Lokalhistorisk magasin - Lokalhistorie.no

kan man søke seg videre til annen
informasjon.
Digitale kildeutgaver
Den mest brukte og mest omfangsrike
lokalhistoriske sjanger på Internett er
utvilsomt elektroniske eller, med andre
ord, digitale kopier av kildemateriale.
Slikt materiale på verdensveven kan
deles inn i to hovedsjangre etter hvilken
teknikk som ble anvendt for å framstille
det digitale formatet. For det ene fins
massevis av rene digitale bildekopier av
kildene, for det andre fins transkriberte
versjoner hvor innholdet er overført ved
å bli skrevet av. De førstnevnte er lettest
å masseprodusere, for eksempel er den
store samlingen kirkebøker fram til 1930
som nylig har blitt tilgjengelig i Digitalarkivet,
masseprodusert fra mormonernes
mikrofilm. En mikrofilmskanner kan
digitalisere tusenvis av kildesider i timen.
Men siden det dreier seg om bilder, kan
vi ikke søke i innholdet, bare lete etter
dem i elektroniske registre eller kataloger.
Med et begrepspar fra historisk
metode kan vi tilnærmet si at datamaskinen
dermed utnytter disse kildene som
levning og ikke som beretning.
Derfor lønner det seg å gå den langsommelige
omveien om transkribering
til tekstversjon for de mest sentrale kildeseriene.
Det har skjedd i større grad i
Norge enn i andre land, vi har snart fire
fullstendige folketellinger tilgjengelige
via verdensveven: 1801, 1865, 1900 og
1910 pluss deler av 1875-tellinga. I tillegg
til framfinning av navngitte personer og
deres hushold, gir transkriberte versjoner
mulighet for analyser. Det skjer helst i de
kodede utgavene av kildene. Her er bokstavinformasjonen
i originalkilda erstattet
av standardiserte tallkoder slik at
egenskaper ved personene kan telles uavhengig
av yrkers skrivemåte eller skiftende
administrativ inndeling av fødesteder.
Det blir da lettere å sammenligne
folketellingsresultatene over tid og fra
land til land enn når vi er avhengige av å
bruke den statistikken som ble publisert
etter hver telling. Der spilte kontinuitet
over tid en underordnet rolle i forhold til
å studere det norske samfunnet fra nye
innfallsvinkler og med nytt innhold i
variablene.
Dessverre har Norge i likhet med
andre land kommet kortere med hensyn
til transkribering av kirkebøkene, der er
bare om lag ti prosent av den tilgjengelige
informasjonen transkribert. Stilt overfor
den oppgaven det er å transkribere dette
store kildematerialet, har enkelte falt for
fristelsen å velge en snarvei; nemlig å
bare registrere de mest nødtørftige delene
av informasjonen, slik at man kan finne
fram til bildene av kirkebokssider med
personer som hadde bestemte navn. Dette
er en praksis det er all grunn til å advare
mot fordi verdien av slike indekser eller
navneregistre er beskjeden. Registrene
har ingen verdi som forskningsmateriale
eller som grunnlag for å lage løpende
befolkningsoversikter av den typen vi
finner i gårds- og slektshistoriene i bygdebøkene.
Indeksene lar seg ikke bruke
statistisk og vil mange ganger ikke en
gang gjøre framfinning i kildene mulig.
For eksempel vil man ikke kunne finne
fram vielser ut fra data om foreldrene i
de tilfellene der brudefolkets eget navn er
stavet annerledes enn forventet. For mer
informasjon om transkribering av historiske
individdata, se nettstedene til Digitalarkivet,
http://digitalarkivet.uib.no/, og
Registreringssentral for historiske data,
http://www.rhd.uit.no/.
Bygdebøker
Mens de digitale kildeseriene florerer,
har mange kommuner og forlag vært
skeptiske til å legge lokalhistorisk litteratur
ut på nettet fordi det kan komme til å
konkurrere med det boksalget som skal
delfinansiere utgivelsene. En interessant
løsning på dette dilemmaet er funnet for
firebindsverket Karlsøy og Helgøy bygdebok,
som ble skrevet av Håvard Dahl
Bratrein og utgitt av Karlsøy kommune i
perioden 1989 til 1994. På nettstedet
www.karlsoy.com/bygdebok/ er hele
teksten fra de ca 2000 sidene bygdehistorie
lagt ut sammen med en reklamesnutt
som sier hvor verket med illustrasjoner
kan kjøpes. Teksten er greiere å bla og
søke i enn papirutgaven, og når man har
funnet den tekstdelen man er ute etter,
kan man enkelt forøke opplevelsen ved å
lese videre i det aktuelle bygdebokbindet.
Bruk av søkemotoren Google gir tilslag
på tekstversjonen av Bratreins bygdebok,
men det gjør ikke søk etter litteratur i
Bibsys, se nedenfor.
Et annet eksempel er Sem og Slagen.
En bygdebok, redigert av H. Blom Svendsen
og opprinnelig utgitt i bokform
1945–63. De to bind gårdshistorie og to
bind kulturhistorie denne består av, har
Høgskolen i Vestfold lagt til rette på Internett
som en komplett kopi inklusive
illustrasjoner, bokutgivelsen er formodentlig
for gammel til å kreve beskyttelse
av kommersielle grunner. Det er mulig å
finne fram ved hjelp av den klikkbare
innholdsfortegnelsen, for deretter å lese
om for eksempel Osebergfunnet i stor
detalj, inklusive tegninger og fotografier
fra utgravingen. Velger man å søke etter
ord i teksten, kan man på et øyeblikk få
vite hvilke personer i gårdshistoria som
hadde tilknytning til andre kommuner.
Biblioteket ved Høgskolen i Vestfold har
for øvrig lagt til rette en stor samling lokalhistorisk
litteratur på verdensveven,
se www-bib.hive.no/tekster/lokalhist.htm.
En annen løsning på «salg av bok»problematikken
er valgt for Lars Ivar
Hansens og Tore Meyers Astafjord bygdebok.
Her er bare utvalgte deler av de
fire bindene gjort elektronisk tilgjengelige,
men da riktignok inklusive illustrasjonene.
Variasjonsbredden i denne type
nett-publisering er stor, noe som går klart
fram av oversikten fra Norsk lokalhistorisk
institutt, se www.lokalhistorie.no/
lenker.html#bygdeboker. Der er og lenke
til en utfyllende artikkel om temaet.
Gårds- og slektshistorie
Spesielle programpakker er utviklet for
produksjon av gårds- og slektshistoriedelen
i nye bygdebøker. Busetnadssoge
bygger idemessig på det eldre systemet
Ættesoge, men er nyutviklet teknologisk
sett, slik at det både er et kraftigere
verktøy og mer brukervennlig. Formålet
med systemet er å rasjonalisere produksjonsprosessen
fra kildegrunnlag til
ferdig trykt bygdebok, og systemet har
vist seg anvendelig i arbeidet med gårds-
og slektshistoriebind for både Sula,
Volda, Aurskog-Høland og Herøy kommuner,
mens Haram står for tur. Busetnadssoge
kan importere individdata både
fra Ættesoge og fra andre transkriberte
kildeutgaver, for eksempel dem vi finner
i Digitalarkivet eller hos Registreringssentral
for historiske data. Det er for eksempel
gjort med deler av de data Arnfinn
Kjelland la til rette for Lesja. I utgangspunktet
skjer den digitale bearbeidelsen
av kildene i bygdebokforfatterens PC
med tilgang til kildemateriale via Internett
som et av flere verktøy. Men den databasen
som brukes som trykkegrunn-
19
Tema: Lokalhistorie og Internett
Lokalhistorisk magasin 2/08