Lokalhistorisk magasin - Lokalhistorie.no

More documents

Recommendations

Info

14 Lokalhistorisk magasin 2/08 Tema: Lokalhistorie og Internett Fig. 1: Sydneyobservatoriets bloggside. Her inviteres publikum og besøkende til diskusjoner med astronomer og ansatte ved observatoriet omkring aktiviteter knyttet til observatoriet. Fig. 2: På Victoria and Albert-museets nettsider every Object Tells a Story, www.everyobject.net/, kan museumsbesøkere legger inn egne fortellinger knyttet til bilder av gjenstander. Fig. 3: Eksempel på fortelling publisert på Every Object Tells a Story, som viser hvordan prosjektet har skapt nye typer engasjement, spesielt hos unge besøkende. publiseres (Hugh Hewitt 2005, Fahle 2008). I stedet må leserne overtales til å delta og skrive kommentarer, samt til å komme tilbake til bloggen jevnlig. Mediet er derfor forbundet med overtalelser og behovet for å sette spor etter seg. Kulturinstitusjoner uten vegger Ideen om kulturinstitusjoner uten vegger ble introdusert av André Malraux allerede i 1947. Den gang knyttet til museer spesielt, men ideen er i dag høyst aktuell i forhold til de fleste kulturinstitusjoner. Museene kan benyttes som et godt eksempel, når de i dag utvides til det virtuelle, på nettet eller i andre digitale medier. Bruken av sosiale medier som blogg og wiki åpner institusjonene for deltakelse og gir museer og kulturinstitusjoner en ny karakter. Flere internasjonale eksempler viser at museer som inviterer til medvirkning, og som tilbyr sosiale rom for interessegrupper, blir til samfunnsinstitusjoner som har revet ned veggene og åpnet veien for de gruppene som normalt ikke besøker museer. Power House-museet i Sydney kan vise til flere prosjekter som bryter ned vegger og skaper dialog og deltakelse fra sine besøkende. Som følge av å være et museum for design, vitenskap og samtidskultur og gjennom sin sammensatte profil, har Power House mange arrangementer som ikke nødvendigvis forbindes med det museale. Spesielt er museet kjent for å bygge opp en ny posisjon for både kuratorer og institusjonen som sådan gjennom å stille besøkende i sentrum, og å prioritere besøkendes museumsopplevelse fremfor formidlingen av samlingene. I samarbeid med Sydney-observatoriet (www.sydneyobservatory.com.au/blog/, se fig. 1) har museet i lengre tid tatt i bruk sosiale medier i tilknytning til sin online formidling. Et nettsted er åpnet for aktiviteter knyttet til observatoriet, der publikum og besøkende inviteres til diskusjoner med astronomer og ansatte ved observatoriet i en åpen blogg. Museet har registrert at denne tjenesten har økt interessen for observatoriet generelt og antall besøk på museet online har også økt (Chan 2007). Dialogen med besøkende har i tillegg styrket autoriteten til kuratorene ved museet, samt at museet har fått en posisjon i forhold til interessegrupper og astrologiske foreninger (Russo et al.2006). Victoria and Albert Museum lanserte i 2003, i et samarbeid med den største britiske kringkasteren Channel 4 og forskningsgruppen Ultralab, et prosjekt der besøkende ble invitert til å skape innhold på museets nettsider. Prosjektet, kalt Every Object Tells A Story (se fig. 2 og 3), går ut på at museumsbesøkere på V&A-museets nettsider legger inn egne fortellinger knyttet til bilder av gjenstander. Dette gjør de ved enten å velge gjenstander fra museets digitale samling, eller ved å legge inn egne bilder av gjenstander fra V&A-samlingen eller legge inn bilder av egne gjenstander de vil fortelle om. Museumsbesøkende fikk på denne måte anledning til å dele sine fortellinger, mens museet benyttet online-prosjektet til å lage nye typer relasjoner til besøkende og bygge opp relevans for nye besøksgrupper. Nettstedet knyttet til prosjektet er så enkelt designet at hvem som helst skal kunne benytte det, og det på sin egen måte. Every Object Tells A Story ga museet mulighet for å kommunisere
med mange besøkende rundt gjenstanders mening. Dette gjorde det også tydelig at det kan være knyttet mange ulike meninger til en gjenstand (Coldicutt og Streten 2005). Prosjektet var en del av det statlige prosjektet Culture Online (www.cultureonline.gov.uk), som fra 2002–2007 samarbeidet med 50 organisasjoner og museer for å gjøre kulturressurser tilgjengelig i ulike formater online. 15,5 millioner besøkende har disse prosjektene hatt alt i alt. Every Object Tells A Story er imidlertid også blitt prøvd ut i mindre format og uten å være fullstendig basert på online-aktiviteter ved Castle Museum i Nottingham City i 1998. Også i dette prosjektet var hovedmålet å være kulturelt inkluderende og å lage forbindelser og relasjoner til nye besøksgrupper. Every Object Tells A Story representerer et alternativ til måten museumsinstitusjoner har formidlet gjenstander på, ved at det ikke lenger kun er museets tolkning av gjenstanden som blir formidlet, men også museumsbesøkerens fortellinger og meningsdannelser knyttet til samme gjenstand. Tradisjonelt, har det blitt hevdet, gir museer gjenstander en mening som passer inn i museumsinstitusjonens kontekst. Dette er årsaken til at det samme verket eller den samme gjenstanden kan benyttes i utstillinger innen både kunst, design og kulturhistorie og kan der fortelle totalt ulike historier knyttet til det spesielle fokuset som vektlegges (Sloof 2003). Slik sett kan Every Object Tells A Story, med sin integrerende tilnærming til gjenstander, oppfattes som en motsetning til kuratorenes arbeid i museet ved at besøkende får være med på å skape mening. Every Object Tells a Story er derfor et godt eksempel på en trend der museer benytter seg av Web 2.0-teknologier for å nå fram til nye brukergrupper – samt for å lage nye aktiviteter knyttet til kultur- og naturarv og vitenskapsformidling. I Every Object Tells a Story åpner museet opp for mange typer minner og fortellinger – og V&A-museum representerer den nye museumsinstitusjonen som åpner for deltakelse fra samfunnet. Autoriteten til museet som institusjon styrkes, og besøkendes versjoner oppfattes som et fruktbart tillegg til museets stemme, som er bygget på spesialisert ekspertise. Fortellingene om gjenstandene fra de ulike gruppene, ekspertenes og de besøkendes, ligger så og si side om side. Å sidestille publikums versjoner med kuratorens versjoner på denne måten kan stimulere til utforskning. På lik linje kan bilder av gjenstander av privat karakter ligge side om side med bilder av internasjonalt kjente gjenstander fra museets samlinger. Denne blandingen av representasjoner av gjenstander med ulik autoritet gir museumsbesøkeren mulighet til å integrere offentlige gjenstander i egne forfatterskap, samt til å sammenlikne egne fortellinger med de som tilbys fra ekspertisen. Å tolke gjenstander gjennom andre menneskers personlige fortellinger blir en del av forståelsen av både andre og seg selv (Coldicutt og Streten 2005). Every Object Tells A Story er bare et tidlig eksempel på initiativer fra Victoria & Albert Museum der institusjonen bygger opp dialog med sitt publikum. Et annet eksempel er mer spesialisert, knyttet til strikking (se fig. 4). Her kan online museumsbesøkende legge inn fotografier av sine strikkede kreasjoner, og dele sine erfaringer med å strikke akkurat denne typen strikk, hvordan man fikk ideen og hvordan man gikk fram etc. Fig. 4: Et annet nettsted knyttet til Victoria & Albert Museum, dreier seg om å dele strikkeprosjekter med hverandre. Her kan online museumsbesøkende legge inn fotografier av sine strikkede kreasjoner og dele erfaringer. Hvordan er det å strikke akkurat denne typen strikk, hvordan fikk man ideen, hvordan gikk man fram osv. Fig. 5: Placeography.org er en wiki bygd opp av Minnesota Historical Society. Her kan besøkende legge inn sine private fortellinger om erfaringer og opplevelser knyttet til steder og plasser. Deltakelse med brukerskapt innhold Eksemplene på å integrere såkalt brukerskapt innhold er mange og er basert på ulike teknologier. Every Object Tells A Story er basert på at brukeren fyller ut et webbasert skjema, der tittel, navn, sted og kategorier på gjenstanden fylles ut, samt at bilder lastes opp. Innholdet blir så gjort tilgjengelig for andre besøkende i form av word-dokumenter som må lastes ned. Dette kan virke tungvint for nye brukere, og man kunne tenkt seg at fortellingene kunne vært mer tilgjengelige i webformat, for eksempel i en fotoramme der man kunne klikke seg inn på startbildet til hver nye fortelling. Strikkeprosjektet, der man kan dele sine strikkeerfaringer, bygger på mer oppdatert teknologi, der bildet man legger inn presenteres i forhold til de andres bilder – og der selve fortellingen blir neste museklikk. Begge prosjektene baserer seg imidlertid på en teknologi der en og en stemme høres om gangen. At wiki-baserte nettsider tilbyr en annen mulighet, blir klart når man ser på Placeography.org (se fig. 5), en wiki som Min- 15 Tema: Lokalhistorie og Internett Lokalhistorisk magasin 2/08
Page 1 and 2: 02 2008 Tema: Lokalhistorie og Inte
Page 3 and 4: Om magasinet og utgiverne Lokalhist
Page 5 and 6: Logg inn eller registrer deg Hva er
Page 7 and 8: kulturvern, fotografi, kart osv., o
Page 9 and 10: Bilder Personvern dreier seg ikke b
Page 11 and 12: opphavsrettsnotis som gjør rede fo
Page 13: til dem overalt og gjerne mens man
Page 17 and 18: Spenningen mellom autoritet og demo
Page 19 and 20: kan man søke seg videre til annen
Page 21 and 22: Thorvaldsen hevder at mye av debatt
Page 23 and 24: framfinning i historisk litteratur,
Page 25 and 26: Artikkelforfatteren tar til orde fo
Page 28 and 29: 28 Lokalhistorisk magasin 2/08 mang
Page 30 and 31: 30 Lokalhistorisk magasin 2/08 mang
Page 32 and 33: 32 Lokalhistorisk magasin 2/08 Loka
Page 34 and 35: 34 Lokalhistorisk magasin 2/08 Loka
Page 36 and 37: 36 Lokalhistorisk magasin 2/08 Hist
Page 42 and 43: 42 Lokalhistorisk magasin 2/08 Bok
Page 44: Familiehistorie Absolutt ALLE kan b

Lokalhistorisk magasin - Lokalhistorie.no

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?