Lokalhistorisk magasin - Lokalhistorie.no

02 

2008 

Tema: Lokalhistorie og Internett

2 

Lokalhistorisk magasin 2/08 

Forord 

Nr. 2, 2008, Årgang 19 

Lokalhistorisk 

magasin 

meldingsblad for 

Landslaget for lokalhistorie og 

Norsk lokalhistorisk institutt 

ISSN 0802-8931 

Redaksjon 

Audhild Brødreskift (redaktør) 

Jostein Molde (red.ass.) 

Ola Alsvik 

Marianne Wiig 

Nett, nettverk og nytteverdi 

I dette nummeret ser vi nærmere på Internett og lokalhistorie. 

På nettet kan man søke etter steder, navn 

og temaer og slik få informasjon om både nære og 

litt mer fjerne ting. Fremdeles er det nok en del som 

foretrekker å gå på biblioteket for å finne informasjon. 

Om vi ikke finner det vi leter etter i deres databaserte 

katalog, kan vi alltids spørre bibliotekaren. 

Men de fleste bibliotekkatalogene og også en rekke 

historiske kilder er nå tilgjengelige i ulike former 

via din egen datamaskin. På Internett finner du både 

kirkebøker og folketellinger, hele eller deler av bygdebøker, 

fotosamlinger og kart. 

Og også på nett er det alltids noen du kan spørre 

om råd og veiledning. Du kan delta i diskusjonsfora 

og nettsamfunn, og der treffe andre med samme interesser 

og få utvidet dine kunnskaper om et tema. 

Internett knytter sammen folk som kanskje ellers 

ikke ville ha truffet hverandre. Hvor har en mann 

fra Lista mulighet til å diskutere sjøfart og fiske med 

en dame fra Melbu? Det er jo ikke slik at de treffes 

over frysedisken på nærbutikken akkurat. Men 

gjennom Internett kan de treffes og utveksle erfaringer 

og historikk. Bilder kan oversendes og spørsmål 

kan stilles til et mye bredere publikum. 

Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) lanserer i 

disse dager en lokalhistorisk wiki – det vil si et oppslagsverk 

på Internett, hvor alle kan være med og 

skrive og redigere artikler og laste opp bilder og 

andre typer filer. I stedet for et papirbasert oppslagsverk 

som raskt blir utdatert og må trykkes i nye 

utgaver, får vi her et elektronisk oppslagsverk som 

oppdateres mange ganger om dagen av deg og meg. 

Adresse 

Lokalhistorisk magasin 

Institutt for historie og klassiske fag, 

NTNU, 7491 Trondheim. 

Tlf: 73 59 64 33 

E-post: redaktorlm@historielag.org 

Internett: www.historielag.org/html/ 

lokalhistoriskmagasin.html 

Abonnement 

LLHs medlemslag får Lokalhistorisk 

magasin fritt tilsendt, med fem 

eksemplarer til hvert lag. Andre kan 

tegne abonnement. Prisen for 2008 er kr 

190,- for enkeltpersoner og kr 220,- for 

lag og institusjoner. 

Enkeltnummer koster kr 60,-. 

Wikien har et system for kvalitetssikring av 

stoffet som legges inn, men her, som ellers på nett, 

er man selv ansvarlig for å holde seg innenfor lovverket 

for opphavsrett og personvern. Vi gir dere 

derfor en innføring i dette lovverket og tolkningen 

av det i vår sammenheng. 

Vi håper at dette nummeret skal inspirere dere til 

ikke bare å finne innhold, men også skape innhold 

på Internett. For eksempel gjennom å skrive innlegg 

i diskusjonsfora, ved å legge inn emneord, fortellinger, 

bilder osv. på sosiale nettsteder av typen som 

er beskrevet i artikkelen på side 12-17 eller ved å 

produsere innhold på lokalhistoriewiki.no. Du kan 

jo for eksempel starte med å finne ut om det står noe 

der om ditt hjemsted og ditt nærmiljø. Hvis ikke, 

kan du jo bare skrive det selv… 

En riktig god sommer ønskes alle våre lesere! 

Audhild Brødreskift 

Adresseendringer sendes til 

Jostein Molde, på e-post: 

jostein.molde@historielag.org 

eller tlf.: 73 59 64 33. (Husk å ta med 

hvilken adresse det skal endres fra!) 

Annonser og manus 

Materialfrister i 2008/2009 for hefte 1: 

15. jan., hefte 2: 15. april, hefte 3: 15. 

juli, hefte 4: 15. okt. 

For priser, ta kontakt med Jostein 

Molde, på tlf.: 73 59 64 33 eller 

e-post: jostein.molde@historielag.org. 

Utgivelsestidspunkter 

April, juni, september og desember. 

Redaksjonen avsluttet: 

16. juni 

Layout: Marianne Wiig 

Design/Trykk: Lobo Media 

Opplag: 3000 

Forsidebildet: 

Fruktbar bruk av dataverktøy! 

Foto: wetwebwork (http://flickr.com/ 

photos/wetwebwork/265229897/in/ 

set-72157594313059704/). 

Lisens: CC-BY-SA (http://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.0/ 

deed.no).

Om magasinet og utgiverne 

Lokalhistorisk magasin er medlemsbladet til Landslaget for 

lokalhistorie. Det er også meldingsblad for Landslaget og 

for Norsk lokal historisk institutt, som gir økonomisk og 

redaksjonell støtte til magasinet. 

Landslaget for lokalhistorie er hovedorganisasjonen for 

historielagsbevegelsen i Norge. Organisasjonens formål er å 

vekke interessen for og øke kunnskapene om lokalhistorie 

og kulturvern og slik arbeide for å gagne lokal og nasjonal 

kulturarv og kulturvekst i det hele. 

Norsk lokalhistorisk institutt er en institusjon under 

Kultur departementet. Instituttet skal gi råd og rettledning til 

aktører innenfor lokal og regional historie. Det skal drive 

egen forskning og stimulere til forskning, og skal fungere 

som nasjonalt dokumentasjonssentrum for lokalhistorie. 

4 Om lokalhistoriewiki.no 

8 Personvern — noen retningslinjer for lokalhistoriewiki.no 

10 Nettpublisering og ansvar 

12 Historisk engasjement med digitale medier 

18 Lokalhistoriske sjangre på Internett 

24 IKT-strategi for historielagene 

28 afrikanere i Norge 

32 Problemet «den nyaste tids busetnadshistorie» 

35 Gamle boplasser i Lunner 

37 Ogndal historielag 30 år 

Gjer gamle stier framkommelege. 

38 Kongsberg og Sandsvær historielag 25 år 

Bygda, berget og byen 

40 Stor støtte til lokalt historielag 

41 Bok og skrift 

Landslaget for lokalhistorie (LLH) 

Sekretariatet, Institutt for historie og 

klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim, 

Tlf.: 73 59 64 33. Faks: 73 59 64 41. 

E-post: jostein.molde@historielag.org 

Internett: www.historielag.org 

Bankgiro (DnB): 7874.06.15083 

Bankgiro (Sparebank1): 4200.86.73823 

Generalsekretær: Jostein Molde 

Medlemskap i LLH koster 600 kr. for lag 

med 1–199 medlemmer; 900 kr. for lag 

med 200–499 medl.; 1200 kr. for lag med 

500–999 medl.; 1500 kr. for lag med 

1000 og flere medlemmer. For lag og 

fylkesledd uten personlige medlemmer og 

lag med bare livsvarige medlem mer og 

æres medlemmer: kr. 900. 

Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) 

Observatoriegata 1b, 0254 Oslo 

Postboks 8045 Dep., 0031 Oslo 

Tlf.: 22 92 51 30 

Faks: 22 92 51 31 

E-post: nli@lokalhistorie.no 

Internett: http://www.lokalhistorie.no 

3 

Innhold 

Lokalhistorisk magasin 2/08

Hovedside 

Tilfeldig side 

SEKSJONER 

Allmenning 

Leksikon 

Kjeldearkiv 

Metode 

I FOKUS NÅ 

Gamle Fredrikstad 

LANDSDELER 

Østlandet 

Sørlandet 

Vestlandet 

Midt-Norge 

Nord-Norge 

EMNER 

Fiske og sjøfart 

Religion og livssyn 

Landbruk 

Krig og forsvar 

Slektshistorie 

Flere emner... 

NYTTIGE SIDER 

Last opp fil 

Siste endringer 

Relaterte endringer 

Lenker hit 

Permanent lenke 

Utskriftsversjon 

Spesialsider 

http://www.lokalhistoriewiki.no 

Portal Diskusjon Rediger Historikk 

Lokalhistoriewiki: Hovedside 

Fra Lokalhistoriewiki 

Om lokalhistoriewiki.no 

Denne siden ble sist redigert tid/dato av Ola alsvik og marianne Wiig. Basert på 

skaar, Siri Iversen, Siri Johannessen, Chris Nyborg, anette Friis Pedersen, Trond 

Wikiteknologi er som skapt for lokalhistorie! Ikke bare fordi uttrykket wikiwiki (hawaiisk) betyr kjapp, men 

fordi en wiki åpner for en type samarbeid som passer lokalhistorien som hånd i hanske. Begrepet blir gjerne 

brukt for å beskrive både teknologien som ligger i bunnen og samarbeidsformen som teknologien muliggjør. 

Det internasjonale nettleksikonet Wikipedia er det mest kjente nettstedet som er basert på wikiteknologi, 

men det er på langt nær det eneste. Wikier inneholder, i likhet med andre nettsteder, en samling av dokumenter 

(sider) knyttet sammen ved hjelp av (hypertekst)lenker. Men det som først og fremst skiller wikier fra 

andre nettsteder, er at hvem som helst, når som helst, kan opprette og redigere sider i wikien. De enkelte artiklene 

og wikien som helhet blir til på dugnad. 

Åpen hele tiden — åpen for alle 

Lokalhistorie og Wikipedia. Det 

er ikke mange ord i hverdagsspråket 

som står i sterkere kontrast til 

hverandre. Det ene assosieres med 

det trege, det trygge, det solide og 

det litt innesluttede. Det andre 

med det raske, det sjansepregede, 

det lettvinte og det maksimalt 

utadvendte. 

Men slike assosiasjoner er fordomsfulle. 

Lokalhistorien er ikke 

så treg som mange tror, og Wikipedia 

er definitivt ikke så sjansepreget 

og lettvint. Og dessuten er 

det en viktig fellesnevner: Både 

lokalhistorie og Wikipedia er 

sosiale aktiviteter. Begge er basert 

på et ideal om at alle kan delta. 

Innenfor norsk lokalhistorie er 

«alle skal med» et grunnfestet og 

hederskronet prinsipp. Når vi sier 

at alle skal med, er det helst innholdet 

i lokalhistorien vi tenker 

på. Samtlige personer som har 

bodd et sted, eller vært underveis 

på stedet – enten de har vandret til 

stedet eller vandret ut av stedet, 

uansett har de krav på en plass i 

lokalhistorien. Lokalhistorie er 

historie på sitt mest demokratiske. 

Men det demokratiske prinsippet 

har også gyldighet for deltakelse i 

lokalhistorien: Alle kan bidra til 

lokalhistorie. For alle har vi et 

forhold til et sted eller kanskje til 

flere steder. Og alle er vi dermed 

kilder til et eller flere aspekter ved 

stedets historie – om ikke annet, så 

er vi primærkilder til vårt eget liv 

og våre egne opplevelser. Mange 

av oss har i tillegg store kunnskaper 

om stedet og om stedets historie, 

vi kan noe om stedet som peker 

utover oss selv. 

Hvorfor egen lokalhistoriewiki? 

Vi har nevnt Wikipedia som eksempel 

på en godt kjent og svært 

vellykket wiki (se også s. 13). Og 

lokalhistoriewiki.no er blitt til – og 

blir fremdeles utviklet – i samarbeid 

mellom NLI og noen av de 

mest aktive på Wikipedia (se faktaboks). 

Wikien er likevel ikke, og 

skal heller ikke bli, noen underavdeling 

av eller kloning av Wikipedia, 

men er et selvstendig prosjekt 

med sine egne forutsetninger. Siktemålet 

er ikke encyklopedisk. Vi 

har plukket ut en bit av kunnskapsuniverset, 

lokalhistorien, og 

artiklene har et lokalt ståsted. Det 

betyr ikke at rikshistoriske, eller 

for den saks skyld verdenshistoriske, 

temaer ikke skal ha noen 

plass i wikien, men at perspektivet 

i slike artikler vil være betydningen 

ulike hendelser har hatt for 

lokalsamfunnene. Hos oss kan 

brukerne gå langt dypere i den 

lokale materien enn på Wikipedia, 

der perspektivet er globalt. Lokalhistoriewikien 

vil dessuten være 

åpen ikke bare for leksikonartikler, 

men også for artikler i andre 

sjangre. Her kan bidragsyterne for 

eksempel skrive forskningsorienterte 

artikler og legge inn muntlig 

kildemateriale. Alt som kan bidra 

til å belyse lokalhistorien er i utgangspunktet 

interessant materiale 

for wikien, også opphavsrettsbelagt 

materiale, dersom bruken av 

dette er klarert (se faktaboks). 

Både se og røre 

Lokalhistoriewiki.no er laget for 

både å konsumeres og produseres 

av brukerne. I motsetning til mer 

tradisjonelle nettsteder, som for 

eksempel lokalhistorie.no, fungerer 

nemlig ikke wikien slik at dere 

konsumerer det vi produserer. Her 

er det ikke snakk om «bare se», 

men også røre. Ikke at det er 

forbudt å bare se og lese, men ofte 

vil de samme personene både 

ønske å konsumere og produsere i 

en wiki. Om du for eksempel, idet 

du leser en interessant artikkel om 

Helleristningane på Austre Åmøy, 

skulle komme over en skjemmende 

skrivefeil eller en manglende 

lenke, er det bare å rette opp feilen 

eller legge til lenken direkte i nettleseren 

din og klikke «lagre». Og 

vips så ligger din lille forbedring 

ute på nettet! 

Det eneste som skal til for at du 

skal kunne gjøre slike redigeringer, 

er at du registrerer deg som 

bruker. Og det er ikke farlig! Du 

forplikter deg ikke til noe, men får

Logg inn eller registrer deg 

Hva er en wiki? | Nybegynner? | Alle hjelpesider | Å bruke kilder | Brukerinteresser | Diskusjonsforum 

arbeid av John erling Blad, Pål Giørtz, Kristian Hun- 

Svandal, Nina aldin Thune og Olve Utne. 

derimot flere muligheter enn om 

du forblir uregistrert. Blant annet 

får du egne brukersider og noe 

utvidede søkemuligheter. Er du 

først registrert som bruker, vil du 

dessuten bli godt tatt vare på av 

andre brukere i wikien. Ja, du vil 

faktisk kunne få hjelp underveis 

om du plundrer litt idet du skal 

begynne å produsere stoff. 

Kanskje vil en annen bruker 

kunne vise deg hvordan du lager 

en tabell i artikkelen din. Du kan 

også øve deg i wikiens «sandkasse» 

og bli veiledet gjennom 

ulike hjelpesider. Wikien fungerer 

dessuten som et nettsamfunn, 

der man kan «snakke sammen» i 

ulike fora, både i generelle diskusjonsfora 

og på diskusjonssider 

knyttet til enkeltartikler og 

enkeltbrukere. 

Hvordan kan jeg bidra? 

Det vil være åpning for ulike 

grader av og ulike typer bidrag i 

wikien. Her vil alle monner dra 

– fra mindre språklige, formmessige 

eller tekniske redigeringer, 

til mer eller mindre omfattende 

innholdsmessige bidrag. 

Noen vil ønske å dele selvopplevde 

erfaringer om stedet, mens 

andre vil formidle kunnskaper 

om stedet, informasjoner om 

stedet, enten de bygger på muntlige 

eller skriftlige kilder eller 

skriver seg fra litteratur. Noen 

vil være interessert i å legge inn 

fotografier, video- eller lydopptak, 

som andre igjen kan få nytte 

av i sine artikler. Om du for eksempel 

skriver om takkebakst, 

vil et videoopptak som viser 

veien fra emne til ferdig stekt 

rømmebrød, kunne gi utfyllende 

informasjon. Noen vil kanskje ha 

bibliografi som sin spesialitet 

eller være spesielt opptatt av å 

legge til og redigere kategorier 

(emneord). Da vil de kunne 

hjelpe brukere som ikke er like 

dyktige på eller interessert i 

akkurat denne biten. 

ETT HUS — MANGE ROM 

Kollektiv historieskrivning 

Wikien er delt i flere såkalte navnerom 

eller seksjoner med ulike 

egenskaper. Hoveddelen, allmenningen, 

er åpen for alle som har 

lyst til å skrive om et bestemt lokalhistorisk 

emne. Det kan være 

et lite eller stort emne – et avgrenset 

eller omfattende emne – 

det kan uansett finne sin plass. 

Hvis du tidligere har publisert 

artikler i årbøker eller skrevet 

by- eller bygdebøker, vil du 

oppdage at wikien er annerledes 

på minst to måter: 

Wikien er, som nevnt, et 

sosialt medium. Her er det snakk 

om kollektiv historieskrivning 

(se også s. 16). I praksis fungerer 

dette slik at andre også kan synes 

de vet noe om det emnet du 

skriver om, og at de derfor vil 

være med på å skape innholdet. 

Om du ønsker det, kan du under 

selve skriveprosessen merke artikkelen 

med «under arbeid», 

slik at du kan fullføre arbeidet 

uforstyrret. Men når du er ferdig, 

kan det være at en person med 

spisskompetanse har lyst til å 

bidra med små eller store endringer 

eller tilføyelser. 

For folk som ikke er garvede 

«wikipedianere», kan slikt fjernsamarbeid 

virke som en uvant 

arbeidsmetodikk, men den har 

utvilsomt fordeler – på lang sikt 

Ukas bilde 

Samarbeidspartnere 

Vis 

Søk 

Nidarosdomen i Trondheim 

i sol og vintervær. 

Fotograf: Morten Dreier. 

Fotografen skal krediteres 

ved gjenbruk av bilde. 

Bilde teke gjennom frontruta på Timeekspressen frå Ålesund til 

Kristiansund. Vi ser kommunegrensa mellom Ørskog kommune på 

Sunnmøre og Vestnes kommune i Romsdal slik ho er markert ved 

vegen over Ørskogfjellet. Denne kommunegrensa var futedømegrense 

i eldre tid, og inntil 1983 var ho grensa mellom Bjørgvin 

bispedøme og Nidaros bispedøme. I tida frå 1658 til 1660 låg 

riksgrensa mellom Danmark-Noreg og Sverige her. Foto: Olve 

Utne. (Fotografen lasta faktisk også opp fleire bilder i wikien 

gjennom bussens breiband på vegen til Kristiansund. Red. anm.) 

Wikien er utviklet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk 

institutt og John erling Blad, Chris Nyborg og 

Olve Utne, som alle har bakgrunn fra Wikipedia. Blad 

har stått for grunnleggende programmering, oppsett 

og interaksjonsdesign. Nyborg og Utne har bidratt med 

utvikling av grunnstrukturer og produksjon av innhold, 

blant annet i form av mønsterartikler. De involverte i 

underprosjektet Gamlebyen i Fredrikstad har også spilt 

en viktig rolle i utviklingsarbeidet. 

Wikiens omfang pr 16. juni 

Idet Lokalhistorisk magasin går i trykken inneholder 

wikiens database til sammen 12 643 sider. Dette 

inkluderer diskusjonssider, sider om wikien, små 

stubbsider, omdirigeringer, og annet som antagelig 

ikke gjelder som ordentlig innhold. Om man ikke 

regner med disse, er det 2 844 sider som sannsynligvis 

er ordentlige inn holdssider. 989 filer har blitt lastet 

opp. Det har totalt vært 314 347 sidevisninger og 32 

532 redigeringer siden wikien ble satt opp. Det blir i 

snitt 2,57 redigeringer per side og 9,66 visninger per 

redigering. Det er 73 registrerte brukere, hvorav 10 

(eller 17,00 %) er administratorer.

Hovedside 

Tilfeldig side 

SEKSJONER 

Allmenning 

Leksikon 

Kjeldearkiv 

Metode 

I FOKUS NÅ 

Gamle Fredrikstad 

LANDSDELER 

Østlandet 

Sørlandet 

Vestlandet 

Midt-Norge 

Nord-Norge 

EMNER 

Fiske og sjøfart 

Religion og livssyn 

Landbruk 

Krig og forsvar 

Slektshistorie 

Flere emner... 

NYTTIGE SIDER 

Last opp fil 

Siste endringer 

Relaterte endringer 

Lenker hit 

Permanent lenke 

Utskriftsversjon 

Spesialsider 


Portal Diskusjon Rediger Historikk 

Lokalhistoriewiki: Hovedside 

Fra Lokalhistoriewiki 

Om lokalhistoriewiki.no forts. 

skaper den et stadig bedre innhold. 

Det viser all erfaring. I lokalhistorien 

har samarbeid mellom fagfolk 

og forskere på den ene siden og 

amatører med lokal spisskompetanse 

på den andre lenge vært praktisert 

og gitt fruktbare resultater. Et 

slikt samarbeid egner wikien seg 

utmerket til å videreføre. Dessuten 

vil brukere med kompetanse på helt 

andre fagområder enn historie også 

kunne gi positive bidrag til lokalhis 

torien. 

Wikien har en oversikt der brukerne 

selv kan legge inn interesseområder 

og kompetansefelt. Gjennom 

denne vil du både kunne finne «likesinnede» 

og folk som utfyller din 

kompetanse og som du kan ta 

kontakt med om du trenger råd eller 

informasjon. I et fjernsamarbeid er 

den fysiske avstanden mellom dem 

som bidrar ingen hindring. Allerede 

i betaversjonen (den foreløpige versjonen) 

hadde denne wikien en stor 

geografisk spredning på bidragsyterne. 

Den brakte sammen folk 

som var bosatt på så ulike steder 

som Bergen, Delft (Nederland), 

Oslo, Tustna, Sør-Aurdal og Son. 

Folk som kanskje ellers aldri ville 

ha samarbeidet om Gamlebyen i 

Fredrikstad, Anthony Coucheron, 

Storsetra på Tustna eller andre 

artikler. 

Kanskje vil du innvende at slikt 

fjernsamarbeid vil gjøre at «din» 

artikkel blir liggende åpen for sabotasje 

eller for dilettanter som tror 

de kan noe om et emne, men egentlig 

ikke når opp til ditt kunnskapsnivå. 

Dette er det selvsagt en viss 

risiko for. Derfor har wikien en administrasjon 

(se faktaramme) som 

både skal kontrollere det faglige 

innholdet og stoppe eventuelle sabotører. 

Dessuten kan NLI alltid 

kontaktes direkte. Det at wikien 

ikke tillater at uregistrerte brukere 

redigerer, er en ekstra forsikring 

mot såkalt «trolling». 

Kildemateriale 

Lokalhistoriewikien tilbyr også 

plass for ulike typer kildemateriale. 

Hovedhensikten med materialet er 

at det skal kunne brukes som kilder 

til artikler i wikien, men det er også 

åpent for materiale med særlig stor 

nytteverdi for lokalhistorisk forskning. 

Vi ønsker ikke å konkurrere 

med digitaliseringsprosjekter i regi 

av nasjonale eller regionale institusjoner 

(se artikkel s. 18–23). Derimot 

er vi opptatt av å fange opp kildemateriale 

som faller utenfor disse 

prosjektenes rammer. Og særlig er 

vi interessert i brukernes egenproduserte 

kilder. Det kan for eksempel 

dreie seg om minner knyttet til 

egen barndom og oppvekst, minner 

om spesielle hendelser i lokalsamfunnet 

eller minner om personer 

man har møtt: Hvordan var det å 

vokse opp på et gårdsbruk etter 

krigen? Hva slags leker drev barna 

med i bakgården til en bygård på 

1950-tallet? Hvordan opplevde vi å 

få bil første gang? Hvordan var det 

å gå i barnehage i 1960-årene? 

Hvordan var det å gå på skole i 

1970-årene? Når så jeg første gang 

en afrikaner? Hvordan var det å 

være innvandrer i Norge for 20 og 

30 år siden? 

Slike minner er typiske muntlige 

kilder til norsk lokalhistorie. Det 

samme er intervjuer, enten de 

skrives inn i wikien eller lastes opp 

som video- eller lydfiler. Også materielle 

kilder som fotografier, tegninger 

og andre typer av illustrasjoner, 

kan belyse lokalhistoriske 

emner på ulike måter. Vi har allerede 

flere eksempler i wikien på at 

fotografier tatt idag, gjerne i kom- 

binasjon med eldre fotografier, er 

brukt for å dokumentere arbeidsprosesser 

og håndverksteknikker, se 

for eksempel artikkelen om klippfisk 

og bildene i kategorien lafte verk. 

Når det gjelder skriftlige kilder 

som tidligere har vært publisert 

eller som befinner seg i Arkivverket, 

bør en tenke seg om to ganger 

før en setter igang å skanne eller 

transkribere. Kanskje har en offentlig 

institusjon planer om å digitalisere 

akkurat dette materialet i 

nærmeste fremtid. 

Når en legger ut kilder må en 

være spesielt oppmerksom på hensynet 

til personvern og opphavsrett 

(se egne faktabokser). Kilder trenger 

uansett spesiell beskyttelse. Derfor 

er de dels lagt i egne navnerom, der 

ikke hvem som helst har tilgang til 

å redigere, og dels gitt egne lisenser 

(se faktaboks). Har man kommentarerer 

til en kildetekst eller ekstra 

opplysninger om for eksempel personene 

på et fotografi, er det imidlertid 

anledning til å legge inn dette 

på tilknyttede diskusjonssider. 

For folk som søker etter kildemateriale 

på Internett, er det en 

fordel at slikt materiale er samlet på 

forholdsvis få nettsteder og at det er 

en viss forutsigbarhet omkring hvor 

en kan finne hva. Om du er usikker 

på om «ditt materiale» hører hjemme 

i wikien eller på et annet nettsted, 

kan du ta kontakt med NLI. 

Metodiske artikler 

Som et ledd i kvalitetssikringen av 

wikien, har vi opprettet et eget metodenavnerom 

som foreløpig inneholder 

noen få grunnleggende artikler 

om historisk metode, 

kildekritikk, lokalhistoriske sjangre 

osv. Her ønsker vi imidlertid at 

spesialister på fagområder som er 

relevante for lokalhistorie, slik som

kulturvern, fotografi, kart osv., 

også skal bidra med metodiske 

artikler. Dette vil være viktig stoff 

for brukere som for eksempel 

ønsker å samle inn, registrere og 

digitalisere kilder til bruk både i 

wikien og utenfor wikien. Wikien 

gir oss en mulighet til å samle 

denne typen stoff og til å hjelpe 

hverandre med å holde det 

oppdatert. 

Norsk historisk leksikon 

I skrivende stund blir artikler fra 

Norsk historisk leksikon lagt inn i 

wikien i rasende fart. Leksikonet 

har vært trykt i flere utgaver og 

ble sist utgitt på Cappelen akademisk 

forlag i 1999. NLI og redaktørene 

har hatt ansvaret for det 

faglige innholdet i alle utgavene, 

og NLI har lenge ønsket å legge 

leksikonet ut på nett. Nå er ønsket 

blitt oppfylt gjennom en avtale 

med forlaget. Leksikonartiklene 

vil bli liggende i et eget navnerom 

og være opphavsrettslig beskyttet. 

Eventuell gjenbruk forutsetter 

avtale med forlaget. Også her er 

det imidlertid mulig å legge inn 

kommentarer til enkeltartikler. 

Utvidelser og oppdateringer av 

artiklene vil bli lagt ut i den åpne 

allmenningen, slik at wikiens 

fortrinn kan utnyttes også i denne 

typen artikler. Allerede har vi 

eksempler på søsterartikler i den 

åpne delen som utfyller eller 

kanskje til og med overflødiggjør 

artikler i den lukkede delen. Du 

kan for eksempel sammenligne 

artiklene om geitbåt i allmenningen 

og leksikondelen. 

Wikier i wikien 

I 2007 fikk prosjektet WikiFredrikstad 

støtte av ABM-utvikling 

for å utvikle en wiki for Gamle- 

Logg inn eller registrer deg 

Hva er en wiki? | Nybegynner? | Alle hjelpesider | Å bruke kilder | Brukerinteresser | Diskusjonsforum 

byen i Fredrikstad. Da prosjekt - 

leder Anette Friis Pedersen, Fredrikstad 

museum, ble oppmerksom 

på at en nasjonal wiki var under 

utvikling, bestemte hun seg for å 

satse på å innlemme den lokale 

wikien i den nasjonale. Da ville 

prosjektet kunne konsentrere seg 

om innholdsproduksjon og slippe 

å bruke tid og penger på teknisk 

utvikling. 17. april 2008 ble underprosjektet 

Gamlebyen i Fredrikstad 

presentert i Fredrikstad 

bibliotek for historielagsmedlemmer, 

bibliotekarer, museumsfolk 

og presse. På møtet foreslo noen å 

opprette en lokal gruppe som 

skulle kvalitetssikre og videreutvikle 

Fredrikstad-innholdet i 

wikien. Flere kommuner, blant 

annet Skedsmo og Gjøvik, vurderer 

nå å opprette underprosjekter i 

wikien på lignende vis som pioneren 

Fredrikstad museum. 

Aldri ferdig! 

Som nevnt i innledningen til denne 

artikkelen, blir både delene og 

helheten av wikien skapt av brukerne 

i fellesskap. Når dere etter å 

ha lest dette går inn på wikien og 

registrerer dere som brukere, vil 

dere sikkert finne et og annet som 

virker uferdig og lite gjennomtenkt. 

Det er som det skal være! 

Og det sier vi ikke for å unnskylde 

oss, men fordi poenget med en 

wiki nettopp er at den kan skapes, 

utvides og forbedres hele tiden. 

Når dere oppdager noe som ikke 

fungerer, oppfordrer vi dere derfor 

til å gjøre noe med det, enten 

direkte eller gjennom å ta det opp 

til diskusjon med andre brukere. 

«Spør ikke hva wikien kan gjøre 

for deg, men hva du kan gjøre for 

wikien», er et omskrevet sitat man 

gjerne bruker i wiki miljøer. 

Kvalitetssikring 

Vis 

Søk 

Det at lokalhistoriewiki.no blir til på dugnad, betyr 

ikke at den går på selvstyr. NLI er ansvarlig for wikien, 

men alle som bidrar i den, må forholde seg til wikiens 

retningslinjer og til gjeldende lovverk. Wikien har en 

administrasjon som sørger for ro og orden i wikien. 

Dessuten har den ulike kategorier av bidragsytere. For 

å opprette og redigere artikler, samt laste opp filer, 

må du ha registrert deg som bruker og være innlogget. 

Brukere som bare leser i wikien, trenger ikke å 

registrere seg. Innhold lagt inn av en registrert bruker 

vil bli kontrollert av administratorer og historiefaglige 

veiledere. etter noe fartstid vil registrerte brukere 

som viser at de behersker arbeidet i wikien, få rettigheter 

som skribent. Bidrag fra en skribent krever 

ikke godkjenning av andre. 

De historiefaglige veilederne utnevnes av NLI på 

grunnlag av faglig bakgrunn og/eller bidrag i wikien og 

har som oppgave å sikre at artiklene i wikien holder 

mål etter faglige kriterier. Administratorene sørger 

både for at innlagte bidrag følger wikiteknisk standard 

og for at bidragsyterne følger de sosiale spillereglene. 

administratorene har blant annet myndighet til, 

om nødvendig, å slette upassende bidrag og stenge 

brukere ute. Noen av dem har ekstra rettigheter som 

byråkrater og kan da tildele andre brukere spesielle 

roller og tilgang til noen overordnede databaseverktøy. 

Opphavsrett og lisensiering 

alle som bidrar i lokalhistoriewiki.no, er selv ansvarlige 

for at det de skriver og laster opp, er i tråd med gjeldende 

lovgivning på opphavsrett, se artikkel side 10. 

Vi ønsker at mest mulig av innholdet i lokalhistoriewikien 

skal være fritt tilgjengelig. Hvis ikke annet 

er oppgitt, er artiklene dobbeltlisensiert under 

Creative Commons-lisensen CC-BY-Sa 3.0 og GNU fri 

dokumentasjonslisens. Begge lisenser tillater at materialet 

gjenbrukes og endres, under forutsetning av at 

opphavsperson(ene) og lisensen oppgis. Vi oppfordrer 

alle bidragsytere til å legge ut nyprodusert materiale 

under fri lisens. 

Noe av materialet i wikien er beskyttet av opphavsrett. 

Slikt materiale vil være merket med avvikende 

lisens som overstyrer wikiens hovedlisensiering. Vær 

derfor alltid oppmerksom på at enkeltartikler eller 

deler av disse kan være merket med avvikende lisens.

8 


Tema: Lokalhistorie og Internett 

Personvern — noen retninglinjer for lokalhistoriewiki.no 

av Ola alsvik, med bistand fra maria Jongers 

Personvern er den interesse vi har som 

enkeltpersoner i å ha kontroll og oversikt 

over behandlingen av opplysninger om 

oss selv. Retten til personvern er i utgangspunktet 

tuftet på et ulovfestet 

prinsipp, men personvernet er også regulert 

gjennom en rekke lovbestemmelser. 

Den mest sentrale er Lov om behandling 

av personopplysninger (personopplysningsloven), 

som ble vedtatt av Stortinget 

14. april 2000 og trådte i kraft 1. januar 

2001. 

Nålevende personer 

Personopplysningsloven (pol) gjelder 

selvsagt for publisering av personopplysninger 

i Lokalhistoriewiki.no. En personopplysning 

er enhver opplysning eller 

vurdering som er knyttet til en person. 

Utgangspunktet og hovedregelen er at 

personopplysninger bare kan behandles 

elektronisk – eller på en annen gjenfinnbar 

måte – dersom personen det gjelder, 

har gitt sitt samtykke (se pol § 8). Dette 

er egentlig god folkeskikk. NLI vil derfor 

ha som grunnleggende norm at alle som 

publiserer opplysninger om eller vurderinger 

av en person i Lokalhistoriewiki. 

no, på forhånd skal innhente samtykke 

fra den det gjelder. Mer konkret uttrykt: 

Hvis du for eksempel har intervjuet en 

person og ønsker å legge ut intervjuet i 

wikiens Kjeldearkiv, skal du klarere 

dette med intervjuobjektet først – og 

lojalt fjerne opplysninger som vedkommende 

ber deg ta bort. 

Avdøde personer 

Slik er den generelle normen. Men hva så 

med personer som er døde? Hvordan tar 

vi vare på deres interesser? Svaret på 

dette er både svært enkelt og ganske 

komplisert. For det første gjelder ikke 

personopplysningsloven for opplysninger 

om avdøde eller historiske personer. 

Loven gir heller ikke beskyttelse av 

avdødes ettermæle eller av følelsene til 

vedkommendes etterkommere, noe Gisle 

Hannemyr også nevner i sin artikkel i 

dette nummeret. Et viktig unntak gjelder 

imidlertid der opplysninger om en død 


person direkte kan knyttes til den 

avdødes etterkommere, for eksempel 

opplysninger om arvelige sykdommer 

eller spesielle familiemessige forhold. 

Sensitive opplysninger 

Men betyr dette at det så å si er fritt fram 

med opplysninger og vurderinger av 

historiske personer? 

Slett ikke. Vi som administrerer 

wikien, krever at faktaopplysninger om 

avdøde personer skal være korrekte. 

Dette er selvinnlysende. Når det gjelder 

såkalte sensitive opplysninger i personopplysningslovens 

forstand, kommer vi 

dessuten til å vise spesiell forsiktighet. 

Sensitive personopplysninger defineres i 

lovens § 9 som opplysninger om: 

– etniske eller såkalte «rasemessige 

forhold» 

– politiske, filosofiske eller religiøse 

oppfatninger 

– straffemessige forhold, som at vedkommende 

har vært mistenkt, siktet, 

tiltalt eller dømt for en straffbar 

handling 

– helsemessige forhold 

– seksuelle forhold 

– medlemskap i fagforeninger 

Opplysninger av denne typen anbefaler 

vi alle bidragsytere om å være generelt 

tilbakeholdne med å formidle. Hvis 

denne typen opplysninger er framkommet 

gjennom muntlige kilder eller åpne 

skriftlige kilder, vil vi anbefale at de blir 

slettet – så fremt opplysningene ikke er 

allment kjent eller det er sterke og gode 

argumenter for å offentliggjøre dem. 

Med sterke og gode argumenter mener vi 

i denne sammenheng hensynet til for 

eksempel forskningsmessig interesse, 

hensynet til ytringsfrihet eller hensynet 

til det offentlige ordskifte i et demokratisk 

samfunn. Disse forbeholdene kan 

virke vage, men er ikke desto mindre 

viktige. Også personopplysningsloven 

gir på enkelte punkter slike hensyn klar 

forkjørsrett framfor personverninteressene: 

Lovgiver slår fast (jf pol § 7) at 

loven bare har begrenset gyldighet når 

det gjelder behandling av opplysninger 

om levende personer «utelukkende for 

kunstneriske, litterære eller journalistiske, 

herunder opinionsdannende, formål». 

Denne typen tiltak faller utenfor loven, 

så fremt tiltaket oppfyller en del krav til 

oppbevaring og sikkerhet, utlevering til 

tredjemann eller bruk til andre formål 

enn dem opplysningene er innsamlet for. 

Vi oppfordrer alle som står overfor denne 

typen vurderinger, om å søke råd fra de 

som administrerer Lokalhistoriewikien 

før slike opplysninger blir offentliggjort. 

Og uansett forbeholder administrasjonen 

seg retten til å foreta selvstendige vurderinger 

og gjøre slettinger i den grad vi 

mener det er berettiget. 

Sperrefrister for arkivsaker 

Hvis opplysningene er framkommet i 

skriftlige kilder som det er begrenset 

adgang til – for eksempel Landssvikarkivet 

eller andre arkiver med straffesaker, 

en rekke arkivsaker fra helsesektoren 

eller sosialsektoren, kirkebøker og klokkerbøker 

eller folketellinger – vil administrasjonen 

basere sin vurdering på de 

sperrefrister som arkivinstitusjonene 

med depotansvar for disse arkivene har 

lagt til grunn. Store deler av dette materialet 

vil være underlagt Arkivverkets 

bestemmelser, i praksis også i de tilfeller 

der det er arkivinstitusjoner utenfor Arkivverket 

som har ansvaret, for eksempel 

kommunearkiver, interkommunale arkiver 

eller fylkesarkiver. Dette innebærer at 

opplysninger fra de fleste arkiver, vil 

være åpne for bruk når de er eldre enn 60 

år. Unntak gjelder særlig taushetsbelagte 

opplysninger i straffesaker, fengselsarkiver 

og helsearkiver, som har en sperrefrist 

på 80 år og statistisk grunn - 

lags materiale med personopplysninger 

og adopsjonssaker, som har 100 års sperrefrist. 

I samråd med Arkivverket vil 

administrasjonen sørge for at opplysninger 

i wikien hentet fra denne type arkivmateriale, 

oppfyller arkivinstitusjonenes 

sperrefrister.

Bilder 

Personvern dreier seg ikke bare om 

tekstuttrykk. Det handler også om bilder. 

Når det gjelder publisering av bilder i 

Lokalhistoriewikien, kommer vi til å 

basere våre vurderinger på åndsverkslovens 

bestemmelser, Datatilsynets anbefalinger, 

og alminnelig folkeskikk. Åndsverksloven 

er i denne sammenheng det 

viktigste utgangspunktet for alle kvalifiserte 

meninger om saksforholdet. Lovens 

§ 45c slår generelt fast at et fotografi som 

avbilder en person, ikke kan gjengis eller 

vises offentlig uten vedkommendes samtykke 

– men gjør blant annet unntak for: 

– avbildninger som har aktuell og 

allmenn interesse 

– avbildninger der personen ikke er 

hovedinnholdet 

– avbildninger som gjengir «forsamlinger, 

folketog i friluft eller forhold eller 

hendelser som har allmenn interesse» 

Situasjonsbilder 

Datatilsynet har på bakgrunn av disse 

bestemmelsene trukket et skille mellom 

situasjonsbilder og portrettbilder. Tilsynet 

definerer «situasjonsbilder» som 

bilder der selve situasjonen eller aktiviteten 

som avbildes, er det egentlige formålet. 

I slike tilfeller er de enkelte personene 

som befinner seg på bildet, mindre viktige 

enn hovedinnholdet. Gode eksempler i 

denne sammenheng er bilder av et 17. 

maitog, et idrettsarrangement eller en 

konsert. 

Datatilsynet vurderer det slik at vi 

som en hovedregel kan offentliggjøre 

denne typen bilder uten samtykke fra de 

avbildede. Men vi må bruke hovedregelen 

med skjønn. To overveielser er viktige 

å foreta: For det første må bildene være 

harmløse for dem som er avbildet. Hvis 

bildene kan virke krenkende for noen av 

de avbildede, skal de ikke publiseres. For 

det andre plikter vi å gjøre en helhetsvurdering 

av bildet. Dette innebærer at vi 

plikter å veie formålet med offentliggjøringen 

opp mot hensynet til de avbildede 

og – ikke minst – den sammenhengen 

eller konteksten vi velger å bruke bildet 

innenfor. 

Portretter 

Når det gjelder såkalte portrettbilder, er 

forholdet enklere ifølge Datatilsynets 

vurderinger, i alle fall når det gjelder 

levende personer: I motsetning til situasjonsbilder 

er hovedformålet med et 

«portrettbilde» å avbilde en eller flere 

bestemte personer. Og i slike tilfeller er 

hovedregelen at man skal ha samtykke 

fra de avbildede før man offentliggjør 

bildet. 

Avdøde personer 

Men nok en gang: Hva med historiske 

personer? Her må vi gjøre mer komplekse 

vurderinger. Som vi har sett ovenfor, gir 

åndsverksloven enkelte retningslinjer. 

Lovens § 45c slår fast at vernet for en 

avbildet person gjelder i «den avbildedes 

levetid og 15 år etter hans dødsår.» Vi vil 

oppfordre alle som publiserer på Lokalhistoriewikien, 

om å holde seg til denne 

regelen. Administrasjonen forbeholder 

seg retten til å nekte publisering av bilder 

der det foreligger berettiget tvil om dette 

forholdet. Når det gjelder portretter av 

«historiske personer», i betydningen personer 

som beviselig er døde for mer enn 

15 år siden, må vi igjen oppfordre alle 

bidragsytere til å vise god folkeskikk, det 

vil si at vi unngår portretter som kan 

krenke en persons ettermæle eller støte 

vedkommendes etterkommere – så fremt 

Vi kan som hovedregel offentliggjøre «situasjonsbilder», 

slik som bilder av et 17. maitog, 

uten samtykke fra de avbildede. Foto: Odd 

Letnes. 

ikke sterke hensyn til for eksempel forskningsmessig 

interesse, ytringsfrihet eller 

annen allmenn interesse taler for 

offentliggjøring. 

Viktige lover: 

Lov om behandling av personopplysninger: 

www.lovdata.no/ 

all/-hl-20000414-031.html 

Lov om opphavsrett til åndsverk m.v.: 

www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/ 

all/nl-19610512-002.html 

Personvern generelt på internett: 

Apenes, Georg: «Personvern, juss og 

folkeskikk», se: http://www. 

lokalhistorie.no/seminarer/bpn/bpn_ 

ape.pdf 

Personvern på nettet, Avdeling for forvaltningsinformatikk, 

UiO: http:// 

www.personvern.uio.no/pvpn/ 

Personvern og bilder på internett: 

Jongers, Maria: Retten til eget bilde. En 

redegjørelse, vurdering og sammenligning 

av den avbildedes rettsvern 

etter åndsverkloven § 45c, straffeloven 

§ 390 og personopplysningsloven, 

spesialoppgave Institutt for rettsinformatikk, 

våren 2006, se: http://wo.uio. 

no/as/WebObjects/theses.woa/wa/ 

these?WORKID=41728 

Datatilsynets nettsider, særlig: www.datatilsynet.no/templates/ 

article____881.aspx 

Ola Alsvik er forsker ved NLI, og Maria 

Jongers er jurist ved Nasjonalbiblioteket. 

9 



10 



Nettpublisering og ansvar 

av Gisle Hannemyr 

Norsk presseforbunds etiske retningslinjer, 

den såkalte Vær varsom-plakaten, 

slutter med følgende oppfordring: «Ord 

og bilder er mektige våpen, misbruk dem 

ikke!». Denne er en oppfordring man bør 

lytte til, enten man setter ord og bilder på 

trykk, eller man ytrer seg på nettet. 

I utgangspunktet kan man gå ut fra at 

de samme regler og det samme ansvar 

gjelder enten man publiserer på nett eller 

på papir. Nettet er ingen lovløs sone. Publiserer 

man på nett, må man altså ta like 

mye hensyn til personvern og privatlivets 

fred, til lovens bestemmelser om pornografi 

og rasisme, til opphavsrettigheter, 

osv. som når man publiserer på papir. Jeg 

vil endog hevde at man må være enda 

mer varsom på nettet. Krenker man fotografens 

rettigheter ved å legge et opphavsrettslig 

vernet bilde ut på Internett 

uten lov, kan dette ved et tastetrykk kopieres 

i tusenvis av ulovlige eksemplarer. 

Dermed kan den økonomiske skaden ved 

nettpublisering bli stor. På nettet finnes 

det videre kraftige søkemotorer som 

Google og Sesam. Å søke på nettet etter 

naboers, venners og slektningers egennavn 

er en populær syssel. Krenker man 

personvernet på nettet og navngir den det 

gjelder, er sannsynligheten for at de 

krenkende opplysningene blir spredt i en 

langt videre krets enn dersom de samme 

opplysningene trykkes i et lite hefte som 

kun spres i et begrenset opplag. Fordi 

skadevirkningene og ringvirkningene 

ved uheldig nettpublisering gjerne blir 

større og mer permanente enn ved publisering 

på papir, bør man være særlig 

varsom når man publiserer på nettet. 

Personvern 

Når det gjelder lovbestemmelser, bør 

man merke seg at EU-domstolen har slått 

fast at bestemmelsene i personopplysningsloven 

gjelder for publisering på 

Verdensveven. Det framgår imidlertid av 

forarbeidene til personopplyningsloven 

at opplysninger om avdøde personer, 

bare faller innenfor personopplyningsloven 

såfremt opplysningen også kan 

knyttes til en levende person. Det generelle 

hensynet til avdødes ettermæle eller 

hensynet til gjenlevende slektningers følelser 

er ikke vernet i personopplysningsloven. 

Dette innebærer at de sterke begrensningene 

som finnes i person- 

opplysningsloven mht. behandling av 

sensitive personopplysninger – med 

unntak av arvelige sykdommer som også 

kan knyttes til en avdøds levende etterkommere 

– ikke gjelder for historiske 

personer. 

Bildet Copyrighted rock er hentet fra det 

kollektive fotonettstedet Flickr. Foto: James 

Glover (se: http://flickr.com/photos/jamesg/853688999/). 

Bildet er lisensiert under 

Creative Commons-lisensen CC-NC-SA (http:// 

creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/2.0/ 

deed.no), en lisens som tillater ikke-kommersiell 

gjenbruk og modifisering under forutsetning 

av at opphavsperson(er) og URL som viser 

til lisensen oppgis. 

Opphavsrett 

Et av de områdene det er lettest å trå feil 

på Verdensveven, er når det gjelder opphavsrett. 

Mange tror at når et bilde eller 

en tekst er lagt ut på nettet, så er det fritt 

fram for å bruke dette til egne formål. 

Dette stemmer ikke. Med mindre bildet 

eller teksten er eksplisitt merket med en 

opphavsrettsnotis fra Creative Commons 

eller lignende, som eksplisitt frigir bestemte 

rettigheter til videre bruk, trenger 

du tillatelse fra opphavsmannen før du 

kan bruke et slikt bilde på nettet eller 

andre steder. Fravær av en opphavsrettsnotis, 

selv om ikke noen opphavsperson 

er angitt, betyr ikke at det er lov å bruke 

materialet. Bruker du materiale du 

«finner» på nettet eller andre steder uten 

lov, risikerer du å måtte betale erstatning 

til de som har rettighetene til materialet. 

Vernetiden til tekster og fotografiske 

verk er 70 år etter utløpet av opphavspersonens 

dødsår. Vernetiden for fotografiske 

bilder er 15 år etter utløpet av fotografens 

dødsår, dog minst 50 år fra det 

tidspunkt bildet er laget. 

«Herreløse verk» 

Av og til oppstår det et problem i forbindelse 

med at vi ønsker å bruke et verk vi 

ikke vet hvem som har rettighetene til. 

Slike verk kalles gjerne for «herreløse 

verk». Det kan for eksempel være en 

boks med snapshots fra 1960-tallet. Siden 

dette er fotografiske bilder som er yngre 

enn 50 år, har de opphavsrettslig vern, 

men navnet på fotografen er det ikke 

lenger noen som vet. Ser vi oss rundt på 

museer, lokalhistoriske websteder og 

historiebøker, så er det ingen tvil om at 

herreløse verk blir benyttet. Jeg mener 

denne bruken er hjemlet i sedvane, og at 

slik bruk ikke uten videre er et opphavsrettsinngrep 

som skal føre til straff eller 

erstatning, så lenge man kan bevise at 

man har forsøkt å finne rettighetshaver, 

og man utstyrer verket med en

opphavsrettsnotis som gjør rede for 

verkets status, og også hvordan eventuelle 

rettighetshavere som melder seg, 

skal gå fram for å få trukket verket 

tilbake dersom de ikke er inneforstått 

med publiseringen. 

I utgangspunktet kan man 

gå ut fra at de samme regler 

og det samme ansvar gjelder 

enten man publiserer på nett 

eller på papir. Nettet er 

ingen lovløs sone. 

Brukergenerert innhold 

Flere og flere nettsteder åpner opp for 

brukergenerert innhold. Det innebærer at 

de rent teknisk tilrettelegger for at 

brukere kan legge inn tekst og laste opp 

fotografier og annet multi-media-materiale 

som så publiseres umiddelbart uten at 

redaksjonen eller utgiveren først godkjenner 

materialet. Særlig er wiki-formatet, 

der brukerne også kan gå inn og 

Integrering eller mangfold? 

Nordøsterdalsmuseet åpnet nylig utstillingen 

«Integrering eller mangfold?» 

på sitt museumssenter på 

Ramsmoen på Tynset. Det har blitt en 

svært spennende utstilling, som 

gjennom lyd, bilde og tekst gir innblikk 

i møter mellom kulturer, etablering 

av nye hjem, savn og håp for 

framtida. Museet uttrykker håp om at 

deres utstilling kan øke bevisstheten 

om det kulturelle mangfoldet i Nord- 

Østerdalen, og at den kan stimulere til 

en diskusjon om integrering. 

Innvandrere er med på å opprettholde 

folketallet i norske utkantstrøk. 

Her kan man bokstavelig talt høre 

deres egne stemmer gjennom lydinstallasjoner, 

og få et innblikk i hvordan 

deres liv i vertskommunene arter seg. 

Dette er virkelig en utstilling å få med 

seg i sommer! 

redigere hverandres artikler, populært 

for denne typen nettsteder. Det er en 

særlig bestemmelse i e-handelsloven, 

som regulerer ansvaret for brukergenerert 

innhold, som slår fast at teknisk tilrettelegger 

ikke har en generell plikt til å 

undersøke brukergenerert innhold på et 

nettsted. Han har imidlertid en særlig 

plikt til å undersøke brukergenerert 

innhold dersom det foreligger en konkret 

klage. Videre har teknisk tilrettelegger 

plikt til å fjerne eller sperre tilgangen til 

ulovlig innhold så snart han blir kjent 

med at slikt innhold finnes på nettstedet 

han utgir. I praksis innebærer dette at en 

som er teknisk tilrettelegger for en wiki 

eller et annet nettsted som tillater brukergenerert 

innhold, kan gjøre dette uten å 

bli rettslig forfulgt for overtramp som 

begås av brukerne, så fremt vedkommende 

har på plass systemer og rutiner 

som gjør at ulovlig innhold kan påklages, 

og så fremt det reageres raskt dersom 

klagen viser seg å være berettiget. 

I denne korte artikkelen har det selvsagt 

ikke vært mulig å dekke alle mulige 

Momsfritakssaken 

Frivillighet Norge fronter saken om 

permanent momsfritak for frivillige 

organisasjoner, og signalene fra regjeringen 

er positive, men Frivillighet 

Norge synes behandlingen tar for lang 

tid. Kulturmomsutvalgets innstilling 

er nå ute til høring, med frist 30. juni. 

Frivilligheten forutsetter at saken behandles 

før statsbudsjettet for 2009 

legges fram. Samtidig har Kultur- og 

kirkedepartementet satt i gang en 

kartlegging av økonomien i frivillige 

organisasjoner for å få en best mulig 

løsning på saken. Dessuten foregår det 

en brukerundersøkelse blant organisasjonene 

iverksatt av analysebyrået 

Synovate MMI på vegne av Brønnøysundregistrene 

i anledning opprettelsen 

av et Frivillighetsregister, som vil 

bli et sentralt verktøy i momsfritakssaken. 

Frivillighet Norge anbefaler 

bl.a. at sentralleddet i store organisasjoner 

foretar en samlet registrering i 

Frivillighetsregisteret, for å minske 

den byråkratiske belastningen for lokallagene. 

Det forutsetter at lokallagene 

rapporterer nødvendige opplysninger 

til sentralleddet. 

forhold som angår nettpublisering og 

ansvar. For en mer utfyllende tekst, se for 

eksempel artikkelen Lommejuss omkring 

digitale medier på mitt eget nettsted: 

http://hannemyr.com/faq/legal_dm.html. 

Gisle Hannemyr er knyttet til institutt 

for informatikk ved Universitet i Oslo. 

Han sitter i regjeringens Personvernkommisjonen 

og leder Creative 

Commons Norge. 

11 



12 



Historisk engasjement 

med digitale medier 

av Dagny Stuedahl 

Historieformidling og historieforståelse er i stadig endring. 

Endringene vi ser nå, kan allikevel oppfattes som større enn 

noensinne, fordi de nye mediene ikke bare bringer nye måter å 

dokumentere, formidle og håndtere historiske tekster, dokumenter 

og gjenstander på. Digitale medier gir også nye muligheter 

til å samle, kategorisere, forstå og tenke rundt historie. I 

tillegg til at digital teknologi endrer mulighetene for tilgang og 

bevaring av samlinger og arkiver, forandres også mulighetene 

for å formidle gjenstander og kunnskaper som er knyttet til 

dem. På europeisk nivå har begrepene «digital heritage» og 

«cultural content» vært sentrale i arbeidet for å utvikle teknologi, 

standarder, praksis og reglement for digital bevaring av 

den kulturelle arven som biblioteker, museer og arkiver forvalter 

(Smith 2002). Også i Norge er det lenge blitt hevdet at: «Ny 

teknologi skaper nye betingelser for tradisjonsbevaring, og for 

produsenter og formidlere som ønsker å nå et publikum» (NFRs 

kulturutredning 2003). 

På mange måter gir digitale medier en mulighet for å realisere 

det historikeren Peter Burke (1992) omtaler som den nye 

historien. Argumentet for en annen type historieskriving er 

blitt fremmet tidligere av den historiske Annalesskolen og fulgt 

opp av mentalitetshistorikere. Dette har blant annet inspirert 

kulturhistorisk forskning innenfor etnologi og folkloristikk i 

Norden til særlig å rette blikket mot enkeltmenneskene og deres 

historier. Historie er blitt et flertallsbegrep, der man er klar over 

at ulike mennesker kan ha opplevd den samme hendelsen forskjellig 

– så forskjellig at man kan snakke om historier. 

I dag ser vi at digitale medier gir nye muligheter for at individenes 

røster blir hørbare og synlige – dette forandrer historie- 

skrivingen og ikke minst forandrer det forventningene til historiefortelling. 

Dette stiller ikke minst krav til kulturinstitusjonene, 

ved at de må innta nye roller og bygge opp nye relasjoner til sitt 

publikum. Til digitale medier som internett og mobiltelefoner 

er det for eksempel knyttet sterke forventinger til deltakelse, 

nærhet og tilgang for nye brukergrupper. 

Digit — det som ligger «for hånden» 

Forventningene om nærhet og deltakelse i forbindelse med digitalt 

innhold ligger også i det latinske ordet digit, som betegner 

det som har med fingre å gjøre. Det er noen ganger en morsom 

øvelse å gå tilbake til etymologiske betydninger når man opererer 

med nye begreper som benyttes som betegnelse for mange 

ting. Digital er et begrep som benyttes om det meste og det er 

på tide å tenke litt mer konkret på hva som egentlig er nytt med 

det digitale. En god øvelse er å tenke på hva som gjør det digitale 

annerledes enn det analoge. Digit blir ofte forstått som å 

være knyttet til peking og telling. Peking med fingeren er relatert 

til kommunikasjon og til artikulering og tydeliggjøring. 

Tydeliggjøring kan være knyttet til bevisstgjøring og tolkning 

både hos den som peker og den som følger pekefingeren. Pekingen 

med digit kan også knyttes til nærhet, til det som er for 

hånden. Det digitale er så for hånden i dag at det forventes at 

innholdet også skal være for hånden – og at man skal kunne 

endre det eller annektere det til eget bruk. 

Digitale medier er altså forbundet med en forventning om 

nærhet mellom bruker og medium. Samtidig har mediene endret 

karakter ved at de i større grad er blitt integrert og konvergert. 

De er i dag blitt «allestedsnærværende» ved at man har tilgang 

Foto: Toffelginkgo (http://commons.wikimedia.org/wiki/Image:Dh04w.JPG). Bildet er tilgjengelig under lisensen 

CC-BY-SA 1.0 (http://creativecommons.org/licenses/by-sa/1.0/deed.no).

til dem overalt og gjerne mens man selv er i bevegelse. Dette 

gjelder etter hvert også individenes nære tilgang til å skape 

innhold. Mediebruk handler i dag ikke bare om å høre, se eller 

lese innhold som andre har produsert – heller ikke bare om å 

annektere multimedialt innhold som blir tilbudt online eller 

on-site. Det handler også om at individer har fått anledning til 

å kommunisere og skape mening selv og i samarbeid med 

andre. 

Historie er blitt et flertallsbegrep, der man er 

klar over at ulike mennesker kan ha opplevd 

den samme hendelsen forskjellig – så forskjellig 

at man kan snakke om historier. 

Men det er ikke kun de digitale mediene som er drivkraften 

bak de nye forventningene om deltakelse som stilles til kulturinstitusjoner 

i dag. Utviklingen på det internasjonale politiske 

plan går også mot et fokus på åpenhet mellom institusjoner, 

individer og kollektive fellesskap. Denne utviklingen går parallelt 

med den teknologiske. På Verdenstoppmøtet om informasjonssamfunnet 

i Geneve i 2003 la man vekt på at kulturelt 

mangfold kan forstås som at ulike uttrykk, kunnskaper og tradisjoner 

både på nasjonalt og lokalt nivå skal bli synlige i samfunnet. 

Kulturelt mangfold og lokalt innhold ble definert som 

en av elleve aksjonslinjer for en bærekraftig utvikling av informasjonssamfunnet 

under toppmøtet i Tunis. Mangfoldighet og 

flerkulturelle omgivelser krever, ifølge møtet, at man kan forhandle 

mellom motsatte forståelser, mellom separerte og delte 

ståsteder. Dette vil igjen kreve at kulturinstitusjoner er proaktive 

og interaktive – i stedet for at de benytter seg av de velkjente 

måtene å uttrykke kollektive minner og identitet på (Raj 

Isar 2006). 

Sosiale medier gir online deltakelse 

De nye sosiale mediene som er knyttet til begrepet Web 2.0, er 

alle karakterisert av at innholdet skapes av likestilte enkeltmennesker 

– i stedet for av en utvalgt gruppe eksperter. De 

sosiale mediene representerer derfor kollektive prosjekter i 

nettsamfunnet, som skiller seg fra andre kollektive prosjekter 

ved at omfang både i antall og geografi er mye større. Det finnes 

flere eksempler på kollektive aktiviteter på Web 2.0-kanaler 

som har fått historisk betydning. Et eksempel er skrivingen av 

den andre versjonen av den nå så omtalte boken Code and other 

Laws of Cyberspace, der forfatteren Lawrence Lessig har 

fungert mer som en redaktør for innlegg som er skrevet av 

forfattere over hele verden, enn som en forfatter i tradisjonell 

forstand. Lessig skrev selv den første versjonen og publiserte 

den på en wiki, noe som førte til at han mottok mange forslag 

til omskrivinger av teksten. Dette førte til at han satte i gang 

eksperimentet med kollektiv skriving, der han kun beholdt 

strukturen fra sin første bok og lot deltakere over hele verden 

skrive boken en gang til. Så redigerte han alle tekstene til andre 

utgave (Lessig 2006). 

Lessigs bok viser noe av den kollektive kraften de nye 

sosiale mediene har. De mer kjente kanalene for deltakelse, som 

Wikipedia, YouTube og fotonettstedet Flickr, er også kollektive 

prosjekter uten at de er samlet om et felles produkt slik som 

Lessigs bok. Det store antallet skrivende deltakere til disse 

nettstedene er en viktig grunn til de i det hele tatt finnes og 

fortsetter å trekke til seg nye deltakere. Sosiale medier der det 

ikke har vært aktivitet på en stund, finnes – men er uinteressante 

i og med at de har mistet sin umiddelbarhet og karakter 

som møtesteder for sosiale nettverk. Men kanskje også fordi de 

har mistet sine viktige aktive individer. 

Wikipedia, som er et online kollektivt leksikon, hadde i mars 

2008 over 10 millioner artikler på 253 språk (Wikipedians 2008). 

I likhet med andre leksika er også Wikipedia avhengig av tre 

faktorer: at det presenteres informasjon, at denne er godt strukturert 

og at informasjonen er korrekt. Den velkjente strukturen 

gjør at Wikipedia kan baseres på sosiale strukturer i stedet for 

tradisjonelle skribenter og redaktører. Det er deltakerne som gjør 

jobben ved å redigere tidligere innlegg, samt skrive inn nye elementer 

knyttet til et tema. Den store skaren av skribenter og redaktører 

gjør at informasjonen blir oppdatert hele tiden. Men i 

tillegg er dette sosiale prosjektet avhengig av dedikerte deltakere 

– gjerne også samarbeid mellom eksperter og amatører (Fahle 

2008). Den norske utgaven av Wikipedia har rundt 3000 deltakere 

som har mer enn 10 redigeringer pr måned, og en gruppe på 

rundt 130 personer som har over 100 redigeringer per måned. 

Administratorene og byråkratene sørger i bunn og grunn for å 

skape nok aktivitet på Wikipedia til at andre finner det interessant 

som sted for kunnskapsutveksling og kunnskapsbygging. 

Flickr er et liknende kollektivt nettsted, der brukere kan 

oppbevare og dele fotografiene sine med andre. Deltakere kan 

tagge, gi titler til og beskrive fotografiene sine, samt tagge 

bilder fra andre fotografer som ligger i de offentlige rommene. 

Flickr er blitt et sted der fotointeresserte sammenlikner bilder 

og utveksler erfaringer – samt et sted der fotografer kan oppnå 

kjendisstatus når bilder blir sett og vurdert av mange. 

YouTube er siden etableringen i 2005 blitt et nettsted som 

gjør det mulig for hvem som helst å publisere videosnutter. Det 

er blitt verdens største video-on-demand samling (Cha, Kwak 

et al. 2007) med over 100 millioner brukere daglig og 65 000 

nye publiserte videoer daglig (Li, Chang et al. 2007). 

De nye sosiale mediene som er knyttet til begrepet 

Web 2.0, er alle karakterisert av at 

innholdet skapes av likestilte enkeltmennesker 

– i stedet for av en utvalgt gruppe eksperter. 

Blogg er en forkortelse for web-log, det vil si en dagbok som 

er skrevet på web. Blogger inneholder små, kronologisk arrangerte 

informasjonsstykker, er enkle å bruke og publiseringen 

skjer, slik som med de andre Web 2.0-kanalene, umiddelbart. I 

motsetning til kanalene som er nevnt ovenfor, er blogg et 

medium for enkeltmennesket. Bloggenes personlige og tildels 

private karakter, bæres av at de oppdateres hyppig av skribenten 

og knytter til seg en gruppe lesere og venner som besøker 

bloggen hyppig og kommenterer innlegg. Også institusjoner 

benytter bloggmediet for å publisere seg selv. Bloggmediet karakteriseres 

av at skribenter ikke lenger må gjennom en vurderingsprosess 

der redaktører eller forlag bestemmer hva som kan 

13 



14 



Fig. 1: Sydneyobservatoriets bloggside. Her inviteres publikum og besøkende 

til diskusjoner med astronomer og ansatte ved observatoriet 

omkring aktiviteter knyttet til observatoriet. 

Fig. 2: På Victoria and Albert-museets nettsider every Object Tells a 

Story, www.everyobject.net/, kan museumsbesøkere legger inn egne 

fortellinger knyttet til bilder av gjenstander. 

Fig. 3: Eksempel på fortelling publisert på Every Object Tells a Story, 

som viser hvordan prosjektet har skapt nye typer engasjement, spesielt 

hos unge besøkende. 

publiseres (Hugh Hewitt 2005, Fahle 2008). I stedet må leserne 

overtales til å delta og skrive kommentarer, samt til å komme 

tilbake til bloggen jevnlig. Mediet er derfor forbundet med 

overtalelser og behovet for å sette spor etter seg. 

Kulturinstitusjoner uten vegger 

Ideen om kulturinstitusjoner uten vegger ble introdusert av 

André Malraux allerede i 1947. Den gang knyttet til museer 

spesielt, men ideen er i dag høyst aktuell i forhold til de fleste 

kulturinstitusjoner. Museene kan benyttes som et godt eksempel, 

når de i dag utvides til det virtuelle, på nettet eller i andre 

digitale medier. Bruken av sosiale medier som blogg og wiki 

åpner institusjonene for deltakelse og gir museer og kulturinstitusjoner 

en ny karakter. Flere internasjonale eksempler viser at 

museer som inviterer til medvirkning, og som tilbyr sosiale 

rom for interessegrupper, blir til samfunnsinstitusjoner som 

har revet ned veggene og åpnet veien for de gruppene som 

normalt ikke besøker museer. 

Power House-museet i Sydney kan vise til flere prosjekter 

som bryter ned vegger og skaper dialog og deltakelse fra sine 

besøkende. Som følge av å være et museum for design, vitenskap 

og samtidskultur og gjennom sin sammensatte profil, har 

Power House mange arrangementer som ikke nødvendigvis 

forbindes med det museale. Spesielt er museet kjent for å bygge 

opp en ny posisjon for både kuratorer og institusjonen som 

sådan gjennom å stille besøkende i sentrum, og å prioritere 

besøkendes museumsopplevelse fremfor formidlingen av 

samlingene. 

I samarbeid med Sydney-observatoriet (www.sydneyobservatory.com.au/blog/, 

se fig. 1) har museet i lengre tid tatt i bruk 

sosiale medier i tilknytning til sin online formidling. Et nettsted 

er åpnet for aktiviteter knyttet til observatoriet, der publikum 

og besøkende inviteres til diskusjoner med astronomer og 

ansatte ved observatoriet i en åpen blogg. Museet har registrert 

at denne tjenesten har økt interessen for observatoriet generelt 

og antall besøk på museet online har også økt (Chan 2007). Dialogen 

med besøkende har i tillegg styrket autoriteten til kuratorene 

ved museet, samt at museet har fått en posisjon i forhold til 

interessegrupper og astrologiske foreninger (Russo et 

al.2006). 

Victoria and Albert Museum lanserte i 2003, i et samarbeid 

med den største britiske kringkasteren Channel 4 og forskningsgruppen 

Ultralab, et prosjekt der besøkende ble invitert til å 

skape innhold på museets nettsider. Prosjektet, kalt Every 

Object Tells A Story (se fig. 2 og 3), går ut på at museumsbesøkere 

på V&A-museets nettsider legger inn egne fortellinger 

knyttet til bilder av gjenstander. Dette gjør de ved enten å velge 

gjenstander fra museets digitale samling, eller ved å legge inn 

egne bilder av gjenstander fra V&A-samlingen eller legge inn 

bilder av egne gjenstander de vil fortelle om. Museumsbesøkende 

fikk på denne måte anledning til å dele sine fortellinger, 

mens museet benyttet online-prosjektet til å lage nye typer relasjoner 

til besøkende og bygge opp relevans for nye besøksgrupper. 

Nettstedet knyttet til prosjektet er så enkelt designet at hvem 

som helst skal kunne benytte det, og det på sin egen måte. Every 

Object Tells A Story ga museet mulighet for å kommunisere

med mange besøkende rundt gjenstanders mening. Dette gjorde 

det også tydelig at det kan være knyttet mange ulike meninger 

til en gjenstand (Coldicutt og Streten 2005). Prosjektet var en 

del av det statlige prosjektet Culture Online (www.cultureonline.gov.uk), 

som fra 2002–2007 samarbeidet med 50 organisasjoner 

og museer for å gjøre kulturressurser tilgjengelig i ulike 

formater online. 15,5 millioner besøkende har disse prosjektene 

hatt alt i alt. Every Object Tells A Story er imidlertid også blitt 

prøvd ut i mindre format og uten å være fullstendig basert på 

online-aktiviteter ved Castle Museum i Nottingham City i 

1998. Også i dette prosjektet var hovedmålet å være kulturelt 

inkluderende og å lage forbindelser og relasjoner til nye 

besøksgrupper. 

Every Object Tells A Story representerer et alternativ til 

måten museumsinstitusjoner har formidlet gjenstander på, ved 

at det ikke lenger kun er museets tolkning av gjenstanden som 

blir formidlet, men også museumsbesøkerens fortellinger og 

meningsdannelser knyttet til samme gjenstand. Tradisjonelt, 

har det blitt hevdet, gir museer gjenstander en mening som 

passer inn i museumsinstitusjonens kontekst. Dette er årsaken 

til at det samme verket eller den samme gjenstanden kan benyttes 

i utstillinger innen både kunst, design og kulturhistorie og 

kan der fortelle totalt ulike historier knyttet til det spesielle 

fokuset som vektlegges (Sloof 2003). Slik sett kan Every Object 

Tells A Story, med sin integrerende tilnærming til gjenstander, 

oppfattes som en motsetning til kuratorenes arbeid i museet 

ved at besøkende får være med på å skape mening. Every Object 

Tells a Story er derfor et godt eksempel på en trend der museer 

benytter seg av Web 2.0-teknologier for å nå fram til nye brukergrupper 

– samt for å lage nye aktiviteter knyttet til kultur- 

og naturarv og vitenskapsformidling. 

I Every Object Tells a Story åpner museet opp for mange 

typer minner og fortellinger – og V&A-museum representerer 

den nye museumsinstitusjonen som åpner for deltakelse fra 

samfunnet. Autoriteten til museet som institusjon styrkes, og 

besøkendes versjoner oppfattes som et fruktbart tillegg til 

museets stemme, som er bygget på spesialisert ekspertise. Fortellingene 

om gjenstandene fra de ulike gruppene, ekspertenes 

og de besøkendes, ligger så og si side om side. Å sidestille publikums 

versjoner med kuratorens versjoner på denne måten 

kan stimulere til utforskning. På lik linje kan bilder av gjenstander 

av privat karakter ligge side om side med bilder av internasjonalt 

kjente gjenstander fra museets samlinger. Denne 

blandingen av representasjoner av gjenstander med ulik autoritet 

gir museumsbesøkeren mulighet til å integrere offentlige 

gjenstander i egne forfatterskap, samt til å sammenlikne egne 

fortellinger med de som tilbys fra ekspertisen. Å tolke gjenstander 

gjennom andre menneskers personlige fortellinger blir 

en del av forståelsen av både andre og seg selv (Coldicutt og 

Streten 2005). 

Every Object Tells A Story er bare et tidlig eksempel på initiativer 

fra Victoria & Albert Museum der institusjonen bygger 

opp dialog med sitt publikum. Et annet eksempel er mer spesialisert, 

knyttet til strikking (se fig. 4). Her kan online museumsbesøkende 

legge inn fotografier av sine strikkede kreasjoner, 

og dele sine erfaringer med å strikke akkurat denne typen 

strikk, hvordan man fikk ideen og hvordan man gikk fram etc. 

Fig. 4: Et annet nettsted knyttet til Victoria & Albert Museum, dreier 

seg om å dele strikkeprosjekter med hverandre. Her kan online museumsbesøkende 

legge inn fotografier av sine strikkede kreasjoner og 

dele erfaringer. Hvordan er det å strikke akkurat denne typen strikk, 

hvordan fikk man ideen, hvordan gikk man fram osv. 

Fig. 5: Placeography.org er en wiki bygd opp av Minnesota Historical 

Society. Her kan besøkende legge inn sine private fortellinger om 

erfaringer og opplevelser knyttet til steder og plasser. 

Deltakelse med brukerskapt innhold 

Eksemplene på å integrere såkalt brukerskapt innhold er mange 

og er basert på ulike teknologier. Every Object Tells A Story er 

basert på at brukeren fyller ut et webbasert skjema, der tittel, 

navn, sted og kategorier på gjenstanden fylles ut, samt at bilder 

lastes opp. Innholdet blir så gjort tilgjengelig for andre besøkende 

i form av word-dokumenter som må lastes ned. Dette 

kan virke tungvint for nye brukere, og man kunne tenkt seg at 

fortellingene kunne vært mer tilgjengelige i webformat, for 

eksempel i en fotoramme der man kunne klikke seg inn på 

startbildet til hver nye fortelling. Strikkeprosjektet, der man 

kan dele sine strikkeerfaringer, bygger på mer oppdatert teknologi, 

der bildet man legger inn presenteres i forhold til de andres 

bilder – og der selve fortellingen blir neste museklikk. Begge 

prosjektene baserer seg imidlertid på en teknologi der en og en 

stemme høres om gangen. 

At wiki-baserte nettsider tilbyr en annen mulighet, blir klart 

når man ser på Placeography.org (se fig. 5), en wiki som Min- 

15 



16 



Fig. 6: Kategoriser kunstverk på din egen måte – og se hvilke kategorier 

andre har benyttet. Dette tilbyr prosjektet Steve, http://tagger. 

steve.museum/. 

Fig. 7: Via ArtShare i Facebook kan du få tilgang til fotografier av 

kunstverk og historiske gjenstander fra et stadig voksende antall 

museer og «pynte» din egen Facebook-side med disse. 

nesota Historical Society har bygget opp. Her kan besøkende 

legge inn sine private fortellinger om erfaringer og opplevelser 

knyttet til steder og plasser. Fortellingene presenteres i forhold 

til kategorier som sidene er strukturert etter: bygninger, steder, 

strukturer, portaler, prosjekter, turer, byer, naboområder, arkitekter 

etc. Som bruker må man opprette en konto og logge seg 

inn. Som innlogget får man rettigheter til å endre tekster som er 

lagt ut på wikien, samt å delta i diskusjonen. Placeography.org 

er også blitt portal for flere lokalhistoriske foreninger – noe 

som gjør wikien til et interessant nettsted å besøke om man er 

interessert i lokalhistorier og minner knyttet til bygninger og 

steder. 

Initiativene til å benytte digitale medier for å gi muligheter 

for å dele minner og erfaringer er mange. Det wiki-baserte 

prosjektet Placeography.org er imidlertid det prosjektet som 

tydeligst viser vilje til å få fram mange stemmer, samt til å åpne 

for at erfaringer knyttet til samme sted, gjenstand eller objekt, 

kan være høyst forskjellige. 

Et liknende initiativ er STEVE-prosjektet, basert på open 

source-programvaren STEVE, som gir besøkeren mulighet til å 

«tagge» sine egne kategorier på bilder av kunstverk fra flere 

museer tilknyttet prosjektet. Taggingen foregår i et skjema, og 

kategoriene brukeren legger inn, kommer opp i en såkalt 

taggsky knyttet til bildet av gjenstanden. STEVE-prosjektet 

har knyttet til seg ca. 850 registrete brukere, som har lagt inn 51 

477 tagger på 252 kunstverk. Dette er kanskje ikke mye for et 

amerikansk prosjekt, men siden dette i hovedsak er et forsknings- 

og utviklingsprosjekt, basert på samarbeid mellom forskere 

og museumsprogrammerere, er grunnlaget likevel stort 

nok for å besvare noen spørsmål knyttet til hva besøkende kan 

tilføre museers kunstformidling. (Se fig. 6). 

Et av hovedfunnene i STEVE-prosjektet er imidlertid at 

sosiale medier blir sterkere og får mer gjennomslagskraft når 

de integreres med andre sosiale medier. Flere av STEVEs delprosjekter 

handler derfor om integrering av flere funksjoner 

knyttet opp til taggingen. Artshare er en funksjon, der du i Facebook 

kan få tilgang til fotografier, kunstverk og historiske 

gjenstander fra et stadig voksende antall museer. Fotografiene 

kan du benytte for å «pynte» din egen Facebook-side med et 

galleri av verker som du setter pris på og vil ha på veggen. (Se 

fig. 7). 

En annen funksjon i STEVE er muligheten for å sende fotografier 

som du liker fra museumssamlinger med epost. Denne 

direktefunksjonen gjør delingen av opplevelser på tvers av det 

virtuelle rommet mulig uten for mange operasjoner. 

Kunst og kulturhistoriske gjenstander har på denne måten 

en mulighet for å bli integrert i livet på nettet som flere og flere 

lever ved siden av livet ansikt-til-ansikt. Valg av interaktive 

formidlingsformer kan være utslagsgivende for kontakten med 

enkelte besøksgrupper. Viljen til å eksperimentere med nye 

former er også viktig – ikke bare for «å være med i utviklingen» 

– men også for å lage nye typer relevans og meningsdannelser 

mellom kulturinstitusjoner og ulike samfunnsgrupper. Kulturinstitusjoner 

har her muligheten for å lage nye typer meningsdannelse 

som igjen kan gi dem andre roller. 

Fra mausoleer til kollektiv historieskriving 

Mausoleer er en karakteristikk som er blitt benyttet for å beskrive 

hvordan museer etablerer en kulturhistorisk kunnskap 

som er basert på en uforanderlig oppfatning av fortiden (Johansen 

2002; Witcomb 2003). Kunnskapsinstitusjoner kan imidlertid 

også velge å legge vekt på forandringens historie (Johansen 

2002). Dette minner om Foucaults begrep effektiv historie, 

som etablerer forskjelligheter, endring og brudd som byggesteiner 

for historisk forståelse – heller enn kronologi og utvikling 

for et fenomen. Foucaults arbeid representerer en alternativ 

måte å tenke rundt museenes historiske ordensprosjekt (Hooper-Greenhill 

1992). 

Tradisjonelt har kategorier og indekseringer vært oppfattet 

som objektive, og formidlingen av kulturhistorisk kunnskap 

har fokusert på de materielle kvalitetene ved gjenstandene uten 

å stille spørsmål ved indekseringen (Witcomb 2003). Imidlertid 

er man etter hvert blitt klar over at forståelsene av slike indekseringskategorier 

også kan være åpne for en viss grad av heterogenitet, 

selv om de fungerer som et felles rammeverk for f. 

eks. diagnoseklassifisering innen medisin, eller taxonomier 

innen zoologi og botanikk (Bowker og Star 1999; Star 1990; 

Star 1995; Witcomb 2003). De nye sosiale mediene og de folkelige 

kategoriene, såkalte folksonomier, av de samme objektene 

kan fungere som en kommentar til de anerkjente kategoriene.

Spenningen mellom autoritet og demokrati kan være et interessant 

bidrag til vår forståelse av sentrale begreper innen de kulturhistoriske 

fagene. 

Erfaringer med bruk av sosiale medier i kulturformidling 

leder tankene hen til innholdet i begreper som kollektive 

minner, kulturarv, våre og de andres historie. Alle disse begrepene 

er basert på at noen få har samlet og redigert noe fra de 

mange. Denne innsamlingen er oftest basert på ekspertise og 

erfaring. Men denne nedskrivingen av det kollektive basert på 

ekspertise og erfaring hos de få, har også ført til at heterogeniteten 

og mangfoldet er nedtonet til fordel for fremføringen av et 

slags minste felles multiplum, eller en tolkning av den kollektive 

stemme. De nye sosiale mediene og deres presentasjoner av 

tildels motstridende kunnskaper, er skrevet ned av de mange – 

for de mange. Dette gir mulighet for at mangfoldet blir presentert 

ved at flere stemmer blir synlige og hørbare. Men hva betyr 

dette for våre begreper om det kollektive og felles 

meningsdannelser? 

I studier av den historiske forståelsen i Russland har James 

Wertsch (Wertsch 2002) vist hvordan et samfunn i realiteten 

kan bære to versjoner av historien: den offisielle historien og 

den alternative og opposisjonelle historien – disse lever side om 

side og er i realiteten like sanne for samfunnsborgeren. De 

danner en egen historisk bevissthet som bygger på et kollektivt 

minne som integrerer de to fortellingsformene. På den ene side, 

hevder Wertsch, er kollektive minner basert på det nedskrevne 

og det er denne nedskrevne formen som gjør historiske hendelser 

levende i folks bevissthet når de snakker om dem muntlig. 

Som vist betyr de sosiale mediene fortsatt at kollektive minner 

blir skrevet ned – men de blir skrevet ned av mange. Denne 

unike formen, det umiddelbare i mediet samt tilgangen til å 

kunne sammenlikne egne fortellinger knyttet til gjenstander, 

historiske hendelser eller steder, kan åpne for å revurdere betydningen 

av begrepet det kollektive. De sosiale mediene som 

her er vist, kan tyde på at det kollektive ikke lenger er ensbetydende 

med likhet – men heller med noe som samler forskjelligheter. 

Det kollektive er noe sammensatt og komplekst – der 

man likevel kan finne igjen noe kjent i mangfoldet. De sosiale 

mediene gir altså mulighet for å diskutere en annen forståelse 

av det kollektive. 

Dette betyr at de sosiale mediene gir det samme trykket og 

de samme mulighetene for kulturinstitusjoner som for andre 

samfunnsinstitusjoner og offentlig sektor som sådan. Flere 

forskningsprosjekter viser at det handler om å lage arenaer for 

å gjøre informasjon delbar og åpne institusjoner for deltakelse 

(se for eksempel prosjektet Nye nettfenomener http://www. 

media.uio.no/forskning/prosjekter/nettfenomener/). Utfordringen 

er å designe forbindelser og dialoger som oppleves som 

meningsfulle og relevante for sammensatte og heterogene 

besøksgrupper. 

Referanser 

Burke, Peter. 1992. History & Social Theory. Polity Press. 

Cha, M., H. Kwak, P. Rodriguez, Y. Ahn, S. Moon. 2007. I tube, 

you tube, everybody tubes: analyzing the world’s largest 

user generated content video system. Proceedings of the 7th 

ACM SIGCOMM conference on Internet measurement. San 

Diego, California, USA. 

Chan, S. 2007, Tagging and Searching – Serendipity and 

museum collection databases. In J. Trant and D. Bearman 

(eds). Museums and the Web 2007: Proceedings. Toronto: 

Archives & Museum Informatics, published March 31, 2007 

at www.archimuse.com/mw2007/papers/chan/chan.html. 

Bowker, G.C. og S.L. Star. 1999. Sorting things out. Classifications 

and its consequences. Cambridge, Massachusetts: MIT 

Press. 

Coldicutt, R og K. Streten 2005. Democratize and distribute: 

Achieving A Many-To-Many Content Modell. I: J. Trant and 

D. Bearman (eds). Museums and the Web 2005: Proceedings, 

Toronto: Archives and Museums Informatics, published 

March 31, 2005 www.archimuse.com/mw2005/papers/coldicutt/coldicutt.html. 

Hewitt, H. 2005. Blog: Understanding the information reformation 

that’s changing your world. Nashville, Thomas Nelson 

Publishers. 

Fahle, Ine 2008. User created content as aid in the creative 

process. Master thesis Department of informatics, University 

of Oslo. 

Isar, Yudhishthir Raj. 2006. «Sustainability Needs Cultural 

Learning», Museums & Social Issues, 1, No. 2 Fall 2006 (A 

Culture of Sustainability). 

Johansen, A. 2002. «Museene i dagens mediesituasjon». I Johansen, 

A., Losnedahl, Ågotnes 2002. Tingenes tale. Innspill 

til museologi. Bergen Museum skrifter nr. 12. 

Lessig, L. 2006. Code: version 2.0. New York, Basic Books. 

Li, J., S.-F. Chang, et al. 2007. New challenges in multimedia 

research for the increasingly connected and fast growing 

digital society. Proceedings of the international workshop 

on Workshop on multimedia information retrieval, Augsburg, 

Bavaria, Germany, ACM. 

Russo, A., J. Watkins, L. Kelly, S. Chan, 2006. How will social 

media affect museum communication? Paper at NODEM 06 

conference Dec. 7.-9., University of Oslo 2006. www.tii.se/ 

nodem/06/nw_06/papers/papers.htm. 

Sloof, E. 2003: The Power of Museums, Association of Canadian 

Studies in the Netherlands (ACSN) annual conference, 

www.acsn.nl/extra/museums.pdf. 

Smith, A. 2002. Heritage management and cultural rights : individual, 

collective and global. Forum 29:3. A. Smith. 2002. 

Protecting Intangible Heritage. InSite Oct-Nov 2002:6. 

Star, S. Leigh. 1990. The structure of ill-structured solutions: 

boundary objects and heterogeneous distributed problem 

solving. Distributed artificial intelligence 2:37-54. 

Star, S. Leigh. 1995. «Ecologies of Knowledge. Work and politics 

in science and technology». I: SUNY series in science, 

technology, and society. Redigert av S. Restivo og J. 

Croissant. 

Wertsch, James. 2002. Voices of Collective Remembering. 

Cambridge University Press, 2002. 

Witcomb, A. 2003. Re-Imagining the Museum : beyond the 

mausoleum. London : Routledge. 

Dagny Stuedahl er post doktor ved Institutt for medier og 

kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Hun arbeider med 

bruk av digitale medier i kulturhistorisk formidling. 

17 



18 



Lokalhistoriske sjangre på 

Internett 

av Gunnar Thorvaldsen 

At Internett i alt sitt mangfold inneholder 

mye stoff av interesse for lokalhistorikere, 

er selvsagt. Verdensveven (World 

Wide Web) er så lett å utvide med nye 

sider og så fleksibel at innholdet kan tilpasses 

små brukergrupper, for eksempel 

dem som har historia til et spesielt lokalsamfunn 

som felles interesse. Om noen 

enda mindre historiske fellesskap sies 

det spøkefullt at det er emne for den nest 

mest populære aktiviteten på nettet; det 

siktes til slektsgransking. Medaljens 

baksider springer også ut av nettets fleksibilitet 

og lettvinthet: Kildekritikk 

overfor verdensveven er en krevende aktivitet, 

og det kan være frustrerende å 

finne fram i mylderet av informasjon. 

Framfinning skjer oftere ved hjelp av 

søking etter ord og ordkombinasjoner 

enn etter opphav og proveniens, dvs. 

etter hvem som har skapt materi alet. Sist- 

nevnte søkemetode, som lokalhistorikere 

kjenner godt fra arkivene, bør imidlertid 

ikke glemmes; proveniens gir ofte mer 

presise funn hvor irrelevant informasjon 

er skrellet bort. Dessuten gir kunnskap 

om opplysningenes opprinnelse den 

beste basis for å vurdere i hvilken grad 

informasjonen er til å stole på. Nettsidene 

til Norsk lokalhistorisk institutt (lokalhistorie.no) 

fyller i så måte en dobbelt 

funksjon som inngangsportal til vår del 

av verdensveven. 

En tredje strategi i tillegg til proveniens- 

og innholdssøk for å ordne informasjonsinnholdet 

på verdensveven, kan 

være å gruppere stoffet etter sjangre. 

Sjanger-begrepet er velkjent fra litteraturforskningen, 

hvor det brukes til å 

inndele verk etter form og innhold. Inndeling 

etter sjanger er dermed mer beslektet 

med innholdssøk enn med fram- 

finning ved hjelp av opprinnelse. Søk 

etter ordkombinasjoner skjer ofte på 

tvers av sjangere, for eksempel både i 

kildeskrifter og i faghistoriske framstillinger. 

Leverandører av informasjon vil 

konsentrere seg om én eller få sjangre i 

sitt arbeid mot Internett, for eksempel 

legger Arkivverkets nettsted Digitalarkivet 

naturlig nok ut digitale kopier av 

primært kildemateriale. I tillegg til dette 

og faglitterære, historiske framstillinger 

skal vi ta for oss digitale utgaver av 

primært kildemateriale, leksika, stoff 

tilrettelagt for pedagogiske formål, foto, 

bygdebøker, årbøker og tidsskrift. Artikkelen 

handler mest om norske nettsteder, 

men siden verdensveven i sitt vesen 

er grenseoverskridende, skal vi også 

skue litt utover landegrensene. Mye må 

forbli unevnt, så husk at med utgangspunkt 

i de nettstedene som er nevnt her, 

Foto: Ala_z (http://commons.wikimedia.org/wiki/Image:Keyboard_and_pen.JPG). Bildet er sluppet i det fri (http:// 

no.wikipedia.org/wiki/Offentlig_eiendom).

kan man søke seg videre til annen 

informasjon. 

Digitale kildeutgaver 

Den mest brukte og mest omfangsrike 

lokalhistoriske sjanger på Internett er 

utvilsomt elektroniske eller, med andre 

ord, digitale kopier av kildemateriale. 

Slikt materiale på verdensveven kan 

deles inn i to hovedsjangre etter hvilken 

teknikk som ble anvendt for å framstille 

det digitale formatet. For det ene fins 

massevis av rene digitale bildekopier av 

kildene, for det andre fins transkriberte 

versjoner hvor innholdet er overført ved 

å bli skrevet av. De førstnevnte er lettest 

å masseprodusere, for eksempel er den 

store samlingen kirkebøker fram til 1930 

som nylig har blitt tilgjengelig i Digitalarkivet, 

masseprodusert fra mormonernes 

mikrofilm. En mikrofilmskanner kan 

digitalisere tusenvis av kildesider i timen. 

Men siden det dreier seg om bilder, kan 

vi ikke søke i innholdet, bare lete etter 

dem i elektroniske registre eller kataloger. 

Med et begrepspar fra historisk 

metode kan vi tilnærmet si at datamaskinen 

dermed utnytter disse kildene som 

levning og ikke som beretning. 

Derfor lønner det seg å gå den langsommelige 

omveien om transkribering 

til tekstversjon for de mest sentrale kildeseriene. 

Det har skjedd i større grad i 

Norge enn i andre land, vi har snart fire 

fullstendige folketellinger tilgjengelige 

via verdensveven: 1801, 1865, 1900 og 

1910 pluss deler av 1875-tellinga. I tillegg 

til framfinning av navngitte personer og 

deres hushold, gir transkriberte versjoner 

mulighet for analyser. Det skjer helst i de 

kodede utgavene av kildene. Her er bokstavinformasjonen 

i originalkilda erstattet 

av standardiserte tallkoder slik at 

egenskaper ved personene kan telles uavhengig 

av yrkers skrivemåte eller skiftende 

administrativ inndeling av fødesteder. 

Det blir da lettere å sammenligne 

folketellingsresultatene over tid og fra 

land til land enn når vi er avhengige av å 

bruke den statistikken som ble publisert 

etter hver telling. Der spilte kontinuitet 

over tid en underordnet rolle i forhold til 

å studere det norske samfunnet fra nye 

innfallsvinkler og med nytt innhold i 

variablene. 

Dessverre har Norge i likhet med 

andre land kommet kortere med hensyn 

til transkribering av kirkebøkene, der er 

bare om lag ti prosent av den tilgjengelige 

informasjonen transkribert. Stilt overfor 

den oppgaven det er å transkribere dette 

store kildematerialet, har enkelte falt for 

fristelsen å velge en snarvei; nemlig å 

bare registrere de mest nødtørftige delene 

av informasjonen, slik at man kan finne 

fram til bildene av kirkebokssider med 

personer som hadde bestemte navn. Dette 

er en praksis det er all grunn til å advare 

mot fordi verdien av slike indekser eller 

navneregistre er beskjeden. Registrene 

har ingen verdi som forskningsmateriale 

eller som grunnlag for å lage løpende 

befolkningsoversikter av den typen vi 

finner i gårds- og slektshistoriene i bygdebøkene. 

Indeksene lar seg ikke bruke 

statistisk og vil mange ganger ikke en 

gang gjøre framfinning i kildene mulig. 

For eksempel vil man ikke kunne finne 

fram vielser ut fra data om foreldrene i 

de tilfellene der brudefolkets eget navn er 

stavet annerledes enn forventet. For mer 

informasjon om transkribering av historiske 

individdata, se nettstedene til Digitalarkivet, 

http://digitalarkivet.uib.no/, og 

Registreringssentral for historiske data, 

http://www.rhd.uit.no/. 

Bygdebøker 

Mens de digitale kildeseriene florerer, 

har mange kommuner og forlag vært 

skeptiske til å legge lokalhistorisk litteratur 

ut på nettet fordi det kan komme til å 

konkurrere med det boksalget som skal 

delfinansiere utgivelsene. En interessant 

løsning på dette dilemmaet er funnet for 

firebindsverket Karlsøy og Helgøy bygdebok, 

som ble skrevet av Håvard Dahl 

Bratrein og utgitt av Karlsøy kommune i 

perioden 1989 til 1994. På nettstedet 

www.karlsoy.com/bygdebok/ er hele 

teksten fra de ca 2000 sidene bygdehistorie 

lagt ut sammen med en reklamesnutt 

som sier hvor verket med illustrasjoner 

kan kjøpes. Teksten er greiere å bla og 

søke i enn papirutgaven, og når man har 

funnet den tekstdelen man er ute etter, 

kan man enkelt forøke opplevelsen ved å 

lese videre i det aktuelle bygdebokbindet. 

Bruk av søkemotoren Google gir tilslag 

på tekstversjonen av Bratreins bygdebok, 

men det gjør ikke søk etter litteratur i 

Bibsys, se nedenfor. 

Et annet eksempel er Sem og Slagen. 

En bygdebok, redigert av H. Blom Svendsen 

og opprinnelig utgitt i bokform 

1945–63. De to bind gårdshistorie og to 

bind kulturhistorie denne består av, har 

Høgskolen i Vestfold lagt til rette på Internett 

som en komplett kopi inklusive 

illustrasjoner, bokutgivelsen er formodentlig 

for gammel til å kreve beskyttelse 

av kommersielle grunner. Det er mulig å 

finne fram ved hjelp av den klikkbare 

innholdsfortegnelsen, for deretter å lese 

om for eksempel Osebergfunnet i stor 

detalj, inklusive tegninger og fotografier 

fra utgravingen. Velger man å søke etter 

ord i teksten, kan man på et øyeblikk få 

vite hvilke personer i gårdshistoria som 

hadde tilknytning til andre kommuner. 

Biblioteket ved Høgskolen i Vestfold har 

for øvrig lagt til rette en stor samling lokalhistorisk 

litteratur på verdensveven, 

se www-bib.hive.no/tekster/lokalhist.htm. 

En annen løsning på «salg av bok»problematikken 

er valgt for Lars Ivar 

Hansens og Tore Meyers Astafjord bygdebok. 

Her er bare utvalgte deler av de 

fire bindene gjort elektronisk tilgjengelige, 

men da riktignok inklusive illustrasjonene. 

Variasjonsbredden i denne type 

nett-publisering er stor, noe som går klart 

fram av oversikten fra Norsk lokalhistorisk 

institutt, se www.lokalhistorie.no/ 

lenker.html#bygdeboker. Der er og lenke 

til en utfyllende artikkel om temaet. 

Gårds- og slektshistorie 

Spesielle programpakker er utviklet for 

produksjon av gårds- og slektshistoriedelen 

i nye bygdebøker. Busetnadssoge 

bygger idemessig på det eldre systemet 

Ættesoge, men er nyutviklet teknologisk 

sett, slik at det både er et kraftigere 

verktøy og mer brukervennlig. Formålet 

med systemet er å rasjonalisere produksjonsprosessen 

fra kildegrunnlag til 

ferdig trykt bygdebok, og systemet har 

vist seg anvendelig i arbeidet med gårds- 

og slektshistoriebind for både Sula, 

Volda, Aurskog-Høland og Herøy kommuner, 

mens Haram står for tur. Busetnadssoge 

kan importere individdata både 

fra Ættesoge og fra andre transkriberte 

kildeutgaver, for eksempel dem vi finner 

i Digitalarkivet eller hos Registreringssentral 

for historiske data. Det er for eksempel 

gjort med deler av de data Arnfinn 

Kjelland la til rette for Lesja. I utgangspunktet 

skjer den digitale bearbeidelsen 

av kildene i bygdebokforfatterens PC 

med tilgang til kildemateriale via Internett 

som et av flere verktøy. Men den databasen 

som brukes som trykkegrunn- 

19 



20 



lag for bygdeboka, vil det være mulig å 

legge til rette for søking via Internett. 

Eksempler på slike løpende befolkningsregistre 

fins hos Demografiska databasen 

i Umeå og ved Stockholms historiska 

databas, se Heimen 2007 nr 2. 

Foto og kart 

Mange nettsteder inneholder fotografier 

av stor lokalhistorisk interesse. Husk 

imidlertid at også foto er vernet av åndsverksloven 

og at det kreves samtykke fra 

rettighetshaverne før publisering. Den 

institusjonen som har digitalisert fotosamlingen 

og gjort den søkbar via kataloginformasjon, 

kan også kreve økonomisk 

kompensasjon. For eksempel vil det 

typisk koste bortimot en tusenlapp for å 

få trykkegrunnlag for et foto fra Tromsø 

museum til en bok, noe mindre til en artikkel. 

For de fleste vil det være naturlig 

å ta utgangspunkt i samlinger ved lokale 

eller regionale museer, de fins i en rekke 

fylker ifølge lenker fra kultursidene hos 

www.hordaland.no. Dessuten fins digitaliserte 

fotosamlinger tilgjengelig via Internett 

på nasjonalt nivå, og disse vil ofte 

inneholde viktige lokale fotografier som 

raskt kan hentes inn via søkesider hvor 

det kan søkes etter stedsnavn. Et godt 

eksempel er den store geografiske spredningen 

i Wilse-samlingen fra Norsk folkemuseum, 

som er tilgjengelig via 

Nasjonalbibliotekets nettsted Galleri 

NOR, http://www.nb.no/gallerinor/. For 

eksempel gir søk etter «Larvik» tilslag 

på 250 fotografier, mange av svært høy 

kvalitet både innholdsmessig og fototeknisk. 

For øvrig samarbeider Nasjonalbiblioteket 

med Preus fotomuseum for å 

lage en felles inngangsportal til fotosamlinger 

med bilder fra perioden 1840 til 

1920. Husk at det er etiske spørsmål 

knyttet til offentliggjøring av foto og at 

lokal publisering kan være mer følsom 

enn nasjonal. Et foto av tyske offiserer i 

selskap med norske kvinner er neppe så 

ille i verket Norge i krig, men det ville 

vekket en helt annen oppsikt dersom det 

ble trykt i bygdeboka. 

Kart er en annen lokalhistorisk illustrasjonssjanger 

som i økende grad er 

gjort tilgjengelig via verdensveven og 

som ofte fins i databaser med lokal eller 

regional tilknytning. I utgangspunktet 

har Kartverket opphavsrett også til historiske 

kart, men dette har i liten grad vært 

håndhevet overfor lokalhistoriske publikasjoner. 

Ofte har den kommunen eller 

fylket som står bak et historieverk, allerede 

skaffet seg rettigheter til kartmateriale 

for å bruke det i sitt planarbeid. Et 

annet tilbud som kan brukes fritt er 

Google Earth, som inneholder relativt 

detaljerte satelittfotografier av eksisterende 

bosetning. La meg og nevne de 

Mens de digitale kildeseriene florerer, har 

mange kommuner og forlag vært skeptiske til 

å legge lokalhistorisk litteratur ut på nettet 

fordi det kan komme til å konkurrere med det 

boksalget som skal delfinansiere utgivelsene, 

skriver artikkelforfatteren. Foto: Stian 

Green. 

såkalte Friis-kartene som er tilgjengelige 

fra Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetetet 

i Oslo. Disse viser fordelingen 

av etniske grupper, deres språkkunnskaper 

og boligform på lokalt nivå i Troms 

og Finnmark på tidlig 1860-tall og sent 

1880-tall. Nettstedet www.dokpro.uio.no 

inneholder i tillegg mye annet materiale 

med lokal og historisk tilknytning, og 

som vi forstår er mye av dette skapt og 

oppbevart langt fra hovedstaden. 

Lokalhistoriske leksika 

På et overordnet, nasjonalt nivå har Norsk 

lokalhistorisk institutt opprettet et oversiktverk 

i såkalt wikistil, organisert som 

et oppslagsverk. For flere kommuner er 

det opprettet lokale nettsteder hvor informasjon 

om personer, steder, bedrifter, 

organisasjoner osv. er organisert alfabetisk. 

Det gjelder f.eks. Steinkjer og Fredrikstad. 

Fredrikstad byleksikon er annen 

utgave av en publikasjon opprinnelig 

utgitt som trykksak av Fredrikstad blad. 

Foruten at artiklene er ordnet alfabetisk, 

kan man finne fram til stoff også ved å

Thorvaldsen hevder at mye av debatten 

omkring lokalhistoriske kilder på nettet 

domineres av slektsgranskere, men at de 

mest vektige innleggene muligens kommer 

fra skribenter med lokalhistoriske bøker og 

artikler bak seg? Uansett: det er aldri for sent 

å begynne å engasjere seg i debatten! Foto: 

NaOH / Luca Perini (http://www.flickr.com/ 

photos/naoh/30249606/). Bildet er tilgjengelig 

under CC-NC-ND (http://creativecommons. 

org/licenses/by-nc-nd/2.0/deed.no). 

søke i enten person- eller saksregistret, 

og dermed få tilslag på emner som er 

nevnt i minst en av artiklene. Dette øker 

mulighetene for å finne fram i vesentlig 

grad i forhold til i et papirbasert leksikon. 

For eksempel finner man ikke noen artikkel 

om treskjærer Edvard Bakken, han 

er bare nevnt mer perifert i en artikkel 

om Domkirken. Mange av artiklene er 

knappe, andre mer fyldige, men innholdet 

virker noe fattigslig fordi det kun 

består av tekst. En supplering med bilder, 

kart og andre illustrasjoner, slik det er 

vanlig i andre leksika, er teknisk sett 

uproblematisk og vil øke brukervennligheten 

vesentlig. 

Diskusjonsfora 

Kvantitativt domineres mye av debatten 

omkring lokalhistoriske kilder på nettet 

av slektsgranskere. Kanskje skrives allikevel 

de mest vektige innleggene av 

skribenter med lokalhistoriske bøker og 

artikler bak seg? Nettstedet til den svært 

livskraftige organisasjonen DIS-Norge 

(Databehandling i slektsforskning) er 

nyttig hvis man vil diskutere og få tips 

om slektssammenhenger som er flokete å 

finne ut av. Et alternativ er Digitalarkivets 

brukerforum hvor spørsmålene er 

organisert etter fylke og hvor det er gode 

sjanser for å få relevante tips pga den 

generelt høye aktiviteten i Digitalarkivet. 

Informasjon via tilsvarende nettsteder i 

utlandet kan òg være gull verd for å finne 

aner som emigrerte eller innvandret til 

Norge. Andre diskusjonsfora i Digitalarkivet 

konsentrerer seg i større grad om 

egenskaper ved ulike typer kildemateriale 

og hvordan især navnedata i protokollform 

(kirkebøker, folketellinger) bør 

overføres til digital form. Dessuten vil 

man her finne informasjon om hvordan 

Digitalarkivet og andre søketjenester kan 

utnyttes mer rasjonelt. 

Bøker og artikler 

Fremdeles utgis det meste stoff av 

lokalhistorisk interesse som ordinære 

trykksaker. Det gjelder både by- og bygdebøker 

og det lokal- og regionhistoriske 

tidsskriftet Heimen, som ulikt de fleste 

fagtidsskrift i dag ikke er tilgjengelig i 

elektronisk format, kun som papirhefter. 

Stoffet i Historisk tidsskrift, derimot, kan 

leses på dataskjermen for årgangene fra 

og med 2002. Dette krever personlig 

abonnement dersom man ikke sitter foran 

en datamaskin tilknyttet nettverket ved 

en institusjon som har kollektivt abonnement 

hos idunn.no. Dette avsnittet skrives 

i et bibliotek, og når jeg klikker på Historisk 

tidsskrift, får jeg beskjeden «Du har 

digital tilgang». Det er enkelt å hente 

fram enhver artikkel eller bokmelding 

publisert fra 2002 til nr 1/2008, og skrive 

ut denne, for eksempel Knut Helles 

«Kaupang i Skiringssal» fra nr 4/2007. 

Det er mulig å søke etter ord og uttrykk i 

innholdet, eksempelvis etter «Moss» 

som gir tilslag på Knut Dørums «Hvordan 

kullbøndene seiret i striden med Bernt 

Anker – bondepolitikk og bondeøkonomi 

rundt Oslofjorden på 1700-tallet» og 

dessuten et par andre arbeider hvor bynavnet 

er nevnt mer tilfeldig. Søket kan 

utvides til alle Idunns samfunnsfaglige 

tidsskrift, noe som gir flere tilfeldige 

tilslag, men der er også en interessant 

artikkel om «Østfolds småbyregioner i 

omstilling …» i tidsskriftet Plan fra 

2004. Tilsvarende ordninger gjør massevis 

av internasjonale tidsskrift tilgjengelig 

via noen tastetrykk, det kan gjelde 

stoff helt tilbake til krigen. Her fins 

mange artikler av lokalhistorisk 

interesse, kanskje især når det gjelder 

metodespørsmål. Et godt eksempel er 

Julie Backers dobbeltartikkel i Population 

Studies 1947–48 om norsk befolkningshistorisk 

statistikk, som er tilgjengelig 

via Jstor.org. Dette er en 

stiftelse som leverer rimelige tjenester, 

mange forlag krever langt større beløp 

for å gi elektronisk tilgang, en prispolitikk 

som var gjenstand for konflikt 

mellom forlag og norske læresteder for 

kort tid siden. Heldigvis fins databaser 

som arbeider etter gratisprinsippet. 

Oversikten www.doaj.org inneholder 

ikke mindre enn 106 historiske tidsskrift 

og 20 arkeologiske hvor innholdet er fritt 

tilgjengelig. Mye av dette er imidlertid 

av perifer interesse for norske 

lokalhistorikere. 

Mer relevant stoff fins i de databasene 

som bygges opp av bibliotekene ved de 

norske universitetene. Her legges det nå 

systematisk til rette for fri nedlasting av 

masteroppgaver og doktoravhandlinger 

fra hvert lærested. Det fins sammendrag 

av arbeidene, både disse og arbeidene 

selv er søkbare, og det legges lenke til 

hver oppgave eller avhandling fra Bibsys 

(se nedenfor). Svært nyttig er muligheten 

for å søke i stoff fra universitetene i 

Tromsø, Trondheim, Bergen og Oslo 

under ett fra tjenesten NORA, www.uib. 

no/nora/. Det er ingen begrensning 

bakover i tid for hvilket stoff som kan 

gjøres tilgjengelig, for eksempel fikk 

undertegnede nylig gjenutgitt en elektronisk 

versjon av min tretti år gamle hovedoppgave 

ved Universitetet i Oslo. 

21 



22 



Mye lokalhistorisk stoff kunne bli lettere 

tilgjengelig hvis andre sendte tilsvarende 

til sine respektive læresteder, det vil si 

det sted hvor man tok eksamen. De aktuelle 

nettstedene, for eksempel Munin ved 

Universitetsbiblioteket i Tromsø (www. 

ub.uit.no/munin/) tar også imot artikkelstoff 

publisert av ansatte i papirbaserte 

tidsskrifter. Dette krever imidlertid godkjenning 

fra det aktuelle tidsskriftet, noe 

som ofte gis fordi utgiveren ser på nettpublisering 

som god reklame for tidsskriftet. 

Her er altså en nærliggende mulighet 

til å gjøre lokalhistorisk stoff, for 

eksempel fra Heimen, tilgjengelig via 

verdensveven. For oversiktens skyld bør 

det nevnes at Registreringssentralen har 

lagt Eilert Sundts verker til rette på Internett. 

Her kan man søke etter for eksempel 

stedsnavn ved hjelp av søkefunksjonen i 

nettleseren. 

Nasjonalbiblioteket (NB) har som 

erklært målsetting å gjøre den norske 

kulturarven tilgjengelig i digital form, 

det gjelder både skjønn- og faglitteratur, 

og mye av den planlagte digitale tilrettelegginga 

vil omfatte lokal- eller regionalhistorisk 

stoff. I denne sammenhengen er 

det interessant at NB har valgt stoff fra 

nordområdene som det første satsingsområdet 

for å vinne erfaring med slikt 

overføringsarbeid. Prosjektet realiseres i 

samarbeid med rettighetshavernes organisasjoner, 

for eksempel Faglitterær forfatterforening, 

og forfatterne må godkjenne 

før materiale kan legges til rette 

for visning på Internett. Slik har også 

stoff fra Heimen blitt gjort tilgjengelig, 

for eksempel Lars Ivar Hansens artikkel 

«Handel og levekår i det samiske jakt- og 

fangstsamfunnet» fra 1985. Hele bøker 

kan her leses på Internett, et lokalhistorisk 

eksempel er festskriftet til Håvard 

Dahl Bratrein Karlsøy og verden utenfor 

fra 2003. Mange årbøker har hatt forholdsvis 

liten spredning, men de fleste 

har levert eksemplarer til Nasjonalbiblioteket 

i Mo i Rana i henhold til pliktavleveringsloven. 

Dermed kommer også materiale 

fra lokalhistoriske årbøker med 

hvis det vedrører nordområdene. Husk at 

bibliotekarene betrakter disse som periodika 

på linje med tidsskrifter. Såkalt «grå 

litteratur», dvs stensilserier og lignende 

som er vanskelig å få fatt på, er også blitt 

lettere tilgjengelige via Nasjonalbibliotekets 

nordområdesider så fremt det har 

blitt pliktavlevert. Vær oppmerksom på 

at denne type nettsteder ofte ikke er 

søkbare via generelle søkemotorer som 

for eksempel Google. Det sies derfor at 

tilgang til den «dype delen» av verdensveven 

krever at vi søker innenfor de 

spesifikke nettstedene, for eksempel Na- 

sjonalbiblioteket eller Registreringssentralen. 

For årbøker inneholder Norsk lokalhistorisk 

institutts nettsted 

lokalhistorie.no den beste oversikten. 

Derimot er det pekere til nordområdelitteraturen 

fra biblioteksautomatiseringssystemet 

Bibsys. Siden Nasjonalbibliotekets 

nordområdeprosjekt legger ut 

digitale bilder av publikasjonene, fins for 

eksempel Karlsøy og Helgøy bygdebok 

ikke med her, det skyldes formodentlig at 

nettutgaven kunne medføre mindre salg 

av bygdeboka fordi også illustrasjonene 

ville komme med på Internett. 

Å søke etter lokalhistorisk 

faglitteratur 

Hvor omfangsrik verdensveven enn blir, 

vil noe lokalhistorisk stoff fortsatt bare 

være tilgjengelig i mer tradisjonelle 

former både av juridiske og økonomiske 

årsaker. Det er derfor godt at Internett gir 

oss tilgang til flere verktøy som letter 

Nasjonalbiblioteket har som erklært 

målsetting å gjøre den norske kulturarven 

tilgjengelig i digital form. Ikke nødvendigvis 

noen snarvei til tilgjengeliggjøring, selv om 

Richard March Hoes sekssylindrede trykkpresse 

ved første øyekast kanskje kan virke 

mer komplisert. Trykk av N. Orr, hentet fra 

Source History of the Processes of manufacture 

fra1864 (http://commons.wikimedia.org/ 

wiki/Image:Hoe%27s_six-cylinder_press.png).

framfinning i historisk litteratur, enten 

denne finnes på elektronisk form eller 

papir. Vi skal i dette avsnittet konsentrere 

oss om tre nettsteder for litteratursøk: 

Bibsys, Norart og Registreringssentral 

for historiske data. 

Stiftelsen Bibsys er et samarbeid 

mellom fagbibliotekene ved norske universitet, 

høyskoler og andre forskningsrelaterte 

institusjoner som for eksempel 

Riksarkivet og Statististisk sentralbyrå. 

Bibsys driver en felles database for 

søking i og administrasjon av boksamlingene. 

Databasen inneholder også informasjon 

om forskningsprosjekter, 

tidsskrifter og andre periodika, men har i 

forholdsvis liten grad registrert det som 

bibliotekarene kaller analytter, dvs artikler 

og annet innhold i tidsskrifter, 

årbøker og lignende. Søking i Bibsys 

skjer i utgangspunktet ganske enkelt ved 

å skrive navn på forfatter og/eller deler 

av tittel på den aktuelle boka i ett og 

samme søkefelt. Dersom man da får for 

mange tilslag, vil det lønne seg å bruke 

det avanserte søkeskjemaet, hvor det for 

eksempel vil være mulig å skille mellom 

«Lunden» som forfatter og som del av 

boktittel. Ved å markere boktitler av interesse, 

vil man få vite hvilke bibliotek 

som har den aktuelle boka, hylleplassering 

og om den for øyeblikket er utlånt. 

Om man er registrert som låner ved et av 

de samarbeidende bibliotekene, kan man 

be om at boka blir bestilt som fjernlån, 

noe man selvsagt ikke gjør hvis den er 

tilgjengelig på et bibliotek i nærheten. 

Bibsys er nyttig selv om den artikkelen 

vi er ute etter ikke direkte er registrert 

i systemet. Ut fra navnet på tidsskriftet er 

det mulig å finne hvilke bibliotek som 

har den aktuelle årgangen, og hvorvidt 

det gis elektronisk adgang til tidsskriftet. 

I motsatt fall kan man bestille kopi av 

artikkelen, igjen en tjeneste man ikke 

bør overdrive bruken av nå når stadig 

mer artikkelstoff er tilgjengelig on-line. 

Bibsys vil vise hvilke læresteder som har 

adgang til disse databasene i form av 

abonnement, og mange kan dermed få 

artikkelen opp på dataskjermen og skrive 

den ut. Som nevnt ovenfor er det for 

nyere hovedoppgaver, doktoravhandlinger 

og annet stoff blitt mer og mer vanlig 

at det er publisert også i elektronisk 

format, slik at det kan lastes ned kostnadsfritt 

og hele eller deler skrives ut 

lokalt. 

Siden Bibsys er så vidt svak med 

hensyn til oversikt over artikler og andre 

analytter, kan det lønne seg å søke i det 

tilsvarende svenske biblioteksystemet 

Libris, hvor et historisk orientert prosjekt 

har lagt til rette mye skandinavisk lokalhistorie. 

For Norges del er det godt at 

Nasjonalbiblioteket driver nettstedet 

Norart, som har registrert nærmere en 

halv million norske tidsskriftartikler fra 

ca. 450 periodika tilbake til 1980. Tjenesten 

krevde for noen tid siden abonnement, 

men er nå fritt tilgjengelig for alle. Søkeskjemaet 

tillater søk etter forfatter, artikkelens 

tittel eller søkeord, heriblant geografiske 

navn, men dette bare for stoff 

nyere enn 1997. På samme måte som i 

Bibsys kan man bestille kopi gjennom 

det fagbiblioteket man eventuelt er tilknyttet. 

Norart er av særlig interesse for 

lokalhistorikere fordi systemet katalogiserer 

artikler fra en rekke årbøker og fra 

tre publikasjoner av stor interesse: 

Heimen, Historisk tidsskrift og HIFOnytt, 

men altså bare tilbake til 1980. 

Fordi historikere oftere er interessert i 

eldre fagstoff enn andre brukere har Registreringssentral 

for historiske data 

(RHD) opprettet et register over innholdet 

i de tre sistnevnte tidsskriftene som 

for Heimens og HTs del går tilbake til 

deres start i henholdsvis 1922 og 1871. 

RHDs dataversjon bygger på de trykte 

registrene som ble utgitt i 1968 og 1995 

(Heimen) og i 1996 (HT). Vær oppmerksom 

på at registeret i noen grad er overført 

til digital versjon ved optisk lesning, 

noe som øker muligheten for at det fins 

trykkfeil. I tillegg til søking ut fra forfatters 

navn (etternavn, fornavn) og artikkelens 

tittel er det mulig å søke etter artikler 

ved hjelp av nøkkelord og emneord. 

Det er mulig å søke etter tekststrenger 

inne i artikkeltitlene ved å venstretrunkere 

med prosenttegn. For eksempel vil 

søk etter «%Hordaland» gi tilslag på alle 

artikler hvor dette ordet forekommer i 

tittelen. For HTs vedkommende er det 

engelske sammendraget tilgjengelig fra 

de årgangene hvor dette ble laget. Registret 

oppdateres årlig ved at redaksjonene 

i de ulike tidsskriftene sender innholdsfortegnelsen 

for siste årgang til RHD. 

Registret inneholder nå oversikt over 

8300 artikler, bokmeldinger osv. Som et 

forsøk ble det meste av stoffet trykket i 

Historisk tidsskrift på 1980-tallet overført 

til digitalt format og knyttet til regis- 

tret. Planene om å gjøre dette allment 

tilgjengelig via Internett er imidlertid 

lagt på is fordi det ville kreve samtykke 

fra samtlige forfattere eller deres 

etterlatte. 

Oppsummering 

En oversikt over lokalhistoriske sjangre 

på verdensveven kan aldri gjøres mer 

enn stykkevis og delt, til det er Internettet 

for omfattende, for mangfoldig og for 

skiftende. Ovenfor er nevnt noen nettsteder 

å ta utgangspunkt i. Norsk lokalhistorisk 

institutts lokalhistorie.no er det 

mest dekkende med mange gode lenker 

videre. For kilder blir de mest sentrale 

nettstedene Digitalarkivet og Registreringssentral 

for historiske data, mens 

allmenn søking gjøres mest effektivt i 

Google. Søking etter norsk lokalhistorisk 

faglitteratur i bokform skjer helst i 

Bibsys, mens Norart og RHD har oversikt 

over artikkelstoffet. Nasjonalbibliotekets 

satsing på fag- og skjønnlitteratur 

fra nordområdene bærer bud om ei 

framtid der store deler av vår lokalhistoriske 

kulturarv blir tilgjengelig via Internett. 

Brukes disse nasjonale nettstedene 

sammen med de regionale og lokale, vil 

man finne fram til mye av det stoffet som 

er tilgjengelig og lokalhistorisk relevant. 

Men ikke alt. Både når det gjelder elektronisk 

og papirbasert materiale fins det 

alltid en restkategori som vi bare kanskje 

kan overskue hvis vi er flinke til å dele 

tips med hverandre. 

Gunnar Thorvaldsen er professor og 

faglig leder ved Registreringssentral for 

historiske data, Universitetet i Tromsø. 

amtmannsberetninger 

tilgjengelige på nettet 

Statistisk sentralbyrå har begynt å legge 

ut en del eldre statistikkpublikasjoner på 

sine nettsider. En serie er amtmannsberetningene, 

som kom i femårsoversikter, 

og som i øyeblikket omfatter beretningene 

for 1881-85, 1886-90, 1891-95 og 

1896-1900. Denne serien startet i 1827, 

fortsatte så med 1829 og 1835, før de 

første femårsberetningene kom for perioden 

1836-40. Se www.ssb.no/histstat/. 

Her finner man også lenker til andre statistiske 

publikasjoner som er digitalisert 

og tilgjengelige i pdf-format. 

23 



24 



IKT-strategi for historielagene 

av Kurt Tverli 

Jeg har blitt bedt om å gi et innspill til 

IKT-strategi for Landslaget for lokalhistorie 

og medlemslagene. Dette innspillet 

er ment som et ledd i det videre arbeidet 

med en enhetlig IKT-plan, som vi tar 

sikte på å få godkjent, forhåpentligvis på 

neste Landsmøte i 2009. 

En IKT-strategi er en langsiktig og 

overordnet plan som har som oppgave å 

kartlegge behov og ønsker for fremtiden 

og inkludere alle aspekter av IKT. Strategien 

skal si noe om både teknologi og 

organisering og beskrive hvilke tiltak 

som må settes inn for å nå ønskede mål. 

Dette er en langsiktig og systematisk 

plan som forener en organisasjons behov 

for IKT-tjenester, utstyr og ressurser sett 

i forhold til de oppgavene organisasjonen 

vi ha i fremtiden. Det er altså ingen plan- 

legging på kort sikt, men en langsiktig 

strategi. 

Strategi 

Landslagets fremste mål må være at lokalhistoriebevegelsen 

i størst mulig grad 

utnytter de mulighetene som ligger i dataverktøyene, 

og at den utnytter IKT der 

teknikken kan forbedre og forenkle det 

lokalhistoriske arbeidet. Det må være et 

mål at vi skal spre informasjon om vår 

virksomhet lokalt, regionalt og på riksplanet, 

dessuten at vi skal skape og få i 

gang debatt om aktuelle spørsmål i lokalhistorien. 

Landslaget har hatt flere kortsiktige 

tiltak, først og fremst innenfor 

vårt sekretariats administrasjon. Deretter 

kom planene med Internett og vår 

egen portal som ble utviklet over tid, og 

hvor også medlemslagene våre ble oppfordret 

til å «synliggjøre» seg. Det er på 

tide å gå videre i den elektroniske hverdagen. 

I vår organisasjon er det svært 

viktig at vi kvalitetssikrer våre tjenester 

og gjør dem tilgjengelige, at vi ivaretar 

arkivfunksjoner, samt bedrer kommunikasjonen 

innad i organisasjonen. 

En IKT-strategi må beskrive nødvendige 

tiltak for å oppfylle målet om en god 

kommunikasjon mellom medlemslagene 

Lokalhistoriebevegelsen bør utnytte 

mulighetene som ligger i dataverktøy og 

IKT, skriver styrelederen i Landslaget for 

lokalhistorie. Teknikken vil nok kunne gi litt 

motstand, men for de fleste vil det forhåpentligvis 

være verdt strevet. Her kjemper 

president Grover Cleveland med teknikken i 

1893 (http://commons.wikimedia.org/wiki/ 

Image:1893polittooncleveland.JPG).

Artikkelforfatteren tar til orde for samarbeid 

på Internett historielagene imellom. Dagens 

sosiale teknologi skulle ligge godt til rette 

for slik samhandling, for eksempel gjennom 

wikier og andre typer interaktive nettsteder. 

Slike nettsteder åpner også for samhandling 

med andre deler av lokalhistoriemiljøet. 

Bildet viser hvordan en moderne bokhylle kan 

se ut! Foto: Siri Johannessen. 

og Landslaget. Dette vil være en kontinuerlig 

prosess, og en langsiktig plan må 

definere delmål og kvalitetssikre arbeidet 

for bedre kommunikasjon og en effektiv 

drift innenfor miljøet. 

Vi har registrert at det er et behov, 

bevisst eller ubevisst, for en bedre samordning 

når det gjelder bruk av IKT på 

medlemsnivå. Samordningsbehovet 

gjelder både strategiutvikling, standardisering, 

utvikling av felles løsninger og 

kompetanseutvikling. Det er derfor 

viktig at vi kommer i gang med en slik 

plan så fort som mulig, og at vi behandler 

den forsvarlig i styret og i ulike fora, for 

så å ta sikte på å få planen godkjent på 

Landsmøtet våren 2009. 

Kanskje kan IKT-strategien tas med 

som et eget punkt i Landslagets strategiske 

plan, men antagelig fortjener den et 

eget dokumentet, slik at den kan få betydelig 

større oppmerksomhet, sentralt og i 

medlemslagene. 

Helhetlig satsing på IKT og elektronisk 

samhandling er et av de viktigste 

virkemidlene for styrket kvalitet og økt 

effektivitet i lokalhistorisk arbeid. Landslaget 

må være en pådriver for kompetanseheving 

blant sine medlemslag; det 

gjelder først og fremst i måten man arkiverer 

og rapporterer på, samt kontakt 

med media og bruk av Internett. 

Gjennom utvikling og innføring av 

standardiserte elektroniske løsninger vil 

det være mulig å forbedre rutiner knyttet 

til dokumentasjon og informasjonsutveksling, 

som i dag gjøres manuelt. Dette 

vil også gjøre det lettere å holde tilgjengelig 

informasjon aktuell og oppdatert. 

Med en enhetlig strategi vil dette være 

lettere å oppnå, og mulige feil kan 

unngås. 

I en IKT-strategi må man beskrive 

ulike mål og tiltak: 

1. Samordning av IKT-utvikling i lokalhistorisk 

sammenheng, spesielt for 

Landslaget for lokalhistorie og deres 

medlemslag. 

2. Standardiseringsarbeid, det vil si 

utvikling av rapporter og informasjon 

som er tilgjengelig for miljøet. Dette 

gjelder materiale som arkiv, rapportering 

og fotolagring, samt Internett. 

3. Kompetanseheving innenfor områdene 

Internett, lyd, bilde og arkiv. 

Informasjonsutvekslingen mellom Landslaget 

og medlemslagene bør i størst 

mulig grad skje i elektronisk form. Med 

like rutiner i dette miljøet vil det bli en 

betydelig innsparing av ressurser og tid. 

En mest mulig enhetlig utforming vil 

medvirke til at rapporter blir utfylt etter 

standard skjema, og informasjonen blir 

fyldig og korrekt. 

Strategien vil ta for seg de utfordringene 

som må løses i Landslagets sekretariat. 

Brukerretting, effektivisering og 

forenkling må skje i medlemslagene. 

Strategien må omhandle sentrale tiltaksområder 

og forslag for å legge til rette for 

dette. 

Kvalitetssikring 

Drift og vedlikehold av IKT-systemer 

blir viktigere etter hvert som bruken av 

IKT øker. Stabilitet, tilgjengelighet og 

oppetid er nødvendig. Valg av gode Intra- 

eller Internettløsninger er derfor viktig, 

og en enhetlig planlegging er en av detaljene 

i IKT-strategien for Landslaget og 

medlemmene. I tillegg kommer en rekke 

aspekter av IKT-sikkerhet som det må 

tas hensyn til i alle deler av miljøet. 

Det vil være aktuelt med et eget forum 

for IKT-utvikling innenfor historielagsbevegelsen. 

Det kan være styret i Landslaget, 

men aller helst et eget selvstendig 

forum i samarbeid med styret. Vi må se 

på våre rutiner for informasjonsutveksling 

og på kompetanseheving gjennom 

seminarer eller spesifikke kurs. Man vil 

da få en enhetlig opplæring innenfor organisasjonen, 

noe som er svært viktig for 

kvalitetssikring av arbeidet. 

Landslaget for lokalhistorie skal medvirke 

til at historielagbevegelsen utnytter 

og tar i bruk de dataverktøy som til en 

hver tid finnes, og at man bruker IKT der 

teknikken kan forenkle og forbedre 

lokalhistoriearbeidet. 

Lokalhistoriske prosjekter 

Å bedre historielagenes evne til å samarbeide 

over Internett må være et mål i en 

IKT-strategi. Landslaget for lokalhistorie 

bør legge forholdene til rette slik at dette 

kan skje. Det vil være naturlig at organisasjonen 

er pådriver i opplæring og systematisering 

av informasjonsflyt mellom 

lagene. En målsetting bør være å levere 

alle rapporter og annen informasjon 

elektronisk. Interaktive nettsider er et 

annet viktig satsingsområde. Her kan 

brukerne blant annet delta i diskusjoner 

på nettet gjennom de enkeltes nettsider. 

Her må Landslagets portal være en samlende 

faktor, med åpne diskusjoner og 

egne fora, der lokalhistorie kan drøftes 

og videreutvikles. Nye innspill og ideer 

kan lettere komme fram gjennom slike 

interaktive møteplasser. Det finnes flere 

slike sosiale nettsteder, der det legges ut 

informasjon om ulike lokalhistoriske 

emner. Så kan det diskuteres hvorfor man 

skal lage flere lokale møteplasser i stedet 

for å «sentralisere» dem. Dette er et 

25 



26 



spennende område som engasjerer historielagsmedlemmer 

og andre. Resultatet 

av denne lokale satsingen vil være en 

aktivitet som vil være positiv og gi mer 

forståelse for og engasjement i dette 

arbeidet. 

Det foregår også en del nettverksbygging, 

der man har behov for å samle felles 

informasjon på slike møteplasser. Noen 

er allerede kommet godt i gang med spesielle 

områder av lokalhistorie, som f.eks. 

Eidsberg historielag, som har testet ut 

registrering og visning av kulturminner 

med avanserte kartfunksjoner. Dette 

fungerer utmerket allerede og blir et 

meget nyttig verktøy for å vise fram kulturminner 

med informasjon og plassering 

på kart. I vår digitale hverdag er det da 

lett å «ta av» slik at man nesten ikke ser 

begrensninger i hva man kan gjøre i en 

slik sammenheng; muligheter til kobling 

mellom kart, GPS og mobiltelefon er 

alltid til stede. Men så kan man se for seg 

den situasjonen der flere besøkende tar 

fram sin mobil for å få aktuell informasjon 

idet man besøker et museum eller et 

historisk anlegg. En slik interaktiv handling 

fra flere kan virke forstyrrende og 

ødelegge for en ellers fin miljøopplevelse. 

«Alt» er idag mulig digitalt, men det 

gjelder å utnytte teknologien slik at den 

gagner saken, og ikke slik at vi lar oss 

avspore av den. 

Vi har hatt en større digitaliseringsprosess 

som har vært nødvendig, og det 

gjenstår ennå mange felt hvor vi kan 

gjøre lokalhistorisk informasjon tilgjengelig 

på Internett. Alle de større arkivene, 

private og offentlige, vil være en kilde til 

informasjon for historielagene og medlemmene. 

De offentlige databasene har 

strebet etter å ha en felles standard, noe 

som er viktig med tanke på at informasjon 

fra flere databaser skal kunne benyttes 

sammen. Det er nødvendig at også 

historielagene benytter seg av slike standardiserte 

registreringer, særlig innenfor 

bilde og video/film. Bilder kan bli lett 

tilgjengelige ved at man skanner film 

eller papirbilder, men utviklingen går 

svært fort, og i hverdagen bruker mange 

digitalkamera og lagrer sine bilder i hytt 

og vær. Man tror dette er ok, vi skal vel 

finne igjen bildene. Men virkeligheten er 

annerledes; det er ikke sikkert du får 

fram bildene du tok for noen år siden, 

eller de du skannet inn fra dine filmer 

eller papirbilder. Er man ikke nøye med 

format og oppløsning, kan det bli svært 

dårlige resultater, særlig dersom man 

lagrer DVD- eller CD-platene dårlig. De 

kan fort bli uleselige! Det kan nevnes at 

filmbransjen, særlig i USA, etter hvert 

har funnet ut at digital lagring av film 

kommer til å bli et stort problem, som vil 

kreve enorme ressurser i form av lokaler, 

og at man må ha rutiner for regelmessig 

kopiering av dette materialet for å hindre 

at det går tapt eller endres. Det er derfor 

like viktig å ta godt vare på originalene 

idag som før digitaliseringens tid. 

Historielagene sitter på mye verdifull 

informasjon på ulike medier. Nettsider 

og presentasjoner nyter godt av dette 

materialet, men nettsidene bør bare inneholde 

kopier av originalene, tilrettelagt 

for Internett. Dette gjelder særlig bildevisninger. 

For databasene må man lage 

sikre rutiner for sikkerhetskopiering. Det 

er derfor viktig at nettsider, eller webhotell 

som lagene har sine sider på, har 

profesjonelle rutiner på dette, slik at man 

i ettertid kan bestille sikkerhetskopier 

om uhellet skulle være ute. 

Samarbeid 

Det må oppmuntres til mer samarbeid 

mellom de ulike historielagene, og Landslaget 

må være en naturlig koordinator 

eller pådriver for at dette skal skje. De 

historielag som ennå ikke er medlemmer 

i Landslaget, bør derfor komme med i 

dette samarbeidet. Landslagets medlemmer 

engasjerer seg på ulike nivåer i lokalhistorisk 

arbeid. Det er svært få unge 

i denne flokken. Derfor er det viktig å 

rekruttere ungdom til våre medlemslag. 

Det er flere måter å gjøre dette på; det er 

interessant når stiftelsen Frikanalen nå 

går ut med tilbud til Det Frivillige Norge 

med TV-sendinger over Riks-TV 5-6 

timer pr. dag. Dette bør kunne bli en ny 

aktivitet hos våre medlemslag! Vi er så 

vidt kommet i gang med den nye digitale 

verden på Internett, der lagene presenterer 

seg og sine aktiviteter. Så kommer 

dette tilbudet der man kan lage egne TVprogram, 

som man får sende gratis over 

en landsdekkende TV-kanal. I tillegg 

legges sendingene ut på Internett, slik at 

alle kan se dem når de vil. Et enestående 

tilbud! Her er det muligheter for å engasjere 

og rekruttere ungdom til lokalhistorisk 

arbeid! 

Landslaget for lokalhistorie har medlemmer 

over hele landet. Vi er derfor en 

naturlig samarbeidspartner i denne nye 

aktiviteten. Den vil kreve opplæring, 

men her har vi en unik mulighet til å få 

lokalhistorien og aktiviteter i medlemslagene 

presentert på en ny måte. Denne 

nye aktiviteten vil engasjere enda flere, 

og jeg tror at dersom lagene jobber 

bevisst, og jakter på medlemmer med 

interesse for media, vil ungdommen være 

på full fart inn i våre rekker! 

Historielagene må være flinke til å 

finne fram til det de er best på. Mange lag 

har i dag en god aktivitet med engasjement 

på flere hold i lokalsamfunnet. Men 

det er ikke lenger nok at man har som mål 

å lage en årbok eller en kalender eller 

kanskje bare arrangere ett og annet møte 

med foredragsholder. Dette kan være et 

supplement. Å lage årbok eller kalender 

er jo et svært viktig arbeid, men dersom 

man i tillegg satser på de nye mulighetene, 

med videoproduksjon, Internett og 

elektronisk samarbeid, vil lagene få en ny 

oppblomstring og kunne rekruttere nye, 

yngre medlemmer. 

Visjon 

Landslaget for lokalhistorie vil arbeide 

aktivt for at medlemslagene selv skal 

kunne registrere og oppdatere sin informasjon 

via organisasjonens nettportal, 

www.historielag.org. Portalen skal være 

aktuell og utvikles og fornyes etter 

behov. Nettstedet skal profilere den lokalhistoriske 

bevegelsen og være vårt 

bidrag i samfunnsdebatten. Vi må aktivt 

medvirke til at alle medlemslag får sine 

egne nettsider og at medlemsregisteret er 

tilgjengelig også via vår portal. Landslaget 

skal videre aktivt arbeide for at alle 

medlemslag og tillitsvalgte kan nås via 

e-post. Våre distrikts-/fylkeslag bør ha 

egne nettsider, der aktuell informasjon 

om slikt som medlemslag, kurstilbud og 

seminarer presenteres og vedlikeholdes. 

De bør også formidle gode IT-rutiner 

gjennom seminarer og kurs. I vår bevegelse 

skal vi med IKT sørge for å forbedre 

og effektivisere vårt lokalhistoriske 

arbeid. Nye medier gir økt engasjement, 

og lagenes aktiviteter blir lettere tilgjengelig 

for flere. Landslaget for lokalhistorie 

må være pådriver i forhold til opplæring 

og stimulering til utvikling av sine 

over 80 000 medlemmer! 

Kurt Tverli er styreleder i Landslaget 

for lokalhistorie.

28 


mangfold 

afrikanere i Norge 

av ann Falahat 

Norsk Folkemuseum åpnet 17. april utstillingen 

Afrikanere i Norge i samarbeid 

med organisasjonen med samme navn. 

Utstillingen vil være åpen for publikum 

frem til 25. august. 

Afrikanere i Norge ble startet for 12 år 

siden av Yacoub Cisse som et historisk 

prosjekt med formål å dokumentere afrikansk 

tilstedeværelse i Norge gjennom 

tidene. Prosjektet hadde først det velmenende 

navnet Positive bilder av afrikanere 

i Norge, så ble det Anta Diop prosjektet 

etter den senegalesiske histo- 

rikeren Cheikh Anta Diop (1923-1986), 

før det i 2000 fikk navnet Afrikanere i 

Norge. 

Formålet har hele tiden vært å samle 

dokumentasjon – tekst og bilder – om 

afrikanere i Norge i historisk tid. Det er 

lite kjent for de fleste at det faktisk har 

vært en god del afrikanere i Norge før 

innvandringen begynte for alvor på 

1960-tallet. Ved innsamling, informasjon 

og publisering av våre funn ønsker vi å 

nyansere norsk historieskriving til glede 

for nordmenn flest og ikke minst nye ge- 

nerasjoner i Norge med afrikansk familiebakgrunn. 

Kanskje vil det hjelpe på 

selvfølelsen og styrke tilknytningen til 

Norge å få kunnskap om de som har vært 

her før? 

I utlandet er Black History en egen 

forskningsgren ved universiteter og høyskoler. 

Det utgis bøker og arrangeres seminarer, 

og nye resultater fremkommer 

stadig. Vårt arbeid er selvfølgelig inspirert 

av det som foregår i utlandet, men da 

arbeidsvilkårene er vanskelige for et prosjekt 

som til nå bare har blitt drevet på 

frivillig basis, har det i perioder vært 

tungt å drive arbeidet fremover. Det 

gjenstår mye grunnforskning, men vi har 

knyttet kontakter i mange norske fagmiljøer, 

og er stor takk skyldig til de mange 

forskere, arkivarer, bibliotekarer og entusiaster 

som har hjulpet oss underveis. 

Utstillingen i sommer presenterer 

bare en liten brøkdel av det materialet 

organisasjonen har. Derfor arbeides det 

med en katalog som vil komme ut i løpet 

av utstillingsperioden. Vi håper også at 

flere gjennom utstillingen vil få kjennskap 

til vårt arbeid, og at de kanskje 

ønsker å bidra med sin historie eller gjøre 

oss oppmerksom på materiale som de 

mener vi bør kjenne til. 

De tidligste kildene vi har foreløpig, 

er fra 1589. Da ble afrikanske musikere 

invitert til å underholde i bryllupet 

mellom den skotske kong Jacob VI og 

den danske prinsesse Anna. Bryllupet 

foregikk av forskjellige grunner i Oslo. 

På 1600- og 1700-tallet var det høyeste mote 

blant fornemme familier i Europa med svarte 

pasjer eller tjenere. Den dansk-norske overklassen 

ville ikke være dårligere. Den mest 

kjente av disse pasjene er Christian Hansen 

Ernst, som var ansatt av Ulrik Frederik 

Gyldenløve, kongens halvbror og stattholder i 

Norge 1664–1699. Ernst ble omkring 1681 utnevnt 

til postmester i Kragerø, og han hadde 

også stillingen som veier og måler. Dette 

gjorde ham til en viktig embetsmann og en 

sentral person i Kragerø. Foto: Eidsvoll 1814.

Hvem visste vel at 

Adolph Tidemand 

(1814–1876), bedre 

kjent som Hans 

Gudes makker og 

en av opphavsmennene 

til nasjonalikonet 

Brudeferden i 

Hardanger fra 1848, 

allerede i 1842 malte 

det vakre lille portrettet 

Negergutt? 

Bildet befinner seg i 

Nasjonalmuseet for 

kunst, arkitektur og 

design. 

Hvor lenge musikerne ble i landet, vet vi 

ikke, men to av dem skal ha bukket under 

for lungebetennelse. Det var ikke uvanlig 

å treffe på afrikanere på de britiske øyer 

på denne tiden, noe som gjenspeiles i 

kunst og litteratur; det mest kjente eksempelet 

er kanskje William Shakespeares 

Othello. 

Utover på 1600- og 1700-tallet kom 

det flere afrikanere til Norge, da som 

pasjer eller tjenere i fornemme familier. 

En svart pasje var høyeste mote i Europa, 

og den dansk-norske overklassen ville 

ikke være dårligere. Den mest kjente av 

disse er Christian Hansen Ernst, som var 

ansatt av Ulrik Frederik Gyldenløve, 

kongens halvbror og stattholder i Norge 

1664–1699. Ernst ble omkring 1681 

utnevnt til postmester i Kragerø, og han 

hadde også stillingen som veier og måler. 

Dette gjorde ham til en viktig embetsmann 

og en sentral person i Kragerø. 

Han døde i 1694 under uklare omsten- 

digheter, antagelig stukket ned på grunn 

av et sjalusidrama. 

Fra slutten av 1700-tallet kjenner vi 

historien om Adam Jacobson i Arendal. 

Som trettenåring hadde han blitt kjøpt 

som slave av handelsmann og reder Hans 

Herlofson på den karibiske øyen St. 

Croix, den gang en av de dansk-norske 

besittelser. Jacobson var ikke fornøyd 

med den behandling han fikk av sin 

”eier”, og i Norge gikk han rettens vei for 

å få hjelp. Rettens kjennelse var prinsipielt 

meget viktig – det ble nemlig slått fast 

at det ikke fantes slaveri i Norge, og at 

Adam Jacobson derfor var en fri mann. 

Vi vet ikke med sikkerhet hvordan det 

gikk med Jacobson, kanskje døde han av 

sykdom her i landet, men han skal også 

ha søkt pass og muligens forberedt sin 

hjemreise til St. Croix. 

Utover på 1800-tallet økte antallet 

afrikanere som besøkte Norge. Noen 

kom som sjømenn, andre som studenter, 

noen hadde norsk far eller mor, og noen 

skal til og med ha kommet som blindpassasjerer 

på norske skip. Ved folketellingen 

i 1865 ble det registrert bare fire 

fastboende afrikanere her i landet, men 

det reelle antallet var nok likevel høyere. 

Det var for eksempel vanlig at nyankomne 

skiftet navn og fikk kristne norske 

navn. Vi kan vel heller ikke tro at tellingene 

fanget opp alle som til enhver tid 

befant seg innenfor landets grenser. 

Misjonsmiljøet med senter i Stavanger 

førte til en ny kontakt mellom Norge og 

Afrika, særlig fra de områder hvor de 

norske misjonærene slo seg ned, som 

Madagaskar og Zululand. En av de første 

man kjenner til var Zibokjana Moses fra 

Zululand, en slektning av selveste Shaka 

Zulu, som bodde i Stavanger i tre år fra 

1866. Misjonshøyskolens arkiver i Stavanger 

har et unikt materiale, og de har 

svært sjenerøst delt både kunnskap og 

billedmateriale med oss. 

29 

mangfold 


30 


mangfold 

I eldre norsk billedkunst finner vi også 

enkelte fremstillinger av afrikanere, men 

de fleste av disse er lite kjent. Hvem visste 

vel at Adolph Tidemand, bedre kjent som 

Hans Gudes makker og en av opphavsmennene 

til nasjonalikonet Brudeferden i 

Hardanger fra 1848, allerede i 1842 malte 

det vakre lille portrettet Negergutt? 

Det finnes så mange historier og så 

mange skjebner. Noen har vi gode kilder 

til, andre er bare bruddstykker. Svært 

mye av organisasjonens arbeid er lokalhistorie 

i praksis, for å si det slik. Noen 

kommer over et fotografi i et gammelt 

familiealbum, i et arkiv finner man dokumenter 

eller brev som omhandler afrikanere, 

i folketellingene dukker det iblant 

opp navn. Gamle malerier finnes i museer, 

på storgårder og i vanlige hjem. I en 

familie går det kanskje en historie om 

tippoldefar – han skulle ha vært så mørk 

og hadde så krusete hår, men ingen vet 

riktig lenger hvem moren hans var. For 

mange har dette vært et vanskelig tema, 

og i flere familier har det afrikanske innslaget 

blitt tiet i hjel. Hos andre er dette 

en spennende historie, som man filosoferer 

litt over under søndagsmiddagene og 

spøker med. For noen kan dette bli en 

viktig ting å finne ut av, et spørsmål om 

identitet for de familiemedlemmene som 

lever i dag. 

Vi presenterer her en slik historie, og 

hvis noen av leserne har noe å bidra med 

er vi – og familien som har gitt oss materialet 

– meget takknemlige. 

Ann Falahat (f.1966) har hovedfag i 

kunsthistorie fra Universitetet i Oslo og 

er nestleder i Afrikanere i Norge. 

malvik: Potetdyrking på 

gammelmåten 

På husmannplassen Fjølstadtrøa dyrker 

elever i 4. klasse på Saksvik skole poteter 

på gammelmåten. I to år har de hjulpet 

Malvik historielag med å sette og ta opp 

poteter. I år er det trollpotet, blåpotet, 

mandelpotet og pimpernell. Som takk får 

de med seg noen av potetene hjem. Overskuddet 

kan de kanskje få solgt. Hver 

onsdag er det dugnad på husmannsplassen 

og hver søndag salg av kaffe og vafler 

til besøkende. (Kilde: Malvik-Bladet, 

28.05.08) 

Fra et fotoalbum 

I et gammelt fotoalbum, omgitt av 

barnebilder, dukket dette vakre paret 

opp. Mest sannsynlig stammer 

albumet fra Øiestad Gård i Ingedal 

sogn i Skjeberg i Østfold. Gårdens 

navn har også noen ganger vært 

skrevet Øyestad. 

Vårt mystiske par kan etter utse- 

Foredrag til utvandrerseminar 2009 

i Østfold 

endet å dømme komme fra Madagaskar. 

Kanskje er de blant de mange 

afrikanere som kom til Norge som 

følge av den norske misjonsvirksomheten 

i Afrika? Men de fleste som 

kom på denne måten havnet i Stavanger-traktene, 

hvor Misjonshøyskolen 

holder til. Fotografiet er tatt 

Det norsk-amerikanske historielaget, avd. Norge, eller NAHA-Norge, skal avholde et 

seminar 26.-28. juni 2009, og inviterer interesserte til å delta med foredrag, enten på 

engelsk eller på norsk. Seminaret har tittelen ”Cultural Inventions, Transplantations 

and Transnationalisms in Norwegian America”, og i denne ligger et ønske om å få 

belyst temaer innenfor hele migrasjonsprosessen og ulike tilpasninger til nye omgivelser. 

Man er særlig interessert i foredrag om temaer knyttet til migrasjon over landegrenser 

og ulike aspekter ved norsk-amerikansk historie, kultur og etnisitet i en 

multikulturell sammenheng. Temaene kan være relatert til litteratur, språk, religion, 

samfunnsvitenskap, historie, kunst og kultur. Foredragene må ikke overstige 20 minutter. 

Seminaret arrangeres på Norsk Utvandrermuseum, Ottestad. Interesserte bes 

ta kontakt med Knut Djupedal på knut.djupedal@emigrantmuseum.no, Terje Hasle 

Joranger på tmh-jora@online.no, eller David C. Mauk på d.c.mauk@ilos.uio.no. Et 

halvsides forslag til tema og en ensiders CV sendes inn innen 1. november 2008.

hos Aug. Haraldsson i Christiania. 

Hva gjorde de to i Østfold? 

Kristian Hunskaar ved NLI har 

utarbeidet en oversikt over en familie 

som bodde på Øiestad i siste halvdel 

av 1800-tallet basert på opplysninger 

fra etterkommere. Fotoalbumet stammer 

trolig fra denne familien: 

Lars Jonsen, født 13. februar 1829 på 

Melleby i Ingedal sogn i Skjeberg. 

Han var sønn av Jon Rasmussen (ca. 

1787-etter 1865) og Malene Olsdatter 

(ca. 1791-etter 1865) på Melleby. Gift 

31. mars 1865 i Ingedal kirke i Skjeberg 

med Juliane Marie Brynnilsdatter, 

født 26. september 1841 på 

Åsmundrød i Øymark sogn i Aremark. 

Hun var datter av Brynnil Olsen og 

Elisabet Olsdatter på Åsmundrød. 

Lars og Juliane Marie bodde på 

Øiestad fra omkring 1865. Barn: 

1. Hjalmar Botolf, født 3. juni 1865 

på Øiestad, se nedenfor. 

2. Elise Marie, født 26. juli 1866 på 

Øiestad, bodde ved folketellinga 

1900 som ugift hos sin bror Lars. 

3. Lars, født 14. november 1869 på 

Øiestad, se nedenfor. 

4. Helge Ragnvald Due, født 14. 

februar 1872 på Øiestad. Ukjent 

skjebne etter 1875. 

5. Johannes Oskar, født 29. mai 1873 

på Øiestad, se nedenfor. 

Lars og Juliane Marie kan ha fått flere 

barn etter 1875. I tillegg til de nevnte 

barna, hadde de i 1865 hos seg 

fostersønnen Johan Nilsen, f. ca. 1855 

i Fredrikstad. Ved folketellinga 1900 

bodde Lars og Juliane Marie hos 

sønnen Lars, og Lars (den eldre) var 

fremdeles aktiv som skoghandler. 

Hjalmar Botolf Øiestad, født 3. juni 

1865 på Øiestad. Gift (1) med Louise 

Ingebrigtsen, f. 1861. Louise var 

sannsynligvis datter av sadelmakermester 

Lars Ingebretsen (Ingebrigtsen) 

og hustru Elen, som i 1865 bodde 

i Engens gate i Trefoldighets menighet 

i Kristiania. Hjalmar og Louise 

var 1895 gårdbrukere på Tollerud i 

Grue i Hedmark. Barn: 

1. Hjørdis, født 5. mars 1895 på Tollerud, 

bodde ved folketellinga 

1900 hos sin mor. 

Ekteskapet mellom Hjalmar og Louise 

endte tydeligvis ikke lykkelig, for i 

folketellinga 1900 er Louise oppført i 

Ullevålsveien 13 i Kristiania, der det 

står at hun var gift, men at hun hadde 

gått fra mannen og nå fikk hjelp av sin 

familie. Dattera Hjørdis bodde hos 

henne. Hjalmar er på sin side oppført 

som gift mann og forhenværende 

megler i husholdningen til broren Johannes 

på Tanum i Brunlanes i Vestfold. 

Sammen med Hjalmar nevnes 

pleiesønnen Jacob Hansen Øiestad, 

født 1890 i Kristiania. Dersom Hjalmar 

hadde levd som megler i Kristiania, 

kan han ha blitt rammet av boligkrakket 

i 1899. Hjalmar skal ha blitt gift 

(2) med Anna, kanskje identisk med 

brorens ugifte husbestyrerinne Anna 

Abrahamsen, født 1872 i Larvik, eller 

brorens kokkepike Anna Martinsen, 

født 1883 i Brunlanes. Barn i dette ekteskap 

skal ha vært Jon, Åse og Lars. 

Lars Larsen (Øiestad), født 14. november 

1869 på Øiestad. Gift 7. desember 

1894 i Ingedal kirke med 

Marie Elise Bernine Sigstad, født 

31. august 1868 på Ytteborg på Løten 

i Hedmark. Hun var datter av agronom 

Tore Haraldsen Sigstad og Amalie 

Brynnilsen. Lars og Marie var ved 

folketellinga 1900 gårdbrukere og 

selveiere på Søndre Øiestad. Barn: 

1. Tora Amalie, født 26. oktober 1895 

på Øiestad. Død ung. 

2. Marie Elisabet, født 13. mars 1898 

på Øiestad. 

3. Ingeborg Lagerta, født 1. november 

1901 på Øiestad. 

4. Tora. 

Johannes Oskar Øiestad, født 29. 

mai 1873 på Øiestad, var 1899–1902 

eier og bruker på gården Tanum i 

Brunlanes i Vestfold. I folketellinga 

1900 er han oppført som ugift. 

Dersom noen av leserne kjenner til 

mer av gårdens historie eller drar 

kjensel på paret på bildet, så er vi 

takknemlige for alle opplysninger 

som kan bidra til en løsning på gåten. 

Opplysninger kan sendes til annfalahat@hotmail.com. 

Alt vil bli meldt videre 

til familien som i dag har albumet. 

31 

mangfold 


32 


Lokalhistorisk metode 

Problemet 

«den nyaste tids busetnadshistorie» 

av arnfinn Kjelland 

Først ei presisering: med «busetnadssoge» 

meiner eg den tradisjonsrike lokalhistorie-/bygdeboksjangeren 

«gards- og 

ættesoge». Denne nemninga er etter 

kvart blir såpass misvisande at eg og 

andre lenge har argumentert for å erstatte 

ho med noko meir dekkjande. Men innhaldet 

er det same, enten ei relativt klar 

todeling, eller ei samanveving av ei historisk 

framstilling av ein bustad og folket 

som har budd der. Resultatet er ofte 

mange band sjølv for små kommunar. 

Den vanlegaste måten å presentere dette 

stoffet på i bygdebøker er eit lengre eller 

kortare avsnitt med data og historikk 

kring bustaden (garden, plassen, bustadhuset), 

etterfølgt av ei opplisting av folket 

som har budd på bustaden sidan han vart 

etablert, ev. sidan kjeldematerialet 

begynte å gje informasjon (første del av 

1600-talet). 

Bustaden (garden eller plassen) var i 

eldre tid også livsgrunnlaget, men det er 

noko som endra seg radikalt i siste del av 

førre hundreåret. «Folket» på bustaden 

har i bygdebøkene vanlegvis vore avgrensa 

til brukarane og deira kjernefamilie, 

generasjon etter generasjon fram til 

eit tidspunkt – ofte utgjevartidspunktet. 

Meir eller mindre gode og fullstendige 

system for krysstilvisingar i bøkene gjer 

det enklare eller vanskelegare å finne 

slektssamband innanfor det området 

bygdebokserien dekkjer. 

Det ligg altså som oftast som ein føresetnad 

at personinformasjonen skal 

førast fram til «dags dato», dvs. så nært 

opp til trykketidspunktet som praktisk 

muleg. I dag kan det vere tre veker, 

kanskje til og med kortare. Argumentet 

for det er sjølvsagt at flest muleg av dei 

som bur i kommunen i dag skal finne att 

seg sjølve og si slekt i bøkene. 

Mange har dei siste 30–40 åra spådd 

at denne sjangeren vil døy ut med modernisering 

og urbanisering, men det ser 

ikkje ut til å slå til. Erfaringane eg har 

gjort dei siste åra med fleire bygdebokseriar 

eg har hatt ansvaret for (Lom, Sula 

og Volda), gjer at eg likevel løfter dette 

fram som eit problem. 

Framstilling av eldre tids befolkningshistorie 

(dvs. fram til først på 1900-talet) 

har sjeldan ført med seg store problem, 

fordi kjeldematerialet er avgrensa og alle 

som har prøvd seg på litt slektsgransking 

veit at «det er ikkje meir å finne» enn det 

som har nedfelt seg i eit relativt oversiktleg 

kjeldemateriale (kyrkjebøker, folketeljingar, 

dødsbuskifte o.l.). Den som arbeider 

med slikt opplever derfor det 

paradoksale at «vanlege lesarar» kan bli 

imponert over kva ein kan finne ut om 

folk på 17- og 1800-talet, medan dei kan 

bli skuffa over kor lite ein har funne og 

kor mangelfullt og kanskje til og med 

feilaktig stoffet kan vere om det same for 

1900-talet, kanskje særleg siste delen. 

Det kan vere fleire årsaker til dette. 

Eg vil peike på tre: 

– flyttemønster og endringar i 

familiestrukturar, 

– hendingar i «manns minne» i høve 

eldre tid og 

– kjeldegrunnlag: manglande samanhengande 

seriar, stadig innkomande 

oppdateringar. 

Flyttemønster 

I eldre tid (dvs. fram til først på 1900-talet) 

har ein nokså avgrensa kjelder som kan 

kaste lys over ein viktig del av det generelle 

flyttemønsteret: dei innabygds flyttingane 

(dvs. flyttingar innafor sokn/ 

prestegjeld). Nokre tilfeldig bevarte 

heimstadprotokollar syner at slik flytting 

kan ha vore omfattande. 

Arbeid med innsamling av informa- 

sjon som gjeld dei siste 20–50 åra har 

synt at det i alle fall i denne perioden har 

gått føre seg betydeleg kortdistanseflytting 

rundt om i litt meir tettbygde 

lokalsamfunn. 

Informasjon til bygdebokprosjekt om 

slik flytting får ein stort sett berre 

gjennom husstandsskjema og andre 

innspel frå bebuarane og informantar i 

lokalsamfunna, etter som eit bygdebokprosjekt 

i prinsippet (av personvernomsyn) 

ikkje får tilgang til den meir nøyaktige 

og fullstendige informasjonen som 

finst i folkeregisteret. Eg har døme på 

særs detaljert og tilfeldig innkome flytteinformasjon 

og tilsvarande komplisert 

flyttemønster i mine prosjekt. 

Bustadstruktur og -definisjonar 

Den grunnleggande eininga ein samlar 

stoffet kring i bygdebøker innan denne 

sjangeren, er bustaden. Opphavleg var 

det relativt uproblematisk: det var i dei 

klassiske «gards- og ættesoge»- bøkene 

ein gard i tydinga eit gardsbruk. Etter 

kvart som ei form for demokratisering 

kom inn i bøkene, vart òg husmannsplassar 

og nyare bustadhus definerte inn og 

behandla. Med aukande flyttemønster, 

etablering av einpersonshushald i raskt 

aukande tempo, sterkare tettstadsutvikling 

m.m. har to spørsmål blitt meir påtrengjande 

i denne samanhengen: a) kva 

skal eigentleg definerast som ein bustad 

(og dermed få eiga overskrift i bygdeboka), 

og b) korleis skal ein skaffe seg fullstendig 

oversyn over bustadene i undersøkingsområdet 

(kommunen)? 

I 2000 vedtok Stortinget å sette i gang 

det s.k. Bustadadresseprosjektet, og i etterkant 

av folke- og bustadteljinga 2001 

vart det nye bustadadresseregisteret 

etablert. Det er no samkøyrt med det s.k. 

GAB-registreret, der G står for grunnei-

Det er ikkje uproblematisk å definere kva 

for bustader som skal vere med i gards- og 

ættesoger. Vonaleg vil denne høgblokka ikkje 

få plass? Foto: joseph beuys hat / John Levett 

(http://flickr.com/photos/joseph_beuys_ 

hat/263815064/in/photostream/). Biletet 

er tilgjengeleg under CC-NC-ND (http:// 

creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/2.0/ 

deed.no). 

gedomar, A for adresser og B for bygningar. 

Bustadadresseregisteret skal vedlikehaldas 

og oppdaterast fortløpande, og 

skal ha oversyn over alle bustader i kommunen. 

Prosjektet definerer «bustad» 

slik: 

Ein bustad er eitt eller fleire rom som er 

bygd eller ombygd til heilårs privatbustad 

for ein eller fleire personar. Det må 

vere tilkomst til rommet/romma utan at 

ein må gå gjennom ein annan bustad. 

Ein bustad er da til dømes ein einebustad, 

rekkjehusleilegheit, leilegheit i 

tomannsbustad, leilegheit i leigegard, 

blokkleilegheit eller hybelleilegheit. 

Ein hybel i privathus blir rekna som 

ein bustad dersom han har eigen 

inngang. I hybelhus blir kvar hybel 

rekna som ein eigen bustad, sjølv om 

kjøkken og bad er felles. Leilegheiter og 

hyblar som blir disponerte av privathushald 

i sjukehus, institusjonar, militærforlegningar 

og liknande, blir alltid 

rekna som eigne bustader. 

Men dette gjeld berre eksisterande bustader; 

i tillegg er slike prosjekt heilt avhengig 

av lokale informantar når det 

gjeld informasjon om eldre bustader, 

slike som kanskje ikkje finst lenger (husmannsplassar 

eller bustadhus som er 

rivne), som er omgjort til feriebustad (og 

dermed ikkje med i det nye registeret) 

og/eller kanskje seld ut av den slekta som 

opphavleg var busett der, og ingen veit 

lenger noko om dei som budde der før. 

Det er i det heile ikkje uproblematisk 

å definere kva som er ein bustad som 

skal vere med i slike bygdebøker, korkje 

for moderne tid eller litt eldre tid (attende 

til først på 1900-talet). Hyblar blir vanlegvis 

definert ut, men mange nyare bustadhus 

er bygde med utleigedel (t.d. 

sokkelleilegheit) som ofte blir leigd ut 

ein periode før huseigaren sjølv tek bustaddelen 

i bruk. Når det er busett ein 

enkeltperson eller ein familie i slike 

husvære, skal prosjektet be om skjemainformasjon 

frå han/ho/dei? 

På gardsbruk er det ofte fleire bustad- 

hus. Det gjeld både i eldre og nyare tid 

(kår-/føderådshus). I periodar da det 

ikkje var kårfolk på garden kunne/kan 

slike leigast ut. Det må takast standpunkt 

til om slike skal behandlast som sjølvstendige 

bustader eller ikkje. I nyare bustadområde 

er det nye slag hus: to- eller 

fleirmannsbustader, rekkjehus og kanskje 

til og med bustadblokker. Alle desse einingane 

må reknast som bustader på line 

med gardar i eldre bøker. 

I eldre tid kjenner ein som nemnt 

mindre til detaljane i bustadstrukturen, 

særleg for dei som stod lågast på rangstigen 

i lokalsamfunna. Dei meir stabile 

plassane finn ein som oftast i det skriftlege 

kjeldematerialet, men det har nok òg 

vore mange små stover kringom i grendene 

som ikkje er registrert i kjeldene, 

eller ein berre finn informasjon om i form 

av stadnamn og attgrodde husmurar. 

Det er truleg ei viktig kulturminnevernoppgåve 

i dei fleste bygder å prøve å 

få med informasjon om slike i bygdebøkene, 

inkludert kartfesting. 

Det er under alle omstende nødvendig 

at bygdebokutgjevarar drøftar desse problemstillingane 

nøye og definerer kva 

ein skal ta med i det nye verket. 

Nye samlivsformer — kven er 

«verdig» å nemnast i bygdeboka? 

Fenomenet «mine, dine og våre» barn 

fanst også i familiane i eldre tid pga. hyppigare 

dødsfall og fordi i alle fall hushald 

med mindreårige barn kravde to hovudpersonar 

av kvart sitt kjønn for å fungere 

langt inn på 1900-talet. Det er likevel 

grunn til å tru at omfanget av slike samlivsformer 

aukar på same måte som talet 

på ekteskaps- og andre samlivsbrot og 

-nyetableringar i nyare tid. Eit moderne 

33 



34 



Heimen 2—2008: 

Historie som vare 

Hovedtemaet i Heimen 2/08 er historie 

som vare. Det er historikerne Lars 

Thue, Hallvard Tjelmeland, May- 

Brith Ohman Nielsen og sosiologen 

Erik Fossåskaret som skriver om 

hvordan historie brukes som vare i 

ulike sammenhenger. Thue ser det 

fra sin rolle som produsent av bedriftshistorier, 

bl.a. historien om 

Telenor; Tjelmeland tar for seg markedsføring 

av stedet, eksemplifisert 

gjennom to byer, Trondheim og 

Narvik, og to regioner, Trøndelag og 

Vestlandet; Fossåskaret bruker Hardanger 

og Stavanger som eksempler 

på merkevarebygging av steder 

gjennom historiske symboler; Ohman 

Nielsen avslutter temadelen med betraktninger 

omkring det potensialet 

for læring som ligger i historieformidling 

gjennom dataspill, historiske 

filmer og serier. Det er også med en 

artikkel om bygdebøker på Internett, 

skrevet av Kåre A. Andersen. Videre 

inneholder heftet en debattartikkel 

fra fire historikere som svar på Knut 

Dørums artikkel i Heimen 4/07 om 

adel, aristokrati og elite 1250–1350. 

Til slutt er det som vanlig et knippe 

bokmeldinger, bl.a. av Eidsvoll bygds 

historie 1914–1964, Aurland bygdebok, 

Ranas historie og gotisk skrift. 

Heimen er tilgjengelig fra Landslagets 

sekretariat. 

bygdebokprosjekt må handtere slike 

endra familiestrukturar. 

Nokre døme på korttidsflyttingar og 

endringar i familiestrukturar: 

– einsleg ungdom flytter på hybel for å 

gå skule 

– einsleg ungdom flytter på hybel for 

korttidsarbeid (t.d. sommarjobb) 

– to ungdomar flyttar saman i leilegheit, 

går skule eller arbeider, flytter frå 

kvarandre etter ei tid utan å få barn 


går skule eller arbeider, giftar seg 

seinare og etablerer husstand ein 

annan stad 


går skule eller arbeider, får barn 

saman, flytter frå kvarandre og etablerer 

seg på kvar sin kant 

– fenomenet særbu: to personar som 

reknar seg som par, kanskje til og med 

får barn, men som ikkje bur same 

stad 

– innflyttarar, einslege eller par med/ 

utan barn, flytter til bygda for ein 

periode og reiser att, osv. 

Slike døme vil ein finne i dei aller fleste 

bygdesamfunn i dag, særleg i tettbygde 

område kring bygdesenteret. Det vil da 

vere nødvendig i alle fall å tenkje igjennom 

og definere kor detaljert informasjon 

ein vil ha om slike forhold. Ein kan sjølvsagt 

oversjå dei meir komplekse tilfella, 

men dei bør handterast etter visse 

prinsipp. 

Kva skal t.d. «kravet» vere for at innflyttarar 

utan slektstilknyting til bygda 

skal bli nemnde i den nye bygdeboka, og 

kor mykje arbeid skal ein sette inn på å få 

tak i informasjon om dei? Dei fleste vil 

vel meine at sambuarskap som resulterer 

i barn bør med i slike bøker. Men det kan 

da bli ei utfordring kvar barna skal førast 

i teksten. 

Hendingar i «manns minne» i høve 

eldre tid 

Ein grunn til at desse utfordringane er 

meir omfattande dess lenger opp mot vår 

tid ein kjem, er sjølvsagt at nolevande 

personar hugsar kva som har hendt, kven 

som har budd forskjellige plassar o.l. i 

motsetning til i eldre tid da ein berre har 

– til dels tilfeldige – skriftlege kjelder. 

Ei erfaring eg har hatt er at det vil vere 

manglar i informasjonen om personar og 

bustadhus nesten utan omsyn til kor stor 

arbeidsinnsats ein legg inn. Det kan 

særleg gjelde i bildestoffet; om dei som 

har lånt ut bilde har vore usikre på personnamn 

og datering, er det gjerne andre 

ein eller annan stad i området som veit 

dette heilt nøyaktig. I prosessen er det 

umuleg å vete kven det er, men når eit 

bygdebokband er kome ut, reagerer folk 

ofte negativt på slike feil. Men òg personalstoffet 

er som nemnt i kontinuerleg 

endring; det er i praksis forelda allereie i 

løpet av perioden frå ferdig korrektur 

blir sendt trykkeriet til boka ligg føre. 

Kjeldegrunnlag — stadig innkomande 

oppdateringar 

Ei erfaring mange bygdebokforfattarar 

har gjort seg, er at interessa stig dess 

nærare ein kjem utgjevinga av eit slikt 

bokverk. Dermed «vaknar» folk, tek 

kontakt med naboar eller prosjektmedarbeidarar 

og ser til at utfyllande informasjon 

kjem inn til prosjektet. I prinsippet 

er dette positivt, men det fører til ikkje 

ubetydeleg meirarbeid for den som har 

ansvaret for å sette saman stoffet. Ein 

kan nemleg slett ikkje alltid stole på slike 

innkomande opplysningar – dei kan 

kome i konflikt med annan informasjon 

ein har fått inn frå andre kjelder, og føre 

til at den fagleg ansvarlege må gjere 

ekstra undersøkingar og dermed sinke 

framdrifta. Ei «lettvint» løysing er sjølvsagt 

å sette ein strek for familieinformasjonen 

ved eit bestemt årstal, t.d. 1980, 

men det treng ikkje hjelpe viss den informasjonen 

som kjem inn etter fristen er av 

ein slik karakter at den «må» takast 

omsyn til (dvs. er frå før det årstalet). 

Mi erfaring er at det kjem stadig meir 

slik informasjon m.a. fordi Internett/ 

e-post er blitt meir og meir vanleg blant 

folk. Det bør ein sjå på som ein fordel, for 

reint generelt hevar det kvaliteten på 

bøker dersom medarbeidarane er i stand 

til å gjere seg nytte av teknologien og ta 

omsyn til ny informasjon til «siste dag» 

før publisering. 

Men handteringa av desse problemstillingane 

i siste fase før utgjeving av eit 

bygdebokband kan vere ei utfordring, og 

det bør dei ansvarlege for utgjevinga vere 

merksam på! 

Arnfinn Kjelland er førsteamanuensis i 

historie ved Høgskulen i Volda, med 

gards- og slektshistorie og bruk av ikt 

innafor denne sjangeren som spesialfelt.

Historielaget kartlegger 

Gamle boplasser i Lunner 

av Kai Nordseth 

Lunner Historielag nedsatte for en tid 

siden en gruppe til å finne og kartlegge 

gamle boplasser i Lunner kommune, med 

spesielt fokus på Harestua, Grua/Oppen 

og Grindvoll-området. Det har vært 

mulig å finne en del boplasser takket 

være en del av de eldre medlemmene, 

som igjen hadde hørt om stedene av sine 

forfedre. Det er også hentet opplysninger 

fra turer med kjentfolk, intervjuer og 

gammelt arkivmateriale, samt dokumentasjon 

som vi har fått tak i rundt omkring 

i Lunner. 

Det er blant annet funnet en del materiale 

etter Leif Hofland, som brukte mye 

tid på registrering av boplasser rundt 

Harestua, og Ole Svesvolden fra Grua/ 

Oppen-området. 

Det viktigste med denne registreringen 

er at vi merker plassene med GPSposisjoner, 

slik at man i ettertid vil kunne 

peke ut disse plassene, selv om det ikke 

lenger vil være noe som kan identifisere 

at det har stått oppført et lite småbruk 

eller et lite hus midt inne i skogen. 

Enkelte steder kan man se at grunnmuren 

står igjen selv om naturen er i ferd med å 

ta tilbake området. Det blir på disse plassene 

ryddet opp og tatt en del bilder som 

viser det som er igjen av boplassene. 

Det vil til våren bli gjennomført en ny 

runde på disse stedene, og da vil vi ha 

med metallsøkere for å se om det kan 

være noe som man kan bevare for ettertiden. 

Vi håper også at skoleverket i Lunner 

kan benytte resultatet fra denne registreringen 

i forbindelse med undervisning i 

lokalhistorie. 

På leting etter boplassene 

Mange vil sikkert bli skuffet når de skal 

ut i marka for å se på de gamle boplassene 

i Nordmarka. Stedene kan være merket på 

eldre kart, både rektangelkart og skikart, 

men på de fleste nye kart er disse stedene 

fjernet, som vel også er rett og riktig. 

Når en venter å komme til noe bestemt 

som et hus, ei koie, ei løe eller noe slikt, 

men bare finner skog og beitemark, kan 

en likevel stå midt oppe i en boplass. Det 

er mange boplasser som har fått denne 

skjebnen både i Nordmarka og i 

allmenningen. 

Det hele kan være startet ved at en 

arbeidsglad rydningsmann finner et sted 

han liker og har tro på, kanskje langt ute 

i ødemarka, hogger vekk skogen, brenner 

opp og rydder, alt på lovlig vis og kanskje 

på myndighetenes oppfordring. Her blir 

det plass til ei stue, men ikke alltid nok til 

å dyrke på. 

Her har det vært barnelatter, livsmot, 

hardt arbeid og ukuelig innsatsvilje. Så, 

Bildet over: De gamle boplassene er som 

oftest gjengrodd, og det er viktig å få dokumentert 

hvor plassene lå, mens det ennå er 

folk blant oss som kjenner til dem, skriver 

artikkelforfatteren. Foto: Historielaget. 

35 

Historielagene 


36 


Historelagene 

kanskje etter generasjoner, er det bare et 

par enslige gamle igjen. Den overmektige 

skogen er på vei innover rydningen. 

Smågran, selje, rogn og bjørk brer seg 

over det som kanskje var en liten potetåker 

en gang. Når vi gikk igjennom den 

tette skogen for å finne disse boplassene, 

forundret det oss at det i hele tatt hadde 

bodd folk midt inne i den tette skogen. 

Vi vil her fortelle noen historier vi har 

fått om de boplassene vi har registrert i 

Lunner kommune. Det er mye materiale 

som vi har kommet over, og vi kommer 

til å samle dette i et dokument bestående 

av både bilder, GPS-posisjoner og historien 

bak en del av plassene. 

Karlstad 

GPS posisjon på Karlstad er: lengdegrad 

87718, breddegrad 82040, høyde 523 

moh. På et av de gamle stedene som 

ligger godt synlig ovenfor Øvre Karlstjern 

i Oppen-området, har slektninger 

av Jens Thoresen og Maren (Nilsdotter) 

Thoresen fra USA tatt kontakt med medlemmer 

i historielaget for å finne plassen 

der deres forfedre bodde inntil de emigrerte 

til USA 18. april 1868. Det har 

lykkes oss å få tak i bilder av Jens og 

Maren, men dessverre har man ikke noen 

bilder av plassen, da det ikke var så 

vanlig med fotografering av slike plasser 

på den tiden. Det er imidlertid funnet 

mange rester av grunnmurene som er 

godt markerte i terrenget. 

Tømte 

GPS-posisjonen på Tømte er: lengdegrad 

93800, breddegrad 73810. Her kan vi se 

dørhellen fra Tømte, mens mye av steinene 

fra grunnmuren ligger rundt 

omkring godt dekket av gresset. Til sommeren 

vil gresset bli klippet rundt 

plassen, og det vil bli tatt nye bilder, slik 

at man får et mer helhetlig inntrykk av 

boplassen. 

Vi er ikke sikre på hvem som ryddet 

Tømte eller når det ble gjort. I en innberetning 

til Rentekammeret i København 

fra 1781 er nevnt både Sørlie og Oset. 

Oset var en gård som lå straks sør for 

utløpet av Myllselva ved Harestuvannet, 

men verken Tømte eller noen av rydningsplassene 

lå i dette strøket. Det er 

rimelig å anta at plassene ble ryddet i 

begynnelsen av forrige århundre. 

Rundt 1880 flyttet Per Jorsen Hakloa 

til Tømte. Stedet ligger ved Løvenskiolds 

skog, eller «Baronskaua» som folk sa i 

denne tida, etter eieren baron Harald 

Wedel Jarlsberg (død 1897). Per Tømte 

(Per Jorsen), som han etter hvert kalte 

seg, hadde hele livet arbeidet i disse 

skogene. Det var slik Johannes Dahl 

lærte å kjenne ham og skrev om ham i 

sine erindringer. Han skulle ha vært glad 

og levde sorgløs, fornøyd med de fattigslige 

kår han levde i. Kanskje var han av 

slik natur, kanskje var det en holdning 

han måtte lære seg i livets harde skole. 

Broren Borger Hakloa var en helt annen 

type. Der var det mer oppdrift, og han 

ble aktet og var en kjent mann i Nordmarka. 

Det var han som i 1880-årene 

fortalte historikeren O.A. Øverland om 

de mange sagn som knyttet seg til 

slekten. 

Jor Hakloa hadde ti barn En skulle ha 

ventet at en del av dem hadde arvet noen 

av hans kjempekrefter. Han skal ha rundjult 

hadelendinger som la veien over 

Nordmarka hjem fra byen. Han hadde 

også deltatt i krigen 1808–1814. Hustruen 

Eli hadde han hentet hjem fra Lunner. 

Hun var datter av Peder Håkenstadenga, 

som også var berømt for sine enorme 

krefter. Han var av den finske slekten 

Konkainen. 

Men både Per og Borger var ganske 

alminnelig utstyrt med krefter. En gang 

som unggutter hadde de oppdaget et 

bjørnehi i Haklomana, og det måtte de se 

nærmere på. Borger hadde en gammel 

munnladningsrifle, men Per hadde kun 

en vanlig øks med seg. Borger tok oppstilling 

med rifla, og Per stakk en staur 

inn i hiet. De merket fort at det var liv der 

inne. Bjørnen kom ut som beregnet, men 

børsa klikket for Borger. Da var han Per 

rask med øksa og drepte bjørnen med et 

velrettet slag med øksehammeren. Per 

Tømte var nok litt stolt av denne historien 

senere i livet og fortalte den gjerne. Ikke 

mange har gjort noe slikt. 

Mauerhøgstet 

Maurerhøgstet ligger litt nord for Svarvebingen, 

ikke langt fra Sørlie. GPS-posisjon: 

lengdegrad 93586, breddegrad 

74296. 

Denne boplassen var på litt under to 

mål. Her finnes en hustomt samt en steinmur 

som også kan ha vært en grunnmur 

til et hus eller en låve. En del steinrøyser 

vitner om at man har benyttet jorden. Det 

anslås at plassen var bebodd mellom 

1840- og 1880 årene. Eier av stedet er 

ennå ikke funnet, men navnet Mari Mauerhøgstet 

er nevnt, men ikke bekreftet. 

Oset 

På bildet på forrige side ser vi Havard 

Johnsrud og Egil Nygård ved restene 

etter Oset, g.nr. 85, br.nr. 1. GPS-posisjon: 

lengdegrad 94407, breddegrad 74951. 

Stedet ligger ved utløpet av Myllselva 

rett overfor Hagan, ved siden av gjerdet 

til nye riksvei 4 rett før avkjøringen til 

Harestua. Dette var to jordstykker på til 

sammen tre mål som var oppdyrket. 

Første eier var Ole Olsen Bråten frem til 

1884, da Nils Olsen, «Svarvarn», kjøpte 

stedet. I 1885 ble det gjort et makeskifte 

med Harald Wedel Jarslsberg. Nåværende 

grunneier er Løvenskiold. 

Kai Norseth er leder for Lunner historielag, 

http://lunnerhistorielag.net/. 

De gamle boplassene kan være vanskelige å 

oppdage. Her lå boplassen Maurerhøgstet på 

litt under to mål. Her ser vi restene av noe 

som kan ha vært en grunnmur til et hus eller 

en låve. Plassen var antagelig bebodd mellom 

1840- og 1880 årene. Foto: Historielaget.

Ogndal historielag 30 år 

Gjer gamle stier framkommelege 

av Lars Tønne 

Røysing skole på tur til gamle buplasser og husmannsplasser i grenda. 

Her frå nedre Gravås. Begge foto: Lars Tønne. 

Ogndal historielag runda 30 år i 2007, og 

dette vart markert på lagets tradisjonelle 

«Tjuandagsfest» på Vålen samfunnshus. 

Laget har no 168 medlemer og er aktivt 

på mange områder. Det er serleg friluftsaktiviteter 

som er prioritert. Såleis er 

fleire etappar av den gamle hovudvegen 

gjennom bygda rydda til turstier, og ei 

flott gangbru over elva Lauva vart bygd 

for fleire år sidan. Også mindre «vegar» i 

bygda er rydda, den siste er «Kløvstien», 

frå Gaulstad til Roktgården ved Skjellegrind. 

Her måtte ein passere ei nokså stri 

elv, Mokkaelva. Her fann ein ut at det 

måtte byggjast bru, men flom og isgang 

gjorde at staden var svært utsett. Men 

løysinga vart ei hengebru, og den vart 

bygd sommaren i 2007. No vonar vi at 

den er så høg at ho bergar, og 25. mai var 

det høgtideleg opning av nybrua. Den er 

oppkalla etter den fine fossen tett ved, 

Sagfossen, og heiter Sagfossbrua. 

Omkring i bygda er det mange elver 

og bekker, og med det terrenget som vi 

har i Ogndal, så vert det mange fossar. 

Og i mest kvar ein bekk har det vore 

sager, kverner m.m. frå 1700-talet til 

omkring 1900. Dette er registrert og 

omtalt i boka Bekken og kvennkallen. 

Ved desse turstiane omkring i bygda 

er det sett opp turboksar med ei bok som 

ein kan skrive namnet sitt i. Og dette 

viser at det er mange som bruker desse 

stiane. Og kvar sommar så er det òg felles 

turar med litt om historia til området. 

Siste sommaren gjekk denne turen etter 

ein oldtidsveg, Kolåsfjellvegen frå Støa i 

Ogndal til Susegga i Henning, eit område 

med «hulvegar» og mange gravrøyser i 

utmarka. Her var òg arkeolog Lars 

Forseth med. Sommarens andre store tur 

var saman med Egge historielag og gjekk 

frå Fagerheim om Vibe over til Helge, 

der det vart framsynt eit tablå, nyskrive 

til denne turen av Inger Ramberg Røthe. 

På denne turen var det svært stor 

deltaking. 

Av tidlegare merittar kan ein nemna 

at laget har fått skrive historia om koppargruvene 

i Ogndal, forfatta av bygdebokskrivaren 

Tormod Aarholt. I høve 

dette tiltaket vart restane av smelteomnen 

ved Skjellegrind verna mot framtidig 

forfall og gjort tilgjengeleg for folk. 

Dette var gjort ferdig i 1997 og var Steinkjer 

kommunes bidrag til Kulturminnestafetten. 

Laget har òg gjeve ut historia 

om Okkupasjonsåra og flyktningeferdsla 

Da historielaget rydda «Kløvstien», trengte dei ei hengebru over Mokkaelva. 

Ho vart bygd på dugnad i 2007 og opna i slutten av mai 2008. 

gjennom bygda under krigen, og har no i 

18 år gjeve ut ei årbok, Sålaupen. 

Men laget er òg aktiv på andre felt og 

har eit godt samarbeid med dei tre skolane 

i bygda. Så slik som laget arbeider no så 

er eg ikkje i tvil om at laget er i sine beste 

år. 

Lars Tønne er styreleder i Ogndal historielag, 

http://www.ogndal.net/ 

historielag/. 

Vårrekord for kulturminner 

Kulturminnefondet fikk inn 354 søknader 

til 10. søknadsrunde (1/2-08), noe som er 

ny vårrekord. 121 prosjekter fikk 23 mill. 

kroner, og det er ny tildelingsrekord. Til 

sammen representerer prosjektene en 

verdiskaping på 78 mill. kroner. Fondets 

støtte utgjør altså ca. 30% av deres totalkostnader. 

Se hvilke prosjekter som fikk 

støtte på www.kulturminnefondet.no/tildelinger. 

Andre søkerunde i år er 1/9. Mer 

informasjon på fondets nettsider. Satsingsområder 

for 2008–2010 er kystkultur 

(bare 2008), by og tettsted og landbrukets 

kulturminner og kulturmiljøer. Vi 

oppfordrer flere historielag til å søke. 

37 



38 


Historelagene 

Kongsberg og Sandsvær historielag 25 år 

Bygda, berget og byen 

av Dag Kristoffersen 

15. oktober 2007 var det stor jubileumsfest 

på Lågdalsmuseet på Kongsberg. 

Kongsberg og Sandsvær historielag 

(KSH) holdt 25-års jubileum, og over en 

firedel av de 450 medlemmene møtte opp. 

Historien blei gjennomgått, sanger blei 

sunget og mange blei hedra, ikke minst 

de som hadde vært med å stifte laget. 

Starten 

Byen Kongsberg og bygda Sandsvær har 

rike tradisjoner, ikke minst på grunn av 

Kongsberg Sølvverk. Byen hadde sine to 

museer med hver sin venneforening. 

Sandsværbygda var i gang med gårds- og 

slektshistorie. Det lokalhistoriske tidsskriftet 

Langs Lågen, med nedslagsfelt i 

hele dalføret, kom ut på Kongsberg, og 

mange var historieinteresserte. Historielag 

var det mange steder, men ikke i 

Kongsberg kommune, som på begynnelsen 

av 1960-tallet var blitt slått sammen 

av Kongsberg by, Øvre og Ytre Sandsvær 

til én kommune. 

En del historieinteresserte mennesker 

med Odd Arne Helleberg i spissen kom 

sammen våren 1982 for å sondere terrenget 

med tanke på å danne et historielag, og 

høsten etter, 12. oktober 1982, blei den 

offisielle stiftelsesdatoen for overbygningen 

«Lågen» historielag og Kongsberg 

byhistorielag. Overbygningens navn blei 

etter hvert forandra til Kongsberg og 

Sandsvær historielag, og en måned etter 

samme år blei Ytre Sandsvær historielag 

offisielt stifta. Dermed var det Øvre som 

stod igjen, og de kunne ikke være dårligere 

der. Offisiell dato blei først 8. februar 

1984. Dermed hadde alle de gamle kommunene 

hvert sitt lokallag, tradisjon skal 

være tradisjon. Paraplylaget blei mer et 

administrativt lag med kontakt utad og 

overfor kommunen, men også med målsettingen 

om å arrangere en tur, gjerne ut 

av bygda til historielokaliteter rundt om 

på Østlandet. Og det har det stort sett blitt, 

til glede og inspirasjon. Styret i overbygningen 

består av tre personer fra hvert av 

laga, og lederskapet går på rundgang, en 

smart løsning. KSH stod også for jubileumsboka 

Bygda, berget og byen ved 

25-årsjubileet. 

Men det er i lokallaga hovedjobben 

har blitt gjort. Derfor følger her en presentasjon 

av laga i kronologisk 

rekkefølge. 

Kongsberg byhistorielag 

Den første lederen av laget måtte bli Odd 

Arne Helleberg. Allerede i ung alder en 

legende, blir det sagt. Han kom til å sitte i 

de første 17 åra som leder. De neste åtte har 

Dag Kristoffersen hatt vervet. Helleberg 

har for øvrig sittet i styret i alle 25 år. 

Laget så det som viktig å bevare historien 

før den gikk tapt, og da opplevd 

Kongsberg byhistorielag på tur til Fauleplass, 

2004. Foto: Dag Kristoffersen. 

historie. Svært mange eldre folk som i 

dag er borte, blei intervjua, og laget sitter 

igjen med kasser med lydbånd. En del av 

disse er skrevet ut, men flere venter. 

Kommunen overtok bilder fra fotograf 

Wilms, og laget ivra for sikker lagringsplass. 

Åge Løcka var så framsynt at han 

fikk tatt kopier av bildene, og at det var 

lurt, fikk vi merke da Kongsberg Rådhus 

brant og med det alle originalene. 

Kongsberg er full av gamle stedsnavn, 

men etter hvert går de i glemmeboka. 

Laget gikk derfor gjennom det som var 

av gamle pantebøker, la disse inn i tabeller 

og samkjørte de gamle numrene med 

dagens eiendomsnummer, og disse ligger 

i dag søkbare både på kommunens og 

historielagets hjemmesider på Internett. 

En formidabel jobb. Laget er også i ferd 

med å sette opp navneskilt på de «glemte» 

områdene. 

Å kjempe mot en utvikling som både 

raderer ut gamle bygninger for å erstatte 

dem med nye, og forfall som fører til det 

samme over tid, samt kulturminner som 

går tapt, har også vært en stor oppgave 

for historielaget. På midten av 1980-tallet 

blei det derfor arrangert mange møter i 

de ulike bydelene for å informere og 

hjelpe folk som satt med gamle hus. Blir 

disse holdt ved like på den rette måten for 

bevaring, vil dette berike miljøet og 

stoppe uheldig utvikling. 

Seinere, etter 2000, var det særlig én 

sak historielaget stod i spissen for, den 

såkalte Tråkkasaken. Kommunen hadde 

latt den gamle rektorboligen og de andre 

middelskolebygningene forfalle. Dette 

hadde blant annet vært forfatteren 

Maurits Hansens bolig. Forslaget fra 

kommunen var å selge det hele, samt å 

sette opp en bygning ute på Nymoens 

torg, som alltid hadde vært et åpent 

område. Man var seint ute med hensyn til 

reguleringsplaner, men underskriftslister, 

leserbrev og påvirkning førte til at 

kommunestyret gjorde om vedtaket. 

Dermed lå det til rette for en skånsom 

renovering av bygningene og et åpent 

torg, og historielaget så dette som en 

seier. Fra denne tid gikk også historielaget 

inn i de fleste reguleringssakene som 

berører kulturlandskap og gamle bygninger 

og kom med innspill. Og noen går det 

bra med, andre ikke.

Men det kanskje mange kjenner historielaget 

mest for, er alle arrangementene. 

Ut fra en oppsummering i løpet av de 25 

åra som har gått, har laget hatt omtrent 

120 arrangementer med over 6 000 besøkende. 

Eksempler på dette er byvandringer 

og turer i nærområdene med informasjon 

som ofte har vært ukjent for 

mange. Av de mest populære arrangementene 

har møtene på Lågdalsmuseet 

med Odd Arne Helleberg og Vidar Skaar 

Borgersen vært. 

Medlemstallet lå lenge stabilt rundt 

70 medlemmer. I 1999 satset laget bevisst 

på medlemsverving, og i 2008 er 256 

med i laget. Som nevnt har det kun vært 

to ledere, Odd Arne Helleberg fra 1982 

til 1999 og Dag Kristoffersen fra 1999 til 

dags dato. Paal Bommen har også mer 

enn ti års fartstid i styret. Laget etablerte 

ei hjemmeside, www.kongsberg-byhistorielag.no, 

og denne er nå hjemmesiden 

for alle de tre lokallaga i kommunen. 

Økonomien har blitt god, men noe laget i 

de siste åra har jobba med, er å få egne 

kontorlokaler både til møter, arbeidsrom 

og innsamlet materiale. Laget har tatt 

flere initiativer og håper kulturkommunen 

Kongsberg bør kunne klare dette. 

Det får framtida vise. 

Ytre Sandsvær historielag 

Ytre Sandsvær var det andre laget i kommunen 

som stifta lokallag med offisiell 

dato 10. november 1982 og etter initiativ 

fra bl.a. Viggo Finnerud. Han har vært med 

i styret i alle 25 åra, flere år som leder. Men 

den første som bekledde ledervervet var 

Asbjørn Skullerud, som også var sentral i 

bokkomiteen for Sandsværboka som blei 

satt i gang disse årene. Dette var også et 

prosjekt som laget arbeida aktivt med. Ytre 

Sandsvær består av bygdelagene Efteløt, 

Komnes og Tuft, det siste med tettstedet 

Hvittingfoss. Ved siden av innsamling til 

bokarbeidet var fløtningshistorie og kirkejubileum, 

Efteløt kirke 800 år i 1983, det 

første laget tok tak i. Populært var det at 

Kong Olav var til stede ved jubileet, samtidig 

som det blei gitt ut bok om kirken. I 

lagets midte var også veteranene Torbjørn 

Saga og Sæmund Wulfsberg, som begge 

bidro med mye lokalhistorisk stoff. Saga 

har også gitt ut flere romaner med handling 

fra bygda og Hvittingfoss. 

Innsamling av gamle stedsnavn og 

rydding av gamle nedlagte plasser har 

vært på lagets tapet, og ikke minst gjen- 

Gustav Kongsgård 

viser tjærebrenning 

for Øvre Sandsvær 

historielag. Foto: 

Per Nærbø. 

nom innsamling 

av gamle bilder 

har laget bidratt til 

å ta vare på bygdas 

historie. Samarbeid 

med gårdbrukere 

som kan vise 

gamle landbruksredskaper, 

samt 

gamle håndverkstradisjoner 

har 

blitt videofilma for 

ettertida. 

Turer til gamle 

bygdeborger og 

husmannsplasser 

har vært populære 

ved siden av samarbeidet 

om «Åpen 

gård». Ved siden 

av de to nevnte 

lederne har Oddbjørn 

Aannestad 

og Magne Thidemansen 

nedlagt 

mange timer for 

lokalhistorien i 

søndre og ytre del av kommunen. Medlemstallet 

for YSH i jubileumsåret var 

ca. 70. 

Øvre Sandsvær historielag 

Sistemann ut av de tre var bygda som ligger 

mellom de to andre, med tettstedet og sølvverksbygda 

Saggrenda med det populære 

gruvetoget og Heistadmoen militærleir. 

Nedslagsfeltet tilsvarer sognet Hedenstad. 

Etter et par formøter blei laget stifta offisielt 

8. februar 1984. Dermed var laget i 

gang, og en av de drivende kreftene i 

bygdas lokalhistorie, Gerd Næss, blei lagets 

første leder. Hun utarbeida også et spesielt 

viktig bidrag til Sandsværs historie, nemlig 

boka om seterbruk i bygda. Øvre Sandsvær 

har også bare hatt to ledere, og her er det 

kvinnene som dominerer. Gerd Næss var 

leder i de første 13 åra, og Svanhild Skjæggestad 

har videreført denne tradisjonen 

fram til dags dato. Det er en sterk tendens i 

mange historielagsstyrer at de samme folka 

sitter lenge. Ingen unntak for Øvre, hvor 

Magne Bråthen og Torgunn Kogstad har 

mer enn ti års fartstid. 

Ved siden av også her å ha bidratt med 

materiell til Sandsværboka, er det å merke 

og rydde nedlagte plasser og å merke og 

dokumentere kulturminner ei sentral 

oppgave. Dette resulterte i ei bok høsten 

2005. Å dokumentere gamle håndverkstradisjoner 

som tjærebrenning og flishøvling 

og andre teknikker har vært et bidrag. I 

samarbeid med Ytre Sandsvær historielag 

har laget samla inn gamle bilder og rydda 

gamle ferdselsveier. Skolehistorie og kirkehistorie 

har resultert i bøker også i denne 

delen av bygda. Heistadmoen og Saggrenda 

har selvsagt blitt i sentrum for flere arrangementer. 

Hvert eneste år drar laget på 

turer i utmarka, spesielt Skrim-området er 

et populært mål. Om disse turene har det 

vært svært god oppslutning. Laget har 

utnevnt to æresmedlemmer, Gustav Kongsgård 

og Gerd Næss. Det har vært god 

medlemsvekst, og ØSH har ca. 140 

medlemmer. 

Dag Kristoffersen er leder i Kongsberg 

byhistorielag, http://www.kongsbergbyhistorielag.no/. 

39 



40 


Historelagene 

Stor støtte 

til lokalt historielag 

av Raymond Sørstrøm 

Sparebank 1 Ringerike ga nylig bort 12 

millioner kroner i anledning bankens 

175-årsjubileum. Banken deler årlig ut 

midler til ideelle organisasjoner, lag og 

foreninger i sitt distrikt. Et av lagene, 

Nakkerud og Tyristrand historielag, 

fikk denne gangen 100 000 kroner til 

sitt bygdetun. Historielaget sendte som 

vedlegg til sin søknad blant annet med 

en videofilm fra fjorårets bygdetunstevne 

og fjorårets årshefte «Gamle 

minner», hvor det sto skrevet en god del 

om bygdetunet. 

Pengene skal gå til oppføring av et 

bryggerhus og en stue (vanlig gammeldags 

hus) i tømmer. Nakkerud og Tyristrand 

historielag har en samarbeidsavtale 

med grunneieren på den gamle 

Svenskerudgården på Nakkerud (Ringerike 

kommune) om at historielaget 

skal stå for vedlikehold og bevaring av 

området som rommer seks gamle hus 

og fire ruiner. To av disse er laget nå i 

ferd med å bebygge. Svenskerudgården 

har fra gammelt av hatt en allsidig drift 

med produksjon av tjære og takstein. 

Våpensmie, mølle og garveri har det 

også vært på gården. 

Tyristrand var fra gammelt av et 

tjærebrennerdistrikt. Den gamle tjuruovnen 

(lokal dialekt) fra 1760–1800, 

står fortsatt intakt på gården. Den skal 

være den eneste i sitt slag i Norge som 

står på sin opprinnelige plass. 

Man har også funnet gamle taksteiner 

i området som det er skrevet initialer 

og årstall på. Dette viser at de er fra 

1833 og fra dette stedet. Leirmølla står 

også intakt. Smiebelgen i smia er reparert. 

Dugnadene har nå startet med 

tanke på å få satt opp bygningene. 

Årets bygdetunstevne blir 24. 

august, og temaet i år er «Kvinneyrker 

på gården». 

Raymond Sørstrøm er leder for Nakkerud 

og Tyristrand historielag, http:// 

www.tyristrand.com/historielaget.htm. 

Bildet over: Medlemmer av Nakkerud og 

Tyristrand historielag viser stolt fram sjekken 

på 100 000 kroner som de har fått til 

vedlikehold av bygdetunet. Fra venstre: Per 

Veien, Sverre Danielsen, Johan Johansen, 

Gudmund Holthe og Kaare Fleten (gruppeleder). 

I bakgrunnen ser vi en skigard som 

laget har satt opp på dugnad. Til dette arbeidet 

fikk de 22 000 kroner i SMIL-midler. 

Kvenske personnavn 

i Nordreisa 

Bente Imerslund 

har tidligere bl.a. 

utgitt boka Finske 

stedsnavn i Nordreisa 

(1993) og 

skrevet en rekke 

artikler i aviser og 

tidsskrifter, mest 

om kvensk og finsk kultur i Norge. Hun 

har arbeidet som lektor ved Nordreisa videregående 

skole siden 1977. Nå har hun 

kommet med ei ny bok, Kvenske personnavn 

i Nordreisa. Liisan Jussan Jussa, 

Sifferin Pekan Asväiki og noen tusen 

andre, utgitt 2008 av Nordreisa kommune. 

Innholdet er basert på en innsamling av 

navn som ble påbegynt på 1960-tallet, 

men som ble tatt opp igjen i 1997 av en 

gruppe personer, før forfatteren overtok i 

1999. I tillegg har hun intervjuet flere 

hundre personer. Boka er oppbygd slik at 

det først kommer en innledning på ca. 30 

sider om bakgrunn, metode, kildemateriale, 

navnedannelse, skrivemåter, kjønnsforskjeller 

m.m., fulgt av bokas hoveddel 

på ca. 270 sider, om de kvenske navnene, 

ordnet geografisk innen Nordreisa og på 

slekter. En person kunne ha tre navn: et 

samisk, et kvensk og et norsk. I offisiell 

sammenheng ble det norske brukt, mens 

det kvenske og samiske ble brukt i dagligtale. 

Disse formene får vi vite i boka. 

Noen av intervjuene er gjengitt til slutt, 

og det er tatt inn en liste over 156 informanter. 

321 sider. 

Kibergs historie 

Med professor 

Einar Niemi som 

hovedredaktør og 

med bidrag fra 12 

andre fagfolk og 

ressurspersoner, 

har Kiberg bygdelag 

fått laget ei bok 

om Kibergs historie 

med tittelen Partisanbygda Kiberg. 

Fiskeværet mellom øst og vest (Vadsø 

2007). Betegnelsen «partisanbygda» har 

sammenheng med at Partisanmuseet ble 

et etablert i Kiberg i 1999 og med partisanvirksomheten 

under andre verdenskrig. 

Utgangspunktet for bokkomiteen 

var ei bok om partisanhistorien, men 

man fant etter hvert ut at det var

nødvendig med et mer omfattende verk, 

fordi så lite var skrevet om Kibergs historie 

før andre verdenskrig. Resultatet er 

blitt ei bok som spenner fra forhistorisk 

tid til våre dager, der de 13 forfatterne 

har tatt for seg en tidsperiode eller et 

tema. Boka er rikt illustrert, og Steinar 

Borch Jensen har vært billedredaktør. 

467 sider. Henv. Steinar Borch Jensen, 

Carl von Passowsgt. 2, 9950 Vardø. 

E-post: steinarbjensen@dcpost.no. 

Porsgrunns 

historie fullført 

Med bind 3 er 

Porsgrunns historie 

ført fram til 

våre dager. Bindet 

har fått undertittelen«Storindustriens 

havneby» og er 

skrevet av Jon 

Skeie. Utgiver er Porsgrunn kommune 

(2007). Undertittelen signaliserer to 

viktige pilarer som byen er bygd opp på, 

skipsfart og industri. I dette bindet er det 

perioden 1920–2000 som behandles. Her 

får vi historien om sjøfartsbyen som ble 

storindustriens havneby og sentrum i industriregionen 

Grenland (med Norsk 

Hydro som trekkmotor). Det er historien 

om forholdet mellom byen og industrien, 

byen og storbedriften og byen og regionen. 

Ikke minst er det historien om 

hvordan den lille byen ved elva endret 

seg som sted, organisasjon og samfunn 

og om menneskene som levde der og 

sørget for at byen Porsgrunn overlevde 

og fortsatt lever. Forfatteren har måttet 

foreta noen vanskelige valg med hensyn 

til hva som skulle bli med og ikke. Dette 

har gått ut over den sosiale og kulturelle 

historien. Likevel har boka blitt en stor 

bok, som absolutt ikke egner seg for nattbordet. 

822 sider. Litteraturoversikt, 

kilder, navne- og stedsregister. Henv. 

Fagbokforlaget, Pb. 6050 Postterminalen, 

5892 Bergen. Kr. 598. 

En luftens pioner: Gidsken Jakobsen 

Konservator Olav Gynnild ved Norsk 

Luftfartsmuseum i Bodø har skrevet 

boka Seilas i storm – et portrett av flypioneren 

Gidsken Jakobsen. Den er utgitt av 

Orkana forlag (2007) i samarbeid med 

Norsk Luftfartsmuseum. Gidsken Jakobs- 

en (1908–1990) fra 

Narvik var den 

første kvinnen som 

drev flyging i 

Norge. Hun var 

knapt tjue år gam 

mel da hun besluttet 

å ta flysertifikat. 

Fra 1929 til 1936 drev hun turist- og reklameflyging 

rundt omkring i landet med 

egne fly. Senere drev hun forretning med 

trelast og fisk. Hennes forbindelser med 

de tyske okkupantene førte henne fra 

berømmelse i mellomkrigstida til mistanker 

om landssvik etter frigjøringen i 

1945. Innholdet er bl.a. bygget på 13 lydbåndintervju 

med henne fra 1980, som 

har avdekket ukjente deler av hennes liv. 

Boka er rikt illustrert. 213 sider. Kr. 346. 

Henv. Orkana forlag, 8340 Stamsund, 

nettadresse www.orkana.no. 

Buvika: Streiken 

som førte til mord 

Ved Pienes mølle i 

Buvika i Skaun 

kommune startet 

det en streik 27. 

mars 1913 fordi fagfor 

en ingen, MøllearbeidernesForening, 

hadde fått 

avvist sine krav om bedre lønns- og arbeidsforhold. 

Kravene ble framsatt i desember 

1912, og på nyåret 1913 startet 

forhandlingene med bedriftsledelsen. Et 

tilbud ble forkastet av fagforeningen som 

vedtok streik. Men bedriften vervet streikebrytere 

for å holde virksomheten i 

gang. Dette ble det ikke reagert særlig på 

i begynnelsen. Et nytt møte ble avholdt 2. 

mai, og det ble enighet om en overenskomst 

der kravene ble innfridd. Men da 

arbeiderne skulle gjenoppta arbeidet, 

krevde de at bedriften avskjediget streikebryterne 

og at bare organiserte arbeidere 

skulle ansettes i framtida. Dette 

avviste bedriften, og beholdt én av streikebryterne. 

Da gikk arbeiderne til ny 

streik, og nå var det spørsmålet om streikebrytere 

som sto i sentrum. Men Piene 

skaffet seg nok streikebrytere til å fortsette 

driften, og situasjonen mellom de 

streikende og streikebryterne tilspisset 

seg. Den 20. september ble sekretæren i 

Møllearbeidernes Forening, Marius 

Folstad, skutt og drept av streikebryteren 

Alf Egseth, uten annen provokasjon enn 

at Folstad denne lørdagskvelden nærmet 

seg en gruppe på tre streikebrytere i nærheten 

av hjemmet. Egseth ble arrestert, 

men hevdet at han handlet i nødverge. 

Øyenvitner hevdet derimot at Folstad ble 

skutt uten videre. Ved rettssaken i 1914 

fikk Egseth rettens medhold i at han 

hadde handlet i nødverge, og ble frifunnet. 

Egseth fikk penger av Piene slik at 

han kunne reise til Amerika. Frifinnelsen 

vakte sterke reaksjoner i Buvika, og fagforeningen 

mente dommen var en klassedom 

og en rettsskandale. Streiken fortsatte 

og ble til slutt brakt opp på et høyere 

plan, til LOs landsstyre og Riksmeglingsmannen. 

Meglingsforslaget ble godtatt, 

og arbeidet gjenopptatt 14. januar, etter 

45 ukers streik. I tida etterpå er denne 

streiken på mange vis glemt, helt til Inga 

E. Næss i 1988 kom med boka Skotet i 

Buvika, utgitt på Det Norske Samlaget. 

Den danner grunnlaget for foreliggende 

bok, Streiken i Buvika. Arbeidskonflikten 

som endte med drap, utgitt av Skaun historielag 

som lagets årbok nr. 11 (2008), 

og redigert av Gerd Søraa. I tillegg er det 

hentet stoff fra annet hold: bl.a. fra de tre 

jubileumsbøkene til Piene, fra samtidige 

aviser, en nåtidig vurdering av avisenes 

dekning, et intervju med professor Edvard 

Bull i 1983, personlige erfaringer fra 

arbeid ved mølla, og en artikkel som 

påviser at mølla var en bremse på utvandringen 

til Amerika fra Buvika etter at 

bedriften ble etablert i 1879. 96 sider. 

Henv. Skaun historielag, v/John J. Dahlen, 

7357 Skaun. 

Folldal meieri 

gjennom 90 år 

Den 29. juni 2007 

var det ugjenkallelig 

slutt for Folldal 

Meieri, etter 90 års 

drift. De ansatte og 

bygdefolket hadde 

før det kjempet 

flere ganger for å 

beholde meieriet, helt fra 1920-åra, og 

særlig etter brannen i 1932, så på 

1970-tallet under rasjonaliseringene som 

skjedde da innen meierisamvirket, på 

1990-tallet med de utredningene som 

kom da. I 2001 fikk anlegget status som 

spesialanlegg for brunost, noe som fikk 

situasjonen til å se lys ut. Men i 2005 

41 

Bok og skift 


42 


Bok og skrift 

kom det flere utredninger om rasjonaliseringer 

innen brunostproduksjonen, og 

ifølge et forslag fra Tine var ikke Folldal 

med. Kampen for meieriet lokalt ble ført 

med stor styrke, og 20. mai 2006 mobiliserte 

folldøler og folk fra nabobygdene i 

et antall på bortimot 500, slik at de bokstavelig 

talt slo ring rundt meieriet. Men 

22. mai ble det i styret i Tine BA gjort et 

vedtak om nedlegging. Og dette skjedde 

på et tidspunkt da meieriet produserte 

topp kvalitet og gikk med overskudd. 

Det ble gjort forsøk på å få ny virksomhet 

i lokalene, men det lyktes ikke. De 

fleste av de ansatte hadde ikke noen ny 

jobb å gå til, så de var både frustrert og 

skuffet over at forsøkene på ny virksomhet 

ikke hadde ført fram. Lokalhistorikeren 

Arild Alander ble av Folldal produsentlang 

og Tine Øst BA gitt i oppdrag å 

lage en historisk beretning om meieriet, 

og den fikk tittelen Folldal Meieri 

1917–2007. Den kom ut i mars 2008 og er 

på 108 sider. Forfatteren har brukt møteprotokoller, 

aviser og intervjuer med 

ansatte som kilder. 

Rutebilhistorie 

på Osterøy 

Osterøy Sogelag 

har stått for utgivelsen 

av Bak 

rattet. Glimt frå 

rutebilferdsla på 

Osterøy (Osterøy 

2007), med Geir 

Kleiveland som 

redaktør. Men innholdet er skrevet ned 

av seks pensjonerte sjåfører med lang 

fartstid på bussene og godsbilene på 

Osterøy. De forteller om utviklingen de 

har vært med på i rutebiltrafikken, fra 

enkle og primitive forhold på slutten av 

1930-tallet til dagens velsmurte bedrift. 

Framstillingen er krydret med muntre 

historier og gode replikker. Her er også 

mange bilder, flere i farger. 96 sider. Kr. 

150 + porto. Henv. sogelaget, 5281 Valestrandsfossen. 

Se mer informasjon på 

www.osteroy.sogelag.org. 

Fint folk i Christiania på 1700-tallet 

Forlaget Andresen & Butenschøn i Oslo 

lanserte 12. juni boka Christianias handelspatrisiat 

– en elite i 1700-tallets 

Norge, redigert av historikerne John 

Peter Collett og Bård Frydenlund. Forfattere 

er Anette S. Andresen, Anton F. 

Andresen, Truls 

Aslaksby, John 

Peter Collett, Annegreth 

Dietze, 

Bård Frydenlund, 

Perry Gauci, 

Øystein Rian, Geir 

Thomas Risåsen, 

Knut Sprauten, Ola 

Teige og Stein 

Tveite. Boka handler om familiene som 

dominerte Christiania på 1700- og 

1800-tallet, med navn som Anker, 

Collett, Elieson, Leuch og Mathiesen. De 

hadde store formuer og levde et luksuriøst 

liv med overdådige selskaper. Men 

var de noe annet enn en økonomisk elite? 

Forfatterne gir oss et innblikk i hvordan 

dette handelspatrisiatet oppsto, hvilken 

betydning det hadde i norsk samfunnsliv 

og hvilke spor vi kan finne etter det i 

dagens Oslo. 267 sider. Kr. 348. Fås i 

bokhandlene. Se også www.abforlag.no. 

Den Kongelige 

Mynts historie 

Da Den Kongelige 

Mynt feiret 300 år 

i 1986, forelå Bjørn 

R. Rønnings verk 

Den Kongelige 

Mynt 1628–1686– 

1806, avgrenset 

slik fordi Kongsberg 

Sølv verk ble nedlagt i 1806. Men 

driften ble gjenopptatt allerede i 1807, og 

dette er bakgrunnen for at det nå utgis en 

ny bok, som tar for seg historien fram til 

våre dager. Professor emeritus i numismatikk, 

Kolbjørn Skaare, er forfatter av 

det nye verket, som har tittelen Mynten, 

myntene og medaljene. Den Kongelige 

Mynts historie 1806–2004, med linjer 

tilbake til starten 1686 (1628). Utgiver er 

Det Norske Myntverket, i samarbeid med 

forlaget Cappelen Damm (Oslo 2008). 

Henvisningen til årstallet 1628 er fordi 

kong Christian IV det året ga et bestallingsbrev 

til den første myntmester i 

Christiania, som skulle bruke sølv fra 

Kongsberg til myntene. Avslutningen 

med 2004 skyldes at Den Kongelige 

Mynt da ble omdøpt til Det Norske 

Myntverket, i etterkant av en omorganisering 

til aksjeselskap (2000). Det kan 

nevnes at boka inneholder et tillegg med 

en oversikt over norske mynter preget 

1807–2004, med opplagstall. 350 sider. 

Kr. 479. Se mer informasjon på www. 

myntverket.no/myntbutikken, Norges 

mynthistorie. 

Kulturelt mang- 

fold i Nordland 

Den sammensatte 

fleretniske og flerkulturellesituasjonen 

i Nordland har 

så langt vært lite 

belyst. Den 

samiske bosetningen 

og de forskjellige samiske næringene 

som fiske, fangst og reindrift har spilt en 

langt større rolle i dette området enn man 

tidligere var klar over. Dette er noe av 

bakgrunnen for boka Nordlands kulturelle 

mangfold. Etniske relasjoner i historisk 

perspektiv, redigert av Bjørg Evjen 

og Lars Ivar Hansen, og utgitt 2008 av 

Pax Forlag. Bidragsytere er Oddmund 

Andersen, Bård A. Berg, Bjørg Evjen, 

Lars Ivar Hansen, Marit Myrvoll, Alf 

Ragnar Nielssen og Janicken Olsen. Ved 

hjelp av arkeologiske, antropologiske, filologiske 

og historiske perspektiver, 

viser forfatterne ulike aspekter ved dette 

flerkulturelle samfunnets opprinnelse og 

fortsettelse. Den industrielle utviklingen 

i området gjorde at den samiske befolkningen 

etter hvert deltok i lønnsarbeidet. 

Det samiske og det norske var dermed 

ikke lenger to atskilte næringssfærer, noe 

som også kom til å prege giftemålsmønsteret. 

342 sider. Kr. 398. Se mer informasjon 

på www.pax.no. 

Gårds- og bosettingshistorie for Åsane 

I oktober 2007 forelå Åsane – i fortid og 

nåtid, skrevet av Frode Fyllingsnes og 

utgitt av Åsane bygdeboknemnd i samarbeid 

med Bodoni Forlag. Åsane bygdeboknemnd, 

nedsatt i 2003 etter initiativ 

fra Åsane Kulturkontor, har gjort iherdig 

dugnadsarbeid for å få arbeidet med nytt 

historieverk for Åsane i gang. Bergen 

kommune har bidratt med et betydelig 

beløp, og nemnden har samlet inn sponsormidler 

fra næringsliv og private. Fra 

2008 til 2011 vil det komme fire bind 

slektshistorie, skrevet av Kenneth Bratland. 

I samarbeid med Åsane Historielag 

er det satt i gang en omfattende innsamling 

av bilder til historieverket. Boka er 

på 416 sider og inneholder 515 illustrasjoner, 

mange i farger. Henv. Åsane bygdeboknemnd, 

v/ Marie Fossen, Lyngv. 

44, 5101 Eidsvågneset.

Roger Eidstad 

Forlagssjef 

Fag og Kultur 

«Interface Media har best 

pris på mange prosjekter vi 

har hatt sammen» 

Jan Hervig 

Forlagssjef 

Orion forlag 

«Interface Media møter våre 

behov for design, typogra 

og repro på en god måte» 

Bjørn Brænd 

Forlagssjef 

Yrkeslitteratur 

«Interface Media har 

vært en trygg og pålitelig 

hovedleverandør for oss» 

Olav Røsset 

Forlagsjef 

Novus forlag 

«Interface Media har et 

eksibelt og etterrettelig 

forhold til oss og våre 

bokproduksjoner» 

Trykk og innbinding av bøker 

En attraktiv partner 

Se hva våre 

kunder sier! 

for ditt historielag? 

Vi tilbyr: 

• Høy kvalitet 

• Kort leveringstid 

• Meget gunstig pris 

Interface Media og 

Logotipas i Litauen 

har etablert seg som 

bokprodusent for det norske 

markedet. 

Vi er leverandør av: 

• førtrykk 

• trykk – s/h og farger 

• innbinding – mykbind og 

stivbind. 

Prosjektledelse og 

kundekontakt i Norge. 

Trykk og innbinding i 

Litauen. 

Send oss en mail eller ring 

for en hyggelig samtale om 

bokproduksjon. 

Interface Media as 

Besøksadr.: Fernanda Nissens gate 3, 0484 Oslo • Postadr: Pb 4324 Nydalen, 0402 Oslo 

www.interfacemedia.no acemedia no • post@interfacemedia post@interfacemedia.no no • Tlf Tlf. 22097570 

22 09 75 70

Familiehistorie 

Absolutt ALLE 

kan begynne med slektsgransking 

Det ENKLESTE slektsprogrammet for en nybegynner! 

Nå er mor på plass i treet 

Velg først kjønn 

Skriv navnet til mor 

ReTURaDReSSe: 

Landslaget for lokalhistorie 

Institutt for historie og 

klassiske fag, NTNU, 

7491 Trondheim 

er spennende! 

Fortsett til hele familien er på plass i treet - 

utrolig enkelt! 

Skriv navnet ditt 

Nå er du på plass i treet - 

så enkelt var det. 

Ser du de små hvite knappene? 

Klikk for eksempel på ”legg til mor”. 

Ta vare på minnene 

Det fullnorske slektsprogrammet Embla Familie og Slekt er et minnealbum å bli glad i. 

Vi garanterer at du klarer å legge inn din nærmeste familie med morsomme bilder i 

løpet av få minutter. Får du det ikke til betaler du ingen ting. 

Embla Familie og Slekt er Norges mest solgte familiealbum og slektsprogram, 

ikke uten grunn! 

Ring 5189 1307, eller besøk oss på Internett — www.embla.no. 

Embla Familie og Slekt er gøy, spennende og meget enkelt! 

B 

Kun kr. 

890,-

Lokalhistorisk magasin - Lokalhistorie.no

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?