Hefte 5 2013 - Lovdata

Nr. 5 – 2013 

Side 769–990 

NORSK LOVTIDEND 

Avd. I 

Lover og sentrale forskrifter mv. 

Nr. 5 

Utgitt 23. mai 2013

Innhold 

Lover og ikrafttredelser. Delegering av myndighet 

2013 

April 5. Lov nr. 10 om endr. i skatteloven (om skatt av formue og inntekt)……………………………… 769 

April 5. Lov nr. 11 om endr. i sjøloven og luftfartsloven (gjennomføring av direktiv 2009/20/EF og 

April 

forordning 285/2010) ....................................................................................................................................................... 

769 

5. Lov nr. 12 om endr. i vergemålsloven mv. ...................................................................................................................... 

770 

April 12. Lov nr. 13 om det frie varebytte i EØS (EØS-vareloven) ................................................................................................ 

784 

April 5. Ikrafts. av lov 27. juni 2008 nr. 66 om endringer i lov 16. juli 1999 nr. 66 om Schengen 

informasjonssystem (SIS) (Nr. 337) ................................................................................................................................ 

861 

April 5. Ikrafts. av lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven) (Nr. 338) ................................................................. 

861 

April 5. Deleg. av myndighet etter vergemålsloven § 51 og § 54 og finansavtaleloven § 25 til 

Justis- og beredskapsdepartementet (Nr. 339) ................................................................................................................. 

861 

April 5. Ikrafts. av lov 5. april 2013 nr. 11 om endringer i sjøloven og luftfartsloven 

(gjennomføring av direktiv 2009/20/EF og forordning 285/2010) (Nr. 341)................................................................... 

863 

April 5. Deleg. av myndighet etter pengespilloven § 3 tredje ledd og § 10 tredje ledd til 

Kulturdepartementet (Nr. 342) ......................................................................................................................................... 

863 

Forskrifter 


Mars 21. Forskrift om gebyr til Luftfartstilsynet mv. (Nr. 315) ...................................................................................................... 

819 

Jan. 28. Forskrift for graden philosophiae doctor (ph.d.) ved Høgskolen i Bergen (Nr. 321) ....................................................... 

837 

Mars 22. Forskrift om krav til datasystemer og rapportering til Bankenes sikringsfond (Nr. 330) ................................................ 

848 

April 2. Forskrift om maksimalkvoter ved fiske etter tobis i 2013 (Nr. 331) ................................................................................ 

850 

April 2. Forskrift om maksimalkvoter i fisket etter øyepål i 2013 (Nr. 332) ................................................................................ 

850 

Mars 7. Forskrift om eksamen ved Universitetet i Stavanger (Nr. 336) ....................................................................................... 

853 

April 5. Forskrift om adgang og regulering av fangst av vågehval i 2013 (Nr. 340) .................................................................... 

861 

April 3. Forskrift om stønad til deltakere i forsøk med utvidet avklaring og oppfølging som tiltak i 

regi av Arbeids- og velferdsetaten (Nr. 350) ................................................................................................................... 

864 

April 9. Forskrift om medisinsk sertifisering av besetningsmedlemmer (Nr. 351) ....................................................................... 

865 

Feb. 6. Forskrift for masterstudiet ved Bergen Arkitekthøgskole (Nr. 362) ................................................................................ 

869 

Mars 12. Forskrift om studier og eksamen ved Lovisenberg diakonale høgskole AS (LDH) (Nr. 363) ......................................... 

873 

April 11. Forskrift om eksamen ved Luftkrigsskolen (Nr. 366) ...................................................................................................... 

885 

Mars 21. Forskrift om vin (vinforskriften) (Nr. 370) ...................................................................................................................... 

892 

Endringsforskrifter 


Mars 12. Endr. i forskrift om dyrehelsemessige betingelser for import og eksport av levende 

pattedyr, fugler, reptiler, amfibier, bier og humler mfl. (Nr. 313) ................................................................................... 

808 

Mars 20. Endr. i forskrift om tekniske krav til byggverk (Byggteknisk forskrift) (Nr. 314) .......................................................... 

819 

Mars 22. Endr. i forskrift om offentlig kontroll med etterlevelse av regelverk om fôrvarer, 

næringsmidler og helse og velferd hos dyr (kontrollforskriften) (Nr. 316)...................................................................... 

831 

Mars 22. Endr. i forskrift om grenseverdier for legemiddelrester i næringsmidler fra dyr (Nr. 317) ............................................. 

835 

Mars 22. Endr. i forskrift om vilkår for rett til ytelser etter lov om Statens pensjonskasse og etter 

enkelte andre lover når det foreligger rett til ytelser etter folketrygdloven (Nr. 318) ...................................................... 

836 

Mars 22. Endr. i forskrift om fartøykvoter og maksimalkvoter ved fiske etter kolmule i 2013 

(Nr. 319) .......................................................................................................................................................................... 

836 

Mars 25. Endr. i forskrift om regulering av fangst av kongekrabbe i kvoteregulert område øst for 

26° Ø mv. i 2012–2013 (Nr. 320) .................................................................................................................................... 

837 

Mars 19. Endr. i forskrift om utlendingers adgang til riket og deres opphold her 

(utlendingsforskriften) (Nr. 322) ...................................................................................................................................... 

845 

Mars 20. Endr. i forskrift om vaktvirksomhet (vaktvirksomhetsforskriften) (Nr. 323) .................................................................. 

846 

Mars 21. Endr. i forskrift om tilsetningsstoffer til bruk i fôrvarer (Nr. 324) .................................................................................. 

847 

Mars 26. Endr. i forskrift om regulering av fisket for fartøy som fører grønlandsk flagg i Norges 

økonomiske sone i 2013 (Nr. 325) ................................................................................................................................... 

848 

April 2. Endr. i forskrift om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser 

(klimakvoteforskriften) (Nr. 333) .................................................................................................................................... 

851 

Side

April 3. Endr. i forskrift om sanksjoner og tiltak mot Iran (Nr. 335) ............................................................................................ 

851 

April 8. Endr. i forskrift om regulering av fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62° N i 2013 

(Nr. 343) .......................................................................................................................................................................... 

863 

Mars 18. Endr. i forskrift for graden philosophiae doctor (ph.d.) ved Høgskolen i Bergen (Nr. 349) ............................................ 

864 

April 9. Endr. i forskrift om fangstrapportering m.m. for norske fartøy som fisker på 

Midt-Atlanterhavsryggen (Nr. 352) ................................................................................................................................. 

865 

April 10. Endr. i forskrift om regulering av fisket etter hestmakrell i 2013 (Nr. 353) .................................................................... 

865 

April 11. Endr. i forskrift om minstestørrelser på forsikringssummer for passasjer- og 

tredjemannsansvaret (Nr. 354) ......................................................................................................................................... 

866 

April 11. Endr. i forskrift om regulering av fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62° N i 2013 

(Nr. 355) .......................................................................................................................................................................... 

866 

April 11. Endr. i forskrift om sertifisering av fjørfevirksomheter (Nr. 357) ................................................................................... 

867 

April 12. Endr. i forskrift 24. juni 2011 nr. 644 om fordeling av overskudd fra utbetalingsautomater 

oppstilt i bingohaller (bingoterminaler) (Nr. 358) ........................................................................................................... 

867 

April 12. Endr. i forskrift 21. desember 2000 nr. 1366 om lotteritilsynet og lotteriregisteret m.m. 

(Nr. 359) .......................................................................................................................................................................... 

868 

April 12. Endr. i forskrift 16. mars 2007 nr. 277 om Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen 

for Finnmark (Nr. 360) .................................................................................................................................................... 

868 

April 10. Endr. i forskrift om krav til opplæring, prøve og kompetanse for utrykningskjøring 

(utrykningsforskriften) (Nr. 364) ..................................................................................................................................... 

881 

April 10. Endr. i forskrift om registrering, vurdering, godkjenning og begrensning av kjemikalier 

(REACH) (Nr. 365) ......................................................................................................................................................... 

883 

April 12. Endr. i forskrift om fastsetting av kvotefaktor i fisket etter makrell i 2013 (Nr. 367) ..................................................... 

891 

Diverse 


April 2. Deleg. av myndighet til Statens landbruksforvaltning etter forskrift om skogfond o.a. § 14 

og § 15 (Nr. 334) .............................................................................................................................................................. 

851 

April 11. Opph. av forskrift om fangstrapportering m.m. for norske fartøy som fisker på 

Midt-Atlanterhavsryggen (Nr. 356) ................................................................................................................................. 

866 

April 12. Opph. av forskrift 17. november 1995 nr. 892 om gjennomføring i norsk rett av 

EØS-avtalens vedlegg II, kap. XIX (rådsforordning (EØF) nr. 339/93) om kontroll av 

samsvar med reglene om produktsikkerhet ved innførsel av produkter fra land utenfor 

EØS-området (Nr. 361) .................................................................................................................................................... 

869 

April 12. Endr. i instruks fra det sentrale Mattilsynet til Debio og det lokale og regionale Mattilsynet 

for utøving av delegert myndighet etter økologiforskriften § 17 mv. (Nr. 368) .............................................................. 

891 

April 12. Endr. i delegering av myndighet fra det sentrale Mattilsynet til Debio og det lokale og 

regionale Mattilsynet etter økologiforskriften § 17 mv. (Nr. 369) ................................................................................... 

892 

Rettelser 

Nr. 14/1989 s. 701 (i forskrift 14. juli 1989 nr. 562 til inkassoloven m.m. 

(inkassoforskriften)) ......................................................................................................................................................... 

990 

Oversikt over rettelser .................................................................................................................................................... 

3. omslagsside 

Bestillinger, adresseendringer mv. ................................................................................................................................. 

4. omslagsside

5. april. Lov nr. 11 2013 769 Norsk Lovtidend 


Avd. I Lover og sentrale forskrifter mv. 

Utgitt i henhold til lov 19. juni 1969 nr. 53. 

Utgitt 23. mai 2013 Nr. 5 

5. april. Lov nr. 10 2013 

Lov om endringer i skatteloven (om skatt av formue og inntekt) 

Prop.70 L (2012–2013), Innst.242 L (2012–2013), Lovvedtak 40 (2012–2013). Stortingets første og andre gangs behandling hhv. 18. og 21. mars 

2013. Fremmet av Finansdepartementet. Kunngjort 5. april 2013 kl. 14.40. 

Endringer i følgende lov: 

Lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skattelovem). 

I 

I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt gjøres følgende endringer: 

§ 2–14 femte ledd skal lyde: 

(5) Barn som lignes sammen med foreldre etter reglene i første ledd og som har mottatt engangserstatning eller 

annen ytelse som omfattes av § 4–22, kan lignes særskilt for formue og avkastning av ytelsen. Departementet kan gi 

forskrift til utfylling og gjennomføring av reglene i første punktum. 

§ 4–22 skal lyde: 

§ 4–22. Skattefrihet for visse engangserstatnings- og forsikringsutbetalinger til barn 

(1) Skattyter som fyller 21 år eller mindre i inntektsåret, er fritatt for formuesskatt på: 

a. engangserstatning for personskade og tap av forsørger som i hovedsak utmåles etter prinsippene i 

skadeserstatningsloven kapittel 3 og yrkesskadeforsikringsloven. 

b. engangserstatning for personskade og tap av forsørger etter en annen stats erstatningsrett, så langt erstatningen 

er fastsatt etter hovedsakelig tilsvarende prinsipper som i norsk erstatningsrett. 

c. engangsutbetaling av ulykkes-, sykdoms- eller uføreforsikring ved skade, sykdom eller lyte. 

d. engangsutbetaling av ulykkesforsikring eller dødsfallsforsikring ved tap av forsørger. 

(2) Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av denne paragraf. 

II 

Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2012. 


Lov om endringer i sjøloven og luftfartsloven (gjennomføring av direktiv 2009/20/EF og forordning 

285/2010) 

Prop.12 L (2012–2013), Innst.186 L (2012–2013), Lovvedtak 38 (2012–2013). Stortingets første og andre gangs behandling hhv. 19. februar og 5. 

mars 2013. Fremmet av Justis- og beredskapsdepartementet. Jf. EØS-avtalens vedlegg XIII nr. 56w (direktiv 2009/20/EF) og nr. 66l (forordning 

(EF) nr. 785/2004). Kunngjort 5. april 2013 kl. 14.40. 

Endringer i følgende lover: 

1 Lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven). 

2 Lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven). 

I 

I lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten gjøres følgende endringer:


§ 91 annet ledd bokstav c skal lyde: 

c) arrest som begjæres etter at det foreligger tvangsgrunnlag for kravet som nevnt i tvangsfullbyrdelsesloven § 4– 

1 annet ledd, 

Overskriften til kapittel 9 skal lyde: 

Kapittel 9. Ansvarsbegrensning og forsikringsplikt 

I kapittel 9 skal nye §§ 182 a til 182 c lyde: 

§ 182 a. Forsikringsplikt, forsikringsbevis 

Rederen av et norsk skip på 300 bruttotonn eller mer plikter å ha forsikring eller annen sikkerhet som dekker ansvar 

som kan begrenses i medhold av den internasjonale konvensjon 19. november 1976 om begrensning av sjørettslige 

krav slik den er endret ved protokoll 2. mai 1996. Forsikringen skal dekke ansvaret opp til de konvensjonsfastsatte 

ansvarsgrensene. 

Forsikringsgiveren eller sikkerhetsstilleren skal utstede et sertifikat som bekrefter at det foreligger slik forsikring 

eller sikkerhet som nevnt i første ledd. Sertifikatet skal være om bord på skipet til enhver tid. Uten gyldig sertifikat 

kan skipet ikke seile under norsk flagg. 

Første ledd og annet ledd første og annet punktum gjelder tilsvarende for utenlandsk skip som anløper eller forlater 

havn eller annen laste- eller losseplass i Norge eller på den norske delen av kontinentalsokkelen eller utfører oppgaver 

i norsk territorialfarvann. 

Reglene i første til tredje ledd gjelder også for skip som eies eller brukes av den norske stat eller av annen stat, 

unntatt for krigsskip og andre skip som benyttes i statlig, ikke-kommersielt øyemed. 

Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om forsikring og annen sikkerhet, herunder om hvilke vilkår 

forsikringen eller sikkerheten må oppfylle for å kunne godkjennes, krav til sertifikat og plikt til fremvisning av 

sertifikat. 

§ 182 b. Bortvisning og anløpsforbud 

Utenlandsk skip som ikke har slikt sertifikat som nevnt i § 182 a, kan bortvises fra norske havner. Blir et utenlandsk 

skip bortvist, skal vedkommende myndighet foreta notifikasjon om bortvisningen i henhold til direktiv 2009/20/EF. 

Utenlandsk skip som på grunn av manglende sertifikat er bortvist fra en havn i en EØS-stat i henhold til direktiv 

2009/20/EF, kan ikke anløpe norsk havn før skipet har gyldig sertifikat. Skip som nevnt i første punktum uten gyldig 

sertifikat, kan bortvises. 

§ 182 c. Sanksjoner ved forsømt forsikrings- og sertifikatplikt 

Reglene i § 199 gjelder tilsvarende når et norsk skip ikke har påbudt forsikring eller annen sikkerhet eller påbudt 

sertifikat for forsikring eller sikkerhet om bord etter reglene i § 182 a. 

II 

I lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart gjøres følgende endringer: 

§ 10–38 a tredje ledd første punktum skal lyde: 

Departementet kan gi nærmere forskrifter om forsikringsplikten, herunder om størrelsen på forsikringen, om 

virkningen av at forsikringen ikke holdes i kraft, og om utfylling og gjennomføring av krav om forsikring for 

passasjerer, reisegods og gods som følger av EØS-avtalen på luftfartsområdet. 

§ 10–38 a fjerde ledd oppheves. 


§ 11–2. Forsikringsplikt mv. 

Når ikke annet blir bestemt av departementet, skal det for fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, foreligge 

godkjent forsikring eller annen sikkerhet til dekning av erstatningsplikt som nevnt i § 11–1. 

Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om forsikring eller sikkerhetsstillelse, herunder om utfylling og 

gjennomføring av krav om forsikring for erstatning for skade på tredjeperson som følger av EØS-avtalen på 

luftfartsområdet, og om virkningen av at forsikringen eller sikkerheten ikke holdes i kraft. 

III 

Lovens del I trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Del II trer i kraft straks. 


Lov om endringer i vergemålsloven mv. 

Prop.46 L (2012–2013), Innst.187 L (2012–2013), Lovvedtak 39 (2012–2013). Stortingets første og andre gangs behandling hhv. 19. februar og 5. 

mars 2013. Fremmet av Justis- og beredskapsdepartementet. Kunngjort 5. april 2013 kl. 14.40.


Følgende lover oppheves: 

1 Lov 28. november 1898 om Umyndiggjørelse. 

2 Lov 22. april 1927 nr. 3 om vergemål for umyndige. 

Endringer i følgende lover: 

1 Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven) 22. mai 1902 nr. 10. 

2 Lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven). 

3 Lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer. 

4 Lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard. 

5 Lov 21. februar 1930 om skifte. 

6 Lov 17. februar 1939 nr. 1 om gjeldsbrev. 

7 Lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personer m.v. 

8 Lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker. 

9 Lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker. 

10 Lov 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon m.v. 

11 Lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver (arveavgiftsloven). 

12 Lov 5. juni 1970 nr. 35 om utlevering for å få iverksatt vedtak om frihetsinngrep truffet av myndighet i annet nordisk land. 

13 Lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. 

14 Lov 14. juni 1974 nr. 39 om eksplosive varer. 

15 Lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten. 

16 Lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd. 

17 Lov 3. juni 1977 nr. 57 om sterilisering. 

18 Lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område. 

19 Lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven). 

20 Lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven). 

21 Lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp. 

22 Lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova). 

23 Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven). 

24 Lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr. 

25 Lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven). 

26 Lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon. 

27 Lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven). 

28 Lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven). 

29 Lov 15. mars 1991 nr. 3 om megling i konfliktråd (konfliktrådsloven). 

30 Lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap. 

31 Lov 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger. 

32 Lov 19. juni 1992 nr. 60 om skogsdrift m.v. i statsallmenningene. 

33 Lov 18. juni 1993 nr. 109 om autorisasjon av regnskapsførere. 

34 Lov 22. desember 1995 nr. 85 om europeiske økonomiske foretaksgrupper ved gjennomføring av EØS-avtalens vedlegg XXII nr. 10 

(rådsforordning (EØF) nr. 2137/85) (EØFG-loven). 

35 Lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven). 

36 Lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner (eierseksjonsloven). 

37 Lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper (aksjeloven). 

38 Lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven). 

39 Lov 19. juni 1997 nr. 82 om pass (passloven). 

40 Lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven). 

41 Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). 

42 Lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett m.v. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven). 

43 Lov 15. juni 2001 nr. 59 om stiftelser (stiftelsesloven). 

44 Lov 5. juli 2002 nr. 64 om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven). 

45 Lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag (bustadbyggjelagslova). 

46 Lov 27. juni 2003 nr. 64 om alternativ behandling av sykdom mv. 

47 Lov 4. juli 2003 nr. 74 om hundehold (hundeloven). 

48 Lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven). 

49 Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven). 

50 Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven). 

51 Lov 15. juni 2007 nr. 40 om reindrift (reindriftsloven). 

52 Lov 29. juni 2007 nr. 81 om samvirkeforetak (samvirkelova). 

53 Lov 20. juni 2008 nr. 44 om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven). 

54 Lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven). 

55 Lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven). 

56 Lov 20. januar 2012 nr. 6 om endringer i straffeloven, straffeprosessloven, straffegjennomføringsloven, konfliktrådsloven m.fl. (barn og 

straff). 

I 

I lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål gjøres følgende endringer: 

§ 26 skal lyde: 

§ 26. Faste verger 

Fylkesmannen kan engasjere faste verger. Den som engasjeres som fast verge, skal legge frem en politiattest. 

Opplysningene fra politiattesten skal inngå i egnethetsvurderingen etter § 28 første ledd første punktum. I attesten skal 

det anmerkes om personen er siktet, tiltalt, har vedtatt forelegg eller er dømt for overtredelse av straffebud om 

økonomisk kriminalitet og de straffebud som omfattes av barneomsorgsattesten etter politiregisterloven § 39 første 

ledd. Attesten skal være uttømmende i samsvar med politiregisterloven § 41 nr. 1. Kongen gir i forskrift nærmere


regler om kravet om politiattest, herunder hvilke straffebud om økonomisk kriminalitet som skal omfattes av attesten, 

og kan også gi regler om kvalifikasjonskrav, organisering og godtgjøring for faste verger. 

§ 28 annet ledd annet punktum skal lyde: 

Dette gjelder likevel ikke der nærstående som nevnt i § 94 annet ledd eller søsken oppnevnes som verge. 

§ 30 første ledd fjerde punktum skal lyde: 

Har han eller hun en inntekt og formue som er lavere enn de grenser som fastsettes av Kongen i forskrift, skal 

godtgjøringen og utgiftene likevel dekkes av fylkesmannen. 


Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om organiseringen av forvaltningen i bank, herunder regler om rett til å 

velge plassering av midlene. 

§ 54 første ledd skal lyde: 

Kongen kan i forskrift gi regler om at når en mindreårig eller en person som er fratatt den rettslige handleevnen, 

tilføres eiendeler, skal offentlige forvaltningsorganer, finansinstitusjoner, forsikringsselskaper, pensjonsforetak, 

fondsforvaltningsselskaper, verdipapirregistre og verge gi melding til fylkesmannen om dette. 

§ 54 tredje ledd skal lyde: 

Vergen og fylkesmannen har, uten hinder av taushetsplikt, rett til innsyn i opplysninger hos skattemyndighetene 

om personer under vergemål og om personer som er begjært satt under vergemål, når slikt innsyn er nødvendig for at 

vergen og fylkesmannen skal kunne ivareta sine oppgaver etter loven her. Skattemyndighetene skal gi melding til den 

sentrale vergemålsmyndigheten om mindreåriges finansielle eiendeler som skattemyndighetene har innhentet 

opplysninger om fra tredjepart, når disse eiendelenes verdi overstiger den grensen som følger av forskrift etter 

vergemålsloven § 49 første ledd første punktum. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføringen av 

meldeplikten, herunder om meldepliktens omfang. 

§ 57 første ledd første punktum skal lyde: 

Må det antas at det er behov for vergemål for en person som er innlagt i institusjon, skal institusjonen melde fra til 

fylkesmannen. 


§ 67. Vurdering av tvungen forvaltning 

I forbindelse med opprettelsen av vergemålet skal fylkesmannen vurdere om midler som er underlagt tvungen 

forvaltning i medhold av folketrygdloven § 22–4, folketrygdloven § 22–6 eller helse- og omsorgstjenesteloven § 12– 

4, i stedet skal forvaltes av vergen. 

§ 77 første ledd bokstav d og ny bokstav e skal lyde: 

d) Verdipapirsentralen, 

e) Folkeregisteret. 

§ 77 tredje ledd annet punktum skal lyde: 

Fratakelse av den rettslige handleevnen kan ikke gjøres gjeldende overfor den som i god tro har inngått avtale med 

vedkommende om eiendeler som nevnt i første ledd bokstav b før den påbudte meldingen er innført i dagbok eller 

register. 

§ 86 første ledd annet punktum skal lyde: 

Fullmektigen kan likevel gjennomføre disposisjoner etter §§ 87 og 88 og disposisjoner som fullmakten særskilt 

angir at fullmektigen skal kunne gjennomføre. 


§ 101. Ikraftsetting. Overgangsregler 

1. Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. De enkelte bestemmelsene kan settes i kraft til ulik tid. 

2. Beslutning om opprettelse av hjelpevergemål etter lov 22. april 1927 nr. 3 om vergemål for umyndige gjelder 

også etter ikrafttredelsen av loven her. Hjelpevergemålet regnes etter lovens ikrafttredelse som et vergemål uten 

fratakelse av den rettslige handleevnen etter reglene i loven her og med det innhold som er besluttet for 

hjelpevergemålet. Oppdraget som hjelpeverge fortsetter etter lovens ikrafttredelse som et oppdrag som verge 

etter reglene i loven her og med det innhold som er besluttet for hjelpevergemålet. 

3. Beslutning om umyndiggjøring etter lov 28. november 1898 om Umyndiggjørelse gjelder i tre år etter 

ikrafttredelsen av loven her. Beslutningen om umyndiggjøring regnes i denne perioden som et vergemål med 

full fratakelse av den rettslige handleevnen etter reglene i loven her. Oppdraget som verge fortsetter etter lovens 

ikrafttredelse som et oppdrag som verge etter reglene i loven her og med det innhold som gjelder for vergemål 

med full fratakelse av den rettslige handleevnen.


4. Finansielle eiendeler som ved ikrafttredelsen av loven her har vært forvaltet av overformynderiet etter lov 22. 

april 1927 nr. 3 kapittel 6, men som utgjør et beløp som er lavere enn beløpsgrensen som følger av forskrift etter 

§ 49 første ledd første punktum i loven her, skal forvaltes av fylkesmannen i ett år etter lovens ikrafttredelse. 

Dette gjelder likevel ikke hvis fylkesmannen i denne perioden beslutter at eiendelene ikke skal forvaltes av 

fylkesmannen. 

5. En fullmakt som oppfyller kravene til en fremtidsfullmakt etter lovens kapittel 10, men som er opprettet før 

loven her trer i kraft, skal fra lovens ikrafttredelse ha de rettsvirkninger som følger av loven her. 

6. Midlene i sikkerhetsfondene opparbeidet som en del av fellesmassene etter lov 22. april 1927 nr. 3 om vergemål 

for umyndige § 73 skal fra ikrafttredelsen av loven her utgjøre et nasjonalt sikkerhetsfond når fellesmassene er 

avviklet. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler for det nasjonale sikkerhetsfondet, herunder nærmere regler 

for organisering, tilsyn, avsetning og utdeling. 

7. Kongen kan i forskrift gi nærmere overgangsregler. 


§ 102. Endringer i andre lover 

Fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende endringer i andre lover: 

1. Lov 28. november 1898 om Umyndiggjørelse oppheves. 

2. I Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr. 10 gjøres følgende endringer: 


For fornærmede som er under 18 år eller fratatt rettslig handleevne, gjelder reglene i straffeprosessloven § 93 g 

tilsvarende for adgangen til å begjære påtale. Er fornærmede over 15 år, kan det ikke mot hans uttalte vilje begjæres 

påtale i saker om legemsfornærmelse og ærekrenkelse. 


Med fengsel inntil 3 år straffes den som bevirker eller medvirker til at en mindreårig ulovlig unndras eller holdes 

unndratt fra sine foreldres eller andre vedkommendes omsorg. På samme måte straffes den som tar en mindreårig ut 

av landet eller holder tilbake en mindreårig i utlandet og ved det ulovlig unndrar eller medvirker til å unndra den 

mindreårige fra noen som har foreldreansvar eller som har omsorgen etter barnevernloven. 

§ 300 første punktum skal lyde: 

Med Bøder straffes den, som ved Sagsanlæg eller ved Trusel derom eller om nogenslags Fortræd søger enten hos 

den anden Part selv eller hos nogen Tredjemand at inddrive et ugyldigt Krav, som han har erhvervet ved i vindesyg 

Hensigt at misbruge Letsind eller Uerfarenhed hos person under vergemål, eller som medvirker hertil. 

3. I lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene skal § 106 nr. 4 lyde: 

4. når han er verge for noen, som står i slikt forhold til saken som nevnt under nr. 1, eller har vært verge for en part, 

etter at saken begynte; 

4. I lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer gjøres følgende 

endringer: 


§ 22. Blir fullmaktsgiveren på grunn av sinnslidelse, herunder demens, eller alvorlig svekket helbred ute av stand til 

å inngå rettslig bindende disposisjoner, får en disposisjon fullmektigen deretter foretar, ikke annen virkning enn den 

ville ha hatt om fullmaktsgiveren selv hadde foretatt den, med mindre noe annet følger av reglene i vergemålsloven 

kapittel 10. 

Blir fullmaktsgiveren fratatt rettslig handleevne etter vergemålsloven § 22, får en disposisjon fullmektigen deretter 

foretar, ikke annen virkning enn den ville ha hatt om fullmaktsgiveren selv hadde foretatt den. 

Blir fullmaktsgiveren satt under vergemål, kan vergen innenfor sitt mandat kalle tilbake fullmakter. 


§ 24. Selv om fullmaktsgiveren er i en tilstand eller situasjon som nevnt i § 22 første eller annet ledd eller hans bo 

som dødsbo eller konkursbo er kommet under offentlig skiftebehandling, kan fullmektigen likevel i kraft av fullmakten 

foreta de rettshandler, som er nødvendige for å beskytte vedkommende eller boet mot tap, inntil vergen eller bestyrelsen 

kan vareta deres tarv. 

5. I lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard gjøres følgende endringer: 

§ 14 oppheves. 

§ 15 oppheves.


6. Lov 22. april 1927 nr. 3 om vergemål for umyndige oppheves. 

7. I lov 21. februar 1930 om skifte gjøres følgende endringer: 

§ 8 fjerde ledd skal lyde: 

Skifte av arvelodd som er tildelt en fraværende arving og forvaltes etter reglene i vergemålsloven, foretas av 

tingretten på det sted hvor arven først falt. 


§ 19. Med hensyn til forvaltningen av boets eiendeler er retten bundet av loddeiernes beslutning forsåvidt de alle er 

enige og retten ikke finner at beslutningen strider mot fraværende arvingers eller mot kreditorenes tarv. 

§ 39 annet ledd første punktum skal lyde: 

Er det gitt utlegg til person under vergemål eller til noen hvis midler skal forvaltes som foreskrevet i § 19 i lov om 

forsvunne personer mv., og utlegget i verdi svarer til eller overstiger det beløp som er fastsatt i medhold av 

vergemålsloven § 49 første ledd, skal skifteforvalteren uoppholdelig sende utskrift av utloddingsprotokollen til 

fylkesmannen som forvaltningen av midlene hører under. 

§ 53 første ledd nr. 3 skal lyde: 

3. hvis noen av ektefellene er under atten år eller fratatt rettslig handleevne, med mindre vergen skriftlig samtykker 

i at boet skiftes privat, 

§ 61 annet ledd tredje punktum skal lyde: 

Retten skal påse at avgjørelsen ikke blir til skade for loddeier som er under vergemål, eller som er forhindra fra 

sjølv å gjøre sine ønsker gjeldende eller fra å være personlig til stede under skiftet. 


Dersom det stilles fullgod sikkerhet, kan lodd til en person som er under 18 år eller fratatt rettslig handleevne, også 

i andre tilfeller legges ut ved en fordring på den som overtar eiendelen eller rettigheten. 


§ 79. Er noen av loddeierne under 18 år, må vergen skriftlig samtykke i at boet blir skiftet privat. Det samme gjelder 

om noen av loddeierne er fratatt rettslig handleevne. Retten skal skriftlig varsle fylkesmannen om at boet skiftes privat. 

Person som nevnt i første og annet punktum representeres under skiftebehandlingen av vergen, og vergen har på dennes 

vegne de rettigheter som tilkommer en loddeier. Ved vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne får vergen de 

samme rettighetene som nevnt i fjerde punktum hvis representasjon under skifte faller innenfor vergeoppdraget. 

Er alle loddeierne i en situasjon som nevnt i første ledd første og annet punktum, kan det skiftes privat hvis vergen 

overtar ansvaret for avdødes forpliktelser. Er det flere verger, hefter de fullt og solidarisk for gjelden. Regelen i første 

ledd tredje punktum gjelder tilsvarende. 

§ 84 annet ledd skal lyde: 

Fylkesmannen og verge kan kreve offentlig skifte på vegne av en mindreårig loddeier eller loddeier som er fratatt 

rettslig handleevne. Fylkesmannen har rett til å kreve offentlig skifte selv om privat skifte er avsluttet, hvis 

fylkesmannen finner at størrelsen på arvelodd som tilkommer en person som nevnt i første punktum, ikke er 

tilfredsstillende. 


§ 87. Boet skal skiftes offentlig hvis det er bestemt av arvelateren i gyldig testament, eller hvis arvelateren har 

bestemt at arv som tilfaller noen av arvingene, skal forvaltes etter reglene i vergemålsloven kapittel 7, og arven for den 

eller de arvinger det gjelder, antas å overstige grensen etter vergemålsloven § 49 første ledd første punktum. 


Hvis arvingene eller deres verger ikke vedtar denne oppgave, eller skifteforvalter på vegne av arving under 

vergemål finner særlig grunn til å dra oppgavens riktighet i tvil, kan de kreve nærmere opplysninger, og i fornødent 

fall registrering og takst. 


§ 123. Med hensyn til vergemål under offentlig skifte for arvinger som er forsvunnet etter arvefallet eller hvis 

oppholdssted ikke kjennes, får vergemålsloven kapittel 5 og § 34 tilsvarende anvendelse. 

8. I lov 17. februar 1939 nr. 1 om gjeldsbrev skal § 17 lyde: 

§ 17. Utgjevaren kann likeins gjera gjeldande at gjeldsbrevet er falskt eller forfalska, underskrive på hans vegner 

utan fullmakt eller ugildt på grunn av grov tvang (§ 28 i avtalelova), manglande rettsleg handleevne eller sinnssjukdom,


at gjeldsbrevet er sagt maktlaust, eller at kravet er bortfalle eller brigda etter reglane om deponering, forelding, 

preklusjon eller tvangsakkord. 

9. I lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personer m.v. gjøres følgende endringer: 


Midlene forvaltes etter reglene i vergemålsloven. 


Er det gått 10 år siden siste tidspunkt da en vet at den forsvunne var i live, uten at midler som forvaltes etter reglene 

i vergemålsloven eller av verge eller fullmektig, er skiftet, skal den som har forvaltningen, gi melding til tingretten, 

som da behandler midlene som om den forsvunne var død. 

10. I lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker gjøres følgende endringer: 


Heller ikke kan det velges noen som er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne, eller som står i samarbeids-, 

underordnings- eller avhengighetsforhold til eller er gift med eller i rett opp- eller nedstigende linje eller i første 

sidelinje er beslektet eller besvogret med styremedlem, varamedlem til styret, revisor eller overordnet tjenestemann i 

sparebanken. 


Den som er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne, eller hvis bo er under konkursbehandling, 

akkordforhandling eller privat administrasjon, kan ikke være revisor. 

11. I lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker skal § 13 første ledd lyde: 

En forretningsbank skal ha en kontrollkomité med minst tre medlemmer og minst ett varamedlem med en 

funksjonstid på to år. Medlemmer og varamedlemmer velges av generalforsamlingen. Et medlem av komiteen skal 

tilfredsstille de krav som stilles til dommere etter lov av 13. august 1915 nr. 5 om domstolene § 54 annet ledd. Valget 

av dette medlem skal godkjennes av Finanstilsynet. Finanstilsynet kan dispensere fra bestemmelsene i de to foregående 

punktum. Kontrollkomiteen velger selv sin formann og nestformann hvis ikke vedtektene legger denne myndighet til 

generalforsamlingen. Medlem av komiteen som skal velges av generalforsamlingen, må fylle vilkårene for valg til 

representantskapet. Representantskapets formann og nestformann, styremedlem, varamedlem til styre, revisor eller 

tjenestemann i banken kan ikke velges til medlem eller varamedlem av kontrollkomiteen. Heller ikke kan det velges 

noen som er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne, eller som står i samarbeids-, underordnings- eller 

avhengighetsforhold til eller er gift med eller i rett opp- eller nedstigende linje eller i første sidelinje er beslektet eller 

besvogret med styremedlem, varamedlem til styret, revisor eller overordnet tjenestemann i banken. Heller ikke kan det 

velges noen som er gått konkurs, har åpnet gjeldsforhandling eller er under privat administrasjon. Inntrer forhold som 

gjør at vedkommende ikke lenger er valgbar, trer han ut av kontrollkomiteen. Istedenfor medlem som trer ut, velges 

ved første anledning nytt medlem for resten av hans valgperiode. For avdelinger med eget styre kan velges lokale 

kontrollkomiteer for stedlig kontroll under tilsyn av hovedkomiteen. 

12. I lov 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon mv. skal § 7 femte ledd lyde: 

Søknad fra mindreårig eller person som er fratatt rettslig handleevne, må være tiltrådt av verge. 

13. I lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver gjøres følgende endringer: 


Ved fastsettelsen av tiden for rådighetservervet sees det bort fra arvelaters eller givers bestemmelse om at midlene 

skal behandles etter reglene i vergemålsloven kapittel 7 eller være undergitt lignende rådighetsinnskrenkning. 


For en person under vergemål er vergen meldepliktig. 

14. I lov 5. juni 1970 nr. 35 om utlevering for å få iverksatt vedtak om frihetsinngrep truffet av myndighet i annet 

nordisk land skal § 5 fjerde ledd lyde: 

Dersom hensynet til den som kreves utlevert tilsier det, skal det oppnevnes verge. 

15. I lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. gjøres følgende endringer: 


For arving som er mindreårig eller fråteken rettsleg handleevne på det økonomiske området, må vergen og også 

fylkesmannen samtykkje etter første punktum, og fylkesmannen må i tilfelle også samtykkje i avtale med arvingane 

som nemnd i andre punktum.


§ 10 annet og tredje punktum skal lyde: 

Er den særskilde livsarvingen mindreårig eller fråteken rettsleg handleevne på det økonomiske området, må vergen 

samtykkje, og det krevst også samtykkje frå fylkesmannen. Fylkesmannen bør som regel berre samtykkje når 

fylkesmannen meiner det vil være til gagn også for den særskilde livsarvingen at attlevande ektemake får rett til uskifte. 

§ 13 annet og tredje ledd skal lyde: 

Ektemake som er fråteken rettsleg handleevne på det økonomiske området, har ikkje rett til uskifte. Så langt det er 

nødvendig for at ektemaken og heimeverande barn kan få forsvarleg underhald og halde heimen oppe, kan retten 

likevel med samtykke frå fylkesmannen gjere vedtak om at ektemaken skal ta over buet eller ein del av det uskift. 

Ein mindreårig ektemake har berre rett til uskifte når fylkesmannen samtykkjer. 


Er ein arving under verjemål og attlevande ektemake verja hans, skal retten syte for at det blir oppnemnt setteverje. 


Er attlevande ektemake eller nokon av arvingane under verjemål, skal retten sende fylkesmannen på staden der 

personen under verjemål bur, slik oppgåve, status eller registrering og verdsetjing som er nemnd i § 14. 


For arvingar som er mindreårige eller fråtekne rettsleg handleevne på det økonomiske området, må vergen og også 

fylkesmannen samtykkje. 


Trengst det for rett til uskifte samtykke frå arvingane, tar desse likevel arv utan omsyn til om dei lever på den tid 

som er nemnd. 


Det same gjeld når attlevande ektemake er fråteken rettsleg handleevne på det økonomiske området, likevel slik at 

føresegna i § 13 andre ledd andre punktum gjeld tilsvarande. 

§ 24 tredje og fjerde ledd skal lyde: 

Har attlevande ektemake overtatt buet uskift med førstavdødes særskilde livsarvingar og desse var mindreårige 

eller fråtekne rettsleg handleevne på det økonomiske området, kan desse krevje skifte for seg sjølve når dei er blitt 

myndige. Døyr ein slik livsarving, plikter ektemaken å skifte med livsarvingane hans dersom dei ikkje samtykkjer i at 

uskiftet held fram. § 10 andre og tredje punktum gjeld tilsvarande. Om ein særskilt livsarving kan krevje arveoppgjer 

etter desse føresegnene, fører ikkje det til at attlevande ektemake mister retten til å sitje i uskifte med resten av buet. 

Er ektemaken eller arvingen mindreårig eller fråteken rettsleg handleevne på det økonomiske området, er det verja 

som med samtykke frå fylkesmannen reiser krav om skifte. 

§ 32 annet ledd første punktum skal lyde: 

Etter slikt testament skal arven heilt eller delvis styrast etter reglane i vergemålsloven kapittel 7, eller på annan 

måte som gir god nok trygd og avkasting. 

§ 32 annet ledd femte punktum skal lyde: 

Dersom arven skal styrast etter reglane i vergemålsloven kapittel 7, kan det fastsetjast at tillitsmann ikkje skal 

oppnemnas. 

§ 45 annet ledd oppheves. Nåværende tredje ledd blir nytt annet ledd. 


Er det vedteke verjemål for testator, bør erklæring frå lege om tilstanden til testator leggjast ved testamentet. 


Vil nokon som er under verjemål gjere arvepakt, krevst dessutan samtykke frå fylkesmannen i den mon arvepakta 

gjeld midlar som personen ikkje rår over sjølv. 

§ 74 annet ledd oppheves. Nåværende tredje ledd blir nytt annet ledd. 

16. I lov 14. juni 1974 nr. 39 om eksplosive varer skal § 25 fjerde ledd tredje punktum lyde: 

Søknad fra person som er fratatt rettslig handleevne, må være tiltrådt av verge. 

17. I lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten gjøres følgende endringer: 

§ 20 a overskriften skal lyde: 

§ 20 a. Frist og formkrav mv.


§ 20 a tredje ledd skal lyde: 

Er det mindreårige eller personar som heilt eller delvis manglar rettsleg handleevne mellom dei som det er aktuelt 

å gi eit slikt tilbod, skal tilbodet også sendast fylkesmannen. 


Føresegna i første stykket gjeld tilsvarande dersom saksøkjaren misser si rettslege handleevne før løysingssaka er 

sluttførd, og fylkesmannen fråfell saka på hans vegner. 

18. I lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd skal § 4 tredje ledd lyde: 

Er kvinnen uten verge i tilfelle som nevnt i første ledd tredje punktum eller annet ledd, skal fylkesmannen etter 

begjæring fra hennes lege eller nemnda (jfr. § 7) oppnevne verge. 

19. I lov 3. juni 1977 nr. 57 om sterilisering skal § 4 fjerde ledd lyde: 

Er en person uten verge i tilfelle som nevnt i annet eller tredje ledd, skal fylkesmannen etter begjæring fra 

vedkommende lege eller nemnda (jfr. § 6 annet ledd) eller rådet (jfr. § 6 første ledd), oppnevne verge. 

20. I lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område skal § 7 

nr. 1 bokstav a lyde: 

a) avgjørelse eller forlik om oppheving av formuesfellesskapet, separasjon, skilsmisse, omstøting av ekteskap, 

stiftelse eller oppheving av adopsjonsforhold, hel eller delvis fratakelse av rettslig handleevne eller endring av 

vedtak om dette, eller om deling av formue eller erstatning i forbindelse med separasjon, skilsmisse eller 

omstøting av ekteskap, for så vidt gjelder fullbyrding får loven dog anvendelse på avgjørelse som har bindende 

virkning her i landet etter artikkel 22 i konvensjon 6 februar 1931 mellom Danmark, Finland, Island, Norge og 

Sverige angående internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål, 

21. I lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer skal § 12 nr. 1 bokstav a lyde: 

a) person under vergemål mot verge, eller 

22. I lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning skal § 4–5 nr. 2 lyde: 

2. For skattyter som er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne, skal selvangivelse m.v. leveres av vergen. Dette 

gjelder ikke barn som har nådd den alder da det etter skatteloven anses som selvstendig skattyter og leverer 

selvangivelse selv. 

23. I lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp skal § 16 første ledd lyde: 

Fri sakførsel innvilges uten behovsprøving i saker som nevnt i § 11 første ledd nr. 4, 5 og 7, samt i følgende tilfeller: 

1. for den vernepliktige i militærnektersaker etter lov 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av 

overbevisningsgrunner, 

2. for den et tvangstiltak retter seg mot i saker om overprøving av administrative tvangsvedtak i helse- og 

sosialsektoren etter tvisteloven kapittel 36, 

3. for den private part i saker hvor søksmål er anbefalt av Stortingets ombudsmann for forvaltningen, 

4. for utlending i tilfeller som nevnt i utlendingsloven § 92 tredje ledd annet punktum og fjerde ledd eller for den 

som har rett til fri sakførsel etter statsborgerloven § 27 sjuende ledd annet punktum, 

5. til den som er begjært fratatt rettslig handleevne, eller som begjærer et vedtak om fratakelse av rettslig 

handleevne opphevet etter vergemålsloven, 

6. til den det oppnevnes advokat for i medhold av barneloven § 61 første ledd nr. 5. 

24. I lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre gjøres følgende endringer: 

§ 6 annet punktum skal lyde: 

Er barnet mindreårig, vert saka reist av oppnemnd verje. 

§ 29 c skal lyde: 

§ 29 c. Stillinga til verja 

Verja kan ikkje reise slektskapssak for ein person under verjemål som har fylt 15 år, utan samtykke frå personen 

med mindre personen ikkje er i stand til å forstå kva eit samtykke fører med seg. 


§ 33. Barnet sin sjølvråderett 

Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det fyller 18 år.


25. I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker gjøres følgende endringer: 


§ 83. Er siktede under 18 år, har også hans verge partsrettigheter. Dersom vergen ikke kan eller vil vareta siktedes 

tarv i saken, skal fylkesmannen oppnevne en midlertidig verge som har partsrettigheter i stedet for den opprinnelige 

vergen. 

§ 84 annet ledd fjerde punktum skal lyde: 

Har han ikke verge, skal det oppnevnes verge. 

I kapittel 8 skal ny § 93 g lyde: 

§ 93 g. Rettigheter som etter loven her tilkommer fornærmede og etterlatte, utøves av vergen når den fornærmede 

eller etterlatte er under 18 år, med mindre noe annet følger av lov. Er vergene uenige seg imellom om utøvelsen av 

rettighetene, skal det oppnevnes en setteverge. 

En mindreårig som har fylt 15 år, kan på ethvert tidspunkt i saken selv utøve rettighetene som fornærmet eller 

etterlatt, med mindre den mindreårige er i en tilstand som beskrevet i vergemålsloven § 20. 

Rettigheter som nevnt i første ledd utøves av vergen når den fornærmede eller etterlatte fullt ut er fratatt den rettslige 

handleevnen. Det samme gjelder en fornærmet eller etterlatt som delvis er fratatt den rettslige handleevnen når 

fratakelsen av handleevnen må anses å omfatte det å utøve prosessuelle rettigheter. 


Er fornærmede under 18 år, helt eller delvis fratatt den rettslige handleevnen, antas å være i en tilstand som nevnt 

i straffeloven § 44, eller er han død, gjelder reglene i straffeloven § 78. 

26. I lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr skal § 10 første ledd nr. 7 lyde: 

7. sak om fratakelse av den rettslige handleevnen etter vergemålsloven, 

27. I lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett gjøres følgende endringer: 

§ 3–4 første ledd første punktum skal lyde: 

Når en overdrager tar forbehold som nevnt i § 3–1 eller § 3–2, skal han oppnevne en bank, en advokat eller etter 

nærmere regler fylkesmannen som tillitsmann. 

§ 3–4 tredje ledd skal lyde: 

Kongen kan gi nærmere regler om fylkesmannens adgang og plikt til å være tillitsmann og om tillitsmannens 

forvaltning av beslagsfrie midler, derunder om den godtgjøring som tillitsmannen har krav på. 

§ 3–7 annet ledd annet punktum skal lyde: 

Slikt samtykke gis av fylkesmannen dersom fylkesmannen er tillitsmann, og ellers av Stiftelsestilsynet. 

§ 3–8 annet ledd skal lyde: 

Forvaltningsloven gjelder likevel for fylkesmannen som tillitsmann. For vedtak truffet av fylkesmannen er 

Stiftelsestilsynet klageinstans. 

28. I lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon gjøres følgende endringer: 


§ 4. Personer som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området, kan bare adoptere med samtykke fra sin 

verge. 


§ 8 Personer som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området, kan ikke adopteres uten samtykke fra 

vergen. 

29. I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner skal § 1–3 første ledd nr. 2 lyde: 

2. fylkesmannen ved forvaltning av finansielle eiendeler etter vergemålsloven og stiftelser som ikke har til formål 

å drive næringsvirksomhet 

30. I lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler gjøres følgende endringer: 

§ 17–1 femte ledd tredje punktum skal lyde: 

Tilsvarende gjelder dersom forsikringstakeren blir fratatt rettslig handleevne, jf. vergemålsloven § 77 første ledd 

bokstav b.


§ 17–6 annet punktum skal lyde: 

Dette gjelder likevel ikke dersom ugyldigheten skyldes falsk, forfalskning, sinnssykdom, grov tvang som nevnt i 

avtaleloven § 28, mindreårighet eller vergemål med fratakelse av rettslig handleevne. 

31. I lov 15. mars 1991 nr. 3 om megling i konfliktråd gjøres følgende endringer: 


Dersom vergen ikke kan eller vil vareta partens tarv i saken, skal fylkesmannen oppnevne en midlertidig verge som 

skal opptre i stedet for den opprinnelige vergen under konfliktrådsbehandlingen. 


Er en part mindreårig, eller er en part satt under vergemål og mangler rettslig handleevne til å inngå slik avtale, må 

avtalen godkjennes av vergen. 

32. I lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap gjøres følgende endringer: 


§ 2. Adgangen til å inngå ekteskap for personer som er satt under vergemål 

Den som er satt under vergemål, må ha samtykke fra vergen for å inngå ekteskap dersom det faller innenfor vergens 

oppdrag å gi slikt samtykke. Nekter vergen, kan fylkesmannen likevel gi tillatelse hvis det ikke er rimelig grunn for 

nektelsen. 

§ 7 bokstav c skal lyde: 

c. Er noen av brudefolkene satt under vergemål og det faller innenfor vergens oppdrag å samtykke til ekteskap, 

skal det godtgjøres at det er gitt samtykke eller tillatelse til ekteskapet etter § 2 første punktum, jf. andre punktum. 


Erklæring som nevnt i første ledd kan ikke gis av noen som er under 18 år eller fratatt rettslig handleevne, hvis ikke 

vergen har gitt samtykke til privat skifte etter skifteloven § 53 første ledd nr. 3 eller § 79. 

§ 16 sjette ledd tredje punktum oppheves. 

§ 27 annet ledd bokstav c skal lyde: 

c. når sak om separasjon eller skilsmisse blir reist av vergen etter § 28. 


§ 28. Partsrettigheter for ektefelle under vergemål mv. 

Sak for fylkesmannen om separasjon eller skilsmisse og ekteskapssak for domstolene reises av eller mot en 

ektefelle personlig også når han eller hun er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne etter vergemålsloven § 22. Når 

sak er reist, kan vergen opptre til støtte for denne ektefellen. Vergen skal varsles om saken av fylkesmannen. Er sak 

reist for domstolene, skal stevning også forkynnes for vergen. 

En verge kan fremme sak på vegne av en ektefelle som mangler rettslig handleevne, dersom det er påtrengende 

nødvendig av hensyn til denne ektefellen. Disse sakene behandles i alle tilfeller av domstolene, som også avgjør om 

det er grunnlag for saksanlegget. 

Dersom en ektefelle er satt under vergemål uten å være fratatt rettslig handleevne, og det faller innenfor vergens 

oppdrag å opptre i eller fremme sak om separasjon eller skilsmisse eller ekteskapssak, gjelder reglene i første og annet 

ledd tilsvarende for vergen. 


§ 47. Personer med manglende rettslig handleevne 

En ektefelle som er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, må ha samtykke av 

verge for å inngå avtaler i samsvar med reglene i §§ 42 til 46. Det samme gjelder en ektefelle som er satt under vergemål 

uten å være fratatt rettslig handleevne, dersom det faller innenfor vergens oppdrag å gi slikt samtykke. 

§ 54 første ledd femte punktum skal lyde: 

Kreves det for en ektefelle samtykke av verge, må dette samtykket gis på samme måte. 

§ 57 første ledd bokstav c annet punktum skal lyde: 

Dersom ektefellen er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, må vergen samtykke. 

33. I lov 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger skal § 4–2 tredje og fjerde ledd lyde: 

For person som er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne, utøves stemmeretten av vergen. 

Ingen kan avgi mer enn to stemmer. I tilfelle hvor både vergen og person som nevnt i tredje ledd har stemmerett, 

kan likevel vergen stemme både for seg selv og personen han eller hun er verge for.


34. I lov 19. juni 1992 nr. 60 om skogsdrift m.v. i statsallmenningene skal § 3–2 tredje og fjerde ledd lyde: 

For person som er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne, utøves stemmeretten av vergen. 

Ingen kan avgi mer enn to stemmer. I tilfelle hvor både vergen og person som nevnt i tredje ledd har stemmerett, 

kan likevel vergen stemme både for seg selv og personen han eller hun er verge for. 

35. I lov 18. juni 1993 nr. 109 om autorisasjon av regnskapsførere skal § 4 første ledd nr. 5 lyde: 

5. ikke være mindreårig eller fratatt rettslig handleevne etter vergemålsloven, 

36. I lov 22. desember 1995 nr. 85 om europeiske økonomiske foretaksgrupper ved gjennomføring av EØS-avtalens 

vedlegg XXII nr. 10 (rådsforordning (EØF) nr. 2137/85) skal § 3 lyde: 

§ 3 Ingen kan være forretningsfører i en foretaksgruppe når vedkommende er mindreårig eller fratatt rettslig 

handleevne, eller det inntrer slik hindring for vedkommende som nevnt i konkursloven § 142. 

37. I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endringer: 

§ 22–4 første ledd skal lyde: 

For den som er innlagt i en helseinstitusjon for langtidspasienter, og som ikke er i stand til å disponere ytelsen selv, 

skal ytelsen utbetales til institusjonen. Helseinstitusjonen skal forvalte midlene til beste for den som har rett til ytelsen. 

Reglene i vergemålsloven får ikke anvendelse på midler som institusjonen forvalter. Fylkesmannen skal ha kopi av 

vedtak etter første punktum. Hvis fylkesmannen treffer vedtak om vergemål for personen etter reglene i 

vergemålsloven, kan fylkesmannen beslutte at midlene i stedet skal forvaltes av vergen. Er personen allerede under 

vergemål, må vergen samtykke til vedtak som nevnt i første punktum hvis forvaltning av midlene hører under vergens 

mandat. 

I § 22–6 skal overskriften lyde: 

§ 22–6. Utbetaling til Nav-kontor o.a. 

§ 22–6 nytt tredje ledd skal lyde: 

Reglene i vergemålsloven får ikke anvendelse på ytelser det er truffet vedtak om etter første ledd. Fylkesmannen 

skal ha kopi av vedtaket. Hvis fylkesmannen treffer vedtak om vergemål for personen etter reglene i vergemålsloven, 

kan fylkesmannen beslutte at ytelsen i stedet skal forvaltes av vergen. Er personen allerede under vergemål, må vergen 

samtykke til vedtak som nevnt i første ledd hvis forvaltning av ytelsen hører under vergens mandat. 

Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd. 

38. I lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner skal § 38 annet ledd tredje punktum lyde: 

Bare myndige personer kan være styremedlemmer. 

39. I lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper skal § 6–8 første ledd annet punktum lyde: 

Det samme gjelder hvis et styremedlem blir fratatt rettslig handleevne eller blir satt i konkurskarantene etter 

konkursloven §§ 142 og 143. 

40. I lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper skal § 6–8 første ledd annet punktum lyde: 

Det samme gjelder hvis et styremedlem blir fratatt rettslig handleevne eller blir satt i konkurskarantene etter 


41. I lov 19. juni 1997 nr. 82 om pass skal § 4 lyde: 

§ 4. Pass til mindreårige og personer som er fratatt rettslig handleevne 

Til barn under 18 år utstedes ikke pass uten samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret. Har foreldrene 

felles foreldreansvar, må begge samtykke. Pass kan likevel utstedes til barn med bare den ene av foreldrenes samtykke 

i tilfelle der vedkommende i henhold til barneloven har anledning til å ta med barnet ut av landet uten den annens 

samtykke. Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barnet etter barnevernloven § 4–8 eller § 4–12, skal 

samtykke kun innhentes fra barneverntjenesten. 

Til person som er fratatt rettslig handleevne, utstedes ikke pass uten samtykke fra vergen. 

Pass kan i særlige tilfeller utstedes til person som nevnt i første og annet ledd uten samtykke dersom det er åpenbart 

ubetenkelig. 

42. I lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag skal § 25 lyde: 

§ 25. Kontohaver under vergemål 

(1) En mindreårig som har fylt 15 år, kan inngå avtale om innskuddskonto for midler han eller hun har rett til å 

disponere over, jf. vergemålsloven § 12. Den mindreårige kan selv disponere over en slik konto, med mindre


institusjonen har fått melding fra fylkesmannen om at den mindreårige er fratatt rådigheten over midlene etter 

vergemålsloven § 12 tredje ledd. 

(2) Midler som etter vergemålsloven eller vedtak om vergemål bare kan disponeres av vergen eller fylkesmannen, 

skal ikke settes inn på konto som personen under vergemål har rett til å disponere over på egen hånd. 

(3) En verge kan inngå avtale om konto i den mindreåriges navn uten den andre vergens samtykke. Ved 

avtaleinngåelsen skal vergen opplyse om det finnes andre verger for den mindreårige. Dersom det finnes flere verger, 

skal institusjonen informere den andre vergen om opprettelsen av kontoen. 

(4) Har en kontohaver under vergemål flere verger, disponerer de kontoen i fellesskap med mindre de skriftlig 

har gitt melding om noe annet, fylkesmannen har besluttet at en av vergene skal disponere kontoen, jf. vergemålsloven 

§ 18 fjerde ledd, eller en gaveyter eller arvelater har besluttet at arven eller gaven skal forvaltes på en bestemt måte, 

jf. vergemålsloven § 95. 

(5) Opplysninger som institusjonen etter loven her skal meddele kontohaveren, skal gis verge med mindre 

opplysningene gjelder midler personen under vergemål har rett til å disponere over på egen hånd. Kongen kan i forskrift 

fastsette at de samme opplysningene også skal gis fylkesmannen, eller at fylkesmannen skal gis en kontoutskrift for 

disse kontoene ved årets slutt. 

43. I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter gjøres følgende endringer: 

§ 1–3 bokstav b annet punktum skal lyde: 

Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning 

har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle, 

registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten, barn 

over 18 år, foreldre eller andre med foreldreansvaret, søsken over 18 år, besteforeldre, andre familiemedlemmer som 

står pasienten nær, verge eller fremtidsfullmektig med kompetanse på det personlige området. 


Rett til å samtykke til helsehjelp har: 

a) personer over 18 år, med mindre annet følger av § 4–7 eller annen særlig lovbestemmelse, og 

b) personer mellom 16 og 18 år, med mindre annet følger av særlig lovbestemmelse eller av tiltakets art. 

§ 4–6 overskriften skal lyde: 

§ 4–6. Om pasienter over 18 år som ikke har samtykkekompetanse 


Dersom en pasient over 18 år ikke har samtykkekompetanse etter § 4–3 annet ledd, kan den som yter helsehjelp, ta 

avgjørelse om helsehjelp som er av lite inngripende karakter med hensyn til omfang og varighet. 


§ 4–7. Om pasienter som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området 

Pasient som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området etter vergemålsloven § 22 tredje ledd, skal i så 

stor utstrekning som mulig selv samtykke til helsehjelp. Dersom dette ikke er mulig, kan vergen samtykke på vegne 

av pasienten. 

§ 4–9 tredje ledd skal lyde: 

Helsepersonell må forsikre seg om at pasient som nevnt i første og annet ledd er over 18 år og ikke er fratatt rettslig 

handleevne på det personlige området, og at vedkommende er gitt tilfredsstillende informasjon og har forstått 

konsekvensene for egen helse ved behandlingsnektelsen. 

44. I lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted 

skal § 7 a tredje ledd annet punktum lyde: 

Det skal tas særskilt hensyn til behovet for beskyttelse av personer uten rettslig handleevne, som for eksempel 

mindreårige. 

45. I lov 15. juni 2001 nr. 59 om stiftelser gjøres følgende endringer: 

§ 21 annet ledd bokstav a skal lyde: 

a) eiendeler som etter vedtektene eller styrets beslutning forvaltes av fylkesmannen etter vergemålsloven § 97, og 


Det samme gjelder mindreårige, personer som er fratatt rettslig handleevne, og personer det har inntrådt slik 

hindring for som nevnt i konkursloven § 142.


46. I lov 5. juli 2002 nr. 64 om registrering av finansielle instrumenter skal § 8–2 nr. 3 første punktum lyde: 

Tingretten og namsmannen har rett til å få opplyst hvilke registrerte finansielle instrumenter som tilhører en 

saksøkt, en skyldner eller en person som er fratatt rettslig handleevne, og om det er øvrige begrensede rettigheter i 

disse. 

47. I lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag skal § 6–7 første ledd annet punktum lyde: 

Det same gjeld dersom ein styremedlem blir fråteken rettsleg handleevne eller blir sett i konkurskarantene etter 


48. I lov 27. juni 2003 nr. 64 om alternativ behandling av sykdom mv. skal § 7 tredje ledd første punktum lyde: 

Bestemmelsen i første ledd gjelder ikke dersom behandlingen skjer i samarbeid eller samforståelse med pasientens 

lege, og pasienten har samtykkekompetanse etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4–3 første og andre ledd. 

49. I lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. gjøres følgende endringer: 

§ 2–5 annet ledd tredje punktum skal lyde: 

Bare personer over 18 år som ikke er fratatt rettslig handleevne på det personlige området, kan gi slikt samtykke. 


En sædgiver skal være over 18 år og ikke fratatt rettslig handleevne på det personlige området. 

50. I lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff skal § 261 første ledd lyde: 

Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en mindreårig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold 

til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den mindreårige boende fast hos seg, eller som urettmessig unndrar den 

mindreårige fra noen som har omsorgen etter barnevernloven, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. På samme måte 

straffes den som tar en mindreårig ut av landet eller holder tilbake en mindreårig i utlandet og ved det ulovlig unndrar 

den mindreårige fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse har foreldreansvar eller som har omsorgen 

etter barnevernloven. 

51. I lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister gjøres følgende endringer: 

§ 2–2 tredje og fjerde ledd skal lyde: 

(3) Mindreårige er bare prosessdyktige når det følger av særlig lovbestemmelse. Personer som er fratatt rettslig 

handleevne etter vergemålsloven § 22, er bare prosessdyktige hvis saken gjelder eiendeler, disposisjoner eller forhold 

utenfor området for fratakelsen av handleevnen, med mindre noe annet følger av særlig lovbestemmelse. 

(4) En person som på grunn av sin psykiske helsetilstand ikke er i stand til å vareta sine egne interesser under 

saken, er ikke prosessdyktig. Har ikke personen verge, skal retten sørge for at det oppnevnes verge. 


(2) For personer som mangler prosessdyktighet etter § 2–2 fjerde ledd, er vergen stedfortreder. 


§ 2–4. Stedfortreder for mindreårige og personer som er fratatt rettslig handleevne mv. 

(1) For personer som mangler prosessdyktighet etter § 2–2 tredje ledd, er vergen stedfortreder. Er en mindreårigs 

foreldre verge i fellesskap, får vergemålsloven § 18 anvendelse. 

(2) En mindreårig over 15 år skal varsles til rettsmøtene. Retten skal opplyse om at den mindreårige har rett, men 

ikke plikt, til å være til stede i rettsmøtet. Den mindreårige skal meddeles prosesskriv samtidig med vergen, hvis ikke 

den mindreårige selv har erklært at det er unødvendig. For mindreåriges rett til innsyn i dokumenter gjelder § 14–1 

første ledd. 

(3) Gjelder søksmålet midler som forvaltes av fylkesmannen etter vergemålsloven kapittel 7, skal stevningen 

forkynnes også for fylkesmannen. Fylkesmannen har rett til å tre inn i saken dersom personen mangler prosessdyktighet 

etter § 2–2 tredje ledd. Fylkesmannens prosesshandlinger kommer i så fall personen til gode selv om de strider mot 

personens egne prosesshandlinger. 

52. I lov 15. juni 2007 nr. 40 om reindrift skal § 10 tredje ledd annet punktum lyde: 

Mindreårige barn hvis foreldre ikke lever sammen, har likevel adgang til å eie rein i siidaandel både hos fars slekt 

og hos mors slekt. 

53. I lov 29. juni 2007 nr. 81 om samvirkeforetak gjøres følgende endringer: 

§ 8 annet ledd annet punktum oppheves.



Det same gjeld dersom ein styremedlem blir fråteken rettsleg handleevne eller blir sett i konkurskarantene etter 


54. I lov 20. juni 2008 nr. 44 om medisinsk og helsefaglig forskning gjøres følgende endringer: 


Rett til å samtykke til deltakelse i medisinsk og helsefaglig forskning har: 

a) personer over 18 år, med mindre annet følger av sjette ledd, og 

b) personer mellom 16 og 18 år, med mindre annet følger av særlige lovbestemmelser eller av tiltakets art. 

§ 17 sjette ledd skal lyde: 

For personer som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området, gjelder pasient- og brukerrettighetsloven 

§ 4–7 tilsvarende. 

55. I lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. gjøres følgende endringer: 

§ 9–3 annet og tredje ledd skal lyde: 

Brukeren, pasienten, pårørende og verge skal høres før det treffes vedtak om bruk av tvang og makt etter reglene i 

kapitlet her og gis informasjon om adgangen til å uttale seg i saker som skal overprøves, klageadgang og adgangen til 

å bringe vedtaket inn for tilsynsmyndighet og tingretten. 

Dersom verge ikke allerede er oppnevnt der kommunen anser det aktuelt å fatte vedtak om bruk av tvang og makt 

etter reglene i kapitlet her, skal verge oppnevnes. Kommunen skal begjære oppnevning av verge dersom ikke 

oppnevning er begjært av andre som kan fremsette slik begjæring, jf. vergemålsloven § 56. Opplysninger om personlige 

forhold som vergen mottar, kan bare gis videre dersom det er nødvendig for å utføre vergeoppdraget. 

§ 9–7 første ledd fjerde punktum skal lyde: 

Det skal straks sendes melding om beslutningen til den faglig ansvarlige for tjenesten, Fylkesmannen, verge og 

pårørende, eller på den måten Fylkesmannen beslutter. 

§ 9–7 fjerde ledd annet punktum skal lyde: 

Vedtaket skal samtidig sendes spesialisthelsetjenesten, verge og pårørende som kan avgi uttalelse til 

Fylkesmannen. 


Fylkesmannen skal gi vergen og pårørende opplysning om klageadgangen etter § 9–11 andre ledd. 


Beslutning etter § 9–5 tredje ledd bokstav a kan påklages av brukeren eller pasienten, verge og pårørende til 

Fylkesmannen. 

§ 9–11 annet ledd første punktum skal lyde: 

Vedtak etter § 9–5 tredje ledd bokstavene b og c som er overprøvd av Fylkesmannen etter § 9–8, kan påklages av 

brukeren eller pasienten, vergen og pårørende, til fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. 

§ 9–12 annet ledd tredje punktum skal lyde: 

Søksmål kan også reises av pårørende eller verge. 

56. I lov 20. januar 2012 nr. 6 om endringer i straffeloven, straffeprosessloven, straffegjennomføringsloven, 

konfliktrådsloven m.fl. (barn og straff) skal endringen i loven del V av § 18 tredje ledd i lov 15. mars 1991 nr. 3 om 

megling i konfliktråd lyde: 

Under ungdomsstormøtet skal domfelte, domfeltes verger, samt representanter fra kriminalomsorgen og politiet 

være til stede. Dersom vergene ikke kan eller vil være til stede, skal fylkesmannen oppnevne en midlertidig verge som 

kan opptre i stedet for den opprinnelige vergen under ungdomsstormøtet. Fornærmede og fornærmedes verger har rett 

til å være til stede. Forsvarer og bistandsadvokat som er oppnevnt etter straffeprosessloven § 100 annet ledd og § 107 

a første ledd bokstav d, kan være til stede. 

II 

I lov 4. juli 2003 nr. 74 om hundehold gjøres følgende endringer: 


For hundeholdet gjelder også bestemmelser i annen lovgivning, bl.a. de alminnelige reglene i lov om dyrevelferd 

og i granneloven, og dessuten særskilte regler om hundehold eller dyrehold f.eks. i husleieloven. 


Opptak og behandling av løse hunder etter paragrafen her skal skje i samsvar med reglene i lov om dyrevelferd.


§ 16 annet punktum skal lyde: 

Lov om dyrevelferd § 4, jf. § 12, om hjelp til dyret gjelder overfor den som har skadet dyret. 


Den skal foregå etter reglene i lov om dyrevelferd. 

Loven trer i kraft straks. 


III 

Lov om det frie varebytte i EØS (EØS-vareloven) 

Prop.17 L (2012–2013), Innst.178 L (2012–2013), Lovvedtak 36 (2012–2013). Stortingets første og andre gangs behandling hhv. 7. og 12. februar 

2013. Fremmet av Nærings- og handelsdepartementet. Jf. EØS-avtalen vedlegg II kap. XIX nr. 3b (forordning (EF) nr. 765/2008) og nr. 3f 

(forordning (EF) nr. 764/2008). Kunngjort 12. april 2013 kl. 15.30. 

Endring i følgende lov: 

Lov 26. januar 2007 nr. 4 om målenheter, måling og normaltid. 

§ 1. Håndheving av tekniske regler på varer fra annen EØS-stat 

EØS-avtalen vedlegg II kap. XIX nr. 3f (forordning (EF) nr. 764/2008) om fastsettelse av framgangsmåter for 

anvendelsen av visse nasjonale tekniske regler på varer som er lovlig markedsført i en annen EØS-stat, gjelder som 

lov med de tilpasninger som følger av vedlegg II, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. 

§ 2. Akkreditering og markedstilsyn 

EØS-avtalen vedlegg II kap. XIX nr. 3b (forordning (EF) nr. 765/2008) om fastsettelse av krav til akkreditering og 

markedstilsyn for markedsføring av varer, gjelder som lov med de tilpasninger som følger av vedlegg II, protokoll 1 

til avtalen og avtalen for øvrig. 

§ 3. Akkreditering 

Nasjonalt akkrediteringsorgan i Norge er Norsk akkreditering. 

Enkeltvedtak om akkreditering kan påklages til Norsk akkrediterings klageutvalg. 

Departementet kan gi forskrifter om utøvelse av akkrediteringsvirksomhet og om betaling for tjenester som utføres 

av Norsk akkreditering. 

§ 4. Virkeområde 

Loven gjelder ikke for Svalbard. 

§ 5. Ikrafttredelse m.m. 

Loven trer i kraft straks. 

I lov 26. januar 2007 nr. 4 om målenheter, måling og normaltid oppheves § 31 tredje ledd. 

Forordninger 

Forordning (EF) nr. 764/2008 

EUROPAPARLAMENTS- OG RÅDSFORORDNING (EF) nr. 764/2008 

av 9. juli 2008 

om fastsettelse av framgangsmåter for anvendelsen av visse nasjonale tekniske forskrifter på produkter som er 

lovlig markedsført i en annen medlemsstat, og om oppheving av vedtak nr. 3052/95/EF 

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR – 

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, særlig artikkel 37 og 95, 

under henvisning til forslag fra Kommisjonen, 

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité, 1 

etter samråd med Regionkomiteen, 

etter framgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 251 2 og 

ut fra følgende betraktninger: 

1) Det indre marked utgjør et område uten indre grenser, der fritt varebytte er sikret i henhold til traktaten, som 

forbyr tiltak som har tilsvarende virkning som kvantitative restriksjoner på import. Forbudet omfatter alle 

nasjonale tiltak som, direkte eller indirekte, faktisk eller potensielt, kan hindre varehandel innenfor Fellesskapet. 

2) Hindringer for det frie varebyttet mellom medlemsstatene kan være skapt ulovlig ved at medlemsstatenes 

vedkommende myndigheter, i mangel av harmonisert regelverk, anvender tekniske forskrifter med krav som 

disse produktene må oppfylle, som for eksempel regler for betegnelse, form, størrelse, vekt, sammensetning, 

presentasjon, merking og emballering, på produkter som er lovlig markedsført i andre medlemsstater.


Anvendelsen av slike regler på produkter som er lovlig markedsført i en annen medlemsstat, kan være i strid 

med traktatens artikkel 28 og 30, selv om de får anvendelse på alle produkter uten at det skilles mellom dem. 

3) Prinsippet om gjensidig anerkjennelse, som er utledet av rettspraksis ved De europeiske fellesskaps domstol, er 

et av midlene til å sikre fritt varebytte på det indre marked. Gjensidig anerkjennelse får anvendelse på produkter 

som ikke er underlagt Fellesskapets harmoniseringsregelverk, eller på sider ved produkter som faller utenfor 

virkeområdet for et slikt regelverk. I samsvar med nevnte prinsipp kan en medlemsstat ikke forby salg på sitt 

territorium av produkter som er lovlig markedsført i en annen medlemsstat, selv om de er produsert i samsvar 

med andre tekniske forskrifter enn dem som innenlandske produkter er underlagt. De eneste unntakene fra dette 

prinsippet er restriksjoner som er begrunnet med henvisning til traktatens artikkel 30, eller med andre tvingende 

allmenne hensyn, og som står i forhold til det mål som skal nås. 

4) Mange problemer gjenstår fortsatt med hensyn til medlemsstatenes riktige anvendelse av prinsippet om gjensidig 

anerkjennelse. Det er derfor nødvendig å fastsette framgangsmåter for å redusere muligheten for at tekniske 

forskrifter skaper ulovlige hindringer for fritt varebytte mellom medlemsstatene. Fraværet av slike 

framgangsmåter i medlemsstatene skaper ytterligere hindringer for det frie varebyttet, ettersom det ikke 

oppmuntrer foretak til å selge sine produkter, som er lovlig markedsført i en annen medlemsstat, på territoriet til 

den medlemsstaten som anvender slike tekniske forskrifter. Undersøkelser har vist at mange foretak, særlig små 

og mellomstore bedrifter (SMB), enten tilpasser sine produkter for å overholde medlemsstatenes tekniske 

forskrifter, eller lar være å markedsføre dem i disse medlemsstatene. 

5) Vedkommende myndigheter mangler også egnede framgangsmåter for anvendelse av sine tekniske forskrifter 

på bestemte produkter som er lovlig markedsført i en annen medlemsstat. Mangelen på slike framgangsmåter 

gjør det vanskelig for dem å vurdere produktenes samsvar i henhold til traktaten. 

6) I rådsresolusjon av 28. oktober 1999 om gjensidig anerkjennelse 3 ble det påpekt at markedsdeltakere og borgere 

ikke alltid fullt ut og på riktig måte benyttet seg av prinsippet om gjensidig anerkjennelse fordi de ikke var 

tilstrekkelig oppmerksomme på prinsippet og dets praktiske følger. I resolusjonen ble medlemsstatene 

oppfordret til å utvikle egnede tiltak for å gi markedsdeltakere og borgere en effektiv ramme for gjensidig 

anerkjennelse, blant annet ved effektivt å behandle anmodninger fra markedsdeltakere og borgere og svare raskt 

på slike anmodninger. 

7) Det europeiske råd understreket på sitt møte 8. og 9. mars 2007 betydningen av å sørge for en ny giv i det indre 

marked for varer ved å styrke gjensidig anerkjennelse og samtidig sikre et høyt nivå for sikkerhet og 

forbrukervern. Det europeiske råd understreket på sitt møte 21. og 22. juni 2007 at ytterligere styrking av de fire 

frihetene i det indre marked (fritt varebytte og fri bevegelighet for personer, tjenester og kapital) og en forbedring 

av det indre markeds virkemåte fortsatt er av største betydning for vekst, konkurranseevne og sysselsetting. 

8) For at det indre marked for varer skal virke på en tilfredsstillende måte, kreves tilstrekkelige og åpne 

framgangsmåter for å løse de problemene som følger av anvendelsen av en medlemsstats tekniske forskrifter på 

bestemte produkter som er lovlig markedsført i en annen medlemsstat. 

9) Denne forordning bør ikke være til hinder for ytterligere harmonisering av tekniske forskrifter, når det er 

hensiktsmessig, med sikte på å bedre det indre markeds virkemåte. 

10) Handelshindringer kan også være en følge av andre typer tiltak som faller inn under virkeområdet for traktatens 

artikkel 28 og 30. Slike tiltak kan for eksempel omfatte tekniske spesifikasjoner som er utarbeidet for 

framgangsmåter for offentlige innkjøp eller krav om å benytte offisielle språk i medlemsstatene. Slike tiltak bør 

imidlertid ikke utgjøre tekniske forskrifter i henhold til denne forordning og bør derfor ikke omfattes av dens 

virkeområde. 

11) Tekniske forskrifter i henhold til denne forordning blir noen ganger anvendt innenfor rammen av 

framgangsmåter for obligatorisk forhåndsgodkjenning, fastsatt i en medlemsstats lovgivning, der vedkommende 

myndighet i nevnte medlemsstat, før et produkt eller en produkttype kan bringes i omsetning i denne 

medlemsstaten eller i en del av den, etter søknad bør gi sin formelle godkjenning. At det finnes slike 

framgangsmåter vil i seg selv begrense det frie varebyttet. For å være berettiget etter det grunnleggende 

prinsippet om fritt varebytte i det indre marked, bør en framgangsmåte for obligatorisk forhåndsgodkjenning 

derfor forfølge et mål som er i offentlighetens interesse og anerkjent i fellesskapsretten, som ikke innebærer 

forskjellsbehandling og står i forhold til målet; det vil si at den bør være egnet til å sikre at det mål som forfølges, 

blir nådd, men ikke gå ut over det som er nødvendig for å nå dette målet. Hvorvidt en slik framgangsmåte er i 

samsvar med forholdsmessighetsprinsippet, bør vurderes i lys av de betraktninger som er gjort i Domstolens 

rettspraksis. 

12) Et krav om forhåndsgodkjenning for å bringe et produkt i omsetning, bør i seg selv ikke utgjøre en teknisk 

forskrift i henhold til denne forordning, slik at et vedtak om å utelukke eller fjerne et produkt fra markedet 

utelukkende av den grunn at det ikke har noen gyldig forhåndsgodkjenning, ikke bør utgjøre et vedtak som denne 

forordning får anvendelse på. Når en søknad om slik obligatorisk forhåndsgodkjenning av et produkt blir lagt 

fram, bør imidlertid et planlagt vedtak om å avslå søknaden på grunnlag av en teknisk forskrift gjøres i samsvar 

med denne forordning, slik at søkeren kan nyte godt av det prosedyremessige vernet som denne forordning gir. 

13) Avgjørelser ved nasjonale domstoler om lovligheten i tilfeller der produkter som, på grunnlag av anvendelsen 

av en teknisk forskrift, blir lovlig markedsført i én medlemsstat, ikke gis adgang til markedet i en annen 

medlemsstat, eller der det anvendes sanksjoner, bør ikke omfattes av denne forordnings virkeområde.


14) Våpen er produkter som kan utgjøre en alvorlig risiko for menneskers helse og sikkerhet og for den offentlige 

sikkerheten i medlemsstatene. Flere bestemte typer våpen som blir lovlig markedsført i én medlemsstat, kan av 

hensyn til vern av menneskers helse og sikkerhet og forebygging av kriminalitet, være underlagt restriktive tiltak 

i en annen medlemsstat. Slike tiltak kan bestå av særlige kontroller og godkjenninger før våpen som blir lovlig 

markedsført i én medlemsstat, blir brakt i omsetning i en annen medlemsstat. Medlemsstatene bør derfor tillates 

å hindre at våpen blir brakt i omsetning på deres marked inntil de nasjonale prosedyremessige kravene er helt 

oppfylt. 

15) I europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/95/EF av 3. desember 2001 om alminnelig produktsikkerhet 4 slås det 

fast at bare sikre produkter kan bringes i omsetning, og det fastsettes forpliktelser for produsenter og distributører 

med hensyn til produktsikkerheten. I henhold til direktivet kan myndighetene forby alle farlige produkter med 

umiddelbar virkning eller midlertidig forby et produkt som kan være farlig for det tidsrom som er nødvendig for 

å gjennomføre de ulike sikkerhetsvurderingene, undersøkelsene og kontrollene. I henhold til direktivet har 

myndighetene også rett til å treffe egnede tiltak som dem som er omhandlet i artikkel 8 nr. 1 bokstav b)–f) i 

nevnte direktiv, i tilfeller der produkter utgjør en alvorlig risiko. Tiltak som er truffet av vedkommende 

myndigheter i medlemsstatene i henhold til nasjonal lovgivning vedtatt ved gjennomføring av artikkel 8 nr. 1 

bokstav d)–f) og artikkel 8 nr. 3 i nevnte direktiv, bør ikke omfattes av denne forordnings virkeområde. 

16) Ved europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 178/2002 av 28. januar 2002 om fastsettelse av allmenne 

prinsipper og krav i næringsmiddelregelverket, om opprettelse av Den europeiske myndighet for 

næringsmiddeltrygghet og om fastsettelse av framgangsmåter i forbindelse med næringsmiddeltrygghet 5 ble det 

blant annet opprettet et hurtigvarslingssystem for melding om direkte eller indirekte helserisikoer for mennesker 

på grunn av næringsmidler eller fôr. Medlemsstatene pålegges umiddelbart å underrette Kommisjonen via 

hurtigvarslingssystemet om ethvert tiltak de vedtar for å begrense omsetningen av, trekke tilbake fra markedet 

eller tilbakekalle næringsmidler eller fôr for å verne menneskers helse, i de tilfellene der det er nødvendig å 

handle raskt. Tiltak som er truffet av vedkommende myndigheter i medlemsstatene i henhold til artikkel 50 nr. 

3 bokstav a) og artikkel 54 i nevnte forordning, bør derfor ikke omfattes av denne forordnings virkeområde. 

17) I europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 882/2004 av 29. april 2004 om offentlig kontroll for å sikre at 

fôrvare- og næringsmiddelregelverket samt bestemmelsene om dyrs helse og velferd overholdes 6 er det fastsatt 

alminnelige regler for offentlig kontroll for å sikre overholdelse av regler som særlig tar sikte på å forebygge 

eller fjerne risikoen for mennesker og dyr enten direkte eller gjennom miljøet, eller redusere den til et akseptabelt 

nivå, og garantere god forretningsskikk ved handel med fôrvarer og næringsmidler og verne forbrukernes 

interesser, herunder merking av fôrvarer og næringsmidler og andre former for forbrukeropplysning. I 

forordningen er det fastsatt en særlig framgangsmåte for å sikre at markedsdeltakere avhjelper en situasjon der 

fôrvare- og næringsmiddelregelverket samt bestemmelsene om dyrs helse og velferd ikke overholdes. Tiltak 

som er truffet av vedkommende myndigheter i medlemsstatene i henhold til artikkel 54 i nevnte forordning, bør 

derfor ikke omfattes av denne forordnings virkeområde. Tiltak som er truffet eller planlagt av vedkommende 

myndigheter på grunnlag av nasjonale tekniske forskrifter, bør imidlertid være underlagt denne forordning, i den 

utstrekning de ikke berører målene fastsatt i forordning (EF) nr. 882/2004. 

18) I europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/49/EF av 29. april 2004 om sikkerhet på Fellesskapets jernbaner 

(jernbanesikkerhetsdirektivet) 7 er det fastsatt en framgangsmåte for å gi tillatelse til ibruktaking av eksisterende 

rullende materiell, der det gis mulighet for anvendelse av visse nasjonale regler. Tiltak som er truffet av 

vedkommende myndigheter i henhold til artikkel 14 i nevnte direktiv, bør ikke omfattes av denne forordnings 

virkeområde. 

19) I rådsdirektiv 96/48/EF av 23. juli 1996 om samtrafikkevnen til det transeuropeiske jernbanesystem for 

høyhastighetstog 8 og europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/16/EF av 19. mars 2001 om samtrafikkevnen til 

det transeuropeiske jernbanesystem for konvensjonelle tog 9 er det fastsatt en gradvis harmonisering av systemer 

og drift gjennom en gradvis vedtakelse av tekniske spesifikasjoner for samtrafikkevne (TSI). Systemer og 

samtrafikkomponenter som faller inn under virkeområdet for de nevnte direktivene, bør derfor ikke omfattes av 

denne forordnings virkeområde. 

20) Ved europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 765/2008 av 9. juli 2008 om fastsettelse av kravene til 

akkreditering og markedstilsyn for markedsføring av produkter 10 innføres det en akkrediteringsordning som 

sikrer gjensidig godkjenning av kompetansenivået for samsvarsvurderingsorganer. Vedkommende myndigheter 

i medlemsstatene bør derfor ikke lenger avvise prøvingsrapporter og sertifikater utstedt av et akkreditert 

samsvarsvurderingsorgan av grunner knyttet til vedkommende organs kompetanse. Videre kan medlemsstatene 

også godta prøvingsrapporter og sertifikater utstedt av andre samsvarsvurderingsorganer i samsvar med 

fellesskapsretten. 

21) I henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 98/34/EF av 22. juni 1998 om en informasjonsprosedyre for 

standarder og tekniske forskrifter 11 er medlemsstatene forpliktet til å oversende Kommisjonen og de andre 

medlemsstatene alle forslag til tekniske forskrifter om ethvert produkt, herunder landbruks- og fiskerivarer, samt 

en melding om grunnene til at det er nødvendig å innføre en slik forskrift. Det er imidlertid nødvendig å sikre, 

etter vedtakelsen av en slik teknisk forskrift, at prinsippet om gjensidig anerkjennelse er anvendt riktig i 

enkelttilfeller på bestemte produkter. Ved denne forordning fastsettes det en framgangsmåte for anvendelsen av 

prinsippet om gjensidig anerkjennelse i enkelttilfeller, ved at vedkommende myndighet pålegges en plikt til å


angi de tekniske eller vitenskapelige grunnene til at det bestemte produktet i sin nåværende form ikke kan 

markedsføres i medlemsstaten, i samsvar med traktatens artikkel 28 og 30. I denne forordning bør 

dokumentasjon ikke forstås som rettslig bevis. Medlemsstatenes myndigheter er innenfor rammen av denne 

forordning ikke forpliktet til å begrunne selve den tekniske forskriften. De bør imidlertid begrunne, som fastsatt 

i denne forordning, en mulig anvendelse av den tekniske forskriften på et produkt som blir lovlig markedsført i 

en annen medlemsstat. 

22) I samsvar med prinsippet om gjensidig anerkjennelse bør framgangsmåten opprettet ved denne forordning 

fastsette at vedkommende myndigheter i hvert enkelt tilfelle på grunnlag av de relevante tekniske eller 

vitenskapelige elementene som er tilgjengelige, skal meddele markedsdeltakeren at tvingende allmenne hensyn 

tilsier at nasjonale tekniske forskrifter pålegges vedkommende produkt eller produkttype og at mindre restriktive 

tiltak ikke kan benyttes. Den skriftlige meldingen bør gi markedsdeltakeren mulighet til å kommentere alle 

relevante sider av det planlagte vedtaket om å begrense adgangen til markedet. Det er ingenting til hinder for at 

vedkommende myndighet treffer tiltak etter fristen for mottak av slike merknader, dersom markedsdeltakeren 

ikke har svart. 

23) Begrepet tvingende allmenne hensyn er utviklet gradvis av Domstolen i dens rettspraksis i tilknytning til 

traktatens artikkel 28 og 30. Begrepet omfatter blant annet effektiv skattekontroll, god forretningsskikk, 

forbrukervern, miljøvern, opprettholdelse av en mangfoldig presse og risikoen for alvorlig å undergrave den 

økonomiske stabiliteten i trygdeordningen. Slike tvingende allmenne hensyn kan begrunne at vedkommende 

myndigheter anvender tekniske forskrifter. En slik anvendelse bør imidlertid ikke være et middel til vilkårlig 

forskjellsbehandling eller en skjult handelshindring mellom medlemsstatene. Videre bør 

forholdsmessighetsprinsippet alltid overholdes, idet det tas hensyn til om vedkommende myndighet faktisk har 

valgt det minst restriktive tiltaket. 

24) Ved anvendelsen av framgangsmåten fastsatt i denne forordning bør vedkommende myndighet i en medlemsstat 

ikke trekke tilbake eller begrense omsetning av et produkt eller en produkttype som er lovlig markedsført i en 

annen medlemsstat. Det er imidlertid hensiktsmessig at vedkommende myndighet kan vedta midlertidige tiltak 

der det kreves rask innsats for å hindre at brukernes sikkerhet og helse settes i fare. Slike midlertidige tiltak kan 

også vedtas av vedkommende myndighet for å hindre omsetning av et produkt som er omfattet av et generelt 

forbud mot omsetning av hensyn til offentlig moral eller offentlig sikkerhet, herunder forebygging av 

kriminalitet. Medlemsstatene bør derfor på et hvilket som helst trinn i framgangsmåten fastsatt i denne 

forordning under slike omstendigheter kunne midlertidig forby markedsføring på sitt territorium av produkter 

eller produkttyper. 

25) I ethvert vedtak som denne forordning får anvendelse på, bør det angis hvilken klageadgang som er tilgjengelig, 

slik at en markedsdeltaker kan bringe inn saken for vedkommende nasjonale domstol. 

26) Det er hensiktsmessig at markedsdeltakeren også bli underrettet om at det foreligger utenrettslige ordninger for 

problemløsning, som for eksempel SOLVIT-systemet, for å hindre rettslig usikkerhet og kostnader ved 

rettssaker. 

27) Når vedkommende myndighet har gjort et vedtak om å utelukke et produkt på grunnlag av en teknisk forskrift i 

samsvar med de prosedyremessige kravene i denne forordning, bør ytterligere tiltak som treffes i tilknytning til 

dette produktet på grunnlag av dette vedtaket og samme tekniske forskrift, ikke være underlagt kravene i denne 

forordning. 

28) Det er viktig for det indre marked for varer at det sikres tilgjengelighet til nasjonale tekniske forskrifter, slik at 

foretak, og særlig små og mellomstore bedrifter, kan samle inn pålitelige og nøyaktige opplysninger om 

gjeldende lovgivning. 

29) Det er derfor nødvendig å gjennomføre prinsipper for administrativ forenkling, blant annet ved å opprette et 

system av produktkontaktpunkter. Systemet bør være utformet slik at det sikrer at foretak kan få tilgang til 

opplysninger på en åpen og korrekt måte, slik at forsinkelser, kostnader og avskrekkende virkninger som følger 

av nasjonale tekniske forskrifter, kan unngås. 

30) For å lette fritt varebytte bør produktkontaktpunktene kostnadsfritt gi opplysninger om sine nasjonale tekniske 

forskrifter og anvendelsen av prinsippet om gjensidig anerkjennelse når det gjelder produkter. 

Produktkontaktpunktene bør ha tilstrekkelig utstyr og tilstrekkelige ressurser og dessuten oppmuntres til å gjøre 

opplysninger tilgjengelige på et nettsted og på andre fellesskapsspråk. Produktkontaktpunktene kan også gi 

markedsdeltakerne tilleggsopplysninger eller synspunkter under framgangsmåten fastsatt i denne forordning. 

For slike tilleggsopplysninger kan produktkontaktpunktene kreve gebyrer som står i forhold til kostnadene ved 

disse opplysningene. 

31) Ettersom opprettelsen av produktkontaktpunkter ikke bør påvirke fordelingen av oppgaver mellom 

vedkommende myndigheter innenfor medlemsstatenes lovgivningssystemer, bør det være mulig for 

medlemsstatene å opprette produktkontaktpunkter i samsvar med regional eller lokal myndighet. 

Medlemsstatene bør kunne overlate rollen som produktkontaktpunkt til eksisterende kontaktpunkter opprettet i 

samsvar med andre fellesskapsordninger for å unngå altfor mange kontaktpunkter og for å forenkle 

administrative framgangsmåter. Medlemsstatene bør også kunne overlate rollen som produktkontaktpunkt ikke 

bare til eksisterende tjenester innenfor offentlig forvaltning, men også til nasjonale SOLVIT-sentre,


handelskamre, yrkesorganisasjoner og private organer, for ikke å øke administrative kostnader for foretak og 

vedkommende myndigheter. 

32) Medlemsstatene og Kommisjonen bør oppmuntres til å samarbeide tett for å lette opplæring av personalet ved 

produktkontaktpunkter. 

33) I lys av utviklingen og opprettelsen av en felleseuropeisk elektronisk offentlig tjeneste og underliggende 

samvirkende telematikknett, bør muligheten til å opprette et elektronisk system for informasjonsutveksling 

mellom produktkontaktpunktene undersøkes, i samsvar med europaparlaments- og rådsbeslutning 2004/387/EF 

av 21. april 2004 om samverkande yting av felleseuropeiske elektroniske offentlege tenester til offentlege 

forvaltingar, føretak og borgarar (IDABC). 12 

34) Pålitelige og effektive overvåkings- og vurderingsordninger bør opprettes for å skaffe opplysninger om 

anvendelsen av denne forordning, for å bedre kunnskapene om virkemåten til det indre marked for varer i 

sektorer som ikke er underlagt harmonisering, og for å sikre at prinsippet om gjensidig anerkjennelse blir behørig 

anvendt av vedkommende myndigheter i medlemsstatene. Slike ordninger bør ikke gå lenger enn det som er 

nødvendig for å oppnå disse målene. 

35) Denne forordning får anvendelse bare på produkter eller særlige kjennetegn ved produkter som ikke er underlagt 

Fellesskapets harmoniseringstiltak, som er ment å fjerne handelshindringer mellom medlemsstatene som skyldes 

forskjeller mellom nasjonale tekniske forskrifter. Bestemmelsene i slike harmoniseringstiltak er ofte 

uttømmende, slik at medlemsstatene ikke kan forby, begrense eller hindre at produkter som er i samsvar med 

disse tiltakene, bringes i omsetning på deres territorium. Noen av Fellesskapets harmoniseringstiltak gir 

imidlertid medlemsstatene mulighet til å fastsette ytterligere tekniske vilkår for omsetning av et produkt på deres 

marked. Slike tilleggsvilkår bør være underlagt traktatens artikkel 28 og 30 og bestemmelsene i denne 

forordning. Med sikte på en effektiv anvendelse av denne forordning er det derfor hensiktsmessig at 

Kommisjonen oppretter en veiledende og ikke-uttømmende liste over produkter som ikke er underlagt 

harmonisering på fellesskapsplan. 

36) Den overvåkingsordningen som ble opprettet ved europaparlaments- og rådsvedtak nr. 3052/95/EF av 13. 

desember 1995 om innføring av en framgangsmåte for utveksling av informasjon om nasjonale tiltak som 

fraviker prinsippet om fritt varebytte innen Fellesskapet, 13 har stort sett vist seg ikke å være vellykket ettersom 

gjennomføringen av vedtaket ikke har gitt Kommisjonen tilstrekkelig informasjon til å kunne utpeke sektorer 

der harmonisering ville vært hensiktsmessig. Den har heller ikke ført til rask løsning av visse problemer for det 

frie varebyttet. Vedtak nr. 3052/95/EF bør derfor oppheves. 

37) Det vil være hensiktsmessig å innføre en overgangsperiode for anvendelsen av denne forordning slik at 

vedkommende myndigheter kan tilpasse seg de krav som er fastsatt i forordningen. 

38) Ettersom målet for denne forordning, som er å fjerne tekniske hindringer for fritt varebytte mellom 

medlemsstatene, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene og derfor på grunn av tiltakets omfang og 

virkninger bedre kan nås på fellesskapsplan, kan Fellesskapet treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som 

fastsatt i traktatens artikkel 5. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går denne 

forordning ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå dette målet. 

39) De tiltak som er nødvendige for å gjennomføre denne forordning, bør vedtas i samsvar med rådsbeslutning 

1999/468/EF av 28. juni 1999 om fastsettelse av nærmere regler for utøvelsen av den gjennomføringsmyndighet 

som er tillagt Kommisjonen 14 – 

1 EUT C 120 av 16.5.2008, s. 1. 

2 Europaparlamentsuttalelse av 21. februar 2008 (ennå ikke offentliggjort i Den europeiske unions tidende) og rådsbeslutning av 23. juni 2008. 

3 EFT C 141 av 19.5.2000, s. 5. 

4 EFT L 11 av 15.1.2002, s. 4. 

5 EFT L 31 av 1.2.2002, s. 1. Forordningen sist endret ved kommisjonsforordning (EF) nr. 202/2008 (EUT L 60 av 5.3.2008, s. 17). 

6 EUT L 165 av 30.4.2004. Rettet i EUT L 191 av 28.5.2004, s. 1. Forordningen endret ved rådsforordning (EF) nr. 1791/2006 (EUT L 363 

av 20.12.2006, s. 1). 

7 EUT L 164 av 30.4.2004, s. 44. Rettet i EUT L 220 av 21.6.2004, s. 16. 

8 EFT L 235 av 17.9.1996, s. 6. Direktivet sist endret ved kommisjonsdirektiv 2007/32/EF (EUT L 141 av 2.6.2007, s. 63). 

9 EFT L 110 av 20.4.2001, s. 1. Direktivet sist endret ved kommisjonsdirektiv 2007/32/EF. 

10 Se EUT L 218 av 13.8.2008, s. 30. 

11 EFT L 204 av 21.7.1998, s. 37. Direktivet sist endret ved rådsdirektiv 2006/96/EF (EUT L 363 av 20.12.2006, s. 81). 

12 EUT L 144 av 30.4.2004. Rettet i EUT L 181 av 18.5.2004, s. 25. 

13 EFT L 321 av 30.12.1995, s. 1. 

14 EFT L 184 av 17.7.1999, s. 23. Endret ved beslutning 2006/512/EF (EUT L 200 av 22.7.2006, s. 11). 

VEDTATT DENNE FORORDNING: 

Kapittel 1 

Formål og virkeområde 

Artikkel 1 

Formål 

1. Målet med denne forordning er å styrke det indre markeds virkemåte ved å bedre det frie varebyttet.


2. I denne forordning er det fastsatt regler og framgangsmåter som vedkommende myndigheter i en medlemsstat 

skal følge når de gjør eller har til hensikt å gjøre et vedtak som omhandlet i artikkel 2 nr. 1, som vil kunne hindre fritt 

bytte av et produkt som blir lovlig markedsført i en annen medlemsstat og er underlagt traktatens artikkel 28. 

3. I denne forordning er det også fastsatt at det skal opprettes produktkontaktpunkter i medlemsstatene for å 

bidra til å nå denne forordnings mål, som fastsatt i nr. 1. 

Artikkel 2 

Virkeområde 

1. Denne forordning får anvendelse på forvaltningsvedtak rettet til markedsdeltakere, enten vedtak som er gjort 

eller skal gjøres, på grunnlag av en teknisk forskrift som definert i nr. 2, med hensyn til alle produkter, herunder 

landbruks- og fiskerivarer, som blir lovlig markedsført i en annen medlemsstat, der den direkte eller indirekte 

virkningen av nevnte vedtak er 

a) et forbud mot at vedkommende produkt eller produkttype bringes i omsetning, 

b) en endring eller ytterligere prøving av vedkommende produkt eller produkttype før det kan bringes i omsetning 

første gang eller forbli på markedet, 

c) en tilbaketrekking av vedkommende produkt eller produkttype fra markedet. 

I første ledd bokstav b) menes med endring av produktet eller produkttypen enhver endring av en eller flere av 

egenskapene ved et produkt eller en produkttype, som oppført i nr. 2 bokstav b) i). 

2. I denne forordning menes med teknisk forskrift enhver bestemmelse i en medlemsstats lover og forskrifter 

a) som ikke er underlagt harmonisering på fellesskapsplan, og 

b) som forbyr markedsføring av et produkt eller en produkttype på denne medlemsstatens territorium, eller som det 

er obligatorisk å overholde når et produkt eller en produkttype blir markedsført på denne medlemsstatens 

territorium, og som fastsetter enten 

i) de egenskapene som kreves av produktet eller produkttypen, som f.eks. kvalitetsnivå, ytelse, sikkerhet 

eller dimensjoner, herunder krav til produktet eller produkttypen med hensyn til navnet det selges under, 

terminologi, symboler, prøving og prøvingsmetoder, emballering eller merking, eller 

ii) alle andre krav som pålegges produktet eller produkttypen med det formål å verne forbrukerne eller 

miljøet, og som påvirker produktets livssyklus etter at det er brakt i omsetning, som f.eks. vilkår for bruk, 

gjenvinning, ombruk eller disponering, der slike vilkår i betydelig grad kan påvirke produktets eller 

produkttypens sammensetning, art eller markedsføring. 

3. Denne forordning får ikke anvendelse på 

a) rettsavgjørelser truffet av nasjonale domstoler, 

b) rettsavgjørelser truffet av myndigheter med ansvar for håndheving av loven i forbindelse med etterforskning 

eller rettsforfølgning av et straffbart forhold som gjelder terminologi, symboler eller annen vesentlig henvisning 

til forfatningsstridige eller kriminelle organisasjoner eller straffbare forhold av rasistisk eller fremmedfiendtlig 

art. 

Artikkel 3 

Forholdet til andre bestemmelser i fellesskapsretten 

1. Denne forordning får ikke anvendelse på systemer eller samtrafikkomponenter som faller inn under 

virkeområdet for direktiv 96/48/EF og direktiv 2001/16/EF. 

2. Denne forordning får ikke anvendelse på tiltak truffet av myndighetene i medlemsstatene i henhold til 

a) artikkel 8 nr. 1 bokstav d)–f) og artikkel 8 nr. 3 i direktiv 2001/95/EF, 

b) artikkel 50 nr. 3 bokstav a) og artikkel 54 i forordning (EF) nr. 178/2002, 

c) artikkel 54 i forordning (EF) nr. 882/2004, 

d) artikkel 14 i direktiv 2004/49/EF. 

Kapittel 2 

Framgangsmåte for anvendelse av en teknisk forskrift 

Artikkel 4 

Opplysninger om produktet 

Når en vedkommende myndighet ønsker å vurdere et produkt eller en produkttype for å avgjøre om den skal gjøre 

et vedtak som omhandlet i artikkel 2 nr. 1, kan den, idet det tas behørig hensyn til forholdsmessighetsprinsippet, 

anmode markedsdeltakeren identifisert i samsvar med artikkel 8 særlig om følgende: 

a) relevant informasjon om vedkommende produkts eller produkttypes egenskaper, 

b) relevant og lett tilgjengelig informasjon om lovlig markedsføring av produktet i en annen medlemsstat.


Artikkel 5 

Gjensidig anerkjennelse av kompetansenivået til akkrediterte samsvarsvurderingsorganer 

Medlemsstatene skal ikke avvise sertifikater eller prøvingsrapporter utstedt av et samsvarsvurderingsorgan som er 

akkreditert for samsvarsvurderingsvirksomhet på det aktuelle området i samsvar med forordning (EF) nr. 765/2008 av 

grunner knyttet til vedkommende organs kompetanse. 

Artikkel 6 

Vurdering av behovet for å anvende en teknisk forskrift 

1. Når en vedkommende myndighet har til hensikt å gjøre et vedtak som omhandlet i artikkel 2 nr. 1, skal den 

sende markedsdeltakeren identifisert i samsvar med artikkel 8 en skriftlig melding om sin hensikt, der det angis hvilken 

teknisk forskrift vedtaket skal bygge på, samt teknisk eller vitenskapelig dokumentasjon som viser at 

a) det planlagte vedtaket er berettiget ut fra de allmenne hensyn som er fastsatt i traktatens artikkel 30, eller andre 

allmenne hensyn, og 

b) det planlagte vedtaket er hensiktsmessig for å nå det ønskede mål og ikke går lenger enn det som er nødvendig 

for å nå dette målet. 

Et planlagt vedtak skal gjøres på grunnlag av egenskapene til vedkommende produkt eller produkttype. 

Den berørte markedsdeltaker skal etter å ha mottatt en slik melding gis en frist på minst 20 virkedager til å komme 

med merknader. I meldingen skal fristen for framlegging av merknader angis. 

2. Et vedtak som omhandlet i artikkel 2 nr. 1 skal gjøres og meddeles vedkommende markedsdeltaker og 

Kommisjonen innen et tidsrom på 20 virkedager regnet fra utløpet av fristen for mottak av merknader fra 

markedsdeltakeren som omhandlet i nr. 1 i denne artikkel. Vedtaket skal ta behørig hensyn til disse merknadene og 

det skal gis en begrunnelse, herunder grunnene for å avvise eventuelle argumenter som framsettes av 

markedsdeltakeren, samt den tekniske eller vitenskapelige dokumentasjonen som er omhandlet i nr. 1 i denne artikkel. 

Vedkommende myndighet kan, når det er behørig begrunnet i sakens sammensatte natur, forlenge tidsrommet 

angitt i første ledd én gang med høyst 20 virkedager. Forlengelsen skal være behørig begrunnet og skal meddeles 

markedsdeltakeren før utløpet av den opprinnelige fristen. 

I et vedtak som omhandlet i artikkel 2 nr. 1 skal det også angis hvilken klageadgang som er tilgjengelig etter 

gjeldende lovgivning i vedkommende medlemsstat samt fristene for slik klageadgang. Et slikt vedtak kan bringes inn 

for nasjonale domstoler eller andre klageinstanser. 

3. Dersom vedkommende myndighet, etter å ha gitt skriftlig melding i samsvar med nr. 1, bestemmer seg for 

ikke å gjøre vedtak som omhandlet i artikkel 2 nr. 1, skal den umiddelbart underrette den berørte markedsdeltaker om 

dette. 

4. Dersom vedkommende myndighet unnlater å underrette markedsdeltakeren om et vedtak som omhandlet i 

artikkel 2 nr. 1 innenfor det tidsrom som er angitt i nr. 2 i denne artikkel, skal produktet anses som lovlig markedsført 

i vedkommende medlemsstat når det gjelder anvendelsen av den tekniske forskrift omhandlet i nr. 1 i denne artikkel. 

Artikkel 7 

Midlertidig forbud mot markedsføring av et produkt 

1. Vedkommende myndighet skal ikke midlertidig forby markedsføringen av vedkommende produkt eller 

produkttype under framgangsmåten fastsatt i dette kapittel, unntatt der 

a) vedkommende produkt eller produkttype under vanlige eller rimelig forutsigbare bruksvilkår utgjør en alvorlig 

risiko for brukerne sikkerhet og helse, eller 

b) markedsføringen av vedkommende produkt eller produkttype er omfattet av et generelt forbud i en medlemsstat 

av hensyn til offentlig moral eller offentlig sikkerhet. 

2. Vedkommende myndighet skal umiddelbart underrette markedsdeltakeren identifisert i samsvar med artikkel 

8 og Kommisjonen om et eventuelt midlertidig forbud som omhandlet i nr. 1 i denne artikkel. I de tilfeller som er 

omhandlet i nr. 1 bokstav a) i denne artikkel, skal meldingen følges av en teknisk eller vitenskapelig begrunnelse. 

3. Et midlertidig forbud mot markedsføring av et produkt i henhold til denne artikkel kan bringes inn for 

nasjonale eller andre klageinstanser. 

Artikkel 8 

Informasjon til markedsdeltakeren 

Henvisninger til markedsdeltakere i artikkel 4, 6 og 7 skal forstås som henvisninger 

a) til produsenten av produktet, dersom denne er etablert i Fellesskapet, eller den person som har brakt produktet i 

omsetning eller anmoder vedkommende myndighet om at produktet bringes i omsetning, 

b) dersom vedkommende myndighet ikke kan fastslå identiteten og kontaktopplysningene til noen av de 

markedsdeltakerne som er omhandlet i bokstav a), til produsentens representant, når produsenten ikke er etablert 

i Fellesskapet eller, dersom det ikke finnes en representant som er etablert i Fellesskapet, til importøren av 

produktet, 

c) dersom vedkommende myndighet ikke kan fastslå identiteten og kontaktopplysningene til noen av de 

markedsdeltakerne som er omhandlet i bokstav a) og b), til enhver yrkesutøver i omsetningskjeden hvis


virksomhet kan påvirke egenskaper ved produktet som er omfattet av den tekniske forskrift som anvendes på 

produktet, 

d) dersom vedkommende myndighet ikke kan fastslå identiteten og kontaktopplysningene til noen av de 

markedsdeltakerne som er omhandlet i bokstav a), b) og c), til enhver yrkesutøver i omsetningskjeden hvis 

virksomhet ikke påvirker egenskaper ved produktet som er omfattet av den tekniske forskrift som anvendes på 

produktet. 

Kapittel 3 

Produktkontaktpunkter 

Artikkel 9 

Opprettelse av produktkontaktpunkter 

1. Medlemsstatene skal utpeke produktkontaktpunkter på sitt territorium og oversende kontaktopplysninger for 

disse til de andre medlemsstatene og til Kommisjonen. 

2. Kommisjonen skal utarbeide og jevnlig ajourføre en liste over produktkontaktpunkter og offentliggjøre den i 

Den europeiske unions tidende. Kommisjonen skal også gjøre informasjonen tilgjengelig på et nettsted. 

Artikkel 10 

Oppgaver 

1. Produktkontaktpunkter skal på anmodning fra blant annet en markedsdeltaker eller vedkommende myndighet 

i en annen medlemsstat, gi følgende opplysninger: 

a) de tekniske forskrifter som får anvendelse på en bestemt produkttype på det territorium der disse 

produktkontaktpunktene er opprettet, og opplysninger om hvorvidt denne produkttypen er omfattet av et krav 

om forhåndsgodkjenning i henhold til lovgivningen i denne medlemsstaten, sammen med opplysninger om 

prinsippet om gjensidig anerkjennelse og anvendelsen av denne forordning på denne medlemsstatens territorium, 

b) kontaktopplysninger for vedkommende myndigheter i denne medlemsstaten slik at de kan kontaktes direkte, 

herunder nærmere opplysninger om hvilke myndigheter som har ansvar for tilsyn med gjennomføringen av de 

aktuelle tekniske forskriftene på denne medlemsstatens territorium, 

c) den klageadgang som generelt er tilgjengelig på denne medlemsstatens territorium i tilfelle av en tvist mellom 

vedkommende myndigheter og en markedsdeltaker. 

2. Produktkontaktpunktene skal svare på henvendelser innen 15 virkedager etter å ha mottatt en forespørsel som 

omhandlet i nr. 1. 

3. Produktkontaktpunkter i den medlemsstat der vedkommende markedsdeltaker lovlig har markedsført det 

aktuelle produktet, kan gi markedsdeltakeren eller vedkommende myndighet som omhandlet i artikkel 6, alle relevante 

opplysninger eller synspunkter. 

4. Produktkontaktpunktene skal ikke kreve gebyrer for å gi opplysninger som omhandlet i nr. 1. 

Artikkel 11 

Telematikknett 

Kommisjonen kan etter framgangsmåten med rådgivende komité omhandlet i artikkel 13 nr. 2 opprette et 

telematikknett for gjennomføring av bestemmelsene i denne forordning om informasjonsutveksling mellom 

produktkontaktpunkter og/eller vedkommende myndigheter i medlemsstatene. 

Kapittel 4 

Sluttbestemmelser 

Artikkel 12 

Rapporteringsplikt 

1. Hver medlemsstat skal hvert år sende Kommisjonen en rapport om anvendelsen av denne forordning. 

Rapporten skal minst inneholde følgende opplysninger: 

a) antall skriftlige meldinger som er sendt i henhold til artikkel 6 nr. 1, samt den berørte produkttypen, 

b) tilstrekkelige opplysninger om alle vedtak gjort i henhold til artikkel 6 nr. 2, herunder en begrunnelse for vedtaket 

samt den berørte produkttypen, 

c) antall vedtak som er gjort i henhold til artikkel 6 nr. 3, samt den berørte produkttypen. 

2. I lys av de opplysningene som legges fram av medlemsstatene i henhold til nr. 1, skal Kommisjonen analysere 

vedtakene som er gjort i henhold til artikkel 6 nr. 2, og vurdere begrunnelsen for dem. 

3. Kommisjonen skal senest 13. mai 2012 og deretter hvert femte år gjennomgå anvendelsen av denne forordning 

og framlegge en rapport om dette for Europaparlamentet og Rådet. Kommisjonen kan eventuelt vedlegge rapporten 

passende forslag til forbedring av det frie varebyttet. 

4. Kommisjonen skal utarbeide, offentliggjøre og jevnlig ajourføre en ikke-uttømmende liste over produkter 

som ikke er underlagt Fellesskapets harmoniseringsregelverk. Kommisjonen skal gjøre listen tilgjengelig på et nettsted.


Artikkel 13 

Komitéframgangsmåte 

1. Kommisjonen skal bistås av en komité sammensatt av representanter for medlemsstatene og ledet av en 

representant fra Kommisjonen. 

2. Når det vises til dette nummer, får framgangsmåten med rådgivende komité fastsatt i artikkel 3 i beslutning 

1999/468/EF anvendelse, i samsvar med beslutningens artikkel 7 nr. 3 og artikkel 8. 

Artikkel 14 

Oppheving 

Vedtak nr. 3052/95/EF oppheves med virkning fra 13. mai 2009. 

Artikkel 15 

Ikrafttredelse og anvendelse 

Denne forordning trer i kraft den 20. dag etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende. 

Den får anvendelse fra 13. mai 2009. 

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. 

Utferdiget i Strasbourg, 9. juli 2008. 

For Europaparlamentet For Rådet 

H.-G. PÖTTERING J.-P. JOUYET 

President Formann 


EUROPAPARLAMENTS- OG RÅDSFORORDNING (EF) nr. 765/2008 

av 9. juli 2008 

om fastsettelse av kravene til akkreditering og markedstilsyn for markedsføring av produkter, og om oppheving 

av forordning (EØF) nr. 339/93 

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR – 

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, særlig artikkel 95 og 133, 

under henvisning til forslag fra Kommisjonen, 

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité, 1 

etter samråd med Regionkomiteen, 

etter framgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 251 2 og 


1) Det er nødvendig å sikre at produkter som er omfattet av det frie varebyttet i Fellesskapet, oppfyller krav som 

gir et høyt nivå for vern av offentlige interesser som helse og sikkerhet i alminnelighet, helse og sikkerhet på 

arbeidsplassen, forbrukervern, miljøvern og sikkerhet, og samtidig sikre at det frie varebyttet ikke begrenses mer 

enn det som er tillatt i henhold til Fellesskapets harmoniseringsregelverk eller andre relevante fellesskapsregler. 

Det bør derfor fastsettes regler for akkreditering, markedstilsyn, kontroll av produkter fra tredjestater og CEmerking. 

2) Det er nødvendig å opprette en helhetlig ramme for regler og prinsipper for akkreditering og markedstilsyn. 

Denne rammen bør ikke påvirke de materielle reglene i gjeldende regelverk for bestemmelser som skal følges 

for å verne offentlige interesser som helse, sikkerhet, forbrukervern og miljøvern, men bør ha som mål å bedre 

anvendelsen av dem. 

3) Denne forordning bør ses som en utfylling av europaparlaments- og rådsbeslutning nr. 768/2008/EF av 9. juli 

2008 om en felles ramme for markedsføring av produkter. 3 

4) Det er svært vanskelig å vedta fellesskapsregelverk for alle produkter som finnes, eller som kan bli utviklet. Det 

er behov for et omfattende regelverk av horisontal karakter for at slike produkter skal omfattes og for å tette 

igjen hullene, særlig i påvente av revisjonen av det eksisterende særlige regelverk, og for å utfylle bestemmelsene 

i nåværende eller framtidig særlig regelverk, særlig for å sikre et høyt nivå for vern av helse og sikkerhet samt 

miljøvern og forbrukervern i samsvar med traktatens artikkel 95. 

5) Rammen for markedstilsyn opprettet ved denne forordning bør utfylle og styrke gjeldende bestemmelser om 

markedstilsyn i Fellesskapets harmoniseringsregelverk eller håndhevingen av slike bestemmelser. I samsvar med 

lex specialis-prinsippet bør imidlertid denne forordning få anvendelse bare i den utstrekning det ikke finnes noen 

særbestemmelser med samme formål, av samme art eller med samme virkning i andre gjeldende eller framtidige 

bestemmelser i Fellesskapets harmoniseringsregelverk. Eksempler kan finnes på følgende områder: 

utgangsstoffer for narkotika, medisinsk utstyr, legemidler og veterinærpreparater, motorvogner og luftfart. De 

tilsvarende bestemmelsene i denne forordning bør derfor ikke få anvendelse på de områdene som omfattes av 

slike særbestemmelser.


6) I europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/95/EF av 3. desember 2001 om alminnelig produktsikkerhet 4 er det 

fastsatt regler for å bedre forbruksvarers sikkerhet. Markedstilsynsmyndighetene bør ha mulighet til å treffe de 

særskilte tiltakene de har til rådighet i henhold til nevnte direktiv. 

7) For å oppnå et høyere sikkerhetsnivå for forbruksvarer bør imidlertid markedstilsynsordningene fastsatt i 

direktiv 2001/95/EF styrkes med hensyn til produkter som utgjør en alvorlig risiko, i samsvar med prinsippene 

fastsatt ved denne forordning. Direktiv 2001/95/EF bør derfor endres. 

8) Akkreditering er en del av et overordnet system som omfatter samsvarsvurdering og markedstilsyn, og som har 

som formål å vurdere og sikre at gjeldende krav oppfylles. 

9) Akkrediteringens særlige verdi ligger i det faktum at den er en autoritativ erklæring om den tekniske 

kompetansen til organer som har som oppgave å sikre at gjeldende krav oppfylles. 

10) Akkreditering anvendes i alle medlemsstater, men har hittil ikke vært omfattet av regler på fellesskapsplan. 

Mangelen på felles regler for slik virksomhet har ført til ulike tilnærmingsmåter og ordninger i Fellesskapet, 

med det resultat at medlemsstatene ikke har vært like strenge ved akkreditering. Det er derfor nødvendig å utvikle 

en omfattende ramme for akkreditering og på fellesskapsplan fastsette prinsipper for hvordan akkrediteringen 

skal gjennomføres og organiseres. 

11) Opprettelsen av et ensartet nasjonalt akkrediteringsorgan bør ikke berøre fordelingen av oppgaver innenfor 

medlemsstatene. 

12) Dersom det for gjennomføringen av Fellesskapets harmoniseringsregelverk er fastsatt at det skal utpekes 

samsvarsvurderingsorganer, bør de nasjonale offentlige myndigheter i Fellesskapet anse åpen akkreditering, som 

fastsatt i denne forordning, som sikrer den nødvendige tillit til samsvarssertifikater, som den foretrukne måten å 

vise disse organenes tekniske kompetanse på. Nasjonale myndigheter kan imidlertid mene at de selv har egnede 

måter å utføre denne vurderingen på. I slike tilfeller bør de nasjonale myndigheter, for å sikre at vurderinger 

utført av andre nasjonale myndigheter har den nødvendige troverdighet, legge fram for Kommisjonen og de 

andre medlemsstatene nødvendig dokumentasjon som viser at de vurderte samsvarsvurderingsorganene 

overholder relevante krav. 

13) En akkrediteringsordning som bygger på bindende regler, bidrar til å styrke den gjensidige tilliten mellom 

medlemsstatene når det gjelder kompetansen til samsvarsvurderingsorganer og følgelig også når det gjelder de 

sertifikater og prøvingsrapporter som de utsteder. Det styrker dermed prinsippet om gjensidig anerkjennelse, og 

derfor bør bestemmelsene om akkreditering i denne forordning få anvendelse på organer som utfører 

samsvarsvurderinger på områder der det er fastsatt regler, og på områder der det ikke er fastsatt regler. Det 

avgjørende er kvaliteten på sertifikatene og prøvingsrapportene, uansett om de faller inn under et område der det 

er fastsatt regler eller et område der det ikke er fastsatt regler, og det bør derfor ikke gjøres noe skille mellom 

disse områdene. 

14) I denne forordning bør det med nasjonale akkrediteringsorganers ideelle virksomhet menes en virksomhet som 

ikke har som formål å gi økonomisk fortjeneste som øker ressursene til organets eiere eller medlemmer. Selv 

om nasjonale akkrediteringsorganer ikke har som mål å øke fortjenesten mest mulig eller fordele fortjeneste, kan 

de yte tjenester mot betaling eller motta inntekter. All overskytende inntekt fra slike tjenester kan benyttes til 

investering for å utvikle organenes virksomhet ytterligere, så lenge dette er forenlig med deres hovedvirksomhet. 

Det bør derfor understrekes at det viktigste målet for nasjonale akkrediteringsorganer bør være å støtte eller 

aktivt utøve virksomhet som ikke er ment å gi fortjeneste. 

15) Ettersom formålet med akkreditering er å gi en autoritativ erklæring om et organs kompetanse til å utøve 

samsvarsvurderingsvirksomhet, bør medlemsstatene ikke ha flere enn ett nasjonalt akkrediteringsorgan og påse 

at dette organet er organisert på en slik måte at virksomheten er objektiv og upartisk. Slike nasjonale 

akkrediteringsorganer bør utøve sin virksomhet uavhengig av kommersiell samsvarsvurderingsvirksomhet. Det 

er derfor hensiktsmessig å fastsette at medlemsstatene sørger for at nasjonale akkrediteringsorganer, når de 

utfører sine oppgaver, anses for å utøve offentlig myndighet, uansett organenes rettslige status. 

16) For å kunne vurdere og føre løpende tilsyn med et samsvarsvurderingsorgans kompetanse, er det svært viktig å 

fastslå organets teknologiske kunnskaper og erfaring og dets evne til å utføre vurderinger. Det er derfor 

nødvendig at det nasjonale akkrediteringsorgan har den relevante kunnskap og kompetanse og de nødvendige 

midler til å kunne utføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte. 

17) Akkreditering bør i prinsippet være en selvfinansierende virksomhet. Medlemsstatene bør sørge for at det gis 

økonomisk støtte til særlige oppgaver. 

18) I de tilfellene der det ikke er økonomisk meningsfylt eller holdbart for en medlemsstat å opprette et nasjonalt 

akkrediteringsorgan, bør vedkommende medlemsstat ha mulighet til å benytte det nasjonale akkrediteringsorgan 

i en annen medlemsstat og oppfordres til i størst mulig grad å bruke denne muligheten. 

19) Konkurranse mellom nasjonale akkrediteringsorganer vil kunne føre til en kommersialisering av deres 

virksomhet, noe som ikke vil være forenlig med deres rolle som det siste kontrollnivå i 

samsvarsvurderingskjeden. Formålet med denne forordning er å sikre at det innenfor Den europeiske union er 

tilstrekkelig med ett akkrediteringsbevis for hele Unionens territorium, og å unngå dobbeltakkrediteringer, som 

gir tilleggskostnader uten tilleggsverdi. Nasjonale akkrediteringsorganer kan konkurrere på tredjestaters 

markeder, men dette må ikke påvirke deres virksomhet innenfor Fellesskapet eller samarbeidet og 

fagfellevurderingen som organiseres av det organ som er anerkjent i henhold til denne forordning.


20) For å unngå dobbeltakkreditering, øke godtaking og godkjenning av akkrediteringsbeviser og føre effektivt tilsyn 

med akkrediterte samsvarsvurderingsorganer, bør organene søke om akkreditering hos det nasjonale 

akkrediteringsorgan i den medlemsstat der de er etablert. Det er likevel nødvendig å sikre at et 

samsvarsvurderingsorgan har mulighet til å søke om akkreditering i en annen medlemsstat i tilfeller der det i 

organets egen medlemsstat ikke finnes noe nasjonalt akkrediteringsorgan, eller der et slikt organ ikke er 

kompetent til å yte de akkrediteringstjenestene det anmodes om. I slike tilfeller bør de nasjonale 

samsvarsvurderingsorganene samarbeide og utveksle informasjon. 

21) For å sikre at nasjonale akkrediteringsorganer oppfyller kravene og forpliktelsene fastsatt i denne forordning, er 

det viktig at medlemsstatene bidrar til at akkrediteringsordningen virker på en tilfredsstillende måte, fører 

regelmessig tilsyn med sine nasjonale akkrediteringsorganer og innen rimelig tid treffer hensiktsmessige 

korrigerende tiltak når det er nødvendig. 

22) For å sikre at samsvarsvurderingsorganer har et likeverdig kompetansenivå, lette gjensidig anerkjennelse og 

fremme generell godtaking av akkrediteringsbeviser og samsvarsvurderingsresultater utstedt av akkrediterte 

organer, er det nødvendig at nasjonale akkrediteringsorganer har en streng og åpen fagfellevurderingsordning 

og regelmessig underkaster seg slik vurdering. 

23) Denne forordning bør inneholde bestemmelser om anerkjennelse av en enkelt organisasjon på EU-plan med 

hensyn til visse oppgaver på akkrediteringsområdet. Det europeiske samarbeidet for akkreditering (EA), som 

har som hovedoppgave å fremme en åpen og kvalitetsstyrt ordning for vurdering av kompetansen til 

samsvarsvurderingsorganer i hele Europa, forvalter en fagfellevurderingsordning som omfatter nasjonale 

akkrediteringsorganer fra medlemsstatene og andre europeiske stater. Ordningen har vist seg å være effektiv og 

bidrar til gjensidig tillit. EA bør derfor være det første organ som anerkjennes i henhold til denne forordning, og 

medlemsstatene bør sikre at deres nasjonale akkrediteringsorganer søker om og beholder medlemskap i EA så 

lenge EA er anerkjent. Samtidig bør det fastsettes en mulighet for å endre det berørte organ som er anerkjent i 

henhold til denne forordning, i tilfeller der det er behov for dette i framtiden. 

24) Effektivt samarbeid mellom nasjonale akkrediteringsorganer er nødvendig for at fagfellevurdering og 

akkreditering over landegrensene skal kunne gjennomføres på en hensiktsmessig måte. Av hensyn til åpenhet er 

det derfor nødvendig med en forpliktelse for nasjonale akkrediteringsorganer til å utveksle informasjon og til å 

gi nasjonale myndigheter og Kommisjonen relevant informasjon. Ajourført og nøyaktig informasjon om 

tilgjengeligheten av akkrediteringstjenester som tilbys av nasjonale akkrediteringsorganer, bør også 

offentliggjøres og dermed gjøres tilgjengelig, særlig for samsvarsvurderingsorganer. 

25) De sektorvise akkrediteringsordningene bør omfatte de virksomhetsområder der alminnelige krav til 

samsvarsvurderingsorganers kompetanse ikke er tilstrekkelig til å sikre det nødvendige vernenivå når det stilles 

særlig detaljerte krav til teknologi eller helse og sikkerhet. Ettersom EA har omfattende teknisk sakkunnskap til 

rådighet, bør organet anmodes om å utvikle slike ordninger, særlig på områder som omfattes av Fellesskapets 

regelverk. 

26) For å sikre en likeverdig og ensartet håndheving av Fellesskapets harmoniseringsregelverk, innføres det ved 

denne forordning en fellesskapsramme for markedstilsyn, der det fastsettes minstekrav på bakgrunn av de målene 

som skal nås av medlemsstatene, og en ramme for administrativt samarbeid, herunder utveksling av informasjon 

mellom medlemsstatene. 

27) I tilfeller der markedsdeltakere har prøvingsrapporter eller sertifikater som bekrefter samsvar og er utstedt av et 

akkreditert samsvarsvurderingsorgan, og der Fellesskapets gjeldende harmoniseringsregelverk ikke krever slike 

rapporter eller sertifikater, bør markedstilsynsmyndighetene ta behørig hensyn til dem når de kontrollerer 

produktegenskaper. 

28) Samarbeid mellom vedkommende myndigheter på nasjonalt plan og over landegrensene om utveksling av 

informasjon, undersøkelse av overtredelser og tiltak for å bringe dem til opphør, selv før farlige produkter 

bringes i omsetning, ved å styrke tiltak for å identifisere dem, særlig i havner, er avgjørende for vernet av helse 

og sikkerhet og for at det indre marked skal virke på en tilfredsstillende måte. Nasjonale 

forbrukervernmyndigheter bør på nasjonalt plan samarbeide med nasjonale markedstilsynsmyndigheter og 

utveksle informasjon med dem om produkter som de mener kan utgjøre en risiko. 

29) Risikovurderingen bør ta hensyn til alle relevante opplysninger, herunder opplysninger om risiko som har 

oppstått med hensyn til vedkommende produkt, dersom slike opplysninger foreligger. Det bør også tas hensyn 

til alle tiltak som de berørte markedsdeltakerne måtte ha truffet for å redusere denne risikoen. 

30) Situasjoner der et produkt utgjør en alvorlig risiko krever at det gripes inn raskt, noe som kan føre til at produktet 

trekkes tilbake fra markedet, tilbakekalles eller at det forbys å gjøre produktet tilgjengelig på markedet. I slike 

situasjoner er det nødvendig å ha tilgang til et system for rask utveksling av informasjon mellom medlemsstatene 

og Kommisjonen. Systemet omhandlet i artikkel 12 i direktiv 2001/95/EF har vist seg å være effektivt og 

virkningsfullt for forbruksvarer. For å unngå unødvendig overlapping bør det nevnte systemet benyttes for denne 

forordnings formål. Et ensartet markedstilsyn i hele Fellesskapet krever omfattende utveksling av informasjon 

om nasjonal virksomhet i denne sammenheng, som går lenger enn dette systemet. 

31) Informasjon som utveksles mellom vedkommende myndigheter, bør være underlagt de strengeste garantier for 

fortrolighet og taushetsplikt og behandles i samsvar med fortrolighetsregler i gjeldende nasjonal lovgivning eller, 

når det gjelder Kommisjonen, europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1049/2001 av 30. mai 2001 om


offentlig tilgang til Europaparlamentets, Rådets og Kommisjonens dokumenter, 5 for å sikre at undersøkelsene 

ikke vanskeliggjøres og at markedsdeltakernes omdømme ikke skades. Europaparlaments- og rådsdirektiv 

95/46/EF av 24. oktober 1995 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger 

og om fri utveksling av slike opplysninger 6 og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 45/2001 av 18. 

desember 2000 om personvern i forbindelse med behandling av personopplysninger i Fellesskapets institusjoner 

og organer og om fri utveksling av slike opplysninger 7 får anvendelse innenfor rammen av denne forordning. 

32) I Fellesskapets harmoniseringsregelverk er det fastsatt særlige framgangsmåter for å fastslå om et nasjonalt tiltak 

som begrenser fritt varebytte, er berettiget eller ikke (framgangsmåter for beskyttelsesklausuler). Disse 

framgangsmåtene får anvendelse etter en rask utveksling av informasjon om produkter som utgjør en alvorlig 

risiko. 

33) Innførselssteder ved de ytre grensene er godt egnet til å oppdage farlige produkter som ikke oppfyller kravene, 

eller produkter med uriktig eller villedende CE-merking, før de bringes i omsetning. En forpliktelse for 

myndigheter med ansvar for å utføre kontroll av produkter som innføres på fellesskapsmarkedet, til å utføre 

kontroller i tilstrekkelig stort omfang, kan derfor bidra til et sikrere marked. For å gjøre kontrollene mer effektive 

bør disse myndighetene i god tid få alle nødvendige opplysninger fra markedsmyndighetene om farlige produkter 

som ikke oppfyller kravene. 

34) I rådsforordning (EØF) nr. 339/93 av 8. februar 1993 om kontroll av samsvar med reglene om produktsikkerhet 

ved innførsel av produkter fra tredjestater 8 er det fastsatt regler for tollmyndigheters utsettelse av frigivelse av 

produkter, og det er fastsatt ytterligere tiltak, herunder å trekke inn markedstilsynsmyndighetene. Det er derfor 

hensiktsmessig at disse bestemmelsene, herunder det å trekke inn markedstilsynsmyndighetene, blir innarbeidet 

i denne forordning. 

35) Erfaring har vist at produkter som ikke frigis, ofte blir gjenutført og deretter kommer inn på fellesskapsmarkedet 

på andre innførselssteder, og dermed undergraver tollmyndighetenes arbeid. Markedstilsynsmyndighetene bør 

derfor gis midler til å destruere produkter dersom de anser det som hensiktsmessig. 

36) Innen ett år etter kunngjøring av denne forordning i Den europeiske unions tidende bør Kommisjonen legge fram 

en dyptgående analyse på området forbrukersikkerhetsmerking, fulgt av forslag til regelverk der dette er 

nødvendig. 

37) CE-merking, som viser at et produkt er i samsvar med kravene, er det synlige resultat av en hel prosess som 

omfatter samsvarsvurdering i vid betydning. Allmenne prinsipper for CE-merkingen bør fastsettes i denne 

forordning, slik at de kan anvendes umiddelbart og dermed forenkle framtidig regelverk. 

38) CE-merkingen bør være den eneste formen for samsvarsmerking som viser at et produkt er i samsvar med 

Fellesskapets harmoniseringsregelverk. Andre former for merking kan imidlertid benyttes så lenge de bidrar til 

å bedre forbrukervernet og ikke omfattes av Fellesskapets harmoniseringsregelverk. 

39) Medlemsstatene må sørge for egnede muligheter til å klage til vedkommende domstoler på tiltak truffet av 

vedkommende myndigheter som begrenser omsetningen av et produkt, eller krever at produktet trekkes tilbake 

eller tilbakekalles. 

40) Medlemsstatene kan finne det nyttig å opprette et samarbeid med berørte parter, herunder sektorvise 

yrkesorganisasjoner og forbrukerorganisasjoner, for å dra fordel av tilgjengelig markedskunnskap når de 

oppretter, gjennomfører og ajourfører markedstilsynsprogrammer. 

41) Medlemsstatene bør fastsette regler for sanksjoner som skal anvendes ved overtredelse av bestemmelsene i 

denne forordning og sikre at de blir gjennomført. Disse sanksjonene bør være virkningsfulle, stå i forhold til 

overtredelsen og virke avskrekkende og kan skjerpes dersom den berørte markedsdeltaker tidligere har begått 

en lignende overtredelse av bestemmelsene i denne forordning. 

42) For å nå denne forordnings mål er det nødvendig at Fellesskapet bidrar til finansiering av den virksomhet som 

kreves for å gjennomføre Fellesskapets politikk på området akkreditering og markedstilsyn. Finansiering bør 

skje enten i form av tilskudd til det organ som er anerkjent i henhold til denne forordning uten forslagsinnbydelse, 

i form av tilskudd etter forslagsinnbydelse eller ved å tildele kontrakter til dette eller andre organer, avhengig av 

arten av den virksomhet som skal finansieres og i samsvar med rådsforordning (EF, Euratom) nr. 1605/2002 av 

25. juni 2002 om finansreglementet som får anvendelse på De europeiske fellesskaps alminnelige budsjett 9 

(«finansreglementet»). 

43) For visse spesialiserte oppgaver, f.eks. utarbeiding og revisjon av sektorvise akkrediteringsordninger, og for 

andre oppgaver knyttet til kontroll av laboratoriers samt sertifiserings- eller inspeksjonsorganers tekniske 

kompetanse og utstyr, bør EA i utgangspunktet være berettiget til fellesskapsfinansiering, ettersom det er godt 

egnet til å sørge for den tekniske sakkunnskap som er nødvendig for dette. 

44) I betraktning av rollen til det organ som er anerkjent i henhold til denne forordning i forbindelse med 

fagfellevurdering av akkrediteringsorganer, og dets evne til å bistå medlemsstatene med forvaltning av slik 

vurdering, bør Kommisjonen kunne gi tilskudd til driften av sekretariatet til det organ som er anerkjent i henhold 

til denne forordning, som bør gi løpende støtte til akkrediteringsvirksomhet på fellesskapsplan. 

45) Det bør i samsvar med bestemmelsene i finansreglementet inngås en partnerskapsavtale mellom Kommisjonen 

og det organ som er anerkjent i henhold til denne forordning, for å fastsette de administrative og finansielle 

bestemmelsene om finansiering av akkrediteringsvirksomhet.


46) I tillegg bør finansiering også være tilgjengelig for andre organer enn det organ som er anerkjent i henhold til 

denne forordning, til annen virksomhet på området samsvarsvurdering, metrologi, akkreditering og 

markedstilsyn, f.eks. utarbeiding og ajourføring av retningslinjer, sammenlignende virksomhet knyttet til 

gjennomføringen av sikkerhetsklausuler, forberedende virksomhet eller tilleggsvirksomhet i forbindelse med 

gjennomføringen av Fellesskapets regelverk på de nevnte områdene samt programmer for teknisk bistand og 

samarbeid med tredjestater og en forbedring av politikken på de nevnte områdene på fellesskapsplan og på 

internasjonalt plan. 

47) Denne forordning er forenlig med de grunnleggende rettigheter og de prinsipper som er anerkjent særlig i Den 

europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter. 

48) Ettersom målet for denne forordning, som er å sikre at produkter på det marked som omfattes av Fellesskapets 

regelverk, oppfyller krav om et høyt nivå for vern av helse og sikkerhet og andre offentlige interesser, og 

samtidig sikre at det indre marked virker på en tilfredsstillende måte ved å fastsette en ramme for 

akkrediteringsvirksomhet og markedstilsyn, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene og derfor på 

grunn av tiltakets omfang og virkninger bedre kan nås på fellesskapsplan, kan Fellesskapet treffe tiltak i samsvar 

med nærhetsprinsippet som fastsatt i traktatens artikkel 5. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i 

nevnte artikkel, går denne forordning ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå dette mål – 

1 EUT C 120 av 16.5.2008, s. 1. 

2 Europaparlamentsuttalelse av 21. februar 2008 (ennå ikke offentliggjort i Den europeiske unions tidende) og rådsbeslutning av 23. juni 2008. 

3 Se EUT L 218 av 13.8.2008, s. 82. 

4 EFT L 11 av 15.1.2002, s. 4. 

5 EFT L 145 av 31.5.2001, s. 43. 

6 EFT L 281 av 23.11.1995, s. 31. Direktivet endret ved forordning (EF) nr. 1882/2003 (EUT L 284 av 31.10.2003, s. 1). 

7 EFT L 8 av 12.1.2001, s. 1. 

8 EFT L 40 av 17.2.1993, s. 1. Forordningen sist endret ved forordning (EF) nr. 1791/2006 (EUT L 363 av 20.12.2006, s. 1). 



Kapittel I 

Alminnelige bestemmelser 

Artikkel 1 


1. I denne forordning fastsettes regler for organisering og gjennomføring av akkreditering av 

samsvarsvurderingsorganer som utøver samsvarsvurderingsvirksomhet. 

2. I denne forordning fastsettes en ramme for markedstilsyn med produkter for å sikre at disse produktene 

oppfyller krav som gir et høyt nivå for vern av offentlige interesser som helse og sikkerhet i alminnelighet, helse og 

sikkerhet på arbeidsplassen, forbrukervern, miljøvern og sikkerhet. 

3. I denne forordning fastsettes en ramme for kontroll med produkter fra tredjestater. 

4. I denne forordning fastsettes de allmenne prinsippene for CE-merking. 

Artikkel 2 

Definisjoner 

I denne forordning menes med: 

1. «gjøre tilgjengelig på markedet» enhver levering av et produkt for distribusjon, forbruk eller bruk på 

fellesskapsmarkedet i forbindelse med kommersiell virksomhet, mot betaling eller vederlagsfritt, 

2. «bringe i omsetning» gjøre et produkt tilgjengelig på fellesskapsmarkedet for første gang, 

3. «produsent» enhver fysisk eller juridisk person som produserer et produkt, eller som får et produkt konstruert 

eller produsert, og som markedsfører produktet under sitt navn eller varemerke, 

4. «representant» enhver fysisk eller juridisk person etablert i Fellesskapet som har fått skriftlig fullmakt fra en 

produsent til å opptre på dennes vegne i forbindelse med nærmere angitte oppgaver med hensyn til sistnevntes 

forpliktelser i henhold til gjeldende fellesskapsregelverk, 

5. «importør» enhver fysisk eller juridisk person etablert i Fellesskapet som bringer et produkt fra en tredjestat i 

omsetning i Fellesskapet, 

6. «distributør» enhver fysisk eller juridisk person i omsetningskjeden, utenom produsenten eller importøren, som 

gjør et produkt tilgjengelig på markedet, 

7. «markedsdeltakere» produsenten, representanten, importøren og distributøren, 

8. «teknisk spesifikasjon» et dokument der det er fastsatt hvilke tekniske krav som skal oppfylles av et produkt, en 

prosess eller en tjeneste, 

9. «harmonisert standard» en standard vedtatt av et av de europeiske standardiseringsorganene oppført i vedlegg I 

til europaparlaments- og rådsdirektiv 98/34/EF av 22. juni 1998 om en informasjonsprosedyre for standarder og 

tekniske forskrifter1 på grunnlag av en anmodning fra Kommisjonen i samsvar med artikkel 6 i nevnte direktiv,


10. «akkreditering» en attestering fra et nasjonalt akkrediteringsorgan om at et samsvarsvurderingsorgan oppfyller 

kravene fastsatt i harmoniserte standarder og, der det er relevant, eventuelle tilleggskrav, herunder dem som er 

fastsatt i relevante sektorordninger, til å utøve en bestemt samsvarsvurderingsvirksomhet, 

11. «nasjonalt akkrediteringsorgan» det eneste organ i en medlemsstat som utfører akkreditering på oppdrag fra 

staten, 

12. «samsvarsvurdering» en prosess for å fastslå om nærmere angitte krav til et produkt, en prosess, en tjeneste, et 

system, en person eller et organ er oppfylt, 

13. «samsvarsvurderingsorgan» et organ som utøver samsvarsvurderingsvirksomhet, herunder kalibrering, prøving, 

sertifisering og inspeksjon, 

14. «tilbakekalling» ethvert tiltak med sikte på tilbakelevering av et produkt som allerede er gjort tilgjengelig for 

sluttbrukeren, 

15. «tilbaketrekking» ethvert tiltak med sikte på å hindre at et produkt i omsetningskjeden blir gjort tilgjengelig på 

markedet, 

16. «fagfellevurdering» en prosess der et nasjonalt akkrediteringsorgan vurderes av andre nasjonale 

akkrediteringsorganer i samsvar med kravene i denne forordning og, der det er relevant, ytterligere sektorvise 

tekniske spesifikasjoner, 

17. «markedstilsyn» virksomhet som utøves og tiltak som treffes av offentlige myndigheter for å sikre at produkter 

oppfyller kravene i Fellesskapets gjeldende harmoniseringsregelverk og ikke setter helse, sikkerhet eller andre 

sider ved vernet av offentlige interesser i fare, 

18. «markedstilsynsmyndighet» en myndighet i en medlemsstat med ansvar for å utføre markedstilsyn på 

medlemsstatens territorium, 

19. «frigivelse for fri omsetning» framgangsmåten fastsatt i artikkel 79 i rådsforordning (EØF) nr. 2913/92 av 12. 

oktober 1992 om innføring av Fellesskapets tollkodeks, 2 

20. «CE-merking» merking der produsenten angir at produktet oppfyller gjeldende krav fastsatt i Fellesskapets 

harmoniseringsregelverk for slik merking, 

21. «Fellesskapets harmoniseringsregelverk» alt fellesskapsregelverk som harmoniserer vilkårene for 

markedsføring av produkter. 

1 EFT L 204 av 21.7.1998, s. 37. Direktivet sist endret ved rådsdirektiv 2006/96/EF (EUT L 363 av 20.12.2006, s. 81). 


Kapittel II 

Akkreditering 

Artikkel 3 

Virkeområde 

Dette kapittel får anvendelse på akkreditering, på obligatorisk eller frivillig grunnlag, i forbindelse med 

samsvarsvurdering, enten denne vurderingen er obligatorisk eller ikke, og uansett hvilken rettslig status det organ som 

utfører akkrediteringen, har. 

Artikkel 4 

Allmenne prinsipper 

1. Hver medlemsstat skal utpeke ett nasjonalt akkrediteringsorgan. 

2. Dersom en medlemsstat anser at det ikke er økonomisk meningsfylt eller holdbart å ha et nasjonalt 

akkrediteringsorgan eller å yte visse akkrediteringstjenester, skal medlemsstaten så langt det er mulig benytte det 

nasjonale akkrediteringsorgan i en annen medlemsstat. 

3. En medlemsstat skal underrette Kommisjonen og de andre medlemsstatene dersom den i samsvar med nr. 2 

benytter det nasjonale akkrediteringsorgan i en annen medlemsstat. 

4. På grunnlag av opplysningene nevnt i nr. 3 og i artikkel 12 skal Kommisjonen utarbeide, ajourføre og 

offentliggjøre en liste over nasjonale akkrediteringsorganer. 

5. Når akkrediteringen ikke utføres direkte av de offentlige myndighetene selv, skal en medlemsstat overlate 

gjennomføringen av akkrediteringen til sitt nasjonale akkrediteringsorgan som en offentlig myndighetsutøvelse og gi 

det formell anerkjennelse. 

6. Det nasjonale akkrediteringsorgans ansvar og oppgaver skal være klart atskilt fra ansvaret og oppgavene til 

andre nasjonale myndigheter. 

7. Det nasjonale akkrediteringsorgan skal utøve sin virksomhet på ideelt grunnlag. 

8. Det nasjonale akkrediteringsorgan skal ikke drive virksomhet eller yte tjenester som 

samsvarsvurderingsorganer tilbyr, og skal ikke yte rådgivningstjenester, eie andeler i eller på annen måte ha økonomisk 

interesse eller ledelsesansvar i et samsvarsvurderingsorgan. 

9. Hver medlemsstat skal sikre at dens nasjonale akkrediteringsorgan har egnede økonomiske og menneskelige 

ressurser til å utføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte, herunder til å utføre særlige oppgaver som for eksempel 

virksomhet for europeisk og internasjonalt akkrediteringssamarbeid og virksomhet som er nødvendig for å støtte 

offentlig politikk og som ikke er selvfinansierende. 

10. Det nasjonale akkrediteringsorgan skal være medlem av det organ som er anerkjent i henhold til artikkel 14.


11. Nasjonale akkrediteringsorganer skal opprette og opprettholde egnede strukturer for å sikre en effektiv og 

balansert deltaking fra alle berørte parter både innenfor sine organisasjoner og innenfor det organ som er anerkjent i 

henhold til artikkel 14. 

Artikkel 5 

Akkreditering 

1. Et nasjonalt akkrediteringsorgan skal på anmodning fra et samsvarsvurderingsorgan vurdere om dette 

samsvarsvurderingsorganet er kompetent til å utøve en bestemt samsvarsvurderingsvirksomhet. Dersom det er tilfellet, 

skal det nasjonale akkrediteringsorgan utstede et akkrediteringsbevis. 

2. Når en medlemsstat beslutter ikke å benytte akkreditering, skal den gi Kommisjonen og de andre 

medlemsstatene all den dokumentasjonen som er nødvendig for å kontrollere kompetansen til de 

samsvarsvurderingsorganer den velger ut for gjennomføring av Fellesskapets gjeldende harmoniseringsregelverk. 

3. Nasjonale akkrediteringsorganer skal føre tilsyn med de samsvarsvurderingsorganene som de har utstedt 

akkrediteringsbevis til. 

4. Dersom et nasjonalt akkrediteringsorgan fastslår at et samsvarsvurderingsorgan som har mottatt et 

akkrediteringsbevis, ikke lenger er kompetent til å utøve en bestemt samsvarsvurderingsvirksomhet eller på en alvorlig 

måte har unnlatt å oppfylle sine forpliktelser, skal akkrediteringsorganet innen en rimelig frist treffe alle egnede tiltak 

for å begrense, midlertidig oppheve eller trekke tilbake akkrediteringsbeviset. 

5. Medlemsstatene skal fastsette framgangsmåter for å behandle klager, herunder klageadgang i forbindelse med 

akkrediteringsavgjørelser eller manglende akkrediteringsavgjørelser, der det er hensiktsmessig. 

Artikkel 6 

Prinsippet om forbud mot konkurrerende virksomhet 

1. Nasjonale akkrediteringsorganer skal ikke konkurrere med samsvarsvurderingsorganer. 

2. Nasjonale akkrediteringsorganer skal ikke konkurrere med andre nasjonale akkrediteringsorganer. 

3. Nasjonale akkrediteringsorganer kan drive sin virksomhet over landegrensene, innenfor territoriet til en annen 

medlemsstat, enten på anmodning fra et samsvarsvurderingsorgan under de omstendigheter som er angitt i artikkel 7 

nr. 1, eller, dersom de anmodes om dette av et nasjonalt akkrediteringsorgan i samsvar med artikkel 7 nr. 3, i samarbeid 

med det nasjonale akkrediteringsorgan i nevnte medlemsstat. 

Artikkel 7 

Akkreditering over landegrensene 

1. Når et samsvarsvurderingsorgan anmoder om akkreditering, skal det gjøre dette hos det nasjonale 

akkrediteringsorgan i den medlemsstat der det er etablert, eller hos det nasjonale akkrediteringsorgan som 

vedkommende medlemsstat har benyttet i samsvar med artikkel 4 nr. 2. 

Et samsvarsvurderingsorgan kan imidlertid søke om akkreditering hos et annet nasjonalt akkrediteringsorgan enn 

dem som er omhandlet i første ledd, i følgende situasjoner: 

a) når medlemsstaten der organet er etablert, har besluttet ikke å opprette et nasjonalt akkrediteringsorgan og ikke 

har benyttet et nasjonalt akkrediteringsorgan i en annen medlemsstat i samsvar med artikkel 4 nr. 2, 

b) når de nasjonale akkrediteringsorganene omhandlet i første ledd ikke utfører akkreditering for den type 

samsvarsvurderingsvirksomhet som det anmodes om akkreditering for, 

c) når de nasjonale akkrediteringsorganene omhandlet i første ledd ikke har oppfylt de krav som stilles ved 

fagfellevurderingen i henhold til artikkel 10 for den type samsvarsvurderingsvirksomhet som det anmodes om 

akkreditering for. 

2. Når et nasjonalt akkrediteringsorgan mottar en anmodning i henhold til nr. 1 bokstav b) eller c), skal det 

underrette det nasjonale akkrediteringsorgan i den medlemsstat der det anmodende samsvarsvurderingsorganet er 

etablert. I slike tilfeller kan det nasjonale akkrediteringsorgan i den medlemsstat der det anmodende 

samsvarsvurderingsorganet er etablert, delta som observatør. 

3. Et nasjonalt akkrediteringsorgan kan anmode et annet nasjonalt akkrediteringsorgan om å utføre en del av 

vurderingsvirksomheten. I et slikt tilfelle skal akkrediteringsbeviset utstedes av det anmodende organet. 

Artikkel 8 

Krav til nasjonale akkrediteringsorganer 

Et nasjonalt akkrediteringsorgan skal oppfylle følgende krav: 

1. Det skal være organisert på en slik måte at det er uavhengig av de samsvarsvurderingsorganer det vurderer og 

av kommersielt påtrykk, og slik at det sikres at det ikke forekommer interessekonflikter med 

samsvarsvurderingsorganer. 

2. Det skal være organisert og drives slik at virksomheten er objektiv og upartisk. 

3. Det skal påse at enhver beslutning om attestering av kompetanse blir tatt av andre kompetente personer enn dem 

som utførte vurderingen. 

4. Det skal ha egnede ordninger for å sikre fortrolig behandling av den informasjonen det mottar.


5. Det skal kartlegge hvilken samsvarsvurderingsvirksomhet det er kompetent til å utføre akkreditering for, og, der 

det er hensiktsmessig, vise til relevant fellesskapsregelverk eller nasjonal lovgivning og nasjonale standarder. 

6. Det skal innføre framgangsmåter som er nødvendige for å sikre effektiv forvaltning og egnet internkontroll. 

7. Det skal ha et tilstrekkelig stort kvalifisert personale til å kunne utføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte. 

8. Det skal dokumentere forpliktelsene, ansvaret og myndigheten til det personalet som vil kunne påvirke kvaliteten 

på vurderingen og attesteringen av kompetanse. 

9. Det skal innføre, gjennomføre og opprettholde framgangsmåter for å føre tilsyn med det berørte personalets 

arbeidsinnsats og kompetanse. 

10. Det skal kontrollere at samsvarsvurderinger blir gjennomført på en egnet måte, slik at foretak ikke pålegges 

unødvendige byrder og at det tas behørig hensyn til foretakenes størrelse, i hvilken sektor de driver sin 

virksomhet, deres struktur, hvor kompleks det aktuelle produktets teknologi er samt produksjonsprosessens 

karakter av masse- eller serieproduksjon. 

11. Det skal offentliggjøre reviderte årsregnskaper utarbeidet i samsvar med alminnelig anerkjente 

regnskapsprinsipper. 

Artikkel 9 

Overholdelse av krav 

1. Dersom et nasjonalt akkrediteringsorgan ikke oppfyller kravene i denne forordning, eller unnlater å oppfylle 

sine forpliktelser i henhold til denne forordning, skal den berørte medlemsstat treffe egnede korrigerende tiltak eller 

sikre at slike korrigerende tiltak treffes, og underrette Kommisjonen om dette. 

2. Medlemsstatene skal føre regelmessig tilsyn med sine nasjonale akkrediteringsorganer for å sikre at de 

løpende oppfyller kravene i artikkel 8. 

3. Medlemsstatene skal i størst mulig grad ta hensyn til resultatene av fagfellevurderingen i henhold til artikkel 

10 når de utfører tilsynet omhandlet i nr. 2 i denne artikkel. 

4. Nasjonale akkrediteringsorganer skal ha innført de nødvendige framgangsmåtene for å behandle klager mot 

de samsvarsvurderingsorganene de har akkreditert. 

Artikkel 10 

Fagfellevurdering 

1. Nasjonale akkrediteringsorganer skal underkaste seg en fagfellevurdering organisert av det organ som er 

anerkjent i henhold til artikkel 14. 

2. Berørte parter skal ha rett til å delta i den ordningen som er innført for tilsyn med fagfellevurdering, men ikke 

i individuelle framgangsmåter for fagfellevurdering. 

3. Medlemsstatene skal sikre at deres nasjonale akkrediteringsorganer regelmessig gjennomgår en 

fagfellevurdering i henhold til kravet i nr. 1. 

4. Fagfellevurderingen skal foretas på grunnlag av forsvarlige og åpne vurderingskriterier og -framgangsmåter, 

særlig når det gjelder strukturelle krav, krav til menneskelige ressurser og prosesser samt fortrolighet og klager. Det 

skal fastsettes egnede framgangsmåter ved klage mot beslutninger som er tatt som resultat av vurderingen. 

5. Fagfellevurderingen skal fastslå om de nasjonale akkrediteringsorganene oppfyller kravene i artikkel 8, idet 

det tas hensyn til den relevante harmoniserte standard omhandlet i artikkel 11. 

6. Organet som er anerkjent i henhold til artikkel 14, skal offentliggjøre resultatet av fagfellevurderingen og 

oversende det til alle medlemsstatene og til Kommisjonen. 

7. Kommisjonen skal i samarbeid med medlemsstatene føre tilsyn med reglene og med at 

fagfellevurderingsordningen virker på en tilfredsstillende måte. 

Artikkel 11 

Samsvarsformodning for nasjonale akkrediteringsorganer 

1. Nasjonale akkrediteringsorganer som viser at de oppfyller kriteriene fastsatt i den relevante harmoniserte 

standarden som det er offentliggjort en henvisning til i Den europeiske unions tidende, ved å oppfylle de krav som 

stilles ved fagfellevurderingen i henhold til artikkel 10, skal formodes å oppfylle kravene i artikkel 8. 

2. Nasjonale myndigheter skal anerkjenne likeverdigheten til de tjenester som ytes av de akkrediteringsorganene 

som har oppfylt de krav som stilles ved fagfellevurderingen i henhold til artikkel 10, og dermed på grunnlag av 

formodningen omhandlet i nr. 1 i denne artikkel godta akkrediteringsbevisene fra disse organene og attesteringene 

utstedt av de samsvarsvurderingsorganene som er akkreditert av dem. 

Artikkel 12 

Opplysningsplikt 

1. Hvert nasjonalt akkrediteringsorgan skal underrette de andre nasjonale akkrediteringsorganene om den 

samsvarsvurderingsvirksomhet som det tilbyr akkreditering for, og om eventuelle endringer av virksomheten. 

2. Hver medlemsstat skal underrette Kommisjonen og det organ som er anerkjent i henhold til artikkel 14, om 

identiteten til sitt nasjonale akkrediteringsorgan og om all samsvarsvurderingsvirksomhet som dette organet tilbyr 

akkreditering for til støtte for Fellesskapets harmoniseringsregelverk samt om eventuelle endringer.


3. Hvert nasjonalt akkrediteringsorgan skal regelmessig offentliggjøre informasjon om resultatene av sin 

fagfellevurdering, om den samsvarsvurderingsvirksomhet som det tilbyr akkreditering for samt om eventuelle 

endringer. 

Artikkel 13 

Anmodninger til det organ som er anerkjent i henhold til artikkel 14 

1. Kommisjonen kan, etter samråd med komiteen nedsatt i henhold til artikkel 5 i direktiv 98/34/EF, anmode det 

organ som er anerkjent i henhold til artikkel 14, om å bidra til utvikling, opprettholdelse og gjennomføring av 

akkreditering i Fellesskapet. 

2. Kommisjonen kan også etter framgangsmåten fastsatt i nr. 1 

a) anmode det organ som er anerkjent i henhold til artikkel 14 om å fastsette vurderingskriterier og - 

framgangsmåter for fagfellevurdering og å utvikle sektorvise akkrediteringsordninger, 

b) godta alle eksisterende ordninger som allerede omfatter vurderingskriterier og -framgangsmåter for 

fagfellevurdering. 

3. Kommisjonen skal påse at sektorvise ordninger kartlegger de tekniske spesifikasjonene som er nødvendige 

for å oppnå det kompetansenivå som kreves i Fellesskapets harmoniseringsregelverk på områder med særlige krav til 

teknologi, helse og sikkerhet eller miljøkrav eller andre sider ved vernet av offentlige interesser. 

Artikkel 14 

Europeisk infrastruktur for akkreditering 

1. Kommisjonen skal etter samråd med medlemsstatene anerkjenne et organ som oppfyller kravene i vedlegg I 

til denne forordning. 

2. Et organ som skal anerkjennes i henhold til nr. 1, skal inngå en avtale med Kommisjonen. Avtalen skal blant 

annet inneholde en detaljert beskrivelse av organets oppgaver, finansieringsbestemmelser og bestemmelser om tilsyn 

med organet. Både Kommisjonen og organet skal kunne si opp avtalen uten å angi noen grunn ved utløpet av en rimelig 

frist som skal fastsettes i avtalen. 

3. Kommisjonen og organet skal offentliggjøre avtalen. 

4. Kommisjonen skal underrette medlemsstatene og nasjonale akkrediteringsorganer om anerkjennelsen av et 

organ i henhold til nr. 1. 

5. Kommisjonen kan ikke anerkjenne flere enn ett organ om gangen. 

6. Det første organ som anerkjennes i henhold til denne forordning, skal være Det europeiske samarbeidet for 

akkreditering, forutsatt at det har inngått en avtale i henhold til nr. 2. 

Kapittel III 

Fellesskapsramme for markedstilsyn og kontroll med produkter som innføres på fellesskapsmarkedet 

Avsnitt 1 

Alminnelige bestemmelser 

Artikkel 15 

Virkeområde 

1. Artikkel 16–26 får anvendelse på produkter som omfattes av Fellesskapets harmoniseringsregelverk. 

2. Alle bestemmelser i artikkel 16–26 får anvendelse i den utstrekning det ikke finnes særlige bestemmelser med 

samme formål i Fellesskapets harmoniseringsregelverk. 

3. Anvendelsen av denne forordning skal ikke hindre markedstilsynsmyndighetene i å treffe særskilte tiltak som 

fastsatt i direktiv 2001/95/EF. 

4. I artikkel 16–26 menes med «produkt» et stoff, en stoffblanding eller en vare framstilt ved en 

produksjonsprosess, bortsett fra næringsmidler, fôr, levende planter og dyr, produkter som skriver seg fra mennesker 

og produkter av planter og dyr som er direkte knyttet til deres framtidige reproduksjon. 

5. Artikkel 27, 28 og 29 får anvendelse på alle produkter som omfattes av Fellesskapets regelverk i den 

utstrekning annet fellesskapsregelverk ikke inneholder særlige bestemmelser om organiseringen av grensekontroll. 

Artikkel 16 

Alminnelige krav 

1. Medlemsstatene skal organisere og gjennomføre markedstilsyn som fastsatt i dette kapittel. 

2. Markedstilsyn skal sikre at produkter som omfattes av Fellesskapets harmoniseringsregelverk, som, når de 

brukes i samsvar med sitt tilsiktede formål eller under forhold som med rimelighet kan forutses, og når de er riktig 

installert og vedlikeholdt, vil kunne skade helsen eller sikkerheten til brukere, eller som ellers ikke er i samsvar med 

gjeldende krav fastsatt i Fellesskapets harmoniseringsregelverk, trekkes tilbake, forbys eller gjøres tilgjengelige på 

markedet bare i begrenset omfang, og at offentligheten, Kommisjonen og de andre medlemsstatene blir informert om 

dette.


3. De nasjonale infrastrukturer og programmer for markedstilsyn skal sikre at det kan treffes effektive tiltak for 

enhver produktkategori som er omfattet av Fellesskapets harmoniseringsregelverk. 

4. Markedstilsyn skal omfatte produkter som er montert eller produsert til produsentens eget bruk når det i 

Fellesskapets harmoniseringsregelverk er fastsatt at dets bestemmelser får anvendelse på slike produkter. 

Avsnitt 2 

Fellesskapsramme for markedstilsyn 

Artikkel 17 

Opplysningsplikt 

1. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om sine markedstilsynsmyndigheter og deres ansvarsområder. 

Kommisjonen skal oversende disse opplysningene til de andre medlemsstatene. 

2. Medlemsstatene skal påse at offentligheten er klar over de nasjonale markedsmyndighetenes eksistens, 

ansvarsområder og identitet samt hvordan de kan kontaktes. 

Artikkel 18 

Medlemsstatenes forpliktelser med hensyn til organisering 

1. Medlemsstatene skal innføre egnede ordninger for kommunikasjon og samordning mellom sine 

markedstilsynsmyndigheter. 

2. Medlemsstatene skal fastsette egnede framgangsmåter for å 

a) følge opp klager eller rapporter om risikoer forbundet med produkter som er underlagt Fellesskapets 

harmoniseringsregelverk, 

b) overvåke ulykker og helseskader som det er mistanke om at disse produktene kan ha forårsaket, 

c) kontrollere at korrigerende tiltak er truffet og 

d) følge opp vitenskapelig og teknisk kunnskap om sikkerhetsspørsmål. 

3. Medlemsstatene skal gi markedstilsynsmyndighetene den myndighet, de ressurser og de kunnskaper som 

kreves for at de skal kunne utføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte. 

4. Medlemsstatene skal påse at markedstilsynsmyndighetene utøver sin myndighet i samsvar med 

forholdsmessighetsprinsippet. 

5. Medlemsstatene skal opprette, gjennomføre og regelmessig ajourføre sine markedstilsynsprogrammer. 

Medlemsstatene skal utarbeide enten et generelt markedstilsynsprogram eller sektorvise programmer for sektorer der 

de utfører markedstilsyn, underrette de andre medlemsstatene og Kommisjonen om disse programmene og gjøre dem 

offentlig tilgjengelige elektronisk samt, der det er hensiktsmessig, på andre måter. 

Den første underretningen av denne typen skal skje innen 1. januar 2010. Senere ajourføringer av programmene 

skal offentliggjøres på samme måte. Medlemsstatene kan samarbeide med alle berørte parter for dette formål. 

6. Medlemsstatene skal regelmessig revidere og vurdere sin tilsynsvirksomhet. Slike revisjoner og vurderinger 

skal utføres minst hvert fjerde år, og resultatene skal meddeles de andre medlemsstatene og Kommisjonen og gjøres 

offentlig tilgjengelige elektronisk samt, der det er hensiktsmessig, på andre måter. 

Artikkel 19 

Markedstilsynstiltak 

1. Markedstilsynsmyndighetene skal i tilstrekkelig omfang utføre egnede kontroller av produkters egenskaper 

ved dokumentkontroll og, der det er hensiktsmessig, fysisk kontroll og laboratorieundersøkelser på grunnlag av 

passende stikkprøver. I den forbindelse skal de ta hensyn til gjeldende prinsipper for risikovurdering, klager og annen 

informasjon. 

Markedstilsynsmyndighetene kan kreve at markedsdeltakerne gjør den dokumentasjon og informasjon tilgjengelig 

som myndighetene anser som nødvendig for at de skal kunne utføre sin virksomhet, samt, når det er nødvendig og 

berettiget, å få adgang til markedsdeltakernes lokaler og rett til å ta nødvendige stikkprøver av produktene. De kan 

destruere eller på annen måte gjøre ubrukelige produkter som utgjør en alvorlig risiko, dersom de anser det som 

nødvendig. 

Dersom markedsdeltakerne legger fram prøvingsrapporter eller sertifikater som bekrefter samsvar og som er utstedt 

av et akkreditert samsvarsvurderingsorgan, skal markedstilsynsmyndighetene ta behørig hensyn til slike rapporter eller 

sertifikater. 

2. Markedstilsynsmyndighetene skal innen en rimelig frist treffe egnede tiltak for å varsle brukere på sitt 

territorium om farer de har oppdaget i tilknytning til et produkt, slik at risikoen for personskader eller annen skade 

reduseres. 

De skal samarbeide med markedsdeltakerne om tiltak som kan hindre eller redusere risiko som skyldes produkter 

som disse markedsdeltakerne har gjort tilgjengelige. 

3. Dersom markedstilsynsmyndighetene i én medlemsstat beslutter å trekke tilbake et produkt produsert i en 

annen medlemsstat, skal de underrette den berørte markedsdeltaker på den adressen som er angitt på det berørte 

produktet eller i dokumentasjonen som følger produktet. 

4. Markedstilsynsmyndighetene skal oppfylle sine forpliktelser på en uavhengig, upartisk og objektiv måte.


5. Markedstilsynsmyndighetene skal ivareta fortrolighet der dette er nødvendig for å verne 

forretningshemmeligheter eller personopplysninger i henhold til nasjonal lovgivning, men med forbehold for kravet 

om at informasjonen skal offentliggjøres i henhold til denne forordning i den utstrekning det er nødvendig for å verne 

brukernes interesser i Fellesskapet. 

Artikkel 20 

Produkter som utgjør en alvorlig risiko 

1. Medlemsstatene skal sikre at produkter som utgjør en alvorlig risiko som krever at det gripes inn raskt, 

herunder en alvorlig risiko som ikke har umiddelbare virkninger, blir tilbakekalt eller trukket tilbake fra markedet, 

eller at det blir forbudt å gjøre dem tilgjengelige på markedet, og at Kommisjonen omgående underrettes om dette i 

samsvar med artikkel 22. 

2. Beslutningen om hvorvidt et produkt utgjør en alvorlig risiko, skal bygge på en egnet risikovurdering som tar 

hensyn til farens art og sannsynligheten for at den inntreffer. Muligheten for å oppnå et høyere sikkerhetsnivå eller 

skaffe andre produkter som medfører mindre risiko, skal ikke være tilstrekkelig grunn til at et produkt skal anses for å 

utgjøre en alvorlig risiko. 

Artikkel 21 

Restriktive tiltak 

1. Medlemsstatene skal sikre at alle tiltak som treffes i henhold til Fellesskapets gjeldende 

harmoniseringsregelverk, med sikte på å forby eller begrense tilgjengeligheten av et produkt på markedet, trekke det 

tilbake fra markedet eller tilbakekalle det, står i forhold til formålet, og at grunnene for tiltaket angis nøyaktig. 

2. Slike tiltak skal umiddelbart meddeles den relevante markedsdeltakeren, som samtidig skal underrettes om 

hvilken klageadgang som er tilgjengelig i henhold til vedkommende medlemsstats lovgivning og hvilke frister som 

gjelder for slik klageadgang. 

3. Før et tiltak som omhandlet i nr. 1 treffes, skal den berørte markedsdeltaker innen et egnet tidsrom på minst 

ti dager gis mulighet til å uttale seg, med mindre slikt samråd ikke er mulig fordi tiltaket haster på bakgrunn av helse- 

eller sikkerhetskrav eller av andre årsaker knyttet til offentlige interesser som er omfattet av Fellesskapets gjeldende 

harmoniseringsregelverk. Dersom et tiltak er truffet uten at markedsdeltakeren har fått uttale seg, skal 

markedsdeltakeren gis mulighet til å uttale seg så snart som mulig, og det tiltak som er truffet, skal deretter raskt tas 

opp til vurdering. 

4. Alle tiltak omhandlet i nr. 1 skal raskt trekkes tilbake eller endres dersom markedsdeltakeren har godtgjort at 

det er truffet effektive tiltak. 

Artikkel 22 

Utveksling av informasjon – Fellesskapets system for rask utveksling av opplysninger 

1. Dersom en medlemsstat treffer eller har til hensikt å treffe tiltak i samsvar med artikkel 20 og anser at 

grunnene til tiltaket eller tiltakets virkninger går ut over vedkommende medlemsstats territorium, skal den umiddelbart 

underrette Kommisjonen om slike tiltak i samsvar med nr. 4 i denne artikkel. Medlemsstaten skal også omgående 

underrette Kommisjonen om endring eller oppheving av slike tiltak. 

2. Dersom et produkt som utgjør en alvorlig risiko, er gjort tilgjengelig på markedet, skal medlemsstatene 

underrette Kommisjonen om eventuelle frivillige tiltak som en markedsdeltaker har truffet og underrettet om. 

3. De opplysningene som gis i henhold til nr. 1 og 2, skal inneholde alle tilgjengelige detaljopplysninger, særlig 

de som er nødvendige for å identifisere produktet, produktets opprinnelse og omsetningskjede, tilknyttet risiko, arten 

og varigheten av nasjonale tiltak som er truffet, samt eventuelle frivillige tiltak som er truffet av markedsdeltakerne. 

4. Med hensyn til nr. 1, 2 og 3 skal det system for markedstilsyn og informasjonsutveksling som er fastsatt i 

artikkel 12 i direktiv 2001/95/EF, benyttes. Nr. 2, 3 og 4 i artikkel 12 i nevnte direktiv får tilsvarende anvendelse. 

Artikkel 23 

Generelt informasjonssystem 

1. Kommisjonen skal utvikle og vedlikeholde et generelt elektronisk system for arkivering og utveksling av 

informasjon om spørsmål knyttet til markedstilsynsvirksomhet, programmer og tilknyttet informasjon om manglende 

overholdelse av Fellesskapets harmoniseringsregelverk. Systemet skal på egnet måte gjenspeile de meldinger og 

opplysninger som er gitt i henhold til artikkel 22. 

2. Med hensyn til nr. 1 skal medlemsstatene legge fram for Kommisjonen informasjon som de har til rådighet 

og som de ikke allerede har gitt i henhold til artikkel 22, om produkter som utgjør en risiko, særlig om identifisering 

av risiko, resultater av utførte prøvinger, midlertidige restriktive tiltak, kontakter med berørte markedsdeltakere og 

begrunnelsen for at tiltak er truffet eller ikke er truffet. 

3. Uten at det berører artikkel 19 nr. 5 eller nasjonal lovgivning om fortrolighet, skal fortrolig behandling av 

informasjonsinnholdet sikres. Hensynet til fortrolighet skal ikke hindre formidling til markedstilsynsmyndighetene av 

informasjon som er viktig for å sikre et effektivt markedstilsyn.


Artikkel 24 

Prinsipper for samarbeid mellom medlemsstatene og Kommisjonen 

1. Medlemsstatene skal sikre effektivt samarbeid og utveksling av informasjon mellom sine egne 

markedstilsynsmyndigheter og markedstilsynsmyndigheter i de andre medlemsstatene, og mellom sine egne 

myndigheter og Kommisjonen og relevante fellesskapsorganer, om sine markedstilsynsprogrammer og om alle 

spørsmål som gjelder produkter som utgjør en risiko. 

2. Med hensyn til nr. 1 skal markedstilsynsmyndighetene i én medlemsstat i passende omfang bistå 

markedstilsynsmyndigheter i andre medlemsstater ved å skaffe dem informasjon eller dokumentasjon, ved å utføre 

egnede undersøkelser eller treffe andre egnede tiltak og ved å delta i undersøkelser innledet i andre medlemsstater. 

3. Kommisjonen skal samle inn og organisere de opplysningene om nasjonale markedstilsynstiltak som gjør det 

mulig for den å oppfylle sine forpliktelser. 

4. Alle opplysninger som gis av en markedsdeltaker i henhold til artikkel 21 nr. 3 eller på annen måte, skal tas 

med når innberettende medlemsstat underretter andre medlemsstater og Kommisjonen om sine resultater og tiltak. Alle 

nyere opplysninger skal klart identifiseres som tilknyttet de opplysningene som allerede er gitt. 

Artikkel 25 

Deling av ressurser 

1. Kommisjonen eller de berørte medlemsstatene kan ta markedstilsynsinitiativ som har som formål å dele 

ressurser og sakkunnskap mellom vedkommende myndigheter i medlemsstatene. Slike initiativer skal samordnes av 

Kommisjonen. 

2. Med hensyn til nr. 1 skal Kommisjonen, i samarbeid med medlemsstatene, 

a) utvikle og organisere opplæringsprogrammer og utveksling av nasjonale tjenestemenn, 

b) utvikle, organisere og opprette programmer for utveksling av erfaring, informasjon og beste praksis, programmer 

og tiltak for felles prosjekter, informasjonskampanjer, felles besøksprogrammer og deling av ressurser. 

3. Medlemsstatene skal sikre at deres vedkommende myndigheter deltar fullt ut i den virksomhet som er 

omhandlet i nr. 2, når det er hensiktsmessig. 

Artikkel 26 

Samarbeid med vedkommende myndigheter i tredjestater 

1. Markedstilsynsmyndighetene kan samarbeide med vedkommende myndigheter i tredjestater med sikte på å 

utveksle informasjon og teknisk bistand, fremme og lette tilgang til europeiske ordninger og fremme virksomhet i 

forbindelse med samsvarsvurdering, markedstilsyn og akkreditering. 

Kommisjonen skal i samarbeid med medlemsstatene utvikle egnede programmer for dette formål. 

2. Samarbeid med vedkommende myndigheter i tredjestater kan blant annet skje i form av virksomhet som 

omhandlet i artikkel 25 nr. 2. Medlemsstatene skal påse at deres vedkommende myndigheter deltar fullt ut i denne 

virksomheten. 

Avsnitt 3 

Kontroll med produkter som innføres på fellesskapsmarkedet 

Artikkel 27 

Kontroll med produkter som innføres på fellesskapsmarkedet 

1. Medlemsstatenes myndigheter med ansvar for kontroll med produkter som innføres på fellesskapsmarkedet, 

skal ha den myndighet og de ressurser som er nødvendige for at de skal kunne utføre sine oppgaver på en 

tilfredsstillende måte. De skal i tilstrekkelig omfang utføre egnede kontroller av produkters egenskaper i samsvar med 

prinsippene i artikkel 19 nr. 1, før disse produktene frigis for fri omsetning. 

2. Når det i en medlemsstat er flere myndigheter som har ansvar for markedstilsyn eller kontroll med ytre 

grenser, skal disse myndighetene samarbeide med hverandre ved å utveksle opplysninger som er nødvendige for at de 

skal kunne utføre sine oppgaver, og på andre måter ved behov. 

3. Myndighetene med ansvar for kontroll med ytre grenser skal utsette frigivelse av et produkt for fri omsetning 

på fellesskapsmarkedet dersom de ved kontrollene omhandlet i nr. 1 fastslår følgende: 

a) Produktet viser egenskaper som gir grunn til å tro at produktet, når det er riktig installert, vedlikeholdt og brukt, 

utgjør en alvorlig risiko for helse, sikkerhet, miljøet eller andre offentlige interesser som omhandlet i artikkel 1. 

b) Produktet følges ikke av den skriftlige eller elektroniske dokumentasjonen som kreves i henhold til Fellesskapets 

gjeldende harmoniseringsregelverk, eller er ikke merket i samsvar med slikt regelverk. 

c) CE-merkingen er påført produktet på en uriktig eller villedende måte. 

Myndighetene med ansvar for kontroll med ytre grenser skal umiddelbart underrette markedstilsynsmyndighetene 

om slik utsettelse av frigivelsen. 

4. Dersom det dreier seg om lett bedervelige produkter, skal myndighetene med ansvar for kontroll med ytre 

grenser så langt det er mulig sørge for at alle krav som de eventuelt pålegger med hensyn til lagring av produkter eller 

parkering av transportkjøretøyer, er forenlige med produktenes holdbarhet.


5. Med hensyn til dette avsnitt får artikkel 24 anvendelse på myndigheter med ansvar for kontroll med ytre 

grenser, uten at det berører anvendelsen av bestemmelser i fellesskapsretten om mer spesifikke ordninger for samarbeid 

mellom disse myndighetene. 

Artikkel 28 

Frigivelse av produkter 

1. Et produkt hvis frigivelse er midlertidig utsatt av myndighetene med ansvar for kontroll med ytre grenser i 

henhold til artikkel 27, skal frigis dersom disse myndighetene innen tre virkedager etter utsettelsen av frigivelsen ikke 

er blitt underrettet om eventuelle tiltak truffet av markedstilsynsmyndighetene, og forutsatt at alle andre krav og 

formaliteter med hensyn til slik frigivelse er oppfylt. 

2. Dersom markedstilsynsmyndighetene fastslår at vedkommende produkt ikke utgjør noen alvorlig risiko for 

helse og sikkerhet eller ikke kan anses for å være i strid med Fellesskapets harmoniseringsregelverk, skal produktet 

frigis, forutsatt at alle andre krav og formaliteter med hensyn til slik frigivelse er oppfylt. 

Artikkel 29 

Nasjonale tiltak 

1. Dersom ansvarlige markedstilsynsmyndigheter fastslår at et produkt utgjør en alvorlig risiko, skal de treffe 

tiltak for å forby omsetning av produktet og kreve at myndighetene med ansvar for kontroll med ytre grenser merker 

fakturaen som følger produktet, og alle andre relevante følgedokumenter eller, dersom databehandlingen skjer 

elektronisk, selve databehandlingssystemet, på følgende måte: 

«Farlig produkt – frigivelse for fri omsetning ikke tillatt – forordning (EF) nr. 765/2008». 

2. Dersom markedstilsynsmyndighetene fastslår at et produkt ikke er i samsvar med Fellesskapets 

harmoniseringsregelverk, skal de treffe egnede tiltak som om nødvendig kan omfatte forbud mot at produktet blir brakt 

i omsetning. 

Dersom det blir forbudt å bringe et produkt i omsetning i henhold til første ledd, skal markedstilsynsmyndighetene 

kreve at myndighetene med ansvar for kontroll med ytre grenser ikke frigir produktet for fri omsetning og at de merker 

fakturaen som følger produktet, og alle andre relevante følgedokumenter eller, der databehandlingen skjer elektronisk, 

selve databehandlingssystemet, på følgende måte: 

«Produktet oppfyller ikke gjeldende krav – frigivelse for fri omsetning ikke tillatt – forordning (EF) nr. 

765/2008». 

3. Dersom vedkommende produkt senere klareres for en annen tollprosedyre enn frigivelse for fri omsetning, og 

forutsatt at markedstilsynsmyndighetene ikke gjør innsigelser, skal påtegningene nevnt i nr. 1 og 2 på samme vilkår 

påføres de dokumenter som benyttes i forbindelse med vedkommende framgangsmåte. 

4. Medlemsstatenes myndigheter kan destruere eller på annen måte gjøre ubrukelige produkter som utgjør en 

alvorlig risiko, dersom de anser det som nødvendig og rimelig. 

5. Markedstilsynsmyndighetene skal gi myndigheter med ansvar for kontroll med ytre grenser opplysninger om 

produktkategorier som det er fastslått utgjør en alvorlig risiko eller ikke oppfyller gjeldende krav i henhold til nr. 1 og 

2. 

Kapittel IV 

CE-merking 

Artikkel 30 

Allmenne prinsipper for CE-merkingen 

1. CE-merkingen skal påføres bare av produsenten eller dennes representant. 

2. CE-merkingen som vist i vedlegg II skal påføres produkter bare dersom det i Fellesskapets 

harmoniseringsregelverk er fastsatt særlige bestemmelser om at produktet skal påføres CE-merking, og skal ikke 

påføres noe annet produkt. 

3. Ved å påføre eller få påført CE-merkingen viser produsenten at vedkommende påtar seg ansvaret for at 

produktet er i samsvar med alle gjeldende krav fastsatt i Fellesskapets gjeldende harmoniseringsregelverk for slik 

påføring. 

4. CE-merkingen skal være den eneste merkingen som bekrefter at produktet er i samsvar med gjeldende krav 

fastsatt i Fellesskapets gjeldende harmoniseringsregelverk for slik påføring. 

5. Det er forbudt å påføre et produkt merking, tegn eller inskripsjoner som kan villede tredjemann med hensyn 

til CE-merkingens betydning eller grafiske utforming. Annen merking kan påføres produktet, forutsatt at den ikke gjør 

CE-merkingen mindre synlig eller lesbar eller endrer dens betydning. 

6. Uten at det berører artikkel 41 skal medlemsstatene sikre riktig gjennomføring av bestemmelsene om CEmerking 

og treffe egnede tiltak i tilfelle av urettmessig bruk av merkingen. Medlemsstatene skal også fastsette 

sanksjoner for overtredelser, som kan omfatte strafferettslige sanksjoner for alvorlige overtredelser. Disse sanksjonene 

skal stå i forhold til overtredelsens alvor og effektivt forebygge urettmessig bruk.


Kapittel V 

Fellesskapsfinansiering 

Artikkel 31 

Organer som arbeider for et mål av allmenn europeisk interesse 

Det organ som er anerkjent i henhold til artikkel 14, skal anses som et organ som arbeider for et mål av allmenn 

europeisk interesse i henhold til artikkel 162 i kommisjonsforordning (EF, Euratom) nr. 2342/2002 av 23. desember 

2002 om fastsettelse av nærmere regler for gjennomføring av rådsforordning (EF, Euratom) nr. 1605/2002. 1 

1 EFT L 357 av 31.12.2002, s. 1. Forordningen sist endret ved forordning (EF, Euratom) nr. 478/2007 (EUT L 111 av 28.4.2007, s. 13). 

Artikkel 32 

Virksomhet som er berettiget til fellesskapsfinansiering 

1. Fellesskapet kan finansiere følgende virksomhet i forbindelse med anvendelsen av denne forordning: 

a) utarbeiding og revisjon av sektorvise akkrediteringsordninger omhandlet i artikkel 13 nr. 3, 

b) virksomheten til sekretariatet til det organ som er anerkjent i henhold til artikkel 14, som for eksempel 

samordning av akkrediteringsvirksomhet, tekniske arbeidsoppgaver knyttet til driften av ordningen for 

fagfellevurdering, informasjonsformidling til berørte parter og organets deltaking i internasjonale organisasjoner 

på området akkreditering, 

c) utarbeiding og ajourføring av bidrag til retningslinjer på områdene akkreditering, melding til Kommisjonen av 

samsvarsvurderingsorganer, samsvarsvurdering og markedstilsyn, 

d) sammenlignende virksomhet knyttet til gjennomføringen av sikkerhetsklausuler, 

e) tilgjengeliggjøring av teknisk sakkunnskap for Kommisjonen for å bistå den i dens gjennomføring av det 

administrative samarbeid om markedstilsyn, herunder finansiering av administrative samarbeidsgrupper, 

beslutninger om markedstilsyn og saker som gjelder sikkerhetsklausuler, 

f) utførelse av forberedende arbeid eller tilleggsarbeid i forbindelse med gjennomføringen av 

samsvarsvurderingen, metrologi, akkreditering og markedstilsyn knyttet til gjennomføringen av Fellesskapets 

regelverk, som for eksempel undersøkelser, programmer, vurderinger, retningslinjer, sammenlignende analyser, 

gjensidige felles besøk, forskningsarbeid, utvikling og vedlikehold av databaser, opplæringsvirksomhet, 

laboratoriearbeid, egnethetsprøving, sammenlignende laboratorieprøvinger og samsvarsvurderingsarbeid samt 

europeiske markedstilsynskampanjer og lignende virksomhet, 

g) virksomhet innenfor rammen av programmer for teknisk bistand, samarbeid med tredjestater og fremming og 

forbedring av europeiske prinsipper og ordninger for samsvarsvurdering, markedstilsyn og akkreditering blant 

berørte parter i Fellesskapet og på internasjonalt plan. 

2. Den virksomhet som er omhandlet i nr. 1 bokstav a), skal være berettiget til fellesskapsfinansiering bare 

dersom komiteen nedsatt ved artikkel 5 i direktiv 98/34/EF er rådspurt om anmodningene som skal legges fram for det 

organ som er anerkjent i henhold til artikkel 14 i denne forordning. 

Artikkel 33 

Organer som er berettiget til fellesskapsfinansiering 

Fellesskapsfinansiering kan gis til det organ som er anerkjent i henhold til artikkel 14, for gjennomføring av 

virksomhet som oppført i artikkel 32. 

Fellesskapsfinansiering kan imidlertid også gis til andre organer for virksomhet som fastsatt i artikkel 32, med 

unntak av den virksomhet som er nevnt i nr. 1 bokstav a) og b) i nevnte artikkel. 

Artikkel 34 

Finansiering 

Bevilgningene til den virksomhet som omhandles i denne forordning, skal fastsettes hvert år av 

budsjettmyndigheten innenfor den gjeldende finansielle rammen. 

Artikkel 35 

Finansieringsordninger 

1. Fellesskapsfinansiering skal gis 

a) uten forslagsinnbydelse, til det organ som er anerkjent i henhold til artikkel 14, for å utøve den virksomhet som 

er omhandlet i artikkel 32 nr. 1 bokstav a)–g), som det kan gis tilskudd til i samsvar med finansreglementet, 

b) i form av tilskudd etter forslagsinnbydelse, eller ved offentlige innkjøp, til andre organer for å utøve den 

virksomhet som er omhandlet i artikkel 32 nr. 1 bokstav c)–g). 

2. Virksomheten til sekretariatet til det organ som er anerkjent i henhold til artikkel 14 og omhandlet i artikkel 

32 nr. 1 bokstav b), kan finansieres på grunnlag av driftstilskudd. Ved fornyelse skal driftstilskuddet ikke nedsettes 

automatisk. 

3. I tilskuddsavtaler kan det tillates faste bidrag til dekning av mottakerens alminnelige faste kostnader opptil 

høyst 10 % av samlede direkte støtteberettigede kostnader for tiltak, bortsett fra i tilfeller der mottakerens indirekte 

kostnader dekkes ved et driftstilskudd finansiert over fellesskapsbudsjettet.


4. De felles mål for samarbeidet og de administrative og finansielle vilkårene for tilskuddene som gis til det 

organ som er anerkjent i henhold til artikkel 14, kan defineres i en rammeavtale om partnerskap undertegnet av 

Kommisjonen og nevnte organ, i samsvar med finansreglementet og forordning (EF, Euratom) nr. 2342/2002. 

Europaparlamentet og Rådet skal underrettes om inngåelse av slike avtaler. 

Artikkel 36 

Forvaltning og oppfølging 

1. De bevilgningene som fastsettes av budsjettmyndigheten til finansiering av samsvarsvurdering, akkreditering 

og markedstilsyn, kan også dekke administrative utgifter knyttet til forberedelse, oppfølging, inspeksjon, revisjon og 

vurdering som er direkte nødvendig for å nå målene i denne forordning, og særlig undersøkelser, møter, informasjon 

og offentliggjøring, utgifter knyttet til informasjonsnett for utveksling av informasjon samt andre utgifter til 

administrativ og teknisk bistand som Kommisjonen kan benytte i forbindelse med samsvarsvurderings- og 

akkrediteringsvirksomhet. 

2. Kommisjonen skal vurdere om den samsvarsvurderings-, akkrediterings- og markedstilsynsvirksomhet som 

mottar fellesskapsfinansiering, er relevant i lys av kravene i Fellesskapets prinsipper og regelverk, og underrette 

Europaparlamentet og Rådet om resultatet av denne vurderingen innen 1. januar 2013 og deretter hvert femte år. 

Artikkel 37 

Vern av Fellesskapets økonomiske interesser 

1. Kommisjonen skal ved gjennomføring av virksomhet finansiert i henhold til denne forordning sikre vern av 

Fellesskapets økonomiske interesser gjennom forebyggende tiltak mot bedrageri, korrupsjon og annen ulovlig 

virksomhet, gjennom effektiv kontroll og inndrivelse av beløp som er urettmessig utbetalt, og dersom det oppdages 

uregelmessigheter, gjennom sanksjoner som er virkningsfulle, står i forhold til overtredelsen og er avskrekkende, i 

samsvar med rådsforordning (EF, Euratom) nr. 2988/95 av 18. desember 1995 om vern av De europeiske fellesskaps 

økonomiske interesser, 1 rådsforordning (Euratom, EF) nr. 2185/96 av 11. november 1996 om kontroll og inspeksjon 

på stedet som foretas av Kommisjonen for å verne De europeiske fellesskaps økonomiske interesser mot bedrageri og 

andre uregelmessigheter 2 og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1073/1999 av 25. mai 1999 om 

undersøkelser som foretas av Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse (OLAF). 3 

2. For den fellesskapsvirksomhet som finansieres i henhold til denne forordning, menes med begrepet 

uregelmessighet omhandlet i artikkel 1 nr. 2 i forordning (EF, Euratom) nr. 2988/95 enhver overtredelse av en 

bestemmelse i fellesskapsretten eller ethvert brudd på en avtaleforpliktelse som følge av en markedsdeltakers handling 

eller unnlatelse, som skader eller vil kunne skade Den europeiske unions alminnelige budsjett eller budsjetter som den 

forvalter, som følge av en urettmessig utgiftspost. 

3. Avtaler og kontrakter som følger av denne forordning, skal inneholde bestemmelser om oppfølging og 

finansiell kontroll som skal ivaretas av Kommisjonen eller en bemyndiget representant for Kommisjonen, og om 

revisjon som foretas av Revisjonsretten, om nødvendig på stedet. 

1 EFT L 312 av 23.12.1995, s. 1. 

2 EFT L 292 av 15.11.1996, s. 2. 

3 EFT L 136 av 31.5.1999, s. 1. 

Kapittel VI 

Sluttbestemmelser 

Artikkel 38 

Tekniske retningslinjer 

For å lette gjennomføringen av denne forordning skal Kommisjonen utarbeide ikke-bindende retningslinjer i 

samråd med de berørte parter. 

Artikkel 39 

Overgangsbestemmelser 

Akkrediteringsbeviser utstedt før 1. januar 2010 kan fortsatt være gyldige fram til de utløper, men senest fram til 

31. desember 2014. Denne forordning får imidlertid anvendelse i tilfelle forlengelse eller fornyelse av slike 

akkrediteringsbeviser. 

Artikkel 40 

Revisjonsklausul og rapportering 

Kommisjonen skal senest 2. september 2013 legge fram for Europaparlamentet og Rådet en rapport om 

anvendelsen av denne forordning, av direktiv 2001/95/EF og av andre gjeldende fellesskapsrettsakter om 

markedstilsyn. Denne rapporten skal særlig inneholde en analyse av sammenhengen i fellesskapsreglene på området 

markedstilsyn. Dersom det er hensiktsmessig, skal rapporten følges av forslag om å endre og/eller konsolidere de 

berørte rettsaktene med sikte på å oppnå et bedre regelverk og forenkling. Rapporten skal inneholde en vurdering av 

utvidelsen av virkeområdet for kapittel III i denne forordning til å omfatte alle produkter.


Senest 1. januar 2013 og deretter hvert femte år skal Kommisjonen, i samarbeid med medlemsstatene, utarbeide og 

oversende til Europaparlamentet og Rådet en rapport om gjennomføringen av denne forordning. 

Artikkel 41 

Sanksjoner 

Medlemsstatene skal fastsette regler for sanksjoner mot markedsdeltakere, herunder strafferettslige sanksjoner for 

alvorlige overtredelser, som får anvendelse på overtredelser av bestemmelsene i denne forordning, og skal treffe alle 

nødvendige tiltak for å sikre at de blir gjennomført. Sanksjonene som fastsettes, skal være virkningsfulle, stå i forhold 

til overtredelsen og virke avskrekkende og kan skjerpes dersom vedkommende markedsdeltaker tidligere har begått en 

tilsvarende overtredelse av bestemmelsene i denne forordning. Medlemsstatene skal innen 1. januar 2010 underrette 

Kommisjonen om disse bestemmelsene og umiddelbart underrette den om eventuelle senere endringer. 

Artikkel 42 

Endring av direktiv 2001/95/EF 

Ny artikkel 8 nr. 3 i direktiv 2001/95/EF skal lyde: 

«3. I tilfelle av produkter som utgjør en alvorlig risiko, skal vedkommende myndigheter raskt treffe egnede tiltak 

som omhandlet i nr. 1 bokstav b)–f). Hvorvidt det foreligger en alvorlig risiko skal avgjøres av medlemsstatene, som 

skal vurdere hvert enkelt tilfelle, idet det tas hensyn til retningslinjene omhandlet i vedlegg II nr. 8.» 

Artikkel 43 

Oppheving 

Forordning (EØF) nr. 339/93 oppheves med virkning fra 1. januar 2010. 

Henvisninger til den opphevede forordningen skal forstås som henvisninger til denne forordning. 

Artikkel 44 

Ikrafttredelse 

Denne forordning trer i kraft den 20. dag etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende. 

Den får anvendelse fra 1. januar 2010. 


Utferdiget i Strasbourg, 9. juli 2008. 

For Europaparlamentet For Rådet 

H.-G. PÖTTERING J.-P. JOUYET 

President Formann 

Vedlegg I 

Krav til det organ som anerkjennes i henhold til artikkel 14 

1. Det organ som anerkjennes i henhold til artikkel 14 i denne forordning (organet), skal opprettes i Fellesskapet. 

2. I henhold til organets vedtekter skal nasjonale akkrediteringsorganer fra Fellesskapet ha rett til å bli medlem 

av organet, forutsatt at de opptrer i samsvar med organets regler og mål og med de andre vilkårene som er fastsatt i 

denne forordning, og som avtalt med Kommisjonen i rammeavtalen. 

3. Organet skal rådføre seg med alle relevante berørte parter. 

4. Organet skal tilby sine medlemmer fagfellevurderingstjenester som oppfyller kravene i artikkel 10 og 11. 

5. Organet skal samarbeide med Kommisjonen i samsvar med denne forordning. 

Vedlegg II 

CE-merking 

1. CE-merkingen skal bestå av bokstavene «CE» i følgende grafiske utforming:

12. mars Nr. 313 2013 808 Norsk Lovtidend 

2. Dersom CE-merkingen blir forminsket eller forstørret, skal størrelsesforholdet slik det framgår av figuren i 

nr. 1, overholdes. 

3. Dersom det ikke i noen rettsakt er fastsatt særskilte mål, skal CE-merkingen være minst 5 mm høy. 

12. mars Nr. 313 2013 

Forskrift om endring i forskrift om dyrehelsemessige betingelser for import og eksport av levende 

pattedyr, fugler, reptiler, amfibier, bier og humler mfl. 

Hjemmel: Fastsatt av Mattilsynet 12. mars 2013 med hjemmel i lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) 

§ 23 tredje ledd jf. § 12, § 15 og § 19. 

EØS-henvisninger: EØS-avtalen vedlegg I kap. I (forordning (EU) nr. 139/2013). Kunngjort 26. mars 2013 kl. 13.40. 

I 

I forskrift 20. februar 2004 nr. 464 om dyrehelsemessige betingelser for import og eksport av levende pattedyr, 

fugler, reptiler, amfibier, bier og humler gjøres følgende endringer: 

I EØS-henvisningsfeltet erstattes 

(forordning (EF) nr. 318/2007 endret ved forordning (EF) nr. 1278/2007, forordning (EF) nr. 86/2008, forordning (EF) 

nr. 311/2008, forordning (EF) nr. 607/2008, forordning (EF) nr. 754/2008, forordning (EF) nr. 1219/2008, forordning 

(EF) nr. 1294/2008, forordning (EF) nr. 201/2009, forordning (EF) nr. 555/2009, forordning (EF) nr. 1118/2009, 

forordning (EU) nr. 239/2010, forordning (EU) nr. 66/2012 og forordning (EU) nr. 390/2012), 

med 

(forordning (EU) nr. 139/2013). 


§ 20. Forordning (EU) nr. 139/2013 

EØS-avtalens vedlegg I kapittel I innledende del nr. 7 (forordning (EU) nr. 139/2013 om fastsettelse av krav til 

dyrehelse ved import av visse fugler til Fellesskapet og karantenevilkår for disse gjelder som forskrift med de 

tilpasninger som følger av vedlegg I kapittel I, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. 

II 

I forskrift 23. januar 2006 nr. 66 om særskilte beskyttelsestiltak i forbindelse med aviær influensa ved import av 

burfugl i privat eie fra visse tredjeland gjøres følgende endring: 

I § 4 andre ledd nr. 2) erstattes henvisning til forordning (EF) nr. 318/2007 artikkel 6 (1) med forordning (EU) nr. 

139/2013, artikkel 6 (1). 

III 

I forskrift 16. september 2008 nr. 1022 om særskilte beskyttelsestiltak i forbindelse med aviær influensa i Kroatia 

og Sveits gjøres følgende endring: 

I § 2 bokstav c) erstattes henvisning til forordning (EF) nr. 318/2007 artikkel 3a) med forordning (EU) nr. 139/2013 

artikkel 3a). 

Denne forskrift trer i kraft straks. 

Forordninger 

IV 

Under overskriften «Forordninger» i forskrift 20. februar 2004 nr. 464 om dyrehelsemessige betingelser for import og 

eksport av levende pattedyr, fugler, reptiler, amfibier, bier og humler gjøres følgende endringer i informasjonsdelen: 

Innledningsteksten skal lyde: 

Nedenfor gjengis til informasjon EØS-avtalen vedlegg I kapittel I innledende del nr. 7 (forordning (EU) nr. 

139/2013). 

Forordning (EU) nr. 139/2013 settes inn: 

Forordning (EU) nr. 139/2013 

Dansk versjon


KOMMISSIONENS GENNEMFØRELSESFORORDNING (EU) Nr. 139/2013 

af 7. januar 2013 

om dyresundhedsmæssige betingelser for import af visse fugle til Unionen samt 

karantænebetingelser herfor 

(kodifikation) 

(EØS-relevant tekst) 

EUROPA KOMMISSIONEN HAR – 

under henvisning til traktaten om Den Europæiske Unions funktionsmåde, 

under henvisning til Rådets direktiv 91/496/EØF af 15. juli 1991 om fastsættelse af principperne for tilrettelæggelse 

af veterinærkontrollen for dyr, der føres ind i Fællesskabet fra tredje lande, og om ændring af direktiv 89/662/EØF, 

90/425/EØF og 90/675/EØF, 1 særlig artikel 10, stk. 3, andet afsnit, og artikel 10, stk. 4, andet afsnit, litra b), 

under henvisning til Rådets direktiv 92/65/EØF af 13. juli 1992 om dyresundhedsmæssige betingelser for 

samhandel med og indførsel til Fællesskabet af dyr samt sæd, æg og embryoner, der for så vidt angår disse betingelser 

ikke er underlagt specifikke fællesskabsbetingelser som omhandlet i bilag A, del I, til direktiv 90/425/EØF, 2 særlig 

artikel 17, stk. 2, litra b), artikel 17, stk. 3, og artikel 18, stk. 1, første og fjerde led, og 

ud fra følgende betragtninger: 

(1) Kommissionens forordning (EF) nr. 318/2007 af 23. marts 2007 om dyresundhedsmæssige betingelser for 

import af visse fugle til Fællesskabet samt karantænebetingelser herfor 3 er blevet ændret væsentligt ved flere 

lejligheder. 4 Forordningen bør af klarheds- og rationaliseringshensyn kodificeres. 

(2) Som reaktion på udbruddene af den højpatogene asiatiske aviær influenza-virusstamme i Sydøstasien i 2004 

vedtog Kommissionen en række beslutninger, som forbød import af blandt andet fugle, bortset fra fjerkræ, fra 

sygdomsramte tredjelande. 

(3) Med henblik på at få opstillet en oversigt over risikoen ved import af fugle i fangenskab anmodede 

Kommissionen den 13. april 2005 Den Europæiske Fødevaresik kerhedsautoritet (EFSA) om at afgive en 

videnskabelig udtalelse om risikoen ved import af fugle indfanget i naturen og fugle avlet i fangenskab fra 

tredjelande. 

(4) Som svar på denne anmodning afgav 'EFSA's Ekspert panel for Dyrs Sundhed og Velfærd på sit møde den 26. 

og 27. oktober 2006 en videnskabelig udtalelse om dyresundheds- og dyrevelfærdsrisici i forbindelse med import 

af vilde fugle, bortset fra fjerkræ, til Unionen. I denne videnskabelige udtalelse beskrives mulige redskaber og 

løsningsmodeller til nedbringelse af påviste dyresundhedsrisici ved import af fugle, bortset fra fjerkræ. 

(5) En af anbefalingerne i 'EFSA's videnskabelige udtalelse vedrører kontrol i de tredjelande, der eksporterer fugle, 

bortset fra fjerkræ, til Unionen. Forbedringer på eksportstedet burde have den største effekt med hensyn til at 

reducere sandsynligheden for, at inficerede fugle forevises med henblik på indførsel i Unionen. Af samme grund 

bør der ved denne forordning fastsættes importbetingelser, der indebærer, at de pågældende fugle kun kan 

importeres fra tredjelande, der er godkendt til import heraf til Unionen. 

(6) En anden af EFSA's anbefalinger vedrører import af fugle indfanget i naturen. I den videnskabelige udtalelse 

beskrives risikoen ved sådanne fugle, der kan være inficeret ved lateral spredning fra andre, inficerede vilde 

fugle og fra det kontaminerede miljø samt spredning fra inficeret fjerkræ. I betragtning af, i hvilket omfang vilde 

trækfugle var med til at sprede aviær influenza fra Asien til Europa i 2005 og 2006, bør importen af fugle, bo 

fra fjerkræ, begrænses til fugle avlet i fangenskab. 

(7) Det er sjældent muligt at skelne med sikkerhed mellem fugle, der er indfanget i naturen, og fugle avlet i 

fangenskab. Der kan anvendes mærkningsmetoder for begge typer fugle, som ikke gør det muligt at skelne disse 

fra hinanden. Importen af fugle, bortset fra fjerkræ, bør derfor begrænses til kun at omfatte avls- og 

formeringsvirksomheder, der er godkendt af det eksporterende tredjelands kompetente myndighed, ligesom der 

bør fast sættes visse minimumsbetingelser for en sådan godkendelse. 

(8) De importerede fugle skal transporteres direkte til en godkendt karantænefacilitet eller et godkendt 

karantænecenter i en medlemsstat, hvor de skal forblive, indtil infektion med aviær influenza eller Newcastle 

disease kan udelukkes. 

(9) For at udelukke andre årsager til sygdomssymptomer bør man, ved mistanke om aviær influenza eller Newcastle 

disease i en godkendt karantænefacilitet eller i en enhed i et godkendt karantænecenter, vente med at påbegynde 

aflivning og destruktion af fuglene de pågældende steder, indtil mistanken er bekræftet. 

(10) Rådets direktiv 2005/94/EF af 20. december 2005 om fællesskabsforanstaltninger til bekæmpelse af aviær 

influenza og om ophævelse af direktiv 92/40/EØF 5 blev vedtaget for at udnytte erfaringerne med bekæmpelse 

af aviær influenza. På grundlag af dette direktiv vedtog Kommissionen beslutning 2006/437/EF af 4. august 

2006 om godkendelse af en diagnosticeringsmanual for aviær influenza, jf. Rådets direktiv 2005/94/EF, 6 

(diagnosticeringsmanualen), idet der ved beslutningen fast sættes diagnosticeringsprocedurer, 

prøveudtagningsmetoder og kriterier for evaluering af resultaterne af laboratorieundersøgelser til bekræftelse af 

udbrud af aviær influenza på EU-plan. Der bør tages hensyn til nævnte beslutning for så vidt angår ordninger 

for aviær influenza-analyser i godkendte karantænefaciliteter og -centre.


(11) Der bør fastlægges supplerende importprocedurer for transporten fra grænsekontrolstedet til de godkendte 

karantænefaciliteter eller -centre efter indførslen i Unionen, så det sikres, at de importerede fugle ankommer til 

den eller det udpegede godkendte karantænefacilitet eller -center inden for et rimeligt tidsrum. 

(12) Godkendte karantænefaciliteter og -centre, som medlemsstaterne skal offentliggøre en liste over, bør opfylde 

visse minimumsbetingelser. 

(13) Visse former for import af fugle er omfattet af anden EU-lovgivning. De bør derfor ikke være omfattet af denne 

forordnings anvendelsesområde. 

(14) Dyresundhedsrisikoen ved brevduer, der føres ind i Unionen og sættes fri, så de kan flyve tilbage til deres 

oprindelsessted, ligger på et niveau, der gør, at disse ikke bør være omfattet af denne forordnings 

anvendelsesområde. 

(15) Dertil kommer, at de dyresundhedsmæssige forhold i visse tredjelande er på højde med, hvad der kræves i EUlovgivningen. 

Import af fugle fra de pågældende lande bør derfor ikke være omfattet af denne forordnings 

anvendelsesområde. 

(16) Der bør også overvejes visse dispensationsmuligheder for fugle, hos hvilke der påvises infektion med lavpatogen 

aviær influenza og Newcastle disease i en godkendt karantænefacilitet eller et godkendt karantænecenter, og 

hvor forekomsten af sygdommen ikke udgør en risiko for Unionens dyresundhedsstatus. 

(17) Foranstaltningerne i denne forordning er i overensstemmelse med udtalelse fra Den Stående Komité for 

Fødevarekæden og Dyresundhed – 

1 EFT L 268 af 24.9.1991, s. 56. 

2 EFT L 268 af 14.9.1992, s. 54. 

3 EUT L 84 af 24.3.2007, s. 7. 

4 Se bilag VI. 

5 EUT L 10 af 14.1.2006, s. 16. 

6 EUT L 237 af 31.8.2006, s. 1. 

VEDTAGET DENNE FORORDNING: 

Artikel 1 

Genstand 

Ved denne forordning fastsættes der dyresundhedsmæssige betingelser for import af visse fugle til Unionen fra de 

i bilag I omhandlede tredjelande og dele af tredjelande samt karantænebetingelser for sådan import. 

Artikel 2 

Anvendelsesområde 

Denne forordning finder anvendelse på dyr af fuglearter. 

Den gælder dog ikke for: 

a) fjerkræ 

b) fugle, der importeres til bevaringsprogrammer godkendt af bestemmelsesmedlemsstatens kompetente 

myndighed 

c) selskabsdyr, jf. artikel 1, stk. 3, i direktiv 92/65/EØF, der ledsager deres ejer 

d) fugle bestemt til zoologiske haver, cirkusser, forlystelsesparker eller forsøg 

e) fugle, der som bestemmelsessted har organer, institutter eller centre, der er godkendt i henhold til artikel 13 i 

direktiv 92/65/EØF 

f) brevduer, der føres ind på Unionens område fra et tilgræn sende tredjeland, som er dyrenes normale opholdssted, 

og umiddelbart derefter sættes fri med den forventning, at de vil flyve tilbage til det pågældende tredjeland 

g) fugle, der importeres fra Andorra, Lichtenstein, Monaco, Norge, San Marino, Schweiz og Vatikanstaten. 

Artikel 3 

Definitioner 

I denne forordning anvendes definitionerne i direktiv 2005/94/EF, undtagen definitionen af fjerkræ i direktivets 

artikel 2, stk. 4. I denne forordning forstås ved «fjerkræ» høns, kalkuner, perlehøns, ænder, gæs, vagtler, duer, fasaner, 

agerhøns og strudsefugle (Ratitae), der opdrættes eller holdes i fangenskab med henblik på avl, produktion af kød eller 

konsumæg eller udsætning som fjervildt. 

Endvidere forstås ved: 

a) «fugle»: dyr af fuglearter bortset fra de i artikel 2, stk. 2 omhandlede 

b) «godkendt avls- og formeringsvirksomhed»: 

i) en virksomhed, der udelukkende beskæftiger sig med fugleavl og -formering, og 

ii) som er blevet kontrolleret og godkendt af det eksporterende tredjelands kompetente myndighed i 

overensstemmelse med betingelserne i artikel 4 og bilag II 

c) «fugle avlet i fangenskab»: fugle, der ikke er indfanget i naturen, men er født og opdrættet i fangenskab og 

kommer af forældre, der har parret sig eller på anden måde overført gameter i fangenskab 

d) «sømløst lukket fodring»: en ring eller et bånd i en kontinuerlig cirkel uden afbrydelser eller sammenføjninger, 

som ikke på nogen måde er blevet ændret, af en sådan størrelse, at den ikke kan fjernes fra fuglen, når dens ben


er fuldt udvokset, efter at være blevet anbragt en af de første dage af fuglens liv, og som er kommercielt 

fremstillet til dette formål 

e) «godkendt karantænefacilitet»: lokaler, der ikke er karantænecentre, og: 

i) hvor importerede fugle anbringes i karantæne 

ii) som er blevet kontrolleret og godkendt af den kompetente myndighed i overensstemmelse med 

minimumsbetingelserne i artikel 6 og bilag IV 

f) «godkendt karantænecenter»: lokaler: 

i) hvor importerede fugle anbringes i karantæne 

ii) som består af en række enheder, der operationelt og fysisk er adskilt fra hinanden, og hvor hver enhed kun 

indeholder fugle fra samme sending, som har samme sundhedsstatus og derfor udgør en epidemiologisk 

enhed 

iii) som er blevet kontrolleret og godkendt af den kompetente myndighed i overensstemmelse med 

minimumsbetingelserne i artikel 6 og bilag IV 

g) «kontrolfugle»: fjerkræ, der skal benyttes som et diagnostisk hjælpemiddel i karantæneperioden 

h) «diagnosticeringsmanualen»: diagnosticeringsmanualen for aviær influenza i bilaget til beslutning 2006/437/EF. 

Artikel 4 

Godkendte avls- og formeringsvirksomheder 

Godkendte avls- og formeringsvirksomheder skal opfylde følgende betingelser: 

a) Avls- og formeringsvirksomheden skal være godkendt af den kompetente myndighed i overensstemmelse med 

betingelserne i bilag II og skal have fået tildelt et godkendelsesnummer. 

b) Den kompetente myndighed skal have meddelt Kommissionen godkendelsesnummeret. 

c) Avls- og formeringsvirksomhedens navn og godkendelses nummer skal figurere på en liste over avls- og 

formeringsvirksomheder opstillet af Kommissionen. 

d) Den kompetente myndighed skal omgående tilbagekalde eller suspendere godkendelsen af avls- og 

formeringsvirksomheden, hvis betingelserne i bilag II ikke længere er opfyldt, og Kommissionen skal omgående 

oplyses herom. 

Artikel 5 

Importbetingelser 

Import af fugle tillades kun, hvis fuglene opfylder følgende betingelser: 

a) Fuglene skal være avlet i fangenskab. 

b) Fuglene skal komme fra tredjelande eller dele af tredjelande, der er opført i bilag I. 

c) Fuglene skal komme fra godkendte avls- og formeringsvirksomheder, der opfylder betingelserne i artikel 4. 

d) Fuglene skal 7–14 dage inden afsendelsen være blevet underkastet en laboratorietest til påvisning af virus med 

negative resultater for aviær influenza- og Newcastle disease-virus. 

e) Fuglene må ikke være blevet vaccineret mod aviær influenza. 

f) Fuglene skal ledsages af et dyresundhedscertifikat, der er i overensstemmelse med modellen i bilag III (herefter 

benævnt «dyresundhedscertifikatet»). 

g) Fuglene skal være identificeret med et individuelt identifikationsnummer ved hjælp af en entydigt mærket 

sømløst lukket fodring eller en mikrochip, jf. artikel 66, stk. 2, i Kommissionens forordning (EF) nr. 865/2006. 1 

h) Det i litra g) omhandlede individuelle identifikationsnummer i fodringe eller mikrochips skal som et minimum 

indeholde følgende: 

– ISO-koden for det eksporterende tredjeland, der foretager identifikationen 

– et entydigt løbenummer. 

i) Det i litra g) omhandlede individuelle identifikationsnummer skal være registreret i dyresundhedscertifikatet. 

j) Fuglene skal transporteres i nye beholdere, som udenpå er individuelt identificeret med et identifikationsnummer 

svarende til det, der er angivet i dyresundhedscertifikatet. 

1 EUT L 166 af 19.6.2006, s. 1. 

Artikel 6 

Godkendte karantænefaciliteter og -centre 

Godkendte karantænefaciliteter og -centre skal opfylde minimumsbetingelserne i bilag IV. 

Hver medlemsstat udarbejder og ajourfører en liste over godkendte karantænefaciliteter og -centre og deres 

godkendelsesnumre og gør listen tilgængelig for Kommissionen, for de øvrige medlemsstater og for offentligheden. 

Artikel 7 

Direkte transport af fugle til godkendte karantænefaciliteter eller -centre 

Fugle skal transporteres direkte fra grænsekontrolstedet til en godkendt karantænefacilitet eller et godkendt 

karantænecenter i bure eller kasser. 

Transporten fra grænsekontrolstedet til karantænefaciliteten eller -centret må under normale omstændigheder ikke 

vare mere end ni timer i alt.


Anvendes der køretøjer til transporten, skal disse være forseglet af de kompetente myndigheder med 

garantiforsegling. 

Artikel 8 

Erklæring 

Importører eller disses agenter skal afgive en skriftlig erklæring udfærdiget på et i indgangsmedlemsstaten officielt 

sprog og underskrevet af den ansvarlige for karantænefaciliteten eller -centret, hvori det attesteres, at fuglene vil blive 

accepteret til karantæne. 

Erklæringen skal: 

a) indeholde en tydelig angivelse af karantænefacilitetens eller -centrets navn, adresse og godkendelsesnummer 

b) være grænsekontrolstedet i hænde pr. e-mail eller fax, inden sendingen ankommer til grænsekontrolstedet, eller 

forelægges af importøren eller dennes agent, inden fuglene forlader grænsekontrolstedet. 

Artikel 9 

Transit af fugle i Unionen 

Såfremt fugle føres ind i Unionen via en anden medlemsstat end bestemmelsesmedlemsstaten, træffes alle 

foranstaltninger for at sikre, at sendingen når frem til bestemmelsesmedlemsstaten. 

Artikel 10 

Overvågning af transporten af fugle 

1. I den udstrækning EU-lovgivningen indeholder bestemmelser om overvågning af fugle fra 

grænsekontrolstedet til den godkendte karantænefacilitet eller det godkendte karantænecenter på bestemmelsesstedet, 

udveksles følgende oplysninger: 

a) Den ansvarlige embedsdyrlæge på grænsekontrolstedet oplyser via Traces den kompetente myndighed, der er 

ansvarlig for den godkendte karantænefacilitet eller det godkendte karantænecenter på sendingens 

bestemmelsessted, om fuglenes oprindelses- og bestemmelsessted. 

b) Den ansvarlige for den godkendte karantænefacilitet eller det godkendte karantænecenter på bestemmelsesstedet 

meddeler senest én arbejdsdag efter sendingens ankomst til karantænefaciliteten eller -centret pr. e-mail eller fax 

den ansvarlige embedsdyrlæge på den godkendte karantænefacilitet eller det godkendte karantænecenter på 

bestemmelsesstedet, at sendingen er ankommet til bestemmelsesstedet. 

c) Den ansvarlige embedsdyrlæge på den godkendte karantænefacilitet eller det godkendte karantænecenter på 

sendingens bestemmelsessted meddeler via Traces senest tre arbejdsdage efter sendingens ankomst til 

karantænefaciliteten eller -centret den ansvarlige embedsdyrlæge på det grænsekontrolsted, der underrettede 

ham om afsendelsen af sendingen, at sendingen er ankommet til bestemmelsesstedet. 

2. Godtgøres det over for den kompetente myndighed på grænsekontrolstedet, at fuglene, der er deklareret som 

værende bestemt til en godkendt karantænefacilitet eller et godkendt karantænecenter, ikke er nået frem til 

bestemmelsesstedet inden for tre arbejdsdage efter den forventede dato for sendingens ankomst til karantænefaciliteten 

eller -centret, træffer den kompetente myndighed de nødvendige foranstaltninger over for den ansvarlige for sendingen. 

Artikel 11 

Karantæne 

1. Fuglene skal holdes i karantæne i mindst 30 dage i en godkendt karantænefacilitet eller et godkendt 

karantænecenter (herefter benævnt «karantænen»). 

2. Embedsdyrlægen inspicerer som minimum ved begyndelsen og afslutningen af karantænen for hver sending 

karantæneforholdene, hvilket skal omfatte en undersøgelse af dødelig hedstallet og en klinisk undersøgelse af fuglene 

i den godkendte karantænefacilitet eller i hver enhed i det godkendte karantæne center. 

Embedsdyrlægen skal dog foretage denne kontrol hyppigere, hvis sygdomssituationen kræver det. 

Artikel 12 

Undersøgelse, udtagning af prøver og analyse af sendinger i karantæne 

1. Undersøgelser, prøveudtagning og analyser for aviær influenza og Newcastle disease foretages som beskrevet 

i bilag V, efter at fuglene er anbragt i karantæne. 

2. Benyttes der kontrolfugle, skal der bruges mindst ti kontrolfugle i den godkendte karantænefacilitet eller i 

hver enhed i det godkendte karantænecenter. 

3. Kontrolfugle, der benyttes til undersøgelser, prøveudtag ning og analyser, skal opfylde følgende betingelser: 

a) De skal være mindst tre uger gamle og må kun benyttes én gang til dette formål. 

b) De skal være mærket med fodring med henblik på identifikation eller mærket med anden form for identifikation, 

der ikke kan fjernes. 

c) De skal være uvaccinerede og skal højst 14 dage før karantæneperiodens begyndelse være fundet seronegative 

for aviær influenza og Newcastle disease.


d) De skal være anbragt i den godkendte karantænefacilitet eller i en enhed i det godkendte karantænecenter før 

fuglenes ankomst og skal være anbragt, så de deler luftmængde med og er anbragt så nært som muligt ved 

fuglene, sådan at nærkontakt mellem kontrolfuglene og ekskrementer fra fuglene i karantæne er sikret. 

Artikel 13 

Foranstaltninger ved mistanke om sygdom i en godkendt karantænefacilitet eller et godkendt 

karantænecenter 

1. Hvis en eller flere fugle og/eller kontrolfugle i en godkendt karantænefacilitet under karantænen mistænkes 

for at være inficeret med aviær influenza eller Newcastle disease, træffes følgende foranstaltninger: 

a) Den kompetente myndighed sætter den godkendte karantænefacilitet under officielt tilsyn. 

b) Der udtages prøver fra de pågældende fugle og kontrolfugle med henblik på virologisk undersøgelse som 

beskrevet i bilag V, punkt 2, og disse analyseres. 

c) Ingen fugle må tilføres eller forlade den godkendte karantænefacilitet, før mistanken er afkræftet. 

2. Hvis mistanken om aviær influenza eller Newcastle disease i den pågældende godkendte karantænefacilitet, 

jf. stk. 1, bekræftes, træffes der følgende foranstaltninger: 

a) Alle fugle og kontrolfugle i den godkendte karantænefacilitet aflives og destrueres. 

b) Den godkendte karantænefacilitet rengøres og desinficeres. 

c) Den godkendte karantænefacilitet tilføres ikke fugle, før der er gået 21 dage efter den endelige rengøring og 

desinfektion. 

3. Hvis en eller flere fugle og/eller kontrolfugle i en enhed i et godkendt karantænecenter under karantænen 

mistænkes for at være inficeret med aviær influenza eller Newcastle disease, træffes følgende foranstaltninger: 

a) Den kompetente myndighed sætter det godkendte karantænecenter under officielt tilsyn. 

b) Der udtages prøver fra de pågældende fugle og kontrolfugle med henblik på virologisk undersøgelse som 

beskrevet i bilag V, punkt 2, og disse analyseres. 

c) Ingen fugle må tilføres eller forlade det godkendte karantænecenter, før mistanken er afkræftet. 

4. Hvis mistanken om aviær influenza eller Newcastle disease i den pågældende enhed i det godkendte 

karantænecenter, jf. stk. 3, bekræftes, træffes der følgende foranstaltninger: 

a) Alle fugle og kontrolfugle i den pågældende enhed i det godkendte karantænecenter aflives og destrueres. 

b) Den pågældende enhed rengøres og desinficeres. 

c) Der udtages følgende prøver: 

i) Hvis der benyttes kontrolfugle, udtages der mindst 21 dage efter den endelige rengøring og desinfektion 

af den pågældende enhed prøver fra kontrolfugle i de øvrige karantæneenheder med henblik på serologisk 

undersøgelse som beskrevet i bilag V, eller 

ii) hvis der ikke benyttes kontrolfugle, udtages der i 7–15 dage efter den endelige rengøring og desinfektion 

prøver fra fugle i de øvrige karantæneenheder med henblik på virologisk undersøgelse som beskrevet i 

bilag V, punkt 2. 

d) Ingen fugle må forlade det godkendte karantænecenter, før resultaterne af prøveudtagningen i henhold til litra c) 

er bekræftet negative. 

5. Medlemsstaterne underretter Kommissionen om alle foranstaltninger, der træffes i henhold til denne artikel. 

Artikel 14 

Dispensation i forbindelse med positive fund af lavpatogen aviær influenza eller Newcastle disease i 

godkendte karantænefaciliteter eller -centre 

1. Hvis der påvises infektion med lavpatogen aviær influenza (LPAI) eller Newcastle disease hos en eller flere 

fugle og/eller kontrolfugle under karantænen, kan den kompetente myndighed på grundlag af en risikovurdering 

dispensere fra de i artikel 13, stk. 2, litra a), og stk. 4, litra a), fastsatte foranstaltninger, forudsat at en sådan dispensation 

ikke bringer sygdomsbekæmpelsesindsatsen i fare (herefter benævnt «dispensation»). 

Medlemsstaterne underretter omgående Kommissionen om sådanne dispensationer. 

2. Påviser en embedsdyrlæge, der inspicerer en godkendt karantænefacilitet eller et godkendt karantænecenter, 

der har fået dispensation, LPAI eller Newcastle disease hos en eller flere fugle og/eller kontrolfugle, skal der træffes 

de i stk. 3–7 omhandlede foranstaltninger. 

Medlemsstaterne underretter omgående Kommissionen om sådanne foranstaltninger. 

3. I tilfælde af et positivt fund af LPAI udtages i stedet for standardprøverne i henhold til 

diagnosticeringsmanualen følgende prøver til laboratorieundersøgelse 21 dage efter det seneste positive fund af LPAI 

i den godkendte karantænefacilitet eller fra hver enhed i det godkendte karantænecenter og derefter med intervaller på 

21 dage: 

a) prøver af alle kontrolfugle og alle andre fugle, der findes døde på prøveudtagningstidspunktet 

b) svaberprøver fra luftrør/svælg og kloak fra mindst 60 fugle eller fra alle fugle, hvis der er mindre end 60 fugle i 

den godkendte karantænefacilitet eller den pågældende enhed i det godkendte karantænecenter; alternativt 

indsamles der, hvis fuglene er små, eksotiske og ikke vant til at blive håndteret, eller hvis det ville være farligt 

for mennesker at håndtere dem, frisk fækalt materiale; prøveudtagning og laboratorieundersøgelse af prøverne


skal fortsætte, indtil der opnås to på hinanden følgende negative laboratorieresultater med mindst 21 dages 

interval. 

Den kompetente myndighed kan dog på grundlag af en risikovurdering dispensere fra prøvestørrelsen som fastsat 

i dette stykke. 

4. I tilfælde af et positivt fund af Newcastle disease kan den kompetente myndighed kun give dispensation, hvis 

der i 30 dage efter det sidste tilfældes død eller kliniske helbredelse med negative resultater er foretaget prøveudtagning 

i overensstemmelse med bilag V, punkt 1 og 2, uden hensyntagen til den deri specificerede tidsperiode. 

5. Fuglene må ikke frigives fra karantæne, før i det mindste laboratorieundersøgelsesperioden som omhandlet i 

stk. 3 er til ende. 

6. Den godkendte karantænefacilitet eller den pågældende enhed i det godkendte karantænecenter rengøres og 

desinficeres, efter at fuglene er fjernet. Alt materiale eller affald, der kan formodes at være inficeret, samt alt det affald, 

der er indsamlet i løbet af laboratorieundersøgelsesperioden som omhandlet i stk. 3, skal fjernes på en måde, der sikrer, 

at patogenet ikke spredes, og destrueres på en sådan måde, at der er garanti for, at eventuel tilstedeværende LPAI- eller 

Newcastle disease-virus destrueres. 

7. Genindsættelse af fugle i den godkendte karantænefacilitet eller det godkendte karantænecenter må ikke finde 

sted de første 21 dage efter, at den endelige rengøring og desinfektion i henhold til stk. 6 er afsluttet. 

Artikel 15 

Foranstaltninger i tilfælde af mistanke om chlamydiainfektion 

Hvis der under karantænen i en godkendt karantænefacilitet eller et godkendt karantænecenter er mistanke om, 

eller hvis det konstateres, at papegøjefugle er inficeret med Chlamydophilapsittaci, skal alle fuglene i sendingen 

behandles efter en metode, der er godkendt af den kompetente myndighed, og karantænen forlænges med mindst to 

måneder efter datoen for registrering af det seneste tilfælde. 

Artikel 16 

Frigivelse fra karantæne 

Fuglene kan kun frigives fra karantæne i en godkendt karantænefacilitet eller et godkendt karantænecenter, hvis en 

embedsdyrlæge har givet skriftlig tilladelse dertil. 

Artikel 17 

Indberetnings- og rapporteringskrav 

1. Medlemsstaterne indberetter inden for 24 timer ethvert tilfælde af aviær influenza eller Newcastle disease, 

der påvises i en godkendt karantænefacilitet eller et godkendt karantænecenter, til Kommissionen. 

2. Medlemsstaterne meddeler hvert år Kommissionen følgende: 

a) antallet af fugle, der er importeret via godkendte karantæne faciliteter og -centre, fordelt på henholdsvis arter og 

de godkendte avls- og formeringsvirksomheder, de kommer fra 

b) oplysninger om dødeligheden for importerede fugle fra tidspunktet for udstedelse af dyresundhedscertifikat i 

oprindelseslandet til karantæneperiodens afslutning 

c) antallet af positive fund af aviær influenza, Newcastle disease og Chlamydophilapsittaci i godkendte 

karantænefaciliteter eller -centre. 

Artikel 18 

Udgifter til karantæne 

Alle udgifter til karantæne som følge af anvendelsen af denne forordning afholdes af importøren. 

Artikel 19 

Ophævelse 

Forordning (EF) nr. 318/2007 ophæves. 

Henvisninger til den ophævede forordning gælder som henvisninger til nærværende forordning og læses efter 

sammenligningstabellen i bilag VII. 

Artikel 20 

Ikrafttræden 

Denne forordning træder i kraft på tyvendedagen efter offentliggørelsen i Den Europæiske Unions Tidende. 

Denne forordning er bindende i alle enkeltheder og gælder umiddelbart i hver medlemsstat. 

Udfærdiget i Bruxelles, den 7. januar 2013. 

På Kommissionens vegne 

José Manuel BARROSO 

Formand


Bilag I 

Liste over tredjelande, fra hvilke import af fugle avlet i fangenskab er tilladt 

1. Tredjelande og dele af tredjelande, der er opført i kolonne 1 og 3 i skemaet i del 1 i bilag I til Kommissionens 

forordning (EF) nr. 798/2008, 1 hvis der i kolonne 4 i det pågældende skema er angivet et 

standardveterinærcertifikat for avls- og brugsfjerkræ, bortset fra strudsefugle (BPP). 

2. Argentina. 

3. Filippinerne: National Capital Region. 

1 EUT L 226 af 23.8.2008, s. 1. 

Bilag II 

Betingelser for godkendelse af avls- og formeringsvirksomheder i oprindelsestredjelandet, jf. artikel 4 

Kapitel 1 

Godkendelse af avls- og formeringsvirksomheder 

For at en avls- og formeringsvirksomhed kan godkendes i henhold til artikel 4, skal den opfylde de i dette kapitel 

fastsatte betingelser. 

1. Avls- og formeringsvirksomheden skal være klart afgrænset og adskilt fra sine omgivelser, eller dyrene skal 

være indespærret og placeret således, at de ikke udgør nogen sundhedsrisiko for bedrifter med dyr, hvis 

sundhedsstatus kunne bringes i fare. 

2. Virksomheden skal råde over passende midler til at indfange, indespærre og isolere dyr samt passende, 

godkendte karantænefaciliteter og godkendte procedurer for dyr, der kommer fra ikke-godkendte virksomheder. 

3. Den person, der er ansvarlig for avls- og formeringsvirksomheden, skal have den fornødne erfaring med fugleavl. 

4. Avls- og formeringsvirksomheden skal være fri for aviær influenza, Newcastle disease og 

Chlamydophilapsittaci; for at virksomheden kan erklæres fri for disse sygdomme, skal den kompetente 

myndighed vurdere de registrerede oplysninger om dyrenes sundhedsstatus for mindst de seneste tre år inden 

givelsen af ansøgningen om godkendelse samt resultaterne af de kliniske undersøgelser og 

laboratorieundersøgelser, er foretaget af dyrene på virksomheden. Nye avls- og formeringsvirksomheder 

godkendes dog udelukkende på grundlag resultaterne af de kliniske undersøgelser og laboratorieundersøgelser, 

der er foretaget af dyrene i de pågældende virksomheder. 

5. Virksomheden skal føre ajourførte registre med oplysninger om: 

a) antallet af dyr af hver art i avls- og formeringsvirksomheden og deres identitet (alder, køn, art og 

individuelt identifikationsnummer, hvis det er muligt) 

b) antallet af dyr, der ankommer til eller forlader avls- og formeringsvirksomheden, og deres identitet (alder, 

køn, art og individuelt identifikationsnummer, hvis det er muligt) tillige med oplysninger om deres 

oprindelse eller bestemmelsessted, transporten fra eller til avls- og formeringsvirksomheden og dyrenes 

sundhedsstatus 

c) resultaterne af blodprøver og alle andre diagnosticeringsprocedurer 

d) sygdomstilfælde og den eventuelle behandling deraf 

e) resultaterne af post mortem-undersøgelser af dyr, der er døde i avls- og formeringsvirksomheden, herunder 

dødfødte dyr 

f) de iagttagelser, der er gjort i løbet af en eventuel isolations- eller karantæneperiode. 

6. Avls- og formeringsvirksomheden skal enten have en aftale med et kompetent laboratorium om udførelse af post 

mortem-undersøgelser eller have et eller flere egnede lokaler, hvor sådanne undersøgelser kan udføres af en 

kompetent person, som arbejder under den godkendte dyrlæge. 

7. Avls- og formeringsvirksomheden skal enten have hensigtsmæssige ordninger eller faciliteter på stedet til 

bortskaffelse af kadavere af dyr, der dør af en sygdom eller aflives. 

8. Avls- og formeringsvirksomheden skal ved kontrakt eller et andet retligt instrument sikre, at det har tilknyttet 

en dyrlæge, der er godkendt og under tilsyn af det eksporterende tredjelands kompetente myndighed, og som: 

a) sørger for, at den fornødne sygdomsovervågning og de fornødne kontrolforanstaltninger på baggrund af 

sygdomssituationen i det pågældende land godkendes af den kompetente myndighed og gennemføres i 

avls- og formerings virksomheden. Foranstaltningerne skal omfatte følgende: 

i) en årlig sygdomsovervågningsplan, der omfatter behørig kontrol af dyrene for zoonoser 

ii) klinisk undersøgelse, laboratorieundersøgelse og post mortem-undersøgelse af dyr, der mistænkes 

for at være ramt af overførbare sygdomme 

iii) vaccination af modtagelige dyr mod smitsomme sygdomme, hvor det er relevant, i 

overensstemmelse med Manual of Diagnostic Tests and Vaccines for Terrestrial Animals fra 

Verdensorganisationen for Dyresundhed (OIE) 

b) sikrer, at mistænkelige dødsfald eller symptomer, der tyder på, at dyr har pådraget sig aviær influenza, 

Newcastle disease eller Chlamydophilapsittaci, omgående indberettes til tredjelandets kompetente 

myndighed


c) sikrer sig, at dyr, der indsættes på avls- og formeringsvirksomheden, om nødvendigt er blevet isoleret i 

overensstemmelse med kravene i denne forordning og eventuelle instrukser fra den kompetente 

myndighed 

d) er ansvarlig for den daglige overholdelse af dyresundhedskravene i denne forordning og i EUlovgivningen 

om dyrs velfærd under transport. 

9. Såfremt avls- og formeringsvirksomheden avler dyr bestemt til forsøgslaboratorier, skal dyrenes almindelige 

pasning og de forhold, hvorunder de anbringes, opfylde kravene i artikel 33 i Europa-Parlamentets og Rådets 

direktiv 2010/63/EU. 1 

1 EUT L 276 af 20.10.2010, s. 33. 

Kapitel 2 

Opretholdelse af godkendelser af avls- og formeringsvirksomheder 

Avls- og formeringsvirksomheder kan kun bevare deres status som godkendt, hvis de opfylder de i dette kapitel 

fastsatte betingelser. 

1. Virksomheden er under tilsyn af en af den kompetente myndighed udpeget embedsdyrlæge, som: 

a) sikrer, at virksomheden opfylder de i denne forordning fastsatte betingelser 

b) aflægger besøg på avls- og formeringsvirksomheden mindst én gang om året 

c) kontrollerer den godkendte dyrlæges arbejde og gennemførelsen af den årlige sygdomsovervågningsplan 

d) kontrollerer, at der ved de kliniske undersøgelser, post mortem-undersøgelserne og 

laboratorieundersøgelserne af dyrene ikke er påvist aviær influenza, Newcastle disease eller 

Chlamydophila psittaci. 

2. Virksomheden tilføres udelukkende dyr fra andre godkendte avls- og formeringsvirksomheder i 

overensstemmelse med betingelserne i denne forordning. 

3. Avls- og formeringsvirksomheden opbevarer de i kapitel 1, punkt 5, omhandlede registre i mindst ti år, efter at 

godkendelsen er givet. 

Kapitel 3 

Anbringelse i karantæne af fugle, der tilføres fra andre kilder end godkendte avls- og formeringsvirksomheder 

Uanset kapitel 2, punkt 2, kan fugle, der ikke kommer fra en godkendt avls- og formeringsvirksomhed, bringes ind 

i en avls- og formeringsvirksomhed, hvis den kompetente myndighed har givet tilladelse hertil, og hvis dyrene 

anbringes i karantæne i overensstemmelse med den kompetente myndigheds instrukser, inden de tilføres bestanden. 

Karantæneperioden skal være på mindst 30 dage. 

Kapitel 4 

Suspension, tilbagekaldelse eller genudstedelse af godkendelser af avls- og formeringsvirksomheder 

Procedurerne for delvis eller fuldstændig suspension, tilbagekaldelse eller genudstedelse af godkendelser af avls- 

og formeringsvirksomheder skal være i overensstemmelse med betingelserne i dette kapitel. 

1. Hvis den kompetente myndighed konstaterer, at en avls- og formeringsvirksomhed ikke længere opfylder 

betingelserne i kapitel 1 og 2, eller hvis der er sket et skift i virksomhedens aktiviteter, så den ikke længere 

udelukkende beskæftiger sig med fugleavl, suspenderer eller tilbagekalder den kompetente myndighed 

godkendelsen af virksomheden. 

2. Er der til den kompetente myndighed indberettet mistanke om aviær influenza, Newcastle disease eller 

Chlamydophila psittaci, suspenderer den kompetente myndighed godkendelsen af avls- 

formeringsvirksomheden, indtil mistanken er officielt afkræftet. Den kompetente myndighed sikrer, at der 

træffes nødvendige foranstaltninger til at bekræfte eller afkræfte mistanken og til at undgå spredning af 

sygdommen i overensstemmelse med EU-lovgivningen om foranstaltninger, der skal træffes vedrørende den 

pågældende sygdom og handelen med dyr. 

3. Hvis den sygdom, der er mistanke om, bekræftes, kan avls- og formeringsvirksomheden først godkendes af den 

kompetente myndighed igen i overensstemmelse med kapitel 1, når: 

a) sygdommen er udryddet og smittekilden fjernet i avls- og formeringsvirksomheden 

b) avls- og formeringsvirksomheden er behørigt rengjort og desinficeret 

c) betingelserne i kapitel 1, bortset fra punkt 4, er opfyldt. 

4. Den kompetente myndighed underretter omgående Kommissionen om enhver suspension, tilbagekaldelse eller 

genudstedelse af en godkendelse af en avls- og formeringsvirksomhed. 

Bilag III finnes i PDF her: 

Bilag III 

Bilag IV 

Minimumskrav til godkendte karantænefaciliteter og -centre for fugle, jf. artikel 6 Godkendte karantænefaciliteter 

og -centre skal opfylde betingelserne i kapitel 1 og 2.


Kapitel 1 

Karantænefacilitetens/-centrets konstruktion og udstyr 

1. Karantænefaciliteten eller -centret skal være en eller flere separate bygninger, som er adskilt fra andre 

fjerkræbedrifter og fuglebedrifter med en afstand, der fastsættes af den kompetente myndighed på grundlag af 

en risikovurdering, hvori der tages hensyn til de epidemiologiske karakteristika ved aviær influenza og 

Newcastle disease. Ind- og udgangsdøre skal kunne låses og skal have skilte med følgende påskrift: 

«KARANTÆNE – Ingen adgang for uved kommende». 

2. Hver karantæneenhed i karantænecentret skal have en særskilt luftmængde. 

3. Karantænefaciliteten eller -centret skal være sikret mod fugle, fluer og skadedyr samt kunne tillukkes, så der kan 

foretages desinfektion med røg/gasning. 

4. Den godkendte karantænefacilitet og enhver enhed i et godkendt karantænecenter skal have faciliteter til 

håndvask. 

5. Ind- og udgangsdøre til den godkendte karantænefacilitet og enhver enhed i et godkendt karantænecenter skal 

være todørssystemer. 

6. Der skal være installeret hygiejnebarrierer ved alle indgange/udgange til den godkendte karantænefacilitet og de 

forskellige enheder i et godkendt karantænecenter. 

7. Alt udstyr skal være således konstrueret, at det kan rengøres og desinficeres. 

8. Foderlageret skal være sikret mod fugle, gnavere og insekter. 

9. Der skal være en beholder, hvori strøelse kan opbevares. Den skal være sikret mod fugle og gnavere. 

10. Der skal være et køleskab til opbevaring af kadavere. 

Kapitel 2 

Driftsmæssige krav 

1. Godkendte karantænefaciliteter og -centre skal: 

a) have et effektivt kontrolsystem, så der sikres en passende overvågning af dyrene 

b) være underlagt embedsdyrlægens kontrol og ansvar 

c) rengøres og desinficeres i overensstemmelse med et program, der er godkendt af den kompetente 

myndighed, hvorefter der i en passende periode ikke må indsættes dyr; de desinficeringsmidler, der 

anvendes, skal være godkendt til formålet af den kompetente myndighed. 

2. Følgende gælder for hver enkelt sending fugle i karantæne: 

a) Den godkendte karantænefacilitet eller enheden i et godkendt karantænecenter skal rengøres og 

desinficeres og derefter holdes fri for fugle i mindst syv dage, inden de importerede fugle indsættes. 

b) Sendingen af fugle skal komme fra en og samme godkendte avls- og formeringsvirksomhed i 

oprindelsestredjelandet og skal indsættes over en periode på højst 48 timer. 

c) Karantæneperioden skal regnes fra det tidspunkt, hvor den sidste fugl indsættes. 

d) Den godkendte karantænefacilitet eller enheden i et godkendt karantænecenter skal tømmes for fugle, 

rengøres og desinficeres ved karantæneperiodens afslutning. 

3. Der træffes forholdsregler for at forhindre krydsinfektion mellem indgående og udgående sendinger. 

4. Uvedkommende har ikke adgang til den godkendte karantænefacilitet eller det godkendte karantænecenter. 

5. Personer, der kommer ind i den godkendte karantænefacilitet eller det godkendte karantænecenter, skal være 

iført beskyttelsestøj, herunder fodtøj. 

6. Det sikres, at der ikke finder personkontakt sted, som kan være årsag til forurening godkendte 

karantænefaciliteter eller enheder i godkendte karantænecentre imellem. 

7. Der skal være det nødvendige udstyr til rengøring og desinfektion. 

8. Hvis identifikationen sker ved hjælp af en mikrochip, skal der være en egnet mikrochiplæser til rådighed i den 

godkendte karantænefacilitet eller det godkendte karantænecenter. 

9. Rengøring og desinfektion af bure og kasser, der anvendes til transport, foretages på den godkendte 

karantænefacilitet eller det godkendte karantænecenter, medmindre de destrueres. Hvis de genanvendes, skal de 

være lavet af et materiale, der muliggør en effektiv rengøring og desinfektion. Bure og kasser destrueres på en 

sådan måde, at der undgås spredning af smitstoffer. 

10. Strøelse og affaldsmaterialer indsamles regelmæssigt, opbevares i strøelsesbeholderen og behandles derefter på 

en sådan måde, at der undgås spredning af smitstoffer. 

11. Døde fugle undersøges i et officielt laboratorium, der udpeges af den kompetente myndighed. 

12. De nødvendige analyser og behandlinger af fugle foretages i samråd med embedsdyrlægen og under dennes 

tilsyn. 

13. Embedsdyrlægen underrettes om sygdomme og dødsfald blandt fugle og/eller kontrolfugle i karantæneperioden. 

14. Lederen af den godkendte karantænefacilitet eller det godkendte karantænecenter skal føre registre med: 

a) oplysninger om dato, antal og arten af de fugle, der ankommer til og forlader centret med hver sending 

b) kopier af dyresundhedscertifikater og det fælles veterinærdokument til brug ved import, som ledsager de 

importerede fugle 

c) de importerede fugles individuelle identifikationsnumre samt, hvis fuglene er identificeret ved hjælp af en 

mikrochip, oplysninger om, hvilken type mikrochip og mikrochiplæser der er anvendt


d) hvis der benyttes kontrolfugle i karantænefaciliteten eller -centret, kontrolfuglenes antal og placering i 

karantænefaciliteten eller -centret 

e) alle væsentlige konstateringer: sygdomstilfælde og antal dødsfald om dagen 

f) datoer for og resultater af undersøgelser 

g) behandlingstyper og datoer herfor 

h) personer, der kommer ind i og forlader karantænefaciliteten eller -centret. 

15. De i punkt 14 omhandlede registre opbevares i mindst ti år. 

Kapitel 3 

Suspension, tilbagekaldelse eller genudstedelse af godkendelser af karantænefaciliteter og -centre 

Procedurerne for delvis eller fuldstændig suspension, tilbagekaldelse eller genudstedelse af godkendelser af 

karantænefaciliteter og -centre skal være i overensstemmelse med betingelserne i dette kapitel. 

1. Hvis den kompetente myndighed konstaterer, at en karantænefacilitet eller et karantænecenter ikke længere 

opfylder betingelserne i kapitel 1 og 2, eller hvis der er sket et skift i virksomhedens aktiviteter, så den ikke 

længere falder ind under artikel 3, litra e) og f), underretter den Kommissionen herom. Sådanne 

karantænefaciliteter eller -centre benyttes ikke til import i henhold til denne forordning. 

2. En karantænefacilitet eller et karantænecenter kan først godkendes på ny, når betingelserne i kapitel 1 og 2 igen 

er opfyldt. 

Bilag V 

Undersøgelser, prøveudtagning og analyser for aviær influenza og Newcastle disease 

1. I karantæneperioden underkastes kontrolfuglene eller, hvis der ikke anvendes kontrolfugle, de importerede fugle 

følgende procedurer: 

a) Med anvendelse af kontrolfugle: 

i) Med henblik på serologisk undersøgelse tages blodprøver fra alle kontrolfugle mindst 21 dage efter, 

at de er anbragt i karantæne, og mindst tre dage før karantænens afslutning. 

ii) Hvis de i nr. i) omhandlede prøver fra kontrolfuglene giver positive eller inkonklusive serologiske 

resultater, underkastes de importerede fugle en virologisk undersøgelse. Svaberprøver fra kloak 

(eller fæcesprøver) samt svaberprøver fra luftrør/svælg tages fra mindst 60 fugle eller fra alle fugle, 

hvis der er mindre end 60 fugle i sendingen. 

b) Anvendes der ikke kontrolfugle, skal importerede fugle undersøges virologisk (serologisk kontrol er ikke 

relevant). Svaberprøver fra luftrør/svælg og/eller kloak (eller fæcesprøver) tages fra mindst 60 fugle eller 

fra alle fugle, hvis der er mindre end 60 fugle i sendingen, i de første 7 til 15 dage af karantæneperioden. 

2. Ud over de undersøgelser, der er fastsat i punkt 1, tages følgende prøver med henblik på virologisk undersøgelse: 

a) svaberprøver fra kloak (eller fæcesprøver) og om muligt svaberprøver fra luftrør/svælg fra klinisk syge 

fugle eller syge kontrolfugle 

b) prøver fra tarmindhold, hjerne, luftrør, lunger, lever, milt, nyrer og andre tydeligt angrebne organer så 

hurtigt som muligt efter dødstidspunktet fra enten: 

i) døde kontrolfugle og alle fugle, der er døde ved ankomsten, og fugle, der dør under karantænen, 

eller 

ii) i tilfælde af høj dødelighed blandt små fugle i store sendinger mindst 10 % af de døde fugle. 

3. Alle virologiske og serologiske analyser af prøver, der er taget under karantænen, skal foretages i officielle 

laboratorier, der udpeges af den kompetente myndighed, idet der skal anvendes diagnostiske procedurer i 

overensstemmelse med diagnosticeringsmanualen for aviær influenza og Manual of Diagnostic Tests and 

Vaccines for Terrestrial Animals fra OIE for Newcastle disease. Når der anvendes samleprøver ved virologiske 

undersøgelser, må der højst indgå fem prøver af individuelle fugle i hver samleprøve. Fæcesprøver skal indgå i 

andre samleprøver end andre organ- og vævsprøver. 

4. Isolater af virus indsendes til det nationale referencelaboratorium. 

Bilag VI 

Ophævet forordning med oversigt over ændringer 

Kommissionens forordning (EF) nr. 318/2007 (EUT L 84 af 24.3.2007, s. 7) 









Kommissionens forordning (EF) nr. 555/2009 (EUT L 164 af 26.6.2009, s. 37)



Kommissionens forordning (EU) nr. 239/2010 (EUT L 75 af 23.3.2010, s. 18) 

Kommissionens gennemførelsesforordning (EU) nr. 66/2012 (EUT L 23 af 26.1.2012, s. 1) 

Kommissionens gennemførelsesforordning (EU) nr. 390/2012 (EUT L 121 af 8.5.2012, s. 18) 

Bilag VII 

Sammenligningstabel 

Forordning (EF) nr. 318/2007 Nærværende forordning 

Artikel 1 og 2 Artikel 1 og 2 

Artikel 3, stk. 1 Artikel 3, stk. 1 

Artikel 3, stk. 2, litra a) til h) Artikel 3, stk. 2, litra a) til h) 

Artikel 3, stk. 2, nr. i) – 

Artikel 4 Artikel 4 

Artikel 5, indledende tekst Artikel 5, indledende tekst 

Artikel 5, litra a) Artikel 5, litra a) 

Artikel 5, litra b) Artikel 5, litra b) 

Artikel 5, litra ba) Artikel 5, litra c) 

Artikel 5, litra c) Artikel 5, litra d) 

Artikel 5, litra d) Artikel 5, litra e) 

Artikel 5, litra e) Artikel 5, litra f) 

Artikel 5, litra f) Artikel 5, litra g) 

Artikel 5, litra g) Artikel 5, litra h) 

Artikel 5, litra h) Artikel 5, litra i) 

Artikel 5, litra i) Artikel 5, litra j) 

Artikel 6 til 18 Artikel 6 til 18 

Artikel 19 – 

– Artikel 19 

Artikel 20, stk. 1 Artikel 20 

Artikel 20, stk. 2 – 

Bilag I til IV Bilag I til IV 

Bilag VI Bilag V 

– Bilag VI 

– Bilag VII 


Forskrift om endring i forskrift om tekniske krav til byggverk (Byggteknisk forskrift) 

Hjemmel: Fastsatt av Kommunal- og regionaldepartementet 20. mars 2013 med hjemmel i lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og 

byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) § 29–5 fjerde ledd. Kunngjort 26. mars 2013 kl. 13.40. 

I 

I forskrift 26. mars 2010 nr. 489 om tekniske krav til byggverk (Byggteknisk forskrift) gjøres følgende endring: 

§ 1–2 nytt sjuende ledd skal lyde: 

(7) Unntaket i sjette ledd bokstav a og b gjelder også for andre studentboliger under forutsetning av at det tinglyses 

en heftelse på eiendommen om at boligen skal benyttes til utleie for studenter i minimum 20 år fra ferdigattest eller 

midlertidig brukstillatelse gis. Tinglyst dokument som kommunen godtar må fremlegges før igangsettingstillatelse gis. 

Departementet er rettighetshaver til heftelsen. 

II 

Endringen trer i kraft 1. april 2013. Søknader innkommet kommunen før 1. april 2013 kan utføres etter de nye 

reglene i denne forskriften eller etter reglene som gjaldt før forskriftsendringen. 


Forskrift om gebyr til Luftfartstilsynet mv. 

Hjemmel: Fastsatt av Samferdselsdepartementet 21. mars 2013 med hjemmel i lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven) § 3–1 og § 13– 

8. Kunngjort 26. mars 2013 kl. 13.40.


Kapittel I. Innledende og generelle gebyrbestemmelser 


Forskriften fastsetter gebyr for Luftfartstilsynets arbeid med myndighetshandlinger etter luftfartsloven. For arbeid 

utført av Det europeiske flysikkerhetsbyrået (EASA) gjelder forskrift 26. februar 2013 nr. 219 om felleseuropeiske 

sikkerhetsregler for sivil luftfart og om etablering av et europeisk flysikkerhetsbyrå (EASA-forskriften), jf. forordning 

(EF) nr. 593/2007 om avgifter og gebyrer pålagt av Det europeiske flysikkerhetsbyrået. 

§ 2. Definisjoner 

I forskriften menes med 

a) tillatelse: enhver tillatelse, godkjenning, konsesjon, lisens, sertifikat mv. etter luftfartsloven eller forskrift gitt 

med hjemmel i luftfartsloven 

b) vekt i kg: maksimal tillatt startvekt (MTOW Maximum Take-off Weight) 

c) antall ansatte: antall personer ansatt i virksomheten. 

§ 3. Gebyr for søknad om tillatelse 

(1) For søknad om tillatelse skal det enten betales et fast gebyr eller gebyr etter regning etter bestemmelsene i 

denne forskriften. Det skal betales gebyr selv om søknaden avslås eller trekkes etter at Luftfartstilsynet har påbegynt 

saksbehandlingen. 

(2) Dersom en tillatelse blir tilbakekalt av Luftfartstilsynet eller utløper av andre grunner, skal det ved ny søknad 

om tillatelse betales gebyr som for første gangs utstedelse. 

(3) Luftfartstilsynet kan i særlige tilfeller beslutte helt eller delvis bortfall av gebyr i forbindelse med søknad om 

tillatelse. Det skal blant annet legges vekt på om det har inntrådt spesielle omstendigheter etter søknadstidspunktet som 

søker ikke kan lastes for og som det vil være urimelig at søker bærer risikoen for. 

§ 4. Nærmere om gebyr etter regning 

(1) Gebyr etter regning fastsettes på grunnlag av faktisk timeforbruk og direkte utgifter til reise, opphold, diett, 

materialer mv. som har vært nødvendig for utførelse av myndighetshandlingen. Ved gebyr etter regning benyttes en 

timesats på kr 1 130 per time. 

(2) Luftfartstilsynet kan i særlige tilfeller bestemme at forskudd skal innbetales på søknadstidspunktet eller 

senere. Forskuddet skal ikke være større enn det totale gebyret som antas å påløpe. 

§ 5. Gebyr for virksomhetstilsyn (årsgebyr) 

(1) Innehaver av tillatelse skal betale årsgebyr etter bestemmelsene i denne forskrift. Årsgebyret dekker 

Luftfartstilsynets kostnader med rutinemessige inspeksjoner, fornyelse av tillatelsen, forespørsler fra innehaveren og 

annet arbeid Luftfartstilsynet har med administrasjon og oppfølging. 

(2) Årsgebyret dekker en periode på tolv måneder fra kalenderårets begynnelse. Årsgebyr betales etter de 

rettigheter som er registrert i Luftfartstilsynet og Norges luftfartøyregister per 1. januar og etter gebyrsatser som fastsatt 

i denne forskrift. 

(3) Ved første gangs betaling av årsgebyr skal gebyret 

a) ved utstedelse i første kvartal være 4/4 av årsgebyret 

b) ved utstedelse i annet kvartal være 3/4 av årsgebyret 

c) ved utstedelse i tredje kvartal være 2/4 av årsgebyret 

d) ved utstedelse i fjerde kvartal være 1/4 av årsgebyret. 

(4) Ved forandringer i gitt tillatelse som medfører høyere årsgebyr, skal årsgebyr betales i henhold til endret 

tillatelse fra og med det kvartal endringen skjer. 

(5) Plikten til å betale årsgebyr faller bort når en godkjenning eller tillatelse ikke fornyes eller på annen måte 

utgår. 

(6) Luftfartstilsynet kan i særlige tilfeller beslutte delvis bortfall av årsgebyr. Det skal blant annet legges vekt på 

om det har inntrådt spesielle omstendigheter som innebærer at det er klart urimelig at fullt årsgebyr skal påløpe. 

§ 6. Gebyr for aksept eller godkjenning av ledende personell mv. 

(1) Hvor Luftfartstilsynet skal godkjenne ledende personell betales gebyr kr 3 560 per godkjenning. Hvor 

Luftfartstilsynet skal akseptere ledende personell betales gebyr kr 3 230 per aksept. For godkjenning av Airworthiness 

Review Staff betales imidlertid gebyr etter regning med minimumsbeløp kr 13 850, jf. § 4. 

(2) For prøve som ledende personell skal avlegge for Luftfartstilsynet betales gebyr kr 3 560 per prøve. For 

avlegging av e-eksamen i regi av Luftfartstilsynet betales gebyr kr 740. 

§ 7. Gebyr for særskilte inspeksjoner og tjenester mv. 

(1) Når Luftfartstilsynet finner det påkrevd med særskilt inspeksjon eller besiktigelse ut over rutinemessige 

inspeksjoner eller besiktigelser, betales gebyr etter regning, jf. § 4. 

(2) For Luftfartstilsynets arbeid med andre verifikasjoner, godkjenninger eller dispensasjoner som nevnt i 

forskriften her, betales gebyr etter regning, jf. § 4. 

(3) For Luftfartstilsynets arbeid med eller deltagelse i prosjekter knyttet til organisasjoner, produkter, systemer, 

prosedyrer, installasjoner mv. som ikke kommer inn under andre bestemmelser i denne forskrift, betales gebyr etter 

regning, jf. § 4.


§ 8. Betalingsbetingelser 

(1) Fast gebyr, gebyr etter regning og årsgebyr faktureres av Luftfartstilsynet. Årsgebyr for luftfartøy faktureres 

til operatør eller registrert eier i Norges luftfartøyregister per 1. januar. 

(2) Gebyr for tillatelse til privatperson med arbeidssted i Norge, kan faktureres til arbeidsgiver. 

(3) Gebyr angis i norske kroner. 

§ 9. Virkning av manglende betaling 

(1) Søknad om tillatelse vil ikke bli behandlet før søkeren har betalt alle tidligere forfalte ikke omtvistede 

gebyrkrav. 

(2) Hvis årsgebyr for fartøy eller organisasjon ikke er betalt ved forfall, vil saksbehandling som dekkes av 

årsgebyret ikke bli utført. 

§ 10. Tilbakebetaling av gebyr 

Ved forandringer i gitt tillatelse skal årsgebyr betales til og med det kvartal tillatelsen endres eller bortfaller. 

Virksomheten kan søke om tilbakebetaling av årsgebyr for gjenstående kvartal av året. 

Kapittel II. Luftfartøy 

§ 11. Om gebyr for registrering av luftfartøy m.m. i Norges luftfartøyregister 

(1) Gebyr for registrering av luftfartøy m.m. i Norges luftfartøyregister dekker kostnader for arbeid ved 

gjennomgåelse av dokumentasjon, registrering av rettigheter i luftfartøy og utstedelse av attester og bevis. 

(2) Gebyr fastsettes ut fra fartøyets vekt eller pantedokuments pålydende. Gebyr betales per 

registreringsforretning. Det må betales ett gebyr for hver registerenhet en attest eller bevis omfatter. 

(3) For kunngjøring etter luftfartsloven § 3–4 annet ledd og § 3–35 annet ledd betales gebyr kr 4 100 samt 

annonseringskostnader. For attestert registerutskrift betales gebyr kr 530. For duplikat av registreringsbevis eller 

tinglyst dokument betales gebyr kr 530. For forhåndsvurdering av dokumentasjon betales gebyr kr 1 370 per dokument. 

(4) Gebyr betales ikke for tinglysing, registrering eller anmerkning av 

a) hjemmelsovergang på grunnlag av uskiftebevilling 

b) melding som tingretten, gjeldsnemnda eller bostyrer foretar i medhold av konkursloven eller panteloven 

c) utleggsforretning, arrestforretning og midlertidig forføyning 

d) erklæring fra retten om at det er besluttet gjennomføring av tvangsdekning i et realregistrert formuesgode. 

§ 12. Gebyr for registrering av luftfartøy m.m. 

For registrering av luftfartøy, registrering av eierskifte, registrering av leieavtale og andre heftelser samt 

registrering av påtegning på slike betales 

a) kr 3 050 for seilfly, motorseilfly og ballong 

b) kr 4 040 for motordrevet luftfartøy t.o.m. 2 000 kg 

c) kr 6 050 for motordrevet luftfartøy fra 2 001 til 5 700 kg 

d) kr 10 550 for motordrevet luftfartøy fra 5 701 til 10 000 kg 

e) kr 14 860 for motordrevet luftfartøy fra 10 001 kg. 

§ 13. Gebyr for registrering av pantedokument og andre rettigheter 

For registrering av pantedokument, registrering av påtegning på pantedokument og re-registrering av 

pantedokument betales 

a) kr 2 580 for pantedokument pålydende t.o.m. kr 500 000 

b) kr 4 760 for pantedokument pålydende over kr 500 000 t.o.m. kr 10 000 000 

c) kr 8 820 for pantedokument pålydende over kr 10 000 000 t.o.m. kr 100 000 000 

d) kr 16 300 for pantedokument pålydende over kr 100 000 000. 

§ 14. Gebyr for utstedelse av luftdyktighetsbevis/Permit to Fly for ikke-ervervsmessige luftfartøy som nevnt i EASAforskriften, 

forordning (EF) nr. 1592/2002 artikkel 4.2, jf. vedlegg II (Annex II-fartøy) 

(1) Gebyr for utstedelse av luftdyktighetsbevis/Permit to fly for ikke-ervervsmessige luftfartøy som nevnt i 

EASA-forskriften, jf. forordning (EF) nr. 1592/2002 artikkel 4.2, jf. vedlegg II (Annex II-fartøy), dekker kostnader 

ved blant annet gjennomgåelse av luftfartøyets tekniske dokumentasjon. Dokumentasjonen kan omfatte typesertifikat, 

vedlikehold, modifikasjoner og reparasjoner. 

(2) For utstedelse av luftdyktighetsbevis/Permit to fly for ikke-ervervsmessige luftfartøy som nevnt i EASAforskriften, 

jf. forordning (EF) nr. 1592/2002 artikkel 4.2, jf. vedlegg II betales gebyr etter følgende satser: 

Utstedelse 

a) seilfly, motorseilfly, 

ballong 

4 100 

b) motordrevet luftfartøy 1) opp til 1 200 kg 5 300 

2) fra 1 201–2 000 kg 7 500 

3) fra 2 001–5 700 kg 12 000 

4) fra 5 701–12 000 kg 30 000 

5) over 12 001 kg 50 000


Utstedelse 

c) selvbygde luftfartøy 5 300 

d) historisk luftfartøy 5 300 

(3) I tillegg til gebyr etter andre ledd, påløper gebyr etter regning, jf. § 4, for kostnader til besiktigelse og 

prøveflyging. For særskilt flygetillatelse i forbindelse med prøveflyging av selvbygde luftfartøy betales gebyr etter 

regning, jf. § 4. 

(4) Luftfartstilsynet avgjør etter en konkret helhetsvurdering om et fartøy i henhold til denne forskrift skal 

klassifiseres som historisk luftfartøy. Som historisk luftfartøy regnes 

a) ikke-komplekse luftfartøy hvor 

1. opprinnelig konstruksjon er utformet før 1. januar 1955, og 

2. produksjon opphørte før 1. januar 1975, 

eller 

b) luftfartøy med klar historisk relevans knyttet til 

1. deltakelse i en betydningsfull historisk begivenhet, eller 

2. et viktig skritt i utviklingen av luftfarten, eller 

3. en viktig rolle i Norges væpnede styrker. 

§ 15. Gebyr for utstedelse av Airworthiness Review Certificate (ARC) 

(1) Gebyr for utstedelse av ARC dekker kostnader ved blant annet gjennomgåelse av luftfartøyets tekniske 

dokumentasjon vedrørende typesertifikat, vedlikehold, modifikasjoner og reparasjoner. Gebyret dekker også utgifter 

ved besiktigelse, prøveflyging og andre utgifter i forbindelse med Airworthiness Review samt utstedelse av 

luftdyktighetsbevis. 

(2) For nye luftfartøy hvor ARC utstedes på grunnlag av Statement of Conformity, betales gebyr kr 2 560. 

(3) For utstedelse av ARC basert på anbefaling (recommendation) betales gebyr 

a) kr 1 430 for seilfly, motorseilfly og ballong 

b) kr 2 560 for motordrevet luftfartøy t.o.m. 2 000 kg 

c) kr 3 700 for motordrevet luftfartøy over 2 000 kg. 

(4) For validering av ARC betales kr 1 430. 

(5) For utstedelse av ARC i andre tilfeller enn andre og tredje ledd, betales gebyr etter regning, jf. § 4. 

(6) Når gebyr for utstedelse av ARC er et fast gebyr, skal det likevel betales gebyr etter regning, jf. § 4, dersom 

luftfartsmyndighetens arbeid blir særlig omfattende på grunn av luftfartøyets tilstand, eller fordi eier/operatør ikke 

stiller nødvendig dokumentasjon til rådighet eller andre særlige omstendigheter foreligger. 

§ 16. Årsgebyr for luftfartøy med luftdyktighetsbevis/Permit to Fly/Airworthiness Review Certificate (ARC) 

(1) For luftfartøy med luftdyktighetsbevis/Permit to fly/Airworthiness Review Certificate betales årsgebyr etter 

følgende satser: 

Årsgebyr 

a) Seilfly, motorseilfly, ballong 1 660 

b) Motordrevet luftfartøy t.o.m. 1 000 kg 4 500 

c) Motordrevet luftfartøy fra 1 001–2 000 kg 5 500 

d) Motordrevet luftfartøy fra 2 001–5 700 kg 9 500 

e) Motordrevet luftfartøy fra 5 701–10 000 kg 35 000 

f) Motordrevet luftfartøy fra 10 001–30 000 kg 48 000 

g) Motordrevet luftfartøy fra 30 001–50 000 kg 65 000 

h) Motordrevet luftfartøy fra 50 001–100 000 kg 92 000 

i) Motordrevet luftfartøy over 100 001 kg 150 000 

j) Selvbygde luftfartøy 3 240 

k) Historiske luftfartøy 3 240 

(2) Når Luftfartstilsynet etter avtale med annet lands luftfartsmyndighet har påtatt seg tilsynsansvar for et 

utenlandskregistrert luftfartøy, kan det innkreves årsgebyr etter første ledd. 

§ 17. Gebyr for typeakseptering, typesertifisering og modifikasjons- og reparasjonsgranskning av luftfartøy og annet 

flymateriell 

For typeakseptering, typesertifisering og modifikasjons- og reparasjonsgransking av luftfartøy og annet flymateriell 

som ikke har eller vil få EASA-typesertifikat eller annen EASA-godkjenning (annex II-luftfartøy), betales gebyr etter 

regning, jf. § 4 for 

a) gjennomgåelse og godkjenning av tegninger og beregninger mot relevant byggekode, besiktigelse av endringer 

på luftfartøy eller flymateriell og testflyging 

b) besiktigelse av skader av betydning for luftdyktigheten, godkjenning av reparasjonsunderlag og besiktigelse ved 

godkjenning av reparasjoner


c) gjennomgåelse og godkjenning av tegninger og beregninger for nye konstruksjoner, besiktigelse og kontroll av 

luftfartøy eller flymateriell, testflyging og annet arbeid i forbindelse med typesertifisering eller typeakseptering. 

§ 18. Gebyr for andre tekniske godkjenninger mv. 

(1) For tillatelse til selvbygging av luftfartøy betales gebyr kr 2 750. For fornyelse eller gjenutstedelse av tillatelse 

betales gebyr kr 950. 

(2) For utstedelse av spesielt luftdyktighetsbevis for eksport, type «Not valid for Flight», betales gebyr etter 


(3) For utstedelse av tillatelse (Permit to fly) for enkeltflyginger betales gebyr kr 3 540. For duplikat av 

reisedagbok betales gebyr kr 740. 

(4) For utstedelse av miljøbevis betales gebyr kr 1 900. 

Kapittel III. CAMO og flyverksted mv. 

§ 19. Årsgebyr og gebyr for godkjenning av organisasjon som administrerer luftfartøy og vedlikehold av disse 

(CAMO) 

(1) Gebyr for godkjenning av CAMO dekker kostnader ved blant annet gjennomgåelse og godkjenning av 

driftshåndbøker, tekniske standarder og organisasjon og inspeksjon før godkjenning gis. 

(2) For godkjenning av CAMO betales gebyr og årsgebyr etter følgende satser: 

Første gangs godkjenning Årsgebyr 

a) grunngebyr og 10 500 6 500 

b) tillegg for hver luftfartøymodell/variant med 

MTOW t.o.m. 2 500 kg 

13 500 9 200 

c) tillegg for hver luftfartøymodell/variant med 

MTOW fra 2 501–5 700 kg 

27 700 16 400 

d) tillegg for hver luftfartøymodell/variant med 

MTOW over 5 701 kg 

44 100 25 200 

(3) For endring av gitt godkjenning som følge av nytt vedlikeholdsprogram, betales gebyr per 

vedlikeholdsprogram ut fra vekt for luftfartøymodellen/varianten, jf. andre ledd bokstav b–d. For søknad om 

godkjenning av Sub Part I rettighet (Airworthiness Review), betales ett tillegg som nevnt i andre ledd bokstav b–d, ut 

fra den tyngste vektkategorien rettigheten skal omfatte. For søknad om endring av gitt godkjenning i andre tilfeller, 

betales gebyr etter regning, jf. § 4. 

(4) For virksomhetstilsyn med organisasjoner som har inngått avtale om subkontrahering av oppgaver, betales 

gebyr etter regning, jf. § 4. 

§ 20. Årsgebyr og gebyr for godkjenning av flyverksteder som utfører vedlikehold, modifisering og reparasjon av 

flymateriell (Part-145/Part M subpart F) 

(1) Gebyr for godkjenning av flyverksteder dekker kostnader ved blant annet gjennomgåelse og godkjenning av 

driftshåndbøker, tekniske standarder og organisasjon og inspeksjon før godkjenning gis. 

(2) For godkjenning av flyverksteder betales gebyr etter regning, jf. § 4, med minstebeløp som angitt i tabellen, 

og årsgebyr etter følgende satser: 


a) 1–10 ansatte 17 250 12 500 

b) 11–25 ansatte 31 200 23 600 

c) 26–50 ansatte 47 250 37 000 

d) 51–100 ansatte 73 600 57 600 

e) 101–200 ansatte 105 060 82 000 

f) 201–400 ansatte 141 860 110 200 

g) 401–600 ansatte 183 900 141 200 

h) over 600 ansatte 231 100 177 200 

(3) For godkjenning av flyverksted som ikke har ansatte, betales gebyr for første gangs godkjenning kr 4 300 og 

årsgebyr kr 2 400. 

(4) For virksomhetstilsyn med faste eller midlertidige baser som har vedlikeholdsrettigheter i eller utenfor Norge, 

ut over hovedbase, betales gebyr etter regning, jf. § 4. For virksomhetstilsyn med organisasjoner som har inngått avtale 

om subkontrahering av oppgaver, betales gebyr etter regning, jf. § 4. 

(5) For søknad om opprettelse av fast eller midlertidig base etter at godkjenning av 

vedlikeholdsorganisasjon/flyverksted er utstedt, betales gebyr etter regning, jf. § 4. 

(6) For søknad om endring av gitt godkjenning betales gebyr etter regning, jf. § 4.


§ 21. Årsgebyr og gebyr for godkjenning av andre tekniske organisasjoner eller personell 

(1) For godkjenning av Part 66 Stand Alone Airworthiness Review Staff betales gebyr kr 13 850. For innehaver 

av godkjenning påløper årsgebyr kr 6 100. 

(2) For godkjenning av Stand Alone CAMO betales gebyr kr 6 100. For godkjent Stand Alone CAMO påløper 

årsgebyr kr 4 500. For endring av gitt godkjenning som følge av nytt vedlikeholdsprogram betales gebyr kr 1 000, 

likevel slik at hvis medgått tid utgjør mer enn to timer påløper gebyr etter regning, jf. § 4. For søknad om endring av 

gitt godkjenning i andre tilfeller, betales gebyr etter regning, jf. § 4. 

§ 22. Årsgebyr og gebyr for godkjenning av organisasjon som designer flymateriell 

(1) Gebyr for godkjenning av organisasjon som designer luftfartøy (annex II-luftfartøy) eller annet flymateriell 

som ikke har EASA-typesertifikat eller annen EASA-godkjenning dekker kostnader ved blant annet gjennomgåelse og 

godkjenning av driftshåndbøker, organisasjon, tekniske standarder og inspeksjon før godkjenning gis. 

(2) For første gangs godkjenning av organisasjon som designer flymateriell betales gebyr etter regning, jf. § 4, 

med minimumsbeløp 

a) kr 17 200 for organisasjon med 1–5 ansatte 

b) kr 23 800 for organisasjon med over 5 ansatte. 

(3) For søknad om endring av gitt godkjenning betales gebyr etter regning, jf. § 4. 

(4) For organisasjon som designer flymateriell betales årsgebyr med 

a) kr 10 900 for organisasjon med 1–5 ansatte 

b) kr 16 200 for organisasjon med over 5 ansatte. 

§ 23. Årsgebyr og gebyr for godkjenning av organisasjon som produserer flymateriell 

(1) Gebyr for godkjenning av organisasjon som produserer flymateriell dekker kostnader ved blant annet 

gjennomgåelse og godkjenning av driftshåndbøker, organisasjon, tekniske standarder og inspeksjon før godkjenning 

gis. 

(2) For godkjenning av organisasjon som produserer flymateriell betales gebyr etter regning, jf. § 4, med 

minstebeløp som angitt i tabellen, og årsgebyr etter følgende satser: 


a) 1–10 ansatte 26 900 19 800 

b) 11–25 ansatte 43 000 32 300 

c) 26–50 ansatte 63 000 49 600 

d) 51–100 ansatte 84 100 68 000 

e) 101–200 ansatte 115 600 91 700 

f) 201–400 ansatte 152 300 123 900 

g) 401–600 ansatte 210 100 167 200 

h) over 600 ansatte 288 900 232 800 

(3) For søknad om endring av gitt godkjenning betales gebyr etter regning, jf. § 4. 

(4) For virksomhetstilsyn med faste eller midlertidige baser i eller utenfor Norge, ut over hovedbase, betales 

gebyr etter regning, jf. § 4. For virksomhetstilsyn med organisasjoner som har inngått avtale om subkontrahering av 

oppgaver, betales gebyr etter regning, jf. § 4. 

Kapittel IV. Luftfartsselskap mv. 

§ 24. Årsgebyr og gebyr for lisens/Air Operator's Certificate (AOC) og driftstillatelse til ervervsmessig 

luftfartsvirksomhet 

(1) Gebyr for godkjenning og utstedelse av lisens/AOC og driftstillatelse til ervervsmessig luftfartsvirksomhet, 

dekker kostnader ved blant annet gjennomgåelse og godkjenning av dokumentasjon av forretningsplan, økonomi og 

finansiering, organisasjon, vedlikeholdsordning, tekniske og operative standarder, utredning og inspeksjon før lisens 

eller driftstillatelse gis. 

(2) For første gangs godkjenning og utstedelse av lisens/AOC eller driftstillatelse til ervervsmessig 

luftfartsvirksomhet betales gebyr etter regning, jf. § 4 og årsgebyr etter følgende satser: 

Fartøy, kategori og vektklasse Årsgebyr for AOC/lisens Årsgebyr for driftstillatelse 

a) VFR, opptil 2 000 kg 43 600 15 200 

b) VFR, 2 001–5 700kg 65 400 23 000 

c) VFR, 5 701–10 000 kg 91 200 30 600 

d) IFR, opptil 2 000 kg 141 600 45 600 

e) IFR, 2 001–5 700kg 184 800 91 400 

f) IFR, 5 701–10 000 kg 283 300 100 700 

g) IFR, 10 001–30 000 kg, under 10 fartøy 593 800 167 900 

h) IFR, 10 001–30 000 kg, 10 til og med 19 fartøy 1 453 000 224 000 

i) IFR, 10 001–30 000 kg, 20 fartøy eller flere 1 885 000 

j) IFR, 30 001 kg eller tyngre, under 10 fartøy fartøy 1 885 000


Fartøy, kategori og vektklasse Årsgebyr for AOC/lisens Årsgebyr for driftstillatelse 

k) IFR, 30 001 kg eller tyngre, 10 til og med 29 

fartøy med 29 fartøy 

3 423 000 

l) IFR, 30 001 kg eller tyngre, 30 fartøy eller flere 

eller flere 

4 885 000 

(3) AOC/lisens og driftstillatelse gjelder bare for den operatør den er utstedt til. Gebyret beregnes ut fra totalt 

antall fartøy samt vekten til tyngste fartøy. For selskaper som har både AOC/lisens og driftstillatelse, betales bare gebyr 

for AOC/lisens. 

§ 25. Nærmere om gebyr for lisens/AOC og driftstillatelse til ervervsmessig luftfartsvirksomhet 

(1) Dersom det samtidig søkes om godkjenning for flere av kategoriene i § 24 andre ledd, betales kun gebyr etter 

den kategori som gir høyest gebyr. 

(2) For søknad om endring i en gitt godkjenning eller tillatelse betales gebyr etter regning, jf. § 4. Det betales 

likevel ikke gebyr når et selskap foretar utskifting av et fartøy til et annet av samme type. For søknad om endring som 

innebærer overgang til ny kategori eller vektklasse, betales gebyr etter regning, jf. § 4. Ved overgang til ny kategori 

eller vektklasse må det betales årsgebyr etter ny kategori eller vektklasse fra og med det kvartal endringen skjer. 

(3) For søknad om endring av gitt driftstillatelse til nye driftsarter betales gebyr etter regning, jf. § 4. 

(4) For virksomhetstilsyn med sekundærbaser samt faste eller midlertidige baser i eller utenfor Norge, ut over 

hovedbase, betales gebyr etter regning, jf. § 4. For godkjenning av nye sekundærbaser, eller faste eller midlertidige 

baser ut over hovedbase, etter at lisens/AOC eller driftstillatelse er utstedt, betales gebyr etter regning, jf. § 4. 

(5) For tillatelse til transport av farlig gods betales gebyr kr 5 380. Enkeltsøknad om dispensasjon fra 

bestemmelsene om transport av farlig gods inngår i selskapets årsgebyr. 

§ 26. Årsgebyr og gebyr for godkjenning av operativ organisasjon for ikke-regelbunden luftfart 

(1) For godkjenning av operativ organisasjon for ikke-regelbunden luftfart med fartøy fra 5 700 kg (IFR) som 

ikke omfattes av lisens/AOC eller driftstillatelse, betales gebyr etter regning, jf. § 4. For slik godkjent operativ 

organisasjon betales årsgebyr kr 257 700. 

(2) For godkjenning av operativ organisasjon for ikke-regelbunden luftfart med fartøy under 5 700 kg (IFR) som 

ikke omfattes av lisens/AOC eller driftstillatelse, betales gebyr etter regning, jf. § 4. For slik godkjent operativ 

organisasjon betales årsgebyr kr 144 900. 

§ 27. Gebyr for godkjenning av leie av luftfartøy mv. 

(1) For godkjenning av avtale om leie av luftfartøy betales gebyr kr 18 450 per fartøy. For godkjenning av 

forlengelse av leieavtale for luftfartøy betales gebyr kr 11 100 per fartøy. For godkjenning av eierskifte betales gebyr 

kr 11 100 per fartøy. For godkjenning av avtale om wet-lease av luftfartøy betales gebyr kr 12 300 per fartøy. 

(2) For arbeid i forbindelse med avtale om utleie av norskregistrert luftfartøy betales gebyr kr 12 300 per fartøy. 

For arbeid i forbindelse med forlengelse av slik avtale om utleie, betales gebyr etter regning, jf.§ 4. 

(3) For godkjenning av White List betales gebyr kr 12 900. 

§ 28. Gebyr for andre operative tillatelser 

(1) For søknad fra utenlandske luftfartsselskaper om tillatelse til Aerial Work eller lufttransport i Norge utenfor 

landingsplass til allmenn bruk, betales gebyr kr 2 100 per tillatelse. 

(2) For søknad om tillatelse til privatflyging med utenlandskregistrert luftfartøy i Norge, betales gebyr kr 2 000. 

(3) For søknad om tillatelse til flygeoppvisning betales gebyr kr 2 000. For søknad om tillatelse til enkeltstående 

flygeoppvisning betales gebyr kr 1 000. 

§ 29. Gebyr for tillatelse til CAT II- eller CAT III-operasjoner 

For søknad fra utenlandske luftfartsselskaper om tillatelse til CAT II- eller CAT III-operasjoner, betales gebyr etter 


§ 30. Gebyr for tillatelse til flyging i restriksjonsområde 

For søknad om tillatelse til flyging i restriksjonsområde betales gebyr kr 4 950. 

Kapittel V. Sertifikat mv. 

§ 31. Generelle bestemmelser om gebyr for luftfartssertifikat og luftfartsbevis 

(1) Gebyr for luftfartssertifikat og luftfartsbevis dekker Luftfartstilsynets kostnader til prøver og utstedelse. 

(2) Hvor det er fastsatt gebyr for ulike sertifikattyper, omfatter dette alle kategorier innenfor typen. 

(3) For overføring av sertifikat fra annet JAA-land betales gebyr kr 2 930. For bytte fra BSL C-sertifikat til JAR 

FCL-sertifikat betales gebyr kr 1 190. For validering av utenlandsk sertifikat betales gebyr kr 6 300. For bekreftelse 

av utstedt sertifikat betales gebyr kr 720. 

(4) For utstedelse av særskilt tillatelse i tilknytning til sertifikat eller rettighet, betales gebyr kr 1 850. 

(5) Dersom en prøve eller eksamen ikke er bestått eller ikke gjennomført på grunn av forhold hos kandidaten, må 

nytt gebyr betales ved senere oppmelding. Det samme gjelder hvis kandidaten ikke møter til oppmeldt prøve eller 

eksamen og ikke har trukket seg før fastsatt trekkfrist.


(6) For test av språkferdighet som ikke inngår som del av ferdighetskontroll, ferdighetsprøve eller praktisk prøve 

til flytelefonistsertifikat, betales gebyr kr 900. 

§ 32. Gebyr for teoriprøver – piloter 

For teoriprøver betales gebyr etter følgende satser: 

LAPL PPL CPL ATPL IR(A/H) 

a) teoriprøve, full prøve 2 400 2 400 6 500 9 250 5 300 

b) teoriprøve, enkeltfag/per fag 920 920 920 920 920 

§ 33. Gebyr for ferdighetsprøve (skill test) – piloter 

(1) For ferdighetsprøver betales gebyr etter følgende satser: 

a) første gangs utstedelse av 

sertifikat; ferdighetsprøve, avlagt 

for norsk eller utenlandsk 

kontrollant 

b) klasserettighet SEP (land/sea). 

Nyutstedelse eller gjenutstedelse 

c) klasse/typerettighet 

énpilot/flerpilots operert fly eller 

helikopter 

LAPL PPL CPL ATPL IR(A/H) 

3 400 3 400 8 150 9 080 6 050 

3 050 3 050 3 050 

3 050 6 050 6 050 

(2) Gebyr for ferdighetsprøve dekker ikke utgifter til å fremskaffe luftdyktig og behørig utrustet og bemannet 

luftfartøy eller syntetisk flygetrener, eller nødvendig verktøy og materialer. Søker må selv sørge for slikt utstyr og 

betaling for dette. Gebyret dekker ikke reisekostnader mv. for kontrollant. 

(3) For kombinert prøve betales bare det høyeste gebyret. 

§ 34. Gebyr for ferdighetskontroll (rettighetsforlengelse) – piloter 

(1) For ferdighetskontroll betales gebyr etter følgende satser: 

PPL CPL/ATPL 

a) ferdighetskontroll (rettighetsforlengelse) 1 250 3 800 

b) ferdighetskontroll (rettighetsforlengelse) klasserettighet SEP (land/sea) eller MEP 

(land) 

1 250 

c) for hver ferdighetskontroll (rettighetsforlengelse) per kalenderår ut over de første 

ferdighetskontrollene som nevnt i bokstav a og b, betales gebyr per 

ferdighetskontroll. 

580 580 

d) for hver ferdighetskontroll IR (A/H) som ikke inngår i kombinert prøve 580 580 

(2) Gebyr for ferdighetskontroll dekker eventuell utstedelse av duplikat, gebyr for mørkeflyging samt øvrig 

saksarbeid som innebærer utskrift av nytt sertifikat, bevis eller rettighet. 

(3) For ferdighetskontroll avlagt for utenlandsk kontrollant betales gebyr for dokumentutstedelse kr 570 i tillegg 

til gebyr for rettighetsforlengelsen. Når Luftfartstilsynet foretar kontroll av timekrav for SEP (land/sea) etter 12timersregelen, 

betales gebyr kr 570 i tillegg til gebyr for rettighetsforlengelsen. 

§ 35. Gebyr for flytelefonistsertifikat og sertifikat eller bevis til kabinbesetningsmedlem 

(1) For ferdighetsprøve (skill test) for flytelefonistsertifikat RT betales gebyr kr 1 370. For forlengelse eller 

duplikat av flytelefonistsertifikat RT betales gebyr kr 570. 

(2) For nyutstedelse, forlengelse, gjenutstedelse eller duplikat av sertifikat eller bevis til kabinbesetningsmedlem 

betales gebyr kr 570. 

§ 36. Gebyr for instruktør- og kontrollantrettighet for piloter 

(1) For prøve til og utstedelse av instruktørrettighet for FI, CRI, IRI eller akro, betales gebyr kr 5 040. For 

forlengelse, gjenutstedelse eller utvidelse betales gebyr kr 2 400. 

(2) For nyutstedelse av instruktørrettighet TRI, og autorisasjon SFI, MCCI, STI og FTI, betales gebyr kr 4 580. 

For forlengelse, gjenutstedelse eller utvidelse betales gebyr kr 2 400. 

(3) For utstedelse av instruktørrettighet basert på nasjonalt instruktørbevis for seilfly og ballong, betales gebyr kr 

2 400. 

(4) For EAAT og utstedelse av kontrollantrettighet, betales gebyr kr 5 040. 

§ 37. Gebyr for sertifikat eller kompetansebevis til flyteknisk personell 

(1) For sertifikat eller kompetansebevis til flyteknisk personell betales gebyr 

a) kr 5 920 for utstedelse eller utvidelse av Part-66 AML eller tilsvarende nasjonal rettighet


b) kr 960 for Part 66 vedlikeholdssertifikat uten flytype (Basic AML) 

c) kr 1 820 for spesialtillatelse for vedlikeholdsarbeid på luftfartøy (SPS/SPM) 

d) kr 960 for fornyelse av sertifikat eller kompetansebevis eller øvrig saksarbeid som fører til nytt sertifikat, bevis, 

rettighet eller duplikat. 

(2) Gebyr for teoretisk/praktisk prøve til flyteknikersertifikat dekker ikke utgifter til å fremskaffe luftdyktig og 

behørig utrustet og bemannet luftfartøy eller syntetisk flygetrener, eller nødvendig verktøy og materialer. Søker må 

selv sørge for slikt utstyr og betaling for dette. For prøve som avlegges utenfor Norge betales gebyr etter regning, 

jf. § 4. 

(3) For grunnutdanning, enkeltfag betales gebyr kr 800 per prøve. For teoretisk prøve som ønskes avlagt utenom 

fastsatt tid, betales gebyr kr 2 400 per prøve. 

(4) For arbeid med validering som nevnt i forskrift 24. mai 2005 nr. 462 om kontinuerlig luftdyktighet for 

luftfartøyer og luftfartøyprodukter, -deler og -utstyr og om godkjenning av organisasjoner og personell som deltar i 

disse oppgaver, jf. forordning (EF) nr. 2042/2003 vedlegg III (Part-66 Subpart A) punkt 66.A.25, betales gebyr etter 


§ 38. Gebyr for sertifikat til flygeledere og flygelederelever og autorisasjonsbevis til AFIS/HFIS-fullmektiger 

(1) For sertifikat til flygeleder betales gebyr etter følgende satser 

a) kr 6 600 for sertifiseringsprøve 

b) kr 3 300 for rettighetsprøve 

c) kr 3 300 for enhetsprøve. 

(2) For innehaver av sertifikat til flygeleder påløper årsgebyr kr 1 200. Årsgebyret dekker påtegning i sertifikatet 

ved fornyelse og for nye rettigheter. 

(3) For dokumentutstedelse betales gebyr etter følgende satser: 

a) kr 6 600 for konvertering av flygeledersertifikat fra EØS-land 

b) kr 8 800 for første gangs autorisasjon av AFIS/HFIS-fullmektig 

c) kr 3 300 for flygeleder elevsertifikat 

d) kr 630 for duplikat av sertifikat eller autorisasjonsbevis. 

(4) For øvrig saksarbeid som fører til nytt sertifikat, bevis eller ny rettighet og som ikke dekkes av tredje ledd, 

betales gebyr etter regning, jf. § 4. 

§ 39. Gebyr for utstedelse av legeattest, medisinske tjenester mv. 

(1) Gebyr for utstedelse av legeattest mv. dekker Luftfartstilsynets kostnader ved utstedelsen. Gebyret dekker 

ikke den medisinske undersøkelsen. 

(2) For første gangs godkjenning av flylege betales gebyr etter regning, jf. § 4. For godkjent flylege påløper 

årsgebyr kr 4 000 samt et tillegg på kr 500 pr. gjennomført undersøkelse. For første gangs godkjenning av flymedisinsk 

senter betales gebyr etter regning, jf. § 4. For godkjent flymedisinsk senter påløper årsgebyr kr 50 000 samt et tillegg 

på kr 500 pr. gjennomført undersøkelse. Tillegget beregnes på bakgrunn av antall gjennomførte flymedisinske 

undersøkelser pr. 1. november 2013. 

(3) Hvor Luftfartstilsynet foretar utstedelse av legeattest og utlevering av journal mv. betales gebyr etter følgende 

satser: 

a) kr 600 for søknad om legeattest (alle kategorier), inkludert dispensasjonssøknad 

b) kr 1 150 for legeerklæring ved vurdering av helsemessig skikkethet 

c) kr 1 020 for utlevering av redigert journalutskrift 

d) kr 520 for utlevering av fullstendig journal 

e) kr 520 for kopi av legeattest 

f) kr 560 for endring av utstederland (State of Licence Issue). 

§ 40. Årsgebyr og gebyr for utdannings- og skoletillatelser mv. 

(1) Gebyr for utdannings- og skoletillatelser dekker kostnader ved blant annet gjennomgåelse av dokumentasjon 

av faginnhold og sammensetning, studieplan og eventuell inspeksjon før godkjenning gis. 

(2) For utdannings- og skoletillatelser betales gebyr og årsgebyr etter følgende satser: 

Utdannings- og skoletillatelser 

a) registrert lærested (RF): ikke ervervsmessig, PPL 

og flytelefonisertifikat (R/T); og ikke 

ervervsmessig luftfartsskole (FTO) med 


godkjenning begrenset til LAPL 

b) flytreningsorganisasjon (FTO) – ervervsmessig 

luftfartskole: PPL-A, PPL-H, flytelefonisertifikat 

(R/T), CPL-A, CPL-H, Instrumentrettighet (IR) og 

Instrumentrettighet (FI) 

c) flygetreningsorganisasjon (FTO) – ervervmessig 

luftfartskole: Nye utdanningsprogram 

6 100 

64 200 

12 850 

7 100 

84 600


Utdannings- og skoletillatelser 

d) teoretisk eller praktisk kurs i flytelefoni uten 


tilknytning til RF eller FTO 

e) typetreningsorganisasjon (TRTO) – ervervmessig 

4 600 

luftfartskole: Type- og klasserettigheter 

f) typetreningsorganisasjon (TRTO) – ervervmessig 

luftfartskole: Nye type- og klasserettigheter eller 

64 200 

84 600 

MCC-kurs 

g) teorikurs til trafikkflygersertifikat: ATPL-A og 

12 850 

ATPL-H 

h) godkjenning av klasse/-typeutdanning for 

12 850 

utvidelse av flygersertifikat 

i) undervisningsprogram hvor syntetisk flygetrener 

på lavere nivå enn JAR-STD 1A/H og JAR-STD 

2A/H inngår ved godskriving av 

12 850 

instrumentbakketid 

j) treningsorganisasjon for kabinbesetning: 

godkjenning av hele, eller deler av, 

etter regning, jf. § 4 etter regning, jf. § 4 

utdanningsprogram 

38 500 

52 000 

k) flyteknisk skole. Part-147 

l) utvidelse, flyteknisk typekurs og 

faggruppeutdannelse. 

64 200 84 600 

Part-147. Gjelder per flytype eller kategori 

m) flyteknisk typekurs og faggruppeutdannelse. Ikke 

12 850 

Part-147. Gjelder per flytype eller kategori 

n) utdanningsorganisasjon for flygeledere og 

12 850 

AFIS/HFIS – institusjonell utdanning 

64 200 

42 300 

o) sertifiseringsenhet for flygeledere og AFIS/HFIS 

p) nye treningsprogram for allerede godkjente 

utdanningsorganisasjoner for utdanning av 

64 200 38 500 

flygeledere og AFIS/HFIS 

12 850 

(3) For godkjenning etter andre ledd bokstav b og c samt fra bokstav e til og med p, betales gebyr etter regning, 

jf. § 4, med minimumsbeløp som framgår av tabellen. 

(4) For søknad om endring av gjeldende godkjenning til et høyere kvalifikasjonsnivå og/eller nytt område, betales 

gebyr etter regning, jf. § 4. 

(5) For virksomhetstilsyn med utdanningsorganisasjon som krever reise utenfor Norge, eller reise til annet sted 

enn organisasjonens faste undervisningssted, betales gebyr etter regning jf. § 4. 

§ 41. Årsgebyr og gebyr for godkjenning av syntetisk flygetrener 

(1) Gebyr for godkjenning av syntetisk flygetrener dekker blant annet kostnader ved gjennomgang av 

dokumentasjon, gjennomføring av tester samt evaluering. Som syntetisk flygetrener forstås både flysimulator og 

variant av flysimulator. 

(2) For godkjenning av syntetisk flygetrener kategori FFS, FTD eller FNPT betales gebyr etter regning, jf. § 4. 

For godkjent syntetisk flygetrener kategori FFS eller FTD betales årsgebyr kr 72 400 per enhet. For godkjent syntetisk 

flygetrener kategori FNPT betales årsgebyr kr 63 800 for hovedenheten og kr 22 000 per variant av denne forutsatt at 

inspeksjonen gjøres samlet. Hvis inspeksjon av variant ikke gjøres sammen med hovedenheten, påløper gebyr etter 

regning for varianten, jf. § 4. 

(3) For utstedelse av brukergodkjenning for syntetisk treningsinnretning betales gebyr etter regning, jf. § 4. 

Kapittel VI. Flyplass, flysikring og security 

§ 42. Gebyr for konsesjon for flyplass 

(1) Gebyr for konsesjon til å anlegge, drive og inneha flyplass og for søknad om dispensasjon fra krav om 

konsesjon, dekker kostnader ved blant annet gjennomgåelse av dokumentasjon før vedtak eller godkjenning. Gebyr 

for fornyelse av konsesjon dekker kostnader ved blant annet gjennomgang av dokumentasjon. 

(2) For første gangs utstedelse og for fornyelse av konsesjon betales gebyr etter følgende satser: 

Første gangs utstedelse Fornyelse 

a) konsesjon for flyplass til offentlig bruk 134 100 60 300 

b) konsesjon for flyplass til privat bruk 33 200 14 700


(3) For søknad om utvidelse av gitt konsesjon for landingsplass til privat bruk til å gjelde konsesjon for 

landingsplass til offentlig bruk, betales gebyr som for ny søknad om konsesjon. Ved skifte av konsesjonshaver betales 

gebyr kr 6 000. 

(4) For søknad om dispensasjon fra krav om konsesjon betales gebyr kr 6 600. For søknad om endring av 

konsesjonsvilkår betales gebyr etter regning med minimumsbeløp kr 6 440, jf. § 4. For søknad om dispensasjon fra 

konsesjonsvilkår betales gebyr kr 3 300. 

§ 43. Årsgebyr og gebyr for teknisk/operativ godkjenning av flyplasser mv. 

(1) Gebyr for teknisk/operativ godkjenning av flyplass dekker kostnader ved blant annet gjennomgåelse av 

dokumentasjon og inspeksjon før godkjenning gis. 

(2) For teknisk/operativ godkjenning av flyplass betales gebyr etter regning, jf. § 4, med minimumsbeløp etter 

følgende satser: 


a) flyplass som har minst én rullebane med 

instrumentlandingssystem i kategori II eller III 

b) flyplass som har minst én rullebane med 

1 472 000 

750 000 

instrumentlandingssystem i kategori I 

c) flyplass som ikke kommer inn under andre ledd 

bokstav a eller b, og som enten har trafikk med 

luftfartøy med største tillatte startvekt (MTOW) 

5 700 kg eller over, eller er godkjent for 10 

passasjerer eller flere 

490 800 

122 700 

241 500 

56 400 

d) flyplass som ikke kommer inn under andre ledd 

bokstav a, b eller c og har minst en av følgende 

aktiviteter: 

1) flyging i samsvar med instrumentflygereglene 

2) luftrutetrafikk 

3) flyging med landfly med betalende passasjerer 

4) hoved- eller sekundærbase for ervervsmessig 

luftfartsforetak med landfly eller helikopter 

61 400 

13 000 

e) flyplass for flyging på kontinentalsokkelen 

f) flyplass som ikke kommer inn under andre ledd 

etter regning, jf. § 4 etter regning, jf. § 4 

bokstav a, b, c, d eller e 

7 700 

1 100 

(3) For søknad om endret teknisk/operativ godkjenning til en annen gebyrgruppe betales gebyr etter regning, 

jf. § 4. 

(4) For flyplass med teknisk/operativ godkjenning betales årsgebyr etter satsene i andre ledd. 

(5) For godkjenning av flyplassjef betales gebyr kr 6 130. Fornyelse av godkjenning av flyplassjef som ikke 

innebærer ny godkjenningssamtale, inngår i årsgebyret. 

(6) For godkjenning av annen merking av luftfartshinder betales gebyr etter regning, jf. § 4. 

§ 44. Godkjenning av innflygingsprosedyrer mv. 

For godkjenning av innflygingsprosedyrer og andre PANS OPS-prosedyrer, betales gebyr etter regning, jf. § 4. 

§ 45. Gebyr for sertifisering og godkjenning av tjenesteyter på flysikringsområdet mv. 

For sertifisering og godkjenning av tjenesteyter på flysikringsområdet betales gebyr etter regning, jf. § 4. For 

godkjenning av kontrollflyorganisasjon betales gebyr etter regning med minimumsbeløp kr 48 300. 

§ 46. Årsgebyr for tjenesteytere på flysikringsområdet 

(1) Årsgebyr dekker, i tillegg til kostnader som nevnt i § 5 første ledd, re-sertifisering av tjenesteyter, jf. § 44, og 

endringshåndtering. 

(2) For lufttrafikktjeneste, tjeneste for styring av luftrom og flykontrolltjeneste betales årsgebyr kr 315 200 med 

tillegg av 

a) kr 231 100 for hvert kontrolltårn 

b) kr 231 100 for hver enhet for innflygingskontroll 

c) kr 315 200 for hver kontrollsentral (underveistjeneste) 

d) kr 84 600 for hver enhet for flygeinformasjonstjeneste AFIS/HFIS. 

Hvor kontrolltårn og enhet for innflygingskontroll ikke er separate enheter, betales gebyr kun for kontrolltårn. For 

kontrollsentral som også omfatter innflygingskontroll, betales kun gebyr for kontrollsentral. 

(3) For tjenesteyter som kun yter flygeinformasjonstjeneste AFIS/HFIS betales ikke gebyr etter andre ledd. For 

slik flygeinformasjonstjeneste betales årsgebyr kr 127 000 for hver enhet. 

(4) For flynavigasjonstjeneste betales årsgebyr kr 420 200 med tillegg for hvert sted som yter 

flynavigasjonstjeneste med 

a) kr 525 300 for flyplass med instrumentlandingssystem i kategori II eller III


b) kr 173 300 for flyplass med instrumentlandingssystem i kategori I 

c) kr 104 000 for flyplass med ikke-presisjons instrumentlandingssystem. 

(5) For organisasjon sertifisert for MET-tjeneste betales årsgebyr kr 231 000. 

(6) For organisasjon sertifisert for Aeronautical Information Management betales årsgebyr kr 231 000. 

(7) For kontrollflyorganisasjon betales årsgebyr kr 39 400. 

§ 47. Sikkerhetsgodkjenning av leverandør av forsyninger til flyging, fraktleverandør, 

sikkerhetsopplæringsorganisasjon, kjent avsender og andre aktører 

(1) Gebyr for sikkerhetsgodkjenning av aktører innen sivil luftfart dekker kostnader ved blant annet 

gjennomgåelse av dokumentasjon og inspeksjon før godkjenning gis. 

(2) For sikkerhetsgodkjenning betales gebyr etter regning, jf. § 4, med minimumsbeløp 

a) kr 85 700 for fraktleverandør med 10 kontorer/sted eller flere 

b) kr 66 150 for fraktleverandør med 3 t.o.m. 9 kontorer/sted b) kr 52 920 for fraktleverandør med 2 kontorer/sted 

c) kr 26 450 for fraktleverandør med 1 kontor/sted 

d) kr 66 150 for sikkerhetsopplæringsorganisasjon 

e) kr 10 000 for kjent avsender. 

(3) For sikkerhetsgodkjenning av leverandør av forsyninger til flyging betales gebyr etter regning, jf. § 4, med 

minimumsbeløp 

a) kr 60 700 for leverandør med 10 kontorer/sted eller flere 

b) kr 47 200 for leverandør med 3 t.o.m. 9 kontorer/sted 

c) kr 33 700 for leverandør med 2 kontorer/sted 

d) kr 13 500 for leverandør med 1 kontor/sted. 

(4) For godkjenning av nytt underkontor for allerede sikkerhetsgodkjent fraktleverandør eller leverandør av 

forsyninger, betales gebyr kr 13 500. For endring i godkjenningsvilkår for sikkerhetsgodkjent fraktleverandør eller 

leverandør av forsyninger som krever inspeksjon, betales gebyr kr 13 500. 

(5) For sertifisering eller resertifisering, av enkeltperson som sikkerhetskontrollør betales gebyr kr 1 030. 

(6) For bakgrunnssjekk av enkeltperson før utstedelse av ID-kort til lufthavn eller crew betales gebyr kr 510. 

(7) For godkjenning av kurs betales gebyr kr 3 500 per kurs. 

(8) For andre sikkerhetsgodkjenninger enn som nevnt i første til femte ledd, betales gebyr etter regning. 

§ 48. Årsgebyr for lufthavner, luftfartsselskaper og sikkerhetsopplæringsorganisasjon 

(1) For lufthavn betales årsgebyr 

a) kr 333 300 for lufthavn med mer enn 10 millioner passasjerer 

b) kr 166 500 for lufthavn med 2–10 millioner passasjerer 

c) kr 66 700 for lufthavn med færre enn 2 millioner passasjerer. 

(2) For luftfartsselskap betales årsgebyr 

a) kr 139 400 for selskap med luftfartøy over 19 seter, eller luftfartøy over 15 tonn MTOW 

b) kr 66 700 for selskap med luftfartøy til og med 19 seter 

c) kr 26 700 for selskap med rene fraktfly (all cargo) over 15 tonn MTOW. 

(3) For sikkerhetsopplæringsorganisasjon betales årsgebyr kr 66 700. 

§ 49. Årsgebyr for sikkerhetsgodkjent fraktleverandør, leverandør av forsyninger og kjent avsender 

(1) For sikkerhetsgodkjente fraktleverandører betales årsgebyr 

a) kr 76 200 hvor fraktleverandøren har 10 kontorer/sted eller mer 

b) kr 57 200 hvor fraktleverandøren har 3–9 kontorer/sted 

c) kr 45 700 hvor fraktleverandøren har 2 kontorer/sted 

d) kr 22 900 hvor fraktleverandøren har 1 kontor/sted. 

(2) For sikkerhetsgodkjent fraktleverandør som er ansvarlig for fysisk sikkerhetskontroll, betales tillegg til 

årsgebyr med kr 5 000 per sted med slik fysisk sikkerhetskontroll. 

(3) For sikkerhetsgodkjent leverandør av forsyninger til flyging betales årsgebyr 

a) kr 40 500 hvor leverandøren har 10 kontorer/sted eller mer 

b) kr 20 300 hvor leverandøren har 3–9 kontorer/sted 

c) kr 13 500 hvor leverandøren har 2 kontorer/sted 

d) kr 6 800 hvor leverandøren har 1 kontor/sted. 

(4) For kjent avsender betales årsgebyr kr 1 200. 

Kapittel VII. Overgangsbestemmelse og ikrafttredelse 

§ 50. Overgangsbestemmelse 

Er en komplett søknad innkommet før 21. mars 2013, betales gebyr etter forskrift 5. juni 2012 nr. 516 om gebyr til 

Luftfartstilsynet mv. Det samme gjelder dersom en prøve er avlagt før 21. mars 2013. 

§ 51. Ikrafttredelse 

(1) Forskriften trer i kraft straks. 

(2) Fra samme tidspunkt oppheves forskrift 5. juni 2012 nr. 516 om gebyr til Luftfartstilsynet mv.



Forskrift om endring i forskrift om offentlig kontroll med etterlevelse av regelverk om fôrvarer, 

næringsmidler og helse og velferd hos dyr (kontrollforskriften) 


§ 23 tredje ledd, jf. § 16 og § 17. 

EØS-henvisninger: EØS-avtalen vedlegg I kap. I del 7.1 nr. 13, kap. II nr. 41 og vedlegg II kap. XII nr. 54zzzc (forordning (EU) nr. 270/2013). 

Kunngjort 26. mars 2013 kl. 13.40. 

I 

I forskrift 22. desember 2008 nr. 1621 om offentlig kontroll med etterlevelse av regelverk om fôrvarer, 

næringsmidler og helse og velferd hos dyr (kontrollforskriften) gjøres følgende endringer: 

EØS-henvisningsfeltet skal lyde: 

EØS-avtalen vedlegg I kap. I del 1.1 nr. 11, kap. II nr. 31j, nr. 31o (forordning (EF) nr. 152/2009), nr. 47, vedlegg II 

kap. XII nr. 54zzzi (forordning (EF) nr. 882/2004 endret ved forordning (EF) nr. 776/2006, forordning (EF) nr. 

180/2008, forordning (EF) nr. 301/2008, forordning (EF) nr. 737/2008, forordning (EF) nr. 1029/2008, forordning 

(EU) nr. 87/2011 og forordning (EU) nr. 208/2011), nr. 54zzzzo (forordning (EF) nr. 669/2009 som endret ved 

forordning (EU) nr. 212/2010, forordning (EU) nr. 878/2010, forordning (EU) nr. 1099/2010, forordning (EU) nr. 

187/2011, forordning (EU) nr. 433/2011, forordning (EU) nr. 799/2011, forordning (EU) nr. 1277/2011 og forordning 

(EU) nr. 294/2012), vedlegg I kap. I del 7.1 nr. 13, kap. II nr. 41 og vedlegg II kap. XII nr. 54zzzc (forordning (EU) 

nr. 514/2012, forordning (EU) nr. 889/2012, forordning (EU) nr. 1235/2012, forordning (EU) nr. 91/2013 og 

forordning (EU) nr. 270/2013). 


EØS-avtalen vedlegg I kapittel II nr. 47 og vedlegg II kapittel XII nr. 54zzzzo (forordning (EF) nr. 669/2009 som 

endret ved forordning (EU) nr. 212/2010, forordning (EU) nr. 878/2010, forordning (EU) nr. 1099/2010, forordning 

(EU) nr. 187/2011, forordning (EU) nr. 433/2011, forordning (EU) nr. 799/2011, forordning (EU) nr. 1277/2011 og 

forordning (EU) nr. 294/2012), vedlegg I kapittel I del 7.1 nr. 13, kap. II nr. 41 og vedlegg II kap. XII nr. 54zzzc 

(forordning (EU) nr. 514/2012, forordning (EU) nr. 889/2012, forordning (EU) nr. 1235/2012, forordning (EU) nr. 

91/2013 og forordning (EU) nr. 270/2013) om gjennomføring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 

882/2004 med hensyn til strengere offentlig kontroll ved import av visse fôrvarer og næringsmidler av ikke-animalsk 

opprinnelse, og om endring av vedtak 2006/504/EF gjelder som forskrift med de tilpasninger som følger av vedlegg I 

og II, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. 

Endringene trer i kraft 1. april 2013. 

II 

Forordninger 

I forskrift 22. desember 2008 nr. 1621 om offentlig kontroll med etterlevelse av regelverk om fôrvarer, 

næringsmidler og helse og velferd hos dyr (kontrollforskriften) gjøres følgende endringer i den konsoliderte versjonen 

av forordning (EF) nr. 669/2009: 

Innledningsteksten skal lyde: 

Nedenfor gjengis til informasjon EØS-avtalen vedlegg I kapittel II nr. 47 og vedlegg II kapittel XII nr. 54zzzzo 

(forordning (EF) nr. 669/2009 som endret ved forordning (EU) nr. 212/2010, forordning (EU) nr. 878/2010, forordning 

(EU) nr. 1099/2010, forordning (EU) nr. 187/2011, forordning (EU) nr. 433/2011, forordning (EU) nr. 799/2011, 

forordning (EU) nr. 1277/2011 og forordning (EU) nr. 294/2012), vedlegg I kapittel I del 7.1 nr. 13, kap. II nr. 41 og 

vedlegg II kap. XII nr. 54zzzc (forordning (EU) nr. 514/2012, forordning (EU) nr. 889/2012, forordning (EU) nr. 

1235/2012, forordning (EU) nr. 91/2013 og forordning (EU) nr. 270/2013) med de endringer og tillegg som følger av 

EØS-tilpasningen av rettsakten i samsvar med vedlegg I og II til EØS-avtalen. 

Forordning (EF) nr. 669/2009 er konsolidert til og med endringer gjennomført ved forordning (EU) nr. 270/2013. 

I konsolideringsoversikten tilføyes følgende: 

► M13 Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) nr. 270/2013 av 21. mars 2013. 

Vedlegg I skal lyde: 

► M1 

► M2 

► M3 

► M4 

Vedlegg I


► M5 

► M6 

► M7 

► M8 

► M9 

► M10 

► M11 

► M12 

► M13 

Fôrvarer og næringsmidler av ikke-animalsk opprinnelse som skal underkastes en strengere kontroll på det utpekte 

innførselssted 

Fôrvarer og næringsmidler 

(tiltenkt bruk) 

KN-kode 1 Norske 

varenummer 

Opprinnelsesstat Risiko Hyppighet av fysiske 

kontroller og 

identitets- 

kontroller (%) 

Tørkede druer (vindruer) 0806 20 08.06.2000 Afghanistan Okratoksin A 50 

(Næringsmidler) 

Hasselnøtter, med skall 0802 2100 08.02.2100 Aserbajdsjan Aflatoksiner 10 

Hasselnøtter, uten skall 0802 2200 08.02.2200 

(Fôrvarer og næringsmidler) 

Vannmelon 0807 11 00 08.07.1100 Brasil Salmonella 10 


Jordnøtter (peanøtter), med 

1202 41 00 12.02.4110; Brasil Aflatoksiner 10 

skall 

12.02.4190 

Jordnøtter (peanøtter), uten 1202 42 00 12.02.4210; 

skall 

12.02.4290 

Peanøttsmør 2008 11 10 20.08.1110 

Jordnøtter (peanøtter), 2008 11 91; 20.08.1180; 

tilberedt/konservert på annen 2008 11 96; 20.08.1191 

måte 

2008 11 98 


Jordbær 

(Næringsmidler – fryste) 

0811 10 08.11.1001; 

08.11.1009 

Kina Norovirus & Hepatitt A 5 

Brassicaoleracea (annet 

spiselig kål, kinesisk 

brokkoli) 13 

ex 0704 90 90 ex 07.04.9099 Kina Rester av plantevernmidler, 

analysert ved 

multirestmetoder basert på 

GC-MS og LC-MS eller 

ved singelrestmetoder14 10 

(Næringsmidler – friske eller 

kjølte) 

Tørkede nudler ex 1902 11 00; ex 19.02.1100; Kina Aluminium 10 

ex 1902 19 10; ex 19.02.1900; 

ex 1902 19 90; ex 19.02.2010; 

ex 1902 20 10; ex 19.02.2091; 

ex 1902 20 30; ex 19.02.2099; 

ex 1902 20 91; ex 19.02.3001; 


ex 1902 20 99; 

ex 1902 30 10 

ex 19.02.3009 

Pomelos ex 0805 40 00 ex 08.05.4090 Kina Rester av plantevernmidler, 

analysert ved 



ved singelrestmetoder 11 

(Næringsmidler – friske) 

20 

Te, også tilsatt smaksstoffer 0902 09.02 Kina Rester av plantevernmidler, 

analysert ved 



ved singelrestmetoder10 (Næringsmidler) 

10 

Auberginer 0709 30 00; 07.09.3000; Den dominikanske Rester av plantevernex 

0710 80 95 ex 07.10.8099 republikk midler, analysert ved 




Bitter melon 

ex 0709 99 90; ex 07.09.9990; 

(Momordicacharantia) 

(Næringsmidler – friske, kjølte 

eller fryste grønnsaker) 

ex 0710 80 95 ex 07.10.8099




Langbønner (Vignaunguiculata ex 0708 20 00; 

spp. sesquipedalis) 

ex 0710 22 00 

Pepperfrukter (søte og annet) 

(Capsicum spp.) 


varenummer 

0709 60 10; 

ex 0709 60 99; 

0710 80 51; 

ex 0710 80 59 



Appelsiner (friske eller tørkede) 0805 10 20; 

0805 10 80 

ex 07.08.2009; 

ex 07.10.2209 

07.09.6010; 

07.09.6020; 

ex 07.09.6090; 

07.10.8095; 

ex 07.10.8099 

Granatepler ex 0810 90 75 ex 08.10.9090 

Jordbær 0810 10 00 08.10.1011; 

08.10.1023; 

08.10.1024; 

08.10.1025; 

08.10.1030; 

08.10.1040 

(Næringsmidler – friske 

frukter) 

Pepperfrukter (søte og annet) 



eller fryste) 

Pepperfrukter (søte), hele 

0709 60 10; 

ex 0709 60 99; 

0710 80 51; 

ex 0710 80 59 


kontroller og 

identitets- 

Den dominikanske 

republikk 

Rester av plantevernmidler, 

analysert ved 




08.05.1090 Egypt Rester av plantevern- 

midler, analysert ved 



07.09.6010; 

07.09.6020; 

ex 07.09.6090; 

07.10.8095; 

ex 07.10.8099 

ved singelrestmetoder 7 

10 

Egypt Rester av plantevernmidler, 

analysert ved 




0904 21 10 ex 09.04.2100 India Aflatoksiner 10 

(Capsicumannuum) 

Pepperfrukter (søte og annet), 

knust eller malt 

(Capsicumannuum) 

ex 0904 22 00 ex 09.04.2200 

Pepperfrukter (annet enn søte), 0904 21 90 

hele Capsicumannuum) 

ex 09.04.2100 

Karri (Chiliprodukter) 0910 91 05 09.10.9101 

Muskat (Myristicafragrans) 0908 11 00; 09.08.1100; 

0908 12 00 09.08.1200 

Muskatblomme 

0908 21 00; 09.08.2100; 

(Myristicafragrans) 0908 22 00 09.08.2200 

Ingefær (Zingiberofficinale) 0910 11 00; 09.10.1100; 

0910 12 00 09.10.1200 

Gurkemeie (kurkuma) 

(Næringsmidler – tørkede 

krydder) 

0910 30 00 09.10.3000 

Muskat (Myristicafragrans) 0908 11 00; 09.08.1100; Indonesia Aflatoksiner 20 

0908 1200 09.08.1200 

Muskatblomme 

0908 21 00; 09.08.2100; 

(Myristicafragrans) 

Næringsmidler – tørkede 

krydder) 

0908 22 00 09.08.2200 

Erter m/belg (uskallede) ex 0708 10 00 ex 0708 10 00 Kenya Rester av plantevernmidler, 

analysert ved 




Bønner m/belg (uskallede) 

(Næringsmidler – friske eller 

kjølte) 

ex 0708 20 00 ex 0708 20 01 

Mynte ex 1211 90 86 ex 12.11.9000 Marokko Rester av plantevernmidler, 

analysert ved 




(Næringsmidler – friske urter) 

Vannmelon (egusi, Citrullus ex 1207 70 00; ex 12.07.7090; Sierra Leone Aflatoksiner 50 

lanatus) frø og produkter ex 1106 30 90; ex 11.06.3090; 

framstilt av dette 

ex 2008 99 99 ex 20.08.9909 

kontroller (%)





Jordnøtter (peanøtter), med 

skall 

Jordnøtter (peanøtter), uten 

skall 


varenummer 


kontroller og 

identitets- 

kontroller (%) 

1202 41 00 12.02.4110; 

12.02.4190 

Sør-Afrika Aflatoksiner 10 

1202 42 00 12.02.4210; 

12.02.4290 

Peanøttsmør 2008 11 10 20.08.1110 

Jordnøtter (peanøtter), tilberedt/ 2008 11 91; 20.08.1180; 

konservert på annen måte 2008 11 96; 

2008 11 98 

20.08.1191 


Pepperfrukter (annet enn søte) ex 0709 60 99 ex 07.09.6090 Thailand Rester av plantevern- 







Korianderblader ex 0709 99 90 ex 07.09.9990 Thailand Salmonella6 10 

Basilikum (holy, sweet) ex 1211 90 86 ex 12.11.9000 

Mynte ex 1211 90 86 ex 12.11.9000 


Korianderblader ex 0709 99 90 ex 07.09.9990 Thailand Rester av plantevernmidler, 

analysert ved 






Langbønner (Vignaunguiculata ex 0708 20 00; ex 07.08.2009; Thailand Rester av plantevern- 

spp. sesquipedalis) 

ex 0710 22 00 ex 07.10.2209 





Auberginer 0709 30 00; 07.09.3000; 

ex 0710 80 95 ex 07.10.8099 

Kålgrønnsaker 0704; 

07.04; 



ex 0710 80 95 07.10.8020; 

07.10.8094; 

ex 07.10.8099 

Pepperfrukter (søte) 0709 60 10; 07.09.6010; Tyrkia Rester av plantevern- 

(Capsicumannuum) 0710 80 51 07.09.6020; 


07.10.8095 




Tomater 0702 00 00; 07.02; 



0710 80 70 ex 07.10.8099 

Tørkede druer (vindruer) 


0806 20 08.06.2000 Usbekistan Okratoksin A 50 

Korianderblader ex 0709 99 90 ex 07.09.9990 Vietnam Rester av plantevernmidler, 

analysert ved 





Mynte ex 1211 90 86 ex 12.11.9000 

Persille ex 0709 99 90 07.09.9920; 

ex 07.09.9990 


Okra ex 0709 99 90 ex 07.09.9990 Vietnam Rester av plantevernmidler, 

analysert ved 




Pepperfrukter (annet enn søte) ex 0709 60 99 



ex 07.09.6090 

1 Når bare visse produkter i en underposisjon skal undersøkes, og det ikke finnes noen særskilt varenummer i tolltariffen, står det «ex» foran 

underposisjonen. KN-koden samsvarer med forordning (EU) nr. 927/2012 (EU-tolltariffen).


3 Særlig rester av: amitraz, acefat, aldikarb, benomyl, karbendazim, klorfenapyr, klorpyrifos, CS2 (ditiokarbamater), diafentiuron, diazinon, 

diklorvos, dikofol, dimetoat, endosulfan, fenamidon, imidakloprid, malation, metamidofos, metiokarb, metomyl, monokrotofos, ometoat, 

oksamyl, profenofos, propikonazol, tiabendazol, tiakloprid. 

4 Særlig rester av: acefat, karbaryl, karbendazim, karbofuran, klorpyrifos, klorpyrifos-metyl, dimetoat, etion, malation, metalaksyl, 

metamidofos, metomyl, monokrotofos, ometoat, profenofos, protiofos, kvinalfos, triadimefon, triazofos, dikrotofos, EPN, triforin. 

6 Referansemetode EN/ISO 6579 eller annen sertifisert metode som er vurdert mot denne i henhold til artikkel 5 i forordning (EF) nr. 

2073/2005. 

7 Særlig rester av: karbendazim, cyflutrin, cyprodinil, diazinon, dimetoat, etion, fenitrotion, fenpropatrin, fludioksonil, hexaflumuron, lambdacyhalotrin, 

metiokarb, metomyl, ometoat, oksamyl, fentoat, tiofanatmetyl. 

8 Særlig rester av: metomyl, oksamyl, karbendazim, klofentezin, diafentiuron, dimetoat, formetanat, malation, procymidon, tetradifon, 

tiofanatmetyl. 

9 Særlig rester av: karbofuran, metomyl, ometoat, dimetoat, triazofos, malation, profenofos, protiofos, etion, karbendazim, triforin, 

procymidon, formetanat. 

10 Særlig rester av: buprofezin, imidakloprid, fenvalerat og esfenvalerat (summen av RS & SR isomerer), profenofos, trifluralin, triazofos, 

triadimefon og triadimenol (summen av triadimefon og triadimenol), cypermetrin (cypermetrin inkludert andre isomerblandinger (summen 

av isomerer)). 

11 Særlig rester av: triazofos, triadimefon og triadimenol (summen av triadimefon og triadimenol), paration-metyl, fentoat, metidation. 

12 Særlig rester av: karbofuran (sum), klorpyrifos, cypermetrin (sum), cyprokonazol, dikofol (sum), difenokonazol, dinotefuran, etion, 

flusilazol, folpet, prokloraz, profenofos, propikonazol, tiofanatmetyl, triforin. 

13 Arter av Brassica oleracea L. convar. Botrytis (L) Alef var. Italica Plenck, cultivar alboglabra. Også kjent som «Kai Lan», «Gai Lan», 

«Gailan», «Kailan», «Chinese bare Jielan». 

14 Særlig rester av: klorfenapyr, fipronil, karbendazim, acetamiprid, dimetomorf, propikonazol. 

15 Særlig rester av: karbofuran, karbendazim (sum), klorpyrifos, profenofos, permetrin, heksakonazol, difenokonazol, propikonazol, fipronil, 

propargit, flusilazol, fentoat, cypermetrin, metomyl, kvinalfos, pencykuron, metidation, dimetoat (sum), fenbukonazol. 

16 Særlig rester av: dimetoat (sum), klorpyrifos, acefat, metamidofos, metomyl, diafentiuron, indoksakarb. 

17 Særlig rester av: klorpyrifos, cypermetrin, dimetoat (sum), endosulfan (sum), heksakonazol, paration-metyl (sum), metomyl, flutriafol, 

karbendazim (sum), flubendiamid, myklobutanil, malation (sum). 

◄ M2 

◄ M3 

◄ M4 

◄ M5 

◄ M6 

◄ M7 

◄ M8 

◄ M9 

◄ M10 

◄ M11 

◄ M12 

◄ M13 


Forskrift om endring i forskrift om grenseverdier for legemiddelrester i næringsmidler fra dyr 


§ 16, jf. delegeringsvedtak 5. mai 2004 nr. 884. 

EØS-henvisninger: EØS-avtalen vedlegg II kap. XIII nr. 13 (forordning (EU) nr. 436/2012 og forordning (EU) nr. 466/2012). Kunngjort 26. mars 

2013 kl. 13.40. 

I 

I forskrift 30. mai 2012 nr. 512 om grenseverdier for legemiddelrester i næringsmidler fra dyr gjøres følgende 

endringer: 

I EØS-henvisningen skal følgende tilføyes etter forordning (EU) nr. 222/2012: 

forordning (EU) nr. 436/2012 og forordning (EU) nr. 466/2012. 

§ 3 nye bokstaver r og s skal lyde: 

r) forordning (EU) nr. 436/2012 

s) forordning (EU) nr. 466/2012 

Forskriften trer i kraft straks. 

Forordninger 

Konsolidert forordning (EU) nr. 37/2010 

I tabellen med tillatte stoffer i konsolidert oversettelse av forordning (EU) nr. 37/2010 gjøres følgende endringer: 

II


Tekst om azametifos erstattes med følgende tekst: 

Azametifos Ikke relevant Fisk Ikke krav om MRL Ikke relevant Ingen angivelse Antiparasittære 

legemidler/midler 

mot ektoparasitter 

Tekst om klorsulon erstattes med følgende tekst: 

Klorsulon Klorsulon Storfe 35 μg/kg 

100 μg/kg 

200 μg/kg 


Muskel 

Lever 

Nyre 

16 μg/kg Melk Den midlertidige 

MRL for melk 

utløper 1. januar 

2014 

Antiparasittære 

legemidler/midler 

mot endoparasitter 

Forordning (EU) 

nr. 37/2010, 

endret ved 

forordning (EU) 

nr. 436/2012 

Forordning (EU) 

nr. 37/2010, 

endret ved 

forordning (EU) 

nr. 466/2012 

Forskrift om endring i forskrift om vilkår for rett til ytelser etter lov om Statens pensjonskasse og 

etter enkelte andre lover når det foreligger rett til ytelser etter folketrygdloven 

Hjemmel: Fastsatt av Arbeidsdepartementet 22. mars 2013 med hjemmel i lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse § 44 tiende ledd, lov 

26. juni 1953 nr. 11 om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. § 26, lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere § 36 tredje 

ledd og lov 16. desember 2011 nr. 60 om pensjonsordning for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer (stortings- og 

regjeringspensjonsloven) § 8–5 femte ledd. Kunngjort 26. mars 2013 kl. 13.40. 

I 

I forskrift 20. desember 2010 nr. 1711 om vilkår for rett til ytelser etter lov om Statens pensjonskasse og etter 

enkelte andre lover når det foreligger rett til ytelser etter folketrygdloven gjøres følgende endring: 

Hjemmelsfeltet (endret) skal lyde: 

Fastsatt av Arbeidsdepartementet 20. desember 2010 med hjemmel i lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens 

pensjonskasse § 44 tiende ledd, lov 26. juni 1953 nr. 11 om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. § 26, lov 22. 

juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere § 36 tredje ledd og lov 16. desember 2011 nr. 60 om 

pensjonsordning for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer (stortings- og regjeringspensjonsloven) § 8–5 

femte ledd. 



II 

Forskrift om endring i forskrift om fartøykvoter og maksimalkvoter ved fiske etter kolmule i 2013 

Hjemmel: Fastsatt av Fiskeridirektoratet 22. mars 2013 med hjemmel i lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine ressursar 

(havressurslova) § 11 og § 12, jf. forskrift 19. desember 2012 nr. 1370 om regulering av fisket etter kolmule i 2013 § 6, § 7 og § 12 andre ledd og 

forskrift 13. oktober 2006 nr. 1157 om spesielle tillatelser til å drive enkelte former for fiske og fangst (konsesjonsforskriften) § 2–8 og § 2–12. 

Kunngjort 26. mars 2013 kl. 13.40. 

I 

I forskrift 30. januar 2013 nr. 123 om fartøykvoter og maksimalkvoter ved fiske etter kolmule i 2013 gjøres 

følgende endringer: 

§ 1 andre ledd (endret) skal lyde: 

Kvotefleksibilitetsgrunnlag for beregning av overføring av kvoter mellom år på fartøynivå i fisket etter kolmule 

for fartøy med kolmuletråltillatelse beregnes på grunnlag av en kvoteenhet fastsatt til 2557 tonn. Kvantumet kan fiskes 

utover kvotene fastsatt i første ledd. 

§ 2 andre ledd (endret) skal lyde: 

Kvotefleksibilitetsgrunnlag for beregning av overføring av kvoter mellom år på fartøynivå i fisket etter kolmule 

for fartøy med pelagisk tråltillatelse eller nordsjøtråltillatelse beregnes på grunnlag av en faktor fastsatt til 1,19. 

Kvantumet kan fiskes utover kvotene fastsatt i første ledd.

28. jan. Nr. 321 2013 837 Norsk Lovtidend 



II 

Forskrift om endring i forskrift om regulering av fangst av kongekrabbe i kvoteregulert område øst 

for 26° Ø mv. i 2012–2013 

Hjemmel: Fastsatt av Fiskeridirektoratet 25. mars 2013 med hjemmel i lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine ressursar 

(havressurslova) § 16, jf. forskrift 29. juni 2012 nr. 707 om regulering av fangst av kongekrabbe i kvoteregulert område øst for 26° Ø mv. 

i 2012–2013 § 18 andre ledd. Kunngjort 26. mars 2013 kl. 13.40. 

I 

I forskrift 29. juni 2012 nr. 707 om regulering av fangst av kongekrabbe i kvoteregulert område øst for 26° Ø mv. 

i 2012–2013 gjøres følgende endring: 

§ 14 første ledd (endret) skal lyde: 

Ved fiske med bunngarn eller bunnline med fartøy registrert i merkeregisteret, og hvor eier av fartøyet og 

høvedsmannen er ført i fiskermanntallet, er det uten hinder av § 2 adgang til å ha inntil 1 % bifangst av kongekrabbe i 

de enkelte fangster og per landing. Bifangst regnes av fangstens samlede vekt, inkludert vekten av kongekrabbe. 

Denne forskriften trer i kraft straks. 

28. jan. Nr. 321 2013 

II 

Forskrift for graden philosophiae doctor (ph.d.) ved Høgskolen i Bergen 

Hjemmel: Fastsatt av styret for Høgskolen i Bergen 28. januar 2013 med hjemmel i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høgskoler 

(universitets- og høyskoleloven) § 3–3 og § 3–9. Kunngjort 2. april 2013 kl. 13.30. 

Del I. Innledende bestemmelser 


Forskriften gjelder all utdanning som fører frem til graden philosophiae doctor (ph.d.). Forskriften gir regler om 

opptak til, gjennomføring og avslutning av ph.d.-utdanningen, herunder fellesgrader og cotutelle. 

§ 2. Målsetting, omfang og innhold for ph.d.-utdanningen 

§ 2–1. Målsetting 

Ph.d.-utdanningen skal kvalifisere for forskningsvirksomhet av internasjonal standard og for annet arbeid i 

samfunnet hvor det stilles store krav til vitenskapelig innsikt og analytisk tenkning, i samsvar med god vitenskapelig 

skikk og forskningsetiske standarder. Ph.d.-utdanningen skal gi kandidaten kunnskap, ferdigheter og kompetanse i tråd 

med det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket. 

§ 2–2. Omfang og innhold 

Ph.d.-utdanningen er normert til tre (3) års fulltidsstudier og inkluderer en opplæringsdel av minimum 30 

studiepoengs omfang. 

Ph.d.-utdanningens viktigste komponent er et selvstendig forskningsarbeid som gjennomføres under aktiv 

veiledning. 

§ 2–3. Ph.d.-graden 

Ph.d.-graden tildeles på grunnlag av: 

– Godkjent vitenskapelig avhandling 

– Godkjent gjennomføring av kursdelen, eventuelt annen godkjent faglig skolering eller kompetanse 

– Godkjent prøveforelesning over oppgitt emne 

– Godkjent offentlig forsvar av avhandlingen (disputas). 

§ 3. Ansvaret for ph.d-utdanningen 

Styret ved Høgskolen i Bergen har det overordnede ansvaret for ph.d.-utdanningen. 

Dekan har det faglige og administrative ansvaret knyttet til gjennomføring av ph.d.-utdanningen. 

Styret oppretter for hvert akkreditert ph.d.-studium et ph.d.-utvalg forankret i en avdeling (heretter kalt 

programutvalg). Programutvalget har ansvar for opptak til studiet. 

Styret oppnevner i tillegg et sentralt ph.d.-utvalg ved Høgskolen i Bergen som handler på fullmakt fra 

høgskolestyret.


Det sentrale ph.d.-utvalget fastsetter studieplaner og emneplaner for ph.d.-studier, oppretter komiteer for 

bedømmelse av avhandling og disputas etter innstilling fra programutvalget og behandler policy og klager. 

§ 4. Kvalitetssikring 

Ph.d.-utdanningen omfattes av kvalitetssystemet ved Høgskolen i Bergen. 

Del II. Opptak 

§ 5. Opptak 

§ 5–1. Vilkår for opptak 

For opptak til ph.d.-utdanningen må søkeren normalt ha en femårig mastergrad, jamfør beskrivelsene i 

kvalifikasjonsrammeverkets andre syklus. Programutvalget vedtar hvilke utdanningsområder som godkjennes som 

grunnlag for opptak til det aktuelle studiet. Programutvalget kan etter særskilt vurdering godkjenne annen likeverdig 

utdanning som grunnlag for opptak. Programutvalget kan stille ytterligere krav til kvalifikasjoner for det aktuelle ph.d.studiet 

etter kriterier som er åpent tilgjengelig og i tråd med høgskolens rekrutteringspolitikk og faglige profil. 

Søknaden skal inneholde: 

– Dokumentasjon for den utdanning som skal ligge til grunn for opptaket. 

– Prosjektbeskrivelse som omfatter: 

– faglig redegjørelse for prosjektet 

– fremdriftsplan 

– dokumentasjon på finansiering 

– dokumentasjon av spesielle behov for faglige og materielle ressurser 

– eventuelle planer for opphold ved annen institusjon 

– plan for faglig formidling 

– opplysninger om eventuelle immaterialrettslige restriksjoner for å beskytte andres rettigheter. 

– Plan for opplæringsdelen. 

– Liste over relevante publikasjoner. 

– Forslag på minst én veileder, samt angivelse av tilknytning til aktivt forskningsmiljø. 

– Søknad om å få benytte annet språk enn engelsk eller norsk i avhandling, prøveforelesning og disputas, der dette 

er aktuelt. 

– Redegjørelse for eventuelle rettslige og etiske problemstillinger som prosjektet reiser og hvordan disse kan 

avklares. Det skal fremgå av søknaden om prosjektet er avhengig av tillatelse fra forskningsetiske komiteer eller 

andre myndigheter eller fra private (informanter, pasienter, foreldre etc.). Slike tillatelser bør om mulig være 

innhentet og legges ved søknaden. 

Det sentrale ph.d.-utvalget fastsetter søknadsskjema. 

Programutvalget kan fastsette krav til ytterligere dokumentasjon. 

Prosjektbeskrivelse skal utarbeides i samarbeid med hovedveileder. Prosjektbeskrivelse skal gjøre rede for tema, 

problemstillinger samt valg av teori og metode. Kandidat og hovedveileder skal raskest mulig og senest innen tre (3) 

måneder etter opptak sammen gå igjennom prosjektbeskrivelsen og vurdere eventuelle behov for justeringer. 

Det sentrale ph.d.-utvalget fastsetter krav om residensplikt. 

Det skal normalt søkes om opptak til ph.d.-utdanning innen tre (3) måneder etter oppstart av det 

forskningsprosjektet som skal lede frem til ph.d.-graden. Dersom det gjenstår mindre enn ett (1) års fulltidsarbeid med 

forskningsprosjektet ved søknadstidspunkt, skal søkeren avvises, jf. § 5–3. 

§ 5–2. Infrastruktur 

Kandidaten skal ha til disposisjon nødvendig infrastruktur for gjennomføring av forskningsprosjektet. Avgjørelsen 

av hva som anses som nødvendig infrastruktur for gjennomføring, tas av dekan. For kandidater med ekstern 

finansiering eller arbeidsplass inngås det avtale mellom dekan og ekstern part i forbindelse med det enkelte 

forskningsprosjekt. Slik avtale skal som hovedregel foreligge på det tidspunkt opptaksvedtaket for den aktuelle 

kandidaten fattes, eller umiddelbart etterpå. 

§ 5–3. Opptaksvedtak 

Vedtak om opptak treffes av programutvalget og baseres på en samlet vurdering av søknaden. Det sentrale ph.d.utvalget 

kan fastsette kriterier for rangering mellom kvalifiserte søkere når antallet søkere overstiger 

opptakskapasiteten. 

I vedtaket skal minst én veileder oppnevnes, ansvaret for håndtering av andre behov som er skissert i søknaden 

plasseres, og avtaleperioden fastsettes med startdato og sluttdato. Startdato settes lik startdato for finansiering. 

Eventuell forlengelse av avtaleperioden må relateres til rettighet som arbeidstaker eller avklares spesielt i forhold til 

kandidatens finansieringsgrunnlag. 

Opptak skal nektes dersom: 

– avtaler med ekstern tredjepart er til hinder for offentliggjøring og offentlig forsvar av avhandlingen. 

– de immaterialrettslige avtaler som er inngått er så urimelige at Høgskolen i Bergen ikke bør medvirke i 

prosjektet.


– søkeren ikke vil kunne oppfylle kravet om at minimum ett år av prosjektet skal gjennomføres etter at 

vedkommende er tatt opp til ph.d.-utdanningen, jf. § 5–1. 

§ 5–4. Avtaleperiode 

Ph.d.-utdanningen er normert til tre (3) års fulltidsstudier. 

Maksimaltid for gjennomføring utenom lovfestede permisjoner og pliktarbeid er 6 år fra startdato til disputas. 

Ved lovhjemlede avbrudd forlenges avtaleperioden tilsvarende. 

Programutvalget kan forlenge avtaleperioden etter begrunnet søknad. Ved innvilget forlengelse kan 

programutvalget sette ytterligere betingelser. 

Etter opptaksperiodens utløp opphører partenes rettigheter og plikter i henhold til ph.d.-avtalen, slik at ph.d.kandidaten 

kan miste sin rett til veiledning, kursdeltakelse og tilgang til høgskolens infrastruktur. Kandidaten kan 

likevel søke om å få levere inn avhandlingen til bedømmelse for ph.d.-graden. 

§ 5–5. Avslutning før avtalt tid 

Frivillig avslutning: 

Kandidaten og høgskolen kan avtale at ph.d.-utdanningen avsluttes før avtalt tid. Ved slik avslutning av ph.d.utdanningen 

skal det fastsettes skriftlig hvordan spørsmål knyttet til eventuelle tilsettingsforhold, finansiering, 

rettigheter til resultater mv. skal ordnes. 

Ved frivillig avslutning som skyldes kandidatens ønske om å skifte prosjekt eller overgang til annet program, skal 

kandidaten søke nytt opptak på grunnlag av det nye prosjektet. 

Tvungen avslutning: 

Høgskolen kan vedta tvungen avslutning av ph.d.-utdanningen før avtalt tid. Slik avslutning kan besluttes hvis ett 

eller flere av følgende forhold foreligger: 

– Vesentlig forsinkelse i gjennomføringen av opplæringsdelen, grunnet forhold som kandidaten selv rår over. 

– Gjentatte eller vesentlige brudd fra kandidatens side på informasjons-, oppfølgings- eller rapporteringsplikt, 

herunder unnlatt innsendelse av fremdriftsrapport, jf. § 9. 

– Forsinkelse i fremdriften av forskningsprosjektet som er av en slik art at det skaper begrunnet tvil om kandidaten 

vil kunne fullføre prosjektet innenfor avtalt tid. For å danne grunnlag for tvungen avslutning må forsinkelsen 

skyldes forhold som kandidaten selv rår over. 

– Brudd på de forskningsetiske retningslinjer som gjelder for fagområdet, herunder fusk som rammes av reglene i 

lov om universiteter og høyskoler, § 4–7. 

– Opptreden fra en kandidat bryter med den tillit som må foreligge mellom universitet og kandidat under 

gjennomføringen, herunder straffbare forhold knyttet til gjennomføringen av ph.d.-utdanningen. 

Vedtak om tvungen avslutning fattes av det sentrale ph.d.-utvalget. 

Ph.d.-kandidater kan sies opp fra sin stilling når det er saklig grunn i virksomhetens eller tjenestemannens forhold, 

jf. lov om statens tjenestemenn. § 9 og 10, eller avskjediges i henhold til § 15. 

§ 6. Ph.d.-avtalen 

Opptak til høgskolens ph.d.-utdanning formaliseres ved at skriftlig avtale underskrives av ph.d.-kandidat, 

veileder(e) og dekan. Avtalen regulerer partenes rettigheter og plikter i opptaksperioden og skal sikre at kandidaten 

deltar regelmessig i et aktivt forskermiljø og legge til rette for at ph.d.-utdanningen skal kunne gjennomføres til avtalt 

tid. Det sentrale ph.d.-utvalget fastsetter avtaleskjema. 

For ph.d.-kandidater med finansiering fra, tilsetting hos eller andre bidrag fra en ekstern part, skal det, i tråd med 

fastsatte retningslinjer, inngås egen avtale mellom kandidaten, institusjonen og den eksterne part. 

I tilfeller hvor ph.d.-kandidaten skal ha tilknytning til utenlandske institusjoner, må høgskolens retningslinjer for 

slikt samarbeid følges, og egne avtaler inngås på fastsatte skjema. Avtalen skal normalt foreligge sammen med 

opptaksavtalen. 

Betydelige endringer i avtalen, som vil påvirke gjennomføringen av forskningsprosjektet eller opplæringsdelen, 

må godkjennes av programutvalget. 

Del III. Gjennomføring 

§ 7. Veiledning 

Arbeidet med doktoravhandlingen skal foregå under individuell veiledning. Dekan og veilederne skal sammen 

sikre at ph.d.-kandidaten deltar i et aktivt forskningsmiljø. 

§ 7–1. Oppnevning av veiledere 

Ph.d.-kandidaten skal som hovedregel ha to veiledere, hvor én oppnevnes som hovedveileder. Hovedveileder bør 

være oppnevnt på opptakstidspunktet. 

Hovedveilederen har det faglige hovedansvaret for kandidaten. Dersom programutvalget oppnevner ekstern 

hovedveileder, skal det oppnevnes medveileder fra Høgskolen i Bergen. 

Medveiledere er fagpersoner som gir veiledning og som deler det faglige ansvaret for kandidaten med 

hovedveileder.


Habilitetsreglene i forvaltningslovens andre kapittel «Om ugildhet» (§ 6–10) gjelder for veilederne. 

Alle veiledere skal ha doktorgrad eller tilsvarende kompetanse innenfor fagfeltet og være aktive forskere. Minst én 

av de oppnevnte veilederne bør ha tidligere erfaring fra eller opplæring som veileder av ph.d.-kandidater. 

Ph.d.-kandidat og veileder kan be høgskolen oppnevne ny veileder for kandidaten. Veileder kan ikke fratre før ny 

veileder er oppnevnt. Tvister om veileders og kandidats faglige rettigheter og plikter kan bringes inn av partene til 

behandling og avgjørelse i programutvalget. 

§ 7–2. Veiledningens innhold 

Kandidat og veiledere skal ha jevnlig kontakt. Kontakthyppigheten skal fremgå av den årlige 

fremdriftsrapporteringen, jf. § 9. 

Veilederne plikter å holde seg orientert om fremdriften i kandidatens arbeid og vurdere den i forhold til 

prosjektbeskrivelsens fremdriftsplan, jf. § 5–1. 

Veilederne plikter å følge opp faglige forhold som kan medføre forsinket gjennomføring av forskerutdanningen, 

slik at denne kan fullføres innenfor normert tid. 

Veilederne skal gi råd om formulering og avgrensning av tema og problemstillinger, drøfte og vurdere hypoteser 

og metoder, drøfte resultater og tolkningen av disse, drøfte opplegg og gjennomføring av fremstillingen, herunder 

disposisjon, språklig form, dokumentasjon mv., og gi hjelp til orientering i faglitteratur og datagrunnlag i forhold til 

bibliotek, arkiv, etc. Videre skal veilederne gi kandidaten veiledning i forskningsetiske spørsmål knyttet til 

avhandlingen. 

§ 8. Opplæringsdel 

§ 8–1. Formål, innhold og omfang 

Ph.d.-utdanningen skal være lagt opp slik at den skal kunne fullføres innenfor normert tidsramme. 

Dekan har ansvar for at opplæringsdelen, sammen med avhandlingsarbeidet, gir utdanning på høyt faglig nivå og i 

henhold til internasjonal standard, med gjennomføring av et vitenskapelig arbeid, trening i faglig formidling og 

innføring i forskningsetikk, vitenskapsteori og vitenskapsmetode. Opplæringen skal sammen med forskningsarbeidet 

bidra til oppnåelse av forventet læringsutbytte i henhold til det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket. 

Dersom høgskolen ikke selv arrangerer hele opplæringsdelen, skal forholdene legges til rette for at kandidaten får 

tilsvarende opplæring ved andre institusjoner. 

Opplæringsdelen skal tilsvare minst 30 studiepoeng, hvorav minst 20 studiepoeng skal avlegges etter opptak. 

Elementer som skal inngå i opplæringsdelen, bør ikke være eldre enn to (2) år ved opptaksdato. 

Kurs på doktorgradsnivå ved annen institusjon skal godkjennes i samsvar med reglene i lov om universiteter og 

høyskoler, § 3–5 første ledd. 

Avdelingen bør tilby ph.d.-kandidaten veiledning om fremtidige yrkesmuligheter i og utenfor akademia, herunder 

bevisstgjøring om den kompetansen som kandidaten har oppnådd gjennom forskningsarbeidet. 

§ 8–2. Kandidatens rettigheter ved permisjon 

Ph.d.-kandidater som har foreldrepermisjon fra ph.d.-utdanningen, kan likevel følge undervisning og avlegge 

eksamener i emner og kurs som skal inngå som en del av kandidatens opplæringsdel under permisjonstiden, i tråd med 

lov om folketrygd (folketrygdloven), kapittel 14, § 14–10, fjerde ledd og NAVs rundskriv til § 14–10, fjerde ledd av 

18. desember 2006, sist endret 30. juni 2009. 

§ 8–3. Annet regelverk 

Bestemmelser om eksamen og fusk i forskrift om studier og eksamen ved Høgskolen i Bergen gjelder for arbeider 

som inngår i ph.d.-programmets opplæringsdel. 

§ 9. Rapportering 

Høgskolens system for kvalitetssikring av ph.d.-utdanningen skal omfatte tiltak for å avdekke manglende 

progresjon i avhandlingsarbeidet og kursdel og mangler ved veiledningen, samt rutiner for å følge opp avdekkede 

mangler. Systemet skal omfatte årlig og separat rapportering fra ph.d.-kandidat og veileder, og utformes slik at 

dobbeltrapportering unngås. 

Kandidat og veileder har et likeverdig ansvar for rapportering til programutvalget. Manglende eller mangelfull 

fremdriftsrapportering fra kandidaten kan medføre tvungen avslutning av forskerutdanningen før opptaksperiodens 

utløp, jf. § 5–5. Veiledere som unnlater å følge opp rapporteringsplikten kan bli fratatt veilederansvaret. 

Høgskolen kan ved behov kreve særskilt rapportering. 

§ 10. Ph.d.-avhandlingen 

§ 10–1. Krav til avhandlingen 

Avhandlingen skal være et selvstendig, vitenskapelig arbeid som oppfyller internasjonale standarder med hensyn 

til etiske krav, faglig nivå og metode innen fagområdet. 

Avhandlingen skal bidra til å utvikle ny faglig kunnskap og ligge på et nivå som tilsier at den vil kunne publiseres 

som en del av fagets vitenskapelige litteratur.


Avhandlingen kan bestå av en monografi eller en sammenstilling av flere mindre arbeider. Dersom avhandlingen 

består av flere mindre arbeider, skal det redegjøres for sammenhengen mellom dem. 

Dersom et skriftlig arbeid er blitt til i samarbeid med andre forfattere, skal ph.d.-kandidaten følge de normer for 

medforfatterskap som er allment akseptert i fagmiljøet og i henhold til internasjonale standarder. Dersom avhandlingen 

hovedsakelig består av artikler, skal kandidaten normalt være førsteforfatter på minst halvparten av artiklene. 

I avhandlinger hvor det inngår arbeider med flere forfattere, skal det følge en underskrevet erklæring som beskriver 

kandidatens innsats i hvert enkelt arbeid. 

Programutvalget bestemmer hvilke språk som kan benyttes i en avhandling, jf. § 5–1. 

§ 10–2. Arbeider som ikke godtas 

Arbeider eller deler av et arbeid som har vært godtatt som grunnlag for tidligere avlagte eksamener eller grader, 

kan ikke antas til bedømmelse med mindre arbeidet inngår som en mindre del av en avhandling som består av flere 

sammenhengende arbeider. Data, analyser eller metoder fra tidligere grader kan likevel benyttes som grunnlag for 

arbeid med ph.d.-prosjektet. 

Ved bruk av publiserte arbeider kan disse ikke godtas som del av avhandlingen hvis de ved opptakstidspunkt er 

eldre enn fem (5) år fra publiseringsdato. Det sentrale ph.d.-utvalget kan dispensere fra dette kravet dersom helt 

ekstraordinære forhold tilsier det. 

Avhandlingen kan innleveres for bedømmelse ved kun ett lærested, jf. § 13–1. 

§ 11. Meldeplikt om arbeidsresultater som har potensial for næringsmessig utnyttelse 

Regulering av rettigheter mellom samarbeidende institusjoner må reguleres i avtale. 

Det til enhver tid gjeldende regelverk ved Høgskolen i Bergen skal danne utgangspunkt for hvilken meldeplikt 

ph.d.-kandidater med tilsetting ved høgskolen har for arbeidsresultater med næringsmessig potensial som gjøres i 

arbeidsforholdet. 

For ph.d.-kandidater med ekstern arbeidsgiver skal tilsvarende meldeplikt nedfelles i avtale mellom Høgskolen i 

Bergen, ph.d.-kandidaten og den eksterne arbeidsgiver. 

For ph.d.-kandidater uten arbeidsgiver, skal tilsvarende meldeplikt nedfelles i opptaksavtalen mellom Høgskolen i 

Bergen og ph.d.-kandidaten. 

Del IV. Fullføring 

§ 12. Bedømmelse 

§ 12–1. Grunnlag for bedømmelse 

Ph.d.-graden tildeles på grunnlag av: 

– godkjent vitenskapelig avhandling 

– godkjent gjennomføring av opplæringsdelen, evt. annen godkjent faglig skolering eller kompetanse 

– godkjent prøveforelesning over oppgitt emne 

– godkjent offentlig forsvar av avhandlingen (disputas). 

§ 12–2. Tidsbruk fra innlevering til disputas 

Det skal normalt ikke gå mer enn fem (5) måneder fra innlevering til disputas. 

Det er hovedveileders ansvar å gjøre ansvarlig instans ved høgskolen oppmerksom på at innlevering er nært 

forestående, slik at nødvendige forberedelser kan starte. 

§ 13. Innlevering 

§ 13–1. Innlevering av avhandlingen 

Søknad om å få avhandlingen bedømt kan først leveres når opplæringsdelen er godkjent. 

Som vedlegg til søknaden skal følge: 

– Avhandlingen i godkjent format og i henhold til høgskolens bestemmelser i den form og det antall eksemplarer 

det sentrale ph.d.-utvalget har bestemt. 

– Dokumentasjon av nødvendige tillatelser, jf. § 5–1. 

– Medforfattererklæringer hvor dette er påkrevd i henhold til § 10–1. 

– Erklæring om doktorgradsarbeidet leveres inn til bedømmelse for første eller andre gang. 

– Erklæring om at doktorgradsarbeidet ikke er levert inn til bedømmelse ved annen institusjon. 

Programutvalget kan på selvstendig grunnlag avvise søknad om å få avhandlingen bedømt dersom det er åpenbart 

at avhandlingen ikke holder høy nok vitenskapelig kvalitet og vil bli underkjent av en komité. 

Avhandlingen skal være offentlig tilgjengelig senest to uker før disputas, jf. § 18–1. 

§ 13–2. Behandling av søknaden 

Programutvalget behandler søknad om å få avhandlingen bedømt. Søknad som ikke fyller kravene i § 13–1 skal 

avvises.


§ 14. Oppnevning av bedømmelseskomité 

Når programutvalget har godkjent søknad om å få avhandlingen bedømt, oppnevner det sentrale ph.d.-utvalget en 

sakkyndig komité på minst tre medlemmer som skal bedømme avhandlingen og disputasen. Programutvalget innstiller 

medlemmer til komité. Habilitetsreglene i forvaltningslovens § 6 gjelder for komiteens medlemmer. 

Komiteens sammensetning bør normalt være klarlagt ved innleveringstidspunkt. 

Bedømmelseskomiteen skal normalt settes sammen slik at: 

– begge kjønn er representert 

– minst ett av medlemmene er uten tilknytning til Høgskolen i Bergen 

– minst ett av medlemmene har hovedstilling ved en utenlandsk institusjon 

– alle medlemmene har doktorgrad eller tilsvarende kompetanse 

– flertallet i bedømmelseskomiteen er eksterne medlemmer. 

Dersom kriteriene fravikes, skal dette begrunnes særskilt. 

Styret fastsetter prosedyre for oppnevning. Komiteens sammensetning skal begrunnes og vise hvordan den samlet 

dekker avhandlingens fagfelt. Det sentrale ph.d.-utvalget utpeker en leder blant komiteens medlemmer eller i tillegg 

til komiteens medlemmer. 

Oppnevnte veiledere og andre som har bidratt til avhandlingen, kan ikke være medlem av bedømmelseskomiteen 

eller administrere den. 

Det sentrale ph.d.-utvalget kan, når det er påkrevd, oppnevne et settemedlem til bedømmelseskomiteen. 

Kandidaten skal underrettes om forslaget til sammensetning av komité og har anledning til å innlevere skriftlige 

merknader, senest innen én uke etter at forslaget til sammensetning er gjort kjent for kandidaten. 

§ 15. Bedømmelseskomiteens arbeid 

§ 15–1. Innhenting av supplerende opplysninger 

Bedømmelseskomiteen kan kreve fremlagt ph.d.-kandidatens grunnlagsmateriale og utfyllende eller oppklarende 

tilleggsinformasjon. 

Bedømmelseskomiteen kan be veileder om å gjøre rede for veiledningen og arbeidet med avhandlingen. 

§ 15–2. Omarbeiding av innlevert avhandling 

Bedømmelseskomiteen kan på grunnlag av den innleverte avhandlingen og eventuelt tilleggsmateriale, jf. § 15–1, 

anbefale at programutvalget gir tillatelse til mindre omarbeiding før endelig innstilling foreligger. Komiteen skal gi en 

konkret oversikt over hva kandidaten må omarbeide i skriftlig form. 

Tillater programutvalget en mindre omarbeiding av avhandlingen, skal det gis en frist for slik omarbeiding som 

normalt ikke skal være lengre enn tre (3) måneder. Det skal også fastsettes en ny frist for oversendelse av komiteens 

endelige innstilling. Institusjonens vedtak etter denne paragrafen kan ikke påklages av ph.d.-kandidaten. 

Dersom komiteen finner at dyptgripende endringer vedrørende teori, hypotese, materiale eller metode er 

nødvendige for at arbeidet skal kunne anbefales til disputas, skal komiteen underkjenne avhandlingen. 

§ 15–3. Bedømmelseskomiteens innstilling 

Bedømmelseskomiteen avgir innstilling om hvorvidt arbeidet er verdig til å forsvares for ph.d.-graden. Innstilling 

og eventuelle dissenser skal begrunnes. 

Bedømmelseskomiteens innstilling skal foreligge senest innen tre (3) måneder etter at komiteen har mottatt 

avhandlingen. Tillater komiteen omarbeiding av avhandlingen, løper ny frist fra den dato avhandlingen leveres på nytt. 

Bedømmelseskomiteens innstilling oversendes programutvalget som forelegger denne for ph.d.-kandidaten. 

Kandidaten gis en frist på ti (10) arbeidsdager til å fremme skriftlige merknader til innstillingen. Hvis kandidaten ikke 

ønsker å fremme merknader, skal programutvalget snarest underrettes skriftlig om dette. 

Ph.d.-kandidatens eventuelle merknader skal sendes det sentrale ph.d.-utvalget. Det sentrale ph.d.-utvalget fatter 

vedtak i saken i samsvar med § 16. 

§ 15–4. Retting av formelle feil i avhandlingen 

Et innlevert arbeid kan ikke trekkes tilbake før det er endelig avgjort om det er verdig til å forsvares for ph.d.graden. 

Ph.d.-kandidaten kan etter innlevering søke om tillatelse til å rette formelle feil i avhandlingen. Søknaden skal 

vedlegges en fullstendig oversikt over de feil (errata) som ønskes rettet. Søknad om retting av formelle feil må leveres 

inn senest fire (4) uker før komiteens frist for avlevering av innstilling og kan bare skje én gang. 

§ 16. Institusjonens behandling av bedømmelseskomiteens innstilling 

Det sentrale ph.d.-utvalget fatter, på grunnlag av bedømmelseskomiteens innstilling, vedtak om ph.d.-avhandlingen 

er verdig til å forsvares. 

Enstemmig innstilling 

Dersom komiteen avgir enstemmig innstilling og det sentrale ph.d.-utvalget finner å legge den enstemmige 

innstillingen til grunn for sitt vedtak, fatter det sentrale ph.d.-utvalget vedtak i samsvar med den enstemmige 

innstillingen.


Dersom det sentrale ph.d.-utvalget finner at det foreligger begrunnet tvil om hvorvidt komiteens enstemmige 

innstilling skal legges til grunn, skal det sentrale ph.d.-utvalget selv søke nærmere avklaring fra bedømmelseskomiteen 

og/eller oppnevne to nye sakkyndige som avgir individuelle uttalelser om avhandlingen. Slike tilleggsuttalelser eller 

individuelle uttalelser skal forelegges ph.d.-kandidaten, som gis anledning til å komme med merknader. 

Det sentrale ph.d.-utvalget fatter vedtak i saken på grunnlag av innstillingen og de innhentede uttalelsene. 

Delt innstilling 

Dersom komiteen avgir delt innstilling og det sentrale ph.d.-utvalget finner å legge flertallets uttalelser til grunn 

for sitt vedtak, fatter institusjonen vedtak i samsvar med flertallets innstilling. Dersom komiteen avgir delt innstilling 

og det sentrale ph.d.-utvalget vurderer å legge mindretallets uttalelser til grunn for sitt vedtak, kan det sentrale ph.d.utvalget 

søke nærmere avklaring fra bedømmelseskomiteen og/eller oppnevne to nye sakkyndige som avgir 

individuelle uttalelser om avhandlingen. Slike tilleggsuttalelser eller individuelle uttalelser skal forelegges ph.d.kandidaten, 

som gis anledning til å komme med merknader. Dersom begge de nye sakkyndige slutter seg til flertallets 

innstilling i den opprinnelige komitéinnstillingen, skal denne innstillingen følges. 

Kandidaten skal underrettes om utfallet etter behandling av uttalelser fra nye sakkyndige. 

§ 17. Ny innlevering 

En ph.d.-avhandling som ikke er funnet verdig til forsvar, kan bedømmes i omarbeidet utgave først seks (6) 

måneder etter at det sentrale ph.d.-utvalget har fattet sitt vedtak. Ny bedømmelse kan bare finne sted én gang. 

Ph.d.-kandidaten skal ved ny innlevering opplyse om at arbeidet tidligere har vært bedømt og ikke blitt funnet 

verdig til å forsvares. 

§ 18. Offentliggjøring av avhandlingen 

§ 18–1. Krav til den trykte avhandlingen 

Når avhandlingen er funnet verdig til å forsvares, skal ph.d.-kandidaten levere avhandlingen til høgskolen i 

godkjent format og i henhold til høgskolens bestemmelser, jf. § 13–1. 

Ph.d.-kandidaten skal levere et kortfattet sammendrag av avhandlingen på engelsk og norsk. Dersom avhandlingen 

hverken er skrevet på engelsk eller norsk, skal det i tillegg leveres et sammendrag på avhandlingens språk. 

Sammendraget skal, i likhet med selve avhandlingen, publiseres offentlig. 

§ 18–2. Offentliggjøring 

Avhandlingen skal være offentlig tilgjengelig senest to (2) uker før dato for offentlig forsvar. Avhandlingen gjøres 

tilgjengelig i den form den ble innlevert til bedømmelse, eventuelt etter omarbeiding på grunnlag av komiteens 

foreløpige kommentarer, jf. § 15–2. 

Det kan ikke legges restriksjoner på offentliggjøring av en doktorgradsavhandling med unntak av en på forhånd 

avtalt utsettelse av datoen for offentliggjøring. Slik utsettelse kan finne sted for at høgskolen og eventuelt ekstern part 

som helt eller delvis har finansiert ph.d.-utdanningen, skal kunne ta stilling til eventuell patentering. Ekstern part kan 

ikke stille krav om at hele eller deler av ph.d.-avhandlingen ikke skal kunne offentliggjøres, jf. § 5–3. 

Ved publisering av avhandlingen skal kandidater følge gjeldende retningslinjer for kreditering av institusjoner. 

Hovedregelen er at en institusjon skal oppgis som adresse i en publikasjon dersom den har gitt et nødvendig og 

vesentlig bidrag til eller grunnlag for en forfatters medvirkning til det publiserte arbeidet. Samme forfatter skal oppgi 

også andre institusjoner som adresse dersom disse i hvert enkelt tilfelle tilfredsstiller kravet til medvirkning. 

§ 19. Doktorgradsprøve 

§ 19–1. Prøveforelesning 

Etter at avhandlingen er innlevert til bedømmelse jf. § 15, skal ph.d.-kandidaten holde en prøveforelesning. 

Prøveforelesningen er en selvstendig del av doktorgradsprøven og skal være over oppgitt emne. Hensikten er å prøve 

kandidatens evne til å tilegne seg kunnskaper utover avhandlingens tema og evnen til å formidle disse i en 

forelesningssituasjon. 

Tittel for prøveforelesning kunngjøres for ph.d.-kandidaten ti (10) arbeidsdager før forelesningen. Emnet for 

forelesningen skal ikke stå i direkte forbindelse med temaet for avhandlingen. 

Prøveforelesningen avholdes i forbindelse med disputas, og bedømmelseskomiteen oppgir tema for 

prøveforelesning og forestår selv bedømmingen. 

Prøveforelesningen skal skje på avhandlingsspråket med mindre det sentrale ph.d.-utvalget godkjenner et annet 

språk. 

Bedømmelseskomiteen avgjør om prøveforelesningen er bestått eller ikke bestått. Det skal begrunnes dersom 

prøveforelesningen anbefales ikke bestått. 

Prøveforelesningen skal være bestått før disputas kan avholdes. 

Dersom bedømmelseskomiteen ikke godkjenner prøveforelesningen, må det avholdes ny prøveforelesning. Ny 

prøveforelesning må holdes over nytt emne og ikke senere enn seks (6) måneder etter første forsøk. Ny 

prøveforelesning kan bare holdes én gang. Forelesningen bedømmes normalt av den samme komité som den 

opprinnelige.


§ 19–2. Offentlig forsvar av avhandlingen (disputas) 

Offentlig forsvar av avhandlingen skal finne sted etter at prøveforelesningen er avholdt og godkjent, og innen to 

(2) måneder etter at høgskolen har funnet avhandlingen verdig til å forsvares. 

Tid og sted for det offentlige forsvaret skal kunngjøres minst ti (10) arbeidsdager før det avholdes. 

Den komiteen som opprinnelig har bedømt avhandlingen, bedømmer også det offentlige forsvaret. Det offentlige 

forsvaret skjer på avhandlingsspråket med mindre det sentrale ph.d.-utvalget, etter forslag fra bedømmelseskomiteen, 

godkjenner et annet språk. 

Det skal normalt være to opponenter. De to opponentene skal være medlemmer av bedømmelseskomiteen og 

utpekes av det sentrale ph.d.-utvalget. 

Disputasen ledes av dekan eller den dekan bemyndiger. Den som leder disputasen, gjør kort rede for innlevering 

og bedømmelse av avhandlingen, og for prøveforelesningen. Deretter redegjør doktoranden for hensikten med, og 

resultater av, den vitenskapelige undersøkelsen. Førsteopponenten innleder opposisjonen andreopponenten avslutter 

opposisjonen. Etter at begge opponenter har avsluttet sin opposisjon, gis de øvrige tilstedeværende anledning til å 

kommentere ex auditorio. En av opponentene avslutter opposisjonen, og disputasleder avslutter disputasen. 

Det sentrale ph.d.-utvalget kan eventuelt fastsette en annen oppgavefordeling. 

Bedømmelseskomiteen avgir innstilling til det sentrale ph.d.-utvalget, der den gjør rede for hvordan den har vurdert 

forsvaret av avhandlingen. Innstillingen skal konkludere med om disputasen er godkjent eller ikke godkjent. 

Innstillingen skal begrunnes dersom disputasen anbefales ikke godkjent. 

§ 20. Godkjenning av doktorgradsprøve 

Det sentrale ph.d.-utvalget fatter vedtak om godkjenning av doktorgradsprøven på grunnlag av 

bedømmelseskomiteens innstilling. 

Dersom det sentrale ph.d.-utvalget ikke godkjenner disputasen, kan ph.d.-kandidaten forsvare avhandlingen på nytt 

én gang. Ny disputas kan tidligst avholdes etter seks (6) måneder og bedømmes så vidt mulig av den samme komité 

som den opprinnelige. 

§ 21. Kreering og vitnemål 

På grunnlag av det sentrale ph.d.-utvalget innberetning om at opplæringsdelen, avhandlingen og doktorgradsprøven 

er godkjent, kreerer høgskolestyret kandidaten til philosophiae doctor. 

Vitnemål utstedes av Høgskolen i Bergen. I vitnemålet skal det gis opplysninger om den faglige opplæringen 

kandidaten har deltatt i. Høgskolen fastsetter hvilke ytterligere opplysninger som skal inngå i vitnemålet. 

§ 22. Vedlegg til vitnemål (Diploma Supplement) 

Høgskolen i Bergen utsteder vedlegg til doktorgradsdiplomet i tråd med gjeldende retningslinjer for Diploma 

Supplement. 

Del V. Klage, utfyllende bestemmelser og ikrafttredelse 

§ 23. Klage 

§ 23–1. Klage over avslag på søknad om opptak, vedtak om opphør av studierett, klage over avslag på søknad om 

godkjenning av elementer i opplæringsdelen 

Avslag på søknad om opptak, vedtak om opphør av studierett og klage på søknad om godkjenning av elementer i 

opplæringsdelen kan påklages etter reglene i forvaltningslovens § 28 flg. Grunngitt klage sendes det sentrale ph.d.utvalget. 

Blir avslaget opprettholdt, sendes klagen til Klagenemnda ved Høgskolen i Bergen til endelig avgjørelse. 

§ 23–2. Klage over eksamen i opplæringsdelen 

Eksamener som er avlagt under opplæringsdelen, kan påklages etter lov om universiteter og høyskoler 1. april 

2005, § 5–3 «Klage over karakterfastsetting» og § 5–2 «Klage over formelle feil ved eksamen». 

Behandling av mistanke om plagiat eller fusk eller forsøk på fusk følger Høgskolen i Bergens fastsatte retningslinjer 

for plagiat og fusk. 

§ 23–3. Klage over avslag på søknad om bedømmelse, ikke godkjent avhandling, prøveforelesning eller forsvar 

Avslag på søknad om å få avhandlingen bedømt og vedtak om ikke godkjent avhandling, prøveforelesning eller 

forsvar kan påklages etter reglene i forvaltningslovens § 28 flg. Grunngitt klage sendes det sentrale ph.d.-utvalget. Det 

sentrale ph.d.-utvalget kan oppheve eller endre vedtaket hvis det finner klagen begrunnet. Dersom det sentrale ph.d.utvalget 

ikke tar klagen til følge, sendes klagen til høgskolestyret til avgjørelse i tråd med reglene i forvaltningslovens 

§ 28 flg. Klageinstansen kan prøve alle sider ved det påklagde vedtak. 

Dersom klageinstans finner grunn til det, kan det oppnevnes enkeltpersoner eller et utvalg til å foreta en vurdering 

av den foretatte bedømmelsen og de kriteriene denne bygger på, eller til å foreta en ny eller supplerende sakkyndig 

vurdering.


§ 24. Retningslinjer og utfyllende bestemmelser 

Høgskolestyret kan fastsette retningslinjer og utfyllende bestemmelser innenfor rammen av denne forskrift, og i 

overensstemmelse med forslag fra det relevante programutvalget. 

§ 25. Fellesgrader og cotutelle-avtaler 

§ 25–1. Fellesgrader og cotutelle-avtaler 

Høgskolen kan inngå samarbeid med en eller flere norske eller utenlandske institusjoner om samarbeid i form av 

fellesgrader eller cotutelle-avtaler. 

I avtaler om fellesgradssamarbeid og cotutelle kan det gjøres unntak for de øvrige bestemmelsene i forskriften, 

dersom det er nødvendig av hensyn til regelverket ved de samarbeidende institusjonene. Slike unntak skal, både 

enkeltvis og samlet, fremstå som fullt ut forsvarlige. 

§ 25–2. Fellesgrader 

Med fellesgrader menes et samarbeid mellom flere institusjoner, der alle i fellesskap har ansvar for opptak, 

veiledning, gradstildeling og annet som er beskrevet i denne forskriften. Samarbeidet organiseres normalt i et 

konsortium og reguleres i avtale mellom konsortiedeltakerne. For fullført fellesgrad utstedes felles vitnemål i form av: 

a) et vitnemålsdokument utstedt av alle konsortiemedlemmene, b) et vitnemål fra hver av konsortiedeltakerne, eller en 

kombinasjon av a) og b). 

Fellesgrader skal normalt bare inngås dersom det fra før er et etablert, stabilt faglig samarbeid mellom Høgskolen 

i Bergen og minst en av de andre konsortiedeltakerne. Høgskolestyret vedtar nærmere retningslinjer for 

fellesgradssamarbeid, herunder mal for samarbeidsavtaler jf. første ledd. 

§ 25–3. Cotutelle-avtaler 

Med cotutelle-avtaler menes felles veiledning av ph.d.-kandidater og samarbeid om utdanning av ph.d.-kandidater. 

Cotutelle-avtalen inngås for hver enkelt kandidat og bør bygges på et stabilt, faglig institusjonelt samarbeid. 

§ 25–4. Krav ved fellesgrader og cotutelle 

Kvalifikasjonskrav for opptak, krav om at avhandlingen skal være offentlig tilgjengelig, krav om offentlig disputas 

med en habil bedømmelseskomité kan ikke fravikes. 


Denne forskrift trer i kraft 1. april 2013. 


Forskrift om endring i forskrift om utlendingers adgang til riket og deres opphold her 

(utlendingsforskriften) 

Hjemmel: Fastsatt av Utlendingsdirektoratet 19. mars 2013 med hjemmel i lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold 

her (utlendingsloven) § 9, jf. delegeringsvedtak 9. oktober 2009 nr. 1260 og delegeringsvedtak 16. desember 2009 nr. 1586. Kunngjort 2. april 2013 

kl. 13.30. 

I 

I forskrift 15. oktober 2009 nr. 1286 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften) 

gjøres følgende endring: 

Vedlegg 6 skal lyde: 

Følgende stater er parter i Den europeiske overenskomst av 20. april 1959 nr. 4 om opphevelse av visumtvangen 

for flyktninger, pr. 1. januar 2010, jf. § 3–1 første ledd bokstav f: 

Belgia 

Danmark 

Finland 

Irland 

Island 

Italia 

Liechtenstein 

Luxembourg 

Malta 

Nederland 

Norge 

Polen 

Portugal 

Romania 

Slovakia


Spania 

Sveits 

Sverige 

Tsjekkia 

Tyskland 

Ungarn. 

Endringen trer i kraft umiddelbart. 


II 

Forskrift om endring i forskrift om vaktvirksomhet (vaktvirksomhetsforskriften) 

Hjemmel: Fastsatt av Justis- og beredskapsdepartementet 20. mars 2013 med hjemmel i lov 5. januar 2001 nr. 1 om vaktvirksomhet 

(vaktvirksomhetsloven) § 19. Kunngjort 2. april 2013 kl. 13.30. 

I 

I forskrift 28. mars 2011 nr. 337 om vaktvirksomhet (vaktvirksomhetsforskriften) gjøres følgende endringer: 

§ 7 nytt tredje ledd skal lyde: 

Politidirektoratet nedsetter en faggruppe og utpeker faggruppens leder. Faggruppen skal gi råd til politiet, ajourføre 

læreplaner og pensum, utarbeide eksamensoppgaver og avgjøre klager over eksamen. 

§ 8 nytt tredje ledd skal lyde: 

Ordensvakter kan gjennomføre begrenset teoretisk grunnkurs til bruk i egenvakthold etter særlig læreplan fastsatt 

av Politidirektoratet. Begrenset teoretisk grunnkurs oppfyller ikke kravet til teoretisk opplæring for vekterutdanningens 

grunndel. 


Ordensvakter kan gjennomføre begrenset praksisopplæring til bruk i egenvakthold etter særlig læreplan fastsatt av 

Politidirektoratet. Begrenset praksisopplæring oppfyller ikke kravet til praksisopplæring for vekterutdanningens 

grunndel. 

§ 10 annet ledd og nytt tredje ledd skal lyde: 

Vekterutdanningens grunndel avsluttes med en eksamen som skal omfatte teoretiske og praktiske oppgaver og være 

avlagt innen 6 måneder etter at utdanningen ble påbegynt. Politidirektoratet bestemmer hvordan eksamen skal avlegges 

og dokumenteres. Eksamen skal være bestått før det kan utføres ansvarlig vakttjeneste. 

Klage over eksamensresultat fremsettes til Politidirektoratet innen 3 uker. Klagen behandles og avgjøres av minst 

to av faggruppens medlemmer. 


Utførelse av verditransporttjeneste og ledsagertjeneste krever tilleggsopplæring. Tilleggsopplæringen skal følge 

læreplan fastsatt av Politidirektoratet og regodkjennes ved avlagt og bestått regodkjenningsprøve hvert fjerde år. 

Eksamen for grunndelen skal være bestått før tilleggsopplæring påbegynnes. 

§ 18 første ledd første setning skal lyde: 

Instruktører i vekterfag skal ha instruktøropplæring og oppdatert faglig kompetanse, ha fagbrev som vekter fra 

videregående skole eller minst fire års relevant erfaring som vekter og være ansatt som vekter eller instruktør i 

virksomhet med tillatelse etter vaktvirksomhetsloven. 


Praksisinstruktører skal ha minst fire års relevant erfaring som vekter og være ansatt som vekter eller instruktør i 

virksomhet med tillatelse etter vaktvirksomhetsloven. 

I § 51 første ledd gjøres følgende endringer: 

Bokstavene a, d, e og f oppheves. 

Bokstav b blir bokstav a, og skal lyde: 

For vektere som har vekterutdanning fra før § 7 til § 15 trådte i kraft gjelder bare krav om regodkjenning etter § 11 

og § 12. 

Bokstav b skal lyde: 

For ordensvakter som har ordensvaktkurs og vekterkurs trinn 1 og 3 fra før § 7 til § 15 trådte i kraft gjelder bare 

krav om regodkjenning etter § 11.


Bokstav c skal lyde: 

Ordensvakter skal ha gjennomført utdanningskravene i § 8 til § 10 innen seks måneder etter ikrafttredelsen. For 

ordensvakter som har godkjenning fra politiet er fristen seks måneder etter at godkjenningen utløper. 

Bokstav g blir bokstav d. 

II 


Endringene trer i kraft når departementet bestemmer. 


Forskrift om endring i forskrift om tilsetningsstoffer til bruk i fôrvarer 

Hjemmel: Fastsatt av Mattilsynet 21. mars. 2013 med hjemmel i lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) 

§ 9 første ledd, § 16 og § 17 jf. delegeringsvedtak 19. desember 2003 nr. 1790 og delegeringsvedtak 5. mai 2004 nr. 884. 

EØS-henvisninger: EØS-avtalen vedlegg I kap. II (forordning (EU) nr. 269/2012, forordning (EU) nr. 840/2012, forordning (EU) nr. 841/2012, 

forordning (EU) nr. 842/2012, forordning (EU) nr. 849/2012, forordning (EU) nr. 868/2012 og forordning (EU) nr. 869/2012). Kunngjort 2. april 


I 

I forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoffer til bruk i fôrvarer gjøres følgende endringer: 

I hjemmelsfeltets henvisning til EØS-avtalen tilføyes: 

(forordning (EU) nr. 269/2012, forordning (EU) nr. 840/2012, forordning (EU) nr. 841/2012, forordning (EU) nr. 

842/2012, forordning (EU) nr. 849/2012, forordning (EU) nr. 868/2012, forordning (EU) nr. 869/2012). 

I § 3 første ledd tilføyes følgende: 

– forordning (EU) nr. 269/2012, 





– forordning (EU) nr. 868/2012 og 

– forordning (EU) nr. 869/2012. 


Forordninger 

Endringer som gjøres under avsnittet «Forordninger»: 

Følgende rettsakter tilføyes: 

Nedenfor gjengis forordning (EU) nr. 269/2012: 

Uoffisiell oversettelse. 


Dansk oversettelse. 







II






Tabeller 

Endringer som gjøres under avsnittet «Tabeller»: 

Tabell nr. 2 over godkjente tilsetningsstoffer i fôrvarer etter forordning (EF) nr. 1831/2003 erstattes med 

konsolidert tabell: 

For å lese tabellen se her: 


Forskrift om endring i forskrift om regulering av fisket for fartøy som fører grønlandsk flagg i 

Norges økonomiske sone i 2013 

Hjemmel: Fastsatt av Fiskeridirektoratet 26. mars 2013 med hjemmel i lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone § 4 og § 6, 

forskrift 13. mai 1977 nr. 2 om utlendingers fiske og fangst mv. i Norges økonomiske sone og landinger til norsk havn § 14 og delegeringsvedtak 

16. oktober 2001 nr. 4686. Kunngjort 2. april 2013 kl. 13.30. 

I 

I forskrift 25. januar 2013 nr. 112 om regulering av fisket for fartøy som fører grønlandsk flagg i Norges 

økonomiske sone i 2013 gjøres følgende endring: 

§ 3 (endret) skal lyde: 

§ 3. Kvoter tildelt av Russland 

Uten hensyn til forbudet i § 1 har fartøy som fører grønlandsk flagg adgang til å fiske følgende kvanta tildelt 

Grønland fra Russland i Norges økonomiske sone nord for 62° N: 

a) 5 900 tonn nordøstarktisk torsk 

b) 530 tonn nordøstarktisk hyse. 



II 

Forskrift om krav til datasystemer og rapportering til Bankenes sikringsfond 

Hjemmel: Fastsatt av Finanstilsynet 22. mars 2013 med hjemmel i lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet med finansinstitusjoner mv. 

(finanstilsynsloven) § 4 nr. 1, 2 og 3. Kunngjort 5. april 2013 kl. 14.40. 

§ 1. Systemkrav 

(1) Medlemmer av Bankenes sikringsfond skal ha systemer som til enhver tid kan: 

a) produsere elektronisk lesbare saldolister som viser enhver kundes bokførte brutto- og nettoposisjon på 

administrasjonstidspunktet innen utløpet av første virkedag etter dato for offentlig administrasjon, 

b) produsere elektronisk lesbare saldolister som viser enhver kundes bokførte brutto- og nettoposisjon på 

administrasjonstidspunktet oppdatert med transaksjoner som var utført før banken ble satt under offentlig 

administrasjon, men som ikke var bokført på administrasjonstidspunktet, senest innen fire virkedager, 

c) produsere elektronisk lesbare utbetalingslister, jf. § 4, som leveres senest innen fire virkedager etter tidspunktet 

for offentlig administrasjon, 

d) produsere elektronisk lesbare transaksjonslister som leveres innen fire virkedager etter administrasjonspunktet. 

Transaksjonslistene skal spesifisere forskjellen mellom listene etter bokstav a) og bokstav b), 

e) vise en reskontro over hvilke krav som er dekket ved utbetaling av midler skaffet til veie fra Bankenes 

sikringsfond og markere at sikringsfondet har trådt inn i den opprinnelige innskyters krav mot banken, og 

f) avslutte renteberegning for innlån og sikre fortsatt renteberegning av utlån. 

(2) Kravene nevnt i § 1 gjelder også etter at det er fattet vedtak om offentlig administrasjon jf. lov 6. desember 

1996 nr. 75 (banksikringsloven) § 4–5 første ledd, eventuelt iverksatt tilsvarende tiltak i annen stat.


§ 2. Struktur 

(1) Saldolister nevnt i § 1 bokstav a–c skal struktureres alfabetisk gruppert som følger: 

a) fil med alle kunder definert som ikke-finansielle foretak (sektorkoden 11100 t.o.m. sektorkoden 25000) 

b) fil med alle kunder definert som norske kredittinstitusjoner (sektorkoden 31000 t.o.m. sektorkoden 57000) 

c) fil med alle kunder definert som Stats- og trygdeforvaltningen, kommuneforvaltningen, ideelle organisasjoner, 

personlig næringsdrivende samt borettslag o.l. (sektorkoden 61000 t.o.m. sektorkoden 83000) 

d) fil med alle kunder definert som lønnstakere, pensjonister, trygdede, studenter o.a. (sektorkoden 85000) 

e) fil med alle kunder definert som ufordelt (sektorkoden 08000) og utenlandske sektorer i alt (sektorkoden 90000). 

§ 3. Saldolister 

(1) Saldolister nevnt i § 1 bokstav a–c skal minimum inneholde: 

a) sektorkode 

b) kundenummer (personnummer, organisasjonsnummer, D-nummer mv.) 

c) navn 

d) adresse (felt 1) 

e) adresse (felt 2) 

f) postnummer 

g) poststed 

h) land 

i) kontonummer (alle kontonummer skal spesifiseres per kunde og valutakontoer skal inkluderes) 

j) kontotype 

k) valutakode slik som spesifisert i ISO 4217 

l) eierandel 

m) debetsaldo 

n) debetrenter 

o) debetsaldo inkludert renter 

p) kreditsaldo 

q) kreditrenter 

r) kreditsaldo inkludert renter 

s) restanse 

t) aktuell for motregning (J/N) 

u) kreditsaldo til utbetaling ≤ 2 millioner. Beløpet vises på egen sumlinje per kunde 

v) kontoer med disposisjonsbegrensning (J/N) 

w) kreditsaldo til umiddelbar utbetaling. Beløpet vises på egen sumlinje per kunde. 

(2) Alle beløp skal angis i den valuta innskuddet lyder på. 

(3) Kontoer som er, eller antas å være, bundet eller beheftet (ikke kan utbetales direkte til kunden) skal markeres 

særskilt. 

Eksempler på slike kontoer (ikke uttømmende): 

a) skattetrekkskontoer 

b) depositumskontoer for husleie eller lignende 

c) pantsatte kontoer 

d) kontoer der det er tatt arrest eller begjært utlegg 

e) kontoer der banken påstår motregningsrett 

f) kontoer for «Boligsparing For Ungdom» 

g) kontoer tilhørende kunder med avkastningsgaranterte innskudd 

h) kontoer tilhørende kunder med indekserte innskuddsprodukter 

i) kontoer tilhørende kunder med øvrige begrensninger på uttak. 

§ 4. Utbetalingslister 

(1) Utbetalingslister som nevnt i § 1 første ledd bokstav c skal minimum inneholde følgende: 

a) sektorkode 

b) kundenummer (personnummer, organisasjonsnummer, D-nummer mv.) 

c) navn 

d) adresse (felt 1) 

e) adresse (felt 2) 

f) postnummer 

g) poststed 

h) land 

i) valutakode slik som spesifisert i ISO 4217 

j) debetsaldo 

k) debetrenter 

l) debetsaldo inkludert renter 

m) kreditsaldo

2. april Nr. 332 2013 850 Norsk Lovtidend 

n) kreditrenter 

o) kreditsaldo inkludert renter 

p) restanse 

q) aktuell for motregning (J/N) 

r) kreditsaldo til utbetaling ≤ NOK 2 000 000. Kreditsaldo til utbetaling som gjelder kunder i filialer av norske 

banker i utlandet ≤ € 100 000 

s) beløp med disposisjonsbegrensning (J/N), jf. § 3 tredje ledd 

t) kreditsaldo til umiddelbar utbetaling. 

(2) Kunder eller kontoer som krever særskilt behandling, eller hvor tilgodehavende ikke automatisk og umiddelbart 

lar seg kalkulere, skal markeres særskilt jf. § 3 tredje ledd bokstav a–i. 

§ 5. Datafiler 

(1) Datafiler som oversendes Bankenes Sikringsfond skal 

a) ikke inneholde formler 

b) oversendes i excel-format eller som en kommaseparert tekstfil hvor hvert enkelt informasjonselement 

fremkommer i et unikt felt 

c) være beskyttet av en krypteringsløsning godkjent av Bankenes sikringsfond dersom filene oversendes 

elektronisk. 


Forskriften trer i kraft 1. juli 2013. Fra samme tid opphører forskrift 19. mai 2010 nr. 706 om krav til innretning av 

datasystemer for medlemmer av Bankenes sikringsfond. 

2. april Nr. 331 2013 

Forskrift om maksimalkvoter ved fiske etter tobis i 2013 

Hjemmel: Fastsatt av Fiskeridirektoratet 2. april 2013 med hjemmel i forskrift 10. desember 2012 nr. 1190 om regulering av fisket etter tobis i 2013 

§ 2 tredje ledd, § 3 andre ledd og § 7 andre ledd og forskrift av 13. oktober 2006 nr. 1157 om spesielle tillatelser til å drive enkelte former for fiske 

og fangst (konsesjonsforskriften) § 2–8 og § 2–12. Kunngjort 5. april 2013 kl. 14.40. 

§ 1. Maksimalkvoter i fisket etter tobis 

Maksimalkvoter for fartøy med pelagisk tråltillatelse eller nordsjøtråltillatelse i fisket etter tobis i Norges 

økonomiske sone beregnes ved å bruke faktoren 0,7, jf. forskrift 10. desember 2012 nr. 1190 om regulering av fisket 

etter tobis i 2013 § 2. 

Maksimalkvoter for fartøy med pelagisk tråltillatelse eller nordsjøtråltillatelse i fisket etter tobis i EU-sonen 

beregnes ved å bruke faktoren 0,75, jf. forskrift 10. desember 2012 nr. 1190 om regulering av fisket etter tobis i 2013 

§ 3. 

Fartøyets kvoter beregnes ved å multiplisere fartøyets basiskvote med faktorene angitt i første og andre ledd. 

§ 2. Faktisk lastekapasitet 

Fartøy med pelagisk tråltillatelse eller nordsjøtråltillatelse kan i fisket etter tobis ta om bord og levere fangst per 

tur lik fartøyets faktiske lastekapasitet, dog ikke utover størrelsesbegrensning angitt i § 2–7 og § 2–11 i forskrift 13. 

oktober 2006 nr. 1157 om spesielle tillatelser til å drive enkelte former for fiske og fangst (konsesjonsforskriften). 


Denne forskriften trer i kraft straks og gjelder til og med 31. desember 2013. 


Forskrift om maksimalkvoter i fisket etter øyepål i 2013 

Hjemmel: Fastsatt av Fiskeridirektoratet 2. april 2013 med hjemmel i lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine ressursar 

(havressurslova) § 11, § 12 og § 16, jf. forskrift 17. desember 2012 nr. 1272 om regulering av fisket etter øyepål i 2013 § 2 andre ledd og § 7 første 

ledd og forskrift 13. oktober 2006 nr. 1157 om spesielle tillatelser til å drive enkelte former for fiske og fangst (konsesjonsforskriften) § 2–8 og § 

2–12. Kunngjort 5. april 2013 kl. 14.40. 

§ 1. Maksimalkvoter i fisket etter øyepål 

Maksimalkvoter for fartøy med pelagisk tråltillatelse eller nordsjøtråltillatelse i fisket etter øyepål i Norges 

økonomiske sone beregnes ved å bruke faktoren 6,0. 

Maksimalkvoter for fartøy med pelagisk tråltillatelse eller nordsjøtråltillatelse i fisket etter øyepål i EU-sonen 

beregnes ved å bruke faktoren 0,8. 

Fartøyets kvoter beregnes ved å multiplisere fartøyets basiskvote med faktorene angitt i første og andre ledd. 

§ 2. Faktisk lastekapasitet 

Fartøy med pelagisk tråltillatelse eller nordsjøtråltillatelse kan i fisket etter øyepål ta om bord og levere fangst per 

tur lik fartøyets faktiske lastekapasitet, dog ikke utover størrelsesbegrensning angitt i konsesjonsforskriften § 2–7 og 

§ 2–11.



Denne forskriften trer i kraft straks og gjelder til og med 31. desember 2013. 


Forskrift om endring i forskrift om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser 

(klimakvoteforskriften) 

Hjemmel: Fastsatt av Miljøverndepartementet 2. april 2013 med hjemmel i lov 17. desember 2004 nr. 99 om kvoteplikt og handel med kvoter for 

utslipp av klimagasser (klimakvoteloven) § 12, jf. delegeringsvedtak 25. mai 2012 nr. 459. 

EØS-henvisninger: EØS-avtalen vedlegg XX kap. III nr. 21al (direktiv 2003/87/EF som endret ved direktiv 2004/101/EF, direktiv 2008/101/EF 

og direktiv 2009/29/EF). Kunngjort 5. april 2013 kl. 14.40. 

I 

I forskrift 23. desember 2004 nr. 1851 om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser 

(klimakvoteforskriften) gjøres følgende endring: 


For virksomheter omfattet av første del i forskriften, er retten til å levere utslippsenheter fra de prosjektbaserte 

Kyoto-mekanismene i perioden 2008–2012 begrenset til 15,72 prosent av bedriftens samlede innlevering av kvoter 

hvert utslippsår. 



II 

Delegering av myndighet til Statens landbruksforvaltning etter forskrift om skogfond o.a. § 14 og 

§ 15 

Hjemmel: Fastsatt av Landbruks- og matdepartementet 2. april 2013 med hjemmel i lov 27. mai 2005 nr. 31 om skogbruk (skogbrukslova) § 3 og 

§ 16, jf. delegeringsvedtak 27. mai 2005 nr. 488. Kunngjort 5. april 2013 kl. 14.40. 

Landbruks- og matdepartementets myndighet etter forskrift 3. juli 2006 nr. 881 om skogfond o.a § 14 og § 15 

legges til Statens landbruksforvaltning. Delegeringen skjer med virkning fra 1. mai 2013. 


Forskrift om endring i forskrift om sanksjoner og tiltak mot Iran 

Hjemmel: Fastsatt av Utenriksdepartementet 3. april 2013 med hjemmel i forskrift 9. februar 2007 nr. 149 om sanksjoner og tiltak mot Iran § 45. 

Kunngjort 5. april 2013 kl. 14.40. 

I 

I forskrift 9. februar 2007 nr. 149 om sanksjoner og tiltak mot Iran gjøres følgende endringer: 

§ 10d skal lyde: 

1. Det er forbudt å selge, levere, overføre eller eksportere programvare som er oppført i vedlegg VIIA, direkte eller 

indirekte, til iranske personer, enheter eller organer til bruk i Iran. 

2. Vedlegg VIIA omfatter programvare for integrering av industriprosesser som kan benyttes i industri som 

kontrolleres direkte eller indirekte av Den islamske revolusjonsgarden, eller som kan benyttes i Irans 

kjernefysiske eller militære program eller i programmet for ballistiske missiler. 

Vedlegg XI bokstav D (ny) skal lyde: 

D. Liste over personer og enheter omtalt i § 23 nr. 3, jf. rådsforordning (EU) nr. 206/2013 av 11. mars 


Personer 

1. | RASHIDI AGHDAM, Ali Ashraf | | Head of Evin Prison, appointed around June/July 2012. Since his 

appointment, conditions in the prison deteriorated and reports referenced intensified ill-treatment of prisoners. 

In October 2012, nine female prisoners went on hunger strike in protest of the violation of their rights and violent 

treatment by prison guards. | 12.3.2013 | 

2. | KIASATI Morteza | | Judge of the Ahwaz Revolutionary Court, Branch 4, imposed death sentences on four 

Arab political prisoners, Taha Heidarian, Abbas Heidarian, Abd al-Rahman Heidarian (three brothers) and Ali


Sharifi. They were arrested, tortured and hanged without due process. These cases and the lack of due process 

were referenced in a report dated 13/09/12 by the UN Special Rapporteur on human rights in Iran, the UN 

Secretary General's report on Iran of 22/08/12, and by various NGOs. | 12.3.2013 | 

3. | MOUSSAVI, Seyed Mohammad Bagher | | Ahwaz Revolutionary Court judge, Branch 2, imposed death 

sentences on five Ahwazi Arabs, Mohammad Ali Amouri, Hashem Sha'bani Amouri, Hadi Rashedi, Sayed Jaber 

Alboshoka, Sayed Mokhtar Alboshoka, on 17/3/12 for «activities against national security» and «enmity against 

God». The sentences were upheld by Iran's Supreme Court on 9/01/13. The five were reported by NGOs to have 

been arrested without charge for over a year, tortured and sentenced without due process. | 12.3.2013 | 

4. | SARAFRAZ, Mohammad (Dr.) (aka: Haj-agha Sarafraz) | Date of Birth: appr. 1963 Place of Birth: Tehran 

Place of Residence: Tehran Place of Work: IRIB and Press TV HQ, Tehran | Head of IRIB World Service and 

Press TV, responsible for all programming decisions. Closely associated with the state security apparatus. Under 

his direction Press TV, along with IRIB, has worked with the Iranian security services and prosecutors to 

broadcast forced confessions of detainees, including that of Iranian-Canadian journalist and film-maker Maziar 

Bahari, in the weekly programme «Iran Today». Independent broadcast regulator OFCOM fined Press TV in the 

UK GBP 100,000 for broadcasting Bahari's confession in 2011, which was filmed in prison whilst Bahari was 

under duress. Sarafraz therefore is associated with violating the right to due process and fair trial. | 12.3.2013 | 

5. | JAFARI, Asadollah | | Prosecutor of Mazandaran Province, reported by NGOs to be responsible for illegal 

arrests and violations of the rights of Baha'i detainees from initial arrest to keeping them in solitary confinement 

in the Intelligence Detention Centre. Six concrete examples of cases where due process was violated are 

documented by NGOs, including in 2011 and 2012. | 12.3.2013 | 

6. | EMADI, Hamid Reza (aka: Hamidreza Emadi) | Date of Birth: appr. 1973 Place of Birth: Hamedan Place of 

residence: Tehran Place of work: Press TV HQ, Tehran | Press TV Newsroom Director. Responsible for 

producing and broadcasting the forced confessions of detainees, including journalists, political activists, persons 

belonging to Kurdish and Arab minorities, violating internationally recognised rights to a fair trial and due 

process. Independent broadcast regulator OFCOM fined Press TV in the UK GBP 100,000 for broadcasting the 

forced confession of Iranian-Canadian journalist and film-maker Maziar Bahari in 2011, which was filmed in 

prison whilst Bahari was under duress. NGOs have reported further instances of forced televised confessions by 

Press TV. Emadi is therefore associated with violating the right to due process and fair trial. | 12.3.2013 | 

7. | HAMLBAR, Rahim | | Judge of Branch 1 of Tabriz Revolutionary Court. Responsible for heavy sentences 

against journalists and Azeri ethnic minority and workers' rights activists, accusing them of spying, acts against 

national security, propaganda against the Iranian regime and insulting the leader of Iran. His judgments 

reportedly did not follow due process on many occasions and detainees were forced into false confessions. A 

high profile case involved 20 volunteer earthquake relief workers (following an earthquake in Iran in August 

2012) to whom he gave prison sentences for their attempts to assist earthquake victims. The court found the 

workers guilty of «collaboration in assembly and collusion to commit crimes against national security». | 

12.3.2013 | 

8. | MUSAVI-TABAR, Seyyed Reza | | Head of the Revolutionary Prosecution of Shiraz. Responsible for illegal 

arrests and ill treatment of political activists, journalists, human rights defenders, Baha'is and prisoners of 

conscience, who were harassed, tortured, interrogated and denied access to lawyers and due process. NGOs 

reported that Musavi-Tabar signed judicial orders in the notorious No 100 Detention Centre (a male prison), 

including an order to detain female Baha'i prisoner Raha Sabet for three years in solitary confinement. | 12.3.2013 

| 

9. | KHORAMABADI, Abdolsamad | Head of «Commission to Determine the Instances of Criminal Content». | 

Abdolsamad Khoramabadi is Head of the «Commission to Determine the Instances of Criminal Content», a 

governmental organization in charge of online censorship and cyber crime. Under his leadership the Commission 

defined «cybercrime» by a number of vague categories that criminalize creation and publication of content 

deemed inappropriate by the regime. He is responsible for repression and the blocking of numerous opposition 

sites, electronic newspapers, blogs, sites of human rights NGOs and of Google and Gmail since September 2012. 

He and the Commission actively contributed to the death in detention of the blogger Sattar Beheshti in November 

2012. Thus the Commission he is heading is directly responsible for systemic violations of human rights, in 

particular by banning and filtering websites to the general public, and occasionally disabling Internet access 

altogether. | 12.3.2013 | 

Enheter 

1. | Center to Investigate Organized Crime (aka: Cyber Crime Office or Cyber Police) | Location: Tehran, Iran 

Website: http://www.cyberpolice.ir | The Iranian Cyber Police is a unit of the Islamic Republic of Iran Police, 

founded in January 2011, which is headed by Esmail Ahmadi-Moqaddam (listed). According to press reports 

police chief Ahmadi-Moqaddam underlined that the Cyber Police would take on anti-revolutionary and dissident 

groups who used Internet-based social networks in 2009 to trigger protests against the re-election of President 

Mahmoud Ahmadinejad. In January 2012, the Cyber Police issued new guidelines for Internet cafés, requiring 

users to provide personal information that would be kept by café owners for six months, as well as a record of 

the websites they visited. The rules also require café owners to install closed-circuit television cameras and


maintain the recordings for six months. These new rules may create a logbook that authorities can use to track 

down activists or whomever is deemed a threat to national security. In June 2012, Iranian media reported that 

the Cyber Police would be launching a crack down on virtual private networks (VPNs). On October 30, 2012, 

the Cyber Police arrested the blogger Sattar Beheshti (reportedly without a warrant) for «actions against national 

security on social networks and Facebook». Beheshti had criticized the Iranian government in his blog. Beheshti 

was found dead in his prison cell on November 3, and is believed to have been tortured to death by the Cyber 

Police authorities. | 12.3.2013 | 

Endringene trer i kraft straks. 


II 

Forskrift om eksamen ved Universitetet i Stavanger 

Hjemmel: Fastsatt av styret ved Universitetet i Stavanger 7. mars 2013 med hjemmel i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler 


§ 1. Virkeområde og formål 

Forskrift om eksamen omfatter all prøving, herunder eksamener, prøver, bedømmelser av fremsyninger, praktiske 

øvelser, fremføringer, veiledet/vurdert praksis og oppgaver eller annen vurdering som beskrevet i emnebeskrivelse, 

fagplan, studieplan eller rammeplan, når resultatet danner grunnlag for å kunne avlegge annen prøve/eksamen, inngår 

på vitnemålet, eller innregnes i karakteren for vedkommende studium. Forskriften gjelder alle emner, emnegrupper 

eller fag som inngår i godkjente studier ved Universitetet i Stavanger. 


a) Emne 

Den minste studiepoengberegnede lærings-/undervisningsenhet som inngår i et fag, studieprogram eller en 

emnegruppe. Et emne skal ikke utgjøre mer enn 30 studiepoeng, og antall studiepoeng for et emne skal være 

delelig med 5. For masteroppgaver kan det benyttes emnestørrelse på opptil 60 studiepoeng. Normalt omfang 

på et emne skal være mellom 10 og 30 studiepoeng. For emner på doktorgradsnivå eller som inngår i 

samarbeidsprogram med utenlandske institusjoner, kan det benyttes emnestørrelser som avviker fra denne 

bestemmelsen. 

b) Emnegruppe 

Integrert samling emner fra ett eller flere fag som gjennom en studie- eller fagplan er definert til å utgjøre en 

samlet enhet. 

c) Fag 

Samling av nært beslektede emner og/eller emnegrupper under en felles fagbetegnelse. 

d) Prøving 

Formell prøving av studentenes kunnskaper og ferdigheter, underveis og/eller ved slutten av de enkelte 

undervisnings- eller læringsenheter, slik som beskrevet i § 1. 

e) Studiepoeng 

Mål på arbeidsvolumet i de enkelte enheter i et studieprogram. 60 studiepoeng tilsvarer ett års studium på 

fulltid. 

f) Utdanningsplan 

Gjensidig forpliktende avtale om plan for progresjon mellom institusjonen og den enkelte student, med sikte 

på at studenten skal kunne nå sitt læringsmål på normert tid, jf. § 4. 

g) Studieplan 

En beskrivelse av form og innhold i et studieprogram. 

h) Fagplan 

En beskrivelse av form og innhold i et studieprogram, og der planen er en lokal tilpasning av en rammeplan 

fastsatt av departementet. 

i) Grad 

Utdanning med et bestemt omfang og en bestemt sammensetning som gir rett til å bruke en bestemt tittel. 

Graden dokumenteres i et vitnemål, jf. § 20. 

j) Studium 

Brukes i forskriften som en fellesbetegnelse på ethvert kurs, emne, emnegruppe, fag eller samling av disse, 

eller studieprogram som tilbys ved universitetet. 

k) Vurdering 

Enhver fastsetting av karakter, bestått/ikke bestått, godkjent/ikke godkjent eller lignende i forbindelse med 

formell prøving.


§ 3. Registrering – semesteravgift 

En student må innen fastsatte frister betale semesteravgift, kopinoravgift og utgifter til undervisningsmateriell samt 

registrere seg hvert semester for å opprettholde sin studentstatus. Studenter som ikke har opprettholdt sin studentstatus, 

må søke om nytt opptak ved universitetet, med mindre studenten etter søknad eller avtale med universitetet er innvilget 

permisjon, eller har fått overført studieplassen til et senere semester. Studenter som er registrert og har betalt 

semesteravgift inneværende semester, kan melde seg opp til prøving ved universitetet som bestemt i § 5. 

§ 4. Utdanningsplan 

Alle studenter som blir tatt opp til studier med omfang av 60 studiepoeng eller mer, skal ha en utdanningsplan. 

Utdanningsplanen er en gjensidig forpliktende avtale mellom Universitetet i Stavanger og den enkelte student, og er 

en plan for at studenten skal nå sine læringsmål på normert tid. Utdanningsplanen må bekreftes av studenten innen 

fastsatte frister hvert semester. Studentens manglende oppfyllelse av utdanningsplanen kan medføre tap av studierett 

slik som bestemt i § 5 nr. 6. Dekan kan innvilge endring av utdanningsplanen etter søknad fra studenten. 

§ 5. Rett til prøving – studierett – permisjon 

1. Studenter som er tatt opp til et definert studium ved universitetet, har rett til prøving som inngår i studiet. 

2. Andre som oppfyller de generelle og eventuelt spesielle opptakskrav, og ev. andre fastsatte krav for å bli 

prøvet, har rett til prøving etter nærmere regler. Styret gir nærmere regler om adgang til prøving uten å være opptatt 

som student (privatist), jf. forskrift 6. desember 2005 nr. 1402 om adgang til å gå opp til eksamen mv. som privatist 

ved Universitetet i Stavanger, samt lov om universiteter og høyskoler § 3–10 nr. 1 og 4. 

3. Utdanningsutvalget fastsetter gjennom godkjenning av fag- og studieplaner særskilte krav til forkunnskaper, 

obligatorisk undervisning, praksis eller andre krav som må være fullført før prøving i bestemte emner, emnegrupper 

eller fag kan gjøres. Opplysninger om dette skal fremgå av emnebeskrivelse, samt av fagplan eller studieplan. 

4. Kandidater som ikke oppfyller de fastsatte arbeidskrav, herunder innleveringer, laboratorieøvinger o.l., 

prøver, eksamener, eller som ikke har fulgt obligatorisk undervisning eller gjennomført obligatorisk praksis, skal 

nektes adgang til prøving. 

5. Retten til å fortsette ved et studium kan være regulert ved særskilte krav for hvert enkelt studium. Slike krav 

skal framgå av emnebeskrivelse, og/eller fag- eller studieplan. 

6. For studenter som tas opp til et studieprogram med en normert studietid på 3 år, tildeles en studierett på inntil 

4 år. 

For studenter som tas opp til et masterstudium på 90 eller 120 studiepoeng, tildeles en studierett på inntil 3 år. 

For studenter som tas opp til en videreutdanning på 90 studiepoeng på fulltid, tildeles en studierett på inntil 3 år. 

For studenter som tas opp til et studieprogram med en normert studietid på 5 år, tildeles en studierett på inntil 6 år. 

For studenter som er tatt opp på definerte deltidsstudier, tildeles en studierett på inntil ett år utover det som allerede 

følger av at studiet tas på deltid. 

For studenter som ved utgangen av et høstsemester står til rest med 30 studiepoeng eller mer, skal fakultetet snarest 

mulig ta kontakt med studenten og varsle at den gjeldende utdanningsplanen ikke lenger kan legges til grunn for videre 

studier. Varsel skal sendes senest 15. mars. Fakultetet og studenten skal deretter i fellesskap komme frem til hvilke 

endringer som må gjøres i utdanningsplanen for at den skal gjelde fremover. Her skal det også vurderes en ev. overgang 

fra heltids til deltidsstudent. Ved enkelte studier kan det i tillegg til dette også være fastsatt særskilte progresjonskrav. 

Dekan kan etter søknad innvilge forlengelse av studieretten i inntil et år dersom studiet nærmer seg fullførelse, eller 

det foreligger særlige omstendigheter. 

Det kan ved innvilgelse av utvidet studierett settes krav om at studiet helt eller delvis fullføres etter den 

fagplanen/studieplanen som gjelder på det tidspunkt søknaden innvilges. Studenten skal dokumentere de forhold som 

ligger til grunn for søknaden. 

Studieretten opphører: 

– Dersom studenten melder at han eller hun ønsker å avslutte studiet. 

– Dersom studenten unnlater å oppfylle sine plikter etter denne forskriften § 3 eller § 4, og eventuelt ikke har søkt 

permisjon fra studiet. Fakultetet kan fastsette tidsfrist for å fremme søknad om permisjon. 

– Dersom studenten oppnår studierett ved et annet studium ved Universitetet i Stavanger, med mindre det er 

forutsatt at også den tidligere studieretten skal bestå. 

– Dersom studenten i to semester på rad ikke oppnår noen studiepoeng. 

– Studieretten opphører når studiet er fullført, med mindre studenten før vitnemålet er utstedt skriftlig har bedt om 

og fått innvilget at studieretten opprettholdes i henhold til opprinnelig tildelt studierett. I slike tilfeller vil 

vitnemål ikke bli utstedt før studenten fremsetter krav om dette. Vitnemål utstedes kun en gang. Dette innebærer 

at ev. eksamensresultater som er oppnådd etter at vitnemål er utstedt, ikke vil bli dokumentert på vitnemål men 

kun ved karakterutskrift. 

7. Studenter kan innvilges inntil ett års permisjon. Innvilget permisjon innebærer at tildelt studietid forlenges 

tilsvarende. Dekan kan fastsette nærmere regler og vilkår for å kunne innvilge permisjon fra studiet. 

§ 6. Prøving – former 

1. Prøveform fastsettes av Utdanningsutvalget gjennom godkjenning av fag og studieplaner. Disse skal fremgå 

av emnebeskrivelser og/eller fag-/studieplan. Ved universitetet kan det prøves på emne-, emnegruppe- eller fagnivå.


Hvilke prøver som gir grunnlag for grad eller inngår i studieprogram, er fastsatt i egne fag- og studieplaner. 

Prøveformer kan ikke endres i studieåret. 

2. Som prøving regnes f.eks.: 

– skriftlig og/eller muntlig prøve/eksamen 

– kandidatoppgaver, bacheloroppgaver, masteroppgaver o.l. (individuelt eller som gruppearbeid) 

– obligatorisk praksis 

– hjemmeeksamen (eksamen som ikke gjennomføres i et eksamenslokale under kontroll av eksamensinspektører) 

– fremføringer som f.eks. konserter o.a. 

– løpende vurdering/mappevurdering 

– laboratoriearbeid, prosjektarbeid, praksisrapport, seminararbeid, eller andre arbeidskrav som er omtalt i 

emnebeskrivelse eller fag/studieplan, og som inngår i sluttvurderingen for et fag, emne eller emnegruppe, og 

som helt eller delvis danner grunnlag for fastsettelse av selvstendig karakter på vitnemålet eller utgjør et vilkår 

for å kunne avlegge eksamen eller annen prøve. 

3. Prøving skal normalt skje i form av individuell prøving som skal utgjøre minst halvparten av 

vurderingsgrunnlaget i det enkelte studieår i organiserte studier og studieprogram. 

4. Dersom en prøve arrangeres som hjemmeeksamen, og det forutsettes at dette skal være en individuell prøve 

uten samarbeid mellom kandidatene, skal dette angis i oppgaveteksten og ev. retningslinjer for oppgaven. 

5. Dersom vurderingsgrunnlaget i emne/emnegruppe/fag består av mer enn en komponent, skal vektingen av de 

enkelte komponenter ved fastsetting av endelig karakter framgå av emnebeskrivelsen og/eller fag-/studieplanen. Det 

er ikke anledning å tildele et obligatorisk arbeidskrav studiepoeng utover det som fremgår av emnebeskrivelse eller 

fag-/studieplan. 

6. Frister for innlevering av obligatoriske arbeidskrav skal kunngjøres på itslearning og ev. ved oppslag på 

fakultetet innen 3 uker etter semesterstart, men likevel senest 2 uker før den aktuelle prøven begynner. Dersom en 

prøvedato endres i løpet av semesteret, skal ny frist likevel varsles senest 2 uker før prøvedato. 

7. Tidspunkter for deltakelse i obligatoriske aktiviteter skal kunngjøres på itslearning og ev. ved oppslag på 

fakultetet innen 3 uker etter semesterstart, men likevel senest 2 uker før den obligatoriske aktiviteten skal påbegynnes. 

8. Frist for innlevering av bacheloroppgaver skal være kunngjort på itslearning og ev. ved oppslag på fakultetet 

innen semesterstart det semesteret arbeidet med oppgaven skal påbegynnes. Frist for innlevering av masteroppgaver 

skal være kunngjort på itslearning og ev. ved oppslag på fakultetet senest to semester før innlevering. 

§ 7. Antall forsøk 

1. En student har rett til å fremstille seg til prøving i samme fag, emne eller emnegruppe tre ganger. 

Bestemmelsen gjelder ved én institusjon. For veiledet praksis er det bare anledning til å fremstille seg to ganger. En 

kandidat-, bachelor- eller masteroppgave kan som hovedregel bare leveres inn en gang, se likevel § 8 nr. 2, g). Dekan 

selv kan innvilge et andre forsøk dersom en student ønsker å forbedre karakteren. I slike tilfeller kan studenten ikke 

gis anledning til å bearbeide en tidligere innlevert besvarelse, men må skrive en ny besvarelse på et nytt grunnlag. 

2. Begrunnet søknad om dispensasjon for et 4./for praksis 3. forsøk kan innvilges dersom særlige forhold tilsier 

det. Slike forhold kan være langvarig sykdom eller annet gyldig fravær i ett eller flere semestre, situasjoner hvor trekk 

fra prøving ikke lot seg gjennomføre i rett tid (ulykker, pålagt arbeid, etc.). De forhold som anføres som grunn for 

dispensasjon må dokumenteres. Det kan stilles krav om at studenten må følge deler av undervisningsopplegget på nytt. 

Dispensasjon for et 5. forsøk kan ikke gis. Dette gjelder selv om studenten har fått nytt opptak ved universitetet. 

3. Dekan ved det fakultet som har ansvaret for vedkommende emne/emnegruppe/fag, behandler og avgjør 

dispensasjonssøknader og fastsetter hvilke krav som eventuelt skal stilles. Siste frist for å søke om dispensasjon er den 

samme som fristen for oppmelding til prøving. 

§ 8. Prøving – gjennomføring 

1. Ordinær eksamen eller prøve 

a) Ordinær eksamen avvikles normalt i slutten av det semesteret undervisningen i faget, emnet eller kurset avsluttes, 

og innenfor den fastsatte eksamensperioden. Foreløpig dato for eksamen fastsettes av universitetet, og 

kunngjøres ved oppslag og/eller StudentWeb. 

b) Det utarbeides en eksamensplan for hvert semester. Eksamensplanen inneholder de fag/emner som skal avsluttes 

i semesteret med eksamen, prøve e.l. Endelig dato for avvikling av eksamen, prøve, e.l. skal kunngjøres senest 

3 uker før eksamen eller prøven skal avholdes. Det tilstrebes å ha en foreløpig eksamensplan klar før 

semesterstart. Opplysning om tidspunkt og sted kunngjøres senest en uke før eksamen. Kandidaten er selv 

ansvarlig for å orientere seg om tid og sted for eksamen eller prøve. Dette gjelder også kandidater som blir 

automatisk oppmeldt til eksamen. Eksamensplanen legges opp etter de fag som er lagt til det enkelte semester i 

henhold til det studieprogram studenten er tatt opp til. Universitetet er derfor ikke ansvarlig for kollisjoner 

mellom eksamener for studenter som velger et annet løp enn det ordinære. 

2. Utsatt/ny avsluttende eksamen eller prøve 

a) Kandidater som hadde gyldig fravær ved siste ordinære eksamen, har krav på utsatt eksamen. Som gyldig fravær 

regnes sykdom eller annen tvingende fraværsgrunn. For at kandidaten skal ha krav på utsatt eksamen, må 

legeattest eller annen dokumentasjon for gyldig fravær leveres studentekspedisjonen innen 5 dager etter 

eksamen. Universitetet behandler og avgjør i hvert tilfelle hva som kan godkjennes som gyldig fravær. Dersom


gyldig dokumentasjon ikke er levert administrasjonen innen fastsatt frist, vil kandidaten bli registrert med et 

eksamensforsøk. 

b) Kandidater som ikke bestod siste ordinære eksamen har krav på ny eksamen. En kandidat har ikke bestått 

eksamen eller prøven når det er gitt karakteren «F» eller «ikke bestått». 

c) Kandidater som trakk seg under siste ordinære eksamen, har krav på ny eksamen. Trekk under eksamen regnes 

som forsøk. 

d) Ny/utsatt eksamen skal arrangeres senest innen utgangen av første påfølgende semester etter ordinær eksamen, 

og fortrinnsvis i august for høsten og i februar for våren. Senest en uke etter at sensuren er kunngjort, vil det bli 

kunngjort hvilke fag, emner eller kurs det kan bli arrangert utsatt/ny eksamen i. Alle kandidater med ikke bestått, 

gyldig fravær eller trekk under siste ordinære eksamen, har rett til å melde seg opp til førstkommende ny/utsatt 

eksamen. Kandidater som vil trekke seg fra ny/utsatt eksamen må gjøre dette i henhold til reglene i § 9 nr. 3. 

e) Andre studenter enn de som oppfyller vilkårene i pkt. a til b, har ikke adgang til ny/utsatt eksamen. 

f) En kandidat som ikke gjennomfører ny/utsatt eksamen, har ikke krav på ny eksamen før ved neste ordinære 

eksamen. 

g) Utsatt frist på innlevering av bachelor-, kandidat- og masteroppgave kan søkes på samme vilkår som utsatt 

eksamen, jf. § 8 nr. 2 a. For bachelor- eller fordypningsoppgaver kan det ikke innvilges lenger frist enn 2 uker. 

For masteroppgaver kan det ikke innvilges lenger frist enn 4 uker. En bachelor-, kandidat- og masteroppgave 

som er vurdert til ikke bestått, kan bare leveres inn i bearbeidet form en gang. Denne skal da leveres innen 

fastsatt frist, og blir tellende som et nytt eksamensforsøk. 

3. Ekstraordinær eksamen 

a) Ekstraordinær eksamen arrangeres ved behov når det går mer enn ett år mellom to ordinære eksamener, eller når 

et fag, emne eller emnegruppe opphører. For adgang til slik eksamen gjelder reglene som ved ordinær eksamen. 

b) Når et fag, emne eller emnegruppe opphører, gjelder følgende: Dersom det er kandidater som ikke har bestått 

eksamen, og som ønsker det, skal det arrangeres en tredje og siste eksamen etter at vedtaket om opphør er 

kunngjort. Denne eksamen skal arrangeres innen ett år etter siste ordinære eksamen. Dersom slik eksamen 

arrangeres, gjelder de samme regler for oppmelding som ved ordinær eksamen. 

c) Tidspunkt for ekstraordinær eksamen fastsettes etter reglene i pkt. 1 b. Kandidatene må selv holde seg orientert 

om når emner/emnegrupper eller fag blir lagt ned. Løpende endringer av pensum gir ikke grunnlag for 

ekstraordinær eksamen. 

4. Løpende vurdering 

a) Løpende vurdering er en prøveform der endelig karakter i et emne eller fag fastsettes på bakgrunn av flere 

prøver/delprøver som arrangeres i løpet av semesteret. Løpende vurdering kan gjennomføres som selvstendig 

vurderingsform, eller i kombinasjon med avsluttende eksamen som nevnt i § 8 nr. 1 a. 

b) Tidspunktet for de enkelte delprøve skal kunngjøres senest to uker før prøven begynner. 

c) Studentene har ikke krav på ny/utsatt prøve som omtalt i forskriften § 8 pkt. 2 for de enkelte delprøver eller 

innleveringer som arrangeres i løpet av semesteret. Dekan selv skal fastsette regler som regulerer muligheten for 

studenter som ikke består eller trekker seg fra slik delprøve til å få avlegge ny prøve, og bestemmer også til 

hvilket tidspunkt denne eventuelt skal arrangeres. Dekan skal videre gi regler om studenter som har gyldig fravær 

ved vurdering/prøving etter dette punktet, skal få adgang til å avlegge slik prøve på et senere tidspunkt eller skal 

kunne innvilges utsatt innleveringsfrist, og skal bestemme når slik prøve eventuelt skal arrangeres. Kravene til 

utsatt frist og dokumentasjon skal være de samme som bestemt i forskriften § 8 nr. 2 a). Det kan til vanlig ikke 

innvilges utsatt innlevering utover følgende: 

For eksamen/prøve med normert varighet på 1 uke: inntil ett døgn. 

For eksamen/prøve med normert varighet på 2 eller 3 uker: inntil 2 døgn. 

For eksamen/prøve med normert varighet på 4 til 7 uker: inntil 1 uke. 

For bachelor- og masteroppgaver, se § 8 nr. 2 g). 

Avvik fra dette kan godkjennes av dekan. 

Trekk fra delprøve som er en del av løpende vurdering, gir ikke rett på ny prøve eller utsatt prøve. Studenter 

som ikke får avlegge ny eller utsatt prøve etter dette punktet, har ikke adgang til å bli prøvet på nytt før neste 

gang det undervises og arrangeres prøving i emnet. Det samme gjelder studenter som avlegger slik ny eller utsatt 

prøve, men ikke består. De øvrige bestemmelser i forskrift om eksamen ved Universitetet i Stavanger gjelder 

også for løpende vurdering. 

5. Mappevurdering 

Mappevurdering er en vurderingsform der flere oppgaver/arbeidskrav leveres i løpet av semesteret, men der disse 

deretter vurderes samlet og gis en felles karakter. Det gis ikke karakter før alle arbeidene er innlevert og mappen som 

helhet sensureres. 

6. Faglig ansvarlig for emnet eller annen person oppnevnt av denne, skal besøke eksamenslokalet minst en gang 

eller være tilgjengelig på annen måte, for å svare på spørsmål knyttet til oppgaven under gjennomføring av eksamen. 

§ 9. Oppmelding til prøving – trekk 

1. Kandidatene er selv ansvarlig for å melde seg opp til prøving innen de frister som er fastsatt. Oppmelding til 

eksamen gjøres på StudentWeb. Studentene skal selv kontrollere at de er oppmeldt til eksamen, og må melde fra til 

fakultetsadministrasjonen dersom eksamensoppmeldingen er ikke er korrekt. Etter skriftlig og begrunnet søknad fra


studenten, kan dekan innvilge betaling av semesteravgift, oppmelding til prøving og registrering i inntil 1 uke etter at 

oppmeldingsfristen er gått ut. Etter dette tidspunktet skal søknader om forsinket betaling, registrering eller oppmelding 

til prøving kun unntaksvis innvilges, og da i helt spesielle tilfeller. Forholdet som ligger til grunn for søknaden, skal 

dokumenteres. 

2. Hvis en kandidat fremstiller seg til ny ordinær prøving, gjelder det pensum og den eksamensform som er 

fastsatt for den aktuelle prøvingen. I særlige tilfelle kan dekan etter søknad gi tillatelse til at kandidaten benytter samme 

pensum som ved forrige ordinære prøving. Søknad om dette skal foreligge senest samtidig med kandidatens 

eksamensoppmelding. 

3. En student har anledning til å trekke seg fra ordinær prøving senest 1. april for vårsemesteret og senest 1. 

november for høstsemesteret uten at det blir registrert som forsøk. For ny/utsatt prøving er trekkfristen senest 1 uke 

før prøvedato. For den enkelte delprøve som arrangeres utenom den ordinære eksamensperiode er trekkfristen senest 

10 virkedager før prøvedato. Muntlig melding om trekk er ikke gyldig. Dersom en kandidat som har meldt seg opp til 

prøving trekker seg etter fastsatt frist eller ikke møter til prøving uten gyldig grunn, regnes det som fremstilt til prøving. 

Studenten er selv ansvarlig for å dokumentere at trekk før prøving er foretatt innen fastsatt tidsfrist. 

4. Det kan ikke fastsettes mer enn ett innleveringstidspunkt pr. semester for bachelor- og masteroppgaver. 

Tidsfrist for innlevering fastsettes av dekan. En student har anledning til å trekke seg fra innlevering av bachelor eller 

masteroppgave senest 1. april eller 1. november det semesteret studenten har meldt seg opp/tatt ut oppgaven. Dekan 

kan fastsette andre trekkfrister for innlevering av bachelor- eller masteroppgave enn de ordinært gjeldende frister. 

§ 10. Hjelpemidler ved prøving 

1. Det fakultet som har ansvar for emnet/faget, avgjør hvilke hjelpemidler som er tillatt ved den enkelte prøve. 

Hjelpemidler til skriftlige eksamener eller prøver kan omfatte skrevne og trykte hjelpemidler, kalkulator, tegneutstyr 

og annet hjelpeutstyr. Detaljert oversikt over tillatte hjelpemidler ved de ulike eksamener skal fremgå av 

emnebeskrivelser og/eller fag- og studieplaner. Det skal videre fremgå klart av oppgaveteksten hvilke hjelpemidler 

som er tillatt, dette gjelder også bruk av kalkulator. Hjelpemidler som ikke er oppført i oppgaveteksten, vil bli inndratt, 

og forholdet vil bli betraktet som fusk eller forsøk på fusk. Under avvikling av prøve/eksamen er det enkelte fakultet 

pliktig å ha en person tilgjengelig som kan avklare spørsmål fra inspektørene vedrørende bruk av hjelpemidler. 

2. Dersom kalkulator tillates brukt, skal den utgjøre en enkelt gjenstand. Det tillates ikke utstyr for tilkobling til 

lysnett, magnetkort, bånd/utskriftsenheter eller andre kalkulatorer. Bruk av PC er ikke tillatt med mindre dette fremgår 

spesifikt, eller er innvilget som særordning. Kalkulatoren må ikke avgi støy. Programmerbar kalkulator er ikke tillatt 

med mindre dette er spesifikt angitt i oppgaveteksten. Det kan settes andre begrensninger for bruk av kalkulator enn 

de som fremgår av dette punktet. Overtredelse av bestemmelsene i dette punktet betraktes som fusk eller forsøk på 

fusk. 

§ 11. Særordninger ved prøving 

1. Kandidater som av medisinske eller andre grunner har behov for spesielle ordninger ved den praktiske 

gjennomføringen av prøving, må søke om dette innen angitte frister. Særordninger kan gis i form av spesiell fysisk 

tilrettelegging, spesielle hjelpemidler og/eller utvidet tid til prøving. Behovet må dokumenteres med legeattest eller 

attest fra andre sakkyndige (f.eks. psykolog, logoped). Søknader som ikke er tilstrekkelig dokumentert, vil ikke bli 

behandlet. Det er universitetet som avgjør hvilke særordninger som innvilges. Attesten må inneholde en spesifikasjon 

av behovet for særordning i prøvesituasjonen. 

2. Det kan kun dispenseres fra søknadsfristen dersom behovet for særskilt tilrettelegging ved prøving oppstår 

etter fristens utløp. Dette skal dokumenteres ved attest. Kandidaten skal i slike tilfeller snarest ta kontakt med 

universitetet. Tidspress kan gjøre at ønsket om spesielle ordninger ikke kan imøtekommes. 

3. Søknad om særordninger skal leveres for hvert semester. Attest som dokumenterer behovet skal vedlegges 

hver søknad. For kandidater med kroniske lidelser eller annet varig grunnlag for innvilgelse av særordning, kan det 

gjøres unntak fra bestemmelsen i dette punktet. Søknadsfristen er den samme som frist for semesterregistrering. 

4. Det kan innvilges inntil 15 minutter ekstra på prøver/eksamener med varighet til og med 2 timer, ½ time ekstra 

på prøver/eksamener med varighet til og med 4 timer, og inntil 1 time ekstra på eksamener over 4 timer. I helt spesielle 

tilfeller kan det innvilges utvidet tid utover dette. Dersom utvidet tid er gitt som «hviletid», skal denne tiden brukes 

utenfor eksamenslokalet. 

5. Studenter med lese- og skrivevansker kan gis tillatelse til å bruke rettskrivningsordbøker eller PC med 

retteprogram, såfremt ikke annet fremgår av emnebeskrivelse, fagplan eller studieplan. Etter eget ønske kan kandidater 

med lese- og skrivevansker også få vedlagt sine besvarelser en attest som bekrefter dette. 

6. Kandidater som har fått opptak på grunnlag av bestått Bergenstest eller tilsvarende kan etter søknad gis adgang 

til å bruke 2-språklige ordbøker og/eller norsk ordbok. Kandidatene kan etter eget ønske få anledning til å legge ved 

sine besvarelser en attest som bekrefter at de har annet morsmål enn norsk. I særskilte tilfelle kan en kandidat etter 

søknad få oppgaveteksten på engelsk og tillatelse til å besvare oppgaven på engelsk. Slik søknad behandles av dekan. 

Annet morsmål enn norsk gir i seg selv ikke grunnlag for andre særordninger. 

7. Alternative prøveformer kan benyttes for kandidater som pga. kroniske lidelser eller sterke 

funksjonshemninger ikke kan gjennomføre prøving på ordinær måte. Avgjørelsen treffes av den dekan som har faglig 

ansvar for faget/emnet. Forutsetning for å kunne innvilge alternativ prøveform eller bruk av annet språk enn norsk, er 

at dette tilfredsstiller de krav til mestring som stilles i rammeplan og krav om mestring i fremtidig yrke.


§ 12. Sensur 

1. Prøvingen skal kvalitetssikres gjennom ekstern deltakelse, enten ved den enkelte prøving eller ved evaluering 

av prøveordningene. Dersom det ikke benyttes ekstern sensor ved den enkelte prøving, skal kvalitetssikringen skje 

gjennom en eller flere av følgende ordninger: 

– Ekstern deltakelse ved oppgaveutforming og fastsetting av prøvekriterier. 

– Ekstern stikkprøvekontroll (etter avsluttet sensur) av sensurering foretatt av intern sensor. 

– Ekstern evaluering av prøvingene som regnes inn i endelig karakter. Den som bidrar eksternt i slikt arbeid skal 

oppfylle de samme kravene som stilles til ekstern sensor, jf. nr. 5. 

2. Dekan oppnevner sensor ved prøving når resultatet inngår på vitnemålet eller innregnes i karakter for 

vedkommende studium. Dette gjelder også når det er faglærer som er sensor. Sensor kan være faglærer, annen intern 

sensor, eller ekstern sensor. Oppnevning av sensor skal gjøres skriftlig. 

3. Det skal være to sensorer, hvorav minst en ekstern, ved bedømmelse av kandidatenes selvstendige arbeid i 

høyere grad, og ved bedømmelsen av bacheloroppgaver eller tilsvarende. Det skal være to sensorer ved bedømmelsen 

av muntlig prøve/eksamen, og ved prøving i emner som er større enn 20 studiepoeng. Det skal i løpet av alle 

programmer være benyttet ekstern sensor i minst ett av emnene. 

4. Ved ny sensurering etter § 15 og § 16 benyttes minst to nye sensorer, hvorav minst en ekstern. 

5. Dekan oppnevner eksterne sensorer. Sensorene oppnevnes normalt for en periode på tre år. Eksterne sensorer 

kan ikke være ansatt ved Universitetet i Stavanger eller ha ansvar for undervisning ved universitetet. Ekstern sensor 

må ha minst en av følgende kvalifikasjoner: 

– være ansatt på universitetslektor/høgskolelektor/amanuensisnivå eller høyere ved universitet, høgskole eller 

annen forskningsinstitusjon. 

– på annen måte ha dokumentert vitenskapelig kompetanse på samme nivå. 

– ha erfaring som sensor i vedkommende fag/emne ved universitet/høgskole. 

– gjennom yrkespraksis være særlig kvalifisert innen vedkommende fag/emne. 

6. Ved bruk av flere sensorer, skal disse så vidt mulig gjennomgå forslag til eksamensoppgaver før oppgavenes 

endelige utforming. Sensor er medansvarlig for at sensureringen ligger på et faglig forsvarlig nivå. 

7. Ved bruk av medsensor, fastsettes karakterene i fellesskap. Ved uenighet avgjør ekstern sensor. Dersom det 

benyttes to interne sensorer og en av disse er faglærer i det aktuelle emnet, avgjør den som ikke er faglærer. 

8. Sensur skal foreligge innen 3 uker hvis ikke særlige grunner gjør det nødvendig å bruke mer tid. Styret selv 

kan gjøre unntak for enkelteksamener, og kan i midlertidig forskrift etter lov om universiteter og høyskoler § 3–9 nr. 

4 fastsette en lengre frist når det ikke er mulig å skaffe det antall kvalifiserte sensorer som er nødvendig for å avvikle 

sensuren på 3 uker. Styret selv kan i forskrift etter lov om universiteter og høgskoler § 3–9 nr. 4, fastsette lengre frist 

for avhandlinger og tilsvarende større skriftlige arbeider. Dersom endelig karakter fastsettes etter justering ved muntlig 

høring, skal foreløpig karakter på den skriftlige delen senest kunngjøres 24 timer før tidspunktet for muntlig høring. 

9. Sensur skal være universitetet i hende senest to dager før sensurfristen. Det er dekan ved det enkelte fakultet 

som er hovedansvarlig for at fristen for sensur overholdes. Dersom sensurfristen ikke kan overholdes (jf. pkt. 9), skal 

fakultetet informere de berørte studentene om dette, samt opplyse hvilken dato sensuren vil bli kunngjort. Det skal 

videre gis skriftlig melding om det samme til fakultetets ekspedisjon, og til den sentrale studentinformasjonen. 

10. Universitetet kan kreve å få eksamensbesvarelsene tilbake fra sensor og/eller faglærer slik at sensurering kan 

foretas av andre, om bestemmelsene nevnt ovenfor ikke overholdes. 

11. Sensurfristen for bacheloroppgaver, prosjektoppgaver eller større seminaroppgaver på mer enn 15 

studiepoeng er 6 uker fra innleveringsfristens utløp. For oppgaver som har et omfang på 30 studiepoeng eller mer, er 

sensurfristen 12 uker. 

12. Ved vurdering av besvarelser skal anonymitetsprinsippet gjelde så langt som mulig. 

13. Sensuren kunngjøres på StudentWeb. 

14. Når en kandidat har avlagt ny prøve, eksamen eller lignende, gjelder den beste karakteren. 

§ 13. Fastsetting av endelig karakter 

1. Det skal fastsettes i emnebeskrivelse samt fag- og/eller studieplaner hvordan endelig karakter beregnes, samt 

hvordan den enkelte delprøve skal vektes. 

2. I fag/emner hvor endelig karakter fastsettes på grunnlag av flere delkarakterer, skal det fremgå av fag- og 

emnebeskrivelsen eller studie-/fagplanen hvordan endelig karakter beregnes. 

3. Fag/emner der en har kombinert prøving (endelig karakter fastsettes på bakgrunn av flere delprøver) med ulik 

prøveform, eller samme prøveform adskilt i tid gjelder følgende: 

a. Hvis alle delprøvene under pkt. 2 er bestått, men kandidaten ikke består avsluttende prøving, kan delkarakterer 

inngå i ny avsluttende eksamen/prøve forutsatt at det ikke skjer endringer i pensum eller prøveform. 

4. Dersom et fag eller emne har muntlig avsluttende eksamen som justerer karakteren, må all tidligere prøving 

være bestått før studenten kan gå opp til muntlig avsluttende eksamen. Eventuell ny muntlig eksamen som justerer 

karakteren for en kandidat som har bestått prøving i faget/emnet, arrangeres bare dersom kandidaten har avlagt ny 

prøve i minst en av de skriftlige prøvene som faget eller emnet består av, og kandidaten har forbedret karakteren. 

5. Når det er behov for beregning av gjennomsnittet av bokstavkarakterer, jf. § 14, må disse ha en tallverdi som 

ikke kan forveksles med tallkarakterer tilhørende de tidligere karaktersystemer ved Universitetet i Stavanger. 

Gjeldende tallverdier er:


Karakter Tallverdi 

A 5 

B 4 

C 3 

D 2 

E 1 

F 0 

§ 14. Vurderingsskala 

Vurderingsuttrykket ved eksamen, prøve, bedømmelse av oppgave eller annen vurdering skal være bestått/ikke 

bestått eller en gradert skala med fem trinn fra A til E for bestått og F for ikke bestått. 

Fremgangsmåten ved karakterfastsetting, herunder bl.a. innbyrdes vekting av delprøver og lignende skal fremgå 

av emnebeskrivelse og fag-/studieplanen. 

§ 15. Begrunnelse for og klage over karakterfastsetting 

1. Begrunnelse 

a) Studenten har rett til å få en begrunnelse for karakterfastsettingen av sine prestasjoner. Ved muntlig 

eksamen/prøve eller bedømmelse av praktiske ferdigheter må krav om slik begrunnelse framsettes 

umiddelbart etter at karakteren er meddelt. Ved annen bedømmelse må krav om begrunnelse fremsettes 

innen en uke fra kandidaten fikk kjennskap til karakteren, likevel aldri mer enn tre uker etter at karakteren 

ble kunngjort. 

b) Begrunnelsen skal normalt være gitt innen to uker etter at kandidaten har bedt om dette. I begrunnelsen 

skal det gjøres rede for de generelle prinsipper som er lagt til grunn for bedømmelsen og for bedømmelsen 

av kandidatens prestasjon. Begrunnelse gis muntlig eller skriftlig etter sensors valg. 

c) Hvis det er gitt skriftlige retningslinjer for bedømmelsen, skal disse være tilgjengelige for studentene etter 

at karakter er fastsatt. 

2. Klage 

a) En student kan klage skriftlig over karakteren for sine egne prestasjoner innen tre uker etter at 

eksamensresultatet er kunngjort. Ny sensurering skal da foretas. Er krav om begrunnelse for 

karakterfastsetting eller klage over formelle feil ved oppgavegivning, eksamensavvikling eller 

gjennomføring av sensurering fremsatt, løper klagefristen etter denne paragraf fra studenten har fått 

begrunnelsen, eller endelig avgjørelse av klagen foreligger. Dersom endelig karakter fastsettes på 

bakgrunn av flere prøver/delprøver/løpende vurdering, kan klage først fremsettes når endelig resultat for 

emne, emnegruppe eller fag er kunngjort. Studenter kan klage individuelt på karakteren ved 

gruppeeksamen. Eventuell endring i karakter etter klagesensur får bare virkning for studenter som har 

underskrevet skriftlig klage. 

b) Bedømmelse av muntlig prestasjon og vurdering av praksisopplæring eller lignende som etter sin art ikke 

lar seg etterprøve, kan ikke påklages. Forprøver kan bare påklages når prøven ikke er bestått. 

c) Karakterfastsetting ved ny sensurering etter denne paragraf er endelig gjeldende, og kan ikke påklages. 

d) Ved ny sensurering etter denne bestemmelse skal det benyttes minst to nye sensorer, hvorav minst en 

ekstern. 

e) Sensurfristen ved klage er i samsvar med fristene som er fastsatt i § 12 nr. 8 og § 12 nr. 11. 

§ 16. Klage over formelle feil ved eksamen 

1. Den som har vært oppe til prøving, kan klage over formelle feil innen tre uker etter at han eller hun er eller 

burde være kjent med det forhold som begrunner klagen. Slik klage avgjøres av styret selv eller av styrets klagenemnd. 

2. Hvis det er begått feil som kan ha hatt betydning for studentens prestasjon eller bedømmelsen av denne, skal 

sensurvedtaket oppheves. Hvis feilen kan rettes opp ved ny sensur av innleverte arbeider, foretas ny sensurering. Ved 

ny sensurering etter denne bestemmelse skal det benyttes minst to nye sensorer, hvorav minst en ekstern. I motsatt fall 

holdes ny eksamen eller prøve med nye sensorer. Karakterfastsetting ved ny sensurering etter denne paragraf kan 

påklages etter reglene i § 15. 

3. Er krav om begrunnelse for eller klage over karakterfastsettingen fremsatt, løper klagefristen etter denne 

paragraf fra studenten har fått begrunnelsen eller endelig avgjørelse av klagen foreligger. 

4. Finner styret eller styrets klagenemnd at det er begått formelle feil, og det er rimelig å anta at dette kan ha hatt 

betydning for en eller flere kandidaters prestasjon eller bedømmelse av denne, kan det bestemmes at det skal foretas 

ny sensurering eller holdes ny eksamen eller prøve. 

5. Klager over formelle feil leveres eller sendes til styrets klagenemnd. 

§ 17. Annullering av eksamen eller prøve – utestenging 

1. Styret selv eller styrets klagenemnd kan annullere eksamen eller prøve, eller godkjenning av kurs hvis 

studenten: 

a) ved hjelp av falskt vitnemål eller annen form for uredelig opptreden har skaffet seg adgang til å gå opp til 

vedkommende eksamen eller prøve, eller til å delta i vedkommende kurs, eller


b) har forsøkt å fuske eller forsettlig eller grovt uaktsomt har fusket ved avleggelsen av, eller forut for endelig 

sensur av, vedkommende eksamen eller prøve, eller under gjennomføringen av vedkommende kurs. 

2. Styret selv eller styrets klagenemnd kan annullere godskriving eller godkjenning av utdanning, eller fritak for 

eksamen eller prøve, hvis studenten har oppnådd dette ved hjelp av falskt vitnemål eller annen form for uredelig 

opptreden. 

3. En student som har opptrådt slik som beskrevet i forskriften § 17 pkt. 1 eller 2 kan ved vedtak av styret selv 

eller styrets klagenemnd utestenges fra institusjonen og fratas retten til å gå opp til eksamen ved universitetet og ved 

andre institusjoner under lov om universiteter og høgskoler i inntil ett år. 

§ 18. Fritak fra eksamen eller prøve/godskriving av tidligere avlagt prøve/eksamen 

1. Fritak for eksamen eller prøve skal gis når det godtgjøres at tilsvarende eksamen eller prøve er avlagt ved 

samme eller annen institusjon. Det kan også gis slikt fritak på grunnlag av annen velegnet eksamen eller prøve. 

Dokumentasjon av realkompetanse kan også gi grunnlag for fritak. 

2. Dekan behandler søknad om dispensasjon fra oppsatt fag- eller studieplan og avgjør søknad om fritak fra 

eksamen eller prøve og/eller godskriving av fag/emner avlagt ved universitetet eller ved andre institusjoner under 

loven. Det er en forutsetning at studenten er tatt opp til det studiet som godkjenningen skal inngå i, og at faget/emnet 

i omfang og innhold dekker ett eller flere fag/emner i studieplanen som studenten følger. 

3. Dekan kan vedta at eksamen eller prøve i enkelte emner/fag ved universitetet gir fritak fra eksamen eller prøve 

i bestemte studium. Dersom det foreligger et generelt vedtak om fritak/godskriving skal opplysninger om dette fremgå 

av emnebeskrivelsen. 

4. Utdanningsutvalget kan gi retningslinjer for behandling av søknader om godskriving og fritak fra eksamen 

eller prøve. En eksamen eller prøve kan ikke godskrives med flere studiepoeng enn det den opprinnelig er godkjent til. 

Omfanget av et emne som det søkes godkjenning for kan ikke utvides ved at det arrangeres og gis uttelling for en 

særskilt prøve. 

5. Eksamener som inngår i opptaksgrunnlaget for grunnstudium, f.eks. eksamen fra videregående skoler, blir 

ikke godskrevet. 

6. Deleksamener uten bestått avsluttende eksamen gir ikke fritak for fag/emner ved universitetet. 

7. Student som ønsker å ta emner, emnegrupper eller fag ved andre institusjoner, og som ønsker å innpasse dette 

i et studieprogram ved Universitetet i Stavanger, er selv ansvarlig for å søke om ev. forhåndsgodkjenning av dette. 

§ 19. Emner som helt eller delvis dekker hverandre 

Studenter som har avlagt eksamen i emner/emnegrupper som faglig helt eller delvis dekker hverandre, vil få sin 

samlede poengsum for disse emnene redusert. Overlapping i faginnhold mellom fag, emner eller emnegrupper som 

inngår i grunnlaget for grad kan ikke utgjøre mer enn 10 studiepoeng totalt. Dekanus gjør vedtak om reduksjon. 

§ 20. Vitnemål 

1. Institusjonen utferdiger vitnemål om fullført utdanning. Samtidig skal det utferdiges Diploma Supplement. 

2. Den som ikke har avsluttet utdanning, skal på anmodning gis karakterutskrift for de eksamener og prøver som 

han eller hun har bestått. 

3. For en kandidat som går opp til eksamen etter lov om universiteter og høgskoler § 3–10. første ledd 2. 

punktum, skal det angis på vitnemål eller karakterutskrift dersom kandidatens kunnskaper og ferdigheter er prøvet på 

en annen måte enn for studenter som tatt opp ved studiet. 

4. Det skal fremgå av vitnemålet dersom utdanninga er gitt i samarbeid med andre institusjoner. 

5. Institusjonen skal tildele autorisasjon for helsepersonell, i forbindelse med utstedelse av vitnemål, i den 

utstrekning det er fastsatt i forskrift gitt i medhold av lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. 

6. For hvert studium skal det foreligge en fagplan eller studieplan som angir hvilke krav som må tilfredsstilles 

før vitnemål kan tildeles. Det skal fremgå av vitnemålet dersom utdanningen er gitt i samarbeid med andre institusjoner. 

Minst 60 av studiepoengene som gir grunnlag for vitnemål må være avlagt ved Universitetet i Stavanger. Rektor kan 

gjøre unntak fra dette kravet. 

7. Vitnemål skal gi opplysninger om: 

– hvilken utdanning eller studieprogram som er gjennomført 

– hvilken tittel/grad som eventuelt er oppnådd 

– navn og studiepoeng for de fag/emner som inngår i studiet med avsluttende prøve 

– tidspunkt for avlagt eksamen for de enkelte fag/emner som inngår i studiet 

– tidspunkt for fullført utdanning 

– undervisningsspråk, ved studieprogram hvor all undervisning foregår på annet språk enn norsk 

– hvilke fag/emner fra universitetet som inngår i grunnlag for vitnemål og hvilke fag/emner fra andre studier eller 

utdanningsinstitusjoner som har gitt grunnlag for fritak/godskriving av tidligere avlagte prøver/eksamener 

– tittel på større skriftlige oppgaver (kandidat-, bachelor-, masteroppgave osv.) 

– karaktersystemet som er benyttet 

– normert studietid 

– hvilket fakultet utdanningen er gjennomført ved. 

8. Vitnemål for studenter som fullfører på normert tid utstedes automatisk og normalt innen en måned etter at 

studenten har fullført det studiet han/hun er opptatt på.


9. Hvis en student etter at han/hun har fullført et studium og fått vitnemål, avlegger ny eksamen i 

fag/emner/emnegrupper som inngår i vedkommende fageksamen eller grad, skrives det ut karakterutskrift som viser 

de nye resultatene. Det skrives ikke ut nytt vitnemål. 

§ 21. Utfyllende bestemmelser/informasjon 

1. Universitetet kan utarbeide instruks/retningslinjer for eksamenskandidater, eksamensinspektører og for andre 

som har ansvar for prøving og sensurering. 

2. I saker der vedtaksmyndighet ikke er lagt til styret, utdanningsutvalget eller dekan, treffes avgjørelser i 

henhold til disse utfyllende regler av rektor eller den denne gir fullmakt. 

3. Saker som avgjøres av utdanningsutvalget eller dekan kan påklages til styret ved Universitetet i Stavanger, 

eller til styrets klagenemnd i saker der nemnda har myndighet. 

4. Styret ved Universitetet i Stavanger kan vedta utfyllende regler til denne forskriften. 

5. Informasjon som er gitt i en eller flere av følgende former anses gitt til den enkelte student: 

– informasjon på universitetets nettsider/StudentWeb/itslearning 

– informasjon i form av oppslag i studentinformasjonen eller på det enkelte fakultet 

– informasjon gitt på universitetets monitorer. 

§ 22. Andre bestemmelser 

– Lov om universiteter og høyskoler 

– forskrift om adgang til å gå opp til eksamen som privatist ved Universitetet i Stavanger 

– forskrift for graden bachelor ved Universitetet i Stavanger 

– forskrift om krav til mastergrad. 


Forskriften trer i kraft fra 7. mars 2013. 

Fra samme tidspunkt oppheves forskrift 9. juni 2011 nr. 698 om eksamen ved Universitetet i Stavanger. 


Ikraftsetting av lov 27. juni 2008 nr. 66 om endringer i lov 16. juli 1999 nr. 66 om Schengen 

informasjonssystem (SIS) 

Hjemmel: Fastsatt ved kgl.res. 5. april 2013 med hjemmel i lov 27. juni 2008 nr. 66 om endringer i lov 16. juli 1999 nr. 66 om Schengen 

informasjonssystem (SIS) del II. Fremmet av Justis- og beredskapsdepartementet. Kunngjort 8. april 2013 kl. 16.00. 

Lov 27. juni 2008 nr. 66 om endringer i lov 16. juli 1999 nr. 66 om Schengen informasjonssystem § 1, § 2, § 6, 

§ 8, § 9A, § 12 og § 20, gjelder fra 9. april 2013. 


Ikraftsetting av lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven) 

Hjemmel: Fastsatt ved kgl.res. 5. april 2013 med hjemmel i lov 26. mars 2010 nr. 9 § 101. Fremmet av Justis- og beredskapsdepartementet. 


Delt ikraftsetting av lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål. Loven trer i kraft 1. juli 2013 med unntak av § 51 annet 

ledd, § 54 tredje ledd, § 65 og § 66 som trer i kraft straks. 


Delegering av myndighet etter vergemålsloven § 51 og § 54 og finansavtaleloven § 25 til Justis- og 

beredskapsdepartementet 

Hjemmel: Fastsatt ved kgl.res. 5. april 2013 med hjemmel i lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven) § 51 og § 54 og lov 25. juni 

1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) § 25. Fremmet av Justis- og beredskapsdepartementet. Kunngjort 8. april 2013 

kl. 16.00. 

Delegering av Kongens myndighet etter lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål § 51 annet ledd annet punktum, § 54 

tredje ledd tredje punktum og finansavtaleloven § 25 femte ledd annet punktum til Justis- og beredskapsdepartementet. 


Forskrift om adgang og regulering av fangst av vågehval i 2013 

Hjemmel: Fastsatt av Fiskeri- og kystdepartementet 5. april 2013 med hjemmel i lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst 

(deltakerloven) § 12, jf. delegeringsvedtak 11. februar 2000 nr. 99 og lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine ressursar 

(havressurslova) § 11, § 12, § 16, § 34, § 36 og § 47. Kunngjort 9. april 2013 kl. 14.00.


Kapittel I. Adgangsbestemmelser 

§ 1. Generelt forbud 

Det er forbudt å drive fangst av hval i 2013. 

§ 2. Kvote 

Uten hinder av forbudet i § 1 kan norske fartøy som har fått tillatelse hos Fiskeridirektoratet til å delta, fangste til 

sammen 1286 vågehval i Norges økonomiske sone, i fiskevernsonen ved Svalbard, i fiskerisonen ved Jan Mayen og i 

internasjonalt farvann innenfor IWC-områdene ESB, EW, EN og CM. 

Det kan drives fri fangst innenfor totalkvoten på 1286 vågehval. 

§ 3. Vilkår for tildeling av tillatelse 

Fiskeridirektoratet kan gi tillatelse til å drive fangst av vågehval når følgende vilkår er oppfylt: 

a) fartøyet må være registrert i merkeregisteret 

b) søker må være ført på blad B i fiskermanntallet 

c) søker må eie minst 50 % av eierandelene i omsøkte fartøy 

d) søker må ha deltatt i fangst av vågehval med det omsøkte fartøyet i minst ett av de seks siste årene 

e) søker må sende skriftlig søknad til Fiskeridirektoratet om deltakelse i fangsten. 

Søknad om tillatelse etter første ledd kan avslås dersom fartøyeieren eller andre som har drevet fartøyet, grovt eller 

gjentatte ganger har overtrådt bestemmelser gitt i eller i medhold av deltakerloven eller annen fiskerilovgivning. 

For å kunne delta i fangst av vågehval må søker og skytter gjennomgå de kursene, herunder skyteprøve, som 

Fiskeridirektoratet bestemmer. Fiskeridirektoratet kan i særlige tilfeller dispensere fra denne bestemmelsen. 

Det er et vilkår for tildeling av tillatelse til å drive fangst av vågehval at det tas slike prøver av fangsten som 

Fiskeridirektoratet bestemmer. Prøver av fangsten skal innen 8 dager etter avsluttet fangst være sendt 

Havforskningsinstituttet. 

§ 4. Unntak 

Fiskeridirektoratet kan dispensere fra vilkåret i § 3 første ledd bokstav c for partsrederi eller aksjeselskap. 

Fiskeridirektoratet kan dispensere fra vilkåret i § 3 første ledd bokstav d når søker har vært forhindret fra å drive 

hvalfangst på grunn av politiske verv. 

Søker som har anskaffet nytt fartøy til erstatning for fartøy som nevnt i § 3 bokstav d, kan gis adgang til å delta 

med dette fartøyet. 

§ 5. Rekruttering 

Den som fyller vilkårene i § 3, med unntak av § 3 bokstav d, kan gis tillatelse til å delta i fangst. 

Ved avgjørelsen av om tillatelse skal gis, skal det legges vekt på de faglige og tekniske forutsetningene for å drive 

hvalfangst. Det kan stilles vilkår om at en eller flere av mannskapet skal ha erfaring fra hvalfangst. 

Tillatelsen kan begrenses til å gjelde bestemte områder. 

§ 6. Stedfortreder 

Fiskeridirektoratet kan i særlige tilfeller etter skriftlig søknad gi den som er gitt tillatelse til å drive fangst av 

vågehval adgang til å benytte stedfortreder på følgende vilkår: 

a) stedfortreder må være ført på blad B i fiskermanntallet 

b) stedfortreder må ha deltatt i fangst av vågehval i minst to av de tre siste årene 

c) stedfortreder må ha gjennomgått de kursene som Fiskeridirektoratet bestemmer. 

Fiskeridirektoratet kan dispensere fra vilkåret i første ledd bokstav b dersom det er nødvendig for at fartøyet skal 

kunne gjennomføre fangsten. 

§ 7. Leiefartøy 

Fiskeridirektoratet kan i særlige tilfeller som medfører vesentlig driftsavbrudd, gi midlertidig tillatelse til å delta i 

vågehvalfangst med annet fartøy. 

Kapittel II. Reguleringsbestemmelser 

§ 8. Fangststart 

Fangst av vågehval kan starte 1. april. 

Fiskeridirektoratet stopper fangsten når forholdene tilsier det. 

§ 9. Ferdskriver/inspektør/observatør 

Fartøy som deltar i fangst av vågehval skal ha installert ferdskriver. Ferdskriver skal være godkjent av 

Fiskeridirektoratet og installert av installatør godkjent av Fiskeridirektoratet. 

Fiskeridirektoratet kan pålegge fartøyene å ha inspektør eller observatør om bord under fangsten. 

§ 10. Oppgaveplikt 

Fartøy som ikke omfattes av plikten til elektronisk fangstrapportering, skal føre fangstdagbok utgitt av 

Fiskeridirektoratet. Fangstdagboken skal føres fortløpende. 

Fangstdagboken skal innen åtte dager etter avsluttet fangstsesong være sendt eller overlevert Fiskeridirektoratet. 

Fiskeridirektoratet kan fastsette nærmere bestemmelser om innhenting av data fra ferdskriver.


§ 11. Bemyndigelse 

Fiskeridirektoratet kan endre denne forskriften og fastsette nærmere bestemmelser som er nødvendige for å oppnå 

en rasjonell og hensiktsmessig gjennomføring av fangsten. 

§ 12. Straff 

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne forskrift straffes i henhold 

til lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst § 31 og lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av 

viltlevande marine ressursar (havressurslova) § 60, § 61, § 62, § 64 og § 65. På samme måte straffes medvirkning og 

forsøk. 


Denne forskrift trer i kraft straks og gjelder til og med 31. desember 2013. 


Ikraftsetting lov 5. april 2013 nr. 11 om endringer i sjøloven og luftfartsloven (gjennomføring av 

direktiv 2009/20/EF og forordning 285/2010) 

Hjemmel: Fastsatt ved kgl.res. 5. april 2013 med hjemmel i lov 5. april 2013 nr. 11 om endringer i sjøloven og luftfartsloven (gjennomføring av 

direktiv 2009/20/EF og forordning 285/2010) del III. Fremmet av Justis- og beredskapsdepartementet. Kunngjort 9. april 2013 kl. 14.00. 

Lovens del I trer i kraft 1. juli 2013. 


Delegering av myndighet etter pengespilloven § 3 tredje ledd og § 10 tredje ledd til 

Kulturdepartementet 

Hjemmel: Fastsatt ved kgl.res. 5. april 2013 med hjemmel i lov 28. august 1992 nr. 103 om pengespill m.v. (pengespilloven) § 3 tredje ledd og 

§ 10 tredje ledd. Fremmet av Kulturdepartementet. Kunngjort 9. april 2013 kl. 14.00. 

1. Delegering av Kongens myndighet til å fastsette vedtekter for Norsk Tipping etter lov 28. august 1992 nr. 103 

om pengespill m.v. § 3 tredje ledd til Kulturdepartementet. 

2. Delegering av Kongens myndighet til å fastsette nærmere regler for fordeling av overskuddet fra bingoterminaler 

etter lov 28. august 1992 nr. 103 om pengespill m.v. § 10 tredje ledd til Kulturdepartementet. 

3. Oppheving av kongelig resolusjon 17. februar 2006 nr. 224 om delegering av Kongens myndighet etter lov 28. 

august 1992 nr. 103 om pengespill m.v. § 10 annet ledd til Kultur- og kirkedepartementet. 


Forskrift om endring i forskrift om regulering av fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62° N i 2013 

Hjemmel: Fastsatt av Fiskeri- og kystdepartementet 8. april 2013 med hjemmel i lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine 

ressursar (havressurslova) § 11, § 12, § 16, § 22, § 27, § 36, § 37 og § 39 og lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst 

(deltakerloven) § 21, jf. delegeringsvedtak 11. februar 2000 nr. 99. Kunngjort 9. april 2013 kl. 14.00. 

I 

I forskrift 18. desember 2012 nr. 1297 om regulering av fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62° N i 2013 gjøres 

følgende endringer: 


Uten hinder av forbudet i § 1 kan norske fartøy som har adgang til å delta i fisket etter torsk, hyse og sei fiske og 

lande inntil: 

1) 454 740 tonn torsk i området nord for 62° N, 

2) 95 854 tonn hyse i området nord for 62° N, og 

3) 119 000 tonn sei i Norges indre farvann, sjøterritorium og økonomiske sone nord for 62° N. 

I tillegg er det avsatt 7000 tonn torsk, 2000 tonn hyse og 1275 tonn sei til forsknings- og undervisningsformål, 

7000 tonn torsk, 300 tonn hyse og 2000 tonn sei til dekning av fangst innenfor ungdomsfiskeordningen og 

rekreasjonsfiske (fritids- og turistfiske), 3000 tonn torsk til oppfølging av kystfiskeutvalget for Finnmark og 350 tonn 

sei til agnformål. I tillegg avsettes 600 tonn til innblanding av torsk i fisket etter lodde. Av torskekvantumet i første 

ledd nr. 1 er det avsatt 1000 tonn torsk til dekning av kvotebonus ved levendefangst. 

Alle kvanta i denne forskrift angis i rund vekt.


§ 30 bokstav c) andre ledd (endret) skal lyde: 

Ved samfiske med egne fartøy, må eieren ha hatt adgang til å delta i fisket med to fartøy i 2011 eller 2012, og levert 

minimumskvantum av torsk i henhold til tabellen ovenfor med to fartøy i ett av årene. Adgangen til samfiske for fartøy 

med samme eier gjelder bare for fartøy med samme eier før 22. mars 2013. 



II 

Forskrift om endring i forskrift for graden philosophiae doctor (ph.d.) ved Høgskolen i Bergen 

Hjemmel: Fastsatt av styret for Høgskolen i Bergen ved rektor 18. mars 2013 med hjemmel i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høgskoler 


I 

I forskrift 28. januar 2013 nr. 321 om graden philosophiae doctor (ph.d.) ved Høgskolen i Bergen gjøres følgende 

endringer: 


Avslag på søknad om å få avhandlingen bedømt og vedtak om ikke godkjent avhandling, prøveforelesning eller 

forsvar kan påklages etter reglene i forvaltningslovens § 28 flg. Grunngitt klage sendes det sentrale ph.d.-utvalget. Det 

sentrale ph.d.-utvalget kan oppheve eller endre vedtaket hvis det finner klagen begrunnet. Dersom det sentrale ph.d.utvalget 

ikke tar klagen til følge, sendes klagen til Klagenemnda ved Høgskolen i Bergen til avgjørelse i tråd med 

reglene i forvaltningslovens § 28 flg. Klageinstansen kan prøve alle sider ved det påklagde vedtak. 

Dersom klageinstans finner grunn til det, kan det oppnevnes enkeltpersoner eller et utvalg til å foreta en vurdering 

av den foretatte bedømmelsen og de kriteriene denne bygger på, eller til å foreta en ny eller supplerende sakkyndig 

vurdering. 

§ 25 skal nummereres som følger: 

§ 25–1. Fellesgrader og cotutelle-avtaler 

Høgskolen kan inngå samarbeid med en eller flere norske eller utenlandske institusjoner om samarbeid i form av 

fellesgrader eller cotutelle-avtaler. 

I avtaler om fellesgradssamarbeid og cotutelle kan det gjøres unntak for de øvrige bestemmelsene i forskriften, 

dersom det er nødvendig av hensyn til regelverket ved de samarbeidende institusjonene. Slike unntak skal, både 

enkeltvis og samlet, fremstå som fullt ut forsvarlige. 

§ 25–2. Fellesgrader 

Med fellesgrader menes et samarbeid mellom flere institusjoner, der alle i fellesskap har ansvar for opptak, 

veiledning, gradstildeling og annet som er beskrevet i denne forskriften. Samarbeidet organiseres normalt i et 

konsortium og reguleres i avtale mellom konsortiedeltakerne. For fullført fellesgrad utstedes felles vitnemål i form av: 

a) et vitnemålsdokument utstedt av alle konsortiemedlemmene, b) et vitnemål fra hver av konsortiedeltakerne, eller en 

kombinasjon av a) og b). 

Fellesgrader skal normalt bare inngås dersom det fra før er et etablert, stabilt faglig samarbeid mellom Høgskolen 

i Bergen og minst en av de andre konsortiedeltakerne. Høgskolestyret vedtar nærmere retningslinjer for 

fellesgradssamarbeid, herunder mal for samarbeidsavtaler jf. første ledd. 

§ 25–3. Cotutelle-avtaler 

Med cotutelle-avtaler menes felles veiledning av ph.d.-kandidater og samarbeid om utdanning av ph.d.-kandidater. 

Cotutelle-avtalen inngås for hver enkelt kandidat og bør bygges på et stabilt, faglig institusjonelt samarbeid. 

§ 25–4. Krav ved fellesgrader og cotutelle 

Kvalifikasjonskrav for opptak, krav om at avhandlingen skal være offentlig tilgjengelig, krav om offentlig disputas 

med en habil bedømmelseskomité kan ikke fravikes. 



II 

Forskrift om stønad til deltakere i forsøk med utvidet avklaring og oppfølging som tiltak i regi av 

Arbeids- og velferdsetaten 

Hjemmel: Fastsatt av Arbeidsdepartementet 3. april 2013 med hjemmel i lov 10. desember 2004 nr. 76 om arbeidsmarkedstjenester 

(arbeidsmarkedsloven) § 13. Kunngjort 12. april 2013 kl. 15.30.


§ 1. Personer som deltar i forsøksordning med utvidet avklaring og oppfølging som tiltak i regi av Arbeids- og 

velferdsetaten, Stortingsvedtak om statsbudsjettet for 2012, jf. Prop.1 S (2011–2012) og retningslinjer gitt av 

Arbeidsdepartementet, kan motta stønader etter kapittel 10 i forskrift 20. desember 2001 nr. 1544 om 

arbeidsmarkedstiltak, under deltakelse i forsøket, på de vilkår som følger av forskriften. 

§ 2. Deltakere som har lønn eller andre ytelser som følge av deltakelse i annet arbeidsrettet tiltak, kan ikke motta 

stønader etter § 1. 

§ 3. Forskriften trer i kraft straks. 


Forskrift om medisinsk sertifisering av besetningsmedlemmer 

Hjemmel: Fastsatt av Luftfartstilsynet 9. april 2013 med hjemmel i lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven) § 5–1, § 5–3 og § 15–4, 

jf. delegeringsvedtak 10. desember 1999 nr. 1273. Kunngjort 12. april 2013 kl. 15.30. 

§ 1. Nasjonal gjennomføring 

Forordning (EU) nr. 1178/2011 artikkel 2, 5, 11 og Annex IV, samt forordning (EU) nr. 290/2012 artikkel 10c og 

Annex VII Subpart GEN og Subpart AeMC, gjelder som norsk rett innenfor norsk område, herunder på Svalbard. 

§ 2. Kompetent myndighet 

Luftfartstilsynet er kompetent myndighet. 




Forskrift om endring i forskrift om fangstrapportering m.m. for norske fartøy som fisker på Midt- 

Atlanterhavsryggen 


ressursar (havressurslova) § 35 og § 36. Kunngjort 12. april 2013 kl. 15.30. 

I 

I forskrift 28. mai 1997 nr. 532 om fangstrapportering m.m. for norske fartøy som fisker på Midt- 

Atlanterhavsryggen gjøres følgende endringer: 

Hjemmelshenvisningen (endret) skal lyde: 

Fastsatt av Fiskeridepartementet 28. mai 1997 med hjemmel i lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande 

marine ressursar (havressurslova) § 35 og § 36. 


§ 5. Straff 

Forsettlig eller uaktsom overtredelse av denne forskrift straffes i henhold til lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning 

av viltlevande marine ressursar (havressurslova) § 62, § 64 og § 65. 



II 

Forskrift om endring i forskrift om regulering av fisket etter hestmakrell i 2013 


(havressurslova) § 11, jf. forskrift 17. desember 2012 nr. 1251 om regulering av fisket etter hestmakrell i 2013 § 5 andre ledd. Kunngjort 12. april 


I 

I forskrift 17. desember 2012 nr. 1251 om regulering av fisket etter hestmakrell i 2013 gjøres følgende endring: 

§ 2 andre ledd (nytt) skal lyde: 

Norske fartøy kan fiske inntil 3550 tonn hestmakrell i EU-sonen i ICES' statistikkområde IV. 


II



Forskrift om endring i forskrift om minstestørrelser på forsikringssummer for passasjer- og 

tredjemannsansvaret 

Hjemmel: Fastsatt av Samferdselsdepartementet 11. april 2013 med hjemmel i lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven) § 10–38a tredje 

ledd og § 11–2 annet ledd, jf. delegeringsvedtak 25. juni 2004 nr. 989. 

EØS-henvisninger: EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 66l (forordning (EF) nr. 785/2004, som endret ved kommisjonsforordning (EU) nr. 285/2010). 


I 

I forskrift 6. juli 2004 nr. 1101 om minstestørrelser på forsikringssummer for passasjer- og tredjemannsansvaret 

gjøres følgende endringer: 


Med unntak av § 7 gjelder denne forskrift ikke innenfor virkeområdet til europaparlaments- og rådsforordning (EF) 

nr. 785/2004, som endret ved kommisjonsforordning (EU) nr. 285/2010, om forsikringskrav for luftfartsselskaper og 

luftfartøyoperatører. 

Ny § 7 skal lyde: 

§ 7. Gjennomføring av forordning (EF) nr. 785/2004 i norsk rett 

EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 66l (europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 785/2004, som endret ved 

kommisjonsforordning (EU) nr. 285/2010) om forsikringskrav for luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører) gjelder 

som forskrift, med den EØS-tilpasning som følger av vedlegg XIII, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. 

Forordningen nevnt i første punktum gjelder også for befordring uten vederlag. 

Nåværende § 7 blir ny § 8. 



II 

Forskrift om endring i forskrift om regulering av fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62° N i 2013 


ressursar (havressurslova) § 11, § 12, § 16, § 22, § 27, § 36, § 37 og § 39 og lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst 

(deltakerloven) § 21, jf. delegeringsvedtak 11. februar 2000 nr. 99. Kunngjort 12. april 2013 kl. 15.30. 

I 

I forskrift 18. desember 2012 nr. 1297 om regulering av fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62° N i 2013 gjøres 

følgende endring: 

§ 31 Tiltak for vern av kysttorsk (tredje ledd endret) skal lyde: 

Det er forbudt for fartøy over 21 meter største lengde å fiske torsk med konvensjonelle redskap innenfor grunnlinjen 

nord for 62° N. Fra og med 1. januar til og med 30. juni er det likevel tillatt å fiske inn til fjordlinjene i statistikkområde 

03 og 04. Fra og med 1. januar til og med 19. april er det tillatt å fiske inn til fjordlinjene i statistikkområde 00. Fra og 

med 1. januar til og med 10. april er det tillatt å fiske inn til fjordlinjene i statistikkområde 05, 06 og 07. Det er videre 

tillatt å fiske inn til fjordlinjene i Lofoten oppsynsdistrikt i den perioden og i de områdene Lofotoppsynet er satt. 



II 

Forskrift om oppheving av forskrift om fangstrapportering m.m. for norske fartøy som fisker på 

Midt-Atlanterhavsryggen 


ressursar (havressurslova) § 35 og § 36. Kunngjort 12. april 2013 kl. 15.30. 

I 

Forskrift 28. mai 1997 nr. 532 om fangstrapportering m.m. for norske fartøy som fisker på Midt- 

Atlanterhavsryggen oppheves.




II 

Forskrift om endring i forskrift om sertifisering av fjørfevirksomheter 

Hjemmel: Fastsatt av Mattilsynet 11. april 2013 med hjemmel i lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) 

§ 7 annet ledd og § 19 tredje ledd, jf. delegeringsvedtak 19. desember 2003 nr. 1790 og delegeringsvedtak 5. mai 2004 nr. 884. Kunngjort 12. april 


I 

I forskrift 18. november 1994 nr. 1020 om sertifisering av fjørfevirksomheter gjøres følgende endring: 

Forskriftens bilag A punkt I skal lyde: 

Bilag A. Vilkår for sertifisering av virksomheter for fjørfe 

I. Rutiner for saksbehandling ved søknad om sertifisering 

Søknad om sertifisering sendes Mattilsynet. 

Før søknaden sendes må: 

1. Mattilsynet ha inspisert besetningen, 

2. det foreligge analysesvar på blodprøver, og 

3. det foreligge analysesvar på prøver uttatt med hensyn på salmonellainfeksjon. 

Eieren er ansvarlig for: 

1. å avtale tid for inspeksjon med Mattilsynet, 

2. at søknaden er riktig utfylt, og 

3. at nødvendige analysesvar er vedlagt søknaden. 

Mattilsynet skal ved inspeksjon i forbindelse med søknad om sertifisering og ved det årlige tilsynet, jf. del III, fylle 

ut fastsatt inspeksjonsskjema. 

Endringen trer i kraft straks. 


II 

Forskrift om endring i forskrift 24. juni 2011 nr. 644 om fordeling av overskudd fra 

utbetalingsautomater oppstilt i bingohaller (bingoterminaler) 

Hjemmel: Fastsatt ved kgl.res. 12. april 2013 med hjemmel i lov 28. august 1992 nr. 103 om pengespill m.v. (pengespilloven) § 10 tredje ledd. 

Fremmet av Kulturdepartementet. Kunngjort 12. april 2013 kl. 15.30. 

I 

I forskrift 24. juni 2011 nr. 644 om fordeling av overskudd fra utbetalingsautomater oppstilt i bingohaller 

(bingoterminaler) gjøres følgende endringer: 


§ 2. Fordeling av overskudd 

Overskuddet fra utbetalingsautomater skal fordeles slik at 25 % av overskuddet tilfaller organisasjoner og 

foreninger (formålene), 35 % av overskuddet tilfaller bingoentreprenør og 40 % av overskuddet tilfaller Norsk Tipping 

AS. 

Med overskudd menes brutto omsetning etter fradrag for gevinster. 

Ny § 3 skal lyde: 

§ 3. Nærmere om gjennomføringen 

Norsk Tipping AS skal overføre bingoentreprenørs del av overskuddet til bingoentreprenør minimum én gang pr. 

måned. I tillegg skal Norsk Tipping AS overføre den del av overskuddet som tilfaller formålene til bingoentreprenør 

én gang per halvår. 

Lotteritilsynet kan i særlige tilfeller instruere Norsk Tipping AS om å overføre andel av overskudd direkte til 

formålene. 

Nåværende § 3 blir § 4.


Endringene trer i kraft 1. juli 2013. 


II 

Forskrift om endring i forskrift 21. desember 2000 nr. 1366 om lotteritilsynet og lotteriregisteret 

m.m. 

Hjemmel: Fastsatt ved kgl.res. 12. april 2013 med hjemmel i lov 24. februar 1995 nr. 11 om lotterier m.v. (lotteriloven) § 3. Fremmet av 

Kulturdepartementet. Kunngjort 12. april 2013 kl. 15.30. 

I 

I forskrift 21. desember 2000 nr. 1366 om lotteritilsynet og lotteriregisteret m.m. gjøres følgende endring: 


§ 5–1. Forhånds- og etterhåndstrukne lotterier med omsetning inntil kr 200 000 

Organisasjoner som i sin virksomhet ivaretar formål som nevnt i lotteriloven § 5 første ledd, kan uten tillatelse 

avholde forhånds- og etterhåndstrukne lotteri med omsetning inntil kr 200 000 per kalenderår. Gjennomføring av 

lotteriet kan ikke overlates til medhjelper mot betaling. 

Endringen trer i kraft 1. juli 2013. 


II 

Forskrift om endring i forskrift 16. mars 2007 nr. 277 om Finnmarkskommisjonen og 

Utmarksdomstolen for Finnmark 

Hjemmel: Fastsatt ved kgl.res. 12. april 2013 med hjemmel i lov 17. juni 2005 nr. 85 om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i 

Finnmark fylke (finnmarksloven) § 47 og lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) § 33d og § 55b. Fremmet av Justis- og 

beredskapsdepartementet. Kunngjort 12. april 2013 kl. 15.30. 

I 

I forskrift 16. mars 2007 nr. 277 om Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen for Finnmark gjøres følgende 

endringer: 

§ 4 overskriften skal lyde: 

Kommisjonens medlemmer og personale 

§ 4 første ledd annet punktum oppheves. 

Ny § 4a skal lyde: 

§ 4a. Oppnevning av utmarksdomstolens medlemmer 

Utmarksdomstolens medlemmer konstitueres som embetsmenn etter lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn 

m.m. § 3 nr. 1 bokstav a. 

Domstoladministrasjonen kunngjør konstitusjonene. Innstillingsrådet for dommere avgir innstilling. Domstolloven 

§ 55a til § 55c gjelder så langt det passer. Innstillingen skal første gang omfatte alle medlemmene av utmarksdomstolen 

samt varamedlemmene. 

Innstillingsrådet skal gi Sametinget, Finnmark fylkeskommune og ulike brukerrepresentanter anledning til å uttale 

seg om sammensetningen før innstilling avgis. Innstillingsrådets primære innstilling kan ikke fravikes uten at 

departementet har rådført seg med Sametinget og Finnmark fylkeskommune. 


II

6. feb. Nr. 362 2013 869 Norsk Lovtidend 


Forskrift om oppheving av forskrift 17. november 1995 nr. 892 om gjennomføring i norsk rett av 

EØS-avtalens vedlegg II, kap. XIX (rådsforordning (EØF) nr. 339/93) om kontroll av samsvar med 

reglene om produktsikkerhet ved innførsel av produkter fra land utenfor EØS-området 

Hjemmel: Fastsatt ved kgl.res. 12. april 2013 med hjemmel i lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester 

(produktkontrolloven) § 15. Fremmet av Nærings- og handelsdepartementet. 

EØS-henvisninger: EØS-avtalen vedlegg II kap. XIX nr. 3b (forordning (EF) nr. 765/2008). Kunngjort 12. april 2013 kl. 15.30. 

I 

Forskrift 17. november 1995 nr. 892 om gjennomføring i norsk rett av EØS-avtalens vedlegg II, kap. XIX 

(rådsforordning (EØF) nr. 339/93) om kontroll av samsvar med reglene om produktsikkerhet ved innførsel av 

produkter fra land utenfor EØS-området oppheves. 


6. feb. Nr. 362 2013 

II 

Forskrift for masterstudiet ved Bergen Arkitekthøgskole 

Heimel: Fastsett av styret for stiftinga Bergen Arkitekthøgskole 6. februar 2013 med heimel i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler 

(universitets- og høyskoleloven) § 3–3, § 3–11, § 4–2, § 4–7, § 4–8, § 5–1 og § 5–3, forskrift 1. desember 2005 nr. 1392 om krav til mastergrad § 2 

og forskrift 31. januar 2007 nr. 173 om opptak til høyere utdanning § 4–4. Kunngjort 16. april 2013 kl. 14.15. 

Kapittel 1: Generelle vedtak 

§ 1–1. Verkeområde 

1. Forskrifta gjeld for alle studentar opptatt ved masterstudie ved Bergen Arkitekthøgskole. 

2. Forskrifta gjev reglar om opptak til studiet, organisering av studiet og eksamen og studenten og høgskulens 

pliktar og rettar. 

§ 1–2. Definisjonar 

Student: Student er den som er tatt opp til studiet ved BAS på grunnlag av dei opptakskrav som BAS stiller og som har 

betalt studieavgift for gjeldande semester. 

Studieprogram: BAS sitt studieprogram er basert på eit femårig studieløp etter modellen 3+2 år som gir totalt 300 

studiepoeng. 

Studiepoeng: Mål på arbeidsomfang i studiet: 60 studiepoeng tilsvarar eitt års studium på full tid. 

Fagområde/emneområde: BAS-studiet er organisert i fire hovudfagområde: 

APP/LAPP – arkitektur, planlegging og prosjektering 

TTA/LATTA – teknologi, teknikk, økonomi og administrasjon 

DAV – «den andre verda» – utvikling av frie uttrykk, kunstnarlege fag 

KTF – kompletterande teorifag/universitetsfag. 

Gjennomgang og evaluering: Kurs vert avslutta med felles gjennomgang der kvar student presenterer 

prosjektet/arbeidet sitt for klassen, hovudlærar, ev. gjestelærarar og konsulentar, for å drøfte – og få konstruktiv 

tilbakemelding på sitt arbeid i plenum. På lengre kurs vert det også halde mellomgjennomgang undervegs. Hovudlærar 

gjev bestått/ikkje bestått ev. bestått med supplering etter avslutta kurs. 

Eksamen: Studiet har tre hovudeksamenar. Ein i 2. klasse, ein i 3. klasse; som kvalifiserer for å studera vidare ved BAS 

og diplomarbeidet som avsluttande og kvalifiserande hovudarbeid med eksamen etter diplomsemesteret. Bestått 

diplomeksamen etter dei to siste åra gjev tittelen master i arkitektur. 

§ 1–3. Studentens undersøkings- og opplysningsplikt 

Einkvar student pliktar å sette seg inn i den til ein kvar tid gjeldande forskrift for masterstudiet ved Bergen 

Arkitekthøgskole. Vidare pliktar studenten å sette seg inn i studieplanar, kursbeskrivingar, eksamensplanar, 

ordensreglement og anna informasjon om studiet som ligg på BAS si heimeside på http://www.bas.org. 

§ 1–4. Bortvisning og utestenging 

Ein student som tross skriftleg advarsel frå rektor (etter fullmakt frå styret), gjentekne gonger opptrer på ein måte 

som verker grovt forstyrrande for medstudentar sitt arbeid eller for verksemda ved institusjonen elles, kan etter vedtak 

frå styret sjølv eller institusjonen si klagenemnd, visast bort frå nærare bestemte område ved institusjonen for inntil eit 

år. Dersom ein student etter skriftleg advarsel frå styret, ikkje respekterer slik bortvising, kan styret sjølv eller 

institusjonen si klagenemnd utestenge han eller henne frå studiet i inntil eit år. 

Vedtak om bortvising eller utestenging vert treft etter styrevedtak med minst to tredjedels fleirtal. Vedtak om slik 

reaksjon kan påklagast av studenten etter reglane i forvaltningslova. Vedtak om bortvising kan påklagast til 

departementets særskilte klageorgan, jf. lov om universitet og høyskoler § 4–8 (4).


Kapittel 2: Opptak 

§ 2–1. Opptaksrammer 

Styret fastset opptaksramme for det einskilde studieprogrammet. 

Bergen Arkitekthøgskole tek normalt opp studentar for studiestart i haustsemesteret. 

§ 2–2. Opptakskapasitet 

Det vert tatt opp inntil 30 studentar årleg til masterstudiet i arkitektur. 

For opptak til 2. avdeling, sjå § 2–10. 

§ 2–3. Generelle opptakskrav 

(1) For opptak til mastergradsstudiet ved BAS vert det stilt krav om generell studiekompetanse eller 

realkompetanse i høve til forskrift 31. januar 2007 nr. 173 om opptak til høyere utdanning § 3–1, skriftleg søknad og 

intervju gjennomført etter nærare reglar fastsett av institusjonen. 

(2) Søkjarar til første år med utdanning frå land utanfor Norden må dokumentere tilfredsstillande norskkunnskap. 

§ 2–4. Organisering av opptak 

(1) Bergen Arkitekthøgskole er ikkje med i Samordna opptak. BAS står sjølv for opptaket til høgskulen. Opptak 

skjer etter at søkjar har fulgt BAS sin prosedyre: 

I) Interessemelding (sende eit personleg og skriftleg brev til skulen, der ein ber om å få tilsendt søknadskjema), 

II) søknad på eige skjema innan søknadsfrist og 

III) intervju (for dei som vert invitert av skulen etter gjennomgang av innkomne søknader på eige skjema). 

(2) BAS har ein opptakskomité beståande av lærarrepresentantar og studentrepresentantar som gjennomfører 

opptaket. Dei ulike partane vel sjølv kandidatar til opptakskomiteen. 

(3) Poenggjeving og rangering skjer etter regler fastsett av institusjonen. Poeng vert gitt i høve til kriteria 

spesifisert i opptaksprosedyre og basert på skriftleg søknad og intervju, jf. forskrift 31. januar 2007 nr. 173 § 4–4. 

§ 2–5. Søknadsfrist 

Frist for å søkja opptak ved masterstudiet på BAS er 15. april. Søkjarar som avsluttar utdanning eller tek påkrevd 

eksamen etter søknadsfristen, må og søkje innan fristen. Vitnemål må ettersendast så snart det ligg føre. 

Opptakskomiteen er ikkje pliktig til å vurdere søknader som er poststempla etter søknadsfristen. 

§ 2–6. Søknadsskjema 

Søknad om opptak skal skrivast på eige skjema som ein får tilsendt frå BAS etter først å ha sendt ei skriftleg 

interessemelding med førespurnad om å få tilsendt søknadsskjema. 

§ 2–7. Svar på søknad 

Alle søkjarar får skriftleg svar på søknaden. 

§ 2–8. Stadfesting av studieplass 

Dei som vert tatt opp må innan dato nemnt i BAS sitt svarbrev, returnere signert studiekontrakt og betale inn 

studieavgift fastsett av høgskulerådet til BAS sin konto oppgitt i svarbrevet. 

§ 2–9. Klage 

Eventuell klage på avgjerd i opptaksspørsmål skal i første omgang rettast til BAS v/opptakskomiteen. Dersom 

vedtaket ikkje vert omgjort har søkjar høve til å oppretthalde klagen. Klagen vert då avgjort av skulen si klagenemnd. 

§ 2–10. Andre søkjarar 

Søknader frå søkjarar til 2. avdeling vert handsama av utvekslingskomiteen. Søknadsfrist er 15. april. Søknad og 

opptak på grunnlag av portofolio og i høve til gjeldande prosedyre for andre søkjarar. Talet på 

utvekslingsplassar/regulære plassar i 2. avdeling vert regulert i høve til BAS sin kapasitet og inngåtte avtalar. 

(1) Utvekslingsstudentar 

BAS tar opp utvekslingsstudentar gjennom programma Nordplus og Erasmus. I tillegg har BAS bilaterale 

avtalar med einskildinstitusjonar utanfor Europa. Rektor godkjenner utvekslingsavtalar mellom BAS og andre 

universitet og høgskular. 

Talet på utvekslingsplassar vert regulert i høve til BAS sin kapasitet og inngåtte avtalar. Studentar i 4. og 5. 

år vert føretrekt ved utveksling. Utvekslingsstudentar føljer ordinære kurs 1–2 semester, men får ikkje avlegge 

diplomeksamen. Innkomande utvekslingsstudentar betaler ikkje studieavgift til BAS. 

(2) Eksterne søkjarar til masternivå 

BAS kan ta opp studentar til 2. avdeling på grunnlag av fullført minimum 3 års utdanning ved tilsvarande 

institusjon. Årleg opptakstal vert regulert i høve til kapasitet. Søkjarar som tas opp som regulær student i 2. 

avdeling, må dokumentere tilfredstillande engelskkunnskap. 

Eksterne søkjarar som skal ta mastergrad i arkitektur ved BAS må følgje eit fast, første kurs i 2. avdeling 

som gir introduksjon til studieplanen ved BAS og grunnlag for å fortsette som regulær student på BAS 

masterstudiet. Kurset skal sikre at studenten har grunnleggande innhald og metode og har fokus på å utvikle 

personen/subjektet i høve til det å lage arkitektur – fysiske omgjevnader for subjekt/individ.


(3) Kvoteordning 

BAS tar inn kvotestudentar etter tildelingskvoter frå Senter for internasjonalisering av høgre utdanning 

(SIU). 

Kapittel 3: Studieplan og studiegjennomføring 

§ 3–1. Studieplan 

Studieplanen ligg til grunn for masterstudiet og inneheld målsetjing og organisering av studiet med beskriving av 

dei ulike fagområda. Styret vedtar studieplan for studietilbod i samband med etablering av nytt studietilbod som skal 

godkjennast av NOKUT. Studiekvalitetsutvalet (SKU) vedtar endringar i studieplanen så framt desse ikkje medfører 

vesentlege endringar i studiets målsetjing, innhald og ressursrammer. SKU skal rådføre seg med lærarråd. 

§ 3–2. Semesterplan/kursbeskriving 

Det skal utarbeidast semesterplan til kvart semester. På 1. avdeling vert det laga semesterplan for kvar klasse medan 

2. avdeling skal ha plan/kursbeskriving for kvart kurs. I tillegg kursbeskrivingar med mål og innhald i høve til kriteria 

for nasjonalt og europeisk kvalifikasjonsrammeverk. 

§ 3–3. Opphavsrett 

Eit prosjekt-, ein diplom eller masteroppgåve kan ikkje nyttast i konkurransar eller liknande som medfører 

bedømming, eller på annan måte offentleggjering før sensur er gjennomført av BAS med mindre dette er spesifisert og 

godkjent gjennom oppgåva sitt program. 

Ein student har opphavsretten til dei åndsverk han eller ho skaper i overeinsstemming med lov om opphavsrett. 

Åndsverk omfattar litterære, vitskaplege eller kunstnarlege verk av einkvar art og uansett uttrykksmåte og 

uttrykksform. BAS føreheld seg retten til å gjere bruk av studentarbeid til utstillingar og undervisningsføremål i skulen 

sin regi. I slike tilfelle skal studenten sitt namn oppgis. BAS kan publisere studentoppgåver eller studentarbeid på 

internett så fremt studenten har gitt sitt samtykke. BAS sine rettleiarar har ikkje stilling som medforfattar til 

studentoppgåver, men namn på rettleiarar skal gjevast opp ved offentleg bruk av diplomoppgåver. BAS eig 50 % i 

studenten sitt studentarbeid/prosjekt gjort på skulen. 

Studenten er sjølv ansvarleg for å innhente ev. patentrettar i sine oppgåver. Dette gjeld og i høve til 

samarbeidsbedrifter. 

Ein samarbeidsbedrift kan krevje teieplikt frå studenten i samband med ei studentoppgåve. Denne teieplikta må 

ikkje være til hinder for sensorane i deira arbeid med bedømming av oppgåva. 

§ 3–4. Studierett 

1. Den som har stadfesta aksept av studieplass gjennom signert studiekontrakt, betalt studieavgift til skulen og 

betalt semesteravgift til SIB får studierett til Bergen Arkitekthøgskole. Studieretten gjev rett til undervisning, rettleiing, 

tilgong til bibliotek, verkstad og studieadministrative tenester. 

2. Studieretten opphøyrar når: 

a) Studenten har fullført studiet eller 

b) BAS får melding om at studenten seier frå seg studieplassen eller 

c) studenten i løpet av eit år ikkje har dokumentert aktivitet gjennom betalt studieavgift eller søkt permisjon eller 

d) studenten har brukt opp sine forsøk til eksamen jamfør § 4–3 i denne forskrifta eller 

e) når ein aktiv student ikkje har produsert studiepoeng i løpet av dei to siste åra. Styret fattar vedtak om tap av 

studierett. Vedtak kan jf. § 5–1 påklagast. Vedtaket gjeld frå og med neste semester. 

§ 3–5. Utdanningsplan 

Alle studentar som vert tatt opp til eit studie på 60 studiepoeng eller meir skal ha ein utdanningsplan, ref. lov om 

universiteter og høyskoler § 4–2. Utdanningsplanen er ein gjensidig avtale mellom studenten og BAS om plikter og 

ansvar begge partar har for studenten sitt studie og plikter og ansvar studenten har overfor sine medstudentar. 

Utdanningsplanen gjev innhaldet og progresjonen i studenten si planlagde utdanning. 

§ 3–6. Permisjon 

Studentar kan søkje permisjon frå studiet for eitt eller fleire semester. Søknaden må være administrasjonen i hende 

innan fastsett frist for å oppnå fritak frå å betale studieavgift. 

§ 3–7. Studieåret 

Studieåret er delt i to semester. Haustsemestret varer frå medio august til 20. desember. Vårsemestret varer frå 

primo januar til primo juni. Diplomsemesteret går fram til 30. juni. 

Kapittel 4: Eksamen 

§ 4–1. Eksamen og eksamensformer 

Masterstudiet er 5-årig og organisert i to avdelingar, 3 år + 2 år. Studiet har tre hovudeksamenar. Ein i 2. klasse, 

ein i 3. klasse som kvalifiserer for å studera vidare ved BAS og diplomarbeidet som avsluttande og kvalifiserande 

hovudarbeid med eksamen etter diplomsemesteret. Kvart kurs i 2. avdeling vert og vurdert til bestått/ikkje bestått. I 

tillegg kjem eksamen/prøver i teorifag (KTF).


Styret ved Bergen Arkitekthøgskole fastset prøveforma for den einskilde eksamen. Eksamen kan omfatte 

prosjektarbeid, skriftleg og/eller munnleg prøve, gjennomføring av øvingar, deltaking i seminar, ekskursjonar o.a. 

Opplysningar om prøveform for den einskilde eksamen tas inn i studieplanen. 

Eksamen er ei heilskapleg vurdering av haldning, innsats og resultat – underlagt dei følgjande 3 evalueringskriteria: 

1. Kunnskap – studenten sin viste kunnskap. 

2. Ferdigheiter – studenten si tilnærming til oppgåvene og arbeidsmetodane gjennom sjølvstendig, systematisk og 

kritisk resonnement. 

3. Generell kompetanse – studenten si faglege haldning og innstilling til arkitektur og arkitekten sin praksis i 

samfunn. 

§ 4–2. Vilkår for å gå opp til eksamen 

1. For å kunne gå opp til eksamen må studenten ha betalt studieavgift for gjeldande semester og elles ha gjort 

opp alle økonomiske høve med skulen så langt. 

2. For å kunne gå opp til eksamen i 3. klasse må studenten ha bestått alle kurs. 

3. For å kunne gå opp til diplomeksamen må studenten være klarert for eksamen av BAS. 

§ 4–3. Eksamensforsøk 

Det er høve til å ta ny prøve berre ein gong til etter «ikkje bestått» eksamen i første avdeling eller diplom. Det kan 

søkjast om dispensasjon til eit tredje forsøk. 

§ 4–4. Forfall til eksamen 

Forfall til eksamen må meldast studieadministrasjonen og dokumenterast med legeattest eller annan gyldig 

dokumentasjon før eksamen tar til, for at oppmelding ikkje skal reknast som eksamensforsøk. 

Kandidatar som har levert materiale til bedømming kan ikkje unndra seg sensur. Avlagt prøve kan ikkje annullerast. 

§ 4–5. Ny eksamen 

Ein student som er vurdert til ikkje bestått eller hadde gyldig fråvær ved ordinær eksamen har rett til å gå opp til 

ny eksamen. 

Ny eksamen kan haldast ved neste ordinære gjennomføring av den aktuelle eksamen eller i samband med annan 

tilsvarande eksamen. 

§ 4–6. Særleg tilrettelegging av eksamen 

1. Ein student som har fysiske eller psykiske problem med å gjennomføre eksamen på vanleg måte kan søke om 

særordningar ved eksamen. Særordninga skal ha som føremål å vege opp for dei ulemper som funksjonshemminga 

medfører, samstundes som det i størst mogleg grad skal sikrast at studentane vert prøvd likt. Søknad sendast til BAS 

studieadministrasjonen. 

2. Eksempel på særordningar kan være: 

– Utvida eksamenstid 

– Høve til lengre pausar, eventuelt høve til å kvile 

– Skriftleg eksamen i staden for munnleg 

– Munnleg eksamen i staden for skriftleg 

– Eige eksamenslokale med eigen eksamensvakt 

– Bruk av skrivemaskin, pc og andre tekniske hjelpemidlar 

– Skrivehjelp, døvetolk og annan praktisk hjelp 

– Overføring av oppgåvene til punktskrift eller forstørra skrift 

– Høgtlesing av oppgåveteksten. 

Frist for å søke særordningar er 8 veker før eksamen. Behovet for særordning må dokumenterast med legeattest 

eller attest frå annan sakkunnig person. Er funksjonshemminga oppstått etter fristens utløp, eller dersom andre særlege 

grunnar tilseier det kan skulen fråvike denne fristen. Studentar med dyskalkuli, dysleksi eller andre lese- og 

skrivevanskar må ha attest frå logoped eller annan spesialist som beskriver kva for særordningar det er behov for. 

§ 4–7. Fritak frå eksamen 

Ein student kan få fritak frå eksamen, prøve eller obligatorisk undervisning når det kan dokumenterast at tilsvarande 

eksamen/prøve er bestått ved annan institusjon. Fritak kan og verte gitt på grunnlag av annan relevant eksamen/prøve 

på tilsvarande nivå. Søknad sendast studieadministrasjonen. Med søknaden skal det vedleggast attestert kopi av 

vitnemål eller karakterutskrift og studieplan eller tilsvarande inkludert pensumliste frå det kurs som ligg til grunn for 

søknaden om fritak. 

§ 4–8. Karaktersystem 

For kvar eksamen eller prøve gis karakterar: 

1. Etter skalaen Bestått/Ikkje bestått. Med høve til å gi utmerking i tillegg til bestått. 

2. Etter skala frå A til F der A er beste karakter og F er stryk. 

§ 4–9. Fusk 

Dersom det under eksamen oppstår mistanke om fusk eller forsøk på fusk, skal studenten straks bli gjort merksam 

på at han/ho vil bli rapportert. Studenten kan då velje om han/ho vil avbryte eksamen.


Konsekvensen for studenten ved fusk/forsøk på fusk er annullering av eksamen og inntil eitt års utestenging frå 

alle høgre utdanningsinstitusjonar, jf. lov om universiteter og høyskoler § 4–7 (1) og § 4–8 (3). Sensurresultatet skal 

setjast til «ikkje bestått» der det er dokumentert fusk eller forsøk på fusk. Alle saker der det er avdekka fusk eller forsøk 

på fusk skal oversendast Styret for endeleg vedtak. Styret etterprøver bevismaterialet og annullerer eksamen dersom 

dette er haldbart, og fattar vedtak om utestenging av studenten som følgje av fusk/forsøk på fusk ved eksamen. Vedtak 

i styret om utestenging kan påklagast til departementet sitt særskilde nasjonale klageorgan, jf. lov om universiteter og 

høyskoler § 4–8 (5). 

§ 4–10. Klage over formelle feil ved eksamen 

Ein student som har vore oppe til eksamen eller prøve, kan klage over formelle feil innan tre veker etter at ho/han 

burde vore kjent med det forhold som ligg til grunn for klagen, jf. lov om universiteter og høyskoler § 5–2. 

Klage over formelle feil skal framsetjast skriftleg til BAS sin studieadministrasjon. 

§ 4–11. Klage over karakterfastsetjing – rett til grunngjeving 

Ein student har rett til å få ein grunngjeving for karakterfastsetjinga av sine prestasjonar, jf. lov om universiteter 

og høyskoler § 5–3. 

Krav om grunngjeving for karakterfastsetjing og klage over karakterfastsetjing må framsetjast skriftleg til 

studieadministrasjonen seinast tre veker etter sensur. Ved klage på karakterfastsetjing på gruppearbeid-/eksamen må 

alle dei som er bedømt samla, samtykke i og skrive under på klagen. 

Grunngjeving skal normalt gjevast innan to veker etter at kandidaten har bedt om dette. 

Ved klage over karakter har studenten rett på ny sensurering av nye sensorar. 

Karakterfastsetjing ved ny sensurering kan ikkje påklagast. 

§ 4–12. Vitnemål 

Vitnemål vert utstedt på norsk for studieprogram der undervisningsspråket er norsk. Eit eige vitnemålstillegg, 

Diploma Supplement, gjev ein nærare beskriving på engelsk av kandidaten si utdanning i det norske 

utdanningssystemet. 

Det vert berre utstedt eitt vitnemål for oppnådd grad. 

Rektor fastset utforminga av vitnemål og Diploma Supplement. 

Kapittel 5: Andre vedtak 

§ 5–1. Klager 

Klage på vedtak i enkeltsaker rettast i første omgang til den/det organ som har gjort vedtaket. Dersom vedtaket vert 

oppretthalde kan klage rettast til BAS si klagenemnd. 

§ 5–2. Endringar 

a) Bergen Arkitekthøgskole har rett til å setje i verk endringar i vedtak som gjeld for institusjonen, her under rett 

til å endre studieopplegg, tid og stad for undervisning, lærekrefter, studieavgift m.m. 

b) Endring av studieavgift skal godkjennast av Styret for Bergen Arkitekthøgskole. 

c) Styret fastset etter drøfting og vedtak i lærarråd/SKU dei forskrifter og instruksar som gjeld ved Bergen 

Arkitekthøgskole og kan gje utfyllande reglar innanfor ramma av denne forskrift. 

d) Endringar i studieplanar skal godkjennast av styret eller det organ som styret gjev mynde. 

e) Endringar skal gjerast kjent for studentane så raskt som mogeleg og på hensiktsmessig vis. 

§ 5–3. Atterhald 

Bergen Arkitekthøgskole tek atterhald om eventuelle trykkfeil i studieinformasjon, kursbeskrivingar, eksamensplan 

og annan dokumentasjon som gjeld for det einskilde studiet. 

§ 5–4. Ikrafttreing 

Forskrifta trer i kraft straks. 

Samstundes vert forskrift 26. august 2008 nr. 1205 for masterstudiet ved Bergen Arkitekt Skole oppheva. 


Forskrift om studier og eksamen ved Lovisenberg diakonale høgskole AS (LDH) 

Hjemmel: Fastsatt av styret for Lovisenberg diakonale høgskole (LDH) 12. mars 2013 med hjemmel i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og 

høyskoler (universitets- og høyskoleloven) § 3–3, § 3–4, § 3–5, § 3–8, § 3–9, § 3–10, § 3–11, § 4–2, § 4–5, § 4–7, § 4–8, § 4–9, § 4–10, § 4–11, 

§ 5–1, § 5–2 og § 5–3. Kunngjort 16. april 2013 kl. 14.15. 

Kapittel 1. Generelle bestemmelser 


1.1 Forskriften gjelder for studier og eksamen ved Lovisenberg diakonale høgskole. 

1.2 Forskriften gir regler om studier og eksamen, samt krav for tildeling av grad.


1.3 Dersom bestemmelsene i denne forskrift ikke er i samsvar med gjeldende nasjonal rammeplan for en 

utdanning eller lov om universiteter og høyskoler, er det den nasjonale rammeplanenes bestemmelser og 

loven som gjelder. 


Student 

Som student regnes i denne forskrift en person som er tatt opp til et av LDHs studier på grunnlag av de krav 

gjeldende lover og forskrifter for opptak setter for studiet. 

Studierett 

Rettigheter knyttet til det å være tatt opp ved et studium og inneha studentstatus. Det innebærer rett til å delta i all 

undervisning og veiledning tilknyttet studiet, samt retten til å fremstille seg til eksamen. 

Rammeplan 

En plan for et studium der departementet har fastsatt nasjonale rammer for mål, innhold og vurdering i studiet. 

Fagplan 

LDHs konkretisering av læringsutbytter, innhold, organisering og vurdering i studier regulert av nasjonal 

rammeplan. 

Studieplan 

LDHs konkretisering av læringsutbytter, innhold, organisering og vurdering av utdanninger som ikke er regulert 

av nasjonal rammeplan. 

Studiepoeng 

Mål på omfanget av et studium der et fullt studieår er normert til 60 studiepoeng. 

Utdanningsplan 

En individuell plan som skal utarbeides mellom LDH og den enkelte student for gjennomføring av et studium av 

60 studiepoengs omfang eller mer. Utdanningsplan kan også utarbeides for studier av 30 studiepoengs varighet. Planen 

inneholder bestemmelser om høgskolens ansvar og forpliktelser overfor studenten og studentens forpliktelser overfor 

LDH og medstudenter. Studenten må godkjenne utdanningsplanen hvert semester for å få gå opp til eksamen. 

Eksamen 

Eksamen er betegnelse på en prøve eller vurdering når resultatet skal inngå på vitnemålet eller innregnes i en 

karakter på vitnemålet. 

Ordinær eksamen 

Ordinær eksamen er den prøve som arrangeres for studenter som følger normal studieprogresjon. 

Utsatt eksamen 

Utsatt eksamen er den prøve som arrangeres for studenter som har levert legeerklæring eller har hatt annet 

dokumentert gyldig fravær ved ordinær eksamen. 

Ny eksamen 

Ny eksamen er den prøve som arrangeres for studenter som har gjennomført, men ikke bestått ordinær eksamen. 

Kandidat 

Student som er oppe til eksamen. 

Privatist 

Person som går opp til eksamen etter lov om universiteter og høyskoler § 3–10, uten å være opptatt ved studiet. 

Kapittel 2. Generelle faglige bestemmelser 

§ 3. Grader og videreutdanninger 

Lovisenberg diakonale høgskole kan tildele følgende grader og videreutdanninger/etterutdanninger: 

3.1 Bachelor i sykepleie 180 studiepoeng. 

3.2 Mastergrader 120 studiepoeng, også i samarbeid med annen utdanningsinstitusjon. 

3.3 Akkrediterte videreutdanninger som bygger på bachelorgrad, inntil 90 studiepoeng. 

3.4 Videreutdanninger/etterutdanninger som bygger på bachelorgrad, omfang inntil 60 studiepoeng. 

3.5 Dersom grader eller videreutdanninger utgår, må det sikres rimelige overgangsordninger. 

Overgangsordninger skal fremgå av fag- eller studieplan. 

§ 4. Fastsetting av fagplan/studieplan 

Det skal fastsettes fag- eller studieplan for alle studier som tilbys ved LDH og som gir uttelling i studiepoeng. 

4.1 Høgskolestyret fastsetter fagplaner og studieplaner. Her beskrives innholdet i studiet: 

a) Studiets læringsutbytte, varighet, omfang og nivå


b) Studiets faginnhold, oppbygging og organisering 

c) Ev. særlige vilkår for å kunne avlegge eksamen; som deltagelse i obligatoriske 

undervisningsenheter, obligatoriske skriftlige oppgaver m.m. 

d) Eksamens- og vurderingsordninger. 

4.2 Høgskolestyret er akkrediteringsorgan for studier med omfang mellom 15 og 60 studiepoeng. 

4.3 Rektor har delegert myndighet til å akkreditere studier//kurs med omfang inntil 15 studiepoeng. 

4.4 Studietilbud ut over bachelornivå, akkrediteres av NOKUT i tråd med forskrift om standarder og kriterier 

for akkreditering av studietilbud. 

§ 5. Generelle bestemmelser knyttet til fagplan/studieplan 

5.1 Det skal framgå av fag- eller studieplanen hvilke vurderinger underveis i studieløpet som skal inngå på 

vitnemålet eller regnes inn i karakter på vitnemål eller karakterutskrift, samt hvilke vurderingsuttrykk som 

benyttes. 

5.2 Studentene skal hvert semester kunne avlegge eksamener tilsvarende 30 studiepoeng for fulltidsstudier 

innen det studieprogram de er tatt opp på. Avlagte eksamener gir adgang til karakterutskrift. 

5.3 Endringer i fag- eller studieplan skal ikke tre i kraft før ved starten av nytt studieår. Mindre endringer i 

pensum kan foretas underveis i studiet. 

§ 6. Godskriving av annen utdanning. Innpass 

6.1 Høyskolestyret eller det organ de oppnevner, avgjør om søknader om godkjenning av utdanning fra andre 

institusjoner under lov om universiteter og høyskoler skal godskrives studenten med samme antall 

studiepoeng ved LDH. 

6.2 Høyskolestyret eller det organ de oppnevner, avgjør søknader fra enkeltstudenter om godkjenning av 

utdanning fra utenlandsk høyere utdanningsinstitusjon eller norsk utdanningsinstitusjon som ikke går inn 

under lov om universiteter og høyskoler som faglig jevngod med utdanning som tilbys ved LDH. 

6.3 Høyskolestyret eller det organ de oppnevner, kan etter søknad frita en student for eksamen, prøve eller 

obligatorisk undervisning når det kan dokumenteres at vedkommende har bestått tilsvarende 

eksamen/prøve eller gjennomført obligatorisk undervisning ved samme eller annen institusjon. Dette 

registreres som innpass på studentens vitnemål/karakterutskrift. Det kan også innvilges innpass på 

grunnlag av annen relevant eksamen/prøve på tilsvarende nivå. Søknad om fritak fra eksamen eller prøve 

må være fremsatt senest 8 uker etter at studieåret er påbegynt. 

6.4 Søknad om fritak fra eksamen eller prøve blir ikke behandlet før studenten er tatt opp ved LDH. 

6.5 Høgskolestyret kan fastsette utfyllende bestemmelser om saksbehandling og krav til dokumentasjon ved 

søknader om godskriving/godkjenning av norsk og utenlandsk utdanning og søknader om fritak for 

eksamen eller prøve, herunder bestemmelser om slikt fritak på grunnlag av realkompetanse. 

Kapittel 3. Studierett, utdanningsplaner, permisjoner, studieår 

§ 7. Studierett 

7.1 Den som har akseptert tilbud om studieplass har studierett til det studiet vedkommende er tatt opp til. 

7.2 Studieretten beholdes i henhold til normert studietid for studiet vedkommende er tatt opp til. Studieretten 

kan normalt beholdes to år i tillegg, dersom studenten er forsinket i sine studier. I tidsberegningen på to 

år inngår ikke utsatt studiestart, midlertidig utestengelse fra høgskolen og permisjoner etter punkt 10.1 og 

10.2 i denne forskrift. 

7.3 Studenten må semesterregistrere seg på studentweb, betale semester- og studieavgift, samt godkjenne sin 

utdanningsplan hvert semester innen gjeldende frister, for å beholde studieretten. 

7.4 Studenten vil normalt miste studieretten i følgende tilfeller: 

a) studenten har brukt opp sine forsøk til eksamen eller praksisperiode som beskrevet i 

fagplan/studieplan og denne forskrift. 

b) studenten har overskredet den fastsatte grensen på 2 år utover normert studietid 

c) studenten har ikke avlagt og bestått eksamen i løpet av de to siste studieår og har ikke permisjon. 

7.5 Studieretten opphører når: 

a) studenten selv skriftlig bekrefter at han/hun trekker seg fra studiet. 

b) studiene er fullført og vitnemål/karakterutskrift er utstedt. 

7.6 Den som har mistet studieretten etter punkt 7.4 i denne forskrift, kan søke nytt opptak til studiet ved LDH 

etter tre år, såfremt overordnede bestemmelser gir anledning til dette. 

§ 8. Krav til selvstendig arbeid 

8.1 I bachelorgraden skal det inngå et selvstendig arbeid av et omfang på minimum 12 studiepoeng. 

8.2 I mastergraden skal det inngå et selvstendig arbeid av et omfang på minimum 30 studiepoeng. Omfanget 

av det selvstendige arbeidet skal ikke overskride 60 studiepoeng.


§ 9. Utdanningsplan 

9.1 Det skal utarbeides en utdanningsplan mellom høgskolen og student som tas opp til studier av 30 

studiepoengs omfang eller mer. Utdanningsplanen beskriver hvilke elementer av studiet studenten skal 

gjennomføre i de ulike semestrene studiet varer. 

9. 2 Utdanningsplanen skal være satt opp slik at studenten skal kunne gjennomføre planlagt studium på 

normert tid. 

9.3 Studenten må godkjenne utdanningsplanen hvert semester. 

9.4 Utdanningsplanen kan endres etter avtale mellom høgskole og student. 

§ 10. Permisjon 

10.1 En student som får barn under studiene, har rett til permisjon fra studiene under svangerskap og til omsorg 

for barn, jf. lov om universiteter og høyskoler. 

10.2 Permisjon gis ved førstegangstjeneste, sykdom og andre tungtveiende grunner. Søknaden må 

dokumenteres. 

10.3 Søknad om permisjon av andre grunner enn de som er nevnt ovenfor, blir ikke nødvendigvis innvilget. 

10.4 En student som søker permisjon av andre grunner enn svangerskap, omsorg for barn, førstegangstjeneste 

eller sykdom, er ikke garantert studieplass på etterfølgende kull. 

10.5 Det kan normalt gis permisjon inntil ett år. 

10.6 Permisjon innvilges normalt ikke før studenten har gjennomført minst et halvt års studier. 

10.7 Høyskolestyret eller det organ de oppnevner avgjør søknader om permisjon. 

§ 11. Studieår 

Studieåret er normalt 10 måneder. Et fullt studieår er normert til 60 studiepoeng. 

Kapittel 4. Oppmelding og vilkår for eksamen 

§ 12. Vilkår for oppmelding til eksamen 

12.1 I fagplan/studieplan skal det gis utfyllende opplysninger om arbeidskrav/studiekrav, obligatoriske 

oppgaver, krav om avlagte eksamener eller prøver, obligatorisk deltakelse eller kliniske studier som må 

være gjennomført for at studenten skal ha adgang til å fremstille seg til eksamen eller få fortsette studiene. 

12.2 For å kunne gå opp til eksamen må studenten, innen fastsatt frist, ha godkjent sin utdanningsplan og betalt 

semesteravgift etter lov 14. desember 2007 nr. 116 om studentsamskipnader og forskrift 22. juli 2008 nr. 

828 om studentsamskipnader. 

§ 13. Oppmelding 

13.1 Studenter som følger normal studieprogresjon blir automatisk oppmeldt til ordinære eksamener. Dette 

skjer når studenten har bekreftet sin utdanningsplan. 

13.2 Studenter som tar ny eller utsatt eksamen, må selv melde seg opp via høgskolens web-baserte 

oppmeldingssystem innen fastsatt frist. 

13.3 Studenter som har forsinket studieprogresjon eller ønsker å forbedre karakter, må selv melde seg opp innen 

fastsatt frist. 

13.4 Studenten er selv ansvarlig for å holde seg orientert om tid og sted for eksamen. 

§ 14. Avmelding 

14.1 Det er ikke anledning til å melde seg av ordinær eksamen. 

14.2 Studenter som skal opp til ny/utsatt eksamen har anledning til å melde seg av eksamen innen fastsatt frist. 

§ 15. Privatister 

15.1 Privatisters rettigheter er begrenset til adgang til å delta i offentlige forelesninger og adgang til å gå opp 

til eksamen. De må sende skriftlig søknad til LDH. 

15.2 Privatister skal i tillegg til semesteravgift til Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO) betale et 

eksamensgebyr fastsatt av styret. 

15.3 Privatister må melde seg opp til eksamen innen fastsatte frister. Dokumentasjon av generell og eventuell 

spesiell studiekompetanse må vedlegges oppmeldingen. 

15.4 Høyskolestyret eller det organ de oppnevner avgjør om vilkårene for oppmelding er oppfylt, og kan etter 

søknad lempe på krav om studiekompetanse dersom det er sannsynliggjort at søkeren har de nødvendige 

kunnskaper. 

15.5 Reglement for eksamen gjelder også for privatister så lenge bestemmelsene ikke strider mot innholdet i 

dette punkt. 

§ 16. Antall eksamensforsøk 

En student har ikke rett til å framstille seg til eksamen i samme fag mer enn tre ganger. Høgskolestyret eller et 

utvalg nedsatt av høgskolestyret kan i særlige tilfelle gi dispensasjon for et fjerde og siste eksamensforsøk.


Kapittel 5. Gjennomføring av eksamen og veiledet praksis 

§ 17. Ordinær eksamen 

Ordinær eksamen gjennomføres med den vurderingsform og i det semester som er angitt i studie- eller fagplanen. 

§ 18. Ny og utsatt eksamen 

18.1 Ny og utsatt eksamen arrangeres normalt sammen og skal gjennomføres innen rimelig tid etter ordinær 

eksamen. 

18.2 En student som har gyldig fravær fra ordinær eksamen har rett til utsatt eksamen. Som gyldig fravær 

regnes sykdom eller annen dokumentert tvingende fraværsgrunn. 

18.3 Studenter som på grunn av utvekslingsopphold i utlandet ikke har kunnet gå opp til ordinær eksamen, har 

rett til utsatt eksamen. 

18.4 Studenter som har fått karakteren «ikke bestått» ved ordinær eksamen har rett til å gå opp til ny eksamen. 

18.5 Dersom det arrangeres ny/utsatt eksamen for studenter som nevnt over, gis også studenter som har hatt 

fravær uten gyldig grunn mulighet til å gå opp til ny/utsatt eksamen. 

18.6 Studenter som ønsker å forbedre karakter, skal normalt gjøre det ved neste ordinære eksamen. 

18.7 En student som mistenkes for fusk eller forsøk på fusk har ikke rett til å fremstille seg til ny eksamen så 

lenge saken er under behandling. Dersom høgskolens klagenemd kommer frem til at det ikke foreligger 

fusk, og besvarelsen da blir vurdert til «ikke bestått», har studenten rett til ny eksamen. 

18.8 Studenter som ikke gjennomfører eller består ny eller utsatt eksamen, har ikke rett til å få gå opp til 

eksamen på nytt før ved neste ordinære eksamen. Dette gjelder også studenter som har hatt gyldig fravær 

ved ny og utsatt eksamen. 

18.9 Ved større endringer i fag- og studieplaner eller pensum, har studenter rett til å fremstille seg til ny eller 

utsatt eksamen etter gammel ordning. Slik eksamen skal arrangeres innen ett år etter at siste ordinære 

eksamen ble arrangert. 

18.10 For fag, kurs eller emner som opphører gjelder følgende: Dersom det etter siste ordinære eksamen og en 

ny eller utsatt eksamen fortsatt gjenstår studenter som ikke har bestått eller hatt gyldig fravær, kan det 

etter søknad arrangeres en tredje og siste eksamen. Slik tredje eksamen skal arrangeres innen ett år etter 

siste ordinære eksamen. 

18.11 Bestemmelsene om ny og utsatt eksamen gjelder også hjemmeeksamen og lignende vurderingsformer så 

lang dette er mulig. Høgskolestyret kan fastsette andre ordninger for gjennomføring av ny- og utsatt 

eksamen i slike tilfeller. 

§ 19. Fravær fra eksamen under tilsyn, trekk fra eksamen eller blank besvarelse 

19.1 En kandidat som ønsker å trekke seg fra eksamen, må gjøre det via høgskolens webbaserte 

oppmeldingsmodul, innen fastsatt frist. Det er ikke anledning til å trekke seg fra ordinær eksamen. 

19.2 En kandidat som ikke møter til eksamen til fastsatt tid uten godkjent forfallsgrunn, og som ikke har trukket 

seg fra eksamen jf. punkt 19.1, blir registrert som «ikke møtt». «Ikke møtt» teller som eksamensforsøk, 

og kandidaten har ikke krav på å framstille seg på nytt før ved neste ordinære eksamen. 

19.3 Dersom en kandidat ikke kan møte til eksamen på grunn av sykdom eller blir syk under eksamen, slik at 

eksamen ikke kan fullføres, må kandidaten levere legeerklæring som gjelder eksamensdagen innen 48 

timer etter leveringsfrist. Legeattesten skal inneholde opplysninger om hvilket tidsrom den gjelder for. 

Det skal fremgå av attesten at sykdom er vurdert i forhold til kandidatens mulighet til å gjennomføre 

eksamen. Blir legeattest ikke innlevert innen de overnevnte frister, anses forholdet som «ikke møtt» uten 

godkjent forfallsgrunn. Ved annen tvingende fraværsgrunn enn sykdom, avgjør høyskolestyret eller det 

organ de oppnevner, om fraværet skal kjennes gyldig. 

19.4 En kandidat som velger å avbryte eksamen uten å levere besvarelse, skal undertegne skjema hos 

hovedinspektør. Oppgaven og alt utlevert materiale skal leveres tilbake. Trekk fra eksamen regnes som et 

eksamensforsøk. En besvarelse er å anse for trukket når kandidaten har undertegnet på skjema for trekk. 

19.5 For kandidater som leverer blankt, blir oppgavebesvarelsen behandlet som trekk fra eksamen og 

kandidaten har da brukt ett eksamensforsøk. 

19.6 En kandidat som har levert besvarelse kan ikke unndra seg sensur. 

19.7 En kandidat får registrert karakteren «ikke bestått» når eksamen avbrytes uten at det skyldes sykdom. 

§ 20. Fravær fra skriftlig eksamen uten tilsyn, eksempelvis hjemmeeksamen, bacheloroppgave, masteroppgave eller 

fordypningsoppgave 

20.1 En kandidat som ikke leverer besvarelsen innen fristen, registreres som ikke møtt. Dette registreres som 

ett eksamensforsøk. 

20.2 Dersom sykdom forhindrer kandidaten i å levere besvarelsen innen fristen, må det leveres legeerklæring 

for hele eller deler av eksamensperioden for at det skal være gyldig fravær. Legeerklæring gjeldende deler 

av eksamensperioden må leveres innen 48 timer etter fristen for innlevering av eksamen. I så fall blir det 

ikke regnet som et eksamensforsøk. Det kan gis inntil 48 timer utsatt innleveringsfrist. Utsatt innlevering 

avgjøres av rektor eller den som rektor bemyndiger.


20.3 Dersom det oppstår sykdom eller annen tvingende fraværsgrunn i løpet av 3–5 dagers hjemmeeksamen, 

må eksamen tas som ny/utsatt prøve. Det innvilges ikke utsatt innleveringsfrist. 

§ 21. Hjelpemidler 

Høgskolestyret eller det organ de oppnevner, fastsetter hvilke hjelpemidler som er tillatt ved eksamen i et fag/emne. 

Hjelpemidler kan omfatte skriftlige og tekniske hjelpemidler. Det skal fremgå av fag-/studieplaner og/eller 

studiehåndbøker hvilke hjelpemidler som er tillatt, herunder hvilke som utleveres fra høgskolen og hvilke kandidaten 

selv har ansvar for å medbringe. 

§ 22. Tilrettelagt eksamen og alternative vurderingsformer 

22.1 Kandidater som av medisinske eller andre tungtveiende grunner har behov for å avlegge eksamen under 

særskilte vilkår, må sende søknad til studieadministrasjonen innen oppmeldingsfristen. Behovet må 

dokumenteres med legeerklæring eller erklæring fra annen sakkyndig. Erklæringen må inneholde en 

nærmere begrunnelse for hvorfor det er behov for særordning i eksamenssituasjonen. Dokumentasjonen 

skal være av nyere dato, normalt ikke eldre enn 2 år. En kandidat som etter fristens utløp søker om å 

avlegge eksamen under særskilte vilkår, har rett til å få sin sak behandlet, dersom vedkommende godtgjør 

at grunnlaget for søknaden er kommet opp etter at ordinær søknadsfrist er utløpt. Dersom behovet for 

særordning er permanent, kan det søkes om å få godkjent særordningene for hele studieperioden. 

Særordninger høgskolen legger til rette for, er eksempelvis: 

a) Utvidet tid. 

b) Bruk av ordbøker. 

c) Bruk av PC på eksamen under tilsyn. 

22.2 Det kan gis tillatelse til at alternative vurderingsformer benyttes for kandidat som på grunn av varige 

lidelser eller funksjonshemninger, eller av andre særskilte grunner ikke kan gå opp til eksamen med 

ordinær vurderingsform. Høgskolestyret eller det organ de oppnevner, kan innvilge at en kandidat får 

avvikende eksamensform. Søknaden må være begrunnet med dokumentasjon fra sakkyndig instans. 

22.3 Dersom tungtveiende grunner foreligger, kan høgskolestyret eller det organ de oppnevner, godkjenne at 

eksamen avvikles utenfor institusjonen, dersom dette kan skje under betryggende kontroll. Kandidaten må 

sende skriftlig begrunnet søknad og dekke alle utgifter selv. 

§ 23. Gjennomføring av skriftlig eksamen under tilsyn 

23.1 Kandidaten har ikke adgang til eksamenslokalet før eksamensinspektørene er på plass. 

23.2 Ved adgang til eksamenslokalet må vesker og yttertøy plasseres på anvist sted. Bare skrivesaker og tillatte 

hjelpemidler tas med til anvist plass. Det er kandidatens eget ansvar å sørge for å skaffe seg de tillatte 

hjelpemidlene. Lån av hjelpemidler fra andre kandidater er ikke tillatt. 

23.3 Kandidaten må være på plass i eksamenslokalet senest 15 minutter før eksamen starter. Kandidater som 

kommer for sent til eksamen må henvende seg til eksamensansvarlig i studieadministrasjonen eller 

hans/hennes stedfortreder for ev. å få tillatelse til å gå opp til eksamen. Kandidater som møter mer enn 30 

minutter for sent, får bare adgang dersom ingen andre kandidater har forlatt eksamenslokalet. Kandidaten 

får ikke tillegg i tiden. 

23.4 Kandidaten skal vise studentlegitimasjon eller annen gyldig legitimasjon med foto og signere kandidatliste 

samtidig som kandidatnummer blir tildelt. Kandidater som ikke kan legitimere seg får ikke adgang til 

eksamen og må forlate eksamenslokalet. 

23.5 Kandidater som har fått utlevert eksamensoppgave kan ikke trekke seg fra eksamen eller forlate 

eksamenslokalet før tidligst etter 30 minutter. 

23.6 Det er ikke tillatt å benytte mobiltelefon eller andre kommunikasjonsmedier under eksamen, og heller ikke 

bringe disse med til anvist plass. 

23.7 Etter at kandidatene har inntatt anvist plass i eksamenslokalet, kan de ikke forlate plassen uten tillatelse 

fra inspektør. Lufteturer skjer i følge med inspektør. Disse bør være av kortest mulig varighet av hensyn 

til andre som ønsker å gå ut. Mobiltelefon eller andre kommunikasjonsmedier kan ikke benyttes under 

lufteturer. 

23.8 Kandidatene skal ta hensyn til hverandre i eksamenslokalet slik at det ikke oppstår forstyrrelser. Ved 

alvorlige ordensbrudd kan en kandidat bli bortvist fra eksamenslokalet. 

23.9 Under eksamen er enhver henvendelse mellom kandidatene forbudt. Alle spørsmål under eksamen rettes 

til en av inspektørene. 

23.10 Inspektøren gir beskjed når det er 10 minutter igjen. Det gis 15 minutter ekstra tid til å ordne papirene. 

23.11 Høgskolen bruker selvkopierende eksamensark. Besvarelsen må derfor skrives med kulepenn. 

Kandidatnummer skal påføres alle arkene i besvarelsen. Arkene skal nummereres. Kandidaten har ansvar 

for å skille kopiene fra originalen. Originalen og første kopi (gul) stiftes og leveres inn, men siste kopi 

(blå) beholdes av studenten. Kladdeark kan ikke leveres. 

23.12 Kandidaten gir tegn til inspektøren når hun/han vil levere sin besvarelse. Kandidaten blir sittende på sin 

plass til eksamensoppgaven er levert og kontrollert, og forlater deretter eksamenslokale umiddelbart. 

Innleverte besvarelser kan ikke leveres tilbake, uansett hvilken grunn som anføres. 

23.13 Blir en kandidat syk under eksamen, skal hovedinspektøren varsles. Se punkt 19.3.


§ 24. Innlevering av besvarelser ved eksempelvis hjemmeeksamen, bacheloroppgave, masteroppgave eller 

fordypningsoppgave 

24.1 Besvarelsen skal være innlevert eksamensansvarlige i den form og innenfor de frister som er bestemt for 

gjeldende eksamen. Aktuelle bestemmelser skal normalt fremgå av fagplan/studieplan. For sen 

innlevering medfører at oppgaven ikke blir sensurert og kandidaten blir registret som «ikke møtt». Dette 

registreres som ett eksamensforsøk. 

24.2 Ved levering i papirutgave skal besvarelsen leveres i det antall eksemplarer som er fastsatt i retningslinjer 

for eksamen. Besvarelsen skal påføres kandidatnummer. Kandidaten må selv sørge for å ha en kopi 

(elektronisk eller papirkopi). 

24.3 Ved krav om innlevering i papirutgave skal kandidaten vise gyldig legitimasjon, semesterkort og selv 

signere ved innlevering av besvarelsen. Det er ikke anledning til å levere inn eventuelt glemt materiale 

etter at det er signert for innlevering. 

24.4 En oppgave som er levert inn og signert for, leveres ikke tilbake til studenten for gjennomsyn eller i noen 

annen hensikt. 

24.5 Kandidater som har studieadresse mer enn 10 mil fra høgskolen og hvor det er krav om innlevering i 

papirutgave, kan postlegge besvarelsen. Kandidaten må sende skriftlig søknad om dette til 

studieadministrasjonen senest 4 uker før innleveringsfristen. Besvarelsen må være poststemplet innen 

innleveringsfristen og sendes rekommandert. Studenten har plikt til å fremvise dokumentasjon fra 

postverket på forespørsel fra studieadministrasjonen. 

24.6 Ved krav om elektronisk innlevering skal kandidaten levere denne i henhold til bestemmelser beskrevet i 

fag-/studieplan. 

24.7 Sammen med besvarelsen leveres «Erklæring om selvstendig arbeid». 

24.8 Kandidater har ikke krav på å få returnert eventuelle vedlegg til sine eksamensbesvarelser. 

24.9 Kandidater kan ikke påregne utsatt innleveringsfrist på grunn av tekniske problemer med datautstyr. 

§ 25. Eksamen på annet språk enn norsk 

Høgskolestyret, eller etter delegering rektor, kan fastsette at enkelte eksamener kan avholdes på annet språk enn 

nordisk. Bestemmelser om dette skal fremgå av fag- eller studieplanen. Aktuell studieleder kan avgjøre om 

enkeltkandidater etter søknad kan besvare eksamen på annet språk enn norsk, dersom fag- og studieplanen gir 

anledning til dette. 

§ 26. Vurdering av veiledet praksis 

For de utdanninger der gjennomføringen av praksis er gjenstand for faglig vurdering gjelder følgende: 

26.1 For hver praksisperiode skal det foretas en avsluttende vurdering i forhold til læringsutbyttene/målene for 

praksisperioden. Vurderingen skal bygge på vurdering underveis og eventuelle praktiske prøver. 

Vurderingsresultatet og beskrivelse av hva som er vurdert skal være underskrevet av student, representant 

fra høgskolen og veileder/representant fra praksisstedet. Studenten skal ha kopi av den skriftlige 

vurderingen. 

26.2 Studenten har rett til veiledning og tilbakemelding, slik at han/hun er orientert om hvordan han/hun 

fungerer i forhold til læringsutbyttene/målene for praksisperioden. Dersom det på et tidspunkt i en veiledet 

praksisperiode kan være tvil om studenten vil kunne oppfylle målene og få bestått vurderingsresultat, skal 

studenten få skriftlig varsel om dette. Det innkalles til møte der studenten får en skriftlig begrunnelse for 

at varsel om «Fare for ikke beståtte praktiske studier» gis, hva studenten må gjøre for å nå målene innen 

utløpet av praksisperioden og hvilken veiledning som vil gis. Melding om «Fare for ikke beståtte praktiske 

studier» skal gis senest 3 uker før praksisperiodens avslutning. 

26.3 Dersom det er reist tvil om en student vil bestå en praksisperiode, må studenten vise tilfredsstillende 

fremgang den siste del av praksisperioden for å bestå. 

26.4 Dersom en student i løpet av de siste tre ukene av en praksisperiode viser handling/atferd som åpenbart 

ikke gir grunnlag for å bestå praksis, kan studenten likevel få «ikke bestått» praksis, selv om varsel om 

«Fare for ikke beståtte praktiske studier» ikke er gitt. 

26.5 Dersom en student avbryter en praksisperiode uten dokumentert grunn blir praksisperioden vurdert til 

«ikke bestått». 

26.6 Får en student vurdert en praksisperiode til «ikke bestått», må praksisperioden tas om igjen, normalt med 

neste studentkull, før studenten kan gå videre i studiet. Får studenten vurdert samme praksisperiode til 

«ikke bestått» to ganger, må studiet normalt avbrytes. 

26.7 Dersom særskilte grunner foreligger kan studenten søke høgskolestyret, eller organ nedsatt av styret, om 

å få tilrettelagt en tredje praksisperiode. 

Kapittel 6. Sensur, klage, fusk, utestengning, vitnemål 

§ 27. Sensur 

27.1 Høgskolestyret skal sikre at studentenes kunnskaper, ferdigheter og generelle kompetanse blir prøvd og 

vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte.


27.2 Høgskolestyret eller det organ de oppnevner, fastsetter vurderingsformer for det enkelte 

studieprogram/fag. 

27.3 Det skal være ekstern vurdering av vurdering eller vurderingsordninger. 

27.4 Det skal fremgå av fag-/studieplan hvilke vurderinger som inngår i den endelige karakter og hvilke 

vurderinger som har status som intern prøve. 

27.5 Ved eksamen eller prøve som inngår på vitnemålet eller innregnes i karakter for vedkommende studium, 

oppnevner høgskolestyret, eller etter delegering rektor, sensorer etter forslag fra studielederne. 

27.6 Det oppnevnes minst én sensor til alle eksamener som inngår på vitnemålet. Det oppnevnes minst to 

sensorer, hvorav minst én ekstern, ved bedømmelse av studenters selvstendige arbeid i høyere grad. 

27.7 Dersom de to sensorene ikke blir enige, skal det oppnevnes en ny sensor som avgjør saken. 

27.8 Høgskolestyret eller det organ de oppnevner, fastsetter omfang av ekstern sensur på eksamener innenfor 

rammer gitt i lov om universiteter og høyskoler § 3–9. 

27.9 Sensur skal i henhold til lov om universiteter og høyskoler § 3–9 fjerde ledd normalt foreligge innen tre 

uker hvis ikke særlige grunner gjør det nødvendig å bruke mer tid. 

27.10 Dersom en kandidat har fremstilt seg til samme eksamen mer enn en gang, blir beste karakter stående. 

§ 28. Begrunnelse for og klage over karakterfastsetting 

28.1 Studenten har rett til å få en begrunnelse for karakterfastsettingen av sine prestasjoner i henhold til de til 

enhver tid gjeldende bestemmelser i lov om universiteter og høyskoler, § 5–3 første til sjette ledd. Krav 

om begrunnelse må fremsettes skriftlig innen 1 uke etter at sensuren er falt. 

28.2 Er krav om begrunnelse for karakterfastsetting eller klage over formelle feil ved oppgavegivning, 

eksamensavvikling eller gjennomføring framsatt, gjelder klagefristen som angitt i lov om universiteter og 

høyskoler § 5–2, første og tredje ledd og § 5–3 fjerde ledd. 

28.3 Ved ny sensurering etter klage, benyttes to nye sensorer hvorav minst en er ekstern. Klagesensorer får 

ingen opplysninger om kandidatens opprinnelige eksamenskarakter. 

28.4 Karakterfastsetting ved ny sensurering etter klage kan ikke påklages, se lov om universiteter og høyskoler 

§ 5–3 sjette ledd. 

28.5 Bedømmelse av muntlig prestasjon og vurdering av praksisopplæring eller lignende som etter sin art ikke 

lar seg etterprøve vurderes i henhold til lov om universiteter og høyskoler § 5–3 femte ledd. 


29.1 Den som har gjennomført eksamen eller prøve, kan klage over formelle feil i henhold til lov om 

universiteter og høyskoler § 5–2 første til fjerde ledd. 

29.2 Klager over formelle feil behandles av LDHs klagenemd som første instans. 

§ 30. Fusk og forsøk på fusk. Utestengning fra LDH 

30.1 Konsekvenser av fusk eller forsøk på fusk reguleres av de til enhver tid gjeldende bestemmelser i lov om 

universiteter og høyskoler. 

30.2 Besittelse eller bruk av ikke tillatte hjelpemidler etter at eksamen er igangsatt, betraktes som forsøk på 

fusk ved eksamen under tilsyn. Fusk eller forsøk på fusk ved hjemmeeksamen kan være kopiering eller 

avskrift av litteratur uten henvisninger. Det betraktes også som fusk dersom besvarelsen er svært lik andre 

besvarelser eller fordi besvarelsen åpenbart er utført av andre enn studenten. 

30.3 Dersom det under eksamen eller sensurering oppstår mistanke om fusk eller forsøk på fusk, skal 

kandidaten straks gjøres oppmerksom på at han/hun vil bli rapportert. Dette gjelder også for kandidat som 

eventuelt yter hjelp. Ved skriftlig eksamen under tilsyn kan kandidaten velge om han/hun vil fortsette eller 

avbryte eksamen/prøven. 

30.4 Høgskolestyret eller høgskolens klagenemnd fastsetter reaksjonsform ved fusk eller forsøk på fusk i 

henhold til lov om universiteter og høyskoler § 4–7 og § 4–8 tredje, fjerde og femte ledd. 

Annullering av eksamen eller prøve teller som ett forsøk til eksamen eller prøve. 

30.5 Utestengning fra LDH og andre institusjoner reguleres av de til enhver tid gjeldende bestemmelser i lov 

om universiteter og høyskoler, jf. § 4–8, § 4–9, § 4–10 og § 4–11. 

§ 31. Vitnemål og karakterutskrift 

31.1 Vitnemål skal utstedes etter avsluttet bachelor- eller mastergrad. Gradens faglige innhold beskrives i 

vitnemålet. For å kunne tildeles bachelor- eller mastergrad med vitnemål fra LDH må studenten ha avlagt 

minst 60 studiepoeng ved høgskolen. Andre regler for avlagte studiepoeng gjelder ved mastergrader som 

tildeles i samarbeid med andre utdanningsinstitusjoner. Det skal fremgå av vitnemålet at det er tildelt i 

samarbeid med andre. 

31.2 Diploma Supplement utferdiges til studenter som får utstedt vitnemål. 

31.3 Karakterutskrift skal utstedes etter avsluttet videreutdanning. 

31.4 Enkeltemner, kortere kurs eller ikke fullførte grader eller videreutdanninger dokumenteres ved 

karakterutskrift.


31.5 På vitnemål og karakterutskrift skal det angis i hvilket semester eksamen er avlagt. Hvis en student etter 

fullført videreutdanning eller grad på nytt avlegger eksamen i emne eller fag som inngår i vedkommende 

grad eller videreutdanning, utstedes ny karakterutskrift. 

31.6 Dersom en student har fått innpass for eksamen etter punkt 6.3 i denne forskrift, skal det framgå av 

vitnemålet. 

Kapittel 7. Utfyllende bestemmelser og ikrafttredelse 

§ 32. Utfyllende bestemmelser 

Høgskolestyret kan gi utfyllende regler innenfor rammen av denne forskrift. 


Forskriften trer i kraft fra 12. mars 2013 og avløser forskrift 12. juni 2012 nr. 678 om studier og eksamen ved 

Lovisenberg diakonale høgskole AS (LDH). 


Forskrift om endring i forskrift om krav til opplæring, prøve og kompetanse for utrykningskjøring 

(utrykningsforskriften) 

Hjemmel: Fastsatt av Vegdirektoratet 10. april 2013 med hjemmel i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikkloven) § 24, § 26, § 27, § 28, 

§ 42, § 43 og § 43a, jf. delegeringsvedtak 29. september 2003 nr. 1196 og delegeringsvedtak 20. august 2009 nr. 1530. Kunngjort 16. april 2013 

kl. 14.15. 

I 

I forskrift 12. juni 2009 nr. 637 om krav til opplæring, prøve og kompetanse for utrykningskjøring 

(utrykningsforskriften) gjøres følgende endringer: 


Forskriften gjelder krav til fører av utrykningskjøretøy under utrykning, opplæring og prøve. Den regulerer også 

krav til kompetansebevis for utrykningskompetanse og vedlikehold av denne. 

Ny § 1a skal lyde: 

§ 1a. Definisjoner 

I denne forskriften forstås med: 

a) Kompetansebevis: bevis for å ha gjennomgått utrykningsopplæring og bestått utrykningsprøve for å kunne kjøre 

utrykning. 

b) Kursarrangør: virksomhet som er godkjent for å kunne tilby utrykningsopplæring etter kapittel 6. 

c) Kurs: organisert opplæring i samsvar med undervisningsplan. 

d) Undervisningstime: undervisningsperiode på 45 minutter. 

e) Undervisningsplan: plan som viser hvordan kursarrangør oppfyller forskriftens krav med de ressurser den har 

til rådighet. Planen skal også gi opplysninger om hvordan kursarrangør gjør bruk av undervisningspersonell, 

kjøretøy, undervisningsmateriell, arbeidsmåter og øvingsområder for å nå målene i læreplanen. 

f) Undervisningspersonell: godkjente utrykningsinstruktører og godkjent undervisningsansvarlig. 

g) Undervisningsansvarlig: godkjent person med faglig, administrativt og pedagogisk ansvar hos en kursarrangør. 


For de forhold som fremgår av § 9, § 10 første ledd bokstav b og c, § 14 til § 16 samt kapittel 5 har Politihøgskolen 

ansvaret for at reglene oppfylles. 


Den som skal erverve kompetansebevis for utrykningskjøring må før opplæringen starter 

a) dokumentere at helsekrav for førerett i klasse D er oppfylt gjennom skjema NA0202 

b) ha fylt 20 år 

c) ha hatt førerett for klasse B uavbrutt i de siste 2 år 

d) dokumentere arbeidsforhold eller frivillig arbeid som betinger utrykningskjøring eller være under eller ha 

gjennomført utdanning hvor erverv av kompetanse i utrykningskjøring er relevant. Dokumentasjonen skal ikke 

være eldre enn 6 måneder. 

Helsekravene, jf. første ledd bokstav a og § 8 bokstav b, er inntatt i forskrift 19. januar 2004 nr. 298 om førerkort 

m.m. vedlegg 1 § 2 til § 5. 

Den som skal ha utstedt kompetansebevis for utrykningskjøring må i tillegg til å oppfylle kravene i første ledd 

a) ha gjennomført all obligatorisk opplæring for utrykningssjåfører 

b) ha bestått teoretisk og praktisk utrykningsprøve etter reglene i § 30 og § 31 

c) ikke ha fylt 65 år ved første gangs utstedelse.



Den som skal fornye kompetansebevis må 

a) ikke ha fylt 70 år 

b) dokumentere at helsekrav for førerett i klasse D er oppfylt gjennom skjema NA0202, jf. § 6 første ledd bokstav 

a 

c) dokumentere arbeidsforhold eller frivillig arbeid som innebærer utrykningskjøring. Dokumentasjonen skal ikke 

være eldre enn 6 måneder. 

Utgått bevis kan fornyes etter første ledd innen ett år etter utløp. Fornyelse senere enn ett år etter utløp kan foretas 

etter bestått praktisk prøve. Ved fornyelse senere enn 3 år etter utløp må vedkommende gjennomgå minst 4 timer 

opplæring med utgangspunkt i målene for opplæringens trinn 3 slik disse framgår av § 27 andre ledd bokstav f, g og 

h, hvorav den første timen brukes til å kartlegge ferdighetsnivå og behov for repetisjon, samt opplæring i trinn 4 før 

praktisk prøve avlegges. 

§ 9 andre, tredje og femte ledd skal lyde: 

Kursarrangør som tilbyr opplæring etter denne forskrift skal være godkjent av regionvegkontoret. Godkjenning gis 

for 5 år etter skriftlig og dokumentert søknad. 

Søknaden skal inneholde 

a) undervisningsplan 

b) dokumentasjon for godkjent undervisningsansvarlig og godkjente utrykningsinstruktører 

c) informasjon om organisasjonsnummer, kontoradresse, postadresse, telefonnummer og e-postadresse, samt hvor 

opplæringen skal foregå og de utrykningskjøretøy som skal benyttes i opplæringen. 

Godkjenningen registreres i Statens vegvesen sitt elektroniske register. 

§ 10 første ledd og nytt andre og tredje ledd skal lyde: 

Kursarrangør skal 

a) disponere godkjent utrykningskjøretøy, velegnet undervisningslokale og ha tilgjengelige områder som er 

nødvendig for å gjennomføre undervisningen 

b) ha godkjent undervisningsansvarlig, jf. § 15 

c) innen 14 dager melde fra skriftlig om endringer i undervisningspersonell, kjøretøy eller andre forhold som er av 

betydning for godkjenningen. Endring av adresse eller undervisningslokale skal meldes før flytting til ny adresse 

d) melde fra til regionvegkontoret og berørte politidistrikt innen åtte uker før oppstart av opplæring. Meldingen 

skal inneholde informasjon om sted, dato og varighet for opplæringen, samt hvilke kjøretøy som skal benyttes. 

Endringer skal meldes senest 14 dager før oppstart. 

Opplæringskort for elever som har avsluttet opplæringen, elevfortegnelse og undervisningsplan skal oppbevares 

på kursarrangørens kontoradresse. Dokumentene skal oppbevares i minst fem år etter at opplæringen er avsluttet. Det 

samme gjelder etter at opplæringsvirksomheten er avviklet eller godkjenning som kursarrangør er utløpt eller 

tilbakekalt. 

Kursarrangør har ansvar for å kontrollere og oppbevare dokumentasjon som følger av § 6 første ledd. 

Dokumentasjon som ikke er unntatt fra offentligheten skal arkiveres sammen med elevfortegnelsen. 

§ 12 andre, tredje, nytt fjerde og femte ledd skal lyde: 

Elevopplysninger skal registreres i fortegnelsen med fortløpende tildelt elevnummer straks opplæringen starter. 

Fortegnelsen skal ajourføres umiddelbart etter at eleven har sluttet. 

Manuell føring av elevfortegnelse skal gjøres innbundet eller heftet i bok med forhåndsnummererte sider. 

Dersom elevfortegnelsen er ført elektronisk skal det tas sikkerhetskopi hver måned som dateres og undertegnes av 

undervisningsansvarlig. 

§ 13 andre ledd skal lyde: 

Utrykningsinstruktøren skal etter hver undervisningsdag attestere på opplæringskortet for de deler av 

undervisningen som er gjennomført, med påføring av dato, antall elever og varighet i henhold til rubrikker i fastsatt 

modell for opplæringskort. 

§ 13 femte ledd oppheves. 


Den undervisningsansvarlige har ansvar for at utrykningskursene gjennomføres i samsvar med gjeldende regelverk 

og plikter blant annet å 

a) sørge for utarbeidelse, gjennomføring og vedlikehold av undervisningsopplegget 

b) foreta evaluering av undervisningen og veilede og kontrollere utrykningsinstruktører i alle deler av opplæringen 

de gir undervisning 

c) påse at bare kvalifiserte utrykningsinstruktører gir undervisning og sørge for at de gjennomgår nødvendig faglig 

oppdatering 

d) delta i teoretisk og praktisk opplæring 

e) være kursarrangørs kontaktperson mot Statens vegvesen


f) melde til Statens vegvesen sitt elektroniske register opplysninger om obligatorisk opplæring eleven har 

gjennomført innen 14 dager etter fullført opplæring og senest en dag før praktisk prøve 

g) utarbeide årlig plan for evaluering, veiledning og kontroll, samt dokumentere gjennomført veiledning. 

§ 18 tredje ledd andre punktum oppheves. 


Under opplæring til erverv av kompetansebevis som betinger utrykningskjøring anses instruktøren, eller person 

som er under instruktøropplæring, som fører av motorvognen. Bestemmelsene i eller i medhold av vegtrafikkloven 

kapittel II og § 21, § 22 og § 22a, gjelder likevel også for eleven så langt de passer. 

§ 31 syvende ledd skal lyde: 

Ved gjennomføring av praktisk prøve anses kandidaten som fører av motorvognen. 

§ 34 andre og fjerde ledd skal lyde 

Kjøretøy til bruk i opplæring etter denne forskrift, skal være personbil med tillatt totalvekt ikke over 3500 kg, 

bredde på minst 1,5 m og minst fire sitteplasser som sikrer gode opplæringsvilkår for alle elevene. Kjøretøyet skal ha 

gul farge lik basisfargen som benyttes på utrykningskjøretøy brukt av brannvesen eller ambulanse. Alternativt kan 

kjøretøyet ha den aktuelle etats farge som kursarrangøren tilhører. Kjøretøyet skal ha en konstruktiv hastighet på minst 

150 km/t og være utstyrt med dobbel betjeningsinnretning for brems. 

Kjøretøy benyttet til opplæring som ikke medfører utrykningskjøring eller til demonstrasjon der godkjent 

utrykningsinstruktør selv kjører, er fritatt fra krav om dobbel betjeningsinnretning for brems, og trenger ikke 

godkjenning som lærevogn fra Statens vegvesen. 


Regionvegkontoret kan godkjenne fører av utrykningskjøretøy, utrykningsinstruktør og undervisningsansvarlig 

som har tilegnet seg yrkeskvalifikasjoner i annen EØS-stat gjennom utdanning eller yrkeserfaring. Dette er nærmere 

regulert i forskrift 6. august 2012 nr. 795 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra annen EØS-stat på 

vegtrafikklovens område. 


Kravene i § 34 andre ledd må være oppfylt innen 1. juli 2014. 

Endringene trer i kraft 1. juli 2013. 


II 

Forskrift om endring i forskrift om registrering, vurdering, godkjenning og begrensning av 

kjemikalier (REACH) 

Hjemmel: Fastsatt av Miljøverndepartementet, Arbeidsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet 10. april 2013 med hjemmel i lov 11. 

juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven) § 4, § 5 og § 8a, jf. forskrift 5. august 1977 nr. 2 om 

gjennomføring av lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester og delegeringsvedtak 7. september 1990 nr. 730, lov 13. mars 1981 nr. 6 om 

vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven) § 9, § 49, § 51 og § 78, lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og 

stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) § 1–4 første ledd, § 3–1 tredje ledd, § 4–5 sjette ledd og syvende ledd og § 5–4 tredje ledd og fjerde ledd og 

lov 14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og 

eksplosjonsvernloven) § 26 tredje ledd, § 27, § 43 a) og b). 

EØS-henvisninger: EØS-avtalen vedlegg II kap. XV nr. 12zc (forordning (EU) nr. 453/2010 og forordning (EU) nr. 125/2012). Kunngjort 16. april 


I 

I forskrift 30. mai 2008 nr. 516 om registrering, vurdering, godkjenning og begrensning av kjemikalier (REACH) 

gjøres følgende endringer: 

EØS-henvisningen i hjemmelsfeltet skal lyde: 

EØS-avtalen vedlegg II kap. XV nr. 12zc (forordning (EF) nr. 1907/2006 som endret ved forordning (EF) nr. 

1354/2007, forordning (EF) nr. 987/2008, forordning (EF) nr. 134/2009, forordning (EF) nr. 552/2009, forordning 

(EU) nr. 276/2010, forordning (EU) nr. 143/2011 med senere korrigering, forordning (EU) nr. 253/2011, forordning 

(EU) nr. 453/2010 og forordning (EU) nr. 125/2012), nr. 12zca (forordning (EF) nr. 1238/2007), nr. 12zf (forordning 

(EF) nr. 340/2008), nr. 12zs (forordning (EF) nr. 771/2008) og nr. 12zza (forordning (EF) nr. 440/2008). 

Forskriftens tittel skal lyde: 

Forskrift om registrering, vurdering, godkjenning og begrensning av kjemikalier (REACH-forskriften)



§ 1. REACH-forordningen 

EØS-avtalen vedlegg II kapittel XV nr. 12zc (forordning (EF) nr. 1907/2006 som endret ved forordning (EF) nr. 

1354/2007, forordning (EF) 987/2008, forordning (EF) nr. 134/2009, forordning (EF) nr. 552/2009, forordning (EU) 

nr. 276/2010, forordning (EU) nr. 143/2011 med senere korrigering, forordning (EU) nr. 253/2011, forordning (EU) 

nr. 453/2010 og forordning (EU) nr. 125/2012) om registrering, vurdering og godkjenning av samt begrensninger for 

kjemikalier (REACH) gjelder som forskrift med de endringer og tillegg som følger av vedlegg II kapittel XV, protokoll 

1 til avtalen og avtalen for øvrig. 


Forordninger 

II 

Forskriftens vedheng skal lyde: 

Nedenfor gjengis EØS-avtalen vedlegg II kapittel XV nr. 12zc (forordning (EF) nr. 1907/2006 om registrering, 

vurdering, og godkjenning av samt begrensninger for kjemikalier, forordning (EF) nr. 1354/2007 om tilpasning av 

forordning (EF) nr. 1907/2006 som følge av Bulgarias og Romanias tiltredelse, forordning (EF) nr. 987/2008 om 

endring av vedlegg IV og V til forordning (EF) nr. 1907/2006, forordning (EF) nr. 134/2009 om endring av vedlegg 

XI til forordning (EF) nr. 1907/2006, forordning (EF) nr. 552/2009 om endring av vedlegg XVII til forordning (EF) 

nr. 1907/2006, forordning (EU) nr. 276/2010 om endring av vedlegg XVII til forordning (EF) nr. 1907/2006, 

forordning (EU) nr. 143/2011 om endring av vedlegg XIV til forordning (EF) nr. 1907/2006, forordning (EU) nr. 

253/2011 om endring av vedlegg XIII til forordning (EF) nr. 1907/2006, forordning (EU) nr. 453/2010 om endring av 

vedlegg II til forordning (EF) nr. 1907/2006 og forordning (EU) nr. 125/2012 om endring av vedlegg XIV til forordning 

(EF) nr. 1907/2006), nr. 12zca (forordning (EF) nr. 1238/2007) om de kvalifikasjoner som kreves av medlemmene av 

Det europeiske kjemikaliebyrås klageinstans, nr. 12zs (forordning (EF) nr. 771/2008) om fastsettelse av regler for 

organisering av og saksbehandling ved Det europeiske kjemikaliebyråets klageinstans og nr. 12zf (forordning (EF) nr. 

340/2008) om gebyrer og avgifter til Det europeiske kjemikaliebyrået i henhold til forordning (EF) nr. 1907/2006 og 

nr. 12zza (forordning (EF) nr. 440/2008) om forsøksmetoder som skal brukes i forbindelse med forordning (EF) nr. 

1907/2006 slik Miljøverndepartementet tolker denne delen av EØS-avtalen med de endringer og tillegg som følger av 

EØS-tilpasningen av rettsaktene i samsvar med vedlegg II kapittel XV, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. 

For å lese forordning (EF) nr. 1907/2006 se her: 





For å lese forordning (EU) nr. 276/2010 se her: 


For å lese korrigendum til forordning (EU) nr. 143/2011 se her: 


For å lese forordning (EU) nr. 453/2010 se her:








Forskrift om eksamen ved Luftkrigsskolen 

Hjemmel: Fastsatt av Skolesjefen ved Luftkrigsskolen 11. april 2013 med hjemmel i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler 

(universitets- og høyskoleloven) § 3–9 syvende ledd og forskrift 16. desember 2005 nr. 1575 om delvis innlemming av Forsvarets høyskoler under 

lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler. Kunngjort 16. april 2013 kl. 14.15. 


Denne forskriften gjelder for utdanningen ved Luftkrigsskolen (LKSK). Forskriften omfatter alle eksamener, 

prøver, bedømmelser, vurderinger og lignende innenfor alle fag, emner, delemner og kurs når resultatet fremgår på, 

eller inngår som beregningsgrunnlag for karakterutskrift eller vitnemål for bachelorgradsutdanningen eller deler av 

den. 

I bestemmelser om Rett til å fortsette i studiet, § 12, gjelder også kravene til obligatoriske oppgaver som en 

forutsetning for å kunne gå opp til eksamen/deleksamen. Vurderingene og karakteren i militært forhold (skikkethet som 

militær leder) kommer i tillegg til karakterene som inngår i bachelorgraden og den er en forutsetning for å få 

bachelorgraden. 

Eksamen i fag som ikke inngår i bachelorgraden, eller emner på dette nivået, reguleres også av denne forskrift, 

Forsvarets utdanningsdirektiver og Luftkrigsskolens skolereglement. 

Denne forskriften gjelder i tillegg til lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler (universitets- og 

høyskoleloven) og i tillegg til bestemmelser om eksamen og vurdering i rammeplaner for studiene på Luftkrigsskolen. 

Der det ikke er fullt samsvar mellom Forsvarets utdanningsdirektiver og universitets- og høyskoleloven (UHloven), 

skal intensjonen i UH-loven følges på områder som fremgår av forskrift 16. desember 2005 nr. 1575 om delvis 

innlemming av Forsvarets høyskoler under lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler. På samme måte skal 

bestemmelser om eksamen og sensur i nasjonale rammeplaner gå foran bestemmelser i denne forskriften. 

Forskriften gjelder ikke for eksamener som Luftkrigsskolens kadetter tar ved andre høgskoler. I slike tilfeller 

gjelder vedkommende høyskoles eksamensbestemmelser. 


1. Eksamen 

Med eksamen menes i denne forskriften skriftlig og/eller muntlig individuell eller gruppevis prøve i et emne eller 

en del av et emne, presentasjon av praktisk oppgave, semesteroppgave, bacheloroppgave, demonstrasjon av 

egenferdighet eller innlevert rapport om utført laboratorie- eller prosjektarbeid som inngår i sluttvurderingen av et 

emne eller som gir grunnlag for fastsettelse av selvstendig karakter på vitnemålet. Begrepet skriftlig eksamen omfatter 

også eksamener der det benyttes datamaskin. Eksamen skal normalt avlegges i form av individuell prøving. 

Gruppeeksamen kan benyttes for mindre deler av studiet. 

2. Mappevurdering 

Mappevurdering er vurdering av en samling tekster som er produsert i en viss periode, og som skal danne grunnlag 

for sluttvurdering med fastsettelse av endelig karakter. Prosess for utvelgelse av hvilke kadettarbeid som mappen skal 

bestå av i sluttvurderingen, skal gå fram av fagplanen. Luftkrigsskolens faglige styre kan fastsette utfyllende regler for 

mappeevaluering. 

3. Ordinær eksamen 

Ordinær eksamen er den eksamenen som holdes i et fag, emne eller delemne første gang. 

4. Utsatt eksamen 

Eksamen for kadetter som hadde gyldig fravær ved ordinær eksamen.


5. Ny eksamen 

Eksamen for kadetter som ikke bestod ved siste ordinære eksamen (kontinuasjon). 

6. Deleksamen 

Noen emner omfatter deleksamener som er fastsatt i fagplanen. Også delemner med egen karakter på vitnemålet 

kan ha deleksamener fastsatt i fagplanen. Karakteren i emnet/delemnet blir fastsatt på grunnlag av karakterene i 

deleksamenene (jf. § 9). Opplysninger om hvordan slike sammensatte karakterer beregnes, skal gå klart frem av 

fagplanen. 

7. Prøveeksamen 

Det kan gis forskjellige prøver i tillegg til dem som har innflytelse på endelig karakterer på vitnemålet. Det kan 

være prøveeksamener, tentamener, innleveringer, forprøver og andre betegnelser. Slike vurderingsformer skal omtales 

i fagplanen senest fra studieårets begynnelse hvis resultatet også kan være avgjørende for kadettenes adgang til å gå 

opp til ordinær eksamen. 

8. Rammeplan 

Planer for studier der overordnet myndighet har fastsatt nasjonale rammer for innholdet i studiene. Studiene er 

nærmere konkretisert i studieprogram og fagplaner. 

9. Studieprogram 

Beskriver hvilke fag og moduler graden består av, samt omfanget av disse. 

10. Fagplan 

Med utgangspunkt i en godkjent rammeplan gir fagplanen en nærmere konkretisering av faglig innhold i alle 

emnene i et studieprogram og beskriver organiseringen av studiet, studieprogresjon, arbeids- og undervisningsformer, 

eventuelle praksisformer og forholdet mellom teori og praksis og vurderingsordningene. 

11. Emnebeskrivelse 

Betegnelsen på den detaljerte delen av en fagplan som gjelder et avsluttende emne/delemne. Emnebeskrivelsen er 

en konkretisering av emnet, og gir opplysninger om emnets mål, innhold, arbeids- og undervisningsformer og om 

eksamens-/vurderingsordningen i emnet. Hvis det er flere deleksamener i et emne, skal den innbyrdes vektingen eller 

sammenhengen mellom deleksamenene oppgis. 

12. Studiepoeng 

Omfanget av et fag, emne eller kurs i universitets- og høgskolesystemet måles i studiepoeng. 60 studiepoeng 

tilsvarer ett års normal arbeidsinnsats på heltid for en kadett. 

13. Kandidatnummer 

Alle kandidatene som er meldt opp til en eksamen, uansett type eksamen, får tildelt et tilfeldig valgt 

kandidatnummer for hver eksamen. Kandidatnummeret tildeles før eksamensoppgaven deles ut. 

14. Eksamensråd 

Ved Luftkrigsskolen skal Eksamensrådet være et rådgivende organ for skolesjefen. Eksamensrådet behandler 

spørsmål om eksamen, sensur og klager hvor løsningen ikke følger direkte av forskriften. Eksamensrådet består av 

dekan (leder), kullsjef, tillitsvalgt for kadettene og tiltredende medlemmer etter behov. Eksamensrådet delegeres 

beslutningsmyndighet i enkeltsaker som angår utsettelse av eksamen, fritak for fag/eksamener og tilsvarende saker av 

rutinemessig karakter. 

15. Skoleråd 

Ved Luftkrigsskolen skal Skolerådet være et rådgivende organ for skolesjefen i saker som angår alle skolemessige 

forhold vedrørende kadetter som ikke behandles av eksamensrådet. Det er Sjef for Luftkrigsskolen som har 

avgjørelsesmyndighet i de saker som Skoleråd behandler. 

Skolerådet ved Luftkrigsskolen skal bestå av 4 faste personer: 

– Sjef Skolestab (leder) 

– Gjeldende kullsjef 

– En sivil ansatt i undervisningsstilling/vitenskapelig stilling 

– Sekretær. 

Øvrige fagpersoner kalles inn til Skoleråd ved behov for å gi innspill/uttalelser som Skoleråd trenger. Skolerådet 

skal legge frem sin anbefaling for Skolesjef som tar den endelige avgjørelsen. 

§ 3. Beskrivelse av eksamen 

En eksamen kan omfatte et emne, ett eller flere delemner slik det er beskrevet i fagplanen. Av fagplanen skal det 

fremgå om det brukes gradert karakterskala eller karakterene bestått eller ikke bestått, eksamenenes omfang målt i 

studiepoeng og hvordan eksamenen inngår i karakteren på vitnemålet. 

Følgende opplysninger må gis senest 3 uker før eksamensperioden begynner eller 3 uker før eksamensdagen 

(gjelder eksamensdager utenom eksamensperioder):


– eksamensform (skriftlig, muntlig, ev. kombinasjon av flere eksamensformer) 

– varighet av eksamen 

– individuell- eller gruppevis eksamen 

– tillatelse til å bruke hjelpemidler, i tilfelle hvilke. 

Ved gruppeeksamener kan det fastsettes at karakterene skal gis individuelt på grunnlag av resultatet av 

gruppeeksamenen justert med resultatet etter individuell muntlig eksamen. Slike ordninger må fremgå av fagplanen. 

§ 4. Oppmelding til eksamen 

Kadettene blir kollektivt oppmeldt til ordinær eksamen i obligatoriske emner. Oppmelding til utsatt eksamen (§ 2 

pkt. 4) og ny eksamen (kontinuasjon) (§ 2 pkt. 5) skjer automatisk første gang, med mindre kadetten skriftlig søker om 

utsettelse. Ved mer enn to stryk vises det til § 12 Rett til å fortsette studiet. Hvis behandlingen i Skoleråd gir adgang 

til nytt forsøk, avtaler kadetten oppmelding med administrasjonen. Kadettene har selv ansvaret for at de er meldt opp 

til eksamen i andre tilfeller enn ordinær eksamen og første gangs ny eller utsatt eksamen. 

§ 5. Gjennomføring av skriftlig eksamen 

På skriftlige eksamensoppgaver skal følgende opplysninger alltid angis: emnets/delemnets navn og eventuelt 

nummer/emnekode, eksamensdato, varigheten av eksamen, hvilke hjelpemidler kadettene kan ha ved eksamen og hvor 

mange studiepoeng eksamenen dekker. Dette skal være i samsvar med det som står i emnebeskrivelsen. 

Ved skriftlige individuelle eksamener skal faglærer/fagansvarlig utarbeide 2 ulike sett med eksamensoppgaver til 

eksamensdagen. Disse leveres til skolens eksamensansvarlig/eksamenssekretær. Eksamensansvarlig avklarer med 

sensor om hvilket sett som skal benyttes. Eksamensansvarlig sørger for at det eksamenssettet som sensor har valgt, 

trykkes opp i tilstrekkelig antall og forsegles i en konvolutt. Det andre settet oppbevares i egen forseglet konvolutt. 

Ved alle skriftlige eksamener skal det lages en standard omslagsside for å sikre ensartet informasjon om oppgaven, 

hvilke hjelpemidler som er tillatt og tidsfrist for innlevering. Minimumskravene til en slik omslagsside er beskrevet i 

Luftkrigsskolens skolereglement. 

Ved skriftlig individuell eksamen skal faglærer være tilgjengelig for spørsmål under hele eksamen. 

1. Ordensregler for individuell skriftlig skoleeksamen: 

– Kadettene skal møte i god tid før kunngjort starttidspunkt. Kadetter som møter for sent, gis anledning til å 

avlegge eksamen med sluttidspunkt som bestemt for de øvrige, forutsatt at oppmøte skjer innen 1 time etter 

starttidspunkt. Dette medfører at ingen får avslutte sin eksamen og forlate eksamenslokalet uten ledsager, før 

tidligst 1 time etter starttidspunktet. Oppmøte senere enn en time etter kunngjort starttid regnes som «ikke møtt», 

(dvs. ikke bestått eksamen). Kadetten(e)s nærmeste militære foresatte skal i tilfelle fravær/for sent oppmøte 

informeres om forholdet. 

– Når kadettene er på plass i eksamenslokalet, skal en ansvarshavende inspektør kontrollere tillatte hjelpemidler, 

kadettenes bord, matpakker og lignende. De skal påse at alt som ikke er tillatt å ha på, ved eller under bordene 

blir innlevert/plassert foran eller bak i eksamenslokalet. Dette gjelder også skolevesker og poser. Kadettene skal 

selv undersøke og fjerne fra sine lommer alt som kan betraktes som ulovlige hjelpemidler. 

– Før eksamen tar til, deler inspektørene ut kladdeark og innføringsark. Det skal bare skrives på innføringsarkets 

ene side. På første og siste side i besvarelsen skal alle rubrikkene være fylt ut. På de resterende sider kan ut- og 

innleveringstidene sløyfes. Samtlige kladdeark skal være stemplet med skolens stempel. 

– Når alt er klart skal ansvarshavende inspektør bryte konvolutten(e) med oppgaver. Med inspektørenes hjelp deles 

disse ut til kadettene, som fra nå av ikke skal snakke sammen. Når samtlige oppgaver er utlevert (og eventuelt 

gjennomgått), skal eksamen erklæres å være begynt og klokkeslett noteres som utleveringstid. Tid for eksamens 

begynnelse og seneste innleveringstid føres på tavlen i eksamenslokalet. 

– Når en kadett trenger skrivemateriell eller har andre behov, påkaller vedkommende inspektørens 

oppmerksomhet ved å rekke opp en hånd. Kadetten må ikke reise seg eller forlate plassen sin før inspektøren 

har gitt tillatelse til det. Dette gjelder også ved innlevering av besvarelsen. Lån av hjelpemidler mellom kadettene 

skal unngås, men kan unntaksvis kun foregå via inspektør og kun hvis et utilstrekkelig antall hjelpemidler 

skyldes omstendigheter som den enkelte kadett ikke kan lastes for. 

– Det er ikke tillatt for en inspektør å gå ut med mer enn 1 kadett om gangen, uansett om kadetter i samme rom 

har forskjellige eksamensfag. Inspektørene må sørge for at kadettene holdes absolutt isolert. Lufteturene gjøres 

kortest mulig, og ikke over 10 minutter. 

– En av inspektørene skal minne kadettene om tiden, første gang når det er en time igjen og andre gang når det er 

15 minutter igjen av eksamenstiden. 

2. Særegent for skriftlige individuelle skoleeksamener der besvarelsen skrives for hånd: 

– Før besvarelsen leveres, skal kadetten påse at: 

– rubrikken øverst på hvert enkelt ark er korrekt utfylt 

– kadettens navn ikke finnes på noen av de innleverte papirer 

– innføringsarkene er splittet i henholdsvis hvit, gul og rød del, og heftet sammen i riktig rekkefølge (en 

hvit, en gul og en rød besvarelse) 

– hvis kandidaten leverer kladd, skal denne vedlegges den hvite kopien 

– alt utlevert eksamensmateriell blir innlevert


– Dersom en kadett ikke er ferdig med innføringen når eksamenstiden er over, skal dette anføres på innføringsarket 

og henvises til fortsettelse på kladd som vedlegges. Kadetten underretter inspektøren om dette ved innleveringen. 

En av inspektørene tar imot besvarelsene og de øvrige papirer, og kontrollerer at det som er nevnt ovenfor er 

utført. Når dette er funnet i orden, kan kadetten gis tillatelse til å forlate eksamenslokalet. 

– Ved innlevering av eksamensbesvarelsen skal originalen og første kopi heftes sammen og leveres inn til 

Luftkrigsskolen, mens siste kopi beholdes av kadetten. 

3. Særegent for skriftlige individuelle skoleeksamener der besvarelsen skrives på PC: 

Ved behov opprettes nye brukerprofiler og et helt nytt og unikt brukerområde til eksamensdagen, for å unngå at 

kadettene kan benytte seg av sine opprinnelige brukerområder eller benytte internett (dersom dette skal være 

utilgjengelig). Denne prosedyren skal også forhindre at kadettene kan sende elektronisk post til hverandre under 

eksamenstiden. Andre former for elektronisk gjennomføring kan også brukes, så lenge det sikrer at kadettene ikke får 

tilgang på hjelpemidler de ikke skal ha. Dette må reguleres i det enkelte tilfelle. 

Besvarelser som leveres i papirversjon, skal skrives ut i 3 eksemplarer. Dersom kadettene ikke har anledning til å 

samarbeide under eksamenen, skal en inspektør følge kadettene under henting av utskriften. 

4. Gjeldende for alle skriftlige eksamener der besvarelsen skrives på PC: 

Det må komme klart frem på eksamensoppgaven om kadettene skal levere inn sin besvarelse på papir, og/eller om 

den skal leveres elektronisk. 

Det bør benyttes en dokumentmal som inneholder en opplysningsrubrikk hvor kadettens eksamensnummer, antall 

sider, dato og fag kan påføres. 

§ 6. Hjelpemidler til eksamen 

Tillatte hjelpemidler skal fremgå av fagplanen. Endringer må være kunngjort senest 3 uker før eksamensdag. Det 

skal også fremgå av eksamensoppgaven hvilke hjelpemidler som er tillatt. Dersom ikke annet er opplyst, har 

kandidaten selv ansvar for å medbringe tillatte hjelpemidler. Hjelpemidler som tillater kommunikasjon med andre 

(mobiltelefon og lignende), eller avgir støy (musikkspiller, radio etc.), tillates ikke i eksamenslokaler. Faglærer kan 

fastsette begrensninger mht. tillatte kalkulatortyper. Slik avgrensning må være klart definert, og skolen må etablere et 

tilfredsstillende godkjennings- og kontrollapparat. 

Når trykte hjelpemidler er tillatt, skal disse være fri for egne notater, med mindre annet er opplyst. Skolen kan 

kreve at slike hjelpemidler blir innlevert for kontroll minst 2 dager før eksamen, med utlevering sammen med 

eksamensoppgaven. Dette gjelder også hjelpemidler som er tillatt etter særordning. 

Besittelse av ulovlige hjelpemidler etter at eksamen er igangsatt betraktes som fusk, selv om det ikke er påvist at 

hjelpemidlet har vært i bruk. 

§ 7. Vilkår for å få gå opp til eksamen 

Kadetter som ikke har levert og fått godkjent obligatoriske innleveringer der krav om godkjenning er fastsatt i 

fagplanen, får ikke adgang til å gå opp til eksamen i emnet. Hvis kandidaten ut fra normal studieprogresjon skulle ha 

tatt eksamen, regnes dette likevel som første forsøk med strykkarakter som resultat. Ny eksamen (kontinuasjon) regnes 

som annet (siste) forsøk, jf. § 12 Rett til å fortsette studiet. 

§ 8. Sensur 

Sensuren skal foreligge innen 3 uker (arbeidsuker) hvis ikke særlige grunner gjør det nødvendig å bruke mer tid. 

Det kan gjøres unntak for enkelteksamener eller når det ikke er mulig å skaffe det antall kvalifiserte sensorer som er 

nødvendig for å avvikle sensuren på tre uker. Jf. lov om universiteter og høyskoler § 3–9. 

Det skal som hovedregel benyttes ekstern sensor ved alle eksamener. Ved ny sensurering etter klage, jf. § 5–2 og 

§ 5–3 i lov om universiteter og høyskoler, benyttes minst to nye sensorer, hvorav minst én ekstern. Ytterligere 

bestemmelser om sensurering er gitt i Luftkrigsskolens skolereglement og i skolereglementets vedlegg E, 

Bestemmelser for gjennomføring av sensur ved Luftkrigsskolen og Luftforsvarets krigsskoleutdanning. 

§ 9. Karakterer 

Endelig karakter i emner og delemner som ut fra fagplanen skal på vitnemålet, fastsettes på grunnlag av eksamener, 

deleksamener og/eller andre vurderingsordninger slik fagplanen angir. 

1. Karaktersystem 

Det er anledning til å bruke bestått/ikke bestått i stedet for gradert skala. 

Symbol Betegnelse Generell, ikke fagspesifikk beskrivelse av 

vurderingskriterier 

A Fremragende Fremragende prestasjon som klart utmerker seg. 

Kandidaten viser svært god vurderingsevne og stor 

grad av selvstendighet. 

B Meget god Meget god prestasjon. Kandidaten viser meget god 

vurderingsevne og selvstendighet. 

C God Jevnt god prestasjon som er tilfredsstillende på de 

fleste områder. Kandidaten viser god


Symbol Betegnelse Generell, ikke fagspesifikk beskrivelse av 

vurderingskriterier 

vurderingsevne og selvstendighet på de viktigste 

områdene. 

D Nokså god En akseptabel prestasjon med noen vesentlige 

mangler. Kandidaten viser en viss grad av 


E Tilstrekkelig Prestasjonen tilfredsstiller minimumskravene, men 

heller ikke mer. Kandidaten viser liten 


F Ikke bestått Prestasjon som ikke tilfredsstiller de faglige 

minimumskravene. Kandidaten viser både 

Manglende vurderingsevne og selvstendighet. 

Karakterene gis i utgangspunktet relatert til målet med faget. Den enkelte skole kan i sitt skolereglement presisere 

den kvalitative beskrivelse av vurderingskriterier nærmere, og gi videre retningslinjer for bruk av skalaen. 

2. Utregning av karakter (i fag med flere deleksamener) 

I karaktersystemet skal bokstavene konverteres til tall for utregning av samlet karakter/hovedkarakter. I fag hvor 

det er flere (del)eksamener, skal karakterer fra disse deleksamenene benyttes som selvstendige karakterer i utregning 

av samlet karakter/hovedkarakter. En sammenslåing av karakterer fra deleksamener til én stor felles karakter i 

faget/modulen, vil medføre en «vasking» av de ulike mindre eksamenskarakterene. 

3. Utregning av hovedkarakter 

Det skal gis en hovedkarakter som er et vektet gjennomsnitt av oppnådde resultater i de enkelte elementer i 

utdanningen. Hovedkarakter angis både med bokstavkarakter og med et tall med to desimaler. Vanlige 

forhøyningsregler gjelder. Dersom kandidaten stryker til eksamen, men ved ny prøve oppnår bestått, vil 

strykkarakteren inngå i hovedkarakteren. 

Grunnlag for beregning: 

Karakter A B C D E F 

Poengverdi 5 4 3 2 1 0 

Ved utregning av vektet gjennomsnitt gjelder: 

for teorifag: antall studiepoeng 

for militært forhold: som angitt i skolereglementet 

for fysisk fostring: som bestemt av overordnet myndighet (TfF kl. 43) og angitt i skolereglementet. 

Eksempel: 

Hovedkarakter: B 4,32 

4. Føring av karakter på vitnemål 

Enkeltkarakterene føres med bokstaver, A til F. Hovedkarakterene (eventuelt gruppekarakterene) føres både med 

bokstav og tall og tilsvarende betegnelse. 

5. Bestemmelser for fastsettelse av karakteren i militært forhold (skikkethet som militær leder) 

Hensikten med karakter i militært forhold (MF) er å ha et uttrykk for militære kandidaters skikkethet som befal. 

MF-karakteren skal også, sammen med veiledningen, være et viktig ledd i kandidatenes utvikling som befal. 

Karakteren skal fremkomme som et resultat av systematiske observasjoner av forhold i kandidatenes holdning og 

atferd, både i og utenfor skoletid, som har betydning for vedkommende sin egnethet som militær leder. 

Vurderinger av og veiledning til kandidatene skal være rettet mot handlingskompetansemodellen som omtalt i 

Luftkrigsskolens Skolereglement. 

Kriteriene for bedømmelse av MF-karakteren fremgår av Luftkrigsskolens skolereglement, vedlegg C. 

§ 10. Vitnemål og uttalelser 

Vitnemål, militært forhold og Diploma Supplement utferdiges til kandidater som har bestått avgangseksamen ved 

Luftkrigsskolens utdanning. Kandidater som har gjennomgått utdanning/kurs som ikke er nivådannende utdanning 

tildeles et kursbevis. Kandidater som frabeordres i utdanningstiden på grunn av stryk, eller dimitteres før 

uteksaminering pga. disiplinære forhold, mottar ikke vitnemål, men får utskrift fra eksamensprotokoll i fag/emner som 

er fullført og bestått. Det skal fremgå tydelig av utskriften at utdanningen ikke er bestått eller fullført. 

Foruten kandidatenes personalia skal vitnemålet angi fagkrets med antall studiepoeng samt karakterer. Hvis 

utdanningsinstitusjonen benytter hovedkarakterer, skal den føres på vitnemålet. Hvis kandidatens rangering beregnes,


kan skolen bestemme om den skal fremgå av vitnemålet. Kandidater som har bestått eksamen etter kontinuasjon, får 

på sitt vitnemål den nye karakteren angitt i fotnote eller i margen. 

På vitnemål eller kursbevis skal det fremgå hvilken utdanningskode utdanningen eller kurset har. 

§ 11. Kunngjøring av eksamensresultater 

Kunngjøringen skjer ved oppslag på fastsatt sted. Karakterlistene skal være anonymisert ved bruk av 

kandidatnummer. De som ikke har bestått, tilskrives (eventuelt med vilkår for å få fortsette studiet) og informeres om 

ny eksamen (kontinuasjon), eller behandling i skoleråd ved 2. gangs stryk (se § 12), mens de øvrige selv må gjøre seg 

kjent med resultatet. Samme prosedyre gjelder ved deleksamener som inngår i – eller forutsettes bestått forut for – 

eksamen som gir karakter på vitnemålet. 

§ 12. Rett til å fortsette studiet 

Forutsetningen for å kunne fullføre studiet er bestått eksamen. Kadetter som har strøket i mer enn 2 eksamener skal 

som hovedregel relegeres. Dette gjelder hele studiet sett under ett. Saken behandles i skoleråd ved tredje stryk selv om 

kadetten har bestått de 2 første ikke-beståtte eksamenene ved ny eksamen (kontinuasjon), jf. Forsvarets 

utdanningsdirektiv om frabeordring når minstekrav til skolemessige prestasjoner ikke er tilfredsstillende. 

For kadetter som har hatt lovlig fravær, eller som ikke har bestått ved siste ordinære eksamen i et emne, arrangeres 

det henholdsvis utsatt og ny eksamen i emnet (kontinuasjonseksamen). 

§ 13. Særordninger 

Kadetter som har behov for særordninger ved eksamen, kan søke studieadministrasjonen om spesiell tilrettelegging 

eller forlenget tid. Legeerklæring eller annen relevant dokumentasjon må legges frem. Ordningen gjelder normalt ikke 

muntlige prøver og heller ikke ved gruppeeksamener, hjemmeeksamener eller prosjektoppgaver. 

§ 14. Sykdom under eksamen 

Kandidater som er forhindret fra å ta eksamen pga. sykdom, skal levere legeerklæring umiddelbart. 

§ 15. Vitnemål 

Etter fullført og bestått utdanning får kadettene tildelt vitnemål med karakterutskrift for hele utdanningen. 

Kadettene får også vitnemålsvedlegg (Diploma Supplement) i henhold til lov om universiteter og høyskoler § 3–11 

(1). 

På karakterutskriften skal antall studiepoeng og oppnådd eksamenskarakter fremgå for hvert emne, og det skal stå 

hvilket semester eksamen ble avlagt i. Valgfag, fordypningsemner og tittelen på bacheloroppgaven eller 

hovedprosjektet skal også føres på karakterutskriften. 

Vurderingen/karakteren i militært forhold skal føres på karakterutskriften. 

Karakterutskriften viser også hvilke obligatoriske kurs og øvelser kadettene har gjennomført, og som er forutsatt 

godkjent før kadettene oppnår bachelorgraden. 

Kadetter som avbryter sin utdanning eller som blir relegert, har rett til å få utskrift av eksamensprotokollen for 

gjennomførte eksamener. 

§ 16. Begrunnelse for og klage på karakterfastsetting 

Kadettene har rett til begrunnelse for karakterfastsettingen. Ved muntlig eksamen eller bedømmelse av praktiske 

ferdigheter må et eventuelt krav om begrunnelse fremsettes umiddelbart etter at karakteren er meddelt. 

Ved skriftlige eksamener kan en kadett skriftlig be om begrunnelse senest 3 uker etter at eksamensresultatet er 

kunngjort. Begrunnelse gis muntlig eller skriftlig etter sensors valg. Begrunnelse skal normalt være gitt innen 2 uker 

etter at kadetten har bedt om dette. I begrunnelsen skal det gjøres rede for de generelle prinsipper som er lagt til grunn 

for bedømmelsen og for bedømmelsen av kadettens prestasjon. 

Kadetten kan skriftlig klage på karakteren senest 3 uker etter at eksamensresultatet er kunngjort, eller senest 3 uker 

etter at begrunnelsen er gitt. En klage på karakteren skal være begrunnet, og dekan vurderer om begrunnelsen er 

relevant. Klager uten relevant begrunnelse avvises. En endring i karakteren kan skje til gunst eller ugunst for klageren. 

Bedømmelse av muntlig eksamen, praktisk prøve eller annen bedømmelse som på grunn av prøvens art ikke lar 

seg etterprøve, kan ikke påklages. Formelle feil ved gjennomføringen av muntlig eller praktisk eksamen kan likevel 

påklages, se § 18. 

Klage som gjelder gruppeeksamen, kan bare fremmes hvis hele gruppen samtykker i det. Klagen skal være 

undertegnet av alle i gruppen. Eventuelt endret karakter gjelder hele gruppen. 

§ 17. Adgang til å forbedre karakteren 

Kadettene har adgang til å gå opp på nytt selv om en eksamen er bestått. De kan bare gå opp ved neste ordinære 

eksamen. Luftkrigsskolen tar forbehold om at ved endret eller justert fagplan gis det ikke adgang til å ta eksamen på 

nytt. Siste forsøk teller. 


Den som har vært oppe til eksamen kan klage skriftlig over formelle feil innen 3 uker etter at vedkommende er 

eller burde vært kjent med det forholdet som ligger til grunn for klagen. Klage over formelle feil ved eksamen skal 

være begrunnet. 

Eksamensrådet vurderer spørsmålet om hvorvidt det som oppgis som formelle feil, kan ha påvirket prestasjonen 

under eksamen eller sensuren av prestasjonen for kadetten som klaget. Hvis Eksamensrådet ikke kan se at forholdet


har hatt betydning for resultatet, kan klagen avvises. I motsatt fall kan Luftkrigsskolen beslutte å gi ny eksamen eller 

ny sensur på samme prøven. Luftkrigsskolen må i tilfelle vurdere hvorvidt feilen kan ha hatt betydning for hele kullet. 

Sensuren eller eksamensforsøket annulleres i tilfelle for hele kullet. 

§ 19. Fusk 

Brudd på bestemmelsene som fremgår av § 5 og § 6 i denne forskriften blir betraktet som forsøk på fusk eller fusk. 

Luftkrigsskolen behandler forsøk på fusk og fusk i henhold til lov om universiteter og høgskoler, § 4–7 og § 4–8. 

Forsøk på fusk eller fusk kan medføre annullering av eksamensresultatet og utestengning fra Luftkrigsskolen og andre 

institusjoner under samme lov i inntil ett år. 

§ 20. Overprøving av eksamensforskriftene 

Forhold som ikke dekkes direkte av denne forskriften eller lover og reglementer som det henvises til, og spørsmål 

om dispensasjon fra forskriften, behandles av Eksamensrådet. 

§ 21. Utfyllende bestemmelser 

Luftkrigsskolen kan fastsette utfyllende bestemmelser, instrukser og rutinebeskrivelser. 

§ 22. Endringer i forskriftene 

Endringer i forskriftene vedtas av skolesjefen. Endringer som følger av endringer i lover, forskrifter og reglementer 

gjelder uavhengig av slikt vedtak. 


Denne forskriften trer i kraft med virkning fra og med 1. august 2013. 

Samtidig oppheves forskrift 11. september 2006 nr. 1685 om eksamener ved Luftkrigsskolen. 


Forskrift om endring i forskrift om fastsetting av kvotefaktor i fisket etter makrell i 2013 


(havressurslova) § 11, § 12 og § 16, forskrift 18. desember 2012 nr. 1296 om regulering av fisket etter makrell i 2013 § 7 tredje ledd, § 9 andre ledd 

og § 28 og lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) § 20 og § 21, jf. delegeringsvedtak 11. februar 2000 nr. 99. 


I 

I forskrift 7. januar 2013 nr. 14 om fastsetting av kvotefaktor i fisket etter makrell i 2013 gjøres følgende endringer: 


Ved beregning av fartøykvoter for fartøy med makrelltråltillatelse, jf. forskrift 13. oktober 2006 nr. 1157 om 

spesielle tillatelser til å drive enkelte former for fiske og fangst (konsesjonsforskriften) § 2–21, skal faktoren 0,53 

anvendes. 


Ved beregning av fartøykvoter for ringnotfartøy mellom 21, 35 og 28 meter største lengde, jf. forskrift 7. desember 

2012 nr. 1184 om adgang til å delta i kystfartøygruppens fiske for 2013 (deltakerforskriften) § 17, skal faktoren 2,28 

anvendes. 


Ved beregning av fartøykvoter for fartøy med ringnottillatelse, jf. konsesjonsforskriften § 4–1, skal faktoren 2,47 

anvendes. 



II 

Endring i instruks fra det sentrale Mattilsynet til Debio og det lokale og regionale Mattilsynet for 

utøving av delegert myndighet etter økologiforskriften § 17 mv. 

Hjemmel: Fastsatt av Det sentrale Mattilsynet ved hovedkontoret 12. april 2013 med hjemmel i forskrift 4. oktober 2005 nr. 1103 om økologisk 

produksjon og merking av økologiske landbruksprodukter og næringsmidler § 17 og delegeringsvedtak 22. november 2005 nr. 1368 fra Det sentrale 

Mattilsynet til Debio og det lokale og regionale Mattilsynet etter økologiforskriften § 17 mv., punkt 6. Kunngjort 16. april 2013 kl. 14.15. 

I 

I instruks 22. november 2005 nr. 1369 fra det sentrale Mattilsynet til Debio og det lokale og regionale Mattilsynet 

for utøving av delegert myndighet etter økologiforskriften § 17 mv. gjøres følgende endringer:


Under pkt. 1.1 Bruk av sanksjoner og virkemidler, etter nåværende siste avsnitt gjøres følgende tilføyelse: 

Dersom leverandøren ikke oppfyller kravene i art. 8 pkt. 1 i kommisjonsforordning (EF) nr. 1452/2003, kan Debio 

treffe enkeltvedtak om å avvise en leverandørs søknad om registrering eller slette en allerede godkjent registrering. I 

slike tilfeller kan det eventuelt også settes frister for retting av feilene slik at godkjenning kan gis på et senere tidspunkt. 

Under pkt. 1.2 Debio som kontrollorgan og saksforbereder for Mattilsynet, etter nåværende siste avsnitt gjøres følgende 

tilføyelse: 

Årlig rapportering i henhold til kommisjonens forordning (EF) nr. 1452/2003 art. 12, skal sendes til Mattilsynet 

innen 15. mars. 

Instruksen trer i kraft straks. 


II 

Vedtak om endring i delegering av myndighet fra det sentrale Mattilsynet til Debio og det lokale og 

regionale Mattilsynet etter økologiforskriften § 17 mv. 

Hjemmel: Fastsatt av Landbruks- og matdepartementet 12. april 2013 med hjemmel i forskrift 4. oktober 2005 nr. 1103 om økologisk produksjon 

og merking av økologiske landbruksprodukter og næringsmidler § 17. Kunngjort 16. april 2013 kl. 14.15. 

I 

I vedtak 22. november 2005 nr. 1368 om delegering av myndighet fra det sentrale Mattilsynet til Debio og det 

lokale og regionale Mattilsynet etter økologiforskriften § 17 mv. gjøres følgende endring: 

Det skal gjøres en tilføyelse under pkt. 1 «Debio» i delegeringsvedtaket. 

Under pkt. 1 skal det føyes til et nytt pkt. 1.3 som skal lyde: 

1.3 Administrasjon av økofrødatabasen og vedtak om individuelle tillatelser 

Debio delegeres myndighet til å administrere økofrødatabasen og treffe enkeltvedtak om tillatelser jf. 

forskrift om økologiske landbruksprodukter mv. § 4 jf. forordning (EF) nr. 1452/2003 om videreføring av 

unntaksmuligheten i art. 6 nr. 3 bokstav a i forordning (EØF) nr. 2092/91 for visse sorter frø og vegetativt 

formeringsmateriale og om fastsettelse av saksbehandlingsregler og vilkår for å kunne benytte den skisserte 

unntaksmuligheten. 

Debio delegeres myndighet til å administrere økofrødatabasen etter art. 6 nr. 2. Debio anses på den bakgrunn 

som «databaseadministrator» i henhold til forordningen. Som databaseadministrator delegeres Debio myndighet 

etter art. 8 nr. 1 bokstav c, art. 8 nr. 2, art. 9 og art. 10 nr. 1. 

Debio delegeres myndighet til å treffe enkeltvedtak etter art. 4 og art. 5 nr. 1 til og med nr. 3 og etter art. 5 

nr. 5. Som ansvarlig for å gi tillatelser delegeres Debio myndighet etter art. 12 om årlig rapportering. 

Denne delegeringen trer i kraft straks. 


II 


Forskrift om vin (vinforskriften) 

Hjemmel: Fastsatt av Landbruks- og matdepartementet 21. mars 2013 med hjemmel i lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og 

mattrygghet mv. (matloven) § 9 første ledd, § 10 annet ledd, § 14 tredje ledd, § 15 og § 30, jf. delegeringsvedtak 19. desember 2003 nr. 1790. 

EØS-henvisninger: EØS-avtalen protokoll 47 tillegg 1 nr. 8 (forordning (EF) nr. 1234/2007 som endret ved forordning (EF) nr. 491/2009), nr. 9 

(forordning (EF) nr. 436/2009), nr. 10 (forordning (EF) nr. 606/2009 som endret ved forordning (EF) nr. 1166/2009 og forordning (EU) nr. 53/2011), 

nr. 11 (forordning (EF) nr. 607/2009 som endret ved forordning (EU) nr. 401/2010, forordning (EU) nr. 538/2011 og forordning (EU) nr. 670/2011) 

og nr. 12 (forordning (EU) nr. 1022/2010). Kunngjort 18. april 2013 kl. 13.35. 


Denne forskriften gjelder omsetning innen EØS av vin med opprinnelse i EØS, jf. protokoll 47 til EØS-avtalen. 

Vin med opprinnelse i tredjeland er ikke omfattet av forskriften, jf. protokoll 47 til EØS-avtalen. 

§ 2. Gjennomføring av forordning (EF) nr. 1234/2007 

EØS-avtalen protokoll 47 tillegg 1 nr. 8 (forordning (EF) nr. 1234/2007 som endret ved forordning (EF) nr. 

491/2009) om opprettelse av en felles markedsordning for landbruksvarer og om særlige bestemmelser for visse 

landbruksvarer (forordningen om en samlet markedsordning) gjelder som forskrift med de tilpasningene som følger av 

protokoll 47, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.



EØS-avtalen protokoll 47 tillegg 1 nr. 9 (forordning (EF) nr. 436/2009) om fastsettelse av nærmere regler for 

gjennomføring av rådsforordning (EF) nr. 479/2008 med hensyn til vingårdsregisteret, obligatoriske oppgaver og 

innsamling av opplysninger til overvåking av vinmarkedet, følgedokumenter ved forsendelser av vinprodukter og om 

registre som skal føres i vinsektoren gjelder som forskrift med de tilpasningene som følger av protokoll 47, protokoll 

1 til avtalen og avtalen for øvrig. 


EØS-avtalen protokoll 47 tillegg 1 nr. 10 (forordning (EF) nr. 606/2009 som endret ved forordning (EF) nr. 

1166/2009 og forordning (EU) nr. 53/2011) om fastsettelse av nærmere regler for gjennomføring av rådsforordning 

(EF) nr. 479/2008 med hensyn til kategoriene av vinprodukter, ønologiske framstillingsmåter og gjeldende 

restriksjoner gjelder som forskrift med de tilpasningene som følger av protokoll 47, protokoll 1 til avtalen og avtalen 

for øvrig. 


EØS-avtalen protokoll 47 tillegg 1 nr. 11 (forordning (EF) nr. 607/2009 som endret ved forordning (EU) nr. 

401/2010, forordning (EU) nr. 538/2011 og forordning (EU) nr. 670/2011) om fastsettelse av regler for gjennomføring 

av rådsforordning (EF) nr. 479/2008 med hensyn til beskyttede opprinnelsesbetegnelser og beskyttede geografiske 

betegnelser, tradisjonelle betegnelser, merking og presentasjon av visse vinprodukter gjelder som forskrift med de 

tilpasningene som følger av protokoll 47, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. 

§ 6. Gjennomføring av forordning (EU) nr. 1022/2010 

EØS-avtalen protokoll 47 tillegg 1 nr. 12 (forordning (EU) nr. 1022/2010) om tillatelse til en økning i grensene for 

beriking av vin produsert av druer høstet i 2010 i visse vindyrkingssoner gjelder som forskrift med de tilpasningene 

som følger av protokoll 47, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. 

§ 7. Tilsyn og vedtak 

Mattilsynet fører tilsyn og kan fatte nødvendige enkeltvedtak, jf. matloven § 23, for å oppnå etterlevelse av 

bestemmelser gitt i eller i medhold av denne forskriften. Mattilsynet kan også fatte enkeltvedtak i henhold til matloven 

§ 24 til § 26. 

§ 8. Straff 

Overtredelse av bestemmelser gitt i denne forskriften eller enkeltvedtak gitt i medhold av forskriften, er straffbart 

i henhold til matloven § 28. 

§ 9. Dispensasjon 

Mattilsynet kan i særskilte tilfeller dispensere fra bestemmelsene i denne forskriften, forutsatt at det ikke vil stride 

mot Norges internasjonale forpliktelser, herunder EØS-avtalen. 


Forskriften trer i kraft 15. april 2013. Samtidig oppheves forskrift 11. oktober 2006 nr. 1147 om vin. 

Forordninger 

For å gjøre det lettere å finne frem til ordlyden i de forordningene som blir gjennomført, gjengir vi dem i dette 

avsnittet. Teksten nedenfor er kun til informasjon, og er ikke en del av forskriften. 

Konsolidert forordning (EF) nr. 1234/2007 

Nedenfor gjengis til informasjon norsk oversettelse av forordning (EF) nr. 1234/2007. Dette er grunnrettsakten. 

Grunnrettsakten er endret av forordning (EF) nr. 491/2009. Alle endringer av grunnrettsakten samt de endringer og 

tillegg som følger av EØS-tilpasningen av rettsakten i samsvar med protokoll 47 tillegg 1 nr. 8 er innarbeidet nedenfor. 

► B Forordning (EF) nr. 1234/2007 

som endret ved 

► M1 Forordning (EF) nr. 491/2009 

► EØS-tilpasning som følge av EØS-avtalen protokoll 47 tillegg 1 nr. 8. 

Rådsforordning (EF) nr. 1234/2007 

av 22. oktober 2007 

om opprettelse av en felles markedsordning for landbruksvarer og om særlige bestemmelser for visse 

landbruksvarer (forordningen om en samlet markedsordning 1 

► EØS-tilpasning som følge av EØS-avtalen protokoll 47 tillegg 1 nr. 8 bokstavene a) og b) Bare følgende 

bestemmelser i forordningen skal gjelde: 

artikkel 1 (1) bokstav l, jf. del XII i vedlegg I, 

artikkel 2 (1), jf. del IIIa i vedlegg III, 

artikkel 113d, jf. vedlegg XIb, 

artiklene 118a–118c,


artiklene 118e–118zb, 

artiklene 120a–120g, 

artikkel 185c (1) og (2) og 

artikkel 185d. 

Bestemmelsene skal gjelde med de tilpasningene som kan utledes av EØS-avtalens hoveddel, de gjennomgående 

tilpasningene i den innledende delen av protokoll 47 til avtalen og de spesifikke tilpasningene i tillegg 1 til protokoll 

47 til avtalen. 

Representanter fra EFTA-statene skal kunne delta i arbeidet til komiteene som det er vist til i artikkel 195 i 

forordningen, for så vidt gjelder behandling av saker som faller innenfor virkeområdet til rettsaktene som er omfattet 

av EØS-avtalen, men skal ikke ha stemmerett. 

◄ EØS-tilpasning som følge av EØS-avtalen protokoll 47 tillegg 1 nr. 8 bokstavene a) og b) 

1 Bare bestemmer som er innlemmet i EØS-avtalen, er oversatt. 

Artikkel 1 

Virkeområde 

Ved denne forordning opprettes en felles markedsordning for landbruksvarer for produkter i følgende sektorer, som 

fastsatt i vedlegg I: 

l) vin, del XII i vedlegg I. 

Artikkel 2 

Definisjoner 

1. I denne forordning får definisjonene fastsatt i vedlegg III for visse sektorer anvendelse. 

► M1 

Artikkel 113d 

Særlige bestemmelser om markedsføring av vin 

1. En betegnelse for en kategori av et vinprodukt oppført i vedlegg XIb kan brukes i Fellesskapet bare til 

markedsføring av et produkt som oppfyller vilkårene fastsatt i nevnte vedlegg. 

Uten hensyn til artikkel 118y nr. 1 bokstav a) kan medlemsstatene tillate bruk av uttrykket «vin» dersom 

a) den følges av navnet på en frukt i en sammensatt betegnelse for å markedsføre produkter som er framstilt ved 

gjæring av andre frukter enn druer, eller 

b) den er en del av en sammensatt betegnelse. 

Enhver forveksling med produkter som svarer til vinkategoriene i vedlegg XIb, skal unngås. 

2. De kategoriene vinprodukter som er oppført i vedlegg XIb, kan endres av Kommisjonen etter framgangsmåten 

i artikkel 195 nr. 4. 

3. Med unntak av vin på flaske der det kan godtgjøres at tappingen har skjedd før 1. september 1971, skal vin 

som framstilles av druesorter angitt i klassifiseringene opprettet i samsvar med artikkel 120a nr. 2 første ledd, men 

som ikke hører inn under noen av kategoriene fastsatt i vedlegg XIb, brukes bare til vindyrkerens eget konsum, til 

produksjon av vineddik eller til destillasjon. 

Artikkel 118a 

Virkeområde 

1. Regler for opprinnelsesbetegnelser, geografiske betegnelser og tradisjonelle betegnelser fastsatt i dette avsnitt 

får anvendelse på produktene nevnt i nr. 1, 3–6, 8, 9, 11, 15 og 16 i vedlegg XIb. 

2. Reglene nevnt i nr. 1 skal ha som mål å 

a) verne de rettmessige interessene til 

i) forbrukere og 

ii) produsenter, 

b) sikre at det felles marked for de berørte produktene virker på en tilfredsstillende måte, og 

c) fremme produksjonen av kvalitetsprodukter, samtidig som det tillates nasjonale kvalitetspolitiske tiltak. 

Artikkel 118b 

Definisjoner 

1. I dette underavsnitt menes med: 

a) «opprinnelsesbetegnelse» navn på en region, et bestemt sted eller i unntakstilfeller en stat, som brukes for å 

betegne et produkt som nevnt i artikkel 118a nr. 1, som oppfyller følgende krav: 

i) dets kvalitet og egenskaper kan hovedsakelig eller utelukkende tilskrives særlige geografiske omgivelser 

med de naturlige og menneskelige faktorer som forbindes med dem, 

ii) druene det er framstilt av kommer bare fra dette geografiske området, 

iii) det produseres i dette geografiske området og 

iv) det framstilles av druesorter som tilhører sorten Vitis vinifera,


b) «geografisk betegnelse» betegnelse på en region, et bestemt sted eller i unntakstilfeller en stat, som brukes for å 

betegne et produkt som nevnt i artikkel 118a nr. 1 som oppfyller følgende krav: 

i) det har en særlig kvalitet, et særlig omdømme eller andre egenskaper som kan tilskrives den geografiske 

opprinnelsen, 

ii) minst 85 % av druene som brukes til framstillingen av det, kommer bare fra dette geografiske området, 

iii) det produseres i dette geografiske området og 

iv) det framstilles av druesorter som tilhører arten Vitis vinifera, eller en krysning av Vitis vinifera-arten og 

andre arter av slekten Vitis. 

2. Visse navn som tradisjonelt er brukt, skal utgjøre opprinnelsesbetegnelser dersom de 

a) betegner en vin, 

b) viser til et geografisk navn, 

c) oppfyller kravene i nr. 1 bokstav a) i)–iv) og 

d) underlegges de framgangsmåtene for beskyttelse av opprinnelsesbetegnelser og geografiske betegnelser som er 

fastsatt i dette underavsnitt. 

3. Opprinnelsesbetegnelser og geografiske betegnelser, herunder slike som gjelder geografiske områder i 

tredjestater, kan beskyttes i Fellesskapet etter reglene i dette underavsnitt. 

Artikkel 118c 

Innholdet i søknader om beskyttelse 

1. Søknader om beskyttelse av opprinnelsesbetegnelser eller geografiske betegnelser skal inneholde teknisk 

dokumentasjon med følgende: 

a) den betegnelsen som skal beskyttes, 

b) søkerens navn og adresse, 

c) den produktspesifikasjonen som er omhandlet i nr. 2, og 

d) et enhetsdokument som sammenfatter produktspesifikasjonen omhandlet i nr. 2. 

2. Produktspesifikasjonen skal gjøre det mulig for berørte parter å kontrollere de relevante produksjonsvilkårene 

for opprinnelsesbetegnelsen eller den geografiske betegnelsen. 

Den skal minst omfatte 

a) den betegnelsen som skal beskyttes, 

b) en beskrivelse av vinen eller vinene: 

i) for viner med opprinnelsesbetegnelse, deres viktigste analytiske og organoleptiske egenskaper, 

ii) for viner med geografisk betegnelse, deres viktigste analytiske egenskaper samt en vurdering eller 

angivelse av deres organoleptiske egenskaper, 

c) eventuelt de særlige ønologiske framstillingsmåtene som brukes for å framstille vinen/vinene, samt de relevante 

restriksjonene på framstillingen av vinen/vinene, 

d) en avgrensning av det berørte geografiske området, 

e) største avling per hektar, 

f) en angivelse av den eller de druesortene vinen/vinene er framstilt av, 

g) nærmere opplysninger som bekrefter tilknytningen omhandlet i artikkel 118b nr. 1 bokstav a) i) eller, eventuelt, 

artikkel 118b nr. 1 bokstav b) i), 

h) gjeldende krav som er fastsatt i Fellesskapets regelverk eller i nasjonal lovgivning, eller dersom medlemsstatene 

fastsetter det, av en organisasjon som forvalter den beskyttede opprinnelsesbetegnelsen eller den beskyttede 

geografiske betegnelsen, idet det tas hensyn til at slike krav skal være objektive og ikke innebære 

forskjellsbehandling samt være forenlige med Fellesskapets regelverk, 

i) navn og adresse på myndighetene eller organene som kontrollerer at bestemmelsene i produktspesifikasjonen 

blir overholdt, samt deres særlige oppgaver. 

Artikkel 118e 

Søkere 

1. Enhver berørt produsentgruppe, eller i unntakstilfeller en enkelt produsent, kan søke om beskyttelse av en 

opprinnelsesbetegnelse eller en geografisk betegnelse. Andre berørte parter kan delta i søknaden. 

2. Produsenter kan søke om beskyttelse bare av viner som de selv produserer. 

3. Dersom en betegnelse angir et geografisk område delt av en landegrense, eller en tradisjonell betegnelse er 

knyttet til et geografisk område delt av en landegrense, kan det inngis en felles søknad. 

Artikkel 118f 

Forberedende nasjonal framgangsmåte 

1. Søknader om beskyttelse av en opprinnelsesbetegnelse eller en geografisk betegnelse i samsvar med artikkel 

118b for viner med opprinnelse i Fellesskapet, skal underlegges en forberedende nasjonal framgangsmåte i samsvar 

med denne artikkel. 

2. Søknaden om beskyttelse skal inngis i den medlemsstat på hvis territorium opprinnelsesbetegnelsen eller den 

geografiske betegnelsen har sin opprinnelse.


3. Medlemsstaten skal undersøke om søknaden om beskyttelse oppfyller vilkårene i dette underavsnitt. 

Medlemsstaten skal gjennomføre en nasjonal framgangsmåte der det sikres at søknaden offentliggjøres på en egnet 

måte, og der det fastsettes en frist på minst to måneder fra datoen for offentliggjøring, som enhver fysisk eller juridisk 

person som har en rettmessig interesse og er bosatt eller etablert på medlemsstatens territorium, har til å gjøre innsigelse 

mot den foreslåtte beskyttelsen ved å inngi en behørig begrunnet erklæring til medlemsstaten. 

4. Dersom medlemsstaten anser at opprinnelsesbetegnelsen eller den geografiske betegnelsen ikke oppfyller 

relevante krav eller er uforenlig med Fellesskapets regelverk i alminnelighet, skal den avslå søknaden. 

5. Dersom medlemsstaten anser at de relevante kravene er oppfylt, skal den 

a) offentliggjøre enhetsdokumentet og produktspesifikasjonen, som et minstekrav på Internett, og 

b) oversende Kommisjonen en søknad om beskyttelse som inneholder følgende opplysninger: 

i) søkerens navn og adresse, 

ii) enhetsdokumentet nevnt i artikkel 118c nr. 1 bokstav d), 

iii) en erklæring fra medlemsstaten om at den anser at den søknaden som søkeren har inngitt, oppfyller 

kravene, og 

iv) en henvisning til offentliggjøringen nevnt i bokstav a). 

Opplysningene skal oversendes på et av Fellesskapets offisielle språk eller følges av en bekreftet oversettelse til et 

av disse språkene. 

6. Medlemsstatene skal innen 1. august 2009 sette i kraft de lover og forskrifter som er nødvendige for å 

etterkomme denne artikkel. 

7. Dersom en medlemsstat ikke har noen nasjonal lovgivning om beskyttelse av opprinnelsesbetegnelser og 

geografiske betegnelser, kan den, men bare i en overgangsperiode, gi betegnelsen beskyttelse i samsvar med vilkårene 

i dette underavsnitt på nasjonalt plan, med virkning fra den datoen søknaden ble inngitt til Kommisjonen. En slik 

midlertidig nasjonal beskyttelse skal opphøre på den datoen det treffes en beslutning om registrering eller avslag i 

henhold til dette underavsnitt. 

Artikkel 118g 

Kommisjonens granskning 

1. Kommisjonen skal offentliggjøre datoen for inngivelse av søknaden om beskyttelse av 

opprinnelsesbetegnelsen eller den geografiske betegnelsen. 

2. Kommisjonen skal undersøke om søknadene om beskyttelse nevnt i artikkel 118f nr. 5 oppfyller vilkårene 


3. Dersom Kommisjonen anser at vilkårene fastsatt i dette underavsnitt er oppfylt, skal den offentliggjøre 

enhetsdokumentet nevnt i artikkel 118c nr. 1 bokstav d) og henvisningen til offentliggjøringen av 

produktspesifikasjonen nevnt i artikkel 118f nr. 5 i Den europeiske unions tidende. 

I motsatt fall skal Kommisjonen etter framgangsmåten i artikkel 195 nr. 4 beslutte å avslå søknaden. 

Artikkel 118h 

Framgangsmåte for innsigelse 

Innen to måneder fra datoen for offentliggjøring i henhold til artikkel 118g nr. 3 første ledd kan enhver medlemsstat 

eller tredjestat eller enhver fysisk eller juridisk person som har en rettmessig interesse, og som er bosatt eller etablert i 

en annen medlemsstat enn den som søker om beskyttelsen, eller i en tredjestat, gjøre innsigelse mot den foreslåtte 

beskyttelsen ved å inngi til Kommisjonen en behørig begrunnet erklæring om vilkårene for retten til beskyttelse som 


For fysiske eller juridiske personer som er bosatt eller etablert i en tredjestat, skal erklæringen inngis enten direkte 

eller gjennom myndighetene i den berørte tredjestat, innen fristen på to måneder fastsatt i nr. 1. 

Artikkel 118i 

Beslutning om beskyttelse 

På grunnlag av de opplysningene som Kommisjonen har til rådighet, skal Kommisjonen etter framgangsmåten i 

artikkel 195 nr. 4 treffe beslutning om enten å beskytte opprinnelsesbetegnelsen eller den geografiske betegnelsen, 

dersom den oppfyller vilkårene i dette underavsnitt og er forenlig med Fellesskapets regelverk, eller å avslå søknaden 

dersom disse vilkårene ikke er oppfylt. 

Artikkel 118j 

Homonyme betegnelser 

1. Når en betegnelse som det er inngitt søknad om, og som er helt eller delvis homonym med en betegnelse som 

allerede er registrert i henhold til denne forordning for vinsektoren, registreres, skal det tas behørig hensyn til lokal og 

tradisjonell bruk og risikoen for forveksling. 

En homonym betegnelse som villeder forbrukeren til å tro at produktene kommer fra et annet område, skal ikke 

registreres selv om betegnelsen er riktig med hensyn til det området, den regionen eller det stedet der de berørte 

produktene har sin opprinnelse.


Bruk av en registrert homonym betegnelse skal være tillatt bare dersom det er en klar forskjell i praksis mellom det 

homonym som registreres sist, og den betegnelsen som allerede er registrert, idet det tas hensyn til behovet for å 

behandle de berørte produsentene likt og for ikke å villede forbrukerne. 

2. Nr. 1 får tilsvarende anvendelse dersom en betegnelse som det er inngitt søknad om, er helt eller delvis 

homonym med en geografisk betegnelse som er beskyttet som sådan i medlemsstatenes lovgivning. 

Medlemsstatene skal ikke registrere geografiske betegnelser som ikke er identiske, med henblikk på beskyttelse i 

henhold til sin respektive lovgivning om geografiske betegnelser, dersom en opprinnelsesbetegnelse eller en geografisk 

betegnelse er beskyttet i Fellesskapet i henhold til Fellesskapets regelverk for opprinnelsesbetegnelser og geografiske 

betegnelser. 

3. Dersom navnet på en druesort inneholder eller utgjør en beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller en beskyttet 

geografisk betegnelse, skal dette navnet ikke brukes til merking av produkter som omfattes av denne forordning, med 

mindre annet er fastsatt i Kommisjonens gjennomføringstiltak. 

4. Beskyttelsen av opprinnelsesbetegnelser og geografiske betegnelser for produkter som er omfattet av artikkel 

118b, skal ikke berøre beskyttede geografiske betegnelser som gjelder for alkoholsterke drikker i henhold til 

europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 110/2008 av 15. januar 2008 om definisjon av, betegnelse på og 

presentasjon, merking og beskyttelse av geografiske betegnelser på alkoholsterke drikker, 1 og omvendt. 

1 EUT L 39 av 13.2.2008, s. 16. 

Artikkel 118k 

Grunner til å avslå søknader om beskyttelse 

1. Navn som er blitt generiske, skal ikke beskyttes som opprinnelsesbetegnelser eller geografiske betegnelser. 

I dette underavsnitt menes med «navn som er blitt generisk» navnet på en vin som, til tross for at det er knyttet til 

det sted eller den region der produktet opprinnelig ble framstilt eller markedsført, er blitt det vanlige navnet på denne 

vinen i Fellesskapet. 

For å fastslå om et navn er blitt generisk, tas det hensyn til alle relevante faktorer, særlig 

a) de nåværende forhold i Fellesskapet, særlig i de områdene der produktene forbrukes, 

b) det relevante fellesskapsregelverk eller den relevante nasjonale lovgivning. 

2. Et navn skal ikke beskyttes som opprinnelsesbetegnelse eller geografisk betegnelse dersom dette, på bakgrunn 

av et varemerkes omdømme og anseelse, vil kunne villede forbrukeren med hensyn til vinens virkelige identitet. 

Artikkel 118l 

Forhold til varemerker 

1. Dersom en opprinnelsesbetegnelse eller en geografisk betegnelse er beskyttet i henhold til denne forordning, 

skal en søknad om registrering av et varemerke som tilsvarer et av tilfellene nevnt i artikkel 118m nr. 2, og som gjelder 

et produkt som hører inn under en av kategoriene oppført i vedlegg XIb, avslås dersom søknaden om registrering av 

varemerket inngis etter datoen for inngivelse av søknaden om beskyttelse av opprinnelsesbetegnelsen eller den 

geografiske betegnelsen til Kommisjonen, og opprinnelsesbetegnelsen eller den geografiske betegnelsen deretter 

beskyttes. 

Varemerker som er registrert i strid med første ledd, skal kjennes ugyldige. 

2. Uten at det berører artikkel 118k nr. 2 kan et varemerke hvis bruk tilsvarer et av tilfellene nevnt i artikkel 

118m nr. 2, og som det er inngitt søknad om, som er registrert eller som er oppnådd ved bruk, dersom den muligheten 

er fastsatt i det berørte regelverk, på Fellesskapets område før datoen for inngivelse av søknaden om beskyttelse av 

opprinnelsesbetegnelsen eller den geografiske betegnelsen til Kommisjonen, fortsatt brukes og fornyes uten hensyn til 

beskyttelsen av opprinnelsesbetegnelsen eller den geografiske betegnelsen, forutsatt at det ikke er grunner til å kjenne 

varemerket ugyldig eller oppheve det i henhold til første rådsdirektiv 89/104/EØF av 21. desember 1988 om tilnærming 

av medlemsstatenes lovgivning om varemerker 1 eller rådsforordning (EF) nr. 40/94 av 20. desember 1993 om EFvaremerker. 

2 

I slike tilfeller skal bruk av opprinnelsesbetegnelsen eller den geografiske betegnelsen tillates parallelt med de 

berørte varemerkene. 

1 EUT L 40 av 11.2.1989, s. 1. 

2 EUT L 11 av 14.1.1994, s. 1. 

Artikkel 118m 

Beskyttelse 

1. Beskyttede opprinnelsesbetegnelser og beskyttede geografiske betegnelser kan brukes av enhver 

markedsdeltaker som markedsfører en vin som er produsert i samsvar med den tilsvarende produktspesifikasjonen. 

2. Beskyttede opprinnelsesbetegnelser eller beskyttede geografiske betegnelser og viner som bruker de 

beskyttede navnene i samsvar med produktspesifikasjonene, skal beskyttes mot 

a) enhver direkte eller indirekte kommersiell bruk av den beskyttede betegnelsen: 

i) for sammenlignbare produkter som ikke er i samsvar med den beskyttede betegnelsens 

produktspesifikasjon, eller


ii) i den utstrekning slik bruk innebærer at en opprinnelsesbetegnelses eller en geografisk betegnelses 

omdømme utnyttes, 

b) ethvert misbruk og enhver etterligning eller antydning, også når produktets eller tjenestens virkelige opprinnelse 

er angitt eller det beskyttede navnet er oversatt eller følges av et uttrykk som «art», «type», «metode», «som 

framstilt i», «etterligning», «smak», «som» eller tilsvarende, 

c) enhver annen uberettiget eller villedende angivelse av produktets herkomst, opprinnelse, art eller vesentlige 

egenskaper på pakningen eller emballasjen eller i reklamemateriell eller dokumenter for vedkommende 

vinprodukt, samt bruk av beholdere som kan gi et feilaktig inntrykk av opprinnelsen, 

d) enhver annen praksis som er egnet til å villede forbrukeren med hensyn til produktets virkelige opprinnelse. 

3. Beskyttede opprinnelsesbetegnelser eller beskyttede geografiske betegnelser skal ikke bli generiske i 

Fellesskapet i henhold til artikkel 118k nr. 1. 

4. Medlemsstatene skal treffe de tiltak som er nødvendige for å hindre ulovlig bruk av beskyttede 

opprinnelsesbetegnelser og beskyttede geografiske betegnelser som omhandlet i nr. 2. 

Artikkel 118n 

Register 

Kommisjonen skal opprette og føre et elektronisk register over beskyttede opprinnelsesbetegnelser og beskyttede 

geografiske betegnelser for vin, som skal være offentlig tilgjengelig. 

Artikkel 118o 

Utpeking av vedkommende kontrollmyndighet 

1. Medlemsstatene skal utpeke den eller de vedkommende myndigheter som skal ha ansvar for kontrollen med 

hensyn til de forpliktelser som er fastsatt i dette underavsnitt, i samsvar med de kriterier som er fastsatt i artikkel 4 i 

europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 882/2004 av 29. april 2004 om offentlig kontroll for å sikre at fôrvare- 

og næringsmiddelregelverket samt bestemmelsene om dyrs helse og velferd overholdes. 1 

2. Medlemsstatene skal sikre at alle markedsdeltakere som overholder bestemmelsene i dette underavsnitt, har 

rett til å bli omfattet av kontrollordningen. 

3. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om den eller de vedkommende myndigheter som er nevnt i nr. 

1. Kommisjonen skal offentliggjøre deres navn og adresser og ajourføre disse opplysningene regelmessig. 

1 EUT L 165 av 30.4.2004, s. 1. 

Artikkel 118p 

Kontroll med overholdelsen av produktspesifikasjonene 

1. Når det gjelder beskyttede opprinnelsesbetegnelser og beskyttede geografiske betegnelser som gjelder et 

geografisk område i Fellesskapet, skal overholdelsen av produktspesifikasjonen under framstillingen og under og etter 

tappingen av vinen hvert år kontrolleres av 

a) den eller de vedkommende myndigheter som er nevnt i artikkel 118o nr. 1, eller 

b) ett eller flere kontrollorganer som definert i artikkel 2 annet ledd nr. 5 i forordning (EF) nr. 882/2004, som utfører 

produktsertifisering i samsvar med kriteriene fastsatt i artikkel 5 i nevnte forordning. 

Kostnadene for slike kontroller skal dekkes av de markedsdeltakerne som omfattes av dem. 

2. Når det gjelder beskyttede opprinnelsesbetegnelser og beskyttede geografiske betegnelser som gjelder et 

geografisk område i en tredjestat, skal overholdelsen av produktspesifikasjonen under framstillingen og under og etter 

tappingen av vinen hvert år kontrolleres av 

a) en eller flere offentlige myndigheter utpekt av tredjestaten, eller 

b) ett eller flere sertifiseringsorganer. 

3. Sertifiseringsorganene omhandlet i nr. 1 bokstav b) og nr. 2 bokstav b) skal overholde, og fra 1. mai 2010 

være akkreditert i henhold til, europeisk standard EN 45011 eller ISO/IEC-veiledning 65 (Alminnelige krav til organer 

som utfører produktspesifisering). 

4. Når den eller de myndigheter som er nevnt i nr. 1 bokstav a) og nr. 2 bokstav a), kontrollerer at 

produktspesifikasjonen overholdes, skal de gi tilstrekkelige garantier for objektivitet og upartiskhet og ha tilgang til 

det kvalifiserte personalet og de ressursene som er nødvendige for å at de skal kunne utføre sine oppgaver. 

Artikkel 118q 

Endringer av produktspesifikasjoner 

1. En søker som oppfyller vilkårene i artikkel 118e, kan søke om godkjenning av en endring av en 

opprinnelsesbetegnelses eller en geografisk betegnelses produktspesifikasjon, særlig for å ta hensyn til den tekniske 

og vitenskapelige utvikling eller for å foreta en ny avgrensning av det geografiske området nevnt i artikkel 118c nr. 2 

annet ledd bokstav d). I søknaden skal de ønskede endringene beskrives og begrunnes. 

2. Dersom den foreslåtte endringen medfører en eller flere endringer av enhetsdokumentet nevnt i artikkel 118c 

nr. 1 bokstav d), får artikkel 118f–118i tilsvarende anvendelse på endringssøknaden. Dersom den foreslåtte endringen 

imidlertid er liten, skal Kommisjonen etter framgangsmåten i artikkel 195 nr. 4 beslutte om søknaden skal godkjennes


uten å følge framgangsmåten fastsatt i artikkel 118g nr. 2 og artikkel 118h, og skal, dersom søknaden godkjennes, 

offentliggjøre opplysningene nevnt i artikkel 118g nr. 3. 

3. Dersom den foreslåtte endringen ikke medfører noen endring av enhetsdokumentet, får følgende regler 

anvendelse: 

a) Dersom det geografiske området ligger i en medlemsstat, skal denne medlemsstaten uttale seg om endringen og, 

dersom uttalelsen er positiv, offentliggjøre den endrede produktspesifikasjonen og underrette Kommisjonen om 

de godkjente endringene og begrunnelsen for dem. 

b) Dersom det geografiske området ligger i en tredjestat, skal Kommisjonen beslutte om den foreslåtte endringen 

skal godkjennes. 

Artikkel 118r 

Annullering 

Kommisjonen kan på eget initiativ eller etter behørig begrunnet anmodning fra en medlemsstat, en tredjestat eller 

en fysisk eller juridisk person med en rettmessig interesse, etter framgangsmåten i artikkel 195 nr. 4 beslutte å annullere 

beskyttelsen av en opprinnelsesbetegnelse eller en geografisk betegnelse dersom vilkårene i den tilsvarende 

produktspesifikasjonen ikke lenger er oppfylt. 

Artikkel 118f–118i får tilsvarende anvendelse. 

Artikkel 118s 

Eksisterende beskyttede vinbetegnelser 

1. Vinbetegnelser som er beskyttet i samsvar med artikkel 51 og 54 i rådsforordning (EF) nr. 1493/1999 og 

artikkel 28 i kommisjonsforordning (EF) nr. 753/2002 av 29. april 2002 om fastsettelse av nærmere regler for 

gjennomføring av rådsforordning (EF) nr. 1493/1999 med hensyn til beskrivelse av, betegnelse på, presentasjon av og 

beskyttelse av visse vinprodukter, 1 skal automatisk beskyttes i henhold til denne forordning. Kommisjonen skal 

oppføre dem i registeret omhandlet i artikkel 118n i denne forordning. 

2. Når det gjelder de eksisterende beskyttede vinbetegnelsene nevnt i nr. 1, skal medlemsstatene oversende 

Kommisjonen 

a) den tekniske dokumentasjonen nevnt i artikkel 118c nr. 1, 

b) den nasjonale beslutningen om godkjenning. 

3. Vinbetegnelser omhandlet i nr. 1 som det ikke er innsendt opplysninger om som nevnt i nr. 2 innen 31. 

desember 2011, skal miste beskyttelsen i henhold til denne forordning. Kommisjonen skal treffe tilsvarende formelle 

tiltak for å fjerne slike betegnelser fra registeret omhandlet i artikkel 118n. 

4. Artikkel 118r får ikke anvendelse på de eksisterende beskyttede vinbetegnelsene som er nevnt i nr. 1. 

Kommisjonen kan, på eget initiativ og etter framgangsmåten i artikkel 195 nr. 4, inntil 31. desember 2014 treffe 

beslutning om å annullere beskyttelsen av de eksisterende beskyttede vinbetegnelsene omhandlet i nr. 1 dersom de 

ikke oppfyller vilkårene fastsatt i artikkel 118b. 

1 EUT L 118 av 4.5.2002, s. 1. 

Artikkel 118t 

Avgifter 

Medlemsstatene kan innkreve et gebyr til dekning av sine kostnader, herunder kostnader påløpt i forbindelse med 

behandling av søknader om beskyttelse, innsigelser, søknader om endringer og anmodninger om annullering i henhold 

til dette underavsnitt. 

Artikkel 118u 

Definisjoner 

1. Med «tradisjonell betegnelse» menes en betegnelse som tradisjonelt brukes i medlemsstatene for produkter 

nevnt i artikkel 118a nr. 1 for å angi 

a) at produktet har en beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller en beskyttet geografisk betegnelse i henhold til 

fellesskapsregelverket eller nasjonal lovgivning, 

b) produksjons- eller modningsmetoden, kvalitet, farge, type sted eller en bestemt hendelse knyttet til historien til 

produktet som har en beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller en beskyttet geografisk betegnelse. 

2. Tradisjonelle betegnelser skal anerkjennes, defineres og beskyttes av Kommisjonen. 

Artikkel 118v 

Beskyttelse 

1. En beskyttet tradisjonell betegnelse kan brukes bare på et produkt som er produsert i samsvar med definisjonen 

i artikkel 118u nr. 1. 

Tradisjonelle betegnelser skal beskyttes mot ulovlig bruk. 

Medlemsstatene skal treffe nødvendige tiltak for å hindre ulovlig bruk av beskyttede tradisjonelle betegnelser. 

2. Tradisjonelle betegnelser skal ikke bli generiske i Fellesskapet.


Artikkel 118w 

Definisjon 

I dette avsnitt menes med: 

a) «merking» ord, opplysninger, varemerker eller -navn, bilder eller symboler som er påført emballasje, 

dokumenter, skilter, etiketter, halsetiketter eller krager som følger eller som viser til et produkt, 

b) «presentasjon» enhver opplysning som formidles til forbrukerne ved hjelp av det berørte produkts emballasje, 

herunder formen på og typen av flasker. 

Artikkel 118x 

Anvendelse av overgripende bestemmelser 

Når ikke annet er fastsatt i denne forordning, får direktiv 89/104/EØF, rådsdirektiv 89/396/EØF av 14. juni 1989 

om angivelse eller merking for å identifisere et bestemt næringsmiddelparti, 1 europaparlaments- og rådsdirektiv 

2000/13/EF av 20. mars 2000 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om merking og presentasjon av samt 

reklamering for næringsmidler 2 og direktiv 2007/45/EF av 5. september 2007 om fastsettelse av bestemmelser om 

nominelle mengder for ferdigpakkede varer 3 anvendelse på merking og presentasjon av produkter som faller inn under 

deres virkeområde. 

1 EUT L 186 av 30.6.1989, s. 21. 

2 EUT L 109 av 6.5.2000, s. 29. 

3 EUT L 247 av 21.9.2007, s. 17. 

Artikkel 118y 

Obligatoriske opplysninger 

1. Merking og presentasjon av produktene nevnt i nr. 1–11, 13, 15 og 16 i vedlegg XIb som markedsføres i 

Fellesskapet eller er beregnet på eksport, skal inneholde følgende obligatoriske opplysninger: 

a) kategorien vinprodukter i samsvar med vedlegg XIb, 

b) for viner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse: 

i) uttrykket «beskyttet opprinnelsesbetegnelse» eller «beskyttet geografisk betegnelse», og 

ii) navnet på den beskyttede opprinnelsesbetegnelsen eller den beskyttede geografiske betegnelsen, 

c) sann alkoholstyrke i volumprosent, 

d) angivelse av herkomst, 

e) opplysning om tapperen eller, når det dreier seg om musserende vin, kullsyreimpregnert musserende vin, 

musserende kvalitetsvin eller musserende kvalitetsvin av aromatisk type, navnet på produsenten eller 

forhandleren, 

f) importøren, når det dreier seg om importerte viner, og 

g) når det dreier seg om musserende vin, kullsyreimpregnert musserende vin, musserende kvalitetsvin eller 

musserende kvalitetsvin av aromatisk type, angivelse av sukkerinnholdet. 

2. Som unntak fra nr. 1 bokstav a) kan kategorien vinprodukt utelates for viner der etiketten angir navnet på en 

beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller en beskyttet geografisk betegnelse. 

3. Som unntak fra nr. 1 bokstav b) kan uttrykket «beskyttet opprinnelsesbetegnelse» eller «beskyttet geografisk 

betegnelse» utelates i følgende tilfeller: 

a) dersom en tradisjonell betegnelse som omhandlet i artikkel 118u nr. 1 bokstav a) er angitt på etiketten, 

b) dersom, under særlige omstendigheter som skal fastsettes av Kommisjonen, navnet på den beskyttede 

opprinnelsesbetegnelsen eller den beskyttede geografiske betegnelsen er angitt på etiketten. 

Artikkel 118z 

Frivillige opplysninger 

1. Merkingen og presentasjonen av produktene nevnt i artikkel 118y nr. 1 kan inneholde følgende frivillige 

opplysninger: 

a) årgang, 

b) navnet på en eller flere druesorter, 

c) når det gjelder andre viner enn dem som er nevnt i artikkel 118y nr. 1 bokstav g), opplysninger om 

sukkerinnholdet, 

d) for viner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse, tradisjonelle betegnelser 

som nevnt i artikkel 118u nr. 1 bokstav b), 

e) fellesskapssymbolet for den beskyttede opprinnelsesbetegnelsen eller den beskyttede geografiske betegnelsen, 

f) visse produksjonsmetoder, 

g) for viner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse, navnet på en annen 

geografisk enhet som er mindre eller større enn det området som ligger til grunn for opprinnelsesbetegnelsen 

eller den geografiske betegnelsen. 

2. Uten at det berører artikkel 118j nr. 3, og i forbindelse med bruken av de opplysningene som angis i nr. 1 

bokstav a) og b) for viner uten beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse,


a) skal medlemsstatene innføre lover og forskrifter som sikrer framgangsmåter for sertifisering, godkjenning og 

kontroll som gir garanti for at de berørte opplysningene er riktige, 

b) kan medlemsstatene ut fra objektive kriterier som ikke innebærer forskjellsbehandling, og idet det tas behørig 

hensyn til like konkurransevilkår, for viner som er framstilt av druesorter på deres territorium, utarbeide lister 

over utelukkede druesorter, særlig dersom 

i) det er risiko for at forbrukerne villedes om vinens virkelige opprinnelse fordi en viss druesort utgjør en 

integrert del av en eksisterende beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller en beskyttet geografisk betegnelse, 

ii) de berørte kontrollene ikke er kostnadseffektive fordi en viss druesort utgjør en svært liten del av 

medlemsstatens vindyrking, 

c) skal blandinger av viner fra forskjellige medlemsstater ikke medføre merking av druesorten eller druesortene 

med mindre de berørte medlemsstatene beslutter noe annet og sikrer de relevante framgangsmåtene for 

sertifisering, godkjenning og kontroll. 

Artikkel 118za 

Språk 

1. Obligatoriske og frivillige opplysninger som nevnt i artikkel 118y og 118z skal, når de uttrykkes i ord, angis 

på ett eller flere av Fellesskapets offisielle språk. 

2. Uten hensyn til nr. 1 skal navnet på en beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller en beskyttet geografisk 

betegnelse som omhandlet i artikkel 118u nr. 1 bokstav a), være angitt på etiketten på det eller de språk som 

beskyttelsen gjelder for. 

I tilfelle av beskyttede opprinnelsesbetegnelser eller beskyttede geografiske betegnelser eller særlige nasjonale 

betegnelser som staves med et annet alfabet enn det latinske, kan navnet også angis på ett eller flere av Fellesskapets 

offisielle språk. 

Artikkel 118zb 

Håndheving 

Medlemsstatenes vedkommende myndigheter skal treffe tiltak for å sikre at et produkt nevnt i artikkel 118y nr. 1 

som ikke er merket i samsvar med dette avsnitt, ikke bringes i omsetning, eller at produktet trekkes tilbake fra markedet. 

Artikkel 120a 

Klassifisering av druesorter 

1. De produktene som er oppført i vedlegg XIb, og som produseres i Fellesskapet, skal framstilles av druesorter 

som kan klassifiseres i henhold til nr. 2. 

2. Med forbehold for nr. 3 skal medlemsstatene klassifisere hvilke druesorter til vinframstilling som kan plantes, 

gjenplantes eller podes på deres respektive territorier. 

Medlemsstatene kan klassifisere bare druesorter som oppfyller følgende vilkår: 

a) den berørte sort skal tilhøre arten Vitis vinifera eller komme fra en krysning mellom den arten og andre arter av 

slekten Vitis, 

b) sorten er ikke en av følgende: Noah, Othello, Isabelle, Jacquez, Clinton og Herbemont. 

Dersom en druesort strykes fra klassifiseringen, skal opprykkingen finne sted senest 15 år etter at den er strøket. 

3. Medlemsstater med en vinproduksjon som ikke overstiger 50 000 hektoliter per vinår, beregnet på grunnlag 

av gjennomsnittlig produksjon i de siste fem vinårene, skal unntas fra kravet om klassifisering i nr. 2. 

I de medlemsstatene som er nevnt i første ledd, er det imidlertid bare druesorter som oppfyller vilkårene i nr. 2 

bokstav a) og b) som kan plantes, gjenplantes eller podes med henblikk på vinproduksjon. 

4. Som unntak fra nr. 2 første og annet ledd og nr. 3 annet ledd skal planting, gjenplanting eller poding av 

følgende druesorter tillates for vitenskapelig forskning og i forsøksøyemed: 

a) druesorter som ikke er klassifisert av medlemsstatene nevnt i nr. 2, 

b) druesorter som ikke er i samsvar med nr. 2 bokstav a) og b), med hensyn til medlemsstatene nevnt i nr. 3. 

5. Arealer som er beplantet med druesorter til vinframstilling i strid med nr. 2, 3 og 4, skal ryddes. 

Det er imidlertid ingen plikt til å rydde slike arealer dersom det som produseres, utelukkende er beregnet på 

vindyrkerens eget konsum. 

6. Medlemsstatene skal treffe nødvendige tiltak for å kontrollere at produsentene overholder nr. 2–5. 

Artikkel 120b 

Virkeområde 

Dette underavsnitt gjelder de tillatte ønologiske framstillingsmåtene og de gjeldende restriksjonene for produksjon 

og markedsføring av produkter i vinsektoren samt framgangsmåten for å treffe beslutninger om disse framgangsmåtene 

og restriksjonene.


Artikkel 120c 

Ønologiske framstillingsmåter og restriksjoner 

1. Ved framstilling og oppbevaring i Fellesskapet av produkter i vinsektoren skal det brukes bare ønologiske 

framstillingsmåter som er tillatt i henhold til Fellesskapets regelverk som fastsatt i vedlegg XVa eller i samsvar med 

artikkel 120d og 120e. 

Første ledd får ikke anvendelse på 

a) drueråsaft og konsentrert drueråsaft, 

b) druemost og konsentrert druemost beregnet på framstilling av drueråsaft. 

2. Tillatte ønologiske framstillingsmåter kan brukes bare for å sikre en god vinframstilling, god holdbarhet eller 

god bearbeiding av produktet. 

3. Produkter i vinsektoren skal framstilles i Fellesskapet i samsvar med de relevante restriksjonene fastsatt i 

vedlegg XVb. 

4. Produkter som omfattes av denne forordning, som har vært gjenstand for ønologiske framstillingsmåter som 

ikke er tillatt på fellesskapsplan, eller eventuelt på nasjonalt plan, eller som ikke overholder restriksjonene fastsatt i 

vedlegg XVb, skal ikke markedsføres i Fellesskapet. 

Artikkel 120d 

Strengere regler fastsatt av medlemsstatene 

Medlemsstatene kan begrense eller utelukke anvendelse av visse ønologiske framstillingsmåter og innføre 

strengere restriksjoner, som er tillatt i henhold til Fellesskapets regelverk, for viner som framstilles på deres territorium, 

for bedre å bevare de vesentlige kjennetegnene for viner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet 

geografisk betegnelse og for musserende viner og sterkviner. 

Medlemsstatene skal meddele disse begrensningene, utelukkelsene og restriksjonene til Kommisjonen, som skal 

underrette de andre medlemsstatene om dem. 

Artikkel 120e 

Tillatelse til ønologiske framstillingsmåter og restriksjoner 

1. Bortsett fra de ønologiske framstillingsmåtene som gjelder anriking, syrning og avsyrning som fastsatt i 

vedlegg XVa for de særskilte produktene som omfattes av samme vedlegg, samt restriksjonene oppført i vedlegg XVb, 

skal Kommisjonen treffe beslutning om tillatelse til ønologiske framstillingsmåter og restriksjoner for produksjon og 

oppbevaring av produkter i vinsektoren etter framgangsmåten i artikkel 195 nr. 4. 

2. Medlemsstatene kan tillate anvendelse i forsøksøyemed av ikke-tillatte ønologiske framstillingsmåter på 

vilkår som Kommisjonen skal fastsette etter framgangsmåten i artikkel 195 nr. 4. 

Artikkel 120f 

Kriterier for tillatelse 

Når Kommisjonen gir tillatelse til ønologiske framstillingsmåter etter framgangsmåten i artikkel 195 nr. 4, skal den 

a) ta utgangspunkt i de ønologiske framstillingsmåtene som er anbefalt og offentliggjort av Den internasjonale 

vinorganisasjon (OIV), og i resultatene av anvendelsen av ønologiske framstillingsmåter som ennå ikke er tillatt, 

i forsøksøyemed 

b) ta hensyn til vern av menneskers helse, 

c) ta hensyn til den mulige risiko for at forbrukerne villedes på grunn av etablerte forventninger og oppfatninger, 

og i den forbindelse undersøke hvilke informasjonstiltak som finnes og kan gjennomføres for å unngå slik risiko, 

d) gi mulighet til å bevare vinens naturlige og vesentlige kjennetegn og unngå en gjennomgripende endring av det 

berørte produktets sammensetning, 

e) sikre et akseptabelt minstenivå for miljøvern, 

f) overholde de alminnelige reglene for ønologiske framstillingsmåter og restriksjoner fastsatt i henholdsvis 

vedlegg XVa og XVb. 

Artikkel 120g 

Analysemetoder 

De analysemetodene som skal anvendes for å bestemme sammensetningen av produktene i vinsektoren, og de 

reglene som gjør det mulig å fastslå om disse produktene har gjennomgått behandling som er i strid med de tillatte 

ønologiske framstillingsmåtene, skal være de metodene og reglene som er anbefalt og offentliggjort av OIV. 

Dersom det ikke finnes metoder og regler som er anbefalt og offentliggjort av OIV, skal Kommisjonen vedta 

tilsvarende metoder og regler etter framgangsmåten i artikkel 195 nr. 4. 

I påvente av vedtakelsen av slike regler anvendes de metodene og reglene som er tillatt i den berørte medlemsstat.


Artikkel 185c 

Følgedokumenter og register i vinsektoren 

1. Produktene i vinsektoren skal bringes i omsetning innenfor Fellesskapet bare dersom de følges av et dokument 

kontrollert av myndighetene. 

2. Fysiske eller juridiske personer eller sammenslutninger av personer som i forbindelse med utøvelsen av sitt 

yrke oppbevarer produkter fra vinsektoren, særlig produsenter, tappere og bearbeidere samt forhandlere, som skal 

fastsettes av Kommisjonen, skal føre inngangs- og utgangsregistre for disse produktene. 

Artikkel 185d 

Utpeking av ansvarlige nasjonale myndigheter i vinsektoren 

1. Uten at det berører andre bestemmelser i denne forordning om utpeking av vedkommende nasjonale 

myndigheter, skal medlemsstatene utpeke en eller flere myndigheter som skal ha ansvar for å kontrollere at 

fellesskapsbestemmelsene i vinsektoren overholdes. Medlemsstatene skal særlig utpeke laboratoriene som er 

bemyndiget til å foreta offisielle analyser i vinsektoren. De utpekte laboratoriene skal oppfylle alminnelige kriterier 

for prøvingslaboratoriers virksomhet som fastsatt i ISO/IEC 17025. 

2. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om navn og adresse på myndighetene og laboratoriene nevnt i 

nr. 1. Kommisjonen skal uten bistand fra komiteen nevnt i artikkel 195 nr. 1 offentliggjøre disse opplysningene. 

Vedlegg I 

Del XII: Vin 

Når det gjelder vin, omfatter denne forordning produktene oppført i følgende tabell: 

KN-kode Beskrivelse 

a) 200961 Drueråsaft (herunder druemost) 

200969 

22043092 

22043094 

22043096 

22043098 

Druemost, unntatt druemost i gjæring eller druemost der gjæringen er avbrutt på annen måte enn 

ved tilsetting av alkohol 

b) ex2204 Vin av friske druer, herunder forskårede viner; druemost, unntatt den under posisjon 2009, unntatt 

druemost som hører inn under underposisjon 22043092, 22043094, 22043096 og 22043098 

c) 08061090 Friske druer, unntatt borddruer 

22090011 

22090019 

Vineddik 

d) 22060010 Piquette 

23070011 Vinberme 

23070019 

23080011 

23080019 

Pressrester av druer 

Vedlegg III 

Del IIIa: Definisjoner for vinsektoren 

Termer som gjelder vinstokker 

1. «Opprykking»: fullstendig fjerning av alle vinstokker på et vindyrkingsareal. 

2. «Planting»: endelig utplanting av podede eller upodede vinstokker eller deler av vinstokker med henblikk på 

drueproduksjon eller anlegging av morrotstokker for vinplanter. 

3. «Dobbeltpoding»: poding av en vinstokk som allerede har vært podet. 

Termer som gjelder produkter 

4. «Friske druer»: den modne eller også lett tørkede vinstokkfrukt som brukes i vinframstilling, som kan knuses 

eller presses etter vanlige vinkjellermetoder, og som spontant setter i gang alkoholgjæring. 

5. «Frisk druemost der gjæringen er avbrutt ved tilsetting av alkohol»: produkt som 

a) har en sann alkoholstyrke på minst 12 vol.-% og høyst 15 vol.-%, 

b) framstilles ved at det i en ugjæret druemost med en naturlig alkoholstyrke på minst 8,5 vol.-%, som 

stammer utelukkende fra druesorter som kan klassifiseres i henhold til artikkel 120a nr. 2, tilsettes 

i) enten nøytral vinalkohol, herunder alkohol som framkommer ved destillasjon av rosiner, med en 

sann alkoholstyrke på minst 95 vol.-%, 

ii) eller et ikke-rektifisert produkt som framkommer ved destillasjon av vin, med en sann alkoholstyrke 

på minst 52 vol.-% og høyst 80 vol.-%. 

6. «Drueråsaft» det flytende produkt som ikke er gjæret, men som er gjærbart, som


a) framkommer ved behandlinger som gjør det egnet til å drikkes i ubearbeidet tilstand, 

b) framstilles av friske druer eller av druemost, eller ved rekonstituering. Når det framstilles ved 

rekonstituering, skal det gjøres av konsentrert druemost eller konsentrert drueråsaft. 

En sann alkoholstyrke i drueråsaft som ikke overstiger 1 vol.-%, er tillatt. 

7. «Konsentrert drueråsaft» ikke-karamellisert drueråsaft som er framstilt ved delvis dehydrering av drueråsaft, 

som er foretatt etter enhver annen tillatt metode enn direkte oppvarming, slik at refraktometeret som brukes etter 

en metode som skal fastsettes, ikke viser et tall under 50,9 % ved 20 °C. 

En sann alkoholstyrke i konsentrert drueråsaft som ikke overstiger 1 vol.-%, er tillatt. 

8. «Vinberme»: den rest 

a) som legger seg i bunnen av beholderne med vin etter gjæringen eller under lagringen eller etter den tillatte 

behandlingen, 

b) som framkommer ved filtrering eller sentrifugering av produktet nevnt i bokstav a), 

c) som legger seg i bunnen av beholderne med druemost under lagringen eller etter den tillatte behandlingen, 

d) som framkommer ved filtrering eller sentrifugering av produktet nevnt i bokstav c). 

9. «Pressrester av druer»: den gjærede eller ugjærede rest som framkommer ved pressing av friske druer. 

10. «Piquette»: det produkt som framkommer 

a) ved gjæring av ubehandlede pressrester av druer bløtgjort i vann, eller 

b) ved utvasking i vann av gjærede pressrester av druer. 

11. «Forskåret vin»: det produkt som 

a) har en sann alkoholstyrke på minst 18 vol.-% og høyst 24 vol.-%, 

b) framstilles utelukkende ved tilsetting i en vin som ikke inneholder restsukker, av et ikke-rektifisert produkt 

som framkommer ved destillasjon av vin, og som har en sann alkoholstyrke på høyst 86 vol.-%, eller 

c) har et innhold av flyktig syre på høyst 1,5 gram per liter, uttrykt i eddiksyre. 

12. «Vinblanding»: 

a) druemosten, 

b) vinen eller 

c) blandingen av druemoster og/eller viner med ulike egenskaper, som skal brukes til å framstille en bestemt 

type musserende vin. 

Alkoholstyrke 

13. «Sann alkoholstyrke i volumprosent»: det antall volumenheter ren alkohol ved 20 °C som finnes i 100 

volumenheter av det aktuelle produktet ved denne temperaturen. 

14. «Potensiell alkoholstyrke i volumprosent»: det antall volumenheter ren alkohol ved 20 °C som kan produseres 

ved fullstendig gjæring av sukkeret i 100 volumenheter av det aktuelle produktet ved denne temperaturen. 

15. «Total alkoholstyrke i volumprosent»: summen av sann og potensiell alkoholstyrke i volumprosent. 

16. «Naturlig alkoholstyrke i volumprosent»: den totale alkoholstyrken i volumprosent i det aktuelle produktet før 

noen form for anriking. 

17. «Sann alkoholstyrke i masse»: det antall kilo ren alkohol som finnes i 100 kilo av produktet. 

18. «Potensiell alkoholstyrke i masse»: det antall kilo ren alkohol som kan produseres ved fullstendig gjæring av 

sukkeret som finnes i 100 kilo av produktet. 

19. «Total alkoholstyrke i masse»: summen av sann og potensiell alkoholstyrke i masse.» 

Vedlegg XIb 

KATEGORIER VINPRODUKTER 

1. Vin 

Med «vin» menes det produkt som framstilles utelukkende ved hel eller delvis alkoholgjæring av friske druer, enten 

de er knust eller ikke, eller av druemost. 

Vin skal 

a) etter de eventuelle prosessene angitt i avsnitt B i vedlegg XVa ha en sann alkoholstyrke på minst 8,5 vol.-%, 

forutsatt at denne vinen er framstilt utelukkende av druer høstet i vindyrkingssone A og B omhandlet i tillegget 

til dette vedlegg, og ikke under 9 vol.-% for de andre vindyrkingssonene, 

b) som unntak fra den nedre grensen for sann alkoholstyrke som ellers gjelder, dersom den har beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse, uansett om prosessene angitt i avsnitt B i vedlegg 

XVa er fulgt, ha en alkoholstyrke på minst 4,5 vol.-%, 

c) ha en total alkoholstyrke på høyst 15 vol.-%. Som unntak kan imidlertid 

– den øvre grensen for den totale alkoholstyrken nå opptil 20 vol.-% for viner som er framstilt uten anriking, 

fra visse vindyrkingsområder i Fellesskapet, som fastsettes av Kommisjonen etter framgangsmåten i 

artikkel 195 nr. 4, 

– den øvre grensen for total alkoholstyrke overstige 15 vol.-% for viner med beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse, som er framstilt uten anriking, 

d) med forbehold for unntak som fastsettes av Kommisjonen etter framgangsmåten i artikkel 195 nr. 4, ha et totalt 

syreinnhold på minst 3,5 gram per liter, uttrykt i vinsyre, dvs. 46,6 milliekvivalenter per liter.


«Retsina» er vin som er framstilt utelukkende på Hellas' geografiske territorium, av druemost behandlet med 

aleppofuruharpiks. Bruken av aleppofuruharpiks skal være tillatt bare for å framstille en «retsina»-vin på de vilkår som 

er fastsatt i gjeldende gresk lovgivning. 

Som unntak fra bokstav b) anses «Tokaji eszencia» og «Tokajská esencia» som vin. 

2. Ung, ikke ferdiggjæret vin 

Med «ung, ikke ferdiggjæret vin» menes vin der alkoholgjæringen ennå ikke er ferdig, og der bermen ennå ikke er 

utskilt. 

3. Sterkvin 

Med «sterkvin» menes det produkt 

a) som har en sann alkoholstyrke på minst 15 vol.-% og høyst 22 vol.-%, 

b) som har en total alkoholstyrke på minst 17,5 vol.-%, med unntak for visse sterkviner med en 

opprinnelsesbetegnelse eller en geografisk betegnelse som er oppført på en liste som skal vedtas av 

Kommisjonen etter framgangsmåten i artikkel 195 nr. 4, 

c) som er framstilt av 

– druemost i gjæring, 

– vin, 

– en blanding av ovennevnte produkter, eller 

– druemost eller en blanding av druemost og vin når det gjelder visse sterkviner med beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse, som fastsettes av Kommisjonen etter 

framgangsmåten i artikkel 195 nr. 4, 

d) som har en opprinnelig naturlig alkoholstyrke på minst 12 vol.-%, med unntak for visse sterkviner med en 

opprinnelsesbetegnelse eller en geografisk betegnelse som er oppført på en liste som skal vedtas av 

Kommisjonen etter framgangsmåten i artikkel 195 nr. 4, 

e) og ved tilsetting 

i) alene eller blandet 

– av nøytral vinalkohol, herunder alkohol framstilt ved destillasjon av rosiner, som har en sann 

alkoholstyrke på minst 96 vol.-%, 

– av vindestillat eller destillat av rosiner, som har en sann alkoholstyrke på minst 52 vol.-% og høyst 

86 vol.-%, 

ii) samt eventuelt ett eller flere av følgende produkter: 

– konsentrert druemost, 

– en blanding av ett av produktene nevnt i bokstav e) i) med en druemost nevnt i bokstav c) første og 

fjerde strekpunkt, 

f) som, som unntak fra bokstav e), når det gjelder sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet 

geografisk betegnelse som er oppført på en liste som skal vedtas av Kommisjonen etter framgangsmåten i 

artikkel 195 nr. 4, er tilsatt 

i) ett av produktene nevnt i bokstav e) i), hver for seg eller blandet, 

ii) ett eller flere av følgende produkter: 

– vinalkohol eller alkohol av rosiner, med en sann alkoholstyrke på minst 95 vol.-% og høyst 96 vol.- 

%, 

– brennevin av vin eller pressrester av druer, med en sann alkoholstyrke på minst 52 vol.-% og høyst 

86 vol.-%, 

– brennevin av rosiner, med en sann alkoholstyrke på minst 52 vol.-% og høyst 94,5 vol.-%, og 

iii) eventuelt ett eller flere av følgende produkter: 

– druemost i gjæring av rosindruer, 

– konsentrert druemost som er framstilt ved direkte oppvarming, og som bortsett fra denne prosessen 

svarer til definisjonen av konsentrert druemost, 


– en blanding av ett av produktene nevnt i bokstav f) ii) med en druemost nevnt i bokstav c) første og 

fjerde strekpunkt. 

4. Musserende vin 

Med «musserende vin» menes det produkt 

a) som er framstilt ved hjelp av første- eller annengangsgjæring av 

– friske druer, 

– druemost, eller 

– vin, 

b) som, når beholderen åpnes, avgir karbondioksid som utelukkende stammer fra gjæringen, 

c) som ved oppbevaring ved 20 °C i lukkede beholdere har et overtrykk på minst 3 bar som skyldes karbondioksid 

i oppløsning, og


d) for hvilken den totale alkoholstyrken i vinblandinger beregnet på framstilling av musserende viner ikke skal 

være lavere enn 8,5 vol.-%. 

5. Musserende kvalitetsvin 

Med «musserende kvalitetsvin» menes det produkt 

a) som er framstilt ved hjelp av første- eller annengangsgjæring av 

– friske druer, 

– druemost, eller 

– vin, 

b) som, når beholderen åpnes, avgir karbondioksid som utelukkende stammer fra gjæringen, 

c) som ved oppbevaring ved 20 °C i lukkede beholdere har et overtrykk på minst 3,5 bar som skyldes karbondioksid 

i oppløsning, og 

d) for hvilken den totale alkoholstyrken i vinblandinger beregnet på framstilling av musserende viner ikke skal 

være lavere enn 9 vol.-%. 

6. Musserende kvalitetsvin av aromatisk type 

Med «musserende kvalitetsvin av aromatisk type» menes musserende kvalitetsvin 

a) som er framstilt ved anvendelse av en vinblanding utelukkende av druemost eller druemost i gjæring som 

stammer fra bestemte druesorter som er oppført på en liste som skal utarbeides av Kommisjonen etter 

framgangsmåten i artikkel 195 nr. 4. Musserende kvalitetsviner av aromatisk type som framstilles tradisjonelt 

ved anvendelse av en vinblanding, skal fastsettes av Kommisjonen etter framgangsmåten i artikkel 195 nr. 4, 

b) som ved oppbevaring ved 20 °C i lukkede beholdere har et overtrykk på minst 3 bar som skyldes karbondioksid 

i oppløsning, 

c) som har en sann alkoholstyrke på minst 6 vol.-%, og 

d) som har en total alkoholstyrke på minst 10 vol.-%. 

Særlige regler for ytterligere egenskaper eller vilkår for framstilling og omsetning skal vedtas av Kommisjonen 

etter framgangsmåten i artikkel 195 nr. 4. 

7. Kullsyreimpregnert musserende vin 

Med «kullsyreimpregnert musserende vin» menes det produkt 

a) som er framstilt av vin uten beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse, 

b) som, når beholderen åpnes, kjennetegnes ved at det avgir karbondioksid som helt eller delvis stammer fra en 

tilsetting av denne gassen, og 

c) som ved oppbevaring ved 20 °C i lukkede beholdere har et overtrykk på minst 3 bar som skyldes karbondioksid 

i oppløsning. 

8. Perlende vin 

Med «perlende vin» menes det produkt 

a) som er framstilt av vin, forutsatt at vinen har en total alkoholstyrke på minst 9 vol.-%, 

b) som har en sann alkoholstyrke på minst 7 vol.-%, 

c) som ved oppbevaring ved 20 °C i lukkede beholdere har et overtrykk på minst 1 bar og høyst 2,5 bar som skyldes 

naturlig karbondioksid i oppløsning, 

d) som er påfylt beholdere som rommer høyst 60 liter. 

9. Kullsyreimpregnert perlende vin 

Med «kullsyreimpregnert perlende viner» menes det produkt 

a) som framstilles av vin, 

b) som har en sann alkoholstyrke på minst 7 vol.-% og en total alkoholstyrke på minst 9 vol.-%, 

c) som ved oppbevaring ved 20 °C i lukkede beholdere har et overtrykk på minst 1 bar og høyst 2,5 bar som skyldes 

helt eller delvis tilsatt karbondioksid i oppløsning, 

d) som er påfylt beholdere som rommer høyst 60 liter. 

10. Druemost 

Med «druemost» menes det flytende produkt som oppnås naturlig eller ved fysiske prosesser, av friske druer. En 

sann alkoholstyrke i druemost som ikke overstiger 1 vol.-%, er tillatt. 

11. Druemost i gjæring 

Med «druemost i gjæring» menes det produkt som framstilles gjennom gjæring av druemost som har en sann 

alkoholstyrke på over 1 vol.-%, men lavere enn tre femdeler av den totale alkoholstyrken i volumprosent. 

12. Druemost i gjæring av rosindruer 

Med «druemost i gjæring av rosindruer» menes det produkt som framkommer ved delvis gjæring av druemost 

framstilt av rosindruer, med et totalt sukkerinnhold før gjæring på minst 272 gram per liter, og med en naturlig og sann 

alkoholstyrke i volumprosent som ikke kan være mindre enn 8 vol.-%. Visse viner, som fastsettes av Kommisjonen


etter framgangsmåten i artikkel 195 nr. 4, som oppfyller disse kravene, skal imidlertid ikke anses som druemost i 

gjæring av rosindruer. 

13. Konsentrert druemost 

Med «konsentrert druemost» menes ikke-karamellisert druemost som er framstilt ved delvis dehydrering av 

druemost, som er foretatt etter enhver annen tillatt metode enn direkte oppvarming, slik at refraktometeret som brukes 

etter en metode som skal fastsettes i samsvar med artikkel 120g, ikke viser et tall under 50,9 % ved 20 °C. 

En sann alkoholstyrke i konsentrert druemost som ikke overstiger 1 vol.-%, er tillatt. 

14. Rektifisert konsentrert druemost 

Med «rektifisert konsentrert druemost» menes det flytende ikke-karamelliserte produkt 

a) som framkommer ved delvis dehydrering av druemost, som er foretatt etter enhver annen tillatt metode enn 

direkte oppvarming, slik at refraktometeret som brukes etter en metode som skal fastsettes i samsvar med artikkel 

120g, ikke viser et tall under 61,7 % ved 20 °C, 

b) som har gjennomgått tillatt behandling for avsyrning og fjerning av andre bestanddeler enn sukker, 

c) som har følgende kjennetegn: 

– en pH på høyst 5 ved 25° Brix, 

– en optisk tetthet på høyst 0,100 ved 425 NM for en tykkelse på 1 cm i druemost konsentrert ved 25° Brix, 

– et sukroseinnhold som ikke kan påvises ved en metode som skal fastsettes, 

– en Folin-Ciocalteau-indeks på høyst 6,00 ved 25° Brix, 

– en titrerbar syregrad på høyst 15 milliekvivalenter per kilo av det totale sukkerinnholdet, 

– et svoveldioksidinnhold på høyst 25 milligram per kilo av det totale sukkerinnholdet, 

– et totalinnhold av kationer på høyst 8 milliekvivalenter per kilo av det totale sukkerinnholdet, 

– en konduktivitet på høyst 120 mikro-Siemens per centimeter ved 25° Brix og ved 20 °C, 

– et innhold av hydroksymetylfurfural på høyst 25 milligram per kilo av det totale sukkerinnholdet, 

– spor av mesoinositol. 

En sann alkoholstyrke i rektifisert konsentrert druemost som ikke overstiger 1 vol.-%, er tillatt. 

15. Vin av rosindruer 

Med «vin av rosindruer» menes det produkt 

a) som er framstilt uten anriking av druer som har ligget i solen eller skyggen for delvis dehydrering, 

b) som har en total alkoholstyrke på minst 16 vol.-% og en sann alkoholstyrke på minst 9 vol.-%, og 

c) som har en naturlig alkoholstyrke på minst 16 vol.-% (eller 272 gram sukker per liter). 

16. Vin av overmodne druer 

Med «vin av overmodne druer» menes det produkt 

a) som er framstilt uten anriking, 

b) som har en naturlig alkoholstyrke på over 15 vol.-%, 

c) som har en total alkoholstyrke på minst 15 vol.-% og en sann alkoholstyrke på minst 12 vol.-%. 

Medlemsstatene kan fastsette en lagringstid for dette produktet. 

17. Vineddik 

Med «vineddik» menes eddik 

a) som framkommer utelukkende ved eddiksyregjæring av vin, og 

b) som har et totalt syreinnhold på minst 60 gram per liter, uttrykt i eddiksyre. 

◄ M1 


Nedenfor gjengis til informasjon norsk oversettelse av forordning (EF) nr. 436/2009 med de endringer og tillegg 

som følger av EØS-tilpasningen av rettsakten i samsvar med protokoll 47 tillegg 1 nr. 9. 


KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 436/2009 

av 26. mai 2009 

om fastsettelse av nærmere regler for gjennomføring av rådsforordning (EF) nr. 479/2008 med hensyn til 

vingårdsregisteret, obligatoriske oppgaver og innsamling av opplysninger til overvåking av vinmarkedet, 

følgedokumenter ved forsendelser av vinprodukter og om registre som skal føres i vinsektoren 

KOMMISJONEN FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR – 

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, 

under henvisning til rådsforordning (EF) nr. 479/2008 av 29. april 2008 om den felles markedsordning for vin, om 

endring av forordning (EF) nr. 1493/1999, forordning (EF) nr. 1782/2003, forordning (EF) nr. 1290/2005 og forordning


(EF) nr. 3/2008 og om oppheving av forordning (EØF) nr. 2392/86 og forordning (EF) nr. 1493/1999, 1 særlig artikkel 

115 nr. 2 og artikkel 121, og 


1) Forordning (EF) nr. 479/2008 endret de tidligere ordninger for vinsektoren som ble innført ved rådsforordning 

(EF) nr. 1493/1999 av 17. mai 1999 om den felles markedsordning for vin, 2 og opphevet rådsforordning (EØF) 

nr. 2392/86 av 24. juli 1986 om opprettelse av Fellesskapets vingårdsregister 3 med virkning fra 1. august 2009. 

2) De obligatoriske opplysninger og bestemmelsene med hensyn til ajourføring og overvåking av vingårdsregisteret 

er for øyeblikket fastsatt i forordning (EØF) nr. 2392/86, og de nærmere gjennomføringsregler med hensyn til 

føring av vingårdsregisteret er fastsatt i kommisjonsforordning (EØF) nr. 649/87. 4 

3) Artikkel 108 i forordning (EF) nr. 479/2008 fastsetter at visse medlemsstater skal føre et vingårdsregister med 

ajourførte opplysninger om produksjonspotensial. 

4) Forordning (EØF) nr. 649/87 bør derfor oppheves, og nærmere gjennomføringsregler for vingårdsregisteret bør 

vedtas. 

5) Hovedformålet med vingårdsregisteret er å overvåke og verifisere produksjonspotensialet. I henhold til artikkel 

116 i forordning (EF) nr. 479/2008 er medlemsstatene pålagt å sikre at disse framgangsmåter for administrasjon 

og kontroll som gjelder arealer, er i samsvar med det integrerte administrasjons- og kontrollsystem (IACS). 

Særlig må identifikasjonen av vinprodusentene og vinmarksparsellene være i samsvar med IACS. 

6) For å unngå uforholdsmessige administrative byrder uten å undergrave formålet med vingårdsregisteret bør 

innsamling av opplysninger fra produsenter med en svært begrenset produksjon, ikke være obligatorisk. 

7) For å sikre at vingårdsregisteret kan brukes i praksis, bør opplysningene i registeret være i samsvar med de 

opplysninger som kreves i henhold til avdeling IV, produksjonspotensial, i kommisjonsforordning (EF) nr. 

555/2008 5 om fastsettelse av nærmere regler for gjennomføring av rådsforordning (EF) nr. 479/2008 med hensyn 

til støtteprogrammer, handel med tredjestater, produksjonspotensial og om kontroll i vinsektoren. 

8) For å sikre overensstemmelse mellom de tilgjengelige opplysninger om vindyrking bør visse opplysninger som 

samles inn innenfor rammen av rådsforordning (EØF) nr. 357/79 av 5. februar 1979 om statistiske undersøkelser 

om vindyrkingsarealer, 6 inntas i vingårdsregisteret, særlig opplysninger om hvilket år vinmarksparsellen ble 

beplantet. 

9) For å sikre at opplysningene i vingårdsregisteret til enhver tid er i samsvar med de faktiske forhold i vinsektoren, 

bør de ajourføres kontinuerlig og kontrolleres regelmessig. 

10) I henhold til artikkel 111 i forordning (EF) nr. 479/2008 skal produsenter av druer til vinframstilling og 

produsenter av most og vin hvert år utarbeide avlingsoppgaver over siste års avling, og produsenter av vin og 

most og andre kommersielle markedsdeltakere enn detaljister må hvert år oppgi beholdningsstørrelse. Nevnte 

artikkel fastsetter også at medlemsstatene også kan kreve at forhandlere av druer oppgir hvor store menger av 

produktet som er markedsført. 

11) For å lette behandlingen av opplysninger knyttet til oppgavene, bør hver erklæring som sendes inn til en 

vedkommende administrativ enhet, betraktes som uavhengig av eventuelle andre erklæringer som samme 

produsent har sendt inn til andre administrative enheter i medlemsstaten. 

12) Produsenter som kan gi alle nødvendige opplysninger i en enkelt oppgave over vinproduksjon, behøver 

imidlertid ikke å sende inn to oppgaver. Meget små produsenter kan fritas fra å sende inn erklæringer ettersom 

deres samlede produksjon utgjør en meget liten prosentandel av produksjonen i Fellesskapet. 

13) Markedsdeltakere som selger vinprodukter før datoene angitt for oppgavene, bør også pålegges å sende inn 

oppgaver. 

14) For å lette forvaltningen av markedet bør det fastsettes en tidsfrist for innsending av oppgaver. Ettersom 

innhøstingen skjer til ulike tider i de ulike medlemsstater, bør tidsfristene for produsentenes innsendelse av 

oppgaver spres over en viss periode. 

15) For å legge til rette for anvendelsen av denne forordning bør det fastsettes i tabellform hvilke opplysninger som 

skal gis i oppgavene, men medlemsstatene bør selv kunne bestemme på hvilken måte markedsdeltakerne skal 

sende inn nevnte opplysninger. 

16) Bruken av edb-baserte framgangsmåter erstatter gradvis manuell innlegging av opplysninger innen ulike deler 

av forvaltningen. Det bør derfor også være mulig å bruke edb-baserte og elektroniske framgangsmåter for 

obligatoriske oppgaver. 

17) De medlemsstater som har et fullstendig vingårdsregister, bør tillates å bruke visse opplysninger, for eksempel 

areal. Det er derfor ønskelig at produsenter på visse vilkår fritas fra plikten om å oppgi areal. 

18) De medlemsstater hvis vinstokksareal ikke overstiger 500 hektar og hvis vinproduksjon ikke overstiger 50 000 

hektoliter, bør kunne utelate visse opplysninger i oppgavene og frita produsentene fra å sende inn en eller flere 

av disse oppgaver på vilkår som skal fastsettes. 

19) Det bør fastsettes tidsfrister for når de innsamlede opplysninger skal være sentralisert på nasjonalt plan. 

20) For øyeblikket kan det bare framskaffes opplysninger om vinproduksjon og beholdning av vin på grunnlag av 

avlings- og lageroppgavene fra de ulike berørte parter. Nødvendige tiltak bør derfor treffes for å sikre at de 

berørte parter sender inn de nevnte oppgaver, at oppgavene er fullstendige og nøyaktige, og det bør fastsettes 

sanksjoner for både manglende innsending av oppgaver og innsending av falske eller ufullstendige oppgaver.


21) Av samme grunn bør det fastsettes tidsfrister for når de innsamlede opplysninger for de obligatoriske oppgaver 

skal oversendes til Kommisjonen, og på hvilken måte de skal sendes inn. 

22) Visse opplysninger om vinmarkedet er nødvendige for å overvåke markedet. I tillegg til opplysningene gitt i 

sammendragene av de ulike oppgaver er opplysninger om mengder, bruk og priser vesentlig. Medlemsstatene 

bør derfor være pålagt å samle inn slike opplysninger og oversende dem til Kommisjonen på bestemte datoer. 

23) Visse medlemsstater kan fritas fra å gi opplysninger om priser ettersom deres samlede produksjon utgjør en 

relativt beskjeden andel av produksjonen i Fellesskapet. 

24) Kommisjonsforordning (EF) nr. 1282/2001 7 om fastsettelse av nærmere regler for innsamling av opplysninger 

for å identifisere vinprodukter og for å overvåke markedet, bør derfor oppheves. 

25) Av hensyn til Fellesskapets indre marked bør de myndigheter som har ansvar for å overvåke oppbevaringen og 

markedsføringen av vinprodukter, gis de virkemidler som trengs for å gjennomføre effektive kontroller i samsvar 

med ensartede regler som gjelder i hele Fellesskapet. 

26) I henhold til artikkel 112 nr. 1 i forordning (EF) nr. 479/2008 kan vinprodukter bringes i omsetning innenfor 

Fellesskapet bare med et offentlig godkjent følgedokument. I henhold til artikkel 112 nr. 2 er fysiske og juridiske 

personer som innehar vinprodukter, forpliktet til å føre særlige inngangs- og utgangsregistre over disse 

produkter. 

27) Rådsdirektiv 92/12/EØF av 25. februar 1992 om den alminnelige ordning for særavgiftspliktige varer og om 

lagring, omsetning og kontroll av slike varer 8 var et skritt i retning av skatteharmonisering. For å fastsette 

ensartede regler i Fellesskapet og forenkle de administrative formaliteter for yrkesutøvere og for offentligheten 

er det hensiktsmessig at følgedokumenter ved forsendelser av vinprodukter med henblikk på anvendelsen av 

skatte- og avgiftsreglene også bør betraktes som godkjente følgedokumenter. 

28) Transport av vinprodukter som ikke omfattes av ovennevnte skatte- og avgiftsformaliteter og forsendelser av 

vinprodukter fra små produsenter, bør følges av et dokument som gjør det mulig for vedkommende myndigheter 

å overvåke omsetningen av slike produkter. Ethvert handelsdokument som inneholder minst de opplysninger 

som er nødvendige for å identifisere produktet og spore forsendelsen, bør kunne godkjennes for dette formål. 

29) For å unngå unødvendige administrative byrder for transportører bør det ikke kreves følgedokumenter ved 

forsendelser av visse vinprodukter som transporteres over korte strekninger eller i små mengder i små beholdere. 

30) I de næringsdrivendes virksomhet erstattes gradvis papirdokumenter av edb-baserte systemer. Det bør derfor 

også være mulig å bruke edb-baserte systemer i utarbeidelsen og anvendelsen av følgedokumenter og registre. 

31) Tilleggsdokumenter, særlig eksportdeklarasjoner, kreves ved eksport av vinprodukter i tillegg til 

følgedokumentene. Ytterligere framgangsmåter bør derfor fastsettes for å utarbeide og validere disse 

dokumenter. 

32) Overvåkingen av vinprodukter som transporteres i bulk, krever særlig oppmerksomhet da disse produkter er mer 

utsatt for bedrageri enn produkter som er tappet på flasker og utstyrt med etikett og en engangslukkemekanisme. 

I slike tilfeller bør det kreves ytterligere opplysninger og forhåndsvalidering av følgedokumentet. 

33) For å forenkle kontrollarbeidet for vedkommende myndigheter bør følgedokumentene ved forsendelser av 

produkter fra tredjestater som er brakt i fri omsetning, inneholde en henvisning til dokument VI 1. 

34) Ovennevnte bestemmelser om utarbeidelse av administrative følgedokumenter og det forenklede følgedokument 

viser til reglene om attestering av visse vintypers områdeopprinnelse og kvalitet. Regler for slik attestering bør 

derfor fastsettes. Det bør også fastsettes regler om attestering av visse viners opprinnelse i forbindelse med 

transport som ikke omfattes av noen skatte- og avgiftsformaliteter, særlig ved eksport. For å forenkle de 

administrative formaliteter for privatpersoner og spare vedkommende myndigheter for rutinearbeid bør det 

fastsettes bestemmelser som sikrer at myndighetene kan tillate at avsendere som oppfyller visse vilkår, selv kan 

føre inn de angivelser i følgedokumentet som attesterer vinens opprinnelse, uten at dette hindrer at det utføres 

nødvendige kontroller. 

35) Det bør fastsettes hvilke tiltak som bør treffes av vedkommende myndigheter når det gjelder transport av en 

avsender som har begått en alvorlig overtredelse eller i forbindelse med ulovlig transport, og det skal tilstrebes 

at slike tiltak ikke skal forsinke transporten mer enn det som er høyst nødvendig. 

36) For å sikre at vedkommende myndigheter ved å konsultere registrene blir i stand til å overvåke omsetningen og 

lagringen av vinprodukter på en effektiv måte, særlig under samarbeidet mellom ulike medlemsstaters 

vedkommende myndigheter, bør reglene om hvordan opplysningene skal føres, harmoniseres på fellesskapsplan. 

37) Forpliktelsen i forbindelse med registrene kan medføre en uforholdsmessig administrativ byrde for visse 

næringsdrivende. Medlemsstatene bør derfor kunne frita disse produsenter fra visse forpliktelser. 

38) De stoffer som brukes i ønologiske framgangsmåter, særlig anriking, syrning og avsyrning, er særlig utsatt for 

risiko for misbruk. Det må derfor føres registre over disse stoffer slik at vedkommende myndigheter kan 

kontrollere hvordan de transporteres og brukes. 

39) Det skal utvises særlig oppmerksomhet ved overvåking av musserende viner og sterkviner ettersom det ofte 

tilsettes andre produkter til disse viner. Derfor er det nødvendig å kreve tilleggsopplysninger i registrene. 

40) Det følgedokument som i samsvar med fellesskapsbestemmelsene kreves ved transport av vinprodukter, er en 

meget verdifull informasjonskilde for de organer som har ansvar for å sikre samsvar med 

fellesskapsbestemmelsene og nasjonale bestemmelser innen vinsektoren. Medlemsstatene bør kunne fastsette


tilleggsregler for anvendelsen av denne forordning i forbindelse med transporter som begynner på deres eget 

territorium. 

41) I henhold til artikkel 18 nr. 1 i kommisjonsforordning (EF) nr. 884/2001 av 24. april 2001 om fastsettelse av 

nærmere regler for bruk av følgedokumenter ved transport av vinprodukter og om registre som skal føres i 

vinsektoren, 9 kan medlemsstatene fastsette ytterligere eller særlige bestemmelser for de berørte produkter som 

omsettes på deres territorium. Ifølge en av disse bestemmelser kan opplysninger om druemostens spesifikke vekt 

innen 31. juli 2010 erstattes med opplysninger om tetthet uttrykt i Oechsle-grader. Denne tradisjonelle 

framgangsmåten brukes hovedsakelig av mindre produsenter av landbruksvarer, som fortsatt trenger flere år på 

å tilpasse seg de nye bestemmelsene om spesifikk vekt. Derfor er det hensiktsmessig å forlenge dette unntak når 

forordning (EF) nr. 884/2001 oppheves. 

42) Det er ønskelig at medlemsstatene underretter Kommisjonen om navn og adresse på de organer som har ansvar 

for å gjennomføre bestemmelsene om følgedokumenter og registre, slik at Kommisjonen kan formidle disse 

opplysninger til de øvrige medlemsstater. 

43) De opplysninger som er nødvendige for å overvåke og kontrollere gjennomføringen av bestemmelsene i denne 

forordning, bør oppbevares av medlemsstatene til kontrollformål i et passende tidsrom. 

44) Det bør fastsettes bestemmelser for avgjørelse av saker i tilfelle av åpenbare feil, force majeure og andre særlige 

omstendigheter for å sikre rettferdig behandling av transportører. Det bør også fastsettes regler for kunstig skapte 

situasjoner for å unngå at det kan dras fordel av slik situasjoner. 

45) Tiltakene fastsatt i denne forordning er i samsvar med uttalelse fra Forvaltningskomiteen for den felles 

markedsordning for landbruksvarer – 

1 EUT L 148 av 6.6.2008, s. 1. 

2 EFT L 179 av 14.7.1999, s. 1. 

3 EFT L 208 av 31.7.1986, s. 1. 

4 EFT L 62 av 5.3.1987, s. 10. 

5 EUT L 170 av 30.6.2008, s. 1. 

6 EFT L 54 av 5.3.1979, s. 124. 

7 EFT L 176 av 29.6.2001, s. 14. 

8 EFT L 76 av 23.3.1992, s. 1. 

9 EFT L 128 av 10.5.2001, s. 32. 


► EØS-tilpasning som følge av EØS-avtalen protokoll 47 tillegg 1 nr. 9 bokstav a) Bare følgende bestemmelser i 

forordningen skal gjelde: 

artikkel 21(1) punkt (iii) i bokstav a, bokstav b og bokstav c, 

artiklene 22–26, 

artikkel 27(3), 

artiklene 28 og 29, 

artikkel 31(1)–(5), 

artiklene 32–35, 

artikkel 47, 

artikkel 48(1) og 

artikkel 49. 

Bestemmelsene skal gjelde med de tilpasningene som kan utledes av EØS-avtalens hoveddel, de gjennomgående 

tilpasningene i den innledende delen av protokoll 47 til avtalen og de spesifikke tilpasningene i tillegg 1 til protokoll 

47 til avtalen. ◄ EØS-tilpasning som følge av EØS-avtalen protokoll 47 tillegg 1 nr. 8 bokstav a) 

Avdeling III 

Følgedokumenter ved forsendelser av vinprodukter og registre som skal føres i vinsektoren 

Kapittel I 

Formål, virkeområde og definisjoner 

Artikkel 21 


1. Denne avdeling fastsetter nærmere regler for anvendelsen av artikkel 112 i forordning (EF) nr. 479/2008 med 

hensyn til følgedokumenter for vinproduktene nevnt i del XII i vedlegg I til rådsforordning (EF) nr. 1234/2007, 1 uten 

at det berører anvendelsen av direktiv 92/12/EØF. Den fastsetter 

a) regler for utstedelse av følgedokumenter ved forsendelser av vinprodukter: 

iii) ved handel innenfor Fellesskapet når 

– transporten utføres av en liten produsent som medlemsstaten der transporten begynner, har gitt 

dispensasjon fra plikten til å utstede et forenklet følgedokument, eller 

– når vinproduktet som transporteres, ikke er belagt med særavgift, 

b) utfyllende bestemmelser om utfyllingen av


i) et administrativt følgedokument eller et handelsdokument som erstatter det, 

ii) et forenklet følgedokument eller et handelsdokument som erstatter det, 

c) bestemmelser om attestering av opprinnelsen for vin med beskyttet opprinnelsesbetegnelse (BOB) eller beskyttet 

geografisk betegnelse (BGB) i følgedokumentene ved forsendelser av slike viner. 

1 EUT L 299 av 16.11.2007, s. 1. 

Artikkel 22 

Definisjoner 

I denne avdeling menes med 

a) «produsenter» fysiske eller juridiske personer eller grupper av slike personer som har eller har hatt i sin besittelse 

friske druer, druemost eller ung, ikke ferdiggjæret vin, og som foredler eller får dem foredlet til vin, 

b) «småprodusenter» produsenter som produserer gjennomsnittlig mindre enn 1 000 hektoliter vin per år, 

c) «detaljister» fysiske eller juridiske personer eller grupper av slike personer hvis forretningsvirksomhet omfatter 

direkte salg til forbruker av vin i små mengder, som hver medlemsstat fastsetter idet det tas hensyn til de særlige 

kjennetegnene for handel og distribusjon, med unntak av dem som benytter vinkjellere utstyrt for lagring og 

eventuelt tapping av vin i store mengder, eller som driver salg utenom fast utsalgssted av vin transportert i bulk, 

d) «administrativt følgedokument» et dokument som oppfyller kravene i kommisjonsforordning (EØF) nr. 2719/92, 

e) «forenklet følgedokument» et dokument som oppfyller kravene i kommisjonsforordning (EØF) nr. 3649/92, 

f) «næringsdrivende som ikke har eget lager» en fysisk eller juridisk person eller en gruppe av slike personer som 

kjøper eller selger vinprodukter som ledd i sin yrkesutøvelse uten å disponere lokaler for lagring av slike 

produkter, 

g) «lukkemekanisme» en lukkemekanisme for beholdere med et nominelt volum på fem liter eller mindre, 

h) «tapping» å fylle de aktuelle produkter i beholdere som rommer høyst 60 liter, for kommersielle formål, 

i) «tapper» en fysisk eller juridisk person eller en gruppe av slike personer som tapper eller får tappingen utført på 

sine vegne. 

Ved anvendelsen av nr. 1 bokstav b) skal medlemsstatene ta i betraktning gjennomsnittlig årsproduksjon for minst 

tre vinår på rad. Medlemsstatene kan unnlate å anse som mindre produsenter produsenter som kjøper friske druer eller 

druemost for å foredle dem til vin. 

Kapittel II 

Følgedokumenter ved forsendelser av vinprodukter 

Artikkel 23 

Formål 

Uten hensyn til eventuell anvendelse av edb-baserte framgangsmåter skal alle fysiske eller juridiske personer eller 

grupper av personer, herunder forhandlere som ikke har eget lager, som er bosatt eller har sitt forretningskontor på 

Fellesskapets tollområde og som transporterer et vinprodukt eller får vinprodukter transportert, på eget ansvar utarbeide 

et dokument som skal følge nevnte forsendelse, heretter kalt «følgedokument». 

Artikkel 24 

Godkjente følgedokumenter 

1. Som følgedokumenter godkjennes følgende: 

a) for produkter som omfattes av omsetningsformalitetene fastsatt i direktiv 92/12/EØF, 

i) i tilfeller der produkter omsettes med fritak for særavgift, et administrativt følgedokument eller 

handelsdokument som er utarbeidet i samsvar med forordning (EØF) nr. 2719/92, 

ii) i tilfeller der produkter omsettes innenfor Fellesskapet og frigis for forbruk i avsenderstaten, et forenklet 

følgedokument eller et handelsdokument som er utarbeidet i samsvar med forordning (EØF) nr. 3649/92, 

b) for produkter som ikke omfattes av omsetningsformalitetene fastsatt i direktiv 92/12/EØF, herunder der det er 

aktuelt, vin framstilt av småprodusenter, ethvert dokument som inneholder minst opplysningene nevnt i del C i 

vedlegg VI samt de utfyllende opplysninger som eventuelt kreves av medlemsstatene, og som er utarbeidet i 

samsvar med denne forordning. 

2. Som unntak fra nr. 1 bokstav b) kan medlemsstatene 

a) for transporter som begynner og slutter på deres territorium, kreve at følgedokumentene er utarbeidet i samsvar 

med malen fastsatt i vedlegg VII, 

b) når transporten begynner og slutter på deres territorium, gi tillatelse til at følgedokumentene ikke inndeles i 

rubrikker og at de foreskrevne opplysningene ikke nummereres slik det er fastsatt i malen i vedlegg VII. 

Artikkel 25 

Unntak 

Som unntak fra artikkel 23 skal det ikke kreves følgedokument 

a) for vinprodukter i beholdere med et nominelt volum på mer enn 60 liter:


i) ved forsendelser av druer, enten de er presset eller ikke, eller druemost, som foretas av drueprodusenten 

selv eller på hans vegne fra dennes vingård eller et annet anlegg som tilhører vedkommende, når den totale 

veilengden ikke er lengre enn 40 km og når transporten 

– går til produsentens eget vinproduksjonsanlegg, dersom produsenten er frittstående. 

– går til gruppens vinproduksjonsanlegg, dersom produsenten er tilsluttet en gruppe. 

ii) ved forsendelser av druer, enten de er presset eller ikke, som foretas av drueprodusenten selv eller på hans 

vegne av en tredjemann som ikke er identisk med mottakeren, fra drueprodusentens egen vingård: 

– når denne transporten går til mottakerens vinproduksjonsanlegg i samme vindyrkingssone, og 

– når den totale veilengden ikke er lengre enn 40 km. I unntakstilfeller kan vedkommende 

myndigheter øke høyeste tillatte veilengde til 70 km, 

iii) ved forsendelser av vineddik, 

iv) dersom vedkommende myndighet har tillatt det, ved forsendelser innenfor samme lokale administrative 

enhet eller til en lokal administrativ enhet i umiddelbar nærhet eller, dersom en individuell godkjenning 

er gitt, transport innenfor samme regionale administrative enhet, når produktet 

– transporteres mellom to anlegg som hører til samme foretak, med forbehold for anvendelsen av 

artikkel 38 nr. 2 bokstav a), eller 

– ikke skifter eier og transporten foretas med henblikk på vinframstilling, foredling, lagring eller 

tapping, 

v) ved forsendelser av pressrester av druer og vinberme 

– til et destillasjonsforetak, når produktet følges av en pakkseddel fastsatt av vedkommende 

myndigheter i den medlemsstat der transporten begynner, eller 

– når transporten foretas for å trekke produktet tilbake fra vinframstilling i henhold til artikkel 22 i 

forordning (EF) nr. 555/2008, 

b) med hensyn til produkter i beholdere med et nominelt volum på 60 liter eller mindre og med forbehold for 

direktiv 92/12/EØF 

i) ved forsendelser av produkter i merkede beholdere med et nominelt volum på fem liter eller mindre, som 

er utstyrt med en godkjent engangslukkemekanisme, når den totale mengde ikke overstiger 

– fem liter når det gjelder konsentrert druemost, enten den er rektifisert eller ikke, 

– 100 liter for alle andre produkter, 

ii) ved forsendelser av vin eller drueråsaft beregnet på diplomatiske representasjoner, konsulater og 

tilsvarende enheter, innenfor rammen av de toll- og avgiftsfrie kvoter de er tildelt, 

iii) ved forsendelser av vin eller drueråsaft 

– som inngår i privatpersoners flyttegods og ikke er beregnet på salg, 

– som befinner seg om bord i skip, luftfartøyer eller tog og som skal forbrukes der, 

iv) ved forsendelser som foretas av en privatperson av vin og druemost i gjæring beregnet på å forbrukes av 

mottakeren selv eller dennes familie, unntatt transporter nevnt i bokstav a) når den transporterte mengde 

ikke overstiger 30 liter, 

v) ved forsendelse av et produkt som er beregnet på vitenskapelige eller tekniske forsøk, når den totale 

transporterte mengde ikke overstiger en hektoliter, 

vi) ved forsendelser av vareprøver, 

vii) ved forsendelser av prøver beregnet på et offentlig organ eller et offentlig laboratorium. 

I unntakstilfeller kan vedkommende myndigheter øke høyeste tillatte veilengde fastsatt i nr. 1 bokstav a) i) fra 40 

km til 70 km. 

I de tilfeller der det gjøres unntak fra kravet om å framlegge følgedokument for forsendelsene nevnt i nr. 1 bokstav 

b) i)–v), må avsendere, unntatt detaljister og privatpersoner som fra tid til annen avhender produktet til andre 

privatpersoner, til enhver tid være i stand til å bevise riktigheten av alle innførte opplysninger som er påkrevd med 

hensyn til registrene nevnt i kapittel III eller andre registre fastsatt av den berørte medlemsstat. 

Artikkel 26 

Utarbeidelse av et følgedokument 

1. Følgedokumentet skal anses som behørig utarbeidet når det inneholder opplysningene fastsatt i vedlegg VI. 

2. Følgedokumentet kan benyttes til bare én forsendelse. 

3. Følgedokumentet nevnt i artikkel 24 nr. 1 bokstav b) og nr. 2 kan utarbeides og utstedes elektronisk i henhold 

til framgangsmåtene vedtatt av vedkommende myndigheter i medlemsstatene. 

Innholdet i følgedokumentene skal være det samme uavhengig av om de er utarbeidet elektronisk eller på papir. 

Artikkel 27 

Bruk av følgedokument ved eksport 

3. Vinprodukter som eksporteres midlertidig under ordningen med utenlands foredling i henhold til 

rådsforordning (EØF) nr. 2913/92 1 og kommisjonsforordning (EØF) nr. 2454/93 2 til en av medlemsstatene i Det 

europeiske frihandelsforbund (EFTA) for å lagres og aldres og/eller emballeres der, skal i tillegg til følgedokumentet 

følges av opplysningsdokumentet fastsatt i Tollsamarbeidsrådets rekommandasjon av 3. desember 1963. Dette


dokument skal i rubrikkene som er avsatt til produktbeskrivelse inneholde en beskrivelse av produktene i samsvar med 

fellesskapsbestemmelsene og nasjonale bestemmelser, og en angivelse av mengden vin som transporteres. 

Disse opplysningene skal hentes fra originalen av følgedokumentet som ble brukt ved transport av vinen til 

tollstedet der opplysningsdokumentet ble utstedt. Dokumenttype, dato og nummer på ovennevnte dokument som 

tidligere fulgte forsendelsen, skal også angis i dette dokument. 

Når produkter nevnt i første ledd gjeninnføres til Fellesskapets tollområde, skal opplysningsdokumentet fylles 

behørig ut av vedkommende tollsted i EFTA. Dette dokument skal anses som følgedokument for transporten fram til 

enten tollstedet på bestemmelsesstedet i Fellesskapet eller tollstedet der varene frigis for forbruk, forutsatt at 

dokumentet i rubrikken for «varenes opprinnelse» inneholder opplysningene fastsatt i første ledd. 

Det berørte tollsted i Fellesskapet skal stemple en gjenpart eller fotokopi av dokumentet som er framlagt av 

mottakeren eller dennes representant, og returnere det til vedkommende i henhold til denne forordning. 

1 EFT L 302 av 19.10.1992, s. 1. 

2 EFT L 253 av 11.10.1993, s. 1. 

Artikkel 28 

Bulktransport 

1. Når følgedokument er utfylt for å følge forsendelsen av et vinprodukt i beholdere med et nominelt volum på 

over 60 liter, skal dette dokumentets referansenummer tildeles av vedkommende myndighet hvis navn og adresse er 

angitt på følgedokumentet. Denne myndighet kan være et organ med ansvar for avgiftskontroll. 

2. Referansenummeret skal 

a) inngå i en kontinuerlig nummerserie og 

b) være forhåndstrykt. 

Vilkåret nevnt i bokstav b) kan fravikes dersom det anvendes et edb-basert system. 

3. I tilfellet nevnt i nr. 1 skal følgedokumentets original, behørig utfylt, og en gjenpart av denne 

forhåndsgodkjennes og erklæres gyldig for hver transport 

a) ved hjelp av stempelet til vedkommende myndighet i medlemsstaten der transporten begynner, eller 

b) av avsenderen, ved påføring av det foreskrevne stempel eller stempel fra en stemplingsmaskin som er godkjent 

av vedkommende myndighet nevnt i bokstav a). 

4. Dersom et administrativt følgedokument eller handelsdokument som er i samsvar med forordning (EØF) nr. 

2719/92 eller et forenklet følgedokument eller handelsdokument som er i samsvar med forordning (EØF) nr. 3649/92 

benyttes, skal gjenpart nr. 1 og nr. 2 forhåndsgodkjennes etter framgangsmåten fastsatt i nr. 3. 

Artikkel 29 

Transport av en større mengde enn 60 liter 

Ved transport av en større mengde enn 60 liter av et av de uemballerte vinproduktene nevnt nedenfor, kreves 

foruten dokumentet som er påkrevd for forsendelsen, en gjenpart som er godkjent av vedkommende myndighet: 

a) produkter med opprinnelse i Fellesskapet: 

i) vin som skal foredles til vin med beskyttet opprinnelsesbetegnelse, 

ii) druemost i gjæring, 

iii) konsentrert druemost, enten den er rektifisert eller ikke, 

iv) frisk druemost der gjæringen er avbrutt ved tilsetting av alkohol, 

v) drueråsaft, 

vi) konsentrert drueråsaft, 

b) produkter som ikke har sin opprinnelse i Fellesskapet: 

i) friske druer, unntatt spisedruer, 

ii) druemost, 

iii) konsentrert druemost, 

iv) druemost i gjæring, 

v) konsentrert druemost, enten den er rektifisert eller ikke, 

vi) frisk druemost der gjæringen er avbrutt ved tilsetting av alkohol, 

vii) drueråsaft, 

viii) konsentrert drueråsaft, 

ix) sterkvin beregnet på tilvirking av produkter som ikke faller inn under KN-kode 2204. 

Det samme skal gjelde følgende produkter, uten hensyn til deres opprinnelse og den mengde som transporteres, 

med forbehold for unntakene nevnt i artikkel 25: 

a) vinberme, 

b) pressrester av druer beregnet på destillering eller annen form for industriell foredling, 

c) piquette, 

d) forskåret vin, 

e) vin av druesorter som ikke er oppført som vindruesorter i klassifiseringen utarbeidet av medlemsstatene i 

henhold til artikkel 24 i forordning (EF) nr. 479/2008, for den administrative enhet der disse druene er høstet, 

f) produkter som ikke kan tilbys eller leveres for direkte konsum.


Avsenderen skal senest første virkedag etter den dag produktet forlater lastestedet, oversende gjenparten nevnt i 

første ledd på hurtigste måte til vedkommende myndighet på hvis territorium lastestedet befinner seg. Vedkommende 

myndighet skal senest første virkedag etter at den innleveres, eller utstedes dersom myndigheten selv fyller den ut, på 

hurtigste måte oversende denne gjenpart til vedkommende myndighet på hvis territorium lossestedet befinner seg. 

Artikkel 31 

Attestering av beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller geografisk betegnelse 

1. Følgedokumenter skal anses som en attestering av beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller geografisk 

betegnelse når det er behørig fylt ut 

a) av en avsender som selv er produsent av vinen som transporteres, og som verken kjøper eller selger vinprodukter 

som stammer fra druer høstet i andre vindyrkingsområder enn dem hvis navn vedkommende bruker som 

betegnelse for vin fra egen produksjon, 

b) av en avsender som ikke omfattes av bokstav a) og forutsatt at riktigheten av opplysningene er attestert i 

følgedokumentet, av vedkommende myndighet på grunnlag av opplysningene i dokumentene som fulgte med 

ved tidligere forsendelser av det berørte produkt, 

c) i henhold til opplysninger som er i samsvar med artikkel 33 nr. 1, forutsatt at følgende krav er oppfylt: 

i) følgedokumentet er fylt ut i samsvar med malen som er fastsatt for 

– det administrative følgedokument, 

– det forenklede følgedokument, 

– følgedokumentet hvis mal er fastsatt i vedlegg VII, eller 

– enhetsdokumentet nevnt i artikkel 24 nr. 2 bokstav b), 

ii) følgende opplysninger er oppført på fastsatt sted i følgedokumentet: 

– for viner med en beskyttet opprinnelsesbetegnelse: «Dette dokument attesterer den beskyttede 

opprinnelsesbetegnelse for de viner som er angitt her», 

– for viner med en beskyttet geografisk betegnelse: «Dette dokument attesterer den beskyttede 

geografiske betegnelse for de viner som er angitt her», 

iii) opplysningene nevnt i ii) er stadfestet av vedkommende myndighet gjennom dennes stempel, dato og 

signaturen til den ansvarlige, alt etter hva som passer i det enkelte tilfelle: 

– på gjenpart nr. 1 og 2 ved bruk av malen nevnt i i) første og annet strekpunkt, eller 

– på følgedokumentets original og på en gjenpart ved bruk av malen nevnt i bokstav i) tredje og fjerde 

strekpunkt, 

iv) referansenummeret på følgedokumentet er tildelt av vedkommende myndighet, 

v) ved transport fra en medlemsstat som ikke er framstillingsmedlemsstaten, skal den angi 

– referansenummer, 

– utfyllingsdato, 

– navn og adresse til vedkommende myndighet som er nevnt i dokumentene som ble brukt ved 

transporten av produktet før det ble sendt tilbake og der opprinnelsesbetegnelsen eller den 

geografiske betegnelsen er attestert. 

2. En medlemsstat kan fastsette at attestering av en beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller geografisk betegnelse 

for viner som framstilles på deres territorium, skal være obligatorisk. 

3. Vedkommende myndigheter i hver medlemsstat kan tillate at avsendere som oppfyller kravene fastsatt i nr. 

4, selv fyller ut eller forhåndstrykker attesteringene av beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller geografisk betegnelse på 

følgedokumentet, forutsatt at 

a) attesteringen på forhånd er godkjent ved vedkommende myndighets stempel, signaturen til den ansvarlige og 

datoen, eller 

b) attesteringen er godkjent av avsenderne selv ved bruk av et særlig stempel som er godkjent av vedkommende 

myndighet og er i samsvar med malen i vedlegg VIII; dette stempel kan være forhåndstrykt på skjemaene 

forutsatt at trykkingen utføres av et trykkeri som er godkjent for dette formål. 

4. Godkjenningen nevnt i nr. 3 skal bare tildeles avsendere som jevnlig har transport av viner med beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse, og dersom det etter første gangs søknader er slått fast at 

inngangs- og utgangsregistrene føres i samsvar med i kapittel III og dermed gjør det mulig å kontrollere riktigheten av 

opplysningene i dokumentene. 

Vedkommende myndigheter kan avslå å godkjenne avsendere som ikke gir slik sikkerhet som vedkommende 

myndigheter finner passende. De kan trekke godkjenningen tilbake, særlig dersom avsenderne ikke lenger oppfyller 

kravene fastsatt i første ledd eller ikke lenger gir den sikkerhet som kreves. 

5. Avsendere som tildeles godkjenningen nevnt i nr. 3, skal være pålagt å treffe alle nødvendige tiltak for å sikre 

oppbevaringen av det særlige stempel eller av formularene som på forhånd er påført vedkommende myndighets 

stempel eller det særlige stempel.


Artikkel 32 

Avvist av mottakeren 

Når en del av eller hele mengden av produktet som transporteres ved bruk av et følgedokument, avvises av 

mottakeren, skal denne på baksiden av dokumentet skrive «avvist av mottaker» og føre på dato og egen signatur, 

eventuelt også en angivelse av den mengde som er avvist, i liter eller kilo. 

I så fall kan produktet returneres til avsenderen ved bruk av samme følgedokument, eller oppbevares i 

transportørens lokaler til et nytt dokument er fylt ut for å følge med produktet når det sendes tilbake. 

Artikkel 33 

Transport som foretas av en avsender som har begått en alvorlig overtredelse 

1. Når vedkommende myndighet har fastslått at en fysisk eller juridisk person eller en gruppe slike personer som 

transporterer eller får transportert et vinprodukt, har begått en alvorlig overtredelse av Fellesskapets bestemmelser i 

vinsektoren eller av nasjonale bestemmelser vedtatt i henhold til disse, eller når vedkommende myndighet har 

begrunnet mistanke om en slik overtredelse, kan den kreve at avsenderen fyller ut følgedokumentet og søker 

vedkommende myndighet om godkjenning. 

Godkjenningen kan, om den gis, eventuelt knyttes til vilkår for framtidig bruk av produktet. Den skal inneholde 

stempel, signaturen til den ansvarlige i vedkommende myndighet og datoen. 

2. Nr. 1 skal også få anvendelse på transport av produkter der produksjonsvilkårene eller sammensetningen ikke 

er i samsvar med Fellesskapets eller nasjonale bestemmelser. 

Artikkel 34 

Ulovlig transport 

1. Dersom det fastslås at en forsendelse som krever følgedokument, transporteres uten dette dokumentet eller 

ved bruk av et dokument som inneholder falske, feilaktige eller ufullstendige opplysninger, skal vedkommende 

myndighet i medlemsstaten der dette oppdages, eller et hvilket som helst annet organ med ansvar for å sikre 

overholdelse av Fellesskapets eller nasjonale bestemmelser i vinsektoren, treffe de nødvendige tiltak 

a) for å bringe transporten i lovlige former enten ved å rette feil, eller ved å fylle ut et nytt dokument, 

b) eventuelt iverksette sanksjoner som står i forhold til med hvor alvorlig forholdet er, særlig ved anvendelse av 

artikkel 33 nr. 1. 

Vedkommende myndighet eller organ nevnt i første ledd skal sette sitt stempel på dokumenter som er rettet eller 

fylt ut i henhold til nevnte bestemmelse. Det at uregelmessigheten bringes i lovlige former, må ikke forsinke den 

aktuelle transporten ut over det som er strengt nødvendig. 

I tilfeller av grove eller gjentatte uregelmessigheter skal vedkommende lokale administrative myndighet på 

lossestedet underrette vedkommende lokale administrative myndighet på lastestedet. ► EØS-tilpasning som følge av 

EØS-avtalen protokoll 47 tillegg 1 nr. 9 bokstav b) Slike opplysninger skal videresendes i samsvar med tillegg 2 til 

protokoll 47 til EØS-avtalen. ◄ EØS-tilpasning som følge av EØS-avtalen protokoll 47 tillegg 1 nr. 8 bokstav b). 

2. Dersom det viser seg å være umulig å bringe en transport i lovlige former i henhold til nr. 1 første ledd, skal 

vedkommende myndighet eller organet som har oppdaget uregelmessigheten, holde igjen transporten. Den eller det 

skal underrette avsenderen om at transporten holdes tilbake og om de følger dette vil få. Disse tiltakene kan omfatte et 

forbud mot markedsføring av produktet. 

Artikkel 35 

Force majeure eller uforutsette hendelser 

Dersom det under transporten oppstår et tilfelle av force majeure eller en annen uforutsett hendelse som medfører 

enten oppdeling eller tap av en del av eller hele partiet som følgedokumentet er påkrevd for, skal transportøren anmode 

vedkommende myndighet der hendelsen eller tilfellet av force majeure fant sted, om å utferdige en erklæring om dette. 

Dersom det er mulig, skal transportøren også underrette vedkommende myndighet som er nærmest det sted der 

hendelsen eller tilfellet av force majeure fant sted, for at den skal treffe de nødvendige tiltak for å bringe transporten 

i lovlige former. 

Kapittel IV 

Felles bestemmelser for kapittel II og III 

Artikkel 47 

Alminnelige bestemmelser og overgangsbestemmelser 

1. Medlemsstatene kan 

a) fastsette at det skal føres lagerregnskap over lukkemekanismer som brukes ved emballeringen av produktene i 

beholdere med et nominelt volum på fem liter eller mindre, som nevnt i artikkel 25 bokstav b) i), som skal 

markedsføres på deres territorium, og at disse skal påføres visse opplysninger, 

b) kreve utfyllende opplysninger på dokumentene som skal følge forsendelser av vinprodukter framstilt på deres 

territorium, når slike opplysninger er nødvendige for kontroll,


c) fastsette, når det er påkrevd ved anvendelsen av et edb-basert lagerregnskapssystem, hvor visse obligatoriske 

opplysninger skal føres i dokumentene som skal følge forsendelser av vinprodukter som begynner på deres 

territorium, forutsatt at utformingen av malene nevnt i artikkel 31 nr. 1 bokstav c) i) ikke endres, 

d) tillate, for transporter som begynner og slutter på deres territorium uten å krysse en annen medlemsstats eller en 

tredjestats territorium, at angivelsen av tettheten for druemost i en overgangsperiode som utløper 31. juli 2015, 

erstattes med angivelsen av tettheten uttrykt i Oechsle-grader, 

e) fastsette at dokumenter som følger med ved forsendelser av vinprodukter og som er fylt ut på deres territorium, 

foruten datoen også skal angi klokkeslettet da transporten startet, 

f) fastsette, ut over artikkel 25 bokstav a) i), at det ikke skal kreves noe dokument for druer, enten de er presset 

eller ikke, eller druemost som transporteres av en produsent som tilhører en produsentgruppe og som selv har 

framstilt produktene, eller av en produsentgruppe som har produktet i sin besittelse, eller der slike produkter 

transporteres på vegne av slik produsent eller produsentgruppe, til et mottakssted eller til gruppens 

vinframstillingsanlegg, forutsatt at transporten begynner og slutter i samme vindyrkingssone og, når det aktuelle 

produktet er beregnet på foredling til vin med en beskyttet opprinnelsesbetegnelse, innenfor den berørte angitte 

dyrkingsregion, herunder et tilgrensende område, 

g) med angivelse av hva gjenpartene skal anvendes til, fastsette 

i) at avsenderen skal fylle ut en eller flere gjenparter av dokumentet som følger transporter som begynner på 

deres territorium, 

ii) at mottakeren skal fylle ut en eller flere gjenparter av dokumenter som følger transporter som har begynt 

på en annen medlemsstats territorium eller i en tredjestat, og som slutter på deres territorium, 

h) fastsette at unntaket nevnt i artikkel 25 bokstav a) ii) om fritak fra bruken av følgedokumentet ved visse 

druetransporter ikke skal få anvendelse på forsendelser som begynner og slutter på deres territorium, 

i) fastsette at for transporter nevnt i artikkel 29 som begynner på deres territorium og slutter på en annen 

medlemsstats territorium, skal avsenderen oversende navn og adresse til vedkommende myndighet på 

lossestedet sammen med gjenpartene som er utferdiget i henhold til nevnte artikkel, 

j) tillate tilpasning av eksisterende registre og fastsette utfyllende regler eller strengere krav med hensyn til føring 

og kontroll av registrene, 

k) ved anvendelse av artikkel 33 nr. 1 fastsette at vedkommende myndighet kan føre registrene selv eller betro 

oppgaven til et organ som er delegert myndighet i dette henseende. 

I det tilfelle som er nevnt i bokstav j) kan medlemsstatene kreve at det føres atskilte regnskaper for angitte produkter 

eller at det føres atskilte registre for visse produktkategorier eller for visse behandlinger nevnt i artikkel 41 nr. 1. 

2. Med forbehold for direktiv 92/12/EØF kan medlemsstatene ikke med henvisning til de lukkemekanismer som 

er benyttet, forby eller forhindre omsetning av produkter som er emballert i beholdere med et nominelt volum på fem 

liter eller mindre som nevnt i artikkel 25 bokstav b) i). 

For produkter som er emballert på deres eget territorium, kan medlemsstatene likevel forby bruken av visse 

lukkemekanismer eller emballasjetyper eller fastsette vilkår for bruken av slike lukkemekanismer. 

Artikkel 48 

Oppbevaring av følgedokumenter og registre 

1. Med forbehold for eventuelle strengere bestemmelser vedtatt av medlemsstatene med henblikk på 

anvendelsen av deres lovgivning eller nasjonale framgangsmåter fastsatt for andre formål, må følgedokumentene og 

de påkrevde gjenparter oppbevares i minst fem år etter utløpet av det kalenderår da de ble fylt ut. 

Artikkel 49 

Underretninger 

1. Hver medlemsstat skal underrette Kommisjonen om 

a) navn og adresse til den eller de myndigheter som har ansvaret for gjennomføringen av denne avdeling, 

b) der det er relevant, navn og adresse til organer som vedkommende myndighet har delegert myndighet til med 

henblikk på gjennomføringen av denne avdeling. 

2. Hver medlemsstat skal også underrette Kommisjonen om 

a) senere endringer med hensyn til vedkommende myndigheter og organer nevnt i nr. 1, 

b) tiltakene de har truffet for å gjennomføre denne avdeling, når disse tiltakene er av særskilt verdi for samarbeidet 

mellom medlemsstatene nevnt i forordning (EF) nr. 555/2008. 

3. På grunnlag av opplysningene fra medlemsstatene skal Kommisjonen utarbeide og ajourføre en liste over 

navn og adresser på vedkommende organer og myndigheter. Kommisjonen skal offentliggjøre denne listen på Internett. 

Vedlegg VI 

Instrukser for utfylling av følgedokumentene nevnt i artikkel 26 

A. Alminnelige regler 

1. Følgedokumentet skal fylles ut på en måte som er leselig og ikke kan slettes.


2. Følgedokumentet må ikke inneholde overstrykninger eller overskrevne ord. Enhver feil som begås ved utfylling 

av følgedokumentet, fører til at det ikke kan benyttes. 

3. Enhver påkrevet gjenpart av et følgedokument skal være merket med «gjenpart» eller en tilsvarende angivelse. 

4. Når et dokument som er fylt ut i samsvar med malen i vedlegget til forordning (EØF) nr. 2719/92 (administrativt 

følgedokument eller handelsdokument) eller malen i vedlegget til forordning (EØF) nr. 3649/92 (forenklet 

følgedokument eller handelsdokument) benyttes for å følge et vinprodukt som ikke er underlagt formalitetene 

fastsatt i direktiv 92/12/EØF, skal rubrikker som angår angivelser som ikke er påkrevd, markeres med en 

diagonal strek gjennom hele rubrikken. 

5. Når mottakeren er etablert på Fellesskapets territorium, får følgende regler anvendelse på bruken av 

følgedokumentet: 

a) ved transport av et produkt som omfattes av særavgiftsfritak, se de generelle merknader i nr. 1.5 i de 

forklarende merknader i vedlegget til forordning (EØF) nr. 2719/92, 

b) ved transport innen Fellesskapet av et særavgiftspliktig produkt som allerede er frigitt for forbruk i 

avsendermedlemsstaten, se de generelle merknader i nr. 1.5 i de forklarende merknader i vedlegget til 

forordning (EØF) nr. 3649/92, 

c) ved tilfeller som ikke er nevnt i bokstav a) eller b): 

i) ved bruk av et følgedokument som kreves for transport som nevnt i bokstav a) og b): 

– gjenpart nr. 1 skal beholdes av avsenderen, 

– gjenpart nr. 2 skal følge med produktet fra lastestedet til lossestedet og overleveres 

mottakeren eller dennes representant, 

ii) når det benyttes et annet følgedokument: 

– følgedokumentets original skal følge med produktet fra lastestedet og overleveres mottakeren 

eller dennes representant, 

– avsenderen skal beholde en gjenpart. 

6. Et enkelt følgedokument kan fylles ut for å følge transport fra en og samme avsender til en og samme mottaker 

av en enkelt forsendelse av 

a) flere partier av samme produktkategori, eller 

b) flere partier av forskjellige produktkategorier, forutsatt at de sendes i merkede beholdere med et nominelt 

volum på 60 liter eller mindre og er utstyrt med en godkjent engangslukkemekanisme. 

7. I tilfellet nevnt i artikkel 33 nr. 1 eller når dokumentet som følger forsendelsen fylles ut av vedkommende 

myndighet, skal dokumentet være gyldig bare dersom transporten begynner senest den femte virkedagen etter 

godkjenningsdatoen eller utfyllingsdatoen, alt etter hva som er relevant. 

8. Når produkter transporteres i atskilte kamre i samme transportbeholder eller er gjenstand for sammenblanding 

under en transport, må det fylles ut et følgedokument for hver del, enten den transporteres atskilt eller inngår i 

en blanding. Dette dokumentet skal, i henhold til de nærmere regler som er fastsatt av hver medlemsstat, 

inneholde opplysninger om hvordan det blandede produkt skal anvendes 

Medlemsstatene kan imidlertid tillate at avsenderne eller bemyndigede personer fyller ut bare ett 

følgedokument for hele produktmengden som stammer fra sammenblandingen. I slike tilfeller skal 

vedkommende myndighet fastsette nærmere regler om framlegging av bevis for kategori, opprinnelse og mengde 

av de forskjellige delene. 

B. Særlige regler 

1. Angivelser som angår produktbetegnelsen: 

1.1. Produktkategori 

Angi kategorien som produktet faller inn under, ved bruk av et begrep som er i samsvar med de 

fellesskapsregler som beskriver det mest presist, for eksempel 

a) vin uten BOB/BGB, 

b) vin med opplysninger om vinstokksort men uten BOB/BGB, 

c) vin med BOB/BGB, 

d) druemost, 

e) druemost for viner med BOB, 

f) importert vin. 

1.2. For bulktransport av vinene nevnt i nr. 1–9, 15–16 i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008, skal 

produktbeskrivelsene inneholde de frivillige opplysninger fastsatt i artikkel 60 i nevnte forordning forutsatt at 

de vises eller planlegges å vises på merkingen. 

1.3. Alkoholstyrke og tetthet for transport av produkter i bulk eller i merkede beholdere med et nominelt volum på 

høyst 60 liter: 

a) vinens sanne alkoholstyrke, med unntak for ung, ikke ferdiggjæret vin, eller den totale alkoholstyrke for 

ung, ikke ferdiggjæret vin og druemost i gjæring, skal angis i volumprosent med én desimal, 

b) brytningstallet for druemoster bestemmes etter målemetoden som er godkjent av Fellesskapet. Det skal 

angis som potensiell alkoholstyrke i volumprosent. Denne angivelse kan erstattes med angivelse av 

tettheten uttrykt i gram per cm 3 ,


c) tettheten for most av friske druer hvis gjæring er stanset ved tilsetting av alkohol, skal angis i gram per 

cm 3 , og den sanne alkoholstyrken for produktet skal angis i volumprosent med én desimal, 

d) sukkerinnholdet i konsentrerte druemoster, rektifiserte konsentrerte druemoster og konsentrert drueråsaft 

skal angis ved det samlede sukkerinnhold i gram per liter eller gram per kilo, 

e) sann alkoholstyrke i pressrester av druer og i vinberme kan også angis (valgfritt), i så fall i liter av ren 

alkohol per 100 kg. 

Disse opplysningene skal angis ved bruk av sammenligningstabellene som er godkjent av Fellesskapet i 

reglene om analysemetoder. 

Med forbehold for de fellesskapsbestemmelser som fastsetter grenseverdien for visse produkter, skal 

følgende toleranser være tillatt: 

a) med hensyn til angivelsen av sann eller total alkoholstyrke, en toleranse på ± 0,2 volumprosent, 

b) med hensyn til angivelsen av tetthet, en toleranse på seks enheter i fjerde desimal (± 0,0006), 

c) med hensyn til sukkerinnhold, en toleranse ± 3 %. 

1.4. Andre angivelser for transport av produkter i bulk: 

a) Vindyrkingssone 

Vindyrkingssonen som produktet som transporteres stammer fra, angis i samsvar med vedlegg IX til 

forordning (EF) nr. 479/2008, idet følgende forkortelser brukes: A, B, C I, C II, C IIIa og C IIIb. 

b) Behandlinger 

De behandlinger som produktet som transporteres har gjennomgått, skal angis ved bruk av følgende 

tall i parentes: 

0: produktet har ikke gjennomgått noen av de følgende behandlinger, 

1: produktet er anriket, 

2: produktet er syrnet, 

3: produktet er avsyrnet, 

4: produktet er søtnet, 

5: produktet er forskåret for destillasjon, 

6: et produkt med opprinnelse i en annen geografisk enhet enn den som er angitt i betegnelsen, er tilsatt 

produktet, 

7: et produkt som stammer fra en annen vinstokksort enn den som er angitt i betegnelsen, er tilsatt 

produktet, 

8: et produkt som er høstet i løpet av et annet år enn det som er angitt i betegnelsen, er tilsatt produktet, 

9: produktet er framstilt ved bruk av eikeflis, 

10: produktet er framstilt på grunnlag av bruk i forskningsøyemed av en ny ønologisk framstillingsmåte, 

11: produktet er delvis avalkoholisert, 

12: andre behandlinger (spesifiseres). 

Eksempler: 

a) for en vin med opprinnelse i sone B som er anriket, angis B (1), 

b) for en druemost med opprinnelse i sone CIII b som er syrnet, angis CIII b (2). 

Angivelsene som angår vindyrkingssonen og de behandlinger som er utført, skal gis i tillegg til angivelsene 

som angår produktbetegnelsen og skal plasseres i samme synsfelt som disse. 

2. Angivelser som angår nettomengden: 

Nettomengden av 

a) druer, konsentrert druemost, rektifisert konsentrert druemost og konsentrert drueråsaft, pressrester av 

druer og vinberme i tonn eller kilo skal angis ved bruk av symbolene «t» eller «kg», 

b) andre produkter i hektoliter eller liter skal angis ved bruk av symbolene «hl» eller «l». 

For angivelsen av den produktmengde som transporteres i bulk, kan det tillates en toleranse på 1,5 % av total 

nettomengde. 

C. Opplysninger som kreves ved utfylling av følgedokumentet nevnt i vedlegg VIIC 

Innledende bemerkning: 

Malen for følgedokumentet i vedlegg VII må følges nøye. Størrelsen på de rubrikker som markeres med streker i 

denne malen og som er beregnet på de påkrevde opplysninger, er imidlertid ment bare som en veiledning. 

Nummer på 

rubrikk i malen 

i vedlegg VII 

Avsender: fullt navn og adresse, herunder postnummer. 1 

Referansenummer: hver forsendelse skal være påført et referansenummer som gjør det mulig å 

2 

identifisere den i avsenderens regnskap (f.eks. fakturanummer). 

Mottaker: fullt navn og adresse, herunder postnummer. 3 

Vedkommende myndighet på avsenderstedet: navn og adresse til vedkommende myndighet som 4 

har ansvar for kontroll av handelsdokumentet på avsenderstedet. Dette er obligatorisk bare ved 

forsendelse til en annen medlemsstat og ved eksport utenfor Fellesskapet.


Transportør: navn og adresse til personen som har ansvar for organiseringen av den første 

transporten (dersom dette er en annen enn avsenderen). 

Andre angivelser hva angår transporten: 

a) type transportmiddel (lastebil, varebil, tankbil, personbil, jernbanevogn, jernbanetankvogn, fly), 

b) registreringsnummer eller, for skip, navn (valgfritt). 

Dato for transportens begynnelse og i de tilfeller der medlemsstaten på hvis territorium transporten 

begynte krever det, klokkeslettet for avsendelsen. 

Dersom det byttes transportmiddel, skal transportøren som laster produktet, angi på dokumentets 

bakside: 

– avsendelsesdato, 

– type transportmiddel og registreringsnummeret på kjøretøyer eller navnet på skip, 

– sitt eget etternavn og fornavn eller firma samt postadresse, herunder postnummer. 

Leveringssted: faktisk leveringssted, dersom varene ikke er levert til den adresse som er angitt for 

mottakeren. I tilfelle varene eksporteres, skal en av betegnelsene i vedlegg IX angis. 

Produktbetegnelse i samsvar med forordning (EF) nr. 479/2008 og gjeldende nasjonale regler, 

særlig obligatoriske angivelser. 

Beskrivelse av kolli og varer: identifikasjonsnummer for kolliene og antall kolli, antall pakker i 

hvert kolli. 

Beskrivelsen kan fortsettes på et separat ark som vedlegges hvert eksemplar. En pakkseddel kan 

benyttes til dette formål. 

For bulktransport: 

– av vin: sann alkoholstyrke, 

– av ugjærede produkter: brytningstall eller tetthet, 

– av produkter i gjæring, total alkoholstyrke, 

– av vin hvis restinnhold av sukker overstiger fire gram per liter, angis total alkoholstyrke i tillegg 

til sann alkoholstyrke. 

Mengde: – for produkter i bulk, total nettomengde, 

– for emballerte produkter, antall og nominelt volum for beholderne som er brukt. 

Tilleggsopplysninger som kreves av avsendermedlemsstaten: dersom slike opplysninger er fastsatt, 

skal instruksene fra den berørte medlemsstaten overholdes; i motsatt fall skal denne rubrikken 

merkes med en diagonal strek. 

Attestering for beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse: se artikkel 

31. 

Vedlegg VII 

Følgedokument for transport av vinprodukter som nevnt i artikkel 24 nr. 2 bokstav a) 

For å lese vedlegg VII trykk her: 

Vedlegg VIII 

Det særlige stempel nevnt i artikkel 31 nr. 3 bokstav b) 

1. Medlemsstatens riksvåpen 

2. Vedkommende myndighet eller organ med territorialansvar. 

3. Autentisering 

Nummer på 

rubrikk i malen 

i vedlegg VII 

5 



Grunnrettsakten er endret av forordning (EF) nr. 1166/2009 og forordning (EU) nr. 53/2011. Alle endringer av 

grunnrettsakten samt de endringer og tillegg som følger av EØS-tilpasningen av rettsakten i samsvar med protokoll 47 

tillegg 1 nr. 10 er innarbeidet nedenfor. 



► M1 Forordning (EF) nr. 1166/2009 

► M2 Forordning (EU) nr. 53/2011 

6 

7 

8 

9 

10 

11



av 10. juli 2009 

om fastsettelse av nærmere regler for gjennomføring av rådsforordning (EF) nr. 479/2008 med hensyn til 

kategoriene av vinprodukter, ønologiske framstillingsmåter og gjeldende restriksjoner 




endring av forordning (EF) nr. 1493/1999, forordning (EF) nr. 1782/2003, forordning (EF) nr. 1290/2005, forordning 

(EF) nr. 3/2008, og om oppheving av forordning (EØF) nr. 2392/86 og forordning (EF) nr. 1493/1999, 1 særlig artikkel 

25 nr. 3 og artikkel 32, og 


1) I henhold til definisjonen av vin i nr. 1 annet ledd bokstav c) første strekpunkt i vedlegg IV til forordning (EF) 

nr. 479/2008 som omhandler kategoriene av vinprodukter, har vin en total alkoholstyrke på høyst 15 

volumprosent. Denne grensen kan imidlertid forhøyes til 20 volumprosent for viner som er produsert uten 

anriking i visse vindyrkingssoner som bør fastsettes. 

2) Avdeling III kapittel II i forordning (EF) nr. 479/2008 og vedlegg V og VI til nevnte forordning inneholder 

allmenne regler om ønologiske framstillings- og behandlingsmåter og viser til de nærmere 

gjennomføringsbestemmelser som skal vedtas av Kommisjonen. Det bør defineres klart og tydelig hvilke 

ønologiske framstillingsmåter som er tillatt, herunder hvilke metoder som er tillatt til søtning av vin, og det bør 

fastsettes grenseverdier for bruken av visse stoffer og vilkårene for bruken av noen av dem. 

3) Vedlegg IV til rådsforordning (EF) nr. 1493/1999 av 17. mai 1999 om den felles markedsordning for vin, 2 

inneholder en liste over tillatte ønologiske framstillingsmåter. Denne listen over tillatte ønologiske 

framstillingsmåter bør samles i ett vedlegg, men beskrivelsene bør forenkles og gjøres mer sammenhengende, 

samtidig med at listen suppleres for å ta hensyn til den tekniske utvikling. 

4) I avsnitt A i vedlegg V til forordning (EF) nr. 1493/1999 fastsettes grenseverdier for sulfitter i viner som 

produseres i Fellesskapet som er høyere enn grenseverdiene fastsatt av Den internasjonale vinorganisasjon 

(OIV). Grenseverdiene bør tilpasses med OIVs grenseverdier, som er internasjonalt anerkjent, og for visse søte 

viner som produseres i små menger, bør det fastsettes unntak på grunn av deres høye sukkerinnhold og ønsket 

om å sikre deres holdbarhet. På bakgrunn av resultatene av pågående vitenskapelig undersøkelser av hvordan 

bruken av sulfitter i vin kan reduseres eller erstattes og av hvordan tilsetningen av sulfitter i vin påvirker 

menneskers samlede inntak av sulfitter gjennom næringsmidler, bør grenseverdiene på et senere tidspunkt kunne 

tas opp til revisjon med sikte på å bli senket. 

5) De framgangsmåter medlemstatene i en bestemt tidsperiode i forskningsøyemed kan bruke for å godkjenne visse 

ønologiske framstillings- og behandlingsmåter som ikke er inntatt i fellesskapsreglene, bør fastsettes. 

6) Framstillingen av musserende vin, musserende kvalitetsvin og musserende kvalitetsvin av aromatisk type krever 

en rekke særlige framstillingsmåter i tillegg til de ønologiske framstillingsmåter som er tillatt andre steder. Av 

klarhetshensyn bør disse framstillingsmåter angis i et eget vedlegg. 

7) Framstillingen av sterkviner krever en rekke særlige framstillingsmåter i tillegg til de ønologiske 

framstillingsmåter som er tillatt andre steder, og framstillingen av sterkviner med beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse har visse særegenheter. Av klarhetshensyn bør disse framstillingsmåter og restriksjoner 

angis i et eget vedlegg. 

8) Sammenstikning er en utbredt ønologisk framstillingsmåte, og med tanke på de følger den kan ha på 

vinkvaliteten, er det nødvendig å innføre strenge regler for hvordan metodene skal brukes for å unngå misbruk 

og sikre en høy vinkvalitet som samtidig fremmer en mer konkurransedyktig sektor. Av samme årsaker bør 

bruken av denne metode reguleres for framstillingen av rosévin, særlig for visse viner som ikke omfattes av 

spesifikasjoner. 

9) Spesifikasjoner for renhet og identitet for et stort antall stoffer som brukes i ønologiske framstillingsmåter, er 

allerede fastsatt i Fellesskapets alminnelige næringsmiddelregelverk og i OIVs internasjonale ønologiske 

regelverk. Av harmoniserings- og klarhetshensyn bør først og fremst disse spesifikasjoner legges til grunn, men 

de bør samtidig kunne suppleres med regler som er spesifikke for situasjonen i Fellesskapet. 

10) Vinprodukter som ikke oppfyller bestemmelsene i avdeling III kapittel II i forordning (EF) nr. 479/2008 eller 

bestemmelsene som skal fastsettes i denne forordning, kan ikke markedsføres. Noen av disse produktene kan 

imidlertid brukes til industriformål, og vilkårene for bruken av dem bør fastsettes for å sikre hensiktsmessig 

overvåking av sluttbruken av dem. For å unngå at næringsdrivende som har lagre av visse produkter som er 

framstilt før denne forordning får anvendelse, lider økonomiske tap, bør det fastsettes at produkter som er 

framstilt i henhold til de regler som gjaldt før dette tidspunkt, kan leveres til konsum. 

11) I henhold til bokstav D nr. 4 i vedlegg V til forordning (EF) nr. 479/2008 skal all anriking, syrning og avsyrning 

meddeles vedkommende myndigheter. Det samme gjelder for de mengder sukker, konsentrert druemost og 

rektifisert konsentrert druemost som innehas av de fysiske eller juridiske personer som utfører disse prosesser. 

Formålet med en slik underretning er å gjøre det mulig å overvåke nevnte prosesser. Underretningene må derfor 

rettes til vedkommende myndighet i den medlemsstat der slik prosess skal finne sted, og de bør være så nøyaktige


som mulig. Dersom det gjelder en økning i alkoholstyrke, må vedkommende myndighet underrettes i 

tilstrekkelig tid til å kunne utføre en effektiv kontroll. 

12) Dersom det gjelder syrning eller avsyrning, er det tilstrekkelig med en kontroll etter prosessen. For å forenkle 

administrasjonen bør det derfor tillates at slike underretninger, unntatt den første i produksjonsåret, skjer ved en 

ajourføring av registre som regelmessig kontrolleres av vedkommende myndighet. I noen medlemsstater foretar 

vedkommende myndigheter systematiske analytiske kontroller av alle partier av produkter som brukes til 

framstilling av vin. Så lenge det forholder seg slik, er det ikke absolutt nødvendig å kreve underretning om 

planlagt anriking. 

13) Med forbehold for hovedregelen fastsatt i bokstav D i vedlegg VI til forordning (EF) nr. 479/2008, er helling av 

vin eller druemost over berme, pressrester av druer eller presset aszú- eller výber-pulp et vesentlig kjennetegn 

ved framstillingen av visse ungarske og slovakiske viner. De særlige regler for denne framgangsmåte må 

fastsettes i samsvar med de nasjonale bestemmelser som gjaldt i de berørte medlemsstater 1. mai 2004. 

14) Artikkel 31 i forordning (EF) nr. 479/2008 fastsetter at de analysemetoder som skal anvendes for å fastsette 

sammensetningen av de produkter som omfattes av nevnte forordning, og de regler som gjør det mulig å fastslå 

om disse produkter har gjennomgått noen behandling som er i strid med tillatt ønologiske framstillingsmåte, skal 

være de som anbefales og er offentliggjort av OIV i Samling av internasjonale analysemetoder for vin og most. 

Dersom det kreves særskilte analysemetoder for visse av Fellesskapets vinprodukter og slike ikke er blitt fastsatt 

av OIV, bør disse fellesskapsmetoder beskrives. 

15) For å oppnå større åpenhet bør listen over og beskrivelsen av de berørte analysemetoder offentliggjøres på 

fellesskapsplan. 

16) Følgelig bør kommisjonsforordning (EØF) nr. 2676/90 av 17. september 1990 om fastsettelse av felles 

analysemetoder for vin 3 og forordning (EF) nr. 423/2008 av 8. mai 2008 om fastsettelse av nærmere regler for 

gjennomføring av rådsforordning (EF) nr. 1493/1999 og om innføring av et fellesskapsregelverk for ønologiske 

behandlings- og framstillingsmåter 4 oppheves. 

17) Tiltakene fastsatt i denne forordning er i samsvar med uttalelsen fra forskriftskomiteen opprettet ved artikkel 

113 nr. 2 i forordning (EF) nr. 479/2008 – 

1 EUT L 148 av 6.6.2008, s. 1. 

2 EFT L 179 av 14.7.1999, s. 1. 

3 EFT L 272 av 3.10.1990, s. 1. 

4 EUT L 127 av 15.5.2008, s. 13. 


Artikkel 1 

Formål 

Denne forordning fastsetter nærmere regler for anvendelsen av avdeling III kapittel I og II i forordning (EF) nr. 

479/2008. 

Artikkel 2 

Vindyrkingssoner der vinene har en total alkoholstyrke på høyst 20 volumprosent 

Vindyrkingssonene nevnt i nr. 1 annet ledd bokstav c) første strekpunkt i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 

479/2008 skal være sone C I, C II og C III som nevnt i vedlegg IX til nevnte forordning og de områder i sone B der 

hvitviner med følgende beskyttede geografiske betegnelser kan dyrkes: «Vin de pays de Franche-Comté» og «Vin de 

pays du Val de Loire». 

Artikkel 3 

Tillatte ønologiske framstillingsmåter og restriksjoner 

1. Tillatte ønologiske framstillingsmåter og restriksjoner som gjelder for framstilling og lagring av produkter 

som omfattes av forordning (EF) nr. 479/2008, som nevnt i artikkel 29 nr. 1, er fastsatt i vedlegg I til denne forordning. 

2. Tillatte ønologiske framstillingsmåter og vilkårene og begrensningene for bruken av dem er fastsatt i vedlegg 

I A. 

3. Grenseverdier for svoveldioksidinnhold i vin er gitt i vedlegg I B. 

4. Grenseverdier for innhold av flyktig syre er gitt i vedlegg I C. 

5. Reglene for søtning er fastsatt i vedlegg I D. 

Artikkel 4 

Bruk i forsøksøyemed av nye ønologiske framstillingsmåter 

1. For bruk i forsøksøyemed som nevnt i artikkel 29 nr. 2 i forordning (EF) nr. 479/2008 kan hver enkelt 

medlemsstat i en periode på inntil tre år tillate visse ønologiske framstillings- eller behandlingsmåter som ikke er tillatt 

i henhold til nevnte forordning eller denne forordning, under forutsetning av at 

a) de berørte framstillings- eller behandlingsmåter oppfyller kravene i artikkel 27 nr. 2 og artikkel 30 bokstav b)– 

e) i forordning (EF) nr. 479/2008,


b) de kvanta som omfattes av slike framstillings- eller behandlingsmåter, ikke overstiger 50 000 hektoliter per år 

og per forsøk, 

c) den berørte medlemsstat i begynnelsen av forsøket underretter Kommisjonen og de øvrige medlemsstatene om 

vilkårene for hver tillatelse, 

d) behandlingsmåtene skal angis i følgedokumentet nevnt i artikkel 112 nr. 1 og i registeret nevnt i artikkel 112 nr. 

2 i forordning (EF) nr. 479/2008. 

Med «forsøk» menes en eller flere prosesser som utføres innenfor rammen av et veldefinert forskningsprosjekt med 

en enkelt forsøksprotokoll. 

2. Produkter som er framstilt ved bruk i forskningsøyemed av slike ønologiske framstillings- eller 

behandlingsmåter, kan markedsføres i en annen medlemsstat enn den berørte medlemsstat under forutsetning av at den 

medlemsstat som har tillatt forsøket, på forhånd har underrettet vedkommende myndigheter i 

bestemmelsesmedlemsstaten om vilkårene for tillatelsen og de aktuelle mengder. 

3. Senest tre måneder etter utløpet av tidsperioden nevnt i nr. 1, skal den berørte medlemsstat oversende 

Kommisjonen en rapport om det godkjente forsøket og resultatene av dette. Kommisjonen skal underrette de øvrige 

medlemsstatene om resultatene. 

4. Avhengig av disse resultatene kan de berørte medlemsstater søke Kommisjonen om tillatelse til å videreføre 

forsøket, eventuelt med en større mengde enn i det første forsøket, for en ytterligere periode på inntil tre år. 

Medlemsstatene skal oversende hensiktsmessig dokumentasjon til støtte for søknaden. Kommisjonen skal i samsvar 

med framgangsmåten nevnt i artikkel 113 nr. 2 i forordning (EF) nr. 479/2008 treffe beslutning om søknaden om å 

videreføre forsøket. 

Artikkel 5 

Ønologiske framgangsmåter som gjelder for alle kategorier musserende vin 

Tillatte ønologiske framstillingsmåter og restriksjoner, herunder anriking, syrning eller avsyrning, som gjelder for 

musserende vin, musserende kvalitetsvin og musserende kvalitetsvin av aromatisk type nevnt i artikkel 32 annet ledd 

bokstav b) i forordning (EF) nr. 479/2008, er oppført i vedlegg II til denne forordning, uten at dette berører de allmenne 

ønologiske framstillingsmåter og restriksjoner som er fastsatt i forordning (EF) nr. 479/2008 og i vedlegg I til denne 

forordning. 

Artikkel 6 

Ønologiske framstillingsmåter som gjelder for sterkvin 

Tillatte ønologiske framstillingsmåter og begrensinger som gjelder for sterkvin som nevnt i artikkel 32 annet ledd 

bokstav c) i forordning (EF) nr. 479/2008, er oppført i vedlegg III til denne forordning, uten at dette berører de allmenne 

ønologiske framstillingsmåter og restriksjoner som er fastsatt i forordning (EF) nr. 479/2008 og i vedlegg I til denne 

forordning. 

Artikkel 7 

Definisjon av sammenstikning 

1. I samsvar med artikkel 32 annet ledd bokstav d) i forordning (EF) nr. 479/2008 menes med «sammenstikning» 

blanding av viner eller moster av ulik opprinnelse, ulike druesorter, ulike avlingsår eller ulike vin- eller mostkategorier. 

2. Følgende vin- eller mostkategorier skal betraktes som ulike: 

a) rødvin, hvitvin og moster eller viner som egner seg til framstilling av en av disse vinkategorier, 

b) viner uten beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller geografisk betegnelse, viner med beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse (BOB) og viner med beskyttet geografisk betegnelse (BGB) samt moster eller viner som 

egner seg til framstilling av en av disse vinkategorier. 

Ved anvendelsen av dette nummer skal rosévin betraktes som rødvin. 

3. Følgende behandlinger skal ikke betraktes som sammenstikning: 

a) anriking gjennom tilsetting av konsentrert druemost eller rektifisert konsentrert druemost, 

b) søtning. 

Artikkel 8 

Alminnelige regler om blanding og sammenstikning 

1. En vin kan framstilles ved blanding eller sammenstikning bare dersom bestanddelene i nevnte blanding eller 

sammenstikning har de egenskaper som kreves for å framstille vin og er i samsvar med forordning (EF) nr. 479/2008 

og denne forordning. 

Sammenstikning av hvitvin uten BOB/BGB med en rødvin uten BOB/BGB, kan ikke gi opphav til en rosévin. 

Bestemmelsen i annet ledd utelukker imidlertid ikke en sammenstikning av den typen som der er nevnt, dersom 

sluttproduktet skal brukes til å framstille en vinblanding som fastsatt i vedlegg I til forordning (EF) nr. 479/2008 eller 

til framstilling av perlende vin. 

2. Sammenstikning av en druemost eller en vin som har vært gjenstand for den ønologiske framgangsmåte nevnt 

i nr. 14 i vedlegg I A til denne forordning, med en druemost eller vin som ikke har vært gjenstand for slik 

framgangsmåte, er ikke tillatt.


Artikkel 9 

Spesifikasjoner for renheten og identiteten til de stoffer som brukes ved ønologiske framstillingsmåter 

1. Dersom det i kommisjonsdirektiv 2008/84/EF 1 ikke er fastsatt spesifikasjoner for renheten og identiteten til 

de stoffer som brukes i ønologiske framstillingsmåter som nevnt i artikkel 32 annet ledd bokstav e) i forordning (EF) 

nr. 479/2008, gjelder de spesifikasjoner som er fastsatt og offentliggjort av OIVs internasjonale ønologiske regelverk. 

Ved behov skal disse renhetskriterier suppleres med de særskilte krav som er angitt i vedlegg I A til denne 

forordning. 

2. Enzymer og enzympreparater som brukes i tillatte ønologiske behandlings- og framstillingsmåter som oppført 

i vedlegg I A, skal oppfylle kravene i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1332/2008 av 16. desember 2008 

om næringsmiddelenzymer. 2 

1 EUT L 253 av 20.9.2008, s. 1. 

2 EUT L 354 av 31.12.2008, s. 7. 

Artikkel 10 

Vilkår for oppbevaring, omsetning og bruk av produkter som ikke er i samsvar med avdeling III kapittel II 

i forordning (EF) nr. 479/2008 eller denne forordning 

1. Produkter som ikke er i samsvar med avdeling III kapittel II i forordning (EF) nr. 479/2008 eller denne 

forordning, skal tilintetgjøres. Medlemsstatene kan imidlertid tillate at visse produkter som de selv fastsetter 

kjennetegnene for, kan brukes av destillasjonsforetak eller eddikfabrikker eller til industriformål. 

2. Slike produkter kan ikke uten gyldig grunn oppbevares av en produsent eller forhandler, og kan bare forflyttes 

dersom mottakeren er et destillasjonsforetak, en eddikfabrikk eller et foretak som skal bruke dem til industriformål 

eller til industriprodukter eller til et anlegg som skal tilintetgjøre dem. 

3. Medlemsstatene kan tilsette denatureringsmidler eller -indikatorer til viner som nevnt i nr. 1, for å gjøre det 

lettere å identifisere dem. De kan også i begrunnede tilfeller forby de anvendelser som er nevnt i nr. 1, og sørge for at 

produktene tilintetgjøres. 

4. Vin som er produsert før 1. august 2009, kan tilbys eller leveres til direkte konsum forutsatt at den er i samsvar 

med Fellesskapets eller nasjonale regler som var gjeldende før nevnte dato. 

Artikkel 11 

Allmenne regler som gjelder anriking, syrning og avsyrning av andre produkter enn vin 

Behandlingsmåtene nevnt i bokstav D nr. 1 i vedlegg V til forordning (EF) nr. 479/2008 må utføres i en enkelt 

prosess. Medlemsstatene kan imidlertid tillate at noen av disse behandlingsmåter kan utføres i flere prosesser dersom 

dette bedrer vinframstillingen av de berørte produkter. I slike tilfeller skal grenseverdiene fastsatt i vedlegg V til 

forordning (EF) nr. 479/2008 gjelde for hele prosessen. 

Artikkel 12 

Administrative regler som gjelder for anriking 

1. De underretninger om prosesser som skal øke alkoholstyrken som nevnt i bokstav D nr. 4 i vedlegg V til 

forordning (EF) nr. 479/2008, skal inngis av de fysiske eller juridiske personer som utfører de berørte prosesser og i 

samsvar med hensiktsmessige tidsfrister og kontrollvilkår fastsatt av vedkommende myndighet i den medlemsstat der 

behandlingen skal finne sted. 

2. Underretningene nevnt i nr. 1 skal gis skriftlig og skal inneholde følgende opplysninger: 

a) navn og adresse på personen som gir underretningen, 

b) det sted der prosessen skal utføres, 

c) dato og tidspunkt for når prosessen skal begynne, 

d) beskrivelse av det produkt som skal være gjenstand for prosessen, 

e) framgangsmåten for prosessen som brukes, med detaljert beskrivelse av typen produkt som skal brukes. 

3. Medlemsstatene kan tillate at vedkommende myndigheter på forhånd får underretninger som gjelder flere 

prosesser eller en bestemt periode. Slike underretninger skal bare godtas dersom den person som gir underretningen, 

fører et skriftlig register over hver enkelt anriking som nevnt i nr. 6 og opplysningene som kreves i henhold til nr. 2. 

4. Dersom den berørte person grunnet force majeure forhindres i å utføre den planlagte prosessen på angitt 

tidspunkt, skal medlemsstatene fastsette vilkårene for når vedkommende person må inngi ny underretning til 

vedkommende myndighet slik at de nødvendige kontroller kan foretas. 

5. Underretningen nevnt i nr. 1 skal ikke kreves i medlemsstater der vedkommende kontrollmyndigheter foretar 

systematiske analytiske kontroller av alle partier av produkter som brukes til framstilling av vin. 

6. Opplysninger om prosesser for å øke alkoholstyrken skal føres i registrene nevnt i artikkel 112 nr. 2 i 

forordning (EF) nr. 479/2008 umiddelbart etter at prosessen er fullført. 

I tilfeller der forutgående underretninger som omfatter flere prosesser, ikke angir dato og tidspunkt for når 

prosessene skal begynne, må også tidspunktet for når hver prosess begynner, føres inn i disse registrene


Artikkel 13 

Administrative regler som gjelder for syrning og avsyrning 

1. Når det gjelder syrning og avsyrning, skal næringsdrivende gi de underretninger som er nevnt i bokstav D nr. 

4 i vedlegg V til forordning (EF) nr. 479/2008 senest den andre dagen etter at den første prosessen ble utført i et vinår. 

Slike underretninger skal være gyldige for alle prosesser i nevnte vinår. 

2. Underretningene nevnt i nr. 1 skal gis skriftlig og skal inneholde følgende opplysninger: 

a) navn og adresse på vedkommende person som gir underretningen, 

b) type prosess som er involvert, 

c) stedet der prosessen fant sted. 

3. Opplysningene om hver enkelt syrning og avsyrning skal føres inn i registrene nevnt i artikkel 112 nr. 2 i 

forordning (EF) nr. 479/2008. 

Artikkel 14 

Helling av vin eller druemost over berme, pressrester av drue eller presset «aszú»-/«výber»-pulp 

Helling av vin eller druemost over berme, pressrester av druer eller presset «aszú»-/«výber»-pulp i henhold til 

bokstav D nr. 2 i vedlegg VI til forordning (EF) nr. 479/2008, skal foretas på følgende måte, som angitt i gjeldende 

nasjonale bestemmelser per 1. mai 2004: 

a) «Tokaji fordítás» eller «Tokajský forditáš» skal framstilles ved å helle most eller vin over presset «aszú»- 

/«výber»-pulp, 

b) «Tokaji máslás» eller «Tokajský mášláš» skal framstilles ved å helle most eller vin over bermen av 

«szamorodni»/«samorodné» eller «aszú»/«výber». 

De berørte produkter må være fra samme avlingsår. 

Artikkel 15 

Gjeldende fellesskapsanalysemetoder 

1. De analysemetoder som er nevnt i artikkel 31 annet ledd i forordning (EF) nr. 479/2008, og som skal anvendes 

for kontroll av visse vinprodukter og visse grenseverdier som er fastsatt på fellesskapsnivå, er angitt i vedlegg IV til 

denne forordning. 

2. Kommisjonen skal offentliggjøre i C-serien av Den europeiske unions tidende listen over og beskrivelsen av 

de analysemetoder som er nevnt i artikkel 31 første ledd i forordning (EF) nr. 479/2008, og beskrevet i Den 

internasjonale vinorganisasjons Samling av internasjonale analysemetoder for vin og most og som gjelder for kontroll 

av grenseverdier og kravene fastsatt i Fellesskapets regler for produksjon av vinprodukter. 

Artikkel 16 

Oppheving 

Forordning (EØF) nr. 2676/90 og forordning (EF) nr. 423/2008 oppheves. 

Henvisninger til de opphevede forordninger og til forordning (EF) nr. 1493/1999 skal forstås som henvisninger til 

denne forordning og skal leses som angitt i sammenligningstabellen i vedlegg V. 

Artikkel 17 

Denne forordning trer i kraft den sjuende dag etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende. 

Den får anvendelse fra 1. august 2009. 


Utferdiget i Brussel, 10. juli 2009. 

For Kommisjonen 

Mariann FISCHER BOEL 

Medlem av Kommisjonen 

Vedlegg I A 

Tillatte ønologiske framstillings- og behandlingsmåter 

1 2 3 

Ønologisk framstillingsmåte Vilkår for bruk 1 Begrensninger for bruken 

1 Lufting eller oksygenering ved bruk 

av gassformig oksygen 

2 Varmebehandling 

3 Sentrifugering og filtrering med og 

uten inaktivt filtreringshjelpemiddel 

Bruk av et hjelpemiddel må ikke 

etterlate uønskede rester i det 

behandlede produktet


1 2 3 


4 Bruk av karbondioksid, argon eller 

nitrogen, enten hver for seg eller 

blandet med hverandre, for å skape 

en inaktiv atmosfære og håndtere 

produktet atskilt fra luft 

5 Bruk av tørrgjær eller gjær 

suspendert i vin for framstilling av 

vin 

Bare med friske druer, druemost, 

druemost i gjæring, druemost i 

gjæring av rosindruer, konsentrert 

druemost og ung, ikke ferdiggjæret 

vin og annengangs alkoholgjæring 

av alle kategorier av musserende vin 

6 Bruk av ett eller flere av følgende 

stoffer for å fremme 

gjærutviklingen, eventuelt tilsatt 

mikrokrystallinsk cellulose som 

hjelpestoff: 

tilsetting av diammoniumfosfat eller Bare med friske druer, druemost, 

ammoniumsulfat 






tilsetting av ammoniumbisulfitt Bare med friske druer, druemost, 




tilsetting av tiaminhydroklorid Bare med friske druer, druemost, 





7 Bruk av svoveldioksid, 

kaliumbisulfitt eller 

kaliummetabisulfitt, også kalt 

kaliumdisulfitt eller 

kaliumpyrosulfitt 

8 Fjerning av svoveldioksid ved 

fysiske metoder 

9 Behandling med kull til ønologisk 

bruk 

► 

M2 

10 

Klaring ved hjelp av ett eller flere av 

følgende stoffer til ønologisk bruk: 

– spiselig gelatin 

– planteproteiner fra hvete eller erter 

– fiskelim 

– kaliumkasein og kaliumkaseinater 

– eggalbumin 

– bentonitt 

– silisiumdioksid i form av gel eller 

kolloidal løsning 

– kaolin 

– tannin 

vin 


Bare med friske druer, druemost, 



druemost, rektifisert konsentrert 


vin 

Bare for most og ikke ferdiggjæret 

vin, rektifisert konsentrert druemost 

og hvitvin 

Høyst 1 gram per liter (uttrykt som 

salter) 2 eller 0,3 gram per liter for 

annengangs gjæring av musserende 

vin 

Høyst 0,2 gram per liter (uttrykt som 

salter) 2 og opp til grenseverdiene 

fastsatt i nr. 7 

Høyst 0,6 milligram per liter (uttrykt 

i tiamin) for hver behandling 

Grenseverdier (dvs. største tillatte 

mengde i et produkt som 

markedsføres) som fastsatt i vedlegg 

I B 

Høyst 100 g tørrstoff per hektoliter 

Ved behandling av vin er 

grenseverdien for bruk av kitosan 

100 g/hl. 

Ved behandling av vin er 

grenseverdien for bruk av 

kitinglukan 100 g/hl. ◄ M2


1 2 3 


– kitosan framstilt av sopp 

– kitinglukan framstilt av sopp 

11 Bruk av sorbinsyre eller 

kaliumsorbat 

12 Bruk av L(+)-vinsyre, L-eplesyre, 

DL-eplesyre eller melkesyre til 

syrning 

Grenseverdier for sorbinsyreinnhold 

i det behandlede produktet som 

markedsføres: 200 milligram per 

liter 

Vilkårene og grenseverdier er 

fastsatt i bokstav C og D i vedlegg V 

til forordning (EF) nr. 479/2008 og 

artikkel 11 og 13 i denne forordning. 

Spesifikasjonene for L(+)-vinsyre 

fastsatt i nr. 2 i tillegg 2 

13 Bruk av ett eller flere av følgende Vilkårene og grenseverdier er 

stoffer til avsyrning: 

fastsatt i bokstav C og D i vedlegg V 

– nøytralt kaliumtartrat, 

til forordning (EF) nr. 479/2008 og 

– kaliumhydrogenkarbonat, artikkel 11 og 13 i denne forordning. 

– kalsiumkarbonat som eventuelt Spesifikasjonene for L(+)-vinsyre 

inneholder små mengder 

fastsatt i tillegg 2 

dikalsiumsalt av L (+)-vinsyre og L 

(–)-eplesyre, 

– kalsiumtartrat, 

– L(+)-vinsyre, 

– et homogent preparat bestående av 

like store deler fint pulverisert 

vinsyre og kalsiumkarbonat 

14 Tilsetting av aleppofuruharpiks På vilkårene fastsatt i tillegg 3 

15 Bruk av preparater av gjærskorpe Høyst 40 gram per hektoliter 

16 Bruk av polyvinylpolypyrrolidon Høyst 80 gram per hektoliter 

17 Bruk av melkebakterier 

18 Tilsetting av lysozym Høyst 500 milligram per liter (når 

stoffet tilsettes både most og vin, 

skal samlet mengde ikke overstige 

500 milligram per liter) 

19 Tilsetning av L-askorbinsyre Grenseverdier for innhold i den 

behandlede vinen som 

markedsføres: 250 milligram per 

liter 3 

20 Bruk av ionbyttermasse Bare i forbindelse med druemost til 

framstilling av rektifisert konsentrert 

druemost og på vilkårene fastsatt i 

21 Bruk i tørre viner av frisk berme 

som er sunn og ikke fortynnet, og 

som inneholder gjær som stammer 

fra nylig vinframstilling av tørr vin 

tillegg 4 

For produkter angitt i nr. 1, 3, 4, 5, 

6, 7, 8, 9, 15 og 16 i vedlegg IV til 

forordning (EF) nr. 479/2008 

22 Gjennomblåsing ved hjelp av argon 

23 Tilsetting av karbondioksid For druemost i gjæring for direkte 

konsum i denne tilstand og 

produktene angitt i nr. 1, 7 og 9 i 

vedlegg IV til forordning (EF) nr. 

479/2008 

24 Tilsetting av sitronsyre for å 

stabilisere vinen 

For druemost i gjæring for direkte 


produktene angitt i nr. 1, 3, 4, 5, 6, 

7, 8, 9, 15 og 16 i vedlegg IV til 


Mengdene kan ikke overstige 5 % 

av volumet av den behandlede 

produktmengde 

For ikke-musserende vin er 

grenseverdien for 

karbodioksidinnhold i den 

behandlede vin som markedsføres, 3 

gram per liter, og overtrykket 

forårsaket av karbondioksid, skal 

være under 1 bar ved 20 °C 

Grenseverdier for innhold i den 

behandlede vinen som 

markedsføres: 1 gram per liter


1 2 3 

Ønologisk framstillingsmåte Vilkår for bruk1 Begrensninger for bruken 

25 Tilsetting av garvesyre For druemost i gjæring for direkte 




rådsforordning (EF) nr. 479/2008 

26 Behandling av hvitviner og For druemost i gjæring for direkte Når det gjelder kalsiumfytat, høyst 8 

roséviner med kaliumferrocyanid, av konsum i denne tilstand og gram per hektoliter 

rødviner med kaliumferrocyanid produktene angitt i nr. 1, 3, 4, 5, 6, 

eller kalsiumfytat 


forordning (EF) nr. 479/2008 på 

vilkårene fastsatt i tillegg 5 

27 Tilsetting av metavinsyre For druemost i gjæring for direkte 





Høyst 100 milligram per liter 

28 Bruk av gummi arabicum For druemost i gjæring for direkte 





29 Bruk av DL-vinsyre, også kalt For druemost i gjæring for direkte 

racemisk syre, eller av dens nøytrale konsum i denne tilstand og 

kaliumsalt, med henblikk på å produktene angitt i nr. 1, 3, 4, 5, 6, 

utfelle overskudd av kalsium 7, 8, 9, 15 og 16 i vedlegg IV til 

forordning (EF) nr. 479/2008 og på 


30 For å fremme utfellingen av For druemost i gjæring for direkte Når det gjelder kalsiumtartrat, høyst 

tartratet, bruk av kaliumtartrat eller konsum i denne tilstand og 200 gram per hektoliter 

kaliumhydrogentartratet 


kalsiumtartrat 



31 Bruk av kobbersulfat eller For druemost i gjæring for direkte Høyst 1 gram per hektoliter, 

kobbersitrat for å fjerne smaks- eller konsum i denne tilstand og forutsatt at kobberinnholdet i det 

luktfeil i vinen 

produktene angitt i nr. 1, 3, 4, 5, 6, behandlede produktet ikke 



overstiger 1 milligram per liter 

32 Tilsetting av karamell, som definert 

i europaparlaments- og rådsdirektiv 

94/36/EF av 30. juni 1994 om 

fargestoffer til bruk i næringsmidler4 Bare for sterkviner 

for å gjøre fargen sterkere 

33 Bruk av plater av ren parafin, Bare for druemost i gjæring for Det kan ikke være spor av 

impregnert med allylisotiocyanat for direkte konsum i denne tilstand, og allylisotiocyanat i vinen 

å skape en steril atmosfære vin. Bare tillatt i Italia så lenge det 

ikke er forbudt i henhold til landets 

lovgivning, og bare i beholdere på 

over 20 liter 

34 Tilsetting av dimetyldikarbonat For druemost i gjæring for direkte Høyst 200 milligram per liter; rester 

(DMDC) i vin for mikrobiologisk konsum i denne tilstand og skal ikke kunne påvises i vin som 

stabilisering 





markedsføres 

35 Tilsetting av mannoproteiner av For druemost i gjæring for direkte 

gjærsopp for å sikre stabilisering av konsum i denne tilstand og 

vinens syre- og proteininnhold produktene angitt i nr. 1, 3, 4, 5, 6, 


forordning (EF) nr. 479/2008


1 2 3 

Ønologisk framstillingsmåte Vilkår for bruk1 Begrensninger for bruken 

36 Behandling med elektrodialyse for å For druemost i gjæring for direkte 

sikre vinsteinstabilisering konsum i denne tilstand og 





37 Bruk av urease for å redusere For druemost i gjæring for direkte 

vinenes ureainnhold 






38 Bruk av eikeflis i framstilling og 

modning av vin, herunder i 

gjæringen av ferske druer og 

druemost 

På vilkårene fastsatt i tillegg 9 

39 Bruk av kalsiumalginat eller av Bare for framstilling av alle 

kaliumalginat 

kategorier musserende og perlende 

vin som framstilles ved gjæring på 

flaske, og der bermen utskilles ved 

tømming 

40 Delvis avalkoholisering av vin Bare i forbindelse med vin og på 


41 Bruk av polyvinylimidazol/ På vilkårene fastsatt i tillegg 11 Høyst 500 milligram per liter (når 

polyvinylpyrrolidon (PVI/PVP) 

stoffet tilsettes både most og vin, 

kopolymerer for å redusere 

skal samlet mengde ikke overstige 

innholdet av kopper, jern og 

tungmetaller 

500 milligram per liter) 

42 Tilsetting av karboksymetylcellulose Bare for hvitvin og alle kategorier Høyst 100 milligram per liter 

(cellulosegummi) for å sikre 

vinsteinstabilisering 

musserende og perlende vin 

43 Behandling med kationebyttere for å For druemost i gjæring for direkte 

sikre vinsteinstabilisering konsum i denne tilstand og 





► Behandling med kitosan framstilt av På vilkårene fastsatt i tillegg 13 

M2 sopp 

44 

45 Behandling med kitinglukan 

framstilt av sopp 


46 Syrning ved hjelp av 

Vilkår og grenseverdier er fastsatt i 

elektromembranbehandling del C og D i vedlegg XVa til 

forordning (EF) nr. 1234/2007 og 

artikkel 11 og 13 i denne forordning 


47 Bruk av enzymløsninger ved Uten at det berører bestemmelsene i 

vinframstilling til maserasjon, artikkel 9 nr. 2 i denne forordning 

klaring, stabilisering, filtrering og til skal enzymløsningene og deres 

påvisning av druenes 

enzymaktivitet (dvs. pektinlyase, 

aromaforløpere i mosten og vinen pektinmetylesterase, 

polygalakturonase, hemicellulase, 

cellulase, betaglukanase og 

glykosidase) oppfylle 

spesifikasjonene for renhet og 

identitet i OIVs internasjonale 

ønologiske regelverk. ◄ M2


1 Med mindre noe annet er angitt, kan den beskrevne framstillings- eller behandlingsmåte brukes for ferske druer, druemost, druemost i 

gjæring, druemost i gjæring framstilt av rosindruer, konsentrert druemost, ung, ikke-ferdiggjæret vin, druemost i gjæring for direkte konsum, 

vin, alle kategorier av musserende vin, perlende vin, kullsyreimpregnert perlende vin, sterkviner, viner framstilt av rosindruer og viner 

framstilt av overmodne druer. 

2 Disse ammoniumsalter kan også brukes sammen, opptil en samlet grenseverdi på 1 gram per liter, uten at dette berører de særlige 

grenseverdier på 0,3 gram per liter eller 0,2 gram per liter over. 

3 Det kan høyst brukes 250 milligram per liter for hver behandling. 

4 EFT L 237 av 10.9.1994, s. 13. 

► M2 ◄ M2 (tillegg 1 opphevet) 

Tillegg 2 

L(+)-vinsyre 

1. Vinsyre, som er tillatt til avsyrning i henhold til nr. 13 i vedlegg I A, kan brukes bare for produkter som stammer 

fra druesortene Elbling og Riesling, og som framstilles av druer som er høstet i følgende vindyrkingsområder i 

den nordlige delen av vindyrkingssone A: 

– Ahr, 

– Rheingau, 

– Mittelrhein, 

– Mosel, 

– Nahe, 

– Rheinhessen, 

– Pfalz, 

– Moselle luxembourgeoise. 

2. Vinsyre, som er tillatt til bruk i henhold til nr. 12 og 13 i dette vedlegg, også kalt L(+)-vinsyre, skal være av 

landbruksopprinnelse og utvinnes særlig av vinprodukter. Den må også oppfylle renhetskriteriene fastsatt i 

direktiv 2008/84/EF. 

Tillegg 3 

Aleppofuruharpiks 

1. Aleppofuruharpiks, som er tillatt til bruk i henhold til nr. 14 i vedlegg I A, kan bare brukes til å framstille 

«retsina»-vin. Denne ønologiske framgangsmåte kan bare utføres 

a) på Hellas' geografiske territorium, 

b) ved bruk av druemost fra druer hvis sort, produksjonsområde og vinframstillingsområde er angitt i de 

greske bestemmelser som gjaldt per 31. desember 1980, 

c) ved tilsetting av høyst 1 000 gram harpiks per hektoliter av det anvendte produkt før gjæringen, eller, 

dersom sann alkoholstyrke ikke overstiger en tredel av den totale alkoholstyrken i volumprosent, under 

gjæringen. 

2. Dersom Hellas planlegger å endre bestemmelsene nevnt i nr. 1 bokstav b), skal Kommisjonen underrettes om 

dette på forhånd. Dersom Kommisjonen ikke svarer innen to måneder fra slik underretning, kan Hellas 

gjennomføre de planlagte endringene. 

Tillegg 4 

Ionebytterharpiks 

De ionebytterharpikser som kan brukes i samsvar med nr. 20 i vedlegg I A, er kopolymerer av styren eller 

divinylbenzen som inneholder grupper av sulfonsyre eller ammonium. De må være i samsvar med kravene fastsatt i 

europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1935/2004 1 og de bestemmelser som på fellesskapsplan og nasjonalt 

plan er vedtatt til gjennomføring av denne forordning. I tillegg kan de når de kontrolleres ved hjelp av analysemetoden 

fastsatt i nr. 2, ikke tape mer enn 1 milligram per liter av organisk materiale til noen av de nevnte midler. 

Ionebytterharpikser skal regenereres ved hjelp av stoffer som er godkjent for bruk ved framstilling av næringsmidler. 

Ionebytterharpikser kan bare brukes under tilsyn av en ønolog eller en tekniker og på anlegg som er godkjent av 

myndighetene i den medlemsstat, på hvis territorium disse harpikser brukes. Disse myndigheter skal fastsette de 

godkjente ønologers og teknikeres oppgaver og ansvar. 

Analysemetode for fastsettelse av tap av organisk materiale fra ionebytterharpikser: 

1.Virkeområde og bruksområde 

Metoden fastsetter tap av organisk materiale fra ionebytterharpikser. 

2.Definisjon 

Tap av organisk materiale fra ionebytterharpikser. Tapet av organisk materiale fastsettes ved hjelp av den 

angitte metode. 

3.Prinsipp 

Ekstraksjonsmidler passerer gjennom en kolonne som er pakket med klargjorte harpikser, og mengden 

ekstrahert organisk materiale bestemmes gravimetrisk. 

4.Reagenser 

Alle reagenser skal være av analytisk kvalitet.


Ekstraksjonsmidler 

4.1. Destillert vann eller deionisert vann med tilsvarende renhet. 

4.2. Etanol, 15 % v/v. Tillages ved å blande 15 deler absolutt etanol med 85 deler vann (nr. 4.1). 

4.3. Eddiksyre, 5 % m/m. Tillages ved å blande 5 deler iseddiksyre med 95 deler vann (nr. 4.1). 

5. Apparater 

5.1. Kromatografiske ionebytterkolonner. 

5.2. Målesylindre, kapasitet 2 liter. 

5.3. Inndampningsskåler som kan tåle oppvarming til 850 °C i muffelovn. 

5.4. Tørkeovn, termostatstyrt til 105 ± 2 °C. 

5.5. Muffelovn, termostatstyrt til 850 ± 25 °C. 

5.6. Analysevekt med en følsomhet på 0,1 mg. 

5.7. Fordamper, varmeplate eller infrarød fordamper. 

6. Framgangsmåte 

6.1. Den ionebytterharpiks som skal prøves, vaskes og behandles i samsvar med produsentens anvisninger om 

forberedelse for bruk med næringsmidler, deretter helles 50 ml av harpiksen i tre ulike kromatografiske 

ionebytterkolonner (nr. 5.1). 

6.2. Dersom harpiksen er av anionisk type, passeres de tre ekstraksjonsvæskene (punkt 4.1, 4.2 og 4.3) i hver sin 

klargjorte kolonne (nr. 6.1) med en strømningshastighet på 350–450 milliliter i timen. Første liter fra hver av de 

tre kolonnene kasseres, og de neste to litrene samles opp i målesylindre (nr. 5.2). For harpikser av kationisk type 

passeres bare løsemidlene nevnt i nr. 4.1 og 4.2 gjennom de klargjorte kolonnene. 

6.3. De tre eluatene fordampes over en varmeplate eller med en infrarød fordamper (nr. 5.7) i egne 

fordampningsskåler (nr. 5.3) som i forveien har blitt rengjort og veid (m0). Skålene settes inn i en ovn (nr. 5.4) 

og innholdet tørkes til vekten er konstant (m1). 

6.4. Når konstant vekt er registrert (nr. 6.3), legges fordampningsskålen inn i muffelovnen (nr. 5.5) der innholdet 

foraskes til vekten er konstant (m2). 

6.5. Beregn mengden ekstrahert organisk materiale (nr. 7.1). Dersom resultatet er over 1 milligram per liter, utføres 

en blindprøve på reagensene, og mengden ekstrahert organisk materiale beregnes på nytt. 

For å finne vekten m3 og m4 i nr. 6.3. og 6.4 utføres blindprøven ved å gjenta nr. 6.3 og 6.4 men ved bruk 

av to liter ekstraksjonsmiddel. 

7. Angivelse av resultater 

7.1. Formler og beregning av resultater 

Organisk materiale ekstrahert fra ionebytterharpikser, i milligram per liter, gis ved formelen: 

500 (m1-m2) 

der m1 og m2 er uttrykt i gram. 

Korrigert mengde (milligram per liter) organisk materiale ekstrahert fra ionebytterharpikser, gis ved: 

500 (m1-m2-m3+m4) 

der m1, m2, m3 og m4 er uttrykt i gram. 

7.2. Forskjellen mellom resultatene fra to parallelle bestemmelser som utføres på samme prøve, skal ikke overstige 

0,2 milligram per liter. 

1 EUT L 338 av 13.11.2004, s. 4. 

Tillegg 5 

Kaliumferrocyanid 

Kalsiumfytat 

DL-vinsyre 

Kaliumferrocyanid eller kalsiumfytat, hvis bruk er angitt i nr. 26 i vedlegg I A, eller DL-vinsyre, hvis bruk er angitt 

i nr. 29 i vedlegg I A, kan bare brukes under tilsyn av en ønolog eller tekniker som er offisielt godkjent av myndighetene 

i den medlemsstat på hvis territorium behandlingen utføres, og hvis ansvarsområde om nødvendig skal fastsettes av 

den berørte medlemsstat. 

Etter behandling med kaliumferrocyanid eller kalsiumfytat skal vinen inneholde spor av jern. 

Bestemmelsene om tilsyn med anvendelsen av produktet nevnt i nr. 1, skal fastsettes av medlemsstatene. 

Tillegg 6 

Krav til dimetyldikarbonat 

Virkeområde 

Dimetyldikarbonat kan tilsettes vin for følgende formål: mikrobiologisk stabilisering av vin på flaske som 

inneholder gjærbart sukkerinnhold.


Spesifikasjoner 

– Stoffet skal tilsettes kort tid før tapping, som defineres som den prosessen der det berørte produktet tappes for 

kommersielle formål på beholdere med et volum på høyst 60 liter. 

– Behandlingen skal anvendes bare på vin med et sukkerinnhold på minst 5 gram per liter. 

– Produktet som brukes, skal oppfylle renhetskriteriene fastsatt i direktiv 2008/84/EF. 

– Denne behandling skal føres i registeret nevnt i artikkel 112 nr. 2 i forordning (EF) nr. 479/2008. 

Tillegg 7 

Krav til behandling med elektrodialyse 

Formålet med denne behandling er å stabilisere vinens syreinnhold med hensyn til forholdet mellom 

kaliumhydrogentartrat og kalsiumtartrat (og andre kalsiumsalter) ved at overskytende ioner i vinen fjernes under 

påvirkning av et elektrisk felt ved hjelp av membraner som er permeable bare for anioner og membraner som kun er 

permeable for kationer. 

1. Krav til membraner 

1.1. Membranene plasseres vekselvis i et system av typen «filterpresse» eller et annet egnet system som har skille 

mellom rommet for behandling (vinen) og rommet for konsentrasjon (spillvann). 

1.2. Membraner som er permeable for kationer, må være utformet til å ekstrahere bare kationer, særlig K + og Ca ++ . 

1.3. Membraner som er permeable for anioner, må være utformet til å ekstrahere bare anioner, særlig tartratanioner. 

1.4. Membranene må ikke overdrevent endre vinens fysikalsk-kjemiske sammensetning og smakskarakter. De må 

oppfylle følgende krav: 

– De må være framstilt i samsvar med god framstillingspraksis av stoffer som er godkjent for framstilling 

av plastmaterialer som er beregnet på å komme i kontakt med næringsmidler som oppført i vedlegg II til 

kommisjonsdirektiv 2002/72/EF, 1 

– brukeren av elektrodialyseutstyret må vise at de membraner som brukes, oppfyller bestemmelsene nevnt 

over, og at eventuelle utskiftninger er utført av spesialisert personale, 

– de kan ikke avgi noe farlige stoff i mengder som utgjør en fare for menneskers helse eller påvirker 

næringsmidlenes smak eller lukt og må oppfylle kriteriene fastsatt i direktiv 2002/72/EF, 

– bruken av membranene må ikke utløse vekselvirkninger mellom deres bestanddeler og vinen slik at det 

dannes nye forbindelser i det behandlede produkt som kan være giftige. 

Stabiliteten i nye elektrodialysemembraner skal bestemmes ved bruk av en testløsning med lignende 

fysikalsk-kjemiske sammensetning som vinen for å undersøke om membranen eventuelt avgir visse stoffer. 

Følgende forsøksmetode anbefales: 

Testløsningen er en løsning av alkohol og vann som er bufret til vinens pH og konduktivitet. Den skal ha 

følgende sammensetning: 

– absolutt etanol: 11 liter, 

– kaliumhydrogentartrat: 380 gram, 

– kaliumklorid: 60 gram, 

– konsentrert svovelsyre: 5 milliliter, 

– destillert vann: fyll opp til 100 liter, 

Denne løsningen brukes for å teste migrasjonen i en lukket krets i et membransystem for elektrodialyse under 

spenning (1 volt/celle), med 50 l/m 2 for anion- og kationmembraner, inntil løsningen er demineralisert til 50 %. 

Som startløsning brukes kaliumkloridløsning med en konsentrasjon på 5 gram per liter. Migrerende stoffer 

bestemmes både i testløsningen og eluatet. 

De organiske molekyler som inngår i membranens sammensetning og som vil kunne migrere over i den 

behandlede løsning, fastsettes kvantitativt. Et godkjent laboratorium skal gjennomføre en spesifikk bestemmelse 

for hver av disse bestanddelene. ► M1 Innholdet av alle bestemte bestanddeler i testløsningen må være lavere 

enn 50 μg/l. M1 ◄ 

De allmenne regler om kontroll av materialer som er beregnet å komme i kontakt med næringsmidler, må 

anvendes for disse membraner. 

2. Krav til bruken av membraner 

Det membranparet som anvendes ved behandling for stabilisering av vinens syreinnhold ved elektrodialyse, 

skal oppfylle følgende vilkår: 

– reduksjonen av vinens pH skal ikke være større enn 0,3 pH-enheter, 

– reduksjonen av innholdet av flyktig syre skal være mindre enn 0,12 gram per liter (2 milliekvivalenter 

uttrykt som eddiksyre), 

– behandlingen ved elektrodialyse må ikke påvirke de bestanddeler i vinen som ikke er ioner, særlig 

polyfenoler og polysakkarider, 

– diffusjonen av små molekyler som etanol skal begrenses og bør ikke medføre en reduksjon av vinens 

alkoholstyrke på mer enn 0,1 volumprosent, 

– membranene skal oppbevares og rengjøres i samsvar med godkjente metoder med stoffer som er godkjent 

for bruk i tilberedelsen av næringsmidler, 

– membranene skal være merket slik at det er mulig å kontrollere at de er vekselvis plassert i systemet,


– utstyret som brukes, skal ha et system for styring og kontroll som tar hensyn til hver enkelt vins ustabilitet 

slik at bare overskuddet av kaliumhydrogentartrat og kalsiumsalter fjernes, 

– behandlingen skal gjennomføres under en ønolog eller kvalifisert teknikers ansvar. 

Behandlingen skal registreres i registeret nevnt i artikkel 112 nr. 2 i forordning EF nr. 479/2008. 

1 EFT L 220 av 15.8.2002, s. 18. 

Tillegg 8 

Krav til urease 

1. Internasjonal kode for urease: EC 3-5-1-5, CAS-nr.: 9002-13-5. 

2. Aktivitet: urease (aktivt i surt miljø), bryter ned urinstoffer til ammoniakk og karbondioksid. Den angitte aktivitet 

er på minst 5 enheter/mg, der en enhet er definert som den enzymmengde som frigjør 1 mikromol NH3 per minutt 

ved 37 °C ved en urinstoffkonsentrasjon på 5 gram per liter (pH 4). 

3. Opprinnelse: Lactobacillus fermentum. 

4. Anvendelsesområde: nedbryting av urinstoff i vin som skal modnes i lengre tid, dersom den opprinnelige 

urinstoffkonsentrasjonen er over 1 milligram per liter. 

5. Høyeste dose: 75 mg enzympreparat per liter behandlet vin med høyst 375 ureaseenheter per liter vin. Etter 

behandling skal all resterende enzymaktivitet fjernes ved å filtrere vinen (porestørrelse < 1 μm). 

6. Spesifikasjoner for kjemisk og mikrobiologisk renhet: 

Tap ved tørking Under 10 % 

Tungmetaller Under 30 ppm 

Pb Under 10 ppm 

As Under 2 ppm 

Koliformer totalt Ingen 

Salmonella spp. Ingen i en prøve på 25 g 

Aerobe bakterier totalt Under 5 × 10 4 celler/g 

Urease til behandling av vin skal produseres under tilsvarende forhold som den urease som 

Vitenskapskomiteen for næringsmidler avga uttalelse om 10. desember 1998. 

Tillegg 9 

Krav til eikeflis 

Formål, opprinnelse og bruksområde 

Eikeflis brukes til framstilling og modning av vin, herunder i gjæringen av ferske druer og druemost, for å overføre 

visse egenskaper fra eikeved til vin. 

Eikeflisene kan utelukkende stamme fra Quercus genus. 

De skal enten brukes i sin naturlige tilstand eller oppvarmet til lav, middels eller høy temperatur, men de kan ikke 

ha gjennomgått forbrenning, heller ikke på overflaten, eller være forkullet eller skjøre ved berøring. De kan ikke ha 

gjennomgått noen kjemisk, enzymatisk eller fysisk behandling utover oppvarmingen. Ingen produkter kan tilsettes for 

å øke de naturlige aromastoffer eller mengden ekstraherbare fenolforbindelser. 

Merking 

Etiketten må være merket med eikeartenes botaniske opprinnelse, intensiteten ved en eventuell oppvarming, 

lagringsvilkår og forholdsregler. 

Dimensjoner: 

Treflisenes dimensjoner må være slik at minst 95 vektprosent tilbakeholdes i en sil med 2 mm masker (maskevidde 

9). 

Renhet 

Eikeflisene kan ikke frigi stoffer i konsentrasjoner som kan være helseskadelige. 

Denne behandlingen skal angis i registeret nevnt i artikkel 112 nr. 2 i forordning (EF) nr. 479/2008. 

Tillegg 10 

Krav til delvis avalkoholisering av vin 

Formålet med denne behandling er å framstille en delvis avalkoholisert vin ved å fjerne noe av vinens alkohol 

(etanol) ved hjelp av fysiske separasjonsmetoder. 

Bestemmelser 

– Behandlet vin kan ikke ha noen organoleptiske mangler og må være egnet for direkte konsum. 

– Fjerning av alkohol fra vinen kan ikke utføres dersom en av anrikingsprosessene fastsatt i vedlegg V til 

forordning (EF) nr. 479/2008 er blitt anvendt for noen av de vinprodukter som er brukt for å framstille den 

aktuelle vinen.


– Reduksjonen i sann alkoholstyrke kan ikke overstige 2 volumprosent, og sann alkoholstyrke i volumprosent i 

sluttproduktet må være i samsvar med det som er fastsatt i nr. 1 annet ledd bokstav a) i vedlegg IV til forordning 

(EF) nr. 479/2008. 

– Behandlingen skal gjennomføres under en ønolog eller kvalifisert teknikers ansvar. 

– Denne behandlingen skal angis i registeret nevnt i artikkel 112 nr. 2 i forordning (EF) nr. 479/2008. 

– Medlemsstatene kan kreve at vedkommende myndigheter underrettes om denne behandlingen. 

Tillegg 11 

Krav til behandling med PVI-/PVP-kopolymerer 

Formålet med denne behandling er å redusere for høye metallkonsentrasjoner og forebygge mangler som skyldes 

slike høye konsentrasjoner, som jernutfelling (ferric casse) ved å tilsette kopolymerer som adsorberer disse metaller. 

Krav 

– Tilsatte kopolymerer må fjernes ved filtrering senest to dager etter at de ble tilsatt, idet det tas hensyn til førevar-prinsippet. 

– Når det gjelder most, må kopolymerene tilsettes tidligst to dager før filtrering. 

– Behandlingen skal gjennomføres under en ønolog eller kvalifisert teknikers ansvar. 

– De adsorberte kopolymerer som brukes, må være i samsvar med kravene i Den internasjonale vinorganisasjons 

internasjonale ønologiske regelverk, særlig med hensyn til grenseverdien for monomerinnhold. 1 

1 Behandling med PVI-/PVP-kopolymerer kan bare skje etter at spesifikasjonene for renhet og identitet for godkjente kopolymerer er fastsatt 

og offentliggjort i OIVs internasjonale ønologiske regelverk. 

Tillegg 12 

Krav til behandling med kationebyttere for å sikre vinsteinstabilisering 

Formålet med denne behandling er å sikre vinens vinsteinstabilitet med hensyn til kaliumhydrogentartrat og 

kalsiumtartrat (og andre kalsiumsalter). 

Krav 

1. Behandlingen må begrenses til fjerningen av overskuddet av kationer 

– Først må vinen kjølebehandles. 

– Behandlingen med kationebyttere skal bare gjøres på en så stor del av vinen som kreves for å stabilisere 

den. 

2. Behandlingen skal gjennomføres med kationebytterharpikser som regenereres med syre. 

3. Alle prosesser skal gjennomføres under en ønolog eller kvalifisert teknikers ansvar. Behandlingen må registreres 

i registeret nevnt i artikkel 112 nr. 2 i forordning EF nr. 479/2008. 

4. Kationiske harpikser som brukes, må være i samsvar med kravene i europaparlaments- og rådsforordning (EF) 

nr. 1935/2004 1 og de bestemmelser på fellesskapsplan og nasjonalt plan som er vedtatt i gjennomføringen av 

denne forordning, og analysekravene fastsatt i vedlegg 4 til denne forordning. Bruken av dem må ikke gi altfor 

store endringer i vinens fysikalsk-kjemiske sammensetning eller organoleptiske egenskaper og må overholde 

grensene fastsatt i nr. 3 i monografien om «kationebytterharpikser» publisert i OIVs internasjonale ønologiske 

regelverk. 

1 EFT L 338 av 13.11.2004, s. 4. 

► M2 

Tillegg 13 

Krav til behandling av vin med kitosan framstilt av sopp og med kitinglukan framstilt av sopp 

Bruksområder: 

a) Reduksjon av innholdet av tungmetaller, særlig jern, bly, kadmium og kopper. 

b) Forebygging av jern- og kopperutfelling. 

c) Reduksjon av eventuelle forurensende stoffer, særlig okratoksin A. 

d) Reduksjon av antallet uønskede mikroorganismer, særlig Brettanomyces, bare gjennom behandling med kitosan. 

Krav: 

– Hvilke doser som skal brukes, bestemmes etter innledende forsøk. Den høyeste dosen som brukes, må ikke 

overstige 

– 100 g/hl for bruk i henhold til bokstav a) og b), 

– 500 g/hl for bruk i henhold til bokstav c), 

– 10 g/hl for bruk i henhold til bokstav d). 

– Bunnfall fjernes med fysiske metoder.


Tillegg 14 

Krav til syrning ved hjelp av elektromembranbehandling 

– Kationmembranene skal utformes på en slik måte at de bare gjør det mulig å fjerne kationer, særlig K + . 

– De bipolare membranene skal være ugjennomtrengelige for anioner og kationer fra most og vin. 

– Behandlingen skal gjennomføres under ansvar av en ønolog eller kvalifisert tekniker. 

– De membranene som brukes, skal oppfylle kravene i forordning (EF) nr. 1935/2004 og direktiv 2002/72/EF samt 

nasjonale bestemmelser vedtatt for å gjennomføre disse rettsaktene. Membranene skal også oppfylle kravene i 

monografien om elektrodialysemembraner i OIVs internasjonale ønologiske regelverk. 

◄ M2 

Vedlegg I B 

Grenseverdier for svoveldioksidinnhold i vin 

A. Svoveldioksidinnhold i vin 

1. Det totale svoveldioksidinnhold i annen vin enn musserende vin og sterkvin kan ved frigivelsen til direkte 

konsum ikke overstige: 

a) 150 milligram per liter for rødviner, 

b) 200 milligram per liter for hvitviner og roséviner. 

2. Med forbehold for nr. 1 bokstav a) og b) skal grenseverdien for svoveldioksidinnhold heves for vin med et 

sukkerinnhold, uttrykt som summen av glukose og fruktose, på minst fem gram per liter, til 

a) 200 milligram per liter for rødviner, 

b) 250 milligram per liter for hvitviner og roséviner, 

c) 300 milligram per liter for 

– viner som har rett til betegnelsen «Spätlese» i samsvar med fellesskapsbestemmelsene, 

– hvitviner som har rett til en av de beskyttede opprinnelsesbetegnelsene Bordeaux supérieur, Graves 

de Vayres, Côtes de Bordeaux-Saint-Macaire, Premières Côtes de Bordeaux, Côtes de Bergerac, 

Haut Montravel, Côtes de Montravel, Gaillac, Rosette og Savennières, 

– hvitviner som har rett til de beskyttede opprinnelsesbetegnelsene Allela, Navarra, Penedès, 

Tarragona og Valencia, og viner som har rett til en beskyttet opprinnelsesbetegnelse fra Comunidad 

Autónoma del País Vasco og beskrives som «vendimia tardia», 

– søte viner som har rett til den beskyttede opprinnelsesbetegnelsen «Binissalem-Mallorca», 

– viner med opprinnelse i Det forente kongerike framstilt i samsvar med britisk lovgivning, når 

sukkerinnholdet er høyere enn 45 gram per liter, 

– viner fra Ungarn som har den beskyttede opprinnelsesbetegnelsen «Tokaji» og som beskrives i 

samsvar med ungarske bestemmelser som «Tokaji édes szamorodni» eller «Tokaji szàraz 

szamorodni», 

– viner som har rett til en av de beskyttede opprinnelsesbetegnelsene Loazzolo, Alto Adige og 

Trentino og beskrives med uttrykket «passito» eller «vendemmia tardiva», 

– viner som har rett til den beskyttede opprinnelsesbetegnelsen «Colli orientali del Friuli» etterfulgt 

av uttrykket «Picolit», 

– viner som har rett til de beskyttede opprinnelsesbetegnelsene «Moscato di Pantelleria naturale» eller 

«Moscato di Pantelleria», 

– viner fra Tsjekkia som har rett til betegnelsen «pozdní sběr», 

– viner fra Slovakia som har rett til en beskyttet opprinnelsesbetegnelse og beskrives med uttrykket 

«neskorý zber», og slovakiske «Tokaj»-viner som har rett til den beskyttede 

opprinnelsesbetegnelsen «Tokajské samorodné suché» eller «Tokajské samorodné sladké», 

– viner fra Slovenia som har rett til en beskyttet opprinnelsesbetegnelse og beskrives med uttrykket 

«vrhunsko vino ZGP – pozna trgatev», 

– hvitviner som har følgende beskyttede geografiske betegnelser, med en total alkoholstyrke på mer 

enn 15 volumprosent og et sukkerinnhold på mer enn 45 gram per liter: 

– Vin de pays de Franche-Comté, 

– Vin de pays des coteaux de l'Auxois, 

– Vin de pays de Saône-et-Loire, 

– Vin de pays des coteaux de l'Ardèche, 

– Vin de pays des collines rhodaniennes, 

– Vin de pays du comté Tolosan, 

– Vin de pays des côtes de Gascogne, 

– Vin de pays du Gers, 

– Vin de pays du Lot, 

– Vin de pays des côtes du Tarn, 

– Vin de pays de la Corrèze, 

– Vin de pays de l'Ile de Beauté,


► M2 

◄ M2 

► M2 

◄ M2 

► M2 

◄ M2 

– Vin de pays d'Oc, 

– Vin de pays des côtes de Thau, 

– Vin de pays des coteaux de Murviel, 

– Vin de pays du Val de Loire, 

– Vin de pays de Méditerranée, 

– Vin de pays des comtés rhodaniens, 

– Vin de pays des côtes de Thongue, 

– Vin de pays de la Côte Vermeille, 

– Vin de pays de l'Agenais, 

– Vin de pays des terroirs landais, 

– Vin de pays des Landes, 

– Vin de pays d'Allobrogie, 

– Vin de pays du Var, 

– søte viner med opprinnelse i Hellas som har en sann alkoholstyrke på 15 volumprosent eller høyere, 

og et sukkerinnhold på 45 gram per liter eller mer og som har rett til en av følgende beskyttede 

geografiske betegnelser: 

– Toπικóς Oίνoς Tυρνάβoυ (Regional wine of Tyrnavos), 

– Aχαϊκóς Toπικóς Oίνoς (Regional wine of Ahaia), 

– Λακωνικóς Toπικóς Oίνoς (Regional wine of Lakonia), 

– Toπικóς Oίνoς Φλώρινας (Regional wine of Florina), 

– Toπικóς Oίνoς Kυκλάδων (Regional wine of Cyclades), 

– Toπικóς Oίνoς Aργoλίδας (Regional wine of Argolida), 

– Toπικóς Oίνoς Φιερίας (Regional wine of Pieria), 

– Aγιoρείτικoς Toπικóς Oίνoς (Regional wine of Mount Athos – Regional wine of Holy 

Mountain), 

– søte viner med opprinnelse i Kypros med en sann alkoholstyrke på 15 volumprosent eller lavere og 

et sukkerinnhold på 45 gram per liter eller mer, og som har rett til den beskyttede 

opprinnelsesbetegnelsen Koυμανδαρία (Commandaria), 

– søte viner med opprinnelse i Kypros som er framstilt av overmodne druer eller av rosindruer med 

en sann alkoholstyrke på 15 volumprosent eller høyere og et sukkerinnhold på 45 gram per liter 

eller mer, og som har rett til en av følgende beskyttede geografiske betegnelser: 

– Toπικóς Oίνoς Λεμεσóς (Regional wine of Lemesos), 

– Toπικóς Oίνoς Φάφoς (Regional wine of Pafos), 

– Toπικóς Oίνoς Λάρνακα (Regional wine of Larnaka), 

– Toπικóς Oίνoς Λευκωσία (Regional wine of Lefkosia), 

– viner med opprinnelse i Malta med en total alkoholstyrke i volumprosent på 13,5 vol.-% eller over 

og et sukkerinnhold på 45 g/l eller over, og som oppfyller kravene til de beskyttede 

opprinnelsesbetegnelsene «Malta» og «Gozo». 

d) 350 milligram per liter for 

– viner som har rett til betegnelsen «Auslese» i samsvar med fellesskapsbestemmelsene, 

– rumenske hvitviner som har rett til de beskyttede opprinnelsesbetegnelsene Murfatlar, Cotnari, 

Târnave, Pietroasa eller Valea Călugărească, 

– viner fra Tsjekkia som har rett til betegnelsen «výběr z hroznů», 

– viner fra Slovakia som har rett til en beskyttet opprinnelsesbetegnelse som beskrives med uttrykket 

«výber z hrozna», og slovakiske «Tokaj»–viner som har rett til den beskyttede 

opprinnelsesbetegnelsen «Tokajský másláš» eller «Tokajský forditáš», 


«vrhunsko vino ZGP – izbor», 

– vin som oppfyller kravene til den tradisjonelle betegnelsen «Késői szüretelésű bor». 

e) 400 milligram per liter for 

– viner som har rett til betegnelsen «Beerenauslese», «Ausbruch», «Ausbruchwein», 

«Trockenbeerenauslese», «Strohwein», «Schilfwein» eller «Eiswein» i samsvar med 

fellesskapsbetemmelsene,


► M2 

◄ M2 

– hvitviner som har rett til en av de beskyttede opprinnelsesbetegnelsene Sauternes, Barsac, Cadillac, 

Cérons, Loupiac, Sainte-Croix-du-Mont, Monbazillac, Bonnezeaux, Quarts de Chaume, Coteaux 

du Layon, Coteaux de l'Aubance, Graves Supérieures, Sainte-Foy Bordeaux, Saussignac, Jurançon, 

med mindre de er etterfulgt av uttrykket «sec», Anjou-Coteaux de la Loire, Coteaux du Layon 

etterfulgt av navnet på opprinnelseskommunen, Chaume, Coteaux de Saumur, Pacherenc du Vic 

Bilh, med mindre de er etterfulgt av uttrykket «sec», Alsace et Alsace grand cru etterfulgt av 

uttrykket «vendanges tardives» eller «sélection de grains nobles», 

– søte viner med opprinnelse i Hellas framstilt av overmodne druer og av rosindruer med et 

restsukkerinnhold, uttrykt som sukker, på 45 gram per liter eller mer, og som har rett til en av de 

beskyttede opprinnelsesbetegnelsene Σάμoς (Samos), Póδoς (Rhodes), Φατρα (Patras), Pίo Φατρών 

(Rio Patron), Kεφαλoνία (Céphalonie), Λήμνoς (Limnos), Σητεία (Sitia), Σαντoρίνη (Santorin), 

Nεμέα (Néméa), Δαφνές (Daphnès), og søte viner som er framstilt av overmodne druer og 

rosindruer som har rett til en av de beskyttede geografiske betegnelsene Σιάτιστας (Siatista), 

Kαστoριάς (Kastoria), Kυκλάδων (Cyclades), Moνεμβάσιoς (Monemvasia), Aγιoρείτικoς (Mount 

Athos – Holy Mountain), 

– viner fra Tsjekkia som har rett til betegnelsen «výběr z bobulí», «výběr z cibéb», «ledové víno» 

eller «slámové víno», 

– viner fra Slovakia som har rett til en beskyttet opprinnelsesbetegnelse og beskrives med uttrykket 

«bobuľový výber», «hrozienkový výber», «cibébový výber», «ľadové víno» eller «slamové víno», 

og slovakiske «Tokaj»-viner som har rett til den beskyttede opprinnelsesbetegnelsen «Tokajský 

výber», «Tokajská esencia» eller «Tokajská výberová esencia», 

– viner fra Ungarn som har rett til en beskyttet opprinnelsesbetegnelse og beskrives i samsvar med 

ungarske bestemmelser som «Tokaji máslás», «Tokaji fordítás», «Tokaji aszúeszencia», «Tokaji 

eszencia», «Tokaji aszú» eller «Töppedt szőlőből készült bor», 

– viner som har rett til den beskyttede opprinnelsesbetegnelsen «Albana di Romagna» og beskrives 

med uttrykket «passito», 

– luxembourgske viner som har rett til en beskyttet opprinnelsesbetegnelse og beskrives med uttrykket 

«vendanges tardives», «vin de glace» eller «vin de paille», 

– hvitviner som oppfyller kravene til den beskyttede opprinnelsesbetegnelsen «Douro» eller den 

beskyttede geografiske betegnelsen «Duriense», etterfulgt av angivelsen «colheita tardia», 


«vrhunsko vino ZGP – jagodni izbor», «vrhunsko vino ZGP – ledeno vino» eller «vrhunsko vino 

ZGP – suhi jagodni izbor», 

– hvitviner med opprinnelse i Canada som har rett til betegnelsen «Icewine». 

3. Listene over de viner som har en beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller en beskyttet geografisk betegnelse som 

angitt i nr. 2 bokstav c), d) og e), kan endres dersom framstillingsvilkårene for de berørte viner endres eller 

opprinnelsesbetegnelsen eller den geografiske betegnelsen endres. Medlemsstatene skal på forhånd gi 

Kommisjonen all nødvendig teknisk dokumentasjon for de berørte viner, herunder deres produktspesifikasjoner 

og årlige produksjonsmengder. 

4. Når de klimatiske forhold gjør det nødvendig, kan Kommisjonen i samsvar med framgangsmåten nevnt i artikkel 

113 nr. 2 i forordning (EG) nr. 479/2008 vedta at de berørte medlemsstater for vin framstilt på deres territorium 

i visse vindyrkingssoner i Fellesskapet, kan tillate at øvre grense for det totale svoveldioksidinnholdet på under 

300 milligram per liter som nevnt i dette nummer, kan økes med høyst 50 milligram per liter. Listen over de 

tilfeller der medlemsstatene kan søke om slik økning, er gitt i tillegg 1. 

5. Medlemsstatene kan fastsette mer begrensende bestemmelser for vin framstilt på deres eget territorium. 

B. Svoveldioksidinnhold i sterkvin 

Det totale svoveldioksidinnhold i sterkvin kan ved frigivelsen til direkte konsum ikke overstige 

150 milligram per liter når sukkerinnholdet er under 5 gram per liter, 

200 milligram per liter når sukkerinnholdet er 5 gram per liter eller mer. 

C. Svoveldioksidinnhold i musserende vin 

1. Det totale svoveldioksidinnhold i musserende vin kan ved frigivelsen til direkte konsum ikke overstige: 

a) 185 milligram per liter for alle kategorier av musserende kvalitetsviner, og 

b) 235 milligram per liter for andre musserende viner. 

2. Når de klimatiske forhold i visse vindyrkingssoner i Fellesskapet gjør det nødvendig, kan de berørte 

medlemsstater tillate at grenseverdien for svoveldioksidinnhold økes med høyst 40 milligram per liter for 

musserende viner som er nevnt i nr. 1 bokstav a) og b) som er framstilt på deres territorium, forutsatt at vinene 

som omfattes av denne godkjenning, ikke sendes ut fra den berørte medlemsstat.


Tillegg 1 

Økning av grenseverdien for svoveldioksidinnhold dersom klimatiske forhold har gjort det nødvendig 

(Vedlegg I B til denne forordning) 

År Medlemsstat Vindyrkingssone(r) Berørte viner 

1. 2000 Tyskland Alle vindyrkingssoner i Tyskland Alle viner som er framstilt av druer høstet i 

2. 2006 Tyskland Vindyrkingssonene i delstatene Baden- 

Württemberg, Bayern, Hessen og 

Rheinland-Pfalz 

3. 2006 Frankrike Vindyrkingssonene i departementene 

Bas-Rhin og Haut-Rhin. 

2000 

Alle viner som er framstilt av druer høstet i 

2006 

Alle viner som er framstilt av druer høstet i 

2006 

Vedlegg I C 

Grenseverdier for innhold av flyktig syre i vin 

1. Innholdet av flyktig syre kan ikke overstige 

a) 18 milliekvivalenter per liter for druemost i gjæring, 

b) 18 milliekvivalenter per liter for hvitviner og roséviner, eller 

c) 20 milliekvivalenter per liter for rødviner, 

2. Mengdene nevnt i nr. 1, skal gjelde 

a) for produkter som er framstilt av druer høstet i Fellesskapet, i framstillingsleddet og i alle omsetningsledd, 

b) for druemost i gjæring og viner med opprinnelse i tredjestater, i alle ledd etter innførsel til Fellesskapets 

geografiske territorium. 

3. Det kan gis unntak fra nr. 1 

a) for visse viner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse 

– dersom de har vært modnet i minst to år, eller 

– dersom de er framstilt etter særlige metoder, 

b) viner med en total alkoholstyrke på minst 13 volumprosent. 

Medlemsstatene må underrette Kommisjonen om disse unntakene, og Kommisjonen må underrette de øvrige 

medlemsstatene. 

Vedlegg I D 

Grenseverdier og vilkår for søtning av vin 

1. Søtning av vin er bare tillatt ved hjelp av ett eller flere av følgende produkter: 

a) druemost, 

b) konsentrert druemost, 

c) rektifisert konsentrert druemost. 

Den berørte vinens totale alkoholstyrke kan ikke økes med mer enn 4 volumprosent. 

2. Søtning av importerte viner som er beregnet på direkte konsum og som har en geografisk betegnelse, er forbudt 

på Fellesskapets territorium. For søtning av andre importerte viner gjelder de samme vilkår som for viner 

framstilt i Fellesskapet. 

3. Søtning av vin som har en beskyttet opprinnelsesbetegnelse, kan tillates av en medlemsstat bare dersom den 

utføres 

a) i samsvar med vilkårene og grenseverdiene fastsatt i dette vedlegg, 

b) i samme region som vinen ble framstilt i eller i et umiddelbart underliggende område. 

Druemost og konsentrert druemost som nevnt i nr. 1 skal ha opprinnelse i det samme område som den vinen 

den brukes til søtning av. 

4. Søtning av vin er tillatt bare i framstillings- og engrosleddet. 

5. Søtning av vin skal utføres bare i samsvar med følgende særskilte administrative bestemmelser: 

a) Fysiske eller juridiske personer som planlegger å utføre søtning, skal underrette vedkommende myndighet 

i medlemsstaten på hvis territorium prosessen skal finne sted. 

b) Underretningen skal gis skriftlig. Den skal være vedkommende myndighet i hende minst 48 timer før den 

dagen søtningen skal finne sted. 

c) Dersom et foretak ofte eller kontinuerlig foretar søtning av vin, kan medlemsstatene tillate at 

vedkommende myndigheter gis en underretning som dekker flere prosesser eller en bestemt periode. En 

slik underretning skal bare godtas dersom foretaket fører et skriftlig register over hver enkelt søtning og 

de opplysninger som er nevnt i bokstav d). 

d) Underretningene skal inneholde følgende opplysninger: 

– mengden og total og sann alkoholstyrke i vinen som skal søtes, 

– mengden og total og sann alkoholstyrke i den druemost eller mengden og tettheten av den 

konsentrerte druemost eller rektifiserte druemost som skal tilsettes, alt etter som,


– total og sann alkoholstyrke i vinen etter søtning. 

De personer som er nevnt i bokstav a), skal føre inngangs- og utgangsregistre med angivelse av de mengder 

druemost, konsentrert druemost eller rektifisert konsentrert druemost som de innehar for søtningsformål. 

Vedlegg II 

Tillatte ønologiske framstillingsmåter og restriksjoner som gjelder for musserende viner, musserende 

kvalitetsviner og musserende kvalitetsviner av aromatisk type 

A. Musserende vin 

1. I denne bokstav og bokstav B og C i dette vedlegg menes med 

a) «sukker- og gjærløsning» 

det produkt som tilsettes vinblandingen for å få i stand annengangsgjæring, 

b) «etterfyllingsvæske for søtningsgrad» 

det produkt som tilsettes musserende viner for å gi dem spesielle smakskvaliteter. 

2. Etterfyllingsvæsken for søtningsgrad kan bare inneholde 

– sukrose, 

– druemost, 



– rektifisert konsentrert druemost, 

– vin eller 

– en blanding av dette, 

med eventuell tilsetting av vindestillat. 

3. Med forbehold for den anriking av bestanddelene i vinblandingen som er tillatt i henhold til forordning (EF) nr. 

479/2008, skal all anriking av vinblandingen være forbudt. 

4. Hver medlemsstat kan imidlertid, for regioner og sorter der det er teknisk berettiget, tillate anriking av 

vinblandingen på det sted der de musserende viner framstilles, under forutsetning av at 

a) ingen av bestanddelene i vinblandingen er tidligere blitt anriket, 

b) nevnte bestanddeler stammer utelukkende fra druer høstet på dens territorium, 

c) anrikingen utføres i en enkelt prosess, 

d) følgende grenser ikke overstiges: 

i) 3 volumprosent for en vinblanding bestående av bestanddeler fra vindyrkingssone A, 

ii) 2 volumprosent for en vinblanding bestående av bestanddeler fra vindyrkingssone B, 

iii) 1,5 volumprosent for en vinblanding bestående av bestanddeler fra vindyrkingssone C, 

e) metoden som brukes, består i tilsetting av sukrose, konsentrert druemost eller rektifisert konsentrert 

druemost. 

5. Tilsetting av sukker- og gjærløsning og etterfyllingsvæske for søtningsgrad skal verken anses som anriking eller 

søtning. Tilsetting av sukker- og gjærløsning må ikke forårsake en økning i vinblandingens totale alkoholstyrke 

på mer enn 1,5 volumprosent. Denne økningen måles ved å beregne forskjellen mellom vinblandingens totale 

alkoholstyrke i volumprosent og den musserende vinens totale alkoholstyrke i volumprosent før tilsetting av 

etterfyllingsvæske for søtningsgrad. 

6. Etterfyllingsvæsken for søtningsgrad skal tilsettes på en slik måte at de musserende viners sanne alkoholstyrke 

ikke økes med mer enn 0,5 volumprosent. 

7. Søtning av vinblandingen og dens bestanddeler skal være forbudt. 

8. I tillegg til eventuell syrning eller avsyrning av bestanddelene i vinblandingen i samsvar med forordning (EF) 

nr. 479/2008, kan vinblandingen syrnes eller avsyrnes. Syrning og avsyrning av vinblandingen skal gjensidig 

utelukke hverandre. Syrning kan bare utføres opp til en øvre grense på 1,5 gram per liter, uttrykt som vinsyre, 

dvs. 20 milliekvivalenter per liter. 

9. I år med uvanlige klimatiske forhold kan den øvre grense på 1,5 gram per liter, eller 20 milliekvivalenter per 

liter, heves til 2,5 gram per liter, eller 34 milliekvivalenter per liter, forutsatt at det naturlige syreinnholdet i 

produktene ikke er mindre enn 3 gram per liter, uttrykt som vinsyre, eller 40 milliekvivalenter per liter. 

10. Innholdet av karbondioksid i musserende viner kan bare være et resultat av alkoholgjæringen i den vinblandingen 

som vinen er framstilt av. 

Gjæringen kan, med mindre den skal omdanne druer, druemost eller druemost i gjæring, direkte til 

musserende vin, bare være et resultat av tilsetting av sukker- og gjærløsning. Den kan bare finne sted på flasker 

eller lukkede tanker. 

Bruk av karbondioksid i prosessen med omstikking ved mottrykk skal være tillatt under tilsyn og forutsatt at 

trykket av den karbondioksid de musserende vinene inneholder, ikke økes. 

11. For andre musserende viner enn musserende viner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse gjelder følgende: 

a) sukker- og gjærløsningen beregnet på framstilling av musserende viner, skal bare inneholde 

– druemost, 


– konsentrert druemost,


– rektifisert konsentrert druemost eller 

– sukrose og vin, 

b) sann alkoholstyrke, herunder alkoholen i den etterfyllingsvæske for søtningsgrad som eventuelt er tilsatt, 

skal være på minst 9,5 volumprosent. 

B. Musserende kvalitetsvin 

1. Sukker- og gjærløsningen beregnet på framstilling av musserende kvalitetsvin, kan bare inneholde 

a) sukrose, 


c) rektifisert konsentrert druemost, 

d) druemost eller druemost i gjæring, eller 

e) vin. 

2. Produsentmedlemsstatene kan fastlegge ytterligere eller strengere kjennetegn og vilkår for framstilling og 

omsetning av musserende kvalitetsviner nevnt i denne avdeling som er framstilt på deres territorium. 

3. Framstillingen av musserende kvalitetsviner er også underlagt reglene nevnt i 

– bokstav A nr. 1–10, 

– bokstav C nr. 3 om sann alkoholstyrke, bokstav C nr. 5 om laveste overtrykk og bokstav C nr. 6 og 7 om 

korteste tid for framstillingsprosessen, uten hensyn til nr. 4 bokstav d) i dette nummer, 

4. For musserende kvalitetsviner av aromatisk type gjelder følgende: 

a) med mindre det innrømmes unntak, kan de framstilles bare ved bruk av druemost eller druemost i gjæring 

som er laget av vinstokksortene oppført på listen i vedlegg I, som eneste bestanddel i vinblandingen. ► 

M1 Musserende kvalitetsviner av aromatisk type kan imidlertid framstilles på tradisjonell måte ved å 

bruke viner som lages av druer av vinstokksorten «Glera», som høstes i regionene, Veneto og Friuli- 

Venezia Giulia, som bestanddeler i vinblandingen, ◄ M1 

b) bare kjøling eller andre fysiske prosesser kan brukes for å styre gjæringsprosessen før og etter at 

vinblandingen er sammensatt, for å gjøre vinblandingen musserende, 

c) tilsetting av etterfyllingsvæske for søtningsgrad skal være forbudt, 

d) for musserende kvalitetsviner av aromatisk type skal framstillingsprosessen vare minst en måned. 

C. Musserende viner og musserende kvalitetsviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse 

1. Total alkoholstyrke i volumprosent i vinblandinger som er beregnet på framstilling av musserende kvalitetsviner 

med beskyttet opprinnelsesbetegnelse, skal ikke være lavere enn 

– 9,5 volumprosent i vindyrkingssone C III, 

– 9 volumprosent i andre vindyrkingssoner. 

► M1 

2. Vinblandinger beregnet på framstilling av musserende kvalitetsvin med de beskyttede opprinnelsesbetegnelsene 

«Prosecco», «Conegliano Valdobbiadene – Prosecco» og «Colli Asolani – Prosecco» eller «Asolo – Prosecco», 

og som framstilles av en eneste vinstokksort, kan imidlertid ha en total alkoholstyrke på minst 8,5 vol.-%. 

◄ M1 

3. Sann alkoholstyrke for musserende kvalitetsviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse, inklusive alkoholen i 

den etterfyllingsvæske for søtningsgrad som eventuelt er tilsatt, skal være minst 10 volumprosent. 

4. Sukker- og gjærløsningen for musserende viner og musserende kvalitetsviner med beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse kan bare inneholde 

a) sukrose, 


c) rektifisert konsentrert druemost, 

og 

a) druemost, 

b) druemost i gjæring, 

c) vin, 

som er egnet til å framstille samme musserende vin eller musserende kvalitetsvin med beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse som den som sukker- og gjærløsningen tilsettes. 

5. Med forbehold for nr. 5 bokstav c) i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008 skal musserende kvalitetsviner 

med beskyttet opprinnelsesbetegnelse ha et overtrykk på minst 3 bar når de oppbevares i lukkede beholdere som 

inneholder mindre enn 25 cl ved en temperatur på 20 °C. 

6. Varigheten av prosessen med å framstille musserende kvalitetsviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse, 

herunder modning i foretaket der de er framstilt, regnet fra begynnelsen av gjæringsprosessen som skal gjøre 

vinen musserende, må ikke være under 

a) seks måneder når gjæringsprosessen som skal gjøre vinene musserende, finner sted på lukkede tanker, 

b) ni måneder når gjæringsprosessen som skal gjøre vinene musserende, finner sted på flasker. 

7. Gjæringsprosessen som skal gjøre vinblandingen musserende, og det tidsrommet vinblandingen skal ligge på 

bermen, skal minst være


– 90 dager, 

– 30 dager, dersom gjæringsprosessen finner sted i beholdere med røreverk. 

8. Reglene fastsatt i bokstav A nr. 1–10 og bokstav B nr. 2 skal også gjelde for musserende viner og musserende 

kvalitetsviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse. 

9. For musserende kvalitetsviner av aromatisk type med beskyttet opprinnelsesbetegnelse gjelder følgende: 

a) slike viner kan framstilles bare ved å bruke som eneste bestanddel i vinblandingen, druemost eller 

druemost i gjæring som er laget av vinstokksortene som er oppført i vedlegg I, forutsatt at disse sortene er 

anerkjent som egnet for framstilling av musserende kvalitetsvin med beskyttet opprinnelsesbetegnelse i 

den region som den musserende kvalitetsvinen med beskyttet opprinnelsesbetegnelse har sitt navn etter. 

► M1 Som et unntak kan en musserende kvalitetsvin av aromatisk type med beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse framstilles ved å bruke som bestanddeler i vinblandingen druer av vinstokksorten 

«Glera», høstet i regionene til opprinnelsesbetegnelsene «Prosecco», «Conegliano-Valdobbiadene – 

Prosecco», «Colli Asolani – Prosecco» og «Asolo – Prosecco», ◄ M1 

b) bare kjøling eller andre fysiske prosesser kan brukes for å styre gjæringsprosessen før og etter at 

vinblandingen er sammensatt, for å gjøre vinblandingen musserende, 

c) tilsetting av etterfyllingsvæske for søtningsgrad skal være forbudt, 

d) sann alkoholstyrke i musserende kvalitetsvin av aromatisk type med beskyttet opprinnelsesbetegnelse skal 

være minst 6 volumprosent, 

e) total alkoholstyrke i musserende kvalitetsviner av aromatisk type med beskyttet opprinnelsesbetegnelse 

skal være minst 10 volumprosent, 

f) musserende kvalitetsviner av aromatisk type med beskyttet opprinnelsesbetegnelse skal ha et overtrykk 

på minst 3 bar når de oppbevares i lukkede beholdere ved en temperatur på 20 °C, 

g) med forbehold for bokstav C nr. 6 skal prosessen med å framstille musserende kvalitetsviner av aromatisk 

type med beskyttet opprinnelsesbetegnelse ikke være under én måned. 

Tillegg 1 

Liste over vinstokksorter som gir druer som kan brukes som bestanddeler i vinblandingen til musserende 

kvalitetsviner av aromatisk type og musserende kvalitetsviner av aromatisk type med beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse 

Airén Alle Malvoisies-sorter 

► M2 Albariño ◄ M2 

Aleatico N Mauzac, hvit og rosé 

Alvarinho Monica N 

Aσύρτικo (Assyrtiko) Moσχoφίλερo (Moschofilero) 

Bourboulenc B Müller-Thurgau B 

Brachetto N. Alle Muscatel-sorter 

Busuioacă de Bohotin Manzoni moscato 

Clairette B Nektár 

Colombard B Pálava B 

Csaba gyöngye B Parellada B 

Cserszegi fűszeres B Perle B 

Devín Piquepoul B 

Fernão Pires Poulsard 

Freisa N ► M1 ◄ M1 

Gamay N Poδίτης (Roditis) 

Gewürztraminer Rs Scheurebe 

Girò N Tămâioasă românească 

► M1 Glera ◄ M1 Torbato 

Γλυκερύθρα (Glykerythra) Touriga Nacional 

► M2 Tous les Moscateles ◄ M2 

► M2 Toutes les Malvasías ◄ M2 

Huxelrebe Verdejo 

Irsai Olivér B Zefír B 

► M2 Macabeo B ◄ M2 

Macabeu B


Vedlegg III 

Tillatte ønologiske framgangsmåter og restriksjoner som gjelder for sterkviner og sterkviner med beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse 

A. Sterkviner 

1. Produktene nevnt i nr. 3 bokstav c) i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008 og som brukes til framstilling 

av sterkviner og sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller en beskyttet geografisk betegnelse, kan 

eventuelt ha gjennomgått bare de ønologiske framstillingsmåter og behandlingsmetoder som er nevnt i 

forordning (EF) nr. 479/2008 eller denne forordning. 

2. Imidlertid gjelder følgende: 

a) økningen i naturlig alkoholstyrke i volumprosent kan bare skyldes bruken av produktene nevnt i nr. 3 

bokstav e) og f) i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008, og 

b) som et unntak bemyndiges Spania til å tillate bruken av kalsiumsulfat til spanske viner med den 

tradisjonelle betegnelsen «vino generoso» eller «vino generoso de licor» der dette er en tradisjonell 

metode, forutsatt at sulfatinnholdet i det behandlede produkt ikke overstiger 2,5 gram per liter, uttrykt som 

kaliumsulfat. Disse produkter kan gjennomgå ytterligere syrning inntil 1,5 gram per liter. 

3. Med forbehold for mer begrensende bestemmelser som medlemsstatene kan vedta for sterkviner og sterkviner 

med beskyttet opprinnelsesbestemmelse eller beskyttet geografiske betegnelse framstilt på deres territorium, 

skal de ønologiske framstillingsmåter nevnt i forordning (EF) nr. 479/2008 og i denne forordning, være tillatt 

for disse produkter. 

4. I tillegg tillates 

a) søtning, forutsatt at oppgave over framgangsmåten leveres og registreres, når de benyttede produktene 

ikke er anriket med konsentrert druemost, ved hjelp av 

– konsentrert druemost eller rektifisert konsentrert druemost, forutsatt at den aktuelle vinens totale 

alkoholstyrke høyst øker med 3 volumprosent, 

► M2 

◄ M2 

– konsentrert druemost, rektifisert konsentrert druemost eller druemost av rosindruer som er tilsatt 

nøytral vinalkohol for å hindre gjæring, for spanske viner som beskrives med den tradisjonelle 

betegnelsen «vino generoso de licor», forutsatt at den aktuelle vinens totale alkoholstyrke i 

volumprosent øker med høyst 8 vol.-%, 

– konsentrert druemost eller rektifisert konsentrert druemost for sterkviner med den beskyttede 

opprinnelsesbetegnelse «Madeira», forutsatt at den aktuelle vinens totale alkoholstyrke høyst øker 

med 8 volumprosent, 

b) tilsetting av alkohol, destillat eller brennevin, som nevnt i nr. 3 bokstav e) og f) i vedlegg IV til forordning 

(EF) nr. 479/2008, for å dekke tap som skyldes fordamping under lagring, 

c) lagring i beholdere ved en temperatur på høyst 50 °C for sterkviner med den beskyttede 

opprinnelsesbetegnelse «Madeira». 

5. Vinstokksortene nevnt i nr. 3 bokstav c) i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008 som brukes til framstilling 

av sterkviner og sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse, skal 

velges blant dem som er nevnt i artikkel 24 nr. 1 i forordning (EF) nr. 479/2008. 

6. Den naturlige alkoholstyrke i produktene nevnt i nr. 3 bokstav c) i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008 

som benyttes ved framstilling av andre sterkviner enn sterkvin med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller 

beskyttet geografisk betegnelse, skal være minst 12 volumprosent. 

B. Sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse (andre bestemmelser enn dem som er angitt i bokstav A i dette 

vedlegg, og som gjelder særskilt for sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse) 

1. Listen over sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse til hvis framstilling det anvendes druemost eller en 

blanding av druemost og vin, som nevnt i nr. 3 bokstav c) fjerde ledd i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 

479/2008, er gitt i tillegg I A til dette vedlegg. 

2. Listen over sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse som det er tillatt å tilsette de produkter som er nevnt 

i nr. 3 bokstav f) i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008, er gitt i vedlegg 1 B til dette tillegg. 

3. Produktene nevnt i nr. 3 bokstav c) i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008 og konsentrert druemost og 

druemost i gjæring av rosindruer som nevnt i nr. 3 bokstav f) iii) i nevnte vedlegg IV, som brukes til framstilling 

av sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse, må komme fra den region som sterkvinen med beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse har sitt navn etter. 

► M2 

Når det gjelder sterkvin med de beskyttede opprinnelsesbetegnelsene «Malaga» og «Jerez-Xérès-Sherry», 

kan den druemosten av rosindruer som er tilsatt nøytral vinalkohol for å hindre gjæring, og som er framstilt av 

vinstokksorten «Pedro Ximénez», imidlertid komme fra regionen «Montilla-Moriles». 

◄ M2


4. Prosessene nevnt i bokstav A nr. 1–4 i dette vedlegg for framstilling av sterkvin med beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse kan utføres bare i regionen nevnt i nr. 3. 

Med hensyn til sterkvin med beskyttet opprinnelsesbetegnelse der betegnelsen «Porto» er forbeholdt 

produkter som er framstilt av druer som stammer fra regionen «Douro», kan imidlertid ytterligere framstillings- 

og lagringsprosesser finne sted enten i ovennevnte region eller i Vila Nova de Gaia-Porto. 

5. Med forbehold for mer begrensende bestemmelser som medlemsstatene kan vedta for sterkviner med beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse framstilt på deres territorium, gjelder følgende: 

a) Den naturlige alkoholstyrke i produktene nevnt i nr. 3 bokstav c) i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 

479/2008 som benyttes til framstilling av sterkvin med beskyttet opprinnelsesbetegnelse, skal være minst 

12 volumprosent. Enkelte sterkviner med beskyttet opprinnelselsbetegnelse som er oppført på en av listene 

i vedlegg 2A til dette vedlegg, kan imidlertid framstilles 

i) av druemost med en naturlig alkoholstyrke på minst 10 volumprosent dersom det dreier seg om 

sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse framstilt ved tilsetting av brennevin av vin eller av 

pressrester av druer som har en opprinnelsesbetegnelse, og som eventuelt stammer fra samme 

driftsenhet, eller 

ii) av druemost i gjæring eller, med hensyn til annet strekpunkt nedenfor, av vin med en opprinnelig 

naturlig alkoholstyrke på minst 

– 11 volumprosent når det gjelder sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse framstilt 

ved tilsetting av nøytral alkohol, vindestillat med en sann alkoholstyrke på minst 70 

volumprosent eller brennevin framstilt av vin, 

– 10,5 volumprosent for viner framstilt av most av grønne druer nevnt i liste 3 i vedlegg 2 A, 

– 9 volumprosent når det gjelder sterkvin med den beskyttede opprinnelsesbetegnelse 

«Madeira», som er framstilt på tradisjonell og sedvanlig måte i samsvar med nasjonal 

lovgivning, som inneholder uttrykkelige bestemmelser for slik vin, 

b) listen over sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse som med forbehold for nr. 3 bokstav b) i 

vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008 har en total alkoholstyrke på høyst 17,5 volumprosent men 

ikke under 15 volumprosent, dersom dette var uttrykkelig fastsatt i gjeldende nasjonal lovgivning om slike 

produkter før 1. januar 1985, er gitt i vedlegg 2 B. 

6. De tradisjonelle særbetegnelsene «oίνoς γλυκύς φυσικóς», «vino dulce natural», «vino dolce naturale» og «vinho 

doce natural» skal brukes bare for sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse som 

– er framstilt av høstede druer der minst 85 % stammer fra vinstokksortene som er oppført på listen i vedlegg 

3, 

– stammer fra most med et opprinnelig naturlig sukkerinnhold på minst 212 gram per liter, 

– er framstilt ved tilsetting av alkohol, destillat eller brennevin, som nevnt i nr. 3 bokstav e) og f) i vedlegg 

IV til forordning (EF) nr. 479/2008, uten noen annen form for anriking, 

7. I den utstrekning tradisjonelle framstillingsmåter krever det, kan medlemsstatene med hensyn til sterkviner med 

beskyttet opprinnelsesbetegnelse framstilt på deres territorium, fastsette at den tradisjonelle særbetegnelsen «vin 

doux naturel» skal være forbeholdt sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse som 

– er framstilt direkte av produsentene som høster druene, som utelukkende kan være av sortene Muscat, 

Grenache, Maccabéo eller Malvoisie; avling fra vingårder som også er beplantet med andre vinstokksorter 

enn de fire nevnt ovenfor, kan imidlertid tas med dersom de ikke utgjør mer enn 10 % av det samlede 

antall vinstokker, 

– er framstilt med en avlingsbegrensning per hektar på 40 hektoliter druemost som nevnt i nr. 3 bokstav c) 

første og fjerde strekpunkt i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008, idet enhver overskridelse av 

avlingsbegrensningen vil medføre at hele avlingen mister retten til betegnelsen «vin doux naturel», 

– er framstilt av druemost med et opprinnelig naturlig sukkerinnhold på minst 252 gram per liter, 

– er framstilt, uten noen annen form for anriking, ved tilsetting av alkohol fra vin som i ren alkohol svarer 

til minst 5 % av den benyttede mengde druemost nevnt over, og til høyst den minste av følgende to 

størrelser: 

– enten 10 prosent av den benyttede mengde druemost nevnt over, eller 

– 40 prosent av det ferdige produkts totale alkoholstyrke i volumprosent, som består av summen av 

den sanne alkoholstyrken i volumprosent og det som svarer til den potensielle alkoholstyrken i 

volumprosent beregnet på grunnlag av 1 volumprosent ren alkohol per 17,5 gram per liter 

restsukker. 

8. Den tradisjonelle særbetegnelsen «vino generoso» skal brukes bare for tørre sterkviner med beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse som er utviklet helt eller delvis «sous voile» (under dekke) og som 

– er framstilt av grønne druer av vinstokksortene Palomino de Jerez, Palomino fino, Pedro Ximénez, 

Verdejo, Zalema og Garrido Fino, 

– frigis for omsetning etter lagring på eikefat i gjennomsnittlig to år. 

Med framstilling «sous voile» (under dekke) nevnt i første ledd, menes den biologiske prosessen som tilfører 

produktet særlige analytiske og organoleptiske egenskaper ved spontan dannelse av et dekke av typisk gjær på 

vinens frie overflate etter fullstendig alkoholgjæring av mosten.


9. Den tradisjonelle særbetegnelsen «vinho generoso» er forbeholdt sterkvinene med de beskyttede 

opprinnelsesbetegnelsene «Porto», «Madeira», «Moscatel de Setúbal» og «Carcavelos» sammen med den 

respektive opprinnelsesbetegnelsen. 

10. Den tradisjonelle særbetegnelsen «vino generoso de licor» er forbeholdt sterkviner med beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse som 

► M2 

◄ M2 

– som er framstilt av «vino generoso» som nevnt i nr. 8, eller av vin under «flor», som en slik «vino 

generoso» kan framstilles av, som er tilsatt enten druemost av rosindruer tilsatt nøytral vinalkohol for å 

hindre gjæring, eller som er tilsatt rektifisert konsentrert druemost eller «vino dulce natural», 

– frigis for omsetning etter lagring på eikefat i gjennomsnittlig to år. 

Tillegg 1 

Liste over sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse hvis framstilling er underlagt særlige regler 

A. Liste over sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse hvis framstilling innebærer bruk av druemost eller en 

blanding av druemost og vin 

(bokstav B 1 i dette vedlegg) 

Hellas 

Σάμoς (Samos), Moσχάτoς Φατρών (Muscat de Patras), Moσχάτoς Pίoυ Φατρών (Muscat Rion de Patras), 

Moσχάτoς Kεφαλληνίας (Muscat de Céphalonie), Moσχάτoς Póδoυ (Muscat de Rhodos), Moσχάτoς Λήμνoυ (Muscat 

de Lemnos), Σητεία (Sitia), Nεμέα (Nemée), Σαντoρίνη (Santorini), Δαφνές (Dafnes), Mαυρoδάφνη Kεφαλληνίας 

(Mavrodafne de Céphalonie), Mαυρoδάφνη Φατρών (Mavrodafne de Patras). 

Spania 

Sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse Beskrivelse av produktet i henhold til Fellesskapets eller 

medlemsstatenes lovgivning 

Alicante Moscatel de Alicante 

Vino dulce 

Cariñena Vino dulce 

► M2 

Condado de Huelva Pedro Ximénez 

Moscatel 

Mistela 

Empordà Mistela 

Moscatel 

◄ M2 

Montilla-Moriles Pedro Ximénez 

Moscatel 

Priorato Vino dulce 

Tarragona Vino dulce 

Valencia Moscatel de Valencia 

Vino dulce 

Italia 

Cannonau di Sardegna, Giró di Cagliari, Malvasia di Bosa, Malvasia di Cagliari, Marsala, Monica di Cagliari, 

Moscato di Cagliari, Moscato di Sorso-Sennori, Moscato di Trani, Masco di Cagliari, Oltrepó Pavese Moscato, San 

Martino della Battaglia, Trentino, Vesuvio Lacrima Christi. 

B. Liste over sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse hvis framstilling innebærer tilsetting av produktene nevnt 

i nr. 3 bokstav f) i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008 

(Bokstav B nr. 2 i dette vedlegg) 

1. Liste over sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse hvis framstilling innebærer tilsetting av brennevin 

framstilt av vin eller av tørkede druer som har en alkoholstyrke på minst 95 volumprosent og høyst 96 

volumprosent 

(nr. 3 bokstav f) ii) første strekpunkt i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008) 

Hellas 

Σάμoς (Samos), Moσχάτoς Φατρών (Muscat de Patras), Moσχάτoς Pίoυ Φατρών (Muscat Rion de Patras), 

Moσχάτoς Kεφαλληνίας (Muscat de Céphalonie), Moσχάτoς Póδoυ (Muscat de Rhodos), Moσχάτoς Λήμνoυ


(Muscat de Lemnos), Σητεία (Sitia), Σαντoρίνη (Santorini), Δαφνές (Dafnes), Mαυρoδάφνη Φατρών 

(Mavrodafne de Patras), Mαυρoδάφνη Kεφαλληνίας (Mavrodafne de Céphalonie). 

Spania 

Condado de Huelva, Jerez-Xérès-Sherry, Manzanilla-Sanlúcar de Barrameda, Málaga, Montilla-Moriles, 

Rueda, Terra Alta. 

Kypros 

Koυμανδαρία (Commandaria). 


destillert av vin eller av pressrester av druer som har en alkoholstyrke på minst 95 volumprosent og høyst 96 

volumprosent 

(nr. 3 bokstav f) ii) annet strekpunkt i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008) 

Hellas 

Mαυρoδάφνη Φατρών (Mavrodafne de Patras), Mαυρoδάφνη Kεφαλληνίας (Mavrodafne de Céphalonie), 

Σητεία (Sitia), Σαντoρίνη (Santorini), Δαφνές (Dafnes), Nεμέα (Nemée). 

Frankrike 

Pineau des Charentes eller Pineau charentais, Floc de Gascogne, Macvin du Jura. 

Kypros 



destillert av tørkede druer som har en alkoholstyrke på minst 52 volumprosent og høyst 94,5 volumprosent 

(nr. 3 bokstav f) ii) tredje strekpunkt i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008) 

Hellas 

Mαυρoδάφνη Φατρών (Mavrodafne de Patras), Mαυρoδάφνη Kεφαλληνίας (Mavrodafne de Céphalonie). 

4. Liste over sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse hvis framstilling innebærer tilsetting av druemost i 

gjæring framstilt av rosindruer 

(nr. 3 bokstav f) iii) første strekpunkt i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008) 

Spania 



Jerez-Xérès-Sherry 

Vino generoso de licor 

Málaga 

Vino dulce 

Montilla-Moriles 


Italia 

Aleatico di Gradoli, Giró di Cagliari, Malvasia delle Lipari, Malvasia di Cagliari, Moscato passito di 

Pantelleria 

Kypros 


5. Liste over sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse hvis framstilling innebærer tilsetting av konsentrert 

druemost som er framstilt ved direkte oppvarming, og som bortsett fra denne prosess, oppfyller definisjonen av 

konsentrert druemost 

(nr. 3 bokstav f) iii) annet strekpunkt i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008) 

Spania 

Sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse Beskrivelse av produktet i henhold til Fellesskapets 

eller medlemsstatenes lovgivning 

Alicante 

Condado de Huelva 


► M2 

Empordà Garnacha/Garnatxa ◄ M2 

Málaga Vino dulce


Sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse Beskrivelse av produktet i henhold til Fellesskapets 

eller medlemsstatenes lovgivning 

Montilla-Moriles Vino generoso de licor 

Navarra Moscatel 

Italia 

Marsala. 

6. Liste over sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse hvis framstilling innebærer tilsetting av konsentrert 

druemost 

(nr. 3 bokstav f) iii) tredje strekpunkt i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008) 

Spania 



Málaga Vino dulce 

Montilla-Moriles Vino dulce 

Tarragona Vino dulce 

Italia 

Oltrepó Pavese Moscato, Marsala, Moscato di Trani. 

Tillegg 2 

A. Lister nevnt i nr. 5 bokstav a) i vedlegg III B 

1. Liste over sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse framstilt av druemost med en naturlige alkoholstyrke 

på minst 10 volumprosent framstilt ved tilsetting av brennevin av vin eller pressrester av druer som har 

opprinnelsesbetegnelse, og som eventuelt stammer fra samme driftsenhet 

Frankrike 

Pineau des Charentes eller Pineau charentais, Floc de Gascogne, Macvin du Jura. 

2. Liste over sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse framstilt av druemost i gjæring med en opprinnelig 

naturlig alkoholstyrke på minst 11 volumprosent framstilt ved tilsetting av nøytral alkohol eller vindestillat med 

en sann alkoholstyrke på minst 70 volumprosent eller brennevin fra vin. 

Porto – Port 

Moscatel de Setúbal, Setúbal 

Carcavelos 

Moscatel do Douro. 

Moscato di Noto. 

Portugal 

Italia 

► M2 ◄ M2 

3. Liste over sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse framstilt av vin med en opprinnelig naturlig 

alkoholstyrke på minst 10,5 volumprosent 

1 Jerez-Xérès-Sherry 

Manzanilla-Sanlúcar de Barrameda 


Rueda. 

► M2 

Trentino. 

◄ M2 

Spania 

Italia


4. Liste over sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse framstilt av druemost i gjæring med en opprinnelig 

naturlig alkoholstyrke på minst 9 volumprosent 

Madeira. 

Portugal 

B. Liste nevnt i nr. 5 bokstav b) i vedlegg III B 

Liste over sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse med en total alkoholstyrke på høyst 17,5 

volumprosent men ikke mindre enn 15 volumprosent, dersom dette var uttrykkelig fastsatt i gjeldende nasjonal 

lovgivning om slike produkter før 1. januar 1985 

(nr. 3 bokstav b) i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008) 

Spania 




Vino generoso 

Jerez-Xérès-Sherry 

Vino generoso 

Manzanilla-Sanlúcar de Barrameda 

Vino generoso 

Málaga 

Seco 

Montilla-Moriles 

Vino generoso 

Priorato 

Rancio seco 

Rueda 

Vino generoso 

Tarragona 

Rancio seco 

Trentino. 

Italia 

Portugal 



Porto – Port Branco leve seco 

Tillegg 3 

Liste over sorter som kan brukes til å framstille sterkviner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse med de 

tradisjonelle betegnelsene «vino dulce natural», «vino dolce naturale», «vinho doce natural» og «oινoς 

γλυκυς φυσικoς» 

Muscats – Grenache – Garnacha Blanca – Garnacha Peluda – Listán Blanco – Listán Negro-Negramoll – Maccabéo 

– Malvoisies – Mavrodaphne – Assirtiko – Liatiko – Garnacha tintorera – Monastrell – Palomino – Pedro Ximénez – 

Albarola – Aleatico – Bosco – Cannonau – Corinto nero – Giró – Monica – Nasco – Primitivo – Vermentino – Zibibbo 

– ► M2 Moscateles – Garnacha ◄ M2. 

Vedlegg IV 

Særskilte fellesskapsanalysemetoder 

A. Allylisotiocyanat 

1. Metodens prinsipp 

Eventuelt allylisotiocyanat som er til stede i vinen, isoleres ved destillasjon og påvises ved gasskromatografi. 

2. Reagenser 

2.1. Etanol, absolutt. 

2.2. Standardløsning: løsning av allylisotiocyanat i absolutt alkohol som inneholder 15 mg allylisotiocyanat per liter. 

2.3. Kuldeblanding bestående av etanol og tørris (temperatur –60 °C). 

3. Apparat 

3.1. Destillasjonsapparat som vist på figuren. En konstant nitrogenstrøm ledes gjennom apparatet. 

3.2. Termostatregulert varmekappe. 

3.3. Strømningsmåler.


3.4. Gasskromatograf med flammespektrofotometrisk detektor, utstyrt med et selektivt filter for svovelforbindelser 

(bølgelengde = 394 nm) eller en annen egnet detektor. 

3.5. Kromatografkolonne av rustfritt stål med indre diameter 3 mm og lengde 3 m, fylt med 10 % Carbowax 20M på 

Chromosorb WHP, maskevidde 80–100. 

3.6. Mikroinjeksjonssprøyte, 10 µl. 


Hell 2 l vin over i destillasjonskolben. Deretter tilsettes noen få milliliter etanol (nr. 2.1) i de to 

oppsamlingsrør, slik at de porøse deler av gassdispersjonsrørene er fullstendig nedsenket. De to rørene avkjøles 

utenfra med kuldeblandingen. Kolben kobles til oppsamlingsrørene, og en nitrogenstrøm på 3 l per time ledes 

gjennom apparatet. Varm opp vinen til 80 °C med varmekappen, destiller og samle opp 45–50 ml av destillatet. 

Kromatografen kalibreres, fortrinnsvis under følgende forhold: 

– injektortemperatur: 200 °C, 

– kolonnetemperatur: 130 °C, 

– bæregass: helium med en strømningshastighet på 20 ml per minutt. 

Med mikroinjeksjonssprøyten tilsettes et volum av standardløsningen som er tilstrekkelig til at toppen som 

skapes av allylisotiocyanat, lett kan identifiseres på gasskromatogrammet. 

På samme måte innsprøytes en delmengde av destillatet i kromatografen. Kontroller at det er samsvar mellom 

retensjonstiden for allylisotiocyanatet og den framkomne topp. 

Under ovennevnte forhold vil ikke forbindelser som normalt er til stede i vinen, forårsake forstyrrende topper 

på kromatogrammet for standardløsningen. 

Apparat til destillasjon i gjennomstrømmende nitrogen 

B. Særlige analysemetoder for rektifisert konsentrert druemost 

a) Totalt kationinnhold 

1. Prinsipp 

Analyseprøven behandles med en sterkt syrnet kationebytter. Kationene byttes med H + . Det totale 

kationinnhold uttrykkes som forskjellen mellom det totale syreinnhold i eluatet og i analyseprøven. 

2. Apparat 

2.1. Glasskolonne med indre diameter 10–11 mm og lengde ca. 300 mm, utstyrt med tappekran. 

2.2. pH-måler gradert med en nøyaktighet på minst 0,1 pH-enheter. 

2.3. Elektroder: 

– glasselektrode som oppbevares i destillert vann, 

– kalomelmettet referanseelektrode av kaliumklorid som oppbevares i en mettet kaliumkloridløsning, 

– eller en kombinert elektrode som oppbevares i destillert vann.


3. Reagenser 

3.1. Svært sur kationebytter i H+-form, oppsvulmet ved oppbevaring i vann natten over. 

3.2. 0,1 M natriumhydroksidløsning. 

3.3. pH-indikator av papir. 


4.1. Klargjøring av prøven 

Bruk en løsning framstilt ved å fortynne den konsentrerte rektifiserte most til 40 % (m/v). Nøyaktig 200 g 

rektifisert konsentrert most helles over i en 500 ml målekolbe. Fyll opp til merket med vann og homogeniser. 

4.2. Klargjøring av ionebytterkolonnen 

Hell ca. 10 ml oppsvulmet ionebytter i H+-form over i kolonnen. Skyll kolonnen med destillert vann til all 

syre er fjernet. Dette kontrolleres ved hjelp av pH-papiret. 

4.3. Ionebytting 

100 ml av løsningen av rektifisert konsentrert most, framstilt som beskrevet i nr. 4.1, ledes gjennom kolonnen 

med en hastighet på én dråpe per sekund. Eluatet oppsamles i et begerglass, og kolonnen skylles med 50 ml 

destillert vann. Titrer syreinnholdet i eluatet (herunder skyllevannet) med 0,1 M natriumhydroksidløsning til 

pH-verdien er lik 7 ved 20 °C. Alkalieløsningen bør tilsettes langsomt under konstant omristing av løsningen. 

Antall ml benyttet 0,1 M natriumhydroksid uttrykkes som n. 


Det totale kationinnhold uttrykkes i milliekvivalenter per kg totalsukker med én desimal. 

Beregninger 

– Syreinnhold i eluatet uttrykt i milliekvivalenter per kg rektifisert konsentrert most, 

der E = fri svoveldioksid uttrykt som milligram per liter er 2,5 n. 

– Totalt syreinnhold i den konsentrerte rektifiserte most i milliekvivalenter per kg: a. 

– Totalt kationinnhold i milliekvivalenter per kg totalsukker: 

((2,5n-a)/(P)) × 100 

der P = konsentrasjonen (m/m) av totalsukker i prosent. 

b) Konduktivitet 

1. Prinsipp 

Den elektriske konduktivitet i en væskekolonne avgrenset av to parallelle platinaelektroder, måles ved å plassere 

den i en av grenene på en wheatstonebro. 

Konduktiviteten varierer med temperaturen og uttrykkes derfor ved 20 °C. 

2. Apparat 

2.1. Konduktivitetmåler som muliggjør målinger i området fra 1 til 1 000 mikrosiemens per cm (µS cm -1 ). 

2.2. Vannbad der analyseprøvens temperatur kan justeres til ca. 20 °C (20 ± 2 °C). 

3. Reagenser 

3.1. Demineralisert vann med en spesifikk konduktivitet under 2 µS cm -1 ved 20 °C. 

3.2. Referanseløsning av kaliumklorid. 

0,581 g kaliumklorid (KCl), på forhånd tørket til en konstant masse ved 105 °C, oppløses i demineralisert 

vann (nr. 3.1). Fyll opp til 1 liter med demineralisert vann (nr. 3.1). Denne løsning har en konduktivitet på 1000 

μS cm -1 ved 20 °C. Den bør ikke oppbevares lenger enn tre måneder. 


4.1. Klargjøring av referanseprøven 

Bruk en løsning med totalsukkerkonsentrasjon på 25 % (m/m) (25° Brix). Dersom P er prosentvis 

konsentrasjon (m/m) av totalsukker i den rektifiserte konsentrerte most, vei opp en masse av 2 500/P og fyll opp 

til 100 ml med vann. 

4.2. Bestemmelse av konduktivitet 

Analyseprøvens temperatur justeres til 20 °C ved nedsenking i vannbad. Temperaturen opprettholdes med 

en margin på ± 0,1 °C. 

Skyll konduktivitetmålerens celle to ganger med den løsning som skal analyseres. 

Konduktiviteten måles, og resultatet uttrykkes i µS cm -1 . 


Resultatet uttrykkes i mikrosiemens per cm (µS cm -1 ) ved 20 °C til nærmeste hele tall for 25 % (m/m) (25° Brix)løsningen 

av rektifisert konsentrert most. 

5.1. Beregninger 

Dersom apparatet ikke er forsynt med en innretning til temperaturkontroll, korrigeres den målte konduktivitet 

ved hjelp av tabell I. Dersom temperaturen er under 20 °C, legges korreksjonen til, og dersom temperaturen er 

over 20 °C, trekkes korreksjonen fra.


Tabell I 

Korreksjonsverdier for konduktivitet ved andre temperaturer enn 20 °C (µS cm -1 ) 

Konduktivitet Temperatur (°C) 

20,2 20,4 20,6 20,8 21,0 21,2 21,4 21,6 21,8 22,0 

19,8 19,6 19,4 19,2 19,0 18,8 18,6 18,4 18,2 

1 

18,02 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 

50 0 0 1 1 1 1 1 2 2 2 

100 0 1 1 2 2 3 3 3 4 4 

150 1 1 2 3 3 4 5 5 6 7 

200 1 2 3 3 4 5 6 7 8 9 

250 1 2 3 4 6 7 8 9 10 11 

300 1 3 4 5 7 8 9 11 12 13 

350 1 3 5 6 8 9 11 12 14 15 

400 2 3 5 7 9 11 12 14 16 18 

450 2 3 6 8 10 12 14 16 18 20 

500 2 4 7 9 11 13 15 18 20 22 

550 2 5 7 10 12 14 17 19 22 24 

600 3 5 8 11 13 16 18 21 24 26 

1 Korreksjonen trekkes fra. 

2 Korreksjonen legges til. 

c) Hydroksimetylfurfural (HMF) 

1. Metodenes prinsipp 

1.1. Kolorimetrisk metode 

Aldehydderivater av furan, hvorav den viktigste er hydroksimetylfurfural, reagerer med barbitursyre 

og paratoluidin og danner en rød forbindelse som bestemmes kolorimetrisk ved 550 nm. 

1.2. Høyoppløselig væskekromatografi (HPLC) 

Utskilling gjennom en kolonne med omvendt fase-kromatografi og bestemmelse ved 280 nm. 

2. Kolorimetrisk metode 

2.1. Apparat 

2.1.1. Spektrofotometer som muliggjør målinger mellom 300 og 700 nm. 

2.1.2. Glassceller med 1 cm optisk lysvei. 

2.2. Reagenser 

2.2.1. 0,5 % (m/v) barbitursyreløsning. 

Oppløs 500 mg barbitursyre (C4 O3 N2 H4 ) i destillert vann under forsiktig oppvarming over vannbad 

ved 100 °C. Fyll opp til 100 ml med destillert vann. Løsningen har en holdbarhet på ca. én uke. 

2.2.2. 10 % (m/v) paratoluidinløsning. 

Hell 10 g paratoluidin (C6 H4 (CH3 ) NH2 ) over i en 100 ml målekolbe, og tilsett 50 ml isopropylalkohol 

(CH3 CH(OH)CH3 ) og 10 ml iseddiksyre (CH3 COOH) (ρ20 = 1,05 g/ml). Fyll opp til 100 ml med 

isopropylalkohol. Løsningen bør fornyes daglig. 

2.2.3. Vandig 1 % (m/v) acetaldehydløsning (CH3 CHO). 

Framstilles rett før bruk. 

2.2.4. Vandig løsning av hydroksimetylfurfural, C6 O3 H6, 1 g/l. 

Ved fortløpende fortynning framstilles løsninger som inneholder 5, 10, 20, 30 og 40 mg/l. Løsningen 

på 1 g/l og de fortynnede løsninger må framstilles rett før bruk. 

2.3. Framgangsmåte 

2.3.1. Klargjøring av prøven 

Bruk en løsning framstilt ved å fortynne den konsentrerte rektifiserte most til 40 % (m/v). Nøyaktig 

200 g rektifisert konsentrert most helles over i en 500 ml målekolbe. Fyll opp til merket med vann og 

homogeniser. Bestemmelsen foretas på 2 ml av denne løsning. 

2.3.2. Kolorimetrisk bestemmelse 

Hell 2 ml av prøven framstilt som beskrevet i nr. 2.3.1 over i to 25 ml kolber a og b utstyrt med propper 

av slipt glass. Hver kolbe tilsettes 5 ml paratoluidinløsning (nr. 2.2.2), og innholdet blandes. Hell deretter 

1 ml destillert vann over i kolbe b (referanse) og 1 ml barbitursyreløsning (nr. 2.2.1) i kolbe a. 

Homogeniser ved omristing. Innholdet i kolbene overføres til spektrometercellene med optisk lysvei 1 cm. 

Absorbansskalaen nullstilles ved hjelp av innholdet i kolbe b ved bølgelengden 550 nm. 

Absorbansvariasjonen for innholdet i kolbe a registreres, og maksimumsverdien A, som nås på mellom to 

og fem minutter, avleses. 

Prøver med et hydroksimetylfurfuralinnhold som overstiger 30 mg/l, må fortynnes før analysen.


2.3.3. Inntegning av kalibreringskurven 

2 ml av hver av hydroksimetylfurfuralløsningene på 5, 10, 20, 30 og 40 mg/l (nr. 2.2.4) helles over i 

to sett 25 ml kolber a og b og behandles som beskrevet i nr. 2.3.2. 

Absorbansvariasjonen avbildes grafisk som en funksjon av hydroksimetylfurfuralinnholdet i mg/l, og 

framstår som en rett linje som går gjennom origo. 

2.4. Angivelse av resultater 

Hydroksimetylfurfuralinnholdet i rektifiserte konsentrerte moster uttrykkes i mg/kg totalsukker. 

2.4.1. Beregningsmetode 

Hydroksimetylfurfuralinnholdet C mg/l i analyseprøven tilsvarer prøvens absorbans A på 

kalibreringskurven. 

Hydroksimetylfurfuralinnholdet i mg/kg totalsukker er gitt ved formelen: 

250 × ((C)/(P)) 

der P = konsentrasjonen (m/m) i prosent av totalsukker i den konsentrerte rektifiserte most. 

3. Høyoppløselig væskekromatografi 

3.1. Apparat 

3.1.1. Høyoppløselig væskekromatograf utstyrt med: 

– 5 eller 10 μl sløyfeinjektor, 

– spektrofotometerdetektor som muliggjør målinger ved 280 nm, 

– kolonne av oktadecylbundet silisium (eksempelvis Bondapak C18 – Corasil, Waters Ass.), 

– skriver og eventuelt integrator. 

Strømningshastighet i mobil fase: 1,5 ml/minutt. 

3.1.2. Utstyr til membranfiltrering med porediameter 0,45 µm. 


3.2.1. Dobbeldestillert vann. 

3.2.2. Metanol (CH3 OH) destillert eller av HPLC-kvalitet. 

3.2.3. Eddiksyre (CH3 COOH) (ρ20 = 1,05 g/ml). 

3.2.4. Mobil fase: metanol-vann (nr. 3.2.2), eddiksyre (nr. 3.2.3) membranfiltrert på forhånd (0,45 µm), (40:9:1 

v/v). 

Denne mobile fase må framstilles daglig og avgasses før bruk. 

3.2.5. Referanseløsning av hydroksimetylfurfural, 25 mg/l (v/v). 

Hell nøyaktig 25 mg hydroksimetylfurfural (C6 H3 O6 ) over i en 100 ml målekolbe og fyll opp til 

merket med metanol (nr. 3.2.2). Løsningen fortynnes 1:10 med metanol (nr. 3.2.2) og filtreres gjennom et 

membranfilter (0,45 µm). 

Ved oppbevaring i en brun glassflaske i kjøleskap har løsningen en holdbarhet på to til tre måneder. 


3.3.1. Klargjøring av prøven 

Bruk en løsning framstilt ved fortynning av den konsentrerte rektifiserte most til 40 % (m/v) (nøyaktig 

200 g rektifisert konsentrert most helles over i en 500 ml målekolbe. Fyll opp til merket med vann og 

homogeniser) og filtrer gjennom et membranfilter (0,45 µm). 

3.3.2. Kromatografisk bestemmelse 

I kromatografen innsprøytes 5 (eller 10) µl av prøven framstilt som beskrevet i nr. 3.3.1 og 5 (eller 10) 

µl av referanseløsningen av hydroksimetylfurfural (3.2.5). Skriv ut kromatogrammet. 

Retensjonstiden for hydroksimetylfurfural er seks til sju minutter. 


Hydroksimetylfurfuralinnholdet i rektifisert konsentrert most uttrykkes i mg/kg totalsukker. 

3.4.1. Beregningsmetode 

Hydroksimetylfurfuralinnholdet i 40 % (m/v)-løsningen av rektifisert konsentrert most betegnes C 

mg/l. 

Hydroksimetylfurfuralinnholdet i mg/kg totalsukker er gitt ved formelen 

250 × ((C)/(P)) 


d) Tungmetaller 

1. Prinsipp 

I. Hurtigmetode for vurdering av tungmetaller 

Tungmetaller påvises i en behørig fortynnet rektifisert konsentrert most ved fargen som framkommer 

ved dannelsen av sulfider. De sammenlignes med en standard blyløsning som tilsvarer den høyeste tillatte 

konsentrasjon.


II. Bestemmelse av blyinnhold ved atomabsorpsjonsspektrofotometri 

Det kelat som bly danner med ammoniumpyrrolidinditiokarbamat, ekstraheres med 

metylisobutylketon, og absorbansen måles ved 283,3 nm. Blyinnholdet bestemmes ved hjelp av kjente 

tilsatte mengder bly i et sett referanseløsninger. 

2. Hurtigmetode for vurdering av tungmetaller 


2.1.1. Fortynnet saltsyre, 70 % (m/v). 

Ta ut 70 g saltsyre HCl (ρ20 = 1,16 to 1,19 g/ml) og fyll opp til 100 ml med vann, 

2.1.2. Fortynnet saltsyre, 20 % (m/v). 

Ta ut 20 g saltsyre HCl (ρ20 = 1,16 to 1,19 g/ml) og fyll opp til 100 ml med vann, 

2.1.3. Fortynnet ammoniakk. 

Ta ut 14 g ammoniakk NH3 (ρ20 = 0,931 to 0,934 g/ml) og fyll opp til 100 ml med vann. 

2.1.4. Bufferløsning, pH 3,5. 

Oppløs 25 g ammoniumacetat (CH3 COONH4 ) i 25 ml vann og tilsett 38 ml fortynnet saltsyre (nr. 

2.1.1). Juster om nødvendig pH-verdien med fortynnet saltsyre (nr. 2.1.2) eller fortynnet ammoniakk (nr. 

2.1.3) og fyll opp til 100 ml med vann. 

2.1.5. Tioacetamidløsning (C2 H5 NS) 4 % (m/v). 

2.1.6. Glyserolløsning (C3 H8 O3 ) 85 % (m/v). 

(nD 20 ° C = 1,449 til 1,455). 

2.1.7. Tioacetamidreagens. 

0,2 ml tioacetamidløsning (nr. 2.1.5) tilsettes 1 ml av en blanding av 5 ml vann, 15 ml 1 M 

natriumhydroksidløsning og 20 ml glyserol (nr. 2.1.6), og varmes opp over vannbad ved 100 °C i 20 

sekunder. Løsningen framstilles rett før bruk. 

2.1.8. Løsning som inneholder 0,002 g/l bly 

Framstill en 1 g/l blyløsning ved å oppløse 0,400 g blynitrat, Pb (NO3 )2, i vann og fyll opp til 250 ml 

med vann. Rett før bruk fortynnes løsningen med vann til 2 promille (v/v) for å oppnå en løsning på 0,002 

g/l. 


Oppløs en analyseprøve på 10 g rektifisert konsentrert most i 10 ml vann. Tilsett 2 ml pH 3,5 

bufferløsning (nr. 2.1.4) og bland dette. Tilsett 1,2 ml tioacetamidreagens (nr. 2.1.7) og bland umiddelbart. 

En referanseløsning framstilles under samme forhold ved bruk av 10 ml 0,002 g/l blyløsning (nr. 2.1.8). 

Etter to minutter må en eventuell brunfarging av den konsentrerte rektifiserte most ikke være sterkere 

en fargingen av referanseprøven. 

2.3. Beregninger 

Under samme forhold som beskrevet ovenfor tilsvarer referanseprøven et høyeste tillatte 

tungmetallinnhold, uttrykt som bly, på 2 mg/kg rektifisert konsentrert most. 

3. Bestemmelse av blyinnhold ved atomabsorpsjonsspektrofotometri 

3.1. Apparat 

3.1.1. Atomabsorpsjonsspektrofotometer utstyrt med luft-acetylenbrenner. 

3.1.2. Blyhulkatodelampe. 


3.2.1. Fortynnet eddiksyre. 

Ta ut 12 g iseddiksyre HCl (ρ20 = 1,05 g/ml) og fyll opp til 100 ml med vann. 

3.2.2. Løsning av ammoniumpyrrolidinditiokarbamat (C5 H12 N2 S2 ) 1 % (m/v). 

3.2.3. Metylisobutylketon, ((CH3 )2 CHCH2 COCH3 ). 

3.2.4. Løsning som inneholder 0 010 g/l bly 

1 g/l blyløsning (nr. 2.1.8) fortynnes til 1 % (v/v). 


3.3.1. Klargjøring av analyseløsningen 

Oppløs 10 g rektifisert konsentrert most i en blanding med like store volumer fortynnet eddiksyre (nr. 

3.2.1) og vann, og fyll opp til 100 ml med denne blanding. 

Tilsett 2 ml løsning av ammoniumpyrrolidinditiokarbamat (nr. 3.2.2) og 10 ml metylisobutylketon (nr. 

3.2.3). Blandingen omristes i 30 sekunder og beskyttes mot direkte lys. La stå til de to lagene skilles. Bruk 

metylisobutylketonlaget. 

3.3.2. Klargjøring av referanseløsningene 

Framstill tre referanseløsninger som, i tillegg til 10 g rektifisert konsentrert most, inneholder 

henholdsvis 1, 2 og 3 ml 0,010 g/l blyløsning (nr. 3.2.4). Disse behandles på samme måte som 

analyseløsningen. 

3.3.3. Referanseprøver 

Framstill en referanseprøve etter framgangsmåten og under forholdene beskrevet i nr. 3.3.1, men uten 

tilsetting av rektifisert konsentrert most.


3.3.4. Bestemmelse 

Bølgelengden innstilles på 283,3 nm. 

Metylisobutylketonet fra referanseprøven atomiseres i flammen, og absorbansen nullstilles. 

Absorbansen for analyseløsningen og referanseløsningene bestemmes ut fra deres respektive 

ekstrakter. 


Blyinnholdet i mg/kg rektifisert konsentrert most uttrykkes med én desimal. 

3.4.1. Beregninger 

Tegn inn en kurve som viser absorbansvariasjonen som en funksjon av blykonsentrasjonen tilsatt 

referanseløsningene. Nullkonsentrasjonen tilsvarer analyseløsningen. 

Den rette linje mellom punktene ekstrapoleres til den skjærer konsentrasjonsaksen på den negative 

side. Avstanden mellom skjæringspunktet og origo representerer blykonsentrasjonen i analyseløsningen. 

e) Kjemisk bestemmelse av etanol 

Metoden brukes til bestemmelse av alkoholstyrken av væsker med lavt alkoholinnhold, eksempelvis most, 

konsentrert most og rektifisert konsentrert most. 

1. Prinsipp 

Enkel destillasjon av væsken. Oksidering av etanol i destillatet med kaliumdikromat. Titrering av 

overskuddet av dikromat med en løsning av jern(II). 

2. Apparat 

2.1. Bruk destillasjonsapparatet til å måle alkoholstyrken 

3. Reagenser 

3.1. Kaliumdikromatløsning 

Oppløs 33,600 g kaliumdikromat (K2 Cr2 O7 ) i en mengde vann som er tilstrekkelig til å gi 1 liter løsning 

ved 20 °C. 

1 ml av denne løsning oksiderer 7,8924 mg alkohol. 

3.2. Løsning av jern(II)ammoniumsulfat. 

Oppløs 135 g jern(II)ammoniumsulfat (Fe SO4, (NH4 )2 SO4, 6 H2 O) i en mengde vann som er tilstrekkelig 

til å gi 1 l løsning, og tilsett 20 ml konsentrert svovelsyre (H2 SO4 ), (ρ20 = 1,84 g/ml). Denne løsning tilsvarer 

anslagsvis halve volumet av dikromatløsning rett etter framstilling. Deretter oksideres den sakte. 

3.3. Kaliumpermanganatløsning 

Oppløs 1,088 g kaliumpermanganat (KMnO4 ) i en mengde vann som er tilstrekkelig til å gi 1 liter løsning. 

3.4. Fortynnet svovelsyre 1:2 (v/v) 

Under omrøring tilsettes gradvis 500 ml svovelsyre (H2 SO4 ) (ρ2 0 = 1,84 g/ml) i 500 ml vann. 

3.5. Ferro-ortofenantrolin-reagens 

Oppløs 0,695 g jernsulfat (FeSO4, 7 H2 O) i 100 ml vann, og tilsett 1,485 g ortofenantrolinmonohydrat (C12 

H8 N2, H2 O). Oppløsningen framskyndes ved oppvarming. Denne mørkerøde løsning har god holdbarhet. 


4.1. Destillasjon 

100 g rektifisert konsentrert most og 100 ml vann helles over i destillasjonskolben. Samle opp destillatet i en 

100 ml målekolbe og fyll opp til merket med vann. 

4.2. Oksidering 

Bruk en kolbe med propp av slipt glass og en traktformet hals, slik at halsen kan skylles uten at noe av 

innholdet går tapt. 20 ml titrert kaliumdikromatløsning (nr. 3.1) og 20 ml svovelsyre fortynnet 1:2 (v/v) (nr. 3.4) 

helles over i kolben, og blandingen omristes. Deretter tilsettes 20 ml destillat, og kolben tilproppes og omristes. 

La blandingen stå i 30 minutter under jevnlig omrøring. (Denne kolbe betegnes «målekolben».) 

Titrer løsningen av jern(II)ammoniumsulfat (nr. 3.2) i forhold til kaliumdikromatløsningen ved å helle de 

samme mengder reagens over i en tilsvarende kolbe, men ved bruk av 20 ml destillert vann i stedet for 20 ml 

destillat. (Denne kolbe betegnes «referansekolben».) 

4.3. Titrering 

Innholdet i målekolben tilsettes fire dråper ortofenantrolinreagens (nr. 3.5), og overskuddet av dikromat 

titreres ved å tilsette løsningen av jern(II)ammoniumsulfat (nr. 3.2). Tilsettingen av jernløsning stanses når 

blandingen endrer farge fra blågrønn til brun. 

For å kunne bedømme omslaget bedre endres blandingens farge fra brun tilbake til blågrønn ved hjelp av 

kaliumpermanganatløsningen (nr. 3.3). En tidel av det benyttede volum av løsningen trekkes fra volumet av 

tilsatt jern(II)-løsning. Differansen i ml uttrykkes ved n. 

Gå fram på samme måte med referansekolben. Differansen i ml uttrykkes i dette tilfelle ved n'. 


Etanolkonsentrasjonen uttrykkes i g/kg sukker og uttrykkes med én desimal.


5.1. Beregningsmetode 

n' ml jernløsning reduserer 20 ml dikromatløsning, som oksiderer 157,85 mg ren etanol. 

1 ml jern(II)-løsning har samme reduserende virkning som 

((157,85)/(n)) mg etanol 

n-n' ml jern(II)-løsning har samme reduserende virkning som 

157,85 × ((n′ -n)/(n)) mg etanol. 

Etanolkonsentrasjonen i g/kg rektifisert konsentrert most er gitt ved formelen 

7,892 × ((n′ – n)/(n)) 

Etanolkonsentrasjonen i g/kg totalsukker er gitt ved formelen 

789,2 × ((n′ – n)/(n′ × P)) 


f) Meso-inositol, scyllo-inositol og sukrose 

1. Prinsipp 

Gasskromatografi av silylerte derivater. 

2. Reagenser 

2.1. Intern standard: xylitol (vandig løsning på ca. 10 g/l tilsatt en spatelspiss natriumazid) 

2.2. Bis(trimetylsilyl)trifluoroacetamid – BSTFA – (C8 H18 F3 NOSi2 ) 

2.3. Trimetylklorosilan (C3 H9 ClSi) 

2.4. Pyridin p.A. (C5 H5 N) 

2.5. Meso-inositol (C6 H12 O6 ) 

3. Apparat 

3.1. Gasskromatograf utstyrt med 

3.2. Kapillærkolonne (for eksempel av kvarts, belagt med OV 1, filmtykkelse 0,15 µ, lengde 25 m og indre diameter 

0,3 mm). 

Funksjonsvilkår: bæregass: hydrogen eller helium 

– strømningshastighet for bæregassen: ca. 2 ml/minutt. 

– injektor- og detektortemperatur: 300 °C, 

– innstilling av temperatur: 1 minutt ved 160 °C, 4 °C per minutt til 260 °C, konstant temperatur 260 °C i 

15 minutter, 

– splittforhold: ca. 1:20. 

3.3. Integrator. 

3.4. Mikroinjeksjonssprøyte, 10 µl. 

3.5. Mikropipetter, 50, 100 og 200 µl. 

3.6. 2 ml kolber med teflonpropp. 

3.7. Ovn. 


Nøyaktig 5 g rektifisert konsentrert most helles over i en 50 ml kolbe. Tilsett 1 ml standardløsning av xylitol 

(nr. 2.1) og fyll opp med vann. Etter blanding helles 100 µl løsning over i en kolbe (nr. 3.6), og tørkes under en 

svak luftstrøm. Det kan om nødvendig tilsettes 100 µl absolutt etylalkohol for å lette fordampingen. 

Restene oppløses forsiktig i 100 µl pyridin (nr. 2.4) og 100 µl bis(trimetylsilyl)trifluoroacetamid (nr. 2.2), 

og 10 µl trimetylklorosilan (nr. 2.3) tilsettes. Kolben lukkes med teflonproppen og varmes opp til 60 °C i én 

time. 

Ta ut 0,5 µl klar væske, som tilsettes ved hjelp av en hulkanyle i samsvar med det oppgitte splittforhold. 

5. Beregning av resultater 

5.1. Det framstilles en løsning som inneholder: 

60 g/l glukose, 60 g/l fruktose, 1 g/l meso-inositol og 1 g/l sukrose. 

Vei opp 5 g av denne løsning og følg framgangsmåten fastsatt i nr. 4. Resultatene for meso-inositol og 

sukrose i forhold til xylitol beregnes ut fra kromatogrammet. 

Når det gjelder scyllo-inositol, som ikke finnes i handelen og har en retensjonstid som ligger mellom den 

siste topp for de anomeriske former av glukose og toppen for meso-inositol (se diagrammet), brukes samme 

resultat som for meso-inositol. 


6.1. Meso-inositol og scyllo-inositol uttrykkes i mg/kg totalsukker. 

Sukrose uttrykkes i g/kg most.


Vedlegg V 

Sammenligningstabellen nevnt i artikkel 16 annet ledd 

Forordning (EF) nr. Forordning (EF) nr. Forordning (EF) nr. Denne forordning 

1493/1999 

2676/90 

423/2008 

– – Artikkel 1 Artikkel 1 

– – – Artikkel 2 

Artikkel 43 nr. 1 – Artikkel 5 Artikkel 3 nr. 1 

Artikkel 43 nr. 2 første 

strekpunkt 

– Artikkel 23 Artikkel 3 nr. 2 


strekpunkt 

– Artikkel 24 Artikkel 3 nr. 3 


strekpunkt 

– Artikkel 34, 35 og 36 Artikkel 3 nr. 4 

– – Artikkel 44 Artikkel 4


Forordning (EF) nr. Forordning (EF) nr. Forordning (EF) nr. Denne forordning 

1493/1999 

2676/90 

423/2008 

Artikkel 43 nr. 2 annet 

strekpunkt 

– – Artikkel 5 

Artikkel 43 nr. 2 tredje 

strekpunkt 

– – Artikkel 6 


Artikkel 42 nr. 6 – Artikkel 39 Artikkel 8 


– – Artikkel 46 Artikkel 10 nr. 1 

– – Artikkel 45 Artikkel 10 nr. 2 





– Artikkel 1 nr. 1 Artikkel 47 Artikkel 15 


Vedlegg IV – Artikkel 7 og 12 Vedlegg I A 

– – Artikkel 10 Vedlegg I A, tillegg 1 




– – Artikkel 14, 15 og 16 Vedlegg I A, tillegg 5 





Vedlegg V avsnitt A – – Vedlegg I B 

Vedlegg V avsnitt B – – Vedlegg I C 

Vedlegg V avsnitt F – – Vedlegg I D 

Vedlegg V avsnitt H – Artikkel 28 Vedlegg II A 

Vedlegg V avsnitt I – Artikkel 4 Vedlegg II B 

Vedlegg VI avsnitt K – – Vedlegg II C 

Vedlegg V avsnitt J – Artikkel 25 og 37 Vedlegg III A 

– – Artikkel 43 Vedlegg III A 

Vedlegg VI avsnitt L – Artikkel 40 og 41 Vedlegg III B 

– Vedlegg, nr. 39 – Vedlegg IV-A 

– Vedlegg, nr. 42 – Vedlegg IV-B 



Grunnrettsakten er endret av forordning (EU) nr. 401/2010, forordning (EU) nr. 538/2011 og forordning (EU) nr. 

670/2011. Alle endringer av grunnrettsakten samt de endringer og tillegg som følger av EØS-tilpasningen av rettsakten 

i samsvar med protokoll 47 tillegg 1 nr. 11 er innarbeidet nedenfor. 








av 14. juli 2009 

om fastsettelse av regler for gjennomføring av rådsforordning (EF) nr. 479/2008 med hensyn til beskyttede 

opprinnelsesbetegnelser og beskyttede geografiske betegnelser, tradisjonelle betegnelser, merking og presentasjon av 

visse vinprodukter 




endring av forordning (EF) nr. 1493/1999, forordning (EF) nr. 1782/2003, forordning (EF) nr. 1290/2005, forordning


(EF) nr. 3/2008 og om oppheving av forordning (EØF) nr. 2392/86 og forordning (EF) nr. 1493/1999, 1 særlig artikkel 

52, 56, 63 og 126 bokstav a), og 


1) I avdeling III kapittel IV i forordning (EF) nr. 479/2008 fastsettes alminnelige regler for beskyttelse av 

opprinnelsesbetegnelser og geografiske betegnelser for visse vinprodukter. 

2) For å sikre at opprinnelsesbetegnelser og geografiske betegnelser registrert i Fellesskapet oppfyller vilkårene 

fastsatt i forordning (EF) nr. 479/2008, bør søknadene behandles av nasjonale myndigheter i den berørte 

medlemsstat, innenfor rammen av en forberedende nasjonal framgangsmåte for innsigelse. Det bør gjennomføres 

etterfølgende kontroll for å sikre at søknadene oppfyller vilkårene i denne forordning, at de behandles på samme 

måte i alle medlemsstatene og at registreringen av opprinnelsesbetegnelser og geografiske betegnelser ikke 

skader tredjemann. Det bør derfor fastsettes nærmere gjennomføringsregler for de framgangsmåtene for søknad, 

behandling, innsigelse og annullering som gjelder for opprinnelsesbetegnelser og geografiske betegnelser for 

visse vinprodukter. 

3) Det bør fastsettes på hvilke vilkår en fysisk eller juridisk person kan søke om registrering. Det bør legges særlig 

vekt på å avgrense det berørte området, idet det tas hensyn til produksjonsområdet og produktets egenskaper. 

Alle produsenter som er etablert i det avgrensede geografiske området, bør kunne bruke den registrerte 

betegnelsen, forutsatt at vilkårene i produktspesifikasjonen er oppfylt. Avgrensningen av området bør være 

detaljert, presis og entydig slik at produsenter, vedkommende myndigheter og kontrollorganer kan fastslå om 

virksomheten utøves innenfor det avgrensede geografiske området. 

4) Det bør fastsettes særlige regler for registrering av opprinnelsesbetegnelser og geografiske betegnelser. 

5) Når det er fastsatt at emballeringen av et vinprodukt med en opprinnelsesbetegnelse eller en geografisk 

betegnelse, eller virksomhet knyttet til presentasjon av produktet, skal foregå bare innenfor et avgrenset område, 

utgjør det en begrensning av det frie varebyttet og adgangen til å yte tjenester. Ifølge Domstolens rettspraksis 

kan slike begrensninger innføres bare dersom de er nødvendige, rimelige og egnet til å beskytte 

opprinnelsesbetegnelsens eller den geografiske betegnelsens omdømme. Enhver begrensning bør være behørig 

begrunnet med hensyn til det frie varebyttet og adgangen til å yte tjenester. 

6) Det bør fastsettes bestemmelser om vilkåret for produksjon i det avgrensede området. Det finnes et begrenset 

antall unntak i Fellesskapet. 

7) De opplysningene som skal bekrefte tilknytningen til det geografiske områdets kjennetegn og deres innvirkning 

på sluttproduktet, bør også fastlegges. 

8) Ved innføring av opprinnelsesbetegnelser og geografiske betegnelser i et fellesskapsregister bør også de som 

driver handel på området og forbrukerne informeres. For at alle skal ha tilgang til registeret, bør det være 

tilgjengelig elektronisk. 

9) For å sikre de særlige kjennetegnene ved viner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse og beskyttet geografiske 

betegnelse, og for å tilnærme medlemsstatenes lovgivninger med sikte på å opprette like konkurransevilkår i 

Fellesskapet, bør det opprettes en rettslig ramme for kontroll med disse vinene, som medlemsstatenes særlige 

bestemmelser skal være forenlige med. Kontrollen bør gjøre det mulig å spore de berørte produktene, og det bør 

fastsettes hvilke aspekter kontrollene skal omfatte. For å unngå konkurransevridning bør kontrollene utføres 

fortløpende av uavhengige organer. 

10) For å sikre en sammenhengende gjennomføring av forordning (EF) nr. 479/2008, bør det utarbeides modeller 

for søknader, innsigelser, endringer og annulleringer. 

11) I avdeling III kapittel V i forordning (EF) nr. 479/2008 er det fastsatt alminnelige regler for bruk av beskyttede 

tradisjonelle betegnelser i forbindelse med visse vinprodukter. 

12) Bruken av, bestemmelser om og beskyttelse av visse betegnelser (unntatt opprinnelsesbetegnelser og geografiske 

betegnelser) for å beskrive vinprodukter utgjør en veletablert praksis i Fellesskapet. Disse tradisjonelle 

betegnelsene kan få forbrukerne til å tenke på en produksjons- eller modningsmetode, en viss kvalitet, farge eller 

type sted, eller en bestemt hendelse knyttet til en vins historie. For å garantere en rettferdig konkurranse og 

hindre at forbrukerne villedes, bør det opprettes en felles ramme for å definere, anerkjenne, beskytte og bruke 

slike tradisjonelle betegnelser. 

13) Det er tillatt å bruke tradisjonelle betegnelser i forbindelse med produkter fra tredjestater, forutsatt at de oppfyller 

samme eller tilsvarende vilkår som dem medlemsstatene skal oppfylle, for å unngå at forbrukerne villedes. 

Ettersom flere tredjestater ikke har like sentraliserte regler som Fellesskapets rettsorden, bør det fastsettes visse 

krav til tredjestaters «representative bransjeorganisasjoner» for å sikre de samme garantiene som i 

fellesskapsbestemmelsene. 

14) I avdeling III kapittel VI i forordning (EF) nr. 479/2008 er det fastsatt alminnelige regler for merking og 

presentasjon av visse vinprodukter. 

15) Det er fastsatt visse bestemmelser om merking av næringsmidler i første rådsdirektiv 89/104/EØF, 2 rådsdirektiv 

89/396/EØF av 14. juni 1989 om angivelse eller merking for å identifisere et bestemt næringsmiddelparti, 3 

europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/13/EF 4 og europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/45/EF av 5. 

september 2007 om fastsettelse av bestemmelser om nominelle mengder for ferdigpakkede produkter. 5 Disse 

bestemmelsene gjelder også for vinprodukter, med mindre de er uttrykkelig utelukket i nevnte direktiver.


16) Ved forordning (EF) nr. 479/2008 er merkingen av alle vinprodukter harmonisert, og det er fastsatt at bruk av 

andre betegnelser enn dem som er uttrykkelig fastsatt i Fellesskapets regelverk, skal være tillatt, forutsatt at de 

er riktige. 

17) I henhold til forordning (EF) nr. 479/2008 skal det fastsettes vilkår for bruk av visse betegnelser som blant annet 

viser til herkomst, tapper, produsent, importør osv. For noen av disse betegnelsene er det nødvendig å fastsette 

fellesskapsregler for at det indre marked skal virke på en tilfredsstillende måte. Disse bestemmelsene bør normalt 

bygge på allerede gjeldende bestemmelser. Når det gjelder andre betegnelser, bør medlemsstatene i samsvar med 

Fellesskapets regelverk fastsette bestemmelser som skal gjelde for vin produsert på deres territorium, slik at 

disse bestemmelsene fastsettes så nær produsenten som mulig. Disse bestemmelsene bør imidlertid sikre åpenhet 

og innsyn. 

18) Av hensyn til forbrukerne bør visse obligatoriske opplysninger samles i samme synsfelt på beholderen, det bør 

fastsettes toleranseterskler for angivelsen av sann alkoholstyrke og det bør tas hensyn til produktenes særlige 

kjennetegn. 

19) Gjeldende bestemmelser om bruk av angivelse eller merking for å identifisere et bestemt næringsmiddelparti har 

vist seg å være nyttige, og bør derfor beholdes. 

20) Betegnelser som viser til økologisk produksjon av druer, er underlagt bare rådsforordning (EF) nr. 834/2007 av 

28. juni 2007 om økologisk produksjon og merking av økologiske produkter 6 og gjelder for alle vinprodukter. 

21) Forbudet mot å bruke blykapsler til å omslutte lukkemekanismen på beholdere med produkter som omfattes av 

forordning (EF) nr. 479/2008, bør beholdes for det første for å unngå forurensningsfare, særlig fare for utilsiktet 

kontakt med slike kapsler, og for det andre for å unngå faren for miljøforurensning på grunn av avfall som 

inneholder bly fra slike kapsler. 

22) For å øke produktenes sporbarhet og skape større åpenhet, bør det innføres nye regler for «angivelse av 

herkomst». 

23) Det kreves særlige gjennomføringsregler for bruk av betegnelser som gjelder druesorter og årgang for viner uten 

opprinnelsesbetegnelse og geografisk betegnelse. 

24) Bruken av visse flasketyper til visse produkter har lenge vært etablert praksis i Fellesskapet og i tredjestater. 

Ettersom disse flaskene har vært brukt lenge, kan de få forbrukerne til å tenke på et produkt med visse egenskaper 

eller en bestemt opprinnelse. Flaskene bør derfor forbeholdes de aktuelle vinene. 

25) Reglene for merking av vinprodukter fra tredjestater som omsettes på fellesskapsmarkedet, bør også så langt 

som mulig harmoniseres med den metoden som er fastsatt for Fellesskapets vinprodukter, for å unngå at 

forbrukerne villedes og at produsentene utsettes for illojal konkurranse. Det bør imidlertid tas hensyn til 

forskjeller når det gjelder produksjonsvilkår, vinframstillingstradisjoner og lovgivning i tredjestater. 

26) I betraktning av forskjellene mellom produkter som omfattes av denne forordning, og deres markeder, og 

forbrukernes forventninger, bør reglene differensieres etter de aktuelle produktene, særlig med hensyn til visse 

frivillige opplysninger om viner uten beskyttet opprinnelsesbetegnelse og beskyttet geografisk betegnelse, som 

ikke desto mindre er merket med navn på druesorter og årgang, dersom de oppfyller visse sertifiserings- og 

akkrediteringskrav (såkalte «sortsviner»). For at det innenfor kategorien viner uten beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse eller en beskyttet geografisk betegnelse skal kunne skilles mellom vin som tilhører 

underkategorien «sortsviner», og øvrige viner, bør det fastsettes særlige regler for bruk av frivillige opplysninger, 

dels for viner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse, dels for viner uten 

disse betegnelsene, som også omfatter «sortsviner». 

27) Tiltak for å lette overgangen fra det tidligere vinregelverket til denne forordning (særlig rådsforordning (EF) nr. 

1493/1999 av 17. mai 1999 om den felles markedsordning for vin 7) bør vedtas for å unngå unødige byrder for 

markedsdeltakerne. For å gi markedsdeltakere etablert i Fellesskapet og i tredjestater mulighet til å oppfylle 

merkingskravene, bør det innføres en overgangsperiode. Derfor bør det vedtas bestemmelser som sikrer at 

produkter merket i samsvar med gjeldende bestemmelser fortsatt kan markedsføres i en overgangsperiode. 

28) På grunn av administrative byrder er visse medlemsstater ikke i stand til å innføre de lover og forskrifter som er 

nødvendige for å etterkomme artikkel 38 i forordning (EF) nr. 479/2008 innen 1. august 2009. For at 

markedsdeltakerne og vedkommende myndigheter ikke skal påvirkes negativt av denne fristen, bør det innføres 

en overgangsperiode og fastsettes overgangsbestemmelser. 

29) Bestemmelsene i denne forordning bør ikke berøre særlige regler som kan forhandles fram i henhold til avtaler 

med tredjestater som inngås etter framgangsmåten i artikkel 133 i traktaten. 

30) De nye reglene for gjennomføring av avdeling III kapittel IV, V og VI i forordning (EF) nr. 479/2008 bør erstatte 

gjeldende regelverk for gjennomføring av forordning (EF) nr. 1493/1999. Kommisjonsforordning (EF) nr. 

1607/2000 av 24. juli 2000 om fastsettelse av nærmere regler for gjennomføring av rådsforordning (EF) nr. 

1493/1999 om den felles markedsordning for vin, særlig for den avdeling som omhandler kvalitetsvin fra 

bestemte dyrkingsområder, 8 og kommisjonsforordning (EF) nr. 753/2002 av 29. april 2002 om fastsettelse av 

nærmere regler for gjennomføring av rådsforordning (EF) nr. 1493/1999 med hensyn til beskrivelse av, 

betegnelse på, presentasjon av og beskyttelse av visse vinprodukter 9 bør derfor oppheves. 

31) Ved artikkel 128 i forordning (EF) nr. 479/2008 oppheves Rådets gjeldende regelverk for vin, herunder regelverk 

som gjelder de områdene som omfattes av denne forordning. For å unngå handelsproblemer og for å skape en


smidig overgang for markedsdeltakerne og gi medlemsstatene en rimelig frist til å vedta en rekke 

gjennomføringstiltak, bør det fastsettes overgangsperioder. 

32) Gjennomføringsreglene i denne forordning bør få anvendelse fra samme dato som avdeling III kapittel IV, V og 

VI i forordning EF) nr. 479/2008. 



1 EUT L 148 av 6.6.2008, s. 1. 

2 EUT L 40 av 11.2.1989, s. 1. 

3 EUT L 186 av 30.6.1989, s. 21. 

4 EUT L 109 av 6.5.2000, s. 29. 

5 EUT L 247 av 21.9.2007, s. 17. 

6 EUT L 189 av 20.7.2007, s. 1. 

7 EUT L 179 av 14.7.1999, s. 1. 

8 EUT L 185 av 25.7.2000, s. 17. 

9 EUT L 118 av 4.5.2002, s. 1. 


Kapittel I 

Innledende bestemmelser 

Artikkel 1 

Formål 

I denne forordning fastsettes nærmere regler for gjennomføring av avdeling III i forordning (EF) nr. 479/2008 med 

hensyn til: 

a) bestemmelsene i kapittel IV i nevnte avdeling om beskyttede opprinnelsesbetegnelser og beskyttede geografiske 

betegnelser for produktene nevnt i artikkel 33 nr. 1 i forordning (EF) nr. 479/2008, 

b) bestemmelsene i kapittel V i nevnte avdeling om tradisjonelle betegnelser for produktene nevnt i artikkel 33 nr. 

1 i forordning (EF) nr. 479/2008, 

c) bestemmelsene i kapittel VI i nevnte avdeling om merking og presentasjon av visse vinprodukter. 

Kapittel II 

Beskyttede opprinnelsesbetegnelser og beskyttede geografiske betegnelser 

Avsnitt 1 

Søknad om beskyttelse 

Artikkel 2 

Søker 

1. En enkelt produsent kan være søker i henhold til artikkel 37 nr. 1 i forordning (EF) nr. 479/2008 dersom det 

a) kan dokumenteres at den berørte person er den eneste produsenten i det avgrensede geografiske området, og 

b) i tilfelle det berørte avgrensede geografiske området er omgitt av områder med opprinnelsesbetegnelser eller 

geografiske betegnelser, kan dokumenteres at det berørte området har egenskaper som skiller seg vesentlig fra 

de omliggende geografiske områdenes, eller produktets egenskaper skiller seg fra egenskapene til de produktene 

som framstilles i de omliggende avgrensede områdene. 

2. En medlemsstat eller en tredjestat eller deres respektive myndigheter kan ikke være søker i henhold til artikkel 


► M3 

Artikkel 3 


En søknad om beskyttelse av en opprinnelsesbetegnelse eller en geografisk betegnelse skal bestå av dokumentene 

som kreves i henhold til artikkel 118c og 118d i forordning (EF) nr. 1234/2007, produktspesifikasjonen og 

enhetsdokumentet. 

Søknaden og enhetsdokumentet skal oversendes til Kommisjonen i samsvar med artikkel 70a nr. 1 i denne 

forordning. 

◄ M3 

Artikkel 4 

Betegnelse 

1. Den betegnelsen som skal beskyttes, skal registreres bare på det eller de språkene som brukes for å beskrive 

det berørte produktet i det avgrensede geografiske området. 

2. Betegnelsen skal registreres med sin opprinnelige stavemåte.


Artikkel 5 

Avgrensning av det geografiske området 

Området skal avgrenses på en detaljert, presis og entydig måte. 

Artikkel 6 

Produksjon i det avgrensede geografiske området 

1. Ved anvendelsen av artikkel 34 nr. 1 bokstav a) iii) og bokstav b) iii) i forordning (EF) nr. 479/2008 og av 

denne artikkel menes med «produksjon» alle arbeidsoperasjoner fra høsting av druene til avslutning av 

vinframstillingsprosessen, med unntak av eventuelle prosesser etter framstillingen. 

2. For produkter med beskyttet geografisk betegnelse skal den andel av druene på opptil 15 % som ikke kommer 

fra det avgrensede geografiske området i samsvar med artikkel 34 nr. 1 bokstav b) ii) i forordning (EF) nr. 479/2008, 

komme fra den berørte medlemsstat eller fra den tredjestat der det avgrensede området ligger. 

3. Som unntak fra artikkel 34 nr. 1 bokstav a) ii) i forordning (EF) nr. 479/2008 får nr. 3 i del B i vedlegg III til 

kommisjonsforordning (EF) nr. 606/2009 1 anvendelse på ønologiske framstillingsmåter og restriksjoner. 

4. Som unntak fra artikkel 34 nr. 1 bokstav a) iii) og nr. 1 bokstav b) iii) i forordning (EF) nr. 479/2008 og under 

forutsetning av at det er fastsatt i produktspesifikasjonen, kan et produkt med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller 

beskyttet geografisk betegnelse bearbeides til vin enten 

a) i et område i umiddelbar nærhet av det berørte avgrensede området, eller 

b) i et område som ligger i samme administrative enhet eller i en nærliggende administrativ enhet, i samsvar med 

nasjonale bestemmelser, eller 

c) dersom opprinnelsesbetegnelsen eller den geografiske betegnelsen gjelder et område delt av en landegrense, 

eller dersom det er inngått en avtale om kontrolltiltak mellom to eller flere medlemsstater eller mellom en eller 

flere medlemsstater og en eller flere tredjestater, kan et produkt med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller 

beskyttet geografisk betegnelse brukes til vinframstilling i et område som ligger i umiddelbar nærhet av det 

berørte avgrensede området. 

Som unntak fra artikkel 34 nr. 1 bokstav b) iii) i forordning (EF) nr. 479/2008 og under forutsetning av at det er 

fastsatt i produktspesifikasjonen, kan viner med beskyttet geografisk betegnelse fortsatt bearbeides til vin i et område 

som ikke ligger i umiddelbar nærhet av det berørte avgrensede området, inntil 31. desember 2012. 

Som unntak fra artikkel 34 nr. 1 bokstav a) iii) i forordning (EF) nr. 479/2008 og under forutsetning av at det er 

fastsatt i produktspesifikasjonen, kan et produkt bearbeides til musserende vin eller perlende vin med beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse i et område som ikke ligger i umiddelbar nærhet av det berørte avgrensede området, dersom 

denne framgangsmåten ble brukt før 1. mars 1986. 

1 Se EUT L 193 av 24.7.2009, s. 1. 

Artikkel 7 

Tilknytning 

1. De opplysningene som skal bekrefte den geografiske tilknytningen omhandlet i artikkel 35 nr. 2 bokstav g) i 

forordning (EF) nr. 479/2008, skal forklare i hvilket omfang det avgrensede geografiske områdets egenskaper påvirker 

sluttproduktet. 

Ved søknader som omfatter flere kategorier vinprodukter, skal opplysningene som skal bekrefte den geografiske 

tilknytningen, dokumenteres for hvert berørt vinprodukt. 

2. Når det dreier seg om en opprinnelsesbetegnelse, skal produktspesifikasjonen inneholde 

a) opplysninger om det geografiske området, særlig naturlige og menneskelige faktorer, som er relevante for 

tilknytningen, 

b) opplysninger om produktets kvalitet eller egenskaper som hovedsakelig eller utelukkende kan tilskrives de 

geografiske omgivelsene, 

c) en beskrivelse av årsakssammenhengen mellom opplysningene nevnt i bokstav a) og opplysningene nevnt i 

bokstav b). 

3. Når det dreier seg om en geografisk betegnelse, skal produktspesifikasjonen inneholde 

a) opplysninger om det geografiske området som er relevante for tilknytningen, 

b) opplysninger om produktets kvalitet, omdømme eller andre egenskaper som kan tilskrives produktets 

geografiske opprinnelse, 

c) en beskrivelse av årsakssammenhengen mellom opplysningene nevnt i bokstav a) og opplysningene nevnt i 

bokstav b). 

4. Det skal framgå av produktspesifikasjonen for en geografisk betegnelse om den bygger på en bestemt kvalitet 

eller et bestemt omdømme, eller på andre egenskaper som kan tilskrives produktets geografiske opprinnelse. 

Artikkel 8 

Emballering i det avgrensede geografiske området 

Dersom det i produktspesifikasjonen er angitt at produktet skal emballeres i det avgrensede geografiske området 

eller i et område i umiddelbar nærhet av det berørte avgrensede området i samsvar med et krav nevnt i artikkel 35 nr. 

2 bokstav h) i forordning (EF) nr. 479/2008, skal dette kravet begrunnes for det berørte produktet.


► M3 

Avsnitt 2 

Framgangsmåte for Kommisjonens undersøkelse 

Artikkel 9 

Inngivelse av søknaden 

1. En søknad anses som inngitt til Kommisjonen på den datoen søknaden mottas av Kommisjonen. 

2. Kommisjonen skal bekrefte mottak av søknaden overfor medlemsstatens eller tredjestatens vedkommende 

myndigheter eller søkeren som er etablert i den berørte tredjestat, og skal gi søknaden et saksnummer. 

Mottakskvitteringen skal inneholde minst følgende opplysninger: 

a) saksnummeret, 

b) den betegnelsen som skal registreres, 

c) datoen for mottak av søknaden. 

◄ M3 

Artikkel 10 

Inngivelse av søknad for et område delt av en landegrense 

1. Ved søknader for et område delt av en landegrense kan det inngis en felles søknad for en betegnelse som angir 

et geografisk område delt av en landegrense, av flere enn én produsentgruppe som representerer dette området. 

2. Dersom bare medlemsstater er berørt, får den forberedende nasjonale framgangsmåten omhandlet i artikkel 

38 i forordning (EF) nr. 479/2008 anvendelse i alle berørte medlemsstater. 

Ved anvendelsen av artikkel 38 nr. 5 i forordning (EF) nr. 479/2008 skal en medlemsstat på vegne av de andre 

medlemsstatene oversende til Kommisjonen en søknad for et område delt av en landegrense, som inneholder en 

fullmakt fra hver av de andre berørte medlemsstatene til den medlemsstat som inngir søknaden, til å handle på deres 

vegne. 

3. Dersom en søknad for et område delt av en landegrense omfatter bare tredjestater, skal søknaden oversendes 

til Kommisjonen enten av en av gruppene av søkere på vegne av de andre gruppene, eller av en av tredjestatene på 

vegne av de andre tredjestatene, og skal inneholde 

a) opplysninger som godtgjør at vilkårene fastsatt i artikkel 34 og 35 i forordning (EF) nr. 479/2008 er oppfylt, 

b) bevis for beskyttelsen i den berørte tredjestat og 

c) en fullmakt som nevnt i nr. 2 fra hver av de øvrige berørte tredjestatene. 

4. Dersom en søknad for et område delt av en landegrense berører minst én medlemsstat og minst én tredjestat, 

får den forberedende nasjonale framgangsmåten omhandlet i artikkel 38 i forordning (EF) nr. 479/2008 anvendelse i 

alle berørte medlemsstater. Søknaden skal oversendes til Kommisjonen av en av medlemsstatene eller en av 

tredjestatene, eller av en av søkergruppene i tredjestatene, og skal inneholde 

a) opplysninger som godtgjør at vilkårene fastsatt i artikkel 34 og 35 i forordning (EF) nr. 479/2008 er oppfylt, 

b) bevis for beskyttelsen i den berørte tredjestat og 

c) en fullmakt som nevnt i nr. 2 fra hver av de øvrige berørte medlemsstatene eller tredjestatene. 

5. Meldinger eller beslutninger fra Kommisjonen sendes til den medlemsstat, den tredjestat eller den 

produsentgruppen etablert i en tredjestat som har sendt Kommisjonen en søknad for et område delt av en landegrense, 

som nevnt i nr. 2, 3 og 4 i denne artikkel. 

► M3 

Artikkel 11 

Søknadens godtakbarhet 

1. En søknad kan godtas når enhetsdokumentet er fullstendig utfylt og underlagsdokumentene er vedlagt. 

Enhetsdokumentet anses som fullstendig utfylt når alle obligatoriske opplysninger som kreves i henhold til 

informasjonssystemene nevnt i artikkel 70a, er utfylt. 

I så fall skal søknaden anses å kunne godtas på den datoen den ble mottatt av Kommisjonen. Søkeren skal 

underrettes. 

Datoen skal offentliggjøres. 

2. Dersom søknaden ikke er utfylt, eller bare er delvis utfylt, eller dersom underlagsdokumentene nevnt i nr. 1 

ikke er framlagt samtidig med søknaden, eller noen av dem mangler, kan ikke søknaden godtas. 

3. Dersom søknaden ikke kan godtas, skal medlemsstatens eller tredjestatens vedkommende myndigheter eller 

søkeren som er etablert i den berørte tredjestat, underrettes om grunnene til at søknaden ikke kan godtas og om at de 

har rett til å inngi en ny søknad som er fullstendig utfylt. 

◄ M3


Artikkel 12 

Undersøkelse av vilkårene for gyldighet 

► M3 

1. Dersom en søknad som kan godtas, ikke oppfyller kravene i artikkel 118b og 118c i forordning (EF) nr. 

1234/2007, skal Kommisjonen underrette medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter eller søkeren som er etablert 

i den berørte tredjestat, om grunnene til at søknaden er avvist, og fastsette en frist på minst to måneder for 

tilbaketrekking eller endring av søknaden eller for å komme med merknader. 

◄ M3 

2. Dersom hindringene for registrering ikke fjernes av medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter eller av 

søkeren etablert i den berørte tredjestat innen fristen, skal Kommisjonen avslå søknaden i samsvar med artikkel 39 nr. 


3. Kommisjonen treffer beslutning om å avslå opprinnelsesbetegnelsen eller den geografiske betegnelsen på 

grunnlag av de dokumentene og opplysningene den har til rådighet. Medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter 

eller søkeren etablert i den berørte tredjestat skal underrettes om beslutningen om å avslå søknaden. 

Avsnitt 3 

Framgangsmåter for innsigelse 

Artikkel 13 

Nasjonal framgangsmåte for innsigelse i forbindelse med søknader for et område delt av en landegrense 

Ved anvendelsen av artikkel 38 nr. 3 i forordning (EF) nr. 479/2008, og når en søknad for et område delt av en 

landegrense berører bare medlemsstater eller minst én medlemsstat og minst én tredjestat, får framgangsmåten for 

innsigelse anvendelse i alle berørte medlemsstater. 

► M3 

Artikkel 14 

Innsigelser i henhold til fellesskapsframgangsmåten 

1. Innsigelser som nevnt i artikkel 118h i forordning (EF) nr. 1234/2007 skal oversendes i samsvar med artikkel 

70a nr. 1 i denne forordning. En innsigelse anses som inngitt til Kommisjonen på den datoen innsigelsen mottas av 

Kommisjonen. Denne datoen skal meddeles de myndigheter og personer som berøres av denne forordning. 

2. Kommisjonen skal bekrefte mottak av innsigelsen og gi den et saksnummer. 



b) datoen for mottak av innsigelsen. 

◄ M3 

Artikkel 15 

Godtakbarhet i henhold til fellesskapsframgangsmåten 

1. Når det skal fastsettes om en innsigelse kan godtas i samsvar med artikkel 40 i forordning (EF) nr. 479/2008, 

skal Kommisjonen kontrollere at innsigelsen inneholder opplysninger om hvilken eller hvilke eldre rettigheter som 

påberopes, samt om grunnen eller grunnene til innsigelsen, og at innsigelsen ble mottatt av Kommisjonen innen fristen. 

2. Dersom innsigelsen bygger på et eldre varemerke og dets anseelse og omdømme i samsvar med artikkel 43 

nr. 2 i forordning (EF) nr. 479/2008, skal innsigelsen vedlegges bevis for søknad om, registrering og bruk av det eldre 

varemerket, f.eks. registreringsbevis eller bevis for bruken og bevis for varemerkets anseelse og omdømme. 

3. Alle behørig begrunnede innsigelser skal inneholde opplysninger om faktiske forhold, beviser og merknader 

til støtte for innsigelsen samt relevante underlagsdokumenter. 

De opplysningene og bevisene som skal framlegges for å bekrefte bruken av et eldre varemerke, skal omfatte 

nærmere opplysninger om hvor, hvor lenge og i hvilket omfang det eldre varemerket ble brukt samt arten av bruk, og 

opplysninger om dets anseelse og omdømme. 

4. Dersom opplysninger om hvilken eller hvilke eldre rettigheter som påberopes, og om de grunnene, faktiske 

forholdene, bevisene og merknadene eller underlagsdokumentene som er omhandlet i nr. 1–3, ikke er framlagt samtidig 

med innsigelsen, eller noen av dem mangler, skal Kommisjonen underrette den part som har gjort innsigelsen om dette 

og oppfordre vedkommende til å rette opp manglene innen to måneder. Dersom manglene ikke er rettet opp før fristen 

utløper, skal Kommisjonen avvise innsigelsen. Den part som gjør innsigelse, medlemsstatens eller tredjestatens 

myndigheter eller søkeren etablert i den berørte tredjestat skal underrettes om beslutningen om at innsigelsen ikke kan 

godtas. 

5. Dersom en innsigelse anses å kunne godtas, skal medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter eller søkeren 

etablert i den berørte tredjestat underrettes om dette.


Artikkel 16 

Undersøkelse av en innsigelse i henhold til fellesskapsframgangsmåten 

1. Dersom Kommisjonen ikke har avslått innsigelsen i samsvar med artikkel 15 nr. 4, skal den underrette 

medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter eller søkeren etablert i den berørte tredjestat om innsigelsen, og skal 

oppfordre vedkommende til å framlegge merknader innen to måneder etter datoen da underretningen ble gitt. 

Merknader som mottas innen fristen på to måneder, skal sendes til den part som gjør innsigelse. 

Som ledd i undersøkelsen av en innsigelse skal Kommisjonen oppfordre partene til ved behov å framlegge 

merknader til de meddelelsene som er mottatt fra andre parter, senest to måneder etter oppfordringen. 

2. Dersom medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter eller søkeren etablert i den berørte tredjestat eller den 

part som gjør innsigelse, ikke framlegger merknader eller ikke overholder fristene, treffer Kommisjonen beslutning 

om innsigelsen. 

3. Kommisjonen treffer beslutning om å avslå eller registrere opprinnelsesbetegnelsen eller den geografiske 

betegnelsen på grunnlag av de bevisene den har til rådighet. Den part som gjør innsigelse, medlemsstatens eller 

tredjestatens myndigheter eller søkeren etablert i den berørte tredjestat skal underrettes om beslutningen om avvisning. 

4. Dersom innsigelse gjøres av flere parter, kan det etter en foreløpig undersøkelse av en eller flere innsigelser 

vise seg umulig å godta søknaden om registrering; i slike tilfeller kan Kommisjonen utsette de øvrige framgangsmåtene 

for innsigelse. Kommisjonen skal underrette de øvrige partene som gjør innsigelse, om alle beslutninger som er truffet 

som ledd i framgangsmåten. 

Dersom en søknad avslås, skal de framgangsmåtene for innsigelse som er utsatt, anses som avsluttet, og de berørte 

partene som gjør innsigelse, skal behørig underrettes. 

Avsnitt 4 

Beskyttelse 

Artikkel 17 

Beslutning om beskyttelse 

1. Med mindre søknader om beskyttelse av opprinnelsesbetegnelser eller geografiske betegnelser avslås i 

henhold til artikkel 11, 12, 16 og 28, skal Kommisjonen beslutte å beskytte opprinnelsesbetegnelsene eller de 

geografiske betegnelsene. 

2. Beslutninger om beskyttelse som treffes i henhold til artikkel 41 i forordning (EF) nr. 479/2008, skal 

offentliggjøres i Den europeiske unions tidende . 

► M3 

Artikkel 18 

Register 

1. Kommisjonen oppretter og ajourfører i samsvar med artikkel 118n i forordning (EF) nr. 1234/2007 et «register 

over beskyttede opprinnelsesbetegnelser og beskyttede geografiske betegnelser», heretter kalt «registeret». Det 

opprettes i den elektroniske databasen «E-Bacchus» på grunnlag av beslutninger om beskyttelse av de aktuelle 

betegnelsene. 

2. En opprinnelsesbetegnelse eller geografisk betegnelse som er godkjent, skal legges inn i registeret. 

Når det gjelder betegnelser som er registrert i henhold til artikkel 118s nr. 1 i forordning (EF) nr. 1234/2007, skal 

Kommisjonen legge inn de opplysningene som er fastsatt i nr. 3 i denne artikkel, i registeret. 

3. Kommisjonen skal legge inn følgende opplysninger i registeret: 

a) den beskyttede betegnelsen, 

b) saksnummeret, 

c) opplysning om at betegnelsen er beskyttet som geografisk betegnelse eller opprinnelsesbetegnelse, 

d) navn på opprinnelsesstaten eller opprinnelsesstatene, 

e) registreringsdato, 

f) henvisning til den rettsakt der betegnelsen er registrert, 

g) henvisning til enhetsdokumentet. 

4. Registeret skal være tilgjengelig for offentligheten. 

◄ M3 

Artikkel 19 

Beskyttelse 

1. Beskyttelsen av en opprinnelsesbetegnelse eller en geografisk betegnelse skal gjelde fra datoen da betegnelsen 

ble ført inn i registeret. 

2. Ved ulovlig bruk av en beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller en beskyttet geografisk betegnelse skal 

medlemsstatenes vedkommende myndigheter på eget initiativ i henhold til artikkel 45 nr. 4 i forordning (EF) nr. 

479/2008, eller på anmodning fra en av partene, treffe de nødvendige tiltak for å hindre slik ulovlig bruk og forebygge 

markedsføring eller eksport av de berørte produktene.


3. Beskyttelsen av en opprinnelsesbetegnelse eller en geografisk betegnelse skal gjelde for hele betegnelsen, 

herunder dens bestanddeler, forutsatt at de har det nødvendige særpreg. En bestanddel som mangler det nødvendige 

særpreg, eller en generisk bestanddel som inngår i en beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller en beskyttet geografisk 

betegnelse, skal ikke beskyttes. 

Avsnitt 5 

Endringer og annullering 

Artikkel 20 

Endring av produktspesifikasjonen eller enhetsdokumentet 

► M3 

1. En søknad om endring av produktspesifikasjonen for en beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller en beskyttet 

geografisk betegnelse, som inngis av en søker i henhold til artikkel 118e i forordning (EF) nr. 1234/2007, skal 

oversendes i samsvar med artikkel 70a nr. 1 i denne forordning. 

2. En søknad om godkjenning av en endring av en produktspesifikasjon i henhold til artikkel 118q nr. 1 i 

forordning (EF) nr. 1234/2007 kan godtas dersom opplysningene som kreves i henhold til artikkel 118c nr. 2 i nevnte 

forordning, og den fullstendig utfylte søknaden er oversendt til Kommisjonen. 

3. Ved anvendelsen av artikkel 118q nr. 2 i forordning (EF) nr. 1234/2007, får artikkel 9–18 tilsvarende 

anvendelse. 

◄ M3 

4. En endring skal anses som mindre dersom 

a) den ikke berører viktige egenskaper ved produktet, 

b) den ikke endrer tilknytningen, 

c) den ikke innebærer en endring av produktets betegnelse eller noen del av produktets betegnelse, 

d) den ikke påvirker det avgrensede geografiske området, 

e) den ikke medfører ytterligere begrensning av markedsføringen av produktet. 

5. Dersom søknaden om godkjenning av en endring av produktspesifikasjonen inngis av en annen søker enn den 

opprinnelige søkeren, skal Kommisjonen underrette den opprinnelige søkeren om søknaden. 

6. Dersom Kommisjonen beslutter å godkjenne en endring av produktspesifikasjonen som påvirker eller utgjør 

en endring av opplysningene i registeret, skal den slette de opprinnelige opplysningene fra registeret og føre inn de 

nye opplysningene med virkning fra datoen da beslutningen trer i kraft. 

► M3 

Artikkel 21 

Søknad om annullering 

1. En søknad om annullering som inngis i samsvar med artikkel 118r i forordning (EF) nr. 1234/2007, skal 

oversendes i samsvar med artikkel 70a nr. 1 i denne forordning. En søknad om annullering anses som inngitt til 

Kommisjonen på den datoen den mottas av Kommisjonen. Datoen skal offentliggjøres. 

2. Kommisjonens skal bekrefte mottak av søknaden og gi den et saksnummer. 



b) datoen for mottak av søknaden. 

3. Nr. 1 og 2 får ikke anvendelse dersom Kommisjonen tar initiativ til annulleringen. 

◄ M3 

Artikkel 22 

Godtakbarhet 

1. Når det skal fastsettes om en søknad om annullering kan godtas i samsvar med artikkel 50 i forordning (EF) 

nr. 479/2008, skal Kommisjonen kontrollere at det i søknaden 

a) gis opplysninger om hvilken rettmessig interesse og begrunnelse samt hvilket motiv opphavspersonen til 

søknaden om annullering har, 

b) gis en forklaring på årsakene til annulleringen, og 

c) vises til en erklæring til støtte for søknaden om annullering fra medlemsstaten eller tredjestaten der 

opphavspersonen til søknaden har sitt bosted eller hovedkontor. 

2. Alle søknader om annullering skal inneholde opplysninger om faktiske forhold, beviser og merknader til støtte 

for annulleringen samt relevante underlagsdokumenter. 

3. Dersom opplysninger om de grunnene, faktiske forholdene, bevisene og merknadene eller 

underlagsdokumentene som er omhandlet i nr. 1 og 2, ikke er framlagt samtidig med søknaden om annullering, skal 

Kommisjonen underrette opphavspersonen til søknaden om annullering om dette, og skal oppfordre vedkommende til 

å rette opp manglene innen to måneder. Dersom manglene ikke er rettet opp før fristen utløper, skal Kommisjonen 

avvise søknaden. Opphavspersonen til søknaden om annullering, medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter eller


opphavspersonen til søknaden om annullering etablert i den berørte tredjestat, skal underrettes om beslutningen om at 

søknaden ikke kan godtas. 

4. Dersom en søknad om annullering anses å kunne godtas, eller dersom Kommisjonen på eget initiativ har 

innledet en framgangsmåte for annullering, skal medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter eller søkerne etablert 

i den tredjestat hvis opprinnelsesbetegnelse eller geografiske betegnelse påvirkes av annulleringen, underrettes om 

dette. 

► M3 

5. De meddelelsene til Kommisjonen som er omhandlet i nr. 3, skal sendes i samsvar med artikkel 70a nr. 1. 

◄ M3 

Artikkel 23 

Undersøkelse av en annullering 

1. Dersom Kommisjonen ikke har avslått søknaden om annullering i samsvar med artikkel 22 nr. 3, skal den 

underrette medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter eller de berørte produsenter etablert i den berørte 

medlemsstat om annulleringen, og skal oppfordre vedkommende til å framlegge merknader innen to måneder etter 

datoen da underretningen ble gitt. Merknader som mottas innen fristen på to måneder, skal eventuelt sendes til 

opphavspersonen til søknaden om annullering. 

Som ledd i undersøkelsen av en annullering skal Kommisjonen oppfordre partene til ved behov å framlegge 


► M3 

De meddelelsene til Kommisjonen som er omhandlet i første og annet ledd, skal oversendes i samsvar med artikkel 

70a nr. 1. 

◄ M3 

2. Dersom medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter eller søkeren etablert i den berørte tredjestat eller 

opphavspersonen til søknaden om annullering ikke framlegger merknader, eller ikke overholder fristene, treffer 

Kommisjonen beslutning om annulleringen. 

3. Kommisjonen treffer beslutning om å annullere opprinnelsesbetegnelsen eller den geografiske betegnelsen på 

grunnlag av de bevisene den har til rådighet. Den skal vurdere om det ikke lenger er mulig å overholde 

produktspesifikasjonen for et vinprodukt med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse, 

eller om det ikke lenger kan garanteres at den blir overholdt, særlig dersom vilkårene fastsatt i artikkel 35 i forordning 

(EF) nr. 479/2008 ikke lenger er oppfylt eller ikke lenger kan oppfylles i nær framtid. 

Opphavspersonen til søknaden om annullering og medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter eller søkeren 

etablert i den berørte tredjestat skal underrettes om beslutningen om annullering. 

4. Ved flere søknader om annullering kan det etter en foreløpig undersøkelse av en eller flere søknader om 

annullering vise seg umulig å fortsette å beskytte en opprinnelsesbetegnelse eller en geografisk betegnelse, og i slike 

tilfeller kan Kommisjonen utsette de øvrige framgangsmåtene for annullering. I så fall skal Kommisjonen underrette 

de andre opphavspersonene til søknader om annullering om beslutninger som er truffet som ledd i framgangsmåten, 

og som berører dem. 

Dersom en beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller en beskyttet geografisk betegnelse annulleres, skal de 

framgangsmåtene for annullering som er utsatt, anses som avsluttet, og de berørte opphavspersonene til søknadene om 

annullering skal behørig underrettes. 

5. Når en annullering får virkning, skal Kommisjonen slette betegnelsen fra registeret. 

► M1 

Avsnitt 6 

Kontroller 

Artikkel 24 

Melding av markedsdeltakerne 

Enhver markedsdeltaker som ønsker å delta i hele eller deler av produksjonen eller emballeringen av et produkt 

med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse, skal meldes til vedkommende 

kontrollmyndighet omhandlet i artikkel 118o i forordning (EF) nr. 1234/2007. 

◄ M1 

Artikkel 25 

Årlig kontroll 

1. Den årlige kontrollen som utføres av vedkommende kontrollmyndighet som omhandlet i artikkel 48 nr. 1 i 

forordning (EF) nr. 479/2008, skal omfatte 

a) en organoleptisk og analytisk undersøkelse av produkter med opprinnelsesbetegnelse,


b) enten bare en analytisk undersøkelse eller både en organoleptisk og en analytisk undersøkelse av produkter med 

geografisk betegnelse, og 

c) kontroll av at vilkårene i produktspesifikasjonen er overholdt. 

► M1 

Den årlige kontrollen skal utføres i den medlemsstat der produksjonen fant sted i samsvar med 

produktspesifikasjonen, og skal utføres enten ved 

a) stikkprøvekontroller på grunnlag av en risikoanalyse eller 

b) prøvetaking eller 

c) systematiske kontroller eller 

d) en kombinasjon av ovennevnte kontroller. 

◄ M1 

Ved stikkprøvekontroller skal medlemsstatene velge ut det minsteantall markedsdeltakere som skal kontrolleres. 

Ved prøvetaking skal medlemsstatene sørge for at kontrollene, gjennom antall, art og hyppighet, er representative 

for hele det berørte avgrensede geografiske området og står i forhold til mengden vinprodukter som markedsføres eller 

oppbevares med henblikk på markedsføring. 

► M1 ◄ M1 

2. Undersøkelsene nevnt i nr. 1 første ledd bokstav a) og b) skal utføres på anonyme prøver, vise at det 

undersøkte produktet er i samsvar med de egenskaper og den kvalitet som beskrives i produktspesifikasjonen for den 

berørte opprinnelsesbetegnelsen eller geografiske betegnelsen og utføres når som helst under produksjonen, herunder 

under emballeringen, eller senere. Hver prøve skal være representativ for de berørte vinene som markedsdeltakeren 

har på lager. 

3. For å sikre samsvar med produktspesifikasjonen nevnt i nr. 1 første ledd bokstav c), skal kontrollmyndigheten 

a) kontrollere markedsdeltakernes lokaler for å fastslå om markedsdeltakerne faktisk er i stand til å overholde 

vilkårene i produktspesifikasjonen, og 

b) når som helst under produksjonen, herunder under emballeringen, kontrollere produktene på grunnlag av en 

kontrollplan som kontrollmyndigheten utarbeider på forhånd, som markedsdeltakerne er kjent med, og som 

omfatter alle produksjonsstadier. 

4. Den årlige kontrollen skal sikre at den beskyttede opprinnelsesbetegnelsen eller den beskyttede geografiske 

betegnelsen kan brukes på et produkt bare dersom 

► M1 

a) resultatene av undersøkelsen nevnt i nr. 1 første ledd bokstav a) og b) og i nr. 2 viser at det berørte produktet 

oppfyller vilkårene i produktspesifikasjonen og har alle de egenskapene som kreves for den berørte 

opprinnelsesbetegnelsen eller geografiske betegnelsen, 

◄ M1 

b) de øvrige vilkårene som angis i produktspesifikasjonen, er oppfylt etter framgangsmåtene i nr. 3. 

5. Produkter som ikke oppfyller vilkårene i denne artikkel, kan bringes i omsetning dersom de øvrige lovfestede 

kravene er oppfylt, men i så fall uten den berørte opprinnelsesbetegnelsen eller geografiske betegnelsen. 

6. Ved en beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller en beskyttet geografisk betegnelse som gjelder et område delt 

av en landegrense, kan kontrollen foretas av en kontrollmyndighet i en av de medlemsstatene som er berørt av 

opprinnelsesbetegnelsen eller den geografiske betegnelsen. 

7. Dersom den årlige kontrollen foretas under emballeringen av produktet på territoriet til en annen medlemsstat 

enn den der produksjonen fant sted, får artikkel 84 i kommisjonsforordning (EF) nr. 555/2008 1 anvendelse. 

8. Nr. 1–7 får anvendelse på viner med opprinnelsesbetegnelse eller geografisk betegnelse dersom den berørte 

betegnelsen eller oppfyller kravene i artikkel 38 nr. 5 i forordning (EF) nr. 479/2008. 

1 EUT L 170 av 30.6.2008, s. 1. 

Artikkel 26 

Analytisk og organoleptisk undersøkelse 

Den analytiske og organoleptiske undersøkelsen som er nevnt i artikkel 25 nr. 1 første ledd bokstav a) og b), består 

av 

a) en analyse av den berørte vinen der følgende karakteristiske egenskaper måles 

i) på grunnlag av en fysisk og kjemisk analyse: 

– total og sann alkoholstyrke, 

– totalsukker uttrykt som fruktose og glukose (herunder sukrose i perlende vin og musserende vin), 

– totalt syreinnhold, 

– innhold av flyktige syrer, 

– totalt svoveldioksidinnhold. 

ii) på grunnlag av en tilleggsanalyse: 

– karbondioksid (perlende og musserende viner, overtrykk i bar ved 20 °C),


– andre karakteristiske egenskaper som er fastsatt i medlemsstatenes lovgivning eller i 

produktspesifikasjonen for de berørte beskyttede opprinnelsesbetegnelsene og beskyttede 

geografiske betegnelsene, 

b) en organoleptisk undersøkelse som omfatter utseende, lukt og smak. 

Artikkel 27 

Kontroll av produkter med opprinnelse i tredjestater 

Dersom en tredjestats viner er omfattet av en beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller en beskyttet geografisk 

betegnelse, skal den berørte tredjestat på Kommisjonens anmodning sende Kommisjonen opplysninger om de 

vedkommende myndigheter som er nevnt i artikkel 48 nr. 2 i forordning (EF) nr. 479/2008, og om de elementene som 

omfattes av kontrollen, samt bevis for at den berørte vinen oppfyller vilkårene som gjelder for den berørte 

opprinnelsesbetegnelsen eller geografiske betegnelsen. 

Avsnitt 7 

Omgjøring til geografisk betegnelse 

Artikkel 28 

Søknad 

1. En medlemsstats eller en tredjestats myndighet eller en søker etablert i den berørte tredjestat kan anmode om 

at en beskyttet opprinnelsesbetegnelse omdannes til en beskyttet geografisk betegnelse dersom det ikke lenger er mulig 

å overholde produktspesifikasjonen for en beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller det ikke lenger kan garanteres at den 

vil bli overholdt. 

► M3 

Søknaden skal utarbeides i samsvar med artikkel 70a nr. 1. En søknad om omgjøring anses som inngitt til 

Kommisjonen på den datoen den mottas av Kommisjonen. 

◄ M3 

2. Dersom en søknad om omgjøring til en geografisk betegnelse ikke oppfyller kravene i artikkel 34 og 35 i 

forordning (EF) nr. 479/2008, skal Kommisjonen underrette medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter eller 

søkeren etablert i den berørte tredjestat om grunnene til at søknaden er avvist, og skal oppfordre vedkommende til å 

trekke tilbake eller endre søknaden eller framlegge merknader innen to måneder. 

3. Dersom hindringene for omgjøring til en geografisk betegnelse ikke fjernes av medlemsstatens eller 

tredjestatens myndigheter eller søkeren etablert i den berørte tredjestat før fristen utløper, skal Kommisjonen avslå 

søknaden. 

4. Kommisjonen treffer beslutning om å avslå søknaden på grunnlag av de dokumentene og opplysningene den 

har til rådighet. Medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter eller søkeren etablert i den berørte tredjestat skal 

underrettes om beslutningen om å avslå søknaden. 

5. Artikkel 40 og 49 nr. 1 i forordning (EF) nr. 479/2008 får ikke anvendelse. 

Kapittel III 

Tradisjonelle betegnelser 

Avsnitt 1 

Søknad 

Artikkel 29 

Søkere 

1. Medlemsstatenes eller tredjestatenes vedkommende myndigheter eller representative bransjeorganisasjoner 

etablert i tredjestater kan inngi søknad til Kommisjonen om beskyttelse av tradisjonelle betegnelser i henhold til 

artikkel 54 nr. 1 i forordning (EF) nr. 479/2008. 

2. Med «representativ bransjeorganisasjon» menes enhver produsentorganisasjon eller sammenslutning av 

produsentorganisasjoner som har vedtatt samme regler, som driver virksomhet i ett eller flere bestemte 

vindyrkingsområder med opprinnelsesbetegnelse eller geografisk betegnelse, som har minst to tredeler av 

produsentene i det eller de områdene med opprinnelsesbetegnelse eller geografisk betegnelse som den dekker, som 

sine medlemmer, og som står for minst to tredeler av områdets eller områdenes produksjon. En representativ 

bransjeorganisasjon kan søke om beskyttelse bare av viner som den selv produserer. 

► M3 

Artikkel 30 


1. Søknaden om beskyttelse av en tradisjonell betegnelse skal oversendes av medlemsstatens eller tredjestatens 

vedkommende myndigheter eller av de representative bransjeorganisasjonene i samsvar med artikkel 70a nr. 1.


Søknaden skal være vedlagt medlemsstatens lovgivning eller de reglene som gjelder for vinprodusenter i tredjestater 

med hensyn til anvendelse av den berørte betegnelsen samt en henvisning til denne lovgivningen eller disse reglene. 

2. Dersom søknaden inngis av en representativ bransjeorganisasjon etablert i en tredjestat, skal søkeren 

oversende Kommisjonen opplysninger om den representative bransjeorganisasjonen og dens medlemmer, i samsvar 

med artikkel 70a nr. 1. Kommisjonen skal offentliggjøre disse opplysningene. 

◄ M3 

Artikkel 31 

Språk 

1. Betegnelsen som skal beskyttes, skal enten være 

a) på det eller de offisielle språkene eller det eller de regionale språkene i den medlemsstat eller tredjestat der 

termen har sin opprinnelse, 

b) på det språket som anvendes i handelen for denne betegnelsen. 

Den betegnelsen som brukes på et bestemt språk, skal gjelde bestemte produkter som nevnt i artikkel 33 nr. 1 i 

forordning (EF) nr. 479/2008. 

2. Betegnelsen skal registreres med sin opprinnelige stavemåte. 

► M2 

Artikkel 32 

Regler for tradisjonelle betegnelser i tredjestater 

1. Definisjonen av tradisjonelle betegnelser i artikkel 118u nr. 1 i forordning (EF) nr. 1234/2007 får tilsvarende 

anvendelse på termer som tradisjonelt brukes i tredjestater på vinprodukter med geografiske betegnelser eller 

opprinnelsesbetegnelser i henhold til disse tredjestatenes lovgivning. 

2. For viner med opprinnelse i tredjestater som har etiketter med andre tradisjonelle betegnelser enn dem som er 

angitt i den elektroniske databasen «E-Bacchus», kan disse tradisjonelle betegnelsene brukes på etikettene i samsvar 

med gjeldende regler i de berørte tredjestatene, herunder representative bransjeorganisasjoners regler. 

◄ M2 

► M3 

Avsnitt 2 

Framgangsmåte for undersøkelse 

Artikkel 33 

Inngivelse av søknaden 

1. En søknad anses som inngitt til Kommisjonen på den datoen søknaden mottas av Kommisjonen. 

2. Kommisjonen skal bekrefte mottak av søknaden overfor medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter eller 

søkeren som er etablert i den berørte tredjestat, og skal gi søknaden et saksnummer. 



b) den tradisjonelle betegnelsen, 

c) datoen for mottak av søknaden. 

Artikkel 34 

Godtakbarhet 

1. En søknad kan godtas når søknadsskjemaet er fullstendig utfylt og søknaden er vedlagt den dokumentasjonen 

som kreves i henhold til artikkel 30. Søknadsskjemaet anses som fullstendig utfylt når alle obligatoriske opplysninger 

som kreves i henhold til informasjonssystemene nevnt i artikkel 70a, er utfylt. 

I så fall skal søknaden anses å kunne godtas på den datoen den ble mottatt av Kommisjonen. Søkeren skal 

underrettes. 

Datoen skal offentliggjøres. 

2. Dersom søknadsskjemaet ikke er utfylt, eller bare er delvis utfylt, eller dersom dokumentasjonen nevnt i nr. 

1 ikke er framlagt samtidig med søknaden, eller noe mangler, kan ikke søknaden godtas. 

3. Dersom søknaden ikke kan godtas, skal medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter eller søkeren som er 

etablert i den berørte tredjestat, underrettes om grunnene til at søknaden ikke kan godtas, og om at de har rett til å inngi 

en ny søknad som er fullstendig utfylt. 

◄ M3 

Artikkel 35 

Vilkår for gyldighet 

1. En tradisjonell betegnelse skal anerkjennes dersom


a) den er i samsvar med definisjonen i artikkel 54 nr. 1 bokstav a) eller b) i forordning (EF) nr. 479/2008 og 

oppfyller vilkårene i artikkel 31 i denne forordning, 

b) betegnelsen består bare av 

i) et navn som tradisjonelt brukes i handelen på en stor del av Fellesskapets eller den berørte tredjestats 

territorium, for å skille mellom bestemte kategorier vinprodukter som nevnt i artikkel 33 nr. 1 i forordning 

(EF) nr. 479/2008, eller 

ii) et kjent navn som tradisjonelt brukes i handelen i det minste på Fellesskapets eller den berørte tredjestats 

territorium, for å skille mellom bestemte kategorier vinprodukter som nevnt i artikkel 33 nr. 1 i forordning 

(EF) nr. 479/2008, 

c) betegnelsen 

i) ikke er generisk, 

ii) er definert i og underlagt medlemsstatens lovgivning eller 

iii) er underlagt anvendelsesvilkår som er fastsatt i de reglene som gjelder for vinprodusentene i den berørte 

tredjestat, herunder representative bransjeorganisasjoners regler. 

2. I nr. 1 bokstav b) menes med tradisjonell bruk 

a) minst fem år for betegnelser på språk som nevnt i artikkel 31 bokstav a) i denne forordning, 

b) minst 15 år for betegnelser på språk som nevnt i artikkel 31 bokstav b) i denne forordning. 

3. I nr. 1 bokstav c) i) menes med «generisk» navnet på en tradisjonell betegnelse som, selv om den gjelder en 

bestemt produksjonsmetode, modningsmetode, kvalitet, farge, type sted eller en bestemt hendelse knyttet til et 

vinprodukts historie, er blitt den vanlige betegnelsen på det berørte vinproduktet i Fellesskapet. 

4. Vilkåret i nr. 1 bokstav b) i denne artikkel får ikke anvendelse på tradisjonelle betegnelser nevnt i artikkel 54 

nr. 1 bokstav a) i forordning (EF) nr. 479/2008. 

Artikkel 36 

Grunner til avslag 

1. Dersom en søknad om beskyttelse av en tradisjonell betegnelse ikke er i samsvar med definisjonen i artikkel 

54 nr. 1 i forordning (EF) nr. 479/2008 og kravene i artikkel 31 og 35, skal Kommisjonen underrette søkeren om 

grunnene til at søknaden er avslått, og fastsette en frist på to måneder fra datoen da denne underretningen ble gitt, til å 

trekke tilbake elle endre søknaden eller framlegge merknader. 

Kommisjonen treffer beslutning om beskyttelsen på grunnlag av de opplysningene den har til rådighet. 

2. Dersom søkeren ikke fjerner hindringene innen fristen nevnt i nr. 1, skal Kommisjonen avslå søknaden. 

Kommisjonen treffer beslutning om å avslå søknaden om den berørte tradisjonelle betegnelsen på grunnlag av de 

dokumentene og opplysningene den har til rådighet. Søkeren skal underrettes om beslutningen om at søknaden ikke 

kan godtas. 

Avsnitt 3 

Framgangsmåter for innsigelse 

Artikkel 37 

Søknad om innsigelse 

1. Innen to måneder fra datoen for offentliggjøring omhandlet i artikkel 33 første ledd, kan medlemsstater eller 

tredjestater eller fysiske eller juridiske personer som har en rettmessig interesse, gjøre innsigelse mot den foreslåtte 

anerkjennelsen ved å inngi en søknad om innsigelse. 

► M3 

2. Innsigelsen skal oversendes i samsvar med artikkel 70a nr. 1. En innsigelse anses som inngitt til Kommisjonen 

på den datoen innsigelsen mottas av Kommisjonen. 

3. Kommisjonen skal bekrefte mottak av innsigelsen og gi den et saksnummer. 



b) datoen for mottak av innsigelsen. 

◄ M3 

Artikkel 38 

Godtakbarhet 

1. Når det skal fastsettes om en innsigelse kan godtas, skal Kommisjonen kontrollere at søknaden om innsigelse 

inneholder opplysninger om hvilken eller hvilke eldre rettigheter som påberopes, samt om grunnen eller grunnene til 

innsigelsen, og at søknaden ble mottatt av Kommisjonen innen fristen. 

2. Dersom innsigelsen bygger på et eldre varemerke og dets anseelse og omdømme i samsvar med artikkel 41 

nr. 2, skal søknaden om innsigelse vedlegges bevis for søknad om, registrering og bruk av det eldre varemerket, f.eks. 

registreringsbevis, bevis for bruken og bevis for varemerkets anseelse og omdømme.


3. Alle behørig begrunnede søknader om innsigelse skal inneholde opplysninger om faktiske forhold, beviser og 

merknader til støtte for innsigelsen samt relevante underlagsdokumenter. 

De opplysningene og bevisene som skal framlegges for å bekrefte bruken av et eldre varemerke, skal omfatte 

nærmere opplysninger om hvor, hvor lenge og i hvilket omfang det eldre varemerket ble brukt samt arten av bruk, og 

opplysninger om dets anseelse og omdømme. 

4. Dersom opplysninger om hvilken eller hvilke eldre rettigheter som påberopes, og om de grunnene, faktiske 

forholdene, bevisene og merknadene eller underlagsdokumentene som er omhandlet i nr. 1–3, ikke er framlagt samtidig 

med søknaden om innsigelse, eller noen av dem mangler, skal Kommisjonen underrette den part som har inngitt 

innsigelsen om dette og oppfordre vedkommende til å rette opp manglene innen to måneder. Dersom manglene ikke 

er rettet opp før fristen utløper, skal Kommisjonen avvise søknaden. Den part som gjør innsigelse, medlemsstatens 

eller tredjestatens myndigheter eller den representative bransjeorganisasjonen etablert i den berørte tredjestat, skal 

underrettes om beslutningen om at innsigelsen ikke kan godtas. 

5. Dersom en søknad om innsigelse anses å kunne godtas, skal medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter 

eller den representative bransjeorganisasjonen etablert i den berørte tredjestat, underrettes om dette. 

Artikkel 39 

Undersøkelse av en innsigelse 

1. Dersom Kommisjonen ikke har avslått søknaden om innsigelse i samsvar med artikkel 38 nr. 4, skal den 

underrette medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter eller den representative bransjeorganisasjonen etablert i den 

berørte tredjestat om innsigelsen, og skal oppfordre vedkommende til å framlegge merknader innen to måneder etter 

datoen da underretningen ble gitt. Merknader som mottas innen fristen på to måneder, skal sendes til den part som gjør 

innsigelse. 

Som ledd i undersøkelsen av en innsigelse skal Kommisjonen oppfordre partene til ved behov å framlegge 


2. Dersom medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter eller den representative bransjeorganisasjonen 

etablert i den berørte tredjestat eller den part som gjør innsigelse, ikke framlegger merknader, eller ikke overholder 

fristene, treffer Kommisjonen beslutning om innsigelsen. 

3. Kommisjonen treffer beslutning om å avslå eller anerkjenne den berørte tradisjonelle betegnelsen på grunnlag 

av de bevisene den har til rådighet. Den skal vurdere om vilkårene nevnt i artikkel 40 nr. 1 eller fastsatt i artikkel 41 

nr. 3 eller 42 er oppfylt. Den part som gjør innsigelse, medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter eller den 

representative bransjeorganisasjonen etablert i den berørte tredjestat, skal underrettes om beslutningen om å avslå 

søknaden. 

4. Dersom søknaden om innsigelse inngis av flere parter, kan det etter en foreløpig undersøkelse av en eller flere 

søknader om innsigelse vise seg umulig å godta søknaden om anerkjennelse; i slike tilfeller kan Kommisjonen utsette 

de øvrige framgangsmåtene for innsigelse. Kommisjonen skal underrette de øvrige partene som gjør innsigelse, om 

alle beslutninger som er truffet som ledd i framgangsmåten. 

Dersom en søknad avslås, skal de framgangsmåtene for innsigelse som er utsatt, anses som avsluttet, og de berørte 

partene som gjør innsigelse, skal behørig underrettes. 

► M3 

Avsnitt 4 

Beskyttelse 

Artikkel 40 

Allmenn beskyttelse 

1. Dersom en tradisjonell betegnelse som det søkes om beskyttelse for, oppfyller vilkårene fastsatt i artikkel 

118u nr. 1 i forordning (EF) nr. 1234/2007 og i artikkel 31 og 35 i denne forordning, og ikke avslås i henhold til artikkel 

36, 38 og 39 i denne forordning, skal den tradisjonelle betegnelsen registreres og defineres i databasen «E-Bacchus» i 

samsvar med artikkel 118u nr. 2 i forordning (EF) nr. 1234/2007 på grunnlag av de opplysningene som er oversendt 

til Kommisjonen i henhold til artikkel 70a nr. 1 i denne forordning, med angivelse av 

a) språket nevnt i artikkel 31 nr. 1, 

b) den eller de kategoriene vinprodukter som er omfattet av beskyttelsen, 

c) en henvisning til den nasjonale lovgivning i den medlemsstat eller tredjestat der den tradisjonelle betegnelsen er 

definert og underlagt lovgivning, eller til reglene som gjelder for vinprodusentene i tredjestaten, herunder 

representative bransjeorganisasjoners regler, dersom det ikke er noen nasjonal lovgivning i disse tredjestatene, 

d) et sammendrag av definisjonen eller bruksvilkårene, 

e) navn på opprinnelsesstaten eller opprinnelsesstatene, 

f) dato for registrering i den elektroniske databasen «E-Bacchus». 

2. De tradisjonelle betegnelsene som er registrert i den elektroniske databasen «E-Bacchus», skal beskyttes bare 

på det språket og for de kategoriene av vinprodukter som er angitt i søknaden, mot


a) ethvert misbruk, også når den beskyttede betegnelsen følges av et uttrykk som «art», «type», «metode», «som 

framstilt i», «etterligning», «smak», «som» eller tilsvarende, 

b) enhver annen uberettiget eller villedende angivelse av produktets art, egenskaper eller vesentlige egenskaper på 

pakningen eller emballasjen, i reklamemateriell eller i dokumenter for vedkommende produkt, 

c) enhver annen praksis som er egnet til å villede forbrukeren, særlig for å gi inntrykk av at vinen oppfyller kravene 

til den beskyttede tradisjonelle betegnelsen. 

3. De tradisjonelle betegnelsene som er registrert i den elektroniske databasen «E-Bacchus», skal offentliggjøres. 

◄ M3 

Artikkel 41 

Forhold til varemerker 

► M2 

1. Dersom en tradisjonell betegnelse er beskyttet i henhold til denne forordning, skal registreringen av et 

varemerke hvis anvendelse kan være i strid med artikkel 40 nr. 2, vurderes i samsvar med europaparlaments- og 

rådsdirektiv 2008/95/EF eller rådsforordning (EF) nr. 207/2009. 

Varemerker som er registrert i strid med første ledd, skal på anmodning kjennes ugyldige etter de gjeldende 

framgangsmåtene fastsatt i direktiv 2008/95/EF eller forordning (EF) nr. 207/2009. 

◄ M2 

2. Et varemerke hvis bruk tilsvarer et av tilfellene nevnt i artikkel 40 i denne forordning, og som det er inngitt 

søknad om, som er registrert eller som er oppnådd ved bruk, dersom den muligheten er fastsatt i det berørte regelverk, 

på Fellesskapets territorium før 4. mai 2002, eller før datoen for inngivelse av søknaden om beskyttelse av den 

tradisjonelle termen til Kommisjonen, kan fortsatt brukes og fornyes uten hensyn til beskyttelsen av den tradisjonelle 

termen. 

I slike tilfeller skal bruk av den tradisjonelle betegnelsen tillates parallelt med det berørte varemerket. 

3. Et navn skal ikke beskyttes som tradisjonell betegnelse dersom dette, på bakgrunn av et varemerkes 

omdømme og anseelse, vil kunne villede forbrukeren med hensyn til vinens virkelige identitet, art, egenskaper eller 

kvalitet. 

Artikkel 42 

Homonyme betegnelser 

► M2 

1. Når en betegnelse som det er inngitt søknad om, og som er helt eller delvis homonym med en tradisjonell 

betegnelse som allerede er beskyttet i henhold til dette kapittel, skal beskyttes, skal det tas behørig hensyn til lokal og 

tradisjonell bruk og risikoen for forveksling. 

En homonym betegnelse som villeder forbrukeren med hensyn til produktenes art, kvalitet eller virkelige 

opprinnelse, registreres ikke selv om betegnelsen er riktig. 

◄ M2 

► M3 

Bruk av en beskyttet homonym betegnelse skal være tillatt bare dersom det er en klar forskjell i praksis mellom det 

homonym som beskyttes sist, og den tradisjonelle betegnelsen som allerede er registrert i den elektroniske databasen 

«E-Bacchus», idet det tas hensyn til behovet for å behandle de berørte produsentene likt og for ikke å villede 

forbrukerne. 

◄ M3 

2. Nr. 1 får tilsvarende anvendelse på tradisjonelle betegnelser som ble beskyttet før 1. august 2009, og som er 

delvis homonyme med en beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller en beskyttet geografisk betegnelse eller med navnet 

på en druesort eller et av dets synonymer oppført i vedlegg XV. 

► M2 

Artikkel 42a 

Endring 

En søker som omhandlet i artikkel 29 kan søke om godkjenning av en endring av en tradisjonell betegnelse, det 

språket som er angitt, den eller de berørte vinene eller av sammendraget av definisjonen eller vilkårene for bruk av den 

berørte tradisjonelle betegnelsen. 

Artikkel 33–39 får tilsvarende anvendelse på søknader om endring. 

◄ M2


Artikkel 43 

Håndheving av beskyttelsen 

Ved anvendelsen av artikkel 55 i forordning (EF) nr. 479/2008 skal vedkommende nasjonale myndigheter ved 

ulovlig bruk av beskyttede tradisjonelle betegnelser på eget initiativ eller på anmodning fra tredjemann treffe alle tiltak 

for å stanse markedsføring, herunder eksport, av de berørte produktene. 

Avsnitt 5 

Framgangsmåte for annullering 

Artikkel 44 

Grunner til annullering 

En tradisjonell betegnelse skal annulleres dersom den ikke lenger er i samsvar med definisjonen i artikkel 54 nr. 1 

i forordning (EF) nr. 479/2008 eller kravene i artikkel 31, 35, 40 nr. 2, 41 nr. 3 eller artikkel 42. 

► M3 

Artikkel 45 

Søknad om annullering 

1. En medlemsstat, en tredjestat eller en fysisk eller juridisk person som har en rettmessig interesse, kan sende 

en behørig begrunnet søknad om annullering til Kommisjonen i samsvar med artikkel 70a nr. 1. En søknad anses som 

inngitt til Kommisjonen på den datoen søknaden mottas av Kommisjonen. Datoen skal offentliggjøres. 

2. Kommisjonens skal bekrefte mottak av søknaden og gi den et saksnummer. 



b) datoen for mottak av søknaden.» 

3. Nr. 1 og 2 får ikke anvendelse dersom Kommisjonen tar initiativ til annulleringen. 

◄ M3 

Artikkel 46 

Godtakbarhet 

1. Når det skal fastsettes om en søknad om annullering kan godtas, skal Kommisjonen kontrollere at det i 

søknaden 

a) gis opplysninger om hvilken rettmessig interesse opphavspersonen til søknaden om annullering har, 

b) gis en forklaring på årsakene til annulleringen, og 

c) vises til en erklæring fra den medlemsstaten eller tredjestaten der opphavspersonen til søknaden har sitt bosted 

eller hovedkontor, der det forklares hvilken rettmessig interesse og begrunnelse samt hvilket motiv 

opphavspersonen til søknaden har. 

2. Alle søknader om annullering skal inneholde opplysninger om faktiske forhold, beviser og merknader til støtte 

for annulleringen samt relevante underlagsdokumenter. 

3. Dersom opplysninger om de grunnene, faktiske forholdene, bevisene og merknadene som er omhandlet i nr. 

1 og 2, ikke er framlagt samtidig med søknaden om annullering, skal Kommisjonen underrette opphavspersonen til 

søknaden om annullering om dette, og skal oppfordre vedkommende til å rette opp manglene innen to måneder. Dersom 

manglene ikke er rettet opp før fristen utløper, skal Kommisjonen avvise søknaden. Opphavspersonen til søknaden om 

annullering, medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter eller opphavspersonen til søknaden om annullering 

etablert i den berørte tredjestat, skal underrettes om beslutningen om at søknaden ikke kan godtas. 

4. Dersom en søknad om annullering anses å kunne godtas, eller dersom Kommisjonen på eget initiativ har 

innledet en framgangsmåte for annullering, skal medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter eller opphavspersonen 

til søknaden om annullering etablert i den tredjestat hvis tradisjonelle betegnelse påvirkes av annulleringen, underrettes 

om dette. 

Artikkel 47 

Undersøkelse av en annullering 

1. Dersom Kommisjonen ikke har avslått søknaden om annullering i samsvar med artikkel 46 nr. 3, skal den 

underrette medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter eller søkeren etablert i den berørte tredjestat om 

annulleringen, og skal oppfordre vedkommende til å framlegge merknader innen to måneder etter datoen da 

underretningen ble gitt. Merknader som mottas innen fristen på to måneder, skal eventuelt sendes til opphavspersonen 

til søknaden om annullering. 

Som ledd i undersøkelsen av en annullering skal Kommisjonen oppfordre partene til ved behov å framlegge 


2. Dersom medlemsstatens eller tredjestatens myndigheter eller søkeren etablert i den berørte tredjestat eller 

opphavspersonen til søknaden om annullering ikke framlegger merknader, eller ikke overholder fristene, treffer 

Kommisjonen beslutning om annulleringen.


3. Kommisjonen treffer beslutning om å annullere den berørte tradisjonelle betegnelsen på grunnlag av bevisene 

den har til rådighet. Den skal vurdere om vilkårene i artikkel 44 ikke lenger er oppfylt. 

Opphavspersonen til søknaden om annullering og medlemsstatens eller tredjestatens berørte myndigheter skal 

underrettes om beslutningen om annullering. 

4. Ved flere søknader om annullering kan det etter en foreløpig undersøkelse av en eller flere søknader om 

annullering vise seg umulig å fortsette å beskytte en tradisjonell betegnelse, og i slike tilfeller kan Kommisjonen utsette 

de øvrige framgangsmåtene for annullering. I så fall skal Kommisjonen underrette de andre opphavspersonene til 

søknader om annullering om beslutninger som er truffet som ledd i framgangsmåten, og som berører dem. 

Dersom en tradisjonell betegnelse annulleres, skal de framgangsmåtene for annullering som er utsatt, anses som 

avsluttet, og de berørte opphavspersonene til søknadene om annullering skal behørig underrettes. 

► M3 

5. Når annulleringen får virkning, skal Kommisjonen slette den berørte betegnelsen fra listen i den elektroniske 

databasen «E-Bacchus». 

◄ M3 

Avsnitt 6 

Eksisterende beskyttede tradisjonelle betegnelser 

Artikkel 48 

Eksisterende beskyttede tradisjonelle betegnelser 

Tradisjonelle betegnelser som er beskyttet i samsvar med artikkel 24, 28 og 29 i forordning (EF) nr. 753/2002, skal 

automatisk beskyttes i henhold til denne forordning, under forutsetning av at 

a) et sammendrag av definisjonen eller anvendelsesvilkårene er oversendt til Kommisjonen innen 1. mai 2009, 

b) medlemsstatene eller tredjestatene ikke har opphørt med å beskytte visse tradisjonelle betegnelser. 

Kapittel IV 

Merking og presentasjon 

Artikkel 49 

Felles regler for alle merkingsopplysninger 

Dersom ikke annet er fastsatt i denne forordning, kan merking av produktene nevnt i nr. 1–11, 13, 15 og 16 i 

vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008 (heretter kalt «produkter») ikke utfylles med andre opplysninger enn dem 

som er fastsatt i artikkel 58, og dem som er omhandlet i artikkel 59 nr. 1 og i artikkel 60 nr. 1 i nevnte forordning, med 

mindre de oppfyller kravene i artikkel 2 nr. 1 bokstav a) i direktiv 2000/13/EF. 

Avsnitt 1 

Obligatoriske angivelser 

Artikkel 50 

Plassering av obligatoriske angivelser 

1. De obligatoriske angivelsene som er nevnt i artikkel 58 i forordning (EF) nr. 479/2008, samt de som er oppført 

i artikkel 59 i samme forordning, skal angis i samme synsfelt på beholderen slik at de kan leses samtidig uten at det er 

nødvendig å snu beholderen. 

De obligatoriske angivelsene om partinummeret og de opplysningene som er nevnt i artikkel 51 og artikkel 56 nr. 

4 i denne forordning, kan imidlertid være plassert utenfor synsfeltet der de øvrige obligatoriske angivelsene står. 

2. De obligatoriske angivelsene nevnt i nr. 1 og de som gjelder i henhold til rettsaktene nevnt i artikkel 58 i 

forordning (EF) nr. 479/2008, skal angis med uutslettelige bokstaver som klart kan skilles fra tekst eller bilder som 

omgir dem. 

Artikkel 51 

Anvendelse av visse overgripende bestemmelser 

1. Dersom en eller flere av ingrediensene som er oppført i vedlegg IIIa til direktiv 2000/13/EF, forekommer i et 

av produktene nevnt i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008, skal de angis i merkingen etter ordet «inneholder». 

Når det gjelder sulfitter, kan følgende betegnelser brukes: «sulfitter» eller «svoveldioksid». 

2. Utover merkingskravet nevnt i nr. 1 kan det anvendes et piktogram som vist i vedlegg X til denne forordning. 

Artikkel 52 

Markedsføring og eksport 

1. Produkter hvis merking eller presentasjon ikke oppfyller vilkårene i denne forordning, kan ikke markedsføres 

i Fellesskapet eller eksporteres. 

2. Som unntak fra kapittel V og VI i forordning (EF) nr. 479/2008 kan medlemsstatene når de berørte produktene 

skal eksporteres, tillate at angivelser som er i strid med merkingsreglene fastsatt i Fellesskapets regelverk, angis på


etiketten for viner som skal eksporteres, dersom disse opplysningene kreves i henhold til den berørte tredjestats 

lovgivning. Disse angivelsene kan være på andre språk enn Fellesskapets offisielle språk. 

Artikkel 53 

Forbud mot blykapsler og blyfolie 

Lukkemekanismer for produkter som nevnt i artikkel 49, skal ikke være forsynt med blykapsler eller blyfolie. 

Artikkel 54 

Sann alkoholstyrke 

1. Den sanne alkoholstyrken i volumprosent nevnt i artikkel 59 nr. 1 bokstav c) i forordning (EF) nr. 479/2008 

skal angis i hele eller halve prosentenheter. 

Tallet skal etterfølges av uttrykket «vol.-%», og uttrykket «sann alkoholstyrke», «sann alkohol» eller forkortelsen 

«alk» kan angis foran. 

Med forbehold for toleransene fastsatt ved den anvendte referanseanalysemetoden, kan den angitte alkoholstyrken 

ikke avvike med mer enn 0,5 vol.-% fra styrken som er bestemt ved analysen. Når det gjelder produkter med beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografiske betegnelse som er lagret på flaske i mer enn tre år, samt musserende 

vin, musserende kvalitetsvin, kullsyreimpregnert musserende vin, perlende vin, kullsyreimpregnert perlende vin, 

sterkvin og vin av overmodne druer, med forbehold for toleranser fastsatt ved den anvendte referanseanalysemetoden, 

kan den angitte alkoholstyrken ikke avvike med mer enn 0,8 vol.-% fra styrken som er bestemt ved analysen. 

2. Den sanne alkoholstyrken skal angis på etiketten med minst 5 mm høye skrifttegn dersom det nominelle 

volumet er på over 100 cl, med minst 3 mm høye skrifttegn dersom det er 100 cl eller lavere, men over 20 cl, og 2 mm 

høye dersom det er 20 cl eller lavere. 

► M2 

3. Når det gjelder druemost i gjæring eller ung, ikke ferdiggjæret vin, skal den sanne og/eller den totale 

alkoholstyrken i volumprosent angis på etiketten. Når den totale alkoholstyrken i volumprosent angis på etiketten, kan 

det stå «total alkoholstyrke» eller «total alkohol» foran tallene, som skal følges av «vol.-%». 

◄ M2 

Artikkel 55 

Angivelse av herkomst 

1. Herkomsten som nevnt i artikkel 59 nr. 1 bokstav d) i forordning (EF) nr. 479/2008, skal angis på følgende 

måte: 

a) for viner nevnt i nr. 1, 2, 3, 7–9, 15 og 16 i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008 uten beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse, ved hjelp av følgende uttrykk: 

i) 

«vin fra (...)», «framstilt i (...)» eller «produkt fra (...)» eller tilsvarende uttrykk etterfulgt av navnet på 

den medlemsstat eller den tredjestat der druene er høstet og bearbeidet til vin. 

For vin fra et område delt av en landegrense, som er framstilt av visse druesorter som nevnt i artikkel 

60 nr. 2 bokstav c) i forordning (EF) nr. 479/2008, kan bare navnet på en eller flere medlemsstater eller 

tredjestater angis. 

ii) enten uttrykket «vin fra Det europeiske fellesskap» eller tilsvarende uttrykk, eller «blanding av viner fra 

forskjellige stater i Det europeiske fellesskap» for vin som er et resultat av en blanding av viner med 

opprinnelse i flere medlemsstater, eller 

uttrykket «blanding av viner fra forskjellige stater utenfor Det europeiske fellesskap» eller «blanding fra 

(...)» etterfulgt av navnene på de berørte tredjestatene, for vin som er et resultat av en blanding av viner 

med opprinnelse i flere tredjestater, 

iii) enten uttrykket «vin fra Det europeiske fellesskap» eller tilsvarende uttrykk, eller «vin framstilt i (...) av 

druer høstet i ( ... ) », etterfulgt av navnene på de berørte medlemsstatene, for vin framstilt i en medlemsstat 

av druer høstet i en annen medlemsstat, eller 

uttrykket «vin framstilt i ( .. ) av druer høstet i (...)» etterfulgt av navnene på de berørte tredjestatene, for 

viner framstilt i en tredjestat av druer høstet i en annen tredjestat, 

b) for viner nevnt i nr. 4, 5 og 6 i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008 uten beskyttet opprinnelsesbetegnelse 

eller beskyttet geografisk betegnelse ved hjelp av et av følgende uttrykk: 

i) «vin fra (...)», «framstilt i (...)», «produkt fra (. .)» eller «sekt fra (...)» eller tilsvarende uttrykk etterfulgt 

av navnet på den medlemsstat eller den tredjestat der druene er høstet og bearbeidet til vin, 

ii) uttrykket «framstilt i (...)» eller tilsvarende uttrykk etterfulgt av navnet på den medlemsstaten der 

annengangsgjæringen finner sted, 

c) for viner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse uttrykket «vin fra (...)», 

«framstilt i (...) » eller «produkt fra (...)» eller tilsvarende uttrykk etterfulgt av navnet på den medlemsstat eller 

den tredjestat der druene er høstet og bearbeidet til vin.


Ved en beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller en beskyttet geografisk betegnelse som gjelder et område delt av en 

landegrense, kan bare navnet på en eller flere medlemsstater eller tredjestater angis. 

Dette nummer berører ikke artikkel 56 og 67. 

2. For druemost, druemost i gjæring, konsentrert druemost eller ung, ikke-ferdiggjæret vin skal herkomsten som 

nevnt i artikkel 59 nr. 1 bokstav d) i forordning (EF) nr. 479/2008, angis på følgende måte: 

a) «most fra (...)» eller «most framstilt i (...)» eller tilsvarende uttrykk etterfulgt av navnet på medlemsstaten eller 

et individuelt område som utgjør en del av medlemsstaten der produktet er framstilt, 

b) «blanding av produkter fra to eller flere stater i Det europeiske fellesskap» ved blanding av produkter framstilt 

i to eller flere medlemsstater, 

c) «most framstilt i (...) av druer høstet i (...)» for druemost som ikke er framstilt i den medlemsstaten der druene 

er høstet. 

3. For Det forente kongerike kan navnet på medlemsstaten erstattes med navnet på et individuelt område som 

inngår i Det forente kongerike. 

Artikkel 56 

Angivelse av tapper, produsent, importør og selger 

1. I artikkel 59 nr. 1 bokstav e) og f) i forordning (EF) nr. 479/2008 og i denne artikkel menes med: 

► M1 

a) «tapper» en fysisk eller juridisk person eller en gruppe av slike personer etablert i Den europeiske union, som 

tapper eller får tapping utført på sine vegne, 

◄ M1 

b) «tapping» å fylle det aktuelle produktet i beholdere som rommer høyst 60 liter, for senere salg, 

c) «produsent» en fysisk eller juridisk person, eller en gruppe av slike personer, som bearbeider eller får bearbeidet 

druer, druemost og vin til musserende vin, kullsyreimpregnert musserende vin, musserende kvalitetsvin og 

musserende kvalitetsvin av aromatisk type, 

d) «importør» en fysisk eller juridisk person eller en gruppe av slike personer, som er etablert i Fellesskapet, og 

som har ansvar for at ikke-fellesskapsvarer i henhold til artikkel 4 nr. 8 i rådsforordning (EØF) nr. 2913/92 

bringes i omsetning, 1 

e) «selger» en fysisk eller juridisk person, eller en gruppe av slike personer, som ikke omfattes av definisjonen av 

produsent, som kjøper og deretter bringer i omsetning musserende vin, kullsyreimpregnert musserende vin, 

musserende kvalitetsvin eller musserende kvalitetsvin av aromatisk type, 

► M1 

f) «adresse» angivelse av kommunen og den medlemsstaten eller tredjestaten der tapperens, produsentens, 

selgerens eller importørens hovedkontor ligger. 

◄ M1 

2. Utover tapperens navn og adresse angis enten 

a) uttrykket «tapper» eller «tappet av (...)» eller 

b) uttrykk hvis anvendelsesvilkår er fastsatt av medlemsstatene, når tapping av viner med beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse finner sted 

i) på en produsents driftsenhet eller 

ii) på en produsentgruppes driftsenhet eller 

iii) i et foretak som ligger i det avgrensede geografiske området eller i umiddelbar nærhet av det berørte 

geografiske området. 

Ved kontraktsbestemt tapping skal angivelsen av tapperen utfylles med uttrykket «tappet for (...)» eller, dersom 

navnet og adressen til den som har utført tappingen på vegne av tredjemann angis, med uttrykket «tappet for (...) av 

(...)». 

Dersom tappingen finner sted på et annet sted enn hos tapperen, skal opplysningene omhandlet i dette nummer 

følges av en henvisning nøyaktig til det sted der tappingen fant sted, og dersom den fant sted i en annen medlemsstat, 

navnet på den staten. ► M2 Disse kravene gjelder ikke når tappingen skjer på et sted i umiddelbar nærhet av tapperen. 

◄ M2 

Dersom det dreier seg om andre beholdere enn flasker, skal uttrykket «emballeringsbedrift» og «emballert av (...)» 

erstatte «tapper» og «tappet av (...)», med mindre det ikke skilles mellom disse uttrykkene på det aktuelle språket. 

► M2 

3. Produsentens og selgerens navn og adresse skal utfylles med uttrykket «produsent» eller «produsert av» og 

«selger» eller «solgt av», eller tilsvarende uttrykk. 

Medlemsstatene kan beslutte å 

a) gjøre det obligatorisk med angivelse av produsenten, 

b) gjøre det mulig å erstatte uttrykket «produsent» eller «produsert av» med «bearbeidingsvirksomhet» eller 

«bearbeidet av». 

◄ M2


4. Uttrykket «importør» eller «importert av (...)» skal stå foran importørens navn og adresse. 

5. Angivelsene nevnt i nr. 2, 3 og 4 kan oppføres samlet dersom de gjelder samme fysiske og juridiske person. 

En av disse angivelsene kan erstattes med en kode som fastsettes av medlemsstaten der tapperen, produsenten, 

importøren eller selgeren har sitt hovedkontor. Koden skal utfylles med en henvisning til den berørte medlemsstat. 

Navnet og adressen til en annen fysisk eller juridisk person enn tapperen, produsenten, importøren eller selgeren som 

er angitt med en kode, og som har deltatt i den kommersielle distribusjonen, skal også angis på det berørte produktets 

etikett. 

6. Dersom tapperens, produsentens, importørens eller selgerens navn eller adresse består av eller inneholder en 

beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller en beskyttet geografisk betegnelse, skal navnet og adressen angis 

a) med skrifttegn som ikke er mer enn halvparten så store som dem som brukes til den beskyttede 

opprinnelsesbetegnelsen eller den beskyttede geografiske betegnelsen eller til angivelse av den berørte 

kategorien vinprodukt, eller 

b) ved hjelp av en kode i henhold til nr. 5 annet ledd. 

Medlemsstatene kan velge hvilken løsning som skal anvendes på produkter framstilt på deres territorium. 

1 EUT L 302 av 19.10.1992, s. 1. 

Artikkel 57 

Angivelse av driftsenheten 

1. De uttrykkene som viser til en driftsenhet i vedlegg XIII, unntatt navnet på tapperen, produsenten eller 

selgeren, skal være forbeholdt viner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse, 

forutsatt at 

a) vinen er framstilt utelukkende av druer høstet i vingårder som drives av denne driftsenheten, 

b) hele vinframstillingen skjer på denne driftsenheten, 

c) medlemsstatene fastsetter regler for anvendelsen av sine respektive uttrykk oppført i vedlegg XIII. Tredjestater 

fastsetter regler for anvendelsen av sine respektive uttrykk oppført i vedlegg XIII, herunder representative 

bransjeorganisasjoners regler. 

2. Navnet på driftsenheten kan brukes av andre markedsdeltakere som medvirker i markedsføringen av 

produktet, bare dersom den berørte driftsenheten gir sitt samtykke. 

Artikkel 58 

Angivelse av sukkerinnholdet 

1. Uttrykkene for angivelse av sukkerinnholdet i del A i vedlegg XIV til denne forordning, skal angis på etiketten 

for produktene nevnt i artikkel 59 nr. 1 bokstav g) i forordning (EF) nr. 479/2008. 

2. Dersom produktenes sukkerinnhold uttrykt som fruktose og glukose (herunder sukrose) berettiger bruk av to 

av uttrykkene oppført i del A i vedlegg XIV, skal bare ett av disse to uttrykkene velges. 

3. Uten at det berører anvendelsesvilkårene beskrevet i del A i vedlegg XIV, kan sukkerinnholdet ikke avvike 

med mer enn 3 gram per liter fra det som angis på produktets etikett. 

Artikkel 59 

Unntak 

I samsvar med artikkel 59 nr. 3 bokstav b) i forordning (EF) nr. 479/2008 kan utrykket «beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse» utelates for viner med følgende beskyttede opprinnelsesbetegnelser dersom denne muligheten 

er fastsatt i medlemsstatenes lovgivning eller i gjeldende regler i den berørte tredjestat, herunder representative 

bransjeorganisasjoners regler: 

a) Kypros Koυμανδαρία (Commandaria), 

b) Hellas: Σάμoς (Samos), 

c) Spania: Cava, 

Jerez, Xérès eller Sherry, 

Manzanilla, 

d) Frankrike: Champagne, 

e) Italia: Asti, 

Marsala, 

Franciacorta, 

f) Portugal: Madeira eller Madère, 

Port eller Porto.


Artikkel 60 

Særlige regler for kullsyreimpregnert musserende vin, kullsyreimpregnert perlende vin og musserende 

kvalitetsvin 

1. Uttrykkene «kullsyreimpregnert musserende vin» og «kullsyreimpregnert perlende vin» som nevnt i vedlegg 

IV til forordning (EF) nr. 479/2008 skal følges av ordene «framstilt ved tilsetting av kullsyre» med bokstaver av samme 

type og størrelse, med mindre det framgår av det språket som brukes, at det er tilsatt kullsyre. 

Uttrykket «framstilt ved tilsetting av kullsyre» skal angis også når artikkel 59 nr. 2 i forordning (EF) nr. 479/2008 

får anvendelse. 

2. For musserende kvalitetsvin kan henvisningen til kategorien vinprodukt utelates for viner med etikett som 

inneholder uttrykket «sekt». 

Avsnitt 2 

Frivillige opplysninger 

Artikkel 61 

Årgang 

1. Årgangen nevnt i artikkel 60 nr. 1 bokstav a) i forordning (EF) nr. 479/2008 kan angis på etiketten på de 

produktene som er nevnt i artikkel 49, forutsatt at minst 85 % av druene som er brukt til å framstille produktene, er 

høstet i det aktuelle året. Dette omfatter ikke 

a) den mengden produkter som eventuelt er brukt til søtning, «ekspedisjonslikør» eller «tiragelikør», eller 

b) den mengden produkter som er nevnt i nr. 3 bokstav e) og f) i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 479/2008. 

2. For produkter som tradisjonelt framstilles av druer som er høstet i januar eller februar, skal foregående 

kalenderår angis som årgang på etiketten. 

3. Produkter uten beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse skal også oppfylle 

kravene fastsatt i nr. 1 og 2 i denne artikkel og i artikkel 63. 

Artikkel 62 

Navn på druesorter 

1. Navnene på druesortene eller deres synonymer nevnt i artikkel 60 nr. 1 bokstav b) i forordning (EF) nr. 

479/2008 som brukes til framstilling av produktene nevnt i artikkel 49 i denne forordning, kan angis på etikettene på 

de berørte produktene på vilkårene fastsatt i bokstav a) og b) i denne artikkel. 

a) For viner framstilt i Det europeiske fellesskap skal navnene på druesortene eller deres synonymer være dem som 

er angitt i klassifiseringen av druesorter nevnt i artikkel 24 nr. 1 i forordning (EF) nr. 479/2008. 

For medlemsstater som er fritatt for klassifiseringsplikten fastsatt i artikkel 24 nr. 2 i forordning (EF) nr. 479/2008, 

skal navnene på druesortene eller deres synonymer angis i Den internasjonale vinorganisasjons (OIV) «internasjonale 

liste over vinstokksorter og deres synonymer». 

b) For viner med opprinnelse i tredjestater skal anvendelsesvilkårene for navnene på druesorter eller deres 

synonymer være i samsvar med de reglene som gjelder for vinprodusenter i den berørte tredjestat, herunder 

representative bransjeorganisasjoners regler, og navnene på druesorter eller deres synonymer som er nevnt på 

minst en av følgende organisasjoners lister: 

i) Den internasjonale vinorganisasjon (OIV), 

ii) Den internasjonale union for vern av nye plantesorter (UPOV), 

iii) Det internasjonale råd for plantegenetiske ressurser (IBPGR). 

c) Navnet på druesorter eller deres synonymer kan angis for produkter med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller 

beskyttet geografisk betegnelse eller med geografisk betegnelse fra en tredjestat, forutsatt at 

i) minst 85 % av de berørte produktene er framstilt av den druesorten som angis, dersom bare én druesort 

eller dens synonym angis, utenom: 

– den mengden produkter som eventuelt er brukt til søtning, «ekspedisjonslikør» eller «tiragelikør», 

eller 

– den mengden produkter som er nevnt i nr. 3 bokstav e) og f) i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 

479/2008, 

ii) 100 % av de berørte produktene er framstilt av disse sortene dersom navnet på to eller flere druesorter 

eller deres synonymer er angitt, utenom: 

– den mengden produkter som eventuelt er brukt til søtning, «ekspedisjonslikør» eller «tiragelikør», 

eller 

– den mengden produkter som er nevnt i nr. 3 bokstav e) og f) i vedlegg IV til forordning (EF) nr. 

479/2008. 

I tilfellet nevnt i punkt ii) skal druesortene angis i fallende rekkefølge etter den andel de utgjør av 

produktet, og med skrifttegn i samme størrelse. 

d) For produkter uten beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse kan navnene på 

druesorter eller deres synonymer angis, forutsatt at kravene i nr. 1 bokstav a) eller b) og i artikkel 63 er oppfylt.


2. Når det dreier seg om musserende vin og musserende kvalitetsvin, kan de navnene på druesorter som anvendes 

for å utfylle beskrivelsen av produktet, dvs. «pinot blanc», «pinot noir», «pinot meunier» eller «pinot gris» og 

tilsvarende navn på andre fellesskapsspråk erstattes med synonymet «pinot». 

3. Som unntak fra artikkel 42 nr. 3 i forordning (EF) nr. 479/2008 kan navn på druesorter og deres synonymer 

oppført i del A i vedlegg XV til denne forordning, som består av eller inneholder en beskyttet opprinnelsesbetegnelse 

eller en beskyttet geografisk betegnelse, bare angis på etiketten til et produkt med beskyttet opprinnelsesbetegnelse 

eller beskyttet geografisk betegnelse eller med geografisk betegnelse fra en tredjestat dersom de var tillatt i henhold til 

gjeldende fellesskapsregler 11. mai 2002, eller på datoen for medlemsstatenes tiltredelse, avhengig av hvilken dato 

som kommer sist. 

4. De navnene på druesorter og deres synonymer som er oppført i del B i vedlegg XV til denne forordning, som 

delvis inneholder en beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller en beskyttet geografisk betegnelse, og direkte viser til det 

geografiske elementet i den berørte beskyttede opprinnelsesbetegnelsen eller beskyttede geografiske betegnelsen, kan 

bare angis på etiketten til et produkt med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse eller 

med geografisk betegnelse fra en tredjestat. 

Artikkel 63 

Særlige regler for druesorter og årganger for vin uten beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet 

geografisk betegnelse 

► M3 

1. Medlemsstatene skal utpeke den eller de vedkommende myndigheter som skal ha ansvar for den 

sertifiseringen som er omhandlet i artikkel 118z nr. 2 bokstav a) i forordning (EF) nr. 1234/2007, i samsvar med 

kriteriene fastsatt i artikkel 4 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 882/2004. 

Hver medlemsstat skal innen 1. oktober 2011 oversende følgende opplysninger samt eventuelle endringer til 

Kommisjonen i samsvar med artikkel 70a nr. 1 i denne forordning: 

a) navn, adresse og kontaktopplysninger, herunder e-postadresser, til den eller de myndigheter som har ansvar for 

anvendelsen av denne artikkel, 

b) eventuelt navn, adresse og kontaktopplysninger, herunder e-postadresser, til alle organer som vedkommende 

myndighet har gitt fullmakt til å anvende denne artikkel, 

b) tiltakene de har truffet for å gjennomføre denne artikkel, når disse tiltakene er av særlig verdi for samarbeidet 

mellom medlemsstater som nevnt i forordning (EF) nr. 555/2008, 

d) de druesortene som berøres av anvendelsen av artikkel 118z nr. 2 og 120a i forordning (EF) nr. 1234/2007. 

Kommisjonen skal på grunnlag av opplysninger fra medlemsstatene utarbeide og ajourføre en liste over navnene 

og adressene til vedkommende myndigheter og godkjente organer og over de godkjente druesortene. Kommisjonen 

skal offentliggjøre denne listen. 

◄ M3 

2. Sertifiseringen av vin, når som helst under produksjonen, herunder emballeringen av vinen, skal ivaretas enten 

av 

a) den eller de vedkommende myndigheter som er nevnt i nr. 1, eller 

b) ett eller flere kontrollorganer som definert i artikkel 2 annet ledd nr. 5 i forordning (EF) nr. 882/2004, som 

opptrer som produktsertifiseringsorgan i samsvar med kriteriene fastsatt i artikkel 5 i nevnte forordning. 

Den eller de myndigheter som er nevnt i nr. 1, skal gi tilstrekkelige garantier for objektivitet og upartiskhet, og ha 

tilgang til nødvendig kvalifisert personale og ressurser for å utføre sine oppgaver. 

Sertifiseringsorganene omhandlet i første ledd bokstav b) skal overholde, og fra 1. mai 2010 være akkreditert i 

henhold til, europeisk standard EN 45011 eller ISO/IEC-veiledning 65 (Alminnelige krav til organer som utfører 

produktsertifisering). 

► M1 

Kostnadene for sertifiseringen skal dekkes av de markedsdeltakerne som omfattes av den, med mindre 

medlemsstatene beslutter noe annet. 

◄ M1 

3. Framgangsmåten for sertifisering fastsatt i artikkel 60 nr. 2 bokstav a) i forordning (EF) nr. 479/2008 skal 

sikre administrativt bevis for at opplysningene om druesortene eller den årgangen som angis på de berørte vinenes 

etiketter, er riktige. 

Dessuten kan produsentmedlemsstatene beslutte å gjennomføre 

a) en organoleptisk undersøkelse av vinens lukt og smak på grunnlag av anonyme prøver for å kontrollere at vinens 

grunnleggende egenskaper skyldes den eller de druesortene som er brukt, 

b) en analytisk undersøkelse av vin som er framstilt av bare én druesort. 

Sertifiseringen skal utføres av den eller de vedkommende myndigheter eller det eller de kontrollorganene som er 

nevnt i nr. 1 og 2, i den medlemsstaten der produksjonen fant sted. 

Sertifiseringen utføres enten ved 

a) stikkprøvekontroller på grunnlag av en risikoanalyse eller 

b) prøvetaking eller


c) systematiske kontroller. 

Stikkprøvekontroller skal utføres på grunnlag av en kontrollplan som myndighetene har fastsatt på forhånd for de 

forskjellige produksjonsstadiene. Markedsdeltakerne skal underrettes om kontrollplanen. Medlemsstatene skal 

vilkårlig velge ut det minsteantall markedsdeltakere som skal gjennomgå denne kontrollen. 

Ved prøvetaking skal medlemsstatene sørge for at kontrollene, gjennom antall, art og hyppighet, er representative 

for hele deres territorium og står i forhold til mengden vinprodukter som markedsføres eller oppbevares med henblikk 

på markedsføring. 

Stikkprøvekontroller kan kombineres med prøvetaking. 

4. Med hensyn til artikkel 60 nr. 2 bokstav a) i forordning (EF) nr. 479/2008 skal produsentmedlemsstatene sikre 

at de berørte vinprodusentene godkjennes av den medlemsstaten der produksjonen finner sted. 

5. Med hensyn til kontroll, herunder sporbarhet, skal produsentmedlemsstatene sikre at avdeling V i forordning 

(EF) nr. 555/2008 og forordning (EF) nr. 606/2009 får anvendelse. 

6. For vin fra et område delt av en landegrense, som nevnt i artikkel 60 nr. 2 bokstav c) i forordning (EF) nr. 

479/2008, kan sertifiseringen utføres av en av myndighetene i en av de berørte medlemsstatene. 

7. For viner produsert i samsvar med artikkel 60 nr. 2 i forordning (EF) nr. 479/2008 kan medlemsstatene 

beslutte å bruke uttrykket «sortsvin» sammen med navnet på 

a) den eller de berørte medlemsstatene, 

b) druesorten eller druesortene. 

For viner uten beskyttet opprinnelsesbetegnelse, beskyttet geografisk betegnelse eller geografisk betegnelse som 

er produsert i tredjestater, og som har etikett der navnet på en eller flere druesorter eller årgangen er angitt, kan 

tredjestatene beslutte å bruke uttrykket «sortsvin» sammen med navnet på den berørte tredjestat. 

Ved angivelse av navnet eller navnene på medlemsstatene eller tredjestatene får artikkel 55 i denne forordning ikke 

anvendelse. 

► M1 

For Det forente kongerike kan navnet på medlemsstaten erstattes med navnet på et individuelt område som inngår 

i Det forente kongerike 

◄ M1 

8. Nr. 1–6 får anvendelse på produkter framstilt av druer høstet fra og med 2009. 

Artikkel 64 


1. Dersom ikke annet er fastsatt i artikkel 58 i denne forordning, kan sukkerinnholdet uttrykt som fruktose og 

glukose i samsvar med del B i vedlegg XIV til denne forordning, angis på etiketten til de produktene som er nevnt i 

artikkel 60 nr. 1 bokstav c) i forordning (EF) nr. 479/2008. 

2. Dersom sukkerinnholdet berettiger bruk av to av uttrykkene i del B i vedlegg XIV til denne forordning, skal 

bare ett av disse to uttrykkene velges. 

3. Uten at det berører anvendelsesvilkårene beskrevet i del B i vedlegg XIV til denne forordning, kan 

sukkerinnholdet ikke avvike med mer enn 1 gram per liter fra det som angis på produktets etikett. 

► M1 

4. Nr. 1 får ikke anvendelse på produktene nevnt i nr. 3, 8 og 9 i vedlegg XIb til forordning (EF) nr. 1234/2007, 

forutsatt at medlemsstatene fastsetter regler for vilkårene for å angi sukkerinnholdet eller det fastsettes i regler som 

gjelder i den berørte tredjestat, herunder, representative bransjeorganisasjoners regler. 

◄ M1 

Artikkel 65 

Angivelse av fellesskapssymboler 

1. Fellesskapssymbolene nevnt i artikkel 60 nr. 1 bokstav e) i forordning (EF) nr. 479/2008 kan angis på vinens 

etikett i samsvar med vedlegg V til kommisjonsforordning (EF) nr. 1898/2006. 1 Uten hensyn til artikkel 59 kan 

angivelsene «BESKYTTET OPPRINNELSESBETEGNELSE» og «BESKYTTET GEOGRAFISK BETEGNELSE» 

i symbolene erstattes med tilsvarende uttrykk på et annet offisielt fellesskapsspråk, som fastsatt i nevnte vedlegg. 

2. Dersom fellesskapssymbolene eller angivelsene nevnt i nr. 60 nr. 1 bokstav e) i forordning (EF) nr. 479/2008 

står på produktets etikett, skal de følges av den tilsvarende beskyttede opprinnelsesbetegnelsen eller beskyttede 

geografiske betegnelsen. 

1 EUT L 369 av 23.12.2006, s. 1. 

Artikkel 66 

Uttrykk som gjelder visse produksjonsmetoder 

1. I samsvar med artikkel 60 nr. 1 bokstav f) i forordning (EF) nr. 479/2008 kan viner som markedsføres i 

Fellesskapet merkes med angivelser som gjelder visse produksjonsmetoder, bl.a. de metodene som er fastsatt i nr. 2, 

3, 4, 5 og 6 i denne artikkel.


2. Angivelsene oppført i vedlegg XVI er de eneste uttrykkene som kan brukes til å beskrive en vin med beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse eller med geografisk betegnelse fra en tredjestat, som har 

gjæret, er modnet eller lagret i en trebeholder. Medlemsstatene eller tredjestatene kan imidlertid fastsette andre 

angivelser som tilsvarer dem som er fastsatt i vedlegg XV, for slike viner. 

Det er tillatt å bruke en av angivelsene nevnt i første ledd dersom vinen er lagret i en trebeholder i samsvar med 

gjeldende nasjonale bestemmelser, selv om lagringen fortsetter i en annen type beholder. 

Angivelsene nevnt i første ledd kan ikke brukes til å beskrive en vin som er framstilt ved hjelp av eikespon, selv 

om det har skjedd i forbindelse med bruk av trebeholdere. 

3. Uttrykket «flaskegjæret» kan brukes bare for å beskrive musserende viner med beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse eller med beskyttet geografisk betegnelse fra en tredjestat, eller musserende kvalitetsviner, 

dersom 

a) produktet ble gjort musserende ved hjelp av en annengangsgjæring på flaske, 

b) produksjonsprosessens lengde, herunder modning i produksjonsforetaket, regnet fra begynnelsen av 

gjæringsprosessen som skal gjøre vinblandingen musserende, ikke har vart under ni måneder, 

c) gjæringsprosessen som skal gjøre vinblandingen musserende, og tilstedeværelsen av vinblandingen på bermen 

har vart i minst 90 dager, 

d) produktet ble skilt fra bermen ved filtrering etter omstikkingsmetoden eller ved tømming. 

4. Uttrykkene «flaskegjæret etter tradisjonell metode», «tradisjonell metode», «klassisk metode» eller «klassisk 

tradisjonell metode» kan brukes bare til å beskrive musserende viner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller med 

beskyttet geografisk betegnelse fra en tredjestat, eller musserende viner dersom produktet 

a) ble gjort musserende ved hjelp av en annengangsgjæring på flaske, 

b) uten avbrudd var i kontakt med bermen i minst ni måneder i samme foretak, regnet fra det tidspunktet 

vinblandingen ble satt sammen, 

c) ble skilt fra bermen ved tømming. 

5. Uttrykket «crémant» kan brukes bare om hvite musserende kvalitetsviner eller musserende kvalitetsviner av 

typen «rosé» med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller med geografisk betegnelse fra en tredjestat, dersom 

a) druene er høstet for hånd, 

b) vinen er laget av most framstilt ved å presse hele eller avstilkede druer. Mengden most skal ikke overstige 100 

liter per 150 kg druer, 

c) det høyeste innholdet av svoveldioksid ikke overstiger 150 mg//l, 

d) sukkerinnholdet er på under 50 g/l, 

e) vinen oppfyller kravene i nr. 4 og 

f) uttrykket «crémant», med mindre annet er fastsatt i artikkel 67, er angitt på etiketten for musserende 

kvalitetsviner sammen med navnet på den geografiske enheten som ligger til grunn for det avgrensede området 

som den beskyttede opprinnelsesbetegnelsen eller den geografiske betegnelsen fra en berørt tredjestat gjelder. 

Bokstav a) og f) får ikke anvendelse på produsenter som eier varemerker som inneholder uttrykket «crémant», og 

som er registrert før 1. mars 1986. 

6. Henvisninger til økologisk produksjon av druer er underlagt rådsforordning (EF) nr. 834/2007. 1 

1 EUT L 189 av 20.7.2007, s. 1. 

Artikkel 67 

Navn på en geografisk enhet som er mindre eller større enn det området som ligger til grunn for 

opprinnelsesbetegnelsen eller den geografiske betegnelsen og henvisninger til et geografisk område 

1. Når det gjelder artikkel 60 nr. 1 bokstav g) i forordning (EF) nr. 479/2008 og uten at det berører artikkel 55 

og 56 i denne forordning, kan navnet på en geografisk enhet og henvisninger til et geografisk område angis bare på 

etiketten til viner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse eller med geografisk 

betegnelse fra en tredjestat. 

► M1 

2. For at navnet på en mindre geografisk enhet enn det området som ligger til grunn for opprinnelsesbetegnelsen 

eller den geografiske betegnelsen skal kunne brukes, skal området for den berørte geografiske enheten være nøye 

definert. Medlemsstatene kan fastsette regler for anvendelsen av disse geografiske enhetene. Minst 85 % av de druene 

som vinen er framstilt av, skal komme fra den mindre geografiske enheten. Dette omfatter ikke 

a) den mengden produkter som eventuelt er brukt til søtning, «ekspedisjonslikør» eller «tiragelikør», eller 

b) den mengden produkter som er nevnt i nr. 3 bokstav e) og f) i vedlegg XIb til forordning (EF) nr. 1234/2007. 

De resterende 15 % av druene skal komme fra det avgrensede geografiske området for den berørte 

opprinnelsesbetegnelsen eller geografiske betegnelsen. 

◄ M1 

Medlemsstatene kan, når det dreier seg om registrerte varemerker eller varemerker oppnådd ved bruk før 11. mai 

2002, som inneholder eller består av et navn på en mindre geografisk enhet enn det området som ligger til grunn for 

opprinnelsesbetegnelsen eller den geografiske betegnelsen, og henvisninger til et geografisk område i den berørte 

medlemsstat, beslutte ikke å anvende kravene i første ledd tredje og fjerde punktum.


3. Navn på en geografisk enhet som er mindre eller større enn det området som ligger til grunn for 

opprinnelsesbetegnelsen eller den geografiske betegnelsen, eller henvisninger til et geografisk område, skal bestå av 

navnet på 

a) et sted eller en gruppe av steder, 

b) en kommune eller en del av en kommune, 

c) et underområde av et vindyrkingsområde eller en del av et slikt underområde, 

d) et administrasjonsområde. 

Avsnitt 3 

Regler for visse særlige flaskeformer og lukkemekanismer og tilleggsbestemmelser fastsatt av 

produsentmedlemsstatene 

Artikkel 68 

Vilkår for bruk av særlige flaskeformer 

For at en flasketype skal kunne oppføres på listen over særlige flasketyper i vedlegg XVII skal den oppfylle 

følgende krav: 

a) den skal i 25 år utelukkende, virkelig og tradisjonelt ha blitt brukt til en vin med en bestemt beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse, og 

b) bruken av den skal få forbrukerne til å tenke på en vin med en bestemt beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller 

beskyttet geografisk betegnelse. 

Vedlegg XVII inneholder vilkårene for å bruke anerkjente særlige flasketyper. 

► M2 

Artikkel 69 

Regler for presentasjon av visse produkter 

1. Musserende vin, musserende kvalitetsvin og musserende kvalitetsvin av aromatisk type produsert i Den 

europeiske union skal omsettes eller eksporteres i glassflasker av typen «musserende vin» lukket på følgende måte: 

a) for flasker med et nominelt volum på over 0,20 liter: en soppformet kork laget av kork eller annet materiale som 

tillates å komme i kontakt med næringsmidler, holdt på plass av et feste, om nødvendig dekket av en kapsel og 

kledd med folie som fullstendig dekker korken og hele eller deler av flaskehalsen, 

b) for flasker med et nominelt volum på høyst 0,20 liter: en annen egnet lukkemekanisme. 

Andre produkter som er produsert i Unionen, skal ikke omsettes eller eksporteres verken i glassflasker av typen 

«musserende vin» eller med lukkemekanismen beskrevet i første ledd bokstav a). 

2. Som unntak fra nr. 1 annet ledd kan medlemsstatene beslutte at følgende produkter kan omsettes eller 

eksporteres i glassflasker av typen «musserende vin» og/eller med lukkemekanismen beskrevet i nr. 1 første ledd 

bokstav a): 

a) produkter som tradisjonelt tappes på slike flasker, og som 

i) er oppført i artikkel 113d nr. 1 bokstav a) i forordning (EF) nr. 1234/2007, 

ii) er oppført i nr. 7, 8 og 9 i vedlegg XIb til forordning (EF) nr. 1234/2007, 

iii) er oppført i rådsforordning (EØF) nr. 1601/1991, eller 

iv) har en sann alkoholstyrke i volumprosent på høyst 1,2 vol.-%, 

b) andre produkter enn dem som er nevnt i bokstav a), forutsatt at de ikke villeder forbrukerne med hensyn til 

produktets art. 

◄ M2 

Artikkel 70 

Medlemsstatenes tilleggsbestemmelser om merking og presentasjon 

1. For viner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse som er produsert på en 

medlemsstats territorium, kan bruken av opplysningene i artikkel 61, 62 og 64–67 gjøres obligatorisk, forbys eller 

begrenses ved at det innføres strengere vilkår enn dem som er fastsatt i dette kapittel, i produktspesifikasjonene for 

disse vinene. 

2. Medlemsstatene kan gjøre opplysningene i artikkel 64 og 66 obligatoriske for viner uten beskyttet 

opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk betegnelse som er produsert på deres territorium. 

3. For kontrollformål kan medlemsstatene beslutte å definere og fastsette regler for andre opplysninger enn dem 

som er nevnt i artikkel 59 nr. 1 og artikkel 60 nr. 1 i forordning (EF) nr. 479/2008, for viner som er produsert på deres 

territorium. 

4. For kontrollformål kan medlemsstatene beslutte at artikkel 58, 59 og 60 i forordning (EF) nr. 479/2008 skal 

gjelde for vin som er tappet på deres territorium, men som ennå ikke er markedsført eller eksportert.


► M3 

Kapittel V 

Alminnelige bestemmelser, overgangs- og sluttbestemmelser 

Artikkel 70a 

Metode som skal anvendes ved kommunikasjon mellom Kommisjonen, medlemsstatene, tredjestater og 

andre berørte parter 

► EØS-tilpasning som følge av EØS-avtalen protokoll 47 tillegg 1 nr. 11 I tilfeller der det er aktuelt, skal EFTAstatene 

følge prosedyrene som fremgår av artikkel 70a(1) bokstav b, 70a(2) og 70a(4). ◄ EØS-tilpasning som følge 

av EØS-avtalen protokoll 47 tillegg 1 nr. 11. 

1. Når det vises til dette nummer, skal dokumentene og opplysningene som er nødvendige for gjennomføringen 

av denne forordning, oversendes til Kommisjonen etter følgende metode: 

a) når det gjelder vedkommende myndigheter i medlemsstatene, ved hjelp av det informasjonssystemet som 

Kommisjonen har stilt til rådighet for dem i samsvar med bestemmelsene i forordning (EF) nr. 792/2009, 

b) når det gjelder vedkommende myndigheter og representative bransjeorganisasjoner i tredjestater, samt fysiske 

eller juridiske personer som har en rettmessig interesse i henhold til denne forordning, elektronisk ved hjelp av 

de metodene og skjemaene som Kommisjonen har stilt til rådighet for dem, og som er gjort tilgjengelige på de 

vilkårene som er fastsatt i vedlegg XVIII til denne forordning. 

Meddelelsen kan også skje på papir ved hjelp av nevnte skjemaer. 

Ansvaret for å inngi søknader og for innholdet i meddelelsene ligger, avhengig av omstendighetene, hos de 

vedkommende myndigheter som er utpekt av tredjestatene, de representative bransjeorganisasjonene eller de berørte 

fysiske eller juridiske personer. 

2. Kommisjonen skal sende og utlevere opplysninger til de myndighetene og personene som er berørt av denne 

forordning, og eventuelt til offentligheten, ved hjelp av sine informasjonssystemer. 

De myndighetene og personene som er berørt av denne forordning, kan henvende seg til Kommisjonen i samsvar 

med vedlegg XIX for å få opplysninger om de praktiske reglene som gjelder for tilgang til informasjonssystemene og 

oversending og utlevering av opplysninger. 

3. Artikkel 5 nr. 2 og artikkel 6, 7 og 8 i forordning (EF) nr. 792/2009 får tilsvarende anvendelse på 

oversendingen og utleveringen av opplysninger som er omhandlet i nr. 1 bokstav b) og nr. 2 i denne artikkel. 

4. Ved gjennomføringen av nr. 1 bokstav b) skal de som har ansvar for informasjonssystemene i Kommisjonen, 

gi tilgangsrettigheter til tredjestaters vedkommende myndigheter og representative bransjeorganisasjoner og til fysiske 

og juridiske personer som har en rettmessig interesse i henhold til denne forordning. 

De som har ansvar for informasjonssystemene i Kommisjonen, skal, avhengig av omstendighetene, godkjenne 

tilgangsrettighetene på grunnlag av 

a) opplysninger om de vedkommende myndigheter som tredjestaten har utpekt, med kontaktopplysninger og epostadresser, 

som Kommisjonen er i besittelse av innenfor rammen av internasjonale avtaler, eller som 

Kommisjonen har fått oversendt i samsvar med disse avtalene, 

b) en offisiell anmodning fra en tredjestat med opplysninger om de myndighetene som har ansvar for å oversende 

de dokumentene og opplysningene som er nødvendige for anvendelsen av nr. 1 bokstav b), samt vedkommende 

myndigheters kontaktopplysninger og e-postadresser, 

c) en anmodning fra en representativ bransjeorganisasjon i en tredjestat eller en fysisk eller juridisk person, med 

bekreftelse av organisasjonens identitet og rettmessige interesse og dens e-postadresse. 

Når tilgangsrettighetene er godkjent, skal de aktiveres av dem som har ansvar for informasjonssystemene i 

Kommisjonen. 

Artikkel 70b 

Oversending og utlevering a opplysninger om myndighetene som har ansvar for å behandle søknader på 

nasjonalt plan 

1. Medlemsstatene skal innen 1. oktober 2011 i samsvar med artikkel 70a nr. 1 oversende Kommisjonen navn, 

adresse og kontaktopplysninger, herunder e-postadresser, til den eller de myndigheter som har ansvar for 

gjennomføringen av artikkel 118f nr. 2 i forordning (EF) nr. 1234/2007 samt eventuelle endringer av disse 

opplysningene. 

2. Kommisjonen skal utarbeide og ajourføre en liste over navnene og adressene til medlemsstatenes eller 

tredjestatenes vedkommende myndigheter på grunnlag av opplysninger som medlemsstatene har sendt i samsvar med 

nr. 1, eller som tredjestater har sendt i henhold til internasjonale avtaler inngått med EU. Kommisjonen skal 

offentliggjøre denne listen. 

◄ M3


Artikkel 71 

Vinbetegnelser som er beskyttet i henhold til forordning (EF) nr. 1493/1999 

► M3 

1. Medlemsstatene skal oversende dokumentene nevnt i artikkel 118s nr. 2 i forordning (EF) nr. 1234/2007, 

heretter kalt «saksmappen» og endringene av produktspesifikasjonen omhandlet i artikkel 73 nr. 1 bokstav c) og d) og 

nr. 2 i denne forordning, i samsvar med artikkel 70a nr. 1 i denne forordning etter følgende regler og framgangsmåter: 

a) Kommisjonen skal i henhold til artikkel 9 i denne forordning bekrefte at den har mottatt saksmappen eller 

endringen. 

b) Saksmappen eller endringen skal anses for å kunne godtas på den datoen Kommisjonen har mottatt saksmappen 

eller endringen, på de vilkårene som er fastsatt i artikkel 11 i denne forordning, og forutsatt at Kommisjonen har 

mottatt dem senest 31. desember 2011. 

c) Kommisjonen skal bekrefte at den berørte opprinnelsesbetegnelsen eller geografiske betegnelsen er oppført i 

registeret i samsvar med artikkel 18 i denne forordning med eventuelle endringer, og tildele registreringen et 

saksnummer. 

(d) Kommisjonen skal innen de fristene som er fastsatt i artikkel 12 nr. 1 i denne forordning, undersøke om 

dokumentene i saksmappen er gyldige, idet det eventuelt tas hensyn til de endringene som er mottatt. 

2. Kommisjonen kan treffe beslutning om å annullere den berørte opprinnelsesbetegnelsen eller geografiske 

betegnelsen i samsvar med artikkel 118s nr. 4 i forordning (EF) nr. 1234/2007 på grunnlag av de dokumentene som 

den har til rådighet i henhold til artikkel 118s nr. 2 i nevnte forordning 

◄ M3 

► M2 

3. Som unntak fra artikkel 2 nr. 2 i denne forordning kan medlemsstatene, når det gjelder overføringen av 

tekniske data som omhandlet i artikkel 118s nr. 2 bokstav a) i forordning (EF) nr. 1234/2007, anses som søkere i 

henhold til artikkel 118c nr. 1 bokstav b) i nevnte forordning. 

◄ M2 

Artikkel 72 

Midlertidig merking 

1. Som unntak fra artikkel 65 i denne forordning skal viner med opprinnelsesbetegnelse eller geografisk 

betegnelse, hvis berørte opprinnelsesbetegnelse eller geografiske betegnelse oppfyller kravene i artikkel 38 nr. 5 i 

forordning (EF) nr. 479/2008, merkes i samsvar med bestemmelsene i kapittel IV i denne forordning. 

2. Dersom Kommisjonen i henhold til artikkel 41 i forordning (EF) nr. 479/2008 beslutter ikke å beskytte en 

opprinnelsesbetegnelse eller en geografisk betegnelse, skal viner som er merket i samsvar med nr. 1 i denne artikkel, 

trekkes tilbake fra markedet eller merkes på nytt i samsvar med kapittel IV i denne forordning. 

► M3 

Artikkel 73 

Overgangsbestemmelser 

1. Framgangsmåten fastsatt i artikkel 118s i forordning (EF) nr. 1234/2007 får anvendelse i følgende tilfeller: 

a) i forbindelse med vinbetegnelser som det er søkt om beskyttelse av som opprinnelsesbetegnelse eller geografisk 

betegnelse i en medlemsstat, og som er godkjent av denne innen 1. august 2009, 

b) i forbindelse med vinbetegnelser som det er søkt om beskyttelse av som opprinnelsesbetegnelse eller geografisk 

betegnelse i en medlemsstat innen 1. august 2009, og som er godkjent av denne innen 31. desember 2011, 

c) i forbindelse med endringer av produktspesifikasjoner som er framlagt for en medlemsstat innen 1. august 2009, 

og som denne har videresendt til Kommisjonen innen 31. desember 2011, 

d) i forbindelse med mindre endringer av produktspesifikasjoner som er framlagt for en medlemsstat innen 1. 

august 2009, og som denne har videresendt til Kommisjonen innen 31. desember 2011. 

2. Framgangsmåten fastsatt i artikkel 118q i forordning (EF) nr. 1234/2007 får ikke anvendelse på endringer av 

en produktspesifikasjon som er framlagt for en medlemsstat fra og med 1. august 2009, og som denne medlemsstaten 

har videresendt til Kommisjonen innen 30. juni 2014, dersom formålet med disse endringene utelukkende er å bringe 

den produktspesifikasjonen som er sendt til Kommisjonen i henhold til artikkel 118s nr. 2 i forordning (EF) nr. 

1234/2007, i samsvar med artikkel 118c i forordning (EF) nr. 1234/2007 i denne forordning. 

3. Viner som er brakt i omsetning eller som er merket før 31. desember 2010, og som oppfyller de bestemmelsene 

som gjaldt før 1. august 2009, kan omsettes inntil lagrene er tømt. 

◄ M3 

Artikkel 74 

Oppheving 

Forordning (EF) nr. 1607/2000 og (EF) nr. 753/2002 oppheves.


Artikkel 75 


Denne forordning trer i kraft den sjuende dag etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende. 

Den får anvendelse fra 1. august 2009. 


Utferdiget i Brussel, 14. juli 2009. 

► M3 ◄ M3 (vedleggene I–IX opphevet) 

► M3 ◄ M3 (vedleggene XI og XII opphevet) 


Mariann FISCHER BOEL 

Medlem av Kommisjonen 

Vedlegg X 

Piktogrammet nevnt i artikkel 51 nr. 2 

Vedlegg XIII 

Betegnelser som viser til en enhet 

Medlemsstat eller tredjestat Betegnelse 

Østerrike Burg, Domäne, Eigenbau, Familie, Gutswein, Güterverwaltung, Hof, Hofgut, Kloster, Landgut, Schloss, 

Stadtgut, Stift, Weinbau, Weingut, Weingärtner, Winzer, Winzermeister 

Tsjekkia Sklep, vinařský dům, vinařství 

Tyskland Burg, Domäne, Kloster, Schloss, Stift, Weinbau, Weingärtner, Weingut, Winzer 

Frankrike Abbaye, Bastide, Campagne, Chapelle, Château, Clos, Commanderie, Cru, Domaine, Mas, Manoir, Mont, 

Monastère, Monopole, Moulin, Prieuré, Tour 

Hellas Aγρέπαυλη (Agrepavlis), Aμπελι (Ampeli), Aμπελώνας(-ες) (Ampelonas-(es)), Aρχoντικó (Archontiko), 

Kάστρo (Kastro), Kτήμα (Ktima), Mετóχι (Metochi), Moναστήρι (Monastiri), Oρεινó Kτήμα (Orino 

Ktima), Φύργoς (Pyrgos) 

Italia abbazia, abtei, ansitz, burg, castello, kloster, rocca, schlofl, stift, torre, villa 

Kypros Aμπελώνας (-ες) (Ampelonas (-es), Kτήμα (Ktima), Moναστήρι (Monastiri), Moνή (Moni) 

Portugal Casa, Herdade, Paço, Palácio, Quinta, Solar 

Slovakia Kaštieľ, Kúria, Pivnica, Vinárstvo, Usadlosť 

Slovenia Klet, Kmetija, Posestvo, Vinska klet 

Vedlegg XIV 


Betegnelse Vilkår for bruk 

DEL A – Liste over betegnelser som skal brukes på musserende vin, kullsyreimpregnert musserende vin, musserende kvalitetsvin og musserende 

kvalitetsvin av aromatisk type 

brut nature, naturherb, bruto natural, pas dosé, dosage zéro, natūralusis Dersom sukkerinnholdet er på under 3 gram per liter; disse betegnelsene 

briutas, īsts bruts, přírodně tvrdé, popolnoma suho, dosaggio zero, брют kan brukes bare i forbindelse med produkter som ikke er tilsatt sukker 

натюр, brut natur 

etter annengangsgjæring. 

extra brut, extra herb, ekstra briutas, ekstra brut, ekstra bruts, zvláště Dersom sukkerinnholdet er på mellom 0 og 6 gram per liter. 

tvrdé, extra bruto, izredno suho, ekstra wytrawne, eкcтра брют 

brut, herb, briutas, bruts, tvrdé, bruto, zelo suho, bardzo wytrawne, брют Dersom sukkerinnholdet er på under 12 gram per liter.


Betegnelse Vilkår for bruk 

extra dry, extra trocken, extra seco, labai sausas, ekstra kuiv, ekstra Dersom sukkerinnholdet er på mellom 12 og 17 gram per liter. 

sausais, különlegesen száraz, wytrawne, suho, zvláště suché, extra suché, 

eкcтра cyxo, extra sec, ekstra tør 

sec, trocken, secco, asciutto, dry, tør, ξηρóς, seco, torr, kuiva, sausas, Dersom sukkerinnholdet er på mellom 17 og 32 gram per liter. 

kuiv, sausais, száraz, półwytrawne, polsuho, suché, cyxo 

demi-sec, halbtrocken, abboccato, medium dry, halvtør, ημίξηρoς, semi Dersom sukkerinnholdet er på mellom 32 og 50 gram per liter. 

seco, meio seco, halvtorr, puolikuiva, pusiau sausas, poolkuiv, 

pussausais, félszáraz, półsłodkie, polsladko, polosuché, polosladké, 

пoлycyxo 

doux, mild, dolce, sweet, sød, γλυκóς, dulce, doce, söt, makea, saldus, Dersom sukkerinnholdet er høyere enn 50 gram per liter. 

magus, édes, ħelu, słodkie, sladko, sladké, cладкo, dulce, saldais 

DEL B – Liste over betegnelser som skal brukes på andre produkter enn dem som er oppført i del A 

cyxo, seco, suché, tør, trocken, kuiv, ξηρóς, dry, sec, secco, asciuttto, 

sausais, sausas, száraz, droog, wytrawne, seco, sec, suho, kuiva 

пoлycyxo, semiseco, polosuché, halvtør, halbtrocken, poolkuiv, 

ημίξηρoς, medium dry, demi-sec, abboccato, pussausais, pusiau 

sausas, félszáraz, halfdroog, półwytrawne, meio seco, adamado, 

demisec, polsuho, puolikuiva, halvtorrt 

пoлycладкo, semidulce, polosladké, halvsød, lieblich, poolmagus, 

ημίγλυκoς, medium, medium sweet, moelleux, amabile, pussaldais, 

pusiau saldus, félédes, halfzoet, półsłodkie, meio doce, demidulce, 

polsladko, puolimakea, halvsött 

Dersom sukkerinnholdet ikke overstiger 

– 4 gram per liter eller 

– 9 gram per liter, når det totale syreinnholdet uttrykt i gram vinsyre 

per liter er høyst 2 gram lavere enn restinnholdet av sukker. 

Dersom sukkerinnholdet er høyere enn det som er angitt ovenfor, men 

er på høyst: 

– 12 gram per liter eller 

– 18 gram per liter, når det totale syreinnholdet uttrykt i gram vinsyre 

per liter er høyst 10 gram lavere enn restinnholdet av sukker. 

Dersom sukkerinnholdet er høyere enn det som er angitt ovenfor, men 

er på høyst 45 gram per liter. 

cладкo, dulce, sladké, sød, süss, magus, γλυκóς, sweet, doux, dolce, Dersom sukkerinnholdet er på minst 45 gram per liter. 

saldais, saldus, édes, ħelu, zoet, słodkie, doce, dulce, sladko, makea, sött. 

► M1 

Vedlegg XV 

Liste over druesorter og deres synonymer som kan forekomme ved merking av vin 

DEL A – Liste over druesorter og deres synonymer som kan forekomme ved merking av vin i henhold til artikkel 62 

nr. 3 

Beskyttet opprinnelsesbetegnelse 

eller beskyttet geografisk betegnelse 

Sortsnavn eller synonym for dette Stater som kan bruke sortsnavnet eller synonymene1 1 Alba (IT) Albarossa Italia° 

2 Alicante (ES) Alicante Bouschet Hellas°, Italia°, Portugal°, Algerie°, Tunisia°, De forente 

stater°, Kypros°, Sør-Afrika NB: Navnet «Alicante» kan 

ikke brukes alene som vinbetegnelse. 

3 Alicante Branco Portugal° 

4 Alicante Henri Bouschet Frankrike°, Serbia og Montenegro (6) 

5 Alicante Italia° 

6 Alikant Buse Serbia og Montenegro (4) 

7 Avola (IT) Nero d'Avola Italia 

8 Bohotin (RO) Busuioacă de Bohotin Romania 

9 Borba (PT) Borba Spania° 

10 Bourgogne (FR) Blauburgunder Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia (13–20– 

30), Østerrike (18–20), Canada (20–30), Chile (20–30), Italia 

(20–30), Sveits 

11 Blauer Burgunder Østerrike (10–13), Serbia og Montenegro (17–30) 

12 Blauer Frühburgunder Tyskland (24) 

13 Blauer Spätburgunder Tyskland (30), Den tidligere jugoslaviske republikken 

Makedonia (10–20–30), Østerrike (10–11), Bulgaria (30), 

Canada (10–30), Chile (10–30), Romania (30), Italia (10–30) 

14 Burgund Mare Romania (35, 27, 39, 41) 

15 Burgundac beli Serbia og Montenegro (34) 

16 Burgundac Crni Kroatia ° 

17 Burgundac crni Serbia og Montenegro (11–30) 

18 Burgundac sivi Kroatia °, Serbia og Montenegro° 

19 Burgundec bel Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia° 

20 Burgundec crn Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia (10– 

13–30) 

21 Burgundec siv Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia° 

22 Early Burgundy De forente stater° 

23 Fehér Burgundi, Burgundi Ungarn (31) 

24 Frühburgunder Tyskland (12), Nederland° 

25 Grauburgunder Tyskland, Bulgaria, Ungarn °, Romania (26) 

26 Grauer Burgunder Canada, Romania (25), Tyskland, Østerrike




Sortsnavn eller synonym for dette Stater som kan bruke sortsnavnet eller synonymene1 27 Grossburgunder Romania (37, 14, 40, 42) 

28 Kisburgundi kék Ungarn (30) 

29 Nagyburgundi Ungarn° 

30 Spätburgunder Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia (10–13– 

20), Serbia og Montenegro (11–17), Bulgaria (13), Canada 

(10–13), Chile, Ungarn (29), Moldavia °, Romania (13), 

Italia (10–13), Det forente kongerike, Tyskland ( 13) 

31 Weißburgunder Sør-Afrika (33), Canada, Chile (32), Ungarn (23), Tyskland 

(32, 33), Østerrike (32), Det forente kongerike°, Italia 

32 Weißer Burgunder Tyskland (31, 33), Østerrike (31), Chile (31), Slovenia, 

Italia 

33 Weissburgunder Sør-Afrika (31), Tyskland (31, 32), Det forente kongerike, 

Italia, Sveits° 

34 Weisser Burgunder Serbia og Montenegro (15) 

35 Calabria (IT) Calabrese Italia 

36 Cotnari (RO) Grasă de Cotnari Romania 

37 Franken (DE) Blaufränkisch Tsjekkia (39), Østerrike °, Tyskland, Slovenia (Modra 

frankinja, Frankinja), Ungarn, Romania (14, 27, 39, 41) 

38 Frâncuşă Romania 

39 Frankovka Tsjekkia (37), Slovakia (40), Romania (14, 27, 38, 41) 

40 Frankovka modrá Slovakia (39) 

41 Kékfrankos Ungarn, Romania (37, 14, 27, 39) 

42 Friuli (IT) Friulano Italia 

43 Graciosa (PT) Graciosa Portugal° 

44 Meлник (BU) Melnik Meлник Melnik Bulgaria 

45 Montepulciano (IT) Montepulciano Italia° 

46 Moravské (CZ) Cabernet Moravia Tsjekkia° 

47 Moravia dulce Spania° 

48 Moravia agria Spania° 

49 Muškat moravsk ý Tsjekkia°, Slovakia 

50 Odobeşti (RO) Galbenă de Odobeşti Romania 

51 Porto (PT) Portoghese Italia° 

52 Rioja (ES) Torrontés riojano Argentina° 

53 Sardegna (IT) Barbera Sarda Italia 

54 Sciacca (IT) Sciaccarello Frankrike 

DEL B – Liste over druesorter og deres synonymer som kan forekomme ved merking av vin i henhold til artikkel 62 

nr. 4 



Sortsnavn eller synonym for dette Stater som kan bruke sortsnavnet eller synonymene2 1 Mount Athos – Agioritikos (GR) Agiorgitiko Hellas°, Kypros ° 

2 Aglianico del Taburno (IT) Aglianico Italia°, Hellas°, Malta°, De forente stater 

3 Aglianico del Vulture (IT) Aglianicone Italia° 

4 Aleatico di Gradoli (IT) 

Aleatico di Puglia (IT) 

Aleatico Italia, Australia, De forente stater 

5 Ansonica Costa dell'Argentario (IT) Ansonica Italia, Australia 

6 Conca de Barbera (ES) Barbera Bianca Italia° 

7 Barbera Sør-Afrika°, Argentina°, Australia°, Kroatia°, Mexico°, 

Slovenia°, Uruguay°, De forente stater°, Hellas°, Italia°, 

Malta° 

8 Barbera Sarda Italia° 

9 Malvasia di Castelnuovo Don Bosco 

(IT) 

Bosco Eliceo (IT) 

Bosco Italia° 

10 Brachetto d'Acqui (IT) Brachetto Italia, Australia 

11 Etyek-Buda (HU) Budai Ungarn° 

12 Cesanese del Piglio (IT) 

Cesanese di Olevano Romano (IT) 

Cesanese di Affile (IT) 

Cesanese Italia, Australia 

13 Cortese di Gavi (IT) 

Cortese dell'Alto Monferrato (IT) 

Cortese Italia, Australia, De forente stater 

14 Duna (HU) Duna gyöngye Ungarn 

15 Dunajskostredský (SK) Dunaj Slovakia 

16 Côte de Duras (FR) Durasa Italia 

17 Korinthos-Korinthiakos (GR) Corinto Nero Italia° 

18 Korinthiaki Hellas° 

19 Fiano di Avellino (IT) Fiano Italia, Australia, De forente stater 

20 Fortana del Taro (IT) Fortana Italia, Australia 

21 Freisa d'Asti (IT) 

Freisa di Chieri (IT) 

Freisa Italia, Australia, De forente stater




Sortsnavn eller synonym for dette Stater som kan bruke sortsnavnet eller synonymene2 22 Greco di Bianco (IT) 

Greco di Tufo (IT) 

Greco Italia, Australia 

23 Grignolino d'Asti (IT) 

Grignolino del Monferrato Casalese 

(IT) 

Grignolino Italia, Australia, De forente stater 

24 Izsáki Arany Sárfehér (HU) Izsáki Sáfeher Ungarn 

25 Lacrima di Morro d'Alba (IT) Lacrima Italia, Australia 

26 Lambrusco Grasparossa di 

Castelvetro 

Lambrusco grasparossa Italia 

27 Lambrusco Italia, Australia, 2 28 Lambrusco di Sorbara (IT) 

29 Lambrusco Mantovano (IT) 

30 Lambrusco Salamino di Santa Croce 

(IT) 

De forente stater 

31 Lambrusco Salamino Italia 

32 Colli Maceratesi Maceratino Italia, Australia 

33 Nebbiolo d'Alba (IT) Nebbiolo Italia, Australia, De forente stater 

34 Colli Orientali del Friuli Picolit (IT) Picolit Italia 

35 Pikolit Slovenia 

36 Colli Bolognesi Classico Pignoletto 

(IT) 

Pignoletto Italia, Australia 

37 Primitivo di Manduria Primitivo Italia, Australia, De forente stater 

38 Rheingau (DE) Rajnai rizling Ungarn (41) 

39 Rheinhessen (DE) Rajnski rizling Serbia og Montenegro (40–41–46) 

40 Renski rizling Serbia og Montenegro (39–43–46), Slovenia° (45) 

41 Rheinriesling Bulgaria°, Østerrike, Tyskland (43), Ungarn (38), Tsjekkia 

(49), Italia (43), Hellas, Portugal, Slovenia 

42 Rhine Riesling Sør-Afrika°, Australia°, Chile (44), Moldavia°, New 

Zealand°, Kypros, Ungarn° 

43 Riesling renano Tyskland (41), Serbia og Montenegro (39–40–46), Italia 

(41) 

44 Riesling Renano Chile (42), Malta° 

45 Radgonska ranina Slovenia 

46 Rizling rajnski Serbia og Montenegro (39–40–43) 

47 Rizling Rajnski Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia°, 

Kroatia° 

48 Rizling rýnsky Slovakia° 

49 Ryzlink rýnský Tsjekkia (41) 

50 Rossese di Dolceacqua (IT) Rossese Italia, Australia 

51 Sangiovese di Romagna (IT) Sangiovese Italia, Australia, De forente stater 

52 Štajerska Slovenija (SV) Štajerska belina Slovenia 

53 Teroldego Rotaliano (IT) Teroldego Italia, Australia, De forente stater 

54 Vinho Verde (PT) Verdea Italia° 

55 Verdeca Italia 

56 Verdese Italia° 

57 Verdicchio dei Castelli di Jesi (IT) 

Verdicchio di Matelica (IT) 

Verdicchio Italia, Australia 

58 Vermentino di Gallura (IT) 

Vermentino di Sardegna (IT) 

Vermentino Italia, Australia 

59 Vernaccia di San Gimignano (IT) 

Vernaccia di Oristano (IT) Vernaccia 

di Serrapetrona (IT) 

Vernaccia Italia, Australia 

60 Zala (HU) Zalagyöngye Ungarn 

* Forklaring: 

– kursiv: henvisning til synonymet til druesorten 

– «°» intet synonym 

– fet skrift: kolonne 3: druesortens navn 

kolonne 4: staten der navnet svarer til en druesort og henvisning til druesorten 

– normal skrift: kolonne 3: navn på synonymet til en druesort 

kolonne 4: navn på staten som bruker synonymet til en druesort 

1 For de berørte statene gis unntak i henhold til dette vedlegg bare for viner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse eller beskyttet geografisk 

betegnelse som er framstilt av de berørte druesortene. 

2 Kan brukes i samsvar med bestemmelsene i artikkel 22 nr. 4 i avtalen av 1. desember 2008 mellom Det europeiske fellesskap og Australia 

om handel med vin (EUT L 28 av 30.1.2009, s. 3). 

◄ M1


Vedlegg XVI 

Angivelser som er tillatt ved merking av vin i henhold til artikkel 66 nr. 2 

Gjæret på fat Modnet på fat. Lagret på fat 

gjæret på fat av [...] 

modnet på fat av [.. ] 

lagret på fat av [...] 

[angi tresort] 



gjæret på fat modnet på fat lagret på fat 

Vedlegg XVII 

Forbehold med hensyn til visse flasketyper 

1. «Flûte d'Alsace»: 

a) Type: glassflaske som består av en rett, sylindrisk kropp med lang hals, med tilnærmet følgende forhold: 

– total høyde/bunndiameter = 5:1, 

– høyde på den sylindriske flaskekroppen = total høyde/3, 

b) for viner som er framstilt av druer som er høstet i Frankrike, er denne flasketypen forbeholdt viner med følgende 

opprinnelsesbetegnelser: 

– «Alsace» eller «vin d'Alsace», «Alsace Grand Cru», 

– «Crépy», 

– «Château-Grillet», 

– «Côtes de Provence», rød og rosé, 

– «Cassis», 

– «Jurançon», «Jurançon sec», 

– «Béarn», «Béarn-Bellocq», rosé, 

– «Tavel», rosé. 

For denne flasketypen skal begrensningen av bruken gjelde bare for viner som er produsert av druer som er 

høstet i Frankrike. 

2. «Bocksbeutel» eller «Cantil»: 

a) Type: glassflaske med kort hals og tykkmaget, men avflatet kropp. Flaskens bunn og tverrsnitt på punktet der 

kroppen er mest konveks, er elliptisk, 

– forholdet mellom den lange og den korte aksen i det elliptiske tverrsnittet = tilnærmet 2:1, 

– forholdet mellom høyden på den konvekse flaskekroppen og den sylindriske flaskehalsen = tilnærmet 

2,5:1, 

b) viner som denne flasketypen er forbeholdt: 

i) tyske viner med opprinnelsesbetegnelsene: 

– Franken, 

– Baden: 

– med opprinnelse i Taubertal og Schüpfergrund, 

– med opprinnelse i følgende deler av kommunen Baden-Baden: Neuweier, Steinbach, Umweg 

og Varnhalt, 

ii) italienske viner med opprinnelsesbetegnelsene: 

– Santa Maddalena (St. Magdalener), 

– Valle Isarco (Eisacktaler), framstilt av sortene Sylvaner og Müller-Thurgau, 

– Terlaner, framstilt av sorten Pinot bianco, 

– Bozner Leiten, 

– Alto Adige (Südtiroler), framstilt av sortene Riesling, Müller-Thurgau, Pinot nero, Moscato giallo, 

Sylvaner, Lagrein, Pinot blanco (Weissburgunder) og Moscato rosa (Rosenmuskateller), 

– Greco di Bianco, 

– Trentino, framstilt av sorten Moscato, 

iii) greske viner: 

– Agioritiko, 

– Rombola Kephalonias, 

– viner med opprinnelse på øya Kefalonia, 

– viner med opprinnelse på øya Paros, 

– viner med beskyttet opprinnelsesbetegnelse fra Peloponnes. 

iv) portugisiske viner: 

– roséviner og bare de andre vinene med opprinnelsesbetegnelse eller geografisk betegnelse som det 

er påvist at ble korrekt og tradisjonelt presentert på flasker av typen «Cantil» allerede før de ble 

klassifisert som viner med opprinnelsesbetegnelse eller geografisk betegnelse.


3. «Clavelin»: 

a) Type: glassflaske med kort hals og et innhold på 0,62 liter, som består av en sylindrisk kropp med påsatte brede 

skuldre som gir flasken et firskåret utseende, og med tilnærmet følgende forhold: 

– total høyde/bunndiameter = 2,75:1, 

– høyde på den sylindriske delen = total høyde/2, 


– franske viner med opprinnelsesbetegnelsene: 

– Côte du Jura, 

– Arbois, 

– L'Etoile, 

– Château Chalon. 

4. «Tokaj»: 

a) Type: en rett, fargeløs glassflaske som består av en sylindrisk kropp med følgende forhold: 

– høyde på den sylindriske flaskekroppen = 1:2,7, 

– total høyde/bunndiameter = 1:3,6, 

– rominnhold: 500 ml, 375 ml, 250 ml, 100 ml eller 187,5 ml (ved eksport til en tredjestat), 

– et segl framstilt av samme materiale som flasken, som viser til vinområdet eller produsenten, kan plasseres 

på flasken, 


ungarske og slovakiske viner med de beskyttede opprinnelsesbetegnelsene: 

► M1 

◄ M1 

– Tokaj, 

– Vinohradnícka oblasť Tokaj 

utfylt med følgende tradisjonelle betegnelser: 

– aszú/výber, 

– aszúeszencia/esencia výberova, 

– eszencia/esencia, 

– máslas/mášláš, 

– fordítás/forditáš, 

– szamorodni/samorodné. 

For denne flasketypen skal begrensningen av bruken gjelde bare for viner som er produsert av druer som er 

høstet i Ungarn eller Slovakia. 

Vedlegg XVIII 

Tilgang til de metodene og elektroniske skjemaene som er nevnt i artikkel 70a nr. 1 bokstav b) 

► M3 

Det er fri tilgang til de metodene og elektroniske skjemaene som er nevnt i artikkel 70a nr. 1 bokstav b) gjennom 

den elektroniske databasen «E-Bacchus», som Kommisjonen har opprettet innenfor sitt informasjonssystem. 

http://ec.europa.eu/agriculture/markets/wine/e–bacchus/. 

Vedlegg XIX 

Praktiske regler for oversending og utlevering av opplysninger i henhold til artikkel 70a nr. 2 

For å få opplysninger om hvilke praktiske regler som gjelder for tilgang til informasjonssystemene og for 

meddelelser og utlevering av opplysninger, skal de myndigheter og personer som er berørt av denne forordning, 

henvende seg til Kommisjonen på følgende adresse: 

Funksjonell postkasse: AGRI–CONTACT–EBACCHUS ec.europa.eu 

◄ M3 

Forordning (EU) nr. 1022/2010 

Nedenfor gjengis til informasjon norsk oversettelse av forordning (EU) nr. 1022/2010 med de endringer og tillegg 

som følger av EØS-tilpasningen av rettsakten i samsvar med protokoll 47 tillegg 1 nr. 12. 

KOMMISJONSFORORDNING (EU) nr. 1022/2010 

av 12. november 2010 

om tillatelse til å heve anrikingsgrensene for vin som framstilles av druer som er høstet i 2010 i visse 

vindyrkingssoner


EUROPAKOMMISJONEN HAR – 

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, 

under henvisning til rådsforordning (EF) nr. 1234/2007 av 22. oktober 2007 om opprettelse av en felles 

markedsordning for landbruksvarer og om særlige bestemmelser for visse landbruksvarer (forordningen om en felles 

markedsordning), 1 særlig artikkel 121 tredje ledd, og 


1) I del A.3 i vedlegg XVa til forordning (EF) nr. 1234/2007 er det fastsatt at medlemsstatene kan anmode om at 

grenseverdiene for økning av alkoholstyrken i volumprosent (anriking) i vin heves med opptil 0,5 % i år med 

uvanlig ugunstige værforhold. 

2) Belgia, Tsjekkia, Danmark, Tyskland, Ungarn, Nederland, Østerrike, Polen, Slovenia, Slovakia og Det forente 

kongerike har anmodet om slik heving av grenseverdiene for anriking av vin framstilt av druer som er høstet i 

2010, ettersom værforholdene i vekstsesongen har vært uvanlig ugunstige i visse geografiske områder. 

3) På grunn av de uvanlig ugunstige værforholdene i 2010 kan det, med de grenseverdiene for økning av den 

naturlige alkoholstyrken som er fastsatt i del A.2 i vedlegg XVa til forordning (EF) nr. 1234/2007, i visse 

vindyrkingsområder ikke framstilles vin med en total alkoholstyrke som det normalt er etterspørsel etter. 

4) Det er derfor rimelig å tillate en heving av anrikingsgrensene for vin som framstilles av druer som er høstet i 

2010, i visse vindyrkingsområder. 



1 EUT L 299 av 16.11.2007, s. 1. 


Artikkel 1 

I de geografiske områdene oppført i vedlegget til denne forordning skal, som unntak fra del A.2 i vedlegg XVa til 

forordning (EF) nr. 1234/2007, økningen av den naturlige alkoholstyrken i volumprosent i friske druer høstet i 2010, 

druemost, druemost i gjæring, ung, ikke ferdiggjæret vin og vin framstilt av druer høstet i 2010, ikke overstige følgende 

grenseverdier: 

a) 3 vol.-% i vindyrkingssone A omhandlet i tillegget til vedlegg XIb til forordning (EF) nr. 1234/2007, 

b) 2,5 vol.-% i vindyrkingssone B omhandlet i tillegget til vedlegg XIb til forordning (EF) nr. 1234/2007, 

c) 2,0 vol.-% i vindyrkingssone C omhandlet i tillegget til vedlegg XIb til forordning (EF) nr. 1234/2007. 

Artikkel 2 

Denne forordning trer i kraft den tredje dag etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende. 


Utferdiget i Brussel, 12. november 2010. 


José Manuel BARROSO 

President 

Vedlegg 

Geografiske områder der det i henhold til artikkel 1 er tillatt å heve anrikingsgrensen 

Medlemsstat Geografiske områder (vindyrkingssone) 

Belgia Alle vindyrkingsområder (sone A) 

Tsjekkia Alle vindyrkingsområder (sone A og B) 

Danmark Alle vindyrkingsområder (sone A) 

Tyskland Alle vindyrkingsområder (sone A og B) 

Ungarn Alle vindyrkingsområder (sone C I) 

Nederland Alle vindyrkingsområder (sone A) 

Østerrike Alle vindyrkingsområder (sone B) 

Polen Alle vindyrkingsområder (sone A) 

Slovenia Podravje og Posavje (sone B) 

Slovakia Alle vindyrkingsområder (sone B og C I) 

Det forente kongerike England, Wales (sone A) 

Forordninger i pdf 

Nedenfor gjengis forordning (EF) nr. 1234/2007, forordning (EF) nr. 491/2009, forordning (EF) nr. 436/2009, 

forordning (EF) nr. 606/2009, forordning (EF) nr. 1166/2009, forordning (EU) nr. 53/2011, forordning (EF) nr. 

607/2009, forordning (EU) nr. 401/2010, forordning (EU) nr. 538/2011, forordning (EU) nr. 670/2011 og forordning 

(EU) nr. 1022/2010.



Trykk her for å lese norsk oversettelse av forordningen: 





















Rettelser 

Det som er rettet er satt i kursiv. 

Nr. 14/1989 s. 701 (i forskrift 14. juli 1989 nr. 562 til inkassoloven m.m. (inkassoforskriften)) 

§ 2–3 første ledd tabellen siste linje skal lyde: 

for krav over kr 500.000: 25 ganger rettsgebyret 

____________________________________ 

Utgiver: Justis- og beredskapsdepartementet

Oversikt over rettelser som er inntatt i 2013-årgangen 

År Feil i hefte nr. Side Gjelder Se rettelse i nr. 

2009 11 1877 Forskrift nr. 1286 1 

2012 11 1968 Forskrift nr. 959 2 

2012 

1989 

15 

14 

2529 

701 

Forskrift nr. 1329 

Forskrift nr. 562 

3 

5


Avd. I Lover og sentrale forskrifter 

Avd. II Regionale og lokale forskrifter 

Utgiver: Justis- og beredskapsdepartementet 

Redaksjon: Stiftelsen Lovdata 

Returadresse: 

Lovdata 

Postboks 2016 Vika 

N-0125 Oslo 

Manuskripter for kunngjøring 

Manuskripter sendes i ett eksemplar med kunngjøringsskjema til Lovdata: 

Med e-post: ltavd1@lovdata.no for avdeling I 

ltavd2@lovdata.no for avdeling II 

Elektronisk: Se Lovdatas nettsted (www.lovdata.no). 

Bestilling av abonnement 

Med post: Samme adresse som over. 

Elektronisk: Se Lovdatas nettsted. 

Norge Norden Verden 

Abonnement for 2013 koster Avd. I kr 1540 kr 2300 kr 3180 

Avd. I og II kr 1920 kr 3320 kr 4700 

Innholdet i heftene vil bli kunngjort fortløpende på Lovdatas nettsted – www.lovdata.no 

– også en versjon av den trykte utgaven av heftet i PDF-format vil være tilgjengelig. 

På samme sted finnes ajourførte versjoner av lovene og sentrale og lokale forskrifter. 

Samlemapper: Det vil bli sendt ut etiketter for bruk på ringpermer. 

Alle andre henvendelser om Norsk Lovtidend kan rettes til: 

Lovdata 

Postboks 2016, Vika 

0125 Oslo 

Tlf. 23 11 83 00 

Faks 23 11 83 01 

E-post: lovtid@lovdata.no 

07 Xpress AS, Oslo. 05.2013. ISSN 0333-0753 (Trykt) 

ISSN 1503-8297 (Elektronisk) 

2013105

Hefte 5 2013 - Lovdata

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?