Direkte nedlasting av pdf

Thurow om mulighetene for (6, gjenreise den økonomiske veksten i
industrisamfunnet
Lester C. Thurow:
«The zero-sum-society»
Penguin Books, 1981.
230 pages. Ca. 45,- kr.
Norsk oversettelse:
«Spelet om rettferd»,
Det Norske Samlaget 1982.
231 sider. 115,- kr.
Det foles nesten noe rart
8. anmelde Lester Thurow's
bok «The zero-sum society»
fra 1980 (på norsk «Spelet
om rettferd», 1982) for Sosialekonomen
nå i 1983. Boka
er så kjent og omtalt at det
hele virker noe «post festum».
Men det er en viktig
bok slik at i den grad
Sosialekonomens lesere
ikke skulle kjenne boka, er
det desto mer på sin plass
at de blir minnet om den.
Hovedtemaet i boka er
det paralyserte samfunn..
Ingenting skjer og okonomisk
politikk er innrettet på
at intet skal skje. Enhver
endring innebærer at noen
vil tape og noen vil vinne
(altså, noe i retning av et
null-sum-spill) og at taperne
nesten alltid er istand til
å hindre at noe skjer. Dette
forer til stagnasjon på alle
områder. Den økonomiske
veksten forsvinner og alle
vil tape.
Det er sosialøkonomen
Thurow som analyserer
dette temaet. Økonomer vil
lett kjenne igjen argumentasjonen,
men det er på ingen
måte nødvendig
være økonom for å folge
ham. Dette er god og slå-
38
ende popularisering som
behandler viktige ting på
en forståelig måte.
Boka er en analyse av det
amerikanske samfunn og
flere av kapitlene har mindre
gyldighet for f.eks. Norge.
Men ae fleste kapitlene
kunne med like stor relevans
vært skrevet for Norge.
La oss trekke fram noen
av grunnene til at samfunnet
stagnerer, årsaker som
kanskje er gyldige både i
U.S. A. og Norge.
På vårt nåværende inntektsnivå
er økonomisk
trygghet kanskje vel så viktig
som økonomisk vekst.
Dette forer til at når en bedrift
kommer i vanskeligheter
så er dette en trussel
mot de arbeidsplassene
bedriften har og det rettes
krav mot det offentlige om å
redde bedriften. Disse kravene
har politisk tyngde
fordi de som trues med tap
er en veldefinert, lokaliserbar
gruppe som trues av i
alle fall kortsiktige reelle
tap mens de som eventuelt
ville tjene på endringen
(ved f.eks. å slippe å betale
for å redde bedriften) er en
uorganisert ofte ikke identifiserbar
gruppe hvor gevinsten
ofte er av mer langsiktig
karakter.
Siden de bedrifter som
taper i konkurransen blir
reddet, undergraves selve
idéen med kapitalistisk
konkurranse.
Thurow er meget frisk i
argumentasjonen. Han peker
på at Japan og Vest-
Tyskland ble bombet ut av
denne beslutningskrisen og
fikk derved lov til å bygge
opp sitt produksjonsapparat
på nytt. Det burde egentlig
være nonsens å påstå at det
er en fordel å få landet totalrasert
ved å tape en krig,
men det belyser omfanget
av beslutningskrisen når
det likevel kan se ut som en
fordel. Det er vanskelig for
et land å bli kvitt lavproduktive
næringer og foreldede
produkter selv om
økonomiske analyser tilsier
det. Arbeidsplasser går
tapt og bedrifter går konkurs.
Arbeidere og bedriftsledere
presser det offentlige
for å få beskyttelse,
subsidier og reguleringer.
Hvis de lykkes, låses oko -
nomien fast i lavproduktivi-
tet. I ruinene etter en tapt
krig finnes det intet å beskytte
eller subsidiere. Og
skylden for tapene kan legges
på fienden. Resultatet
er at en blir kvitt foreldet
produksjonsutstyr (side 92,
page 80).
Det er ikke bare private
bedrifter som er rammet av
beslutningskrisen. Når Thurow
peker på at ingen skoledistrikter
i Boston-området
har klart å redusere antallet
lærere i takt med
nedgangen i elevtallet, så
er dette samme sak og det
er ikke vanskelig å finne
paralleller i Norge.
Det som særmerker denne
boken er imidlertid at
Thurow ikke ser på beslutningskrisen
som en moralsk,
men som et organisatorisk
problem. Han aksepterer
menneskenes behov
for økonomisk trygghet og
søker problemenes losning
i å lage et system hvor nødvendig
økonomiske endringer
kan finne sted uten
at taperne taper. Dette er
bokas styrke, men også
dens svakhet, særlig sett
med skandinaviske øyne.
Han stiller opp to modeller
som kan eksemplifiseres
med den japanske modellen
og den svenske modellen.
I Japan er bedriftene eller
foretakene basert på en
mangesidig produksjon. De
kan derfor innen samme firma
(internalisering) legge
om produksjonen fra «nedgangsprodukter»
til «oppgangsprodukter».
De ansatte
er beskyttet mot usikkerhet
ved at de vil folge med i
endringene.
I Sverige har de forsøkt
utvikle et sosialt sikkerhetsnett
som demper virkningene
av økonomiske sjokk
for individene, kombinert
med at store ressurser settes
inn i omskolering og andre
arbeidsmarkedstiltak
som letter overgangen fra
en produksjon til en annen.
Dette skurrer litt i skandinaviske
carer. Riktignok er
det vel en mindre tragedie
å miste jobben i Norge og
Sverige enn i U.S.A., men
tragedien er stor nok til at
beslutningskrisen er reell
likevel. Men Thurow går videre,
og her kan vi kanskje
lære noe. Han sier at det
må utvikles generøse kompensasjonsordninger
for
dem som rammes av endringene.
(Det er da helt
essensielt at kompensasjonen
går til enkeltpersoner
som rammes og ikke til bedriftene.)
Både rike og fattige
må få full kompensasjon
for endringene, en kompensasjon
som er så stor at
motviljen mot endringene
faller bort. Disse pengene
vil vi få tilbake med renter