 

stemme 

gjennom annen 

halvdel av 

1900-tallet. Hun 

har også vært partipolitisk 

aktiv, og 

tilhørte venstrefløyen 

i Arbeiderpartiet. 

Hun frontet en sterk motstand 

mot EF. I denne saken markerte hun seg 

som medlem i det tverrpolitiske nettverket 

Kvinner mot EF, og hun ble i 1973 

Norges første kvinnelige partileder i det 

vesle utbryterpartiet fra Arbeiderpartiet 

– Demokratiske Sosialister (AIK). 

Ås vokste opp i Fredrikstad, hvor 

begge foreldrene var lærere. Hun bemerket 

seg tidlig både med en sterk virketrang 

og et betydelig organisatorisk talent. 

Allerede som 12-åring skal hun ha 

fått 600–700 unger med seg i en ikkevoldelig 

demonstrasjon mot en skoleinspektør 

som forbød dem å leke hauk og due i 

friminuttene. I begynnelsen av 20-åra 

kjempet hun for opprettelsen av Oslos 

første studentbarnehage, og var den første 

studenten ved universitetet som fikk 

innvilget ammepause under eksamen. En 

viktig drivkraft for Berit Ås skal ha vært 

en underliggende moralsk forargelse, og 

hun har alltid vært opptatt av at mennesker 

skal behandles med verdighet. 

Kvinnesak og fredsarbeid har vært 

sterke merkesaker for Berit Ås. Hun har 

opparbeidet et stort internasjonalt nettverk, 

og gjennom dette øvd innflytelse 

også internasjonalt. 

Et eget universitet for kvinner var 

lenge en drøm for Berit Ås, og hun regnes 

som den sentrale drivkraften bak 

lanseringen av Kvinneuniversitetet på 

Løten. Universitetet var tenkt å være et 

lærested basert på feministiske verdier, 

med vekt på tverrfaglig forskning og un- 

dervisning om kvinnekultur. Undervisningen 

skulle foregå i samarbeid med 

nasjonale og internasjonale kvinnegrupper 

og kvinneorganisasjoner. I 1983 opprettet 

man stiftelsen Kvinneuniversitetet, 

og i 1985 startet undervisningen. To år 

senere fikk Kvinneuniversitetet sin egen 

post på statsbudsjettet. Berit Ås var stiftelsens 

første styreleder. I 2011var hun 

med på etableringen av Stiftelsen Kvinneuniversitetet 

i Norden. 

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, 

Store norske leksikon og 

Lokal historiewiki. 

Marit Sofie Egeberg Krog (f. 1947) er 

styremedlem i LLH, og tidligere leder i 

Østfold Historielag. Hun er leder i 

Marker Historielag, redaktør for Runar 

- Østfold Historielags Slektshistoriske 

tidsskrift - og medlem i redaksjonen for 

Lokalhistorisk magasin. 

Lars Nilsson: Efter 

industrialismen. 

Urbanisering och 

tätortsutveckling i 

Sverige 1950– 

2005. Stads- och 

kommunhistoriska 

institutet, Stockholm 

2011. 

Denne boka gjev analyser av ulike prosessar 

i det forfattaren kallar ”en dramatisk 

tid” i utviklinga av dei svenske byane 

og tettstadene. Det gjeld overgangen frå 

det industrielle til det postindustrielle 

samfunnet. 1970-talet var prega av ei 

”storbykrise” med befolkningsnedgang 

og blomstring av småstadene under innverknad 

av den grøne bølgja. Sidan byrja 

folk å søkje seg attende til storbyane, 

medan mindre byar og stader stadig blir 

fråflytta. Nilsson analyserer desse trendane 

mot ein bakgrunn av postindustri ell 

øko nomi, der konsulentverksemder, opplevingsindustri, 

kultur og kreative næringar 

har fått større og større rom. 

Lars Nilsson er professor i by- og 

kommunehistorie ved Stockholms universitet. 

Han er samstundes styrar for 

Stads- och kommunhistoriska institutet, 

som NLI reknar som sin svenske systerinstitusjon, 

mellom anna i samband med 

dei nordiske lokalhistoriske seminara. 

Gunnar Ellingsen: 

Nærings- og kultursoge 

for Ørsta 

ca. 1600–1837. 

– Utg. Ørsta 

kommune. 701 

sider. Kr. 600. 

Ørsta ”storkommune” 

har dei siste tiåra satsa meir på 

bygdebøker enn dei fleste andre kommunar 

i distriktet: Gamle Vartdal kommune 

har fått fire band med kultur- og gards-/ 

ættesoge, gamle Hjørundfjord kommune 

har fått fem tilsvarande band, og så stod 

gamle Ørsta kommune for tur: Bjørn 

Jonson Dale redigerte dei to ættebøkene 

”Ørstingar I/II”, og seinare vart Gunnar 

Ellingsen tilsett som bygdebokredaktør 

for å skrive nærings- og kultursoga for 

denne delen av storkommunen. 

Det første bandet av denne soga er no 

ferdig, og Ellingsen har laga ei fyldig bok 

på om lag 700 sider og med 165 små og 

store illustrasjonar. Bergmann Ørsta 

Trykkeri har stått for den grafiske produksjonen. 

Boka omhandlar tidsrommet frå ca. 

1600 til 1837. Det sistnemnde årstalet er 

valt fordi formannskapslovene vart vedtekne 

då, noko som på sett og vis starta ei 

ny tid med kommunalt sjølvstyre sjølv 

om Ørsta vart ein del av den nyskipa 

Volda kommune heilt til 1883. 

Boka er tematisk oppbygd med 16 

meir eller mindre tradisjonelle hovudemne, 

til dømes kyrkjesoge, skulesoge, 

samferdselssoge, kultursoge, militærsoge, 

osb., men Sunnmørsposten sin meldar 

Harald Kjølås slår samstundes fast at 

”Dette er inga gards- og ættesoge, inga 

bygdebok i vanleg forstand, men boka er 

det også. Eit fabelaktig oppslagsverk er 

det blitt.” 

Personregisteret omfattar om lag 

3500 namn, og mange av desse har tilknyting 

til andre bygder – først og fremst 

Volda og nabobygdene elles. Ein viktig 

detalj er at ein i namneregisteret så langt 

som råd også har sett inn fødsels- og/ 

eller dødsdato, slik at slektsganskarar 

lettare skal kunne knyte personar i denne 

boka opp mot til dømes ættebøkene ”Ørstingar 

I/II”, busetnadssogene for Volda 

og andre bygdebøker i distriktet. 

Nærings- og kultursoga vart lansert 

på det årvisse felles, opne møtet for alle 

dei seks (!) sogelaga i Ørsta i 2012. 

9 



10 



Fattig og umyndiggjort 

av Johanne Bergkvist og Unn Hovdhaugen 

Fram til 1919 var de fattige fratatt stemmeretten. Den allmenne 

stemmeretten for kvinner og menn som ble feiret i 1913 

gjaldt slett ikke for alle. 

Innføring av allmenn stemmerett for menn i 1898 og for 

kvinner i 1913 er to viktige demokratiske vendepunkter i det 

norske samfunnet. Nå var det ikke lengre bare de med penger 

og status som hadde muligheten til å bestemme samfunnsutviklingen. 

Stemmerett og medbestemmelse for hele befolkningen 

er selve fundamentet for et demokratisk samfunn, men da 

stemmerettseieren for kvinner i 1913 ble feiret, var fortsatt en 

betydelig del av befolkningen ikke regnet som skikket til å 

delta i valg. 

Et kryss i manntallet 

I Folkeregisterets stemmemanntall finner vi en rekke personer 

med kryss foran navnet. Forklaringen var «Et kryds eller kors 

foran Navnet betyr, at vedk. persons stemmeret er suespendert». 

Hvem var alle disse som ble regnet som uegnet til å delta 

ved valg? 

Ved innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898 ble 

fattigstøtte innført som en ny grunn til tap av stemmerett 

sammen med Grunnlovens tidligere grunner til at stemmeretten 

ble suspendert (§ 52): ved tiltale for forbrytelser, ved umyndiggjøring 

og ved konkurs som ikke skyldtes brann eller uhell, 

før kreditorene hadde fått full betaling. Stemmeretten ble tapt 

ved dom til tukthus, slaveri eller vanærende straff, ved å gå i 

fremmed makts tjeneste, ved å få statsborgerskap i annet land, 

ved å kjøpe og selge stemmer eller ved å stemme i mer enn en 

valgkrets. 

Mindreverdige borgere 

I 1900 var det på landsbasis over 23 000 menn som ikke fikk 

stemme ved valget, det vil si rundt fem prosent. Det var i

Bymiljøer fra Enerhaugen. 

Forrige side: Fra 1903. Grønland kirke i bakgrunnen. 

Over: Fra 1916. Begge foto: Anders Beer Wilse. Eier: Oslo Museum. Over: Liste over 

de som var og ikke var stemmeberettigede i Smedgata i 1915. Her finner vi blant annet Johan Alfred Hansen. Fra Oslo byarkiv. 

hovedsak de fattigunderstøttede som var 

fratatt stemmeretten. Tapet av stemmerett 

for fattighjelpsmottakere ble videreført 

ved innføringen av allmenn stemmerett 

for kvinner i 1913. Ved 

stortingsvalget i 1915 var det en stor 

vekst i antall suspenderte. Grunnen var 

enkel, det skyldtes det store antall 

kvinner som var fattige. Av de over 47 

000 suspenderte dette året på landsbasis, 

var over 30 000 kvinner. Stemmetapet 

understreket dermed de fattiges mindreverdige 

stilling i samfunnet. 

De fattige var erklært «umyndige» og 

dermed fratatt politisk og sosialt medborgerskap 

på grunn av at de selv mottok 

fattigstøtte, fattigstøtte til ektefelle eller 

barn under 15 og dette ikke var tilbakebetalt 

innen valgmanntallet ble avsluttet. 

Stemmeretten ble dermed først gitt når 

fattigstøtten var tilbakebetalt, noe som 

...først da de fattige fikk 

stemmerett i 1919 var et 

vondt skille mellom arbeiderklassen 

og fattigklassen 

opphevet. 

innebar en varig umyndiggjøring for de 

fleste fattighjelpsmottakere. Dette rammet 

særlig kvinner som var sårbare både 

som lavtlønte, ugifte mødre, enker og 

koner. For en stor del av kvinnene førte 

dermed ikke innføringen av allmenn 

stemmerett til mulighet for deltakelse og 

representasjon. Arbeidsføre menn fikk i 

liten grad fattigstøtte til tross for nød og 

forsørgelsesansvar. Bestemmelsen ble 

opphevet i 1919. 

Den danske kulturhistorikeren Karin 

Lützen viser hvordan det ble en stor kløft 

mellom den myndige mannlige arbeideren 

og den umyndige fattighjelpsmottakeren 

da alle frie menn fikk stemmerett i 

Danmark i 1849. Mannen som mottok 

fattighjelp var ikke en egentlig borger i 

samfunnet og hadde dermed ikke innflytelse 

på dets styre. Som i Norge ble skillet 

mellom de myndige og umyndige i 

staten stående til etter innføringen av 

11 



12 



stemmerett for kvinner. Historiker Anne 

Lise Seip skriver at først da de fattige 

fikk stemmerett i 1919 var et vondt skille 

mellom arbeiderklassen og fattigklassen 

opphevet. 

De stemmeløse 

Hvem var de fattige i Kristiania? En undersøkelse 

av stemmemanntallene fra 

kommunevalget i 

1910 og stortingsvalget i 1915 viser at de 

umyndiggjorte i stor grad var fra arbeiderklassen 

og bosatt i byens østlige 

halvdel. Det markerer et tydelig klasseskille 

i medbestemmelsen. 

Allerede i 1910 kunne kvinner stemme 

på lik linje med menn i kommunevalget. 

Men i Smedgata på Enerhaugen var 

75 av 295 kvinner og menn i stemmeberettiget 

alder fratatt stemmeretten, hele 

25 prosent. Ved stortingsvalget i 1915 var 

88 personer av 467 fratatt stemmerett. 

Den lange veien til stemmeretten 

1814: etter grunnloven av 1814 hadde bare enkelte 

stemmerett. § 50 sa at: 

«Stemmeberettigede ere kun de norske Borgere, som 

have fyldt 25 aar, have været bosatte i Landet i 5 aar, 

og enten 

a. ere, eller have været embedsmænd, 

b. paa Landet eie eller paa længere Tid end 5 aar 

have byxlet matriculeret Jord, 

c. ere Kjøbstadborgere, eller i Kjøbstad eller 

Ladested eie Gaard eller Grund, hvis Værdie i det 

mindste er 300 Rigsbankdaler Sølvværdie.» 

Ordningen førte til at kun 10 prosent av landets innbyggere 

hadde stemmerett. 

1837: med Formannskapsloven ble kommunens styringsorgan 

folkevalgt og erstattet borgerrepresentasjonen 

Det utgjorde nå i underkant av 19 prosent 

av de oppførte i stemmemanntallet. At en 

så stor del av arbeiderklassen ikke kunne 

møte opp i valglokalet og avlegge sin 

stemme må ha hatt innvirkning på resultatet. 

Det skarpe skillet som ble videreført 

mellom de verdige og de uverdige 

kan ha vært en kime til splittelse i arbeiderbevegelsens 

fundament akkurat slik 

Løsgjengerloven var det. 

I arkivet etter fattigvesenet finnes forhør 

av fattighjelpsmottakerne, såkalte 

Faksimile av hjemstavnsforhør 

av Johan Alfred Hansen, som i flere 

år var innlagt på Glitre sanatorium på grunn av tuberkulose. 

Det var sykdommen og ikke arbeidsløshet som gjorde 

ham til mottaker av fattigstøtte. Fra Oslo byarkiv. 

hjemstavnsforhør for å avklare hvem 

som skulle betale regninga til de som 

mottok hjelp. Om lag 4000 slike forhør 

finnes per år og gir et unikt bilde av hvem 

de fattige var, og innblikk i deres livsløp 

og årsak til hjelpebehov. Vi har fulgt 

noen personer vi fant i stemmemanntallet 

fra 1915 til Fattigvesenets hjemstavnregister. 

Hva var det som var bakgrunnen 

til at de var fattigunderstøttet? 

«de eligerte menn» som besto av 12 av byens borgere. 

Kommunalt selvstyre ble innført. Tidligere hadde byens 

styringsorgan, magistraten, blitt utnevnt av kongen. I 

tillegg kommer et representantskap (Bystyre) som bl.a. 

kontrollerte byens budsjett. I aker ble det opprettet 

formannskap og herredsstyre. De nye lovene hadde liten 

umiddelbar betydning for byene, men for landsbygda 

innebar det at fogdens, prestens og lensmannens makt 

ble forskjøvet til fordel for folkevalgte organer. 

1884: Flere av mannlige skattebetalere oppnådde stemmerett, 

dvs mannlige borgere på landet med en inntekt 

på 500 kroner og byborgere med en inntekt på 800 

kroner og som betalte skatt. 

1898: «allmenn stemmerett for menn», dvs alle menn 

over 25 år som hadde bodd i landet i fem år fikk stemmerett.

Foto av første kvinnestemme ved allmenne 

kommunevalg 1910: Dagsavisen – første kvinne 

avlegger stemme i 1910. Som billedtekst 

i Dagsavisen står følgende: "2. desember 

1913 prydet dette bildet avisen Social-Demokratens 

forside, med følgende bildetekst: 

«Arbeiderpartiets liste utdeles utenfor valglokalet 

paa Grünerløkken. En arbeiderhustru 

har tat sine smaa med sig til valglokalet; 

de eldste passet den mindste i barnevognen 

mens moren stemte. - Et vakkert billede paa 

godt borgersind og politisk interesse hos vore 

kvinder.» Hun var den første kvinnen som avla 

sin stemme under et kommunevalg i Norge." 

Johans historie 

Som mann var det ikke nok å være arbeidsledig 

for å få fattigstøtte. Var du 

arbeidsfør og frisk ble du ikke regnet 

som verdig fattig. For metallarbeider 

Johan Alfred Hansen var det sykdom 

som gjorde han til fattighjelpsmottaker. 

Johan Alfred var født i 1890 i Sørum, 

men med unntak av en periode i 1907 da 

han jobbet på Holter gård i Nannestad 

bodde han sitt voksne liv i Kristiania, 

delvis hos faren sin. I stemmemanntallet 

for 1915 står han oppført som jernarbeider 

bosatt i Smedgata 43 på Enerhaugen. 

Her finner vi han også oppført med familien 

i folketellingen samme år med 

merknad om at han hadde vært på 

sykehus i tre år og var der fremdeles. I 

hjemstavnsforhøret finner vi at han allerede 

i 1910 ble syk med lungetuberkulose 

I 1901 fikk kvinner begrenset kommunal stemmerett. 

Dette inkluderte kvinner som betalte skatt over en viss 

sum, og kvinner som var gift med en mann som betalte 

slik skatt. Reglene gjaldt for kommunevalgene i 1901, 

1904 og 1907. Stemmeretten omfattet også retten til å 

velges til kommunestyret. Seks kvinner ble valgt inn i 

kommunestyret i Kristiania. 

1907: Stortingsvalg: Kvinner over 25 år med en inntekt 

på 300 kroner (på landet) og i byen en inntekt over 400 

kroner, eller en kvinne over 25 år som var gift med en 

mann som betalte skatt. 

1910: allmenn stemmerett i kommunevalg for kvinner på 

lik linje med menn. 

1913: allmenn stemmerett for kvinner på lik linje med 

menn innført og gjennomført ved valget i 1915. 

og lagt inn på Glitre sanatorium i 1911. 

Tuberkulose var en fryktet folkesykdom. 

I løpet av de seksti årene fra 1895 til 1955 

kostet sykdommen en kvart million 

nordmenns liv. Behandlingen var i hovedsak 

på sanatorium med hvile og pleie. 

Antibiotika som medisin mot sykdommen 

ble først kjent på 1940-tallet. I flere 

år var han på Glitre sanatorium i Nittedal 

på Sunnhetsvesenets regning. Av fattigvesenet 

fikk han kun støtte til støvler og 

skoreparasjoner. Fattigstøtten var der med 

mini mal, men det skulle likevel mye til 

for å greie å betale dette tilbake selv om 

grunnen til fattigstøtte opphørte. Lønningene 

var lave og nøden stor. For arbeiderbefolkningen 

var det lite som skilte 

knapphet og krise. 

Borghilds historie 

Noen hus bortenfor – i Smedgata 34 – 

finner vi tjenestepike Borghild Marie 

1919: Personer som mottok fattigstøtte fikk stemmerett 

først i 1919. 

1923: Stemmerettsalderen ble senket til 23 år, senere 21 

år og i 1978 18 år. 

I dag: Stemmerett ved stortingsvalg har alle norske 

statsborgere som fyller 18 år innen utgangen av valgåret, 

og som noen gang har vært folkeregisterført som bosatt i 

Norge. Stemmerett ved kommunestyre- og fylkestingsvalg 

har alle de som er stemmeberettiget ved stortingsvalg. 

I tillegg har nordiske statsborgere (Sverige, Island, 

Danmark, Finland) stemmerett dersom de ble registrert 

som bosatt i Norge senest 30. juni i valgåret. andre 

utenlandske statsborgere har stemmerett dersom de har 

stått innført i folkeregisteret som bosatt i landet sammenhengende 

de siste tre årene før valgdagen.» 

13 



14 



Johnsen. Ved oppslag i Fattigvesenets 

hjemstavnsforhør finner vi at hun fødte 

et barn på Fødselsstiftelsen i 1914. Som 

Johan Alfred ble hun født i 1890 og var 

akkurat blitt gammel nok til å avgi 

stemme det året hun fylte 25. Som så 

mange andre tjenestejenter var hun innflytter 

til byen. Hun var født i Halden og 

hadde flyttet til Kristiania for å tjene i 

Frimurerlosjen i Storgata, senere ved 

Aamodts Hotel og flere andre steder i 

byen. Forhøret av Borghild Marie er et 

rikt forhør, og vi får et ganske godt bilde 

av hennes liv i byen. Hun tilhørte metodistkirken. 

Hun hadde korte tjenesteopphold 

på de fleste stedene hun var. En av 

grunnene til det var at hun fikk fem barn 

utenfor ekteskap i perioden 1912–1921. 

Borghild Marie flyttet hjem til foreldrene 

en periode da hun fikk det første 

barnet sitt i 1912. Her ble barnet ble boende 

da hun flyttet tilbake til Grand 

Hotel i Kristiania i 1913 for å arbeide. 

Hun fikk så et barn til – en datter – i 1914. 

Etter oppholdet på Fødselsstiftelsen 

bodde hun en kort tid i Urtegata 18, før 

hun kom på mødrehjemmet Sebbelows 

stiftelse i Mossegata 10. Etter hvert flyttet 

hun videre til Smedgata 34, hvor hun 

losjerte hos Sørli. Her finner vi henne boende 

i stemmemanntallet i 1915. Faren til 

datteren fra 1914 bodde også på Enerhaugen 

og arbeidet som metallarbeider. Han 

var senere selv fattigunderstøttet i forbindelse 

med sin senere kones fødsel og 

mottok mat i forbindelse med sin egen 

sykdom. I 1916 fikk Borghild Marie en 

Venstre: Faksimile 

av stemmemanntall fra 1910, der det understrekes 

at de med kryss foran navnet ikke er stemmeberettigede. Over: Side fra folketelling for 

1915, som lister opp beboere i Smedgata 43. 

datter til, så et barn i 1918 og en sønn i 

1921. Hun fikk støtte til fødslene som var 

en stor utgift for fattige, støtte til husleie 

og ved sine barns sykdom. Den ene datteren 

hadde tuberkulose i 1915. Faren til 

det siste barnet hun fikk i 1921 var løsarbeider 

og selv fattigunderstøttet. Etter 

flere år som ugift mor med et urolig arbeidsliv, 

giftet Borghild Marie seg i 1923 

med en mann fra Aker. 

Disse to fortellingene er typiske livshistorier 

for fattigunderstøttede. Sykdom 

og barnefødsler var hovedårsaker til fattigstøtte. 

Arbeidsløshet ga ikke rett til 

støtte. Nøden rammet dermed store deler 

av arbeiderbefolkningen en eller annen 

gang i deres liv. 

Mangelfull seier 

Fattigdom er et hinder for demokrati og 

medborgerskap og henger i dag tett 

sammen med sosial ekskludering. En 

følge av fattigdom er derfor at det er vanskelig 

å oppleve fullverdig samfunnsdeltakelse. 

Da allmenn stemmerett ble 

innført også for kvinner i 1913 var fattigdom 

også årsak til tap av stemmerett 

og dermed politisk ekskludering. 

1913 representerer dermed ikke et demokratisk 

sluttpunkt, men en problematisk 

og mangelfull seier. Likestilling 

mellom kjønnene var etablert, men medborgerskapet 

var gradert og de fattige 

skjøvet ut og fratatt muligheten til medbestemmelse 

og politisk påvirkning. I 

dag er det en selvfølge at sosialhjelpsmottakere 

og trygdemottakere har full- 

verdige demokratiske rettigheter. Men 

selv om de fattige ikke er ekskludert fra 

politisk deltakelse, kan det fortsatt være 

vanskelig å oppleve fullverdig samfunnsdeltakelse. 

Fattigdom er et hinder 

for demokrati og medborgerskap når det 

henger så tett sammen med sosial ekskludering. 

Johanne Bergkvist (f. 1976) er historiker 

og redaktør for Tobias. Tidsskrift for 

Oslohistorie ved Oslo Byarkiv. Unn 

Hovdhaugen (f. 1979) er kulturhistoriker 

og prosjektleder for «Når endene ikke 

møtes. Fattigdom før og nå» ved Oslo 

byarkiv. 

På Oslo byarkivs fattigdomsportal kan du 

lese mer om prosjektet «Når endene ikke 

møtes. Fattigdom før og nå»: http://www. 

byarkivet.oslo.kommune.no/forskning_ 

og_dokumentasjon/fattigdom/. 

Litteratur 

Eike, Øystein (2007): «Da kvinnene fikk 

delta i kommunepolitikken»: http:// 

www.byarkivet.oslo.kommune.no/ 

article82874-961.html. 

Hagemann, Gro (2002): “Housewife or 

Citizen? The Dilemma of Twentieth- 

Century Gender Politics» i Pathways to 

the Past. Essays in Honour of Sølvi 

Sogner, Oslo: Tid og tanke, s. 152–162. 

Kommunal- og regionaldepartementet 

(2001): NOU 2001: 03, Velgere, valgordning, 

valgte.

Lützen, Karin (1998): Byen tæmmes. Kernefamilie, 

sociale reformer og velgørenhed 

I 1800-tallets København. København: 

Hans Reitzels forlag. 

Marshall, TH (1950): Citizenship and 

Social Class and other essays, Cambridge: 

University Press. 

Pateman, Carole (1996): «Democratization 

and Citizenship in the 1990s. The 

Legacy of TH Marshall» i Vilhelm 

Aubert Memorial Lecture, Oslo: Institute 

for Social Research, s. 3–28. 

Seip, Anne-Lise (1984): Sosialhjelpsstaten 

blir til. Norsk sosialpolitikk 1740–1920. 

Oslo: Gyldendal norsk forlag. 

Kilder 

Fattigvesenet, Hjemstavnsregister 1881– 

1916. Lest på: Digitalarkivet: http:// 

arkivverket.no/arkivverket/Digitalarkivet/Om-Digitalarkivet/Om-kjeldene/ 

Fattigvesenet-i-Kristiania. 

Fattigvesenet, Hjemstavnsforhør 

1878–1930. 

Folkeregisteret, Folketelling Kristiania 

1915, Smedgata. 

På www.lokalhistoriewiki.no er det startet et prosjekt 

med tittel som angitt i overskriften til denne artikkelen. 

Det er en artikkeldugnad som har som formål å kaste 

historisk lys over skifte av offisielle 

målformer på lokal og regional 

basis - i skolen, kirken og i kommuneadministrasjonen. 

Når ble det 

for eksempel gjort vedtak i din 

kommune om å få status som henholdsvis 

”bokmåls”, ”nynorsk” 

eller ”nøytral”, og hva gikk forut 

for et slikt vedtak? Hvorfor er 

samisk likestilt med norsk i noen 

kommuner, og hvordan har dette 

artet seg i praksis? Hvordan har 

språkdiskusjonen til forskjellige 

tider forløpt i kommunen, kirkesognet, skolekretsen? 

Årstallet 1892 er valgt fordi det da ble åpnet for lokale 

vedtak om riksmål eller landsmål for den enkelte 

skolekrets. Språkskifte gjelder altså fra først av overgang 

fra riksmål/bokmål til landsmål/nynorsk. (Bokmål 

og nynorsk ble innført som offisielle betegnelser i 1929.) 

Denne prosessen var i kraftigst bevegelse i perioden fra 

1892 til andre verdenskrig. Seinere har mange skolekretser 

gått tilbake til bokmål eller fått målformen endret i 

forbindelse med krets- og kommunesammenslåinger. 

Folkeregisteret, Kommunalt mandtal 1910. 

Grønlands skole. 

Folkeregisteret, Statsborgerlig manntall 

for Kristiania 1915. 

Språkskifte i norske kommuner 1892—2013 

Språkskiftet: Landsmål, riksmål, umesamisk, 

kvensk. Prosjektets logo peker mot 

det språklige mangfoldet. 

Slik så det ut i Smedgata på Enerhaugen, 

Kristiania, i 1910, da blant andre Johan Alfred 

Hansen bodde der. Fotograf ukjent. Oslo 

Museum. 

Prosjektet omfatter videre språkskifte i forvaltningsområdet 

for samiske språk, innført med sameloven i 

1989. Relevant er også den lokale stillingen for kvensk i 

enkelte lokalsamfunn. Og hva med 

de ”nye” minoritetsspråkene lokalt, 

etter at den nye innvandringen startet 

for alvor på 1970-tallet? Kan noe 

av dette komme inn under paraplyen 

”språkskifte”? 

Nye og gamle wikibrukere oppfordres 

til å bidra med lokal og historisk 

kunnskap på dette feltet! Og 

om du har slik kunnskap, men ikke 

har lyst, tid eller anledning til å 

bidra direkte, så tips oss gjerne om 

hendelsesforløp, involverte personer, 

foreningshistorie (mållag, riksmålsforeninger) etc. 

etc, og veldig gjerne om årbokartikler, bygdebøker eller 

annet kildemateriale som kan belyse lokale språkskifter. 

Du behøver ikke skrive hele artikler, men for eksempel 

bidra med tilføyelser, korrigeringer og justeringer på det 

andre har skrevet. En artikkel på wikien er ikke én persons 

verk, det skal være nettopp et dugnadsarbeid, åpent 

for alle til å forbedre. 

Kontakt i så fall NLI (nli@lokalhistorie.no). 

15 



16 



Valgkanalen åpnes for kvinner 

Lokale variasjoner i kvinners bruk 

av stemmeretten 

I år er det hundre år siden kvinner fikk stemmerett på lik linje 

med menn. Brukte kvinnene denne muligheten? Hvordan var 

valgdeltagelsen blant kvinner og forekom det lokale variasjoner? 

Dette er interessante spørsmål som denne artikkelen vil 

belyse, samtidig som analysene gir opphav til nye spennende 

lokalhistoriske spørsmål. 

Innføringen av kvinners stemmerett var resultatet av en lang 

kamp som for alvor startet på 1880-tallet. Tidlig på 1900-tallet 

kom de første offisielle endringene i lovgivningen som åpnet 

opp for kvinners deltakelse ved valg. I 1901 vedtok Norges 

Storting en lov som ga kvinner kommunal stemmerett hvis de 

eller deres ektemenn hadde skattet av en viss minimumsinntekt, 

og i 1910 fikk kvinner stemmerett ved kommunevalg på 

lik linje med menn. Begrenset stemmerett for kvinner ved 

stortingsvalg ble innført i 1907, mens full stemmerett ble 

vedtatt i 1913, hvilket medførte at kvinner og menn hadde lik 

mulighet til å påvirke valgresultatet gjennom bruk av valgkanalen. 

Imidlertid brukte ikke kvinnene denne muligheten i like 

stor grad som menn. Kvinner hadde generelt en lavere valgdeltakelse 

enn menn, en tendens som for øvrig holdt seg helt frem 

til 1980-tallet. 1 På tross av den noe lavere deltakelsen blant 

kvinner ved stortingsvalg, var det likevel store lokale variasjoner 

rundt om i landet. En generell tendens var at 

av Ida Thommessen austad 

1. mai-tog i 1908. Foto: Herman Neupert. Eier: Oslo Museum, cc-by-sa. 

valgdeltakelsen i landdistrikter var lavere enn i byene, men 

samtidig var det også stor variasjon i deltakelsen blant kvinner 

i de ulike byene. Et interessant spørsmål i den sammenhengen 

er hvilke byer som skilte seg ut, det vil si hvor var valgdeltakelsen 

blant kvinner høy og hvor var den lav i perioden rundt innførselen 

av stemmerett for kvinner? 

I min undersøkelse har jeg sett nærmere på kvinners 

valgdeltakelse ved stortingsvalg i norske byer fra da kvinner 

fikk delta for første gang og frem til 1930. 2 Resultatene av disse 

analysene viser at byene som hadde lavest valgdeltakelse var 

Arendal, Mandal og Kragerø, med andre ord tre små 

sørlandsbyer. Byer med høyest andel kvinner som stemte ved 

stortingsvalg var imidlertid mindre byer på Østlandet, henholdsvis 

Gjøvik, Lillehammer, Hamar, Hønefoss, Moss, 

Sarpsborg og Halden. Funnene kan indikere et mulig skille 

mellom kvinners valgdeltakelse på Sørlandet og på Østlandet i 

tiden etter innføringen av kvinners stemmerett. Dersom man 

skal forsøke å tolke disse resultatene, er de kanskje ikke så 

overraskende? 

Tradisjonelt kjønnsrollemønster som forklaring? 

Det har ofte blitt hevdet at et tradisjonelt kjønnsrollemønster er 

mer utbredt på Sørlandet sammenlignet med andre deler av 

Norge, noe rapporten ”Det gode liv på Sørlandet og tra disjonelle

kjønnsroller”, utført av Universitetet i 

Agder og Senter for likestilling i 2010, 

viser fortsatt er tilfelle. Et tradisjonelt 

kjønnsrollemønster innebærer at kvinnens 

plass i større grad er i hjemmet, 

med oppgaver knyttet til familien. Det er 

grunn til å tro at et slikt kjønnsrollemønster 

i enda større grad enn i dag var gjeldende 

på Sørlandet på starten av 1900tallet. 

Lekmannsbevegelsen stod sterkt 

på Sørlandet på den tid, og mye av argumentasjonen 

mot kvinners stemmerett 

hadde en religiøs baktone. Gud hadde 

skapt menn og kvinner forskjellig, og 

kvinner burde dermed ikke gjøre menns 

gjerninger, som å delta ved politiske 

valg. En av dem som uttrykte seg sterkt 

imot stemmerett for kvinner var Biskop 

Heuch, som var biskop i Kristiansand. 

Heuch ga uttrykk for at det kunne være 

Venstre: J.C.Heuch, biskop i Kristiansand fra 1889—1904, var en av de fremste motstanderne av 

stemmerett for kvinner. Gravminne, Vestre Aker kirkegård i Oslo. Foto: Stig Rune Pedersen, cc-bysa. 

Venstre under: Blå = lav valgdeltakelse blant kvinner. Rød = høy valgdeltakelse blant kvinner. 

direkte skadelig for kvinner, og viste advarende 

til skrekkeksempler fra Amerika 

hvor amerikanske leger hadde funnet ”at 

der, hvor Kvinderne gjennem et Par 

Slægtled har været emanciperede og 

gjort Mandens Gjerning, der fremkommer 

der en steril Kvindetype, som i 

mange Henseender varierer fra den ordinære 

Kvindetype”. 3 Et tradisjonelt 

kjønnsrollemønster og fremstående personers 

negative utsagn rettet mot kvinners 

stemmerett kan være med å forklare 

den lave valgdeltakelsen blant kvinner i 

de mindre sør lands byene. 

Kjønnsrollemønster på Østlandet på 

begynnelsen av 1900-tallet var nok ikke 

i like stor grad knyttet til et tradisjonelt 

kjønnsrollemønster som på Sørlandet. Et 

aspekt er at den religiøse lekmannsbevegelsen 

ikke var så fremtredende på 

Østlandet som på Sørlandet. Videre var 

flere kvinner i byene på Østlandet i 

lønnet arbeid, kanskje spesielt innenfor 

industrien, og skillet mellom kvinner og 

menn var derfor sannsynligvis mindre 

her enn på det pietistiske Sørlandet. 

Dette kan være med på å forklare hvorfor 

valgdeltakelsen blant kvinner var såpass 

høy i byer på Østlandet sammenlignet 

med byer på Sørlandet. 

Hva med menns valgdeltakelse? 

Dersom man også undersøker menns 

deltakelse ved stortingsvalgene i det 

samme tidsrommet finner man imidlertid 

betydelig samvariasjon mellom menn 

og kvinners bruk av stemmeretten. 

Menns valgdeltakelse var lavest, om enn 

noe høyere enn for kvinner, i byene 

Kragerø, Arendal, Sandefjord og 

Mandal. Størst var valgdeltakelsen i 

Gjøvik, Halden, Hamar, Sarpsborg, Lillehammer 

og Hønefoss. Det var altså i 

byer hvor menns valgdeltakelse var høy, 

at vi også ser en høy valgoppslutning 

blant kvinner. Tilsvarende hadde byer 

hvor valgdeltakelsen blant menn var lav, 

også lav kvinnelig valgdeltakelse. Med 

andre ord kan man ikke forklare kvinners 

lave valgdeltakelse i sørlandsbyene kun 

med en spesiell ”kultur” som medførte et 

spesielt kjønnsrollemønster. Man bør i 

tillegg søke andre forklaringsfaktorer 

som kan bidra til å forklare den generelt 

lave deltakelsen ved stortingsvalg i disse 

byene. Kulturen på Sørlandet kan ha 

vært særegen, men flere forskere har 

kommet med andre mulige forklaringer. 

For eksempel viste Rokkan og Valen, i 

Mobilization of the Periphery fra 1962, 

til fysiske hindringer, som for eksempel 

lang avstand til valgurnene, som en årsak 

til hvorfor relativt få stemte ved valg 

enkelte steder. Kystbyer har tradisjonelt 

også vært bebodd med en større andel 

sjømenn og fiskere, yrkesgrupper som 

før i tiden kunne ha vanskeligheter med å 

stemme ved valg, ettersom de tilbrakte 

store deler av tiden sin på havet. 

Tiden var moden for kvinners 

stemmerett 

Hva kan man så trekke ut av disse resultatene? 

Et aspekt er at kvinners valgdeltakelse 

generelt var lavere enn menns. 

Videre var det betydelige lokale 

17 



18 



Demonstrasjon for allmenn stemmerett Stortorget 

Hamar, 1893. Foto: Hans Emil Erichsen. 

Eier: Hedmarksmuseet. 

variasjoner i bruken av stemmeretten 

rundt om i landets byer, men variasjonene 

var relativt like for begge kjønn. 

Hvorfor var det sånn? Hadde kvinner den 

samme politiske oppfatningen som sine 

ektefeller? Stemte kvinner ved valg fordi 

menn oppmuntret kvinner til å stemme, 

eller kunne det være en anledning for 

menn til å få ”en ekstra stemme” i form 

av sin kones stemme? På den annen side, 

kan den høye valgdeltakelsen i byene på 

Østlandet også være et uttrykk for større 

politisk interesse, og dermed et genuint 

ønske både blant menn og kvinner til å 

delta i politiske valg? 

Avslutningsvis er det interessant å påpeke 

at deltakelsen tross alt var relativt 

høy blant kvinner ved stortingsvalgene 

frem til 1930. Kvinner hadde en noe lavere 

valgdeltakelse enn menn, men hvis 

man ser på byene Gjøvik, Halden, 

Hamar, Sarpsborg, Lillehammer og Hønefoss 

stemte over åtti prosent av kvinnene 

ved stortingsvalgene. Dette er faktisk 

en høyere valgoppslutning enn for de 

tilsvarende byene ved stortingsvalget i 

2009. Selv med en god del lokale varia- 

sjoner, må en såpass høy valgoppslutning 

kunne hevdes å være et tegn på at kvinner 

både ønsket og var svært klare for å 

benytte seg av sin nyervervede rett til å 

delta ved valg. 

Dessverre er det mange data vi mangler 

for å kunne gi gode og valide svar på 

de ulike mønstrene som manifesterer seg 

i denne lille undersøkelsen. At det eksisterer 

betydelige lokale variasjoner i valgdeltakelsen 

for kvinner, særlig mellom 

byer på Sørlandet og Østlandet er et 

spennende funn som gir opphav til en 

rekke interessante lokalhistoriske spørsmål. 

I tillegg ville det ha vært spennende 

å ha hatt en forklaring på hvorfor variasjonen 

i valgdeltakelse for kvinnene var 

tilnærmet lik den lokale variasjonen for 

menn. Uansett, må man kunne slå fast at 

da kvinner fikk sin stemmerett, brukte 

de denne retten i nesten like stor grad 

som menn i de ulike byene. Med andre 

ord, tiden var moden for at valgkanalen 

kunne åpnes, også for kvinner i 1913. 

Ida Thommessen Austad er master i 

statsvitenskap og bachelor i historie. 

Hun var i 2012 student ved ”2013-prosjektet: 

Demokrati og stemmerett”, ved 

Universitetet i Oslo. 

Noter 

1 Statistisk sentralbyrå (2010). Stemmeberettigede 

ere de norske Borgere. 

Side: 6-11. 

2 Datamaterialet er hentet fra ssb.no/ 

histstat/ 

3 Sitert i Ingunn Norderval Means 

(1973): Kvinner i norsk politikk. Cappelens 

Forlag. Side: 24-25. 

Kilder og litteratur 

Ellingsen, Dag og Ulla-Britt Lilleaas 

(2010). Det Gode liv på Sørlandet og 

tradisjonelle kjønnsroller. Kristiansand: 

Universitetet i Agder, Senter for 

likestilling. 

Means, Ingunn Norderval (1973). 

Kvinner i norsk politikk. Oslo: 

Cappelen. 

Rokkan, Stein og Henry Valen (1962). 

“Mobilization of the Periphery” i Approaches 

to the Study of Political 

Participation. Bergen: Chr. Michelsens 

Institutt. 

Statistisk sentralbyrå (2010). Stemmeberettigede 

ere de norske Borgere. 

ssb.no/histstat/

Kampen om stemmerett 

Folkeavstemning i brennevinsspørsmål 

av Bjørg Ida Berget 

I 1894 ble det vedtatt en ny brennevinslov i Norge. Formålet 

med loven var å gjennomføre samlagsordningen i byene. I 

herredene skulle det gjelde egne regler. Det særegne med 

Brennevinsloven var innføringen av folkeavstemning hvor de 

stemmeberettigede var kvinner og menn over 25 år. Med tanke 

på at det tok fire år før alle menn fikk statsborgerlig stemmerett 

og seks år før det ble vedtatt begrenset kommunal stemmerett 

for kvinner, er den alminnelige stemmeretten i Brennevinsloven 

verdt å ta en kikk på. 

Totalavholdsbevegelsen 

Fra midten av 1800-tallet ble totalavholdsforeninger etablert 

rundt om i Norge. Fra 1880-årene hadde totalistene etablert sin 

sterke bevegelse i foreninger som Den Norske Totalavholdsforening 

(DNT), International Order of Good Templars (IOGT), 

Det Blå Bånd og Det Hvite Bånd – kvinnenes egen total av- 

holds forening. 

Innad i totalavholdsbevegelsen hadde kvinnene en sterk stilling 

allerede fra 1859 da kvekeren Asbjørn Kloster etablerte 

”Stavanger yngre Afholdenheds-Forening”. Foreningens styre 

skulle velges av og blant sine medlemmer. Ettersom foreningen 

var åpen for kvinner og menn, synes det klart at kvinnenes stilling 

i foreningen var preget av likestilling. I 1875 ble DNT etablert, 

og likestillingsprinsippet ble videreført. I 1880 ble imidlertid 

likestillingsprinsippet vraket i DNT. På generalmøtet ble 

det vedtatt at kun menn over 18 år hadde stemmerett og var 

valgbare. Foreningens kvinner ble svært skuffet, og tok i bruk 

alle sine midler for å få gjeninnført sine rettigheter. I 1883 fikk 

kvinnene stemmeretten tilbake, men kunne ikke være valgbare. 

I 1886 kom vedtaket om at kvinner også kunne velges inn 

i foreningsstyrene igjen. Likestillingen var gjenopprettet med 

at Ida Wedel-Jarlsberg ble valgt inn i landsstyret i 1889. 

I IOGT, som kom til Norge i 1877, var det aldri tilsvarende 

likestillingsproblematikk. Menn og kvinner var velkomne på 

lik linje, og kvinner ble sett på som gode ledere, særlig av barnelosjene. 

IOGTs Ignate Carlsen ble leder for barnelosjen 

”Stjernen” i 1880-årene, før hun ble leder av Storlosjens barnearbeid 

i 1891. 

Generelt ble kvinner sett på som en viktig del av totalavholdsbevegelsen, 

uansett forening. Kvinnenes arbeidsoppgaver 

var hovedsakelig å oppdra sine barn i edruelighet. Imidlertid 

gir dette et forenklet bilde av kvinnenes rolle. Mange kvinnegrupper 

dannet den økonomiske ryggraden til foreningene ved 

å produsere håndarbeid som senere ble solgt. Regnskap ble ført 

og arrangementer ble gjennomført. I totalavholdsforeningene 

fikk kvinner altså opplæring i foreningsdrift, og som historiker 

Sverre Steen påpekte: ”Foreningene ble for kvinnene skoler 

som forberedte dem til deltaking i det offentlige liv og samti- 

Samlag 

Samlagssystemet ble innført i Norge i 1871 for å 

begrense alkoholmisbruket. Det var handelssammenslutninger 

med enerett til handel og utskjenking 

av brennevin i kommunene (byene). en del av 

overskuddet, fra 1894 det hele, skulle gå til allmennyttige 

formål. I dagligtale 

ble ”samlaget” mest 

brukt om det lokale 

skjenke- og utsalgsstedet 

som ble 

drevet i samlagets 

regi. Fram til 1894 

hadde kommunestyrenebevillingsmyndighet. 

I og med 

brennevinsloven som 

kom det året, ble samlagsvirksomheten 

undergitt lokale folkeavstemninger. 

en kan se samlagene som en 

forløper for Vinmonopolet (opprettet 

1922), som overtok det siste samlaget i 

1938. (Kilde: Store norske leksikon o.a.) 

Over: Skilt fra Christiania Samlag, nå ved Norsk 

Folkemuseum, Oslo. Digitalt Museum. Cognacflaske 

med etikett fra Hønefos Samlag. Norsk Folkemuseum. 

Digitalt Museum. 

dige skoler i demokrati.” 1 Derfor kunne totalavholdsbevegelsens 

ledere regne med kvinnene som en styrke i kampen mot 

alkoholen. 

Aarrestadlinjen 

En av de store totalavholdslederne var læreren Sven Aarrestad. 

Han var leder for DNT (1887–1927) og stortingspolitiker 

(Venstre, Jarlsberg og Larviks amt) og medlem av stortingskomiteen 

som utarbeidet forslaget til brennevinslov. I 1880-årene 

utarbeidet han en handlingsplan om hvordan bekjempe ”drikkeondet”. 

Han ønsket å ta opp kampen med brennevinet og 

monopolisere salg og utskjenkning i samlag i byene. Hvorvidt 

samlag skulle opprettes, stenges eller ha fortsatt drift, skulle 

avgjøres av folkeavstemning hvor alle menn og kvinner over 25 

år skulle få delta. Aarrestadlinjen ble plattformen som 

19 



20 



totalavholdsbevegelsen samlet seg om, 

og som etter lang diskusjon i Stortinget 

ble gjennomført. 

Stortingsdebatt 

Etter press og demonstrasjoner fra totalavholdsbevegelsen 

ble forslaget til ny 

brennevinslov tatt opp til realitetsbehandling 

i juni 1894. Det var en stor lov 

som skulle debatteres, interessant er følgelig 

hvordan stortingspolitikerne stilte 

seg til § 6 (stemmerettsparagrafen). Hovedsakelig 

gikk debatten ut på å be- 

”Foreningene ble for kvinnene 

skoler som forberedte 

dem til deltaking i det offentlige 

liv og samtidige 

skoler i demokrati.” 

stemme hvem son skulle være stemmeberettiget: 

Skulle det åpnes for alminnelig 

stemmerett, eller skulle stemmeretten 

være betinget av skattepliktighet? 

Tilhengerne av alminnelig stemmerett 

argumenterte for at kvinner i de lavere 

sosiale lagene måtte få delta i avstemningene 

på grunn av datidens 

oppfatning om at alkoholmisbruket var 

størst i de lavere lagene og at det dermed 

var kvinnene som ble hardest rammet av 

mannens alkoholforbruk. Det var derfor 

viktig å åpne stemmeretten slik at de 

som ble berørt av drikkeondet, fikk 

være med å gi sin stemme i samlagsavstemningene. 

Et annet argument 

for alminnelig stemmerett 

var at gifte kvinner burde få 

delta i avstemningen. At gifte 

kvinner ble utelukket i forslaget 

om skattepliktighet var en logisk 

konsekvens, fordi gifte 

kvinner ikke betalte skatt. 

Unntaket var de gifte selververvende 

kvinnene, som 

måtte betale skatt. 

Stemningen i Stortinget 

gikk i favør Aarrestadlinjen. 

Folke avstemning med alminnelig stemmerett 

ble vedtatt. I voteringen ser vi at 

partilinjene ble fulgt: venstrerepresentantene 

stemte for alminnelig stemmerett, 

mens Høyre og det Moderate Venstreparti 

var imot. Totalistenes harde 

arbeid, taktikk og samarbeid ble belønnet 

med seier. 

Tok kvinner i bruk stemmeretten sin? 

Samlagsavstemningene tok til i 1895, og 

Gjøvik var første by ut. Total avholdsbevegelsen 

hadde mobilisert sine styrker, 

og både Aarrestad og reisetaleren 

Elisabeth Edland holdt foredrag for 

avholdssaken. Etter avstemningen den 

10. oktober skrev referenten i Aftenposten 

Aften at: ”Af de fremmødende 

er 

Størstedelen 

Kvinder, saa Totalafholdsfolket har 

grundet Haab om at feire.” 2 Og feire 

kunne de: samlaget på Gjøvik ble ett av 

11 samlag som ble nedlagt i 1895. Bare i 

to byer kunne samlaget fortsette sin 

drift, i Bodø og Vadsø. 

At kvinnene tok i bruk stemmeretten 

sin, er det ingen tvil om. I samlagsvennlige 

Morgenbladet ser vi motstanden mot 

å la kvinner få delta i avstemningene: 

Kvinder af alle ”stænder” samledes 

den dag i store flokke for at levere et 

afgjørende slag mod den ”kong alko-

Forrige side: IOGT-barnegruppe på Hafslo, Sogn og Fjordane. Avholdsbevegelsen var en viktig arena for samfunnsengasjerte kvinner, ofte som 

ledere for barnegrupper. Foto: Olav Reppen, utlånt av Kirstina Hillestad. Spritetikett fra Hamar Samlag for Brændevinshandel. Reprofotograf: 

Geir Ove Andreassen. Eier: Hedmarksmuseet. Over, venstre: Christiania Samlagskafé, Møllergt. 2, i 1907. Foto: Severin Worm-Petersen. Eier: 

Oslo museum. Høyre: Hamar Samlag for Brændevinshandel, Lierbakken/Torggt. i 1878. Foto: B.S.G.M. Bülow. Eier: Hedmarksmuseet. 

hol”, mod hvem frøknerne Esmark og 

Wedel-Jarlsberg kort før afstemningen 

havde ægget til kamp. Da den uendelige 

skare af kvinder kom strømmende hen 

mod vort gamle, ærverdige raadhus for 

første gang at benytte sin kostelige 

stemmeret – da skjønte selv de mest 

forhaabningsfulde bolagsvenner, at 

slaget var tabt, og en af dem sagde til 

mig: Det var det sidste, jeg havde 

haabet paa, at kvinderne for en stor del 

skulde holdt sig tilbake for ikke at 

afsløre, at de havde passeret de fatale 

25 aar. 3 

Sitatet viser latterliggjøring av kvinner 

som deltar i en offentlig handling. 

Imidlertid viser sitatet så klart at kvinner 

deltok i brennevinsavstemningene på 

tross av latterliggjøring. Kvinnene brukte 

sin stemmerett for å vise at de kunne 

være meddelaktige og medansvarlige i 

lokalsamfunnenes anliggender. 

Bjørg Ida Berget (f.1983) er utdannet 

historiker ved Universitetet i Oslo. 

Jørgen Mikkelsen: Urbanisering og bysystemer 

i Europa indtil ca. 1800. En 

oversigt over nyere forskningsresultater. 

Dansk Center for Byhistorie, 2012. 

Denne danske boka handlar om forskingsstoda 

innan urbaniseringsteori og 

metode i byhistorisk forsking. Den gjeld 

fyrst og fremst med omsyn til bydanning 

i tidleg nytid (1500–1800), med blikk attende til mellomalderen. 

Det er nytta døme frå byar og forsking i mange europeiske 

land, deriblant Noreg. Boka vender seg primært til 

Noter 

1 Steen, Sverre 1948: 593. 

2 Ingen oppgitt forfatter: ”Telegram” i 

Aftenposten Aften, nr 640, 10.10- 

1895. Aftenpostens utheving. 

3 Aarrestad, Sven: Fra samlagsstriden 

1895, 1896: 27. Aarrestads 

uthevinger. 

Litteratur 

Aftenposten Aften, nr 640, 10.10-1895 

Aarrestad, Sven: Fra samlagsstriden1895. 

Det Norske Totalafholdsselskabs 

Forlag, Sandefjord 1896. 

Berget, Bjørg Ida: ”Det første skridt paa 

offentlighedens bane”: Innføring av 

alminnelig stemmerett i Brennevinsloven 

av 1894. Masteroppgave i Historie, 

Universitetet i Oslo, våren 2011. 

Fuglum, Per: Kampen om alkoholen i 

Norge 1816–1904. Universitetsforlaget, 

Oslo-Bergen-Tromsø 1972. 

Steen, Sverre: ”De frivillige sammenslutninger 

og det norske demokrati”. 

I: Historisk tidsskrift 34, 1946–48. 

(Foredrag på Det nordiske historikermøte 

på Lillehammer i 1948) 

historikarar og historiestudentar. Lokalhistorikarar som er 

opptekne av bysamfunn i Noreg i dansketida vil ha mykje 

nytte av den. 

Forfattaren er seniorforskar og arkivar ved Statens Arkiver 

i København. Han har lenge stått sentralt i det lokalhistoriske 

miljøet i Danmark og i det nordiske samarbeidet på 

det lokalhistoriske feltet. Det siste har fyrst og fremst manifestert 

seg i felles seminar med jamne mellomrom sidan 

1970-talet, med deltaking frå Danmark, Noreg, Sverige og 

Finland. 

21 



22 



Venstre: Det nordiske kvinnesaksmøtet fant sted 3.—7. Juni 1902 i statsminister Otto Albert Blehrs bolig, antagelig Oscarsgate 12, Oslo. Foto: 

Severin Worm-Petersen/Norsk Teknisk Museum, cc-by-nc-sa. Portrettene viser to av representantene som ble innvalgt i 1901. Over: Martha 

Thynæs (1873—1930), innvalgt for Arbeiderpartiet i Kristiania. Neste side: Louise Engen (1873—1947) som representerte Venstre og avholdslista 

i Bodø bystyre. De to skilte seg litt ut fra flertallet av de 100, på hver sin måte, Thynæs ved sin partitilhørighet, Engen ved sitt yrke. Hun var 

profesjonell fotograf. Prosjektets logo, med en kvinnehatt i tidens stil over kvinnemerket, er tenkt blant annet å assosiere til de 100s overveiende 

urbane bakgrunn.Slike hatter antas å ha vært mer typisk for bydamer enn for bygdekviner, som like gjerne brukte skaut. 

De 100 første på plass! 

eli Fure og Hans P. Hosar 

I forbindelse med stemmerettsjubileet er 

det viktig å belyse den gradvise utvidelsen 

av rettighetene som skjedde i tiårene fram 

til den allmenne, statsborgerlige stemmeretten 

ble innført i 1913. En av milepælene 

ble nådd i 1901, da kvinner for første gang 

fikk stemmerett ved kommunevalg, og også 

sjøl kunne stille til valg. 100 kvinner kom 

inn i kommunestyrene. Disse ”100 første i 

politikken” er nå behørig på plass i en 

samlebiografi på Lokalhistoriewiki. 

Biografier 

Som meddelt i Lokalhistorisk magasin 

2/2012 er dette et resultat av et samarbeid 

mellom Riks arkivet, statsarkivene, Norsk 

lokalhistorisk institutt og lokalhistoriewiki.no. 

Ansatte i disse institusjonene, 

samt en rekke wiki-brukere andre steder 

fra, har bidratt til dugnaden. Det foreløpige 

målet er nådd, nemlig å lage en biografisk 

artikkel om hver av de 100 pionerene. 

Noen av biografiene er ekstra fyldige 

og opplysende, noen er på et par-tre linjer. 

Alle som har noe å tilføye, er hjertelig 

velkomne til å forbedre artiklene! 

Du kan klikke deg inn til en kort orientering 

om prosjektet fra hovedsiden til 

www.lokalhistoriewiki.no (kikk etter logoen). 

Du kan videre klikke deg inn på en tabellarisk 

oversikt som gjør det enkelt å 

finne biografiene over hver enkelt. Tabellen 

gir også oversikt over levetid, alder i 1901, 

sivilstatus, yrke og parti, i tillegg til navnene 

og den geografiske plasseringen. For de 

fleste har det også lyktes å skaffe portretter. 

Hvem var de? 

De var spredt over hele landet, fra Kristiansand 

til Vardø, fra Ålesund til Elverum. 

De aller fleste var fra byene, men noen 

også fra landkommuner: Rygge, Elverum, 

Åmot, Sandeherred, Vestre Moland, 

Årstad, Luster og Hemnes. 

Over halvparten (52) var gifte kvinner, 

og 10 til hadde vært det (8 enker og 2 

fraskilte). 38 av de innvalgte var ugifte. 

Når det gjelder yrkesfordelingen, forstyrrer 

det noe at de gifte kvinnene som 

regel blir titulert husmor og bare det. 

Mange av disse var nok også i realiteten 

heltidsbeskjeftiget i arbeid med hus og 

hjem. Men noen av de gifte hadde andre 

yrker i tillegg, og som ikke alltid kommer 

fram for eksempel i folketellingene. 

Mange hadde en viss utdannelse og 

hadde også praktisert et yrke før de giftet 

seg, og kanskje på nytt hvis de igjen ble 

alene. Alle enker og skilte er registrerte 

med egne yrker. 

Ved siden av husmødrene er det ett 

yrke som dominerer helt: lærerinnene, i 

alt 32 av de 100. 25 av disse var ugifte, 

tre var enker/fraskilte. Bare fire av lærerinnene 

ser ut til å ha fortsatt med yrkesutøvelsen 

inn i ekteskapet. 

Det var i all hovedsak godt voksne 

kvinner, med en gjennomsnittsalder på 

nær 44 år, og hele 43 av de 100 befant seg 

et sted i førtiåra. Den yngste var 27 år 

gammel, og bare fem andre var under 30. 

Den eldste var 62 år gammel. 

Hva stod de for? 

Arbeiderklassens kvinner stod fremdeles 

i betydelig grad utenfor på grunn av begrensningene 

i stemmeretten (inntekts- 

og skattebetalingskriterier). Det avspeiles

trolig i det faktum at bare seks av de 100 

representerte Arbeiderpartiet. Men en må 

også ta i betraktning at sosialismen var 

nokså ny som organisert bevegelse i 

landet. Av de to ”gamle” partiene, var det 

ikke de radikale (Venstre) som dominerte. 

De hadde 22 av representantene (medregnet 

en arbeiderdemokrat), mens Høyre 

hadde nesten dobbelt så mange – 42. 

I den grad vi vet noe om hjertesakene 

til de valgte representantane, dreide det 

seg om saker som var viktige i lokalmiljøet. 

Viften av saker varierte, men bar lite 

preg av samfunnsstorming. Kvinnene 

ville ha rettferdighet for sitt eget kjønn og 

bidra til å gjøre samfunnet bedre. På den 

måten motvirket de fordommene mot å la 

kvinner delta i politikken, og var med på 

å bane veien for allmenn stemmerett for 

alle kvinner både i kommuner i staten. 

De 31 kvinnene som ikke var knyttet 

til partier, stod enten på ”upolitiske” lister 

(14), på lister for avholdssaken (også 

14), og 2 hadde stilt opp på lister spesifikt 

for kvinnestemmeretten. 

Hovedinntrykket så langt er at De 100 

første i politikken i hovedsak var godt 

voksne, borgerlig orienterte, urbane kvinner 

med middelklassebakgrunn. Om denne 

konklusjonen holder mål, kan den enkelte 

leser selv vurdere ved å gå inn på tabellen 

og lese biografiene på lokalhistoriewikien. 

Eli Fure (f. 1952) er underdirektør ved 

Riksarkivet. Hans P. Hosar (f. 1953) er 

forsker ved NLI. 

Bystyrevalget i Hølen 1905 

av Ingvar Dahl 

Ved kommunevalget i Hølen 4. desember 

1901 ble fire kvinner valgt inn i bystyret. 

Disse var: Handlende Helene Grønberg, 

husmor Kaja Selvig, husmor Amalie Bjurgren 

og lærerinne Serine Mæhre. De 

hadde ulik bakgrunn og livssituasjon. To 

av dem var født i Hølen og tilhørte familier 

med lokalpolitisk engasjement. 

Stemmerettsbevegelsen var neppe særlig 

kjent på stedet. Ingen av kvinnene markerte 

seg i bystyret og var ofte fraværende 

ved møtene. Bystyret viste forståelse 

for dette, men da Kaja Selvig uteble 

tre ganger på rad uten å melde forfall, ble 

hun ilagt fire kroner i bot. 

De fire kvinnene 

Helene Grønberg (f. 1843) var bondedatter 

fra Ås. I 1889 fikk hun handelsrett i 

ladestedet Hølen og åpnet landhandel i 

en kjøpmannsgård ved Den Fredrikshaldske 

Kongevei. I 1894 kjøpte hun både 

denne gården, som bærer navnet Grønberghuset 

etter henne, og en tilstøtende 

nabobygning. Fra 1902 leide hun ut forretningen. 

Helene Grønberg var ugift. 

Kaja Selvig (f. 1843) var fra Hølen og 

giftet seg i 1878 med handelsborger Anders 

Selvig, som var ladestedets ordfører 

i 13 år. Da ektemannen døde i 1892, fikk 

Kaja Selvig eneansvar for et stort hus, 

landhandel og fire mindreårige barn. 

Hun leide ut forretningen og drev en liten 

kafé i gården. Hølens Brændevinssamlag 

overtok kafélokalene fra 1898. 

Amalie Bjurgren (f. 1859) var datter 

av handelsborger Casper Olsen i Hølen. 

Faren var medlem av formannskapet i en 

årrekke og Hølens ordfører i to år. Ved 

folketellingen i 1875 er den 16 år gamle 

Amalie oppført som syerske. Hun giftet i 

seg i 1887 med fotograf Johan Oskar 

Bjur gren og fikk fire sønner. 

Serine Mæhre (f. 1860) fra Skatval i 

Nord-Trøndelag var av bondeslekt. Hun 

tok lærerinneeksamen i 1879 og ble fast 

ansatt ved Vestby skole fra 1892. Her underviste 

hun småskolen i Såner og Brevik 

krets. Undervisningen foregikk i leide lokaler 

på tre forskjellige steder. Serine 

Mæhre var ugift og leide husvære i Hølen. 

Hvorfor ble de fire valgt? 

Hølen var landets minste bykommune 

med 167 innbyggere i 1901. Det skulle 

velges 20 representanter til bystyret. 

Valget foregikk ved flertallsvalg, der 27 

menn og 23 kvinner hadde stemmerett. 

Manntall eller valgliste er ikke kjent. 

Ved valget avga 15 menn (56 %) stemme, 

Grønberghuset i Kongeveien, Hølen, oppkalt etter Helene Grønberg (f. 1843), som drev landhandel 

i denne kjøpmannsgården. Postkort fra ca 1900. Eier: Steinar Andersen, PD. 

23 



Foto: Akershusmuseet. 

24 



Selviggården, Hølen, der Kaja Selvig drev landhandel og kafé. Postkort 

fra ca 1900. Eier: Helge Holters arvinger, PD. 

men ingen kvinner! I nabobyen Son stemte 71 % av mennene 

og 60 % av kvinnene. Dette er svært nær det statistiske gjennomsnitt 

for valgdeltagelsen i 29 «mindre byer». 

Det er påfallende at samtlige valgbare kvinner i Hølen unnlot 

å bruke stemmeretten i 1901. Altså var det menn som stemte 

de fire kvinnene inn i bystyret. Valgresultatet var en naturlig 

(men ikke nødvendig) følge av at antallet representanter som 

skulle velges oversteg tallet på avgitte stemmer. 

Hvorfor stemte ikke kvinnene? 

La oss sammenligne med forholdene under to andre valg: Ved 

kommunevalget i 1904 var deltagelsen i Hølen uvanlig stor. 

Hele 80 % av de stemmeføre møtte frem, betydelig over landsgjennomsnittet 

for byene. Blant 46 med stemmerett, like mange 

av hvert kjønn, deltok 19 menn og 18 kvinner i valget. 

Høsten 1897 ble det holdt folkeavstemning om retten til å 

opprette brennevinssamlag – datidens vinmonopol – i Hølen. 

Alle over 25 år, også kvinner, kunne delta. Det var 96 med stemmerett, 

43 menn og 53 kvinner. Samtlige 80 som stemte var for 

opprettelse av samlag. Det kan jo tenkes at Hølens kvinner var 

mer opptatt av kontroll med salg av brennevin enn deltagelse i 

17. mai — en mangfoldig nasjonaldag i akershus 

av Ola alsvik 

lokalpolitikk, men valgfremmøtet var uansett imponerende. 

På denne bakgrunn er det neppe dristig å konkludere med at 

fraværet av kvinner under 1901-valget kan skyldes sviktende 

informasjon. Kvinnene i Hølen mottok trolig ikke målrettet 

opplysning om at de for første gang kunne delta i et kommunevalg. 

At valget overhodet ikke er nevnt i bystyrets møteprotokoll 

før to uker etter at det hadde funnet sted, er et moment som 

trekker i samme retning. 

Ingvar Dahl er styremedlem i Vestby Historielag. 

Sammen med Akershusmuseet og Stiftelsen 

Kirkeforskning KIFO har NLI 

satt i gang en undersøkelse av innvandreres 

markering av 17. mai, som vi har 

kalt ”17. mai som kulturmøte”. Målsetningen 

med prosjektet er å dokumentere 

og formidle hvordan innvandrerfamilier 

i Akershus feirer Norges 

nasjonaldag. Vi skal gjennomføre intervjuer 

og fotoopptak med innvandrerfamilier 

bosatt i fylket. Materialet 

skal samles i en bok og formidles 

gjennom en utstilling ved Grunnlovsjubileet 

i 2014, på Akershusmuseet, 

Strømmen i Skedsmo. 

Det er en vanlig forestilling i Norge 

at 17. mai er en inkluderende nasjonaldagsfeiring. 

Vi tenker at vår feiring av 

17. mai med barnetog, musikkorps og 

fargerikt fellesskap står i kontrast til 

andre lands markering av nasjonaldagen 

med militæropptog og andre typer 

av nasjonalistiske markeringer. Mer 

enn noen annen dag symboliserer 17. 

mai verdier som fred, frihet og fellesskap, 

verdier som vi gjerne assosierer 

med det typisk norske. 

Mye tyder også på at disse forestil- 

lingene har funnet gjenklang hos 

mange innvandrere, i alle fall i Oslo. 

Ånund Brottveit og Anne Schanche 

Kristoffersen har intervjuet innvandrere 

bosatt i Oslo om deres forhold til 17. 

mai. En av deres viktigste konklusjoner 

er at svært mange innvandrere deltok i 

17. maifeiringen og hadde et positivt 

forhold til dagen. Forskerne argumenterer 

for at denne positive holdningen 

skyldes at vi på 17. mai feirer universelle 

verdier innenfor en ramme av fargerik, 

nasjonal folkefest. 

Men hvor typisk er Oslo i denne 

sammenheng? Er opplevelsene og holdningene 

de samme utenfor hovedstaden? 

Dette er spørsmål som vi ønsker å 

belyse gjennom vårt prosjekt, og Akershus 

fylke virker som et spennende sted 

å undersøke, fordi det består av meget 

urbane kommuner på den ene siden og 

typiske bygdekommuner på den andre. 

Ved å velge informanter fra kommuner 

som kan rangeres forskjellig i forhold til 

slike samfunnsmessige mønstre, vil vi 

forsøke å gi et bredere bilde av norsk 17. 

maifeiring, slik den kommer til uttrykk 

blant innvandrere til Norge.

Tora Bræk (fødd 1878) var bondekone 

og politisk interessert, frå eit 

utprega Venstre-miljø. Det er likevel 

ikkje kjent at ho sjølv markerte 

partipolitisk standpunkt offentleg. 

Fotograf: Gudbrand Bræk. 

Galleriet viser bilete av seks kvinner frå Skjåk som stilte på ei 

rein kvinneliste til kommunevalet i 1928. Det var sterke personlegdomar 

frå høgst ulike sosiale og politiske miljø i bygda, 

og dei gjorde seg gjeldande på kvar sine samfunnsområde. 

I Skjåk som mange andre stader vart dei eksisterande kjønnsrollene 

debatterte og sette på prøve i 1920-åra. I Skjåk arta det 

seg på fleire måtar som vakte åtgaum. Til dømes ved at eit 

fleirtal gjekk inn for kvinnelege prestar ved avrøystingar om 

temaet på soknemøte. Det vart avisskriveri om ein gut som 

insisterte på å gå vevkurs der det elles berre gjekk jenter, og det 

er fleire døme på både kvinner og menn som frimodig og synleg 

Live Moen (fødd 1879) og Ragna Viken (fødd 1900) kom frå småbrukar-/ 

arbeidarfamiliar som var tett knytta til den sosialistiske rørsla i bygda, 

og båe med klåre og uttala standpunkt i den retninga. Ragna fekk seinare 

tillitsverv i Skjåk arbeiderkvinnelag. Fotograf Ragna Viken: K. Stakston. 

Fotograf Live Moen: Ukjent. 

Seks frimodige damer i Skjåk 

av Hans P. Hosar 

Venstre; Tea Kummen (fødd 1893) var lærar 

og barnebokforfattar. Ho kom frå gardbrukarsjiktet. 

Ho var ivrig talsmann for landsmålet, 

og kom i den saka i direkte konfrontasjon 

med tonegjevande personar i Bondepartiet, 

og det er ikkje urimeleg å gjete på at ho var 

orientert mot Venstre. På sine eldre dagar 

tok ho snikkarutdanning. Familiebilete. 

Høgre: Torø Hørven (fødd 1893) arbeidde som 

kontorist for ymse verksemder og i kommuneadministrasjonen. 

Ho var elles ein populær 

prologskrivar ved ungdomsstemner og alle 

slags andre festlege høve, og ho var ein ettertrakta 

toraderspelar til dans på ungdomshusa. 

Ho merka seg ut ved til dagleg å gå i 

karklede. Fotograf: Ukjent. 

Guro Tråstad (fødd 1891) var organist, 

hadde gått Lars Eskelands 

folkehøgskule på Voss og på 

musikkonservatoriet i Kristiania. 

Ho var ugift. Fotograf: Ukjent. 

braut tvert med kjønnsklisjeane. 

Det mest openberre kjønns- 

opprøret var vel likevel at det 

vart stilt kvinneliste ved kom - 

munes tyrevalet. 

Lista fekk ei einaste røyst 

ved valet, og den vart forkasta. 

Tiltaket var likevel ikkje meint som ein spøk. Det var ein demonstrasjon 

for å syne for all verda kor fullstendig mannsdominert 

politikken var på den tida. Det kom ikkje kvinner inn i 

kommunestyret i Skjåk før i 1948. 

Les meir om kvinnelista på www.lokalhistoriewiki.no.

26 


Historielagene 

17.maiminnesmerker 

i Norge 

De siste årene har jeg skrevet og talt om det jeg mener er det eldste 17. maimonumentet 

i Norge, nemlig en bautastein ved Vinje prestegård på Snåsa. Jeg hørte 

ingen innsigelser mot påstanden før jeg ble intervjuet i radioprogrammet Museum 

på P2 i begynnelsen av mai for et par år siden. Da mottok programlederen Jens 

Henrik Ihlebæk en e-post fra Eilif Mosebæk i Ørje: «Takk for interessant program 

om Snåsabautaen (15/5). Kanskje befinner den første bautamarkering for Eidsvollsforhandlingene/Mossekonvensjonen 

seg her på Ørje?» Han la ved et foto som viste 

bautaen i forbindelse med 50-årsjubileet i 1864. Det gjorde meg nysgjerrig. 

Flere organisasjoner skal på sin måte 

markere 200-årsjubileet for 17. mai og 

Grunnloven i 2014. Norsk Slektshistorisk 

Forening oppfordrer medlemmene 

sine til å finne ut mest mulig om anene til 

eidsvollsmennene, og DIS-Norge vil ha 

utforsket hvem som er etterkommerne til 

de samme. 

Kan ikke Landslaget for lokalhistorie 

og Norsk lokalhistorisk institutt oppfordre 

historielagene til å kartlegge alle 17. 

maiminnesmerkene i landet? Jeg har 

ikke sett noen slik oversikt til nå. Det 

trengs sikkert noen kriterier for hva som 

kan kalles et slikt minnesmerke. Men det 

overlater jeg til andre å finne ut av – om 

LLH og NLI tenner på ideen da. 

Jeg skal omtale fire steiner som tilfredsstiller 

det enkleste kriteriet. Datoen 

17. mai står risset på steinen. Men først 

noen ord om et minnesmerke som ikke 

tilfredsstiller det kriteriet, men som likevel 

må kalles et 17. maimonument. 

Krohgstøtten i Oslo 

Krohgstøtten ved Nybrua over Akerselva, 

i dag foran hovedinngangen til Oslo 

Legevakt, er hovedstadens første monument 

over en enkeltperson. Det ble reist 

Øverst til venstre: Krohgstøtten ved Nybrua. 

Maleri av Peder Balke, 1849. Oslo Museum. 

Nederst: Bautasteinen på Seem i Snåsa. Foto: 

Rolf Velde. 

av arnt-erik Selliaas 

til minne om statsråden, stortingsmannen 

og juristen Christian Krohg (1777– 

1828). Støtten ble støpt på Næs jernverk 

etter tegninger av Christian Heinrich 

Grosch og Johannes Flintoe. 

Christian Krohg var representant for 

Søndre Trondhjems amt på det overordentlige 

storting høsten 1814 og på alle 

storting 1821–28. Han fikk nasjonal heltestatus 

da han som leder av konstitusjonskomiteen 

den 17. mai 1824 forkastet 

samtlige av Karl Johans forslag til endringer 

av Grunnloven. Minnet om Krohg 

som beskytter av Grunnloven av 17. mai, 

bestod etter hans død, og i 1829 ble det 

besluttet å reise et minnesmerke over 

han. 

Minnestøtten over «Grunnlovens 

redningsmann» ble avduket 17. mai 1833. 

Henrik Wergeland holdt en lang og patriotisk 

tale foran tusenvis av frammøtte. 

Karl Johan hadde spioner til stede. Og av 

dem vet vi at Wergeland var kledd i livkjole 

av vadmel, kulørt vest og hadde ei 

nyperose i knapphullet. Innenfor vesten 

hadde han dessuten fått seg noen drammer. 

Selv om Wergeland også var involvert 

i Torgslaget 17. mai 1829, er det fra nå 

han står fram som selve 17. mai-ideologen 

i fedrelandet. Krohgstøtten var fram 

til 1860-årene en viktig del av 17. maifeiringen 

i Oslo.

Venstre, over: 17. maitog foran Krohgstøtten, 

Kristiania rundt år 1900. Severin Worm-Petersen. 

Eier: Norsk teknisk museum. Høyre: 

Etterkommere etter bautareiserne i Ørje 

ved 50-årsjubileet i 1884. Fotograf ukjent / 

Østfold fylkes billedarkiv. 

. 

17. maisteinen på Snåsa 

Den unge studenten og prestesønnen Ole 

Rynning fra Snåsa var til stede ved denne 

avdukingen, og han lot seg begeistre av 

Wergeland og av stemningen ellers. 

Noen måneder seinere var han tilbake 

på Snåsa. Og han hadde fått en idé. 

Ole Rynning var født i Ringsaker på 

Hedmark 1809 og kom til Snåsa 

sammen med familien i 1825. Faren, 

Jens Rynning, var utnevnt til sogneprest 

på Snåsa, og han var en ekte opplysningsprest. 

Han var en potetprest i 

egentlig forstand, for han lærte snåsningene 

å dyrke poteter. Men han var også 

en lojal tilhenger av Karl Johan, som 

hadde blitt konge i 1818. Da han døde i 

mars 1844, skrev Rynning i kirkeboka: 

«Karl Johan er død» − som om han var 

en del av menigheten. Sønnen Ole 

hadde en helt annen oppfatning. 

I august 1830 tok Ole examen artium 

i Christiania. Han begynte på videre 

studier, og i studentmiljøet fant han 

sin plass blant dem som var i opposisjon 

til svenskekongen. Sommeren 

1833 forlot Ole Rynning Universitetet 

og Christiania, uten å ha fullført embetseksamen. 

Han reiste ikke direkte hjem til 

Snåsa. Hele høsten bodde han hos prost 

Hans Peter Schnitler Krag i Vågå. Han 

var huslærer for ungene til presten, og 

Krag ble et forbilde for Ole. 

Ole reiste etter hvert hjem til Snåsa, 

og i kirkeboka står det at han kom hit 

julaften 1833. Han var blitt skolemann, 

tydelig inspirert av Vågå-presten. Han 

begynte å undervise embetsmannssønner 

fra distriktet som ville ta studenteksamen. 

Og han drev søndagsskole. Det 

var en skole som ikke må forveksles 

med de kristne søndagsskolene for barn 

slik vi kjenner dem i dag. 

Søndagsskolen var et opplysningsprosjekt 

som ble startet flere steder i 

landet på begynnelsen av 1800-tallet. 

Skolene var beregnet på håndverkere, 

som skulle lære å skrive, regne, tegne, 

og gi elevene en innføring i dannelsesfag 

som fedrelandshistorie, kunsthistorie, 

naturhistorie, geografi. 

Elevene var unge menn som var konfirmert 

og var i arbeid. Ole Rynning tilpasset 

skolen Snåsas behov. Det er dessverre 

ikke noe kildemateriale som kan 

fortelle hvem som gikk på skolen og hva 

innholdet i undervisninga var. Men vi 

har ett synlig resultat av skolens virke: 

17. maisteinen på Lyshusberget ved prestegården. 

Jens Rynning skrev i 1839: «Af Bautastene 

er ingen siden opdaget, dog er 

een (…) 1835 oprejst paa Klippen vestenfor 

Præstegaarden den 17 Maji den 

haver kun hine 6 Figurer indskaaren 

paa en poleret Flade. I øvrigt er den aldeles 

raa, som en sedvanlig Bautasteen. 

Det er ellers mærkeligt at den paa 

nævnte Dag Kl: 10 Formiddag blev 

trukken paa Skaren af Søndagsskolens 

Elever, paa den Tid plejer ellers at være 

den bedste Sædetid.» 

Denne skriftlige kilden slår fast at 

søndag 17. mai 1835 klokka 10 om formiddagen 

ble steinen reist av søndagsskolens 

elever. Det var ekstra sein vinter 

det året, og de trakk steinen på skaren 

fram til det stedet de satte den opp. 

Søndagsskolelærer Rynning kombinerte 

i dette prosjektet flere pedagogiske 

poenger. Geologisk kunnskap måtte 

til for å finne en høvelig stein. Den ble 

funnet i nærheten. Historisk kunnskap 

om Grunnloven og Eidsvoll 1814. Slagordet 

var: Ja til 17. mai og nei til 4. november. 

Derfor står det bare 17. mai på 

steinen. 

Og hvor var fader Rynning da dette 

pågikk? Tidspunktet på dagen – klokka 

10 − var nok taktisk valgt av Ole for å 

hindre innblanding og forstyrrelser fra 

faren. For han holdt nettopp da gudstjeneste 

i kirka. I kirkeboka står det at han 

holdt Prædiken og to liktaler denne søndagen. 

Ole Rynning reiste til Amerika i 

april 1837 og døde der året etter. Etter 

det stod steinen i 100 år uten at den tilsynelatende 

ble brukt til noe. For over 

60 år siden «oppdaget» Joralf Gjerstad, 

også kjent som Snåsamannen, steinen 

som ligger få hundre meter sør for heimen 

hans. For over 30 år siden ble steinen 

et sentralt innslag i 17. maifeiringa 

på Snåsa. 17. mai i 2010 ble det arrangert 

et stort 175-årsjubileum for denne 

spesielle steinen. 

27 



28 



Vi reiste denne simple Sten 

til Frihedsaarets Minde. 

Gid at de sidste Slegter den 

urokket end maa finde, 

og stedse saa betydningsfuld 

som nu i Friheds Morgenguld; 

naar tidens Bølger rulle hen 

den Norges Sønner finde. 

Den er vel intet Kunstens Verk, 

men Frihedssind den satte; 

den gjøre vil den svage sterk, 

som kan den Tanke fatte, 

at intet kue kan det Land, 

som eies av den frie Mand. 

Er Stenen intet Kunstens Verk, 

dog Frihedssind den satte. 

Den feste skal det skjønne Baand, 

som knytter Skandien sammen; 

den os skal lære fredens Aand 

og nære Broderflammen, 

der luer i vort aabne Bryst, 

og sjunger i forenet Røst, - 

den fæste skal det skjønne Baand; 

som knytter Skandien sammen. 

En bautasten da stande du 

imellem vore Fjelde; 

du tale gævt til Normands hu, 

ei Stormene dig fælde. 

Ja ligesaa betydningsfuld 

som nu i Friheds Morgenguld 

en evig Bauta stande du 

og trodse Stormens Vælde. 

Sunget ved avdukingen av minnesmerket 

i Ørje, 1834. 

Venstre: Minnesteinen ved Trekvisla i 

Overhalla. Foto: Trygve Sagmo, Overhalla 

historielag. Høyre: Artikkelforfatteren ved 

den nyoppussede Snåsasteinen 17. mai 2010. 

Foto: Oddvar Åsvoll. 

Frihetsstøtta på Ørje 

Det står en minnestein like sør for Ørje 

kirke, litt over ei mil fra svenskegrensa. 

Den er knapt synlig fra riksvei 21. Men 

går du opp til den, møter du et forseggjort 

og originalt minnesmerke. Det er 

oppført i 1834, på 20-årsdagen for 

Grunnloven, og er altså ett år eldre enn 

Snåsasteinen. 

Lokalhistoriker Eilif Mosbæk i Ørje 

skrev i april 2010 en grundig artikkel om 

frihetsstøtta på Ørje i avisa «Grenseland, 

et møtested for Aremark, Ørje og Rømskog». 

Det er kilden for denne beskrivelsen. 

Bak planen om å reise en bauta på 

Ørje i forbindelse med begivenhetene i 

1814 stod tre personer: kanalbyggeren 

Engebret Soot, bonden Iver Andreassen 

Aarnæs og mark- og skogeieren Christian 

Haneborg. 

Steinen ble hentet fra klebersteinsbruddet 

på Solerød. Støtta skulle bestå 

av tre hoveddeler. En skråkantet sokkel, 

et loddrett prismeformet midtparti og på 

toppen et triangel med møne. Som kunstnerisk 

komposisjon holdt sluttproduktet 

mål. Verre var det med billedhuggerarbeidet. 

I nisjen på toppen av bautaen fikk 

dyrlege Tjostolfsen fra Eidsberg prøve 

seg. Selve riksvåpenet, den norske løve, 

skulle pryde steinen. Under løven var det 

en inskripsjon, og under inskripsjonen to 

hender i fast håndtrykk. 

Denne Sten er reist 

Til Minde om 

Friheden af den 17. Mai og 

Foreningen d 4. NOVB. 

1814 

AF ET FRIT FOLKS 

KJÆRLIGHED 

TIL DETS FORFATNING. 

På folkefesten ved avdukingen av monumentet 

hadde det møtt opp hundrevis av 

mennesker fra bygdene på begge sider av 

grensen. Engebret Soot talte til folket. 

Det vakte munterhet da en av tilskuerne 

ropte under selve avdukingen: «Er det en 

sau – eller kanskje en hund det der på 

toppen!» 

Et høytidstemt publikum sang med da 

student Fearnley, bror av den kjente maleren 

Thomas Fearnley, ledet an med allsang. 

Melodien var selvsagt «For Norge 

Kjæmpers Fødeland» (se spalten til 

venstre). 

Bautaen sto der de påfølgende 50 

årene. Til minnemarkeringen 17. mai 

1884 ble den pusset opp. Inskripsjonen 

ble frisket opp, og «hunden» i nisjen ble 

plassert på baksiden, og på forsiden tronet 

– og troner den dag i dag – en skinnende 

og viril bronseløve. Den kjente 

billedhuggeren Mathias Skeibrok var 

mester for den. 

Det spesielle med denne steinen er at 

den både er en 17. maistein (Grunnloven) 

og en 4. novemberstein (unionen), og den 

geografiske nærheten til naboen i øst kan 

være forklaringen på denne koblingen. I 

motsetning til de «rene» 17. maisteinene 

vil jeg nok kalle dette en unionsstein. Og 

da er det kanskje ikke noe rart steinen

etter 1905 har mistet sin status som frihetssymbol. 

Men det var ferske blomster 

i rødt, hvitt og blått ved støtta da jeg 

besøkte den en junidag i fjor. 

17. maisteinene i Overhalla 

17. mai 1914 skulle 100-årsdagen for 

Grunnloven feires i by og bygd over 

hele landet. Ved Ranem kirke ble det 

avduket en ca. tre meter høy bauta med 

følgende inskripsjon: «Reist 17de Mai 

1914 til Minne um dei Overhaldingar 

som kring 1814 stridde for vor Fridom 

og Sjølvstende». Det ble bygdas offisielle 

17. maiminnesmerke. 

Men samtidig ble det reist et annet 

minnesmerke like ved elva Trekvisla 

som renner fra vatnet Trekvisla vest for 

Bangsjøene. Steinen ligger i Kvam i 

Steinkjer kommune, men har til alle 

tider blitt regnet som tilhørende Overhalla. 

Det var i hvert fall folk fra Over- 

halla som satte den opp. Og måten det 

ble gjort på, var nokså spesiell. 

På den tida var det tømmerfløting i 

Trekvisla-elva. 17. mai var en søndag, 

og fløterne inne i skogastua ville også 

markere 100-årsdagen. De fant en stein 

som var som skapt til minnestein. Den 

ble reist like ved elva, og så hogg de inn 

på den ene sida «17 de mai 1914» og på 

den andre sida deres egne initialer. De 

tok så fram ei flaske konjakk som de 

visste lå i ei kiste i hytta, og skjenket 

seg hver sin dram. Deretter holdt en av 

fløterne (Aksel Barlien) tale for dagen 

og utbrakte en skål for fedrelandet. 

Siden har steinen bare stått der og 

ikke blitt brukt i 17. maisammenheng i 

Overhalla, men de seinere årene har 

Overhalla historielag arrangert turer til 

steinen med god deltakelse. Det er nå 

umulig å lese det som er hogd inn i steinen, 

for den er dekt av mose og lav. Men 

Fra venstre: Peter Johnsen Ertzgaard, antagelig 

malt etter Oscar Wegelands figurstudie 

til maleriet “Eidsvold 1814”. Kunstner: 

Ragna Hennig-Larsen. Hans Christian Ulrik 

Midelfart, malt av P. Meidell, 1860. Hieronimus 

Heyerdahl, kopi malt etter miniatyr. 

Kunstner: Chr. Olsen. Eier alle tre malerier: 

Eidsvoll 1814. Oscar Wergelands skisse til 

maleriet «Eidsvold 1814» som viser lærer 

og bonde Sivert Bratberg. Foto: Arnt-Erik 

Selliaas. 

Under fra venstre: Minnestein over Peter 

Ertzgaard på Værnes kirkegård i Stjørdal. 

Foto: Kjell Erik Pettersson. Minnestein over 

Christian Ulrik Middelfart og hans hustru på 

Alstadhaug kirkegård. Foto: Sveinung Havik. 

Minnestein og gravsted over Hieronymus 

Heyerdahl på Gran kirkegård på Hadeland. 

Foto: Gran kirkelige fellesråd. Minnestein 

over to av Eidsvollsmennene fra Beitstad, 

Sivert Bratberg og Daniel Skevik. Steinen 

ble reist av Ungdomslaget Samhold til 17. 

mai 1914. Foto: Arnt-Erik Selliaas. 

den står der – som en ekte 17. maistein 

– på lik linje med den som står ved 

kirka. 

29 



30 



17. maisteinen på Seem i Snåsa 

En annen merkelig stein finner vi på den 

fordums storgården Seem ved nordenden 

av Snåsavatnet. Den er av samme steinslag 

og har omtrent samme bautaform 

som steinen ved prestegården, som ligger 

tre–fire km sør for Seem. 

Den drøyt to meter høye steinen har 

inskripsjonen «I. S. 17 de maj 1862». 

Denne steinen – i motsetning til den ved 

prestegården – er ikke omtalt noe sted, 

og Snåsa Historielag vet ikke mer om 

dens historie – hittil. 

Det spesielle er initialene I. S. og årstallet 

1862. På gården Seem ytre, bnr 2, 

bodde i 1862 Ingebrigt (Larsen) Seem. 

Han var ugift. Kanskje var det han som 

satte opp steinen, men hvorfor nettopp 

da? Lokalhistorikere på Snåsa har en 

jobb å gjøre. 

Minnesmerker over Eidsvollsmennene 

En annen type minnesmerke som også 

har å gjøre med 17. mai, er de som har 

navnet på Eidsvollsmenn risset inn. Jeg 

har kartlagt minnesmerkene over de sju 

Eidsvollsmennene fra Nordre Trondhjems 

Amt, og de er av noe forskjellig 

karakter. 

LOKaLHISTORIeWIKI 

Bonde og lærer Sivert Paulsen Bratberg 

(1780–1816) og sersjant og bonde 

Daniel Larsen Schevig (1785–1833) har 

fått et minnesmerke på den gamle kirkegården 

ved Solberg kirke, reist av Ungdomslaget 

Samhold og innviet 17. mai 

1914. 

Sogneprest Hans Christian Ulrik Midel - 

fart (1772–1883) har en kombinert minnestein 

og gravstein på Alstadhaug kirkegård, 

reist i 1903. Det var en gang 

tradisjon at Skogn Ungdomslag markerte 

17. mai ved denne steinen. 

Bonde og kvartermester Peter Johnsen 

Ertzgaard (1784–1848) har en bauta 

på Værnes kirkegård. Den bekranses 

hver 17. mai. Det er personer fra ulike organisasjoner 

som holder en kort tale, og 

Haraldreina skolemusikk deltar. Etterpå 

er det gudstjeneste i Værnes kirke. 

Kaptein Georg Ulrich Wasmuth 

(1788–1814) har bauta ved Eid kirkegård 

på Ytterøy. Den ble pusset opp i 2011, og 

da var det eget 17. mai-arrangement ved 

steinen. 

To av Eidsvollsmennene som var bosatt 

i Nordre Trondhjems Amt i 1814, har 

fått minnesmerker utenfor amtet, der de 

døde: 

Landslaget for lokalhistorie og Norsk lokalhistorisk 

institutt synes Arnt-Erik Selliaas lanserer en meget 

god idé i begynnelsen av sin artikkel, og oppfordrer 

herved samtlige historielag til å registrere 17. maiminnesteiner 

i sin region, bygd eller kommune. 

Dette vil være en viktig dugnad med tanke på neste 

års grunnlovsjubileum, og et konkret bevis på nødvendigheten 

av lokal innsats også i nasjonale 

anliggender. 

For at flest mulig skal få nytte og glede av registreringsprosjektet, 

lanserer vi dette som en felles 

dugnad på nettstedet lokalhistoriewiki.no, som NLI 

er ansvarlig for. 

På lokalhistoriewiki kan lagsmedlemmer og 

andre registrere seg som brukere, og legge inn bilder 

og stoff fortløpende. Andre kan komme med tilleggsopplysninger 

om personer, steder eller annet 

Sogneprest Hieronymus Heyerdahl 

(1773–1847) har et minnesmerke på Gran 

kirkegård. Det er en bautastein og to liggende 

plater. Gran kommune kjøper 

hvert år krans til 17. mai som skolebarn i 

6. klasse på Sanne og Trintom skoler legger 

på gravstedet. 

Rittmester Frederik Hartvig Johan 

Heidmann (1777–1850) var bosatt i 

Skogn fram til 1821, da han ble amtmann 

i Hedmark fram til 1849. Han var representant 

fra Hedmark på flere storting, og 

i lokalhistorien blir han kalt «far til det 

nye Hamar». Han døde i 1850 på gården 

Kjonerud i Ottestad og ble gravlagt på 

Ottestad kirkegård. Der ble det reist ei 

granittstøtte til hans minne i 1901. 

Arnt-Erik Selliaas (f. 1948), er cand. 

mag. fra Universitetet i Oslo og forlagsredaktør 

i Cappelen Damm. Oppvekst 

på Snåsa og i Steinkjer, og har bodd i 

Ski, Akershus, siden 1970. Han har 

skrevet flere lokalhistoriske artikler, 

blant annet i KUMUR, årsskrift for 

Snåsa Historielag og i årbøkene for 

Namdal og Nord-Trøndelag historielag. 

WIKI WIKI WIKI WIKI WIKI WIKI WIKI 

Dugnad! 17. maiminnesmerker 

som kan ha relevans for saken, og slik får man et 

nettbasert leksikon som stadig er under utvikling. 

Her finner man også likesinnede man kan diskutere 

og utveksle erfaringer med. 

La oss dette året ta en skikkelig dugnad på å registrere 

våre lokale, men også i stor grad nasjonale 

minnesmerker! Lokalhistorisk magasin vil følge 

denne saken, og presentere historier og bilder fra 

wikien i jubileumsåret. 

Registrer deg som bruker på www.lokalhistoriewiki.no! 

Om det er første gang du prøver deg på en 

wiki, er det lurt å klikke seg inn på nybegynnerbrosjyren 

(øverst i skjermbildet). Ikke mist motet om det 

går litt i ball i begynnelsen! Du vil bli vist på rett vei 

av administratorer på wikien som følger med når det 

melder seg nye brukere og nye artikler. Ta gjerne 

også direkte kontakt med NLI: nli@lokalhistorie.no.

I IMMIGRANTENES FOTSPOR 

Norsk-amerikansk historie på nært hold 

Dato: 12. mai til 23. mai 2013 

Varighet: 12 dager 

På denne turen følger vi i immigrantenes fotspor, med spesiell 

fokus på de aller første nordmennene som kom til USA i 1825. 

Ekspertguide på turen er Liv Marit Haakenstad, som har skrevet 

flere bøker om utvandringen fra Norge. Turen starter i New York 

og går så til Albany, vi følger langs Erie-kanalen til den Amerikanske 

siden av Niagara Falls. Videre til Cleveland og Chicago, der 

vi feirer 17. mai. Stor 17. mai-parade vil vi oppleve i Stoughton i 

Wisconsin på vei til Minneapolis. 

Høydepunkter 

s New York – besøk til Ellis Island og bydelen Brooklyn 

s Niagara Falls – verdenskjent fossefall 

s Chicago – USAs tredje største by, 17. mai-konsert 

s Stougthon – 17. mai-festival 

s Minneapolis – norsk-amerikansk storby, USAs største 

shoppingsenter 

Inkluderer 

s Fly Oslo-New York, Minneapolis-Oslo 

s Hotell inkl. frokost 

s Norsk reiseleder og ekspertguide 

s Norsk lokalguide i New York, Chicago og Minneapolis 

Pris kr 22 900 

Pris pr. person i dobbeltrom kr 22 900 

Tillegg for enkeltrom kr 6 800 

Tilslutningsbillett utenfor Gardermoen kommer i tillegg 

BESTILL TUR 

overseas travel 

Amerikabussen 

7070 Bosberg 

+47 988 33 720 

post@amerikabussen.no 

Denne turen tilbyr 

vi i samarbeid med 

NorAm Tours. 

Lik oss på Facebook facebook.com/Amerikabussen 

www.amerikabussen.no 

*Med forbehold om endringer 

Vi skreddersyr turer for grupper 

La oss planlegge turen for deg! Amerikabussen og Overseas Travel skreddesyr turer til USA og Sør 

Amerika for større og mindre grupper. Ta kontakt for turforslag og priser. 

telefon: +47 988 33 720 | e-post: post@amerikabussen.no | www.amerikabussen.no 

fb.com/vectorise 

31 



32 



Folkevandring på Krigsminnestien 

av Ole Jakob Bråten 

Den offisielle opninga av Krigsminnestien søndag 30. september 

2012 blei ei verdig og interessant markering for dei 160 

som tok turen inn til Sjølvskottjenna. Folk i alle aldrar strøymde 

på i lang rekke både frå Torbjørnsli innanfor Kleivvann 

og frå Marksettjenna. Resultatet blei ein godt merka 

og oppgått sti som nå kan brukast av historieinteresserte 

turfolk. 

Inne ved Sjølvskottjenna samla folk seg i lia 

tett som i eit fuglefjell. Der fekk vi med oss 

historia om flysleppet frå England som blei 

tatt i mot her av Milorg i Gjerstad for nøyaktig 

68 år sidan, den 30. september 1944. 

Ordførar Kjell Trygve Grunnsvoll starta feiringa 

ved å minne om den viktige innsatsen for fred 

og fridom som desse unge karane la ned i denne utrygge 

tida for landet vårt. Han uttrykte stor respekt for arbeidet til 

heimefronten i Gjerstad. Etterpå avduka han det nye minnesmerket 

over flysleppet og vi song nasjonalsongen. Minnesmerket 

består av en bronseplakett laga av Svein Brekka. Plaketten 

er festa rett på fjellet og viser sleppgjengen med fly og fallskjermar. 

Det er også satt opp ei informasjonstavle på staden. 

Ole Jørn Alfsen heldt eit interessant foredrag om flysleppa 

som kom frå England i store Short Stirling bombefly. Han 

hadde sjølv vore i kontakt med Bill Stoneman, som var haleskyttar 

på flyet som deltok i sleppet her på Sundsmyrane. For 

nokre år sidan blei det til stor glede for leiaren av sleppgjengen 

Nicolay Aasbø, formidla kontakt med haleskyttar Stonemann. 

Vi fekk høyre om utfordringa dei hadde med flyging i måneskinn 

over ukjent landskap fram til slepplassen, utan å bli oppdaga 

av dei tyske nattjagarane. Alfsen framheva innsatsen til 

Nicolay Aasbø, som leia operasjonen 

på ein framifrå måte og sørgde 

for at sleppet blei gøymt 

vekk i god tid før 

tyskarane oppdaga 

staden. 

Jens Jacob Aasbø 

trollbatt forsamlinga 

da han fortalde om 

sin familie som var 

sterkt engasjert i illegalt 

arbeid under krigen. Alle 

visste at noko føregjekk, men ingen 

spurde. I gangen heime stod det alltid ein 

fullpakka ryggsekk. Både far, bestefar og onklar var med og 

tok i mot flysleppet. Fleire gonger blei det meldt flyslepp, og 

Anders Trydal måtte lyge for sin sytten år gamle kjæraste Solveig 

og springe på skogen. 

Særmeldinga frå London radio kom 30. september og Nikolay, 

Jacob og Jens Aasbø, Jacob Trydal, Tengel Haugen og Finn Kveim 

la på sprang inn til Sundsmyrane. Snart hang 24 fallskjermar og 

lyste opp i måneskinnet. Heile seks tonn med våpen og utstyr blei 

samla saman og gøymd i helleren ovanfor Sjølvskottjenna. Dei 

neste nettane blei fleire med på å bære tunge bører til nye gøymestader, 

og fordelt til Milorg i Åmli, Gjerstad og Akland.

Førre sida: Svein Brekka og Steffen Blesvik monterer minnesmerket. 

Foto: Jostein Vestøl. Over: Nicolay Aasbø (1923—2011) ved slippstedet 

på Sundsmyra. Bildet blei tatt i 2002. Nedst: Mange tok turen til 

avdukinga av minnesmerket. Foto: Jostein Vestøl. 

Dei frammøtte fekk sjå ei Lee-Enfild rifle som var komme 

med flysleppet her inne, og ein fallskjerm frå eit tilsvarande fly 

som styrta ved Vierli. Ennå ligg det restar av containerar ved 

Sjølvskottjenna og emballasje av finer oppe i helleren. Dette må 

få ligge urørt til minne om ei tid då unge menneske med livet 

som innsats kjempa ein viktig kamp for vår fridom. 

Takk til alle som har rydda sti og stelt til dette fine arrangementet, 

som var eit godt samarbeid mellom Havrefjell Turlag 

og Gjerstad Historielag. Ein spesiell takk til Jostein Vestøl, som 

har vore drivkrafta og har lagt ned svært mykje arbeid til glede 

for alle som nå kan gå denne godt merka løypa inn til dette 

spesielle krigsminnesmerket. 

Ole Jakob Bråten (f. 1961) er leder i Havrefjell turlag og 

medlem i Gjerstad historielag 

Til minne om hjemmestyrkene 

i Norge 1940–1945 

Det engelske flyvåpenet utførte de fleste slippoppdragene 

til Norge under krigen. av i alt 1241 

forsøkte flyslipp var det bare 717 som var vellykket. 

Hjemmestyrkene i Norge mottok rundt 12500 kontainere 

og 3000 pakker. Totalt ble 2 500 tonn med 

våpen og utstyr levert. 

Til sammen var 40 –50 mann lokalt engasjerte 

i motstandskampen med kontakt til grupper i 

Mykland, Akland, Åmli og Treungen. I 2000 fikk 20 

gjenlevende milorg karer i Gjerstad sin velfortjente 

deltagermedalje fra Forsvaret for sin innsats i 

frigjøringen av Norge. 

Flysleppet i Gjerstad 

Det historiske flysleppet var her på Sundsmyrene 

seint på kvelden 30. september 1944. etter uker 

med trening og god organisering mottok Finn Kveim, 

Nikolay, Jacob og Jens aasbø, Jacob Trydal og 

Tengel Haugen 24 fallskjermer med kontainere fulle 

av utstyr. De brukte 12 timer på å samle sammen 

seks tonn med våpen, ammunisjon, sprengstoff, 

håndgranater og sabotasjemateriell. Først ble 

utstyret gjemt under Helleren like opp i lia her. 

Seinere ble det fordelt og fraktet videre. 

Både anders Trydal og Haakon aasbø hjalp til 

med å bære en del av slippet over til en heller i 

Styggdal ved Øygardslia. Flere hjalp til med bæring 

fram til Haugsaga ved Kleivvassvegen. Der hentet 

Haakon ausland utstyr med lastebil. Jacob eikanger 

fra kompani Linge og Sverre Kløvfjell fraktet mye 

utstyr med hest via Felle til Åmli. 

Restene etter ett par kontainere ser vi i 

vannkanten her, mens resten ble senket i tjenna. 

modellen til minnesmerket her er laget av Svein 

Brekka og støpt i bronsje av Jan Hagland, mandal 

Kunststøperi. 

Takk for heltemodig innsats for ett fritt og selvstendig 

Norge! 

33 



34 



Flyslippet 

i Gjerstad 30. september 1944 

av Ole Jørn alfsen 

Flyslippet i 1944 var et såkalt spesialoppdrag 

fra England. Målet var å levere 

våpen, radioutstyr og annet materiell til 

hjemmefronten. 

I begynnelsen av krigen ble slike oppdrag 

foretatt med fiskeskøyter, men på grunn 

av store tap ble denne trafikken innstilt 

av myndighetene. I 1941 begynte man å 

bruke fly, og det var faktisk Winston 

Churchill selv som var en pådriver for de 

såkalte SOE-operasjonene. Det var det 

engelske flyvåpenet, RAF, som utførte 

de fleste slippoppdragene til Norge. Oppgaven 

var å iverksette hemmelige operasjoner 

bak fiendens rygg i okkuperte 

områder. 

Det tok imidlertid tid før det ble fart i 

leveringene til Norge, men da slippene endelig 

kom var det så det virkelig monnet. 

Krevende oppdrag 

Men det var ingen lett oppgave å fly med 

slipp til Norge. De høye fjellområdene 

vanskeliggjorde lavtflygning. Og dårlig 

vær, som ikke kunne forutsis nøyaktig, 

var årsaken til at mange flygninger ble 

oppgitt. I tillegg kunne de tyske nattjagerne, 

som var stasjonert på Kjevik, 

dukke opp når som helst. 

En oversikt over hele Norge viser 

nærmere 1250 flytokt. Om lag 600 

slipplasser var forberedt for mottak, men 

bare 345 av disse mottok slipp. Samlet 

ble det gjennomført over 700 vellykkede 

slipp, de aller fleste i 1944 og i 1945. 

Slippet i Gjerstad 

Et av disse vellykkede flyslippa var altså 

her på Sundsmyra i Gjerstad. Vi kan bare 

tenke oss hvordan det var da det store 

flyet kom i lav høyde og slapp tilsammen 

24 fallskjermer som dalte ned i området. 

Til sammen seks tonn med våpen og 

utstyr ble tatt imot av slippgjengen. De 

brukte i alt 12 timer på å pakke ut fra 

konteinerne og gjemme alt under en helle 

ved Sjølskottjenna. Et imponerende 

stykke arbeid, som det er vanskelig for 

oss i dag å forstå omfanget av. 

Etter selve slippet ble alt av spor fjernet. 

Blant annet ble tomme konteinere 

senket i Sjølskottjenna. Etterhvert ble utstyret 

flyttet til andre steder. 

God planlegging 

Alt dette klarte altså slippgjengen å gjennomføre 

uten at tyskerne oppdaget noe 

som helst de første dagene. Det må jo bety 

at slippgjengen i Gjerstad må ha planlagt 

denne opppgaven utrolig godt. Jeg vet at 

de hadde en veiledning som de måtte 

følge til punkt og prikke. Spesielt viktig 

var valget av slipplassen, som måtte ligge 

høyt og fritt. Slik sett var Sundsmyra et 

perfekt sted å ta imot slippet. 

Det eneste som var litt dramatisk, var 

da flygerne fikk øye på to lysglimt fra 

noen som fiska oppe ved Hekkentjenn. 

Flygerne må ha trodd at det var lys fra 

slippgjengen, og fiskerne holdt visstnok på 

å bli rent i senk av flyet. Heldigvis ble kursen 

endret og satt mot det riktige stedet. 

Jeg har selv vært i kontakt med en av 

de syv flygerne som var med å forsyne 

slippgjengen her i Gjerstad. Han heter 

Bill Stoneman og var med som haleskytter 

da flyet slapp lasta her i 1944. Han 

fortalte at slippoppdragene til Norge var 

spesielt farlige på grunn av de høye fjellområdene 

og at de tyske nattjagerne 

kunne dukke opp når som helst. Stoneman 

skrøyt veldig av kapteinen ombord, 

George Watson. Han skal ha vært en 

meget dyktig pilot. Watson fikk litt senere 

flere spesielle utmerkelser. Dessverre 

ble han tatt til fange av tyskerne og 

døde i fengsel i februar 1945. 

En annen ombord, navigatør Peter 

Grove, får også mye skryt av haleskytter 

Stoneman. Han mente at han kunne 

takke navigatøren for at slippoppdraget i 

Gjerstad ble vellykket og at han hadde 

overlevd krigen. Stoneman var 77 år 

gammel i 2000. Da ble det også formidlet 

kontakt mellom Stoneman og Nicolay 

Aasbø. Det husker jeg Nicolay satte veldig 

stor pris på. 

Den lokale helten 

Det var Nicolay Aasbø som hadde kommandoen 

over slippet. For meg var han en

stor helt, en person som jeg virkelig så opp til. For noen år siden 

tok han meg med hit til Sundsmyra, hvor han fortalte om slippet. 

Det er nesten litt synd at han ikke fikk oppleve denne dagen. 

Etter at slipplassen ble oppdaget satte tyskerne inn en intens 

jakt på heimfrontkarene i Gjerstad. Faktisk måtte Nicolay holde 

seg i skjul i flere måneder etter at flyslippet var vel i havn. Han 

oppholdt seg på forskjellige steder i Gjerstad og Vegårshei for ikke 

å bli tatt. Nikolay har fortalt at han ikke kunne føle seg sikker noe 

sted. Det siste krigsåret overnattet han ikke hjemme en eneste natt. 

I et intervju i 2000 spurte jeg Nicolay hvordan han klarte å 

unngå tyskerne i ett helt år. Da svarte han følgende: 

– Jeg hadde utrolig flaks. Da jeg ble innkalt til arbeidstjeneste 

på Simonstad våget jeg rett og slett å ikke møte opp. Merkelig 

nok ble jeg ikke etterlyst. Årsaken til det tror jeg må være 

at norske sabotører hadde sprengt i stykker et arkiv i Oslo i 

1944. Takket være denne sabotasje-aksjonen ble det rot i papirene, 

sa han. 

Dette viser jo hvor viktig disse sabotasjeaksjonene var. Så 

vidt jeg vet var det Max Manus og Gunnar Sønsteby som sto 

bak disse. (Aksjonen skildres både i bøkene som Max Manus 

skrev, og i filmen Max Manus fra 2008. red. anm) 

På spørsmålet om hvordan Nicolay kom seg frem fra gård til 

gård, fortalte han følgende: 

– Rett før julen 1944 fikk jeg tilsendt et par ski med stålkanter 

og to soveposer fra den sentrale ledelsen i Milorg. Disse 

terrengskia kom godt med da det var mye skare om vinteren. 

Ellers var det å løpe mye. I intervjuet innrømmet han også at 

han fikk trent utrolig mye på denne tiden. 

Han var forøvrig en svært allsidig idrettsutøver. Nicolay 

drev både med ski og friidrett. Han var faktisk dobbelt norgesmester 

i lengde uten tilløp, med en personlig rekord på 3,39 m. 

Dessuten var han med på landslaget i friidrett i 1948. Man kan 

jo måle opp 3,39 bare for å se hvor langt det er. Det er utrolig 

lang – og imponerende. 

Jeg spurte ham også om hvordan det var å være leder for 

slippgjengen i 1944, og han fortalte at det var en samarbeidsvillig 

gjeng som ønsket å kjempe for Norge og friheten. – Vi fungerte 

som et team, sa han. 

I 2000 fikk Nikolay og 20 andre milorg-karer fra Gjerstad overrekt 

en velfortjent deltagermedalje fra Forsvaret for deres innsats 

under krigen. 

Den andre milorglederen 

i Gjerstad, 

Finn Kveim, 

kom seg etterhvert 

over til Sverige. 

Men kom tilbake til 

Norge 8. mai 1945. 

Short Stirling 

Til slutt litt om 

flyet som ble brukt 

i denne slippoperasjonen. 

Flyet var 

av typen Short 

Stirling. Dette var 

faktisk det største 

bombeflyet som 

engelskmennene 

hadde under 

krigen. Etterhvert 

ble flyet bygd om 

og brukt som 

transportfly i 

slippoperasjoner. I 

størrelse kan det 

sammenlignes 

med et moderne Hercules-fly. Det hadde et vingespenn på over 

30 meter og veide med full last omkring 30 tonn. Det hadde fire 

såkalte stjernemotorer, hver på 1650 hk. Hastigheten var på ca 

450 km/t. 

Som dere skjønner var ikke farten så stor til å være et fly. Da 

er det lett å skjønne at et slikt oppdrag tok svært lang tid. Det 

kunne faktisk ta hele 10 timer fra take off til de var tilbake i 

England igjen. 

Det ble i alt produsert 2500 fly av typen Short Stirling. 

Mange gikk tapt under krigen. Bare i vårt fylke ble tre fly av 

denne typen skutt ned av tyske nattjagere. Et av dem var flyet 

som styrtet ved Vierli i Vegårshei kommune natt til 31. mars 

1945. Til tross for at mange vrak er funnet de siste åra, finnes 

det idag ikke et eneste bevart eksemplar igjen. 

Som en avlutning er det viktig å få med at slippgjengens arbeid 

spilte en stor rolle i oppbygningen av gruppene. 40–50 

mann ble engasjert i Gjerstad. I tillegg var laget på Akland 

vokst til 10 mann. Det er ingen tvil om at gutta med stengun og 

nikkers mestret sine oppgaver i forbindelse med dette flyslippet. 

Venstre: Flight Lieutenant Jim Marshall i cockpiten på en Short Stirling. Sammen med sitt mannskap fløy han 25 tokt, 

for det meste med slipp til hjemmefronten i det okkuperte Europa, Norge innbefattet. Kilde: "Luftkrigens minnesmerker" 

av Stein Vyrje. Høyre: Bill Stonemann, haleskytter i flyet da slippgjengen i Gjerstad tok imot forsyningene i 1944. 

Flyet på forrige side, er et Short Stirling av samme type som det som forsynte slippgjengen i Gjerstad. Kilde de to siste 

fotoene: «De kom om natten» av Ole Jørn Alfsen. 

Ole Jørn Alfsen (f. 1966) er medlem i Søndeled og Risør historielag. 

Artikkelen bygger på hans kåseri fra avdukingen av minneplaketten. 

35 



36 



Hordaland sogelag i vesterveg 2012 

Blant vikinger og whiskey i Skottland 

mikal Heldal 

I år 793 kom det vikingar til Lindisfarne, 

eller Holy Island rett utfor kysten av 

Northumberland i det nordaustlege 

England. Vikingane plyndra klosteret 

som vart skipa kring år 635 av St. Aidan 

frå Iona. St Aiden var vel irsk av opphav 

– og frå den tida då det var stor eksport 

av heilage menn frå Irland. Men dette 

vikingraidet i år 793 vert rekna som 

starten på vikingtida – og klosteret vart 

fråflytta for ei tid, men seinare bygd 

oppatt. Mykje stein frå klosteret vart 

nytta til å byggja Lindisfarne Castle på 

1600-talet. Denne borga står på ein fjellknaus 

som stig opp frå slettelandet som 

utgjer øya. Ved lågvatn låg vegen open ut 

til øya og biltrafikken må retta seg etter 

tidevatnet – men det har dei om lag 170 

øybuarane god kontroll på. 

Dette var litt av den soga som møtte 

hordalendingar på sogetur i vesterveg 

denne sommaren, den sjuande turen mot 

vest arrangert av Hordaland sogelag. Me 

var 16 som tok del i turen, som hadde 

Edinburgh og Dundee som 

utgangspunkt for dagsturar 

i området. 

Der er så mange band 

som knyter Hordaland til 

desse områda i vest og 

nokre av dei linene var tema 

for turen. Eit område var det som har 

vorte kalla Skottehandelen. Eit handelssamkvem 

som i særleg grad var knytt til 

Hordaland og Ryfylke og med trelast 

som hovudinnhald, men så mykje meir 

– som vevnad og rokkar frå vest til bjelkar 

og never frå aust. Økonomisk viktig 

samhandel gjennom hundreåra fram til 

om lag 1870. Kultur og folk vart ein del 

av dette samkvemet. Det vitnar Anders 

Mowatt og hans ætt om – Mowatt frå 

Skottland eigna til seg eit stort jordegods 

på vestlandet, som seinare vart grunnlaget 

for baroniet i Rosendal. Handelen 

hadde to viktige knutepunkt i Skottland 

– Edinburgh (Leith) og Dundee, men få 

spor att å finna frå norskehandelen i 

desse byane. 

Attende til Anders Mowatt – han vart 

gift med Else Tronds – eldste dotter til 

Kristoffer Rustung. Rustung hadde 7 

Landsmøtet 

Dette året vert det lagt opp til eit 

møte over to dagar, og då med eit 

noko strammare program enn tidlegare 

år. Dette møteopplegget vil redusera 

kostnadene både for Landslaget og 

for lokallaga, og det er vår von at 

mange vil koma til Rosendal dei to 

landsmøtedagane. møtet vert halde 

på Rosendal fjordhotel – der det er ei 

pakkeløysing for møtedeltakarar. elles 

er det andre overnattingsstader sentralt 

i Rosendal i ulike prisklassar. Sjå 

nærmare informasjon på http://rosendal.net/overnatting-seng-og-mat/.

Førre sida: Historielaget 

besøkte 

Lindisfarne kloster 

og borg, og dessuten 

whiskeybrenneriet 

Edradour. Høgre: 

Turdeltagerne ved 

Edinburgh slott. 

Lengst til høgre: 

Axel Mowat tilhøyrde 

ei adelsslekt frå 

Orknøyane og Skottland. 

Bestefaren 

hans, Patrick, slo seg 

ned i Sunnhordland 

på 1500-talet. 

døtre og ei av dei – Anna (Skottefrua) 

kom inn i skotsk historie på eit vis. Ei 

truloving med Jarlen av Bothwell – 

James Hepburn – vart broten etter eit 

opphald i Holland. Hepburn tok lettare 

på slike saker enn det Anna Rustung 

gjorde. Jarlen av Bothwell var ein foretaksom 

kar, men då han sprengde gemalen 

til Maria Stuart til himmels med ei 

krutladning, for så å gifta seg med enkedronninga, 

ja då hadde skottane fått nok. 

Han vart jaga frå landet og forfølgd til 

Orknøyane og vidare til Shetland. Han 

vart redda av ein storm som førte til at 

han seinare rek til lands på vestlandskysten, 

og vart teken hand om av eit dansknorsk 

krigsskip og i første omgang ført 

til Bergen. Der møtte Anna Rustung opp 

og kravde han til rekneskap for brotne 

løfter. Han fekk opphald i dansk fangenskap 

til han døydde på Dragsholm slott i 

om lag 1578. Sist eg vitja Dragsholm slott 

2013 i Rosendal 

hadde dei gjort jarlen til ei halmdokke i 

den heller utriveleige fangekjellaren. Me 

fekk med oss Hepburn sitt slott Hailes 

Castle og borga Dunbar som var i fokus 

då Bothwell og Maria Stuart gifta seg. 

Ruinar begge stader, men me kom nærare 

historia. Ei takk til Reidar Bringedal 

som delte mykje kunnskap om skottefrua 

med oss. 

Elles fekk me høve til å sjå oss om i 

Edinburgh og Nasjonalmuseet, der kan 

ein bruka mykje tid. Edinburgh Castle er 

velkjend for sitt Military Tattoo, men 

borga rommar og mykje historie og er 

ein turistmagnet. På tur opp mot det 

skotske høglandet fekk me med oss Balmoral 

Castle der den britiske kongefamilien 

har sine årlege samlingar. Ikkje noko 

særleg til stad etter mi meining. 

Mat og drikke var på programmet, 

whiskybrenneri er vel obligatorisk på ein 

slik tur, og for oss gjekk turen til Edra- 

Programmet er lagt opp slik at opninga vert laurdag 1. juni 

kl. 12.30, og det meste av dagen er sett av til landsmøteforhandlingar 

og orientering om minneinnsamlinga. Sundag 

2. juni vert det kulturvandring i Rosendal, føredrag om 

Halsnøyklosteret og om rettskipnaden i Sunnhordland i 

mellomalderen. Programmer vert avslutta om lag kl. 15.30. 

Reisande til Rosendal kan ta snøggbåt frå Flesland. For 

prisar og rutetider sjå http://www.visitbergen.com/no/ 

Produkt/?TLp=235021. elles skal det koma meir reiseinformasjon 

på Landslaget sine nettsider og på Facebook. 

Så er det å vona at mange vil ta del i landsmøtet i 2013 – 

velkomne til Rosendal i juni! 

Førre sida: Kvinnherad kyrkje. Høgre: Rosendal baroni. Begger foto: 

Kåre Eik. Rosene. Foto: Johann Jaritz, WM Commons, cc-by-sa. 

dour distillery – det minste i Skottland 

med dagsproduksjon på om lag 70 L. 

Velsmakande og god drikke dei laga der! 

Og så var det haggis – på hotellet i 

Dundee var haggis på frukostmenyen, og 

nokre (særs) få av oss gjekk styrkte ut i 

det skotske samfunnet etter ein slik kulinarisk 

start på dagen. 

Mikal Heldal er leder i Tysnes sogelag, 

nestleder i Hordaland sogelag og varamedlem 

i LLHs styre. 

37 



38 



Siv Randi Kolstad — ny medarbeider i LLH 

Det blir mye korps! 

av audhild Brødreskift 

– Æ e bon’ frå Namdalseid! Det er Siv Randi Kolstads umiddelbare 

reaksjon når vi ber om å få presentere vår nye medarbeider. 

Av og til kan det være en stor fordel å ha brukt en høygaffel, 

og ikke bare sitte med teoretiske kunnskaper om norsk 

landbruk. Med solide røtter fra heimgården på Namdalseid og 

trygg forankring i egen lokalhistorie, var Siv Randi et naturlig 

valg da Minneinnsamlingen hadde behov for en 

prosjektmed arbeider. 

Siv Randi ble ferdig med hovedfag i historie i 1996, med en 

lokalhistorisk oppgave om husmannsvesenet på Namdalseid i 

Nord-Trøndelag. – Jeg interesser meg for historien om vanlige 

folks vanlige liv, forteller hun. Jeg er selv “vanlige folk”! Som 

historielagsmedlem og med oppvekst i et vanlig bygdesamfunn 

føler jeg at jeg kan være et bindeledd mellom amatørhistorikeren 

og fagmiljøene. Bakgrunnen min kan forhåpentligvis være 

en god ballast i denne jobben. Interessen for lokalhistorie ble 

først vekket da hun begynte på historie grunnfag i 1990 og fikk 

den kjente lokalhistorikeren og minneinnsamleren Dagfinn 

Slettan som foreleser. – Han åpnet øynene mine for hvor viktig 

minner er som kildemateriale, og jeg har stor respekt for det 

arbeidet han gjorde på dette området. 

Lokalhistorie er den mest populære historieformen i landet, 

og Siv Randi mener den burde ha fått en enda større plass i 

skolen. Hun har selv jobbet litt i skoleverket, men for det meste 

som oppdragshistoriker. – For meg er begge kjønns historie 

like viktig, og det er ikke tilfeldig at to av de største oppdragene 

mine er rettet mot kvinner og historie. Namdalseid kommune 

var oppdragiver for nettsida Kvinnespor.no, hvor arbeidet besto 

i å fortelle historien til kvinner fra Namdalseid gjennom bilder 

som var samlet inn av Kulturminnelaget. 

Det andre prosjektet er matboka Det smaker av tradisjon fra 

Landbruksforlaget/Tun forlag. Sør-Trøndelag bygdekvinnelag 

sto bak prosjektet, hvor Siv Randi reiste rundt i hele Sør-Trøndelag 

og besøkte bygdekvinnelagene for å få vite mer om tradisjonsmat 

fra hvert enkelt distrikt. – Da var det spesielt godt å ha 

min egen bakgrunn og lokalhistorie i bunnen. Det er for eksempel 

mange måter å koke gomme på, og når du har egne erfaringer 

og bakgrunnskunnskap er det lettere å få folk til å fortelle, 

og å vite hva man snakker om. Siv Randi har i tillegg jobber for 

både Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag Fylkeskommuner. 

På det personlige plan er Siv Randi gift og har tre barn på 13, 

10 og 5. Mannen Bjørn-Einar er fra Alta, og annenhver sommer 

tilbringes der. På fritida er det stort sett én ting som gjelder: 

Korps! De to eldste spiller klarinett og kornett, mens minstemann 

har planer om å begynne på slagverk. Og her har Siv 

Randi enda et par jobber: hun er aspirantassistent i Ranheim 

skolekorps, som på grunn av stor rekruttering hadde behov for 

to instruktører, og instruktør for en treblåsgruppe i korpset en 

dag i uka. 

Selv spiller hun klarinett i Ranheim veterankorps. – Veterankorpset 

er en fin mulighet for folk som vil spille, men ikke 

ønsker hardkjøret opp mot konkurranser og andre mer formelle 

opptredener, forteller hun. – Jeg liker korpsbevegelsen fordi 

den ikke har noen reservebenk, og på grunn av den gode miksen 

mellom forskjellige aldersgrupper. Det er mange engasjerte 

foreldre her som også trives i hverandres selskap. I Ranheim 

skolemusikkorps har vi egen vaffelkomite som sørger for at det 

blir felles vaffelpause for barn og voksne en gang i uka. Miljøet 

er godt, og som sagt: ALLE kan være med, og du får venner 

som er både større og mindre enn deg! 

Det blir mye korps, innrømmer Siv Randi, men bedyrer at det 

bare er moro. Og som småbarnsmor innrømmer hun at det går 

med en del tid til taxikjøring. – Skulle jeg gjort noe annet eller 

mer kunne vært artig å ri på litt mer fast basis, legger hun til. 

Siv Randi skal ikke bare jobbe med minneprosjektet. I forbindelse 

med at mangeårig generalsekretær i Landslaget og redaksjonssekretær 

i Heimen Jostein Molde nå takker av, skal 

hun også ta over som redaksjonssekretær for Heimen. – Her er 

det mye nytt å sette seg inn i, men Jostein har gitt god opplæring! 

Det skal bli spennende å arbeide med Heimen, og selv om 

jeg ikke ser for meg de store endringene i bladet, vil jeg nok

minneinnsamlinga 

Samarbeidspartnerne i prosjektet 

er LLH, DIS, Norsk 

Folkeminnelag. Institutt for historie 

og klassiske fag på NTNU. 

Institutt for Kulturstudium og 

orientalske språk ved UiO. Norsk 

etnologisk granskning. Norsk 

folkemuseum, og NLI. 

andre kontakter: 

Hans.Nissen@ntnu.no og DIS, 

epost@disnorge.no. 

Høyre over: Kvinner som skraper ei møssmørgryte. 

Foto: Kvinnespor.no. Under: Ranheim 

skolemusikkorps spiller i 17. maitoget. Foto: 

privat.Forrige side: Siv Randi Kolstad på plass 

som ny medarbeider i LLH. Foto: Hans Nissen. 

sikkert etter hvert sette mitt preg på utgivelsene. 

Slik vil det nok være for en hver 

som jobber med publikasjoner. Men akkurat 

nå føles det som om Jostein er Heimen 

– han er Mr. Heimen så å si – og jeg 

nærmer meg arbeidet med stor ærefrykt! 

Norsk Kulturråd har bevilget penger til 

utvikling av en egen nettside for bladet, 

og dette er også en del av det Siv Randi 

vil få under sitt ansvarsområde. 

Men først og fremst er det Minneinnsamlinga 

det gjelder. Her skal hun være 

med å administrere innsamlinga og være 

kontaktperson opp mot historielagene. – 

Jeg føler vi har kommet godt i gang, sier 

Siv Randi. Vi har fått ut informasjon til 

lagene og til kulturetatene i alle kommunene 

i landet. I tillegg har vi sendt ut brosjyrer 

til samtlige pensjonistlag. Flere 

har etterlyst brosjyren, og vi har fått 

mange positive tilbakemeldinger. En del 

lag har også bedt om å få brosjyrer som 

de kan sende ut til sine medlemmer. De 

første minnene har allerede begynt å 

komme inn, og her er det mye spennende 

og interessant lesning! 

Herved oppfordrer vi interesserte til å 

sende inn bidrag til Minneinnsamlingen, 

og til å ta kontakt med vår nye medarbeider 

hvis man har spørsmål eller ønsker 

brosjyre. Siv Randi kan nåes på tlf. 997 

12 680, eller ved å sende en e-post til Siv. 

Kolstad@hf.ntnu.no 

Man kan også sende brev til Landslaget 

for lokalhistorie v. Siv Randi Kolstad, 

Institutt for historie og klassiske 

fag, NTNU, 7491 Trondheim. 

Sund på Søre Sotra, band I /Arvid Skogseth og Frode 

Fyllingsnes. Sund kommune. 2012. 650 s. kr. 500,- 

Boka, som er ført i pennen av Arvid Skogesth og Frode 

Fyllingsnes, er en gårds- og slektshistorie fra Sund i 

Hordaland. Boka spenner fra 1500-tallet og fram til 

2012. Sund var tidligere et øy- og kystsamfunn der sjøen 

spilte en viktigere rolle enn den gjør i dag. Det ble også 

drevet jordbruk i dette samfunnet. I nyere tid er veier og 

broer kommet til. Sund har fått stor variasjon innen arbeidsliv, service- og 

kulturtilbud. Boka forteller hvordan forvandlingen fra det gamle fiske- og 

jordbrukssamfunnet til dagens samfunn har gått gradvis. Dette bindet handler 

om alle bosettingene på matrikkelgardene Tyssøyna, Bjelkar øyna, Bukken, 

Lerøyna, Sund preste gard, Nygård, Limavågen, Børnesvågen, Nedre Børnes, 

Øvre Børnes, Førde og Høyland. Boka inneholder rundt 800 bilder, som gir et 

variert og levende bilde av folk, arbeidsliv, dagligliv og endringer i landskapet. 

Kildene er svært spar somme fram til midten av 1500-tallet og bruks rekkene 

starter for de fleste der. Boka er et flott verk og et stort løft av en liten kommune. 

39 



40 



aud mikkelsen Tretvik 

Vedlikeheld lokalhistoria 

med rydningssaks og penn 

av audhild Brødreskift 

Sist, men ikkje minst i vår presentasjon 

av styremedlemmene for 2011–1013 er 

nestleiar i LLH, Aud Mikkelsen Tretvik. 

Aud er representant for Midt-Noreg, og 

er også leiar i Sør-Trøndelag Historielag. 

Ho kunne ha endt opp som møbelsnikkar, 

arkitekt eller journalist, men 

tilfeldigheiter, og kan hende nokre 

genar, førte ho inn i lokalhistorias spennande 

verd. 

– Eg er født i Horg i noverande Melhus 

kommune i 1954, byrjar Aud. Dei første 

barneåra budde eg hos morforeldra mine, 

Oline og Torolv Sunde, på Lundamo. 

Morfar var utdanna innafor sløyd og 

husflid og dreiv møbelverkstad. Foreldra 

hans igjen var svært aktive i samfunnslivet 

og har vore ei stor inspirasjonskjelde 

for meg. Dei var begge 

lærarar og var engasjert 

i politikk 

og organisasjonsliv. 

Oldefar 

min, 

Anders 

Sunde, var 

m.a. den 

som sto 

for innføring 

av 

nynorsk 

som opplæringsmål 

i den 

første 

kretsen i 

Sør- 

Trøndelag, 

Havdal i 

Rennebu. 

På mormor si side var det også folk 

som var aktive i kulturvernarbeid. Det 

var fleire lærarar inngifta i slekta, det var 

mye song og musikk, og det var også eit 

sterkt kristent engasjement. Alt i alt var 

det god grobotn for interesser i retning 

historie og kulturvern i dette oppvekstmiljøet. 

Først i vaksen alder vart eg kjent 

med farsslekta mi. Eg var godt i gang 

med hovudfag i historie da eg oppdaga at 

farfar min hadde vore svært engasjert i 

lokalhistorie. Han hadde vore med ved 

stiftinga av Gauldal historielag i 1924 og 

var ein aktiv skribent i årboka Gauldalsminne. 

Det fekk meg til å fundere litt ekstra 

over kva som er arv og kva som er 

miljø. 

Skolegang og utdanning 

Kva for utdanning har du? 

– Eg gjekk folkeskole og realskole på 

Melhus, og etter to år på realskolen gjekk 

eg rett over på gymnaset. Sidan eg var 

jente, låg det i korta at det måtte bli 

språklinje, sjølv om eg alltid hadde 

toppresultat i matematikk, og eg søkte 

meg til engelsklinja ved Trondheim katedralskole 

(Katta). I gymnasåra kom eg 

for alvor med i organisasjonsverksemd. 

Tidlegare hadde eg vore med litt i speidaren, 

men no vart eg engasjert i politikk, 

kom med i AUF og hadde tillitsverv lokalt. 

Vidare var eg med i skoleavisa på 

Katta, var redaksjonssekretær der. Eg 

likte å skrive og å teikne, og hadde tidlig 

i tenåra sett for meg enten å bli arkitekt 

eller journalist. Men sidan eg var veldig 

samfunnsinteressert, kunne nok yrkesvalet 

komme til å gå i andre retningar 

også. 

Da eg var ferdig med examen artium, 

ville eg byrje å studere, men eg levde 

med ei misoppfatning om at eg ikkje 

kunne få studielån før eg hadde tatt dei 

førebuande studiane (ex.phil.), så eg 

søkte jobbar for å kunne forsørgje meg 

sjølv mens eg studerte det første halve 

året. Eg søkte to jobbar, den eine på 

Statsarkivet i Trondheim, og den fekk eg. 

Eg hadde hatt sommarjobb på arkiv, 

Over: Aud likar seg godt på fjellet, helst 

utanom stigar og løyper. Ho tek også gjerne i 

eit tak med rydningssaksa for å halde kulturlandskapet 

ope. Venstre: Kråskapet er formgitt 

og produsert av morfaren til Aud, Torolv 

Sunde. Det har klar påverknad frå tradisjonshandverk. 

Torolv hadde gått toårig sløyd- og 

snikkarlinje ved Hjerleids husflidsskule på 

Dovre og gjekk seinare snikkarlinja ved Statens 

Husflidsskole på Blaker i Akershus. Begge 

foto: Privat. 

hadde gode karakterar i historie, og dessutan 

gjekk eg innom arkivet for å orientere 

meg om jobben og fekk helse på sjefen, 

daverande statsarkivar Alf Kiil. Til 

saman ga det utslaget til at eg fekk den 

utlyste jobben. 

Eg starta som kontorassistent ved 

Statsarkivet i Trondheim som 18-åring 

og byrja på ex.phil.-studiet ved sidan av. 

Eg fann jo ut etter kvart at eg kunne ha 

fått støtte frå Statens lånekasse frå første 

stund, men eg angrar ingenting på denne 

misforståinga. Åra ved arkivet var ei viktig 

læretid for meg. Tanken var at eg skulle 

halde fram med studia, men jobben tok

Venstre: Ein del av arbeidsstokken ved T. Sundes trevareindustri får servert kaffe i hagen. Aud på fanget til morfar, Torolv Sunde, og tanta, 

Astrid, ståande bak. Onklane Magne og Anders til høgre. Bildet trulig tatt i 1956. Høyre: T. Sundes trevareindustri vinteren 1968. Foto: privat. 

snart overhand. Det vart tilbod om mange 

prosjekt ved sidan av som tok mykje av 

fritida mi. I det heile fekk eg kjennskap 

til mange lokalhistoriske og andre forskingsprosjekt 

mens eg arbeidde ved arkivet. 

Kiil var dessutan ein sjef som 

hadde tillit til medarbeidarane sine, så eg 

fekk prøve meg på mange utfordrande arbeidsoppgåver 

under hans leiing. 

Etter tre år ved arkivet sa eg opp jobben 

min og byrja å studere på fulltid ved 

det som den gongen var Noregs lærarhøgskole, 

no NTNU, først samfunnsfag, 

så historie og tysk, deretter historie hovudfag. 

Under nesten heile hovudfagsløpet 

hadde eg studentassistentarbeid som 

var knytt til LLHs bibliotek. Etter mange 

års arbeid som historikar, m.a. forfattar 

av bygdebokverket Ålen og ålbyggen i tre 

bind, tok eg doktorgradsutdanning og 

disputerte i 2000 på ei avhandling om 

konflikthandtering i bygdesamfunnet på 

1700-talet. 

Spesielle hjertebarn 

Kva er etter din meining det mest spennande 

med lokalhistorisk arbeid? 

– For meg som har éin fot i kvar leir er 

koplinga mellom det offisielle og det frivillige 

i kulturvernet det mest spennande. 

Folk rundt i museums- og historielag 

har mye kunnskap både om den materielle 

og den immaterielle kulturarven lokalt, 

og mange er gode tradisjonsberarar. 

Dette er kompetanse som fellesskapet 

har behov for, og arbeidsinnsatsen i fri- 

villig regi er enorm. Denne har også fellesskapet 

behov for. (Dei anslaga som 

vart gjort i Frivilligheitsmeldinga over 

frivillig arbeidsinnsats er berre ein brøkdel 

av det den er i realiteten. Eg kan 

rekne opp like mange årsverk berre i Sør- 

Trøndelag som denne meldinga listar opp 

på landsbasis.) På den andre sida kan det 

mangle noko på det faglige, slik at det er 

behov for rådgivingstenester. Dette er eit 

hjertebarn for meg, å få bygd ut rådgivingstenester, 

gjerne på distrikts- eller 

regionbasis, og knytt opp mot avdelingar 

ved dei regionale musea. I Sør-Trøndelag 

Historielag arbeider vi aktivt med denne 

saka. 

Har du nokre særinteresser innafor 

lokalhistorie, noko du brenn spesielt for? 

– Her kan eg nemne to felt, og begge 

er nært knytt til det eg arbeider med profesjonelt 

som professor i kulturminneforvaltning 

ved NTNU. Det eine er bygningsvern 

og kulturlandskap, og det 

andre er immateriell kulturarv. Eg er 

opptatt av forholdet mellom natur og kultur, 

og har særlig interessert meg for 

jordbrukslandskap og seterlandskap. Det 

immaterielle er viktig oppi det heile, kva 

for praksisar og bruksmåtar som folk har 

hatt og som har vore med på å skape det 

vi ser i dag, og livsforteljingar frå den enkelte 

som fortel om korleis livet under 

skiftande forhold konkret har arta seg. 

Derfor er det minneinnsamlingsprosjektet 

som vi no er i gang med under leiing 

av Landslaget, «Mange stemmer frå 

levde liv», veldig spennande. Eg ser fram 

til å studere det materialet som her blir 

samla inn. 

Skjøtsel og bygningsvern 

Har du nokre hobbyar som du dyrkar på 

fritida, som kanskje ikkje har noko med 

lokalhistorie i det hele tatt? 

– Det er nok slik for meg at det faglige 

for ein stor del er ein livsstil. Organisasjonsarbeidet 

tar for det første ein god del 

av fritida. I tillegg til å vere nestleiar i 

Landslagets styre er eg leiar i Sør-Trøndelag 

Historielag, årboksredaktør og 

leiar for eit par komitear. Eg sit også i 

styret for NLI. Utover det syslar eg med 

mykje av det same om eg har ei ledig 

stund også. Eg er som sagt opptatt av 

bygningsvern og landskap og driv mye 

med vøling av gamle hus og landskapsskjøtsel 

på fritida. Eit yndlingsreiskap er 

rydningssaksa. Eg har rydda store areal 

for kratt og småskog dei seinare åra, og 

søkjer å halde kulturlandskapet ope der 

vi har tilhald oppe i fjellbandet. Vi vekslar 

mellom å vere på ein setervoll i Ålen 

og ein i Rennebu. Desse setervollane gir 

også fine muligheiter for fjellturar. Eg 

liker godt å streife rundt i skog og fjell 

utanom veg og sti, og eg må på minst eit 

par toppturar sommar og vinter. Å køyre 

på ski utanom løype i fjellbjørkeskogen 

er noko av det artigaste eg veit. Elles er 

eg glad i tekstilarbeid, særlig strikking, 

så det blir produsert ein god del klesplagg 

i løpet av eit år. 

41 



42 



– Eg har to døtrer, og dei er ein viktig del av livet mitt, fortel 

Aud. Det er 18 år mellom dei, og den eldste er etablert med 

mann og to søner. Dei to gutane kan eg naturligvis som bestemødrer 

flest ikkje få sett nok av. Det er artig og følgje med 

barna i utviklinga. Den yngste dottera mi er tidlig i tenåra. Det 

er godt å ha ein ungdom i huset, så får ein halde seg á jour med 

det som skjer, ikkje minst på den teknologiske fronten. Mannen 

min er arkitekt, og saman har vi stor interesse for arkitekturhistorie, 

bygningsvern og stadsutvikling. Vi bur i eit verneverdig 

hus teikna av Sverre Pedersen, og det søkjer vi å halde vedlike 

på ein fagmessig måte. Elles er det for oss slik at dei fleste turar 

får preg av å vere studieturar. 

Om Landslaget 

Kva synes du er det viktigaste for LLH som organisasjon i tida 

framover? 

– Det er viktig å sikre eit betre økonomisk fundament for 

den sentrale organisasjonen, men samstundes med at ein styrker 

det sentrale leddet, må ein styrke sambandet mellom nivåa 

i organisasjonen. Det er lokalt at verksemda går føre seg, så ein 

må vere medviten om kva som er rolla og funksjonen til dei 

ulike ledda i organisasjonen. Regionleddet som eg m.a. representerer 

som styreleiar i Sør-Trøndelag Historielag, er eit viktig 

bindeledd mellom lokallaga og mellom lokallaga og det sentrale 

leddet og sentrale styresmakter. Samstundes er det regionale 

leddet eit viktig kontaktpunkt inn mot regionale styresmakter 

og fagmiljø. I Sør-Trøndelag er vi godt fornøgd med 

tingenes tilstand. Fylkeslaget har god kontakt inn mot fylkes- 

Over: På benken utafor fabrikken. Aud (nr. 2 frå venstre) med tante, 

lillesøster og mormor. Bildet trulig tatt i 1961. Venstre: Aud og lillesøster 

Oddbjørg. Begge foto: Privat. 

kommune og musea i regionen og er involvert i ei rekke sentrale 

prosjekt. 

Det er Miljøverndepartementet som krev at organisasjonar 

som oss har ei strømlinjeforma oppbygging, med lokallag, regionlag 

og paraplyorganisasjon. Når dei krev det, meiner eg det 

må være naturlig at vi òg kan søkje middel over dette departementet, 

særskilt når det gjeld bygningsvern, som mange medlemslag 

har mykje arbeid med og ansvar for. Laga burde stille 

på linje med Fortidsminneforeningen når det gjeld tilskot til 

vedlikehald av bygningar, for våre lag forvaltar minst like stor 

bygningsmasse som dei. Slik kunne laga får pengar til nødvendige 

restaureringsprosjekt. 

Det er mykje som fungerer bra i Landslaget, synest Aud. – 

Eg er spesielt fornøgd med kor mykje vi får ut av lite middel. Da 

tenker eg spesielt på sekretariatet og på det arbeidet som blir 

gjort med dei få stillingane ein har. 

Både Magasinet og Heimen held høg standard og ein lærer 

mykje av stoffet. I Sør-Trøndelag Historielag er det stor entusiasme 

omkring Magasinet. Det blir delt ut til styremedlemmer i 

laga straks det kjem eit nytt nummer. 

Heimen er eit heilt anna blad med meir fokus på det historiefaglige. 

Eg synest det bør vere minst éin metodeartikkel i kvart 

nummer for på den måten å oppretthalde Heimens funksjon 

som vegleiar i lokalhistoria. Begge blada har viktige funksjonar 

på kvart sitt vis for å formidle historie, og gi motivasjon og 

kunnskap for alle dei med lokalhistorisk interesse. 

Eg skulle sjølvsagt ønske at vi fekk eit betre økonomisk fundament, 

og det er det vi jobbar for heile tida. Vi vil gjerne bli 

meir offensiv opp mot myndigheiter og meir synlige i organisasjonsvrimmelen. 

Samstundes er det viktig å hugse på at det er 

laga som er det sentrale for oss – det er dei vi skal tene! Mi 

meining er at sekretariatet er best tent med å liggje i tilknyting 

til eit fagmiljø, sånn som i dag. Ei samlokalisering med mange 

andre organisasjonar vil lett føre til at ein mister den verdifulle

kontakten med fagmiljø. At sekretariatet 

er lokalisert ein annan stad enn Oslo, 

sender også viktige signal til grasrota i 

lokalhistorierørsla og til samfunnet allment. 

Kontakt til stortingspolitikarar er i 

alle fall ikkje avhengig av lokalisering i 

hovudstaden. Men eg skulle ønskje at 

økonomien var litt betre. Auka rammer 

hadde gjort det enklare for styremedlemmer 

å delta på arrangement og møte som 

laga i den enkelte region held og slik sett 

fungere som bindeledd mellom det lokale 

og sentrale. No finst det ingen middel til 

slike formål, vervet er så frivillig som det 

kan få blitt.Eg trur mange av oss saknar 

muligheit til å reise meir omkring i vår 

eigen region og bli endra betre kjent med 

korleis dei enkelte medlemslaga jobbar, 

og kva for prosjekt dei held på med. 

Her har også region- og fylkeslaga ein 

viktig funksjon, meiner Aud. – Det er vi 

som skal være bindeleddet i organisasjonen, 

og eg synes Sør-Trøndelag Historielag 

har gode erfaringar på korleis fylkesleddet 

kan jobbe, både opp i mot LLH, 

men ikkje minst i forhold til laga. 

Sør-Trøndelag Historielag (STH) vart 

stifta i 2001 og organiserer omkring 4/5 

av kjente museums- og historielag i fylket. 

Som nemnt har STH god kontakt 

både mot fylkeskommune, museum og 

andre fagmiljø i fylket. Gjennom dei 

10–12 åra fylkeslaget har eksistert, har vi 

arrangert ei rekke kurs og seminar, ofte i 

samarbeid med aktuelle faginstansar på 

fylkesnivå. STH har også vore høyringsinstans 

i fylkeskommunale museums- og 

kulturminneplanar. Saman med Trøndelag 

folkemuseum utgir vi årboka Trønderveven. 

For tida er vi med på fleire 

store prosjekt. Gjennom to av lokallaga, 

Malvik og Skaun Historielag, er vi med 

på utprøving av ei web-basert løysing av 

Primus. I tilknyting til det deltok vi på 

opplæring i wikiteknologi i fjor haust. Vi 

er også involvert i arbeidet med å få etablert 

ein institusjon for lokal- og privatarkiv 

i regionen. Ikkje minst har vi engasjert 

oss for å få til rådgivingstenester ute 

i distrikta for museums- og historielag og 

andre aktørar. 

– Men det må gro nedanifrå, avsluttar 

Aud. Det er lokallaga som bør stå bak 

stiftinga av eit region- eller fylkeslag. 

Representantar frå lag som allereie er 

oppretta, kan gi tips og råd i oppbygginga 

av laget. Men ønsket og interessa må 

komme frå laga sjølve! 

Styret i Landslaget for lokalhistorie 

Styret i Landslaget 

for lokalhistorie 

består av representanter 

fra ulike 

deler av landet. 

Bakgrunnen for 

dette er at man 

lettere skal ha mulighet 

til å fremme 

lokale og regionale 

saker via "sin" 

styrerepresentant. 

Har du spørsmål 

eller saker du 

gjerne vil diskutere 

med styremedlemmet 

fra din region, 

er det bare å ta 

kontakt på telefon 

eller via e-post! 

Sekretariatet er 

selvfølgelig også 

tilgjengelig på 

tlf. 73 59 63 95 

eller e-post: 

hans.nissen@ 

ntnu.no. 

Leder: 

Beint Foss 

mob. 90850274 

beint@gpartner.no 

Valgområde: 

Vestfold, Telemark, aust-agder, Vest-agder 

Nestleder: 

aud mikkelsen Tretvik 

Tlf. 73937472 

aud.tretvik@ntnu.no 

Valgområde: 

møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord- 

Trøndelag 

Styremedlem: 

Harald Hvattum 

Tlf. 61334261 

harald.hvattum@hadelandshistorie.no 

Valgområde: 

Hedmark, Oppland, Buskerud 

Styremedlem: 

Marit Sofie Egeberg Krog 

mob. 93238990 

maekrog@yahoo.no 

Valgområde: 

Østfold, Oslo, akershus 

Styremedlem: 

elin myhre 

mob. 92857294 

elin.myhre@c2i.net 

Valgområde: 

Nordland, Troms, Finnmark 

Styremedlem: 

Jørg eirik Waula 

mob. 51582332 

jorg.eirik.waula@lyse.net 

Valgområde: 

Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane 

Styremedlem: 

Knut Sprauten 

Tlf. 22925139 

knut.sprauten@lokalhistorie.no 

NLI sin representant 

43 



www.bygdeboken.no 

Interface Media as 

Ensjøvn 8 

0655 Oslo 

Telefon 22 09 75 70 

post@interfacemedia.no 

• Gards- og slektshistorie 

• Generell bygdehistorie 

• Byhistorie 

• Regionshistorie (distriktshistorie) 

• Årbøker og andre periodika 

• Lokal bedrifts- organisasjons- og institusjonshistorie 

• Fotobøker fra lokalsamfunnet 

• Biografier og personlig memoarlitteratur 

• Samlinger av forskjellig tradisjonsstoff 

• Kulturhistoriske vegbøker og andre turhåndbøker 

• Lokale sagn og stedsnavn 

• Lokale mattradisjoner fra lokalsamfunnet 

• Lokale diktsamlinger og andre skriverier 

RetuRadResse: 


Institutt for historie og 

klassiske fag, NtNu, 

7491 trondheim 

Redaktører med lang fartstid 

I forrige nummer hadde Harald 

Hvattum en presentasjon om Ivar 

Aars, som nå har vært redaktør 

for Årbok fra Valdres 

i hele 38 år. I den 

forbindelse etterlyste 

vi andre redaktører 

som 

hadde 

lang 

fartstid i 

redaktørstolen. 

Ikke lenge etter 

fikk vi en e-post fra Bjørn Austigard, 

som tipset oss om redaktørduoen 

Kol- bjørn Aune 

og Eilert Bjørkvik. De har siden 

1965 har samarbeidet som re- daktøransvaret 

for Årbok for Fosen. – Vi planlegger å holde på til vi har 

kommet opp i 50, sier Kolbjørn, som kan fortelle at arbeidet 

med nummer 49 nå er godt i gang. – Det har jo blitt en vane, 

supplerer Eilert, men det er tydelig at parhestene har stor glede 

av dette samarbeidet, og at det er en vane de trives med. 

Årbok for Fosen gis ut av Fosen historielag. Laget ble etablert 

14. april 1947 etter initiativ fra lærer Kristian Nygård, og 

dekker området til det gamle Fosen fogderi, altså kommunene 

Osen, Roan, Åfjord, Bjugn, Ørland, Rissa, Agdenes, Snillfjord, 

B 

Hemne, Hitra og Frøya. Laget har vel 1300 medlemmer fra hele 

landet. Fosen historielag gikk i dvale etter to år, men kom i 

gang igjen i 1964 blant annet etter initiativ fra de to daværende 

studentene Aune og Bjørkvik. 

Årbok for Fosen utkom først i perioden 1947–49 og deretter 

årlig siden 1965. Laget står også bak bokverket Fosens historie, 

og har også utgitt en rekke andre lokalhistoriske bøker og hefter. 

Medlemsbladet heter Nytt om gammelt. Eilert har vært kasserer 

siden 1965, men var også formann i laget i 25 år. Nå er han 

i full gang med å skrive bygdebok for Stjørna på oppdrag fra 

Stjørna Heimbygdslag. 

Bjørn Austigard selv er heller ikke er noen novise når det 

gjelder å redigere årbøker. Han ble valgt som sekretær og kasserer 

i Romsdal sogelag i desember 1975, og som sekretær kom 

han automatisk med i redaksjonen for «Romsdal sogelag. Årsskrift», 

som i perioden 1921–1932 gikk under navnet «Årsskrift 

åt Romsdal sogelag». Årsskriftet må ikke forveksles 

med Årbok for Romsdalsmuseet. Som sekretær fikk Austigard 

det meste av arbeidet opp mot trykkeriet i perioden 1976–82, 

og i 1983 ble han sammen med Nils Parelius valgt til redaktør. 

Parelius var med som redaktør til og med årsskriftet i 1994, og 

etter det har Austigard fortsatt, med Rolf Strand og Dag Skarstein 

som medredaktører. Men det er ikke bare årsskrift som 

har blitt produsert under Bjørn Austigards redaktørtid. Nesten 

førti «ekstrabøker» har blitt utgitt i denne perioden. – De beste 

læremesterne for meg har vært Kolbjørn Aune og Eilert Bjørkvik, 

slår Austigard fast til slutt. 

Vi trykker BYGDEBOKEN din 

BYGDEBOKEN 

www.bygdeboken.no 

Interface Media as

Nr 1, 2013 - Lokalhistorie.no

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?