Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

tilgitt, enten han kommer som matros eller styrmann. Det er meg
det samme.
Så kom gutten med brevet. Da hadde hun oppgitt å se Andreas
igjen - redd for sin elskedes skjebne.
«Store Gud! det er fra Andreas», ropte hun strålende glad. «Han
er i byen og kommer i kveld». Dermed sank hun i søsterens armer,
og de la henne på sofaen. Plutselig spratt hun opp.
«Tenn alle lys i huset. Han skal se og merke at det er lys hos oss og
i oss.»
Karoline løp meg i møte. «Velkommen, min kjære». - Det rant
tårer på hennes vakre ansikt - gledestårer. «Jeg fortjener ikke en
sådan mottagelse,» sajeg. «Du fortjener alt det jeg kan gi deg», sa
hun.
Moren og søsteren hilste vennlig på meg. Om litt satt vi to alene.
Så kom de andre inn fra den stengte butikken. «Er du ikke sulten
Andreas?» «Ikke det spor». Klokka 12 gikk alle til ro.
N este dag skrev jeg til onkel, far og mor som vi ville besøke
mellom jul og nyttår. En dag hentet vi alt mitt opp fra barken
«Fredrikstad». En kiste full og vel så det.
På julekvelden tømte jeg skipskista og delte ut gaver til stor
glede - ikke minst for meg selv. 3. juledag reiste jeg til Kristiania
med hesteskyss. På nyttårsaften var jeg tilbake igjen. Karoline
hjalp til med å pakke ut den amerikanske kufferten min. Alle fikk
flotte gaver nok en gang.
Arets mørke skyer var drevet bort. - Snart reiste vi til mine
foreldre og fikk en varm velkomsthilsen. Begge var friske, og Karoline
følte seg straks hjemme. Spørsmål og svar avløste hverandre
uavbrutt. Deilig å få mat, hvile og sove etter en besværlig reise i
vinterkulda.
Karolines rom vendte ut mot byen og fjorden. Det var en fryd å
merke hvorledes hun mer og mer vant min mors kjærlighet. - Mens
uværet raste, satt vi i hus og hadde bare hygge. Da jeg fortalte om
seilturen med «J essie» av New York og alt den førte med seg, sa far
med tårer i øynene og tok meg i hånden: «Gratulerer! - du har gjort
en god Amerikatur». Far kunne aldri glemme millionærfamiliens
generøsitet.
Skipsrederen, vår gode nabo, hadde en ny skute som snart skulle
sjøsettes. Jeg viste ham attesten min fra «Jessie»s eier, og han sa:
«Flotte papirer!»
Far ble så glad. «Hva sa jeg, Andreas. Din Amerikatur vil nok få
gode følger». Dertil la jeg % i en skute som det straks skulle strekkes
kjølen til. Jeg hadde skaffet meg en god stilling og så lyst på
fremtiden, og Karoline (Line) og jeg hadde mang en fortrolig samtale.
36
«Nå gifter vi oss», sa jeg, «og du skal være med meg til sjøs».
Bryllupet ble bestemt til 19. mai, på Lines fødselsdag, og det skulle
feires i Fredrikstad. Ved påsketid gikk skuta på vannet og fikk
navnet «Norge».
Mr. Smith fra «J essie» sendte brev og en kiste med gaver til
bruden. I sommer skulle de på tur til Ost-Indien med samme kaptein,
skrev han.
Så kom bryllupsdagen lys og blid. Gjestene var få, men utvalgte.
Vi var det lykkeligste brudepar noen far og mor kunne ønske seg.
To dager etter reiste vi fra Fredrikstad. Jeg fikk mye å gjøre ombord
i barken «Norge», og nå kom det godt med alt jeg hadde lært
på seilloftet i yngre dager.
Min kone, Line, fikk disponere to rom akterut som hun møblerte
og utstyrte på sin smakfulle måte - så hjemlig.
«Salonen» var hennes stasstue. Dertil hadde hun spiserom, messe,
soveværelse og vår lugar, gjesterom og passasjerlugar, spiskammer
og matbod. Alt ble lagt under henne.
Rederen og våre foreldre besøkte oss, og rederesn sa: «Hva De
blir for skipet, fru Johnsen, er mange penger verdt». Alle mann var
påmønstret for to års tur.
Yngstemannen ombord sto nærmest under Lines kommando,
og han var villigheten selv. Alle drev hardt på; det ble proviantert
rikelig. Det ble min første tur som skipper, og vår bryllupsreise
som vi hadde sett frem til med glede og forventning.
En junidag lettet den nye, flotte barken anker med 16 manns
besetning. I avskjedens stund var alle vemodige. Det ble vinket
farvel med tårer og smil. Om litt var hjemlandet ute av syne.
En Kragerø-skutes gjenvordigheter
På denne turen var «Norge» innom Marseille, og noen dager lå vi
ved siden aven Kragerø-skute som hadde hatt litt aven reis. På et
vertshus like ved kaia komjeg i snakk med fire av mannskapet som
hadde litt av hvert å fortelle.
For snart to år siden seilte de fra Kragerø til New York -losset,
tok inn ny last og provianterte for ett år. - Etter vel to måneder var
det slutt på potetene som hadde råtnet sørgelig i varmen. De skulle
til en sydhavsøy, og snart måtte stuerten brenne erter å bruke
istedet for kaffe.
Ved Ekvator måtte de smake på kjøtt og flesk. Først ble det
grundig vasket i sjøvann og saltet ned i vann de tok utenbords. De
kom frem, losset, og seilte i ballast mot Europa. Dessverre tok de
ikke inn nye matvarer for de stakk til sjøs.
Snart kom de inn i vindstille - kom ingen vei. Skipperen som
37