KirkeNytt - Tromsø kirkelige fellesråd

Takhøyde nok for alle
Det er onsdag, klokka er fire på ettermiddagen,
døra til Kroken kirke blir ikke stengt, men åpnet.
Det er tid for ukas samling for Verdens
Kroken familiefellesskap i Kroken.
Lone kommer først inn døra, hun er en av de
som har deltatt på Verdens Kroken siden starten
i 2002. Hvorfor kommer du hit, uke etter
uke i årevis Lone? ”Hit er det alltid godt å komme”,
svarer hun. Da hun begynte å gå her var
barna hennes ett og tre år gamle, nå er sønnen
hennes, Joakim, syv år, og vil gjerne være med i
samtalen. ”Jeg liker å være her”, sier han, og ”jeg
liker å synge og leke”.
Lone innrømmer også at det er godt å slippe
å lage middag selv, den ene dagen i uka.
Verdens Kroken familiefellesskap ble startet
av Kroken menighet i 2002, den gang da Kirketomta
sto urørt, og mange av menighetens aktiviteter
skjedde i lokalene på Kroken senteret.
Tiltaket ble i begynnelsen rettet mot enslige
mødre. Etter hvert ble flyktningetjenesten koblet
inn, og arbeidet ble utvidet til å også rette
seg mot integrering av flyktninger i lokalmiljøet.
I tillegg er Kirkens bymisjons ”I lag” en samarbeidspartner.
Hver onsdag ettermiddag samler voksne og
barn i Kroken bydel seg til middag, lek, formingsaktivitet
og samlingsstund med sang.
Verdens Kroken familiefellesskap ble flyttet fra
Kroken senteret og til Kroken kirke, da kirka
sto ferdig for 2 ½ år siden.
Asha er også en av de som kommer trofast
hver onsdag. Asha begynte først å gå på småbarnstreffet
i kirka, da dattera hennes var liten,
etter hvert fant hun og barna en plass også på
Verdens Kroken.
Asha kom alene til Norge som flyktning,
som 15-åring. Hun bærer på en historie som
hun helst vil glemme, samtidig som hun deler
litt av fortellingen om hvem hun er.
”Jeg er fra Somalia”, sier Asha. ”13 år gammel
måtte familien min rømme på grunn av krigen.
I kaoset som oppsto under flukten så mistet jeg
og mamma hverandre. Jeg ble funnet av andre
som hjalp meg videre på flukt. Jeg kom til Norge
via Kenya og Uganda. Da jeg landet med fly
i Norge så fikk jeg ikke dra videre til Sverige, dit
jeg trodde jeg skulle, fordi jeg ikke hadde pass.
Jeg var 15 år og alene i Norge.”
I dag sitter det en vakker, voksen kvinne og
forteller en liten brøkdel av fortellingen sin.
Latteren sitter løst og humoren hennes gir oss
andre mang en gode latter i løpet av ettermiddagen.
Hun er mamma til to flotte barn, en gutt
på 10 år og ei jente på 3 år. I dag er det bare
Timira som er med mamma til kirka, storebror
16 | KirkeNytt FOR TROMSØ
Timira og mamma Asha. Asha kom alene til Norge fra Somalia som 13-åring. Foto: Birgit Lockertsen
hadde andre planer i dag.
”Hva tenker du om det å samles i kirka hver
onsdag, Asha?” spør jeg. ”Det skader ikke at
barna får møte kirka, sier hun. ”Jeg tror ikke på
noe selv, men jeg gjør likevel dette for dem. Når
barna kommer i konfirmasjonsalder så får de
selv velge om de vil la seg døpe og bli konfirmert.”
Hanne er en annen av damene rundt bordet
denne onsdagen. Rundt henne svinser to søte
små jenter i sine grønne kjoler. Hanne og Anne
Ma har to barn sammen. Hanne sier at det er
viktig for henne og familien hennes å komme
til kirka. ”Jeg føler meg velkommen i kirka og
er veldig glad for at jeg blir så godt tatt imot
her”, sier hun. Hun er kristen og vil gjerne gi
barna et godt møte med kirka og gud.
Også Hanne fant sin plass på Verdens Kroken
gjennom småbarnstreffet. Da den eldste
dattera var liten begynte de å gå på småbarns-
treffet, og nå opplever de å høre til i familiefellesskapet
Verdens Kroken.
Verdens Kroken familiefellesskap er et fellesskap
av ulike mennesker. Det gir en pause i
hverdagen å komme hit. Onsdag kan være en
dag hvor en sliten mamma, enten hun er norsk
eller flyktning i Norge, slipper å lage middag
selv. Det er alltid plass til flere, her blir alle tatt
godt imot. Det er alltid minst to ansatte fra
Kroken menighet til stede, en av dem er diakonen
i menigheten. Ofte er det i tillegg flere frivillige
i sving med hjelp på kjøkkenet. Akkurat
denne onsdagen er det ikke så fryktelig mange
som er samlet. Noen er innom og spiser, og
haster videre til allidrett-samling, andre bruker
hele ettermiddagen i kirka. Takhøyden er stor,
ungene leker på kirketorget og latteren sitter
løst blant mødrene.
BIRgIT LOCKERTSEN