HIOA/bokselskap.no, 2013 Stein Riverton: Storhertuginnen av ...

skulde møte ham på stasjonen. Men som sagt, han kom ikke.
– De kan altså fortelle oss hvem mannen er?
William Whistler smilte litt ertende:
– De mangler enhver ledetråd i så henseende, ikke sant? Der er ikke funnet
det minste hos den døde som kunde identifisere ham. Ingen dokumenter. Ingen
gjenkjennelsestegn. Og for å opklare en mordgåte er det naturligvis først og
fremst av betydning å vite, hvem den myrdede er. Jo, jeg kan fortelle Dem noget
om ham jeg tenker på. Men -
Whistler satte hanskefingeren betydningsfullt på en dokumentmappe på
bordet og fortsatte:
– Først må jeg vite, om det er ham.
Nu var der en besynderlig omstendighet som atter forbløffet Kjeldsen, ti
nettop i denne dokumentmappe opbevartes fotograflene av den drepte. Han
åpnet mappen nølende. Valgte et par billeder ut.
Det var fotografier av den drepte mann på divanen i Hammels villa, tatt like
nærved og uretusjert. Man kunde tydelig se hvert lite trekk i den dødes ansikt.
Også blodet, som lå størknet nedenfor såret. Fotografienes fremkomst vilde
sikkert på andre mennesker ha virket uhyggelig som et gufs fra forbrytelsens
livsfiendtlighet.
Whistler førte fotografiene nær inn til øinene. Kjeldsen kom til å tenke på, at
han muligens gjorde det for å skjule sitt ansiktsuttrykk.
Da privatopdageren hadde betraktet fotografiene et minutt la han dem
omhyggelig tilbake på skrivebordet og sa:
– Det er ikke ham.
Kjeldsen nikket eftertenksomt og gjentok: Ikke ham .... hm .... Men samtidig
så han over mot sin kollega med et blikk som var tydelig talende: Han lyver. Det
er ham.
Berlin.
Til William Whistler sa han:
– Men den mannen De ventet, han er altså forsvunnet.
– Det er ganske sikkert, svarte Whistler, at han er gått på Nordekspressen i
– Men hvordan skal vi så få bragt på det rene, om han er gått av et eller annet
converted by Web2PDFConvert.com