Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

Ottar Sivertsen grep fatt i rekkverket som var dekket med 1 cm
tyktislag og åleglatt, ja verre enn det. I skiterminologien har de noe
som heter aerodynamisk stil eller Finnestilen - som de snakket så
mye om for noen år siden. De som behersket denne var uslåelige på
lengdene, og de lå så på og tøyde seg ut til det ytterste.
Jeg vil gjerne se den skihopper som lå mer på enn Ottar Sivertsen
gjorde i Banktrappene på nevnte svartjulaften. Hadde han kommet
ned på beina, og var prestasj onene blitt filmet, så spørs det om
ikke Sivertsen var blitt berømt, en mann i hans alder.
Om satsen var perfekt tør jeg ikke uttale meg. Det overlater jeg til
sakkyndige å avgjøre.
Nå lar jeg Sivertsen fortelle: «Det foresvever meg som jeg først
ble løftet ca. % meter, og deretter låjeg øyeblikkelig horisontalt rett
ut eller vel så det, ikke med tuppa ned, men med hodet og venstre
arm, den høyre famlet forgjeves etter det is glatte rekkverket.
Dajeg f6r gjennom lufta, fryktet jeg både for arm- og beinbrudd,
eller det som verre er, og gruet så skrekkelig for sykebil og sykehus
nå like foran den søte juletid. Du vet tanken går fortere enn lynet.
Like før jeg tok nedslaget og hadde ca. 2 trinn igjen passerte jeg
helt ufrivillig det verste. Jeg stanget til min bedre halvdel i bakenden
...
Med masse klær og svære støvler på, veide jeg nok nær på 90 kg,
og fart hadde jeg som en kanonkule. En kommer uvilkårlig til å
tenke på Tykke Berta under 1. verdenskrig. Det snakkes så ofte om
«det svake kjønn». Etter hendingen i Banktrappene, har jeg fått en
annen mening.
Tilla sank i kne, det var alt. Ogjeg vil si med Wessel: Det skal kule
til en trønder.
Heldigvis hadde vi bare en mannlig tilskuer. Han var for oppadgående,
og på stemmen hørtes han nokså sjokkert ut:
«Hvordan gikk det med.deg?». Jeg svarte med Manus: «Det vil
helst gå godt».
Hele det lange skjelettet og alt det andre var i orden, merkelig
nok. Vesken med noteboken spratt opp i fallet, og boken for helt ut
på avsatsen, og der lå den oppslått på begge permene og like hel.
Da jeg samlet den i vesken, falt mitt øye på følgende melodi og
tekst: «Jeg kjører frem gjennom strålefryd» .
Så bar det videre, sekundene var dyrebare. En burde ha krefter
som en Harviken eller som han Myrmo under slike høve.
Om litt var ektefellen minst 5 meter foran, og jeg ga opp å henge
på. Dajeg var på tvers av det gamle posthuset, var hun ute av syne. I
det øyeblikk entret hun bryggen der mannen lå startklar. Jeg
småsprang de siste skrittene og krabbet om bord. Da var klokken 3
minutter over 6 etter gammel norsk tid.
34
Til slutt er å fortelle at takket være formannen og hans komite,
ble festen vellykket, enda tilslutningen fra spinnesiden bare var 50
prosent av det vanlige. Det var julestrevet som holdt så mange
hjemme.
Men mannfolkene møtte opp mannsterke og i god orden, for de
har nesten ingen ting å gjøre til jul.
Julekveld fra de brede bygder
Julaften ved 4-tiden tok festlighetene til på storgården Solhaug. Da
tente de små bål rundt våningshuset. Før de gikk til bords, fikk
karene jededrammen, men først hadde husbonden stått på trammen
og løst et skudd.
Om litt hørte man klang av dombjeller, og snart kjørte Christian
Tufte med sin unge vakre frue inn på gården og ble hjertelig mottatt.
De hadde kjørt langt og frosset underveis - inntullet som de
var i pledd, sjal, frakker og skinnluer, som de skilte seg med i
gangen under lystig prat og latter.
Det knitret av tørr bjerkeved i ovnene og en godslig stemning
hersket i huset, og de gamle bjelkevegger fortalte om århundredets
velstand og hygge. Utenfor dalte snøen bløtt og stille. Stemningen
snek seg inn i alles sinn. Den gamle skikken var å dekke bordet på
det romslige kjøkkenet. Det ble så høytidelig når alle var plassert
med husbonden og fruen ved bordendene. De bød på ribbe med
dram og risgrøt; de som ønsket lutefisk fikk smake den, og dertil
drakk de en mengde hjemmebrygget øl.
De to unge julegjestene strålte av lykke og smittet alle med sine
glade ansikter, og de la en forhøyet glede over den gamle julefest.
Etter måltidet ble det tent et prektig bål på skorsteinen. Det
gjaldt å fyre med så mange tørre treslag som mulig. Toddyglassene
kom fram mens kvinnene fikk fruktvin eller mjød, og mange slags
kaker ble båret inn på bordene.
Karfolkene karvet tobakk og smattet helst på krittpiper eller
langpiper som gikk rundt.
Så begynte åndenes time
Snart kom praten inn på spøkelser. Slike som farer ute i villmark,
på ensomme veier eller stier i belgmørke kvelder. Flere berettet
historier fra bjelkestuer og seterhus.
35