26.07.2013 Views

nederlandertalerens store nederlandske øltest - Ansa

nederlandertalerens store nederlandske øltest - Ansa

nederlandertalerens store nederlandske øltest - Ansa

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

NEDERLANDERTALEREN HØST 2006 4<br />

Tirsdag 7. november var det midterm elections i<br />

USA. Dette er skrevet før utfallet av valget er kjent,<br />

men jeg ønsker allikevel å gi interesserte lesere litt<br />

bakgrunnsinformasjon om situasjonen opp mot<br />

valget og hvorfor dette er et viktig valg. Ettersom<br />

jeg på ingen måte vil påberope meg å besitte<br />

dybdekunnskap om emnet vil dette ikke bli en<br />

dyptpløyende analyse, men mer mine personlige<br />

betraktninger sterkt farget av informasjon vi alle<br />

har tilgang til via nettet.<br />

DEL 1: EN ABC TIL AMERIKANSK<br />

POLITIKK<br />

Noe som slår meg når jeg ser eller hører<br />

nyhetssendinger fra Norge om dette valget er den<br />

totale mangelen på forståelse for det amerikanske<br />

politiske systemet som dessverre finnes i norske<br />

media. Korrespondentene rapporterer begeistret<br />

at ”Demokratene leder på meningsmålingene”, og<br />

ser ut til å anta at dette vil innebære en plutselig<br />

og markert endring i USAs politikk. Det er det<br />

dessverre ingen grunn til å tro, av to grunner;<br />

1. DET AMERIKANSKE VALGSYSTEMET ER IKKE<br />

SOM DET NORSKE.<br />

Systemet i USA er et såkalt flertallsdemokrati, der<br />

hver valgkrets har ett sete til disposisjon og den som<br />

får flest stemmer får det. På grunn av at valgkretser<br />

varierer i størrelse kan du i teorien ha mer enn<br />

50 % av stemmene på landsbasis og allikevel<br />

ikke få en eneste representant i parlamentet, så<br />

lenge du taper med minimal margin i hver eneste<br />

valgkrets. Som vi husker fikk jo den nåværende<br />

presidenten i USA jobben i 2000 selv om han<br />

beviselig fikk færrest stemmer. Så når NRK<br />

entusiastisk rapporterer at ”Demokratene har 54<br />

% av stemmene på landsbasis” er det dessverre<br />

nokså uvesentlig.<br />

Flertallssystemer har vanligvis den bieffekten<br />

at deltakerne søker seg inn mot midten av den<br />

politiske skalaen for å støte fra seg færrest mulig<br />

velgere. Dette er ikke bare en dårlig ting; for<br />

eksempel har ekstremistpartier små sjanser for å<br />

vinne innflytelse i flertallsdemokratier, slik de kan<br />

gjøre i proporsjonale systemer slik som i Norge. I<br />

USA har det derimot, dels på grunn av at fattige<br />

og andre subgrupper i samfunnet i stor grad er<br />

utestengt fra den politiske arenaen og dels av andre<br />

årsaker, hatt den effekten at politikken foregår noe<br />

til høyre for sentrum. Man har altså valget mellom<br />

et høyreorientert parti (Demokratene) og et<br />

enda mer høyreorientert parti (Republikanerne).<br />

Proporsjonale valgsystemer, slik vi for eksempel<br />

har i Norge, tillater en større differensiering<br />

partiene imellom. For eksempel trenger ikke SV<br />

å moderere sin politikk for å ikke støte fra seg<br />

den rikeste delen av befolkningen, fordi man vet<br />

at man kan få en sterk posisjon i Stortinget og<br />

eventuelt i regjering ved å få 20 % av stemmene<br />

på landsbasis. Slik fungerer det altså ikke i USA,<br />

slik at forskjellen mellom de to partiene ikke er<br />

radikal.<br />

2. AMERIKANSKE PARTIER ER IKKE SOM ANDRE<br />

PARTIER.<br />

I Norge, og i de fleste parlamentariske systemer, er<br />

politiske partier og deres parlamentariske grupper<br />

nokså disiplinerte. Representantene forventes å<br />

stemme i tråd med partiets linje, og gjør man ikke<br />

det blir man rammet av den såkalte ”partipisken”.<br />

Partilojaliteten blant amerikanske politikere er<br />

meget svak, faktisk så svak at enkelte hevder at<br />

partiene bare er merkelapper som kun tas frem<br />

CROOKS AND LIARS:<br />

KONGRESSVALG I USA<br />

når det er valgkamp. Lojaliteten ligger<br />

først og fremst hos velgerne i distriktet<br />

representanten kommer fra, dernest<br />

hos interessegruppene som finansierte<br />

valgkampen sist og kanskje skal gjøre<br />

det neste gang. Det er ikke dermed gitt<br />

at republikanske representanter alltid<br />

stemmer ’republikansk’ og omvendt, dette<br />

varierer fra sak til sak selv om det riktignok kan se<br />

ut som om republikanerne er bedre organisert enn<br />

demokratene.<br />

Et interessant eksempel på denne problematikken<br />

er den såkalte Military Commissions Act of 2006<br />

(eller ”Torture Bill”, som den kalles av noen), som<br />

ble vedtatt av Kongressen 26. september i år. I<br />

grove trekk tillater den tre ting;<br />

1. Presidenten, eller et tribunal han<br />

nedsetter, avgjør hvem som er en<br />

”fiendtlig stridende”. Om du er<br />

amerikansk statsborger eller ikke betyr<br />

ingenting, og ingen bevis eller juridisk<br />

prosess kreves for å gi noen denne<br />

statusen.<br />

2. Det er opp til Presidenten, ikke<br />

Genève-konvensjonen eller noen andre<br />

internasjonale avtaler, å definere hva<br />

’tortur’ er. Hvis man da har i bakhodet<br />

at den nåværende regjeringen i USA<br />

tidligere har støttet en definisjon av<br />

tortur som tillater alt unntatt alvorlig<br />

organsvikt eller død er det lett å bli<br />

urolig.<br />

3. Presidenten kan sette alle borgerrettigheter<br />

til side, for eksempel en fanges rett til<br />

rettslig behandling av beslutningen om å<br />

fengsle ham, retten til å få vite hvem som<br />

anklager ham og retten til å bli forelagt<br />

eventuelle bevis i saken.<br />

I korte trekk betyr altså dette at det nå er lovlig i<br />

USA å fengsle hvem som helst uten lov og dom,<br />

holde ham innesperret på ubestemt tid, torturere<br />

og deretter dømme ham på grunnlag av ’hemmelig<br />

bevismateriale’. Slik man gjør på Guantanamo,<br />

for eksempel. Land of the free, anyone?<br />

Man skulle kanskje tro at det var i Demokratenes<br />

interesse å gå imot denne loven og dermed vise seg<br />

som et klart alternativ til president Bush og haukene<br />

som styrer akkurat nå. Men nei. 12 demokrater<br />

stemte FOR forslaget, slik at denne loven gikk<br />

gjennom Senatet med 65 mot 34 stemmer.<br />

Så kan man si at ”ja vel, men de 12 stemmene<br />

ville ikke gjort noen forskjell, og forresten så har<br />

republikanerne flertall i Senatet uansett”. Greit<br />

nok det, men hva hvis demokratene nå får 5 seters<br />

flertall og 12 eller flere av representantene deres<br />

finner det for godt å stemme med republikanerne<br />

i saker som denne? Dette er årsaken til at et<br />

’maktskifte’ i Kongressen ikke automatisk vil føre<br />

til markante politiske endringer.<br />

DEL 2: DEN MEST UBRUKELIGE<br />

KONGRESSEN I USAS HISTORIE<br />

Så kommer vi til delen der det begynner å bli<br />

saftig; hva står egentlig på spill i dag? Noen<br />

vil hevde at det er ikke mindre enn Verdens<br />

Skjebne som ligger i amerikanernes hender og<br />

stemmesedler i dag. Det kan godt være, men jeg<br />

modererer meg litt og velger å si at det beste med<br />

valgdagen i dag er at utfallet umulig kan bli verre<br />

enn det denne Kongressen har prestert. Jeg har<br />

liten tro på at en demokratisk valgseier kommer<br />

til å føre til umiddelbare endringer i for eksempel<br />

Irak-politikken eller andre utenrikspolitiske<br />

forhold av betydning, men det er kanskje et håp<br />

om at den neste Kongressen begynner å utøve sine<br />

konstitusjonelle funksjoner og i hvert fall vil prøve<br />

å holde et øye med hva presidenten og regjeringen<br />

foretar seg.<br />

En lederartikkel i bladet Rolling Stone for to<br />

uker siden hadde tittelen ”Time to go: Inside<br />

the Worst Congress Ever”. Her tar forfatteren,<br />

Matt Taibbi, for seg rullebladet til USAs 109.<br />

Kongress, den som avgår ved døden etter dette<br />

valget. Og det er ikke småtterier som har foregått<br />

bak kulissene de siste to årene. Vi har allerede<br />

nevnt den skammelige tilsidesettelsen av de<br />

mest grunnleggende borgerrettigheter gjennom<br />

Military Commissions Act (MCA), men den<br />

er bare ett av mange skremmende eksempler.<br />

Taibbi oppsummerer Kongressens arbeid som<br />

følger:<br />

“Kongressen har kapret de statlige finansene,<br />

gitt fra seg så mye makt til presidenten som<br />

mulig og solgt unna statlig kontroll på<br />

privat auksjon. Alt dette skjedde rett foran<br />

øynene våre, og i tilfelle du gikk glipp av<br />

det; her er hvordan de gjorde det – i fem<br />

enkle leksjoner.”<br />

LEKSJON 1: SLUTT Å SAMARBEIDE<br />

Taibbi hevder at republikanerne har brukt<br />

flertallet sitt til å kjøre over demokratene og så<br />

godt som stenge dem ute fra all beslutningstagen.<br />

Han eksemplifiserer ved å henvise til en episode<br />

fra Kongressens juridiske komité, som ledes<br />

av republikaneren James Sensenbrenner Jr.<br />

Han gikk nærmest i spinn da han ikke klarte<br />

å hindre demokratene i å holde en offentlig<br />

høring om Patriot Act, en annen monstrøs lov<br />

som underminerte grunnlovsfestede rettigheter.<br />

Høringen ble lagt til klokken 9 om morgenen<br />

en fredag Kongressen ikke var i virksomhet, og<br />

Sensenbrenner regnet med at ingen skulle gidde<br />

Både George og Abraham vrir seg nok i gravene sine.<br />

å komme. Merkelig nok var oppmøtet brukbart,<br />

og Sensenbrenner ble henvist til å prøve å avslutte<br />

seansen så fort som mulig i stedet. Demokratene<br />

i komiteen hadde satt seg inn i reglene og brukte<br />

hvert sekund de hadde til rådighet. Da de nektet<br />

å avslutte høringen før tiden tok Sensenbrenner<br />

rett og slett sin hatt og gikk. I tilfelle noen hadde<br />

gått glipp av poenget slo han av lyset og kuttet<br />

mikrofonene på veien. Amerikansk handlekraft!<br />

Taibbi hevder dette er typisk for klimaet som<br />

har rådet siden republikanerne overtok flertallet i<br />

Kongressen i 1994.<br />

LEKSJON 2: JOBB SÅ LITE SOM MULIG – OG GJØR<br />

EN DÅRLIG JOBB NÅR DU FØRST JOBBER<br />

På 1960- og ’70-tallet trådte Kongressen sammen<br />

gjennomsnittlig 162 dager i året. I løpet av 1980-<br />

og ’90-tallet sank tallet til 139. I inneværende år,<br />

den 109. kongressens andre sesjon, vil man sette<br />

ny rekord for det minste antallet arbeidsdager i<br />

Kongressens historie; 93.<br />

LEKSJON 3: LA PRESIDENTEN GJØRE SOM HAN<br />

VIL<br />

Når man er lite på jobb blir det lite tid til å gjøre det<br />

man er satt til, som for eksempel å kontrollere at<br />

presidenten ikke misbruker sin makt. Kongressen<br />

har vært kontrollert av republikanerne siden 1994<br />

og har i løpet av den tiden satt en ny standard for<br />

bruken av kontrollmekanismer: Når en demokratisk<br />

president sitter ved makten er det ingen ting som<br />

er for dumt eller meningsløst til å bli etterforsket<br />

Visste du at så mye som1/4 av Nederland ligger faktisk under havets nivå? Derav uttrykket: “God created the world, but the Dutch created The Netherlands.”<br />

med pedantisk nidkjærhet, mens så lenge George<br />

Bush er president er intet bevis på korrupsjon eller<br />

inkompetanse sjokkerende nok til å se nærmere<br />

på. I løpet av Bill Clintons tid som president la<br />

republikanerne inn mer enn 1000 begjæringer<br />

om etterforskning av påståtte uregelmessigheter,<br />

noe som genererte over 2 millioner skrevne sider<br />

og kostet skattebetalerne 150 millioner dollar.<br />

Til sammenlikning brukte Kongressen kun 2.2<br />

millioner dollar på å etterforske svindelen og den<br />

kriminelt inkompetente håndteringen av orkanen<br />

Kathrina, den største naturkatastrofen i USAs<br />

historie.<br />

Vi har nevnt Military Commissions Act og Patriot<br />

Act, begge groteske overgrep mot grunnlovsfestede<br />

rettigheter og århundrelang rettspraksis. På<br />

toppen av dette kommer milliardkontrakter i<br />

Irak og Afghanistan som er blitt delt ut til venner<br />

og bekjente, et grunnlovsstridig og Orwellsk<br />

overvåkningsprogram, et budsjettunderskudd<br />

som er ute av kontroll og stadig økende sosiale<br />

skiller i landet. Alt dette har forblitt uimotsagt<br />

på grunn av en Kongress som enten har vært for<br />

handlingslammet til å gjøre noe eller for lojal og<br />

ukritisk til å ville gjøre noe. Det kan ikke bli verre<br />

nå.<br />

LEKSJON 4: SLØS, SLØS, SLØS!<br />

Tatt i betraktning at Kongressen har nedprioritert<br />

høringer og debatt, jobber tre måneder i året,<br />

har gitt fullstendig blaffen i sin konstitusjonelle<br />

rolle som vaktbikkje og fått gjennom veldig få<br />

meningsfulle saker, kan man stille seg spørsmålet;<br />

hva har de egentlig gjort?<br />

Ifølge Taibbi er svaret enkelt; de har brukt penger.<br />

Masse penger.<br />

Da Bill Clinton gikk av som president hadde<br />

USA et budsjettoverskudd på 236 milliarder<br />

dollar. I dag viser budsjettet et underskudd på 296<br />

milliarder dollar. I 2006 vil 65 % av alle pengene<br />

som lånes ut i verden lånes til USA. Det<br />

krevde alle de 42 presidentene før George<br />

W. Bush å låne 1 trillion dollar (som er<br />

1000 milliarder; $1.000.000.000.000). På<br />

de seks årene GWB har vært ved roret har<br />

USA mer enn doblet den summen. Ikke så<br />

rart det, med tanke på at krigen i Irak i følge<br />

The National Priorities Project har kostet<br />

USA ca. 340 milliarder dollar så langt, og<br />

enkelte anslag har antydet en total kostnad<br />

på 2 trillioner. Hvor pengene kommer<br />

fra er heller ikke så viktig; USA betaler<br />

nå ut 77 milliarder dollar årlig i renter og<br />

avdrag på utenlandsgjeld, inkludert de 300<br />

milliardene man skylder Kina. Til sammenlikning<br />

utgjør det norske statsbudsjettet ca. 100 milliarder<br />

dollar.<br />

LEKSJON 5: RASK TIL DEG SÅ MYE SOM MULIG<br />

Listen over korrupsjonsavsløringer i Kongressen<br />

har blitt nærmest endeløs over de siste to årene.<br />

Tom DeLay, Jack Abramoff, Bob Ney, Randy<br />

Cunningham, Jim McCrery, Deborah Price og<br />

så videre og så videre. Om det er tilfeldig at alle<br />

de avslørte har vært republikanere eller ikke skal<br />

være usagt. Det som er helt sikkert er at også<br />

’den vanlige amerikaner’ har fått med seg hva<br />

som foregår på bakrom og sponsede golfturer. I<br />

en meningsmåling utført av CBS i april svarte<br />

42 % av de spurte at Kongressen har oppnådd<br />

”mindre enn normalt i en toårsperiode”. En annen<br />

meningsmåling viste at de sakene som har opptatt<br />

Kongressen sterkest i det siste – homofile ekteskap<br />

og arveskatt – er noe av det folk flest bryr seg aller<br />

minst om. Til og med en meningsmåling utført<br />

av Fox News viste at 53 % av velgerne mener<br />

Kongressen ”ikke jobber med saker som er viktige<br />

for de fleste amerikanere”.<br />

VIKTIG VALG?<br />

Så det er kanskje ikke helt galt å hevde at dette<br />

valget er viktig. Riktignok tror jeg ikke krigen i Irak<br />

er over i det du leser dette selv om Demokratene<br />

skulle få flertall i Kongressen, men hvis man nå<br />

kan begynne å få ting på rett spor igjen i USA kan<br />

det vel bare gå oppover? En ting er sikkert; det kan<br />

ikke bli verre!

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!