et minefelt - Lokalhistorie.no

More documents

Recommendations

Info

4 Lokalhistorisk magasin 4/12 Tema: Oljelandet Snøhvits lange oppvåkning …eller eventyret om petroleumsbyen Hammerfest av Terje amundsen Da Aksel Olsen, tidligere ordfører i Hammerfest, i desember 1972 troppet opp hos Arve Johnsen på hans enmannskontor i Oslo, la han frem et kart han hadde fått laget over Barentshavet med Hammerfest i sentrum som industribase for fremtidig oljeproduksjon. Statoils første direktør mente at dette så greit ut, men at Olsen nok var i hvert fall 25 år for tidlig ute. Industria hominum naturam vincit. Menneskenes flid beseirer naturen. (Hammerfests valgspråk fra 1889) Det skulle vise seg å ta 30 år før de første dynamittsalvene smalt på Melkøya 4. juni 2002 og utbyggingen var i gang. Fra da av har Hammerfest framstått som den viktigste petroleumsbyen for Nord-Norge og Barentshavet, og selve byen er blitt gjennomgripende omskapt i løpet av de siste 10 årene som er gått etter det. Men det hele begynte lenge før. ”Havet ved din stuedør… …det er det som lykken bringer,” heter det i Hammerfestsangen av Cornelius Moe. Hammerfest har siden tilblivelsen basert sitt utkomme på havets ressurser og nære forbindelser med verden der ute. Etter innføringen av frihandel og kjøpstadsrettigheter i 1789 tiltrakk byen seg etter hvert et ressurssterkt handelsborgerskap som bygde opp en solid økonomi og internasjonale kontakter. Det tradisjonelle eksportproduktet var tørrfisk, men utover første halvdel av 1800-tallet var Hammerfest i første rekke når det gjaldt nye virksomheter som håkjerringfiske og ishavsfangst – som i sin Øverst: Hammerfest 1839. Maleri av A. Mayer, Recherce-ekspedisjonen. Nederst: Brakkebyen 1946. Ukjent fotograf. Bildene er utlånt av Hammerfest historielag. tur dannet grunnlag for byens første industri, trandamperiene og -brenneriene. Pomorhandelen med Russland – en byttehandel i sommermånedene, i ”makketida” – bidro til byens kosmopolitiske atmosfære. Hammerfest tiltrakk seg gründere, arbeidere, sjøfolk og håndverkere fra hele landet, og i tillegg kom mange innvandrere fra både svensk og finsk side av Tornedalen. I 1875, da folketallet var passert 2000, var bare vel 40 % av innbyggerne født i Hammerfest. Vel 12 % var født i utlandet. I 1915 hadde folketallet passert 3000. Etter annen verdenskrig ble Hammerfest vertskap for moderne frossenfiskindustri i stor skala, først med Freia og deretter med det multinasjonale selskapet Nestlé som eiere av den berømte Findus- fabrikken. På det meste hadde Findus om lag 1500 ansatte. Dette var ikke en utvikling som hadde ”rammet” byen; langt på vei var den et uttrykk for den dristighet og det fremsyn som i det hele tatt preget byens innbyggere i gjenreisningstiden. Da Aksel Olsen i 1972 la frem sine vyer for Arve Johnsen var det altså et robust og gjennomindustrialisert – om enn ensidig – bysamfunn han hadde i ryggen. Tilbakegangen for fiskeindustrien kom senere – først gradvis som følge av rasjonalisering og knappe kvoter, deretter som følge av den akutte krisen som rammet fiskeriene i 1990. Da Kjell Inge Røkke overtok i 2002, hadde bedriften 270 ansatte. I dag er det vel 120 igjen ved det nye produksjonsanlegget i Rypefjord.
Øverst: Hammerfest 1932. Foto: G. Hagen. Utlånt av Hammerfest historielag. Nederst: Hammerfest 2012. Foto: Jens Berg-Hansen. Fire byer Den byen som vokste frem utover 1800tallet møtte sin skjebne en sommernatt i 1890 da hele det opprinnelige bysentrum brant ned. I løpet av 1890-årene reiste det seg en helt ny by på ruinene av den gamle, med en moderne reguleringsplan (som i grove trekk kan gjenfinnes i dagens gatenett) og elektrisk gatebelysning fra eget kraftverk. Etter tyskernes sammenbrudd på nordfronten i 1944 ble befolkningen tvangsevakuert, og som resten av Nord- Troms og Finnmark ble Hammerfest utslettet. Alle hus og kaier ble brent eller sprengt, og byen minelagt. Bare ett hus sto igjen: Gravkapellet. Den første gjenreisningen måtte uvilkårlig ha ett mål for øye: Å skaffe raskest mulig husly til de tusenvis av mennesker som – delvis mot myndighetenes ønske og vilje – vendte tilbake til ruinene. Hammerfest i sin tredje oppstandelse var derfor i flere år først og fremst en brakkeby. Omkring 1960 var permanente boliger og forretningsgårder dominerende nok til at man kunne regne gjenreisningen som avsluttet. I sin fjerde drakt var det imidlertid en moderne by med moderne fasiliteter som kunne ønske gamle og nye innbyggere velkommen. For ti år siden sto Hammerfest kommune på ROBEK-lista (offentlig register over kommuner i økonomisk ubalanse). Byen var preget av forfall og fraflytting. LNG-anlegget på Melkøya med sine over 150 millioner i årlig innbetalt eiendomsskatt har gitt byen råd til renoverte skoler Petroleumsbyen Allerede fra starten av var politikere og næringslivfolk på offensiven overfor sentrale myndigheter og oljeselskaper. Med god støtte fra nabokommuner og fylkespolitikere lyktes man blant annet å få konkrete forsyningsoppgaver lagt til Hammerfest, og Stortinget vedtok allerede i 1979 at bulkforsyninger av boreslam, sementkjemikalier, vann, dieselolje og proviant skulle legges til byen. Også oljevernbasen for Nord-Norge skulle legges hit, og i 1980 etablerte NOFO seg her. Den første forsyningsbasen lå på Fuglenes og var drevet som en fremskutt del av hovedbasen i Harstad, men på begynnelsen av 80-tallet ble det bygget en ny og større base i Leirvika i Sørøysund kommune. Istedenfor det felles driftsselskapet med Harstad ble det opprettet et selvstendig selskap, Polarbase AS. I 1990 ble Hammerfest og Omegn Næringsutvikling (HONU) etablert av næringslivet i Hammerfest for å jobbe med petroleumsrelaterte spørsmål. Et par år senere ble HONU administrasjon for Snøhvit Næringsforening, fra 1997 Petro Arctic, som i dag er et leverandørnettverk for olje og gass med bortimot 400 nordnorske leverandørbedrifter som medlemmer og forgreininger også over på russisk side. Hammerfest har i dag hele registeret av industrielle støttepunkter for offshore petroleumsvirksomhet: Forsyningsbase, helikopterbase, oljevernbase, landfallssted for gass med tilhørende industrianlegg samt driftsorganisasjoner for Snøhvit (Statoil) og Goliat (Eni Norge) og en underskog av serviceindustri og leverandører. I og med de siste store funnene (Havis og Skrugard) er det flere og flere selskaper som etablerer seg her. Hammerfest har posisjonert seg som den viktigste petroleumsbyen for Barentshavet. 5 Tema: Oljelandet Lokalhistorisk magasin 4/12
Page 1 and 2: • Snøhvits lange oppvåkning •
Page 3: Landslaget for lokalhistorie Sekret
Page 7 and 8: sert på produksjonsplattformer ute
Page 9 and 10: Gamle kirkesteder av Johannes Vongr
Page 11 and 12: Førre sida: Sigrid Borthen Toven i
Page 13 and 14: Elefant for framtida Fram til somma
Page 15 and 16: Plan for utbygging og drift av Ivar
Page 17 and 18: De mange stedsnavnene på Svalbard
Page 19 and 20: skift - to piloter og en skiftleder
Page 21 and 22: Over: Familien Ramsø har sterke b
Page 23 and 24: vare på for ettertiden. Dernest er
Page 25 and 26: Foto eggbilder: Ukjent. Foto flamme
Page 27 and 28: Plattformen er en kompleks fabrikk
Page 29 and 30: Skog, berg og fossefall var naturre
Page 31 and 32: Frå kontrollrommet på Ekofisk 2/4
Page 33 and 34: Systemet vart bygd opp av standard
Page 35 and 36: Forrige side: Følget samlet utenfo
Page 37 and 38: Forrige side, venstre: Med sine sm
Page 39 and 40: wood, kjent fra mange cowboyfilmer.
Page 41 and 42: samme fagene i fagkretsen. Men unde
Page 43 and 44: arbeid i situasjoner der mange bare

et minefelt - Lokalhistorie.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?