Misjonsfest i - DFEF

De virkelige
verdier
Vi står på terskelen til en ny sommer – med ferie,
reiser og alt hva sommertiden innebærer for oss
nordboere. det fører mine tanker hen på en tur
som satte fokus på livets virkelige verdier for meg.
På hjemtur etter en opplevelsesrik ferd opplevde jeg å
miste kofferten min. Jeg stod igjen på flyplassen med bare
en liten håndveske. Med tungt hjerte skrev jeg opp etter
hukommelsen alt det kofferten hadde inneholdt og sendte det
til forsikringsselskapet.
I denne prosessen slo det meg at vi i vår kultur har lett for
å måle alle våre verdier i penger. At klær og sko får en pris
de kan erstattes med er greit nok. Men filmrullen med
feriebildene hadde en langt høyere verdi for meg enn de 55
kronene forsikringsselskapet erstattet den med. Min bibel
som jeg hadde fått av min aldrende far, kunne erstattes med
en ny, men uten hans hilsen på permens innside, heller ikke
med mine understrekninger og kommentarer i margen. Et
bokmanuskript, flere intervjuer, en kladdebok med notater og
kommentarer ble grovt sett verdsatt til papirets kostnad. Den
virkelige verdien, det som stod på papiret, kom ikke en gang i
betraktning i erstatningssaken.
Har vi blitt så vant til å måle alt i penger at det som ikke kan
settes en kroneverdi på, blir uten verdi? Har økonomi til de
grader invadert og gjennomsyret vår tankegang at det som
ikke kan føres opp i et regnskap med et eksakt beløp, like
godt kan sees helt bort fra? Det var omtrent den følelsen jeg
satt igjen med etter møysommelig å ha nedtegnet koffertens
innhold.
At økonomi er et fundamentalt verdimål, er nok ikke av ny
dato. Det var økonomi disiplene straks skjelte til da Jesus
ved en anledning ba dem å gi folket mat, etter et møte i
ødemarken. Jesus ville lokke fram av dem den løsningen han
hadde forberedt. Men disiplene tittet straks i felleskassen sin
og fant fort ut at 200 denarer ikke var nok til å kjøpe mat til
så mange mennesker. Jesus var ikke interessert i hvor mye
penger det var i kassen. Han gikk rett på den virkelige verdien
– maten – og sørget for at det ble nok til alle.
For oss som kristenfolk, opptatt med menighet og
misjonsarbeid, kan det iblant se ut som om verdibegrepet er
snudd på hodet i Guds rike. Der er det ofte ikke kronebeløpet
som teller, men verdien: En jakke som kan kjøpes for 1000 –
2000 kroner, varmer godt i kulden. Når den har gått av moten
og ligger i en klesinnsamling, har den mistet sin økonomiske
verdi, men er like verdifull i kulden.
I en menighet er det menneskene og livet som er den virkelige
ressursen. Riktignok klarer de som steller med livsforsikring
å sette et kronebeløp på liv og helse. Men i realiteten er dette
ubetalelige verdier. Som arbeidere i Guds rike bør vi ha klart
for oss hvilke verdier vi formidler: Et evangelium med evig
liv, omtanke og nestekjærlighet som ressursbank. Verdien
av et møte er ikke sedler og skillemynt i offerkurven, men
hva som ble plantet i hjerte på dem som var til stede. Dette er
ubetalelige verdier, men vanskelig å konkretisere.
I årsmøter og generalforsamlinger opererer også kristenfolket
med regnskap og budsjetter – en nødvendighet for å sikre
driften. Men i hvilken grad får de virkelige verdiene fokus i
denne sammenheng? I vår kultur er penger en nødvendighet.
Men de er en ressurs kun i den grad de er med på å formidle
de virkelige verdier.
nR 6 2012
ledeR
5