KirkeNytt - Tromsø kirkelige fellesråd

8 | KirkeNytt FOR TROMSØ
Madam
Når et apatisk gammelt ansikt lyser
opp i glede over at noen har tatt seg
tid til å sitte ned – være til stede bare
for henne eller ham – det er da Unni
Knobloch kjenner hun får lønn for strevet.
Nå skulle hun så gjerne sett at
enda flere kunne melde seg og være
med som frokostverter, i besøkstjeneste
eller annet.
– Det finnes jo mange spreke pensjonister
der ut. Mange som kunne bidratt litt. gjort noe
for andre gamle som verken har et hode eller
en kropp som fungerer. Jeg skulle gjerne rekruttert
noen flere, sier hun.
Det startet for åtte år siden. Unnis svigermor
brakk lårhalsen. Den gamle damen var for
Unni like mye en venninne, og da hun fikk
plass på Mortensnes Sykehjem, det var helt nytt
på den tiden, var det helt naturlig for Unni å
tilbringe mye tid der.
Hun er ungdommelig, lang og rank,
Unni Knobloch, og tilsynelatende alltid i godt
humør.
– Jeg er den eneste 29-åringen som er født i
1951, sier hun smilende. Men det er ikke slik at
alle dager smiler tilbake. Ryggen er ødelagt, og
Mortensnes
Madam Mortensnes utenfor sykehjemmet hvor hun tilbringer mye av sin tid. Foto: Svenn A. Nielsen
siden 2000 har hun ikke vært i stand til å ha en
vanlig jobb. Da ble salgskonsulenten fra SAS
uføretrygdet. Det var det året svigermoren
trengte hjelp.
Det året svigermoren døde, startet kom-
munen opp prosjektet ”Frivillighet i eldre-
omsorgen”.
– Jeg ”tvang” meg inn i prosjektet som pårørende.
Der satt det fra før bare fagfolk. Posjektet
gikk et års tid til det ble ansatt en frivillighetskoordinator,
og etter det synes Unni det
har vært svært stille på frivillighetsfronten. Ved
Mortensnes er det nesten bare henne igjen.
Hun har rett nok en liste på 12 navn, men bare
en av dem er aktiv i særlig grad.
– Det handler om ”å gi livet til livet”. De
gamle sitter for mye. Her ved Mortensnes er
det 54 beboere pluss de som har en liten leilighet
i tilknytning til sykehjemmet, sier hun.
Det er Unni som koordinerer all aktivitet. 90
prosent av beboerne er demente, men sykehjemmet
er ikke bygd for så mange.
Ett av tiltakene Unni har fått til er en krok
som hun har kalt ”demensfri sone”. Hun sier
det er deprimerende for mange å hele tiden
måtte være omgitt av demente, og at det derfor
er godt med et pustehull.
Men hva gjør man som frivillig?
– Til å begynne med hadde jeg håpet å kunne
få inn noen frokostverter. At vi kunne ha en
frivillig som kom hver dag mellom 09.00 og
11.00 når de gamle blir tatt opp. De blir satt til
bords og får brød og melk. Så må pleierne fly
igjen for å ta opp den neste. En frivillig kunne
vært der og sett om de ville ha litt ekstra melk
eller litt mer mat. Det betyr så mye å få spise på
sin måte, i sitt eget tempo. Når pleieren igjen
kommer tilbake, har mange glemt at de var tørste
eller sultne for litt siden. Den frivillige skaper
både trygghet og hygge.
Før hadde hun seks damer, nå er det bare to
som kommer en gang i uken og sitter sammen
med de gamle under frokosten. De frivillige
hindrer også uro. Om man setter seg ned
sammen med en urolig pasient, har Unni opplevd
mer enn en gang at det blir ro, en ro som
kan vare hele dagen.
Hver onsdag mellom 12.00 og 12.30 er beboerne
på hjemmet og naboene rundt invitert
til kafeen på Mortensnes. Den drives ikke lenger.
Den tomme innmaten griner mot alle som
kommer inn på sykehjemmet. Men der
arrangerer Unni en samlingsstund. Ofte starter
det med en kort andakt, så allsang, og ikke sjelden
har hun hatt en trekkespiller med som