Les brosjyren - LLH

More documents

Recommendations

Info

Hvordan får homofile barn? av Guro Sibeko, nestleder i <strong>LLH</strong> Mange homofile bruker lang tid på å erkjenne at de er homofile. På veien har mange heterofile kjærester, og en god del rekker å få barn i heterofile forhold før de bestemmer seg for å leve homofilt. Inntil ganske nylig var nesten alle barn av homofile barn fra tidligere heterofile forhold eller ekteskap. De siste årene har imidlertid flere og flere lesbiske og homofile valgt å få barn etter at de har erkjent at de er homofile. Da velger ulike mennesker ulike løsninger på hva slags familieliv de ønsker å leve. Noen ganger går et lesbisk og et mannlig homofilt par sammen om å lage barn. Noen ganger går en enslig lesbisk eller homse sammen med et par av motsatt kjønn. Noen ganger går en enslig homse sammen med en enslig lesbisk. Noen ganger lager et lesbisk par barn ved hjelp av sæddonor. Noen ganger lager et mannlig homofilt par barn ved hjelp av surrogatmor og/eller eggdonor. Noen ganger lager enslige lesbiske barn ved hjelp av sæddonor og noen ganger lager enslige homser barn ved hjelp av surrogat. I Norge kan enslige homser eller lesber adoptere barn, også. Å lage barn er ganske enkelt, og hvis barnet skal ha minst en mamma og minst en pappa, klarer man det som oftest uten andre hjelpemidler enn en steril beholder og en sprøyte uten spiss. Men også lesbiske og homofile kan ha fertilitetsproblemer. Det offentlige helsevesenet kan hjelpe til med undersøkelser og hormonbehandlinger, men ikke med ivf-behandling (prøverør). Det må alle som ikke er heterofilt gifte eller samboende reise til utlandet og betale for. Hvis barnet ikke skal ha en pappa, trenger man en sæddonor. Noen syns at muligheten til å finne sitt biologiske opphav er viktig, og velger å få hjelp av noen de kjenner. I Norge er det ikke mulig å lage juridisk bindende avtaler om at en donor ikke skal være far til barnet, og vi kjenner både til tilfeller der donoren har ombestemt seg og krevd foreldrerett, og tilfeller der mødrene har ombestemt seg og krevd barnebidrag. Alternativet til en privat donor er å få sæd fra en offentlig sædbank. Det er mulig i mange europeiske land, men ikke i Norge. Mange reiser til våre nordiske naboland for å få hjelp til å bli gravide. Da er donoren anonym, og barnet har ingen mulighet til å få vite hvem donoren er. Hvis lesbiske kvinner etter hvert får rett til offentlig inseminasjon i Norge vil dette endre seg, fordi donorene i den norske sædbanken ikke er anonyme. Barnet kan få vite hvem donoren er når det har blitt myndig. Omtrent de samme problemstillingene møter menn som vil lage barn uten å ha en mor. Det er liten hjelp i å ha en bekjent eller venninne som er villig til å bære frem barnet, for i Norge vil hun alltid bli regnet som mor. Både eggdonasjon og surrogasi er foreløpig forbudt i Norge. For å få profesjonell hjelp reiser de fleste til USA. Der får de som oftest egg fra en donor som befruktes og settes inn i livmoren til en surrogat. Det er vanlig å ha tett kontakt med surrogaten gjennom svangerskapet og faren eller fedrene er med på fødselen og overtar barnet så snart det er født. Resultatet av alle disse inseminasjonene og prøverørsbehandlingene er barn med veldig ulike familier. De har bare mamma, eller bare pappa, eller to mammaer, eller to pappaer, eller både to mammaer og to pappaer, eller en mamma og en pappa. Akkurat som mange barn i moderne, heterofile familier. Men det er viktig å huske på at det å ha en utradisjonell familie ikke er det nest beste for våre barn, slik det ofte er det for barn av heterofile. De utradisjonelle familiene våre er ikke resultatet av en kjernefamilie som sprakk, eller kjærester som slo opp. Det er i disse utradisjonelle familiene barna har blitt planlagt og født. Derfor føler verken vi homofile eller barna våre at familiene våre er et substitutt for den heterofile kjernefamilien. Familiene våre er grupper av mennesker som er glade i hverandre, som støtter hverandre, og som hjelper hverandre til å leve gode liv. Det er akkurat sånn vi vil ha det. 5
6 Å snakke om homofili av Hanne Børke, sosionom og prosjektleder i <strong>LLH</strong> Helse- og sosialarbeidere kan mange ganger kvie seg for å snakke om homofili. Man vet ikke helt hvor direkte man skal være, når man skal ta det opp eller hva man skal si. Mange er også redde for å si ting som kan oppfattes «feil», mens atter andre mener at det å være homofil i våre dager er så greit at det ikke behøver å være et tema. På den andre siden ønsker mange lesbiske og homofile å være åpne i møte med helse- og sosialtjenesten. De ønsker å bli sett som den de er, og slippe å lyve eller skjule seg for hjelpeapparatet. Samtidig er mange redde for at åpenhet skal føre til at de blir avvist, møtt med fordommer, at de får dårligere behandling og ikke blir tatt på alvor. Møtet mellom den profesjonelle hjelperen og den lesbiske/ homofile brukeren byr derfor ofte på ekstra utfordringer, og stiller noen særlige krav til deg som yrkesutøver. Det aller viktigste er selvfølgelig å huske at homofile og lesbiske, som alle andre klienter, er og lever forskjellig. Noen er single, andre lever i parforhold. Noen har barn, andre er frivillig eller ufrivillig barnløse. Opplevelsen av seg selv og sitt liv, og det å være homofil, varierer fra individ til individ. Som i alt annet klientarbeid er det derfor viktig å se individet i situasjonen, og lytte til klienten/ brukerens egen opplevelse og forståelse av situasjonen. Vi vil likevel minne deg på noen ting det kan være greit å vite om i møte med homofile og lesbiske. Vær bevisst dine egne holdninger! Tenk gjennom dine egne holdninger og følelser, og kjenn på dine begrensninger. Dersom du lurer på noe, eller har et uavklart eller negativt forhold til homofile og lesbiske er det viktig at du enten tar det opp med en veileder, eller at du overlater saken til en kollega. Ikke anta at alle du møter er heterofile! De fleste har en slags ubevisst forestilling om at alle er heterofile. For eksempel tar man det gjerne som en selvfølge at når noen snakker om kjæresten sin, er det en av motsatt kjønn. Dersom du som yrkesutøver går i den fella, risikerer du både å miste viktig informasjon om klienten/ brukeren, samt at du sender signaler om at det å være homofil eller lesbisk både er uvanlig, og kanskje også unormalt. Bruk et kjønnsnøytralt språk! Still spørsmål, og snakk på en måte som gjør at klienten/ brukeren slipper å korrigere deg for å kunne snakke om sitt liv. Åpne spørsmål som kan besvares uansett legning, oppleves som inkluderende og normaliserende. Bruk for eksempel begreper som kjæreste/ partner i stedet for mann/ kone, og lytt til klientens eget valg av ord. Hvordan snakker vedkommende om seg selv og eventuelle partnere? Legg til rette for at det er greit å snakke om identitet/ seksualitet! Vis verbalt, non-verbalt og ved bruk av symboler at du håndterer å snakke om homofili. Dette kan du oppnå ved å nettopp bruke et kjønnsnøytralt språk, og ved å ha for eksempel synlige plakater, brosjyrer og blader som omhandler homofili på kontoret, venteværelset etc. Gi respons! Dersom klienten/ brukeren bringer temaet på bane er det viktig at du gir positiv respons. Si for eksempel at det er fint at vedkommende forteller deg dette, og spør om han/ hun ønsker å snakke mer om det. Behandle alle individuelt! Homofile og lesbiske er ikke en ensartet gruppe, vi lever like forskjellig og like likt som heterofile. Ikke tro at du har fått masse informasjon om et menneske bare på bakgrunn av hvilken legning det har. Unngå stereotypier og årsaksforklaringer. Ikke stakkarsliggjør! Husk at majoriteten av homofile og lesbiske er meget ressurssterke. De har høy utdanning, god inntekt, en aktiv fritid, og gode og stabile vennenettverk. Pass deg derfor for å tenke at det er «synd på» eller «trist». Det er det ikke! Legning er ikke nødvendigvis konstant! Legning/ identitet kan forandres og være i bevegelse over tid. Noen menn har sex med menn uten å definere seg som homofile, andre definerer seg som lesbiske selv om de bor sammen med en mann. Mange har hatt, og kommer til å ha, sex med en av motsatt kjønn selv om de definerer seg som homofile og lesbiske. Husk igjen å lytte til klientens/ brukerens egen opplevelse av situasjonen. « Jeg er litt opptatt av at homofile og lesbiske skal få adoptere. Det synes jeg de skulle få. Det er litt dumt at de ikke får lov, for de er jo akkurat som andre. Jeg har lyst til å skrive sånn leserbrev til sånn norsk barneblad, for der går det en sånn debatt, og si at mora mi er lesbisk, og at det er helt greit… » Erik 13 år « Jeg synes ikke det er noe spesielt i det hele tatt å være barn av en mor som er lesbisk, men jeg forstår jo at andre synes at dette er litt spesielt. At de trenger å få vite mer om det. » Hilde 19 år « Det er en kamp det å få folk til å skjønne at vi har det bra. Det er ikke synd på oss. Vi er ikke en stakkarslig gruppe som står borte i en krok og skjelver, altså… Når politikerne går ut på tv og forteller om hvorfor homser og lesber ikke kan få oppdra barn, så tenker jeg, guri meg, hva tror de skjer nå, da? Tror de ikke at det er noen homser og lesber som har unger? » Beate 25 år Kilde: Stiklestad, Sigrun Saur: Ungdommer med lesbiske mødre: Hvordan tar de det? 7
Page 1 and 2: Layout: Ashley Booth / Foto: Martin
Page 3: 2 Hva sier forskningen om barn som
Page 7 and 8: 10 - Jeg har alltid sett på mamma
Page 9 and 10: 14 Astrid Urdal (29) og Guri Tajet
Page 11 and 12: 18 2.2.3 Hva skjer dersom adopsjon

Les brosjyren - LLH

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?