Samenes Venn - Norges Samemisjon

6 • Samenes Venn nr 3 ‘10
Bibeltekster
Ef. 1, 3 – 6
Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i
Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i
himmelen. I Kristus utvalgte han oss før verdens grunn-
voll ble lagt til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil.
I kjærlighet og etter sin egen gode vilje avgjorde han på
forhånd at vi skulle få rett til å være hans barn ved Jesus
Kristus, til lov og pris for hans herlighet og nåde, som han
overøste oss me i ham som han elsker så høyt.
Salme 113
Halleluja! Syng lovsang, Herrens tjenere, lovsyng Herrens
navn! Lovet være Herrens navn fra nå og til evig tid!
Fra soloppgang til solnedgang skal Herrens navn være
lovet. Herren er opphøyet over alle folkeslag, over himmelen
er hans herlighet. Hvem er som Herren vår Gud,
han som troner i det høye, som skuer ned i det dype, i
himmelen og på jorden? Han reiser de ringe opp av støvet
og løfter de fattige fra asken. Han lar dem sitte sammen
med stormenn, med høvdingene i sitt folk. Barnløs kvinne
lar han bo i huset som lykkelig mor til en barneflokk. Halleluja!
Mitt bønnesvar:
Stein Henriksen var lærer på DSF (Den Samiske folkehøgskolen)
i Karasjok fra 1953 til 1955.
Han var han sokneprest flere steder, bl.a. i Lebesby i Laksefjorden
fra 1960 - 1967.
Stein Henriksen er nå 87 år og har gjennom et langt liv opp-
levd mye på troens vei. Han var også en bønnens mann, og
det er mange som i årenes løp har fått oppleve at han både i
ord og gjerning sto Herren nær på en spesiell måte. I løpet av
noen samtaler har jeg skrevet ned opplevelser han har hatt på
troens vei og som kan være trosstyrkende for andre å få del
i. Disse vil bli å lese i Samenes Venn under « Mitt bønnesvar.
«Stein og Herborg (som også var lærer på DSF), bor nå på
Vigeland i Lindesnes.
Hovedkirken var i Kjøllefjord, og for å kunne betjene de andre
kirkene i soknet, var jeg avhengig av båt. Jeg hadde min
egen skøyte, og det jeg skal fortelle om, skjedde på hjemturen
fra en gudstjeneste i Lebesby. Dette var i mars, og været var
ustadig. Vi var tre ombord; en samisk forkynner, motormannen
og jeg som sto til rors. På vei ut Laksefjorden, var været
skiftende, og vi hadde en stopp ute i fjorden for å vurdere
været før vi måtte runde den ytterste odden, Drotviknæringen.
Været roet seg noe, og vi ble enige om å seile videre for
Ef. 1, 3 – 6
Rámiduvvon lehkos Ipmil ja Hearrámet Jesus Kristusa
Áhčči, guhte Kristusis lea buressivdnidan min buot
Vuoiŋŋa almmálaš buressivdnádusain. Son lea válljen
min Kristusis juo ovdal go máilbmi vuođđuduvvui,
vai mii livččiimet basit ja láitemeahttumat su ovddas.
Ráhkisvuođastis son lea ovddalgihtii mearridan min
oažžut máná vuoigatvuođa iežas luhtte Jesus Kristusa
bokte. Dát lei su árpmolaš dáhtu ja buori miela mielde,
vai su árpmu hearvásvuohta rámiduvvošii, dat man son
attii midjiide ráhkis Bártnis bokte.
Sálbma 113
Halleluja! Máidnot Hearrá, su bálvaleaddjit, máidnot
Hearrá nama! Hearrá namma lehkos máidnojuvvon
dálážis gitta agálaš áigái! Beaivváža badjáneami rájes
dan luoitádeami rádjái lehkos Hearrá namma áidnojuvvon.
Hearrá lea aliduvvon buot álbmogiid badjel, su
hearvásvuohta lea ollu alit go albmi. Gii lea nugo Hearrá,
Ipmileamet, guhte čohkká truvnnustis allagasas, muhto
geahččá nu čiekŋalit vulos, gii almmis ja eatnamis? Son
čuoččáldahttá heaju muolddas, son lokte váivvášiid gunas.
Son diktá sin čohkkát oaivámuččaiguin, iežas álbmoga
oaivámuččaiguin. Son addá šattohis nissonii ruovttu,
ilolaš eadnin mánáide. Halleluja!
Sven Sunnset i samtale med Stein Henriksen.
å nå frem til Kjøllefjord. Da vi var kommet ytterst i fjorden,
satte det inn med tykt snøvær og vinden økte på. Det var ingen
sikt, og jeg måtte bare stå på mot vinden. Da snøværet
la seg etter en stund, var vi kommet alt for langt til havs, og
været var så dårlig at jeg forsto at dette var i ferd med å bli
kritisk. For å komme til havn, måtte vi snu med den følge
at vi ville få bølgene på tvers og dermed risikere å forlise.
Bare den som selv har opplevd å miste kontrollen i ruskevær
til havs, forstår hvordan jeg hadde det. Da foldet jeg mine
hender på rattet og ba til Han som også er stormens Herre om
å overta ansvaret for å lose oss trygt i havn. Ganske umiddelbart
skjedde det noe. Jeg fikk en forunderlig ro og skøyta
tok bølgene på en måte jeg ikke hadde opplevd hverken før
eller senere. Vi kom trygt til havn til Kjøllefjord. Været hadde
hele tiden vært like dårlig. Da vi la til kai, og de andre to
kom opp, fikk jeg skryt for godt sjømannskap. Nei, dette var
ikke min fortjeneste. Dette var bønnesvar i en situasjon hvor
eneste utvei var å legge alt i Herrens hender. Opplevelsen ble
en sterk påminning om Guds tilstedeværelse og at hans allmakt
berget oss fra å forlise.
(Flere av Stein Henriksens bønnesvar kommer i senere nr)