et minefelt - Lokalhistorie.no

• Snøhvits lange oppvåkning 

• Mor til Johan Sverdrup 

• Lovløse stedsnavn i norske farvatn 

— et minefelt 

04 

2012 

Tema: Oljelandet

2 

Lokalhistorisk magasin 4/12 

Forord 

Nr. 4, 2012, 23. årgang 

Lokalhistorisk 

magasin 

meldingsblad for 

Landslaget for lokalhistorie (LLH) og 

Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) 

ISSN 0802-8931 

Adresse 

Lokalhistorisk magasin 

Institutt for historie og klassiske 

fag, NTNU, 7491 Trondheim. 

Tlf: 73 59 63 95 

E-post: aubrodre@broadpark.no. 

Internett: http://historielag. 

blogspot.com/ (abn.) og www. 

lokalhistorie.no/kilder_litteratur/ 

publ/lokmag.html (fulltekst). 

Hvorfor nordmenn klager på været 

Det går fort å venne seg til gode dager. Det er det 

første jeg tenker på når det skal skrives forord om 

Oljelandet Norge. Og med jula like om hjørnet – er 

det noe som kan overgå den julegaven vi fikk litt på 

forhånd i 1969? Hvor hadde vi vært i forhold til velstand 

og utvikling hvis prøveboringene i Nordsjøen 

ikke hadde gitt resultater? 

Det vet vi ikke for sikkert, men det er nok å se på 

andre naboland uten de samme ressursene for å vite 

at vi hadde hatt adskillig større utfordringer enn de 

vi har pr i dag. Vi kan også måle den velstandsøkning 

vi har hatt siden starten på 1970-tallet, som 

viser at vi har beveget oss oppover på listene for 

«verdens beste land å leve i» til vi til slutt rager 

øverst. For hvorfor klager nordmenn egentlig over 

været? Mange vil si at det er fordi vi ikke har annet 

å klage på. For så vidt en sannhet med modifikasjoner, 

men like fullt noe å tenke over. 

I løpet av de siste 40 årene har oljenæringen 

skapt verdier for over 8000 milliarder kroner. Investeringene 

på norsk sokkel har i samme periode vært 

på omtrent 3000 milliarder, men man må anta at en 

del av dette har falt tilbake som inntekter i forhold til 

produksjon av borekroner og andre deler som brukes 

i oljeutvinningen og som produseres av norsk 

industri. I 2009 sto petroleumssektoren for 21 prosent 

av verdiskapingen i landet, en verdiskapning 

som da var tre ganger høyere enn i landbasert industri, 

og rundt 22 ganger høyere enn verdiskapingen i 

primærnæringene. 

Vi har i dette nummeret forsøkt å gi et bilde av 

Oljelandet Norge, og i dette prøvd å vise hvordan 

norsk oljehistorie har hatt innvirkning både på det 

enkelte lokalsamfunn og for enkeltpersoner. Vi har 

Redaksjon 

Audhild Brødreskift (redaktør), 

mob. 917 71 504, e-post: 

aubrodre@broadpark.no. 

Marianne Wiig (red.ass.), 

marianne.wiig@lokalhistorie.no. 

Hans Hosar, 

hans.hosar@lokalhistorie.no. 

Marit Sofie Egeberg Krog, 

maekrog@yahoo.no. 

Marthe Glad Munch-Møller, 

marthe.glad@lokalhistorie.no. 

Hans Nissen, 

hans.nissen@ntnu.no. 

Redaksjonen avsluttet 

29. november 2012. 

ønsket å vise at Oljelandet strekker seg langs hele 

kysten, og også inn i landet, med bedrifter som produserer 

for offshore selv om de ikke har direkte geografisk 

tilknytning til kyst og hav. Gjennom intervjuer 

ønsker vi å vise at oljeproduksjonen angår oss 

alle, og bli litt mer kjent med det livet som leves 

offshore. 

I forrige nummer var vi inne på industrihistorie 

som et stadig økende interessefelt for historielagene. 

Kristin Øye Gjerde ved Norsk Oljemuseum kan i sin 

artikkel vise hvordan også norsk oljehistorie allerede 

blir dokumentert, og at mye interessant stoff fra 

norsk oljeproduksjon ligger lett tilgjengelig på nettet. 

De første oljeinstallasjonene har alt blitt kulturminner, 

og dette er trolig bare starten i forhold til det 

å registrere og ta vare på gjenstander fra oljehistoriens 

barndom. Vi vil benytte anledningen til å 

takke Norsk Oljemuseum for et godt samarbeid om 

dette nummeret, med en spesiell takk for at vi har 

fått tillatelse til å bruke bilder fra museet. Vi takker 

også Rogaland Historielag for god støtte i i planlegging 

og produksjon. 

Dette året har vi valgt å sette fokus på ulike næringsveier 

som har satt sitt preg på landet vårt, med 

særlig vekt på den utviklingen vi har vært gjennom 

etter andre verdenskrig. Vi håper denne serien har 

bidratt til økt interesse for og kunnskap om en del av 

brikkene som har bidratt til å «bygge landet». Med 

dette ønsker vi våre lesere ei riktig God jul, og et 

Godt, nytt år! 

Audhild Brødreskift 

Abonnement 

LLHs medlemslag får Lokalhistorisk 

magasin fritt tilsendt, med fem eksem 

plarer til hvert lag. Andre kan 

tegne abonnement. Prisen for 2013 er 

kr 220,- for enkeltpersoner og kr 280,- 

for lag og institusjoner. Enkeltnummer 

koster kr 75,-. 

Adresseendringer sendes til 

Hans Nissen, på e-post: 

hans.nissen@ntnu.no 

eller tlf.: 73 59 63 95. 

(Husk å ta med hvilken adresse det 

skal endres fra!) 

Annonser og manus 

Materialfrister i 2013 for hefte 1: 

15. jan., hefte 2: 15. april, hefte 3: 

15. juli, hefte 4: 15. okt. For priser, 

ta kontakt med Hans Nissen, på 

tlf.: 73 59 63 95 eller e-post: 

hans.nissen@ntnu.no. 

Utgivelsestidspunkter 

Mars, juni, september og desember. 

Opplag: 3500 

Utforming: Marianne Wiig 

Designmal/Trykk: 07-gruppen

Landslaget for lokalhistorie 

Sekretariatet, Institutt for historie og 

klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim, 

Tlf.: 73 59 63 95. Faks: 73 59 64 41. 

E-post: hans.nissen@ntnu.no 

Internett: www.historielag.org 

Bankgiro (DnB): 7874.06.15083 

Bankgiro (Sparebank1): 4200.86.73823 

Generalsekretær: Hans Nissen 

Medlemskap i LLH betales etter medlemstall. 

Kontingenten er på kr. 10 pr. enkeltmedlem. 

Minstesatsen er kr. 500 for lag til og med 50 

medlemmer. Fylkesledd/regionale enheter betaler 

kr. 2000. 

Landslaget for lokalhistorie er hovedorgani sasjonen 

for historielagsbevegelsen i Norge. 

Or ga ni sasjonens formål er å vekke interessen 

4 Snøhvits lange oppvåkning 

…eller eventyret om petroleumsbyen Hammerfest 

9 Gamle kirkesteder 

10 mor til Johan Sverdrup 

Sigrid Borthen Toven 

13 mange stemmer frå levde liv 

14 Lovløse stedsnavn i norske farvatn 


18 Robin Johan Ramsø 

med olje i blodet 

22 Olje- og gassfelt blir historie 

28 Bedrifta i skogen som ville til havs 

34 Skysstasjonene i målselv 

— 1865: fem døgn, 2012: åtte timer 

36 Byneset historielag — to uker i midtvesten 

40 Knut Sprauten 

— med en fot i begge leire 

42 Bokomtaler 

for og øke kunnskapen om lokalhistorie og 

kulturvern og slik arbeide for å gagne lokal og 

nasjonal kulturarv og kulturvekst i det hele. 

Norsk lokalhistorisk institutt 

Observatoriegata 1b, 0254 Oslo 

Postboks 8045 Dep., 0031 Oslo 

Tlf.: 22 92 51 30. Faks: 22 92 51 31 

E-post: nli@lokalhistorie.no 

Internett: www.lokalhistorie.no 

www.lokalhistoriewiki.no 

Norsk lokalhistorisk institutt er en institusjon 

under Kultur departementet. Instituttet skal gi 

råd og rettledning til aktører innenfor lokal og 

regional historie. Det skal drive egen forskning 

og stimulere til forskning, og skal fungere som 

nasjonalt dokumentasjonssentrum for lokalhistorie. 

Om magasinet og utgiverne 

Lokalhistorisk magasin er medlemsbladet til 

Landslaget for lokalhistorie. Det er også 

meldingsblad for Landslaget og for Norsk 

lokal historisk institutt, som gir økonomisk og 

redaksjonell støtte til magasinet. 

Forsiden: 

Gassproduksjonsplattformen Troll før utplassering 

på Trollfeltet. Ved Bergen, Hordaland. 

Foto: © Steinar Haugberg / Samfoto. 

Bildet av oljeboring på denne siden: Foto: 

Arnulf Husmo, 2003. Eier: Norsk Oljemuseum. 

(Øvrige bilder gjenbrukt andre steder i bladet). 

3 

Innhold 

Lokalhistorisk magasin 4/12

4 


Tema: Oljelandet 

Snøhvits lange oppvåkning 

…eller eventyret om petroleumsbyen Hammerfest 

av Terje amundsen 

Da Aksel Olsen, tidligere ordfører i 

Hammerfest, i desember 1972 troppet 

opp hos Arve Johnsen på hans enmannskontor 

i Oslo, la han frem et kart han 

hadde fått laget over Barentshavet med 

Hammerfest i sentrum som industribase 

for fremtidig oljeproduksjon. Statoils 

første direktør mente at dette så greit ut, 

men at Olsen nok var i hvert fall 25 år 

for tidlig ute. 

Industria hominum naturam vincit. 

Menneskenes flid beseirer naturen. 

(Hammerfests valgspråk fra 1889) 

Det skulle vise seg å ta 30 år før de første 

dynamittsalvene smalt på Melkøya 4. 

juni 2002 og utbyggingen var i gang. Fra 

da av har Hammerfest framstått som den 

viktigste petroleumsbyen for Nord-Norge 

og Barentshavet, og selve byen er blitt 

gjennomgripende omskapt i løpet av de 

siste 10 årene som er gått etter det. Men 

det hele begynte lenge før. 

”Havet ved din stuedør… 

…det er det som lykken bringer,” heter 

det i Hammerfestsangen av Cornelius 

Moe. 

Hammerfest har siden tilblivelsen basert 

sitt utkomme på havets ressurser og 

nære forbindelser med verden der ute. 

Etter innføringen av frihandel og kjøpstadsrettigheter 

i 1789 tiltrakk byen seg 

etter hvert et ressurssterkt handelsborgerskap 

som bygde opp en solid økonomi 

og internasjonale kontakter. 

Det tradisjonelle eksportproduktet 

var tørrfisk, men utover første halvdel av 

1800-tallet var Hammerfest i første rekke 

når det gjaldt nye virksomheter som håkjerringfiske 

og ishavsfangst – som i sin 

Øverst: Hammerfest 1839. Maleri av A. Mayer, Recherce-ekspedisjonen. Nederst: Brakkebyen 

1946. Ukjent fotograf. Bildene er utlånt av Hammerfest historielag. 

tur dannet grunnlag for byens første industri, 

trandamperiene og -brenneriene. 

Pomorhandelen med Russland – en byttehandel 

i sommermånedene, i ”makketida” 

– bidro til byens kosmopolitiske atmosfære. 

Hammerfest tiltrakk seg 

gründere, arbeidere, sjøfolk og håndverkere 

fra hele landet, og i tillegg kom 

mange innvandrere fra både svensk og 

finsk side av Tornedalen. I 1875, da folketallet 

var passert 2000, var bare vel 40 % 

av innbyggerne født i Hammerfest. Vel 

12 % var født i utlandet. I 1915 hadde folketallet 

passert 3000. 

Etter annen verdenskrig ble Hammerfest 

vertskap for moderne frossenfiskindustri 

i stor skala, først med Freia og deretter 

med det multinasjonale selskapet 

Nestlé som eiere av den berømte Findus- 

fabrikken. På det meste hadde Findus om 

lag 1500 ansatte. Dette var ikke en utvikling 

som hadde ”rammet” byen; langt på 

vei var den et uttrykk for den dristighet 

og det fremsyn som i det hele tatt preget 

byens innbyggere i gjenreisningstiden. 

Da Aksel Olsen i 1972 la frem sine 

vyer for Arve Johnsen var det altså et robust 

og gjennomindustrialisert – om enn 

ensidig – bysamfunn han hadde i ryggen. 

Tilbakegangen for fiskeindustrien kom 

senere – først gradvis som følge av rasjonalisering 

og knappe kvoter, deretter 

som følge av den akutte krisen som rammet 

fiskeriene i 1990. Da Kjell Inge 

Røkke overtok i 2002, hadde bedriften 

270 ansatte. I dag er det vel 120 igjen ved 

det nye produksjonsanlegget i Rypefjord.

Øverst: Hammerfest 1932. Foto: G. Hagen. Utlånt av Hammerfest historielag. Nederst: 

Hammerfest 2012. Foto: Jens Berg-Hansen. 

Fire byer 

Den byen som vokste frem utover 1800tallet 

møtte sin skjebne en sommernatt i 

1890 da hele det opprinnelige bysentrum 

brant ned. I løpet av 1890-årene reiste det 

seg en helt ny by på ruinene av den 

gamle, med en moderne reguleringsplan 

(som i grove trekk kan gjenfinnes i 

dagens gatenett) og elektrisk gatebelysning 

fra eget kraftverk. 

Etter tyskernes sammenbrudd på 

nordfronten i 1944 ble befolkningen 

tvangsevakuert, og som resten av Nord- 

Troms og Finnmark ble Hammerfest utslettet. 

Alle hus og kaier ble brent eller 

sprengt, og byen minelagt. Bare ett hus 

sto igjen: Gravkapellet. 

Den første gjenreisningen måtte uvilkårlig 

ha ett mål for øye: Å skaffe raskest 

mulig husly til de tusenvis av mennesker 

som – delvis mot myndighetenes ønske 

og vilje – vendte tilbake til ruinene. 

Hammerfest i sin tredje oppstandelse var 

derfor i flere år først og fremst en brakkeby. 

Omkring 1960 var permanente boliger 

og forretningsgårder dominerende 

nok til at man kunne regne gjenreisningen 

som avsluttet. I sin fjerde drakt var 

det imidlertid en moderne by med moderne 

fasiliteter som kunne ønske gamle 

og nye innbyggere velkommen. 

For ti år siden sto Hammerfest kommune 

på ROBEK-lista (offentlig register 

over kommuner i økonomisk ubalanse). 

Byen var preget av forfall og fraflytting. 

LNG-anlegget på Melkøya med sine over 

150 millioner i årlig innbetalt eiendomsskatt 

har gitt byen råd til renoverte skoler 

Petroleumsbyen 

Allerede fra starten av var politikere 

og næringslivfolk på offensiven 

overfor sentrale myndigheter 

og oljeselskaper. Med god støtte fra 

nabokommuner og fylkespolitikere 

lyktes man blant annet å få konkrete 

forsyningsoppgaver lagt til 

Hammerfest, og Stortinget vedtok 

allerede i 1979 at bulkforsyninger 

av boreslam, sementkjemikalier, 

vann, dieselolje og proviant skulle 

legges til byen. Også oljevernbasen 

for Nord-Norge skulle legges hit, 

og i 1980 etablerte NOFO seg her. 

Den første forsyningsbasen lå på 

Fuglenes og var drevet som en 

fremskutt del av hovedbasen i Harstad, 

men på begynnelsen av 

80-tallet ble det bygget en ny og 

større base i Leirvika i Sørøysund 

kommune. Istedenfor det felles 

driftsselskapet med Harstad ble det 

opprettet et selvstendig selskap, Polarbase 

AS. 

I 1990 ble Hammerfest og 

Omegn Næringsutvikling (HONU) 

etablert av næringslivet i Hammerfest 

for å jobbe med petroleumsrelaterte 

spørsmål. Et par år senere 

ble HONU administrasjon for Snøhvit 

Næringsforening, fra 1997 

Petro Arctic, som i dag er et leverandørnettverk 

for olje og gass med 

bortimot 400 nordnorske leverandørbedrifter 

som medlemmer og 

forgreininger også over på russisk 

side. 

Hammerfest har i dag hele registeret 

av industrielle støttepunkter 

for offshore petroleumsvirksomhet: 

Forsyningsbase, helikopterbase, oljevernbase, 

landfallssted for gass 

med tilhørende industrianlegg samt 

driftsorganisasjoner for Snøhvit 

(Statoil) og Goliat (Eni Norge) og 

en underskog av serviceindustri og 

leverandører. I og med de siste store 

funnene (Havis og Skrugard) er det 

flere og flere selskaper som etablerer 

seg her. 

Hammerfest har posisjonert seg 

som den viktigste petroleumsbyen 

for Barentshavet. 

5 



6 



Venstre: Utsikten fra Tyven har forandret seg siden disse turistene 

betraktet den ca. 1920. Foto: Victor Rasmussen, utlånt av Hammerfest 

historielag. Bildet til høyre er tatt i 2002. Foto: Viggo Karlstad. Eier: 

Polarbase. 

og andre offentlige bygg, nytt kulturhus, oppgradert vann-, 

vei-, kloakk- og el-forsyning samt annen infrastruktur. Det 

bygges en ny barnehage i året, nye boligfelter legges ut og et 

nytt omsorgssenter for de eldste er prosjektert. Dette har imidlertid 

blitt betalt med lånte penger, slik at Hammerfest i dag er 

den kommunen i landet med størst gjeld per innbygger. Med en 

befolkningsvekst på 1000 mennesker de siste årene, og med ytterligere 

vekst i vente, vil fortsatt store investeringer være nødvendig. 

Vi kan ane konturene av nok et hamskifte. 

Den langtrukne oppvåkningen 

I det siste tiåret har endringene gått med ekspressfart i Hammerfest. 

Men før det hadde det altså vært en komplisert og 

langtrukken prosess før Snøhvit endelig våknet til liv. 

Stortinget hadde allerede i 1969 vedtatt å kartlegge havbunnen 

også i den nordlige landsdel. Fra 1973 ble det foretatt omfattende 

seismiske undersøkelser nord for 62. breddegrad. Disse 

tydet på enorme oljeforekomster på Tromsøflaket vest av Sørøya. 

Den 25. mai 1979, etter ti år med diskusjoner, protester, utsettelser 

og fem stortingsbehandlinger, vedtok Stortinget med 

92 mot 26 stemmer å åpne Troms I og Haltenbanken for prøveboring. 

I mellomtiden hadde nordnorske politikere og næringslivsfolk 

engasjert seg for å få del i utviklingen. Harstad pekte seg 

tidlig ut som nordnorsk oljehovedstad, og det var også enighet 

om Harstad som hovedforsyningsbase. Men allerede i Oljedirektoratets 

første styre var Hammerfest representert fra 1972 

til 1978 med Aksel Olsen, som hadde vært ordfører i Hammerfest 

i perioden 1966 til 1971. Hans etterfølger som ordfører, 

Arnulf Olsen, ledet Landsdelsutvalget for Nord-Norge samt 

Nordnorsk oljeråd. 

Død olje 

1. juni 1980 startet Treasure Seeker som den første av de to 

riggene på Tromsøflaket opp prøveboringen, etterfulgt av Ross 

Rigg 14 dager senere. Forhåpningene var store, og allerede da 

den første borekjernen ble tatt den 6. september, løftet jubelen 

seg. I alle de første 14 kjerneprøvene om bord på Ross Rigg 

boblet det av olje. Jubelen spredte om seg, helt til i begynnelsen 

av oktober, da brønnen ble logget. 

Om den tidligere ordføreren hadde vært 25 år for raskt ute 

med sin kartillustrasjon, viste det seg at man nå var 25 millioner 

år for sent ute. Det man fant, var bare rester av de enorme 

oljemengdene som en gang hadde vært der. De hadde rett og 

slett lekket ut som følge av oppløft, forkastninger og erosjon. 

Ett håp var imidlertid tent. Treasure Seeker hadde funnet betydelige 

mengder gass for Hydro. Det viste seg imidlertid snart at 

funnet (Alke) var for lite til å kunne utvinnes. 

Eventyr — og snipp snapp snute? 

Slik var resultatene resten av det året, og helt til i slutten av juli 

neste år. Da viste det seg at ett av feltene kanskje inneholdt så 

mye som 150 milliarder kubikkmeter gass, og optimismen steg 

igjen. Det var et av de største gassfunnene på norsk sokkel – 

nesten like stort som Frigg-feltet i Nordsjøen, og feltet fikk 

navnet Askeladden. 

Nå fulgte det tre år med beregninger, utregninger, intriger 

og maktkamper. Så, i september 1984, ble Snøhvit funnet med 

2–300 milliarder kubikkmeter gass og 500 millioner fat olje. 

Året før var også et noe mindre felt, Albatross, funnet. Disse tre 

feltene var det ressursgrunnlaget som trengtes for å realisere 

eventyret. Og eventyret fikk navnet Snøhvit. 

Problemene av teknisk og økonomisk art og vanskene med 

å forene altfor mange for ikke å si motvillige lisenshavere skulle 

vise seg seiglivede nok til motstå hele fire prosjekteringsfremstøt 

fra Statoils side i årene frem til 1992. Da ble det fjerde 

prosjektet erklært ikke gjennomførbart. 

Uten nye, drivverdige funn var det motløsheten som fikk 

best vekstvilkår. Boreprogrammene i Arktis ble innstilt. Fredag 

den 3. desember 1993 ønsket Finnmark Dagblad sine lesere 

god helg med hele førstesiden bestående av kun tre ord i fete 

typer: ”Snipp, snapp, snute…” 

Til Melkøya 

Så begynte ting å skje igjen. For det første lysnet det på det 

amerikanske LNG-markedet. For det andre begynte Statoil å 

engasjere seg mer direkte i selve teknologiutviklingen. 

Ilandføringen var et problem. Hittil hadde planene vært ba-

sert på produksjonsplattformer ute på feltet, 

der gassen skulle separeres før ilandføring 

gjennom en over 140 kilometer 

lang rørledning. Uten en slik separering, 

ville blandingen av gass, vann og kondensater 

før eller senere på en så lang 

strekning ises ned, klumpe seg og tette til 

røret. Nå hadde man funnet en metode for 

å hindre dette, og dermed kunne man via 

undervannsinstallasjoner sende gassen 

ubehandlet (flerfasetransport) inn til land. 

Forskningsmiljøet i Trondheim hadde 

på egen hånd og gjennom en banebrytende 

innsats kommet langt i å finne ut av 

begge disse problemene, men alene ville 

ikke Statoil ha mulighet til å teste ut de 

nye ideene i industriell skala. Løsningen 

ble en allianse med det tyske selskapet 

Linde. Sammen skulle de to selskapene 

utvikle en helt ny kjøleprosess som 

grunnlag for den endelige utbyggingen 

av Tromsøflaket. Målet var å redusere 

kostnader og tidsbruk med 30 %, utvikle 

ny teknologi og bryte det amerikanske 

monopolet. 

I 1996 var planleggingen kommet så 

langt at det nye prosjektet kunne presen- 

Forholdet mellom oljeutvinning, miljøinteresser og mulighetene til økt velferd for Hammerfests 

innbyggere vurderes ulikt av ulike aktører. Til venstre: Aksjonister fra Natur og ungdom 

protesterer mot oljeboring i nord. Foto: Natur og ungdom. Til høyre: Breilia skole er renovert 

og opprustet i de siste åra. 150 millioner årlig i eiendomsskatt fra Melkøya gir kommunen friere 

armslag for slike tiltak. Foto: Jens Berg-Hansen. 

teres offentlig. Året etter ble det besluttet 

at anlegget skulle bygges på Melkøya, 

som lå så nært Hammerfest sentrum at 

man slapp de logistikkproblemene det 

tidligere alternativet, Slettnes på Sørøya, 

var beheftet med. 

I stampe 

Hittil var det brukt over en milliard kroner 

på de forskjellige prosjektene. Det var 

ikke mulig å få alle lisenshaverne til å 

slutte seg til denne storsatsingen. Statoil 

og Hydro var heller ikke enige om hvem 

som skulle ha operatøransvaret, og 

dermed ble det også disse to selskapene 

som måtte bære utgiftene. Selv om ikke 

partnerne ville skrinlegge prosjektet, 

gikk det fra juli 1998 til desember 2000 

på sparebluss med bevilgninger fra måned 

til måned. Siden 1994 hadde det heller 

ikke vært noen borevirksomhet i Barentshavet. 

Igjen så alt ut til å stå i stampe. 

Så løsnet det. I 2000 klarte Statoil og 

Hydro å komme frem til enighet. Den 4. 

desember 2000 lyktes det å få flertall for 

å gå videre, med den forutsetningen at 

salgsavtaler og skatteregime var på plass 

innen 1. april 2001. Det skulle vise seg 

ikke å holde. 

Problemet var forskjellige skattesatser 

for offshore- og landanlegg. Selv om 

en LNG-fabrikk ikke var spesifikt omtalt 

i Petroleumsskatteloven (Melkøya er den 

første her til lands) sto embedsverket i 

Finansdepartementet steilt på den tradisjonelle 

to-delte løsning: 78 % skatt på 

virksomheten ute på feltet og 28 % på 

landanlegget. 

Frogner-banden og andre 

motstandere 

Motstanderne av utbyggingen fikk nå 

blod på tann, uansett hvilke motiver eller 

begrunnelser de hadde for sin motstand. 

7 



8 



Her var sjansen til å stanse det hele før det kom i gang. Gemyttene 

i lokalsamfunnet kokte: Her hadde den ene utredningen og 

konsekvensanalysen etter den andre påvist at det ikke var noen 

vesentlig forskjell mellom Nordsjøen og de nordlige havområdene 

verken hva angikk værforhold eller det biologiske livs tåleevne, 

men det hindret ikke miljøvernerne i å gjøre sitt ytterste 

for å sette en stopper for utviklingen i nord. I tillegg dukket 

Frogner-banden opp med sin sedvanlige sutring over urimelige 

subsidier og støtteordninger til Nord-Norge! 

I praksis dreide det seg om ett enhetlig anlegg, men det 

måtte inngripen til fra både ordfører Alf E. Jakobsen, statsminister 

Jens Stoltenberg og finansminister Karl Eirik Schjøtt- 

Pedersen før man fant en løsning alle parter kunne si seg tilfreds 

med: Man betraktet det hele som ett prosjekt med 

skattesats 

78 %. Til gjengjeld ble det mulig å redusere avskrivningstiden, 

slik at partnernes avkastningskrav ble imøtekommet. Inntektene 

for samfunnet ville stort sett være intakt – 76 milliarder skattekroner 

eller mer – men de ville bli forskjøvet i tid. 

Innspurten 

Venstre og Kristelig Folkeparti hadde miljø som en av sine 

hjertesaker og var motstandere av Snøhvit og fortsatt petroleumsvirksomhet 

i nord, men vant ikke frem i regjeringsforhandlingene 

med Høyre på Sem hovedgård den høsten. Den nye finansministeren 

Per Christian Foss var den som til slutt loset 

prosjektet i havn, til tross for at Bellona i aller siste liten forsøkte 

å få skatteordningen underkjent av ESA. 

Den 16. november 2001 vedtok Snøhvit-lisensen formelt å 

sende inn utbyggingssøknaden til myndighetene. Det ble krigsoverskrifter 

i Finnmark Dagblad, flagging og rungende jubel på 

utesteder i byen. I mars 2002 ble utbyggingen vedtatt i Stortinget 

med klart flertall, den 23. mai godtok ESA Snøhvits skatteregime, 

og den 4. juni 2002, etter noen symbolske lenkegjengaksjoner 

fra Natur og Ungdoms side, smalt de første 

dynamittsalvene på Melkøya, og byggingen var i gang. 

Melkøya live 

Dimensjonene og omfanget av anleggsarbeidene på Melkøya 

var overveldende. Her flyttet man bokstavelig talt fjell, hadde 

over 3000 ansatte på det meste, og tankanlegget som skjøt i 

været overgikk hva de fleste hadde kunnet forestille seg. 

Den 23. mai 2007 kunne ventilene på havbunnen åpnes og 

Venstre: Byen mot Melkøya, 2008. Foto: Jens Berg-Hansen. Høyre: 

Gassen kommer i rør inn til Melkøya. Der blir den omgjort til flytende 

form (LNG) og fraktet ut i verden på tankskip som dette Kilde: www. 

klinelnguk.com. 

gassen begynne sin ferd mot land. Kontrollert av fire roboter og 

en buffer av vann og frostvæske holdt den en fart av to kilometer 

i timen. Tre-fire døgn senere nådde den Melkøya der den ble 

stoppet av ventiler som sørget for at den ble liggende i dvale i et 

bad av glykol til rense- og prosessutstyret på landanlegget var 

ferdig testet. Natt til tirsdag 21. august ble ventilene igjen åpnet 

og gassen ledet direkte til flammetårnet der en seksti meter høy 

fakkel ble tent. Melkøya var ”live”. 

Og framtida? Et Tog 2? 

Alt ved oppstarten i 2007 forelå planene om å utvide produksjonen 

med en prosesslinje til på Melkøya (”Tog 2”). Planen var 

oppstart i 2014, men den ble nå i høst (2012) stoppet av lisensen, 

som det heter i sjargongen, dvs. lisenshaverne. 

Forut for dette hadde det rast en debatt i avisspaltene i nord 

om heller å satse på et fremtidig gassrør for å styrke den eksisterende 

gasseksporten til Europa. Debatten fikk raskt alle velkjente 

ingredienser med naborivalisering, motstridende interesser 

og den klassiske konflikten mellom råvareeksport eller ilandføring 

med dertil hørende ringvirkninger og lokal verdiskaping. 

Kravene om å utnytte naturgassen til industriell utvikling i 

Nord-Norge og Norge for øvrig har så langt ikke ført frem i den 

grad mange skulle ønske, uten at det ser ut til å ha snudd optimismen. 

De store oljefunnene som er gjort med Goliat (2000), 

Havis og Skrugard (2011) gir da også all grunn til optimisme. 

Oljealderen er definitivt kommet i nord. 

Terje Amundsen, født 1952, er utdannet adjunkt, nå ansatt ved 

Hammerfest bibliotek. Han er leder i Hammerfest historielag. 

Litteratur 

Jacobsen, Alf R.: Snøhvit. Historien om olje og gass i Barentshavet, Statoil 

2009. 

Bjørgve, Bjørn: Petroleumsbyen ved Barentshavet. Artikkel i Norsk Oljemuseums 

årbok 2012. 

Iversen, Klaus: Krise, utslettelse og nytt liv, Hammerfest kommune 1989. 

Sivertsen, Jørgen: Hammerfest 1789–1914, Hammerfest kommune 1973. 

Nielsen, Reidar: Havets gull, Fiskeprodusentenes fond 2012. 

Oljevirksomhetens inntog i nord : næringsutvikling, politikk og samfunn. 

Peter Arbo og Bjørn Hersoug (red.). Gyldendal akademisk, 2010. 38 s. 

Wæraas, Øyvind: Brytningstid i Hammerfest 1860-1885, Novus 2010.

Gamle kirkesteder 

av Johannes Vongraven 

Det har i middelalderen stått mange kirker i det området som i 

dag kalles Levanger kommune. Rotaryklubben i Skogn satte i 

1998 opp minnetavler ved kirkestedene på Veie og på Svendgård 

i Skogn. Både disse to kirkene og St. Brettivakirken på 

Munkeby ble vedtatt nedlagt ved den Trondhjemske Reformatz 

i 1589. Det er altså temmelig sikkert at det har stått kirker på 

disse stedene. 

Levanger Historielag vedtok i 2011 å markere kirkestedene 

på Hallan i Markabygda og på Reistad i Frol. Jan Brendalsmo 

skriver i Historielagets årbok 2007 om ”Kirken på Gjeite og 

tradisjon om kirker” at det sannsynligvis har stått en kirke på 

Hallan, og muligens også en kirke på Reistad. 

Utenom Munkeby er ingen av kirkestedene arkeologisk undersøkt. 

Det blir for dyrt og en kan spørre seg hvor viktig det er 

å finne bevis. Gode indikasjoner har vi i alle fall: Begge kirkestedene 

ligger høyt og vakkert til og nær ved gamle ferdselsveger. 

Det er funnet skjelettrester på Reistad og stedet der kirka i 

Markabygda skal ha stått kalles ”kjerkhaugen”. Dessuten kalles 

den nærmeste grenda for ”kjerkbygda”. Selv om dette er gode 

indikasjoner er det selvsagt ikke bevis, og de forteller oss ikke 

når disse kirkene ble bygd, hva slags kirker de var, om de var 

gårdskirker eller kirker bygd etter pålegg, og vi vet ikke når de 

ble revet. Vi vet at Markabygda sannsynlig ble avfolket under 

svartedauden, og var uten fast bosetting fra rundt 1350 til midt 

på 1500-tallet. Kanskje kirkebygget forfalt i denne perioden. 

Kilder til de mulige kirkene 

Sogneprest Testman i Skogn skrev i 1774 (kanskje i forbindelse 

med Garhard Schønings besøk), at: 

”Schongens Præstegjeld har ellers i forrige tider været afdelt 

i 5 kirkesogner af hvilke de tvende ere nu aldeles ødelagte, og 

har den ene kirke staaet oppe i Markebøygden, som strekker til 

fjeldet paa gaarden Hallan” 

Tretti år tidligere hadde kapellanen i Skogn, Hans Jørgen 

Helsinge sett: ”Grundvold efter en kirke paa gaarden Hallan”. 

Da arkeolog Th. Petersen besøkte gården i 1925 ble han fortalt 

at ei gammel dør,” inntil for få år siden var blitt brukt i et da 

revet kvernhus.” 

Om Reistad kirke skriver Gerhard Schøning i 1774: 

”½ mil omtrent fra Munkeby, længer op i Marke-bøygden 

ligger gaarden Restad, paa hvilken har, i gamle Dage, ogsaa 

staaet en Kirke, som altsaa er den 9de i Skogn. Gaarden grænser 

til den foromtalte Burmo, og kirken har ventelig været for 

dens Beboere.” 

Arkeolog Lorentz Diderich Kluver skrev i 1823 om tradisjonen 

rundt kirken på Reistad, men fortalte at det ikke fantes levninger 

etter den. Vi vet ikke når den ble bygd eller når den ble 

revet. 

Arkeolog Theodor Petersen besøkte Reistad i 1925, og fikk 

høre at: 

”Det tør være utvilsomt at her tidligere har stått en kirke. 

Den har etter opplysning av standartjunker Paal Okkenhaug 

Minnetavlen over kirkestedet på Hallan. Tavlen er finansiert bl.a. med 

tilskudd fra Landslaget for lokalhistorie. Foto: Øystein Bergsve. 

ligget midt mellom begge gårdene. Etter opplysning innhentet 

1922 skal kirken ha ligget på søndre Reistads grunn på en liten 

høyning i terrenget, hvorfra der er vid utsikt over bygden helt 

til fjorden. Her er også funnet skjelettrester”. 

Det må også nevnes at Ottar Røssing som har evner til å 

påvise med ”ønskekvist” for eksempel hustufter og spor etter 

begravelsesplasser, har funnet gravplasser og tufter både på 

Hallan og på Reistad. 

Birgit Reistad har gjennom forfatteren Karl Gervin fått 

gjort undersøkelse i Vatikanets arkiver om det kunne finnes 

noe om Reistad og kirka der, men uten resultat. Det forteller oss 

først og fremst at det i tilknytning til denne kirka ikke har vært 

noen tvister som forårsaket korrespondanse. 

Minnetavlen 

Minnetavlen på Reistad har tekst på to sider. På den ene siden: 

”Kirka”, og på den andre opplysning og kart over det store 

gravhaugfeltet som lå like i nærheten. 

Tavlene er laget på Sverresborg Museum. Kostnadene kom 

på til sammen ca 38.000 kroner. Tilskudd kom fra Landslaget 

for lokalhistorie, Landbrukskontoret i samkommunen Levanger/Verdal 

(SMIL-midler), Levanger Kommuneskoger og Levanger 

Rotaryklubb har gjort det mulig å fullføre prosjektet. Vi 

takker for støtten. 

Jan Brendalsmo NIKU har hjulpet oss med tekstene. Takk 

til han. 

Johannes Vongraven er leder i Levanger historielag. 

1913 i Lokalhistorisk magasin 

Kvinnesak blir et sentralt tema i det første nummeret i 

neste årgang, som vil bli via jubileet for den allmenne 

stemmeretten i 1913. Det blir et vidt spekter av historiske 

artikler om temaet, og vi vil også belyse hvordan dette er 

blitt jobba med lokalt i historielagsbevegelsen. Frist for 

innsending av tekster er 15. januar 2013. 

9 

Historielagene 


10 


Hva betyr lokalhistorie for deg? 

mor til Johan Sverdrup 

Sigrid Borthen Toven — samfunnsinteressert og 

engasjert geolog, og stolt oljeindustriarbeidar 

Intervjua av Birger Lindanger 

Med sterke bestemødre 

Intervjuet var ferdig, eg hadde skrudd 

av diktafonen og drog ut stolen for å 

reisa meg då Sigrid stoppa meg. Høyr, 

sa ho med engasjement, du må få med 

deg at eg hadde to tøffe bestemødrer, 

sterke og sta kvinner som ikkje gav opp 

for motgang! 

Far min vaks opp i Kirkenes. Då tyskarane 

brende ned all busetnad, rodde 

farmor over fjorden med to små gutar og 

svigerfamilie og budde lang tid i ei jordgamme. 

Farfar min døydde under krigen 

av sjukdom, og ho sat att med gutane. 

Farmor sto på, ho køyrde drosje, skulebuss 

og var landpostbod, og spela til og 

med på old boys bedriftsfotballag. 

Mormor var på sitt vis ikkje mindre 

sterk. Ho kom frå ein bergensk skokjøpmannsfamilie 

og gifta seg med morfar 

som var bergensar og sjømann som resten 

av brørne hans. Det fall difor i 

hennar lodd å ta seg av familien – og 

opplevde den tragedien å mista tri av 

seks born under dramatiske forhold. På 

kvar sitt vis var dei gode rollemodellar 

for en bergenstøs i framslengsalderen. 

Mormor døydde då eg var ti år, men 

eg fekk eit nært forhold til morfar. Han 

var født i 1899 og eit oppkome av historier 

frå sjøen. Sterke kvinner og det maritime 

blei ein del av oppveksten min. 

Foreldra mine er lærarar, og dei tok 

begge vidareutdanning på lærarskulen 

på Notodden. Der fann dei kvarandre og 

flytta sidan til Bergen. Slik hadde eg 

også ein akademisk familie bakgrunn. 

Eg blei født i Bergen i 1971, same året 

som dei starta produksjonen på Ekofiskfeltet. 

Som du ser, er familiehistoria mi 

både lokalhistorie, krigshistorie og kysthistorie. 

Kvar familie har sine forteljingar 

som er med og formar dei nye slektene. 

Far min er glad i årbøker med 

lokalhistorisk innhald. 

Kvifor geolog? 

I oppveksten var eg både sterkt samfunnsbevisst 

og glad i å lesa. Eg valde 

naturfaglina på vidaregåande, der eg var 

særleg fascinert av biologi og genetikk. 

Når eg likevel til sist landa på å studera 

geologi, var det ut frå ein tanke om kvar 

det sidan kunne vera mest ”mat” i yrkeslivet. 

Vidare blei bare matematikk for 

teoretisk, eg ville studera eit fag som var 

meir ”praktisk”, der teoretisk kunnskap 

på eit vis kunne realiserast. Når eg valde 

geologi, var det også ikkje minst eit resultat 

av inspirerande førelesarar på 

universitetet 

Olja og oljetenkinga gjennomsyra 

nok ikkje miljøet i Bergen slik det gjer i 

Stavangerområdet. Eg starta difor studiet 

med ein nokså vag plan om kvar eg ville. 

Dei to sesongane med feltarbeid blei 

gjennomført i Nord-Hordland, og var 

ikkje spesielt retta mot oljeindustrien. 

Då eg tok hovudfag, blei eg difor 

ikkje sponsa av oljeindustrien slik fleire 

av medstudentane, og temaet for oppgåva 

var innan strukturgeologi og tektonikk. 

Likevel låg det nok i korta at det var 

oljeindustrien som fekk meg – minst 

90 % av geologane hamnar der. Eg hadde 

sommarjobb i både BP og i Statoil mens 

eg studerte, og då eg var ferdig med studiane, 

fekk eg jobb i Statoil, fyrst som 

operasjons- og brønngeolog. Det var 

starten på eit engasjement som nå i 2012 

har vara i 16 år. 

Når eg valde Statoil, har nok det med 

at eg opplevde at Statoil tok samfunnsoppgåva 

si på alvor, og at eg kan identifisera 

meg med verdiane til selskapet. 

Dessutan var eg oppteken av dei større 

samanhengane, tanken på at olja skulle 

koma samfunnet til gode, at ho skulle 

bidra til å oppretthalda velferdssamfunnet 

vårt. 

Jente i olja 

Då eg starta i Statoil var det ein del kvinnelege 

geologar. I det fyrste teamet eg 

kom inn i, som hadde i oppgåve å planleggja 

og gjennomføra leitebrønnar på 

norsk sokkel, var eg den einaste jenta. 

Som einaste kvinne jobba eg innimellom 

offshore og laut dela lugar med geologen 

som jobba motsatt skift av meg, og som 

alltid var menn... Av tryggingsgrunnar

Førre sida: Sigrid Borthen Toven i full mundur. Over: Sigrid studerar kjerneprøvar frå Johan 

Sverdrup. Ho var ganske nøgd med «babyen». Høgre: Sigrid ynskjer også å vere ein rollemodell 

for jenter som kan tenkja seg å gå inn i oljeindustrien. Her er meir rom for idealisme og samfunnsengasjement 

enn ein skulle tru! Alle foto: Harald Pettersen, Statoil. 

låser ein ikkje lugarane offshore, men det 

var aldri noko problem, eg blei godt ivareteken 

av kollegaane mine. 

Nå ser eg likevel at eg kan vera ein 

rollemodell for jenter som ynskjer å gå 

same vegen. Eg har difor teke del på seminar 

og i møte for jenter der dette har 

vore eit tema, mellom anna i regi av 

Norsk olje og gass (det tidlegare OLF). 

Dette handlar om å gje jenter eit meir 

nyansert bilete av kva oljeindustrien eigentleg 

er for noko. Sjølv har eg som 

nemnt vore privilegert med to sterke bestemødrer 

som rollemodellar, og har i 

det heile aldri hatt som problemstilling 

at noko skulle stengja fordi om eg var 

jente. 

Elles er eg stolt av å bu i eit samfunn 

som stiller krav til oljeselskapa. Det gjeld 

både kva som skal tilbakeførast til fellesskapet 

og dei krav som blir stilte i samband 

med leiting og produksjon. Stundom 

får me inntrykk av at det bare er å 

setja boren i bakken og suga opp. Slik er 

det sjølvsagt ikkje. Det blir kravd omfattande 

konsekvensutgreiingar der dei 

ulike verksemdene i dei ulike områda 

blir stilte opp mot kvarandre. Det er heller 

ikkje bare å «setja sugerøyret i bakken» 

og pumpa opp olja og gassen. Omfattande 

teknologiutvikling er også ein 

føresetnad for den suksessen ein har hatt. 

Det er likevel sjølvsagt og avgjerande 

viktig at oljeselskapa får forutsigbare vilkår 

å halda seg til. 

Elles er tilhøve mellom Oslo og kysten 

– mellom sentrum og periferi – eit 

tankekors. Den fysiske avstanden mellom 

hovudstaden og dei områda der ressursane 

blir skapte, gjer at dei nasjonale 

mediene også har ein tendens til å få fagleg 

avstand. Og i dei regionale avisene 

som i dag stort sett har eit eigarskap lokalisert 

til Oslo, ser me at oljejournalistane 

ofte ikkje får jobba med sitt spesiale, 

noko som fører til flukt over til arbeids- 

gjevarar som gjev dei meir fagleg olbogerom. 

Det virkar også som stadig meir 

av det redaksjonelle stoffet i regionale 

aviser blir sentral produsert. 

Dessutan er det langs kysten eit sterkt 

11 



HVa BeTYR LOKaLHISTORIe 

FOR DeG? 

Sigrid Borthen Toven 

Sigrid Borthen Toven vart født 22. april 1971 i 

Bergen. Ho vaks opp i Kalfaret, gjekk på Bergen 

Katedralskole 1987 til 1990 og studerte geologi ved 

Universitetet i Bergen i perioden 1990 til 1995. 

Tilsett ved Statoil frå 1996 og flytta same året 

til Sandnes. Frå februar 1996 til august virka ho 

som operasjons- og oljebrønn geolog og sidan til i 

januar 2012 som leitegeolog. Frå januar 2012 har 

ho hatt eit særskilt ansvar for utviklinga av Johan 

Sverdrup-feltet. 

gründermiljø og ein sterk dugnadstradisjon som skapar ressursar. 

Arven etter bestemødrene 

Du har hatt to sterke bestemødrer, hadde dei kvalitetar som du 

har arva? 

Å ikkje gje seg. Oljehistorie dreier seg ofte om ikkje å gje 

opp, å stå på, å vera sta, men også kreativ. Det gjeld å tenkja 

nytt når teoriar ikkje held, men samstundes også ha evna til å 

seia at nok er nok når det er på sin plass. 

August 2011 vil alltid vera knytt til klisjeen «ein draum går 

i oppfylling». Då gjorde Statoil eit stort oljefunn i eit prospekt 

Over til høgre: Farmora blei tidleg aleine med ungane og køyrde både 

drosje og skulebuss for å forsørge familien. Illustrasjonsfoto. Foto: 

Ukjent. Eigar: Postmuseet. Venstre: Sigrid er spent på fangsten i moltemyra. 

Ved Jarfjord utenfor Kirkenes. Foto: Privat. Over: Så glad var 

ho, nokre år seinare, då dei fann olje i Johan Sverdrup-feltet. Feltet 

heitte fyrst Aldous Major South, men fekk så namn etter den kjende 

parlamentarikaren. Foto: Ivar Langvik, Statoil. 

me kalla ”Aldous Major Sør” på Utsirahøyden. Analysar viste 

at dette funnet hang saman med Avaldsnesfunnet som blei gjort 

i nabolisensen året før, og som er eit av dei største funna på 

norsk sokkel sidan midten av 1980-tallet. Funnet var i det heile 

mellom dei største i verda i 2011. 

Alt under fyrste konsesjonsrunde for 43 år sidan dreiv det 

dåverande Petronord, eit fransk-norsk selskap med Hydro og 

Elf som hovudpartnarar, leiting på feltet – og bomma med bare 

nokre få hundre meter. Dette viser at leiting etter olje og gass 

ikkje er noko «quick fix», men eit resultat av systematisk og 

godt geologisk arbeid og nye rammevilkår. 

I seinare tid, i 2001, fekk Statoil tilgang til blokka. Sidan har 

selskapet leita og tenkt, bora og tenkt. Her skulle ha vore olje, 

men det var noko som ikkje passa med teoriane. Men det galdt 

å ha tru på eit konsept, å ikkje gje opp. Som geologar lærer me 

stadig meir om undergrunnen samtidig som den teknologiske 

utviklinga gjev oss stadig betre innsikt. 

Å vera leitesjef og få stå midt oppe i eit slikt funn har vore ei 

fantastisk oppleving, og det betyr mykje for Statoil som selskap 

og for heile industrien. Funnet blei i januar 2012 omdøypt av 

olje-og energiminister Ola Borten Moe til ”Johan Sverdrup”.

Elefant for framtida 

Fram til sommaren 2011 breidde ein 

aukande pessimisme seg i verdas beste 

land. Dei nye funna som blei gjort, erstatta 

på langt nær det som blei pumpa 

opp av olje og gass. Koss skulle det gå 

når ikkje samfunnsmaskineriet lenger 

kunne smørast med nordsjøolje? 

Til sist, 16. august 2011, lukkast me 

altså – me gjorde det største funnet sidan 

1980-talet. Så var det likevel ikkje solnedgang 

for norsk oljeindustri! Funnet 

av denne ”oljeelefanten” skapte ein ny 

giv i heile næringa. Motivasjonen og tilstrøyminga 

til oljefaga ved universiteta 

aukar, her er ein ny optimisme som eigentleg 

gjennomrislar heile samfunnet. 

Og på toppen av det heile er dette av dei 

enklare felta, både havdjup og djup ned 

til reservoaret der oljen finst, er slik at alt 

ligg til rettes for utvikling og pro duk- 

sjon. 

For eigen del har funnet ført til at eg 

har fått eit nytt arbeidsfelt, – eg har gått 

frå å ha ansvar for leiting til å jobba i prosjektleiinga 

for feltutvikling av Johan 

Sverdrup-feltet. Nå skal feltet gjerast 

klart for produksjon, og målet er at den 

kan starta i 2018. 

Birger Lindanger, f. 4/5 1947, i Sola. Har 

dels vore tilsett, dels prosjekttilsett som 

historikar ved Universitetet i Stavanger 

og i samband med dette skrive lokalhistorie, 

m.a. frå Hå, Klepp, Time, Sola, Randaberg, 

Sandnes, Rennesøy, Kvitsøy og 

Bokn kommunar og dessutan bedriftshistorie, 

institusjonshistorie og organisasjonshistorie. 

Har elles vore varaordførar 

i Bokn og leiar for Landslaget for 

lokalhistorie. Er no styreleiar i Rogaland 

Historielag og Norsk Fyrhistorisk Foreining. 

Har og vore redaktør for seks lokalhistoriske 

og fem fyrhistoriske årbøker. 

mange stemmer 

frå levde liv 

av aud mikkelsen Tretvik 

Ei ny, landsomfattande minneinnsamling 

er i gang! Den skal samle inn forteljingar 

om livet i Noreg slik folk sjølv har 

opplevd det og hugsar det. Det vanlige 

livet er ein viktig del av vår felles historie, 

og det er viktig å få inn bidrag frå 

alle regionar og samfunnsgrupper. 

Denne gongen er det personar fødde før 

1950 vi oppfordrar til fortelje livshistoria 

si. Vi håper på mange bidragsytarar over 

heile landet, og vi håper at historielag 

kan bistå med innsamling og tilrettelegging. 

Brosjyre med rettleiing er utsendt 

til alle medlemslaga, og blir også distribuert 

gjennom andre kanalar, mellom 

anna DIS-Norge, slekt og data, som er 

ein av organisasjonane bak innsamlingsaksjonen. 

Andre medverkande er Institutt 

for historie og klassiske fag – NTNU, 

Institutt for kulturstudium og orientalske 

språk – Universitetet i Oslo, Norsk etnologisk 

gransking – Norsk Folkemuseum, 

Norsk folkeminnelag og Norsk lokalhistorisk 

institutt. Aksjonen blir leia av 

Landslaget for lokalhistorie. 

Dette er fjerde gongen ei slik innsamling 

blir gjennomført. Første gong var i 

1964, deretter i 1981 og så i 1995/96. Den 

igangverande innsamlinga er lagt opp 

etter malen frå tidligare med dei same 

hovudemna i rettleiinga, men fleire emne 

er utlagt litt vidare enn i tidligare innsamlingar. 

Eit døme kan vere spørsmålet 

om krig. I den førre innsamlinga vart det 

spurt om krig og okkupasjon. Det var 

klart at det vart sikta til 2. verdskrigen, 

Hollendartida i Norge 1550–1750 / Margit 

Løyland. – Spartacus, 2012. – 208 s. 

Hvorfor er språket vårt så fullt av nederlandske 

ord og uttrykk? Hvorfor har så mange i Norge 

nederlandske etternavn? Og hvordan kan det ha 

seg at øyer og havområder i nord har nederlandske 

stedsnavn? Det er blant spørsmålene forfatteren 

søker å gi svar på i denne boka, som vender 

seg til et allment publikum. Løyland tar for seg 

Inger Paulsberg og Solveig Grønnerud på 

sykkeltur i 1959. Eier: Kai Hansen. Kilde: 

Lokalhistoriewiki.no, cc-by-sa. 

Krigen med stor K. No spør vi i staden 

om krig og krigshandlingar, med underspørsmål 

om ein har opplevd krig og valdelige 

konfliktar, og korleis det har påverka 

ein sjølv og dei næraste. Med dette 

vender ein seg til folk med ulik erfaringsbakgrunn 

og ikkje berre dei som er 

fødde og oppvaksne i Noreg. 

Starten for minneinnsamlinga var 30. 

oktober og vart markert med eit seminar 

på Norsk folkemuseum på Bygdøy i 

Oslo. Aksjonen vil pågå til utgangen av 

oktober i 2013. Materialet frå denne innsamlinga 

er tenkt nytta i publikasjonar 

både digitalt og i bokform, og det er aktuelt 

å lage samanliknande studium med 

materiale frå alle fire innsamlingane 

sidan dei er bygd opp over den same lesten. 

Minnematerialet vil også eigne seg 

godt som tilfang til lokale publikasjonar 

som årbøker og andre skrifter. 

Ta kontakt med ditt lokale historielag 

for å få brosjyren med rettleiing og emneliste, 

eller last den ned frå LLHs nettsider, 

http://www.historielag.blogspot.no/. 

to hundre år med kontakt mellom Nederland og 

Norge – som sentrum og periferi. I disse to hundreårene 

fikk Nederland sin uavhengighet fra 

Spania, og ble det rikeste landet i Europa, ei stilling 

det beholdt til slutten av 1700-tallet. Løyland 

viser oss hvordan både mennesker og varer 

dro fram og tilbake over Nordsjøen, og hvordan 

norsk kultur ble påvirket av nederlandsk kultur i 

perioden, både materielt, språklig og religiøst. 

13 



14 



Lovløse stedsnavn i norske farvatn 


Olje- og energidepartementet (OED) varslet i 2010 endringer i 

navnsetting av petro leums felt på norsk sokkel, gjennom den 

nye petrole ums meldinga (Stortings meld ing 28 (2010–2011). 

Bak grunnen var et ønske fra olje- og energiminister Ola 

Borten Moe om å bruke navn på større felt til å bidra til en 

”nasjonal kontekst og historie skriv ing”. Ikke minst gjaldt 

dette for nye felt i det politisk viktige området Barentshavet, 

der navnet på Statoils funn Skrugard ble foreslått endret til 

feltnavnet Sverdrup. 

Endringene i navnepolitikken er et bevisst grep for å bruke 

navn som politiske symbol i samband med nasjonsbygging. 

Statsråd Borten Moe har uttrykt ønske om at nye store petroleumsfelt 

skal ha navn som ”speiler viktigheten av pro sjektet og 

virk som heten”, og at funn som ”representerer et sprang eller 

langt skritt frem over for næringen, landsdelen eller landet, skal 

ha navn som reflekterer dette”. ”Et godt navn skal favne konteksten 

på en god måte” har vært en tese i denne sam- 

men hengen. 

Lovløse navn 

Petroleumsvirksomheten på norsk sokkel ble etablert etter det 

amerikanske olje selskapet Phillips Petroleum Companys første 

oljefunn lille julaften 1969. Det første olje feltet fikk navnet 

Ekofisk, i samsvar med en praksis innenfor Phillips om å 

navngi alfabetisk etter fiskeslag (i tilfellet Ekofisk en fiktiv fisk, 

ettersom akseptabelt fiskenavn med forbokstaven e ikke 

forefantes). 

av eli Johanne ellingsve 

Skrivemåter for norske stedsnavn var ved dette tidspunktet 

regulert av Føresegner om skrivemåten av stadnamn fra 1957. 

Mandatet til å fastsette offisielle skrivemåter var delt mellom 

Norges Geografiske Oppmåling (navn på landkart), Norges 

Sjøkartverk (navn på sjø kart), Norsk Polarinstitutt (navn på 

kart over polområdene) og Norges geologiske undersøkelse 

(navn på geologiske kart). 

Stadnamnlova av 1990, som avløste forskriftene av 1957, 

inneholdt en paragraf om geografisk virke område, med følgende 

tekst: «Så langt Kongen fastset, skal lova også gjelde for 

Svalbard, Jan Mayen og dei norske bilanda, den norske kontinentalsokkelen 

og Noregs økonomiske sone». Loven trådte i 

kraft 1. juli 1991, men Kultur departe mentet (KD) varslet begrenset 

geografisk virkeområde: «Loven blir nå ikke gjort gjeldende 

for Svalbard, Jan Mayen og de norske bilandene, den 

norske konti nental sokkelen og Norges økonomiske sone». KD 

hadde behov for å vurdere hvert område for seg, og tilpasse reglene 

om skrivemåtene for steds navn til hvert område, blant 

annet av hensyn til uten landske foretak, styres makter og konsesjons 

havere, aktivitet av internasjonal karakter, samt folkerettslige 

prinsipp. 

I 2006 vedtok Stortinget endringsforslag til Stadnamnlova. 

Etter end rings forslaget lyder formuleringene om virkeområde 

slik: «Lova gjeld ikkje for Sval bard, Jan Mayen og dei norske 

bilanda, den norske kontinentalsokkelen og Noregs økonomiske 

sone». Muligheten for fullt virkeområde uten lov endring er 

dermed fjernet, og den intenderte unntakstilstanden har blitt 

en normaltilstand.

Plan for utbygging og drift av Ivar Aasen 

Lisensene PL001B, PL028B og PL242 

Del 2 Konsekvensutredning september 2012 

”Strenge dagar må koma, 

men etterpå kjem dei milde” 

Ivar Aasen 

Forrige side: De gamle navnene på oljefelt og 

installasjoner — Snorre, Yme og Åsgard — er 

på vikende front, men i 2001 levde de i beste 

velgående. Her brukt i brusgimmick under 

Statoils feiring av sin notering på børsen. Foto: 

Øyvind Hagen, Statoil. Høyre: Navnet til Elsa 

Laula Renberg (1877—1931), sørsamisk aktivist 

og politiker, er vurdert brukt på et oljefelt. Med 

bakgrunn i samisk motstand mot oljeproduksjon 

i Barentshavet, vil forslaget kunne oppfattes 

som en politisk og etnisk provokasjon. Foto: 

Ukjent. Kilde: Kulturnett Trøndelag. 

Styring av navn på sokkelen 

OED sendte i 1984 ut retningslinjer for 

navn setting av petroleumsforekomster 

på kontinentalsokkelen. Retnings linjene 

var å anse som en veiledning til 

rettighets haverne om ønsket fremgangsmåte 

ved navnsetting av felt. 

Petroleumsforskriften av 1997 inneholder 

en egen bestemmelse om navnsetting 

av forekomster m. v. Bestemmelsene ble 

utdypet i Ressurs forskriften som ble fastsatt 

i 2001. Det ble gitt regler for betegnelser 

på fore komster og funn uten bruk av egennavn, 

samt navnsetting av funn og felt på 

norsk kontinentalsokkel. I henhold til Ressursforskriften 

kunne Olje direktoratet 

kreve navnsetting av et funn, og direktoratet 

hadde også mandat til å fatte endelig 

vedtak om navnsetting. I samarbeid med 

Norsk språkråd fikk direktoratet utviklet 

lister med forslag til forhånds godkjente 

navn på felt på sokkelen. Rettighetshavere 

ble oppfordret til å ta i bruk slike navn tidlig 

i en utviklingsprosess, for å hindre navneskifte 

underveis. 

OED har nå trukket tilbake fra Oljedirektoratet 

delegeringen av retten til å 

fastsette egennavn på funn og felt. Fra 1. 

juli 2012 vedtar OED alle navn selv. Oljedirektoratets 

og Språkrådets opp gaver er 

formelt redusert til vurdering av sikkerhetsmessige 

sider ved navn. 

En kulturpolitisk minnelund 

Statsråd Borten Moe oppnevnte i desember 

2011 et navneråd som skal fore slå navn på 

nye petroleumsfelt, etter innspill fra selskapene. 

Gruppen består av Karsten Alnæs, 

Kristin Clemet, Per Egil Hegge og Marit 

Hauan. Pressemeld inga fra OED ved denne 

anledningen gir innblikk i statsrådens 

visjon for en ny navne politikk: «Gass- og 

oljefelta i hava utanfor kysten vår bør klårt 

og tydeleg med verka til nasjons bygginga 

som nasjonen skal byggja på. Dei kan 

gjevast namn som strekar under den felles 

historia ulike nordmenn bør ha». 

”Endringene i navnepolitikken er et bevisst 

grep for å bruke navn som politiske symbol 

i samband med nasjonsbygging.” Oppe til 

venstre: Ivar Aasen på forsiden av utbyggingsplanen 

for oljefeltet som har fått hans 

navn. Kilde: Det norske oljeselskap ASA, 2012. 

Høyre: Olje- og energiminister Ola Borten 

Moe i Hammerfest 5. april 2011. Her lanserer 

han ideen om å omdøpe det nye Skrugardfeltet 

til Sverdrup-feltet etter den førende 

venstrepolitiker og parlamentarismens far, 

Johan Sverdrup. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk/ 

Scanpix. 

Mandatet for OEDs navnegruppe 

viser at navnsetting på sokkelen har fått 

endret karakter, fra å være en forvaltningssak 

(styrt med medvirkning fra 

samme organ som forvalter navn i riket 

for øvrig, og etter lignende prinsipp) til å 

være et politisk verktøy og en kulturpolitisk 

minne lund. Det politiske verktøyet 

håndteres av OED, som peker ut 

navnerådet, og mottar kopi av alle navneforslag, 

som må til freds stille OEDs krav 

til navn. OED kan selv initiere navnsetting, 

og departe mentet har også 

vedtaks rett for navn for alle nye felt. 

Forestillingen om kontinentalsokkelen 

som en kulturpolitisk minnelund følger 

av statsrådens kriterier for valg av 

navn: «Alle namneforslag for nye sjølvstendige 

utbyggingar skal i hovud sak ha 

rot i det norske konstitusjonelle folkestyret 

i tida etter 1814, til dømes namn, 

stader eller hendingar med symbol effekt. 

Namneforslaga kan løfta fram enkeltpersonar 

som har medverka til ut viklinga av 

og/eller halde ved lag det norske demokratiet. 

Livsverka deira skal ha vore samlande 

og endrande på eit vis som peika 

framover i samtida». 

15 



16 



Å hente navn fra mytologi og eventyr er et grep oljeindustrien har felles 

med fantasyforfattere som J.R.R.Tolkien og J.K.Rowling. Om Trollfeltets 

navngivere har latt seg inspirere av den svenske kunstneren 

John Bauers troll (over) er uvisst. Kunstner: John Bauer. Plattformene 

har i hvert fall brukt andre typer “trekkdyr” på sine ferder mot havet. 

Til høyre slepes TCP2 fra Åndalsnes mot Friggfeltet, et navn 

fra norrøn mytologi. Fotograf ukjent. Eier: Norsk oljemuseum. 

Tradisjon og fornyelse i feltnavn 

Mer enn 200 navn på felt, funn og installasjoner er per i dag 

registrert i bruk på norsk side i Nordsjøen. Navnegrupper peker 

seg ut, med for ankring i historie, mytologi, kultur, litteratur og 

fauna. Lignende tendenser kan observeres for felt tilhørende 

andre land i nære havområder. Eksempler på norske navn er 

Odin og Heidrun (norrøn mytologi), Edda (saga), eventyr 

(Troll), skip/his torie (Oseberg), litteratur (Kristin), fugl 

(Skarv), fisk (Flyndre) og dyr (Gaupe). Navn setting etter forbilde 

fra mytologi, historie og språk er for øvrig et kjent fenomen 

også i andre sammenhenger; forfattere som J.R.R.Tolkien 

(Ringenes herre) og J.K.Row ling (Harry Potter) har hentet inspirasjon 

til sine verk fra slike kilder. 

Nye navneforslag fra Språkrådet har i hovedtrekk fulgt en 

etablert tradi sjon fra 1970-årene, spesielt med forslag fra norrøn 

mytologi. Aktivitet i Barents havet vil øke behovet for nye 

navn. Politisk, teknologisk, klimatisk, historisk og geografisk 

skiller dette området seg i betydelig grad fra eldre virksomhetsområder. 

Det er naturlig å tenke nytt om navn i denne sammenhengen. 

Innenfor Språkrådet har man blant annet foreslått å ta i 

bruk navn med tilknytning til gammel norsk virksomhet på 

stedet (fangst, fiske, forskning). 

Navnevekst og navnedåp 

De fleste stedsnavn er kommet til gjennom naturlig fremvekst i 

et samfunn over lang tid, etter bruk av landskapet, og syn for 

typiske trekk, bruksmuligheter eller hendelser. Å sette navn på 

steder gjennom en formell navnedåp kjennes særlig fra urbane 

strøk og koloniseringsområder. En viktig årsak har vært et 

akutt behov for nye navn i områder med rask utbygging eller 

utvikling over kort tid. Begrunn elsen for å kalle opp personer i 

nye steds navn har opprinnelig vært å hedre og minnes personer 

med en spesiell tilknyt ning til det aktuelle stedet (som i naturlig 

navnsetting). Et vanlig ord for døpenavn av denne typen er 

memorial navn. 

Memorialnavn med politisk formål 

Som eksempel på navnedåp i koloniseringsområder kan nevnes 

at mer enn halv parten av navnene på de mest kjente lokalitetene 

på Svalbard er memorial navn. Navnene reflekterer ulike nasjoners 

og enkeltmenneskers kapp løp på 1800-tallet for å sikre seg 

politisk og økonomisk innflytelse, samt personlig heder, i et 

til nær met folketomt område. Kart over Svalbard oppviser en 

frodig blanding av navn på kongelige og adelige personer fra 

flere europeiske land, ved siden av politikere, industriledere/eiere, 

finanspersoner og forskere. Felles for mange av de nye 

navnene fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen på 1900tallet 

er at den per sonlige tilknytningen mellom sted og person 

som opprinnelig preget memo rial navn, er svekket eller mang ler 

helt. Personer som oppkalles, fungerer som poli tiske verktøy og 

symbol for de respektive lands styresmakter. 

I Svalbards historie forteller slike navn mye om nasjonsbygging, 

makt og jakt på imperium, og mindre om menneskets 

virke på stedet. Eksempler er Braganzavågen, Fred Olsenfjellet 

og Schweinfurthberget. 

Kritiske røster 

Per i dag har fire petroleumsfelt og/eller funn fått nye navn i 

samsvar med olje- og energiminister Moes nye navne politikk. 

Det omfatter memorialnavnene Johan Sverdrupfeltet (etter politiker; 

tidligere navn: Avaldsnes/Aldous), Ivar Aasen-feltet 

(etter språkreisingsmann, tidligere Draupne), Aasta Hansteenfeltet 

(etter kvinne saksforkjemper) og Martin Linge-feltet (etter 

krigshelt; tidligere Hild-funnet). Navnet Edvard Grieg-feltet 

(etter komponist) er foreslått (for funnet med tidligere navn 

Luno). OEDs navneråd har i tillegg nevnt flere personer som er 

funnet verdige til oppkalling. 

Oljedirektoratet har ved flere anledninger uttalt seg kritisk 

til Borten Moes nye navnepolitikk. Man har etterlyst nye regler 

og prosedyrer for navn setting på sokkelen, for store og små felt. 

Regelverket må avklares eller fast settes av OED, som følge av 

oppheving av tidligere regelverk. 

Språkrådet har, som språkfaglig rådgivingsorgan, frarådet 

OED å bruke navn på tidligere eller nålevende personer, av 

flere årsaker. I Norge har man generelt vært noe restrik tive når

De mange stedsnavnene på Svalbard etter kongelige personer, 

politikere, industriledere, forskere osv. reflekterer ulike nasjoners 

og enkeltmenneskers kappløp på 1800-tallet for å sikre seg politisk 

og økonomisk innflytelse. Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/ 

Fil:Topographic_map_of_Svalbard.svg, cc-by-sa. 

det gjelder å døpe steder etter personer, eller minnes enkeltpersoner 

gjennom reising av monument. Restriksjonene er forankret 

i en nasjonal kultur som i betydelig grad har vektlagt 

fellesskapets grunn voll og hold ninger over tid framfor enkeltmenneskers 

person, posisjon eller bragder. Opp kalling skal videre 

være til heder for begge parter, så vel den som avgir namn 

som den som får namn. Ved katastrofer (jf. Aleksander Kielland-ulykken) 

eller skandaler forbundet med sokkelvirksomhet 

kan navnet komme til å vekke uønskete assosiasjoner også til 

personen. Det kan videre være vanskelig å begrunne hvem som 

har gjort seg fortjent til opp kalling, og også hvem som ikke 

foreslås oppkalt. 

Politisk motivert oppkalling vil være uheldig, ikke minst i 

en tid da nepotisme og nettverk synes å spille en større rolle i 

politiske kretser enn tidligere antatt, til fortrengning for demokrati 

og kompetanse. Det kan også reises spørsmål ved om den 

oppkalte personen selv ville ha sam tykket i oppkalling i forbindelse 

med olje boring til havs, og om personens etterkommere 

skal ha mandat til å akseptere eller stoppe et forslag. Språkrådet 

har i denne forbindelse også vist til person navnloven og foretaksnavneloven, 

som begge beskytter eller begrenser bruken av 

personnavn. I tillegg bør praktiske ulemper ved skrive måtene 

av feltnavn av den foreslåtte typen vurderes. 

Omdiskutert navnsetting 

Den nye navnepolitikken har altså allerede høstet både ros og ris, 

fra ulike hold og av ulike årsaker. På Barentshavskonferansen i 

2011 varslet statsråd Borten Moe om at han kunne komme til å 

vedta feltnavnet Sverdrup for Statoils funn Skrugard i Barentshavet. 

Forslaget vakte betydelig motstand i Statoil. Navnet Skrugard 

syntes godt motivert i et arktisk havområde. Navnet var allerede 

godt innarbeidet, og man ønsket ingen politisk motivert 

‘voksen dåp’. I ettertid er navnet Johan Sverdrup-feltet vedtatt brukt 

for Avaldsnes/Aldous-funnet vest av Hordaland. Hvilket feltnavn 

som vil bli vedtatt for Skrugard-funnet i nord, gjenstår å se. 

En innvending mot Johan Sverdrup-feltet var også at etternavnet 

Sverdrup (og kortformen Sverdrup-feltet, som allerede er 

i vanlig bruk) kunne assosi eres med flere per soner, med tydeligere 

tilknytning til Barentshavet enn Johan Sverd rup. Vedtaket 

resulterte også i en pressemelding fra organisasjonen Framtiden 

i våre hender. Orga ni sasjonen mente navnevalget var upassende, 

og misbruk av et historisk navn knyttet til folkestyre, i lys av 

kunn skap om vår tids klimaut fordringer og -ødeleggelser. 

Språkpolitikk og etnopolitikk 

Funnet Draupne ble i september 2012 døpt til Ivar Aasen-feltet. 

Navne dåpen vakte blandete følelser. Leder i Noregs mållag 

Håvard Øvregard var fornøyd med valget, på Ivar Aasens og 

nynorskens vegne, men kunne ikke se bort fra at nynorskfolk 

ikke ønsket navnet Ivar Aasen tilgriset av uønsket oljevirksomhet. 

Fornøyd med Ivar Aasen-feltet var også styreleder 

i Språkrådet og direktør i Nynorsk kultursentrum Ottar Grepstad, 

som gratulerte ministeren med et godt og symbol tungt 

navnevalg. Reaksjonen kom overraskende, ettersom Språkrådet 

ved flere anledninger hadde uttalt seg kritisk til den nye 

navnepoli tikken. 

I en kronikk i Aftenposten 18.01.2012 nevner Karsten Alnæs, 

medlem av OEDs navneråd, at rådet har drøftet Elsa Laula Renberg 

(samisk aktivist og poli tiker) som navn på et nytt felt. Forslaget 

kan komme til å møte politisk kritikk. Med samisk motstand 

mot oljeproduksjon i Barentshavet og andre arktiske 

hav om råder som bakteppe vil et forslag om oppkalling etter 

samer kunne oppfattes som en politisk og etnisk provokasjon. 

Behov for lovstyring 

Diskusjonen omkring endret praksis for navnsetting i norske 

farvatn viser klart be hovet for analyse av både motivasjon, 

virkemidler og resultat i denne saken. Det er også på tide å ta 

den utsatte debatten om unntakstilstanden i Lov om stad namn. 

Det er betenkelig at navnsetting i visse geografiske områder – 

Svalbard, Jan Mayen og de norske bilandene, den norske kontinental 

sokkelen og Norges økonomiske sone – skal være unntatt 

Lov om stadnamn, underlagt organ som kan fastsette eller 

endre egne regelverk i pakt med politiske endringer, per son lige 

preferanser eller uten landsk navneskikk, og unntatt norsk rettskriving 

om det passer slik. Dette forholdet ble aktualisert ved 

Språkrådets protest i 2009 mot vedtak i Norsk Polarinstitutt om 

navnene (og skrivemåtene) Dronning Maud Land og Prins Olav 

Kyst i Antarktis. Språkrådet bestred at Norsk Polarinstitutts 

rett til å vedta namn i Antarktis gav rett til å vedta skrivemåter 

i strid med norsk rettskriv ing. Saken er løftet opp på departementalt 

nivå, mellom Kulturdeparte mentet (for Språkrådet) og 

Miljøverndepartementet (for Norsk Polarinstitutt). I forbindelse 

med den forestående drøftingen av Lov om stadnamn bør også 

unn takstil standen i loven være et aktuelt tema. 

Eli Johanne Ellingsve, født 1952, er stedsnavnforsker og konsulent 

i Stedsnavntjenesten for Midt-Norge, med arbeidssted 

NTNU. Ellingsve er også redaktør i Norsk Ordbok 2014. 

17 



18 



Robin Johan Ramsø 

Med olje i blodet 

Intervjuet av Audhild Brødreskift 

Ute i havet finnes det mange faste og flytende installasjoner. 

Fra luften og på avstand kan de se ut som små leketårn i 

Mekano der de ligger spredt ut over det gedigne vannspeilet. 

Men hver installasjon og hver plattform er i realiteten et lite 

lokalsamfunn, og hjemmet til de som jobber på norsk og internasjonal 

sokkel. For at våre lesere skal bli bedre kjent med 

livet offshore har vi intervjuet Robin Johan Ramsø, en småbarnsfar 

som i flere år har jobbet turnus som oljearbeider. 

– Bappa! Bappa! Oscar på to og et halvt vil at pappa Robin skal 

se på helikopteret sitt og de andre lekene i sofaen. Det er stas 

med pappa, for akkurat nå er det friperiode, og han har vært 

mange dager hjemme sammen med Oscar. Det har til og med 

vært planleggingsdager i barnehagen, og han har fått være med 

pappa en masse. Sånn er det ikke alltid. Om noen dager reiser 

pappa ut på flyteriggen Deepsea Atlantic og blir borte i to uker. 

Sånn har det vært helt siden før Oscar ble født, men litt rart er 

det hver gang allikevel. 

– Hvordan endte du opp offshore, lurer jeg på. 

– Jeg jobba som flymekaniker på Ørland hovedflystasjon 

(som nylig ble valgt som ny hovedkampflybase red.anm.), og 

begynte å få lyst til å prøve noe nytt. Turnusen offshore – to 

uker på og fire uker fri – fristet. Jeg tok kontakt med en kjenning 

som jobbet for selskapet Oceaneering for å få vite litt om 

hvordan det var å jobbe der ute. Deretter søkte jeg på masse 

jobber, og endte opp med å få jobb nettopp i Oceaneering! 

– Hva går jobben din ut på? 

Vår jobb går ut på å fjernstyre ROV-er, 

det vil si ulike undervannsfartøy, for det 

meste miniubåter. ROV-en har to armer, 

den ene med leddfunksjoner som en vanlig 

arm – skulder, håndledd og gripefunksjon. 

Miniubåtene har erstattet 

det meste av arbeidet som dykkerne 

tidligere gjorde. Vi jobber mest på leterigger/borerigger 

og en del båter, hvor vi assisterer under boring av nye eller 

oppfrisking av gamle brønner. Vi er oftest tre stykker på hvert 

Øverst: Utsikt fra Deep Sea Atlantic. Viser en annen rigg som skulle 

flyttes. I bakgrunnen kan man også skimte andre plattformer. Nest 

øverst til venstre: En kollega senker undervannsbåten (ROV’en) 

ned i vannet ved hjelp av ei hydraulisk kran. Nest øverst til høyre: 

Når ROV’en ikke er i bruk, står den på dekk. I Norge brukes typen 

MagnumPlus. Midten: Sist gang Robin var ute, var han på båten Island 

Constructor. Alle foto: Robin J. Ramsø. Nederst: Robin sitter i «pilotstolen» 

og styrer ROV’en ved help av spaker. Foto: Privat.

skift – to piloter og en skiftleder eller supervisor. Jeg starta 

som pilot, men nå er jeg supervisor. 

Et lite lokalsamfunn 

På en flytende rigg, altså en rigg hvor man 

kun leter etter nye forekomster, er det 

vanligvis omkring 100 personer. Faste 

installasjoner, det vi i dagligtalen 

kaller plattformer – kan ha flere. Alt 

avhenger av hvilket oppdrag plattformen 

har, og hvor mange oppgaver 

som skal dekkes. 

– De fleste av oss går på kontrakter 

med ulike boreselskap som arbeidsgivere. De ulike arbeidsoppgavene 

om bord er vedlikehold, boring, sementarbeid, 

mekanisk arbeid, sveising og elektrisk installasjon. Vi har kokker, 

de som tar seg av forpleining, geologer, ingeniører og selvfølgelig 

også vanlig sjømannskap og kaptein. 

Njord A 

– De siste fire årene har jeg gått fast på Njord A. Njord A er en 

flyterigg som ligger fast på anker. Den er med andre ord en 

såkalt fast installasjon og driver med boring på Njord feltet og 

har også prosessanlegg for olje. Under plattformen er det 18 

brønner satt opp i en stor V-formasjon . Oljen blir tatt opp fra 

hver brønn via hver sitt stigerør. Deretter går oljen via et prosessanlegg 

hvor vann blir skilt ut og den “rene” oljen igjen blir 

overført via en rørledning til Njord A: Njord B er et skip som 

ligger fast noen km fra Njord A. Njord A-plattformen ligger 

som sagt på anker og kan dermed flytte seg over hver enkelt 

brønn for å gjøre diverse boreoperasjoner. 

En vanlig dag starter ved at man våkner kl. halv seks. Frokost 

serveres mellom 06.00 og 08.00 for å dekke begge skift. 

Skiftene starter og slutter 07.00 om morgenen og 19.00 om 

kvelden. Crewbyttet foregår 06.45 og 18.45 med oppsummering 

og innføring i de arbeidsoppgavene som skal gjøres i det 

kommende skiftet. Det er en kaffepause i ni-tida og lunsj i 

messa klokka elleve. En to-kaffe blir det også, før skiftet avsluttes 

kl. 19.00 med middag. Middagen serveres mellom kl. 

Øverst til høyre: Mannskapet blir transportert til og fra plattformene 

med helikopter av denne typen. Foto: Harald Pettersen, Statoil. 

Midten: Bilder fra lugarene om bord. Vanligvis sover romkameraten 

mens den andre er på vakt. Foto: Robin J. Ramsø. Nederst: Fra dagligstua 

om bord. Foto: Robin J. Ramsø. De små undervannsbåtene. Kilde: 

www.offshore-technology.com. 

19 



20 



Julefeiring på DP2, julen 2005. Illustrasjonsfoto. Eier: Norsk Oljemuseum. 

Høyre: Musikkrommet på QP. Illustrasjonsfoto. Foto: Jan 

Tjemsland. Eier: Norsk Oljemuseum. 

18.00 og 20.00, slik at de som skal på nattskift kl. 19.00 rekker 

å spise middag før de går på. 

Om bord finnes det et treningsrom med spinningsykler, vekter, 

tredemølle og annet utstyr. Det finnes også et musikkrom 

med gitar, bass, trommer, keyboard og andre instrumenter for 

de som foretrekker det. Man har en dagligstue og et rom hvor 

man kan se TV og hvor det vises kino. «Velferden» på hver 

plattform eller rigg arrangerer bingo og quiz i helgene. På hvert 

rom finnes det trådløs internett og TV. 

– På de første plattformene var det to køyer per lugar hvor to 

og to lugarer delte på ett bad. Nå har de fleste installasjonene 

tomannslugarer med eget bad hvor det er fordelt slik at den ene 

alltid er på vakt. Det er sjelden det er samsoving på rommene. 

På helt nye plattformer har det blitt enkeltrom med eget bad, 

forteller Robin. 

Høytider 

– Når man feirer høytider eller helligdager på plattformene blir 

det gjerne litt ekstra god mat. Julaften underholder man hverandre, 

men det har også hendt at selskapet som driver plattformen 

har sørget for at det har kommet artister for å gi de som må 

feire høytiden langt ute i havet en ekstra oppmuntring. – Da jeg 

var på Njord, ga Statoil penger til velferden til jul som skulle gå 

til fellestiltak. Selskapene kan også gi gaver som vi bruker som 

premier når vi har bingo og quiz. På Njord ble det også arrangert 

et eget 17.-mai-tog! 

Til og fra 

– Når man skal reise ut til norsk sokkel, kan man dra fra ulike 

steder langs kysten. Avhengig av hvor du skal, møter du opp i 

Florø, Stavanger, Bergen, Kristiansund, Brønnøysund eller 

Hammerfest. Her er det helikopterhavner eller rettere sagt en 

Heliport. Etter en vanlig innsjekking ser man en sikkerhetsvideo 

og får utlevert overlevelsesdrakter. Helikoptrene kan være av 

ulik størrelse, men de største kan ta i underkant av 20 personer. 

– Av og til opplever du at været hindrer deg i å komme deg 

hjem eller ut på plattformen. Du kan risikere å vente på land i 

flere dager på grunn av tåke. Skjer det samme når du venter på 

hjemreise, må du bare fortsette å jobbe – arbeidet må jo gjøres 

selv om det nye skiftet ikke kommer, sier Robin. Dårlig vær kan 

også merkes på plattformen. 

– Da Berit herjet i fjor hadde vi bølger på 21 meter. «Hivet» 

i plattformen var på 14 meter. Når plattformen var på vei ned og 

bølgene på vei opp rista hele riggen, og ting fløy litt veggimellom, 

humrer Robin. Men man venner seg til det. 

Hjemmelivet 

I sofaen sitter samboer Ingrid og ser litt skeptisk ut. Det er ikke 

hyggelig å tenke på at det er storm og uvær ute på havet når 

Robin er på jobb. Etter mange år med en samboer som jobber 

turnus har hun blitt vant til at Robin er mye borte, og at ansvaret 

på hjemmebane faller på henne i perioder. Snart blir Oscar storebror, 

og da blir det enda mer å henge fingrene i. Heldigvis bor 

familien i generasjonsbolig sammen med foreldrene til Robin. 

– Jeg lager nesten aldri middag, forteller Ingrid. Svigermor har 

middagen klar til Oscar og jeg kommer hjem fra barnehage og 

jobb, og når Robin er hjemme er det han som lager! 

Nå er det imidlertid ganske rolig i forhold til tidligere. – Jeg 

jobbet som flyvertinne en periode, sier Ingrid. Det var litt slitsomt. 

Vi møttes på flyplasser og overnattet av og til på samme 

hotell på vei hit eller dit. Dette bedret seg da Ingrid fikk fast jobb 

i hjemkommunen. – Det er godt at det er flere i huset, og jeg tror 

tida går fortere for oss hjemme enn for Robin ute på plattformen. 

Han rekker kanskje mer å tenke på oss og at han er borte 

fra oss, mens her er det full fart hele tida, smiler hun. Kontakten 

holder de via telefon og mail, og i det siste via sms. – Det er ikke 

lov med mobiltelefoner på plattformene, forklarer Robin, men 

via Ipod kan vi sende sms, og det er en stor forbedring. 

Når han kommer hjem, er det mange prosjekter som venter. 

Det er stadig nye ting som må gjøres på huset, og det er også 

viktig å få mange gode stunder med Oscar i friperiodene. Robins 

største hobby, eller snarere lidenskap, drives også av olje. 

– Pappa og jeg har vel en ganske stor samling biler og motorsykler 

til sammen, sier Robin. Interessen har egentlig utspring i et 

stykke interessant migrasjonshistorie som starter med Robins 

bestefar Arne Emil Overland, også kalt Bap. 

Drømmen om Amerika 

Bap reiste til USA i 1930 for å søke lykken. – Jeg tror han skrev 

i papirene at han skulle til en onkel og tante som allerede hadde

Over: Familien Ramsø har sterke bånd til USA, og Robins bror Trond har 

valgt å bosette seg i Las Vegas. Han jobber også i Nordsjøen, og pendler 

derfra. Dette bildet av Robin, Ingrid og Oscar ble tatt i sommer da 

de var over i Tronds bryllup. Foto: Privat. 

reist over, men jeg vet ikke om han noen gang kom dit, foreller 

Robin. Bap reiste til USA med båt og gikk i land i New York, i 

nabostaten til Pennsylvania, som gjerne regnes som den 

moderne oljeindustriens vugge. Han reiste litt rundt og endte 

opp med å jobbe på en farm i Galesbourg i Nord Dakota. Da det 

ikke var mer jobb på den farmen fikk han jobb på Hetland farm 

i nabobyen Hope. Som navnet antyder var denne gården eid av 

en norskamerikaner. Den yngste datteren der het Alma, og i 

1933 giftet Bap og Alma (Ma) seg og kjøpte senere nabogården. 

De fikk etter hvert tre barn (Arnold, Carol og Rose), og livnærte 

seg av farming og andre jobber. Bap kjørte både melkebil og 

skolebuss, de temte villhester, og var også i Alaska en tid. 

I 1969 fikk Bap beskjed om at han hadde fått kreft og hadde 

kort tid igjen å leve. Ma og Bap tok med seg døtrene Carol og 

Rose hjem til Rissa, mens Arnold forble i USA der han hadde 

etablert seg med familie og jobbet som lege i Rolla, Nord Dakota. 

Men prognosene slo heldigvis ikke til, og Bap ble en svært 

gammel mann. I mange år etter 1969 reiste Ma og Bap frem og 

tilbake fra Norge til USA, og fortsatte lenge med farming. I 

Norge møtte Rose Anders Ramsø, og de ble etter hvert foreldre 

til Elizabeth Jane, Trond Anders, Robin Johan og Ramona Jeanette. 

Trond bor i Las Vegas med sin kone som også kommer 

fra Rissa. Fremdeles drives Overlandsfarmen i USA av familien. 

Rose og Anders har siden tidlig på 80-tallet hatt et lite hus i 

Hope. De overtok husene på farmen og er der så ofte de kan. 

Robin og Ingrid har også hus i Hope, og de forsøker å få til en 

tur dit en gang i året. Oscar har allerede vært i USA tre ganger. 

Øverst: 1936 Chrysler Airflow C9. Disse finnes de 27 av i hele verden. 

Bap hadde nesten samme bil, en C10, på midten av 40-tallet som han 

hele tiden skrøt av. Derfor måtte Robin bare kjøpe denne da han fant 

en til salgs. En bil som var langt forut for sin tid da den ble lagd fra 

1934 til -37. Foto: Robin J. Ramsø. Nederst: 1960 Chervrolet Apache, 

pickup. Denne kjøpte Bap ny i USA og brukte den som sin farm pickup. 

Bilen ble lakkert opp der i 1993, og sendt til Norge i 1998. På lasteplanet 

står en 54 Nsu Konsul 500 som Robin fikk av sin far for mange år 

siden. Restaurering av sykkelen har de gjort sammen. Foto: Robin J. 

Ramsø. I garasjen har Robin også en 1969 Chervrolet Caprice. Denne 

tok Bap med til Norge i 1971, og Rose og Anders hadde denne som 

bryllupsbil. Den ble solgt i -76, og man visste ikke hvor den endte opp, 

før Robin fikk sporet opp at den sannsynligvis befant seg i Alta. Den 

har nå kommet hjem igjen og er under restaurering. Dessuten har han 

en 1960 NSU Prinz 4. Denne kjøpte Robin da han var 13 år gammel og 

restaurerte den for noen år siden. Denne falt virkelig i smak hos Ingrid 

da den er usedvanlig liten og i turkis farge! 

Den sterke tilknytningen til det amerikanske kan man finne i 

detaljer i huset her hjemme, med dørknotter i stedet for dørhåndtak, 

amerikansk ytterdør og en liten låve utenfor huset 

med amerikansk tak på. Men den største lidenskapen som Bap 

tok med seg, og som har gått i arv til både svigersønn og barnebarn 

er nok det som triller på to og fire hjul! 

Robins utdanning 

Robin er utdannet flymekaniker, med fagbrev som flysystemmekaniker. 

Han gikk VK1 Flyfag, VK2 Flyteknikk 

(Sola), etter grunnkurs Elektro ved Ørland vgs. 

Han har også gått på Luftforsvarets befalskole på 

Kjevik. Læretiden hadde han på F16 på Ørland 

hovedflystasjon. 

21 



22 



Olje- og gassfelt blir historie 

Av Kristin Øye Gjerde 

Å besøke en oljeplattform offshore er 

ingen lett sak for folk flest. Det nærmeste 

man kan komme en slik opplevelse vil 

for mange være et besøk på Norsk 

Oljemuseum i Stavanger – eller ved å ta 

en digital reise i et av museets kulturminne 

prosjekter. Der kan alle som går 

inn på nettstedet kunne få en forståelse 

for hvordan feltene er oppbygd, hvordan 

prosessen med å produsere olje og gass 

fungerer og møte mennesker som har 

jobbet der. Noen av dem har morsomme 

historier å fortelle, men der er også 

beretninger om alvorlige ulykker. 

Bevaring gjennom dokumentasjon 

9. juni 2011 feiret vi 40-års dagen for at 

oljeproduksjonen på Ekofisk startet opp 

på Gulftide. Samme dato i 1971 erklærte 

statsminister Trygve Bratteli med stolthet 

at det var en merkedag i norsk økonomisk 

historie. Det fikk han rett i. 

Oljeindustrien er i dag Norges viktigste 

næring, og tiden er for lengst kommet 

til å ta vare på historien knyttet til denne 

virksomheten. Mange plattformer har allerede 

blitt fjernet fordi reservoarene 

under har blitt tømt. Bare havoverflaten 

er tilbake der det før sto fabrikker i havet 

– plattformer som var arbeidsplassen til 

mennesker med mange forskjellige yrker. 

Riksantikvaren påpekte i 2000 at installasjonene 

på norsk kontinentalsokkel 

var blant de største og mest kompliserte 

industrielle kulturminner fra vår nære 

fortid. Men siden en oljeplattform vanskelig 

kan fredes eller bevares, ble det 

pekt på dokumentasjon som metode i bevaringsarbeidet. 

Norsk oljemuseum påtok seg oppgaven 

og har siden 2002 dokumentert tre 

historisk viktige olje- og gassfelt. Arbeidet 

har skjedd i samarbeid med Nasjonalbiblioteket 

og Statsarkivet i Stavanger. 

Eierne av feltene har stått for finansieringen. 

De tre feltene Ekofisk, Frigg og Statfjord 

har fått hver sine kulturminnenettsider 

med masse informasjon samlet, og 

det stopper ikke der. 

Det første feltet som ble dokumentert 

var Ekofisk-feltet fra 2002 til 2005. Ekofisk 

ble påvist i 1969, samme år som det 

første mennesket satte sin fot på månen! 

Det var Ekofisk som innledet oljeepoken 

da det som første norske felt ble satt i produksjon 

i 1971. Det har overrasket med 

stor produksjonsevne, og blant annet ved 

hjelp av vanninjeksjon og bruk av ny teknologi 

vil det ha lang levetid enda. 

Frigg-feltet ble dokumentert fra 2005 

til 2008. Frigg var det første store gassfeltet 

på norsk sokkel, og leverte i sin tid 

Over: Bare betongunderstellet etter plattformene 

på Friggfeltet står igjen etter fjerning 

av ståldekkene. Nå er det oljemuseet som 

tar vare på historien, og Frigg har blitt et 

kulturminne. Foto: Norsk Oljemuseum. Neste 

side, øverst til venstre: Prosessoperatør Bjørn 

Skrede tar oljeprøve, Eddafeltet 1984. Foto: 

Arnulf Husmo. Venstre under: Sverre Walter 

Rostoft var industriminister 1965—1971, da 

oljeeventyret startet for alvor. Her heller 

han den første norskproduserte bensinen på 

bilen sin. Foto: Scanpix. Høyre: Ved ferdigstilling 

av dekket til Statfjord B var mer enn 

3000 mann i arbeid på Rosenbergområdet i 

Stavanger. Her er det yrende liv i forbindelse 

med et vaktskifte. Foto: Rein Øverland 1980. 

Eier Norsk Oljemuseum. 

en tredel av all gass som ble brukt i Storbritannia. 

Hele feltet ble stengt ned i 

2004 og installasjonene har allerede blitt 

fjernet. Siden Frigg lå på grensen mellom 

norsk og britisk sokkel fikk Kulturminne 

Frigg et søsterprosjekt i Skottland. 

Statfjord-feltet har blitt dokumentert 

fra 2008 til 2012 og prosjektet skal lanseres 

før jul i år. Statfjord har hatt stor økonomisk 

betydning for Norge som oljenasjon, 

og har vært det feltet som bygde opp 

Statoil som operatørselskap. 

Et mangfold av kilder 

Arbeidet med dokumenta sjons pro sjek - 

tene har vært todelt. For det første har det 

blitt samlet inn kildemateriale som tas

vare på for ettertiden. Dernest er det formidling 

av historien på internett og 

gjennom bøker som gjør det lettere å 

forstå prosesser og arbeidsliv og sette 

kildematerialet inn i en sammenheng. 

Den første oppgaven i dokumentasjonsprosjektene 

har vært å etablere en 

oversikt over omfanget av kildemateriale 

som fantes. Deretter har flere ulike typer 

kilder blitt valgt ut for å gi ettertiden et 

”avtrykk” av industrianleggene. 

Den mest omfangsrike kildetypen er 

saksarkiver/papirarkiver, deretter kommer 

gjenstander, trykt materiale, foto, 

film, radioklipp og intervjuer. Målet har 

vært at kildematerialet skal være dekkende 

for alle deler av feltets historie 

slik at det kan gi ettertiden et helhetlig 

og nyansert bilde av det som en gang 

fantes. Kildene skal gi mulighet til å forstå 

hva som foregikk og hvilken betydning 

det fikk for industri- og samfunnsutvikling. 

Kort sagt skal det kunne gi 

grunnlag for videre forskning. På Ekofiskfeltet 

med i alt 30 plattformer ble 

seks installasjoner valgt som representative 

i dokumentasjonsprosjektet, mens 

på Frigg og Statfjord som hadde færre 

installasjoner, har alle plattformene blitt 

dokumentert. 

Arkiver 

Statsarkivet har gjort utvalget av arkivmaterialet 

fra feltenes historie for å dokumentere 

utvikling og drift offshore 

samt deler av den landbaserte virk - 

som heten. Materiale som ikke finnes 

andre steder har blitt gitt førsteprioritet, 

mens informasjon som blir tatt vare på av 

for eksempel Oljedirektoratet og Olje- og 

Industridepartementet ikke har blitt 

valgt ut. 

I utgangspunktet har det vært flere 

tusen hyllemeter arkiver hos operatørselskapene, 

men bare noen hundre hyllemeter 

blitt valgt ut til dokumentasjonsprosjektene. 

Gjennom ordning og regi - 

strering har omfanget blitt ytterligere 

halvert. Tegninger er en egen kategori 

innen arkivdelen. Av flere hundre tusen 

tekniske tegninger har Statsarkivet tatt 

vare på noen hundre. Det har vært et 

poeng å bevare flere forskjellige typer 

tegninger som flytskjemaer, kunstillus- 

23 



24 



Over til venstre: Kong Olav ankom Frigg for å foreta den offisielle 

åpningen av feltet 8. mai 1978. Foto: Ukjent. Eier: Norsk Oljemuseum. 

Over til høyre: Mekaniker Reidar Skjetne, Ekofisk 1984. Midten: Inspeksjon 

av separator, Ekofisk 1991. Nederst: Stillasbygging på Ekofisk 

1987. Øvrige foto: Arnulf Husmo. Eier: Norsk Oljemuseum. 

trasjoner, perspektivtegninger, geologiske kart og kart over 

brønnbaner osv. Registrering av arkivmaterialet har skjedd i 

Asta-databasen. 

Gjenstander 

I dokumentasjonsprosjektene har det også blitt samlet inn noen 

hundretalls gjenstander som nå befinner seg i Norsk Oljemuseums 

magasiner. Som eksempler kan nevnes en rekke modeller, 

skilt fra plattformene, kontrollpaneler osv. Noen gjenstander er 

så store at de ikke får plass inne. De største eksemplene er Ekofiskjekken, 

som ble brukt da plattformbeina på stålplattformene 

ble forlenget med seks meter, og videre en 80 tonn tung bit av 

broen Frigg, som gikk fra norsk til britisk side av grenselinjen. 

Det er ekstra krevende å ta vare på slike store gjenstander ute 

Alle gjenstandene er beskrevet, fotografert og registrert i databasen 

Primus. 

Bibliografi 

For at alle skal kunne få tilgang til det som tidligere er publisert 

om Ekofisk, Frigg og Statfjord har Oljemuseet sendt et utvalg 

av forskjellige tidsskrifter, årsmeldinger samt diverse artikler 

fra Norsk Oljemuseums årbok til skanning og OCR behandling 

hos Nasjonalbiblioteket. Dermed har disse publikasjonene blitt 

søkbare og lesbare på nettet. En del bøker kan også leses i fulltekst 

på skjerm. Alle relevante bøker, brosjyrer og andre mindre 

publikasjoner er registrert i BIBSYS, og er også søkbare 

gjennom et fellessøk på kulturminnenettsidene. 

Film, NRK radio og foto 

Film er en interessant kildekategori med enestående evne til å 

fortelle levende historie. På nettsidene er et par hundre filmer 

tilgjengelige og kan sees fra begynnelse til slutt. Filmene har 

blitt digitalisert og er gitt til Nasjonalbiblioteket som har registrert 

dem i databaseprogrammet MAVIS. 

NRKs radioarkiv er en annen unik kilde med høy grad av 

tidskoloritt. Nasjonalbiblioteket har lastet ned en mengde radio-

Foto eggbilder: Ukjent. Foto flammetårnet: 

Arnulf Husmo. Eier alle bildene: 

Norsk Oljemuseum. 

klipp som omhandler feltenes historie, 

og de kan i sin helhet høres fra søkesidene 

i nettstedet. 

Nærmere 15 000 foto fra Ekofisk, 

Frigg og Statfjord er nå tilgjengelige på 

kulturminnenettsidene. Det omfatter 

byg ge bilder, bilder av eksteriører og interiører, 

portretter, bilder fra arbeidsliv 

og fra sosialt liv om bord. Oljemuseets 

ansatte har vært offshore og fotografert. 

Ellers består fotosamlingen av historiske 

foto fra oljeselskapenes arkiver, samt 

foto tatt av folk som har jobbet offshore. 

Foto tatt av privatpersoner dekker andre 

sider ved livet om bord enn de offisielle 

fotoene. Alle fotoene er registrert i Primus 

fotodatabase og er søkbare både på 

nettstedene og på Digitalt museum. 

Intervju 

Oljemuseet har også prøvd å ta vare på 

den immaterielle kulturarven ved å intervjue 

et utvalg av personer som har arbeidet 

på feltene. Intervjuobjektene er 

valgt ut fra egne utvalgskriterier. For å få 

en nærmere forståelse av gangen i pro - 

duksjonsprosessen har personer med 

Varmt på dekk 

Gulftide, den første produksjonsplattformen 

på Ekofisk, var egentlig en 

boreplattform som var ombygd med 

prosessanlegg på. Det var høyt trykk 

i bønnene og Gulftide produserte 44 

000 fat med olje og et ukjent antall 

kubikkfot med gass hvert døgn. I 1972 

var det ikke lagt rørledninger til land 

verken for olje eller gass. Oljen gikk 

derfor til bøyelastere og gassen ble 

brent av. Det var den eneste måten 

å bli kvitt gassen på, og det var 

nødvendig å gjøre det slik for å kunne 

produsere oljen. 

Teddy Broadhurst begynte å jobbe 

på Gulftide i januar 1972. Han husker 

godt den kraftige gassflammen som 

brant høyt over dekk. — enkelte 

dager med spesielle vindretninger sto 

flammen inn over plattformen. Da var 

det ekstremt varmt på hele plattformen, 

særlig nede på dekk, forteller 

han. — Det var en som fant ut han 

ville se hvor lang tid det tok å steke et 

egg på dekk. Vi visste at varmen var 

tilknytting til ulike deler av prosessen 

blitt valgt; geologi/reservoar, boring, 

brønn, drift, kommunikasjon, vedlikehold 

og ulike støttefunksjoner offshore 

som sikkerhet, sykepleier og forpleining. 

I Statfjordprosjektet har også personer 

som har vært involvert i byggingen av 

plattformene blitt intervjuet. Personer 

med lang erfaring er prioritert. Intervjuene 

har blitt skrevet ut og befinner seg i 

sin helhet hos Norsk Oljemuseum. 

Kulturminnene på nett for fremtiden 

Historien om feltene, installasjonene, arbeidsprosesser, 

arbeidsliv, økonomiske 

og sosiale ringvirkninger blir presentert 

på en oversiktlig og levende måte på 

nettstedene for Kulturminne Ekofisk, 

Kulturminne Frigg og snart Kulturminne 

Statfjord. Nettstedene er bygd over 

samme lest, men med variasjoner. Fra 

hvert av hovedområdene skal brukeren 

kunne grave seg dypere ned i stoffet via 

oversiktsartikler som i tillegg har mye 

relatert stoff knyttet til seg. Søk-funksjonen 

fører ned til kjelleren og alle databasene 

i prosjektet. 

sterk, for vi fikk jo en del fisk. Hvis en 

ble for ivrig med å fiske, og den første 

fisken ble liggende for lenge, ble den 

kokt på dekk. Så vi prøvde med egg, 

og tok bilder av prosessen. Bildene 

viser at etter at egget var knekt, var 

det ikke lenge før hviten ble skikkelig 

hvit. Jeg tror det var fire minutter det 

tok før egget var stekt. 

Fortalt av Teddy Broadhurst på www. 

kulturminne-ekofisk.no. 

Feltet presenterer alle installasjonene 

både over og under vann, inkludert rørledningene 

samt reservoaret langt nede i 

dypet. Artikler om den enkelte installasjon 

forteller om bygging, drift og ombygginger. 

Fra artiklene på noen av installasjonene 

er det linker til en mengde 

foto fra plattformen og til 360 graders 

bilder som gir en veldig god oversikt over 

plattformene både utvendig og innvendig. 

Der er også lenker til skannede artikler 

og til filmsnutter. 

Tidslinjen gir oversikt viktige hendelser 

under oppbygging, drift og til sist avviklingen 

av feltene. Ved å klikke på tidspilen 

ser en hvordan bildet av feltet 

endrer seg fra de første undersøkelser 

startet via funnet og den offisielle åpningen 

av feltene. Videre ser en hvordan satellittfelter 

har blitt tilknyttet og hvordan 

nedstenging har foregått. For å få en 

større fordypning kan en åpne artikler på 

det enkelte årstall. Fra en mengde artikler 

kan en klikke inn på linker og se 

på film, høre radioklipp, se flere foto og 

så videre. Her ligger mange godbiter som 

levendegjør Norges tidlige oljehistorie! 

25 



26 



Prosesslinjen forklarer hva som skjer 

fra olje og gass kommer opp fra brønnene 

og videre sendes via rør eller tankskip 

til mottaksanlegg på land. En får også 

kjennskap til hvilket arbeid som ble utført 

i de forskjellige delene av prosessen, 

samt alle støttefunksjonene offshore fra 

plattformledelse, sikkerhet, kontrollrom, 

kommunikasjon og ikke minst forpleining. 

Fagforeningenes rolle blir behandlet. 

Ulykker av ulike slag har også sin 

plass. Via artikler får en innblikk i hvordan 

det var å leve i et slikt 24-timers 

samfunn i arbeid og fritid, hvordan høytider 

ble feiret osv. 

Økonomi og samfunn presenterer artikler 

om ringvirkninger i samfunnet som 

skyldes oppbygging, drift og til sist avvikling 

av installasjoner. Hvilke avtaler 

har blitt inngått? Hvor stor økonomisk 

betydning har feltene hatt? Hvilken forskningsaktivitet 

har skjedd som følge av 

utbygging av feltene? Disse og mange 

andre tema har sin plass her, blant annet 

kan en finne ut mer om hvor arkivene befinner 

seg. 

Søksidene er tenkt å virke mest mulig 

intuitivt. Det er kjelleren i prosjektene 

med mengder av stoff å søke i. For å søke 

skriver en inn ordet en vil søke på i søkefeltet. 

Eller en kan ganske enkelt bare 

trykke søk, noe som gir et fellessøk i alle 

databasene samtidig. En ser da at det er 

tilgang til flere tusen foto, nettsider, 

skannede tidsskriftsider, boktitler, gjenstander, 

filmer og radioklipp. Det er bare 

å velge og vrake blant det en er interessert 

i. 

Noen hevder at det som ikke finnes på 

nettet, fins ikke! Det er sannsynligvis en 

overdrivelse, men det er i hvert fall sikkert 

at når ungdommen søker kunnskap, 

begynner de på nettet. Bruk av internett 

har overtatt som den viktigste måten 

både yngre og eldre orienterer seg i verden 

på. Kunnskapen om Ekofisk, Frigg 

og snart Statfjord er gjort tilgjengelig på 

dette mediet og skal være tilgjengelig der 

Broen i storm og stille og som kulturminne. 

En åtte meter lang del av broen som forbandt 

to plattformer på Frigg på hver sin side av 

grenselinjen mellom Norge og Storbritannia, 

befinner seg i dag utenfor inngangen til Norsk 

Oljemuseum. Brostykket veier over 80 tonn 

og det var ingen liten jobb å få det på plass. 

Foto øverst til venstre: Arnulf Husmo. Eier 

alle bildene: Norsk Oljemuseum. 

i overskuelig fremtid. Det skal blant 

annet Nasjonalbiblioteket være en garantist 

for. Håpet er at mange vil benytte seg 

av denne kunnskapskilden i de digitale 

kulturminnene. 

Kristin Øye Gjerde (f. 1955) er seniorforsker 

ved Norsk Oljemuseum og er 

utdannet cand.philol. ved Universitetet i 

Bergen. Kristin Øye Gjerde er forfatter 

og medforfatter av en rekke bøker innen 

skipsfarts-, elektrisitets- og oljehistorie 

og er en av forfatterne av Stavanger bys 

historie (2012). Hun var prosjektleder 

for Kulturminne Frigg (2008).

Plattformen er en kompleks fabrikk og et lokalsamfunn i havet. Et mangfold av fag og yrker utøves og et mangfold av funksjoner skal 

utføres innen produksjon og vedlikehold, laboratoriearbeid, kommunikasjon, sikkerhet, helse, forpleining… Bildene nederst på side 26 

og seks av bildene på side 27 er tatt på Ekofisk i perioden 1985—1991. Foto: Arnulf Husmo. Eier: Norsk Oljemuseum. 

Nederst midten: Fra Statfjord A 1992, Marie Kjølleberg i laboratoriet. Foto: Leif Berge, Statoil. 

27 



28 



Bedrifta i skogen som ville til havs 

Ringverknader på fastlandet 

av olje- og gassverksemda på norsk sokkel 

Unn Kristin Daling 

Julegåva 

Det var ingen eller ytterst få i Noreg som trudde at det fanst 

nemnande olje i Nordsjøen. Philips Petroleum fekk likevel 

leita, og ved inngangen til jula i 1969 fann dei den største julegåva 

til det norske folk i manns minne. Det vart stor stas, men 

det tok tid før det gjekk opp for dei aktuelle aktørane kva innhaldet 

i gåva innebar. Fanst det drivverdige reservoar? Kva 

med den enorme økonomiske risikoen? Kva skulle i så fall den 

norske industrisektoren bidra med? Korleis skulle i det heile 

tatt norske industriverksemder få innsmett som leverandørar? 

Og kvifor skulle dei eigentleg prøva på det, når ordrebøkene 

var fulle og det meste gjekk så det susa? Då nokre norske 

verkstadbedrifter likevel prøvde seg, og baud fram hand og 

land, sa det ikkje akkurat pang. Å få innpass i hjartet til 

oljeproduksjonsselskapa var ikkje gjort i ei handvending. 

Fortrinn? 

Verksemder med geografisk nærleik til oljeinstallasjonane og 

til havet generelt skulle kanskje tenkjast var ein fordel med 

omsyn til verksemda til havs. Noreg har lange tradisjonar innan 

skipsbyggjing og skipsfart. Då er det snart å tenkja at ein del 

norske føretak hadde eit fortrinn også i høve til levering av 

utstyr og vedlikehald overfor olje- og gassinstallasjonane i 

Nordsjøen. Samstundes var det ikkje berre ein gryande industri 

til havs som prega landet. På 1960-talet gjennomgjekk til 

dømes norsk verkstadindustri ein sterk vekst, og dei fleste 

norske føretaka hadde nok å gjera på andre område. Norske 

verksemder var dessutan urøynde innan olje- og gassverda, 

som stod fram som ein lukka sfære for dei uinnvigde. 

Operatørselskapa nytta heller sine faste leverandørar. Aker var 

blant dei få som var tidleg ute, med base i Stavanger. 

Norskbaserte forsyningsbåtar var også tidleg ute. 

Byggja landet 

Etter oljefunna etablerte staten Statoil som eit instrument for 

norsk olje- og industripolitikk. Bakgrunnstanken for industribyggjinga 

i Noreg etter andre verdskrig var å byggja landet. 

Fire moment i denne strategien galdt forsking og 

teknologiutvikling, industrialisering, statlege bedrifter som 

styringsinstrument, samt økonomisk vekst, sosial fordeling og 

velferdsbyggjing. Kongsberg Våpenfabrikk vart også eit statleg 

verkty for å byggja landet. 

Kongsbergtradisjonen 

Kongsberg har lange tradisjonar for industriproduksjon. 

Kongsberg Sølvverk vart etablert i første halvdel av 1600-tallet. 

Etableringa av Kongsberg Våpenfabrikk i 1814 var ein del av 

naudsarbeidet som vart sett inn då gruveverksemda gjekk 

dårleg. I dag er Sølvverket på museum, noko for så vidt Våpenfabrikken 

også er. Dei mange industriverksemdene som vart 

skapt innanfor fabrikkporten, er derimot vidareført og i høgste 

grad oppegåande. 

På 1960-talet sette Kongsberg Våpenfabrikk som mål å 

kombinera rolla som hovudleverandør til det norske forsvaret 

med å vera teknologisk spydspiss for den norske industrien. 

Opparbeidd kunnskap frå militære oppdrag innan elektronikk 

og annan høgteknologi vart utnytta innan sivil produksjon. 

Kompetansen innan fjernstyring, reguleringsteknikk og 

styringssystem vart utvida og nytta i utviklinga av mellom 

anna våpensystem, automatiske produksjonsmaskiner og 

navigasjonssystem for hamneovervaking. Profesjonar innan

Skog, berg og fossefall var naturressursane det gamle Kongsberg var 

tufta på. I dag er havbotnen kome til. Både sølvet i berget og det 

svarte gullet i havet er henta frå det underjordiske. Verksemdene på 

Kongsberg har utnytta tidhøveleg industriteknologi til å hente opp 

verdiane, anten det var i gruvene rundt år 1700 eller i offshoreindustrien 

i dag. Øvst til venstre: Frå Kongsberg med fossen og kyrkja. Foto: 

Ukjent. Øvst høgre: Frå Kongens gruve på Kongsberg. Utsnitt av kart 

av Georg Thiele (1705). Foto: Norsk bergverksmuseum. Nedst venstre: 

Hypermoderne undervassteknologi Kilde: www.hima.de. Nedst høgre: 

Generator som syter for straumforsyninga på Edda 2/7 C. Foto: Arnulf 

Husmo (1984). Eier: Norsk Oljemuseum. 

mekanikk, elektronikk og programmering vart samla internt 

og eksternt, for å utvikla og levera heilskaplege system. Kort 

veg både til ingeniør- og forskarkompetanse og til elektrikarar 

og mekanikarar gjorde verksemda smidig og fleksibel. 

Kongsbergbedrifta hadde opparbeidd brei erfaring og høg 

kompetanse innan avansert systemproduksjon. 

Saman er vi sterke 

For å styrka norsk industri som leverandør til oljeindustrien, 

gjekk fleire verft og mekaniske verkstader, Akergruppen og 

Kongsberg Våpenfabrikk saman og danna ei Industriens 

Oljegruppe i 1973. Den skulle etablera og oppretthalda 

kontaktnett mellom potensielle leverandørar, samt med 

Industriforbundet, aktuelle offentlege organ, Statoil og andre 

relevante føretak. I tillegg byrja 

styresmaktene å vektleggja at norske 

leverandørar vart inkludert i 

anbodsrundar. 

Ville inn i «oljebusiness» 

Våpenfabrikkens store vekst i 1960-åra 

og den stadige utvidinga av verksemdsområda, 

førte til ei omorganisering i 

første halvdel av 1970-talet. Bedrifta 

vart konsern, og verksemdene vart samla 

i divisjonar. Den statlege eigaren var 

meir interessert i industribyggjing og 

arbeidsplassar enn aksjeutbyte, og støtta 

opp under bedrifta. På den andre sida 

hadde det kome kritikk frå Stortinget 

mot at statsføretaket konkurrerte med 

annan norsk industri. Dette førte til at 

dersom Våpenfabrikken skulle utvida 

verksemda, måtte den vera først ute på 

nye område. Eitt av desse nye områda 

var oljeverksemda. 

Konsernleiinga ønskte noko meir enn 

å berre bli ein underleverandør for oljeindustrien. 

Den ville inn i «oljebusiness», 

og på ein slik måte at verksemda fekk 

utnytta potensialet sitt innan automasjon, 

datahandsaming og totale system. 

Det måtte finnast ei nisje for levering til 

oljeindustrien. Idéutvikling om moglege 

bidrag vart sett i gang. Fleire av idéane 

vart iverksett innan både mekanisk produksjon, 

vedlikehald, instrumentering, 

styringssystem, datahandsaming og kontrollsystem. 

Det aller første produktet 

som var ei direkte følgje av den oljerelaterte 

satsinga, var lisensproduksjon av 

brønnhovud for nord-amerikanske Cameron 

Iron Works frå 1974. 

Seismikk 

I 1972 starta Kongsberg Våpenfabrikk 

og Det Norske Veritas seismikkselskapet 

Geophysical Company of Norway 

(Geco). Det var eit føretak for å gjera 

sikrare funn av olje og gass, ved bruk av 

lydbølger som blir sende ned i bakken og 

som signaliserer attende overgangar 

mellom ulike bergartar. Innsamla data 

vart handsama i kraftige datamaskinar. 

To år seinare vart det saman med Statoil 

etablert eit selskap kalla Statex. 

Dette skulle arbeida med seismisk bearbeiding 

overfor oljeselskapa og styresmaktene. 

Statex oppretta også eit laboratorium 

ved Rogaland distriktshøgskole, 

der oljeselskapa fekk analysert og lagra 

borekjernar og prøvar av olje og gass. 

29 



30 



Geco og Statex vart fusjonert. Statoil som oljeselskap og medeigar 

var politisk omstridt og selde seg ut. I byrjinga av 1980åra 

var totalleverandøren av seismiske oppgåver leiande på 

verdsmarknaden, og Kongsberg Våpenfabrikk selde seg ut. 

Albatross 

Eit anna tidleg utviklingsområde andsynes verksemda på norsk 

sokkel, galdt dynamisk posisjonering for sjøgåande farty. Dette 

systemet gjekk ut på at vinden vart målt, målingane vart brukt 

i matematiske modellar og ein datamaskin rekna ut korleis den 

skulle styra propellane til fartyet for best mogleg balanse og 

stabilitet i sjøen. I samarbeid med Simrad vart det utvikla 

lydbøyer (akustisk transponder), som vart plassert på havbotnen 

slik at datamaskina fekk nøyaktige referansar å styra etter. 

Produktet gjorde sjøgåande farty uavhengig av land, og fekk 

namnet Albatross etter fuglen som ikkje treng å landa for anna 

enn å hekka. I løpet av 1970-åra vart bedrifta i skogen leiande 

på verdsmarknaden for dynamiske posisjoneringssystem for 

båtar og riggar. 

Gassturbinar til havs og sørvis på kysten 

Eit anna produkt som vart laga på Kongsberg og skipa ut til 

Nordsjøen, var gassturbinar. Desse produserte straum på plattformar. 

Kongsbergturbinen vart utvikla i 1960-åra, og frå 

tidleg på 1970-talet leverte Våpenfabrikken turbinar til 

installasjonar til havs både i Nordsjøen, Den persiske golf og 

Indonesia. 

Innlandsbedrifta etablerte seg også på kystnære plassar. På 

Ågotnes på Sotra bygde Kongsberg Våpenfabrikk opp verk- 

Kongsbergturbinen vart utvikla i 1960-åra, og frå tidleg på 1970-talet 

har Kongsberg Våpenfabrikk kunna levere slike turbinar til offshoreindustrien 

både i Nordsjøen, Den persiske golf og Indonesia. Foto: 

Ukjent. Eier: Norsk Oljemuseum. 

stad- og driftssørvisverksemd for vedlikehald av produksjonsinstallasjonar, 

og for sørvis med overhaling og testkøyring av 

gassturbinar. Det vart også bygd opp avdelingar for sørvis på 

ventilar og andre instrument for industrien til havs. 

På djupt vatn 

Olje- og gassutvinninga i Nordsjøen baud på nye utfordringar 

mellom anna på grunn av store djup. Aker og Kværner bygde 

flytande oljeplattformer. Våpenfabrikken såg det aktuelt å 

forsøka å trekka produksjonen av olje og gass frå havoverflata 

og ned på havbotn, ved å utvikla produksjonssystem for bruk 

under vatn. 

Undervassteknologi hadde vorte nytta i USA i fleire år, men 

i liten skala. På 1970-talet vart problemstillinga på nytt 

aktualisert på grunn av nye funn på stadig djupare vatn. Seinare 

kom også krav om rimelegare måtar å utvinna olje og gass på. 

Behovet for kontrollsystem og plassering av ventilar og 

registreringsutstyr på brønnhovud auka. Alt i 1971 installerte 

Philips Petroleum dei fire første undervassbrønnane i 

Nordsjøen, men det var først i 1980-åra at utbyggjinga eigentleg 

kom i gang. Vanskelege botntilhøve og store djup i Nordsjøen 

gjorde at oljeselskapa etter kvart såg større nytte i utvikling og 

bruk av undervass produksjonsteknologi. Investeringane til 

forsking og utvikling på dette området skaut difor fart i løpet av 

1980-åra. I midten av tiåret stod undervassbrønnane likevel 

berre for ein halv prosent av verdsproduksjonen. 

Oljedivisjonen 

Kongsberg Våpenfabrikk forsøkte å få innblikk i Cameron sin 

produksjon av undervassteknologi. Men i første omgang måtte 

dei nøya seg med produksjon av brønnhovud for same firma. 

Med konkret produksjonsoppgåve og fleire planar i lomma, 

vart Oljedivisjonen etablert frå nyttår 1975. 

Oljedivisjonen utvikla og konstruerte produkt og hadde 

kontakt med oljeindustrien. Den hadde systemansvar, medan 

Forsvarsdivisjonen framstilte delane. Dette er vidareført opp til 

i dag, der sivilingeniørar utviklar design og konstruksjonar 

medan all materiell produksjon er «outsourca». Montering og 

testing føregår derimot i eigne verkstader. 

Våpenfabrikkens strategi var å medverka til oppbyggjing av 

ny varig norsk industri som innebar auka kompetanse. Oljedivisjonen 

kom tidleg inn på området for undervassystem med 

studiar, forprosjekt og generell engineering for ulike oljeselskap, 

men planen om å levera undervassystem frå 1976 vart for 

optimistisk. Marknaden var ikkje klar for dei nye teknologiske 

løysingane. I siste halvdel av 1970-talet vart dessutan utbyggjinga 

i Nordsjøen forsinka. I tillegg auka den utanlandske 

konkurransen. 

Utviklingsarbeidet vart likevel vidareført med studiar knytt 

til ulike typar undervassinstallasjonar. Dette i samarbeid med 

til dømes Statoil, Trosviggruppen, Akergruppen, Norwegian 

Contractors, og med Cameron. Såleis vart kunnskap skaffa og 

kompetansegrunnlag lagt.

Frå kontrollrommet på Ekofisk 2/4 T. Foto: Arnulf 

Husmo (1987). Eier: Norsk oljemuseum. 

Statfjord A — det første datastyrte 

oljefeltet 

Operatøren for Statfjord A-plattforma, 

Mobil, initierte i 1973 eit nybrottsarbeid 

med idéen om eit komplett styrings- og 

overvakingssystem for produksjon av 

olje og gass. Det skulle baserast på mikroprosessorteknologi. 

Siemens og 

Kongsberg Våpenfabrikk vart valde ut til 

å levera systemet, etter kvart kalla Supervisory 

Control and Data Aquisition 

(SCADA). Det skulle også nyttast til å 

samla inn data frå produksjonsprosessen 

på plattforma, og operatørane i 

kontrollrommet skulle vidaresenda desse 

via satellitt til Mobil sitt hovudkvarter på 

land. Slik starta eit tett samarbeid om 

prosessovervaking og -måling i ein 

tiårsperiode, og Statfjord A fekk levert 

verdas første mikro-/minimaskinbaserte 

automatiseringslegg til havs i 1979. 

Den neste generasjonen overvakingssystem 

fekk namnet Octopus, som 

reflekterte dei ulike innsamlingseiningane 

plassert rundt ikring på plattforma, og 

som rapporterte inn data til kontroll - 

rommet. 

Nord-Øst Frigg 

I 1979 tok oljeselskapet Elf Aquitaine 

kontakt med Oljedivisjonen. Det var 

aktuelt å byggja ut det mindre gassfeltet 

Nord-Øst Frigg med undervassløysing. 

Elf trong å etablera kontakt med norske 

leverandørar. Oljedivisjonen var einaste 

norske leverandør av tilbod på undervassystem 

og fekk sin første totalleveranse 

til feltutbyggjing. Mykje av 

arbeidet vart gjort av innleigde, og det 

meste av utstyret vart levert av andre. 

Oljedivisjonen monterte og testa utstyret, 

mykje gjekk feil og utstyr måtte skiftast 

ut, men oppdraget vart til slutt slept i 

hamn. Nord-Øst Frigg vart såleis det 

første feltet på norsk sokkel som vart 

bygd ut med undervasskomplettering 

med deltaking frå norsk industri. 

Deretter drog både Shell, Elf igjen, 

Statoil og Agip innover landet til 

Kongsberg, med oppdrag innan undervassteknologi 

og andre former for 

system- og produktkvalifisering. 

Samarbeid for kompetanseheving 

Shell hadde lengst og breiast erfaring 

med produksjonssystem under vatn., 

Etter harde forhandlingar om å få bruka 

opparbeidd kompetanse i seinare prosjekt, 

fekk Oljedivisjonen til slutt samarbeida 

med dei på Trollfeltet, 300 meter 

under vassoverflata. Dei fekk dessutan 

tilgang til utstyret og teknologien til Elf, 

på Skuld. Det var eit djupvasskonsept 

basert på løysingar utan bruk av dykkarar, 

og kontrollsystemet bygd på elektrohydraulisk 

styring av ventiltre og manifoldsystem 

var ein sentral del. Samarbeid 

med dei ypparste gav norsk industri nytt 

teknologisk innsyn og auka kompetanse. 

Svennestykket Gullfaks 

Statoil skulle byggja ut Gullfaks, den 

første store feltutbyggjingsoppgåva i regi 

av ein norsk operatør. Oljedivisjonen 

fekk kontrakt på heile leveransen av undervassinstallasjonar, 

verdt 300 millionar 

kroner. Cameron skulle vera underleverandør 

av ventiltre og brønnhovud. 

Dette vart kalla Oljedivisjonens svennestykke. 

Føretaket måtte laga eit system 

for prosjektkontroll og byggja opp 

naudsynte system for kvalitetssikring. I 

1986 leverte verksemda seks komplette 

satellittbrønnar til A-feltet. Det var den 

andre totalleveransen av produksjonsutstyr 

under vatn i Noreg. Oljedivisjonen 

hadde stått sentralt i begge. Som del av 

svennestykket utvikla dei løysingar som 

gjorde det mogleg for første gong å 

gjennomføra til og med installeringane 

utan dykkarar. 

Læretid 

Oljedivisjonen måtte også læra hensiktsmessig 

organisering for leveringar til 

havs. Dei fekk hjelp frå Statoil til å 

utvikla eit internkontrollsystem. Etter 

erfaringane med levering til Gullfaks, 

såg dei det naudsynt å omorganisera seg 

før det endå større oppdraget for Shell på 

Draugen. Det vart forma ein organisasjon 

med uavhengige produktgrupper med 

ansvar for kvart sitt system, kalla 

prosjektstyring. 

Målingssystem 

Oljedivisjonen utvikla også datasystem 

for nøyaktig måling av olje- og gassproduksjon. 

I 1987 vart det inngått avtale 

om levering av fiskale målesystem til 

Veslefrikk, der Aker var hovudkontraktør 

og Statoil var operatør. Målesystemgruppa 

vart kalla Kongsberg Metering, 

og leverte seinare til Snorre for Saga Petroleum, 

og til Sleipner for Statoil. Ved 

inngangen til 1990-talet vart det inngått 

ny kontrakt med Statoil, for bruk av målesystema 

ved anlegg etablert i samband 

med norsk gasseksport til det europeiske 

kontinentet. Denne leveringa representerte 

eit internasjonalt gjennombrot for 

målesystema frå Kongsberg. 

Økonomisk krise og ny start: frå 

Oljedivisjonen til Kongsberg Offshore 

Ved inngangen til 1980-talet hadde 

Kongsberg Våpenfabrikk vakse seg 

svært stor. Som følgje av etablering av 

31 



32 



Kontrollrom ved Oseberg feltsenter. Foto: 

Marit Hommedal, Scanpix. 

teknologisk og utviklingsmessig krevjande 

verksemder, vart gjelda høgare og 

investeringsbehovet voks. Konsernet 

konsoliderte aktiviteten og selde ut og la 

ned dei mest perifere verksemdene i eit 

forsøk på å få kontroll med økonomien. 

Satsinga på Oljedivisjonen heldt fram og 

hovudsatsingsområdet var undervassverksemda, 

men frisk kapital var føresetnad 

for vidare produktutvikling. Våpenfabrikken 

sonderte fleire moglege 

samarbeidspartnarar, og Oljedivisjonen 

gjekk inn i forhandlingar med potensielle 

medeigarar. I samband med dette vart 

Oljedivisjonen hausten 1986 skild ut som 

eit aksjeselskap som fekk namnet Kongsberg 

Offshore Systems A/S. 

Dagen etter kom sjokkmeldinga om at 

Kongsberg Våpenfabrikk – industrigiganten, 

det teknologiske lokomotivet, 

den trygge arbeidsplassen, hjørnesteinsbedrifta 

– var på randen av konkurs! Eit 

iherdig engasjement og ein stor arbeidsinnsats, 

ikkje minst frå fagforeiningshald, 

hindra at det vart konkurs. I staden 

vart det gjennomført ein styrt akkord, 

der dei sivile verksemdene vart selde ut. 

Planane om å selja Kongsberg Offshore 

Systems vart fullført. Siemens kjøpte 

opp verksemda til den tidlegare 

Oljedivisjonen i 1987, og endra namnet 

til Kongsberg Offshore A/S (KOS). 

Brot med Cameron 

Med kompetansehevinga fekk Oljedivisjonen/KOS 

høgare ambisjonar, og 

ønskte å kontrollera ventiltreteknologien 

i ein strategi for å bli så sjølvstendig som 

mogleg. Cameron ønskte på si side ikkje 

å gje frå seg produktrettane sine eller å 

utvida samarbeidet utanom norsk sokkel. 

Ulike mål og motiv for det mangeårige 

samarbeidet utløyste i 1986 eit brot 

mellom dei to aktørane. 

No vart det naudsynt å finna ein ny 

brønnhovud-, ventiltre- og ventilprodusent. 

Valet av ein ny leverandør fall på 

nord-amerikanske FMC Corporation, 

som hadde forsøkt å få innpass til Nordsjøen. 

Dei to aktørane hadde utfyllande 

erfaringsbakgrunn og produktspekter, 

og inngjekk ein intensjonsavtale våren 

1988 med endeleg avtale to år etter. 

Saman skulle dei levera komplette undervassystem. 

Eige kontrollsystem 

Då samarbeidet med to andre leverandørar 

av undervass kontrollsystem tok 

slutt, nytta KOS sjansen til å bli uavhengig 

og satsa på å utvikla eit eiget 

kontrollsystem for produksjon under 

vatn. I 1987 vart så eit nytt prosjekt 

etablert, kalla Subsea Control System. 

Eit nytt eigenutvikla kontrollsystem 

for bruk ned til 1000 meters djup, stod 

ferdig og vart testa i slutten av 1989. 

Dette kunne monterast på havbotn og 

skiftast ut ved hjelp av eit fjernstyrt ubemanna 

undervassfarty kalla ROV etter 

Remote Operated Vehicle. ROV kunne 

dessutan nyttast til plassering av 

brønnrammer, innkopling av stigerør og 

transportledningar, samt til operasjon av 

ventilar. 

Internasjonalt gjennombrot for 

undervassystem frå bedrifta i skogen 

Etter nokre år valde Siemens å konsentrera 

seg om kjerneverksemda si, og 

selde KOS til underleverandør og samarbeidspartnar 

FMC Corporation i 1993. 

Ved inngangen til 1990-talet hadde 

KOS fått ansvaret for undervassinstallasjonane 

på dei samtidige gigantprosjekta 

Statfjordsatellittane Nord og Øst samt 

Loke og Sleipner Øst, og til giganten 

Draugen på Haltenbanken utanfor Midt- 

Noreg. Desse prosjekta representerte ein 

ytterlegare milepæl for KOS, som fekk i 

oppdrag å utvikla og levera verdas to 

største undervassanlegg til då. 

Med FMC som eigar bretta den 

internasjonale marknaden seg heilt ut for 

KOS. Kort tid etter overtakinga fekk 

KOS eit verdsomfemnande ansvar som 

totalleverandør av undervassystem og 

målesystem. FMC KOS kom seg inn på 

den britiske sokkelen med leveringar av 

undervass kontrollsystem for Philips 

Petroleum på Joannefeltet. Det vart 

oppretta salskontor i Aberdeen, 

Singapore og Houston. 

1990-åra var prega av hardare konkurranse, 

krav frå styresmaktene og operatørselskapa 

om reduserte utbyggjingskostnader 

og tidlegare produksjonsstart, 

på stadig djupare vatn. Aktivitet på større 

djup med auka trykk sette endå høgare 

krav til dei teknologiske løysingane og 

utstyret. Bedrifta i skogen møtte utfordringane 

med å starta utvikling av ein ny 

generasjon teknologi og utstyr. 

Standardisering og skreddarsaum i eitt 

Nøkkelordet var standardisering, og utviklingsarbeidet 

resulterte i eit heilt nytt 

konsept. Genistreken Hinge-Over 

Subsea Template (HOST) var ei utfaldbar 

undervass botnramme med komplett 

utstyr. HOST vart første gong presentert 

i 1994. Idéen hadde oppstått hos KOS, 

som fekk med seg Statoil, Mobil, Shell 

og Elf til å spleisa på utviklings kostnadene. 

Ved installering av konvensjonelle 

undervassanlegg måtte det store 

kranfarty til. I samanslått tilstand kunne 

HOST fraktast til havs med ein 

forsyningsbåt, setjast ned gjennom ein 

«moonpool» på ein flytande borerigg 

(holet midt i riggen som alt arbeidet blir 

gjort gjennom), berre handtert med den 

vanlege krana på riggen. Vel plassert på 

havbotnen vart HOST folda ut.

Systemet vart bygd opp av standard 

«byggjeklossar» og kunne tilpassast 

særskilte løysingar på ulike olje- og 

gassfelt. Dette innebar kostnadseffek tivisering 

og ei teknologisk forenkling 

unikt kombinert med skreddarsaum. Det 

fleksible systemet vart i neste omgang 

utvikla for bruk på endå større vassdjup, 

ved inngangen til nytt millenium heilt 

ned til 1853 meter på Roncadorfeltet i 

Brasil. Ti år seinare var djupnerekorden 

2900 meter. 

Med HOST gjekk KOS i 1995 inn i ein 

femårs rammekontrakt med Statoil. Det 

var til då, igjen, verdas største kontrakt 

på undervassystem. Det første HOST-anlegget 

vart plassert på hundre meters djup 

på Yme Betafeltet i 1996. Statoil rosa 

HOST-teknologien, som hadde ført til 

halverte kostnader ved utbyggjinga av til 

dømes Gullfakssatellittane. FMC KOS 

fekk dermed vera med Statoil ut i verda, 

og vart med HOST-teknologien verdas 

leiande leverandør av dykkarlause produksjonsanlegg 

og totalløysingar for produksjon 

av olje og gass under vatn. 

Innovasjon er viktigast 

Det gjekk godt for KOS. Leiinga var 

likevel nøktern. Fordi om føretaket vann 

kontraktar, kjende dei pusten til konkurrentane 

i nakken. Suksessen vart feira, 

men samstundes vart det åtvara om at 

ingen skulle tru at dei hadde funne evig 

sanning: «Om tre-fire år er det vi gjer i 

dag, avleggs. Vi skal alltid bli betre. 

Innsats frå alle og einkvar vil halda 

konkurrentane bak.» 

Ein relativt flat organisasjonsstruktur 

med korte kommunikasjonsliner skulle 

tilretteleggja for å stimulera innovasjonskulturen. 

Idéane skulle ikkje bli 

borte undervegs. Det vart tilrettelagt for 

kreativt arbeid og dei mest innovative 

vart høgast lønna. Nye målsetnader om 

effektivisering, utvikling av ny teknologi 

og etablering av nye prosjekt representerte 

både tradisjonen og framtida til organisasjonen. 

Nye utfordringar dukka 

opp og vart gripne. 

Smart teknologi / Smarte brønnar og 

Smartfelt 

Undervassproduksjon var rimelegare å 

byggja ut enn «tørre» produksjons - 

brønnar. På den andre sida var utvinningsgraden 

frå produksjons - 

brøn nar under vatn mykje lågare enn frå 

plattformbrønnar. Frå rigg utgjorde utvinningsgraden 

av eit reservoar mellom 

femti og seksti prosent, ved produksjon 

under vatn berre tretti prosent. Av 

praktiske og økonomiske årsaker var det 

vanskelegare å gå inn og fininnstilla 

under vassbrønnar for optimal pro duksjon. 

For å finna betre produksjonsteknologiar 

på havbotnen og smartare 

måtar å få opp mest mogleg olje og gass 

på, satsa difor Kongsberg Offshore i 

slutten av 1990-åra på utviklingsprosjektet 

Smartfelt. Smarte brønnar med sensorar 

og styrbare ventilar skulle auka utvinningsgraden 

også blant dei rimelegare 

undervassystema. Jakta på auka lønsemd 

er stadig drivande for forsking og 

utvikling av ny teknologi. 

Korleis kunne bedrifta i skogen 

lukkast til havs? 

Kongsbergs industrielle grunnlag, 

Våpen fabrikkens visjonære og drivande 

leiing, samarbeid eksternt og internt, 

utviklingskultur og rom for kreativitet, 

samt ein raus og tolmodig eigar i form av 

den moderne norske staten – industrivenleg 

og sugen på vekst, skapte eit stort 

handlingsrom for nye verksemder som 

Oljedivisjonen. Lokaliseringa i skogen 

eller ved kysten hadde ikkje noko å seia 

for om dei skulle lukkast til havs. 

Sjølvbiletet som teknologisk lokomotiv 

synte stor tru på eiga verksemd. 

Over høgre: Eit ventiltre, også kalla juletre 

— på Statfjord A. Foto: Leif Berge, Statoil 

(1992). Venstre: Arbeidsteikning. Kilde: www. 

freepatentsonline.com/7063157-0-large.jpg. 

Kongsberg Våpenfabrikk såg seg sjølv 

som eit verkty for å byggja landet og 

medverka til høgteknologisk utvikling 

innan norsk industri. Sjølvtillit er godt 

grunnlag for samarbeid med potensielle 

konkurrentar, og saman prøvde dei å 

hevda seg mot den internasjonale og 

amerikanskstyrte olje- og gass verk - 

semda. 

Området for undervassystem var relativt 

nytt og kompetansen på verdsbasis 

var marginal. Gjennom samarbeid med 

andre industribedrifter, fleire oljeselskap 

og tett samarbeid med Statoil vart Oljedivisjonen/KOS 

i stand til å satsa på og 

byggja seg opp som leverandør av undervass 

produksjonssystem. Den innlandsbaserte 

kunnskapsverksemda lukkast til 

havs ved å trekka vekslar på Våpenfabrikken 

sin høgteknologiske kompetanse 

samt visjonære industrikultur med mot 

og vilje til langsiktig satsing og in novasjon. 

Unn Kristin Daling er cand.philol. og 

medforfattar av boka Offshore Kongsberg. 

Historien om Kongsberg Offshores 

første 25 år. Familievennen Forlag AS/ 

Kongsberg Offshore A/S, 1999. 

33 



34 



Skysstasjonene i Målselv 

— 1865: fem døgn, 2012: åtte timer 

av Iris Hallen og Oddlaug Lakseide 

Målselv Historielag valgte å markere Kulturminnedagen 

2012 med tilbud om 

guidet busstur. Tema: Skysstasjonenes 

historie i Målselv. Guide var Terje Nilssen 

fra Bardu Historielag som sammen med 

Inger Heimdal har samlet lokalhistorie 

om skysstasjonene. Materialet er sammenfattet, 

illustrert og tilgjengelig i boken 

«Med hesteskyss langs veien. Om veier og 

skysstasjoner i deler av Midt-Troms». 

25 påmeldte starta turen fra Olsborg. 

De første milene langs Målselva til fjorden 

var forflytning. For å sette fokus deklamerte 

Lars Nymo diktet «Målsnesveien» 

skrevet av Målselvs egen skald 

Arne Lyngås. Elsa Nymo viste fram fælasbomme 

fra gården Nymo på Rundhaug. 

Sitat, siste strofe av diktet: 

”Lange va fælasveian, 

for`n bessfar og`n oldefar, 

i tufsføre, frost og styggvær 

slet tongt både hest og kar. 

Med respekt og beundring 

må e tenke på dem, 

som kjørte Målsnesveien 

og frakta livberging hem.” 

Første stopp var gammelskolen på Eidet 

hvor Herman Lorentzen knyttet bilder og 

gjenstander til lokal gårds- og nær ings- 

historie. 

Egen lov 

Hovedguiden Terje Nilssen var kunnskapsrik 

og flink til å formidle. Han innledet 

sitt foredrag med å tegne et bilde av 

forholdene i Målselv på den tida loven 

om skyssvesenet kom, i 1816. Loven kom 

egentlig litt for tidlig for dette området. 

Det var ikke noe som var organisert. 

Innvandringa til Målselv- og Bardudalen 

starta ikke før i 1788, og Målselv ble 

egen kommune i 1849. Om man skulle ta 

opp noe, måtte man til Lenvik. Folk som 

hadde fått rydningsseddel var opptatt av 

å bryte jord og bygge opp gårdene. Samtidig 

var de leilendinger på Kongens jord 

og måtte påta seg lovpålagt arbeid med 

skysstasjoner. 

Strenge krav 

For det var mange forpliktelser med en 

skysstasjon og dårlig med betaling. Først 

måtte man henvende seg til amtsmannen 

og få tillatelse. For å få det, måtte 

søkeren ha minst to hester med pålitelige 

kjørekarer og anstendig og godt seletøy. 

Han måtte ha vognredskap til sommerbruk 

og sleder til vinterbruk, og 

være klar til å kjøre innen en halvtime 

etter bestilling. 

Skysstasjonsdriverne var også forpliktet 

til å ha hus og servering til de reisende. 

De måtte skrive seg inn i protokoller 

der de også kunne skrive om 

hvordan oppholdet hadde vært. Disse ble 

kontrollert av politiet én gang pr år. I tillegg 

til to egne hester, måtte de også 

sørge for samarbeid med en nabo som 

kunne stille med samme antall hester. 

Lov om skyssvesenet tok til og med hensyn 

til hestene. Om hestene skulle kjøre 

lenger enn ti kilometer, hadde de krav på 

en halv times hvilepause. Nesten som 

hviletidsbestemmelsene i dag, fortalte 

Nilssen. 

For folk flest 

Skysstasjonene ble bygd for at folk flest 

skulle kunne reise fra sted til sted. De 

hadde ikke noe med øvrige skyssordninger 

for lege, prest, lensmann og post å 

gjøre. De var heller ikke laget som et 

tilbud til dem som fraktet varer. 

I 1836 bestemte amtmannen at det 

skulle bygges vei fra Målsnes og oppover 

dalen. Denne skulle føres over elva ved 

Fredriksberg, knyttes sammen med vei 

opp Bardudalen og ned Salangsdalen.

Forrige side: Følget samlet utenfor våningshuset ved skysstasjonen på Gullhav. Fra venstre 

ser vi Gudmund Fossland, Trond-Harald Eriksen, Tor Lyngås, Terje Nilssen, Hilmar Tangen, Tor 

Hågbo (bak), Oddlaug Lakseide, Randi Larsen (bak), Johan Olsborg, Tone Grande Nilsen (bak), 

Elsa Nymo, Marit Fossland, Karl Hasvold (bak), Bodil Olsborg, Lars Nymo, Elsa Sæterlid, Erling 

Åsmo, Øystein Rismo, Gerd Nordgård (bak), Hugo Nordgård og Svein-Kåre Eriksen. 

Over til venstre: Nanne Aspenes og kaffebordet på Øverby. Over til høyre: Elsa Nymo med 

fælasbomme fra Nymo. Alle foto: Odd-Inge Larsen. 

Denne hovedveien skulle bekles med 

skysstasjoner. I starten var det store problemer 

med å få noen til å påta seg dette 

ansvaret. Det kom derfor en mellomting: 

Skysskaffer. Den første het Ole Stai Nilsen 

og var bosatt på Gullhav. Han hadde 

plikt til å skaffe skyss, men måtte gå 

veien om naboene for å høre om noen 

hadde anledning. 

Møteplasser 

På skysstasjonene, som også tilbød mat 

og husrom, møttes reisende og fast - 

I historielagene flyter arbeidsoppgavene lett 

over i hverandre. Ivar Aars har siden 1980 

også vært leder for Valdres Bygdeboknemnd. 

boende. De offentlige skysstasjonene var 

i drift til utpå 1920-tallet, da de ble innhentet 

av den økende biltrafikken. 

Målselv Historielag hadde bestilt 

lunsj hos ungdomslaget på Luneborg. 

Bøndene i nedre del av Målselv dyrker 

store areal med poteter og grønnsaker. 

Lapskaus, mjødurtsaft, trollkrem med 

rips og sveler ble servert av et stolt vertskap 

som også delte lagets historie med 

dagens reisende. Ikke nok med det, her 

kunne fælasbomme og lommer fylles 

med lokalt produsert Målselvnepe. 

38 år som årboksredaktør 

Ettermiddagskaffen ble inntatt på 

Øverbytunet, dalens innerste skysstasjon. 

Her stilte stedets husflidslag med 

tradisjonsbakst og historie knyttet til 

bruk og drift av tunet. De bød på det 

beste i norsk matkultur, og da vertinne 

Nanne Aspenes ønsket velkommen til 

kaffe ble det andektig stemning. Serveringen 

bestod av lefser, jønnbrød, krumkaker, 

Larsbakkels, sitronkake, kringle, 

formkake med kanel og sukker, trollkrem 

med blåbær og multekrem! 

En tur med hest fra øverst i dalen 

fram og tilbake til Målsnes i skysstasjonens 

tid tok fem døgn. Denne gangen 

brukte vi åtte timer… 

Tekst: Iris Hallen, Nye Troms og 

Oddlaug Lakseide, leder i Målselv 

Historielag 

Årbok for Valdres er nyss kommet med sin 89. årgang. Det er 

Valdres Historielag som gir ut denne årboka. Det har historielaget, 

med noen små opphold, gjort helt siden 1916. Fra 

1975 har Ivar Aars sittet som redaktør for denne årboka. 

Han kom for øvrig inn i skriftstyret så tidlig som i 1968. 

Skal tro om det er andre nålevende årboksredaktører som 

har like lang fartstid? 

Årboka startet i 1916 som et hefte med navnet ”Tidsskrift 

for Valdres Historielag”, men har altså senere skiftet 

navn og vokst i sidetall. I 2011 var boka på hele 288 sider. 

Tekst og foto: Harald Hvattum. 

Hvis det er noen som har sittet lenger i redaktørstolen, vil 

redaksjonen gjerne ha tips om dette! 

35 



36 



Byneset historielag — to uker i midtvesten 

av Torger Onsøyen 

Ut ifra planene om boka «Husmannsvesenet 

på Byneset og utvandringa til 

Amerika» ønska Byneset historielag å 

gjennomføre en tur i Midtvesten. Hensikten 

var å oppsøke steder der folk fra 

Byneset bosatte seg, søke etterkommere 

og prøve å få et innblikk i hva som møtte 

de som utvandra da de kom til landet. 

Historielaget pekte så ut Arne Håbjørg, 

leder av bokprosjektet, og Torger 

Onsøyen, leder av Byneset historielag, 

til å forhandle og planlegge turen. 

Etter flere tilbud om turopplegg valgte vi 

turoperatør Overseas Travel. Firmaet er 

etablert på Byneset med Frode Hove som 

største eier og daglig leder. Hans firma 

utarbeidet et opplegg i samarbeid med 

historielaget. Lite ante nok vi som fikk 

idèen til denne turen at den skulle bli en 

slik suksess. 

Mye kan vi takke Arne Håbjørg for. 

Han hadde lagt ned et stort arbeid med å 

knytte kontakter på det meste av reiseruta 

vår. Når vi kom til en ny plass, var 

det alltid mange som møtte oss. Besøket 

var på forhånd annonsert i lokalaviser, og 

utdelte flygeblad fortalte at vi var underveis. 

Flere steder ble det arrangert både 

lunsj og middager for oss, og mange av 

de som møtte oss, var av Bynes-slekt, 

eller trodde de var det! 

Reisen starter 

Mandag 19. september klokka halv ni 

stod bussen vår og venta utenfor Quality 

Inn Bloomington, Minneapolis. Der 

hadde vi tilbrakt første natta, og 51 turdeltakere 

var klare for nye opplevelser. 

Det var to personer vi skulle sette stor 

pris på de neste to ukene. Vår guide Inger 

Torill Kirkeby var på plass foran i bussen 

sammen med sjåføren. Inger Torill viste 

seg å være en ener blant guider. Alltid i 

godt humør. Mista vi henne av syne, 

kunne vi bare gå etter latteren! Gary 

Buegle fra Wisconsin var en ypperlig 

sjåfør. Alltid blid, hyggelig og hjelpsom 

til de som måtte ha behov for en håndsrekning. 

Gary arbeidet som musikklærer 

ved en videregående skole før han 

begynte å kjøre buss. Han var veldig imponert 

over korsangen til bynesingene. 

Minneapolis og St. Paul 

Turen startet med rundtur i tvillingbyene 

Minneapolis og St. Paul, som er hovedstad 

i Minnesota. Vi så Leiv-Eriksonmonumentet 

og stedet hvor elvene Mississippi 

og Minnesota møtes. Fra toppen 

av det Nye Teatret hadde vi utsikt over 

Mississippi, med bruer, sluser og mange 

møller og kornsiloer. Fossene som før 

drev sagbruk og møller, var årsaken til at 

byene ble lagt til dette området. 

Vår guide for dagen arbeidet i den 

norske Mindekirken som altmuligmann, 

og besøket vårt der skulle ikke bli det 

siste kirkebesøket vårt på turen. Vi fikk

Forrige side, venstre: Med sine små fosser ga elva Missisippi grunnlag 

for kornmøllene og sagbrukene som ble anlagt der elva renner 

gjennom Minneapolis og St. Paul i Minnesota. Forrige side, høyre: 

St. Olaf College i Northfield, Minnesota. Høyre: Turkomiteen: Torger 

Onsøyen og Arne Håbjørg i Rapid City. De står ved statuen av tidligere 

president George Washington. Alle foto: Privat. 

inntrykk av at etterkommerne av nordmenn var ivrige i sine 

menigheter, de fleste lutherske. Medlemmene hadde ansvar for 

all drift og vedlikehold, helt uten tilskudd fra staten. 

Etter byguidingen gikk turen til den svenske byen Lindstrom 

som er beskrevet i VilhelmMobergs bøker. Det mest iøynefallende 

der var byens vanntårn som var formet som ei tekanne 

med dekor. 

St. Olavs College 

Etter at vi hadde overnatta to netter i Minneapolis gikk turen til 

Sioux Falls. Før vi forlot Minnesota, besøkte vi St. Olav College 

i Northfield. Det ble grunnlagt i 1874 av en gruppe norske immigranter, 

og var flott plassert på en høyde i det ellers nesten 

flate landskapet. Det prektige området bar preg av både historie 

og fornyelse. En kleberstein fra Nidarosdomen var murt inn i 

veggen på kapellet. I kjelleren på hovedbygget var det et imponerende 

kartotek over norske immigranter, og mange av oss 

fant slektninger der. 

Vi ble mottatt like kongelig på St. Olav College som kong 

Harald og dronning Sonja, som kom dit noen uker etter oss. 

Tidligere rektor, avdøde Sidney Rand som var amerikansk ambassadør 

i Norge en tid, og hans frue Lois Rand, har satt sterke 

spor etter seg ved universitetet. Lois Rands bestefar, Anders 

Brendsel, kom fra Byneset. Lois tok i mot oss på St. Olav College. 

Vi avsluttet besøket med lunsj i ”The Kings Room,”. Det 

var konkurranse om å ha beste kantine på universitetene. Vi 

spiste der de nå hadde førsteplassen! 

Sioux Falls 

Vi hadde fire timers kjøring over prærien til Sioux Falls. Navnet 

ga assosiasjoner til barndommens indianerbøker om Hjortefot 

av E.S. Ellis. Men ingen indianere var å se, bare antiloper og 

beitende husdyr. 

Etter en hurtig middag gikk turen til Sons of Norway, Gjøa 

lodge i Nordic Hall i Sioux Falls. Der venta mange med aner fra 

Byneset. Noen av de oppmøtte hadde besøkt Byneset. De hadde 

med album og bilder, så vi gjenkjente både folk og landskap. 

Ikke alle spørsmål ble besvart, men vi møtte en hjertelighet 

som skulle vare hele turen. Det ble mye prat med slekt og nye 

venner. Det var få som kunne norsk da dette dreide seg om 3. og 

4. generasjons innvandrere. 

Vi hadde for anledningen danna et blandakor med 18 sangere 

og med Olve Røstum som dirigent. ”Amerikakoret” hadde 

sin første opptreden denne kvelden hos Sons of Norway. Det 

gjorde inntrykk på dem da vi sang ”Nidelven,” men også inntrykk 

på oss når amerikanerne holdt handa over hjertet mens vi 

sang ”Ja vi elsker.” 

Baltic og Volga 

Dagen etter, vi var kommet til onsdag 21.september, kjørte vi 

først nordover til Baltic og Volga. Vi var nå i Sør Dakota, og vi 

besøkte farmen til Anders Brendsel som hadde utvandra fra 

Byneset. Sønnen Lars var litt av en ”Petter Smart” og hadde 

drevet allsidig, men i dag var det bare mais som ble dyrka på 

farmen. På kirkegården i nærheten ved West Nidaros Lutheran 

Church var mange norske utvandrere gravlagt. 

Forrige side, venstre: Corn Palace i Mitchell. Forrige side, høyre: En 

del av det enorme fjøset som rommet 1500 melkekyr. Gården ligger 

i Baltic og eier av gårdsanlegget er Lynn Boadwin. Under, venstre: 

Melketankbil. Høyre: Den enormt store skurtreskeren på farmen til J. 

P. Garret i Colton, Sør-Dakota. Alle foto: Privat. 

37 



38 



Torsdagen ble den store landbruksdagen. 

Dagen starta imidlertid med et 

besøk i skrivestua til forfatteren Ole Rølvaag, 

Norges svar på Vilhelm Moberg, 

og deretter dro vi til Center for Western 

Studies ved Augustana College. 

Creg Dybedal, som var bosatt i området, 

hadde lagt opp et imponerende program. 

Hans oldemor, Karen, kom fra 

Brågjerdet på Byneset. 

Landbruk «over there» 

Først dro vi til en stor mjølkefarm med 

over 1500 kyr av rasen Holstein, pluss 

kalver og ungdyr. Kyrne gikk i store 

lausdriftsfjøs hvor liggeplassen var oppbygde 

sandbanker. Sanden ble renset og 

brukt på nytt. Gjødsla ble pumpet ut på 

jordene fra store basseng og spredd fra 

flyttbare slanger som ble trukket av en 

kjempetraktor. 

Fôret var fullfôr, en blanding av silo, 

mais, soya og mineraltilskudd. Mjølkinga 

foregikk kontinuerlig 23 timer i døgnet 

fra ei mjølkegrav. En time var avsatt 

til vask av grava og renhold av utstyr. 

Mjølkestallen hadde plass for 46 kyr i 

hver pulje. Det var seks meksikanere som 

vasket jur og satte på spenekopper. Når 

en pulje var ferdigmjølka, kom en ny 

pulje på 46 kyr. Alle kyrne ble mjølka tre 

ganger i døgnet. Hver ku mjølka oppimot 

12 000 kg mjølk i året, og farmen produserte 

ca. 55 000 kg i døgnet. Mjølka ble 

levert til et ostemeieri. 

Videre gikk turen til en svinefarm 

hvor både eier og farm het Sundal. Sundal 

eide ikke grisene, men leaset dem av 

oppdretteren. 6 000 gris, fordelt på to 

innsett og slaktet, var atskillig større enn 

vår ”stjernegris,” opp mot 120 kg. 

Til slutt kom vi til en farm med kombinert 

drift: Slaktedyr, storfe av rasen 

Aberdeen Angus. De kalte dem Black 

Angus. I ammekuproduksjon var det utelukkende 

denne rasen vi så. 

Dessuten hadde farmen stor kornproduksjon 

av mais, hvete og soya. En ny 

skurtresker med to skjærebord, 18 fot for 

mais og 42 fot for de andre kornsortene. 

Farmen hadde store kornsiloer og produserte 

drivstoff av det meste av maisen 

heime på farmen. 

Dagens avslutning var et godt måltid 

mat i en stor hall som ble brukt til lagring 

av såkorn. Kvinnene på farmene i området 

hadde med seg mat som de satte på et 

stort bord. Alle gikk og forsynte seg. Her 

møtte alle opp, både unge og gamle. En 

sjelden fin anledning til å møte landsens 

folk i Amerika. Slektskapsrelasjoner ble 

klarlagt, og bånd knyttet mellom Amerika 

og Norge. Her sang også koret vårt, 

og vi fordelte DVDer, T-skjorter og kalendre 

fra ”Gamlelandet.” 

Rapid City 

Etter tre overnattinger i Sioux Falls ble 

fredag 23. september en rolig dag over 

prærien, på vei til Rapid City. Mil etter 

mil med farmer og rancher. Ranch er en 

farm med storfe, kveg. Vi tok en stopp ved 

Corn Palace i Mitchell, et stort byggverk 

dekt i sin helhet utvendig med maiskolber 

i forskjellige farger. Her ble det kjøpt suvenirer, 

kanskje mest cowboy hatter. 

Turdeltagerne foran statuen av Big Ole. Privat 

foto. 

I Rapid City bodde vi på det ærverdige 

hotellet Alex Johnson, som ble bygd i 

1928. På hotellet ble vi underholdt med 

dans av to lokale indianere som var brødre. 

Det var vel det nærmeste vi kom indianere 

og deres kultur på turen. På gatehjørnene 

i byen var det statuer av 

amerikanske presidenter, og noen dro vi 

kjensel på. 

Dagen etter startet vi med å kjøre til 

en kopi av Borgund stavkirke. Senere på 

turen så vi også en kopi av Gol stavkirke 

i den skandinaviske minneparken i 

Minot, Nord Dakota. Der var det også et 

monument av Sondre Nordheim. Begge 

kirkene var rekonstruert til minste detalj 

og lå i flotte omgivelser. 

Mt. Rushmore 

Videre gikk turen opp i ”The Black Hills 

of Dakota”, som Doris Day sang om på 

1950tallet. Mt. Rushmore med de 18 

meter høye skulpturene av presidentene 

som er hugget ut i fjellet, samt et senter 

som er bygd opp om USA sin historie, ble 

en stor opplevelse. Ikke langt derfra 

hogges Crazy Horse Memorial. Det skal 

bli en kjempeskulptur av indianerhøvdingen 

til hest i 180 meters lengde. Ferdig 

uthugget vil skulpturen være verdens 

største monument. Der er det også bygd 

opp et stort senter som forteller om indianernes 

kultur og historie. 

Vi tok en kort stopp i gullgraverbyen 

Lead og overnatting i cowboybyen Dead-

wood, kjent fra mange cowboyfilmer. 

Mange av oss var på Bar no. 10 hvor Wild 

Bill Hickok ble skutt. I Deadwood så vi 

grava hans og grava til Calamity Jane, en 

kvinnelig westernlegende. 

Etter at vi hadde vært flere dager i Sør 

Dakota, gikk turen nordvestover til Montana. 

Vi var så vidt innom staten Wyoming, 

og første stopp var ved Belle Forche. 

Etter at Alaska ble innlemma som 

egen stat i USA, ble Belle Forche det geografiske 

midtpunkt i Nord-Amerika. Videre 

kjørte vi gjennom Northern Cheyenne 

indianerreservat og fikk et inntrykk 

av hvordan indianerne der levde. 

Ved ”Little Bighorn” fikk vi høre om 

hvordan general Custer ble overlistet av 

indianerne i 1876 og falt der med alle sine 

menn. Tida i bussen ble aldri lang. Inger 

Torill hadde sanghefter, og hun fortalte 

om det vi så og knyttet det opp mot historier 

i nåtid og fortid. Dessuten manglet 

det ikke på vitsefortellere i bussen! 

Big Timber 

Så kjørte vi videre vestover fra Billings, 

til Big Timber. Navnet er et kjent sted fra 

Bynesbøkenes slektshistorie. Der står det 

ofte: “Utvandra til Big Timber, Montana”, 

og på kirkegården der fant de fleste av 

oss kjente navn. 

Mange medlemmer fra Sons of 

Norway hadde møtt opp, og vi traff en 84 

år gammel rancher med slekt fra Sauda i 

Ryfylke. Han fortalte at det i sin tid 

arbeidet folk fra Ryfylke for bynesinger 

og andre trøndere oppe i Lennep og 

Martinsdale. De kom tilbake og sa at 

engelsk slett ikke var så vanskelig å 

forstå. De trodde at trøndersk var engelsk! 

Neste dag, tirsdag 27., var det tur 

rundt Crazy Mountain. Nå fikk vi 

virkelig se områder hvor mange fra 

Byneset slo seg ned eller arbeidet første 

tiden i Amerika. Det var enorme arealer 

med beitegras. Fra Livingston kjørte vi 

nordover til Ringling hvor min morfar 

arbeidet på jernbanen mellom Ringling 

og Dorsey i 1907. Han var fra 

Kristiansand, og vi velger å tro at han ble 

drept i duell ved Butte, 5 mil lenger vest 

i 1909. Jernbanen var nedlagt, og den 

lille byen Ringling var utdødd. 

Ved den lille kirken i Lennep ble vi 

møtt av Richard Berg, en etterkommer 

fra Berg Torgerstu, og stor rancher i 

Lennep. Han var sjøl heller ingen liten 

kar. Her var også Norman Voldseth på 94 

år, tidligere eier av Grande Ranch, hvor 

så mange bynesinger fikk sitt første 

arbeid i Amerika. Richard Berg hadde 

400 kveg, og på Grande Ranch hadde de 

1000. Kalvene ble solgt seinhaustes til 

farmer i stater lenger sør. Der ble de 

videre fôret opp på silo og mais til en 

slaktevekt på 350400 kilo. 

I Martinsdale hadde Carrol Berg, 

Richards kone, og mange medhjelpere 

ordna lunsj til oss. Vi fikk bøker fra 

Meagher County som var navnet på 

”kommunen”, og vi delte ut DVDer og 

T-skjorter. 

Det er lett å forstå at bynesingene 

trivdes rundt Crazy Mountain. Høyeste 

topp er 3418 meter, og naturen er mye lik 

Trøndelag. Det var med vemod vi tok 

farvel med våre nye venner her. 

Bismarck 

Neste dag ble en avslappende dag i 

bussen fra Livingston i Montana til Bismarck 

i Nord Dakota. Vi så mye fin natur 

langs Yellowstone River, og i sør så vi 

fjella i den kjente nasjonalparken Yellowstone. 

Etter Badlands, som navnet 

sier ikke er brukelig til noe, kom vi over 

på store sletter med frodig åkerland i 

Nord Dakota. Innhøstinga av hvete og 

soya gikk for fullt. Det var litt tidlig for 

maisen, mens havre og bygg var tresket. 

Oljepumper var å se overalt! 

Norsk Høstfest i Minot 

Dagen etter, torsdag 29. september, var et 

høydepunkt for mange av turdeltakerne: 

Norsk Høstfest i Minot. Det er et årlig 

arrangement som går over flere dager, og 

hvor sangeren Bjørlo Håland er fast 

innslag to ganger daglig i Oslo Hall. 

Amerikakoret vårt hadde opptreden i 

Trondheim Hall. Der fant vi at det passa 

best! Her fikk vi kjøpe alt fra rosemalte 

tregjenstander til lutefisk og rømmegraut. 

Det er mange norskamerikanere, 

især av den eldre generasjon, som ser 

fram til Høstfesten. Der møter de mange 

venner de kanskje bare ser denne ene 

gangen i året. De andre skandinaviske 

landene har også egne avdelinger her. 

Etter overnatting i Jamestown kjørte 

vi til Buffalomuseet. Vi så også noen bøfler, 

om enn på dryg avstand. Her var det 

bygd opp en westernby med suvenirsalg. 

Videre gikk turen til Fargo og lunsj hos 

Sons of Norway i Kringen Lodge. Det er 

en av de mest aktive Sons of Norway- 

Den norske konsul i Sioux Falls, Howard 

Paulson, var oss til stor hjelp under planlegging 

og gjennomføring i Sør-Dakota. Hans 

bestemor kommer fra plassen Rekstret under 

gården Berg. Her sammen med Arne Håbjørg 

foran Vestre Nidaros kirke i Baltic. Privat foto. 

avdelingene i hele Amerika. Der møtte vi 

som vanlig mange av medlemmene, og 

blant dem var en orkdaling som hadde 

reist over så seint som i 1953. Hele gruppen 

vår ble foreviget ved Big Ole, en 

kjempestatue i Alexandria. Så var det å 

ta fatt på siste etappe tilbake til Minneapolis. 

Neste dag ble det en runde på 

USAs største kjøpesenter, Mall of Amerika, 

før vi gikk om bord i flyet som skulle 

føre oss tilbake til Norge. 

Vi som var med på turen, har minner 

for livet. Vi hadde gått i ”utvandrernes 

fotspor,” og vi er imponert over de som 

utvandra fra Byneset, de første for 150 år 

siden. Over 1500 personer reiste fra 

bygda vår og starta bokstavelig talt på 

bar bakke i Amerika. Bare det å gjennomføre 

reisa står det respekt av! 

Alt hadde klaffet til minste detalj på 

turen vår. Dette på grunn av godt forarbeid 

og en guide og en sjåfør som alltid 

var i strålende humør og gjorde det beste 

for oss. 

Vårt råd til Frode Hove i Overseas 

Travel er: Ikke prøv denne turen igjen, 

den lar seg ikke kopiere! 

Torger Onsøyen er leder av Byneset 

historielag. 

39 



40 



Knut Sprauten — med en fot i begge leire 

Intervjuet av audhild Brødreskift 

Lokalhistorisk magasin utgis i samarbeid 

mellom Landslaget for lokalhistorie 

(LLH) og Norsk lokalhistorisk institutt 

(NLI). Lederen for NLI er også styremedlem 

i LLH, og slik sett har Knut 

Sprauten en fot i begge leire. Her skal vi 

bli bedre kjent med en namdaling som 

nå har knytta nære bånd til både Oslo 

og Setesdalen. 

Oppvekst og hjemsted 

– Jeg hadde mine første, spede barneår 

på heimgården til far i Sprova i Beitstaden 

ikke langt fra Steinkjer. Da jeg var 

seks år, flytta vi til Namsos, hvor far 

forpaktet en gård i fire år, før vi kjøpte et 

småbruk ikke langt unna. – Vi var fire 

søsken og en ganske stor familie. Far tok 

jobb ved siden av småbruket, men endte 

med å reise til Svalbard for å jobbe i 

gruvene der. Jeg var 11 år første gang far 

dro ut, og husket far som en stor mann. 

Da han kom hjem etter to år, var han 

plutselig blitt så liten, men det var jo 

fordi jeg hadde vokst forbi ham… Da jeg 

skulle konfirmeres, kunne ikke far 

komme, det skulle alvorlige grunner til 

for å få reise hjem midt i kontraktsperioden. 

Men så skjedde det at far ble skada i 

ei rasulykke inne i gruva. En svær stein 

løsna og traff ham som en pendel i ansiktet 

slik at han brakk kjeven og fikk knusningsskader. 

Han ble flydd til syke - 

huset i Tromsø, hvor de klarte å reparere 

skadene. Slik gikk det til at far kom seg 

til fastlandet allikevel, og at han kunne 

delta i konfirmasjonen. Det var stor stas! 

Senere reiste han ut ett år i gangen. 

Etter hvert som han ble erfaren i gruvene 

og visste at han lett fikk jobb igjen, 

kunne han si opp imellom hver arbeidsperiode 

og ta et par måneders ferie før 

han søkte på ny arbeidsperiode. Far var 

flink til å skrive brev til oss, men allikevel 

måtte man hver gang han kom hjem, 

bli litt kjent på nytt. Vi levde på mange 

måter som en slags sjømannsfamilie. Så 

hadde da også gruvearbeiderne på Svalbard 

sjømannsskatt – 4 % – den første 

tida. Far fant seg godt til rette på Svalbard, 

selv om det var enkle forhold. Det 

var bare funksjonærene som kunne ta 

med seg familie dit, og det kunne nok bli 

lange dager for arbeiderne som hadde 

sine på fastlandet. Men han leste mye, og 

var som sagt en flittig brevskriver. 

Jeg reiste opp dit selv for et par år 

siden. Nå har man moderne hotell i 

Longyearbyen, men Spitsbergen gjestgiveri 

har også tatt i bruk noen av de gamle 

arbeiderboligene. Her kan man bo slik 

arbeiderne gjorde – med enkel standard 

– og man kan gå i den gamle messa og 

spise. På veggene henger det bilder av de 

tidligere gruvearbeiderne, og det var rart 

å komme opp dit og se bilder av far og 

hans kolleger. 

Mor og vi ungene arbeidet på gården 

mens far var borte. Hun var selv fra gård, 

og visste hva som måtte gjøres. Hun tok 

seg også jobb som serveringsdame på 

Grand Hotell i Namsos. Etter hvert som 

vi ungene ble voksne, utdannet hun seg 

som fotterapeut. Hun var et arbeidsjern – 

Navnet Sprauten er 

avledet av Sprova. 

På gården med dette 

navnet vokste Knuts 

farfar Karl opp. Det 

er han som holder 

hesten på bildet 

som viser Sprova og 

folkene der i 1905. 

Kilde: Beitstadboka. 

Gårdshistoria, b1. Av 

Henrik Bartnes. 

jeg husker jeg kunne våkne midt på natta, 

og der satt mor og sydde klær til oss. 

Utdanning 

Det var aldri noe spørsmål om vi skulle 

ta utdanning eller ikke. Utdanning var 

viktig, og selv om mor og far ikke hadde 

akademisk bakgrunn, var det naturlig at 

vi skulle skaffe oss videre skolegang. 

Kanskje hadde det også noe å gjøre med 

at farfar var lærer. Det at man kom fra 

gård og tok boklig utdanning, var ikke 

helt ukjent. Jeg ble nok mye prega av 

farfar. Hjemme hos farmor og farfar var 

det mye bøker! Alt fra 1001 natt til filosofi 

og historiebøker. Farmor ordna mat 

– hun var en stillferdig kvinne – snill, 

vennlig og interessert. Det var ferie å få 

være der. Navnet Sprauten er en avledning 

av Sprova, via fordanskingen Sprouden. 

Da jeg senere flytta til Oslo for å 

studere, var det ikke så enkelt å hete 

Sprauten. Navnet måtte ofte staves. Det 

hendte – for eksempel når jeg skulle bestille 

kinobilletter og slikt – at jeg rett og 

slett kalte meg Knut Pedersen – så slapp 

jeg i alle fall det problemet… 

Hvorfor historiker? 

Mor ville nok helst at jeg skulle velge et 

«ordentlig» yrke, som lege eller prest. 

Men jeg hadde en onkel av far – Helge 

Sprauten – som var rektor på gymnaset 

på Kongsberg. Jeg tenkte vel i utgangspunktet 

at jeg skulle bli lektor som han, 

og jobbe i skolen. Mer eller mindre tilfeldig 

endte jeg også opp med å ha de

samme fagene i fagkretsen. Men under 

studiene i Oslo skjedde det noe som 

gjorde at jeg fant ut at det gikk an å bli 

historiker. En dag jeg kom hjem til 

hybelen på Vinderen, sa hybelverten at 

professor Sverre Steen hadde ringt. Det 

viste seg at den kjente historikeren likte å 

ta en kikk på eksamensresultatene som 

hang oppe på instituttene, og der hadde 

han sett mitt navn. Han hadde merket seg 

navnet, fordi han kjente onkel Helge på 

Kongsberg, og ble vel litt nysgjerrig på 

hvem denne unggutten kunne være. Vi 

møttes for en prat, og etter hvert ble det 

en fast ordning med lunsj en gang i uka. 

Han spanderte. Det var fast takst hver 

uke – ett rundstykke til ham og to til 

meg, for jeg var en god del større… 

Under disse lunsjene fortalte han om sine 

studiedager og forholdet til mange av de 

store historikerne, som blant annet 

Halvdan Koht. Han var den som oppfordra 

meg til å gå videre, og var interessert 

i alt som hadde med studenttilværelsen å 

gjøre. 

Hovedoppgaven min i historie handla 

om overføringen av tollinntektene fra 

Trondheim til København. Veilederen 

min var Gudmund Sandvik, som siden 

skulle bli professor i rettshistorie. Han 

hadde selv jobbet mye med de norske 

statsinntektene omkring midten av 

1760-tallet. Jeg tok særlig for meg storkjøpmannen 

Hans Horneman, og hvordan 

han brukte veksler – altså verdipapirer 

– til å overføre tollinntektene fra 

Trondheim, Kristiansund og Molde til 

København. Han fikk altså utbetalt alt 

som fantes av penger i tollkassene, mot å 

betale samme beløp inn i en sentral felles 

kasse i Danmark-Norges hovedstad. 

Vekseltrekningen var basert på Hornemans 

handel med kobber, trelast og fisk. 

Vekselordningen gjorde at det ikke var 

behov for å frakte rede penger fra Trondheims-området 

til Danmark. I stedet 

sendte man veksler med posten. Den som 

hadde en veksel i hendene, fikk utbetalt 

den summen som vekselen lød på. Siden 

Norge ennå ikke hadde et eget bankvesen, 

fungerte dette overføringssystemet 

godt, og Horneman selv kunne dermed 

få utbetalt store summer på sitt hjemsted 

uten å betale rente. Trondheimskjøpmannen 

hadde egen kommisjonær i København 

som solgte hans veksler på det åpne 

markedet og fikk ut kontanter på den 

måten. Slik ble kommisjonæren i stand 

Knut i 2012 og som liten liten gutt. Begge foto: Privat. 

til å betale det Horneman skyldte i statskassen 

(tollinntektene fra det trond - 

hjemske). 

Da jeg ble ferdig med historie hovedfag, 

fikk jeg Aschehougs konversasjonsleksikon 

av far. Det kunne være en passende 

presang til en kommende lektor. 

Han hadde aldri sagt noe om mitt valg av 

studier, men da jeg fikk min embetseksamen, 

skrev han: – Du tok akkurat den 

utdannelsen jeg ønsket å ta, men ikke 

fikk anledning til. 

Aktiv ungdomstid 

Da jeg var oppvokstring, drev jeg en del 

med idrett, og særlig spydkasting. Den 

mest avgjørende idrettsopplevelsen var 

vel da jeg som åtteåring ble vekt i firefemtida 

om natta for å høre Halfdan 

Hegtun på radioen fra OL-overføringen i 

Melbourne, og Egil Danielsen satte ny 

verdensrekord i spydkast. Han sa at han 

hadde blitt så god fordi han hadde kasta 

så mye stein utover Mjøsa. Det ble en del 

steinkasting etter det… Jeg ble kretsmester 

i spyd, og var med på landsdelsmatcher, 

blant annet i Østersund. Sprovbakken 

er en ganske stor hoppbakke som 

ligger like ved gården som min farfar 

vokste opp på. Hroar Stjernen er sønnen 

til et søskenbarn av meg, så noen i slekta 

har drevet det langt innenfor skihopping. 

Sjøl hoppa jeg også litt på ski som guttunge, 

på samme tid som Åge Aleksandersen 

var ung og lovende skihopper og 

uendelig mye bedre enn jeg. Men hoppkarrieren 

stoppa vel der for oss begge… 

Lesing, fisking og bærplukking 

Gjennom hele livet er det nok lesing som 

har vært min store hobby. Jeg har også 

likt å fiske når jeg har vært hjemme i 

Namdalen og når muligheten ellers bød 

seg, men gjennom Margit – kona mi – 

har jeg også fått sansen for fisking og 

andre aktiviteter ved Byglandsfjorden i 

Setesdalen. 

Helt fra barnsbein av har jeg vært 

glad i bærplukking. Jeg har nok en drøm 

om at det skal bli mer tid til slikt etter 

hvert, både fisking og mer friluftsliv. 

Jeg liker også å reise, men vil gjerne 

ha noen å dele opplevelsen med. Ferieturene 

med Margit har vært fine opplevelser, 

blant annet fordi vi deler så mange 

interesser. Kona, Margit Løyland, jobber 

som førstearkivar på Riksarkivet. De ble 

gift for 16 år siden. Knut har to voksne 

sønner og fem barnebarn. Den eldste av 

sønnene har sivilingeniørutdannelse fra 

USA og jobber med data, mens den yngste 

har doktorgrad i farmasi. Margit har 

en datter som studerer økonomi. Ingen 

av deres etterkommere har altså valgt å 

bli faghistorikere. 

– Margit og jeg har ganske lik bakgrunn. 

Hun er også vokst opp på gård 

hvor man hadde ulike attåtnæringer. I 

likhet med meg hadde hun en farfar som 

var lærer og historieinteressert. Han 

samla på gamle gjenstander, og disse 

hadde i mange år sin plass på Løylandsloptet 

på heimgården i Grendi i Bygland. 

Loptet er fra begynnelsen av 1600-tallet. 

Farfaren var bredt interessert i Setesdalens 

kulturhistorie, og likte å sitte på 

Statsarkivet i Kristiansand for å gå gjennom 

kildene til dalens eldre historie. 

Faren til Margit var bonde, tømmermåler 

o.a. og hadde også sterk interesse for historie. 

Margit og Knut gifta seg med hverandre 

da Knut var avdelingsleder på 

Riksarkivet og hun bygdebokforfatter og 

midlertidig ansatt ved Norsk lokalhisto- 

41 



42 



risk institutt (NLI), og i denne sammenhengen 

kan det vel være treffende å si at 

«resten er historie»… 

Landslaget 

Knut ble ansatt som direktør ved NLI i 

desember i 2000. Hans viktigste lokalhistoriske 

arbeid var på den tida bind 2 

av Oslo bys historie. I 2005 tok han over 

plassen etter Hans Hosar som NLIs representant 

i Landslagets styre. – Jeg 

synes det er artig å treffe representantene 

for historielagsbevegelsen. Her kan en 

møte både faghistorikere og såkalte 

”amatører”. Men den utdanningseksplosjonen 

som har foregått siden 1960-tallet, 

har nok endret balansen mellom de to 

gruppene. Det finnes så mye allmenn 

innsikt og store kunnskaper om lokale 

forhold blant medlemmene av historie - 

lags bevegelsen, at forskjellen mellom 

dem og de akademisk utdannede historikerne 

ikke lenger er så viktig. Professor 

Kåre Lunden mener for øvrig at det som 

skal skrives av og om historisk forskning, 

bør formuleres slik at en alminnelige 

opplyst bonde skal kunne lese det med 

utbytte. Sverre Steen delte nok dette 

synspunktet, og sa med et glimt i øyet at 

han egentlig ikke var historiker, men 

historieforteller. Det er mye å lære av 

disse to. Ny forskning kan gi alle som er 

interessert i historie, ny innsikt, ny forståelse 

av seg selv og av det samfunnet 

de er en del av. Derfor er det viktig at 

faghistorikerne og de øvrige medlemmene 

av historielagene slipes i møtet 

med hverandre. Historisk forskning må 

kunne formidles til den opplyste allmennhet 

om den skal ha sin berettigelse. 

Økonomi 

Økonomien er akkurat nå kanskje den 

viktigste utfordringen i Landslaget. Man 

må ha en mer stabil økonomi på plass for 

å få gjort det man ønsker. Enkelte lag er 

veldig opptatt av spørsmålet «Hva får vi 

igjen for kontingenten?» Spørsmålet er 

selvsagt berettiget, men kan bidra til at 

fokuset blir for snevert. Ofte er det de 

samme lagene som reagerer på beskjedne 

kontingentøkninger. Vi har hatt den 

evige diskusjonen om ”tieren”. Er ti 

kroner pr. medlem i økning virkelig utslagsgivende 

for om man kan støtte paraplyorganisasjonen 

sin, når denne igjen 

kan bidra til det dobbelte når det gjelder 

momsreduksjon for det enkelte lag? Man 

kan ikke se bare på utgiftssida, da blir 

det som en hund som biter seg i halen – 

man kommer seg ikke videre. Og det sier 

seg selv – Landslaget (LLH) kan ikke 

bidra sterkere overfor lagene om økonomien 

ikke styrkes. Alt koster. Er man 

ikke villig til å bidra, er det vanskelig å få 

til et bedre tilbud. Et eksempel er Asker 

og Bærum historielag, som jeg var 

medlem i. Dette er et lag med god 

økonomi, men som valgte å melde seg ut 

av Landslaget da kontingenten økte. Jeg 

svarte med samme mynt og meldte meg 

ut av historielaget i protest. Jeg hadde 

aldri spurt hva laget gjorde for meg – det 

var fellesskapet i forhold til det lokalhistoriske 

arbeidet i hele Norge og lagets 

virke innenfor sitt rekrutteringsområde 

som var viktig for meg og for mitt bidrag 

til lagets aktivitet. En kollega av meg et 

annet sted i landet gjorde det samme da 

hans lag meldte seg ut av LLH. Senere 

fikk han brev om at styret hadde angra 

seg og meldt seg inn igjen, og da ble selvfølgelig 

også min kollega medlem av 

historielaget på nytt. 

Jeg tror det er viktig å sette SAKEN 

fremst, og se den på et større, nasjonalt 

plan enn bare gjennom sitt eget lokalsamfunn. 

Hvis saken og historielagsbevegelsen 

skal stå sterkere og ha større 

gjennomslagskraft, må vi sørge for å gi 

organisasjonen mulighet og rom for å 

bidra tilbake. Slik er det dessverre ikke i 

dag. 

Samarbeid 

Samarbeid mellom lagene er viktig. Selv 

om lagene representerer det enkelte lokalsamfunn 

eller den enkelte region i utgangspunktet, 

er vi avhengige av hverandre. 

Det er viktig å utveksle erfaringer, 

og skape møteplasser mellom historielagsinteresserte. 

Vi lærer av hverandre, 

og får motivasjon og sprer engasjement 

når vi treffes. Derfor er det viktig å få på 

plass en overordna organisasjonsutbygging, 

slik at samarbeidet glir lettere. Da 

vil gjennomgående medlemskap være 

alfa og omega. Noen kan spørre: Hvorfor 

er det fornuftig å organisere oss sånn? 

Det er da vi trenger den gode samtalen. 

Vi må møtes og lufte synspunktene våre. 

Derfor er det også viktig å treffes på 

landsmøtene, der mange av disse diskusjonene 

ofte foregår. Det er trist at mange 

områder ikke har vært representert – 

kanskje på flere år. Det er fylker hvor 

man ikke har hatt et eneste historielagsmedlem 

på landsmøtet. Da sier det seg 

selv at det er mange synspunkt som ikke 

blir hørt. Derfor er det viktig å delta og å 

få på plass et godt fungerende system, 

der medlemmer kommer fra hele landet, 

og hvor landsmøtet blir et møtested for 

den som vil noe og ønsker å få et felles 

forum for viktige saker. 

Lokalhistorisk magasin har fått 

mange positive tilbakemeldinger de siste 

åra. Stadig nye tema og interessant historielagsstoff 

har gjort bladet til et innholdsrikt 

og matnyttig medlemsblad for 

historielagsbevegelsen. Jeg er også glad 

for at LM synliggjør Landslaget på en så 

bra måte. Heimen er også et viktig forum 

for mer faglige debatter, og det er viktig 

å opprettholde Heimen som lokalhistorisk 

fagtidsskrift. Dette er noe vi jobber 

aktivt med i disse dager. 

Men i går var jeg på et møte i Vålerenga 

historielag. Det var så bra! Mange 

mennesker – full brakke! De som kom, 

var interesserte, stilte spørsmål, og satt 

med masse lokal spisskompetanse. Det er 

historielagsbevegelsen i et nøtteskall, avslutter 

Knut entusiastisk. 

Pågangsmot og 

optimisme. Helsearbeid 

i Nord- 

Norge 1945–70 / 

Christian Fangel 

(red.), Z-forlag. 

2012. 213 s. kr. 285,- 

Dette er en bok om 

primærhelsetjenesten 

i Nord-Norge 

fra 1945 og fram til 1970. Lege Christian 

Fangel har sammen med en 

redaksjonskomité samlet 38 artikler, som 

belyser helsearbeidet i en vanskelig tid 

med gjenoppbygging. Landsdelen var 

preget av krigens ødeleggelser i flere tiår 

etter 1945. Dette er en engasjerende og 

tankevekkende bok om helsearbeideres 

innsats i etterkrigstiden. Leger, tannleger 

og sykepleiere utførte en betydelig innsats 

i landsdelen som fortsatt var preget 

av krigens raseringer. Gjenoppbyggingen 

tok tid, kommunikasjonene var vanskelige 

og sparsomme. Helsepersonell 

ble beordret nordover, de fleste i turnustjeneste. 

Artiklene forteller om krevende

arbeid i situasjoner der mange bare hadde 

seg selv å stole på, men de beretter også 

om mange positive opplevelser. Læringskurven 

var bratt både faglig og kulturelt. 

Helsearbeiderne som ofte kom sørfra 

møtte en befolkning som så annerledes 

på mange ting. Det ble en lang vei fram 

til det moderne Nord-Norge man kjenner 

fra 1970-tallet. Blant bidragsyterne er 

tannlege Leif Arne Heløe, som senere 

ble statsråd, og legene Kaare R. Norum 

og Bjarne A. Waaler, som begge senere 

ble rektorer ved Universitetet i Oslo. Forfatteren 

Dag Skogheim bidrar med et 

utdrag fra sin bok Tæring, som beskriver 

hans første møte med et sanatorium. 

Boken bærer preg av optimisme og dugnadsånd 

og et eventuelt overskudd går 

uavkortet til Leger uten grenser. 

Historia om 

Flora- Før byen 

kom fram til 1860, 

band 1/Gaute 

Losnegård, Selja 

forlag og Flora 

kommune. 2012. 

496 s. kr. 498,- 

Byen Florø ble grunnlagt allerede i 1860, 

som det første bysamfunnet i Sogn og 

Fjordane. Denne boken handler om tiden 

før bysamfunnet ble grunnlagt. Forfatteren 

Gaute Losnegård forteller fra det 

eldste veidesamfunnet og fram til 1860. I 

steinalderen drev de med stor produksjon 

av steinøkser funnet i diabasbruddet ved 

Stakalleneset. Disse øksene ble eksportert 

til hele Vestlandet og i noen tilfeller 

enda lenger unna. Videre skriver Losnegård 

om den rike bergkunsten ved Ausevika 

og det første jordbruket i yngre 

steinalder og utover i bronsealder. Fra 

jernalderen beskrives blant annet gravskikker, 

gårdsnavn og runer. Vi får også 

et innblikk i øya Kinn sin viktige posisjon 

som et senter nært fiskeplassene i 

middelalderen. Steinkirka på Kinn blir 

grundig omtalt. Fra 1600-tallet var 

Svanøya lenger sørøst et viktig sentrum. 

Her holdt futene til, det var adelssete og 

fra 1800-tallet holdt haugianere til på 

øya. Boka er rikt illustrert med foto, tegninger 

og fornfunn. Forfatteren går 

grundig inn i kildene og gir et levende 

bilde av forhistorien og historien til 

folket som har levd i Flora gjennom flere 

tusen år. 

Styret i Landslaget for lokalhistorie 

Styret i Landslaget 

for lokalhistorie 

består av representanter 

fra ulike 

deler av landet. 

Bakgrunnen for 

dette er at man 

lettere skal ha mulighet 

til å fremme 

lokale og regionale 

saker via "sin" 

styrerepresentant. 

Har du spørsmål 

eller saker 

du gjerne vil 

diskutere med 

styremedlemmet 

fra din region, 

er det bare å ta 

kontakt på telefon 

eller via e-post! 

Sekretariatet er 

selvfølgelig også 

tilgjengelig på 

tlf. 73 59 63 95 

eller e-post: 

hans.nissen@ 

ntnu.no. 

Leder: 

Beint Foss 

mob. 90850274 

beint@gpartner.no 

Valgområde: 

Vestfold, Telemark, aust-agder, Vest-agder 

Nestleder: 

aud mikkelsen Tretvik 

Tlf. 73937472 

aud.tretvik@ntnu.no 

Valgområde: 

møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord- 

Trøndelag 

Styremedlem: 

Harald Hvattum 

Tlf. 61334261 

harald.hvattum@hadelandshistorie.no 

Valgområde: 

Hedmark, Oppland, Buskerud 

Styremedlem: 

Marit Sofie Egeberg Krog 

mob. 93238990 

maekrog@yahoo.no 

Valgområde: 

Østfold, Oslo, akershus 

Styremedlem: 

elin myhre 

mob. 92857294 

elin.myhre@c2i.net 

Valgområde: 

Nordland, Troms, Finnmark 

Styremedlem: 

Jørg eirik Waula 

mob. 51582332 

jorg.eirik.waula@lyse.net 

Valgområde: 

Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane 

Styremedlem: 

Knut Sprauten 

Tlf. 22925139 

knut.sprauten@lokalhistorie.no 

NLI sin representant 

43 



Lokalhistorisk magasin — Den perfekte julegave! 

www.bygdeboken.no 

Interface Media as 

Ensjøvn 8 

0655 Oslo 

Telefon 22 09 75 70 

post@interfacemedia.no 

• Gards- og slektshistorie 

• Generell bygdehistorie 

• Byhistorie 

• Regionshistorie (distriktshistorie) 

• Årbøker og andre periodika 

• Lokal bedrifts- organisasjons- og institusjonshistorie 

• Fotobøker fra lokalsamfunnet 

• Biografier og personlig memoarlitteratur 

• Samlinger av forskjellig tradisjonsstoff 

• Kulturhistoriske vegbøker og andre turhåndbøker 

• Lokale sagn og stedsnavn 

• Lokale mattradisjoner fra lokalsamfunnet 

• Lokale diktsamlinger og andre skriverier 

RetuRadResse: 


Institutt for historie og 

klassiske fag, NtNu, 

7491 trondheim 

Lurer du på hva du skal gi i julegave? er du lei av å kjøpe sokker og konfekt? Hva med en gave som er 

lett å sende i posten, og som mottageren vil ha glede av hele året? Vi anbefaler et abonnement på 

Lokalhistorisk magasin! Fire nummer i året med spennende lokalhistorisk stoff fra hele landet til kun 

kr. 220,- Ta kontakt med sekretariatet på tlf. 73 59 63 95 eller e-post: hans.nissen@ntnu.no, så hjelper 

vi deg! NB! For at du skal ha noe å sende eller å legge under juletreet, gir vi deg som giver et ekstra 

eksemplar som du kan pakke inn — som et håndfast bevis på hva gaven består i. 

Sverre Mørkhagen: 

Drømmen om 

Amerika. Innvandringen 

fra Norge 

1825–1900. Gyldendal 

2012. 606 

sider. 

Sverre Mørkhagen 

er utdannet filolog 

og har tidligere arbeidet som journalist 

og forlegger. Han har utgitt flere bøker 

med litterært innhold, men i 2009 kom 

første bind i et nytt verk om utvandringen 

fra Norge. Det hadde tittelen Farvel 

Norge og tok for seg bakgrunnen for utvandringen 

fra landet. Det nye bindet 

handler om den norske bosettingen i 

Amerika, fra den første organiserte utvandringen 

tok til i 1825 til 1900. 

Han skriver i forordet at han støtter 

seg på arbeidene til forskere både i Norge 

og Amerika, bl.a. Ingrid Semmingsen i 

Norge og Theodore C. Blegen og Odd S. 

Lovoll i Amerika, men nevner også «tidligere 

historiesamlere» som Svein Nilsson, 

Rasmus B. Anderson, Hjalmar Rued 

Holand og George T. Flom. Litteraturlista 

viser at han har benyttet litteratur som 

har kommet helt opp til det siste (2012), 

men den kunne ganske sikkert vært betydelig 

utvidet om han skulle ha fått med 

seg alt som har vært skrevet om emnet. 

Mørkhagen ordner stoffet i fem hovedkapitler: 

Forhistorien (før 1825), s. 

23–42; De norske pionerene (1825–1840), 

s. 45–125; Fra kirkesplid til borgerkrig 

(1840–1865), s. 129–339; Et land tas i 

bruk (1865–1880), s. 343–456; Nye spor, 

nye stater (1880–1900), s. 459–528. Mest 

plass er altså viet det lengste tidsrommet, 

1840–65, et tidsrom som inneholder sentrale 

temaer som kirkehistorie, pressehistorie, 

indianeropprør og borgerkrig. 

Det er klart at historien om den norske 

bosettingen i Amerika er så omfattende 

at det er umulig å dekke alt i ett enkelt 

verk, slik at det er nødvendig for forfatteren 

å foreta noen valg i hva som skal tas 

med. Her får vi glimt av hvordan det var 

å bo på prærien og i byen, vi får høre om 

opprettelsen av norske undervisningsinstitusjoner 

og hvilke viktige enkeltpersoner 

som fikk ting til å skje. Av disse er 

B 

nevnt Ole Bull, Knute Nelson, Knut 

Hamsun, Bjørnstjerne Bjørnson, Marcus 

Thrane, Ole Edvart Rølvaag og flere 

andre. Her følges bosetterne gjennom 

Midtvesten til Stillehavskysten, og den 

begynnende innflyttingen til Canada er 

så vidt nevnt mot slutten. Den ble sterkere 

etter 1900. Gullfunnet i California 

fra 1848 er naturlig nok tatt med, og boka 

avsluttes med gullfunnet i Alaska i 

1895–96. 

Ingrid Semmingsen skrev to store 

bind (1941 og 1950) om den norske utvandringen, 

og det står som det klassiske 

verket om emnet. Mye forskning har 

vært gjort siden som fyller ut bildet. Nå 

er Mørkhagen i ferd med å fullføre et lignende 

oversiktsverk, denne gangen i tre 

bind. Det vil si, det tredje bindet er ikke 

kommet ennå, men det vil dekke perioden 

1900–1975. Semmingsen stoppet sin 

framstilling i 1930, så Mørkhagen vil få 

med seg den videre utviklingen av en utvandring 

som egentlig ikke har stanset, 

men med 1975 som sluttår vil han avrunde 

sin gjennomgang av 150 år med den 

største folketappingen landet har sett. 

Otto Kleinschmidt. 

Vi trykker BYGDEBOKEN din 

BYGDEBOKEN 

www.bygdeboken.no 

Interface Media as

et minefelt - Lokalhistorie.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?