første verdenskrig - Cappelen Damm
første verdenskrig - Cappelen Damm
første verdenskrig - Cappelen Damm
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
FØRSTE VERDENSKRIG<br />
Til venstre: Under <strong>første</strong><br />
<strong>verdenskrig</strong> mistet nesten ni<br />
millioner soldater livet. Etter<br />
krigen ble det mange steder<br />
rundt om i Europa reist minnesmerker<br />
over de falne. Ved<br />
Fort Douaumont ved Verdun i<br />
Frankrike hviler 300 000<br />
franske soldater.<br />
Reklameplakat for et «flåteskuespill»<br />
i Berlin i 1904.<br />
Publikum kunne se krigsskipsmodeller<br />
bli manøvrert i et<br />
innendørs basseng. Modellene<br />
var så store at de ble drevet<br />
framover av menn som gjemte<br />
seg inne i dem.<br />
«En eller annen gang før 1914 slo Europa inn på feil vei. Europeerne<br />
trodde at de vandret mot nye høyder der framgang og en rikere kultur<br />
rådde, der velsignelsene fra moderne vitenskap og oppfinnelser<br />
skulle utbres i stadig videre kretser, og der til og med konkurransen<br />
mellom landene skulle bli til det beste. Isteden snublet Europa i<br />
1914 fram mot en katastrofe.»<br />
Palmer og Colton, amerikanske historikere<br />
BAKGRUNNEN FOR KRIGEN<br />
Militarisme, propaganda og allianser<br />
Før 1914 kjempet stormaktene om kolonier, markeder og internasjonal<br />
status. Industrisamfunnene masseproduserte våpen; derfor<br />
ble det mulig å væpne større armeer enn før. USA og Storbritannia<br />
var de eneste stormaktene som ikke innførte flerårig allmenn verneplikt.<br />
Storbritannia ville verne det verdensomspennende imperiet<br />
HISTORIE 2 FØRSTE VERDENSKRIG<br />
115
Til høyre: Plakat for olympiaden i<br />
Stockholm i 1912.<br />
Undre til høyre: Plakat for Den andre<br />
internasjonale. Representanter for fem<br />
verdensdeler rekker hverandre hendene<br />
under mottoet «Proletarer i alle land,<br />
foren dere».<br />
Under: Den østerrikske baronessen Bertha<br />
von Suttner var en frontfigur i fredsbevegelsen.<br />
Hun inspirerte Alfred Nobel til å<br />
gi penger til en fredspris, som hun selv fikk i<br />
1905.<br />
FØRSTE VERDENSKRIG HISTORIE 2<br />
116
Alliansesystemene i Europa<br />
før <strong>første</strong> <strong>verdenskrig</strong><br />
1882<br />
1894<br />
1914<br />
FRANKRIKE<br />
STOR-<br />
BRITAN-<br />
NIA<br />
FRANKRIKE<br />
STOR-<br />
BRITAN-<br />
NIA<br />
FRANKRIKE<br />
RUSS-<br />
LAND<br />
TYSK-<br />
LAND<br />
ØSTERRIKE-<br />
UNGARN<br />
ITALIA<br />
TYSK-<br />
LAND<br />
ITALIA<br />
TYSK-<br />
LAND<br />
ITALIA<br />
ØSTERRIKE-<br />
UNGARN<br />
ØSTERRIKE-<br />
UNGARN<br />
ALLIANSER I 1914:<br />
Trippelalliansen<br />
Land med tilknytning til trippelalliansen<br />
Trippelententen<br />
Land med tilknytning til trippelententen<br />
RUSS-<br />
LAND<br />
RUSS-<br />
LAND<br />
sitt ved alltid å ha en marine som var dobbelt så stor som krigsflåtene<br />
til de to nærmeste rivalene. Da tyskerne satset på å bygge slagskip<br />
i stort tempo, vakte det uro i Storbritannia.<br />
Stormaktene forsøkte å motivere befolkningen slik at den stadig<br />
var forberedt på krig. Massehærene og den lange tjenestetiden for<br />
soldatene til stormaktene som hadde verneplikt, ble begrunnet med<br />
nasjonalistisk propaganda. Soldatene ble indoktrinert under verneplikten,<br />
mens både løssalgsaviser og skolesystemet var viktige for å<br />
påvirke den sivile befolkningen.<br />
Tyskland fryktet den franske revansjelysten etter nederlaget i<br />
1871 og fikk til en allianse med Østerrike-Ungarn og Italia, som ble<br />
kalt trippelalliansen. Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia lovet å<br />
støtte hverandre dersom en av dem ble angrepet. Frankrike, Russland<br />
og Storbritannia svarte med å opprette trippelententen. Storbritannia<br />
nektet offisielt for at det var en fast allianse, men alle regjeringer<br />
visste at britene voktet på maktbalansen i Europa. Storbritannia<br />
ville ikke godta at Tyskland ble dominerende på det europeiske<br />
fastlandet. Et tysk angrep på Belgia og Nord-Frankrike ville automatisk<br />
føre britene inn i krigen på fransk side.<br />
Fredskrefter<br />
I 1896 ble de <strong>første</strong> moderne olympiske leker arrangert i Athen. Ett<br />
av målene med dem var at fredelig kappestrid på idrettsbanen<br />
skulle erstatte krig mellom nasjonene. Det samme året gav svensken<br />
Alfred Nobel penger til en fredspris som en komité utpekt av det<br />
norske Storting skulle dele ut.<br />
Til tross for kapprustning og allianser trodde de færreste på noen<br />
storkrig. Eksperter hevdet at stormaktenes økonomier var blitt så<br />
vevd inn i hverandre at krig mellom dem var utenkelig. Den internasjonale<br />
arbeiderbevegelsen motarbeidet imperialisme, nasjonalisme<br />
og militarisme. Dersom krig truet, skulle arbeidere i alle land<br />
hindre krigsutbrudd ved å lamme samfunnene med generalstreik.<br />
Utsendinger fra ulike land kom sammen til freds- og nedrustningskonferanser<br />
i Haag i 1899 og 1907. Målet var at konflikter mellom<br />
stater skulle løses fredelig ved at de lot en internasjonal voldgiftsdomstol<br />
dømme. Men konferansene gav få resultater. Tyskerne<br />
påstod blant annet at de var forsøk på å hindre Tyskland i å få sin<br />
rettmessige plass blant stormaktene i verden.<br />
Balkanhalvøya – Europas urolige hjørne<br />
De osmanske tyrkernes styre av Balkanhalvøya raknet etter 1900, og<br />
serberne hadde størst ambisjoner av folkene som bodde der. Målet<br />
var å få Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Slovenia med i et Stor-Serbia.<br />
Dette målet var en trussel mot den østerriksk-ungarske staten:<br />
de fleste kroater, slovenere og mange serbere bodde i Østerrike-Ung-<br />
HISTORIE 2 FØRSTE VERDENSKRIG<br />
117
arn. Og østerrikerne fryktet et Stor-Serbia i allianse<br />
med Russland. Russerne hadde i århundrer<br />
sett på seg selv som beskyttere av de ortodokse<br />
kristne på Balkanhalvøya, og av strategiske<br />
grunner ønsket de å trenge fram til<br />
Middelhavet. Russerne la også vekt på den<br />
panslaviske idé – at alle slavisktalende folk<br />
burde søke sammen, helst under russisk<br />
ledelse. I 1908 tok Østerrike-Ungarn kontrollen<br />
over Bosnia-Hercegovina. Det vakte voldsom<br />
forbitrelse i Serbia og styrket de nasjonalistiske<br />
kreftene.<br />
I 1912–13 ble det utkjempet to kriger på<br />
Balkanhalvøya, og folkene der kastet tyrkerne<br />
nesten helt ut av Europa. Deretter ble det strid<br />
mellom grekere, bulgarere, serbere og albanere<br />
om hvor grensene mellom dem skulle gå. Serberne<br />
lyktes i å erobre både Kosovo og Makedonia,<br />
og det gav serbisk nasjonalisme vind i seilene.<br />
Østerrike-Ungarn så med uro på at den serbiske delen av befolkningen<br />
i Bosnia-Hercegovina var ivrige forkjempere for innlemmelse<br />
i et nytt Stor-Serbia, og ønsket derfor et påskudd til å gå til<br />
krig. 28. juni 1914 kom anledningen. En ung bosnisk-serbisk gymnasiast<br />
drepte den østerrikske tronfølgeren og hans kone mens de<br />
var på besøk i Sarajevo, hovedstaden i Bosnia-Hercegovina, for å<br />
markere Østerrike-Ungarns overhøyhet.<br />
KRIGSUTBRUDDET: «LYSENE SLUKKES»<br />
Østerrike-Ungarn la ansvaret for attentatet på Serbia og truet med<br />
krig. Østerrikerne regnet med at alliansen med Tyskland ville holde<br />
Russland i sjakk. Men mange tyske offiserer mente at en burde ta et<br />
oppgjør med Russland før landet ble enda mer industrialisert. Russland<br />
på sin side regnet med fransk støtte dersom det kom til krig,<br />
fordi Frankrike ønsket revansje for nederlaget mot Tyskland i 1871.<br />
Det var særlig spillet mellom Østerrike-Ungarn og Tyskland på<br />
den ene siden og Russland og Serbia på den andre som utløste krigen.<br />
Tyskland gav full støtte til Østerrike-Ungarn for et oppgjør<br />
med Serbia, og Russland lovet full støtte til Serbia dersom Serbia ble<br />
angrepet av Østerrike-Ungarn.<br />
28. juli, nøyaktig en måned etter skuddene i Sarajevo, erklærte<br />
Østerrike-Ungarn krig mot Serbia. I løpet av denne måneden forsøkte<br />
mange å hindre krigen. Diplomater foreslo stormaktskonferanser,<br />
og ledelsen i Den andre internasjonale appellerte til sosialis-<br />
FØRSTE VERDENSKRIG HISTORIE 2<br />
118<br />
Erkehertug Franz Ferdinand<br />
og hans kone Sophie. Fotografiet<br />
ble tatt bare én time før<br />
begge ble skutt av den unge<br />
serbiske nasjonalisten Gavrilo<br />
Princip.
Plakat som oppfordrer amerikanerne<br />
til å gi økonomisk<br />
støtte til den serbiske krigføringen<br />
på sørfronten i Europa.<br />
ter i alle land om å stemme imot krigsbevilgninger. Men alt var forgjeves.<br />
En bølge av nasjonalisme veltet innover befolkningene og<br />
politikerne i Europa. Med få unntak stemte sosialdemokratene sammen<br />
med de borgerlige for krigsbevilgninger. Viktigst i så måte var<br />
det at det mektige tyske sosialdemokratiske partiet gjorde knefall<br />
for nasjonalismen. I Frankrike ble den ledende sosialdemokratiske<br />
talsmannen mot krig, Jean Jaurès, myrdet.<br />
Nå dominerte de militære hendelsesforløpet. En engelsk historiker<br />
har sagt det så sterkt som at «de store armeene, som var dannet<br />
for å øke sikkerheten, drev nasjonene til krig i kraft av sin egen<br />
tyngde». For at de militære planene skulle virke etter hensikten,<br />
måtte det ikke komme inn forsinkelser. Offiserene hevdet at de ikke<br />
kunne vente på at diplomater og politikere skulle løse krisen. Noen<br />
timers utsettelse av krigsplanene kunne koste landet seieren. Trippelalliansen<br />
og trippelententen medvirket også til å utløse en storkrig<br />
fordi stormaktene var forpliktet til å komme hverandre til unnsetning.<br />
De militære planene tok sikte på å krige mot alle alliansemotstanderne<br />
samtidig.<br />
Tyskland forlangte at Russland skulle stanse mobiliseringen som<br />
ble satt i verk da krisen brøt ut. Men de russiske offiserene fortalte<br />
tsaren at det tok så lang tid å mobilisere i Russland at han ikke<br />
måtte tilbakekalle ordren. Da tsaren gjorde som offiserene ønsket,<br />
bestemte tyskerne seg for å slå til. 1. august<br />
1914 erklærte de krig mot Russland. For å hindre<br />
en tofrontskrig måtte tyskerne ta Frankrike<br />
først, før «den russiske dampveivalsen» kom i<br />
siget. Den tyske angrepsplanen forutsatte<br />
angrep på Frankrike gjennom det nøytrale Belgia.<br />
Dermed var krig med Storbritannia uunngåelig,<br />
for britene hadde garantert belgisk nøytralitet.<br />
3. august erklærte Tyskland krig mot<br />
Frankrike, og samme dag kom den britiske<br />
krigserklæringen. To dager etter var stormaktene<br />
innenfor de to alliansesystemene, unntatt<br />
Italia, i krig med hverandre. Den italienske<br />
regjeringen erklærte at den ikke lenger følte seg<br />
forpliktet av trippelalliansens bestemmelser<br />
fordi Tyskland og Østerrike-Ungarn ikke førte<br />
en forsvarskrig.<br />
Keiser Vilhelm 2. i Tyskland kom med følgende<br />
kraftsats som en del av et opprop til den<br />
tyske befolkningen: «(...) Opp! Til våpen! All<br />
vakling, all nøling er forræderi mot fedrelandet.<br />
Det gjelder vårt rikes være eller ikke være,<br />
det riket som våre fedre grunnla på nytt. Det<br />
HISTORIE 2 FØRSTE VERDENSKRIG<br />
119
gjelder et være eller ikke være for tysk makt og tysk ånd. (...)»<br />
Den britiske utenriksministeren var mer pessimistisk og sa:<br />
«Lysene slukkes overalt i Europa. De vil ikke bli tent igjen i vår tid.»<br />
KRIGENS FORLØP<br />
«Clemenceau [fransk politiker] sa en gang: «Krig er en altfor alvorlig<br />
sak til å overlates til generalene.» Erfaringene viste at den også<br />
var en altfor alvorlig sak til å bli overlatt til statsmenn.»<br />
A.J.P. Taylor, britisk historiker<br />
Østerrike-Ungarn avfyrte de <strong>første</strong> granatene i krigen da de bombarderte<br />
Serbias hovedstad, Beograd. Serberne gikk til motangrep, samtidig<br />
som en russisk hær kom dem til unnsetning. Østerrike-Ungarn<br />
måtte få tysk hjelp for å holde stand.<br />
På vestfronten avanserte den tyske hæren raskt gjennom Belgia<br />
og svingte mot Paris, og framrykkingen gikk så fort at forsyningene<br />
ikke holdt følge. Den franske hæren og et lite, britisk ekspedisjonskorps<br />
klarte å stanse tyskerne ved elva Marne. Samtidig gikk den<br />
russiske hæren til angrep i øst mye tidligere<br />
enn ventet, slik at den tyske hærledelsen fikk<br />
den tofrontskrigen den hadde fryktet. Tyskerne<br />
stoppet russerne, mens franskmenn og briter<br />
ikke klarte å drive tyskerne tilbake over de franske<br />
og belgiske grensene. Det førte til at<br />
hærene i vest gravde seg ned i skyttergraver, fra<br />
Den engelske kanal til den sveitsiske grensen.<br />
Både de militære, politikere og folk flest<br />
hadde regnet med en rask krig der den dristigste<br />
angriperen ville seire i løpet av kort tid.<br />
Franskmennene angrep med kavaleri i skinnende<br />
brystplater og med infanterister i røde<br />
bukser. Men tyske mitraljøser og effektivt artilleri<br />
meide ned angripende tropper i tusenvis;<br />
forsvarsvåpnene var mye mer effektive enn<br />
angrepsvåpnene. På vestfronten kom tyske,<br />
britiske og franske unge menn til å stange mot<br />
hverandre i fire år.<br />
Etter råd fra den britiske marineministeren,<br />
Winston Churchill (1874–1965), åpnet britene<br />
en ny front i sør i 1915. Tyrkia gikk med i krigen<br />
på tysk side, og britene fryktet tyrkisktyske<br />
framstøt mot Suezkanalen og nyfunne<br />
oljekilder rundt Persiabukta. Churchills tanke<br />
FØRSTE VERDENSKRIG HISTORIE 2<br />
120<br />
2500<br />
2000<br />
1500<br />
1000<br />
500<br />
0<br />
Russland<br />
TAP PÅ SLAGMARKEN 1914–1918<br />
(1000)<br />
2500 DE KRIGFØRENDE EUROPEISKE STATERS<br />
2000<br />
1500<br />
Tyskland<br />
Østerrike-Ungarn<br />
1400<br />
Frankrike<br />
800<br />
Storbritannia<br />
690<br />
Serbia<br />
600<br />
Italia<br />
159<br />
115<br />
65<br />
Romania<br />
Belgia<br />
Bulgaria
MASSESLAKT<br />
I 1916 ble noen av de blodigste slagene i krigshistorien<br />
utkjempet ved Verdun og elva Somme i<br />
Frankrike. Generalene forsøkte å få til gjennombrudd<br />
ved å pøse på med granater og mennesker i<br />
stormangrep mot piggtråd og skyttergraver. De<br />
trodde at konsentrert artilleribeskytning skulle<br />
åpne veien for angriperne. Håpet om å få til «det<br />
endelige avgjørende slaget» gjorde at angrepene<br />
ofte ble satt inn mot fiendens sterkeste punkt. Men<br />
forsvarerne var så godt gravd ned at mitraljøsene<br />
alltid lå klar når angrepene kom.<br />
Ved Somme mistet britene 60 000 mann på<br />
noen få timer. Etter angrep og motangrep i fem<br />
måneder hadde britene tapt over 400 000 mann og<br />
vunnet åtte kilometer gjennomhullet måneland-<br />
skap. De tyske tapene var minst like store.<br />
Ved Verdun gikk tyskerne til angrep for å «årelate»<br />
franskmennene slik at de måtte gi opp krigen.<br />
En fransk kaptein har skildret tyskernes angrep slik i<br />
sin dagbok: «Skyttergraven ser forferdelig ut (...) På<br />
ryggvernet og i løpegraven stive lik dekket med teltduk<br />
(...) Ny forsyning med håndgranater. I går<br />
brukte vi opp tjue kasser. Vi må spare (...) På 25<br />
skritts avstand. Midt i kjeften. Når jeg gir ordre. Ild.»<br />
Etter blodige angrep slo «forblødningsteorien»<br />
feil. Ca. 350 000 mann falt på begge sider ved Verdun,<br />
mens frontene forble de samme som da angrepene<br />
begynte.<br />
Bildet viser franske tropper ved Verdun.<br />
var at dersom britene tok Dardanellene ved innseilingen til Svartehavet,<br />
ville sjøforbindelsen til Russland være sikret, samtidig som<br />
de kunne angripe Østerrike-Ungarn sammen med serberne.<br />
Operasjonen mot Dardanellene ble en fiasko. Den kostet over<br />
200 000 liv; i tillegg til de britiske soldatene var det med frivillige<br />
fra Australia og New Zealand. Samtidig fikk tyskerne og østerrikerne<br />
Bulgaria med i krigen mot Serbia ved å love at Bulgaria skulle få<br />
Makedonia. Den serbiske hæren ble presset helt sør til den greske<br />
grensen før britene kom til hjelp.<br />
Bare i Midtøsten hadde britene framgang. Både briter, franskmenn<br />
og russere oppfordret arabere, armenere og kurdere til å gjøre<br />
opprør mot tyrkerne og lovte dem til gjengjeld at de skulle få egne<br />
HISTORIE 2 FØRSTE VERDENSKRIG<br />
121
FØRSTE VERDENSKRIG HISTORIE 2<br />
122<br />
Orknøyene<br />
STORBRITANNIA<br />
4.8. 1914<br />
SPANIA<br />
London<br />
BELGIA<br />
Lille<br />
Köln<br />
Amiens<br />
Compiègne<br />
Paris<br />
LUX.<br />
Sedan<br />
Reims Metz<br />
Nancy<br />
Juli<br />
1918<br />
Loire<br />
Shetland<br />
Engelsk blokade<br />
Seine<br />
Doggerbank<br />
24.1. 1915<br />
F R A N K R I K E<br />
3.8. 1914<br />
Rhône<br />
NEDER-<br />
LAND<br />
Sept.<br />
1918<br />
Første <strong>verdenskrig</strong> i Europa<br />
Sentralmaktene<br />
Jyllandslaget<br />
31.5. 1916<br />
Helgoland<br />
28.8. 1914<br />
Aug.<br />
1914<br />
Verdun<br />
Rhinen<br />
ALSACE<br />
Nøytrale stater som i løpet av krigen sluttet seg<br />
til sentralmaktene (Tyskland og Østerrike-Ungarn).<br />
Årstall angir tidspunktet<br />
Ententelandene<br />
NORGE<br />
Kristiania<br />
København<br />
Lübeck<br />
Bremerhaven<br />
Po<br />
Corsica<br />
Sardinia<br />
DANMARK<br />
Weimar<br />
Elbe<br />
T Y S K L A N D<br />
1.8. 1914–11.11. 1918<br />
SVEITS<br />
München<br />
SVERIGE<br />
Donau<br />
1915-1917<br />
Okt. 1918<br />
Stockholm<br />
Petrograd<br />
(St. Petersburg)<br />
Moskva<br />
Riga<br />
LATVIA<br />
R U S S L A N D<br />
1.8. 1914<br />
Våpenstillstand med Tyskland<br />
LITAUEN<br />
15.12. 1917, fred 3.3. 1918<br />
Memel<br />
Tilsit<br />
Königsberg<br />
De<br />
Kaunas<br />
Danzig masuriske<br />
ØSTsjøer<br />
Tannenberg<br />
PREUSSEN<br />
Aug. 1914<br />
Pinsk<br />
Brest-<br />
Berlin<br />
Lódz<br />
Warszawa Litovsk<br />
Kiev<br />
POLEN<br />
Rovno<br />
Praha<br />
ITALIA<br />
23.5. 1915<br />
Wien<br />
Budapest<br />
Ø S T E R R I KE-UNGARN<br />
28.7. 1914–3.11. 1918<br />
Caporetto<br />
Isonzo<br />
Trieste<br />
Roma<br />
Sicilia<br />
Oder<br />
Tysk støtte til de finske “hvite” april 1918<br />
Krakow<br />
BOSNIA-<br />
Sarajevo<br />
HERCEGOVINA<br />
Nøytrale stater som i løpet av krigen sluttet<br />
seg til ententelandene. Årstall angir tidspunktet<br />
Nøytrale stater under hele krigen<br />
Havområder der tyskerne erklærte uinnskrenket<br />
ubåtkrig fra 1917<br />
MONTE-<br />
NEGRO<br />
FINLAND<br />
Uavhengig 6.12. 1917<br />
Borgerkrig<br />
28.1.–16.5. 1918<br />
Nov. 1914<br />
ESTLAND<br />
1914<br />
Nov./ Des. 1914<br />
Lemberg<br />
GALIZIA<br />
Ladoga<br />
Beograd<br />
1916<br />
Bucuresti<br />
ROMANIA<br />
27.8. 1916<br />
Silistra<br />
SERBIA<br />
28.7. 1914<br />
ALBANIA<br />
1915<br />
Frontlinjen (grensen) etter freden<br />
Sept. 1918<br />
i B rest-Litovsk<br />
Des. 1915 – Sept. 1918<br />
Donau<br />
Odessa<br />
BULGARIA<br />
Pirot 14.10. 1916–29.9. 1918<br />
Sofia<br />
Istanbul<br />
HELLAS<br />
29.6. 1917<br />
Ved utgangen av<br />
1917<br />
Aug.<br />
1916<br />
Athen<br />
Frontlinjen våren 1918<br />
BESSARABIA<br />
Gallipoli<br />
Dardanellene<br />
1915<br />
Sentralmaktenes offensiv<br />
Grense for sentralmaktenes offensiv med tidspunkt:<br />
Østfronten<br />
Vestfronten<br />
Sør-Europa<br />
Ententelandenes offensiv<br />
Grense for ententelandenes offensiv<br />
Dnepr<br />
UKRAINA<br />
TYRKIA<br />
1.11. 1914–<br />
31.10. 1918<br />
Rhodos<br />
(Ital.)
Amerikansk propagandaplakat<br />
etter at USA kom med i<br />
<strong>verdenskrig</strong>en i 1917.<br />
Amerikansk postkort med<br />
slagordet «For Freedom».<br />
nasjonalstater etter krigen. Britene erobret Irak, Syria og Palestina,<br />
men for den armenske befolkningen i Tyrkia ble <strong>verdenskrig</strong>en en<br />
katastrofe. 1 million armenere ble drept av tyrkerne på noen få år.<br />
I 1915 gikk Italia med i krigen på alliert side mot at landet skulle<br />
få landområder fra Østerrike-Ungarn. Men italienerne klarte ikke å<br />
føre krigen over på Østerrike-Ungarns territorium.<br />
Også i andre verdensdeler var det kamper. Britene senket alle<br />
tyske krigsskip på verdenshavene, og Japan gikk inn på alliert side<br />
og erobret tyske øyer i Stillehavet. De tyske kolonitroppene i Øst-<br />
Afrika klarte å holde en blodig krig gående mot britene helt til krigen<br />
sluttet i 1918, mens briter og franskmenn hentet hundretusener<br />
av afrikanske og asiatiske soldater fra koloniene sine til skyttergravene<br />
i Europa.<br />
USA kommer med – Russland faller fra<br />
Både tyskerne og de allierte visste at vestfronten var avgjørende for<br />
utfallet av krigen. Generalene pønsket ut nye strategier for å få til et<br />
gjennombrudd. Britene forsøkte samtidig å sulte ut Tyskland og<br />
Østerrike-Ungarn ved å blokkere all handel til disse landene. Den<br />
tyske flåten forsøkte å bryte ut i 1916, men etter et uavgjort sjøslag<br />
mot britene i Nordsjøen trakk tyskerne seg tilbake og ble liggende i<br />
havn resten av krigen.<br />
Ved frontene på land forsøkte generalene å vinne seirer ved massive<br />
frontalangrep (se rammeteksten side 121). Begge parter tok i<br />
bruk nye våpen: flammekastere, gass, stridsvogner og fly. Da tyskerne<br />
for alvor tok i bruk ubåtvåpenet, brakte det USA med i krigen<br />
på alliert side.<br />
Allerede tidlig i krigen hadde Tyskland brukt ubåter mot allierte<br />
skip. Men på grunn av den svært sterke reaksjonen i USA da det britiske<br />
passasjerskipet Lusitania ble senket i 1915 og 128 amerikanske<br />
liv gikk tapt, innskrenket tyskerne ubåtkrigen. De visste at amerikanske<br />
handels- og finansinteresser ønsket å få USA med i krigen på<br />
britisk og fransk side fordi de hadde gitt store kreditter og lån til<br />
disse landene.<br />
I februar 1917 gikk tyskerne likevel til uinnskrenket ubåtkrig.<br />
Det betydde at alle skip som brakte varer til Storbritannia og Frankrike,<br />
kunne bli senket uten varsel. Tyskerne håpet på denne måten<br />
å kunne presse Storbritannia til å gi opp før USA kom med i krigen.<br />
På to måneder senket tyske ubåter over 1000 skip. Men mange av<br />
dem var amerikanske eller kom fra andre nøytrale land, og resultatet<br />
ble at USA erklærte Tyskland krig i april 1917. Samtidig fjernet<br />
en revolusjon i Russland tsarstyret. Briter og franskmenn håpet på<br />
en massiv amerikansk hjelp i vest, og at en ny russisk regjering<br />
skulle føre krigen bedre i øst.<br />
HISTORIE 2 FØRSTE VERDENSKRIG<br />
123
Franskmennene var nemlig nær et sammenbrudd på vestfronten.<br />
Etter en serie meningsløse angrep brøt det ut mytteri i halvparten<br />
av den franske hæren. Hadde tyskerne i tide fått vite om<br />
omfanget av dette mytteriet, kunne de ha avgjort krigen til sin fordel<br />
i 1917.<br />
Våren 1918 satset tyskerne alt på et gjennombrudd ved fronten<br />
før amerikanerne kom med for alvor. De kunne overføre store styrker<br />
fra østfronten fordi Russland hadde sluttet fred med Tyskland<br />
etter en ny revolusjon som brakte Lenin til makten (se side 141).<br />
Men den tyske offensiven stoppet opp, og snart presset de allierte<br />
dem tilbake med friske amerikanske tropper. Høsten 1918 var det<br />
slutt på kreftene for både Tyrkia, Østerrike-Ungarn og Tyskland.<br />
I begynnelsen av november 1918 brøt det ut revolusjon i Tyskland.<br />
Landet ble republikk, og keiseren flyktet til Nederland. Den<br />
11.11. klokka 11 ble det våpenhvile.<br />
Krigen og det sivile samfunnet<br />
«I enhver krig er sannheten det <strong>første</strong> offer.»<br />
I begynnelsen overgikk de krigførende landene hverandre i krigspropaganda.<br />
Tyske fredsforkjempere ble overvåket, sensurert og<br />
etter hvert tvunget i eksil. Den allierte propagandaen skildret tyskerne<br />
som brutale «hunere» som drepte spedbarn og voldtok nonner.<br />
Da USA kom med i krigen, produserte filmindustrien effektive<br />
FØRSTE VERDENSKRIG HISTORIE 2<br />
124<br />
Kvinne som arbeider i en<br />
britisk ammunisjonsfabrikk.
Britisk propagandaplakat for<br />
å få kvinner til å arbeide i<br />
rustningsindustrien.<br />
propagandafilmer over de samme temaene.<br />
Streng sensur av nyheter og brev hindret lenge<br />
sivilbefolkningen i å få vite om masseslaktingen<br />
ved frontene.<br />
Sivilbefolkningen ble ikke først og fremst<br />
rammet av direkte krigshandlinger, men av<br />
vareknapphet og sult fordi blokader og krigshandlinger<br />
hindret tilstrekkelige forsyninger til<br />
folk i byene.<br />
Mange gjorde forsøk på å få stoppet krigen.<br />
I 1915 innkalte nederlandske kvinner til en<br />
stor fredskonferanse i Haag. Flere tusen kvinner<br />
fra krigførende og nøytrale land deltok. Etter<br />
konferansen forsøkte de forgjeves å få USA og<br />
nøytrale europeiske land til å mekle fred. Den<br />
amerikanske industrimagnaten Henry Ford forsøkte<br />
med et eget fredsinitiativ. Han brakte<br />
ledende europeiske politikere og forretningsfolk<br />
sammen til en fredskonferanse i Stockholm,<br />
men også dette ble mislykket.<br />
I 1917 førte krigens påkjenninger til at politikere<br />
både i Frankrike og i Tyskland forsøkte å<br />
få slutt på krigen. De franske sosialdemokratene<br />
trakk seg fra regjeringen i protest, og et<br />
flertall i den tyske nasjonalforsamlingen stemte<br />
for at Tyskland skulle forhandle om fred. Men krigen fortsatte fordi<br />
de militære hadde kontroll med staten.<br />
Statens makt økte i alle land som følge av krigen. Staten overtok<br />
eller kontrollerte den private krigsindustrien, den innførte rasjonering<br />
og priskontroll for å hindre svartebørs, og den tok på seg å<br />
sørge for pensjoner til enker, sårede og krigsinvalider. I alle land<br />
vokste det statlige byråkratiet, og mange nye kontorister var<br />
kvinner.<br />
Da mennene strømmet til frontene, ble kvinner både lokomotivførere,<br />
industriarbeidere og funksjonærer. Mange millioner<br />
kvinner fikk lønnsarbeid for <strong>første</strong> gang, frivillig eller for å holde<br />
familien i live. Kvinners klær og atferd ble også endret. Av praktiske<br />
grunner ble skjørtene og håret kortere, og det ble vanligere at<br />
kvinner gikk ut alene på restaurant. Krigen førte til økt respekt for<br />
kvinnenes samfunnsinnsats, og det var ingen tilfeldighet at mange<br />
land gav kvinnene stemmerett rett etter krigen.<br />
Verdenskrigen fjernet tre keiserriker i Europa og gjorde menneskene<br />
mer kritisk innstilte til makthaverne, som hadde styrtet verdensdelen<br />
ut i katastrofen. I Russland førte dette til revolusjoner i<br />
1917 som fikk store ringvirkninger for resten av verden.<br />
HISTORIE 2 FØRSTE VERDENSKRIG<br />
125
VERSAILLESFREDEN<br />
«Når det gjelder Tyskland, var fredsavtalen (...) enten for hard eller<br />
for mild. Den var for hard til å skape forsoning og ikke tilstrekkelig<br />
hard til å knekke Tyskland helt.»<br />
Palmer og Colton, amerikanske historikere<br />
I 1919 møttes seierherrene til fredskonferanse i Versailles. Flere<br />
land i Latin-Amerika og Asia hadde sluttet seg til seierherrene i siste<br />
del av krigen. Også de deltok for å høste gevinster av seieren.<br />
Taperne måtte bare vente på resultatet.<br />
De viktigste personene på konferansen var USAs president<br />
Woodrow Wilson (1856–1924) og statsministerene David Lloyd George<br />
(1863–1945) og Georges Clemenceau (1841–1929) fra henholdsvis<br />
Storbritannia og Frankrike.<br />
President Wilson var den mest forsonlige av seierherrene. Under<br />
krigen hadde han lansert 14 punkter som grunnlag for fred. De var<br />
preget både av idealisme og av ønsket om å få til en friere verdenshandel,<br />
som ville være i USAs interesse. To viktige punkter var at<br />
kolonimaktene skulle ta større hensyn til befolkningene de styrte,<br />
og at ulike nasjoner innenfor flernasjonale stater som Østerrike-<br />
Ungarn skulle få mer selvstyre. Grensene mellom stater måtte ta<br />
mer hensyn til språk og kultur. Wilsons kongstanke var en internasjonal<br />
organisasjon for å forebygge krig.<br />
Det var disse punktene tyskerne og østerrikerne trodde skulle<br />
være grunnlaget for fredsforhandlinger da de bad om våpenhvile.<br />
Men Wilson og tyskerne hadde ikke regnet med kravet om hevn fra<br />
opinionen i Frankrike og Storbritannia. Nord-Frankrike var ødelagt<br />
av krig, og Clemenceau krevde at Tyskland skulle knuses helt.<br />
Franskmennene ville helst dele opp det tyske området slik det<br />
FØRSTE VERDENSKRIG HISTORIE 2<br />
126<br />
Fra venstre: Clemenceau,<br />
Wilson og Lloyd George på vei<br />
til et møte under Versaillesforhandlingene<br />
i 1919.
hadde vært før samlingen i 1871. Clemenceau nærte mistro til Wilsons<br />
idealisme: «Mr. Wilson kjeder meg med sine 14 punkter, selv<br />
Gud den allmektige nøyde seg med 10.» Lloyd George stod i en<br />
mellomstilling. Han fryktet at en for hard behandling av tyskerne<br />
kunne drive dem inn i revolusjonær sosialisme, men han måtte ta<br />
hensyn til at han var gjenvalgt under slagordet «Heng keiseren – la<br />
Tyskland betale».<br />
I mai 1919 ble tyskerne forelagt forslaget til fredsavtale. De ble<br />
sjokkert og protesterte. Men det var umulig for dem å ta opp igjen krigen.<br />
Sosialdemokratene og de liberale i den tyske regjeringen skrev<br />
under fredstraktaten. Samtidig erklærte de at de skrev under fordi «det<br />
tyske folk mangler ethvert middel til å forsvare sin ære utad etter de<br />
siste års fryktelige lidelser». Besetningene i den tyske flåten senket skipene<br />
sine i protest. Hva var det tyskerne reagerte så sterkt på?<br />
Resultatene av freden<br />
Det som gjorde sterkest inntrykk, var at tyskerne måtte skrive under<br />
på at de hadde skylden for krigen, og derfor skulle de betale en<br />
enorm krigsskadeerstatning. I tillegg måtte de avstå land der det<br />
bodde mange tyskere. Alsace-Lorraine gikk tilbake til Frankrike, og<br />
Polen ble gjenopprettet som egen stat som inkluderte deler av tysk,<br />
østerriksk og russisk førkrigsområde. I tillegg kom en landstripe ut til<br />
Østersjøen, «den polske korridor», som skilte Øst-Preussen fra resten<br />
av Tyskland. Danmark fikk tilbake deler av Sønder-Jylland, som landet<br />
hadde tapt i 1864, etter en folkeavstemning der. De tyske koloniene<br />
ble fordelt på seierherrene, og Tyskland fikk bare lov til å holde<br />
en liten hær uten flyvåpen. Den vestligste delen av landet ble demilitarisert,<br />
det vil si at Tyskland ikke fikk lov til å ha tropper eller militæranlegg<br />
der. Som en garanti for fredsavtalen ble Rhinland dessuten<br />
okkupert av de allierte. Østerrike-Ungarn ble oppløst som stat, og nye<br />
grenser ble trukket. Seierherrene nektet de tysktalende østerrikerne å<br />
slutte seg til Tyskland. Det samme gjaldt de 3 millioner tyskerne i<br />
Sudetenland. De ble innlemmet i den nye staten Tsjekkoslovakia.<br />
Hensikten var å hindre at Tyskland igjen skulle bli for mektig. På<br />
Balkanhalvøya gikk serbernes drøm om en storserbisk stat i oppfyllelse<br />
ved opprettelsen av Jugoslavia (se rammeteksten side 129).<br />
Tyrkia ble kraftig beskåret. Landet mistet de arabiske områdene,<br />
og Hellas forsøkte å ta vestkysten av Lilleasia, der en stor del av<br />
befolkningen var gresk. Men tyrkerne seiret i en blodig krig om<br />
dette området og drev den greske befolkningen på flukt. Krigen<br />
skapte et intenst fiendskap mellom grekere og tyrkere.<br />
Italienerne var blant seierherrene, men vendte skuffet hjem fra<br />
Versailles. De fikk Sør-Tyrol og Istria, men de var blitt lovet kystbyer<br />
i Kroatia og størstedelen av Albania som protektorat. Mange nasjonalistiske<br />
italienere følte at de ble snytt av sine allierte.<br />
HISTORIE 2 FØRSTE VERDENSKRIG<br />
127
Resultatet av fredsslutningene lå ganske langt fra det president<br />
Wilson hadde håpet på. At grensene i størst mulig grad skulle følge<br />
kultur og språk, ble ofte oppgitt av hensyn til maktbalanse og økonomi.<br />
I Øst-Europa og på Balkanhalvøya var folkeslagene så vevd inn<br />
i hverandre at det var umulig å trekke grensene slik at statene ble uten<br />
store minoriteter. Og minoritetene ble som regel nektet selvstyre.<br />
Russland kom i en særstilling. Landet hadde vært på de alliertes<br />
side, men hadde sluttet fred med Tyskland og arbeidet for en kommunistisk<br />
verdensrevolusjon (se side 143). Russland ble derfor holdt helt<br />
utenfor fredsforhandlingene i Versailles. De allierte støttet opprettelsen<br />
av de tre baltiske statene Estland, Latvia og Litauen. Finland<br />
benyttet også anledningen til å gjøre seg fri fra russisk overhøyhet.<br />
Mange koloniland hadde deltatt med tropper på alliert side mot<br />
løfte om mer frihet etter krigen. Mest misfornøyd var kineserne, vietnameserne,<br />
araberne, armenerne og kurderne. Kineserne hadde ven-<br />
FØRSTE VERDENSKRIG HISTORIE 2<br />
128<br />
ISLAND<br />
Selvstendig stat<br />
i union med<br />
Danmark i 1918<br />
DANMARK<br />
STOR-<br />
BRITANNIA<br />
VEST-<br />
PREUSSEN<br />
London<br />
NEDER-<br />
LAND<br />
Berlin<br />
BELGIA<br />
TYSKLAND<br />
LUX.<br />
Weimar<br />
Paris<br />
Versailles<br />
SAAR<br />
FRANKRIKE<br />
Genève<br />
SVEITS<br />
Locarno<br />
Corsica<br />
Sardinia<br />
NORGE<br />
Rapallo<br />
ITALIA<br />
ØSTERRIKE<br />
Sicilia<br />
SVERIGE<br />
Fiume<br />
(Italiensk 1924)<br />
Malta (Br.)<br />
ØST-<br />
PREUSSEN<br />
TSJEKKOSLOVAKIA<br />
UNGARN<br />
ALBANIA<br />
FINLAND<br />
ESTLAND<br />
LATVIA<br />
LITAUEN<br />
POLEN<br />
JUGOSLAVIA<br />
HELLAS<br />
Brest-<br />
Litovsk<br />
ROMANIA<br />
BULGARIA<br />
BESSARABIA<br />
Dodekanesene<br />
(Ital.)<br />
Istanbul<br />
TYRKIA<br />
Izmir<br />
(Gresk 1919–22)<br />
Europa etter 1. <strong>verdenskrig</strong><br />
Ankara<br />
Nye grenser (1923)<br />
Uforandrede grenser fra før krigen<br />
Ny stat<br />
S O V J E T U N I O N E N<br />
SYRIA<br />
(Fr. mandat)<br />
IRAN<br />
IRAK<br />
(Br. mandat)
JUGOSLAVIA<br />
Da serberne ble presset ut av sitt eget<br />
land av tyskere, østerrikere og bulgarere i<br />
1915, arbeidet den serbiske regjeringen<br />
for å få kroatene og slovenerne med i en<br />
sørslavisk stat – Jugoslavia. Kroatene og<br />
slovenerne støttet dette, selv om de var<br />
lojale mot Østerrike-Ungarn under krigen.<br />
Italia krevde nemlig deler av deres<br />
områder. I desember 1918 ble «Kongedømmet<br />
av serbere, kroater og slovenere»<br />
opprettet og godkjent av stormaktene.<br />
Makedonere, montenegrinere og muslimer<br />
ble regnet som serbere og kroater.<br />
Allerede fra starten var det motsetninger.<br />
Kroatene og slovenerne ønsket mest<br />
mulig selvstyre, mens serberne ville ha en<br />
sentralistisk stat som oppfylte den storserbiske<br />
drømmen. Serberne fikk stort<br />
sett sitt syn igjennom, og Beograd ble<br />
hovedstad i det nye riket.»<br />
FREDSPRISER TIL STØTTE FOR FOLKE-<br />
FORBUNDET<br />
USA, Sovjetunionen og Tyskland ble stående utenfor Folkeforbundet.<br />
Det var derfor om å gjøre å få økt organisasjonens<br />
svekkede prestisje. Det mente også Den Norske Nobelkomité<br />
som i de <strong>første</strong> årene etter krigen delte ut fredsprisen til kjente<br />
personer som var ivrige tilhengere av Folkeforbundet. Først og<br />
fremst gjaldt dette USAs president Woodrow Wilson, men<br />
også to nordmenn og en svenske ble æret: Christian Lous<br />
Lange, Fridtjof Nansen og Hjalmar Branting. Lange reddet kontakten<br />
mellom folkevalgte i de krigførende landene gjennom<br />
<strong>verdenskrig</strong>en og fikk fredsprisen for det i 1921. Han delte prisen<br />
med Branting, som ble belønnet for å ha løst en strid<br />
mellom Sverige og Finland om Ålandsøyene på en fredelig<br />
måte. Nansen ble Folkeforbundets <strong>første</strong> høykommisær for<br />
flyktninger. I samarbeid med Røde Kors (organisasjonen fikk<br />
fredsprisen i 1917) gjennomførte han en vellykket utveksling<br />
av krigsfanger. I tillegg gjorde han en innsats under en stor<br />
hungersnød i Sovjetunionen, og flyktninger som var blitt<br />
gjort statsløse, fikk såkalte «Nansenpass», som gjorde det<br />
mulig for dem å krysse statsgrenser på lovlig måte. Alt dette<br />
arbeidet sikret ham fredsprisen for 1922.<br />
tet at det ble slutt på interessesfærene, men opplevde at Japan overtok<br />
de tyske. Kina nektet derfor å underskrive Versaillestraktaten.<br />
Araberne, armenerne og kurderne hadde fått løfte om egne stater<br />
etter krigen, men Tyrkia fikk beholde sine armenske og kurdiske<br />
områder, og områdene med arabisk befolkning ble lagt under fransk<br />
og britisk styre. Under krigen hadde britene lovt jødiske ledere at<br />
jøder skulle få bosette seg på arabisk landområde i Palestina. Misnøyen<br />
i koloniområdene varslet at <strong>første</strong> <strong>verdenskrig</strong> var begynnelsen<br />
til slutten på Europas suverene maktstilling i verden. Fredsslutningene<br />
etter «krigen som skulle gjøre slutt på all krig», la et<br />
solid grunnlag for revansjeønsker i Europa og for kommende kriger<br />
i andre verdensdeler.<br />
Folkeforbund uten USA<br />
Den største seierherren etter krigen var USA. Landet hadde hatt små<br />
tap, og mens USA før krigen hadde gjeld i Europa, skyldte europeiske<br />
land 10 milliarder dollar til USA etter krigen. Landet var verdens<br />
sterkeste økonomiske makt. Men til president Wilsons store<br />
sorg vendte Senatet tommelen ned for amerikansk deltakelse i Folkeforbundet.<br />
Selv om USA ikke ble medlem og Tyskland og Russland ble holdt<br />
utenfor, ble likevel Folkeforbundet opprettet, med hovedsete i<br />
Genève i Sveits. Folkeforbundet skulle bygge på prinsippet om kol-<br />
HISTORIE 2 FØRSTE VERDENSKRIG<br />
129
lektiv sikkerhet: Hvis et medlem gikk til krig mot et annet medlem,<br />
skulle det betraktes som krig også mot de øvrige medlemmene. En<br />
angriper skulle kunne møtes med både økonomiske sanksjoner og<br />
militærmakt. Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan hadde faste<br />
plasser i det utøvende organet – Rådet.<br />
I 1920 opprettet Folkeforbundet Den internasjonale domstolen i<br />
Haag, som skulle dømme i internasjonale tvister og hindre en ny krig.<br />
NORDEN OG FØRSTE VERDENSKRIG<br />
I 1905 var det full enighet om at Norge skulle være nøytralt. Den<br />
utenrikspolitiske situasjonen var spent, og det gjaldt å ligge lavt i terrenget<br />
og dra fordel av beliggenheten i Europas utkant. «Norges utenrikspolitikk<br />
er ingen utenrikspolitikk å ha,» het det i et slagord fra<br />
1905. Stormaktene ønsket heller ikke uro i Skandinavia; det var nok<br />
av andre områder å strides om. De skrev under på en avtale om å<br />
respektere det nye Norges selvstendighet. Utenriksledelsen i Norge<br />
mente at dersom landet ble innblandet i en storkrig, måtte vi som sjøfarende<br />
nasjon sørge for å komme på samme side som Storbritannia.<br />
Forholdet til Russland skapte usikkerhet i norsk utenrikspolitikk.<br />
Norske myndigheter fryktet at russerne ville kreve isfrie havner<br />
i Finnmark i en krisesituasjon. Fram til 1917 var Finland et storfyrstedømme<br />
under Russland, og den finske befolkningen i Nord-<br />
Norge, kvenene, ble derfor nøye overvåket. Utenriksledelsen i<br />
Norge var urolig for at russerne skulle kreve kontroll over norske<br />
områder med kvensk befolkning. Dessuten var det økt interesse for<br />
Svalbard, både fra russisk og fra svensk side. Russerne motsatte seg<br />
ønsket om norsk suverenitet over øygruppen, og Norge trengte derfor<br />
støtte fra andre stormakter for å oppnå dette. Også Norges<br />
FØRSTE VERDENSKRIG HISTORIE 2<br />
130<br />
Norske soldater på nøytralitetsvakt<br />
i 1914.
økende utenrikshandel gjorde forholdet til stormaktene stadig viktigere.<br />
Både den norske handelsflåten og råvarer som fisk og metaller<br />
kunne bli viktige for dem i en krisesituasjon, og Norge ble mer<br />
avhengig av tilførsler av olje, kull og stål fra utlandet for å bygge ut<br />
og drive handels- og fiskeflåten.<br />
Til tross for mistro mellom Norge og Sverige søkte de nordiske<br />
landene sammen da <strong>første</strong> <strong>verdenskrig</strong> brøt ut. Danmark, Norge og<br />
Sverige ble enige om en felles nøytralitetserklæring. I tillegg slo Sverige<br />
og Norge fast at krigen ikke skulle føre til krigshandlinger<br />
mellom de to landene. For å understreke enigheten møttes kongene<br />
i de tre land til et «trekongemøte» i Malmö den <strong>første</strong> krigsvinteren.<br />
For å demonstrere at vennskapet holdt, møttes de også i Kristiania<br />
i november 1917. Krigen førte til en styrking av det nordiske samarbeidet.<br />
Da krigen brøt ut, opprettet regjeringen straks et nøytralitetsvern,<br />
og marinen ble satt i beredskap. Torpedobåter og panserskip patruljerte<br />
i norske farvann, og kystfestningene fikk full bemanning.<br />
Norge og stormaktene under<br />
<strong>første</strong> <strong>verdenskrig</strong><br />
Norge stod i fare for å bli trukket med i <strong>første</strong> <strong>verdenskrig</strong>. De krigførende<br />
var først og fremst interessert i salpeter fra Norsk Hydro på<br />
Rjukan og hvalolje som ble produsert ved Denofas fabrikker i Fredrikstad.<br />
Hvaloljen og salpeteren fikk britene og franskmennene lett<br />
tak i, for britene hadde økonomisk kontroll over Denofa og franskmennene<br />
over Norsk Hydro. Kampen om den norske fisken ble mer<br />
komplisert. Både tyskerne og britene ønsket å kjøpe norsk fisk, tyskerne<br />
fordi de trengte den, britene for at tyskerne ikke skulle få den.<br />
Like etter krigsutbruddet bød tyskerne høyere priser for fisken<br />
enn noen andre, og etter kort tid kjøpte de bortimot halvparten av<br />
fangsten. Britene mislikte denne handelen. Snart begynte de å<br />
knytte betingelser til salg av varer til den norske fiskeflåten. De<br />
krevde at fiskere som fylte drivstoff i Storbritannia, skulle forplikte<br />
seg til ikke å selge fisk til Tyskland. Da det ikke hjalp, begynte britene<br />
å kjøpe opp fisk i Norge ved hjelp av stråmenn. Det dreide seg<br />
om meget store beløp, og slike oppkjøp skapte prisstigning og fiskemangel.<br />
Britene hadde egentlig ikke bruk for fisken, men oppnådde<br />
det de ønsket: tyskerne fikk den ikke.<br />
Selv om de allierte hadde skaffet seg kontroll over Hydros salpeter<br />
og Denofas glyserin, var det mange norske bedrifter som leverte<br />
viktige råstoffer til den tyske krigsindustrien. Nikkel, kobbermalm<br />
og svovelkis fra Norge var helt uunnværlig for den tyske ammunisjonsproduksjonen.<br />
For å stoppe denne handelen brukte britene<br />
Norges avhengighet av deres kull som pressmiddel. Julaften 1916<br />
fikk den norske utenriksministeren beskjed om at britene ville<br />
HISTORIE 2 FØRSTE VERDENSKRIG<br />
131
FØRSTE VERDENSKRIG HISTORIE 2<br />
132<br />
Norge ble presset av stormaktene,<br />
slik denne tegningen fra 1915 i<br />
vittighetsbladet Korsaren viser.<br />
Barn i kø for å få melk på rasjoneringskort<br />
under dyrtiden i<br />
1917.<br />
Norske sardinbokser som tok sikte på salg både<br />
til Tyskland og til Storbritannia.
Forsiden på tidsskriftet «Klassekampens»<br />
julenummer i 1915.<br />
Verdenskrigen radikaliserte<br />
arbeiderklassen i Norge.<br />
stoppe kulleksporten hvis ikke handelen med Tyskland opphørte.<br />
Den norske regjeringen mente at den ikke hadde noe alternativ til<br />
samarbeid med britene, og tilpasset seg langt på vei deres ønsker.<br />
Fra 1916 ble den tyske ubåtkrigen mer og mer uhyggelig. Bare i<br />
løpet av høsten det året ble 143 norske skip torpedert. Hver dag<br />
kunne avisene fortelle om norske skip som var blitt senket. Mer enn<br />
800 skip på til sammen 1 200 000 tonn gikk tapt under krigen, og<br />
2000 norske sjøfolk mistet livet. En klar antitysk stemning bredte<br />
seg over landet. Det kan være en del av forklaringen på at regjeringen<br />
godkjente en tonnasjeavtale som Rederforbundet hadde<br />
inngått med Storbritannia.<br />
Avtalen gikk ut på at Norge skulle stille storparten av sin flåte til<br />
disposisjon for Storbritannia. Til gjengjeld skulle britene forsyne<br />
norsk næringsliv med kull, olje og andre viktige varer. Handel,<br />
skipsfart og politiske sympatier bandt Norge til Storbritannia, men<br />
offisielt var landet nøytralt. Tonnasjeavtalen var likevel et så klart<br />
brudd på nøytralitetspolitikken at Norge er blitt omtalt som den<br />
nøytrale allierte.<br />
Jobbetid, dyrtid og statlige reguleringer<br />
De to <strong>første</strong> årene av krigen var en oppgangstid for næringslivet.<br />
Stormaktene trengte alt de kunne få tak i av forsyninger. Under <strong>første</strong><br />
<strong>verdenskrig</strong> opplevde noen mennesker en nesten eventyrlig,<br />
men kortvarig rikdom i en spekulasjonsperiode som fikk navnet<br />
jobbetiden. «Å jobbe med aksjer» er egentlig å spekulere i prisoppgang.<br />
De som for eksempel hadde skipsaksjer i 1914, oppdaget at<br />
deres formue etter kort tid var mangedoblet på grunn av den store<br />
etterspørselen etter skip. Et fartøy som kostet 60 000 kroner vinteren<br />
1915, ble høsten samme år solgt for 520 000 kroner.<br />
Nye skipsaksjeselskaper ble dannet, og det hendte at det ble<br />
betalt utbytte på 200 prosent før den <strong>første</strong> båten var bygd. Alle regnet<br />
med at oppgangen ville fortsette, og at skipsfraktene ville stige.<br />
I 1914 kostet det 4 kroner og 60 øre å frakte ett tonn kull fra Storbritannia<br />
til Norge. I 1917 var prisen steget til 260 kroner. Skipsaksjene<br />
steg til det seksdobbelte.<br />
Få deltok i spekulasjonene, og enda færre greide å berge formuen<br />
gjennom den nedgangstiden som fulgte. De nyrike var lett<br />
synlige og vakte stor irritasjon med sin åpenlyse pengesløsing. Etter<br />
to krigsår fikk folk flest store problemer. Krigshandlingene gjorde<br />
det vanskelig å få fraktet varer til Norge, og prisene steg. Dette<br />
hadde sammenheng med at mange hadde penger, men det var lite<br />
å kjøpe for dem. Lønningene steg ikke i takt med prisene. De som<br />
var avhengig av den ukentlige lønna, ble hardest rammet. Derfor<br />
økte også de sosiale motsetningene, og forskjellen mellom fattig og<br />
rik ble synligere.<br />
HISTORIE 2 FØRSTE VERDENSKRIG<br />
133
År Levekostnader Lønn i industri Lønn offentlig<br />
funksjonær<br />
1914 100 100 100<br />
1915 115 97 100<br />
1916 138 91 110<br />
1917 171 99 140<br />
1918 240 104 197<br />
(Kilde: Berge Furre: Norsk historie 1905–40)<br />
Denne dyrtiden skjerpet klassemotsetningene og radikaliserte<br />
arbeiderbevegelsen. Rikfolk kunne tilsynelatende kjøpe alt de<br />
ønsket, mens arbeidsfolk måtte kjempe for det mest nødvendige.<br />
Myndighetene fryktet arbeidskonflikter midt under krigen og innførte<br />
tvungen lønnsnemnd. Arbeiderbevegelsen protesterte kraftig<br />
fordi dette hindret fagbevegelsen i å bruke streik for å kjempe fram<br />
høyere lønninger og bedre arbeidsforhold.<br />
For å dempe virkningene av dyrtiden og faren for konflikt grep<br />
Stortinget og regjeringen inn med en rekke tiltak. Regjeringen oppnevnte<br />
provianteringskomiteer i alle kommuner og forsøkte på den<br />
måten å få kontroll med nesten all omsetning av matvarer. Staten<br />
skaffet seg kontroll over importen av korn og sukker ved å opprette<br />
monopoler. Først mot slutten av krigen ble det innført rasjonering<br />
på mange varer. Hver person fikk for eksempel kjøpe 200 gram mel<br />
per dag eller en tilsvarende mengde brød. Restaurantene fikk påbud<br />
om ikke å selge kjøtt på tirsdager og fredager. Mange forsøkte å<br />
omgå påbudene. Våren 1918 var det for eksempel ikke smør å oppdrive<br />
i butikkene fordi bøndene tjente mer på å selge direkte til forbruker<br />
(svartebørs). Det hjalp lite at det ble forbudt å sende smør i<br />
posten, og at det ble vedtatt en lov som forbød reisende å ha med<br />
seg mer enn tre kilo smør.<br />
Myndighetene prøvde også å regulere prisene, og mot slutten av<br />
krigen ble Statens prisdirektorat opprettet. Det skulle håndheve den<br />
offentlige prisreguleringen. Siden den gangen har vi hatt priskontroll<br />
i en eller annen form i Norge.<br />
Også på områder der staten tidligere ikke hadde blandet seg inn,<br />
fikk vi nye lover og reguleringer. Før <strong>første</strong> <strong>verdenskrig</strong> hadde utlendinger<br />
kunnet reise fritt rundt i Norge, men fra 1915 måtte de ha en<br />
«oppholdsbok», og fra 1917 ble det innført passtvang og visumplikt.<br />
Det siste krigsåret ble ekstra uhyggelig også i de nøytrale landene<br />
fordi verden ble rammet av en influensasykdom, spanskesyken,<br />
som særlig rammet ungdom. I Norge døde ca. 10 000 mennesker,<br />
mens sykdommen drepte ca. 15 millioner i verdensmålestokk fordi<br />
det ikke fantes effektiv medisin mot den. «Spansken» tok flere liv<br />
enn <strong>verdenskrig</strong>en.<br />
FØRSTE VERDENSKRIG HISTORIE 2<br />
134
S A M M E N D R A G<br />
Før 1914 dominerte nasjonalisme, imperialisme og kapprustning<br />
forholdet mellom stormaktene i Europa. Aviser og skolevesen ble<br />
brukt til nasjonalistisk propaganda, og statene lagde allianser som<br />
stod mot hverandre. Trippelalliansen bestod av Tyskland, Østerrike-Ungarn<br />
og Italia, og trippelententen bestod av Frankrike,<br />
Russland og Storbritannia.<br />
Arbeiderbevegelsen ville hindre krig ved generalstreik, svensken<br />
Alfred Nobel gav penger til en fredspris, og konferanser i<br />
Haag arbeidet for at konflikter skulle løses ved voldgift. Mange<br />
mente at landenes økonomier var så vevd inn i hverandre at det<br />
ville hindre krig, men sjåvinistisk nasjonalisme viste seg å være<br />
sterkest.<br />
Serbia utfordret Østerrike-Ungarn i Bosnia-Hercegovina, og da<br />
den østerrikske tronfølgeren ble myrdet i Sarajevo 28. juni 1914,<br />
førte det stormaktene inn i krig med hverandre. Bare Italia holdt<br />
seg nøytralt i <strong>første</strong> omgang.<br />
Krigen på østfronten bølget fram og tilbake, mens den på<br />
vestfronten utviklet seg til en fastlåst skyttergravskrig. På alle<br />
fronter var det veldige tap fordi generalene stadig gav ordre om<br />
masseangrep mot piggtråd og mitraljøser. I alle stater overtok<br />
kvinner mye av det sivile arbeidet, og statsapparatet styrket sin<br />
stilling.<br />
Italia sluttet seg til trippelententen i 1915, og i 1917 gjorde<br />
USA det samme. Våren 1918 mistet ententen Russland, som<br />
trakk seg ut av krigen. Tyskland og Østerrike-Ungarn brøt likevel<br />
sammen høsten 1918, fordi ressursene deres av folk og materiell<br />
var mindre enn motpartens.<br />
Tyskerne håpet at USAs president, Woodrow Wilson, ville<br />
sikre en mild behandling av dem. Men ved freden i Versailles i<br />
1919 gikk Frankrikes Clemenceau og Storbritannias Lloyd George<br />
inn for en hard linje overfor taperne. Tyskland fikk skylden for krigen<br />
og måtte betale krigsskadeerstatninger. De tyske koloniene<br />
gikk tapt, og landet måtte avstå områder i Europa. Østerrike-Ungarn<br />
ble oppløst. Nye stater var Joguslavia, Polen, Tsjekkoslovakia,<br />
Finland, Estland, Latvia og Litauen. Kolonifolk som hadde kjempet<br />
på alliert side, var skuffet over at de ikke fikk friheten i belønning.<br />
Folkeforbundet i Genève skulle trygge freden ved kollektiv sikkerhet,<br />
men USA ble stående utenfor fordi presidenten og Senatet<br />
ikke ble enige om tilslutning.<br />
De nordiske landene erklærte seg nøytrale i 1914. Norske<br />
skipsredere og aksjespekulanter tjente store penger på krigen.<br />
Norge ble i praksis tvunget til å seile for Storbritannia, og 2000<br />
sjøfolk omkom fordi skipene deres ble torpedert av tyskerne. Prisene<br />
steg kraftig, og klasseforskjellene økte fordi lønningene til folk<br />
flest ikke holdt tritt med prisstigningen. Staten forsøkte å bøte på<br />
dette med prisreguleringer og kamp mot svartebørs.<br />
Trippelalliansen<br />
(Tyskland,<br />
Østerrike-Ungarn,<br />
Italia 1882)<br />
Trippelententen<br />
(Frankrike, Russland,<br />
Storbritannia 1907)<br />
Balkankrigene<br />
1912–13<br />
FØRSTE VERDENSKRIG<br />
28. juni. Skuddet<br />
i Sarajevo<br />
Krig mellom stormaktene<br />
i august<br />
Britisk angrep<br />
på Tyrkia ved<br />
Dardanellene<br />
Italia med i krigen<br />
på ententens side<br />
Blodige slag ved<br />
Somme og Verdun<br />
Tysk uinnskrenket<br />
ubåtkrig<br />
USA med i krigen<br />
på ententens side<br />
Mytteri i den<br />
franske hær<br />
Revolusjon<br />
i Russland<br />
Russland ut<br />
av krigen<br />
Tysk offensiv på<br />
vestfronten<br />
Våpenhvile<br />
11.11. kl.11<br />
Versaillesfred<br />
Folkeforbund<br />
1880<br />
1914<br />
1915<br />
1916<br />
1917<br />
1918<br />
1919<br />
Unionsoppløsning<br />
Norge-Sverige 1905<br />
Felles nøytralitetserklæring<br />
Danmark,<br />
Norge, Sverige<br />
«Jobbetid» begynner<br />
i Norge<br />
Spekulasjon i skipsaksjer<br />
Tonnasjeavtale<br />
Storbritannia-Norge<br />
Norge den «nøytrale<br />
allierte»<br />
Norske skip<br />
torpederes –<br />
2000 sjøfolk dør<br />
Dyrtid i Norge<br />
Statlig priskontroll<br />
Spanskesyken