et minefelt - Lokalhistorie.no

42
Lokalhistorisk magasin 4/12
Landslaget for lokalhistorie
risk institutt (NLI), og i denne sammenhengen
kan det vel være treffende å si at
«resten er historie»…
Landslaget
Knut ble ansatt som direktør ved NLI i
desember i 2000. Hans viktigste lokalhistoriske
arbeid var på den tida bind 2
av Oslo bys historie. I 2005 tok han over
plassen etter Hans Hosar som NLIs representant
i Landslagets styre. – Jeg
synes det er artig å treffe representantene
for historielagsbevegelsen. Her kan en
møte både faghistorikere og såkalte
”amatører”. Men den utdanningseksplosjonen
som har foregått siden 1960-tallet,
har nok endret balansen mellom de to
gruppene. Det finnes så mye allmenn
innsikt og store kunnskaper om lokale
forhold blant medlemmene av historie -
lags bevegelsen, at forskjellen mellom
dem og de akademisk utdannede historikerne
ikke lenger er så viktig. Professor
Kåre Lunden mener for øvrig at det som
skal skrives av og om historisk forskning,
bør formuleres slik at en alminnelige
opplyst bonde skal kunne lese det med
utbytte. Sverre Steen delte nok dette
synspunktet, og sa med et glimt i øyet at
han egentlig ikke var historiker, men
historieforteller. Det er mye å lære av
disse to. Ny forskning kan gi alle som er
interessert i historie, ny innsikt, ny forståelse
av seg selv og av det samfunnet
de er en del av. Derfor er det viktig at
faghistorikerne og de øvrige medlemmene
av historielagene slipes i møtet
med hverandre. Historisk forskning må
kunne formidles til den opplyste allmennhet
om den skal ha sin berettigelse.
Økonomi
Økonomien er akkurat nå kanskje den
viktigste utfordringen i Landslaget. Man
må ha en mer stabil økonomi på plass for
å få gjort det man ønsker. Enkelte lag er
veldig opptatt av spørsmålet «Hva får vi
igjen for kontingenten?» Spørsmålet er
selvsagt berettiget, men kan bidra til at
fokuset blir for snevert. Ofte er det de
samme lagene som reagerer på beskjedne
kontingentøkninger. Vi har hatt den
evige diskusjonen om ”tieren”. Er ti
kroner pr. medlem i økning virkelig utslagsgivende
for om man kan støtte paraplyorganisasjonen
sin, når denne igjen
kan bidra til det dobbelte når det gjelder
momsreduksjon for det enkelte lag? Man
kan ikke se bare på utgiftssida, da blir
det som en hund som biter seg i halen –
man kommer seg ikke videre. Og det sier
seg selv – Landslaget (LLH) kan ikke
bidra sterkere overfor lagene om økonomien
ikke styrkes. Alt koster. Er man
ikke villig til å bidra, er det vanskelig å få
til et bedre tilbud. Et eksempel er Asker
og Bærum historielag, som jeg var
medlem i. Dette er et lag med god
økonomi, men som valgte å melde seg ut
av Landslaget da kontingenten økte. Jeg
svarte med samme mynt og meldte meg
ut av historielaget i protest. Jeg hadde
aldri spurt hva laget gjorde for meg – det
var fellesskapet i forhold til det lokalhistoriske
arbeidet i hele Norge og lagets
virke innenfor sitt rekrutteringsområde
som var viktig for meg og for mitt bidrag
til lagets aktivitet. En kollega av meg et
annet sted i landet gjorde det samme da
hans lag meldte seg ut av LLH. Senere
fikk han brev om at styret hadde angra
seg og meldt seg inn igjen, og da ble selvfølgelig
også min kollega medlem av
historielaget på nytt.
Jeg tror det er viktig å sette SAKEN
fremst, og se den på et større, nasjonalt
plan enn bare gjennom sitt eget lokalsamfunn.
Hvis saken og historielagsbevegelsen
skal stå sterkere og ha større
gjennomslagskraft, må vi sørge for å gi
organisasjonen mulighet og rom for å
bidra tilbake. Slik er det dessverre ikke i
dag.
Samarbeid
Samarbeid mellom lagene er viktig. Selv
om lagene representerer det enkelte lokalsamfunn
eller den enkelte region i utgangspunktet,
er vi avhengige av hverandre.
Det er viktig å utveksle erfaringer,
og skape møteplasser mellom historielagsinteresserte.
Vi lærer av hverandre,
og får motivasjon og sprer engasjement
når vi treffes. Derfor er det viktig å få på
plass en overordna organisasjonsutbygging,
slik at samarbeidet glir lettere. Da
vil gjennomgående medlemskap være
alfa og omega. Noen kan spørre: Hvorfor
er det fornuftig å organisere oss sånn?
Det er da vi trenger den gode samtalen.
Vi må møtes og lufte synspunktene våre.
Derfor er det også viktig å treffes på
landsmøtene, der mange av disse diskusjonene
ofte foregår. Det er trist at mange
områder ikke har vært representert –
kanskje på flere år. Det er fylker hvor
man ikke har hatt et eneste historielagsmedlem
på landsmøtet. Da sier det seg
selv at det er mange synspunkt som ikke
blir hørt. Derfor er det viktig å delta og å
få på plass et godt fungerende system,
der medlemmer kommer fra hele landet,
og hvor landsmøtet blir et møtested for
den som vil noe og ønsker å få et felles
forum for viktige saker.
Lokalhistorisk magasin har fått
mange positive tilbakemeldinger de siste
åra. Stadig nye tema og interessant historielagsstoff
har gjort bladet til et innholdsrikt
og matnyttig medlemsblad for
historielagsbevegelsen. Jeg er også glad
for at LM synliggjør Landslaget på en så
bra måte. Heimen er også et viktig forum
for mer faglige debatter, og det er viktig
å opprettholde Heimen som lokalhistorisk
fagtidsskrift. Dette er noe vi jobber
aktivt med i disse dager.
Men i går var jeg på et møte i Vålerenga
historielag. Det var så bra! Mange
mennesker – full brakke! De som kom,
var interesserte, stilte spørsmål, og satt
med masse lokal spisskompetanse. Det er
historielagsbevegelsen i et nøtteskall, avslutter
Knut entusiastisk.
Pågangsmot og
optimisme. Helsearbeid
i Nord-
Norge 1945–70 /
Christian Fangel
(red.), Z-forlag.
2012. 213 s. kr. 285,-
Dette er en bok om
primærhelsetjenesten
i Nord-Norge
fra 1945 og fram til 1970. Lege Christian
Fangel har sammen med en
redaksjonskomité samlet 38 artikler, som
belyser helsearbeidet i en vanskelig tid
med gjenoppbygging. Landsdelen var
preget av krigens ødeleggelser i flere tiår
etter 1945. Dette er en engasjerende og
tankevekkende bok om helsearbeideres
innsats i etterkrigstiden. Leger, tannleger
og sykepleiere utførte en betydelig innsats
i landsdelen som fortsatt var preget
av krigens raseringer. Gjenoppbyggingen
tok tid, kommunikasjonene var vanskelige
og sparsomme. Helsepersonell
ble beordret nordover, de fleste i turnustjeneste.
Artiklene forteller om krevende