Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

SeiLasen tiL Belfast
To dager etter at våre venner forlot oss, forlot vi lasteplassen på
langreis til Belfast, - og da vi så vidt var klar av land, kom pålandsstormen.
Vi kjempet i flere dager.
En natt så vi brått like forut. Vi måtte: «Baut skip! Alle mann på
dekk!» Da vi var to mann for lite ble det en fryktelig slitsom natt.
Da det lysnet av dag, kom vi i le av noen holmer og fant en god
hav:n, - stor glede om bord.
Alle fikk lov å gå til køys, med bare en vaktmann på dekk. - Vi
sov omtrent i to døgn, dødstrette som vi var.
Mange ting måtte repareres etter storstormen. Losen hadde sagt
at det var så mye hummer.
Onkel Karl tok et jernband og laget en hov, la nedi et søkke, satte
hanefot i og festet line på, slapp noe fisk nedi og firte ned.
Om litt halte jeg opp to rugger. Offiserer og mannskap ble straks
nysgjerrige. Hummeren var der med det samme nettet tok bunnen.
Dette var morsomt.
Til kvelds ble det kokt en mengde og alle fikk nok. En matros
foråt seg, dessverre, og neste dag hadde maven hovnet opp, og han
hadde grusomme smerter, holdt på å krepere.
Etter en god kur med kolikkdråper fra skipsapoteket ga smertene
seg. Dertil fikk han amerikansk olje og engelsk saft, -litt aven
hestekur.
Neste dag var flere av oss blitt kresne, -kokte de m inste og kastet
de store ut. Etter 3 dager ville ingen ha hummer.
I en uke lå vi innenfor og var opptatt med å skrape og male
master og stenger. Da var stormen over, og siden fikk vi fin reise.
I Belfast leide skipperen mannskap i land til å losse og laste,
mens vi satte rigg og seil i god stand.
Mange fattige barn streifet rundt på kaia og tagg og stjal. Havnepolisen
var stadig etter dem. Styrmannen tok ombrod en 12-åring
og ga ham både mat og klær. Han ble gmndig vasket. Han kalte seg
Paddy (bikkjenavn).
En dag ble Paddy grepet av kaipolisen for nasking. Han ble ført
bort, stakkar. Vi så ham aldri mer.
Snart fikk vi en mindre gutt. Han skulle holde andre fattiggutter
borte fra skuta, men klarte det ikke. Da for han bort og løste
skipshunden «Neptun» som forsto oppdraget, og samtlige rømte.
En dag falt gutten i rommet og skamslo seg og måtte på hospital.
20
Fri entre
På Theater Va rite var vi ofte om kveldene, der var det også restaurant
- fri entre og dans og 2-3 pence for en øl.
Der hadde vi det så morsomt. Fra scenen så vi styltedans, som en
far med to små sønner, 10 og 6 år, drev på med. - Barna var små og
bundet fast til leggen, men faren var 5 fot fra gulvet til fotsålen.
De danset etter musikk og gjorde akrobatiske øvelser. Den minste
kløv oppetter faren og sto med begge sine stylter på farens
skuldre med ansiktet mot publikum, smilte og kastet kyss til salen.
En aften agerte faren full mann på stylter, og til slutt mistet han
det ene bein (stylte) og hoppet av sted med det (den) andre.
«Bravo». Folk klappet og 10.Etter forestillingen klappet og kysset
faren sine vakre små gutter.
Det hørte med at en sint far lette forgjeves etter datterens frier
som hun alltid klarte å gjemme. Til sist ble han funnet i en tom
meltønne, hvit som en baker krøp han ut.
Aldri hadde vi noensinne så mye moro for så billig penge.
Vi var også innom en skjenkestue som en styrmann eide. Det var
fruen som drev den, for mannen hennes seilte i fast rute på Belfast
og England.
Stundom ba hun oss inn i sin private stue og vi hygget oss med
sang, lek og et glass øl, hadde et slags hjem der, i fritida.
I skjenkestua traff onkel Karl en kveld en pen ung jente.
Hun gikk forbi hans bord og ga seg til å se ut vinduet.
Karl ble interessert, gikk bort og pirket i henne. Idet hun snudde
seg, ga han henne et kyss om ikke akkurat på munnen, så iallfall
like ved, - en overrumpling, - hun ble helt forvirret.
Heldigvis tok hun det med humør, og de ble gode venner. Hun
hette Anna, og var en niese av vertinnen. Hun var livsglad, frisk,
glad og vakker. De hadde fast følge en tid.
BuktaLeren
En kveld kom det inn en tullete mannsling. Han så ut som en
landstryker. Hans jakke var bemalt med sorte bokstaver og underlige
tegn, - både foran og bak.
Vi spanderte øl på fyren som vertinnen kjente. Hun ba ham gjøre
noe ved pipa, kaminen ville ikke trekke.
Han reiste seg opp - vendt mot ovnen og sa: «er det noe i veien
med pipa? » Til vår store forundring ble det svart «Why do you ask
about that? »
De holdt på å snakke sammen en lang stund, - tonefallene var
varierende og forskjellige.
21