nederlandertalerens store nederlandske øltest - Ansa
nederlandertalerens store nederlandske øltest - Ansa
nederlandertalerens store nederlandske øltest - Ansa
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
NEDERLANDERTALEREN HØST 2006 4<br />
Tirsdag 7. november var det midterm elections i<br />
USA. Dette er skrevet før utfallet av valget er kjent,<br />
men jeg ønsker allikevel å gi interesserte lesere litt<br />
bakgrunnsinformasjon om situasjonen opp mot<br />
valget og hvorfor dette er et viktig valg. Ettersom<br />
jeg på ingen måte vil påberope meg å besitte<br />
dybdekunnskap om emnet vil dette ikke bli en<br />
dyptpløyende analyse, men mer mine personlige<br />
betraktninger sterkt farget av informasjon vi alle<br />
har tilgang til via nettet.<br />
DEL 1: EN ABC TIL AMERIKANSK<br />
POLITIKK<br />
Noe som slår meg når jeg ser eller hører<br />
nyhetssendinger fra Norge om dette valget er den<br />
totale mangelen på forståelse for det amerikanske<br />
politiske systemet som dessverre finnes i norske<br />
media. Korrespondentene rapporterer begeistret<br />
at ”Demokratene leder på meningsmålingene”, og<br />
ser ut til å anta at dette vil innebære en plutselig<br />
og markert endring i USAs politikk. Det er det<br />
dessverre ingen grunn til å tro, av to grunner;<br />
1. DET AMERIKANSKE VALGSYSTEMET ER IKKE<br />
SOM DET NORSKE.<br />
Systemet i USA er et såkalt flertallsdemokrati, der<br />
hver valgkrets har ett sete til disposisjon og den som<br />
får flest stemmer får det. På grunn av at valgkretser<br />
varierer i størrelse kan du i teorien ha mer enn<br />
50 % av stemmene på landsbasis og allikevel<br />
ikke få en eneste representant i parlamentet, så<br />
lenge du taper med minimal margin i hver eneste<br />
valgkrets. Som vi husker fikk jo den nåværende<br />
presidenten i USA jobben i 2000 selv om han<br />
beviselig fikk færrest stemmer. Så når NRK<br />
entusiastisk rapporterer at ”Demokratene har 54<br />
% av stemmene på landsbasis” er det dessverre<br />
nokså uvesentlig.<br />
Flertallssystemer har vanligvis den bieffekten<br />
at deltakerne søker seg inn mot midten av den<br />
politiske skalaen for å støte fra seg færrest mulig<br />
velgere. Dette er ikke bare en dårlig ting; for<br />
eksempel har ekstremistpartier små sjanser for å<br />
vinne innflytelse i flertallsdemokratier, slik de kan<br />
gjøre i proporsjonale systemer slik som i Norge. I<br />
USA har det derimot, dels på grunn av at fattige<br />
og andre subgrupper i samfunnet i stor grad er<br />
utestengt fra den politiske arenaen og dels av andre<br />
årsaker, hatt den effekten at politikken foregår noe<br />
til høyre for sentrum. Man har altså valget mellom<br />
et høyreorientert parti (Demokratene) og et<br />
enda mer høyreorientert parti (Republikanerne).<br />
Proporsjonale valgsystemer, slik vi for eksempel<br />
har i Norge, tillater en større differensiering<br />
partiene imellom. For eksempel trenger ikke SV<br />
å moderere sin politikk for å ikke støte fra seg<br />
den rikeste delen av befolkningen, fordi man vet<br />
at man kan få en sterk posisjon i Stortinget og<br />
eventuelt i regjering ved å få 20 % av stemmene<br />
på landsbasis. Slik fungerer det altså ikke i USA,<br />
slik at forskjellen mellom de to partiene ikke er<br />
radikal.<br />
2. AMERIKANSKE PARTIER ER IKKE SOM ANDRE<br />
PARTIER.<br />
I Norge, og i de fleste parlamentariske systemer, er<br />
politiske partier og deres parlamentariske grupper<br />
nokså disiplinerte. Representantene forventes å<br />
stemme i tråd med partiets linje, og gjør man ikke<br />
det blir man rammet av den såkalte ”partipisken”.<br />
Partilojaliteten blant amerikanske politikere er<br />
meget svak, faktisk så svak at enkelte hevder at<br />
partiene bare er merkelapper som kun tas frem<br />
CROOKS AND LIARS:<br />
KONGRESSVALG I USA<br />
når det er valgkamp. Lojaliteten ligger<br />
først og fremst hos velgerne i distriktet<br />
representanten kommer fra, dernest<br />
hos interessegruppene som finansierte<br />
valgkampen sist og kanskje skal gjøre<br />
det neste gang. Det er ikke dermed gitt<br />
at republikanske representanter alltid<br />
stemmer ’republikansk’ og omvendt, dette<br />
varierer fra sak til sak selv om det riktignok kan se<br />
ut som om republikanerne er bedre organisert enn<br />
demokratene.<br />
Et interessant eksempel på denne problematikken<br />
er den såkalte Military Commissions Act of 2006<br />
(eller ”Torture Bill”, som den kalles av noen), som<br />
ble vedtatt av Kongressen 26. september i år. I<br />
grove trekk tillater den tre ting;<br />
1. Presidenten, eller et tribunal han<br />
nedsetter, avgjør hvem som er en<br />
”fiendtlig stridende”. Om du er<br />
amerikansk statsborger eller ikke betyr<br />
ingenting, og ingen bevis eller juridisk<br />
prosess kreves for å gi noen denne<br />
statusen.<br />
2. Det er opp til Presidenten, ikke<br />
Genève-konvensjonen eller noen andre<br />
internasjonale avtaler, å definere hva<br />
’tortur’ er. Hvis man da har i bakhodet<br />
at den nåværende regjeringen i USA<br />
tidligere har støttet en definisjon av<br />
tortur som tillater alt unntatt alvorlig<br />
organsvikt eller død er det lett å bli<br />
urolig.<br />
3. Presidenten kan sette alle borgerrettigheter<br />
til side, for eksempel en fanges rett til<br />
rettslig behandling av beslutningen om å<br />
fengsle ham, retten til å få vite hvem som<br />
anklager ham og retten til å bli forelagt<br />
eventuelle bevis i saken.<br />
I korte trekk betyr altså dette at det nå er lovlig i<br />
USA å fengsle hvem som helst uten lov og dom,<br />
holde ham innesperret på ubestemt tid, torturere<br />
og deretter dømme ham på grunnlag av ’hemmelig<br />
bevismateriale’. Slik man gjør på Guantanamo,<br />
for eksempel. Land of the free, anyone?<br />
Man skulle kanskje tro at det var i Demokratenes<br />
interesse å gå imot denne loven og dermed vise seg<br />
som et klart alternativ til president Bush og haukene<br />
som styrer akkurat nå. Men nei. 12 demokrater<br />
stemte FOR forslaget, slik at denne loven gikk<br />
gjennom Senatet med 65 mot 34 stemmer.<br />
Så kan man si at ”ja vel, men de 12 stemmene<br />
ville ikke gjort noen forskjell, og forresten så har<br />
republikanerne flertall i Senatet uansett”. Greit<br />
nok det, men hva hvis demokratene nå får 5 seters<br />
flertall og 12 eller flere av representantene deres<br />
finner det for godt å stemme med republikanerne<br />
i saker som denne? Dette er årsaken til at et<br />
’maktskifte’ i Kongressen ikke automatisk vil føre<br />
til markante politiske endringer.<br />
DEL 2: DEN MEST UBRUKELIGE<br />
KONGRESSEN I USAS HISTORIE<br />
Så kommer vi til delen der det begynner å bli<br />
saftig; hva står egentlig på spill i dag? Noen<br />
vil hevde at det er ikke mindre enn Verdens<br />
Skjebne som ligger i amerikanernes hender og<br />
stemmesedler i dag. Det kan godt være, men jeg<br />
modererer meg litt og velger å si at det beste med<br />
valgdagen i dag er at utfallet umulig kan bli verre<br />
enn det denne Kongressen har prestert. Jeg har<br />
liten tro på at en demokratisk valgseier kommer<br />
til å føre til umiddelbare endringer i for eksempel<br />
Irak-politikken eller andre utenrikspolitiske<br />
forhold av betydning, men det er kanskje et håp<br />
om at den neste Kongressen begynner å utøve sine<br />
konstitusjonelle funksjoner og i hvert fall vil prøve<br />
å holde et øye med hva presidenten og regjeringen<br />
foretar seg.<br />
En lederartikkel i bladet Rolling Stone for to<br />
uker siden hadde tittelen ”Time to go: Inside<br />
the Worst Congress Ever”. Her tar forfatteren,<br />
Matt Taibbi, for seg rullebladet til USAs 109.<br />
Kongress, den som avgår ved døden etter dette<br />
valget. Og det er ikke småtterier som har foregått<br />
bak kulissene de siste to årene. Vi har allerede<br />
nevnt den skammelige tilsidesettelsen av de<br />
mest grunnleggende borgerrettigheter gjennom<br />
Military Commissions Act (MCA), men den<br />
er bare ett av mange skremmende eksempler.<br />
Taibbi oppsummerer Kongressens arbeid som<br />
følger:<br />
“Kongressen har kapret de statlige finansene,<br />
gitt fra seg så mye makt til presidenten som<br />
mulig og solgt unna statlig kontroll på<br />
privat auksjon. Alt dette skjedde rett foran<br />
øynene våre, og i tilfelle du gikk glipp av<br />
det; her er hvordan de gjorde det – i fem<br />
enkle leksjoner.”<br />
LEKSJON 1: SLUTT Å SAMARBEIDE<br />
Taibbi hevder at republikanerne har brukt<br />
flertallet sitt til å kjøre over demokratene og så<br />
godt som stenge dem ute fra all beslutningstagen.<br />
Han eksemplifiserer ved å henvise til en episode<br />
fra Kongressens juridiske komité, som ledes<br />
av republikaneren James Sensenbrenner Jr.<br />
Han gikk nærmest i spinn da han ikke klarte<br />
å hindre demokratene i å holde en offentlig<br />
høring om Patriot Act, en annen monstrøs lov<br />
som underminerte grunnlovsfestede rettigheter.<br />
Høringen ble lagt til klokken 9 om morgenen<br />
en fredag Kongressen ikke var i virksomhet, og<br />
Sensenbrenner regnet med at ingen skulle gidde<br />
Både George og Abraham vrir seg nok i gravene sine.<br />
å komme. Merkelig nok var oppmøtet brukbart,<br />
og Sensenbrenner ble henvist til å prøve å avslutte<br />
seansen så fort som mulig i stedet. Demokratene<br />
i komiteen hadde satt seg inn i reglene og brukte<br />
hvert sekund de hadde til rådighet. Da de nektet<br />
å avslutte høringen før tiden tok Sensenbrenner<br />
rett og slett sin hatt og gikk. I tilfelle noen hadde<br />
gått glipp av poenget slo han av lyset og kuttet<br />
mikrofonene på veien. Amerikansk handlekraft!<br />
Taibbi hevder dette er typisk for klimaet som<br />
har rådet siden republikanerne overtok flertallet i<br />
Kongressen i 1994.<br />
LEKSJON 2: JOBB SÅ LITE SOM MULIG – OG GJØR<br />
EN DÅRLIG JOBB NÅR DU FØRST JOBBER<br />
På 1960- og ’70-tallet trådte Kongressen sammen<br />
gjennomsnittlig 162 dager i året. I løpet av 1980-<br />
og ’90-tallet sank tallet til 139. I inneværende år,<br />
den 109. kongressens andre sesjon, vil man sette<br />
ny rekord for det minste antallet arbeidsdager i<br />
Kongressens historie; 93.<br />
LEKSJON 3: LA PRESIDENTEN GJØRE SOM HAN<br />
VIL<br />
Når man er lite på jobb blir det lite tid til å gjøre det<br />
man er satt til, som for eksempel å kontrollere at<br />
presidenten ikke misbruker sin makt. Kongressen<br />
har vært kontrollert av republikanerne siden 1994<br />
og har i løpet av den tiden satt en ny standard for<br />
bruken av kontrollmekanismer: Når en demokratisk<br />
president sitter ved makten er det ingen ting som<br />
er for dumt eller meningsløst til å bli etterforsket<br />
Visste du at så mye som1/4 av Nederland ligger faktisk under havets nivå? Derav uttrykket: “God created the world, but the Dutch created The Netherlands.”<br />
med pedantisk nidkjærhet, mens så lenge George<br />
Bush er president er intet bevis på korrupsjon eller<br />
inkompetanse sjokkerende nok til å se nærmere<br />
på. I løpet av Bill Clintons tid som president la<br />
republikanerne inn mer enn 1000 begjæringer<br />
om etterforskning av påståtte uregelmessigheter,<br />
noe som genererte over 2 millioner skrevne sider<br />
og kostet skattebetalerne 150 millioner dollar.<br />
Til sammenlikning brukte Kongressen kun 2.2<br />
millioner dollar på å etterforske svindelen og den<br />
kriminelt inkompetente håndteringen av orkanen<br />
Kathrina, den største naturkatastrofen i USAs<br />
historie.<br />
Vi har nevnt Military Commissions Act og Patriot<br />
Act, begge groteske overgrep mot grunnlovsfestede<br />
rettigheter og århundrelang rettspraksis. På<br />
toppen av dette kommer milliardkontrakter i<br />
Irak og Afghanistan som er blitt delt ut til venner<br />
og bekjente, et grunnlovsstridig og Orwellsk<br />
overvåkningsprogram, et budsjettunderskudd<br />
som er ute av kontroll og stadig økende sosiale<br />
skiller i landet. Alt dette har forblitt uimotsagt<br />
på grunn av en Kongress som enten har vært for<br />
handlingslammet til å gjøre noe eller for lojal og<br />
ukritisk til å ville gjøre noe. Det kan ikke bli verre<br />
nå.<br />
LEKSJON 4: SLØS, SLØS, SLØS!<br />
Tatt i betraktning at Kongressen har nedprioritert<br />
høringer og debatt, jobber tre måneder i året,<br />
har gitt fullstendig blaffen i sin konstitusjonelle<br />
rolle som vaktbikkje og fått gjennom veldig få<br />
meningsfulle saker, kan man stille seg spørsmålet;<br />
hva har de egentlig gjort?<br />
Ifølge Taibbi er svaret enkelt; de har brukt penger.<br />
Masse penger.<br />
Da Bill Clinton gikk av som president hadde<br />
USA et budsjettoverskudd på 236 milliarder<br />
dollar. I dag viser budsjettet et underskudd på 296<br />
milliarder dollar. I 2006 vil 65 % av alle pengene<br />
som lånes ut i verden lånes til USA. Det<br />
krevde alle de 42 presidentene før George<br />
W. Bush å låne 1 trillion dollar (som er<br />
1000 milliarder; $1.000.000.000.000). På<br />
de seks årene GWB har vært ved roret har<br />
USA mer enn doblet den summen. Ikke så<br />
rart det, med tanke på at krigen i Irak i følge<br />
The National Priorities Project har kostet<br />
USA ca. 340 milliarder dollar så langt, og<br />
enkelte anslag har antydet en total kostnad<br />
på 2 trillioner. Hvor pengene kommer<br />
fra er heller ikke så viktig; USA betaler<br />
nå ut 77 milliarder dollar årlig i renter og<br />
avdrag på utenlandsgjeld, inkludert de 300<br />
milliardene man skylder Kina. Til sammenlikning<br />
utgjør det norske statsbudsjettet ca. 100 milliarder<br />
dollar.<br />
LEKSJON 5: RASK TIL DEG SÅ MYE SOM MULIG<br />
Listen over korrupsjonsavsløringer i Kongressen<br />
har blitt nærmest endeløs over de siste to årene.<br />
Tom DeLay, Jack Abramoff, Bob Ney, Randy<br />
Cunningham, Jim McCrery, Deborah Price og<br />
så videre og så videre. Om det er tilfeldig at alle<br />
de avslørte har vært republikanere eller ikke skal<br />
være usagt. Det som er helt sikkert er at også<br />
’den vanlige amerikaner’ har fått med seg hva<br />
som foregår på bakrom og sponsede golfturer. I<br />
en meningsmåling utført av CBS i april svarte<br />
42 % av de spurte at Kongressen har oppnådd<br />
”mindre enn normalt i en toårsperiode”. En annen<br />
meningsmåling viste at de sakene som har opptatt<br />
Kongressen sterkest i det siste – homofile ekteskap<br />
og arveskatt – er noe av det folk flest bryr seg aller<br />
minst om. Til og med en meningsmåling utført<br />
av Fox News viste at 53 % av velgerne mener<br />
Kongressen ”ikke jobber med saker som er viktige<br />
for de fleste amerikanere”.<br />
VIKTIG VALG?<br />
Så det er kanskje ikke helt galt å hevde at dette<br />
valget er viktig. Riktignok tror jeg ikke krigen i Irak<br />
er over i det du leser dette selv om Demokratene<br />
skulle få flertall i Kongressen, men hvis man nå<br />
kan begynne å få ting på rett spor igjen i USA kan<br />
det vel bare gå oppover? En ting er sikkert; det kan<br />
ikke bli verre!