KirkeNytt - Tromsø kirkelige fellesråd

More documents

Recommendations

Info

Gudstjenesten sommøtested ny liturgi skal på høring Gudstjenesten er sentrum i kirkens liv, ingen tvil om det. Og den forrettende prest er sentrum i gudstjenesten. – Eller er det kanskje ikke slik? Og om det er slik i dag – må det være slik? Er det ikke alle deltakerne på gudstjenesten som skal samle seg for å tjene Gud? Om vi kirkegjengere bare er tilskuere til noe som foregår ”der framme”, noe presten holder på med, da er det kanskje noe som ikke er helt som det skal være? Den norske kirke har de siste fire årene arbeidet med en dyptgripende reform av hele gudstjenesten. En liturgireform. Det begynte som et initiativ fra Ungdommens kirkemøte. Kirkerådet oppnevnte en nemnd, nye forslag ble prøvd ut. Mye er forandret, mye er som det var. Nå regner nemnda seg som ferdig med arbeidet, og et forslag til ny ordning for gudstjenesten er ute på høring. Og prøving. Om du kommer til Tromsø domkirke et stykke ut i november, vil du se at presten ikke lenger står med ryggen til menigheten, til oss. Hun står rett mot oss når hun forretter nattverd, når hun ber. Men skal ikke en prest være vendt mot alteret, vil en røynd kirkegjenger 12 | KirkeNytt FOR TROMSØ spørre? Jo, selvfølgelig. Men alteret er flyttet. Hun står bak alteret, vendt ut mot kirkerommet – og alteret, slik hun gjør i alle nye kirker. Denne forandringen er en viktig symbolsak i den nye reformen. Den viser hvordan man tenker. Liturgi – det er den faste ordningen som gudstjenesten følger. Som den har fulgt i all tid, tenker noen. Verden forandrer seg, men gudstjenesten består. Men slik er det nok ikke. Det er ikke mer enn 31 år siden sist en ganske stor forandring ble gjennomført. Og da var det mange som protesterte, så pass mange at det i Tromsø av og til avholdes gudstjenester etter ordningen før der igjen, den fra 1920. Og før det … Og før det … Nei, gudstjenesten må nok følge med i tiden. Likevel, vi vil og kirken vil at den skal representere noe fast. Vi vil kunne kjenne den igjen. Ja, selv om vi går i en gudstjeneste i Italia eller i Hellas, vil vi gjerne kunne kjenne igjen litt av det som foregår i gudstjenesten. I hele verden, men kanskje særlig i kirker i Amerika, i England, i Sverige – kirker vi føler oss i slekt med – har det foregått store reformer i løpet av de siste ti årene. Det har vært en bevegelse mot å finne tilbake til en basis, en grunnleggende struktur, felles for alle kristne kirker. Det man kaller gudstjenestens ordo. Med grunnlag i denne ordo har man så ønsket en større fleksibilitet, en større vekt på involvering av menigheten, en større vekt på den enkelte lokalmenighets mulighet til å forme sin egen gudstjeneste. Altså: både finne tilbake til gudstjenesten som et opprinnelig kristent fellesskap og lage noe nytt som moderne mennesker kan kjenne seg igjen i. Alle disse målsetningene har vært med i det norske arbeidet med en ny gudstjenesteordning. Samlet kan man si at målsetningen har vært å gjenopprette forståelsen av gudstjenesten som en handling utført av menigheten i fellesskap. gudstjenesten er et møtested – det er den grunnleggende tanken som reformen bygger på. Den er et møtested på mange slags vis. Den er stedet for menneskets møte med gud. Men også for menneskets møte med seg selv, sitt eget liv. Og dermed også stedet for å kunne møte sine medmennesker. Som en følge av dette, er gudstjenesten noe man gjør sammen. gudstjenesten er både noe som er felles for alle kristne kirker, noe fundamentalt, en dyp og uforanderlig tradisjon – og den er noe som foregår her, lokalt, og nå, i det moderne Tromsø-samfunnet. Begge disse sidene må med. Det skal være en fast ordo, den samme overalt, og
det skal være en lokal grunnordning, forankret i og bestemt av den lokale menigheten. Ordoen, det er de to grunnleggende leddene: Ordet, dvs. tekstlesning, preken og forbønn, og måltidet, nattverden. Før disse hovedleddene finner vi en samling, til slutt en sendelse. Disse leddene finnes i gudstjenesten i dag også, men i den nye ordningen ønsker man å gjøre denne fundamentale ordenen mer tydelig. Med ordoen som ramme skal så den enkelte menighet bestemme hvilke ordninger som skal gjelde hos dem, hvilke formuleringer man skal velge for nattverd, for samlingsbønn og avslutning. Om man skal ha evangelieprosesjon, fredshilsen – og mye mer. Hvis det er mulig å få til, bør hver menighet velge et gudstjenesteutvalg til å gå gjennom alt dette. Endelig vedtak fattes i menighetsrådet. I noen menigheter vil det nok bli veldig mye nytt, andre steder ikke så mye. Men i alle tilfelle skal gudstjenesten være noe som involverer flere. I prinsippet alle. Tekstlesning og forbønn skal gjøres av lekfolk, kanskje også åpning og avslutning. Barn og voksne, unge og gamle skal være aktivt med på en annen måte enn tidligere. Hvis man får det til. Den nye ordningen skal vedtas på Kirkemøtet neste høst. Og mot slutten av 2010 skal den være etablert i alle menigheter. Ta kirkerommet i bruk SIgMUND NESSET Kirkene er ikke alltid så godt egnet for de nye tankene. Derfor kan det bli nødvendig med forandringer og justeringer. Kanskje flytte alteret så det står fritt i rommet. Kanskje gi døpefonten en mer fremskutt plass. Kanskje flytte på stolene eller benkene. Mange kirker i Norge er bygget på midten av attenhundretallet, og da var tankene rundt gudstjenesten helt annerledes. Det gjelder for eksempel Tromsø domkirke. Her vil man flytte alteret frem, det er sikkert. Kanskje må det flere forandringer til. Dette må gå seg til underveis – riksantikvaren vil sikkert også ha et ord med i laget. Også i de nyere kirkene kan det bli nødvendig med justeringer for at de nye ordningene skal fungere. Sokneprest Kjell Y. Riise og kapellan Ann Christin Elvemo demonstrerer hvordan løsningen i Domkirken blir inntil videre. SIgMUND NESSET Grønnåsen og Domkirken prøver ut det nye grønnåsen menighet har vært forsøksmenighet for deler av den nye liturgien. Derfor var det rimelig at de også ble spurt om å være høringsmenighet. Det samme gjelder Hillesøy. I tillegg ønsker Domkirken på eget initiativ å prøve de nye forslagene. I grønnåsen er man kommet lengst av de to bymenighetene. Her har gudstjenesteutvalget gått gjennom forslagene, og menighetsrådet har vedtatt en foreløpig ”lokal grunnordning”. Man har også prøvd den nye ordningen i noen uker. Hva tenker de så om de nye forslagene? Leif Bremer, sokneprest i grønnåsen, er stort sett veldig fornøyd. - Vi synes egentlig det var på tide. Vi har prøvd deler av dette lenge nå. Vi har også forsøkt å involvere barn og unge som ministranter og tekstlesere. At det hele nå settes i system – ja, det synes vi er på høy tid. - Det er veldig positivt å få flere involvert, både i planleggingen og gjennomføringen av gudstjenesten. Særlig håper vi at flere skal være med og sette sitt preg på forbønnen, som nå skal ha et mer lokalt og aktuelt preg. At lekfolk er medliturger, er vi også veldig glade for. Men det er klart at demokratiet kan ha sine begrensninger. Folk er opptatt med sitt, det kan bli vanskelig å involvere dem hele tiden, kanskje særlig i planleggingsfasen. Vi må nok være realistiske i forhold til hva vi kan få til. - Alle forslagene til nye tekster er ikke like gode. De blir nok ikke med alle sammen når det hele skal endelig vedtas på Kirkemøtet. Og så savner vi musikken til de nye liturgiske tekstene! Den er jo ikke ferdig, det drøyer visst ennå en stund. Vi må mekke sammen nye tekster og gamle melodier, det går på et vis. Det skal også komme en ny salmebok – eller rettere sagt to nye salmebøker. Og nye tekstrekker. De må også på plass før vi kan se den nye helheten. - Men alt i alt synes jeg det ser bra ut. Vi gleder oss til å se en ny gudstjenesteordning vokse fram! SIgMUND NESSET Språket er viktig ”Skaperen, Frigjøreren og Livgiveren” – i noen kirker høres allerede nye benevnelser på den treenige gud. Når det lages nye liturgiske tekster, er det viktig å lage noe som alle kan kjenne seg igjen i og føle seg inkludert i. Kirkens tradisjon har i stor grad vært mennenes tradisjon. gud tenkes gjerne som en mann, ja til og med som en stor og mektig mann. Han er Herre, Far og Konge. Alt dette er bilder og metaforer, og det er ikke sikkert at man alltid har tenkt slik. Men språket peker i hvert fall i en maskulin retning. Kjønnsnøytrale metaforer eller slike som peker mot det kvinnelige, blir viktig som erstatning eller supplement. Hvorfor kan ikke gud kalles mor? Men dette har igjen store teologiske konsekvenser som mange ikke kan godta; diskusjonene har bølget, for eksempel i Vårt Land. Det er vanskelig å finne nye formuleringer, og man blir neppe ferdig med denne prosessen på lenge enda. SIgMUND NESSET www IMI KirkeNytt FOR TROMSØ | 13
Page 1 and 2: Nr. 3 - 2008 KirkeNytt FOR TROMSØ
Page 3 and 4: Sirkus i Ishavskatedralen Målet er
Page 5 and 6: …og de kalde hoder Om alt handler
Page 7 and 8: NOR DIESEL A.S LEVERANDØR AV ALT T
Page 9 and 10: virkelig har satt liv i beboerne. S
Page 11: Presteutdanning i Tromsø Han sier
Page 15 and 16: Milliongave gir nytt glass mot øst
Page 17 and 18: Lydproduksjon Leverandør av profes
Page 19 and 20: Smånytt Generasjonskoret fra Kåfj
Page 21 and 22: Jonas Johansen Isak Andersen Isak L
Page 23 and 24: Sigrun Spjelkavik Solbø Ninni Sofi

KirkeNytt - Tromsø kirkelige fellesråd

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?