et minefelt - Lokalhistorie.no
et minefelt - Lokalhistorie.no
et minefelt - Lokalhistorie.no
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
• Snøhvits lange oppvåkning<br />
• Mor til Johan Sverdrup<br />
• Lovløse stedsnavn i <strong>no</strong>rske farvatn<br />
— <strong>et</strong> <strong>minefelt</strong><br />
04<br />
2012<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong>
2<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12<br />
Forord<br />
Nr. 4, 2012, 23. årgang<br />
Lokalhistorisk<br />
magasin<br />
meldingsblad for<br />
Landslag<strong>et</strong> for lokalhistorie (LLH) og<br />
Norsk lokalhistorisk institutt (NLI)<br />
ISSN 0802-8931<br />
Adresse<br />
Lokalhistorisk magasin<br />
Institutt for historie og klassiske<br />
fag, NTNU, 7491 Trondheim.<br />
Tlf: 73 59 63 95<br />
E-post: aubrodre@broadpark.<strong>no</strong>.<br />
Intern<strong>et</strong>t: http://historielag.<br />
blogspot.com/ (abn.) og www.<br />
lokalhistorie.<strong>no</strong>/kilder_litteratur/<br />
publ/lokmag.html (fulltekst).<br />
Hvorfor <strong>no</strong>rdmenn klager på vær<strong>et</strong><br />
D<strong>et</strong> går fort å venne seg til gode dager. D<strong>et</strong> er d<strong>et</strong><br />
første jeg tenker på når d<strong>et</strong> skal skrives forord om<br />
Oljeland<strong>et</strong> Norge. Og med jula like om hjørn<strong>et</strong> – er<br />
d<strong>et</strong> <strong>no</strong>e som kan overgå den julegaven vi fikk litt på<br />
forhånd i 1969? Hvor hadde vi vært i forhold til velstand<br />
og utvikling hvis prøveboringene i Nordsjøen<br />
ikke hadde gitt resultater?<br />
D<strong>et</strong> v<strong>et</strong> vi ikke for sikkert, men d<strong>et</strong> er <strong>no</strong>k å se på<br />
andre naboland uten de samme ressursene for å vite<br />
at vi hadde hatt adskillig større utfordringer enn de<br />
vi har pr i dag. Vi kan også måle den velstandsøkning<br />
vi har hatt siden starten på 1970-tall<strong>et</strong>, som<br />
viser at vi har beveg<strong>et</strong> oss oppover på listene for<br />
«verdens beste land å leve i» til vi til slutt rager<br />
øverst. For hvorfor klager <strong>no</strong>rdmenn egentlig over<br />
vær<strong>et</strong>? Mange vil si at d<strong>et</strong> er fordi vi ikke har ann<strong>et</strong><br />
å klage på. For så vidt en sannh<strong>et</strong> med modifikasjoner,<br />
men like fullt <strong>no</strong>e å tenke over.<br />
I løp<strong>et</strong> av de siste 40 årene har oljenæringen<br />
skapt verdier for over 8000 milliarder kroner. Investeringene<br />
på <strong>no</strong>rsk sokkel har i samme periode vært<br />
på omtrent 3000 milliarder, men man må anta at en<br />
del av d<strong>et</strong>te har falt tilbake som inntekter i forhold til<br />
produksjon av borekroner og andre deler som brukes<br />
i oljeutvinningen og som produseres av <strong>no</strong>rsk<br />
industri. I 2009 sto p<strong>et</strong>roleumssektoren for 21 prosent<br />
av verdiskapingen i land<strong>et</strong>, en verdiskapning<br />
som da var tre ganger høyere enn i landbasert industri,<br />
og rundt 22 ganger høyere enn verdiskapingen i<br />
primærnæringene.<br />
Vi har i d<strong>et</strong>te nummer<strong>et</strong> forsøkt å gi <strong>et</strong> bilde av<br />
Oljeland<strong>et</strong> Norge, og i d<strong>et</strong>te prøvd å vise hvordan<br />
<strong>no</strong>rsk oljehistorie har hatt innvirkning både på d<strong>et</strong><br />
enkelte lokalsamfunn og for enkeltpersoner. Vi har<br />
Redaksjon<br />
Audhild Brødreskift (redaktør),<br />
mob. 917 71 504, e-post:<br />
aubrodre@broadpark.<strong>no</strong>.<br />
Marianne Wiig (red.ass.),<br />
marianne.wiig@lokalhistorie.<strong>no</strong>.<br />
Hans Hosar,<br />
hans.hosar@lokalhistorie.<strong>no</strong>.<br />
Marit Sofie Egeberg Krog,<br />
maekrog@yahoo.<strong>no</strong>.<br />
Marthe Glad Munch-Møller,<br />
marthe.glad@lokalhistorie.<strong>no</strong>.<br />
Hans Nissen,<br />
hans.nissen@ntnu.<strong>no</strong>.<br />
Redaksjonen avslutt<strong>et</strong><br />
29. <strong>no</strong>vember 2012.<br />
ønsk<strong>et</strong> å vise at Oljeland<strong>et</strong> strekker seg langs hele<br />
kysten, og også inn i land<strong>et</strong>, med bedrifter som produserer<br />
for offshore selv om de ikke har direkte geografisk<br />
tilknytning til kyst og hav. Gjen<strong>no</strong>m intervjuer<br />
ønsker vi å vise at oljeproduksjonen angår oss<br />
alle, og bli litt mer kjent med d<strong>et</strong> liv<strong>et</strong> som leves<br />
offshore.<br />
I forrige nummer var vi inne på industrihistorie<br />
som <strong>et</strong> stadig økende interessefelt for historielagene.<br />
Kristin Øye Gjerde ved Norsk Oljemuseum kan i sin<br />
artikkel vise hvordan også <strong>no</strong>rsk oljehistorie allerede<br />
blir dokumentert, og at mye interessant stoff fra<br />
<strong>no</strong>rsk oljeproduksjon ligger l<strong>et</strong>t tilgjengelig på n<strong>et</strong>t<strong>et</strong>.<br />
De første oljeinstallasjonene har alt blitt kulturminner,<br />
og d<strong>et</strong>te er trolig bare starten i forhold til d<strong>et</strong><br />
å registrere og ta vare på gjenstander fra oljehistoriens<br />
barndom. Vi vil benytte anledningen til å<br />
takke Norsk Oljemuseum for <strong>et</strong> godt samarbeid om<br />
d<strong>et</strong>te nummer<strong>et</strong>, med en spesiell takk for at vi har<br />
fått tillatelse til å bruke bilder fra muse<strong>et</strong>. Vi takker<br />
også Rogaland Historielag for god støtte i i planlegging<br />
og produksjon.<br />
D<strong>et</strong>te år<strong>et</strong> har vi valgt å s<strong>et</strong>te fokus på ulike næringsveier<br />
som har satt sitt preg på land<strong>et</strong> vårt, med<br />
særlig vekt på den utviklingen vi har vært gjen<strong>no</strong>m<br />
<strong>et</strong>ter andre verdenskrig. Vi håper denne serien har<br />
bidratt til økt interesse for og kunnskap om en del av<br />
brikkene som har bidratt til å «bygge land<strong>et</strong>». Med<br />
d<strong>et</strong>te ønsker vi våre lesere ei riktig God jul, og <strong>et</strong><br />
Godt, nytt år!<br />
Audhild Brødreskift<br />
Abonnement<br />
LLHs medlemslag får Lokalhistorisk<br />
magasin fritt tilsendt, med fem eksem<br />
plarer til hvert lag. Andre kan<br />
tegne abonnement. Prisen for 2013 er<br />
kr 220,- for enkeltpersoner og kr 280,-<br />
for lag og institusjoner. Enkeltnummer<br />
koster kr 75,-.<br />
Adresseendringer sendes til<br />
Hans Nissen, på e-post:<br />
hans.nissen@ntnu.<strong>no</strong><br />
eller tlf.: 73 59 63 95.<br />
(Husk å ta med hvilken adresse d<strong>et</strong><br />
skal endres fra!)<br />
An<strong>no</strong>nser og manus<br />
Materialfrister i 2013 for hefte 1:<br />
15. jan., hefte 2: 15. april, hefte 3:<br />
15. juli, hefte 4: 15. okt. For priser,<br />
ta kontakt med Hans Nissen, på<br />
tlf.: 73 59 63 95 eller e-post:<br />
hans.nissen@ntnu.<strong>no</strong>.<br />
Utgivelsestidspunkter<br />
Mars, juni, september og desember.<br />
Opplag: 3500<br />
Utforming: Marianne Wiig<br />
Designmal/Trykk: 07-gruppen
Landslag<strong>et</strong> for lokalhistorie<br />
Sekr<strong>et</strong>ariat<strong>et</strong>, Institutt for historie og<br />
klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim,<br />
Tlf.: 73 59 63 95. Faks: 73 59 64 41.<br />
E-post: hans.nissen@ntnu.<strong>no</strong><br />
Intern<strong>et</strong>t: www.historielag.org<br />
Bankgiro (DnB): 7874.06.15083<br />
Bankgiro (Sparebank1): 4200.86.73823<br />
Generalsekr<strong>et</strong>ær: Hans Nissen<br />
Medlemskap i LLH b<strong>et</strong>ales <strong>et</strong>ter medlemstall.<br />
Kontingenten er på kr. 10 pr. enkeltmedlem.<br />
Minstesatsen er kr. 500 for lag til og med 50<br />
medlemmer. Fylkesledd/regionale enh<strong>et</strong>er b<strong>et</strong>aler<br />
kr. 2000.<br />
Landslag<strong>et</strong> for lokalhistorie er hovedorgani sasjonen<br />
for historielagsbevegelsen i Norge.<br />
Or ga ni sasjonens formål er å vekke interessen<br />
4 Snøhvits lange oppvåkning<br />
…eller eventyr<strong>et</strong> om p<strong>et</strong>roleumsbyen Hammerfest<br />
9 Gamle kirkesteder<br />
10 mor til Johan Sverdrup<br />
Sigrid Borthen Toven<br />
13 mange stemmer frå levde liv<br />
14 Lovløse stedsnavn i <strong>no</strong>rske farvatn<br />
— <strong>et</strong> <strong>minefelt</strong><br />
18 Robin Johan Ramsø<br />
med olje i blod<strong>et</strong><br />
22 Olje- og gassfelt blir historie<br />
28 Bedrifta i skogen som ville til havs<br />
34 Skysstasjonene i målselv<br />
— 1865: fem døgn, 2012: åtte timer<br />
36 Bynes<strong>et</strong> historielag — to uker i midtvesten<br />
40 Knut Sprauten<br />
— med en fot i begge leire<br />
42 Bokomtaler<br />
for og øke kunnskapen om lokalhistorie og<br />
kulturvern og slik arbeide for å gagne lokal og<br />
nasjonal kulturarv og kulturvekst i d<strong>et</strong> hele.<br />
Norsk lokalhistorisk institutt<br />
Observatoriegata 1b, 0254 Oslo<br />
Postboks 8045 Dep., 0031 Oslo<br />
Tlf.: 22 92 51 30. Faks: 22 92 51 31<br />
E-post: nli@lokalhistorie.<strong>no</strong><br />
Intern<strong>et</strong>t: www.lokalhistorie.<strong>no</strong><br />
www.lokalhistoriewiki.<strong>no</strong><br />
Norsk lokalhistorisk institutt er en institusjon<br />
under Kultur departement<strong>et</strong>. Institutt<strong>et</strong> skal gi<br />
råd og r<strong>et</strong>tledning til aktører innenfor lokal og<br />
regional historie. D<strong>et</strong> skal drive egen forskning<br />
og stimulere til forskning, og skal fungere som<br />
nasjonalt dokumentasjonssentrum for lokalhistorie.<br />
Om magasin<strong>et</strong> og utgiverne<br />
Lokalhistorisk magasin er medlemsblad<strong>et</strong> til<br />
Landslag<strong>et</strong> for lokalhistorie. D<strong>et</strong> er også<br />
meldingsblad for Landslag<strong>et</strong> og for Norsk<br />
lokal historisk institutt, som gir øko<strong>no</strong>misk og<br />
redaksjonell støtte til magasin<strong>et</strong>.<br />
Forsiden:<br />
Gassproduksjonsplattformen Troll før utplassering<br />
på Trollfelt<strong>et</strong>. Ved Bergen, Hordaland.<br />
Foto: © Steinar Haugberg / Samfoto.<br />
Bild<strong>et</strong> av oljeboring på denne siden: Foto:<br />
Arnulf Husmo, 2003. Eier: Norsk Oljemuseum.<br />
(Øvrige bilder gjenbrukt andre steder i blad<strong>et</strong>).<br />
3<br />
Innhold<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12
4<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Snøhvits lange oppvåkning<br />
…eller eventyr<strong>et</strong> om p<strong>et</strong>roleumsbyen Hammerfest<br />
av Terje amundsen<br />
Da Aksel Olsen, tidligere ordfører i<br />
Hammerfest, i desember 1972 tropp<strong>et</strong><br />
opp hos Arve Johnsen på hans enmannskontor<br />
i Oslo, la han frem <strong>et</strong> kart han<br />
hadde fått lag<strong>et</strong> over Barentshav<strong>et</strong> med<br />
Hammerfest i sentrum som industribase<br />
for fremtidig oljeproduksjon. Statoils<br />
første direktør mente at d<strong>et</strong>te så greit ut,<br />
men at Olsen <strong>no</strong>k var i hvert fall 25 år<br />
for tidlig ute.<br />
Industria hominum naturam vincit.<br />
Menneskenes flid beseirer naturen.<br />
(Hammerfests valgspråk fra 1889)<br />
D<strong>et</strong> skulle vise seg å ta 30 år før de første<br />
dynamittsalvene smalt på Melkøya 4.<br />
juni 2002 og utbyggingen var i gang. Fra<br />
da av har Hammerfest framstått som den<br />
viktigste p<strong>et</strong>roleumsbyen for Nord-Norge<br />
og Barentshav<strong>et</strong>, og selve byen er blitt<br />
gjen<strong>no</strong>mgripende omskapt i løp<strong>et</strong> av de<br />
siste 10 årene som er gått <strong>et</strong>ter d<strong>et</strong>. Men<br />
d<strong>et</strong> hele begynte lenge før.<br />
”Hav<strong>et</strong> ved din stuedør…<br />
…d<strong>et</strong> er d<strong>et</strong> som lykken bringer,” h<strong>et</strong>er<br />
d<strong>et</strong> i Hammerfestsangen av Cornelius<br />
Moe.<br />
Hammerfest har siden tilblivelsen basert<br />
sitt utkomme på hav<strong>et</strong>s ressurser og<br />
nære forbindelser med verden der ute.<br />
Etter innføringen av frihandel og kjøpstadsr<strong>et</strong>tigh<strong>et</strong>er<br />
i 1789 tiltrakk byen seg<br />
<strong>et</strong>ter hvert <strong>et</strong> ressurssterkt handelsborgerskap<br />
som bygde opp en solid øko<strong>no</strong>mi<br />
og internasjonale kontakter.<br />
D<strong>et</strong> tradisjonelle eksportprodukt<strong>et</strong><br />
var tørrfisk, men utover første halvdel av<br />
1800-tall<strong>et</strong> var Hammerfest i første rekke<br />
når d<strong>et</strong> gjaldt nye virksomh<strong>et</strong>er som håkjerringfiske<br />
og ishavsfangst – som i sin<br />
Øverst: Hammerfest 1839. Maleri av A. Mayer, Recherce-ekspedisjonen. Nederst: Brakkebyen<br />
1946. Ukjent fotograf. Bildene er utlånt av Hammerfest historielag.<br />
tur dann<strong>et</strong> grunnlag for byens første industri,<br />
trandamperiene og -brenneriene.<br />
Pomorhandelen med Russland – en byttehandel<br />
i sommermånedene, i ”makk<strong>et</strong>ida”<br />
– bidro til byens kosmopolitiske atmosfære.<br />
Hammerfest tiltrakk seg<br />
gründere, arbeidere, sjøfolk og håndverkere<br />
fra hele land<strong>et</strong>, og i tillegg kom<br />
mange innvandrere fra både svensk og<br />
finsk side av Tornedalen. I 1875, da folk<strong>et</strong>all<strong>et</strong><br />
var passert 2000, var bare vel 40 %<br />
av innbyggerne født i Hammerfest. Vel<br />
12 % var født i utland<strong>et</strong>. I 1915 hadde folk<strong>et</strong>all<strong>et</strong><br />
passert 3000.<br />
Etter annen verdenskrig ble Hammerfest<br />
vertskap for moderne frossenfiskindustri<br />
i stor skala, først med Freia og der<strong>et</strong>ter<br />
med d<strong>et</strong> multinasjonale selskap<strong>et</strong><br />
Nestlé som eiere av den berømte Findus-<br />
fabrikken. På d<strong>et</strong> meste hadde Findus om<br />
lag 1500 ansatte. D<strong>et</strong>te var ikke en utvikling<br />
som hadde ”ramm<strong>et</strong>” byen; langt på<br />
vei var den <strong>et</strong> uttrykk for den dristigh<strong>et</strong><br />
og d<strong>et</strong> fremsyn som i d<strong>et</strong> hele tatt preg<strong>et</strong><br />
byens innbyggere i gjenreisningstiden.<br />
Da Aksel Olsen i 1972 la frem sine<br />
vyer for Arve Johnsen var d<strong>et</strong> altså <strong>et</strong> robust<br />
og gjen<strong>no</strong>mindustrialisert – om enn<br />
ensidig – bysamfunn han hadde i ryggen.<br />
Tilbakegangen for fiskeindustrien kom<br />
senere – først gradvis som følge av rasjonalisering<br />
og knappe kvoter, der<strong>et</strong>ter<br />
som følge av den akutte krisen som ramm<strong>et</strong><br />
fiskeriene i 1990. Da Kjell Inge<br />
Røkke overtok i 2002, hadde bedriften<br />
270 ansatte. I dag er d<strong>et</strong> vel 120 igjen ved<br />
d<strong>et</strong> nye produksjonsanlegg<strong>et</strong> i Rypefjord.
Øverst: Hammerfest 1932. Foto: G. Hagen. Utlånt av Hammerfest historielag. Nederst:<br />
Hammerfest 2012. Foto: Jens Berg-Hansen.<br />
Fire byer<br />
Den byen som vokste frem utover 1800tall<strong>et</strong><br />
møtte sin skjebne en sommernatt i<br />
1890 da hele d<strong>et</strong> opprinnelige bysentrum<br />
brant ned. I løp<strong>et</strong> av 1890-årene reiste d<strong>et</strong><br />
seg en helt ny by på ruinene av den<br />
gamle, med en moderne reguleringsplan<br />
(som i grove trekk kan gjenfinnes i<br />
dagens gaten<strong>et</strong>t) og elektrisk gatebelysning<br />
fra eg<strong>et</strong> kraftverk.<br />
Etter tyskernes sammenbrudd på<br />
<strong>no</strong>rdfronten i 1944 ble befolkningen<br />
tvangsevakuert, og som resten av Nord-<br />
Troms og Finnmark ble Hammerfest utsl<strong>et</strong>t<strong>et</strong>.<br />
Alle hus og kaier ble brent eller<br />
sprengt, og byen minelagt. Bare <strong>et</strong>t hus<br />
sto igjen: Gravkapell<strong>et</strong>.<br />
Den første gjenreisningen måtte uvilkårlig<br />
ha <strong>et</strong>t mål for øye: Å skaffe raskest<br />
mulig husly til de tusenvis av mennesker<br />
som – delvis mot myndigh<strong>et</strong>enes ønske<br />
og vilje – vendte tilbake til ruinene.<br />
Hammerfest i sin tredje oppstandelse var<br />
derfor i flere år først og fremst en brakkeby.<br />
Omkring 1960 var permanente boliger<br />
og forr<strong>et</strong>ningsgårder dominerende<br />
<strong>no</strong>k til at man kunne regne gjenreisningen<br />
som avslutt<strong>et</strong>. I sin fjerde drakt var<br />
d<strong>et</strong> imidlertid en moderne by med moderne<br />
fasilit<strong>et</strong>er som kunne ønske gamle<br />
og nye innbyggere velkommen.<br />
For ti år siden sto Hammerfest kommune<br />
på ROBEK-lista (offentlig register<br />
over kommuner i øko<strong>no</strong>misk ubalanse).<br />
Byen var preg<strong>et</strong> av forfall og fraflytting.<br />
LNG-anlegg<strong>et</strong> på Melkøya med sine over<br />
150 millioner i årlig innb<strong>et</strong>alt eiendomsskatt<br />
har gitt byen råd til re<strong>no</strong>verte skoler<br />
P<strong>et</strong>roleumsbyen<br />
Allerede fra starten av var politikere<br />
og næringslivfolk på offensiven<br />
overfor sentrale myndigh<strong>et</strong>er<br />
og oljeselskaper. Med god støtte fra<br />
nabokommuner og fylkespolitikere<br />
lyktes man blant ann<strong>et</strong> å få konkr<strong>et</strong>e<br />
forsyningsoppgaver lagt til<br />
Hammerfest, og Storting<strong>et</strong> vedtok<br />
allerede i 1979 at bulkforsyninger<br />
av boreslam, sementkjemikalier,<br />
vann, dieselolje og proviant skulle<br />
legges til byen. Også oljevernbasen<br />
for Nord-Norge skulle legges hit,<br />
og i 1980 <strong>et</strong>ablerte NOFO seg her.<br />
Den første forsyningsbasen lå på<br />
Fuglenes og var drev<strong>et</strong> som en<br />
fremskutt del av hovedbasen i Harstad,<br />
men på begynnelsen av<br />
80-tall<strong>et</strong> ble d<strong>et</strong> bygg<strong>et</strong> en ny og<br />
større base i Leirvika i Sørøysund<br />
kommune. Istedenfor d<strong>et</strong> felles<br />
driftsselskap<strong>et</strong> med Harstad ble d<strong>et</strong><br />
oppr<strong>et</strong>t<strong>et</strong> <strong>et</strong> selvstendig selskap, Polarbase<br />
AS.<br />
I 1990 ble Hammerfest og<br />
Omegn Næringsutvikling (HONU)<br />
<strong>et</strong>ablert av næringsliv<strong>et</strong> i Hammerfest<br />
for å jobbe med p<strong>et</strong>roleumsrelaterte<br />
spørsmål. Et par år senere<br />
ble HONU administrasjon for Snøhvit<br />
Næringsforening, fra 1997<br />
P<strong>et</strong>ro Arctic, som i dag er <strong>et</strong> leverandørn<strong>et</strong>tverk<br />
for olje og gass med<br />
bortimot 400 <strong>no</strong>rd<strong>no</strong>rske leverandørbedrifter<br />
som medlemmer og<br />
forgreininger også over på russisk<br />
side.<br />
Hammerfest har i dag hele register<strong>et</strong><br />
av industrielle støttepunkter<br />
for offshore p<strong>et</strong>roleumsvirksomh<strong>et</strong>:<br />
Forsyningsbase, helikopterbase, oljevernbase,<br />
landfallssted for gass<br />
med tilhørende industrianlegg samt<br />
driftsorganisasjoner for Snøhvit<br />
(Statoil) og Goliat (Eni Norge) og<br />
en underskog av serviceindustri og<br />
leverandører. I og med de siste store<br />
funnene (Havis og Skrugard) er d<strong>et</strong><br />
flere og flere selskaper som <strong>et</strong>ablerer<br />
seg her.<br />
Hammerfest har posisjonert seg<br />
som den viktigste p<strong>et</strong>roleumsbyen<br />
for Barentshav<strong>et</strong>.<br />
5<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Lokalhistorisk magasin 4/12
6<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Venstre: Utsikten fra Tyven har forandr<strong>et</strong> seg siden disse turistene<br />
b<strong>et</strong>rakt<strong>et</strong> den ca. 1920. Foto: Victor Rasmussen, utlånt av Hammerfest<br />
historielag. Bild<strong>et</strong> til høyre er tatt i 2002. Foto: Viggo Karlstad. Eier:<br />
Polarbase.<br />
og andre offentlige bygg, nytt kulturhus, oppgradert vann-,<br />
vei-, kloakk- og el-forsyning samt annen infrastruktur. D<strong>et</strong><br />
bygges en ny barnehage i år<strong>et</strong>, nye boligfelter legges ut og <strong>et</strong><br />
nytt omsorgssenter for de eldste er prosjektert. D<strong>et</strong>te har imidlertid<br />
blitt b<strong>et</strong>alt med lånte penger, slik at Hammerfest i dag er<br />
den kommunen i land<strong>et</strong> med størst gjeld per innbygger. Med en<br />
befolkningsvekst på 1000 mennesker de siste årene, og med ytterligere<br />
vekst i vente, vil fortsatt store investeringer være nødvendig.<br />
Vi kan ane konturene av <strong>no</strong>k <strong>et</strong> hamskifte.<br />
Den langtrukne oppvåkningen<br />
I d<strong>et</strong> siste tiår<strong>et</strong> har endringene gått med ekspressfart i Hammerfest.<br />
Men før d<strong>et</strong> hadde d<strong>et</strong> altså vært en komplisert og<br />
langtrukken prosess før Snøhvit endelig våkn<strong>et</strong> til liv.<br />
Storting<strong>et</strong> hadde allerede i 1969 vedtatt å kartlegge havbunnen<br />
også i den <strong>no</strong>rdlige landsdel. Fra 1973 ble d<strong>et</strong> for<strong>et</strong>att omfattende<br />
seismiske undersøkelser <strong>no</strong>rd for 62. breddegrad. Disse<br />
tyd<strong>et</strong> på e<strong>no</strong>rme oljeforekomster på Tromsøflak<strong>et</strong> vest av Sørøya.<br />
Den 25. mai 1979, <strong>et</strong>ter ti år med diskusjoner, protester, uts<strong>et</strong>telser<br />
og fem stortingsbehandlinger, vedtok Storting<strong>et</strong> med<br />
92 mot 26 stemmer å åpne Troms I og Haltenbanken for prøveboring.<br />
I mellomtiden hadde <strong>no</strong>rd<strong>no</strong>rske politikere og næringslivsfolk<br />
engasjert seg for å få del i utviklingen. Harstad pekte seg<br />
tidlig ut som <strong>no</strong>rd<strong>no</strong>rsk oljehovedstad, og d<strong>et</strong> var også enigh<strong>et</strong><br />
om Harstad som hovedforsyningsbase. Men allerede i Oljedirektorat<strong>et</strong>s<br />
første styre var Hammerfest representert fra 1972<br />
til 1978 med Aksel Olsen, som hadde vært ordfører i Hammerfest<br />
i perioden 1966 til 1971. Hans <strong>et</strong>terfølger som ordfører,<br />
Arnulf Olsen, led<strong>et</strong> Landsdelsutvalg<strong>et</strong> for Nord-Norge samt<br />
Nord<strong>no</strong>rsk oljeråd.<br />
Død olje<br />
1. juni 1980 start<strong>et</strong> Treasure Seeker som den første av de to<br />
riggene på Tromsøflak<strong>et</strong> opp prøveboringen, <strong>et</strong>terfulgt av Ross<br />
Rigg 14 dager senere. Forhåpningene var store, og allerede da<br />
den første borekjernen ble tatt den 6. september, løft<strong>et</strong> jubelen<br />
seg. I alle de første 14 kjerneprøvene om bord på Ross Rigg<br />
bobl<strong>et</strong> d<strong>et</strong> av olje. Jubelen spredte om seg, helt til i begynnelsen<br />
av oktober, da brønnen ble logg<strong>et</strong>.<br />
Om den tidligere ordføreren hadde vært 25 år for raskt ute<br />
med sin kartillustrasjon, viste d<strong>et</strong> seg at man nå var 25 millioner<br />
år for sent ute. D<strong>et</strong> man fant, var bare rester av de e<strong>no</strong>rme<br />
oljemengdene som en gang hadde vært der. De hadde r<strong>et</strong>t og<br />
sl<strong>et</strong>t lekk<strong>et</strong> ut som følge av oppløft, forkastninger og erosjon.<br />
Ett håp var imidlertid tent. Treasure Seeker hadde funn<strong>et</strong> b<strong>et</strong>ydelige<br />
mengder gass for Hydro. D<strong>et</strong> viste seg imidlertid snart at<br />
funn<strong>et</strong> (Alke) var for lite til å kunne utvinnes.<br />
Eventyr — og snipp snapp snute?<br />
Slik var resultatene resten av d<strong>et</strong> år<strong>et</strong>, og helt til i slutten av juli<br />
neste år. Da viste d<strong>et</strong> seg at <strong>et</strong>t av feltene kanskje inneholdt så<br />
mye som 150 milliarder kubikkm<strong>et</strong>er gass, og optimismen steg<br />
igjen. D<strong>et</strong> var <strong>et</strong> av de største gassfunnene på <strong>no</strong>rsk sokkel –<br />
nesten like stort som Frigg-felt<strong>et</strong> i Nordsjøen, og felt<strong>et</strong> fikk<br />
navn<strong>et</strong> Askeladden.<br />
Nå fulgte d<strong>et</strong> tre år med beregninger, utregninger, intriger<br />
og maktkamper. Så, i september 1984, ble Snøhvit funn<strong>et</strong> med<br />
2–300 milliarder kubikkm<strong>et</strong>er gass og 500 millioner fat olje.<br />
År<strong>et</strong> før var også <strong>et</strong> <strong>no</strong>e mindre felt, Albatross, funn<strong>et</strong>. Disse tre<br />
feltene var d<strong>et</strong> ressursgrunnlag<strong>et</strong> som trengtes for å realisere<br />
eventyr<strong>et</strong>. Og eventyr<strong>et</strong> fikk navn<strong>et</strong> Snøhvit.<br />
Problemene av teknisk og øko<strong>no</strong>misk art og vanskene med<br />
å forene altfor mange for ikke å si motvillige lisenshavere skulle<br />
vise seg seiglivede <strong>no</strong>k til motstå hele fire prosjekteringsfremstøt<br />
fra Statoils side i årene frem til 1992. Da ble d<strong>et</strong> fjerde<br />
prosjekt<strong>et</strong> erklært ikke gjen<strong>no</strong>mførbart.<br />
Uten nye, drivverdige funn var d<strong>et</strong> motløsh<strong>et</strong>en som fikk<br />
best vekstvilkår. Boreprogrammene i Arktis ble innstilt. Fredag<br />
den 3. desember 1993 ønsk<strong>et</strong> Finnmark Dagblad sine lesere<br />
god helg med hele førstesiden bestående av kun tre ord i f<strong>et</strong>e<br />
typer: ”Snipp, snapp, snute…”<br />
Til Melkøya<br />
Så begynte ting å skje igjen. For d<strong>et</strong> første lysn<strong>et</strong> d<strong>et</strong> på d<strong>et</strong><br />
amerikanske LNG-marked<strong>et</strong>. For d<strong>et</strong> andre begynte Statoil å<br />
engasjere seg mer direkte i selve tek<strong>no</strong>logiutviklingen.<br />
Ilandføringen var <strong>et</strong> problem. Hittil hadde planene vært ba-
sert på produksjonsplattformer ute på felt<strong>et</strong>,<br />
der gassen skulle separeres før ilandføring<br />
gjen<strong>no</strong>m en over 140 kilom<strong>et</strong>er<br />
lang rørledning. Uten en slik separering,<br />
ville blandingen av gass, vann og kondensater<br />
før eller senere på en så lang<br />
strekning ises ned, klumpe seg og t<strong>et</strong>te til<br />
rør<strong>et</strong>. Nå hadde man funn<strong>et</strong> en m<strong>et</strong>ode for<br />
å hindre d<strong>et</strong>te, og dermed kunne man via<br />
undervannsinstallasjoner sende gassen<br />
ubehandl<strong>et</strong> (flerfas<strong>et</strong>ransport) inn til land.<br />
Forskningsmiljø<strong>et</strong> i Trondheim hadde<br />
på egen hånd og gjen<strong>no</strong>m en banebrytende<br />
innsats komm<strong>et</strong> langt i å finne ut av<br />
begge disse problemene, men alene ville<br />
ikke Statoil ha muligh<strong>et</strong> til å teste ut de<br />
nye ideene i industriell skala. Løsningen<br />
ble en allianse med d<strong>et</strong> tyske selskap<strong>et</strong><br />
Linde. Sammen skulle de to selskapene<br />
utvikle en helt ny kjøleprosess som<br />
grunnlag for den endelige utbyggingen<br />
av Tromsøflak<strong>et</strong>. Mål<strong>et</strong> var å redusere<br />
kostnader og tidsbruk med 30 %, utvikle<br />
ny tek<strong>no</strong>logi og bryte d<strong>et</strong> amerikanske<br />
mo<strong>no</strong>pol<strong>et</strong>.<br />
I 1996 var planleggingen komm<strong>et</strong> så<br />
langt at d<strong>et</strong> nye prosjekt<strong>et</strong> kunne presen-<br />
Forhold<strong>et</strong> mellom oljeutvinning, miljøinteresser og muligh<strong>et</strong>ene til økt velferd for Hammerfests<br />
innbyggere vurderes ulikt av ulike aktører. Til venstre: Aksjonister fra Natur og ungdom<br />
protesterer mot oljeboring i <strong>no</strong>rd. Foto: Natur og ungdom. Til høyre: Breilia skole er re<strong>no</strong>vert<br />
og opprust<strong>et</strong> i de siste åra. 150 millioner årlig i eiendomsskatt fra Melkøya gir kommunen friere<br />
armslag for slike tiltak. Foto: Jens Berg-Hansen.<br />
teres offentlig. År<strong>et</strong> <strong>et</strong>ter ble d<strong>et</strong> beslutt<strong>et</strong><br />
at anlegg<strong>et</strong> skulle bygges på Melkøya,<br />
som lå så nært Hammerfest sentrum at<br />
man slapp de logistikkproblemene d<strong>et</strong><br />
tidligere alternativ<strong>et</strong>, Sl<strong>et</strong>tnes på Sørøya,<br />
var beheft<strong>et</strong> med.<br />
I stampe<br />
Hittil var d<strong>et</strong> brukt over en milliard kroner<br />
på de forskjellige prosjektene. D<strong>et</strong> var<br />
ikke mulig å få alle lisenshaverne til å<br />
slutte seg til denne storsatsingen. Statoil<br />
og Hydro var heller ikke enige om hvem<br />
som skulle ha operatøransvar<strong>et</strong>, og<br />
dermed ble d<strong>et</strong> også disse to selskapene<br />
som måtte bære utgiftene. Selv om ikke<br />
partnerne ville skrinlegge prosjekt<strong>et</strong>,<br />
gikk d<strong>et</strong> fra juli 1998 til desember 2000<br />
på sparebluss med bevilgninger fra måned<br />
til måned. Siden 1994 hadde d<strong>et</strong> heller<br />
ikke vært <strong>no</strong>en borevirksomh<strong>et</strong> i Barentshav<strong>et</strong>.<br />
Igjen så alt ut til å stå i stampe.<br />
Så løsn<strong>et</strong> d<strong>et</strong>. I 2000 klarte Statoil og<br />
Hydro å komme frem til enigh<strong>et</strong>. Den 4.<br />
desember 2000 lyktes d<strong>et</strong> å få flertall for<br />
å gå videre, med den foruts<strong>et</strong>ningen at<br />
salgsavtaler og skatteregime var på plass<br />
innen 1. april 2001. D<strong>et</strong> skulle vise seg<br />
ikke å holde.<br />
Problem<strong>et</strong> var forskjellige skattesatser<br />
for offshore- og landanlegg. Selv om<br />
en LNG-fabrikk ikke var spesifikt omtalt<br />
i P<strong>et</strong>roleumsskatteloven (Melkøya er den<br />
første her til lands) sto embedsverk<strong>et</strong> i<br />
Finansdepartement<strong>et</strong> steilt på den tradisjonelle<br />
to-delte løsning: 78 % skatt på<br />
virksomh<strong>et</strong>en ute på felt<strong>et</strong> og 28 % på<br />
landanlegg<strong>et</strong>.<br />
Frogner-banden og andre<br />
motstandere<br />
Motstanderne av utbyggingen fikk nå<br />
blod på tann, uans<strong>et</strong>t hvilke motiver eller<br />
begrunnelser de hadde for sin motstand.<br />
7<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Lokalhistorisk magasin 4/12
8<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Her var sjansen til å stanse d<strong>et</strong> hele før d<strong>et</strong> kom i gang. Gemyttene<br />
i lokalsamfunn<strong>et</strong> kokte: Her hadde den ene utredningen og<br />
konsekvensanalysen <strong>et</strong>ter den andre påvist at d<strong>et</strong> ikke var <strong>no</strong>en<br />
vesentlig forskjell mellom Nordsjøen og de <strong>no</strong>rdlige havområdene<br />
verken hva angikk værforhold eller d<strong>et</strong> biologiske livs tåleevne,<br />
men d<strong>et</strong> hindr<strong>et</strong> ikke miljøvernerne i å gjøre sitt ytterste<br />
for å s<strong>et</strong>te en stopper for utviklingen i <strong>no</strong>rd. I tillegg dukk<strong>et</strong><br />
Frogner-banden opp med sin sedvanlige sutring over urimelige<br />
subsidier og støtteordninger til Nord-Norge!<br />
I praksis dreide d<strong>et</strong> seg om <strong>et</strong>t enh<strong>et</strong>lig anlegg, men d<strong>et</strong><br />
måtte inngripen til fra både ordfører Alf E. Jakobsen, statsminister<br />
Jens Stoltenberg og finansminister Karl Eirik Schjøtt-<br />
Pedersen før man fant en løsning alle parter kunne si seg tilfreds<br />
med: Man b<strong>et</strong>rakt<strong>et</strong> d<strong>et</strong> hele som <strong>et</strong>t prosjekt med<br />
skattesats<br />
78 %. Til gjengjeld ble d<strong>et</strong> mulig å redusere avskrivningstiden,<br />
slik at partnernes avkastningskrav ble imøtekomm<strong>et</strong>. Inntektene<br />
for samfunn<strong>et</strong> ville stort s<strong>et</strong>t være intakt – 76 milliarder skattekroner<br />
eller mer – men de ville bli forskjøv<strong>et</strong> i tid.<br />
Innspurten<br />
Venstre og Kristelig Folkeparti hadde miljø som en av sine<br />
hjertesaker og var motstandere av Snøhvit og fortsatt p<strong>et</strong>roleumsvirksomh<strong>et</strong><br />
i <strong>no</strong>rd, men vant ikke frem i regjeringsforhandlingene<br />
med Høyre på Sem hovedgård den høsten. Den nye finansministeren<br />
Per Christian Foss var den som til slutt los<strong>et</strong><br />
prosjekt<strong>et</strong> i havn, til tross for at Bellona i aller siste liten forsøkte<br />
å få skatteordningen underkjent av ESA.<br />
Den 16. <strong>no</strong>vember 2001 vedtok Snøhvit-lisensen formelt å<br />
sende inn utbyggingssøknaden til myndigh<strong>et</strong>ene. D<strong>et</strong> ble krigsoverskrifter<br />
i Finnmark Dagblad, flagging og rungende jubel på<br />
utesteder i byen. I mars 2002 ble utbyggingen vedtatt i Storting<strong>et</strong><br />
med klart flertall, den 23. mai godtok ESA Snøhvits skatteregime,<br />
og den 4. juni 2002, <strong>et</strong>ter <strong>no</strong>en symbolske lenkegjengaksjoner<br />
fra Natur og Ungdoms side, smalt de første<br />
dynamittsalvene på Melkøya, og byggingen var i gang.<br />
Melkøya live<br />
Dimensjonene og omfang<strong>et</strong> av anleggsarbeidene på Melkøya<br />
var overveldende. Her flytt<strong>et</strong> man bokstavelig talt fjell, hadde<br />
over 3000 ansatte på d<strong>et</strong> meste, og tankanlegg<strong>et</strong> som skjøt i<br />
vær<strong>et</strong> overgikk hva de fleste hadde kunn<strong>et</strong> forestille seg.<br />
Den 23. mai 2007 kunne ventilene på havbunnen åpnes og<br />
Venstre: Byen mot Melkøya, 2008. Foto: Jens Berg-Hansen. Høyre:<br />
Gassen kommer i rør inn til Melkøya. Der blir den omgjort til flytende<br />
form (LNG) og frakt<strong>et</strong> ut i verden på tankskip som d<strong>et</strong>te Kilde: www.<br />
klinelnguk.com.<br />
gassen begynne sin ferd mot land. Kontrollert av fire roboter og<br />
en buffer av vann og frostvæske holdt den en fart av to kilom<strong>et</strong>er<br />
i timen. Tre-fire døgn senere nådde den Melkøya der den ble<br />
stopp<strong>et</strong> av ventiler som sørg<strong>et</strong> for at den ble liggende i dvale i <strong>et</strong><br />
bad av glykol til rense- og prosessutstyr<strong>et</strong> på landanlegg<strong>et</strong> var<br />
ferdig test<strong>et</strong>. Natt til tirsdag 21. august ble ventilene igjen åpn<strong>et</strong><br />
og gassen led<strong>et</strong> direkte til flamm<strong>et</strong>årn<strong>et</strong> der en seksti m<strong>et</strong>er høy<br />
fakkel ble tent. Melkøya var ”live”.<br />
Og framtida? Et Tog 2?<br />
Alt ved oppstarten i 2007 forelå planene om å utvide produksjonen<br />
med en prosesslinje til på Melkøya (”Tog 2”). Planen var<br />
oppstart i 2014, men den ble nå i høst (2012) stopp<strong>et</strong> av lisensen,<br />
som d<strong>et</strong> h<strong>et</strong>er i sjargongen, dvs. lisenshaverne.<br />
Forut for d<strong>et</strong>te hadde d<strong>et</strong> rast en debatt i avisspaltene i <strong>no</strong>rd<br />
om heller å satse på <strong>et</strong> fremtidig gassrør for å styrke den eksisterende<br />
gasseksporten til Europa. Debatten fikk raskt alle velkjente<br />
ingredienser med naborivalisering, motstridende interesser<br />
og den klassiske konflikten mellom råvareeksport eller ilandføring<br />
med dertil hørende ringvirkninger og lokal verdiskaping.<br />
Kravene om å utnytte naturgassen til industriell utvikling i<br />
Nord-Norge og Norge for øvrig har så langt ikke ført frem i den<br />
grad mange skulle ønske, uten at d<strong>et</strong> ser ut til å ha snudd optimismen.<br />
De store oljefunnene som er gjort med Goliat (2000),<br />
Havis og Skrugard (2011) gir da også all grunn til optimisme.<br />
Oljealderen er definitivt komm<strong>et</strong> i <strong>no</strong>rd.<br />
Terje Amundsen, født 1952, er utdann<strong>et</strong> adjunkt, nå ansatt ved<br />
Hammerfest bibliotek. Han er leder i Hammerfest historielag.<br />
Litteratur<br />
Jacobsen, Alf R.: Snøhvit. Historien om olje og gass i Barentshav<strong>et</strong>, Statoil<br />
2009.<br />
Bjørgve, Bjørn: P<strong>et</strong>roleumsbyen ved Barentshav<strong>et</strong>. Artikkel i Norsk Oljemuseums<br />
årbok 2012.<br />
Iversen, Klaus: Krise, utsl<strong>et</strong>telse og nytt liv, Hammerfest kommune 1989.<br />
Sivertsen, Jørgen: Hammerfest 1789–1914, Hammerfest kommune 1973.<br />
Nielsen, Reidar: Hav<strong>et</strong>s gull, Fiskeprodusentenes fond 2012.<br />
Oljevirksomh<strong>et</strong>ens inntog i <strong>no</strong>rd : næringsutvikling, politikk og samfunn.<br />
P<strong>et</strong>er Arbo og Bjørn Hersoug (red.). Gyldendal akademisk, 2010. 38 s.<br />
Wæraas, Øyvind: Brytningstid i Hammerfest 1860-1885, Novus 2010.
Gamle kirkesteder<br />
av Johannes Vongraven<br />
D<strong>et</strong> har i middelalderen stått mange kirker i d<strong>et</strong> områd<strong>et</strong> som i<br />
dag kalles Levanger kommune. Rotaryklubben i Skogn satte i<br />
1998 opp minn<strong>et</strong>avler ved kirkestedene på Veie og på Svendgård<br />
i Skogn. Både disse to kirkene og St. Br<strong>et</strong>tivakirken på<br />
Munkeby ble vedtatt nedlagt ved den Trondhjemske Reformatz<br />
i 1589. D<strong>et</strong> er altså temmelig sikkert at d<strong>et</strong> har stått kirker på<br />
disse stedene.<br />
Levanger Historielag vedtok i 2011 å markere kirkestedene<br />
på Hallan i Markabygda og på Reistad i Frol. Jan Brendalsmo<br />
skriver i Historielag<strong>et</strong>s årbok 2007 om ”Kirken på Gjeite og<br />
tradisjon om kirker” at d<strong>et</strong> sannsynligvis har stått en kirke på<br />
Hallan, og muligens også en kirke på Reistad.<br />
Ute<strong>no</strong>m Munkeby er ingen av kirkestedene arkeologisk undersøkt.<br />
D<strong>et</strong> blir for dyrt og en kan spørre seg hvor viktig d<strong>et</strong> er<br />
å finne bevis. Gode indikasjoner har vi i alle fall: Begge kirkestedene<br />
ligger høyt og vakkert til og nær ved gamle ferdselsveger.<br />
D<strong>et</strong> er funn<strong>et</strong> skjel<strong>et</strong>trester på Reistad og sted<strong>et</strong> der kirka i<br />
Markabygda skal ha stått kalles ”kjerkhaugen”. Dessuten kalles<br />
den nærmeste grenda for ”kjerkbygda”. Selv om d<strong>et</strong>te er gode<br />
indikasjoner er d<strong>et</strong> selvsagt ikke bevis, og de forteller oss ikke<br />
når disse kirkene ble bygd, hva slags kirker de var, om de var<br />
gårdskirker eller kirker bygd <strong>et</strong>ter pålegg, og vi v<strong>et</strong> ikke når de<br />
ble rev<strong>et</strong>. Vi v<strong>et</strong> at Markabygda sannsynlig ble avfolk<strong>et</strong> under<br />
svartedauden, og var uten fast bos<strong>et</strong>ting fra rundt 1350 til midt<br />
på 1500-tall<strong>et</strong>. Kanskje kirkebygg<strong>et</strong> forfalt i denne perioden.<br />
Kilder til de mulige kirkene<br />
Sogneprest Testman i Skogn skrev i 1774 (kanskje i forbindelse<br />
med Garhard Schønings besøk), at:<br />
”Schongens Præstegjeld har ellers i forrige tider vær<strong>et</strong> afdelt<br />
i 5 kirkesogner af hvilke de tvende ere nu aldeles ødelagte, og<br />
har den ene kirke staa<strong>et</strong> oppe i Markebøygden, som strekker til<br />
fjeld<strong>et</strong> paa gaarden Hallan”<br />
Tr<strong>et</strong>ti år tidligere hadde kapellanen i Skogn, Hans Jørgen<br />
Helsinge s<strong>et</strong>t: ”Grundvold efter en kirke paa gaarden Hallan”.<br />
Da arkeolog Th. P<strong>et</strong>ersen besøkte gården i 1925 ble han fortalt<br />
at ei gammel dør,” inntil for få år siden var blitt brukt i <strong>et</strong> da<br />
rev<strong>et</strong> kvernhus.”<br />
Om Reistad kirke skriver Gerhard Schøning i 1774:<br />
”½ mil omtrent fra Munkeby, længer op i Marke-bøygden<br />
ligger gaarden Restad, paa hvilken har, i gamle Dage, ogsaa<br />
staa<strong>et</strong> en Kirke, som altsaa er den 9de i Skogn. Gaarden grænser<br />
til den foromtalte Burmo, og kirken har ventelig vær<strong>et</strong> for<br />
dens Beboere.”<br />
Arkeolog Lorentz Diderich Kluver skrev i 1823 om tradisjonen<br />
rundt kirken på Reistad, men fortalte at d<strong>et</strong> ikke fantes levninger<br />
<strong>et</strong>ter den. Vi v<strong>et</strong> ikke når den ble bygd eller når den ble<br />
rev<strong>et</strong>.<br />
Arkeolog Theodor P<strong>et</strong>ersen besøkte Reistad i 1925, og fikk<br />
høre at:<br />
”D<strong>et</strong> tør være utvilsomt at her tidligere har stått en kirke.<br />
Den har <strong>et</strong>ter opplysning av standartjunker Paal Okkenhaug<br />
Minn<strong>et</strong>avlen over kirkested<strong>et</strong> på Hallan. Tavlen er finansiert bl.a. med<br />
tilskudd fra Landslag<strong>et</strong> for lokalhistorie. Foto: Øystein Bergsve.<br />
ligg<strong>et</strong> midt mellom begge gårdene. Etter opplysning innhent<strong>et</strong><br />
1922 skal kirken ha ligg<strong>et</strong> på søndre Reistads grunn på en liten<br />
høyning i terreng<strong>et</strong>, hvorfra der er vid utsikt over bygden helt<br />
til fjorden. Her er også funn<strong>et</strong> skjel<strong>et</strong>trester”.<br />
D<strong>et</strong> må også nevnes at Ottar Røssing som har evner til å<br />
påvise med ”ønskekvist” for eksempel hustufter og spor <strong>et</strong>ter<br />
begravelsesplasser, har funn<strong>et</strong> gravplasser og tufter både på<br />
Hallan og på Reistad.<br />
Birgit Reistad har gjen<strong>no</strong>m forfatteren Karl Gervin fått<br />
gjort undersøkelse i Vatikan<strong>et</strong>s arkiver om d<strong>et</strong> kunne finnes<br />
<strong>no</strong>e om Reistad og kirka der, men uten resultat. D<strong>et</strong> forteller oss<br />
først og fremst at d<strong>et</strong> i tilknytning til denne kirka ikke har vært<br />
<strong>no</strong>en tvister som forårsak<strong>et</strong> korrespondanse.<br />
Minn<strong>et</strong>avlen<br />
Minn<strong>et</strong>avlen på Reistad har tekst på to sider. På den ene siden:<br />
”Kirka”, og på den andre opplysning og kart over d<strong>et</strong> store<br />
gravhaugfelt<strong>et</strong> som lå like i nærh<strong>et</strong>en.<br />
Tavlene er lag<strong>et</strong> på Sverresborg Museum. Kostnadene kom<br />
på til sammen ca 38.000 kroner. Tilskudd kom fra Landslag<strong>et</strong><br />
for lokalhistorie, Landbrukskontor<strong>et</strong> i samkommunen Levanger/Verdal<br />
(SMIL-midler), Levanger Kommuneskoger og Levanger<br />
Rotaryklubb har gjort d<strong>et</strong> mulig å fullføre prosjekt<strong>et</strong>. Vi<br />
takker for støtten.<br />
Jan Brendalsmo NIKU har hjulp<strong>et</strong> oss med tekstene. Takk<br />
til han.<br />
Johannes Vongraven er leder i Levanger historielag.<br />
1913 i Lokalhistorisk magasin<br />
Kvinnesak blir <strong>et</strong> sentralt tema i d<strong>et</strong> første nummer<strong>et</strong> i<br />
neste årgang, som vil bli via jubile<strong>et</strong> for den allmenne<br />
stemmer<strong>et</strong>ten i 1913. D<strong>et</strong> blir <strong>et</strong> vidt spekter av historiske<br />
artikler om tema<strong>et</strong>, og vi vil også belyse hvordan d<strong>et</strong>te er<br />
blitt jobba med lokalt i historielagsbevegelsen. Frist for<br />
innsending av tekster er 15. januar 2013.<br />
9<br />
Historielagene<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12
10<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12<br />
Hva b<strong>et</strong>yr lokalhistorie for deg?<br />
mor til Johan Sverdrup<br />
Sigrid Borthen Toven — samfunnsinteressert og<br />
engasjert geolog, og stolt oljeindustriarbeidar<br />
Intervjua av Birger Lindanger<br />
Med sterke bestemødre<br />
Intervju<strong>et</strong> var ferdig, eg hadde skrudd<br />
av diktafonen og drog ut stolen for å<br />
reisa meg då Sigrid stoppa meg. Høyr,<br />
sa ho med engasjement, du må få med<br />
deg at eg hadde to tøffe bestemødrer,<br />
sterke og sta kvinner som ikkje gav opp<br />
for motgang!<br />
Far min vaks opp i Kirkenes. Då tyskarane<br />
brende ned all bus<strong>et</strong>nad, rodde<br />
farmor over fjorden med to små gutar og<br />
svigerfamilie og budde lang tid i ei jordgamme.<br />
Farfar min døydde under krigen<br />
av sjukdom, og ho sat att med gutane.<br />
Farmor sto på, ho køyrde drosje, skulebuss<br />
og var landpostbod, og spela til og<br />
med på old boys bedriftsfotballag.<br />
Mormor var på sitt vis ikkje mindre<br />
sterk. Ho kom frå ein bergensk skokjøpmannsfamilie<br />
og gifta seg med morfar<br />
som var bergensar og sjømann som resten<br />
av brørne hans. D<strong>et</strong> fall difor i<br />
hennar lodd å ta seg av familien – og<br />
opplevde den tragedien å mista tri av<br />
seks born under dramatiske forhold. På<br />
kvar sitt vis var dei gode rollemodellar<br />
for en bergenstøs i framslengsalderen.<br />
Mormor døydde då eg var ti år, men<br />
eg fekk eit nært forhold til morfar. Han<br />
var født i 1899 og eit oppkome av historier<br />
frå sjøen. Sterke kvinner og d<strong>et</strong> maritime<br />
blei ein del av oppveksten min.<br />
Foreldra mine er lærarar, og dei tok<br />
begge vidareutdanning på lærarskulen<br />
på Notodden. Der fann dei kvarandre og<br />
flytta sidan til Bergen. Slik hadde eg<br />
også ein akademisk familie bakgrunn.<br />
Eg blei født i Bergen i 1971, same år<strong>et</strong><br />
som dei starta produksjonen på Ekofiskfelt<strong>et</strong>.<br />
Som du ser, er familiehistoria mi<br />
både lokalhistorie, krigshistorie og kysthistorie.<br />
Kvar familie har sine forteljingar<br />
som er med og formar dei nye slektene.<br />
Far min er glad i årbøker med<br />
lokalhistorisk innhald.<br />
Kvifor geolog?<br />
I oppveksten var eg både sterkt samfunnsbevisst<br />
og glad i å lesa. Eg valde<br />
naturfaglina på vidaregåande, der eg var<br />
særleg fascinert av biologi og gen<strong>et</strong>ikk.<br />
Når eg likevel til sist landa på å studera<br />
geologi, var d<strong>et</strong> ut frå ein tanke om kvar<br />
d<strong>et</strong> sidan kunne vera mest ”mat” i yrkesliv<strong>et</strong>.<br />
Vidare blei bare matematikk for<br />
teor<strong>et</strong>isk, eg ville studera eit fag som var<br />
meir ”praktisk”, der teor<strong>et</strong>isk kunnskap<br />
på eit vis kunne realiserast. Når eg valde<br />
geologi, var d<strong>et</strong> også ikkje minst eit resultat<br />
av inspirerande førelesarar på<br />
universit<strong>et</strong><strong>et</strong><br />
Olja og olj<strong>et</strong>enkinga gjen<strong>no</strong>msyra<br />
<strong>no</strong>k ikkje miljø<strong>et</strong> i Bergen slik d<strong>et</strong> gjer i<br />
Stavangerområd<strong>et</strong>. Eg starta difor studi<strong>et</strong><br />
med ein <strong>no</strong>kså vag plan om kvar eg ville.<br />
Dei to sesongane med feltarbeid blei<br />
gjen<strong>no</strong>mført i Nord-Hordland, og var<br />
ikkje spesielt r<strong>et</strong>ta mot oljeindustrien.<br />
Då eg tok hovudfag, blei eg difor<br />
ikkje sponsa av oljeindustrien slik fleire<br />
av medstudentane, og tema<strong>et</strong> for oppgåva<br />
var innan strukturgeologi og tektonikk.<br />
Likevel låg d<strong>et</strong> <strong>no</strong>k i korta at d<strong>et</strong> var<br />
oljeindustrien som fekk meg – minst<br />
90 % av geologane hamnar der. Eg hadde<br />
sommarjobb i både BP og i Statoil mens<br />
eg studerte, og då eg var ferdig med studiane,<br />
fekk eg jobb i Statoil, fyrst som<br />
operasjons- og brønngeolog. D<strong>et</strong> var<br />
starten på eit engasjement som nå i 2012<br />
har vara i 16 år.<br />
Når eg valde Statoil, har <strong>no</strong>k d<strong>et</strong> med<br />
at eg opplevde at Statoil tok samfunnsoppgåva<br />
si på alvor, og at eg kan identifisera<br />
meg med verdiane til selskap<strong>et</strong>.<br />
Dessutan var eg oppteken av dei større<br />
samanhengane, tanken på at olja skulle<br />
koma samfunn<strong>et</strong> til gode, at ho skulle<br />
bidra til å oppr<strong>et</strong>thalda velferdssamfunn<strong>et</strong><br />
vårt.<br />
Jente i olja<br />
Då eg starta i Statoil var d<strong>et</strong> ein del kvinnelege<br />
geologar. I d<strong>et</strong> fyrste team<strong>et</strong> eg<br />
kom inn i, som hadde i oppgåve å planleggja<br />
og gjen<strong>no</strong>mføra leitebrønnar på<br />
<strong>no</strong>rsk sokkel, var eg den einaste jenta.<br />
Som einaste kvinne jobba eg innimellom<br />
offshore og laut dela lugar med geologen<br />
som jobba motsatt skift av meg, og som<br />
alltid var menn... Av tryggingsgrunnar
Førre sida: Sigrid Borthen Toven i full mundur. Over: Sigrid studerar kjerneprøvar frå Johan<br />
Sverdrup. Ho var ganske nøgd med «babyen». Høgre: Sigrid ynskjer også å vere ein rollemodell<br />
for jenter som kan tenkja seg å gå inn i oljeindustrien. Her er meir rom for idealisme og samfunnsengasjement<br />
enn ein skulle tru! Alle foto: Harald P<strong>et</strong>tersen, Statoil.<br />
låser ein ikkje lugarane offshore, men d<strong>et</strong><br />
var aldri <strong>no</strong>ko problem, eg blei godt ivar<strong>et</strong>eken<br />
av kollegaane mine.<br />
Nå ser eg likevel at eg kan vera ein<br />
rollemodell for jenter som ynskjer å gå<br />
same vegen. Eg har difor teke del på seminar<br />
og i møte for jenter der d<strong>et</strong>te har<br />
vore eit tema, mellom anna i regi av<br />
Norsk olje og gass (d<strong>et</strong> tidlegare OLF).<br />
D<strong>et</strong>te handlar om å gje jenter eit meir<br />
nyansert bil<strong>et</strong>e av kva oljeindustrien eigentleg<br />
er for <strong>no</strong>ko. Sjølv har eg som<br />
nemnt vore privilegert med to sterke bestemødrer<br />
som rollemodellar, og har i<br />
d<strong>et</strong> heile aldri hatt som problemstilling<br />
at <strong>no</strong>ko skulle stengja fordi om eg var<br />
jente.<br />
Elles er eg stolt av å bu i eit samfunn<br />
som stiller krav til oljeselskapa. D<strong>et</strong> gjeld<br />
både kva som skal tilbakeførast til fellesskap<strong>et</strong><br />
og dei krav som blir stilte i samband<br />
med leiting og produksjon. Stundom<br />
får me inntrykk av at d<strong>et</strong> bare er å<br />
s<strong>et</strong>ja boren i bakken og suga opp. Slik er<br />
d<strong>et</strong> sjølvsagt ikkje. D<strong>et</strong> blir kravd omfattande<br />
konsekvensutgreiingar der dei<br />
ulike verksemdene i dei ulike områda<br />
blir stilte opp mot kvarandre. D<strong>et</strong> er heller<br />
ikkje bare å «s<strong>et</strong>ja sugerøyr<strong>et</strong> i bakken»<br />
og pumpa opp olja og gassen. Omfattande<br />
tek<strong>no</strong>logiutvikling er også ein<br />
føres<strong>et</strong>nad for den suksessen ein har hatt.<br />
D<strong>et</strong> er likevel sjølvsagt og avgjerande<br />
viktig at oljeselskapa får forutsigbare vilkår<br />
å halda seg til.<br />
Elles er tilhøve mellom Oslo og kysten<br />
– mellom sentrum og periferi – eit<br />
tankekors. Den fysiske avstanden mellom<br />
hovudstaden og dei områda der ressursane<br />
blir skapte, gjer at dei nasjonale<br />
mediene også har ein tendens til å få fagleg<br />
avstand. Og i dei regionale avisene<br />
som i dag stort s<strong>et</strong>t har eit eigarskap lokalisert<br />
til Oslo, ser me at oljejournalistane<br />
ofte ikkje får jobba med sitt spesiale,<br />
<strong>no</strong>ko som fører til flukt over til arbeids-<br />
gjevarar som gjev dei meir fagleg olbogerom.<br />
D<strong>et</strong> virkar også som stadig meir<br />
av d<strong>et</strong> redaksjonelle stoff<strong>et</strong> i regionale<br />
aviser blir sentral produsert.<br />
Dessutan er d<strong>et</strong> langs kysten eit sterkt<br />
11<br />
Hva b<strong>et</strong>yr lokalhistorie for deg?<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12
HVa BeTYR LOKaLHISTORIe<br />
FOR DeG?<br />
Sigrid Borthen Toven<br />
Sigrid Borthen Toven vart født 22. april 1971 i<br />
Bergen. Ho vaks opp i Kalfar<strong>et</strong>, gjekk på Bergen<br />
Katedralskole 1987 til 1990 og studerte geologi ved<br />
Universit<strong>et</strong><strong>et</strong> i Bergen i perioden 1990 til 1995.<br />
Tils<strong>et</strong>t ved Statoil frå 1996 og flytta same år<strong>et</strong><br />
til Sandnes. Frå februar 1996 til august virka ho<br />
som operasjons- og oljebrønn geolog og sidan til i<br />
januar 2012 som leitegeolog. Frå januar 2012 har<br />
ho hatt eit særskilt ansvar for utviklinga av Johan<br />
Sverdrup-felt<strong>et</strong>.<br />
gründermiljø og ein sterk dugnadstradisjon som skapar ressursar.<br />
Arven <strong>et</strong>ter bestemødrene<br />
Du har hatt to sterke bestemødrer, hadde dei kvalit<strong>et</strong>ar som du<br />
har arva?<br />
Å ikkje gje seg. Oljehistorie dreier seg ofte om ikkje å gje<br />
opp, å stå på, å vera sta, men også kreativ. D<strong>et</strong> gjeld å tenkja<br />
nytt når teoriar ikkje held, men samstundes også ha evna til å<br />
seia at <strong>no</strong>k er <strong>no</strong>k når d<strong>et</strong> er på sin plass.<br />
August 2011 vil alltid vera knytt til klisjeen «ein draum går<br />
i oppfylling». Då gjorde Statoil eit stort oljefunn i eit prospekt<br />
Over til høgre: Farmora blei tidleg aleine med ungane og køyrde både<br />
drosje og skulebuss for å forsørge familien. Illustrasjonsfoto. Foto:<br />
Ukjent. Eigar: Postmuse<strong>et</strong>. Venstre: Sigrid er spent på fangsten i moltemyra.<br />
Ved Jarfjord utenfor Kirkenes. Foto: Privat. Over: Så glad var<br />
ho, <strong>no</strong>kre år seinare, då dei fann olje i Johan Sverdrup-felt<strong>et</strong>. Felt<strong>et</strong><br />
heitte fyrst Aldous Major South, men fekk så namn <strong>et</strong>ter den kjende<br />
parlamentarikaren. Foto: Ivar Langvik, Statoil.<br />
me kalla ”Aldous Major Sør” på Utsirahøyden. Analysar viste<br />
at d<strong>et</strong>te funn<strong>et</strong> hang saman med Avaldsnesfunn<strong>et</strong> som blei gjort<br />
i nabolisensen år<strong>et</strong> før, og som er eit av dei største funna på<br />
<strong>no</strong>rsk sokkel sidan midten av 1980-tall<strong>et</strong>. Funn<strong>et</strong> var i d<strong>et</strong> heile<br />
mellom dei største i verda i 2011.<br />
Alt under fyrste konsesjonsrunde for 43 år sidan dreiv d<strong>et</strong><br />
dåverande P<strong>et</strong>ro<strong>no</strong>rd, eit fransk-<strong>no</strong>rsk selskap med Hydro og<br />
Elf som hovudpartnarar, leiting på felt<strong>et</strong> – og bomma med bare<br />
<strong>no</strong>kre få hundre m<strong>et</strong>er. D<strong>et</strong>te viser at leiting <strong>et</strong>ter olje og gass<br />
ikkje er <strong>no</strong>ko «quick fix», men eit resultat av systematisk og<br />
godt geologisk arbeid og nye rammevilkår.<br />
I seinare tid, i 2001, fekk Statoil tilgang til blokka. Sidan har<br />
selskap<strong>et</strong> leita og tenkt, bora og tenkt. Her skulle ha vore olje,<br />
men d<strong>et</strong> var <strong>no</strong>ko som ikkje passa med teoriane. Men d<strong>et</strong> galdt<br />
å ha tru på eit konsept, å ikkje gje opp. Som geologar lærer me<br />
stadig meir om undergrunnen samtidig som den tek<strong>no</strong>logiske<br />
utviklinga gjev oss stadig b<strong>et</strong>re innsikt.<br />
Å vera leitesjef og få stå midt oppe i eit slikt funn har vore ei<br />
fantastisk oppleving, og d<strong>et</strong> b<strong>et</strong>yr mykje for Statoil som selskap<br />
og for heile industrien. Funn<strong>et</strong> blei i januar 2012 omdøypt av<br />
olje-og energiminister Ola Borten Moe til ”Johan Sverdrup”.
Elefant for framtida<br />
Fram til sommaren 2011 breidde ein<br />
aukande pessimisme seg i verdas beste<br />
land. Dei nye funna som blei gjort, erstatta<br />
på langt nær d<strong>et</strong> som blei pumpa<br />
opp av olje og gass. Koss skulle d<strong>et</strong> gå<br />
når ikkje samfunnsmaskineri<strong>et</strong> lenger<br />
kunne smørast med <strong>no</strong>rdsjøolje?<br />
Til sist, 16. august 2011, lukkast me<br />
altså – me gjorde d<strong>et</strong> største funn<strong>et</strong> sidan<br />
1980-tal<strong>et</strong>. Så var d<strong>et</strong> likevel ikkje solnedgang<br />
for <strong>no</strong>rsk oljeindustri! Funn<strong>et</strong><br />
av denne ”oljeelefanten” skapte ein ny<br />
giv i heile næringa. Motivasjonen og tilstrøyminga<br />
til oljefaga ved universit<strong>et</strong>a<br />
aukar, her er ein ny optimisme som eigentleg<br />
gjen<strong>no</strong>mrislar heile samfunn<strong>et</strong>.<br />
Og på toppen av d<strong>et</strong> heile er d<strong>et</strong>te av dei<br />
enklare felta, både havdjup og djup ned<br />
til reservoar<strong>et</strong> der oljen finst, er slik at alt<br />
ligg til r<strong>et</strong>tes for utvikling og pro duk-<br />
sjon.<br />
For eigen del har funn<strong>et</strong> ført til at eg<br />
har fått eit nytt arbeidsfelt, – eg har gått<br />
frå å ha ansvar for leiting til å jobba i prosjektleiinga<br />
for feltutvikling av Johan<br />
Sverdrup-felt<strong>et</strong>. Nå skal felt<strong>et</strong> gjerast<br />
klart for produksjon, og mål<strong>et</strong> er at den<br />
kan starta i 2018.<br />
Birger Lindanger, f. 4/5 1947, i Sola. Har<br />
dels vore tils<strong>et</strong>t, dels prosjekttils<strong>et</strong>t som<br />
historikar ved Universit<strong>et</strong><strong>et</strong> i Stavanger<br />
og i samband med d<strong>et</strong>te skrive lokalhistorie,<br />
m.a. frå Hå, Klepp, Time, Sola, Randaberg,<br />
Sandnes, Rennesøy, Kvitsøy og<br />
Bokn kommunar og dessutan bedriftshistorie,<br />
institusjonshistorie og organisasjonshistorie.<br />
Har elles vore varaordførar<br />
i Bokn og leiar for Landslag<strong>et</strong> for<br />
lokalhistorie. Er <strong>no</strong> styreleiar i Rogaland<br />
Historielag og Norsk Fyrhistorisk Foreining.<br />
Har og vore redaktør for seks lokalhistoriske<br />
og fem fyrhistoriske årbøker.<br />
mange stemmer<br />
frå levde liv<br />
av aud mikkelsen Tr<strong>et</strong>vik<br />
Ei ny, landsomfattande minneinnsamling<br />
er i gang! Den skal samle inn forteljingar<br />
om liv<strong>et</strong> i Noreg slik folk sjølv har<br />
opplevd d<strong>et</strong> og hugsar d<strong>et</strong>. D<strong>et</strong> vanlige<br />
liv<strong>et</strong> er ein viktig del av vår felles historie,<br />
og d<strong>et</strong> er viktig å få inn bidrag frå<br />
alle regionar og samfunnsgrupper.<br />
Denne gongen er d<strong>et</strong> personar fødde før<br />
1950 vi oppfordrar til fortelje livshistoria<br />
si. Vi håper på mange bidragsytarar over<br />
heile land<strong>et</strong>, og vi håper at historielag<br />
kan bistå med innsamling og tilr<strong>et</strong>telegging.<br />
Brosjyre med r<strong>et</strong>tleiing er utsendt<br />
til alle medlemslaga, og blir også distribuert<br />
gjen<strong>no</strong>m andre kanalar, mellom<br />
anna DIS-Norge, slekt og data, som er<br />
ein av organisasjonane bak innsamlingsaksjonen.<br />
Andre medverkande er Institutt<br />
for historie og klassiske fag – NTNU,<br />
Institutt for kulturstudium og orientalske<br />
språk – Universit<strong>et</strong><strong>et</strong> i Oslo, Norsk <strong>et</strong><strong>no</strong>logisk<br />
gransking – Norsk Folkemuseum,<br />
Norsk folkeminnelag og Norsk lokalhistorisk<br />
institutt. Aksjonen blir leia av<br />
Landslag<strong>et</strong> for lokalhistorie.<br />
D<strong>et</strong>te er fjerde gongen ei slik innsamling<br />
blir gjen<strong>no</strong>mført. Første gong var i<br />
1964, der<strong>et</strong>ter i 1981 og så i 1995/96. Den<br />
igangverande innsamlinga er lagt opp<br />
<strong>et</strong>ter malen frå tidligare med dei same<br />
hovudemna i r<strong>et</strong>tleiinga, men fleire emne<br />
er utlagt litt vidare enn i tidligare innsamlingar.<br />
Eit døme kan vere spørsmål<strong>et</strong><br />
om krig. I den førre innsamlinga vart d<strong>et</strong><br />
spurt om krig og okkupasjon. D<strong>et</strong> var<br />
klart at d<strong>et</strong> vart sikta til 2. verdskrigen,<br />
Hollendartida i Norge 1550–1750 / Margit<br />
Løyland. – Spartacus, 2012. – 208 s.<br />
Hvorfor er språk<strong>et</strong> vårt så fullt av nederlandske<br />
ord og uttrykk? Hvorfor har så mange i Norge<br />
nederlandske <strong>et</strong>ternavn? Og hvordan kan d<strong>et</strong> ha<br />
seg at øyer og havområder i <strong>no</strong>rd har nederlandske<br />
stedsnavn? D<strong>et</strong> er blant spørsmålene forfatteren<br />
søker å gi svar på i denne boka, som vender<br />
seg til <strong>et</strong> allment publikum. Løyland tar for seg<br />
Inger Paulsberg og Solveig Grønnerud på<br />
sykkeltur i 1959. Eier: Kai Hansen. Kilde:<br />
<strong>Lokalhistorie</strong>wiki.<strong>no</strong>, cc-by-sa.<br />
Krigen med stor K. No spør vi i staden<br />
om krig og krigshandlingar, med underspørsmål<br />
om ein har opplevd krig og valdelige<br />
konfliktar, og korleis d<strong>et</strong> har påverka<br />
ein sjølv og dei næraste. Med d<strong>et</strong>te<br />
vender ein seg til folk med ulik erfaringsbakgrunn<br />
og ikkje berre dei som er<br />
fødde og oppvaksne i Noreg.<br />
Starten for minneinnsamlinga var 30.<br />
oktober og vart markert med eit seminar<br />
på Norsk folkemuseum på Bygdøy i<br />
Oslo. Aksjonen vil pågå til utgangen av<br />
oktober i 2013. Material<strong>et</strong> frå denne innsamlinga<br />
er tenkt nytta i publikasjonar<br />
både digitalt og i bokform, og d<strong>et</strong> er aktuelt<br />
å lage samanliknande studium med<br />
materiale frå alle fire innsamlingane<br />
sidan dei er bygd opp over den same lesten.<br />
Minnematerial<strong>et</strong> vil også eigne seg<br />
godt som tilfang til lokale publikasjonar<br />
som årbøker og andre skrifter.<br />
Ta kontakt med ditt lokale historielag<br />
for å få brosjyren med r<strong>et</strong>tleiing og emneliste,<br />
eller last den ned frå LLHs n<strong>et</strong>tsider,<br />
http://www.historielag.blogspot.<strong>no</strong>/.<br />
to hundre år med kontakt mellom Nederland og<br />
Norge – som sentrum og periferi. I disse to hundreårene<br />
fikk Nederland sin uavhengigh<strong>et</strong> fra<br />
Spania, og ble d<strong>et</strong> rikeste land<strong>et</strong> i Europa, ei stilling<br />
d<strong>et</strong> beholdt til slutten av 1700-tall<strong>et</strong>. Løyland<br />
viser oss hvordan både mennesker og varer<br />
dro fram og tilbake over Nordsjøen, og hvordan<br />
<strong>no</strong>rsk kultur ble påvirk<strong>et</strong> av nederlandsk kultur i<br />
perioden, både materielt, språklig og religiøst.<br />
13<br />
Hva b<strong>et</strong>yr lokalhistorie for deg?<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12
14<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Lovløse stedsnavn i <strong>no</strong>rske farvatn<br />
— <strong>et</strong> <strong>minefelt</strong><br />
Olje- og energidepartement<strong>et</strong> (OED) varsl<strong>et</strong> i 2010 endringer i<br />
navns<strong>et</strong>ting av p<strong>et</strong>ro leums felt på <strong>no</strong>rsk sokkel, gjen<strong>no</strong>m den<br />
nye p<strong>et</strong>role ums meldinga (Stortings meld ing 28 (2010–2011).<br />
Bak grunnen var <strong>et</strong> ønske fra olje- og energiminister Ola<br />
Borten Moe om å bruke navn på større felt til å bidra til en<br />
”nasjonal kontekst og historie skriv ing”. Ikke minst gjaldt<br />
d<strong>et</strong>te for nye felt i d<strong>et</strong> politisk viktige områd<strong>et</strong> Barentshav<strong>et</strong>,<br />
der navn<strong>et</strong> på Statoils funn Skrugard ble foreslått endr<strong>et</strong> til<br />
feltnavn<strong>et</strong> Sverdrup.<br />
Endringene i navnepolitikken er <strong>et</strong> bevisst grep for å bruke<br />
navn som politiske symbol i samband med nasjonsbygging.<br />
Statsråd Borten Moe har uttrykt ønske om at nye store p<strong>et</strong>roleumsfelt<br />
skal ha navn som ”speiler viktigh<strong>et</strong>en av pro sjekt<strong>et</strong> og<br />
virk som h<strong>et</strong>en”, og at funn som ”representerer <strong>et</strong> sprang eller<br />
langt skritt frem over for næringen, landsdelen eller land<strong>et</strong>, skal<br />
ha navn som reflekterer d<strong>et</strong>te”. ”Et godt navn skal favne konteksten<br />
på en god måte” har vært en tese i denne sam-<br />
men hengen.<br />
Lovløse navn<br />
P<strong>et</strong>roleumsvirksomh<strong>et</strong>en på <strong>no</strong>rsk sokkel ble <strong>et</strong>ablert <strong>et</strong>ter d<strong>et</strong><br />
amerikanske olje selskap<strong>et</strong> Phillips P<strong>et</strong>roleum Companys første<br />
oljefunn lille julaften 1969. D<strong>et</strong> første olje felt<strong>et</strong> fikk navn<strong>et</strong><br />
Ekofisk, i samsvar med en praksis innenfor Phillips om å<br />
navngi alfab<strong>et</strong>isk <strong>et</strong>ter fiskeslag (i tilfell<strong>et</strong> Ekofisk en fiktiv fisk,<br />
<strong>et</strong>tersom akseptabelt fiskenavn med forbokstaven e ikke<br />
forefantes).<br />
av eli Johanne ellingsve<br />
Skrivemåter for <strong>no</strong>rske stedsnavn var ved d<strong>et</strong>te tidspunkt<strong>et</strong><br />
regulert av Føresegner om skrivemåten av stadnamn fra 1957.<br />
Mandat<strong>et</strong> til å fasts<strong>et</strong>te offisielle skrivemåter var delt mellom<br />
Norges Geografiske Oppmåling (navn på landkart), Norges<br />
Sjøkartverk (navn på sjø kart), Norsk Polarinstitutt (navn på<br />
kart over polområdene) og Norges geologiske undersøkelse<br />
(navn på geologiske kart).<br />
Stadnamnlova av 1990, som avløste forskriftene av 1957,<br />
inneholdt en paragraf om geografisk virke område, med følgende<br />
tekst: «Så langt Kongen fasts<strong>et</strong>, skal lova også gjelde for<br />
Svalbard, Jan Mayen og dei <strong>no</strong>rske bilanda, den <strong>no</strong>rske kontinentalsokkelen<br />
og Noregs øko<strong>no</strong>miske sone». Loven trådte i<br />
kraft 1. juli 1991, men Kultur departe ment<strong>et</strong> (KD) varsl<strong>et</strong> begrens<strong>et</strong><br />
geografisk virkeområde: «Loven blir nå ikke gjort gjeldende<br />
for Svalbard, Jan Mayen og de <strong>no</strong>rske bilandene, den<br />
<strong>no</strong>rske konti nental sokkelen og Norges øko<strong>no</strong>miske sone». KD<br />
hadde behov for å vurdere hvert område for seg, og tilpasse reglene<br />
om skrivemåtene for steds navn til hvert område, blant<br />
ann<strong>et</strong> av hensyn til uten landske for<strong>et</strong>ak, styres makter og konsesjons<br />
havere, aktivit<strong>et</strong> av internasjonal karakter, samt folker<strong>et</strong>tslige<br />
prinsipp.<br />
I 2006 vedtok Storting<strong>et</strong> endringsforslag til Stadnamnlova.<br />
Etter end rings forslag<strong>et</strong> lyder formuleringene om virkeområde<br />
slik: «Lova gjeld ikkje for Sval bard, Jan Mayen og dei <strong>no</strong>rske<br />
bilanda, den <strong>no</strong>rske kontinentalsokkelen og Noregs øko<strong>no</strong>miske<br />
sone». Muligh<strong>et</strong>en for fullt virkeområde uten lov endring er<br />
dermed fjern<strong>et</strong>, og den intenderte unntakstilstanden har blitt<br />
en <strong>no</strong>rmaltilstand.
Plan for utbygging og drift av Ivar Aasen<br />
Lisensene PL001B, PL028B og PL242<br />
Del 2 Konsekvensutredning september 2012<br />
”Strenge dagar må koma,<br />
men <strong>et</strong>terpå kjem dei milde”<br />
Ivar Aasen<br />
Forrige side: De gamle navnene på oljefelt og<br />
installasjoner — S<strong>no</strong>rre, Yme og Åsgard — er<br />
på vikende front, men i 2001 levde de i beste<br />
velgående. Her brukt i brusgimmick under<br />
Statoils feiring av sin <strong>no</strong>tering på børsen. Foto:<br />
Øyvind Hagen, Statoil. Høyre: Navn<strong>et</strong> til Elsa<br />
Laula Renberg (1877—1931), sørsamisk aktivist<br />
og politiker, er vurdert brukt på <strong>et</strong> oljefelt. Med<br />
bakgrunn i samisk motstand mot oljeproduksjon<br />
i Barentshav<strong>et</strong>, vil forslag<strong>et</strong> kunne oppfattes<br />
som en politisk og <strong>et</strong>nisk provokasjon. Foto:<br />
Ukjent. Kilde: Kulturn<strong>et</strong>t Trøndelag.<br />
Styring av navn på sokkelen<br />
OED sendte i 1984 ut r<strong>et</strong>ningslinjer for<br />
navn s<strong>et</strong>ting av p<strong>et</strong>roleumsforekomster<br />
på kontinentalsokkelen. R<strong>et</strong>nings linjene<br />
var å anse som en veiledning til<br />
r<strong>et</strong>tigh<strong>et</strong>s haverne om ønsk<strong>et</strong> fremgangsmåte<br />
ved navns<strong>et</strong>ting av felt.<br />
P<strong>et</strong>roleumsforskriften av 1997 inneholder<br />
en egen bestemmelse om navns<strong>et</strong>ting<br />
av forekomster m. v. Bestemmelsene ble<br />
utdyp<strong>et</strong> i Ressurs forskriften som ble fastsatt<br />
i 2001. D<strong>et</strong> ble gitt regler for b<strong>et</strong>egnelser<br />
på fore komster og funn uten bruk av egennavn,<br />
samt navns<strong>et</strong>ting av funn og felt på<br />
<strong>no</strong>rsk kontinentalsokkel. I henhold til Ressursforskriften<br />
kunne Olje direktorat<strong>et</strong><br />
kreve navns<strong>et</strong>ting av <strong>et</strong> funn, og direktorat<strong>et</strong><br />
hadde også mandat til å fatte endelig<br />
vedtak om navns<strong>et</strong>ting. I samarbeid med<br />
Norsk språkråd fikk direktorat<strong>et</strong> utvikl<strong>et</strong><br />
lister med forslag til forhånds godkjente<br />
navn på felt på sokkelen. R<strong>et</strong>tigh<strong>et</strong>shavere<br />
ble oppfordr<strong>et</strong> til å ta i bruk slike navn tidlig<br />
i en utviklingsprosess, for å hindre navneskifte<br />
underveis.<br />
OED har nå trukk<strong>et</strong> tilbake fra Oljedirektorat<strong>et</strong><br />
delegeringen av r<strong>et</strong>ten til å<br />
fasts<strong>et</strong>te egennavn på funn og felt. Fra 1.<br />
juli 2012 vedtar OED alle navn selv. Oljedirektorat<strong>et</strong>s<br />
og Språkråd<strong>et</strong>s opp gaver er<br />
formelt redusert til vurdering av sikkerh<strong>et</strong>smessige<br />
sider ved navn.<br />
En kulturpolitisk minnelund<br />
Statsråd Borten Moe oppnevnte i desember<br />
2011 <strong>et</strong> navneråd som skal fore slå navn på<br />
nye p<strong>et</strong>roleumsfelt, <strong>et</strong>ter innspill fra selskapene.<br />
Gruppen består av Karsten Alnæs,<br />
Kristin Clem<strong>et</strong>, Per Egil Hegge og Marit<br />
Hauan. Pressemeld inga fra OED ved denne<br />
anledningen gir innblikk i statsrådens<br />
visjon for en ny navne politikk: «Gass- og<br />
oljefelta i hava utanfor kysten vår bør klårt<br />
og tydeleg med verka til nasjons bygginga<br />
som nasjonen skal byggja på. Dei kan<br />
gjevast namn som strekar under den felles<br />
historia ulike <strong>no</strong>rdmenn bør ha».<br />
”Endringene i navnepolitikken er <strong>et</strong> bevisst<br />
grep for å bruke navn som politiske symbol<br />
i samband med nasjonsbygging.” Oppe til<br />
venstre: Ivar Aasen på forsiden av utbyggingsplanen<br />
for oljefelt<strong>et</strong> som har fått hans<br />
navn. Kilde: D<strong>et</strong> <strong>no</strong>rske oljeselskap ASA, 2012.<br />
Høyre: Olje- og energiminister Ola Borten<br />
Moe i Hammerfest 5. april 2011. Her lanserer<br />
han ideen om å omdøpe d<strong>et</strong> nye Skrugardfelt<strong>et</strong><br />
til Sverdrup-felt<strong>et</strong> <strong>et</strong>ter den førende<br />
venstrepolitiker og parlamentarismens far,<br />
Johan Sverdrup. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk/<br />
Scanpix.<br />
Mandat<strong>et</strong> for OEDs navnegruppe<br />
viser at navns<strong>et</strong>ting på sokkelen har fått<br />
endr<strong>et</strong> karakter, fra å være en forvaltningssak<br />
(styrt med medvirkning fra<br />
samme organ som forvalter navn i rik<strong>et</strong><br />
for øvrig, og <strong>et</strong>ter lignende prinsipp) til å<br />
være <strong>et</strong> politisk verktøy og en kulturpolitisk<br />
minne lund. D<strong>et</strong> politiske verktøy<strong>et</strong><br />
håndteres av OED, som peker ut<br />
navneråd<strong>et</strong>, og mottar kopi av alle navneforslag,<br />
som må til freds stille OEDs krav<br />
til navn. OED kan selv initiere navns<strong>et</strong>ting,<br />
og departe ment<strong>et</strong> har også<br />
vedtaks r<strong>et</strong>t for navn for alle nye felt.<br />
Forestillingen om kontinentalsokkelen<br />
som en kulturpolitisk minnelund følger<br />
av statsrådens kriterier for valg av<br />
navn: «Alle namneforslag for nye sjølvstendige<br />
utbyggingar skal i hovud sak ha<br />
rot i d<strong>et</strong> <strong>no</strong>rske konstitusjonelle folkestyr<strong>et</strong><br />
i tida <strong>et</strong>ter 1814, til dømes namn,<br />
stader eller hendingar med symbol effekt.<br />
Namneforslaga kan løfta fram enkeltpersonar<br />
som har medverka til ut viklinga av<br />
og/eller halde ved lag d<strong>et</strong> <strong>no</strong>rske demokrati<strong>et</strong>.<br />
Livsverka deira skal ha vore samlande<br />
og endrande på eit vis som peika<br />
framover i samtida».<br />
15<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Lokalhistorisk magasin 4/12
16<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Å hente navn fra mytologi og eventyr er <strong>et</strong> grep oljeindustrien har felles<br />
med fantasyforfattere som J.R.R.Tolkien og J.K.Rowling. Om Trollfelt<strong>et</strong>s<br />
navngivere har latt seg inspirere av den svenske kunstneren<br />
John Bauers troll (over) er uvisst. Kunstner: John Bauer. Plattformene<br />
har i hvert fall brukt andre typer “trekkdyr” på sine ferder mot hav<strong>et</strong>.<br />
Til høyre slepes TCP2 fra Åndalsnes mot Friggfelt<strong>et</strong>, <strong>et</strong> navn<br />
fra <strong>no</strong>rrøn mytologi. Fotograf ukjent. Eier: Norsk oljemuseum.<br />
Tradisjon og fornyelse i feltnavn<br />
Mer enn 200 navn på felt, funn og installasjoner er per i dag<br />
registrert i bruk på <strong>no</strong>rsk side i Nordsjøen. Navnegrupper peker<br />
seg ut, med for ankring i historie, mytologi, kultur, litteratur og<br />
fauna. Lignende tendenser kan observeres for felt tilhørende<br />
andre land i nære havområder. Eksempler på <strong>no</strong>rske navn er<br />
Odin og Heidrun (<strong>no</strong>rrøn mytologi), Edda (saga), eventyr<br />
(Troll), skip/his torie (Oseberg), litteratur (Kristin), fugl<br />
(Skarv), fisk (Flyndre) og dyr (Gaupe). Navn s<strong>et</strong>ting <strong>et</strong>ter forbilde<br />
fra mytologi, historie og språk er for øvrig <strong>et</strong> kjent fe<strong>no</strong>men<br />
også i andre sammenhenger; forfattere som J.R.R.Tolkien<br />
(Ringenes herre) og J.K.Row ling (Harry Potter) har hent<strong>et</strong> inspirasjon<br />
til sine verk fra slike kilder.<br />
Nye navneforslag fra Språkråd<strong>et</strong> har i hovedtrekk fulgt en<br />
<strong>et</strong>ablert tradi sjon fra 1970-årene, spesielt med forslag fra <strong>no</strong>rrøn<br />
mytologi. Aktivit<strong>et</strong> i Barents hav<strong>et</strong> vil øke behov<strong>et</strong> for nye<br />
navn. Politisk, tek<strong>no</strong>logisk, klimatisk, historisk og geografisk<br />
skiller d<strong>et</strong>te områd<strong>et</strong> seg i b<strong>et</strong>ydelig grad fra eldre virksomh<strong>et</strong>sområder.<br />
D<strong>et</strong> er naturlig å tenke nytt om navn i denne sammenhengen.<br />
Innenfor Språkråd<strong>et</strong> har man blant ann<strong>et</strong> foreslått å ta i<br />
bruk navn med tilknytning til gammel <strong>no</strong>rsk virksomh<strong>et</strong> på<br />
sted<strong>et</strong> (fangst, fiske, forskning).<br />
Navnevekst og navnedåp<br />
De fleste stedsnavn er komm<strong>et</strong> til gjen<strong>no</strong>m naturlig fremvekst i<br />
<strong>et</strong> samfunn over lang tid, <strong>et</strong>ter bruk av landskap<strong>et</strong>, og syn for<br />
typiske trekk, bruksmuligh<strong>et</strong>er eller hendelser. Å s<strong>et</strong>te navn på<br />
steder gjen<strong>no</strong>m en formell navnedåp kjennes særlig fra urbane<br />
strøk og koloniseringsområder. En viktig årsak har vært <strong>et</strong><br />
akutt behov for nye navn i områder med rask utbygging eller<br />
utvikling over kort tid. Begrunn elsen for å kalle opp personer i<br />
nye steds navn har opprinnelig vært å hedre og minnes personer<br />
med en spesiell tilknyt ning til d<strong>et</strong> aktuelle sted<strong>et</strong> (som i naturlig<br />
navns<strong>et</strong>ting). Et vanlig ord for døpenavn av denne typen er<br />
memorial navn.<br />
Memorialnavn med politisk formål<br />
Som eksempel på navnedåp i koloniseringsområder kan nevnes<br />
at mer enn halv parten av navnene på de mest kjente lokalit<strong>et</strong>ene<br />
på Svalbard er memorial navn. Navnene reflekterer ulike nasjoners<br />
og enkeltmenneskers kapp løp på 1800-tall<strong>et</strong> for å sikre seg<br />
politisk og øko<strong>no</strong>misk innflytelse, samt personlig heder, i <strong>et</strong><br />
til nær m<strong>et</strong> folk<strong>et</strong>omt område. Kart over Svalbard oppviser en<br />
frodig blanding av navn på kongelige og adelige personer fra<br />
flere europeiske land, ved siden av politikere, industriledere/eiere,<br />
finanspersoner og forskere. Felles for mange av de nye<br />
navnene fra slutten av 1800-tall<strong>et</strong> og begynnelsen på 1900tall<strong>et</strong><br />
er at den per sonlige tilknytningen mellom sted og person<br />
som opprinnelig preg<strong>et</strong> memo rial navn, er svekk<strong>et</strong> eller mang ler<br />
helt. Personer som oppkalles, fungerer som poli tiske verktøy og<br />
symbol for de respektive lands styresmakter.<br />
I Svalbards historie forteller slike navn mye om nasjonsbygging,<br />
makt og jakt på imperium, og mindre om mennesk<strong>et</strong>s<br />
virke på sted<strong>et</strong>. Eksempler er Braganzavågen, Fred Olsenfjell<strong>et</strong><br />
og Schweinfurthberg<strong>et</strong>.<br />
Kritiske røster<br />
Per i dag har fire p<strong>et</strong>roleumsfelt og/eller funn fått nye navn i<br />
samsvar med olje- og energiminister Moes nye navne politikk.<br />
D<strong>et</strong> omfatter memorialnavnene Johan Sverdrupfelt<strong>et</strong> (<strong>et</strong>ter politiker;<br />
tidligere navn: Avaldsnes/Aldous), Ivar Aasen-felt<strong>et</strong><br />
(<strong>et</strong>ter språkreisingsmann, tidligere Draupne), Aasta Hansteenfelt<strong>et</strong><br />
(<strong>et</strong>ter kvinne saksforkjemper) og Martin Linge-felt<strong>et</strong> (<strong>et</strong>ter<br />
krigshelt; tidligere Hild-funn<strong>et</strong>). Navn<strong>et</strong> Edvard Grieg-felt<strong>et</strong><br />
(<strong>et</strong>ter komponist) er foreslått (for funn<strong>et</strong> med tidligere navn<br />
Lu<strong>no</strong>). OEDs navneråd har i tillegg nevnt flere personer som er<br />
funn<strong>et</strong> verdige til oppkalling.<br />
Oljedirektorat<strong>et</strong> har ved flere anledninger uttalt seg kritisk<br />
til Borten Moes nye navnepolitikk. Man har <strong>et</strong>terlyst nye regler<br />
og prosedyrer for navn s<strong>et</strong>ting på sokkelen, for store og små felt.<br />
Regelverk<strong>et</strong> må avklares eller fast s<strong>et</strong>tes av OED, som følge av<br />
oppheving av tidligere regelverk.<br />
Språkråd<strong>et</strong> har, som språkfaglig rådgivingsorgan, fraråd<strong>et</strong><br />
OED å bruke navn på tidligere eller nålevende personer, av<br />
flere årsaker. I Norge har man generelt vært <strong>no</strong>e restrik tive når
De mange stedsnavnene på Svalbard <strong>et</strong>ter kongelige personer,<br />
politikere, industriledere, forskere osv. reflekterer ulike nasjoners<br />
og enkeltmenneskers kappløp på 1800-tall<strong>et</strong> for å sikre seg politisk<br />
og øko<strong>no</strong>misk innflytelse. Kilde: http://<strong>no</strong>.wikipedia.org/wiki/<br />
Fil:Topographic_map_of_Svalbard.svg, cc-by-sa.<br />
d<strong>et</strong> gjelder å døpe steder <strong>et</strong>ter personer, eller minnes enkeltpersoner<br />
gjen<strong>no</strong>m reising av monument. Restriksjonene er forankr<strong>et</strong><br />
i en nasjonal kultur som i b<strong>et</strong>ydelig grad har vektlagt<br />
fellesskap<strong>et</strong>s grunn voll og hold ninger over tid framfor enkeltmenneskers<br />
person, posisjon eller bragder. Opp kalling skal videre<br />
være til heder for begge parter, så vel den som avgir namn<br />
som den som får namn. Ved katastrofer (jf. Aleksander Kielland-ulykken)<br />
eller skandaler forbund<strong>et</strong> med sokkelvirksomh<strong>et</strong><br />
kan navn<strong>et</strong> komme til å vekke uønsk<strong>et</strong>e assosiasjoner også til<br />
personen. D<strong>et</strong> kan videre være vanskelig å begrunne hvem som<br />
har gjort seg fortjent til opp kalling, og også hvem som ikke<br />
foreslås oppkalt.<br />
Politisk motivert oppkalling vil være uheldig, ikke minst i<br />
en tid da nepotisme og n<strong>et</strong>tverk synes å spille en større rolle i<br />
politiske kr<strong>et</strong>ser enn tidligere antatt, til fortrengning for demokrati<br />
og komp<strong>et</strong>anse. D<strong>et</strong> kan også reises spørsmål ved om den<br />
oppkalte personen selv ville ha sam tykk<strong>et</strong> i oppkalling i forbindelse<br />
med olje boring til havs, og om personens <strong>et</strong>terkommere<br />
skal ha mandat til å akseptere eller stoppe <strong>et</strong> forslag. Språkråd<strong>et</strong><br />
har i denne forbindelse også vist til person navnloven og for<strong>et</strong>aksnavneloven,<br />
som begge beskytter eller begrenser bruken av<br />
personnavn. I tillegg bør praktiske ulemper ved skrive måtene<br />
av feltnavn av den foreslåtte typen vurderes.<br />
Omdiskutert navns<strong>et</strong>ting<br />
Den nye navnepolitikken har altså allerede høst<strong>et</strong> både ros og ris,<br />
fra ulike hold og av ulike årsaker. På Barentshavskonferansen i<br />
2011 varsl<strong>et</strong> statsråd Borten Moe om at han kunne komme til å<br />
vedta feltnavn<strong>et</strong> Sverdrup for Statoils funn Skrugard i Barentshav<strong>et</strong>.<br />
Forslag<strong>et</strong> vakte b<strong>et</strong>ydelig motstand i Statoil. Navn<strong>et</strong> Skrugard<br />
syntes godt motivert i <strong>et</strong> arktisk havområde. Navn<strong>et</strong> var allerede<br />
godt innarbeid<strong>et</strong>, og man ønsk<strong>et</strong> ingen politisk motivert<br />
‘voksen dåp’. I <strong>et</strong>tertid er navn<strong>et</strong> Johan Sverdrup-felt<strong>et</strong> vedtatt brukt<br />
for Avaldsnes/Aldous-funn<strong>et</strong> vest av Hordaland. Hvilk<strong>et</strong> feltnavn<br />
som vil bli vedtatt for Skrugard-funn<strong>et</strong> i <strong>no</strong>rd, gjenstår å se.<br />
En innvending mot Johan Sverdrup-felt<strong>et</strong> var også at <strong>et</strong>ternavn<strong>et</strong><br />
Sverdrup (og kortformen Sverdrup-felt<strong>et</strong>, som allerede er<br />
i vanlig bruk) kunne assosi eres med flere per soner, med tydeligere<br />
tilknytning til Barentshav<strong>et</strong> enn Johan Sverd rup. Vedtak<strong>et</strong><br />
resulterte også i en pressemelding fra organisasjonen Framtiden<br />
i våre hender. Orga ni sasjonen mente navnevalg<strong>et</strong> var upassende,<br />
og misbruk av <strong>et</strong> historisk navn knytt<strong>et</strong> til folkestyre, i lys av<br />
kunn skap om vår tids klimaut fordringer og -ødeleggelser.<br />
Språkpolitikk og <strong>et</strong><strong>no</strong>politikk<br />
Funn<strong>et</strong> Draupne ble i september 2012 døpt til Ivar Aasen-felt<strong>et</strong>.<br />
Navne dåpen vakte bland<strong>et</strong>e følelser. Leder i Noregs mållag<br />
Håvard Øvregard var fornøyd med valg<strong>et</strong>, på Ivar Aasens og<br />
ny<strong>no</strong>rskens vegne, men kunne ikke se bort fra at ny<strong>no</strong>rskfolk<br />
ikke ønsk<strong>et</strong> navn<strong>et</strong> Ivar Aasen tilgris<strong>et</strong> av uønsk<strong>et</strong> oljevirksomh<strong>et</strong>.<br />
Fornøyd med Ivar Aasen-felt<strong>et</strong> var også styreleder<br />
i Språkråd<strong>et</strong> og direktør i Ny<strong>no</strong>rsk kultursentrum Ottar Grepstad,<br />
som gratulerte ministeren med <strong>et</strong> godt og symbol tungt<br />
navnevalg. Reaksjonen kom overraskende, <strong>et</strong>tersom Språkråd<strong>et</strong><br />
ved flere anledninger hadde uttalt seg kritisk til den nye<br />
navnepoli tikken.<br />
I en kronikk i Aftenposten 18.01.2012 nevner Karsten Alnæs,<br />
medlem av OEDs navneråd, at råd<strong>et</strong> har drøft<strong>et</strong> Elsa Laula Renberg<br />
(samisk aktivist og poli tiker) som navn på <strong>et</strong> nytt felt. Forslag<strong>et</strong><br />
kan komme til å møte politisk kritikk. Med samisk motstand<br />
mot oljeproduksjon i Barentshav<strong>et</strong> og andre arktiske<br />
hav om råder som bakteppe vil <strong>et</strong> forslag om oppkalling <strong>et</strong>ter<br />
samer kunne oppfattes som en politisk og <strong>et</strong>nisk provokasjon.<br />
Behov for lovstyring<br />
Diskusjonen omkring endr<strong>et</strong> praksis for navns<strong>et</strong>ting i <strong>no</strong>rske<br />
farvatn viser klart be hov<strong>et</strong> for analyse av både motivasjon,<br />
virkemidler og resultat i denne saken. D<strong>et</strong> er også på tide å ta<br />
den utsatte debatten om unntakstilstanden i Lov om stad namn.<br />
D<strong>et</strong> er b<strong>et</strong>enkelig at navns<strong>et</strong>ting i visse geografiske områder –<br />
Svalbard, Jan Mayen og de <strong>no</strong>rske bilandene, den <strong>no</strong>rske kontinental<br />
sokkelen og Norges øko<strong>no</strong>miske sone – skal være unntatt<br />
Lov om stadnamn, underlagt organ som kan fasts<strong>et</strong>te eller<br />
endre egne regelverk i pakt med politiske endringer, per son lige<br />
preferanser eller uten landsk navneskikk, og unntatt <strong>no</strong>rsk r<strong>et</strong>tskriving<br />
om d<strong>et</strong> passer slik. D<strong>et</strong>te forhold<strong>et</strong> ble aktualisert ved<br />
Språkråd<strong>et</strong>s protest i 2009 mot vedtak i Norsk Polarinstitutt om<br />
navnene (og skrivemåtene) Dronning Maud Land og Prins Olav<br />
Kyst i Antarktis. Språkråd<strong>et</strong> bestred at Norsk Polarinstitutts<br />
r<strong>et</strong>t til å vedta namn i Antarktis gav r<strong>et</strong>t til å vedta skrivemåter<br />
i strid med <strong>no</strong>rsk r<strong>et</strong>tskriv ing. Saken er løft<strong>et</strong> opp på departementalt<br />
nivå, mellom Kulturdeparte ment<strong>et</strong> (for Språkråd<strong>et</strong>) og<br />
Miljøverndepartement<strong>et</strong> (for Norsk Polarinstitutt). I forbindelse<br />
med den forestående drøftingen av Lov om stadnamn bør også<br />
unn takstil standen i loven være <strong>et</strong> aktuelt tema.<br />
Eli Johanne Ellingsve, født 1952, er stedsnavnforsker og konsulent<br />
i Stedsnavntjenesten for Midt-Norge, med arbeidssted<br />
NTNU. Ellingsve er også redaktør i Norsk Ordbok 2014.<br />
17<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Lokalhistorisk magasin 4/12
18<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Robin Johan Ramsø<br />
Med olje i blod<strong>et</strong><br />
Intervju<strong>et</strong> av Audhild Brødreskift<br />
Ute i hav<strong>et</strong> finnes d<strong>et</strong> mange faste og flytende installasjoner.<br />
Fra luften og på avstand kan de se ut som små lek<strong>et</strong>årn i<br />
Meka<strong>no</strong> der de ligger spredt ut over d<strong>et</strong> gedigne vannspeil<strong>et</strong>.<br />
Men hver installasjon og hver plattform er i realit<strong>et</strong>en <strong>et</strong> lite<br />
lokalsamfunn, og hjemm<strong>et</strong> til de som jobber på <strong>no</strong>rsk og internasjonal<br />
sokkel. For at våre lesere skal bli bedre kjent med<br />
liv<strong>et</strong> offshore har vi intervju<strong>et</strong> Robin Johan Ramsø, en småbarnsfar<br />
som i flere år har jobb<strong>et</strong> turnus som oljearbeider.<br />
– Bappa! Bappa! Oscar på to og <strong>et</strong> halvt vil at pappa Robin skal<br />
se på helikopter<strong>et</strong> sitt og de andre lekene i sofaen. D<strong>et</strong> er stas<br />
med pappa, for akkurat nå er d<strong>et</strong> friperiode, og han har vært<br />
mange dager hjemme sammen med Oscar. D<strong>et</strong> har til og med<br />
vært planleggingsdager i barnehagen, og han har fått være med<br />
pappa en masse. Sånn er d<strong>et</strong> ikke alltid. Om <strong>no</strong>en dager reiser<br />
pappa ut på flyteriggen Deepsea Atlantic og blir borte i to uker.<br />
Sånn har d<strong>et</strong> vært helt siden før Oscar ble født, men litt rart er<br />
d<strong>et</strong> hver gang allikevel.<br />
– Hvordan endte du opp offshore, lurer jeg på.<br />
– Jeg jobba som flymekaniker på Ørland hovedflystasjon<br />
(som nylig ble valgt som ny hovedkampflybase red.anm.), og<br />
begynte å få lyst til å prøve <strong>no</strong>e nytt. Turnusen offshore – to<br />
uker på og fire uker fri – frist<strong>et</strong>. Jeg tok kontakt med en kjenning<br />
som jobb<strong>et</strong> for selskap<strong>et</strong> Oceaneering for å få vite litt om<br />
hvordan d<strong>et</strong> var å jobbe der ute. Der<strong>et</strong>ter søkte jeg på masse<br />
jobber, og endte opp med å få jobb n<strong>et</strong>topp i Oceaneering!<br />
– Hva går jobben din ut på?<br />
Vår jobb går ut på å fjernstyre ROV-er,<br />
d<strong>et</strong> vil si ulike undervannsfartøy, for d<strong>et</strong><br />
meste miniubåter. ROV-en har to armer,<br />
den ene med leddfunksjoner som en vanlig<br />
arm – skulder, håndledd og gripefunksjon.<br />
Miniubåtene har erstatt<strong>et</strong><br />
d<strong>et</strong> meste av arbeid<strong>et</strong> som dykkerne<br />
tidligere gjorde. Vi jobber mest på l<strong>et</strong>erigger/borerigger<br />
og en del båter, hvor vi assisterer under boring av nye eller<br />
oppfrisking av gamle brønner. Vi er oftest tre stykker på hvert<br />
Øverst: Utsikt fra Deep Sea Atlantic. Viser en annen rigg som skulle<br />
flyttes. I bakgrunnen kan man også skimte andre plattformer. Nest<br />
øverst til venstre: En kollega senker undervannsbåten (ROV’en)<br />
ned i vann<strong>et</strong> ved hjelp av ei hydraulisk kran. Nest øverst til høyre:<br />
Når ROV’en ikke er i bruk, står den på dekk. I Norge brukes typen<br />
MagnumPlus. Midten: Sist gang Robin var ute, var han på båten Island<br />
Constructor. Alle foto: Robin J. Ramsø. Nederst: Robin sitter i «pilotstolen»<br />
og styrer ROV’en ved help av spaker. Foto: Privat.
skift – to piloter og en skiftleder eller supervisor. Jeg starta<br />
som pilot, men nå er jeg supervisor.<br />
Et lite lokalsamfunn<br />
På en flytende rigg, altså en rigg hvor man<br />
kun l<strong>et</strong>er <strong>et</strong>ter nye forekomster, er d<strong>et</strong><br />
vanligvis omkring 100 personer. Faste<br />
installasjoner, d<strong>et</strong> vi i dagligtalen<br />
kaller plattformer – kan ha flere. Alt<br />
avhenger av hvilk<strong>et</strong> oppdrag plattformen<br />
har, og hvor mange oppgaver<br />
som skal dekkes.<br />
– De fleste av oss går på kontrakter<br />
med ulike boreselskap som arbeidsgivere. De ulike arbeidsoppgavene<br />
om bord er vedlikehold, boring, sementarbeid,<br />
mekanisk arbeid, sveising og elektrisk installasjon. Vi har kokker,<br />
de som tar seg av forpleining, geologer, ingeniører og selvfølgelig<br />
også vanlig sjømannskap og kaptein.<br />
Njord A<br />
– De siste fire årene har jeg gått fast på Njord A. Njord A er en<br />
flyterigg som ligger fast på anker. Den er med andre ord en<br />
såkalt fast installasjon og driver med boring på Njord felt<strong>et</strong> og<br />
har også prosessanlegg for olje. Under plattformen er d<strong>et</strong> 18<br />
brønner satt opp i en stor V-formasjon . Oljen blir tatt opp fra<br />
hver brønn via hver sitt stigerør. Der<strong>et</strong>ter går oljen via <strong>et</strong> prosessanlegg<br />
hvor vann blir skilt ut og den “rene” oljen igjen blir<br />
overført via en rørledning til Njord A: Njord B er <strong>et</strong> skip som<br />
ligger fast <strong>no</strong>en km fra Njord A. Njord A-plattformen ligger<br />
som sagt på anker og kan dermed flytte seg over hver enkelt<br />
brønn for å gjøre diverse boreoperasjoner.<br />
En vanlig dag starter ved at man våkner kl. halv seks. Frokost<br />
serveres mellom 06.00 og 08.00 for å dekke begge skift.<br />
Skiftene starter og slutter 07.00 om morgenen og 19.00 om<br />
kvelden. Crewbytt<strong>et</strong> foregår 06.45 og 18.45 med oppsummering<br />
og innføring i de arbeidsoppgavene som skal gjøres i d<strong>et</strong><br />
kommende skift<strong>et</strong>. D<strong>et</strong> er en kaffepause i ni-tida og lunsj i<br />
messa klokka elleve. En to-kaffe blir d<strong>et</strong> også, før skift<strong>et</strong> avsluttes<br />
kl. 19.00 med middag. Middagen serveres mellom kl.<br />
Øverst til høyre: Mannskap<strong>et</strong> blir transportert til og fra plattformene<br />
med helikopter av denne typen. Foto: Harald P<strong>et</strong>tersen, Statoil.<br />
Midten: Bilder fra lugarene om bord. Vanligvis sover romkameraten<br />
mens den andre er på vakt. Foto: Robin J. Ramsø. Nederst: Fra dagligstua<br />
om bord. Foto: Robin J. Ramsø. De små undervannsbåtene. Kilde:<br />
www.offshore-tech<strong>no</strong>logy.com.<br />
19<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Lokalhistorisk magasin 4/12
20<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Julefeiring på DP2, julen 2005. Illustrasjonsfoto. Eier: Norsk Oljemuseum.<br />
Høyre: Musikkromm<strong>et</strong> på QP. Illustrasjonsfoto. Foto: Jan<br />
Tjemsland. Eier: Norsk Oljemuseum.<br />
18.00 og 20.00, slik at de som skal på nattskift kl. 19.00 rekker<br />
å spise middag før de går på.<br />
Om bord finnes d<strong>et</strong> <strong>et</strong> treningsrom med spinningsykler, vekter,<br />
tredemølle og ann<strong>et</strong> utstyr. D<strong>et</strong> finnes også <strong>et</strong> musikkrom<br />
med gitar, bass, trommer, keyboard og andre instrumenter for<br />
de som for<strong>et</strong>rekker d<strong>et</strong>. Man har en dagligstue og <strong>et</strong> rom hvor<br />
man kan se TV og hvor d<strong>et</strong> vises ki<strong>no</strong>. «Velferden» på hver<br />
plattform eller rigg arrangerer bingo og quiz i helgene. På hvert<br />
rom finnes d<strong>et</strong> trådløs intern<strong>et</strong>t og TV.<br />
– På de første plattformene var d<strong>et</strong> to køyer per lugar hvor to<br />
og to lugarer delte på <strong>et</strong>t bad. Nå har de fleste installasjonene<br />
tomannslugarer med eg<strong>et</strong> bad hvor d<strong>et</strong> er fordelt slik at den ene<br />
alltid er på vakt. D<strong>et</strong> er sjelden d<strong>et</strong> er samsoving på rommene.<br />
På helt nye plattformer har d<strong>et</strong> blitt enkeltrom med eg<strong>et</strong> bad,<br />
forteller Robin.<br />
Høytider<br />
– Når man feirer høytider eller helligdager på plattformene blir<br />
d<strong>et</strong> gjerne litt ekstra god mat. Julaften underholder man hverandre,<br />
men d<strong>et</strong> har også hendt at selskap<strong>et</strong> som driver plattformen<br />
har sørg<strong>et</strong> for at d<strong>et</strong> har komm<strong>et</strong> artister for å gi de som må<br />
feire høytiden langt ute i hav<strong>et</strong> en ekstra oppmuntring. – Da jeg<br />
var på Njord, ga Statoil penger til velferden til jul som skulle gå<br />
til fellestiltak. Selskapene kan også gi gaver som vi bruker som<br />
premier når vi har bingo og quiz. På Njord ble d<strong>et</strong> også arrangert<br />
<strong>et</strong> eg<strong>et</strong> 17.-mai-tog!<br />
Til og fra<br />
– Når man skal reise ut til <strong>no</strong>rsk sokkel, kan man dra fra ulike<br />
steder langs kysten. Avhengig av hvor du skal, møter du opp i<br />
Florø, Stavanger, Bergen, Kristiansund, Brønnøysund eller<br />
Hammerfest. Her er d<strong>et</strong> helikopterhavner eller r<strong>et</strong>tere sagt en<br />
Heliport. Etter en vanlig innsjekking ser man en sikkerh<strong>et</strong>svideo<br />
og får utlevert overlevelsesdrakter. Helikoptrene kan være av<br />
ulik størrelse, men de største kan ta i underkant av 20 personer.<br />
– Av og til opplever du at vær<strong>et</strong> hindrer deg i å komme deg<br />
hjem eller ut på plattformen. Du kan risikere å vente på land i<br />
flere dager på grunn av tåke. Skjer d<strong>et</strong> samme når du venter på<br />
hjemreise, må du bare forts<strong>et</strong>te å jobbe – arbeid<strong>et</strong> må jo gjøres<br />
selv om d<strong>et</strong> nye skift<strong>et</strong> ikke kommer, sier Robin. Dårlig vær kan<br />
også merkes på plattformen.<br />
– Da Berit herj<strong>et</strong> i fjor hadde vi bølger på 21 m<strong>et</strong>er. «Hiv<strong>et</strong>»<br />
i plattformen var på 14 m<strong>et</strong>er. Når plattformen var på vei ned og<br />
bølgene på vei opp rista hele riggen, og ting fløy litt veggimellom,<br />
humrer Robin. Men man venner seg til d<strong>et</strong>.<br />
Hjemmeliv<strong>et</strong><br />
I sofaen sitter samboer Ingrid og ser litt skeptisk ut. D<strong>et</strong> er ikke<br />
hyggelig å tenke på at d<strong>et</strong> er storm og uvær ute på hav<strong>et</strong> når<br />
Robin er på jobb. Etter mange år med en samboer som jobber<br />
turnus har hun blitt vant til at Robin er mye borte, og at ansvar<strong>et</strong><br />
på hjemmebane faller på henne i perioder. Snart blir Oscar storebror,<br />
og da blir d<strong>et</strong> enda mer å henge fingrene i. Heldigvis bor<br />
familien i generasjonsbolig sammen med foreldrene til Robin.<br />
– Jeg lager nesten aldri middag, forteller Ingrid. Svigermor har<br />
middagen klar til Oscar og jeg kommer hjem fra barnehage og<br />
jobb, og når Robin er hjemme er d<strong>et</strong> han som lager!<br />
Nå er d<strong>et</strong> imidlertid ganske rolig i forhold til tidligere. – Jeg<br />
jobb<strong>et</strong> som flyvertinne en periode, sier Ingrid. D<strong>et</strong> var litt slitsomt.<br />
Vi møttes på flyplasser og overnatt<strong>et</strong> av og til på samme<br />
hotell på vei hit eller dit. D<strong>et</strong>te bedr<strong>et</strong> seg da Ingrid fikk fast jobb<br />
i hjemkommunen. – D<strong>et</strong> er godt at d<strong>et</strong> er flere i hus<strong>et</strong>, og jeg tror<br />
tida går fortere for oss hjemme enn for Robin ute på plattformen.<br />
Han rekker kanskje mer å tenke på oss og at han er borte<br />
fra oss, mens her er d<strong>et</strong> full fart hele tida, smiler hun. Kontakten<br />
holder de via telefon og mail, og i d<strong>et</strong> siste via sms. – D<strong>et</strong> er ikke<br />
lov med mobiltelefoner på plattformene, forklarer Robin, men<br />
via Ipod kan vi sende sms, og d<strong>et</strong> er en stor forbedring.<br />
Når han kommer hjem, er d<strong>et</strong> mange prosjekter som venter.<br />
D<strong>et</strong> er stadig nye ting som må gjøres på hus<strong>et</strong>, og d<strong>et</strong> er også<br />
viktig å få mange gode stunder med Oscar i friperiodene. Robins<br />
største hobby, eller snarere lidenskap, drives også av olje.<br />
– Pappa og jeg har vel en ganske stor samling biler og motorsykler<br />
til sammen, sier Robin. Interessen har egentlig utspring i <strong>et</strong><br />
stykke interessant migrasjonshistorie som starter med Robins<br />
bestefar Arne Emil Overland, også kalt Bap.<br />
Drømmen om Amerika<br />
Bap reiste til USA i 1930 for å søke lykken. – Jeg tror han skrev<br />
i papirene at han skulle til en onkel og tante som allerede hadde
Over: Familien Ramsø har sterke bånd til USA, og Robins bror Trond har<br />
valgt å bos<strong>et</strong>te seg i Las Vegas. Han jobber også i Nordsjøen, og pendler<br />
derfra. D<strong>et</strong>te bild<strong>et</strong> av Robin, Ingrid og Oscar ble tatt i sommer da<br />
de var over i Tronds bryllup. Foto: Privat.<br />
reist over, men jeg v<strong>et</strong> ikke om han <strong>no</strong>en gang kom dit, foreller<br />
Robin. Bap reiste til USA med båt og gikk i land i New York, i<br />
nabostaten til Pennsylvania, som gjerne regnes som den<br />
moderne oljeindustriens vugge. Han reiste litt rundt og endte<br />
opp med å jobbe på en farm i Galesbourg i Nord Dakota. Da d<strong>et</strong><br />
ikke var mer jobb på den farmen fikk han jobb på H<strong>et</strong>land farm<br />
i nabobyen Hope. Som navn<strong>et</strong> antyder var denne gården eid av<br />
en <strong>no</strong>rskamerikaner. Den yngste datteren der h<strong>et</strong> Alma, og i<br />
1933 gift<strong>et</strong> Bap og Alma (Ma) seg og kjøpte senere nabogården.<br />
De fikk <strong>et</strong>ter hvert tre barn (Ar<strong>no</strong>ld, Carol og Rose), og livnærte<br />
seg av farming og andre jobber. Bap kjørte både melkebil og<br />
skolebuss, de temte villhester, og var også i Alaska en tid.<br />
I 1969 fikk Bap beskjed om at han hadde fått kreft og hadde<br />
kort tid igjen å leve. Ma og Bap tok med seg døtrene Carol og<br />
Rose hjem til Rissa, mens Ar<strong>no</strong>ld forble i USA der han hadde<br />
<strong>et</strong>ablert seg med familie og jobb<strong>et</strong> som lege i Rolla, Nord Dakota.<br />
Men prog<strong>no</strong>sene slo heldigvis ikke til, og Bap ble en svært<br />
gammel mann. I mange år <strong>et</strong>ter 1969 reiste Ma og Bap frem og<br />
tilbake fra Norge til USA, og fortsatte lenge med farming. I<br />
Norge møtte Rose Anders Ramsø, og de ble <strong>et</strong>ter hvert foreldre<br />
til Elizab<strong>et</strong>h Jane, Trond Anders, Robin Johan og Ramona Jean<strong>et</strong>te.<br />
Trond bor i Las Vegas med sin kone som også kommer<br />
fra Rissa. Fremdeles drives Overlandsfarmen i USA av familien.<br />
Rose og Anders har siden tidlig på 80-tall<strong>et</strong> hatt <strong>et</strong> lite hus i<br />
Hope. De overtok husene på farmen og er der så ofte de kan.<br />
Robin og Ingrid har også hus i Hope, og de forsøker å få til en<br />
tur dit en gang i år<strong>et</strong>. Oscar har allerede vært i USA tre ganger.<br />
Øverst: 1936 Chrysler Airflow C9. Disse finnes de 27 av i hele verden.<br />
Bap hadde nesten samme bil, en C10, på midten av 40-tall<strong>et</strong> som han<br />
hele tiden skrøt av. Derfor måtte Robin bare kjøpe denne da han fant<br />
en til salgs. En bil som var langt forut for sin tid da den ble lagd fra<br />
1934 til -37. Foto: Robin J. Ramsø. Nederst: 1960 Chervrol<strong>et</strong> Apache,<br />
pickup. Denne kjøpte Bap ny i USA og brukte den som sin farm pickup.<br />
Bilen ble lakkert opp der i 1993, og sendt til Norge i 1998. På lasteplan<strong>et</strong><br />
står en 54 Nsu Konsul 500 som Robin fikk av sin far for mange år<br />
siden. Restaurering av sykkelen har de gjort sammen. Foto: Robin J.<br />
Ramsø. I garasjen har Robin også en 1969 Chervrol<strong>et</strong> Caprice. Denne<br />
tok Bap med til Norge i 1971, og Rose og Anders hadde denne som<br />
bryllupsbil. Den ble solgt i -76, og man visste ikke hvor den endte opp,<br />
før Robin fikk spor<strong>et</strong> opp at den sannsynligvis befant seg i Alta. Den<br />
har nå komm<strong>et</strong> hjem igjen og er under restaurering. Dessuten har han<br />
en 1960 NSU Prinz 4. Denne kjøpte Robin da han var 13 år gammel og<br />
restaurerte den for <strong>no</strong>en år siden. Denne falt virkelig i smak hos Ingrid<br />
da den er usedvanlig liten og i turkis farge!<br />
Den sterke tilknytningen til d<strong>et</strong> amerikanske kan man finne i<br />
d<strong>et</strong>aljer i hus<strong>et</strong> her hjemme, med dørk<strong>no</strong>tter i sted<strong>et</strong> for dørhåndtak,<br />
amerikansk ytterdør og en liten låve utenfor hus<strong>et</strong><br />
med amerikansk tak på. Men den største lidenskapen som Bap<br />
tok med seg, og som har gått i arv til både svigersønn og barnebarn<br />
er <strong>no</strong>k d<strong>et</strong> som triller på to og fire hjul!<br />
Robins utdanning<br />
Robin er utdann<strong>et</strong> flymekaniker, med fagbrev som flysystemmekaniker.<br />
Han gikk VK1 Flyfag, VK2 Flyteknikk<br />
(Sola), <strong>et</strong>ter grunnkurs Elektro ved Ørland vgs.<br />
Han har også gått på Luftforsvar<strong>et</strong>s befalskole på<br />
Kjevik. Lær<strong>et</strong>iden hadde han på F16 på Ørland<br />
hovedflystasjon.<br />
21<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Lokalhistorisk magasin 4/12
22<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Olje- og gassfelt blir historie<br />
Av Kristin Øye Gjerde<br />
Å besøke en oljeplattform offshore er<br />
ingen l<strong>et</strong>t sak for folk flest. D<strong>et</strong> nærmeste<br />
man kan komme en slik opplevelse vil<br />
for mange være <strong>et</strong> besøk på Norsk<br />
Oljemuseum i Stavanger – eller ved å ta<br />
en digital reise i <strong>et</strong> av muse<strong>et</strong>s kulturminne<br />
prosjekter. Der kan alle som går<br />
inn på n<strong>et</strong>tsted<strong>et</strong> kunne få en forståelse<br />
for hvordan feltene er oppbygd, hvordan<br />
prosessen med å produsere olje og gass<br />
fungerer og møte mennesker som har<br />
jobb<strong>et</strong> der. Noen av dem har morsomme<br />
historier å fortelle, men der er også<br />
ber<strong>et</strong>ninger om alvorlige ulykker.<br />
Bevaring gjen<strong>no</strong>m dokumentasjon<br />
9. juni 2011 feir<strong>et</strong> vi 40-års dagen for at<br />
oljeproduksjonen på Ekofisk start<strong>et</strong> opp<br />
på Gulftide. Samme dato i 1971 erklærte<br />
statsminister Trygve Bratteli med stolth<strong>et</strong><br />
at d<strong>et</strong> var en merkedag i <strong>no</strong>rsk øko<strong>no</strong>misk<br />
historie. D<strong>et</strong> fikk han r<strong>et</strong>t i.<br />
Oljeindustrien er i dag Norges viktigste<br />
næring, og tiden er for lengst komm<strong>et</strong><br />
til å ta vare på historien knytt<strong>et</strong> til denne<br />
virksomh<strong>et</strong>en. Mange plattformer har allerede<br />
blitt fjern<strong>et</strong> fordi reservoarene<br />
under har blitt tømt. Bare havoverflaten<br />
er tilbake der d<strong>et</strong> før sto fabrikker i hav<strong>et</strong><br />
– plattformer som var arbeidsplassen til<br />
mennesker med mange forskjellige yrker.<br />
Riksantikvaren påpekte i 2000 at installasjonene<br />
på <strong>no</strong>rsk kontinentalsokkel<br />
var blant de største og mest kompliserte<br />
industrielle kulturminner fra vår nære<br />
fortid. Men siden en oljeplattform vanskelig<br />
kan fredes eller bevares, ble d<strong>et</strong><br />
pekt på dokumentasjon som m<strong>et</strong>ode i bevaringsarbeid<strong>et</strong>.<br />
Norsk oljemuseum påtok seg oppgaven<br />
og har siden 2002 dokumentert tre<br />
historisk viktige olje- og gassfelt. Arbeid<strong>et</strong><br />
har skjedd i samarbeid med Nasjonalbibliotek<strong>et</strong><br />
og Statsarkiv<strong>et</strong> i Stavanger.<br />
Eierne av feltene har stått for finansieringen.<br />
De tre feltene Ekofisk, Frigg og Statfjord<br />
har fått hver sine kulturminnen<strong>et</strong>tsider<br />
med masse informasjon saml<strong>et</strong>, og<br />
d<strong>et</strong> stopper ikke der.<br />
D<strong>et</strong> første felt<strong>et</strong> som ble dokumentert<br />
var Ekofisk-felt<strong>et</strong> fra 2002 til 2005. Ekofisk<br />
ble påvist i 1969, samme år som d<strong>et</strong><br />
første mennesk<strong>et</strong> satte sin fot på månen!<br />
D<strong>et</strong> var Ekofisk som innled<strong>et</strong> oljeepoken<br />
da d<strong>et</strong> som første <strong>no</strong>rske felt ble satt i produksjon<br />
i 1971. D<strong>et</strong> har overrask<strong>et</strong> med<br />
stor produksjonsevne, og blant ann<strong>et</strong> ved<br />
hjelp av vanninjeksjon og bruk av ny tek<strong>no</strong>logi<br />
vil d<strong>et</strong> ha lang lev<strong>et</strong>id enda.<br />
Frigg-felt<strong>et</strong> ble dokumentert fra 2005<br />
til 2008. Frigg var d<strong>et</strong> første store gassfelt<strong>et</strong><br />
på <strong>no</strong>rsk sokkel, og leverte i sin tid<br />
Over: Bare b<strong>et</strong>ongunderstell<strong>et</strong> <strong>et</strong>ter plattformene<br />
på Friggfelt<strong>et</strong> står igjen <strong>et</strong>ter fjerning<br />
av ståldekkene. Nå er d<strong>et</strong> oljemuse<strong>et</strong> som<br />
tar vare på historien, og Frigg har blitt <strong>et</strong><br />
kulturminne. Foto: Norsk Oljemuseum. Neste<br />
side, øverst til venstre: Prosessoperatør Bjørn<br />
Skrede tar oljeprøve, Eddafelt<strong>et</strong> 1984. Foto:<br />
Arnulf Husmo. Venstre under: Sverre Walter<br />
Rostoft var industriminister 1965—1971, da<br />
oljeeventyr<strong>et</strong> start<strong>et</strong> for alvor. Her heller<br />
han den første <strong>no</strong>rskproduserte bensinen på<br />
bilen sin. Foto: Scanpix. Høyre: Ved ferdigstilling<br />
av dekk<strong>et</strong> til Statfjord B var mer enn<br />
3000 mann i arbeid på Rosenbergområd<strong>et</strong> i<br />
Stavanger. Her er d<strong>et</strong> yrende liv i forbindelse<br />
med <strong>et</strong> vaktskifte. Foto: Rein Øverland 1980.<br />
Eier Norsk Oljemuseum.<br />
en tredel av all gass som ble brukt i Storbritannia.<br />
Hele felt<strong>et</strong> ble stengt ned i<br />
2004 og installasjonene har allerede blitt<br />
fjern<strong>et</strong>. Siden Frigg lå på grensen mellom<br />
<strong>no</strong>rsk og britisk sokkel fikk Kulturminne<br />
Frigg <strong>et</strong> søsterprosjekt i Skottland.<br />
Statfjord-felt<strong>et</strong> har blitt dokumentert<br />
fra 2008 til 2012 og prosjekt<strong>et</strong> skal lanseres<br />
før jul i år. Statfjord har hatt stor øko<strong>no</strong>misk<br />
b<strong>et</strong>ydning for Norge som oljenasjon,<br />
og har vært d<strong>et</strong> felt<strong>et</strong> som bygde opp<br />
Statoil som operatørselskap.<br />
Et mangfold av kilder<br />
Arbeid<strong>et</strong> med dokumenta sjons pro sjek -<br />
tene har vært todelt. For d<strong>et</strong> første har d<strong>et</strong><br />
blitt saml<strong>et</strong> inn kildemateriale som tas
vare på for <strong>et</strong>tertiden. Dernest er d<strong>et</strong> formidling<br />
av historien på intern<strong>et</strong>t og<br />
gjen<strong>no</strong>m bøker som gjør d<strong>et</strong> l<strong>et</strong>tere å<br />
forstå prosesser og arbeidsliv og s<strong>et</strong>te<br />
kildematerial<strong>et</strong> inn i en sammenheng.<br />
Den første oppgaven i dokumentasjonsprosjektene<br />
har vært å <strong>et</strong>ablere en<br />
oversikt over omfang<strong>et</strong> av kildemateriale<br />
som fantes. Der<strong>et</strong>ter har flere ulike typer<br />
kilder blitt valgt ut for å gi <strong>et</strong>tertiden <strong>et</strong><br />
”avtrykk” av industrianleggene.<br />
Den mest omfangsrike kild<strong>et</strong>ypen er<br />
saksarkiver/papirarkiver, der<strong>et</strong>ter kommer<br />
gjenstander, trykt materiale, foto,<br />
film, radioklipp og intervjuer. Mål<strong>et</strong> har<br />
vært at kildematerial<strong>et</strong> skal være dekkende<br />
for alle deler av felt<strong>et</strong>s historie<br />
slik at d<strong>et</strong> kan gi <strong>et</strong>tertiden <strong>et</strong> helh<strong>et</strong>lig<br />
og nyansert bilde av d<strong>et</strong> som en gang<br />
fantes. Kildene skal gi muligh<strong>et</strong> til å forstå<br />
hva som foregikk og hvilken b<strong>et</strong>ydning<br />
d<strong>et</strong> fikk for industri- og samfunnsutvikling.<br />
Kort sagt skal d<strong>et</strong> kunne gi<br />
grunnlag for videre forskning. På Ekofiskfelt<strong>et</strong><br />
med i alt 30 plattformer ble<br />
seks installasjoner valgt som representative<br />
i dokumentasjonsprosjekt<strong>et</strong>, mens<br />
på Frigg og Statfjord som hadde færre<br />
installasjoner, har alle plattformene blitt<br />
dokumentert.<br />
Arkiver<br />
Statsarkiv<strong>et</strong> har gjort utvalg<strong>et</strong> av arkivmaterial<strong>et</strong><br />
fra feltenes historie for å dokumentere<br />
utvikling og drift offshore<br />
samt deler av den landbaserte virk -<br />
som h<strong>et</strong>en. Materiale som ikke finnes<br />
andre steder har blitt gitt førstepriorit<strong>et</strong>,<br />
mens informasjon som blir tatt vare på av<br />
for eksempel Oljedirektorat<strong>et</strong> og Olje- og<br />
Industridepartement<strong>et</strong> ikke har blitt<br />
valgt ut.<br />
I utgangspunkt<strong>et</strong> har d<strong>et</strong> vært flere<br />
tusen hyllem<strong>et</strong>er arkiver hos operatørselskapene,<br />
men bare <strong>no</strong>en hundre hyllem<strong>et</strong>er<br />
blitt valgt ut til dokumentasjonsprosjektene.<br />
Gjen<strong>no</strong>m ordning og regi -<br />
strering har omfang<strong>et</strong> blitt ytterligere<br />
halvert. Tegninger er en egen kategori<br />
innen arkivdelen. Av flere hundre tusen<br />
tekniske tegninger har Statsarkiv<strong>et</strong> tatt<br />
vare på <strong>no</strong>en hundre. D<strong>et</strong> har vært <strong>et</strong><br />
poeng å bevare flere forskjellige typer<br />
tegninger som flytskjemaer, kunstillus-<br />
23<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Lokalhistorisk magasin 4/12
24<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Over til venstre: Kong Olav ankom Frigg for å for<strong>et</strong>a den offisielle<br />
åpningen av felt<strong>et</strong> 8. mai 1978. Foto: Ukjent. Eier: Norsk Oljemuseum.<br />
Over til høyre: Mekaniker Reidar Skj<strong>et</strong>ne, Ekofisk 1984. Midten: Inspeksjon<br />
av separator, Ekofisk 1991. Nederst: Stillasbygging på Ekofisk<br />
1987. Øvrige foto: Arnulf Husmo. Eier: Norsk Oljemuseum.<br />
trasjoner, perspektivtegninger, geologiske kart og kart over<br />
brønnbaner osv. Registrering av arkivmaterial<strong>et</strong> har skjedd i<br />
Asta-databasen.<br />
Gjenstander<br />
I dokumentasjonsprosjektene har d<strong>et</strong> også blitt saml<strong>et</strong> inn <strong>no</strong>en<br />
hundr<strong>et</strong>alls gjenstander som nå befinner seg i Norsk Oljemuseums<br />
magasiner. Som eksempler kan nevnes en rekke modeller,<br />
skilt fra plattformene, kontrollpaneler osv. Noen gjenstander er<br />
så store at de ikke får plass inne. De største eksemplene er Ekofiskjekken,<br />
som ble brukt da plattformbeina på stålplattformene<br />
ble forleng<strong>et</strong> med seks m<strong>et</strong>er, og videre en 80 tonn tung bit av<br />
broen Frigg, som gikk fra <strong>no</strong>rsk til britisk side av grenselinjen.<br />
D<strong>et</strong> er ekstra krevende å ta vare på slike store gjenstander ute<br />
Alle gjenstandene er beskrev<strong>et</strong>, fotografert og registrert i databasen<br />
Primus.<br />
Bibliografi<br />
For at alle skal kunne få tilgang til d<strong>et</strong> som tidligere er publisert<br />
om Ekofisk, Frigg og Statfjord har Oljemuse<strong>et</strong> sendt <strong>et</strong> utvalg<br />
av forskjellige tidsskrifter, årsmeldinger samt diverse artikler<br />
fra Norsk Oljemuseums årbok til skanning og OCR behandling<br />
hos Nasjonalbibliotek<strong>et</strong>. Dermed har disse publikasjonene blitt<br />
søkbare og lesbare på n<strong>et</strong>t<strong>et</strong>. En del bøker kan også leses i fulltekst<br />
på skjerm. Alle relevante bøker, brosjyrer og andre mindre<br />
publikasjoner er registrert i BIBSYS, og er også søkbare<br />
gjen<strong>no</strong>m <strong>et</strong> fellessøk på kulturminnen<strong>et</strong>tsidene.<br />
Film, NRK radio og foto<br />
Film er en interessant kildekategori med enestående evne til å<br />
fortelle levende historie. På n<strong>et</strong>tsidene er <strong>et</strong> par hundre filmer<br />
tilgjengelige og kan sees fra begynnelse til slutt. Filmene har<br />
blitt digitalisert og er gitt til Nasjonalbibliotek<strong>et</strong> som har registrert<br />
dem i databaseprogramm<strong>et</strong> MAVIS.<br />
NRKs radioarkiv er en annen unik kilde med høy grad av<br />
tidskoloritt. Nasjonalbibliotek<strong>et</strong> har last<strong>et</strong> ned en mengde radio-
Foto eggbilder: Ukjent. Foto flamm<strong>et</strong>årn<strong>et</strong>:<br />
Arnulf Husmo. Eier alle bildene:<br />
Norsk Oljemuseum.<br />
klipp som omhandler feltenes historie,<br />
og de kan i sin helh<strong>et</strong> høres fra søkesidene<br />
i n<strong>et</strong>tsted<strong>et</strong>.<br />
Nærmere 15 000 foto fra Ekofisk,<br />
Frigg og Statfjord er nå tilgjengelige på<br />
kulturminnen<strong>et</strong>tsidene. D<strong>et</strong> omfatter<br />
byg ge bilder, bilder av eksteriører og interiører,<br />
portr<strong>et</strong>ter, bilder fra arbeidsliv<br />
og fra sosialt liv om bord. Oljemuse<strong>et</strong>s<br />
ansatte har vært offshore og fotografert.<br />
Ellers består fotosamlingen av historiske<br />
foto fra oljeselskapenes arkiver, samt<br />
foto tatt av folk som har jobb<strong>et</strong> offshore.<br />
Foto tatt av privatpersoner dekker andre<br />
sider ved liv<strong>et</strong> om bord enn de offisielle<br />
fotoene. Alle fotoene er registrert i Primus<br />
fotodatabase og er søkbare både på<br />
n<strong>et</strong>tstedene og på Digitalt museum.<br />
Intervju<br />
Oljemuse<strong>et</strong> har også prøvd å ta vare på<br />
den immaterielle kulturarven ved å intervjue<br />
<strong>et</strong> utvalg av personer som har arbeid<strong>et</strong><br />
på feltene. Intervjuobjektene er<br />
valgt ut fra egne utvalgskriterier. For å få<br />
en nærmere forståelse av gangen i pro -<br />
duksjonsprosessen har personer med<br />
Varmt på dekk<br />
Gulftide, den første produksjonsplattformen<br />
på Ekofisk, var egentlig en<br />
boreplattform som var ombygd med<br />
prosessanlegg på. D<strong>et</strong> var høyt trykk<br />
i bønnene og Gulftide produserte 44<br />
000 fat med olje og <strong>et</strong> ukjent antall<br />
kubikkfot med gass hvert døgn. I 1972<br />
var d<strong>et</strong> ikke lagt rørledninger til land<br />
verken for olje eller gass. Oljen gikk<br />
derfor til bøyelastere og gassen ble<br />
brent av. D<strong>et</strong> var den eneste måten<br />
å bli kvitt gassen på, og d<strong>et</strong> var<br />
nødvendig å gjøre d<strong>et</strong> slik for å kunne<br />
produsere oljen.<br />
Teddy Broadhurst begynte å jobbe<br />
på Gulftide i januar 1972. Han husker<br />
godt den kraftige gassflammen som<br />
brant høyt over dekk. — enkelte<br />
dager med spesielle vindr<strong>et</strong>ninger sto<br />
flammen inn over plattformen. Da var<br />
d<strong>et</strong> ekstremt varmt på hele plattformen,<br />
særlig nede på dekk, forteller<br />
han. — D<strong>et</strong> var en som fant ut han<br />
ville se hvor lang tid d<strong>et</strong> tok å steke <strong>et</strong><br />
egg på dekk. Vi visste at varmen var<br />
tilknytting til ulike deler av prosessen<br />
blitt valgt; geologi/reservoar, boring,<br />
brønn, drift, kommunikasjon, vedlikehold<br />
og ulike støttefunksjoner offshore<br />
som sikkerh<strong>et</strong>, sykepleier og forpleining.<br />
I Statfjordprosjekt<strong>et</strong> har også personer<br />
som har vært involvert i byggingen av<br />
plattformene blitt intervju<strong>et</strong>. Personer<br />
med lang erfaring er prioritert. Intervjuene<br />
har blitt skrev<strong>et</strong> ut og befinner seg i<br />
sin helh<strong>et</strong> hos Norsk Oljemuseum.<br />
Kulturminnene på n<strong>et</strong>t for fremtiden<br />
Historien om feltene, installasjonene, arbeidsprosesser,<br />
arbeidsliv, øko<strong>no</strong>miske<br />
og sosiale ringvirkninger blir presentert<br />
på en oversiktlig og levende måte på<br />
n<strong>et</strong>tstedene for Kulturminne Ekofisk,<br />
Kulturminne Frigg og snart Kulturminne<br />
Statfjord. N<strong>et</strong>tstedene er bygd over<br />
samme lest, men med variasjoner. Fra<br />
hvert av hovedområdene skal brukeren<br />
kunne grave seg dypere ned i stoff<strong>et</strong> via<br />
oversiktsartikler som i tillegg har mye<br />
relatert stoff knytt<strong>et</strong> til seg. Søk-funksjonen<br />
fører ned til kjelleren og alle databasene<br />
i prosjekt<strong>et</strong>.<br />
sterk, for vi fikk jo en del fisk. Hvis en<br />
ble for ivrig med å fiske, og den første<br />
fisken ble liggende for lenge, ble den<br />
kokt på dekk. Så vi prøvde med egg,<br />
og tok bilder av prosessen. Bildene<br />
viser at <strong>et</strong>ter at egg<strong>et</strong> var knekt, var<br />
d<strong>et</strong> ikke lenge før hviten ble skikkelig<br />
hvit. Jeg tror d<strong>et</strong> var fire minutter d<strong>et</strong><br />
tok før egg<strong>et</strong> var stekt.<br />
Fortalt av Teddy Broadhurst på www.<br />
kulturminne-ekofisk.<strong>no</strong>.<br />
Felt<strong>et</strong> presenterer alle installasjonene<br />
både over og under vann, inkludert rørledningene<br />
samt reservoar<strong>et</strong> langt nede i<br />
dyp<strong>et</strong>. Artikler om den enkelte installasjon<br />
forteller om bygging, drift og ombygginger.<br />
Fra artiklene på <strong>no</strong>en av installasjonene<br />
er d<strong>et</strong> linker til en mengde<br />
foto fra plattformen og til 360 graders<br />
bilder som gir en veldig god oversikt over<br />
plattformene både utvendig og innvendig.<br />
Der er også lenker til skannede artikler<br />
og til filmsnutter.<br />
Tidslinjen gir oversikt viktige hendelser<br />
under oppbygging, drift og til sist avviklingen<br />
av feltene. Ved å klikke på tidspilen<br />
ser en hvordan bild<strong>et</strong> av felt<strong>et</strong><br />
endrer seg fra de første undersøkelser<br />
start<strong>et</strong> via funn<strong>et</strong> og den offisielle åpningen<br />
av feltene. Videre ser en hvordan satellittfelter<br />
har blitt tilknytt<strong>et</strong> og hvordan<br />
nedstenging har foregått. For å få en<br />
større fordypning kan en åpne artikler på<br />
d<strong>et</strong> enkelte årstall. Fra en mengde artikler<br />
kan en klikke inn på linker og se<br />
på film, høre radioklipp, se flere foto og<br />
så videre. Her ligger mange godbiter som<br />
levendegjør Norges tidlige oljehistorie!<br />
25<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Lokalhistorisk magasin 4/12
26<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Prosesslinjen forklarer hva som skjer<br />
fra olje og gass kommer opp fra brønnene<br />
og videre sendes via rør eller tankskip<br />
til mottaksanlegg på land. En får også<br />
kjennskap til hvilk<strong>et</strong> arbeid som ble utført<br />
i de forskjellige delene av prosessen,<br />
samt alle støttefunksjonene offshore fra<br />
plattformledelse, sikkerh<strong>et</strong>, kontrollrom,<br />
kommunikasjon og ikke minst forpleining.<br />
Fagforeningenes rolle blir behandl<strong>et</strong>.<br />
Ulykker av ulike slag har også sin<br />
plass. Via artikler får en innblikk i hvordan<br />
d<strong>et</strong> var å leve i <strong>et</strong> slikt 24-timers<br />
samfunn i arbeid og fritid, hvordan høytider<br />
ble feir<strong>et</strong> osv.<br />
Øko<strong>no</strong>mi og samfunn presenterer artikler<br />
om ringvirkninger i samfunn<strong>et</strong> som<br />
skyldes oppbygging, drift og til sist avvikling<br />
av installasjoner. Hvilke avtaler<br />
har blitt inngått? Hvor stor øko<strong>no</strong>misk<br />
b<strong>et</strong>ydning har feltene hatt? Hvilken forskningsaktivit<strong>et</strong><br />
har skjedd som følge av<br />
utbygging av feltene? Disse og mange<br />
andre tema har sin plass her, blant ann<strong>et</strong><br />
kan en finne ut mer om hvor arkivene befinner<br />
seg.<br />
Søksidene er tenkt å virke mest mulig<br />
intuitivt. D<strong>et</strong> er kjelleren i prosjektene<br />
med mengder av stoff å søke i. For å søke<br />
skriver en inn ord<strong>et</strong> en vil søke på i søkefelt<strong>et</strong>.<br />
Eller en kan ganske enkelt bare<br />
trykke søk, <strong>no</strong>e som gir <strong>et</strong> fellessøk i alle<br />
databasene samtidig. En ser da at d<strong>et</strong> er<br />
tilgang til flere tusen foto, n<strong>et</strong>tsider,<br />
skannede tidsskriftsider, boktitler, gjenstander,<br />
filmer og radioklipp. D<strong>et</strong> er bare<br />
å velge og vrake blant d<strong>et</strong> en er interessert<br />
i.<br />
Noen hevder at d<strong>et</strong> som ikke finnes på<br />
n<strong>et</strong>t<strong>et</strong>, fins ikke! D<strong>et</strong> er sannsynligvis en<br />
overdrivelse, men d<strong>et</strong> er i hvert fall sikkert<br />
at når ungdommen søker kunnskap,<br />
begynner de på n<strong>et</strong>t<strong>et</strong>. Bruk av intern<strong>et</strong>t<br />
har overtatt som den viktigste måten<br />
både yngre og eldre orienterer seg i verden<br />
på. Kunnskapen om Ekofisk, Frigg<br />
og snart Statfjord er gjort tilgjengelig på<br />
d<strong>et</strong>te medi<strong>et</strong> og skal være tilgjengelig der<br />
Broen i storm og stille og som kulturminne.<br />
En åtte m<strong>et</strong>er lang del av broen som forbandt<br />
to plattformer på Frigg på hver sin side av<br />
grenselinjen mellom Norge og Storbritannia,<br />
befinner seg i dag utenfor inngangen til Norsk<br />
Oljemuseum. Brostykk<strong>et</strong> veier over 80 tonn<br />
og d<strong>et</strong> var ingen liten jobb å få d<strong>et</strong> på plass.<br />
Foto øverst til venstre: Arnulf Husmo. Eier<br />
alle bildene: Norsk Oljemuseum.<br />
i overskuelig fremtid. D<strong>et</strong> skal blant<br />
ann<strong>et</strong> Nasjonalbibliotek<strong>et</strong> være en garantist<br />
for. Håp<strong>et</strong> er at mange vil benytte seg<br />
av denne kunnskapskilden i de digitale<br />
kulturminnene.<br />
Kristin Øye Gjerde (f. 1955) er seniorforsker<br />
ved Norsk Oljemuseum og er<br />
utdann<strong>et</strong> cand.philol. ved Universit<strong>et</strong><strong>et</strong> i<br />
Bergen. Kristin Øye Gjerde er forfatter<br />
og medforfatter av en rekke bøker innen<br />
skipsfarts-, elektrisit<strong>et</strong>s- og oljehistorie<br />
og er en av forfatterne av Stavanger bys<br />
historie (2012). Hun var prosjektleder<br />
for Kulturminne Frigg (2008).
Plattformen er en kompleks fabrikk og <strong>et</strong> lokalsamfunn i hav<strong>et</strong>. Et mangfold av fag og yrker utøves og <strong>et</strong> mangfold av funksjoner skal<br />
utføres innen produksjon og vedlikehold, laboratoriearbeid, kommunikasjon, sikkerh<strong>et</strong>, helse, forpleining… Bildene nederst på side 26<br />
og seks av bildene på side 27 er tatt på Ekofisk i perioden 1985—1991. Foto: Arnulf Husmo. Eier: Norsk Oljemuseum.<br />
Nederst midten: Fra Statfjord A 1992, Marie Kjølleberg i laboratori<strong>et</strong>. Foto: Leif Berge, Statoil.<br />
27<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Lokalhistorisk magasin 4/12
28<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Bedrifta i skogen som ville til havs<br />
Ringverknader på fastland<strong>et</strong><br />
av olje- og gassverksemda på <strong>no</strong>rsk sokkel<br />
Unn Kristin Daling<br />
Julegåva<br />
D<strong>et</strong> var ingen eller ytterst få i Noreg som trudde at d<strong>et</strong> fanst<br />
nemnande olje i Nordsjøen. Philips P<strong>et</strong>roleum fekk likevel<br />
leita, og ved inngangen til jula i 1969 fann dei den største julegåva<br />
til d<strong>et</strong> <strong>no</strong>rske folk i manns minne. D<strong>et</strong> vart stor stas, men<br />
d<strong>et</strong> tok tid før d<strong>et</strong> gjekk opp for dei aktuelle aktørane kva innhald<strong>et</strong><br />
i gåva innebar. Fanst d<strong>et</strong> drivverdige reservoar? Kva<br />
med den e<strong>no</strong>rme øko<strong>no</strong>miske risikoen? Kva skulle i så fall den<br />
<strong>no</strong>rske industrisektoren bidra med? Korleis skulle i d<strong>et</strong> heile<br />
tatt <strong>no</strong>rske industriverksemder få innsm<strong>et</strong>t som leverandørar?<br />
Og kvifor skulle dei eigentleg prøva på d<strong>et</strong>, når ordrebøkene<br />
var fulle og d<strong>et</strong> meste gjekk så d<strong>et</strong> susa? Då <strong>no</strong>kre <strong>no</strong>rske<br />
verkstadbedrifter likevel prøvde seg, og baud fram hand og<br />
land, sa d<strong>et</strong> ikkje akkurat pang. Å få innpass i hjart<strong>et</strong> til<br />
oljeproduksjonsselskapa var ikkje gjort i ei handvending.<br />
Fortrinn?<br />
Verksemder med geografisk nærleik til oljeinstallasjonane og<br />
til hav<strong>et</strong> generelt skulle kanskje tenkjast var ein fordel med<br />
omsyn til verksemda til havs. Noreg har lange tradisjonar innan<br />
skipsbyggjing og skipsfart. Då er d<strong>et</strong> snart å tenkja at ein del<br />
<strong>no</strong>rske før<strong>et</strong>ak hadde eit fortrinn også i høve til levering av<br />
utstyr og vedlikehald overfor olje- og gassinstallasjonane i<br />
Nordsjøen. Samstundes var d<strong>et</strong> ikkje berre ein gryande industri<br />
til havs som prega land<strong>et</strong>. På 1960-tal<strong>et</strong> gjen<strong>no</strong>mgjekk til<br />
dømes <strong>no</strong>rsk verkstadindustri ein sterk vekst, og dei fleste<br />
<strong>no</strong>rske før<strong>et</strong>aka hadde <strong>no</strong>k å gjera på andre område. Norske<br />
verksemder var dessutan urøynde innan olje- og gassverda,<br />
som stod fram som ein lukka sfære for dei uinnvigde.<br />
Operatørselskapa nytta heller sine faste leverandørar. Aker var<br />
blant dei få som var tidleg ute, med base i Stavanger.<br />
Norskbaserte forsyningsbåtar var også tidleg ute.<br />
Byggja land<strong>et</strong><br />
Etter oljefunna <strong>et</strong>ablerte staten Statoil som eit instrument for<br />
<strong>no</strong>rsk olje- og industripolitikk. Bakgrunnstanken for industribyggjinga<br />
i Noreg <strong>et</strong>ter andre verdskrig var å byggja land<strong>et</strong>.<br />
Fire moment i denne strategien galdt forsking og<br />
tek<strong>no</strong>logiutvikling, industrialisering, statlege bedrifter som<br />
styringsinstrument, samt øko<strong>no</strong>misk vekst, sosial fordeling og<br />
velferdsbyggjing. Kongsberg Våpenfabrikk vart også eit statleg<br />
verkty for å byggja land<strong>et</strong>.<br />
Kongsbergtradisjonen<br />
Kongsberg har lange tradisjonar for industriproduksjon.<br />
Kongsberg Sølvverk vart <strong>et</strong>ablert i første halvdel av 1600-tall<strong>et</strong>.<br />
Etableringa av Kongsberg Våpenfabrikk i 1814 var ein del av<br />
naudsarbeid<strong>et</strong> som vart s<strong>et</strong>t inn då gruveverksemda gjekk<br />
dårleg. I dag er Sølvverk<strong>et</strong> på museum, <strong>no</strong>ko for så vidt Våpenfabrikken<br />
også er. Dei mange industriverksemdene som vart<br />
skapt innanfor fabrikkporten, er derimot vidareført og i høgste<br />
grad oppegåande.<br />
På 1960-tal<strong>et</strong> s<strong>et</strong>te Kongsberg Våpenfabrikk som mål å<br />
kombinera rolla som hovudleverandør til d<strong>et</strong> <strong>no</strong>rske forsvar<strong>et</strong><br />
med å vera tek<strong>no</strong>logisk spydspiss for den <strong>no</strong>rske industrien.<br />
Opparbeidd kunnskap frå militære oppdrag innan elektronikk<br />
og annan høgtek<strong>no</strong>logi vart utnytta innan sivil produksjon.<br />
Komp<strong>et</strong>ansen innan fjernstyring, reguleringsteknikk og<br />
styringssystem vart utvida og nytta i utviklinga av mellom<br />
anna våpensystem, automatiske produksjonsmaskiner og<br />
navigasjonssystem for hamneovervaking. Profesjonar innan
Skog, berg og fossefall var naturressursane d<strong>et</strong> gamle Kongsberg var<br />
tufta på. I dag er havbotnen kome til. Både sølv<strong>et</strong> i berg<strong>et</strong> og d<strong>et</strong><br />
svarte gull<strong>et</strong> i hav<strong>et</strong> er henta frå d<strong>et</strong> underjordiske. Verksemdene på<br />
Kongsberg har utnytta tidhøveleg industritek<strong>no</strong>logi til å hente opp<br />
verdiane, anten d<strong>et</strong> var i gruvene rundt år 1700 eller i offshoreindustrien<br />
i dag. Øvst til venstre: Frå Kongsberg med fossen og kyrkja. Foto:<br />
Ukjent. Øvst høgre: Frå Kongens gruve på Kongsberg. Utsnitt av kart<br />
av Georg Thiele (1705). Foto: Norsk bergverksmuseum. Nedst venstre:<br />
Hypermoderne undervasstek<strong>no</strong>logi Kilde: www.hima.de. Nedst høgre:<br />
Generator som syter for straumforsyninga på Edda 2/7 C. Foto: Arnulf<br />
Husmo (1984). Eier: Norsk Oljemuseum.<br />
mekanikk, elektronikk og programmering vart samla internt<br />
og eksternt, for å utvikla og levera heilskaplege system. Kort<br />
veg både til ingeniør- og forskarkomp<strong>et</strong>anse og til elektrikarar<br />
og mekanikarar gjorde verksemda smidig og fleksibel.<br />
Kongsbergbedrifta hadde opparbeidd brei erfaring og høg<br />
komp<strong>et</strong>anse innan avansert systemproduksjon.<br />
Saman er vi sterke<br />
For å styrka <strong>no</strong>rsk industri som leverandør til oljeindustrien,<br />
gjekk fleire verft og mekaniske verkstader, Akergruppen og<br />
Kongsberg Våpenfabrikk saman og danna ei Industriens<br />
Oljegruppe i 1973. Den skulle <strong>et</strong>ablera og oppr<strong>et</strong>thalda<br />
kontaktn<strong>et</strong>t mellom potensielle leverandørar, samt med<br />
Industriforbund<strong>et</strong>, aktuelle offentlege organ, Statoil og andre<br />
relevante før<strong>et</strong>ak. I tillegg byrja<br />
styresmaktene å vektleggja at <strong>no</strong>rske<br />
leverandørar vart inkludert i<br />
anbodsrundar.<br />
Ville inn i «oljebusiness»<br />
Våpenfabrikkens store vekst i 1960-åra<br />
og den stadige utvidinga av verksemdsområda,<br />
førte til ei omorganisering i<br />
første halvdel av 1970-tal<strong>et</strong>. Bedrifta<br />
vart konsern, og verksemdene vart samla<br />
i divisjonar. Den statlege eigaren var<br />
meir interessert i industribyggjing og<br />
arbeidsplassar enn aksjeutbyte, og støtta<br />
opp under bedrifta. På den andre sida<br />
hadde d<strong>et</strong> kome kritikk frå Storting<strong>et</strong><br />
mot at statsfør<strong>et</strong>ak<strong>et</strong> konkurrerte med<br />
annan <strong>no</strong>rsk industri. D<strong>et</strong>te førte til at<br />
dersom Våpenfabrikken skulle utvida<br />
verksemda, måtte den vera først ute på<br />
nye område. Eitt av desse nye områda<br />
var oljeverksemda.<br />
Konsernleiinga ønskte <strong>no</strong>ko meir enn<br />
å berre bli ein underleverandør for oljeindustrien.<br />
Den ville inn i «oljebusiness»,<br />
og på ein slik måte at verksemda fekk<br />
utnytta potensial<strong>et</strong> sitt innan automasjon,<br />
datahandsaming og totale system.<br />
D<strong>et</strong> måtte finnast ei nisje for levering til<br />
oljeindustrien. Idéutvikling om moglege<br />
bidrag vart s<strong>et</strong>t i gang. Fleire av idéane<br />
vart iverks<strong>et</strong>t innan både mekanisk produksjon,<br />
vedlikehald, instrumentering,<br />
styringssystem, datahandsaming og kontrollsystem.<br />
D<strong>et</strong> aller første produkt<strong>et</strong><br />
som var ei direkte følgje av den oljerelaterte<br />
satsinga, var lisensproduksjon av<br />
brønnhovud for <strong>no</strong>rd-amerikanske Cameron<br />
Iron Works frå 1974.<br />
Seismikk<br />
I 1972 starta Kongsberg Våpenfabrikk<br />
og D<strong>et</strong> Norske Veritas seismikkselskap<strong>et</strong><br />
Geophysical Company of Norway<br />
(Geco). D<strong>et</strong> var eit før<strong>et</strong>ak for å gjera<br />
sikrare funn av olje og gass, ved bruk av<br />
lydbølger som blir sende ned i bakken og<br />
som signaliserer attende overgangar<br />
mellom ulike bergartar. Innsamla data<br />
vart handsama i kraftige datamaskinar.<br />
To år seinare vart d<strong>et</strong> saman med Statoil<br />
<strong>et</strong>ablert eit selskap kalla Statex.<br />
D<strong>et</strong>te skulle arbeida med seismisk bearbeiding<br />
overfor oljeselskapa og styresmaktene.<br />
Statex oppr<strong>et</strong>ta også eit laboratorium<br />
ved Rogaland distriktshøgskole,<br />
der oljeselskapa fekk analysert og lagra<br />
borekjernar og prøvar av olje og gass.<br />
29<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Lokalhistorisk magasin 4/12
30<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Geco og Statex vart fusjonert. Statoil som oljeselskap og medeigar<br />
var politisk omstridt og selde seg ut. I byrjinga av 1980åra<br />
var totalleverandøren av seismiske oppgåver leiande på<br />
verdsmarknaden, og Kongsberg Våpenfabrikk selde seg ut.<br />
Albatross<br />
Eit anna tidleg utviklingsområde andsynes verksemda på <strong>no</strong>rsk<br />
sokkel, galdt dynamisk posisjonering for sjøgåande farty. D<strong>et</strong>te<br />
system<strong>et</strong> gjekk ut på at vinden vart målt, målingane vart brukt<br />
i matematiske modellar og ein datamaskin rekna ut korleis den<br />
skulle styra propellane til farty<strong>et</strong> for best mogleg balanse og<br />
stabilit<strong>et</strong> i sjøen. I samarbeid med Simrad vart d<strong>et</strong> utvikla<br />
lydbøyer (akustisk transponder), som vart plassert på havbotnen<br />
slik at datamaskina fekk nøyaktige referansar å styra <strong>et</strong>ter.<br />
Produkt<strong>et</strong> gjorde sjøgåande farty uavhengig av land, og fekk<br />
namn<strong>et</strong> Albatross <strong>et</strong>ter fuglen som ikkje treng å landa for anna<br />
enn å hekka. I løp<strong>et</strong> av 1970-åra vart bedrifta i skogen leiande<br />
på verdsmarknaden for dynamiske posisjoneringssystem for<br />
båtar og riggar.<br />
Gassturbinar til havs og sørvis på kysten<br />
Eit anna produkt som vart laga på Kongsberg og skipa ut til<br />
Nordsjøen, var gassturbinar. Desse produserte straum på plattformar.<br />
Kongsbergturbinen vart utvikla i 1960-åra, og frå<br />
tidleg på 1970-tal<strong>et</strong> leverte Våpenfabrikken turbinar til<br />
installasjonar til havs både i Nordsjøen, Den persiske golf og<br />
Indonesia.<br />
Innlandsbedrifta <strong>et</strong>ablerte seg også på kystnære plassar. På<br />
Ågotnes på Sotra bygde Kongsberg Våpenfabrikk opp verk-<br />
Kongsbergturbinen vart utvikla i 1960-åra, og frå tidleg på 1970-tal<strong>et</strong><br />
har Kongsberg Våpenfabrikk kunna levere slike turbinar til offshoreindustrien<br />
både i Nordsjøen, Den persiske golf og Indonesia. Foto:<br />
Ukjent. Eier: Norsk Oljemuseum.<br />
stad- og driftssørvisverksemd for vedlikehald av produksjonsinstallasjonar,<br />
og for sørvis med overhaling og testkøyring av<br />
gassturbinar. D<strong>et</strong> vart også bygd opp avdelingar for sørvis på<br />
ventilar og andre instrument for industrien til havs.<br />
På djupt vatn<br />
Olje- og gassutvinninga i Nordsjøen baud på nye utfordringar<br />
mellom anna på grunn av store djup. Aker og Kværner bygde<br />
flytande oljeplattformer. Våpenfabrikken såg d<strong>et</strong> aktuelt å<br />
forsøka å trekka produksjonen av olje og gass frå havoverflata<br />
og ned på havbotn, ved å utvikla produksjonssystem for bruk<br />
under vatn.<br />
Undervasstek<strong>no</strong>logi hadde vorte nytta i USA i fleire år, men<br />
i liten skala. På 1970-tal<strong>et</strong> vart problemstillinga på nytt<br />
aktualisert på grunn av nye funn på stadig djupare vatn. Seinare<br />
kom også krav om rimelegare måtar å utvinna olje og gass på.<br />
Behov<strong>et</strong> for kontrollsystem og plassering av ventilar og<br />
registreringsutstyr på brønnhovud auka. Alt i 1971 installerte<br />
Philips P<strong>et</strong>roleum dei fire første undervassbrønnane i<br />
Nordsjøen, men d<strong>et</strong> var først i 1980-åra at utbyggjinga eigentleg<br />
kom i gang. Vanskelege botntilhøve og store djup i Nordsjøen<br />
gjorde at oljeselskapa <strong>et</strong>ter kvart såg større nytte i utvikling og<br />
bruk av undervass produksjonstek<strong>no</strong>logi. Investeringane til<br />
forsking og utvikling på d<strong>et</strong>te områd<strong>et</strong> skaut difor fart i løp<strong>et</strong> av<br />
1980-åra. I midten av tiår<strong>et</strong> stod undervassbrønnane likevel<br />
berre for ein halv prosent av verdsproduksjonen.<br />
Oljedivisjonen<br />
Kongsberg Våpenfabrikk forsøkte å få innblikk i Cameron sin<br />
produksjon av undervasstek<strong>no</strong>logi. Men i første omgang måtte<br />
dei nøya seg med produksjon av brønnhovud for same firma.<br />
Med konkr<strong>et</strong> produksjonsoppgåve og fleire planar i lomma,<br />
vart Oljedivisjonen <strong>et</strong>ablert frå nyttår 1975.<br />
Oljedivisjonen utvikla og konstruerte produkt og hadde<br />
kontakt med oljeindustrien. Den hadde systemansvar, medan<br />
Forsvarsdivisjonen framstilte delane. D<strong>et</strong>te er vidareført opp til<br />
i dag, der sivilingeniørar utviklar design og konstruksjonar<br />
medan all materiell produksjon er «outsourca». Montering og<br />
testing føregår derimot i eigne verkstader.<br />
Våpenfabrikkens strategi var å medverka til oppbyggjing av<br />
ny varig <strong>no</strong>rsk industri som innebar auka komp<strong>et</strong>anse. Oljedivisjonen<br />
kom tidleg inn på områd<strong>et</strong> for undervassystem med<br />
studiar, forprosjekt og generell engineering for ulike oljeselskap,<br />
men planen om å levera undervassystem frå 1976 vart for<br />
optimistisk. Marknaden var ikkje klar for dei nye tek<strong>no</strong>logiske<br />
løysingane. I siste halvdel av 1970-tal<strong>et</strong> vart dessutan utbyggjinga<br />
i Nordsjøen forsinka. I tillegg auka den utanlandske<br />
konkurransen.<br />
Utviklingsarbeid<strong>et</strong> vart likevel vidareført med studiar knytt<br />
til ulike typar undervassinstallasjonar. D<strong>et</strong>te i samarbeid med<br />
til dømes Statoil, Trosviggruppen, Akergruppen, Norwegian<br />
Contractors, og med Cameron. Såleis vart kunnskap skaffa og<br />
komp<strong>et</strong>ansegrunnlag lagt.
Frå kontrollromm<strong>et</strong> på Ekofisk 2/4 T. Foto: Arnulf<br />
Husmo (1987). Eier: Norsk oljemuseum.<br />
Statfjord A — d<strong>et</strong> første datastyrte<br />
oljefelt<strong>et</strong><br />
Operatøren for Statfjord A-plattforma,<br />
Mobil, initierte i 1973 eit nybrottsarbeid<br />
med idéen om eit kompl<strong>et</strong>t styrings- og<br />
overvakingssystem for produksjon av<br />
olje og gass. D<strong>et</strong> skulle baserast på mikroprosessortek<strong>no</strong>logi.<br />
Siemens og<br />
Kongsberg Våpenfabrikk vart valde ut til<br />
å levera system<strong>et</strong>, <strong>et</strong>ter kvart kalla Supervisory<br />
Control and Data Aquisition<br />
(SCADA). D<strong>et</strong> skulle også nyttast til å<br />
samla inn data frå produksjonsprosessen<br />
på plattforma, og operatørane i<br />
kontrollromm<strong>et</strong> skulle vidaresenda desse<br />
via satellitt til Mobil sitt hovudkvarter på<br />
land. Slik starta eit t<strong>et</strong>t samarbeid om<br />
prosessovervaking og -måling i ein<br />
tiårsperiode, og Statfjord A fekk levert<br />
verdas første mikro-/minimaskinbaserte<br />
automatiseringslegg til havs i 1979.<br />
Den neste generasjonen overvakingssystem<br />
fekk namn<strong>et</strong> Octopus, som<br />
reflekterte dei ulike innsamlingseiningane<br />
plassert rundt ikring på plattforma, og<br />
som rapporterte inn data til kontroll -<br />
romm<strong>et</strong>.<br />
Nord-Øst Frigg<br />
I 1979 tok oljeselskap<strong>et</strong> Elf Aquitaine<br />
kontakt med Oljedivisjonen. D<strong>et</strong> var<br />
aktuelt å byggja ut d<strong>et</strong> mindre gassfelt<strong>et</strong><br />
Nord-Øst Frigg med undervassløysing.<br />
Elf trong å <strong>et</strong>ablera kontakt med <strong>no</strong>rske<br />
leverandørar. Oljedivisjonen var einaste<br />
<strong>no</strong>rske leverandør av tilbod på undervassystem<br />
og fekk sin første totalleveranse<br />
til feltutbyggjing. Mykje av<br />
arbeid<strong>et</strong> vart gjort av innleigde, og d<strong>et</strong><br />
meste av utstyr<strong>et</strong> vart levert av andre.<br />
Oljedivisjonen monterte og testa utstyr<strong>et</strong>,<br />
mykje gjekk feil og utstyr måtte skiftast<br />
ut, men oppdrag<strong>et</strong> vart til slutt slept i<br />
hamn. Nord-Øst Frigg vart såleis d<strong>et</strong><br />
første felt<strong>et</strong> på <strong>no</strong>rsk sokkel som vart<br />
bygd ut med undervasskompl<strong>et</strong>tering<br />
med deltaking frå <strong>no</strong>rsk industri.<br />
Der<strong>et</strong>ter drog både Shell, Elf igjen,<br />
Statoil og Agip in<strong>no</strong>ver land<strong>et</strong> til<br />
Kongsberg, med oppdrag innan undervasstek<strong>no</strong>logi<br />
og andre former for<br />
system- og produktkvalifisering.<br />
Samarbeid for komp<strong>et</strong>anseheving<br />
Shell hadde lengst og breiast erfaring<br />
med produksjonssystem under vatn.,<br />
Etter harde forhandlingar om å få bruka<br />
opparbeidd komp<strong>et</strong>anse i seinare prosjekt,<br />
fekk Oljedivisjonen til slutt samarbeida<br />
med dei på Trollfelt<strong>et</strong>, 300 m<strong>et</strong>er<br />
under vassoverflata. Dei fekk dessutan<br />
tilgang til utstyr<strong>et</strong> og tek<strong>no</strong>logien til Elf,<br />
på Skuld. D<strong>et</strong> var eit djupvasskonsept<br />
basert på løysingar utan bruk av dykkarar,<br />
og kontrollsystem<strong>et</strong> bygd på elektrohydraulisk<br />
styring av ventiltre og manifoldsystem<br />
var ein sentral del. Samarbeid<br />
med dei ypparste gav <strong>no</strong>rsk industri nytt<br />
tek<strong>no</strong>logisk innsyn og auka komp<strong>et</strong>anse.<br />
Svennestykk<strong>et</strong> Gullfaks<br />
Statoil skulle byggja ut Gullfaks, den<br />
første store feltutbyggjingsoppgåva i regi<br />
av ein <strong>no</strong>rsk operatør. Oljedivisjonen<br />
fekk kontrakt på heile leveransen av undervassinstallasjonar,<br />
verdt 300 millionar<br />
kroner. Cameron skulle vera underleverandør<br />
av ventiltre og brønnhovud.<br />
D<strong>et</strong>te vart kalla Oljedivisjonens svennestykke.<br />
Før<strong>et</strong>ak<strong>et</strong> måtte laga eit system<br />
for prosjektkontroll og byggja opp<br />
naudsynte system for kvalit<strong>et</strong>ssikring. I<br />
1986 leverte verksemda seks kompl<strong>et</strong>te<br />
satellittbrønnar til A-felt<strong>et</strong>. D<strong>et</strong> var den<br />
andre totalleveransen av produksjonsutstyr<br />
under vatn i Noreg. Oljedivisjonen<br />
hadde stått sentralt i begge. Som del av<br />
svennestykk<strong>et</strong> utvikla dei løysingar som<br />
gjorde d<strong>et</strong> mogleg for første gong å<br />
gjen<strong>no</strong>mføra til og med installeringane<br />
utan dykkarar.<br />
Lær<strong>et</strong>id<br />
Oljedivisjonen måtte også læra hensiktsmessig<br />
organisering for leveringar til<br />
havs. Dei fekk hjelp frå Statoil til å<br />
utvikla eit internkontrollsystem. Etter<br />
erfaringane med levering til Gullfaks,<br />
såg dei d<strong>et</strong> naudsynt å omorganisera seg<br />
før d<strong>et</strong> endå større oppdrag<strong>et</strong> for Shell på<br />
Draugen. D<strong>et</strong> vart forma ein organisasjon<br />
med uavhengige produktgrupper med<br />
ansvar for kvart sitt system, kalla<br />
prosjektstyring.<br />
Målingssystem<br />
Oljedivisjonen utvikla også datasystem<br />
for nøyaktig måling av olje- og gassproduksjon.<br />
I 1987 vart d<strong>et</strong> inngått avtale<br />
om levering av fiskale målesystem til<br />
Veslefrikk, der Aker var hovudkontraktør<br />
og Statoil var operatør. Målesystemgruppa<br />
vart kalla Kongsberg M<strong>et</strong>ering,<br />
og leverte seinare til S<strong>no</strong>rre for Saga P<strong>et</strong>roleum,<br />
og til Sleipner for Statoil. Ved<br />
inngangen til 1990-tal<strong>et</strong> vart d<strong>et</strong> inngått<br />
ny kontrakt med Statoil, for bruk av målesystema<br />
ved anlegg <strong>et</strong>ablert i samband<br />
med <strong>no</strong>rsk gasseksport til d<strong>et</strong> europeiske<br />
kontinent<strong>et</strong>. Denne leveringa representerte<br />
eit internasjonalt gjen<strong>no</strong>mbrot for<br />
målesystema frå Kongsberg.<br />
Øko<strong>no</strong>misk krise og ny start: frå<br />
Oljedivisjonen til Kongsberg Offshore<br />
Ved inngangen til 1980-tal<strong>et</strong> hadde<br />
Kongsberg Våpenfabrikk vakse seg<br />
svært stor. Som følgje av <strong>et</strong>ablering av<br />
31<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Lokalhistorisk magasin 4/12
32<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Kontrollrom ved Oseberg feltsenter. Foto:<br />
Marit Hommedal, Scanpix.<br />
tek<strong>no</strong>logisk og utviklingsmessig krevjande<br />
verksemder, vart gjelda høgare og<br />
investeringsbehov<strong>et</strong> voks. Konsern<strong>et</strong><br />
konsoliderte aktivit<strong>et</strong>en og selde ut og la<br />
ned dei mest perifere verksemdene i eit<br />
forsøk på å få kontroll med øko<strong>no</strong>mien.<br />
Satsinga på Oljedivisjonen heldt fram og<br />
hovudsatsingsområd<strong>et</strong> var undervassverksemda,<br />
men frisk kapital var føres<strong>et</strong>nad<br />
for vidare produktutvikling. Våpenfabrikken<br />
sonderte fleire moglege<br />
samarbeidspartnarar, og Oljedivisjonen<br />
gjekk inn i forhandlingar med potensielle<br />
medeigarar. I samband med d<strong>et</strong>te vart<br />
Oljedivisjonen hausten 1986 skild ut som<br />
eit aksjeselskap som fekk namn<strong>et</strong> Kongsberg<br />
Offshore Systems A/S.<br />
Dagen <strong>et</strong>ter kom sjokkmeldinga om at<br />
Kongsberg Våpenfabrikk – industrigiganten,<br />
d<strong>et</strong> tek<strong>no</strong>logiske lokomotiv<strong>et</strong>,<br />
den trygge arbeidsplassen, hjørnesteinsbedrifta<br />
– var på randen av konkurs! Eit<br />
iherdig engasjement og ein stor arbeidsinnsats,<br />
ikkje minst frå fagforeiningshald,<br />
hindra at d<strong>et</strong> vart konkurs. I staden<br />
vart d<strong>et</strong> gjen<strong>no</strong>mført ein styrt akkord,<br />
der dei sivile verksemdene vart selde ut.<br />
Planane om å selja Kongsberg Offshore<br />
Systems vart fullført. Siemens kjøpte<br />
opp verksemda til den tidlegare<br />
Oljedivisjonen i 1987, og endra namn<strong>et</strong><br />
til Kongsberg Offshore A/S (KOS).<br />
Brot med Cameron<br />
Med komp<strong>et</strong>ansehevinga fekk Oljedivisjonen/KOS<br />
høgare ambisjonar, og<br />
ønskte å kontrollera ventiltr<strong>et</strong>ek<strong>no</strong>logien<br />
i ein strategi for å bli så sjølvstendig som<br />
mogleg. Cameron ønskte på si side ikkje<br />
å gje frå seg produktr<strong>et</strong>tane sine eller å<br />
utvida samarbeid<strong>et</strong> uta<strong>no</strong>m <strong>no</strong>rsk sokkel.<br />
Ulike mål og motiv for d<strong>et</strong> mangeårige<br />
samarbeid<strong>et</strong> utløyste i 1986 eit brot<br />
mellom dei to aktørane.<br />
No vart d<strong>et</strong> naudsynt å finna ein ny<br />
brønnhovud-, ventiltre- og ventilprodusent.<br />
Val<strong>et</strong> av ein ny leverandør fall på<br />
<strong>no</strong>rd-amerikanske FMC Corporation,<br />
som hadde forsøkt å få innpass til Nordsjøen.<br />
Dei to aktørane hadde utfyllande<br />
erfaringsbakgrunn og produktspekter,<br />
og inngjekk ein intensjonsavtale våren<br />
1988 med endeleg avtale to år <strong>et</strong>ter.<br />
Saman skulle dei levera kompl<strong>et</strong>te undervassystem.<br />
Eige kontrollsystem<br />
Då samarbeid<strong>et</strong> med to andre leverandørar<br />
av undervass kontrollsystem tok<br />
slutt, nytta KOS sjansen til å bli uavhengig<br />
og satsa på å utvikla eit eig<strong>et</strong><br />
kontrollsystem for produksjon under<br />
vatn. I 1987 vart så eit nytt prosjekt<br />
<strong>et</strong>ablert, kalla Subsea Control System.<br />
Eit nytt eigenutvikla kontrollsystem<br />
for bruk ned til 1000 m<strong>et</strong>ers djup, stod<br />
ferdig og vart testa i slutten av 1989.<br />
D<strong>et</strong>te kunne monterast på havbotn og<br />
skiftast ut ved hjelp av eit fjernstyrt ubemanna<br />
undervassfarty kalla ROV <strong>et</strong>ter<br />
Remote Operated Vehicle. ROV kunne<br />
dessutan nyttast til plassering av<br />
brønnrammer, innkopling av stigerør og<br />
transportledningar, samt til operasjon av<br />
ventilar.<br />
Internasjonalt gjen<strong>no</strong>mbrot for<br />
undervassystem frå bedrifta i skogen<br />
Etter <strong>no</strong>kre år valde Siemens å konsentrera<br />
seg om kjerneverksemda si, og<br />
selde KOS til underleverandør og samarbeidspartnar<br />
FMC Corporation i 1993.<br />
Ved inngangen til 1990-tal<strong>et</strong> hadde<br />
KOS fått ansvar<strong>et</strong> for undervassinstallasjonane<br />
på dei samtidige gigantprosjekta<br />
Statfjordsatellittane Nord og Øst samt<br />
Loke og Sleipner Øst, og til giganten<br />
Draugen på Haltenbanken utanfor Midt-<br />
Noreg. Desse prosjekta representerte ein<br />
ytterlegare milepæl for KOS, som fekk i<br />
oppdrag å utvikla og levera verdas to<br />
største undervassanlegg til då.<br />
Med FMC som eigar br<strong>et</strong>ta den<br />
internasjonale marknaden seg heilt ut for<br />
KOS. Kort tid <strong>et</strong>ter overtakinga fekk<br />
KOS eit verdsomfemnande ansvar som<br />
totalleverandør av undervassystem og<br />
målesystem. FMC KOS kom seg inn på<br />
den britiske sokkelen med leveringar av<br />
undervass kontrollsystem for Philips<br />
P<strong>et</strong>roleum på Joannefelt<strong>et</strong>. D<strong>et</strong> vart<br />
oppr<strong>et</strong>ta salskontor i Aberdeen,<br />
Singapore og Houston.<br />
1990-åra var prega av hardare konkurranse,<br />
krav frå styresmaktene og operatørselskapa<br />
om reduserte utbyggjingskostnader<br />
og tidlegare produksjonsstart,<br />
på stadig djupare vatn. Aktivit<strong>et</strong> på større<br />
djup med auka trykk s<strong>et</strong>te endå høgare<br />
krav til dei tek<strong>no</strong>logiske løysingane og<br />
utstyr<strong>et</strong>. Bedrifta i skogen møtte utfordringane<br />
med å starta utvikling av ein ny<br />
generasjon tek<strong>no</strong>logi og utstyr.<br />
Standardisering og skreddarsaum i eitt<br />
Nøkkelord<strong>et</strong> var standardisering, og utviklingsarbeid<strong>et</strong><br />
resulterte i eit heilt nytt<br />
konsept. Genistreken Hinge-Over<br />
Subsea Template (HOST) var ei utfaldbar<br />
undervass botnramme med kompl<strong>et</strong>t<br />
utstyr. HOST vart første gong presentert<br />
i 1994. Idéen hadde oppstått hos KOS,<br />
som fekk med seg Statoil, Mobil, Shell<br />
og Elf til å spleisa på utviklings kostnadene.<br />
Ved installering av konvensjonelle<br />
undervassanlegg måtte d<strong>et</strong> store<br />
kranfarty til. I samanslått tilstand kunne<br />
HOST fraktast til havs med ein<br />
forsyningsbåt, s<strong>et</strong>jast ned gjen<strong>no</strong>m ein<br />
«moonpool» på ein flytande borerigg<br />
(hol<strong>et</strong> midt i riggen som alt arbeid<strong>et</strong> blir<br />
gjort gjen<strong>no</strong>m), berre handtert med den<br />
vanlege krana på riggen. Vel plassert på<br />
havbotnen vart HOST folda ut.
System<strong>et</strong> vart bygd opp av standard<br />
«byggjeklossar» og kunne tilpassast<br />
særskilte løysingar på ulike olje- og<br />
gassfelt. D<strong>et</strong>te innebar kostnadseffek tivisering<br />
og ei tek<strong>no</strong>logisk forenkling<br />
unikt kombinert med skreddarsaum. D<strong>et</strong><br />
fleksible system<strong>et</strong> vart i neste omgang<br />
utvikla for bruk på endå større vassdjup,<br />
ved inngangen til nytt millenium heilt<br />
ned til 1853 m<strong>et</strong>er på Roncadorfelt<strong>et</strong> i<br />
Brasil. Ti år seinare var djupnerekorden<br />
2900 m<strong>et</strong>er.<br />
Med HOST gjekk KOS i 1995 inn i ein<br />
femårs rammekontrakt med Statoil. D<strong>et</strong><br />
var til då, igjen, verdas største kontrakt<br />
på undervassystem. D<strong>et</strong> første HOST-anlegg<strong>et</strong><br />
vart plassert på hundre m<strong>et</strong>ers djup<br />
på Yme B<strong>et</strong>afelt<strong>et</strong> i 1996. Statoil rosa<br />
HOST-tek<strong>no</strong>logien, som hadde ført til<br />
halverte kostnader ved utbyggjinga av til<br />
dømes Gullfakssatellittane. FMC KOS<br />
fekk dermed vera med Statoil ut i verda,<br />
og vart med HOST-tek<strong>no</strong>logien verdas<br />
leiande leverandør av dykkarlause produksjonsanlegg<br />
og totalløysingar for produksjon<br />
av olje og gass under vatn.<br />
In<strong>no</strong>vasjon er viktigast<br />
D<strong>et</strong> gjekk godt for KOS. Leiinga var<br />
likevel nøktern. Fordi om før<strong>et</strong>ak<strong>et</strong> vann<br />
kontraktar, kjende dei pusten til konkurrentane<br />
i nakken. Suksessen vart feira,<br />
men samstundes vart d<strong>et</strong> åtvara om at<br />
ingen skulle tru at dei hadde funne evig<br />
sanning: «Om tre-fire år er d<strong>et</strong> vi gjer i<br />
dag, avleggs. Vi skal alltid bli b<strong>et</strong>re.<br />
Innsats frå alle og einkvar vil halda<br />
konkurrentane bak.»<br />
Ein relativt flat organisasjonsstruktur<br />
med korte kommunikasjonsliner skulle<br />
tilr<strong>et</strong>teleggja for å stimulera in<strong>no</strong>vasjonskulturen.<br />
Idéane skulle ikkje bli<br />
borte undervegs. D<strong>et</strong> vart tilr<strong>et</strong>telagt for<br />
kreativt arbeid og dei mest in<strong>no</strong>vative<br />
vart høgast lønna. Nye måls<strong>et</strong>nader om<br />
effektivisering, utvikling av ny tek<strong>no</strong>logi<br />
og <strong>et</strong>ablering av nye prosjekt representerte<br />
både tradisjonen og framtida til organisasjonen.<br />
Nye utfordringar dukka<br />
opp og vart gripne.<br />
Smart tek<strong>no</strong>logi / Smarte brønnar og<br />
Smartfelt<br />
Undervassproduksjon var rimelegare å<br />
byggja ut enn «tørre» produksjons -<br />
brønnar. På den andre sida var utvinningsgraden<br />
frå produksjons -<br />
brøn nar under vatn mykje lågare enn frå<br />
plattformbrønnar. Frå rigg utgjorde utvinningsgraden<br />
av eit reservoar mellom<br />
femti og seksti prosent, ved produksjon<br />
under vatn berre tr<strong>et</strong>ti prosent. Av<br />
praktiske og øko<strong>no</strong>miske årsaker var d<strong>et</strong><br />
vanskelegare å gå inn og fininnstilla<br />
under vassbrønnar for optimal pro duksjon.<br />
For å finna b<strong>et</strong>re produksjonstek<strong>no</strong>logiar<br />
på havbotnen og smartare<br />
måtar å få opp mest mogleg olje og gass<br />
på, satsa difor Kongsberg Offshore i<br />
slutten av 1990-åra på utviklingsprosjekt<strong>et</strong><br />
Smartfelt. Smarte brønnar med sensorar<br />
og styrbare ventilar skulle auka utvinningsgraden<br />
også blant dei rimelegare<br />
undervassystema. Jakta på auka lønsemd<br />
er stadig drivande for forsking og<br />
utvikling av ny tek<strong>no</strong>logi.<br />
Korleis kunne bedrifta i skogen<br />
lukkast til havs?<br />
Kongsbergs industrielle grunnlag,<br />
Våpen fabrikkens visjonære og drivande<br />
leiing, samarbeid eksternt og internt,<br />
utviklingskultur og rom for kreativit<strong>et</strong>,<br />
samt ein raus og tolmodig eigar i form av<br />
den moderne <strong>no</strong>rske staten – industrivenleg<br />
og sugen på vekst, skapte eit stort<br />
handlingsrom for nye verksemder som<br />
Oljedivisjonen. Lokaliseringa i skogen<br />
eller ved kysten hadde ikkje <strong>no</strong>ko å seia<br />
for om dei skulle lukkast til havs.<br />
Sjølvbil<strong>et</strong><strong>et</strong> som tek<strong>no</strong>logisk lokomotiv<br />
synte stor tru på eiga verksemd.<br />
Over høgre: Eit ventiltre, også kalla jul<strong>et</strong>re<br />
— på Statfjord A. Foto: Leif Berge, Statoil<br />
(1992). Venstre: Arbeidsteikning. Kilde: www.<br />
freepatentsonline.com/7063157-0-large.jpg.<br />
Kongsberg Våpenfabrikk såg seg sjølv<br />
som eit verkty for å byggja land<strong>et</strong> og<br />
medverka til høgtek<strong>no</strong>logisk utvikling<br />
innan <strong>no</strong>rsk industri. Sjølvtillit er godt<br />
grunnlag for samarbeid med potensielle<br />
konkurrentar, og saman prøvde dei å<br />
hevda seg mot den internasjonale og<br />
amerikanskstyrte olje- og gass verk -<br />
semda.<br />
Områd<strong>et</strong> for undervassystem var relativt<br />
nytt og komp<strong>et</strong>ansen på verdsbasis<br />
var marginal. Gjen<strong>no</strong>m samarbeid med<br />
andre industribedrifter, fleire oljeselskap<br />
og t<strong>et</strong>t samarbeid med Statoil vart Oljedivisjonen/KOS<br />
i stand til å satsa på og<br />
byggja seg opp som leverandør av undervass<br />
produksjonssystem. Den innlandsbaserte<br />
kunnskapsverksemda lukkast til<br />
havs ved å trekka vekslar på Våpenfabrikken<br />
sin høgtek<strong>no</strong>logiske komp<strong>et</strong>anse<br />
samt visjonære industrikultur med mot<br />
og vilje til langsiktig satsing og in <strong>no</strong>vasjon.<br />
Unn Kristin Daling er cand.philol. og<br />
medforfattar av boka Offshore Kongsberg.<br />
Historien om Kongsberg Offshores<br />
første 25 år. Familievennen Forlag AS/<br />
Kongsberg Offshore A/S, 1999.<br />
33<br />
Tema: Oljeland<strong>et</strong><br />
Lokalhistorisk magasin 4/12
34<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12<br />
Historielagene<br />
Skysstasjonene i Målselv<br />
— 1865: fem døgn, 2012: åtte timer<br />
av Iris Hallen og Oddlaug Lakseide<br />
Målselv Historielag valgte å markere Kulturminnedagen<br />
2012 med tilbud om<br />
guid<strong>et</strong> busstur. Tema: Skysstasjonenes<br />
historie i Målselv. Guide var Terje Nilssen<br />
fra Bardu Historielag som sammen med<br />
Inger Heimdal har saml<strong>et</strong> lokalhistorie<br />
om skysstasjonene. Material<strong>et</strong> er sammenfatt<strong>et</strong>,<br />
illustrert og tilgjengelig i boken<br />
«Med hesteskyss langs veien. Om veier og<br />
skysstasjoner i deler av Midt-Troms».<br />
25 påmeldte starta turen fra Olsborg.<br />
De første milene langs Målselva til fjorden<br />
var forflytning. For å s<strong>et</strong>te fokus deklamerte<br />
Lars Nymo dikt<strong>et</strong> «Målsnesveien»<br />
skrev<strong>et</strong> av Målselvs egen skald<br />
Arne Lyngås. Elsa Nymo viste fram fælasbomme<br />
fra gården Nymo på Rundhaug.<br />
Sitat, siste strofe av dikt<strong>et</strong>:<br />
”Lange va fælasveian,<br />
for`n bessfar og`n oldefar,<br />
i tufsføre, frost og styggvær<br />
sl<strong>et</strong> tongt både hest og kar.<br />
Med respekt og beundring<br />
må e tenke på dem,<br />
som kjørte Målsnesveien<br />
og frakta livberging hem.”<br />
Første stopp var gammelskolen på Eid<strong>et</strong><br />
hvor Herman Lorentzen knytt<strong>et</strong> bilder og<br />
gjenstander til lokal gårds- og nær ings-<br />
historie.<br />
Egen lov<br />
Hovedguiden Terje Nilssen var kunnskapsrik<br />
og flink til å formidle. Han innled<strong>et</strong><br />
sitt foredrag med å tegne <strong>et</strong> bilde av<br />
forholdene i Målselv på den tida loven<br />
om skyssvesen<strong>et</strong> kom, i 1816. Loven kom<br />
egentlig litt for tidlig for d<strong>et</strong>te områd<strong>et</strong>.<br />
D<strong>et</strong> var ikke <strong>no</strong>e som var organisert.<br />
Innvandringa til Målselv- og Bardudalen<br />
starta ikke før i 1788, og Målselv ble<br />
egen kommune i 1849. Om man skulle ta<br />
opp <strong>no</strong>e, måtte man til Lenvik. Folk som<br />
hadde fått rydningsseddel var opptatt av<br />
å bryte jord og bygge opp gårdene. Samtidig<br />
var de leilendinger på Kongens jord<br />
og måtte påta seg lovpålagt arbeid med<br />
skysstasjoner.<br />
Strenge krav<br />
For d<strong>et</strong> var mange forpliktelser med en<br />
skysstasjon og dårlig med b<strong>et</strong>aling. Først<br />
måtte man henvende seg til amtsmannen<br />
og få tillatelse. For å få d<strong>et</strong>, måtte<br />
søkeren ha minst to hester med pålitelige<br />
kjørekarer og anstendig og godt sel<strong>et</strong>øy.<br />
Han måtte ha vognredskap til sommerbruk<br />
og sleder til vinterbruk, og<br />
være klar til å kjøre innen en halvtime<br />
<strong>et</strong>ter bestilling.<br />
Skysstasjonsdriverne var også forplikt<strong>et</strong><br />
til å ha hus og servering til de reisende.<br />
De måtte skrive seg inn i protokoller<br />
der de også kunne skrive om<br />
hvordan opphold<strong>et</strong> hadde vært. Disse ble<br />
kontrollert av politi<strong>et</strong> én gang pr år. I tillegg<br />
til to egne hester, måtte de også<br />
sørge for samarbeid med en nabo som<br />
kunne stille med samme antall hester.<br />
Lov om skyssvesen<strong>et</strong> tok til og med hensyn<br />
til hestene. Om hestene skulle kjøre<br />
lenger enn ti kilom<strong>et</strong>er, hadde de krav på<br />
en halv times hvilepause. Nesten som<br />
hvil<strong>et</strong>idsbestemmelsene i dag, fortalte<br />
Nilssen.<br />
For folk flest<br />
Skysstasjonene ble bygd for at folk flest<br />
skulle kunne reise fra sted til sted. De<br />
hadde ikke <strong>no</strong>e med øvrige skyssordninger<br />
for lege, prest, lensmann og post å<br />
gjøre. De var heller ikke lag<strong>et</strong> som <strong>et</strong><br />
tilbud til dem som frakt<strong>et</strong> varer.<br />
I 1836 bestemte amtmannen at d<strong>et</strong><br />
skulle bygges vei fra Målsnes og oppover<br />
dalen. Denne skulle føres over elva ved<br />
Fredriksberg, knyttes sammen med vei<br />
opp Bardudalen og ned Salangsdalen.
Forrige side: Følg<strong>et</strong> saml<strong>et</strong> utenfor våningshus<strong>et</strong> ved skysstasjonen på Gullhav. Fra venstre<br />
ser vi Gudmund Fossland, Trond-Harald Eriksen, Tor Lyngås, Terje Nilssen, Hilmar Tangen, Tor<br />
Hågbo (bak), Oddlaug Lakseide, Randi Larsen (bak), Johan Olsborg, Tone Grande Nilsen (bak),<br />
Elsa Nymo, Marit Fossland, Karl Hasvold (bak), Bodil Olsborg, Lars Nymo, Elsa Sæterlid, Erling<br />
Åsmo, Øystein Rismo, Gerd Nordgård (bak), Hugo Nordgård og Svein-Kåre Eriksen.<br />
Over til venstre: Nanne Aspenes og kaffebord<strong>et</strong> på Øverby. Over til høyre: Elsa Nymo med<br />
fælasbomme fra Nymo. Alle foto: Odd-Inge Larsen.<br />
Denne hovedveien skulle bekles med<br />
skysstasjoner. I starten var d<strong>et</strong> store problemer<br />
med å få <strong>no</strong>en til å påta seg d<strong>et</strong>te<br />
ansvar<strong>et</strong>. D<strong>et</strong> kom derfor en mellomting:<br />
Skysskaffer. Den første h<strong>et</strong> Ole Stai Nilsen<br />
og var bosatt på Gullhav. Han hadde<br />
plikt til å skaffe skyss, men måtte gå<br />
veien om naboene for å høre om <strong>no</strong>en<br />
hadde anledning.<br />
Møteplasser<br />
På skysstasjonene, som også tilbød mat<br />
og husrom, møttes reisende og fast -<br />
I historielagene flyter arbeidsoppgavene l<strong>et</strong>t<br />
over i hverandre. Ivar Aars har siden 1980<br />
også vært leder for Valdres Bygdeboknemnd.<br />
boende. De offentlige skysstasjonene var<br />
i drift til utpå 1920-tall<strong>et</strong>, da de ble innhent<strong>et</strong><br />
av den økende biltrafikken.<br />
Målselv Historielag hadde bestilt<br />
lunsj hos ungdomslag<strong>et</strong> på Luneborg.<br />
Bøndene i nedre del av Målselv dyrker<br />
store areal med pot<strong>et</strong>er og grønnsaker.<br />
Lapskaus, mjødurtsaft, trollkrem med<br />
rips og sveler ble servert av <strong>et</strong> stolt vertskap<br />
som også delte lag<strong>et</strong>s historie med<br />
dagens reisende. Ikke <strong>no</strong>k med d<strong>et</strong>, her<br />
kunne fælasbomme og lommer fylles<br />
med lokalt produsert Målselvnepe.<br />
38 år som årboksredaktør<br />
Ettermiddagskaffen ble inntatt på<br />
Øverbytun<strong>et</strong>, dalens innerste skysstasjon.<br />
Her stilte sted<strong>et</strong>s husflidslag med<br />
tradisjonsbakst og historie knytt<strong>et</strong> til<br />
bruk og drift av tun<strong>et</strong>. De bød på d<strong>et</strong><br />
beste i <strong>no</strong>rsk matkultur, og da vertinne<br />
Nanne Aspenes ønsk<strong>et</strong> velkommen til<br />
kaffe ble d<strong>et</strong> andektig stemning. Serveringen<br />
bestod av lefser, jønnbrød, krumkaker,<br />
Larsbakkels, sitronkake, kringle,<br />
formkake med kanel og sukker, trollkrem<br />
med blåbær og multekrem!<br />
En tur med hest fra øverst i dalen<br />
fram og tilbake til Målsnes i skysstasjonens<br />
tid tok fem døgn. Denne gangen<br />
brukte vi åtte timer…<br />
Tekst: Iris Hallen, Nye Troms og<br />
Oddlaug Lakseide, leder i Målselv<br />
Historielag<br />
Årbok for Valdres er nyss komm<strong>et</strong> med sin 89. årgang. D<strong>et</strong> er<br />
Valdres Historielag som gir ut denne årboka. D<strong>et</strong> har historielag<strong>et</strong>,<br />
med <strong>no</strong>en små opphold, gjort helt siden 1916. Fra<br />
1975 har Ivar Aars sitt<strong>et</strong> som redaktør for denne årboka.<br />
Han kom for øvrig inn i skriftstyr<strong>et</strong> så tidlig som i 1968.<br />
Skal tro om d<strong>et</strong> er andre nålevende årboksredaktører som<br />
har like lang fartstid?<br />
Årboka start<strong>et</strong> i 1916 som <strong>et</strong> hefte med navn<strong>et</strong> ”Tidsskrift<br />
for Valdres Historielag”, men har altså senere skift<strong>et</strong><br />
navn og vokst i sid<strong>et</strong>all. I 2011 var boka på hele 288 sider.<br />
Tekst og foto: Harald Hvattum.<br />
Hvis d<strong>et</strong> er <strong>no</strong>en som har sitt<strong>et</strong> lenger i redaktørstolen, vil<br />
redaksjonen gjerne ha tips om d<strong>et</strong>te!<br />
35<br />
Historielagene<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12
36<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12<br />
Historielagene<br />
Bynes<strong>et</strong> historielag — to uker i midtvesten<br />
av Torger Onsøyen<br />
Ut ifra planene om boka «Husmannsvesen<strong>et</strong><br />
på Bynes<strong>et</strong> og utvandringa til<br />
Amerika» ønska Bynes<strong>et</strong> historielag å<br />
gjen<strong>no</strong>mføre en tur i Midtvesten. Hensikten<br />
var å oppsøke steder der folk fra<br />
Bynes<strong>et</strong> bosatte seg, søke <strong>et</strong>terkommere<br />
og prøve å få <strong>et</strong> innblikk i hva som møtte<br />
de som utvandra da de kom til land<strong>et</strong>.<br />
Historielag<strong>et</strong> pekte så ut Arne Håbjørg,<br />
leder av bokprosjekt<strong>et</strong>, og Torger<br />
Onsøyen, leder av Bynes<strong>et</strong> historielag,<br />
til å forhandle og planlegge turen.<br />
Etter flere tilbud om turopplegg valgte vi<br />
turoperatør Overseas Travel. Firma<strong>et</strong> er<br />
<strong>et</strong>ablert på Bynes<strong>et</strong> med Frode Hove som<br />
største eier og daglig leder. Hans firma<br />
utarbeid<strong>et</strong> <strong>et</strong> opplegg i samarbeid med<br />
historielag<strong>et</strong>. Lite ante <strong>no</strong>k vi som fikk<br />
idèen til denne turen at den skulle bli en<br />
slik suksess.<br />
Mye kan vi takke Arne Håbjørg for.<br />
Han hadde lagt ned <strong>et</strong> stort arbeid med å<br />
knytte kontakter på d<strong>et</strong> meste av reiseruta<br />
vår. Når vi kom til en ny plass, var<br />
d<strong>et</strong> alltid mange som møtte oss. Besøk<strong>et</strong><br />
var på forhånd an<strong>no</strong>nsert i lokalaviser, og<br />
utdelte flygeblad fortalte at vi var underveis.<br />
Flere steder ble d<strong>et</strong> arrangert både<br />
lunsj og middager for oss, og mange av<br />
de som møtte oss, var av Bynes-slekt,<br />
eller trodde de var d<strong>et</strong>!<br />
Reisen starter<br />
Mandag 19. september klokka halv ni<br />
stod bussen vår og venta utenfor Quality<br />
Inn Bloomington, Minneapolis. Der<br />
hadde vi tilbrakt første natta, og 51 turdeltakere<br />
var klare for nye opplevelser.<br />
D<strong>et</strong> var to personer vi skulle s<strong>et</strong>te stor<br />
pris på de neste to ukene. Vår guide Inger<br />
Torill Kirkeby var på plass foran i bussen<br />
sammen med sjåføren. Inger Torill viste<br />
seg å være en ener blant guider. Alltid i<br />
godt humør. Mista vi henne av syne,<br />
kunne vi bare gå <strong>et</strong>ter latteren! Gary<br />
Buegle fra Wisconsin var en ypperlig<br />
sjåfør. Alltid blid, hyggelig og hjelpsom<br />
til de som måtte ha behov for en håndsrekning.<br />
Gary arbeid<strong>et</strong> som musikklærer<br />
ved en videregående skole før han<br />
begynte å kjøre buss. Han var veldig imponert<br />
over korsangen til bynesingene.<br />
Minneapolis og St. Paul<br />
Turen start<strong>et</strong> med rundtur i tvillingbyene<br />
Minneapolis og St. Paul, som er hovedstad<br />
i Minnesota. Vi så Leiv-Eriksonmonument<strong>et</strong><br />
og sted<strong>et</strong> hvor elvene Mississippi<br />
og Minnesota møtes. Fra toppen<br />
av d<strong>et</strong> Nye Teatr<strong>et</strong> hadde vi utsikt over<br />
Mississippi, med bruer, sluser og mange<br />
møller og kornsiloer. Fossene som før<br />
drev sagbruk og møller, var årsaken til at<br />
byene ble lagt til d<strong>et</strong>te områd<strong>et</strong>.<br />
Vår guide for dagen arbeid<strong>et</strong> i den<br />
<strong>no</strong>rske Mindekirken som altmuligmann,<br />
og besøk<strong>et</strong> vårt der skulle ikke bli d<strong>et</strong><br />
siste kirkebesøk<strong>et</strong> vårt på turen. Vi fikk
Forrige side, venstre: Med sine små fosser ga elva Missisippi grunnlag<br />
for kornmøllene og sagbrukene som ble anlagt der elva renner<br />
gjen<strong>no</strong>m Minneapolis og St. Paul i Minnesota. Forrige side, høyre:<br />
St. Olaf College i Northfield, Minnesota. Høyre: Turkomiteen: Torger<br />
Onsøyen og Arne Håbjørg i Rapid City. De står ved statuen av tidligere<br />
president George Washington. Alle foto: Privat.<br />
inntrykk av at <strong>et</strong>terkommerne av <strong>no</strong>rdmenn var ivrige i sine<br />
menigh<strong>et</strong>er, de fleste lutherske. Medlemmene hadde ansvar for<br />
all drift og vedlikehold, helt uten tilskudd fra staten.<br />
Etter byguidingen gikk turen til den svenske byen Lindstrom<br />
som er beskrev<strong>et</strong> i VilhelmMobergs bøker. D<strong>et</strong> mest iøynefallende<br />
der var byens vanntårn som var form<strong>et</strong> som ei tekanne<br />
med dekor.<br />
St. Olavs College<br />
Etter at vi hadde overnatta to n<strong>et</strong>ter i Minneapolis gikk turen til<br />
Sioux Falls. Før vi forlot Minnesota, besøkte vi St. Olav College<br />
i Northfield. D<strong>et</strong> ble grunnlagt i 1874 av en gruppe <strong>no</strong>rske immigranter,<br />
og var flott plassert på en høyde i d<strong>et</strong> ellers nesten<br />
flate landskap<strong>et</strong>. D<strong>et</strong> prektige områd<strong>et</strong> bar preg av både historie<br />
og fornyelse. En kleberstein fra Nidarosdomen var murt inn i<br />
veggen på kapell<strong>et</strong>. I kjelleren på hovedbygg<strong>et</strong> var d<strong>et</strong> <strong>et</strong> imponerende<br />
kartotek over <strong>no</strong>rske immigranter, og mange av oss<br />
fant slektninger der.<br />
Vi ble mottatt like kongelig på St. Olav College som kong<br />
Harald og dronning Sonja, som kom dit <strong>no</strong>en uker <strong>et</strong>ter oss.<br />
Tidligere rektor, avdøde Sidney Rand som var amerikansk ambassadør<br />
i Norge en tid, og hans frue Lois Rand, har satt sterke<br />
spor <strong>et</strong>ter seg ved universit<strong>et</strong><strong>et</strong>. Lois Rands bestefar, Anders<br />
Brendsel, kom fra Bynes<strong>et</strong>. Lois tok i mot oss på St. Olav College.<br />
Vi avslutt<strong>et</strong> besøk<strong>et</strong> med lunsj i ”The Kings Room,”. D<strong>et</strong><br />
var konkurranse om å ha beste kantine på universit<strong>et</strong>ene. Vi<br />
spiste der de nå hadde førsteplassen!<br />
Sioux Falls<br />
Vi hadde fire timers kjøring over prærien til Sioux Falls. Navn<strong>et</strong><br />
ga assosiasjoner til barndommens indianerbøker om Hjortefot<br />
av E.S. Ellis. Men ingen indianere var å se, bare antiloper og<br />
beitende husdyr.<br />
Etter en hurtig middag gikk turen til Sons of Norway, Gjøa<br />
lodge i Nordic Hall i Sioux Falls. Der venta mange med aner fra<br />
Bynes<strong>et</strong>. Noen av de oppmøtte hadde besøkt Bynes<strong>et</strong>. De hadde<br />
med album og bilder, så vi gjenkjente både folk og landskap.<br />
Ikke alle spørsmål ble besvart, men vi møtte en hjerteligh<strong>et</strong><br />
som skulle vare hele turen. D<strong>et</strong> ble mye prat med slekt og nye<br />
venner. D<strong>et</strong> var få som kunne <strong>no</strong>rsk da d<strong>et</strong>te dreide seg om 3. og<br />
4. generasjons innvandrere.<br />
Vi hadde for anledningen danna <strong>et</strong> blandakor med 18 sangere<br />
og med Olve Røstum som dirigent. ”Amerikakor<strong>et</strong>” hadde<br />
sin første opptreden denne kvelden hos Sons of Norway. D<strong>et</strong><br />
gjorde inntrykk på dem da vi sang ”Nidelven,” men også inntrykk<br />
på oss når amerikanerne holdt handa over hjert<strong>et</strong> mens vi<br />
sang ”Ja vi elsker.”<br />
Baltic og Volga<br />
Dagen <strong>et</strong>ter, vi var komm<strong>et</strong> til onsdag 21.september, kjørte vi<br />
først <strong>no</strong>rdover til Baltic og Volga. Vi var nå i Sør Dakota, og vi<br />
besøkte farmen til Anders Brendsel som hadde utvandra fra<br />
Bynes<strong>et</strong>. Sønnen Lars var litt av en ”P<strong>et</strong>ter Smart” og hadde<br />
drev<strong>et</strong> allsidig, men i dag var d<strong>et</strong> bare mais som ble dyrka på<br />
farmen. På kirkegården i nærh<strong>et</strong>en ved West Nidaros Lutheran<br />
Church var mange <strong>no</strong>rske utvandrere gravlagt.<br />
Forrige side, venstre: Corn Palace i Mitchell. Forrige side, høyre: En<br />
del av d<strong>et</strong> e<strong>no</strong>rme fjøs<strong>et</strong> som romm<strong>et</strong> 1500 melkekyr. Gården ligger<br />
i Baltic og eier av gårdsanlegg<strong>et</strong> er Lynn Boadwin. Under, venstre:<br />
Melk<strong>et</strong>ankbil. Høyre: Den e<strong>no</strong>rmt store skurtreskeren på farmen til J.<br />
P. Garr<strong>et</strong> i Colton, Sør-Dakota. Alle foto: Privat.<br />
37<br />
Historielagene<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12
38<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12<br />
Historielagene<br />
Torsdagen ble den store landbruksdagen.<br />
Dagen starta imidlertid med <strong>et</strong><br />
besøk i skrivestua til forfatteren Ole Rølvaag,<br />
Norges svar på Vilhelm Moberg,<br />
og der<strong>et</strong>ter dro vi til Center for Western<br />
Studies ved Augustana College.<br />
Creg Dybedal, som var bosatt i områd<strong>et</strong>,<br />
hadde lagt opp <strong>et</strong> imponerende program.<br />
Hans oldemor, Karen, kom fra<br />
Brågjerd<strong>et</strong> på Bynes<strong>et</strong>.<br />
Landbruk «over there»<br />
Først dro vi til en stor mjølkefarm med<br />
over 1500 kyr av rasen Holstein, pluss<br />
kalver og ungdyr. Kyrne gikk i store<br />
lausdriftsfjøs hvor liggeplassen var oppbygde<br />
sandbanker. Sanden ble rens<strong>et</strong> og<br />
brukt på nytt. Gjødsla ble pump<strong>et</strong> ut på<br />
jordene fra store basseng og spredd fra<br />
flyttbare slanger som ble trukk<strong>et</strong> av en<br />
kjemp<strong>et</strong>raktor.<br />
Fôr<strong>et</strong> var fullfôr, en blanding av silo,<br />
mais, soya og mineraltilskudd. Mjølkinga<br />
foregikk kontinuerlig 23 timer i døgn<strong>et</strong><br />
fra ei mjølkegrav. En time var avsatt<br />
til vask av grava og renhold av utstyr.<br />
Mjølkestallen hadde plass for 46 kyr i<br />
hver pulje. D<strong>et</strong> var seks meksikanere som<br />
vask<strong>et</strong> jur og satte på spenekopper. Når<br />
en pulje var ferdigmjølka, kom en ny<br />
pulje på 46 kyr. Alle kyrne ble mjølka tre<br />
ganger i døgn<strong>et</strong>. Hver ku mjølka oppimot<br />
12 000 kg mjølk i år<strong>et</strong>, og farmen produserte<br />
ca. 55 000 kg i døgn<strong>et</strong>. Mjølka ble<br />
levert til <strong>et</strong> ostemeieri.<br />
Videre gikk turen til en svinefarm<br />
hvor både eier og farm h<strong>et</strong> Sundal. Sundal<br />
eide ikke grisene, men leas<strong>et</strong> dem av<br />
oppdr<strong>et</strong>teren. 6 000 gris, fordelt på to<br />
inns<strong>et</strong>t og slakt<strong>et</strong>, var atskillig større enn<br />
vår ”stjernegris,” opp mot 120 kg.<br />
Til slutt kom vi til en farm med kombinert<br />
drift: Slaktedyr, storfe av rasen<br />
Aberdeen Angus. De kalte dem Black<br />
Angus. I ammekuproduksjon var d<strong>et</strong> utelukkende<br />
denne rasen vi så.<br />
Dessuten hadde farmen stor kornproduksjon<br />
av mais, hv<strong>et</strong>e og soya. En ny<br />
skurtresker med to skjærebord, 18 fot for<br />
mais og 42 fot for de andre kornsortene.<br />
Farmen hadde store kornsiloer og produserte<br />
drivstoff av d<strong>et</strong> meste av maisen<br />
heime på farmen.<br />
Dagens avslutning var <strong>et</strong> godt måltid<br />
mat i en stor hall som ble brukt til lagring<br />
av såkorn. Kvinnene på farmene i områd<strong>et</strong><br />
hadde med seg mat som de satte på <strong>et</strong><br />
stort bord. Alle gikk og forsynte seg. Her<br />
møtte alle opp, både unge og gamle. En<br />
sjelden fin anledning til å møte landsens<br />
folk i Amerika. Slektskapsrelasjoner ble<br />
klarlagt, og bånd knytt<strong>et</strong> mellom Amerika<br />
og Norge. Her sang også kor<strong>et</strong> vårt,<br />
og vi fordelte DVDer, T-skjorter og kalendre<br />
fra ”Gamleland<strong>et</strong>.”<br />
Rapid City<br />
Etter tre overnattinger i Sioux Falls ble<br />
fredag 23. september en rolig dag over<br />
prærien, på vei til Rapid City. Mil <strong>et</strong>ter<br />
mil med farmer og rancher. Ranch er en<br />
farm med storfe, kveg. Vi tok en stopp ved<br />
Corn Palace i Mitchell, <strong>et</strong> stort byggverk<br />
dekt i sin helh<strong>et</strong> utvendig med maiskolber<br />
i forskjellige farger. Her ble d<strong>et</strong> kjøpt suvenirer,<br />
kanskje mest cowboy hatter.<br />
Turdeltagerne foran statuen av Big Ole. Privat<br />
foto.<br />
I Rapid City bodde vi på d<strong>et</strong> ærverdige<br />
hotell<strong>et</strong> Alex Johnson, som ble bygd i<br />
1928. På hotell<strong>et</strong> ble vi underholdt med<br />
dans av to lokale indianere som var brødre.<br />
D<strong>et</strong> var vel d<strong>et</strong> nærmeste vi kom indianere<br />
og deres kultur på turen. På gatehjørnene<br />
i byen var d<strong>et</strong> statuer av<br />
amerikanske presidenter, og <strong>no</strong>en dro vi<br />
kjensel på.<br />
Dagen <strong>et</strong>ter start<strong>et</strong> vi med å kjøre til<br />
en kopi av Borgund stavkirke. Senere på<br />
turen så vi også en kopi av Gol stavkirke<br />
i den skandinaviske minneparken i<br />
Mi<strong>no</strong>t, Nord Dakota. Der var d<strong>et</strong> også <strong>et</strong><br />
monument av Sondre Nordheim. Begge<br />
kirkene var rekonstruert til minste d<strong>et</strong>alj<br />
og lå i flotte omgivelser.<br />
Mt. Rushmore<br />
Videre gikk turen opp i ”The Black Hills<br />
of Dakota”, som Doris Day sang om på<br />
1950tall<strong>et</strong>. Mt. Rushmore med de 18<br />
m<strong>et</strong>er høye skulpturene av presidentene<br />
som er hugg<strong>et</strong> ut i fjell<strong>et</strong>, samt <strong>et</strong> senter<br />
som er bygd opp om USA sin historie, ble<br />
en stor opplevelse. Ikke langt derfra<br />
hogges Crazy Horse Memorial. D<strong>et</strong> skal<br />
bli en kjempeskulptur av indianerhøvdingen<br />
til hest i 180 m<strong>et</strong>ers lengde. Ferdig<br />
uthugg<strong>et</strong> vil skulpturen være verdens<br />
største monument. Der er d<strong>et</strong> også bygd<br />
opp <strong>et</strong> stort senter som forteller om indianernes<br />
kultur og historie.<br />
Vi tok en kort stopp i gullgraverbyen<br />
Lead og overnatting i cowboybyen Dead-
wood, kjent fra mange cowboyfilmer.<br />
Mange av oss var på Bar <strong>no</strong>. 10 hvor Wild<br />
Bill Hickok ble skutt. I Deadwood så vi<br />
grava hans og grava til Calamity Jane, en<br />
kvinnelig westernlegende.<br />
Etter at vi hadde vært flere dager i Sør<br />
Dakota, gikk turen <strong>no</strong>rdvestover til Montana.<br />
Vi var så vidt in<strong>no</strong>m staten Wyoming,<br />
og første stopp var ved Belle Forche.<br />
Etter at Alaska ble innlemma som<br />
egen stat i USA, ble Belle Forche d<strong>et</strong> geografiske<br />
midtpunkt i Nord-Amerika. Videre<br />
kjørte vi gjen<strong>no</strong>m Northern Cheyenne<br />
indianerreservat og fikk <strong>et</strong> inntrykk<br />
av hvordan indianerne der levde.<br />
Ved ”Little Bighorn” fikk vi høre om<br />
hvordan general Custer ble overlist<strong>et</strong> av<br />
indianerne i 1876 og falt der med alle sine<br />
menn. Tida i bussen ble aldri lang. Inger<br />
Torill hadde sanghefter, og hun fortalte<br />
om d<strong>et</strong> vi så og knytt<strong>et</strong> d<strong>et</strong> opp mot historier<br />
i nåtid og fortid. Dessuten mangl<strong>et</strong><br />
d<strong>et</strong> ikke på vitsefortellere i bussen!<br />
Big Timber<br />
Så kjørte vi videre vestover fra Billings,<br />
til Big Timber. Navn<strong>et</strong> er <strong>et</strong> kjent sted fra<br />
Bynesbøkenes slektshistorie. Der står d<strong>et</strong><br />
ofte: “Utvandra til Big Timber, Montana”,<br />
og på kirkegården der fant de fleste av<br />
oss kjente navn.<br />
Mange medlemmer fra Sons of<br />
Norway hadde møtt opp, og vi traff en 84<br />
år gammel rancher med slekt fra Sauda i<br />
Ryfylke. Han fortalte at d<strong>et</strong> i sin tid<br />
arbeid<strong>et</strong> folk fra Ryfylke for bynesinger<br />
og andre trøndere oppe i Lennep og<br />
Martinsdale. De kom tilbake og sa at<br />
engelsk sl<strong>et</strong>t ikke var så vanskelig å<br />
forstå. De trodde at trøndersk var engelsk!<br />
Neste dag, tirsdag 27., var d<strong>et</strong> tur<br />
rundt Crazy Mountain. Nå fikk vi<br />
virkelig se områder hvor mange fra<br />
Bynes<strong>et</strong> slo seg ned eller arbeid<strong>et</strong> første<br />
tiden i Amerika. D<strong>et</strong> var e<strong>no</strong>rme arealer<br />
med beitegras. Fra Livingston kjørte vi<br />
<strong>no</strong>rdover til Ringling hvor min morfar<br />
arbeid<strong>et</strong> på jernbanen mellom Ringling<br />
og Dorsey i 1907. Han var fra<br />
Kristiansand, og vi velger å tro at han ble<br />
drept i duell ved Butte, 5 mil lenger vest<br />
i 1909. Jernbanen var nedlagt, og den<br />
lille byen Ringling var utdødd.<br />
Ved den lille kirken i Lennep ble vi<br />
møtt av Richard Berg, en <strong>et</strong>terkommer<br />
fra Berg Torgerstu, og stor rancher i<br />
Lennep. Han var sjøl heller ingen liten<br />
kar. Her var også Norman Volds<strong>et</strong>h på 94<br />
år, tidligere eier av Grande Ranch, hvor<br />
så mange bynesinger fikk sitt første<br />
arbeid i Amerika. Richard Berg hadde<br />
400 kveg, og på Grande Ranch hadde de<br />
1000. Kalvene ble solgt seinhaustes til<br />
farmer i stater lenger sør. Der ble de<br />
videre fôr<strong>et</strong> opp på silo og mais til en<br />
slaktevekt på 350400 kilo.<br />
I Martinsdale hadde Carrol Berg,<br />
Richards kone, og mange medhjelpere<br />
ordna lunsj til oss. Vi fikk bøker fra<br />
Meagher County som var navn<strong>et</strong> på<br />
”kommunen”, og vi delte ut DVDer og<br />
T-skjorter.<br />
D<strong>et</strong> er l<strong>et</strong>t å forstå at bynesingene<br />
trivdes rundt Crazy Mountain. Høyeste<br />
topp er 3418 m<strong>et</strong>er, og naturen er mye lik<br />
Trøndelag. D<strong>et</strong> var med vemod vi tok<br />
farvel med våre nye venner her.<br />
Bismarck<br />
Neste dag ble en avslappende dag i<br />
bussen fra Livingston i Montana til Bismarck<br />
i Nord Dakota. Vi så mye fin natur<br />
langs Yellowstone River, og i sør så vi<br />
fjella i den kjente nasjonalparken Yellowstone.<br />
Etter Badlands, som navn<strong>et</strong><br />
sier ikke er brukelig til <strong>no</strong>e, kom vi over<br />
på store sl<strong>et</strong>ter med frodig åkerland i<br />
Nord Dakota. Innhøstinga av hv<strong>et</strong>e og<br />
soya gikk for fullt. D<strong>et</strong> var litt tidlig for<br />
maisen, mens havre og bygg var tresk<strong>et</strong>.<br />
Oljepumper var å se overalt!<br />
Norsk Høstfest i Mi<strong>no</strong>t<br />
Dagen <strong>et</strong>ter, torsdag 29. september, var <strong>et</strong><br />
høydepunkt for mange av turdeltakerne:<br />
Norsk Høstfest i Mi<strong>no</strong>t. D<strong>et</strong> er <strong>et</strong> årlig<br />
arrangement som går over flere dager, og<br />
hvor sangeren Bjørlo Håland er fast<br />
innslag to ganger daglig i Oslo Hall.<br />
Amerikakor<strong>et</strong> vårt hadde opptreden i<br />
Trondheim Hall. Der fant vi at d<strong>et</strong> passa<br />
best! Her fikk vi kjøpe alt fra rosemalte<br />
tregjenstander til lutefisk og rømmegraut.<br />
D<strong>et</strong> er mange <strong>no</strong>rskamerikanere,<br />
især av den eldre generasjon, som ser<br />
fram til Høstfesten. Der møter de mange<br />
venner de kanskje bare ser denne ene<br />
gangen i år<strong>et</strong>. De andre skandinaviske<br />
landene har også egne avdelinger her.<br />
Etter overnatting i Jamestown kjørte<br />
vi til Buffalomuse<strong>et</strong>. Vi så også <strong>no</strong>en bøfler,<br />
om enn på dryg avstand. Her var d<strong>et</strong><br />
bygd opp en westernby med suvenirsalg.<br />
Videre gikk turen til Fargo og lunsj hos<br />
Sons of Norway i Kringen Lodge. D<strong>et</strong> er<br />
en av de mest aktive Sons of Norway-<br />
Den <strong>no</strong>rske konsul i Sioux Falls, Howard<br />
Paulson, var oss til stor hjelp under planlegging<br />
og gjen<strong>no</strong>mføring i Sør-Dakota. Hans<br />
bestemor kommer fra plassen Rekstr<strong>et</strong> under<br />
gården Berg. Her sammen med Arne Håbjørg<br />
foran Vestre Nidaros kirke i Baltic. Privat foto.<br />
avdelingene i hele Amerika. Der møtte vi<br />
som vanlig mange av medlemmene, og<br />
blant dem var en orkdaling som hadde<br />
reist over så seint som i 1953. Hele gruppen<br />
vår ble forevig<strong>et</strong> ved Big Ole, en<br />
kjempestatue i Alexandria. Så var d<strong>et</strong> å<br />
ta fatt på siste <strong>et</strong>appe tilbake til Minneapolis.<br />
Neste dag ble d<strong>et</strong> en runde på<br />
USAs største kjøpesenter, Mall of Amerika,<br />
før vi gikk om bord i fly<strong>et</strong> som skulle<br />
føre oss tilbake til Norge.<br />
Vi som var med på turen, har minner<br />
for liv<strong>et</strong>. Vi hadde gått i ”utvandrernes<br />
fotspor,” og vi er imponert over de som<br />
utvandra fra Bynes<strong>et</strong>, de første for 150 år<br />
siden. Over 1500 personer reiste fra<br />
bygda vår og starta bokstavelig talt på<br />
bar bakke i Amerika. Bare d<strong>et</strong> å gjen<strong>no</strong>mføre<br />
reisa står d<strong>et</strong> respekt av!<br />
Alt hadde klaff<strong>et</strong> til minste d<strong>et</strong>alj på<br />
turen vår. D<strong>et</strong>te på grunn av godt forarbeid<br />
og en guide og en sjåfør som alltid<br />
var i strålende humør og gjorde d<strong>et</strong> beste<br />
for oss.<br />
Vårt råd til Frode Hove i Overseas<br />
Travel er: Ikke prøv denne turen igjen,<br />
den lar seg ikke kopiere!<br />
Torger Onsøyen er leder av Bynes<strong>et</strong><br />
historielag.<br />
39<br />
Historielagene<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12
40<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12<br />
Landslag<strong>et</strong> for lokalhistorie<br />
Knut Sprauten — med en fot i begge leire<br />
Intervju<strong>et</strong> av audhild Brødreskift<br />
Lokalhistorisk magasin utgis i samarbeid<br />
mellom Landslag<strong>et</strong> for lokalhistorie<br />
(LLH) og Norsk lokalhistorisk institutt<br />
(NLI). Lederen for NLI er også styremedlem<br />
i LLH, og slik s<strong>et</strong>t har Knut<br />
Sprauten en fot i begge leire. Her skal vi<br />
bli bedre kjent med en namdaling som<br />
nå har knytta nære bånd til både Oslo<br />
og S<strong>et</strong>esdalen.<br />
Oppvekst og hjemsted<br />
– Jeg hadde mine første, spede barneår<br />
på heimgården til far i Sprova i Beitstaden<br />
ikke langt fra Steinkjer. Da jeg var<br />
seks år, flytta vi til Namsos, hvor far<br />
forpakt<strong>et</strong> en gård i fire år, før vi kjøpte <strong>et</strong><br />
småbruk ikke langt unna. – Vi var fire<br />
søsken og en ganske stor familie. Far tok<br />
jobb ved siden av småbruk<strong>et</strong>, men endte<br />
med å reise til Svalbard for å jobbe i<br />
gruvene der. Jeg var 11 år første gang far<br />
dro ut, og husk<strong>et</strong> far som en stor mann.<br />
Da han kom hjem <strong>et</strong>ter to år, var han<br />
plutselig blitt så liten, men d<strong>et</strong> var jo<br />
fordi jeg hadde vokst forbi ham… Da jeg<br />
skulle konfirmeres, kunne ikke far<br />
komme, d<strong>et</strong> skulle alvorlige grunner til<br />
for å få reise hjem midt i kontraktsperioden.<br />
Men så skjedde d<strong>et</strong> at far ble skada i<br />
ei rasulykke inne i gruva. En svær stein<br />
løsna og traff ham som en pendel i ansikt<strong>et</strong><br />
slik at han brakk kjeven og fikk knusningsskader.<br />
Han ble flydd til syke -<br />
hus<strong>et</strong> i Tromsø, hvor de klarte å reparere<br />
skadene. Slik gikk d<strong>et</strong> til at far kom seg<br />
til fastland<strong>et</strong> allikevel, og at han kunne<br />
delta i konfirmasjonen. D<strong>et</strong> var stor stas!<br />
Senere reiste han ut <strong>et</strong>t år i gangen.<br />
Etter hvert som han ble erfaren i gruvene<br />
og visste at han l<strong>et</strong>t fikk jobb igjen,<br />
kunne han si opp imellom hver arbeidsperiode<br />
og ta <strong>et</strong> par måneders ferie før<br />
han søkte på ny arbeidsperiode. Far var<br />
flink til å skrive brev til oss, men allikevel<br />
måtte man hver gang han kom hjem,<br />
bli litt kjent på nytt. Vi levde på mange<br />
måter som en slags sjømannsfamilie. Så<br />
hadde da også gruvearbeiderne på Svalbard<br />
sjømannsskatt – 4 % – den første<br />
tida. Far fant seg godt til r<strong>et</strong>te på Svalbard,<br />
selv om d<strong>et</strong> var enkle forhold. D<strong>et</strong><br />
var bare funksjonærene som kunne ta<br />
med seg familie dit, og d<strong>et</strong> kunne <strong>no</strong>k bli<br />
lange dager for arbeiderne som hadde<br />
sine på fastland<strong>et</strong>. Men han leste mye, og<br />
var som sagt en flittig brevskriver.<br />
Jeg reiste opp dit selv for <strong>et</strong> par år<br />
siden. Nå har man moderne hotell i<br />
Longyearbyen, men Spitsbergen gjestgiveri<br />
har også tatt i bruk <strong>no</strong>en av de gamle<br />
arbeiderboligene. Her kan man bo slik<br />
arbeiderne gjorde – med enkel standard<br />
– og man kan gå i den gamle messa og<br />
spise. På veggene henger d<strong>et</strong> bilder av de<br />
tidligere gruvearbeiderne, og d<strong>et</strong> var rart<br />
å komme opp dit og se bilder av far og<br />
hans kolleger.<br />
Mor og vi ungene arbeid<strong>et</strong> på gården<br />
mens far var borte. Hun var selv fra gård,<br />
og visste hva som måtte gjøres. Hun tok<br />
seg også jobb som serveringsdame på<br />
Grand Hotell i Namsos. Etter hvert som<br />
vi ungene ble voksne, utdann<strong>et</strong> hun seg<br />
som fotterapeut. Hun var <strong>et</strong> arbeidsjern –<br />
Navn<strong>et</strong> Sprauten er<br />
avled<strong>et</strong> av Sprova.<br />
På gården med d<strong>et</strong>te<br />
navn<strong>et</strong> vokste Knuts<br />
farfar Karl opp. D<strong>et</strong><br />
er han som holder<br />
hesten på bild<strong>et</strong><br />
som viser Sprova og<br />
folkene der i 1905.<br />
Kilde: Beitstadboka.<br />
Gårdshistoria, b1. Av<br />
Henrik Bartnes.<br />
jeg husker jeg kunne våkne midt på natta,<br />
og der satt mor og sydde klær til oss.<br />
Utdanning<br />
D<strong>et</strong> var aldri <strong>no</strong>e spørsmål om vi skulle<br />
ta utdanning eller ikke. Utdanning var<br />
viktig, og selv om mor og far ikke hadde<br />
akademisk bakgrunn, var d<strong>et</strong> naturlig at<br />
vi skulle skaffe oss videre skolegang.<br />
Kanskje hadde d<strong>et</strong> også <strong>no</strong>e å gjøre med<br />
at farfar var lærer. D<strong>et</strong> at man kom fra<br />
gård og tok boklig utdanning, var ikke<br />
helt ukjent. Jeg ble <strong>no</strong>k mye prega av<br />
farfar. Hjemme hos farmor og farfar var<br />
d<strong>et</strong> mye bøker! Alt fra 1001 natt til filosofi<br />
og historiebøker. Farmor ordna mat<br />
– hun var en stillferdig kvinne – snill,<br />
vennlig og interessert. D<strong>et</strong> var ferie å få<br />
være der. Navn<strong>et</strong> Sprauten er en avledning<br />
av Sprova, via fordanskingen Sprouden.<br />
Da jeg senere flytta til Oslo for å<br />
studere, var d<strong>et</strong> ikke så enkelt å h<strong>et</strong>e<br />
Sprauten. Navn<strong>et</strong> måtte ofte staves. D<strong>et</strong><br />
hendte – for eksempel når jeg skulle bestille<br />
ki<strong>no</strong>bill<strong>et</strong>ter og slikt – at jeg r<strong>et</strong>t og<br />
sl<strong>et</strong>t kalte meg Knut Pedersen – så slapp<br />
jeg i alle fall d<strong>et</strong> problem<strong>et</strong>…<br />
Hvorfor historiker?<br />
Mor ville <strong>no</strong>k helst at jeg skulle velge <strong>et</strong><br />
«ordentlig» yrke, som lege eller prest.<br />
Men jeg hadde en onkel av far – Helge<br />
Sprauten – som var rektor på gymnas<strong>et</strong><br />
på Kongsberg. Jeg tenkte vel i utgangspunkt<strong>et</strong><br />
at jeg skulle bli lektor som han,<br />
og jobbe i skolen. Mer eller mindre tilfeldig<br />
endte jeg også opp med å ha de
samme fagene i fagkr<strong>et</strong>sen. Men under<br />
studiene i Oslo skjedde d<strong>et</strong> <strong>no</strong>e som<br />
gjorde at jeg fant ut at d<strong>et</strong> gikk an å bli<br />
historiker. En dag jeg kom hjem til<br />
hybelen på Vinderen, sa hybelverten at<br />
professor Sverre Steen hadde ringt. D<strong>et</strong><br />
viste seg at den kjente historikeren likte å<br />
ta en kikk på eksamensresultatene som<br />
hang oppe på instituttene, og der hadde<br />
han s<strong>et</strong>t mitt navn. Han hadde merk<strong>et</strong> seg<br />
navn<strong>et</strong>, fordi han kjente onkel Helge på<br />
Kongsberg, og ble vel litt nysgjerrig på<br />
hvem denne unggutten kunne være. Vi<br />
møttes for en prat, og <strong>et</strong>ter hvert ble d<strong>et</strong><br />
en fast ordning med lunsj en gang i uka.<br />
Han spanderte. D<strong>et</strong> var fast takst hver<br />
uke – <strong>et</strong>t rundstykke til ham og to til<br />
meg, for jeg var en god del større…<br />
Under disse lunsjene fortalte han om sine<br />
studiedager og forhold<strong>et</strong> til mange av de<br />
store historikerne, som blant ann<strong>et</strong><br />
Halvdan Koht. Han var den som oppfordra<br />
meg til å gå videre, og var interessert<br />
i alt som hadde med studenttilværelsen å<br />
gjøre.<br />
Hovedoppgaven min i historie handla<br />
om overføringen av tollinntektene fra<br />
Trondheim til København. Veilederen<br />
min var Gudmund Sandvik, som siden<br />
skulle bli professor i r<strong>et</strong>tshistorie. Han<br />
hadde selv jobb<strong>et</strong> mye med de <strong>no</strong>rske<br />
statsinntektene omkring midten av<br />
1760-tall<strong>et</strong>. Jeg tok særlig for meg storkjøpmannen<br />
Hans Horneman, og hvordan<br />
han brukte veksler – altså verdipapirer<br />
– til å overføre tollinntektene fra<br />
Trondheim, Kristiansund og Molde til<br />
København. Han fikk altså utb<strong>et</strong>alt alt<br />
som fantes av penger i tollkassene, mot å<br />
b<strong>et</strong>ale samme beløp inn i en sentral felles<br />
kasse i Danmark-Norges hovedstad.<br />
Vekseltrekningen var basert på Hornemans<br />
handel med kobber, trelast og fisk.<br />
Vekselordningen gjorde at d<strong>et</strong> ikke var<br />
behov for å frakte rede penger fra Trondheims-områd<strong>et</strong><br />
til Danmark. I sted<strong>et</strong><br />
sendte man veksler med posten. Den som<br />
hadde en veksel i hendene, fikk utb<strong>et</strong>alt<br />
den summen som vekselen lød på. Siden<br />
Norge ennå ikke hadde <strong>et</strong> eg<strong>et</strong> bankvesen,<br />
fungerte d<strong>et</strong>te overføringssystem<strong>et</strong><br />
godt, og Horneman selv kunne dermed<br />
få utb<strong>et</strong>alt store summer på sitt hjemsted<br />
uten å b<strong>et</strong>ale rente. Trondheimskjøpmannen<br />
hadde egen kommisjonær i København<br />
som solgte hans veksler på d<strong>et</strong> åpne<br />
marked<strong>et</strong> og fikk ut kontanter på den<br />
måten. Slik ble kommisjonæren i stand<br />
Knut i 2012 og som liten liten gutt. Begge foto: Privat.<br />
til å b<strong>et</strong>ale d<strong>et</strong> Horneman skyldte i statskassen<br />
(tollinntektene fra d<strong>et</strong> trond -<br />
hjemske).<br />
Da jeg ble ferdig med historie hovedfag,<br />
fikk jeg Aschehougs konversasjonsleksikon<br />
av far. D<strong>et</strong> kunne være en passende<br />
presang til en kommende lektor.<br />
Han hadde aldri sagt <strong>no</strong>e om mitt valg av<br />
studier, men da jeg fikk min emb<strong>et</strong>seksamen,<br />
skrev han: – Du tok akkurat den<br />
utdannelsen jeg ønsk<strong>et</strong> å ta, men ikke<br />
fikk anledning til.<br />
Aktiv ungdomstid<br />
Da jeg var oppvokstring, drev jeg en del<br />
med idr<strong>et</strong>t, og særlig spydkasting. Den<br />
mest avgjørende idr<strong>et</strong>tsopplevelsen var<br />
vel da jeg som åtteåring ble vekt i firefemtida<br />
om natta for å høre Halfdan<br />
Hegtun på radioen fra OL-overføringen i<br />
Melbourne, og Egil Danielsen satte ny<br />
verdensrekord i spydkast. Han sa at han<br />
hadde blitt så god fordi han hadde kasta<br />
så mye stein utover Mjøsa. D<strong>et</strong> ble en del<br />
steinkasting <strong>et</strong>ter d<strong>et</strong>… Jeg ble kr<strong>et</strong>smester<br />
i spyd, og var med på landsdelsmatcher,<br />
blant ann<strong>et</strong> i Østersund. Sprovbakken<br />
er en ganske stor hoppbakke som<br />
ligger like ved gården som min farfar<br />
vokste opp på. Hroar Stjernen er sønnen<br />
til <strong>et</strong> søskenbarn av meg, så <strong>no</strong>en i slekta<br />
har drev<strong>et</strong> d<strong>et</strong> langt innenfor skihopping.<br />
Sjøl hoppa jeg også litt på ski som guttunge,<br />
på samme tid som Åge Aleksandersen<br />
var ung og lovende skihopper og<br />
uendelig mye bedre enn jeg. Men hoppkarrieren<br />
stoppa vel der for oss begge…<br />
Lesing, fisking og bærplukking<br />
Gjen<strong>no</strong>m hele liv<strong>et</strong> er d<strong>et</strong> <strong>no</strong>k lesing som<br />
har vært min store hobby. Jeg har også<br />
likt å fiske når jeg har vært hjemme i<br />
Namdalen og når muligh<strong>et</strong>en ellers bød<br />
seg, men gjen<strong>no</strong>m Margit – kona mi –<br />
har jeg også fått sansen for fisking og<br />
andre aktivit<strong>et</strong>er ved Byglandsfjorden i<br />
S<strong>et</strong>esdalen.<br />
Helt fra barnsbein av har jeg vært<br />
glad i bærplukking. Jeg har <strong>no</strong>k en drøm<br />
om at d<strong>et</strong> skal bli mer tid til slikt <strong>et</strong>ter<br />
hvert, både fisking og mer friluftsliv.<br />
Jeg liker også å reise, men vil gjerne<br />
ha <strong>no</strong>en å dele opplevelsen med. Feri<strong>et</strong>urene<br />
med Margit har vært fine opplevelser,<br />
blant ann<strong>et</strong> fordi vi deler så mange<br />
interesser. Kona, Margit Løyland, jobber<br />
som førstearkivar på Riksarkiv<strong>et</strong>. De ble<br />
gift for 16 år siden. Knut har to voksne<br />
sønner og fem barnebarn. Den eldste av<br />
sønnene har sivilingeniørutdannelse fra<br />
USA og jobber med data, mens den yngste<br />
har doktorgrad i farmasi. Margit har<br />
en datter som studerer øko<strong>no</strong>mi. Ingen<br />
av deres <strong>et</strong>terkommere har altså valgt å<br />
bli faghistorikere.<br />
– Margit og jeg har ganske lik bakgrunn.<br />
Hun er også vokst opp på gård<br />
hvor man hadde ulike attåtnæringer. I<br />
likh<strong>et</strong> med meg hadde hun en farfar som<br />
var lærer og historieinteressert. Han<br />
samla på gamle gjenstander, og disse<br />
hadde i mange år sin plass på Løylandslopt<strong>et</strong><br />
på heimgården i Grendi i Bygland.<br />
Lopt<strong>et</strong> er fra begynnelsen av 1600-tall<strong>et</strong>.<br />
Farfaren var bredt interessert i S<strong>et</strong>esdalens<br />
kulturhistorie, og likte å sitte på<br />
Statsarkiv<strong>et</strong> i Kristiansand for å gå gjen<strong>no</strong>m<br />
kildene til dalens eldre historie.<br />
Faren til Margit var bonde, tømmermåler<br />
o.a. og hadde også sterk interesse for historie.<br />
Margit og Knut gifta seg med hverandre<br />
da Knut var avdelingsleder på<br />
Riksarkiv<strong>et</strong> og hun bygdebokforfatter og<br />
midlertidig ansatt ved Norsk lokalhisto-<br />
41<br />
Landslag<strong>et</strong> for lokalhistorie<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12
42<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12<br />
Landslag<strong>et</strong> for lokalhistorie<br />
risk institutt (NLI), og i denne sammenhengen<br />
kan d<strong>et</strong> vel være treffende å si at<br />
«resten er historie»…<br />
Landslag<strong>et</strong><br />
Knut ble ansatt som direktør ved NLI i<br />
desember i 2000. Hans viktigste lokalhistoriske<br />
arbeid var på den tida bind 2<br />
av Oslo bys historie. I 2005 tok han over<br />
plassen <strong>et</strong>ter Hans Hosar som NLIs representant<br />
i Landslag<strong>et</strong>s styre. – Jeg<br />
synes d<strong>et</strong> er artig å treffe representantene<br />
for historielagsbevegelsen. Her kan en<br />
møte både faghistorikere og såkalte<br />
”amatører”. Men den utdanningseksplosjonen<br />
som har foregått siden 1960-tall<strong>et</strong>,<br />
har <strong>no</strong>k endr<strong>et</strong> balansen mellom de to<br />
gruppene. D<strong>et</strong> finnes så mye allmenn<br />
innsikt og store kunnskaper om lokale<br />
forhold blant medlemmene av historie -<br />
lags bevegelsen, at forskjellen mellom<br />
dem og de akademisk utdannede historikerne<br />
ikke lenger er så viktig. Professor<br />
Kåre Lunden mener for øvrig at d<strong>et</strong> som<br />
skal skrives av og om historisk forskning,<br />
bør formuleres slik at en alminnelige<br />
opplyst bonde skal kunne lese d<strong>et</strong> med<br />
utbytte. Sverre Steen delte <strong>no</strong>k d<strong>et</strong>te<br />
synspunkt<strong>et</strong>, og sa med <strong>et</strong> glimt i øy<strong>et</strong> at<br />
han egentlig ikke var historiker, men<br />
historieforteller. D<strong>et</strong> er mye å lære av<br />
disse to. Ny forskning kan gi alle som er<br />
interessert i historie, ny innsikt, ny forståelse<br />
av seg selv og av d<strong>et</strong> samfunn<strong>et</strong><br />
de er en del av. Derfor er d<strong>et</strong> viktig at<br />
faghistorikerne og de øvrige medlemmene<br />
av historielagene slipes i møt<strong>et</strong><br />
med hverandre. Historisk forskning må<br />
kunne formidles til den opplyste allmennh<strong>et</strong><br />
om den skal ha sin ber<strong>et</strong>tigelse.<br />
Øko<strong>no</strong>mi<br />
Øko<strong>no</strong>mien er akkurat nå kanskje den<br />
viktigste utfordringen i Landslag<strong>et</strong>. Man<br />
må ha en mer stabil øko<strong>no</strong>mi på plass for<br />
å få gjort d<strong>et</strong> man ønsker. Enkelte lag er<br />
veldig opptatt av spørsmål<strong>et</strong> «Hva får vi<br />
igjen for kontingenten?» Spørsmål<strong>et</strong> er<br />
selvsagt ber<strong>et</strong>tig<strong>et</strong>, men kan bidra til at<br />
fokus<strong>et</strong> blir for snevert. Ofte er d<strong>et</strong> de<br />
samme lagene som reagerer på beskjedne<br />
kontingentøkninger. Vi har hatt den<br />
evige diskusjonen om ”tieren”. Er ti<br />
kroner pr. medlem i økning virkelig utslagsgivende<br />
for om man kan støtte paraplyorganisasjonen<br />
sin, når denne igjen<br />
kan bidra til d<strong>et</strong> dobbelte når d<strong>et</strong> gjelder<br />
momsreduksjon for d<strong>et</strong> enkelte lag? Man<br />
kan ikke se bare på utgiftssida, da blir<br />
d<strong>et</strong> som en hund som biter seg i halen –<br />
man kommer seg ikke videre. Og d<strong>et</strong> sier<br />
seg selv – Landslag<strong>et</strong> (LLH) kan ikke<br />
bidra sterkere overfor lagene om øko<strong>no</strong>mien<br />
ikke styrkes. Alt koster. Er man<br />
ikke villig til å bidra, er d<strong>et</strong> vanskelig å få<br />
til <strong>et</strong> bedre tilbud. Et eksempel er Asker<br />
og Bærum historielag, som jeg var<br />
medlem i. D<strong>et</strong>te er <strong>et</strong> lag med god<br />
øko<strong>no</strong>mi, men som valgte å melde seg ut<br />
av Landslag<strong>et</strong> da kontingenten økte. Jeg<br />
svarte med samme mynt og meldte meg<br />
ut av historielag<strong>et</strong> i protest. Jeg hadde<br />
aldri spurt hva lag<strong>et</strong> gjorde for meg – d<strong>et</strong><br />
var fellesskap<strong>et</strong> i forhold til d<strong>et</strong> lokalhistoriske<br />
arbeid<strong>et</strong> i hele Norge og lag<strong>et</strong>s<br />
virke innenfor sitt rekrutteringsområde<br />
som var viktig for meg og for mitt bidrag<br />
til lag<strong>et</strong>s aktivit<strong>et</strong>. En kollega av meg <strong>et</strong><br />
ann<strong>et</strong> sted i land<strong>et</strong> gjorde d<strong>et</strong> samme da<br />
hans lag meldte seg ut av LLH. Senere<br />
fikk han brev om at styr<strong>et</strong> hadde angra<br />
seg og meldt seg inn igjen, og da ble selvfølgelig<br />
også min kollega medlem av<br />
historielag<strong>et</strong> på nytt.<br />
Jeg tror d<strong>et</strong> er viktig å s<strong>et</strong>te SAKEN<br />
fremst, og se den på <strong>et</strong> større, nasjonalt<br />
plan enn bare gjen<strong>no</strong>m sitt eg<strong>et</strong> lokalsamfunn.<br />
Hvis saken og historielagsbevegelsen<br />
skal stå sterkere og ha større<br />
gjen<strong>no</strong>mslagskraft, må vi sørge for å gi<br />
organisasjonen muligh<strong>et</strong> og rom for å<br />
bidra tilbake. Slik er d<strong>et</strong> dessverre ikke i<br />
dag.<br />
Samarbeid<br />
Samarbeid mellom lagene er viktig. Selv<br />
om lagene representerer d<strong>et</strong> enkelte lokalsamfunn<br />
eller den enkelte region i utgangspunkt<strong>et</strong>,<br />
er vi avhengige av hverandre.<br />
D<strong>et</strong> er viktig å utveksle erfaringer,<br />
og skape møteplasser mellom historielagsinteresserte.<br />
Vi lærer av hverandre,<br />
og får motivasjon og sprer engasjement<br />
når vi treffes. Derfor er d<strong>et</strong> viktig å få på<br />
plass en overordna organisasjonsutbygging,<br />
slik at samarbeid<strong>et</strong> glir l<strong>et</strong>tere. Da<br />
vil gjen<strong>no</strong>mgående medlemskap være<br />
alfa og omega. Noen kan spørre: Hvorfor<br />
er d<strong>et</strong> fornuftig å organisere oss sånn?<br />
D<strong>et</strong> er da vi trenger den gode samtalen.<br />
Vi må møtes og lufte synspunktene våre.<br />
Derfor er d<strong>et</strong> også viktig å treffes på<br />
landsmøtene, der mange av disse diskusjonene<br />
ofte foregår. D<strong>et</strong> er trist at mange<br />
områder ikke har vært representert –<br />
kanskje på flere år. D<strong>et</strong> er fylker hvor<br />
man ikke har hatt <strong>et</strong> eneste historielagsmedlem<br />
på landsmøt<strong>et</strong>. Da sier d<strong>et</strong> seg<br />
selv at d<strong>et</strong> er mange synspunkt som ikke<br />
blir hørt. Derfor er d<strong>et</strong> viktig å delta og å<br />
få på plass <strong>et</strong> godt fungerende system,<br />
der medlemmer kommer fra hele land<strong>et</strong>,<br />
og hvor landsmøt<strong>et</strong> blir <strong>et</strong> møtested for<br />
den som vil <strong>no</strong>e og ønsker å få <strong>et</strong> felles<br />
forum for viktige saker.<br />
Lokalhistorisk magasin har fått<br />
mange positive tilbakemeldinger de siste<br />
åra. Stadig nye tema og interessant historielagsstoff<br />
har gjort blad<strong>et</strong> til <strong>et</strong> innholdsrikt<br />
og matnyttig medlemsblad for<br />
historielagsbevegelsen. Jeg er også glad<br />
for at LM synliggjør Landslag<strong>et</strong> på en så<br />
bra måte. Heimen er også <strong>et</strong> viktig forum<br />
for mer faglige debatter, og d<strong>et</strong> er viktig<br />
å oppr<strong>et</strong>tholde Heimen som lokalhistorisk<br />
fagtidsskrift. D<strong>et</strong>te er <strong>no</strong>e vi jobber<br />
aktivt med i disse dager.<br />
Men i går var jeg på <strong>et</strong> møte i Vålerenga<br />
historielag. D<strong>et</strong> var så bra! Mange<br />
mennesker – full brakke! De som kom,<br />
var interesserte, stilte spørsmål, og satt<br />
med masse lokal spisskomp<strong>et</strong>anse. D<strong>et</strong> er<br />
historielagsbevegelsen i <strong>et</strong> nøtteskall, avslutter<br />
Knut entusiastisk.<br />
Pågangsmot og<br />
optimisme. Helsearbeid<br />
i Nord-<br />
Norge 1945–70 /<br />
Christian Fangel<br />
(red.), Z-forlag.<br />
2012. 213 s. kr. 285,-<br />
D<strong>et</strong>te er en bok om<br />
primærhels<strong>et</strong>jenesten<br />
i Nord-Norge<br />
fra 1945 og fram til 1970. Lege Christian<br />
Fangel har sammen med en<br />
redaksjonskomité saml<strong>et</strong> 38 artikler, som<br />
belyser helsearbeid<strong>et</strong> i en vanskelig tid<br />
med gje<strong>no</strong>ppbygging. Landsdelen var<br />
preg<strong>et</strong> av krigens ødeleggelser i flere tiår<br />
<strong>et</strong>ter 1945. D<strong>et</strong>te er en engasjerende og<br />
tankevekkende bok om helsearbeideres<br />
innsats i <strong>et</strong>terkrigstiden. Leger, tannleger<br />
og sykepleiere utførte en b<strong>et</strong>ydelig innsats<br />
i landsdelen som fortsatt var preg<strong>et</strong><br />
av krigens raseringer. Gje<strong>no</strong>ppbyggingen<br />
tok tid, kommunikasjonene var vanskelige<br />
og sparsomme. Helsepersonell<br />
ble beordr<strong>et</strong> <strong>no</strong>rdover, de fleste i turnustjeneste.<br />
Artiklene forteller om krevende
arbeid i situasjoner der mange bare hadde<br />
seg selv å stole på, men de ber<strong>et</strong>ter også<br />
om mange positive opplevelser. Læringskurven<br />
var bratt både faglig og kulturelt.<br />
Helsearbeiderne som ofte kom sørfra<br />
møtte en befolkning som så annerledes<br />
på mange ting. D<strong>et</strong> ble en lang vei fram<br />
til d<strong>et</strong> moderne Nord-Norge man kjenner<br />
fra 1970-tall<strong>et</strong>. Blant bidragsyterne er<br />
tannlege Leif Arne Heløe, som senere<br />
ble statsråd, og legene Kaare R. Norum<br />
og Bjarne A. Waaler, som begge senere<br />
ble rektorer ved Universit<strong>et</strong><strong>et</strong> i Oslo. Forfatteren<br />
Dag Skogheim bidrar med <strong>et</strong><br />
utdrag fra sin bok Tæring, som beskriver<br />
hans første møte med <strong>et</strong> sanatorium.<br />
Boken bærer preg av optimisme og dugnadsånd<br />
og <strong>et</strong> eventuelt overskudd går<br />
uavkort<strong>et</strong> til Leger uten grenser.<br />
Historia om<br />
Flora- Før byen<br />
kom fram til 1860,<br />
band 1/Gaute<br />
Losnegård, Selja<br />
forlag og Flora<br />
kommune. 2012.<br />
496 s. kr. 498,-<br />
Byen Florø ble grunnlagt allerede i 1860,<br />
som d<strong>et</strong> første bysamfunn<strong>et</strong> i Sogn og<br />
Fjordane. Denne boken handler om tiden<br />
før bysamfunn<strong>et</strong> ble grunnlagt. Forfatteren<br />
Gaute Losnegård forteller fra d<strong>et</strong><br />
eldste veidesamfunn<strong>et</strong> og fram til 1860. I<br />
steinalderen drev de med stor produksjon<br />
av steinøkser funn<strong>et</strong> i diabasbrudd<strong>et</strong> ved<br />
Stakallenes<strong>et</strong>. Disse øksene ble eksportert<br />
til hele Vestland<strong>et</strong> og i <strong>no</strong>en tilfeller<br />
enda lenger unna. Videre skriver Losnegård<br />
om den rike bergkunsten ved Ausevika<br />
og d<strong>et</strong> første jordbruk<strong>et</strong> i yngre<br />
steinalder og utover i bronsealder. Fra<br />
jernalderen beskrives blant ann<strong>et</strong> gravskikker,<br />
gårdsnavn og runer. Vi får også<br />
<strong>et</strong> innblikk i øya Kinn sin viktige posisjon<br />
som <strong>et</strong> senter nært fiskeplassene i<br />
middelalderen. Steinkirka på Kinn blir<br />
grundig omtalt. Fra 1600-tall<strong>et</strong> var<br />
Svanøya lenger sørøst <strong>et</strong> viktig sentrum.<br />
Her holdt futene til, d<strong>et</strong> var adelss<strong>et</strong>e og<br />
fra 1800-tall<strong>et</strong> holdt haugianere til på<br />
øya. Boka er rikt illustrert med foto, tegninger<br />
og fornfunn. Forfatteren går<br />
grundig inn i kildene og gir <strong>et</strong> levende<br />
bilde av forhistorien og historien til<br />
folk<strong>et</strong> som har levd i Flora gjen<strong>no</strong>m flere<br />
tusen år.<br />
Styr<strong>et</strong> i Landslag<strong>et</strong> for lokalhistorie<br />
Styr<strong>et</strong> i Landslag<strong>et</strong><br />
for lokalhistorie<br />
består av representanter<br />
fra ulike<br />
deler av land<strong>et</strong>.<br />
Bakgrunnen for<br />
d<strong>et</strong>te er at man<br />
l<strong>et</strong>tere skal ha muligh<strong>et</strong><br />
til å fremme<br />
lokale og regionale<br />
saker via "sin"<br />
styrerepresentant.<br />
Har du spørsmål<br />
eller saker<br />
du gjerne vil<br />
diskutere med<br />
styremedlemm<strong>et</strong><br />
fra din region,<br />
er d<strong>et</strong> bare å ta<br />
kontakt på telefon<br />
eller via e-post!<br />
Sekr<strong>et</strong>ariat<strong>et</strong> er<br />
selvfølgelig også<br />
tilgjengelig på<br />
tlf. 73 59 63 95<br />
eller e-post:<br />
hans.nissen@<br />
ntnu.<strong>no</strong>.<br />
Leder:<br />
Beint Foss<br />
mob. 90850274<br />
beint@gpartner.<strong>no</strong><br />
Valgområde:<br />
Vestfold, Telemark, aust-agder, Vest-agder<br />
Nestleder:<br />
aud mikkelsen Tr<strong>et</strong>vik<br />
Tlf. 73937472<br />
aud.tr<strong>et</strong>vik@ntnu.<strong>no</strong><br />
Valgområde:<br />
møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-<br />
Trøndelag<br />
Styremedlem:<br />
Harald Hvattum<br />
Tlf. 61334261<br />
harald.hvattum@hadelandshistorie.<strong>no</strong><br />
Valgområde:<br />
Hedmark, Oppland, Buskerud<br />
Styremedlem:<br />
Marit Sofie Egeberg Krog<br />
mob. 93238990<br />
maekrog@yahoo.<strong>no</strong><br />
Valgområde:<br />
Østfold, Oslo, akershus<br />
Styremedlem:<br />
elin myhre<br />
mob. 92857294<br />
elin.myhre@c2i.n<strong>et</strong><br />
Valgområde:<br />
Nordland, Troms, Finnmark<br />
Styremedlem:<br />
Jørg eirik Waula<br />
mob. 51582332<br />
jorg.eirik.waula@lyse.n<strong>et</strong><br />
Valgområde:<br />
Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane<br />
Styremedlem:<br />
Knut Sprauten<br />
Tlf. 22925139<br />
knut.sprauten@lokalhistorie.<strong>no</strong><br />
NLI sin representant<br />
43<br />
Landslag<strong>et</strong> for lokalhistorie<br />
Lokalhistorisk magasin 4/12
Lokalhistorisk magasin — Den perfekte julegave!<br />
www.bygdeboken.<strong>no</strong><br />
Interface Media as<br />
Ensjøvn 8<br />
0655 Oslo<br />
Telefon 22 09 75 70<br />
post@interfacemedia.<strong>no</strong><br />
• Gards- og slektshistorie<br />
• Generell bygdehistorie<br />
• Byhistorie<br />
• Regionshistorie (distriktshistorie)<br />
• Årbøker og andre periodika<br />
• Lokal bedrifts- organisasjons- og institusjonshistorie<br />
• Fotobøker fra lokalsamfunn<strong>et</strong><br />
• Biografier og personlig memoarlitteratur<br />
• Samlinger av forskjellig tradisjonsstoff<br />
• Kulturhistoriske vegbøker og andre turhåndbøker<br />
• Lokale sagn og stedsnavn<br />
• Lokale mattradisjoner fra lokalsamfunn<strong>et</strong><br />
• Lokale diktsamlinger og andre skriverier<br />
R<strong>et</strong>uRadResse:<br />
Landslag<strong>et</strong> for lokalhistorie<br />
Institutt for historie og<br />
klassiske fag, NtNu,<br />
7491 trondheim<br />
Lurer du på hva du skal gi i julegave? er du lei av å kjøpe sokker og konfekt? Hva med en gave som er<br />
l<strong>et</strong>t å sende i posten, og som mottageren vil ha glede av hele år<strong>et</strong>? Vi anbefaler <strong>et</strong> abonnement på<br />
Lokalhistorisk magasin! Fire nummer i år<strong>et</strong> med spennende lokalhistorisk stoff fra hele land<strong>et</strong> til kun<br />
kr. 220,- Ta kontakt med sekr<strong>et</strong>ariat<strong>et</strong> på tlf. 73 59 63 95 eller e-post: hans.nissen@ntnu.<strong>no</strong>, så hjelper<br />
vi deg! NB! For at du skal ha <strong>no</strong>e å sende eller å legge under jul<strong>et</strong>re<strong>et</strong>, gir vi deg som giver <strong>et</strong> ekstra<br />
eksemplar som du kan pakke inn — som <strong>et</strong> håndfast bevis på hva gaven består i.<br />
Sverre Mørkhagen:<br />
Drømmen om<br />
Amerika. Innvandringen<br />
fra Norge<br />
1825–1900. Gyldendal<br />
2012. 606<br />
sider.<br />
Sverre Mørkhagen<br />
er utdann<strong>et</strong> filolog<br />
og har tidligere arbeid<strong>et</strong> som journalist<br />
og forlegger. Han har utgitt flere bøker<br />
med litterært innhold, men i 2009 kom<br />
første bind i <strong>et</strong> nytt verk om utvandringen<br />
fra Norge. D<strong>et</strong> hadde tittelen Farvel<br />
Norge og tok for seg bakgrunnen for utvandringen<br />
fra land<strong>et</strong>. D<strong>et</strong> nye bind<strong>et</strong><br />
handler om den <strong>no</strong>rske bos<strong>et</strong>tingen i<br />
Amerika, fra den første organiserte utvandringen<br />
tok til i 1825 til 1900.<br />
Han skriver i forord<strong>et</strong> at han støtter<br />
seg på arbeidene til forskere både i Norge<br />
og Amerika, bl.a. Ingrid Semmingsen i<br />
Norge og Theodore C. Blegen og Odd S.<br />
Lovoll i Amerika, men nevner også «tidligere<br />
historiesamlere» som Svein Nilsson,<br />
Rasmus B. Anderson, Hjalmar Rued<br />
Holand og George T. Flom. Litteraturlista<br />
viser at han har benytt<strong>et</strong> litteratur som<br />
har komm<strong>et</strong> helt opp til d<strong>et</strong> siste (2012),<br />
men den kunne ganske sikkert vært b<strong>et</strong>ydelig<br />
utvid<strong>et</strong> om han skulle ha fått med<br />
seg alt som har vært skrev<strong>et</strong> om emn<strong>et</strong>.<br />
Mørkhagen ordner stoff<strong>et</strong> i fem hovedkapitler:<br />
Forhistorien (før 1825), s.<br />
23–42; De <strong>no</strong>rske pionerene (1825–1840),<br />
s. 45–125; Fra kirkesplid til borgerkrig<br />
(1840–1865), s. 129–339; Et land tas i<br />
bruk (1865–1880), s. 343–456; Nye spor,<br />
nye stater (1880–1900), s. 459–528. Mest<br />
plass er altså vi<strong>et</strong> d<strong>et</strong> lengste tidsromm<strong>et</strong>,<br />
1840–65, <strong>et</strong> tidsrom som inneholder sentrale<br />
temaer som kirkehistorie, pressehistorie,<br />
indianeropprør og borgerkrig.<br />
D<strong>et</strong> er klart at historien om den <strong>no</strong>rske<br />
bos<strong>et</strong>tingen i Amerika er så omfattende<br />
at d<strong>et</strong> er umulig å dekke alt i <strong>et</strong>t enkelt<br />
verk, slik at d<strong>et</strong> er nødvendig for forfatteren<br />
å for<strong>et</strong>a <strong>no</strong>en valg i hva som skal tas<br />
med. Her får vi glimt av hvordan d<strong>et</strong> var<br />
å bo på prærien og i byen, vi får høre om<br />
oppr<strong>et</strong>telsen av <strong>no</strong>rske undervisningsinstitusjoner<br />
og hvilke viktige enkeltpersoner<br />
som fikk ting til å skje. Av disse er<br />
B<br />
nevnt Ole Bull, Knute Nelson, Knut<br />
Hamsun, Bjørnstjerne Bjørnson, Marcus<br />
Thrane, Ole Edvart Rølvaag og flere<br />
andre. Her følges bos<strong>et</strong>terne gjen<strong>no</strong>m<br />
Midtvesten til Stillehavskysten, og den<br />
begynnende innflyttingen til Canada er<br />
så vidt nevnt mot slutten. Den ble sterkere<br />
<strong>et</strong>ter 1900. Gullfunn<strong>et</strong> i California<br />
fra 1848 er naturlig <strong>no</strong>k tatt med, og boka<br />
avsluttes med gullfunn<strong>et</strong> i Alaska i<br />
1895–96.<br />
Ingrid Semmingsen skrev to store<br />
bind (1941 og 1950) om den <strong>no</strong>rske utvandringen,<br />
og d<strong>et</strong> står som d<strong>et</strong> klassiske<br />
verk<strong>et</strong> om emn<strong>et</strong>. Mye forskning har<br />
vært gjort siden som fyller ut bild<strong>et</strong>. Nå<br />
er Mørkhagen i ferd med å fullføre <strong>et</strong> lignende<br />
oversiktsverk, denne gangen i tre<br />
bind. D<strong>et</strong> vil si, d<strong>et</strong> tredje bind<strong>et</strong> er ikke<br />
komm<strong>et</strong> ennå, men d<strong>et</strong> vil dekke perioden<br />
1900–1975. Semmingsen stopp<strong>et</strong> sin<br />
framstilling i 1930, så Mørkhagen vil få<br />
med seg den videre utviklingen av en utvandring<br />
som egentlig ikke har stans<strong>et</strong>,<br />
men med 1975 som sluttår vil han avrunde<br />
sin gjen<strong>no</strong>mgang av 150 år med den<br />
største folk<strong>et</strong>appingen land<strong>et</strong> har s<strong>et</strong>t.<br />
Otto Kleinschmidt.<br />
Vi trykker BYGDEBOKEN din<br />
BYGDEBOKEN<br />
www.bygdeboken.<strong>no</strong><br />
Interface Media as