Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

II
ut i stormfullt vær. Skuta sprang lekk i baugen. Sjøene hadde slått
åpninger mellom plankene, også nær vannlinjen.
Pumpene holdt ikke unna. De arbeidet med å lense i timevis på
spreng - men forgjeves. Vannet monnet, og nervøsiteten økte.
Skipperen holdt skipsråd, og det var snakk om å gå i båtene.
Da var det Abraham Knutsen sa i alles påhør at han ville prøve å
tette lekkasjen. Han stilte seg til disposisjon - den eneste - som
rimelig var. Man kan vel regne med at tømmermannens måte å
gjøre dette på ble fulgt.
Han lot seg fire ned foran baugen i en båtsmannsstol som hang i
fire stropper. Det gjaldt for «gutta» å holde stolen klar baug og
skuteside så den ikke ble knust.
For Abraham ble det litt aven undervannsjobb. Bølgene kom alt
i ett. Først dyttet og slo han drev og filler inn i åpningene. Utenpå
seilduk og tilslutt spikret han over tykke bord. Dette holdt. Mannskap
og barken Tor ble reddet.
Det var en nokså medtatt kar de heiste opp etter en nesten to
timers livsfarligjobb. Mannskapet glemte nok aldri denne bedrift.
Særlig gjorde det et sterkt inntrykk på Edvard Jacobsen.
Som familiefar bodde Abraham Knutsen i Eidkilen noen år,
omkring 1900. De hadde ku der den gang. I den fæle snøstormen
julaften 1901 kom flere fra byen og la til i Skåtrotangen. En av dem
var Abraham som hadde den lengste veien hjem. Folk i nabolaget
husker han kom stolpende i knehøy snø - med enda høyere faner.
Han hadde en sekk over nakke og aksler med brød og varer fra
kjøpmannen, og sekken var forsvarlig godt surret. De så ham fra
Ekeli og Sollid. I fanene tråkket han i til midt på livet. Fra Stenklev
gikk han isen hjem.
Abraham hadde kjempekrefter
Etter noen år solgte de Eidkilen og flyttet til Skarbomyr, konas
barndomshjem. Her drev han gårdsbruk; men av og til tok han
turer til sjøs. Et par år oppholdt han seg i Amerika.
Da mannen var 50 år, satte han opp nytt uthus og gjorde alt uten
hjelp. Han hogg, kjørte tømmer fra egen skog la det på plass.
Bindingsverk, sviller m .m. hogg han til med øks etter snor. Og folk
sa at: «Abraham kuttet aldri av snora.»
Bindingsverket kom opp, verst måtte det vel være å få «bokkær»
og «åsær» på plass og festet. Huset ble altfor høyt og fra øvrelåven
(trevet) bygde han ut en slags «kvist», ekstra arbeid og vanskelig.
På toppen skulle mønebord og ellers annet spikres fast.
«I dag må du låne den lange stigen på sagbruket, Abraham.» Nei,
han la ut planker fra låven, godt fastsurret, gjennom glugg. På disse
14
satte han opp sin egen stige og fullførte. Den mannen var ikke
plaget av redsel og nervøsitet.
Abrahams bedrifter v il lenge leve
Av og til kom han hjem fra Terjesens butikk med en melsekk på
hodet. «Det var vel 50 kg, det?» «Nei, 100 kg hvis det var bakerne!.»
Ikke nok med det. Somme tider hadde han en korg og parafindunk
i hendene. Hvis han ikke bar på noe, tok han opp pipa, stoppet opp,
tente og tok seg en røyk, helst når han traff en god kjenning.
Abraham var med da det gamle ishuset på Langtangen ble revet.
En kveld ville han ha med seg en sekk sagmugg, som var både rå og
tung, og sekken så altfor stor. Han stappet godt i, fikk den på
«knollen» og den hang nedover rundt hele mannen, det ble i grunnen
en rar figur. De andre kom etter. Plutselig forsvant skikkelsen.
De sprang til. Abraham hadde tråkket et skritt til side; og så bar det
utfor vekanten. Da de kikket ned, hadde tømmermannen «bånna» .
Der sto han på hodet i sekken, og føttene pekte mot sky. - De måtte
le og glemte det aldri. Abraham ruslet videre med sin sagmuggsekk
av dimensjoner som om ingenting hadde hendt.
Litt aven storsvømmer
Abraham Knutsen likte å bade midt oppi manndoms år og vel så
det. I ungdommen øvde de seg i stuping fra skutene, og Abraham
stupte fra rekka, svømte under kjølen og dukket opp på andre sida.
Som eldre samlet de unge seg om ham. Han kastet seg bakover, nå
og da og dukket opp med en makeløs spenst så halvparten av
overkroppen kom «ovna». Og stupte fra ishusplanen på Skarbo.
De så han fløt på vannet, stakk pipa i munnen, tente på og tok seg
en blås.
På islasting i matpausene forskrekket han både mannskap og
lastegjeng med sine ferdigheter.
De siste turer til sjøs gjorde han med dIs og m /s.
Først i 1930 årene var han tømmermann med mls «Tortugas» W
W., det var visst siste turen til sjøs. Båten var på ca. 10 000 tonn og
hadde 28 ombord. Båten gikk i Gulflinjen - Norge og U.S.A. - og
Abraham var da 64 år.
I fritiden laget han baljer av tønner, flotte og solide. Abraham
Stidal som var lettmatros på samme båten, har ennå en balje etter
tømmermann Knutsen (et minne), og baljen er nå 46 år. Gamle
Abraham var onkel til lettmatrosens far, Henrik Stidal.
64 åringen var en lidenskapelig piperøyker. Pipa hang i skottet
ved køya, og kaffi likte han godt. Om det ikke var kaffi - bare grut-
15