Til fredningsvedtaket - Riksantikvaren

og enkle konstruksjoner til å bli større
byggverk, hvor det var mulig å tørke flere
flskebruk samtidig.
I 1944 brant Berlevåg ned som en del av
tyskernes krigføringstaktikk. I 1947 ble det
besluttet å bygge Berlevåg opp etter en plan
utarbeidet av BSR (brente steders regulering).
Driften ved Fjærtoftbruket var imidlertid i
gang allerede i 1945, i provisoriske lokaler.
Etter andre verdenskrig gjennomgår bruket en
stor utvikling. I 1946 blir det første pakkhuset
og en egnebu satt opp. I 1946/47 ble det
oppført et tre etasjers pakkhus. Denne
bygningen går under navnet Storbrygga.
Under gjenreisningen i Finnmark ble det
utarbeidet tegninger på nothjeller og det
utviklet seg en ensartet bygningstype.
Hjellene ble større, ble utstyrt mcd tak og
noen med motor.
En ny nothjell ble satt opp i 1950. Det var en
dobbel hjell med to notbaner og mulighet for
å tørke to heng samtidig. Det ble også satt opp
en bu som tjente som gambøteri. Flere båter
brukte nothjella, men det var båten Veines og
Hornvik (kondemnert) som brukte hjella fast.
Nothjella hadde ikke motor. Spillet på båtene
ble brukt som motorkraft til å heise bruket
opp i hjella. Nøtene ble forst skyllet rein, før
de ble hengt til tork. Hele mannskapet, seks til
syv mann, var med når garnene ble tatt opp
eller ned fra bjella. Garnene ble trukket opp
ved hjelp av et vindehjul i gavlen og inn på
den første notrullen. To mann, stående på
gangbaner på hver side av notbanen, stakk
spøler i garnet og trakk garnet gradvis
bakover. Etter at garnene var tørket ble de tatt
ned og inn i gamboteriet for reparasjon. De
ble deretter barket i store kar ute på brygga,
før de igjen ble hengt til tørk.
Dagens Kullager fikk sin form i 1957 da det
ble utvidet og modernisert. Fjærtoftbruket
hadde utsalg av kull allerede i 1946/47.
Anlegget forsynte befolkningen i Berlevåg
med kull fraktet med båter fra Svalbard. Taket
på kullageret ble tatt av og kullet kjørt opp fra
kaia og tørnt i lageret av øvresiden til det var
fullt. Det var utsalg av kull på kaia, men
kullet ble også fraktet rundt til husstandene i
Berlevåg med hest og vogn/ slede.
Trandamperiet ble bygget i 1949. Dette var et
felles damperi for alle de fem fiskebrukene i
Berlevåg og alle fiskebrukene leverte lever til
damperiet. Fremstilling av tran skjedde etter
den såkalte Finnmarksmetoden. Dette var en
videreutvikling av Petter Møller sin
revolusjonerende metode for tran fremstilling.
Det ble avhengig av tilgang på råstoff
produsert tran hele året. Anlegget kunne
betjenes av en person, men var normalt
arbeidsplassen til to personer. Arbeidsdagen
tok til med at fyrkjelen ble tent. Den gikk om
lag en time før det var klart til å slippe stirn
ned i spisskarene og levermassen. I
mellomtiden ble leveren heist opp i
andreetasje og lagt i karene. Leveren var på
forhånd vasket og renset. Spisskarene var
montert i gulvet mellom første- og
andreetasje. Damp ble ført via rør ned i
bunnen av karet. Levermassen ble hurtig
varrnet opp, den kraftige dampstrålen og det
store trykket rev opp levermassen. Tranen blir
tappet ut via et rør midt på karet. Den ferdig
tranen ble overført til lagringstanker, før den
ble tappet på tønner for videre transport. Det
som var igjen av levermassen, kraksen, ble
lagt i en separator og det ble utvunnet ytterlig
tran, men av en lavere kvalitet. Etter tapping
ble spisskarene grundig renset før det var klart
til ny damping.
Side 6