Norwegeren - Ansa

Norwegeren 

ANSA Tyskland, Østerrike og Sveits 

SS2012 

1

Kjäre leser! 

Det ä ta pä seg oppgaven som 

redaktör for Norwegern er noe jeg 

ikke angrer pä. Nä gjenstär det bare 

ä se om dere angrer pä ä ha valgt 

meg til denne oppgaven! 

Pä spörsmälet om det er göy ä jobbe med et magasin er svaret ja etterfulgt 

av et par hundre smilyes. For det har värt spennende ä lese alle artiklene 

som har gjort entre i mailboksen min. At dere kan skrive gode 

artikler er like sikkert som at tyskere flest ser Tatort pä ARD söndag 

kveld. 

Jeg har utviklet meg som menneske i den korte tiden som redaktör. 

Neida, jeg har ikke blitt veganer og har ingen planer om ä hoppe av 

studiet for ä leve som guru i Nepal. Jeg har innsett at man ikke trenger 

en master i IT for ä skjönne hvordan Adobe InDesign virker, jeg har 

fätt utfordre mine kreative egenskaper og jeg har blitt bedre kjent med 

flere av ANSA-medlemmene. Forhäpentligvis har jeg ikke fätt kallenavnet 

masekräke etter ä ha truet folk med ä sende torpedoer etter 

dem om ikke artiklene kom inn innen fristen. Selv om det ikke har värt 

noe problem for de fleste ä sende inn i tide. Litt tysker er det i oss alle: 

Ordnung muss sein! 

Jeg har brukt mange timer pä dette studentmagasinet. Volleyball med 

guttene i parken, Top Model kveld med Eva og Saskia, coctailabend 

i Barfüßer og patologie-forelsninger har jeg latt vike for Norwegern. 

Men for ä väre helt ärlig, volleyball er virkelig ikke min styrke, Top 

model er et duste-program som fär meg til ä föle meg stygg, coctailene 

rätner ikke og i patologi fär jeg lettere hodepine fordi fossilet av en professor 

suger HÖYLYTT pä sukkertöy mens han foreleser om nekrose 

og apoptose. 

2

Temaet for sommerens utgave er hverdag. Hvorfor 

hverdag? Jeg synes vi vier sä mye oppmerksohet 

il helgene. „Hva skal du i helgen? Jeg gleder meg 

til lördag, da har jeg fri. Til helgen skal jeg bare ha 

det göy. Helgen er sä fin. Helgen er topp. Strälende. 

Morsom. Avslappende. Ti poeng til helgen!“. Bläs 

i lördag og söndag, hvorfor kan ikke hverdagen 

väre like fin? Hvorfor skal man bare glede seg 

over fridagene? Hvorfor hörer jeg stadig ”jeg hater 

mandager” ? Uansett om man liker hverdagen eller 

ikke, dette magasinet har flere artikler om hverdag. 

Hvordan skiller hverdagen og dens rutiner og tradisjoner 

seg fra sted til sted? Hva ligger det i ordet 

hverdag? 

Ellers innholder magasinet artikler om ANSAtreff, 

17.mai-fest, käringer, studentlivet pä 70-tallet 

og sä har jeg tenkt ut noen overraskelser som 

kanskje kan bli faste innslag. 

Hva venter du pä? Pä med solbrillene, sleng faktor 

15 i vesken og sett deg i solen med Norwegern! 

God lesing og riktig god sommer! 

Mange hilsener, Live 

3

Innholdsfortegnelse: 

1 og 2: Kjäre leser 

3: Innholdsfortegnelse 

4: Landslederen har ordet 

5 og 6: ANSA Tyskland 2011/ 2012 

7: Landsmötet Berlin 2012 

8: Det nye landsstyret Tyskland 

9 og 10: Hverdagens filosofi 

11, 12 og 13: Landslederen forteller: Min ANSA-hverdag 

14: käringer 

15, 16 og 17: Hverdagsliv: Hessen 

18, 19: ANSAs tysklandskampanje 

20: ANSA-kurs 2011 Düsseldorf 

21, 22: Hverdagsliv: Bayern 

23, 24, 25: En utvekslingsstudent bekjennelser 

26: Roast sa du? Dinners served 

27, 28, 29, 30: Ein Treffen mit dem deutschen Alltag 

31, 32, 33, 34: Tysklandsstudent pä 70-tallet 

35, 36, 37: Vinterlekene i Sveits 2012 

38: si din mening! 

39, 40: 17.mai feiring I München 

41, 42: Hverdagsliv: Nordrhein-Westfalen 

43, 44: Utgavens 9 korte 

45, 46: Den store sjokolade-testen 

47, 48, 49: Utgavens bokanmeldelse 

50, 51, 52: Hverdagsliv sett fra et strandstol-perspektiv 

Takk til: 

Sponsorene väre Den norsk-tyske Willy- Brandt- stiftelse 

Tidligere redaktör Ida Marie Toneshagen Heggen 

Alle artikkel-skrivere 

4

LANDSLEDEREN HAR ORDET 

Kjære alle ANSA Tysklandvenner! 

Så ble det likevel til at vi fikk laget Norwegern for sommersemesteret 

2012, dog noe forsinket, men bedre sent enn aldri! 

Takket være en utrolig innsatsvilje og veldig bra jobb av vår nyvalgte 

og flotte redaktør Live, samt velvilje fra forskjellige bidragsytre 

sitter du nå med et nytt nummer av vår egne fine avis Norwegern 

i hånden. 

Jeg vet at dette nummeret med tema ”hverdag i Tyskland” har 

veldig mye bra å by på, så ”viel vergnügen”! 

De fleste av dere er vel allerede godt gang med sommersemesteret, 

og kanskje har dere også fått med dere noen av de flotte arangementene 

som står på kalenderen dette semesteret. I skrivende 

stund har vi allerede lagt et meget vellykket landsmøte i Berlin, 

samt atskillige 17.markeringer bak oss, og snart venter Norwegerfete 

i Mannheim og ikke minst sommerleker i Køln. Dette er 

arrangementer som jeg på det varmeste kan anbefale. Hvorfor 

menge meg med andre nordmenn når jeg befinner meg i Tyskland 

for å utvide horisonten spør du deg kanskje? 

Å dra på et ANSA-treff er en fabelaktig mulighet til å omgås likesinnede landsmenn som har tatt samme 

veivalg som akkurat deg. Men det er ikke bare det enestående fellesskapet som kan virke støttende. Det er 

utrolig befriende å benytte anledningen til få ut frustrasjoner fra den tyske studiehverdagen i lag med folk 

av samme mening, og som også har stått ovenfor de samme problemstillingene som deg. Sist men ikke 

minst er festlighetene i løpet av en ANSA-helg i seg selv verdt å få med seg, da vi på samtlige treff har hatt 

en fantastisk stemning som sent glemmes. 

For min egen del har ANSA-treff alltid fungert som en inspirerende drivkraft i løpet av semesteret, og jeg 

har hver eneste gang i begeistring vendt nesa hjemover og fundert over hvor en herlig gjeng ANSA Tyskland 

er. 

Videre vil jeg minne om sommerseminaret på Hadeland og generalforsamlingen i august, som absolutt 

er verdt å få med seg. Dette er ikke bare for tillitsvalgte, men også ethvert ANSA medlem som har lyst på 

en morsom og lærerik helg sammen med mange interessante og hyggelige likesinnede ANSA-medlemer 

og utlandsstudenter. 

Jeg gleder meg til å se dere alle, enten du er gammel ANSA-traver eller fersk deltaker, på våre kommende 

arrangementer og ønsker dere et ”erfolgreiches” semester og siden en riktig god sommer! 

Sommerhilsen fra Marianne 

5

ANSA Tyskland 2011/2012 

– starten på en ny æra 

Tekst: Øystein N. Andresen 

Det siste året 

som landsstyremedlem 

i ANSA 

Tyskland har 

gitt mange artige 

stunder. To perioder 

som web- 

og markedsansvarlig 

preger en, 

og minnene jeg 

har fra utallige 

ANSA-treff vil 

sitte lenge i. 

For min del står det siste 

året i alt annet enn tyske 

farger. Selv om jeg bodde 

i Berlin da jeg ble valgt 

inn på Landsmøtet, flyttet 

jeg allerede i begynnelsen 

av juni hjem til 

Norge, der jeg hadde en 

lang sommer. Sommeren 

ble preget av den store 

terrorkatastrofen, men 

jeg følte meg likevel glad 

for å være i Norge og ikke 

alene i det store utland da 

det smalt. Fremdeles går 

mine tanker blant annet 

til de som opplevde katastrofen 

som eneste nordmann 

i en utenlandsk by. 

Det må ha vært fryktelig. 

Diplomat-livet 

Høsten 2011 tilbragte 

jeg i Wien sammen med 

mozartkuler og diplomater. 

Som praktikant 

på ambassaden og FNdelegasjonen 

i Østerrike, 

fikk jeg komme tett 

innpå diplomaters tilvæ- 

6 

relse. En opplevelse jeg 

sent vil glemme, og en 

motiverende faktor for å 

jobbe videre i utenrikstjenesten. 

Ikke minst fikk 

jeg gode venner i ANSA 

Østerrike, som er det 

minste, men sannsynligvis 

blant de blideste 

ANSA–landene. 

ANSA-kurs 

ANSA-Kurs i Düsseldorf 

var en sprudlende affære. 

Lokallaget ANSA Nordrhein-Westfalen 

(NRW) 

med Henning i spissen 

hadde ferdigscoret målet 

for oss i landsstyret, som 

bare kunne gå fram på 

5-meteren og legge den 

i kassa. ANSA NRW ble 

stiftet i 2011 og brukte 

dermed ikke lang tid på å 

markere seg. En suksessfaktor 

var skisprinten, 

som også var en hovedgrunn 

til at ANSA-kurset 

ble lagt så sent på året i 

fjor. Kombinasjonen av 

en større event og AN- 

SA-Kurs er utvilsomt noe 

å vurdere igjen.

Vikingfest 

Det gamle landsstyret. Fv: Marianne Saunes, Mats T. Tjemsland 

Håvard R. Løvland, Øystein N. Andresen 

Ellers har det vært Sommerleker i 

München og Norwegerfete i Mannheim. 

Sistnevnte arrangement fikk 

jeg for første gang anledning til å 

delta på, noe jeg sent kommer til 

å glemme. Over 1000 tyskere som 

sammen med 50-60 nordmenn 

feirer Norge og det norske, høres 

for godt ut til å være sant. Reiser du 

til Mannheim i mai, vil du oppdage 

at det faktisk eksisterer. Nevnte jeg 

forresten fri bar for nordmenn..? 

Sommerlekene 

Sommerlekene utgjør en tradisjonstung 

arrangementsrekke i ANSA 

Tysklands historie, og i 2011 var det 

ANSA München som arrangerte. I 

regntunge junidager var det godt å 

kunne trekke inn i en volleyballhall, 

og ca 20 nordmenn konkurrerte i 

idrettens mange ulike grener. 

7 

Berlin 

ANSA-året 2011/2012 ble konkludert 

med Landsmøtet i Berlin 

i april 2012. Landsmøtet er det 

viktigste treffet i ANSA Tyskland, 

og velger nytt landsstyre samt vedtar 

arbeidsprogram og budsjett. 

De siste årene har det alltid blitt 

arrangert på ambassaden i Berlin, 

med ambassaden som en aktiv 

støttespiller. Årets Landsmøte 

hadde rekordoppmøte i forhold 

til den siste tiden, og det kan se ut 

til at en ny æra er i ferd med å bli 

til i ANSA Tyskland. Blant de fem 

medlemmene i det nye landsstyret 

var tre personer for første gang 

på et ANSA-arrangement under 

ANSA-kurset i Düsseldorf. 

Lykke til med det kommende året, 

og ta godt vare på ”den gamle 

dama”. ANSA Tyskland kan se 

fram til nok et knakende bra år!

Tekst. Live Solvang Hoff 

Frem med papir og penn, tenkte 

jeg da jeg satte meg pä toget pä 

Berlin Hbf etter ä ha sagt tschüs til 

ANSAene. Ekstasen over landstreffet 

2012 i Berlin mä det skrives 

om! 

När jeg skriver at det var duket 

for ärets landstreff 27- 29 mai i 

Berlin höres det litt kjedelig og 

formelt ut. Jada, jeg vet at det var 

et landsmöte og landsmöter er ordentlige 

og med touch av voksenlivets 

seriöse sider , men jeg fär litt 

fölesen av at det klinger sä fremmed 

med ordet lansdmöte. Det 

var jo mer et artig slektstreff. Jeg 

tror nesten jeg har lyst til ä skrive 

om slektstreff 2012 i stedet for 

landstreffet. Sä blir alt litt kosligere 

med en gang eller hva? 

Det skulle velges nytt styre, eller 

hva kan man kalle det? Muttiene 

og Vatiene Hävard, Marianne, 

Mats, Öystein og Ida skulle nä 

pensjoneres og pä banen skulle 

neste generasjon. De som skulle 

ta seg av resten av ANSA-flokken. 

Men selv opaer liker ä vise at de 

fortsatt er en del av overhodene 

i familien, sä oldisene Hävard og 

Öystein lurte seg inn i revisjonskomiteen. 

Det nye styret med familiens 

overhodet i spissen, mutti 

Marianne, ble klappet inn pä 

slektstreffet. Det ble til og med tatt 

familiebilde etterpä. Pä landsmötet 

fikk de ogsä besök av eksterne 

Landsmötet 2012 

Berlin 

gjester. Tom Georg Engelsvold 

holdt en interessant tale om 

arbeidet hans som studentprest 

for sjömannskirken. En 

representant fra Willy Brandts 

stiftelsen ble ogsä godt mottatt. 

Willy Brandts stiftelse 

jobber for kontakt mellom 

Tyskland og Norge og er med 

pä ä styrke forholdet mellom 

de to beste landene i Europa. 

Britt Ystebø sto ogsä pä talerstolen 

og det var hyggelig med 

besök av ANSAs rädgiver. 

Landsmötet gikk veldig fint. 

Det ble tid for dagens avslutning, 

loddtrekningen. Etter 

loddtrekningen satt enkelte 

igjen med Bamsemums og 

kule t-skjorter. Heldigvis er 

ANSAene glade i hverandre 

og de klarte ä unngä slässkamp 

om Freia sjokoladen 

som et heldig ANSA-barn 

vant. 

Alle ANSAene, barn, foreldre 

og besteforeldre nöt Berlins 

sol denne helgen. Varmegradene 

ga full gass og lokket 

frem bleke legger og Ray Ban 

8 

solbriller. Etter landsmötet var det 

en gjeng som slanget seg pä en 

gressflekk i Tier Garten.. 

Pä kvelden konkurrerte varmegradene 

om kapp med nasjonalstoltheten 

da det var duket for 

flott middag pä den norske restauranten 

Munch. Med deilig hummersuppe 

til forrett og steinbitfilet 

som hovedrett var nordmennene i 

lykkeland. Og da Hävard dro frem 

noen sörlands-läter tok stemningen 

av. Sörlendingen fölte seg som 

en superstar da han fikk fremfört 

noen herlige sanger. Stemningsbarometeret 

stoppet ikke der, 

for etter karamellpudding med 

multer bar det videre til diskotime 

for hele slekten. Selv opaer og 

omaer lösnet pä slipset og danset 

heftig pä dansegulvet. Men det 

var naturligvis bare fordi det ble 

spilt Kaptein Sortebill. De norske 

hitsene holdt ANSAene gäende til 

langt pä natt. Sä ranglet de hjem 

til Citystay Hostel, noen mätte 

fylle opp lagrene med en kebab pä 

veien, andre ble forfulgt av gärne 

tyskere, men ellers kom de seg vel 

hjem. Noen timer senere satt de pä 

restauranten med de röde stolene 

pä Hackschter Markt og brunchet. 

Utover dagen mätte de skilles. 

Det ble ikke felt sä mange tärer, for 

alle var de enige om at de skulle 

sees veldig snart igjen. Sä bar det 

avgärde til Hauptbahnhof for de 

fleste og tilbake til alle mulige Heimatstädten 

i Tyskland. Sä nä sitter 

jeg pä toget og har begynt ä telle 

ned dagene til neste slektstreff!

STYRET TYSKLAND 

2012/2013 

Bak f.v: Annette, Helene, Magnus, Live 

Foran: Marianne 

Styreleder: Marianne Saunes, Kiel 

Økonomiansvarlig: Magnus K. Tingulstad, Aachen 

Kontaktpersonansvarlig: Annette Palm, Hamburg 

Web-og markedsansvarlig: Helene M. Helle, Hamburg 

Redaktør: Live Solvang Hoff, Ulm 

9

Hverdagens filosofi 

Tekst: Hilde Marie Andersen 

Endelig er det helt grønt ute. Magnoliatrærne står 

i full blomstring, på utekafeene sitter smilende 

mennesker med solbriller, og på forelesningene 

nyser pollenallergikere nærmest om kapp med 

hverandre. Våren er vakker i Tyskland. 

Etter en lang vinter, travle dager med forelesninger, 

seminarer, innleveringsfrister og lange kvelder 

med eskamenspugging, har nok mange av oss begynt 

å lengte etter sommerferie. Minner om sløve 

dager med måkeskrik og bølgeskvulp, søte jordbær 

og lange, lyse sommerkvelder med familie og 

venner hjemme i Norge smyger seg på hos mang 

en norsk student i Tyskland. Kan hende blir disse 

minnene sterkere nå som vi vet at sommerferien 

nærmer seg. 

Men det tyske sommersemesteret er langt, og 

fortsatt gjenstår noen intense uker med hverdager 

og eksamenslesning for de fleste av oss. Mange 

opplever at feriefølelsen blir desto sterkere når de 

kommer hjem, fordi fridagene hjemme i Norge 

er så annerledes enn hverdagen som student her 

i Tyskland. Det er nettopp disse kontrastene som 

gjør opplevelsen av frihetsfølelse og sommerlykke 

så sterk. For å kunne kjenne hvordan skuldrene 

senkes og bekymringene skylles av i det vi stuper 

fra et svaberg og ut i den salte sjøen, er vi avhengige 

av en hverdag vi kan sammenligne med. Ingen 

hverdag, ingen feriefølelse. 

10

Etter en lang ferie er det likevel mange som kjenner 

seg motivert til å komme i gang med hverdagen igjen; 

å få en struktur på dagen, begynne med nye fag, og 

treffe gode studievenner. Hva er det egentlig som 

gjør at vi, til tross for lykkefølelsen mange opplever i 

ferien, også er avhengig av en mer eller mindre rutinepreget 

hverdag. 

De fleste dyr, også mennesker, er vanedyr som søker 

en viss stabilitet i livet. Denne skaper vi på flere 

plan i hverdagen; for eksempel i jobbsammenheng, i 

forhold til hva vi spiser, og i nære relasjoner. Denne 

stabiliteten og forutsigbarheten gir oss en opplevelse 

av trygghet. Dette gjelder både små og store aspekter 

i hverdagen, noen av disse er vi bevisste på, mens 

andre gjør vi mer automatisk. Det kan være alt fra 

å høre på en spesiell radiokanal mens man drikker 

kaffe om morgenen, til å ha et fast sted man leser. 

For oss som studerer på et fremmed språk i et annet 

land, er det nødvendig med en viss struktur i hverdagen 

for å klare å følge med i studiene. Det kan også 

bli for mye forutsigbarhet og struktur; blir hverdagen 

altfor kjedelig vil både studiemotivasjonen og livslysten 

dale. Samtidig som man har visse rutiner, er det 

derfor viktig å skape rom for små og store impulser 

som gjør at ukedagene også kan være litt spennende. 

Jeg vil derfor oppfordre alle mine norske medstudenter 

i Tyskland til å skape litt moro også i den 

travle hverdagen; nyt friheten som student, gjør noen 

sprell der det passer, og ikke glem å leve i øyeblikket 

– selv mens man venter på sommerferie. 

11

Tekst: Marianne Saunes 

Styrelederen forteller; 

Det var med stor begeistring og 

litt skrekkblandet fryd jeg etter 

landsmøtet i Berlin for noen uker 

tilbake, tok fatt på vervet som 

landsleder. Selv om jeg ikke var 

fersk i ANSA, og allerede hadde 

et år bak meg i landsstyret, følte 

jeg meg på nytt uerfaren og fremmed 

for nye oppgaver, og et utall 

ubesvarte spørsmål svirret rundt 

i hodet... Hvor skal jeg begynne, 

hva forventes av meg nå? 

Da jeg forut hadde vært kontaktpersonansvarlig 

i ANSA Tyskland, 

hadde jeg riktignok et nyss om 

hva som ventet og det var meg 

allerede klart at jeg nå har mer 

ansvar enn tidligere. Vervet som 

kontaktpersonansvarlig har unektelig 

færre plikter og oppgaver, 

og behovet for kontinuitet er i 

perioder ikke like nødvendig. En 

ting er med andre ord klart; det er 

ikke lenger tillat med den tvilsomt 

gode men gamle, endog så velkjente 

skippertaksmetoden. 

Etter å ha hatt overlappingsmøte 

med den eminente forhenværende 

landsleder Håvard, er det 

“Min ANSA-hverdag” 

12 

nå min tur til å få bryne meg. 

Det er store sko som skal fylles 

og det kommende året krever 

nok en formidabel innsats, men 

i skrivende stund har 

dagene så langt fortonet 

seg rimelig overkommelig. 

Den første tiden går 

naturlig nok med til å sette seg 

inn i og bli kjent med vervet, 

lese gjennom informasjon av 

ymse slag samt lage en presentasjon 

av seg selv og det nye 

styret i samråd med rådgiverne 

i ANSA sentralt. 

En av de viktigste arbeidsoppgavene 

en landsleder har å 

gjøre, som jeg også raskt kunne 

fastslå tar tid, er å respondere 

på epost og henvendelser av 

vidt forskjellig karakter. Alt 

fra å besvare tysklandstente og 

nysgjerrige studieinteresserte, 

føre tverrgående dialog med 

andre ANSA-land til å informere 

ANSA sentralt og resten av 

landsstyret om hva som skjer, 

samt kommunisere med ivrige 

medlemmer som ønsker å bidra 

enten det gjelder planlegging

av arrangementer, videreføre 

tysklandssatsningen eller generelt 

bare søker råd og hjelp. 

Dette er som sagt en tidkrevende, 

men likeledes viktig, 

om ikke den viktigste oppgaven. 

Man må simpelthen 

være tilgjengelig og tilstede 

for alle som ønsker å ha noe 

med ANSA Tyskland å gjøre! 

Planlegging av arrangementer 

på kalenderen er også en 

viktig bit av en landsleders 

oppgaver, og man må til 

enhver tid ha en finger med 

i spillet. Det er nokså krevende 

å bestandig ha oversikt 

over alt som foregår i ANSA 

Tyskland med lokallag og 

mange medlemmer på vidt 

forskjellige steder, og gang på 

gang innser man hvor viktig 

kommunikasjon er! Det er 

lett å snakke forbi hverandre 

og veien er ofte kort mellom 

enighet og misforståelse. Heldigvis 

består resten av styret 

av noen flotte og flinke styremedlemmer 

som man kan 

stole på og delegere oppgaver 

videre til. 

Det tar heller ikke lang tid 

før man lærer seg å effektivisere, 

og etter hvert som 

13 

man blir varm i trøya og får en 

viss oversikt viser jobben seg å 

være fullt ut gjennomførbar. Det 

skal også nevnes at et ANSA-år 

går i rykk og napp med varierende 

arbeidsmengder ettersom 

et semester kommer og går, og at 

det i perioder er mer eller mindre 

krevende en ellers. 

For å holde orden i sysakene må 

vi i landsstyret i ny og ne også 

holde styremøter for felles oppdatering 

om hvordan vi ligger 

an. Som landsleder må man i 

forbindelse med dette lage saksliste 

og organisere styremøtene 

som planlegges cirka 5-6 ganger 

i løpet av en styreperiode. Styremøtene 

taes ofte over skype, men 

styremøter hvor alle styremedlemmene 

er fysisk til stede og 

hvor det også er rom for at vi kan 

finne på andre hyggelige ting (les 

fest og morro) står selvsagt også 

på planen! 

Ved fare for at jeg til nå har 

beskrevet ANSA-hverdagen som 

skremmende arbeidsom og krevende 

er det på høy tid at jeg også 

forteller om de positive aspektene 

ved å sitte på landsledervervet 

som jo tross alt er det vesentlige 

her! Noe av det beste ved å være 

landsleder (eller av den grunn 

sitte i styret generelt) er å ha muligheten 

til ofte å være på farten 

og oppleve så mye gøy! Blant

høydepunktene i løpet av året ser jeg veldig 

frem til toppledermøtet som holdes en gang i 

november hvert år, i varierende byer rundt om 

i Europa. Her treffer man blant andre landsledere 

fra forskjellige ANSA-land for erfaringsutveksling 

og videreutvikling. I august 

finner også sommerseminaret på Hadeland og 

generalforsamlingen sted. Utenom dette er jo 

også ANSA Tyskland sine sammenkomster et 

ubestridt høydepunkt med en glødende stemning 

som er til å ta og føle på. 

I løpet av den tiden jeg engasjerer meg i 

ANSA er det utrolig inspirerende å treffe så 

mange artige folk som er av lik oppfatning 

og befinner seg i samme situasjon som meg, 

nemlig i det eksklusive selskap av utenlandsstudenter. 

Opplevelsene man får er en ekstra 

berikelse man tar med seg videre på veien, og 

vervet gir rom for selvutvikling og nye erfaringer 

som man nok senere vil ha god nytte 

av i ulike sammenhenger. Landsledervervet er 

dermed en prosess og man lærer noe nytt hele 

tiden underveis. 

Det er med andre ord utrolig givende og 

morsomt, og sist men ikke minst i aller høyeste 

grad mulig å kombinere med studier, selv 

om jeg må medgi at det riktignok krever en 

smule mer disiplin! Til tross for at jeg er relativt 

fersk som landsleder, så kan jeg ikke si at 

jeg har angret på at jeg tok på meg vervet og at 

det så langt har vært verdt det! 

14

KÅRINGER ANSA-ÅRET 2011-2012: 

Trommevirvel, gjør champagnen klar 

- Her kommer årets kåringer! 

Årets KP 2012: 

Kristine Brenden, 

Aachen. 

For suveren hjelp og mottakelse 

av nye studenter, 

samt en meget solid lærestedsbeskrivelse! 

Årets Tysklandsvagant 2012: 

Henrik Nyhus, München. 

For å være en bauta og legende i 

ANSA München og på ANSA Tyskland-treff 

i en årrekke. Takk for din 

uvurderlige innsats Henrik! 

15

Ei Gude aus Hessen! 

Handkäs mit Musik, Äppelwoi, Eintracht 

Frankfurt, Licher Bier og Elefantenklo 

(elefantdass!). Går det an å bli glad i slik 

drit? 

Tekst: Håvard René Løvland 

Foto: Håvard René Løvland 

Hvis du er ung og dumdristig, 

og ønsket om å 

studere i Tyskland kanskje 

er sterkere enn ønsket om å 

studere medisin, og samtidig 

har en integrasjonsvilje 

av stål, kan du risikere å 

ende opp som leidenschaftlicher 

Middelhesse i Gießen 

an der Lahn 

Gießen er en av universitetsbyene 

i Tyskland de færreste 

i Norge har hørt om. Jeg 

visste heller ingenting om 

byen, da jeg fikk en studieplass 

her for fem år siden. 

Lite visste jeg, at dette skulle 

ende i et helt utrolig eventyr.. 

I hjertet av Tyskland ligger 

bundeslandet Hessen. 

I midten av Hessen, i selveste 

Mittelhessen, berømt 

som ingenmannsland, ligger 

universitetsbyen Gießen 

16 

ved elven Lahn. Byen er ikke 

et optisk vidunder, da bykjernen 

led samme tragiske 

skjebne som mange tyske 

byer gjennomgikk på slutten 

av andre verdenskrig. 

Bybildet preges av eksamensstress 

eller hodepine fra nattens 

liv og røre. Takket være 

byens og universitetets oppblomstringstid 

på seksti- og 

syttitallet er arkitekturen 

usedvanlig upersonlig og ensformig. 

Vår største severdig-

”Das Elefantenklo har blitt et 

kjennetegn på byen” 

het er en diger fotgjengerbro i 

betong med tre store hull over 

trafikken som suser under den. 

Betongkolossen har velfortjent 

fått navnet das Elefantenklo 

(=elefantdassen) av lokalbefolkningen. 

Das Elefantenklo 

har blitt et kjennetegn på 

byen og er et av Gießens mest 

populære møtepunkt. Onde 

tunger skal ha det til at Gießen 

er Tysklands styggeste by, 

men jeg deler slettes ikke dette 

synspunktet. Gießen tilbyr en 

kjærlighet man ikke kan se 

med øynene.. 

”Jeg savnet 

Gissen mer enn Norge” 

Denne kjærligheten fikk jeg føle 

og ta på da jeg var et halvt år på 

utveksling, i Praha i Tsjekkia, forrige 

semester. Etter hvert måtte 

jeg tilstå overfor meg selv at jeg 

savnet Gießen og Hessen mer 

enn jeg savnet Norge. Jeg befant 

meg i pilsens hjemland, men 

alt jeg lengtet etter var Gießens 

17 

Hessisk-tysk-norsk-miniordbok: 

Gude – Guten Tag – God dag 

Äppelwoi – Apfelwein – Eplevin 

Bembel – Apfelweinkrug – Eplevinmugge 

petze – trinken - drikke 

Elefantenklo – Elefantenklo - Elefantdass 

Middelhessen – Mittelhessen 

lokale øl; Licher Bier. Jeg savnet 

tyske venner så trofaste som 

bare tyskere kan bli. Jeg savnet 

å snakke språket jeg lærte full 

av begeistring, og jeg savnet å 

høre min tyske yndlingsdialekt; 

bestemorhessisk som kun de 

eldre pasientene kan bable til 

en ung student fra Norge. Jeg 

savnet middelmådighet til Mittelhessen 

som jeg gled så fint 

inn i. Jeg savnet det egenartige, 

undervurderte Hessen som 

hadde blitt mitt eget eventyr, og 

det var da jeg forsto at hjertet 

hadde havnet en plass det sent 

vil forlate; Gießen an der Lahn. 

”..min tyske 

yndlingsdialekt;bestemorhessisk”

Fem funfacts om Giessen (rangert etter unyttighet): 

5. Gießen er den eneste småbyen i Tyskland med egen Ringautobahn 

rundt hele byen; Gießener Ring fra 1979. 

4. Gießen har Tysklands eldste botaniske hage, som fortsatt (!) ligger 

på samme sted som den ble opprettet i 1609. 

3. Justus-Liebig-Universität Gießen har sitt navn fra kjemikeren Justus 

von Liebig, som gjorde mange små kuriøse oppfinnelser innen 

kjemien, blant annet bakepulveret! 

2. Fysikeren Wilhelm Conrad Röntgen er begravd i Gießen etter 

eget ønske i hans testament. Han var professor i fysikk ved universitetet 

i Gießen fra 1879-1888. 

1. Hurdalsrosen kom til Norge via en prestesønn fra Hurdal som 

tok med seg rosen hjem fra Gießen på attenhundretallet (Winner of 

ANSA Gießen funfact of the year 2011 awards). 

18

I to september-uker 

til ende dro vi i 2011 

på en storstilt Tysklandsturné 

rundt 

omkring på videregående 

skoler i Oslo og 

Akershus. 

Tekst: Monika Grammeltvedt 

Med joviale smil og artige 

historier fra kontinentet skulle 

propagandaen om det forjettede 

og forglemte studieland, 

Bundesrepublik Deutschland 

lures inn hos de fremtidige 

studentene. Opplegget ble utformet 

på ANSAs kontorer og 

debuten gikk sin gang ved Oslo 

Private Gymnas en tidlig mandagsmorgen. 

Vi tre som hadde 

laget foredraget, Live Solvang 

Hoff, Carine Sveen Bjørnstad 

og undertegnede hadde satt opp 

noen punkter som vi ønsket å 

komme oss i gjennom i forhold 

til studiemuligheter og viktigheten 

av å studere i Tyskland. 

At tysk også er relativt lett å 

19 

lære når man befinner seg i landet var 

viktig å bemerke, språkbarrieren kan 

nok skremme mange. I tillegg stilte 

Grethe Renate Asbøll og Vilde Lid 

Aavitsland opp én dag hver som friske 

pust og med gode Tysklandserfaringer 

fra Erasmus-studier i Berlin. 

For det meste gikk vi fra klasse til 

klasse. Ved enkelte tilfeller hadde vi 

også et samlet trinn eller et rom som 

var satt av til oss hvor elevene hadde 

mulighet til å stikke innom, da kom 

det relativt få.. Det mest effektive og 

utslagsgivende var altså klasseromsbesøk. 

”.....utslagsgivende var altså 

klasseromsbesøk” 

Interessen var forskjellig fra skole til 

og skole og klasse til klasse. Noe av det 

man bør bemerke seg er hvor ambisiøse 

17-18-åringer faktisk er. De har 

egentlig ikke begrep om hva nødvendigvis 

“Studentlivet”, i forhold til det 

å ha en relativt fri hverdag, er. Det de 

vil vite er universitetenes kvalitet og likeså 

med studiene, og ikke minst hvor 

det kan føre dem senere. Her var det 

derfor viktig å informere elevene hvor

mye Norge har å gjøre med 

Tyskland, bl.a. at de er vår nest 

største handelspartner. Ikke 

minst å vektlegge at NHO er 

bekymret over fremtidige norske 

arbeidstakeres manglende 

tyskkunnskaper og kulturforståelse, 

men at de som derimot 

drar til Europas uoppdagede 

perle blir ettertraktet og har 

en dobbelkompetanse som 

vil bli etterspurt. Lokkematen 

gav hvertfall en del av de unge 

målbevisste noe å tenke på og 

smatte etter. 

”NHO er 

bekymret” 

Det skal sågar understrekes at 

en slik foredragsrekke er hardt 

arbeid i forhold til å presentere 

de samme 10-15 min. flere 

ganger på én dag. Likevel er 

det også utrolig morsomt når 

man faktisk når ut til elevmassen 

og noen overveier et studieland 

som tidligere har vært 

et ikke-tema. Noen har skjønt 

at Tyskland er et viktig land å 

studere i hvis man i fremtiden 

har lyst til å jobbe innenfor for 

eksempel næringslivet, mens 

andre også blir fristet av å høre 

at Tyskland på god vei tilbyr 

samme utdanningsmuligheter 

som i Norge (om ikke mer!) 

og ikke minst at høyere utdanning 

generelt er gratis. 

20 

“Fett med norske penger 

fra Lånekassen i ryggen” 

At man på kontinentet kan leve 

relativt “fett” med norske penger 

fra Lånekassen i ryggen, lokker 

også frem noen smil. Den herlige 

og vitale tyske kulturen ble også 

formidlet hva angår markedsfester, 

festivaler og ikke minst PØLS 

(og da hører jo en kald Bier til 

også, uten å legge for mye vekt på 

det for de som enda ikke har kommet 

i den ”rette alderen” enda, 

men slik er nå en gang den tyske 

kulturen). 

Vi fikk også mange fine tilbakemeldinger 

fra lærere og administrasjonen 

ved skolene, “endelig er 

det noen som tar tak i Tysklandsproblematikken”. 

Det kan dermed 

konkluderes med at denne typen 

satsing er veien å gå for å få flere til 

å få øynene opp for det paradiset 

som mange av oss allerede er grepet 

av. 

Så får vi håpe at propagandaturnéen 

gir et lite utslag på søkermassen 

i år!

ANSA-treff i 

Düsseldorf 2011 

Tekst: Live Solvang Hoff 

Bilder: Annette Palm 

2. - 4. desember 2011 var det duket for ANSAkurs 

i Düsseldorf.Vi möttes fredag ettermiddag, 

og kvelden gikk med til bli-kjent-leker og middag 

pä en restaurant i närheten av hostellet. 

Denne helgen ble det arrangert Worldcup i 

langrenn med flere norske deltakere. ANSAs 

medlemmer trosset regnet og sä skisprinten. 

Kurset foregikk om ettermiddagen og det ble 

ble tatt opp temaer som angikk ANSA Tyskland. 

Samme kveld var det middag pä en mongolsk restaurant 

og deretter var det fest pä et av Düsseldorfs 

utesteder. Söndagen var det tid for 

mer Worldcup og avreise. 

En stor takk til Düsseldorfs kontaktperson 

Henning Øfsteng som gudiet oss gjennom byen 

og sto for store deler av planleggingen! 

Solveig Berthug fra Aachen var pä ANSA-treff for förste gang og hun har svart pä 

tre korte spörsmäl: 

1) Hvorfor treffe nordmenn när man er i Tyskland? 

Selv om man i utgangspunktet ikke drar til Tyskland for å være sammen med 

andre nordmenn, så er det jo veldig hyggelig å kunne samles en gang i blant for å 

snakke norsk og dele erfaringer. 

2) Hvordan likte du Düsseldorf som by? 

Düsseldorf liker jeg godt, den har mange fine områder langs Rhinen, hyggelige 

kafeer og ikke minst store muligheter for shopping. Når det var ANSA-treff var 

det jo både julemarked og skisprint, så det var mye folk og liv. 

3) Hva husker du best fra ANSA-treffet i Düsseldorf? 

Høyedpunktet var nok uten tvil da vi fikk ta bilde med Øystein Pølsa Pettersen 

som deltok som en av nordmenne i skisprinten. 

Eller så må jeg si at hadde det supert hele helgen, det var et kjempeflott arrangement! 

21

Tekst: Peter Netland 

Servus og Grüss Gott! 

En bayersk hverdag er øl 

til frokost, kjærlighet 

til dialekten, flagget og 

Lederhosen. 

Morgenen starter på den lokale 

puben med Weißwürste, 

Bretzel og en søt sennep. Øl 

kan også nytes på denne tiden 

av døgnet og vil ikke vekke mye 

oppsikt. De fleste tar av skinnet 

på pølsene, da er det lov til 

å bruke fingrene. Foruten nytes 

måltidet med kniv og gaffel, 

men bretzelen spises med hendene. 

Dagen har så vidt begynt og 

man beveger seg ut på gaten. 

De eldre hilser ofte med Grüß 

Gott, mens de yngre bayere 

holder seg til servus. Servus blir 

også gjerne brukt som hade. 

Bayere er veldig stolte av dialekten 

sin og ser ikke alltid be- 

22 

hovet for å prate mer høytysk 

selv om en utlending vil ha 

problemer med å forstå alt. 

De kan vise hensyn og roe 

ned bruken av bayerske ord, 

men hvis man befinner seg 

utelukkende med bayere fra 

mindre byer – da blir det tøft. 

«Ekte» bayere kan gire opp 

dialekten, slik at selv bayere 

fra større byer ikke skjønner 

hva de sier. Etter å ha pratet 

med «ekte» bayere kan en 

bli sliten og trenger en pust i 

bakken, lunsj. 

En setter seg til bords i en biergarten 

hvor duken er rutete 

i hvitt og lyse blått, fargene 

til bayern. Bayern er fristat 

og bayere er generelt veldig 

patrotiske. Gater, butikker og

Litt om Bayern 

Innbyggertall: 12,59 millioner 

Areal: 70.55 km 2 

Landeshauptstadt: München 

Arbeidsløsighet: 3,7 % 

Regjerende Parti: CSU/FDP 

Kilde: http://de.wikipedia.org/wiki/Bayern 

produkter er dekorert med 

det bayerske flagget. Det er 

i deres øyne, Bayern som er 

best! Det verste en kan si til 

en bayer er at personen er 

prøysner, altså i deres øyne 

alt utenfor bayern. Maten 

kommer på bordet, et stykke 

leberkäse med potetsalat og 

et speilegg på toppen. Leberkäse 

minner om kjøttpudding 

og er høyt elsket av alle 

bayere. Til denne retten er 

det normalt med Weißbier, 

overgjæret øl i lys eller mørk 

form. Når man bestiller øl, 

må man alltid si hvilken type 

en skal ha. 

For å avslutte kvelden tar 

en på seg lederhosen eller 

dirndl avhengig av om man 

er gutt eller jente og vandrer 

til Hofbräuhaus, Frühlingsfest 

eller oktoberfest, avhen- 

23 

gig av sesongen. her bestiller 

man selvfølgelig en Maß. Et 

ølkrus med et volum på en 

liter. Etter en lang dag og 

flere omganger med bayersk 

øl og fengende ompamusikk 

fra orkestret bestller en Schweinshaxe 

med Knödel og 

Bretzeln med Obatzter. Etterpå 

er det opp på bordene for 

å delta i allsang før søvnen tar 

overhånd og man drar hjem 

for å sovne inn til historien 

«Ein Münchner im Himmel». 

Takk for nok en herlig dag i 

Bayern.

En utvekslingsstudents bekjennelser 

Høstsemesteret i 2011 var det altså duket for utveksling. 

Lille Pia fra lille Norge skulle ut i den store, 

skumle verden og virkelig kjenne på det å stå på 

egne ben. Ikke kjente jeg noen i Aachen, ikke kjente 

jeg noe særlig til Tyskland generelt og ikke hadde 

jeg snøring på hva jeg gikk til. Det eneste jeg visste 

var at jeg hadde innmari lyst til å lære meg tysk. 

Tekst: Pia Fiskaa Vestby 

De første ukene i fine 

Aachen gikk for det 

meste med på å være 

like forvirra som en 

fjert i en kurvstol. 

Språkkurs og skole hadde 

ennå ikke begynt, så 

jeg brukte dagene på å 

vandre rundt i byen og 

prøve å manne (kvinne) 

meg opp til å prate tysk 

på butikken. Deretter 

kan man egentlig bare 

sette på fast forward til 

fredag 13. januar, dagen 

lille Pia dro tilbake til 

lille Norge. 

24

For et opphold det ble! 

I løpet av mitt knappe halve 

år på tysk jord lærte jeg landet 

bedre å kjenne, og ble samtidig 

veldig glad i det. Norge er fint og 

flott, det altså, men Tyskland har 

liksom sin egen sjarm. Hvor ellers 

i verden kan man faktisk gå 

ut og ta et par øl, og det ender 

med at det er nettopp det man 

gjør? I moderlandet er begrepet 

?et par øl? alltid synonymt med 

?faller sidelengs inn døra hjemme 

klokka 03:17 med en lommebok 

tynnere enn noen gang?. 

I tillegg har Tyskland skjønt 

dette med bakerier. Jeg har ikke 

tall på hvor mange Streuselbrötchen 

jeg endte opp med å trykke 

i meg, og det vil jeg kanskje ikke 

vite heller. Nå virker jeg kanskje 

som den mest overfladiske og 

enkle person. ?Gi Pia en Weißbier 

og litt bakevarer, så er hun 

lykkelig for livet.? Det stemmer 

heldigvis ikke. Noe av det som 

overrasket meg aller mest er 

hvor morgenvennlige tyskerne 

er! Nå brukte jeg mesteparten av 

tiden min på et kjernekraftverk 

av et sykehus, så det er mulig 

dette er en genetisk mutasjon 

som kun affiserte den delen av 

Aachen, men jeg velger å tro at 

tyskere generelt er like trivelige 

om morgenen. Jeg ble virkelig 

helt satt ut første gangen jeg 

gikk i korridorene og fikk en 

25 

?Morgen!? med et smil hver gang jeg 

møtte på noen. Var det sant? Hilste 

faktisk folk på hverandre her? Gikk 

de ikke bare rett forbi hverandre med 

øynene i bakken og et morgengrettent 

ansiktsuttrykk? Dette kunne jeg 

like! Jeg ble etterhvert så glad i denne 

koselige morgenhilsingen at jeg valgte 

å ta den med tilbake til Norge. Du kan 

jo gjette på hvor mange mennesker jeg 

setter ut i løpet av en dag her. 

Savnet av norsk middag 

Jeg koste meg stort i Tyskland, men 

det var selvfølgelig ting jeg savnet. 

Norsk middag, for eksempel. Det å 

skulle spise et stort stykke kjøtt med 

pommes, majones og to-tre salatblader 

klokken 13:00 var på en måte ikke 

helt hva kroppen min var vant til. Ikke 

ble den det heller. Flere ting kroppen 

min ikke var vant til var mangelen på 

gode treningsstudioer. Jeg er en sånn 

aerobic-og-step-og-vær-så-snill-å-gimeg-en-treningsøkt-som-gjør-at-jeghar-lyst-til-å-dø-jente, 

så jeg var mildt 

sagt skuffet etter min første ?aerobictime? 

i Aachen. Damene på 40 pustet 

og peste, Pia prøvde febrilsk å finne ut 

om hun faktisk hadde svettet. Det ble 

mange joggeturer i tysk skog.

Andre ting jeg savnet var naturlig nok 

det å kommunisere ordentlig. Det er 

grenser for hvor mye tysk man husker 

seks år etter siste tyskundervisning, og 

jeg havnet naturlig nok i situasjoner 

der jeg mest ønsket å bare grave et hull 

i bakken og forsvinne. For eksempel da 

jeg presterte å kalle en ? Hebamme? For 

en ?Witwe? Eller da jeg fortalte de andre 

studentene om ? Die Ärzte in Norwegen 

sind manchmal so naaaaaz....... 

streng?. Mange gode historier til barnebarna, 

der altså. 

Mine siste uker i Tyskland ble brukt til 

å glede meg noe voldsomt til å komme 

hjem, til å treffe vennene mine igjen og 

til å kunne prate morsmålet mitt med 

pasientene. De siste månedene i Norge 

har blitt brukt til å savne Tyskland, til å 

savne vennene mine der og til å kunne 

prate tysk med pasientene. Jeg savner 

å gå i Aachens flotte gater. Jeg savner å 

gå ut for å spise middag fordi det er like 

billig ute som det er å lage den selv. Jeg 

savner de fantastisk svære eplene og det 

at utestedene stenger når de føler for 

det. Jeg savner å bare kunne sette meg 

på et tog, for så å være hvilken som 

helst plass i Europa bare noen timer 

senere. Jeg savner å overhøre samtaler 

mellom tyskere for å bli kjempefornøyd 

fordi jeg faktisk forstår hva de sier. 

26 

Nå er det jo egentlig ganske fint å 

savne, for det betyr jo ingenting 

annet enn at det man savner betyr 

mye og betød mye da du hadde 

det. Og sånn er det. Tyskland 

kommer alltid til å ha en helt spesiell 

plass i hjertet mitt.

ROAST SA DU? DINNER’S SERVED. 

- Roast vol. I – På butikken (ja, du leste riktig) 

”Hei du, jeg tror den der automaten der er ødelagt”. Dette 

var min første dag i Düsseldorf. Jeg stod og skulle ta ut bargeld 

fra en automat. Det eneste jeg fikk var en feilmelding på skjermen. 

Jeg snur meg lettere irritert og totalt overrasket over at 

noen snakker til meg mens jeg prøver å ta ut penger. Mer vant 

til norsk kutyme, preget av døde, avvikende blikk rettet ut i 

tomme luften, svarte jeg på godt trøndersk: ”Hæ?” Situasjonen 

var likevel hyggelig på en irriterende unorsk måte. 

Tekst: Henning Øfsteng 

En handletur har en tendens 

til å kunne arte seg noe mer 

stressende enn i Norge. Da 

tenker jeg utelukkende på 

de siste 2 min av en handletur. 

De som utspiller seg ved 

kassen. Hvorfor skal man ha 

så utrolig lite plass rett etter 

kassen? Man har allerede 

satt ifra seg varene på båndet 

og sett de ta den 3 meter (!) 

lange turen fram til kassen. 

Så må man i lynraskt tempo 

plassere alle varene som man 

nettopp har tatt ut av vogna 

tilbake igjen. Så skal varene 

plasseres i noe som gjør de 

enklere å bære med seg, men 

selvfølgelig glemte du å ta 

med den berømte stoffposen 

som tyskerne er så glade i. 

Og når du da ber om en i 

plast så ser folk på deg som 

om du skulle ha bygd et 

atomkraftverk i hagen. 

”Bokhylle betalt 

med Visa” 

Og hva har man imot visa 

her i landet egentlig? I Norge 

er jeg vant med å gjør 

selv de minste innkjøp med 

visa. Null stress. Her får 

man jo ikke betalt en bokhylle 

på IKEA med visa en 

gang. Europas økonomiske 

motor og teknokrati har 

et betalingssystem som en 

gammel sovjetrepublikk?! 

For ikke å snakke om 

27 

ventetiden man utsetter 

seg selv for når man 

betaler med EC. Man tar 

jo hele poenget med å 

bruke kort vekk når det 

hele tar dobbelt så lang 

tid som når man står og 

pirker i kobberhaugen 

av 1- og 2-Cents.. 

Et i hverdagen allerede 

stressende gjøremål 

har blitt enda litt mer 

stressende. Herzlichen 

Glückwunsch! 

Følg med i neste nummer 

av Norweger’n for 

Vol. II av ”Roast, sa du? 

Dinner’s served” for mer 

”Roast, sa du? Dinner’s 

served”.

Ein Treffen mit dem deutschen Alltag 

Faktenbox 

Wer: Thomas Lothes 

Woher: Pegnitz, Oberfranken 

Warum: Weil er über ein deutsche Alltag 

viel zu erzählen hat! 

Tekst: Live Solvang Hoff 

Obwohl ich als norwegische Studentin 

in Deutschland studiere, ist es keine 

Selbstverständlichkeit, dass ich alles 

über die deutsche Gesellschaft und Geschichte 

weiß. 

Der Studentenalltag sieht wahrscheinlich 

ziemlich ähnlich aus in Norwegen 

und in Deutschland. Man geht in der 

Vorlesung, man isst zusammen Mittagessen 

und abends geht man weg. Der 

Unterschied ist nur dass in Oslo der 

Prof in Rogaland-Dialekt und nicht in 

Dialekt mit bayerisch Touch vorlesen 

würde, auf Blindern würde man nicht 

Maultaschen in der Mensa essen sondern 

sich ein Sandwich mit Käse in der 

Kafete auf Fredrikkes Plass holen. Man 

würde in Deutschland abends ein Weißbier 

in einer Kneipe trinken, während 

man in Oslo sich ein Glas Wasser in RF- 

Kjelleren holen würde, weil die Getränke 

28 

so teuer sind. Aber insgesamt läuft der 

Alltag ziemlich ähnlich ab in den beiden 

Ländern. 

„Ich hatte die 

perfekte Idee!“ 

Ich saß letzte Sontag Abend am 

Schreibtisch und habe mich mit Facebook 

beschäftigt als mein Mitbewohner 

und guter Freund seit Semesteranfang 

2008, heimgekommen ist. Thomas 

Lothes hatte das Wochenende zu Hause 

in Pegnitz verbracht und ziemlich energisch 

ist der in meinem Zimmer reingekommen. 

„Live, in der Küche stehen 

zwei Tupperdosen mit Blaukraut und 

einem Stück selbst-geräuckteres Speck, 

dem meine Oma mir mitgegeben hat, 

nimm dir bitte“. Und dann hatte ich die 

perfekte Idee: Ich interviewe Thomas 

über sein Leben.

- Thomas, selbst-geräuchertes Speck, wovon redest 

du? habe ich ihn ein bisschen verwirrt gefragt. – Na 

ja, meine Familie wohnt ja neben einem Bauernhof, 

das heißt wir haben Kühe und Hühner gleich vor 

der Haustür. Den Speck haben wir in meinem Haus 

geräuchert, schmeckt so gut! Ich weiß sogar von 

welcher Kuh das Fleisch kommt, sagt Thomas begeistert. 

Er erzählt dass alle seiner großen Familie in dem 

kleinen Dorf Pegnitz wohnen, eine idyllisische Stadt 

in Oberfranken. Es gibt da wahrscheinlich mehr 

Kühe als Menschen, aber die Landschaft ist einfach 

so traumhaft, dass man keine Menschen vermisst 

wenn man über eine grüne Wiese spazieren gehen 

oder sich ein kaltes Bier in der lokalen Brauerei holen 

kann. – Wir wohnen alle auf einem Fleck. Meine Familie, 

meine Oma, mein Onkel, meine Tante, meine 

Kousinen, alle wohnen wir nah einander. Die Familie 

ist mir sehr wichtig, sagt er. Wie anders es ist als bei 

mir denke ich. 

”Eine ganz andere Welt als 

meine, denke ich” 

Ich, die aus einer Großstadt komme. Ich habe auch 

den Wald nebenan, aber es laufen keine Schweine 

in meinem Garten. Die Familie wohnt auch nicht 

nebendran. Doch sehe ich meine Großeltern sehr 

oft, aber es ist nicht so dass meine Tante plötzlich in 

der Küche auftaucht, um ein bisschen über die neue 

Nachbaren zu quatschen oder um meiner Mutter 

eine tolle Brombeer-Marmelade- Rezepte zu geben. 

Nein, keiner taucht unerwartet auf bei uns zu Hause. 

Bei Thomas ist immer jemandem da. 

29

- Ja, und dann essen wir immer Sontags Mittagessen zusammen. 

Gerne sind wir 15 Lothes-Mitglieder die sich um 

den Tisch bei meiner Oma sammeln um Knödel und Braten 

zu essen. –Wirklich? Kann doch nicht sein dass deine 

Oma jede Sontag so ein Menü plant und die ganze Familie 

einlädt, lache ich. Thomas bleibt aber ernst. Selbstgemachte 

Knödeln und Braten ist doch kein Problem. Ich denke an 

meine eigene Familie wo meine Mutter ein halbes Jahr vor 

einem großen Familendinner alles planen muss. Sogar die 

Farbe an den Servietten weiß sie die Woche davor. Übrigens 

gibt es noch einen Unterschied: Schnaps vs nicht Schnaps. 

Rate dreimal wer einen Schnaps nach dem Essen trinkt? Die 

Lothes oder die Solvang Hoffs? Nicht so schwer oder? 

”Schnaps bei 

Lothes oder Solvang Hoff?” 

Ich frage dann Thomas, ob sie dann Alle abends ein 

bisschen erledigt sind nach dem Tag mit so viele Familiemitglieder. 

Ich meine, eine Stunde mit meiner Tante 

und ich habe genug von dem Gespräch mit ihr über ihre 

grünen Schlafsocken, oder wie der nächste Urlaub in Süd- 

Frankreich wird. Bei Thomas, hat er nicht genug von Familieplaudern? 

Nein, überhaupt nicht. Abends kommen dann 

Tante, Onkel, Cousins Maxi und Stefan rüber zur Brotzeit. 

– Und Tatort natürlich, fügt der zu. Weil das wichtig ist. 

Sontag Abend schaut jeder Deutscher Tatort um 20.15. Das 

darf man nicht verpassen. 

”Tatort ist 

heilig” 

-Thomas, erzähl mal wie dein Tag als 10-Jährige aussah, 

sage ich. Thomas fängt an zu erzählen. Wie sein Schultag 

in Pegnitz aussah. Bis 13 Uhr hatten sie Schule. Es gab kein 

SFO. Es gab Mütter. Mütter, die halbtags gearbeitet haben 

und ihre Kinder in der Schule abgeholt haben. Dann gab es 

Mittagessen zu Hause. Ob sein Vater dabei war? Beim Mittagesen 

normalerweise nicht, der war arbeiten. Nach den 

Hausaufgaben war es Zeit zum Spielen und dann haben 

die Kinder sich getroffen um ausergewöhnliche Ausflüge in 

dem Wald zu machen oder mit den lustigen Kühen spielen 

zu können. 

30

-Wichtig war aber, dass wir 

abends immer zusammen um 

den Tisch gesessen sind. Mein 

Vater, meine Mutter, mein Bruder 

und ich. Auf so was werde 

ich auch Wert legen wenn ich 

später eine eigene Familie habe. 

Immer eine Mahlzeit pro Tag 

zusammen. 

”Zusammen um 

den Tisch” 

Schon anders als bei mir, aber 

gleichzeitig so ähnlich. Meine 

Mutter hat nie halbtags gearbeitet. 

Wir hatten ein Au-Pair- 

Mädchen oder ich war nach der 

Schule auf SFO. Warmes Essen 

in der Mitte des Tages habe ich 

nie gekriegt. Aber für meine 

Mutter war es auch sehr wichtig 

dass wir zusammen gegessen haben 

und hat Wert auf gutes Essen 

gelegt. – Und ohne Fernsehen 

nebenbei zu schauen, oder? 

frage ich. – Ja klar, kein Fernsehen 

beim Essen! antwortet Thomas 

ein bisschen aufgeregt. 

Jetzt als Student sieht alles an- 

Familie Lothes 

31 

ders aus. Aber alles hat sich nicht geändert 

von daheim. Thomas holt sich immer 

noch frische Brötchen Sontags, er ist 

Semmelknödelnexperte und Tatort wird 

geschaut, wenn nicht direkt in der ARD, 

dann über Internet. 

Langsam müssen wir das Interview 

aufhören, weil unsere Nachbaren zu 

Leberkäse und Fussbalspiel Dortmund- 

Herthta vorbeischauen werden. Fußball 

darf man nicht verpassen, das Spiel ist 

trotzdem Deutschlands Nationalsport. 

”Die Famile 

ist überall!” 

-Schreib auch dass meine Eltern viel 

darauf geachtet haben dass wir Kindern 

viel Sport gemacht haben! Ich war immer 

im Handballverein in Pegnitz, sagt 

Thomas enthusiastisch als es an unserem 

Tür klingelt. –Und warum hast du 

genau mit Handball angefangen? frage 

ich interessiert. - Weil mein Patenonkel 

der Trainer war! Natürlich, immer die 

Familie. Egal wo und wann, die Famile 

ist überall!

Tysklandsstudent på 70-tallet 

Tekst: Inge Saunes 

I løpet av 60 og 70–årene ble det en sterk 

økning av antall norske studenter i det tidligere 

Vest-Tyskland. Universiteter og høyskoler 

hadde en såkalt ”Auslandsquote”, som 

begunstiget nordmenn i stor grad. Det ble 

spekulert på hvorfor vi fra Norge fikk slippe 

til på lukkede studier i så stor grad istedenfor 

å hjelpe ungdom fra mindre utviklede land. 

En av teoriene var at vi reiste hjem til Norge, 

og ikke lå vertslandet til byrde etter avsluttet 

studium. Finansene var den gang som nå 

godt ordnet med gode vilkår gjennom Statens 

lånekasse for studerende ungdom. Studieavgiften 

pr. semester var for øvrig 23 DM, 

den gang ca. 100 kr. De fleste tyske medstudentene 

hadde langt trangere studiebudsjett, 

og var i stor grad avhengige av velvillig 

familie eller arbeid ved siden av. Språket ble 

mestret greit av de fleste nordmenn, slik at 

studieprogresjonen forløp normalt. 

Sommerleker i Berlin 1977 

32 

Studier 

Jeg begynte på Tierärtzliche Hochschule 

i Hannover i 1976 som en av 10 norske 

studenter. Det var det til da største 

antall nordmenn som hadde begynt 

på samme kullet, og for første gang var 

kvinner i flertall. 

I alt var det ca. 50 norske studenter på 

TiHo Hannover i 1976, og på de andre 

høyskolene i Hannover (medisin, teknisk, 

musikk) var det også flere nordmenn. 

Dette gjorde at det var et stort 

og merkbart norskt innslag i byens 

studentliv, men særlig veterinærstudentene 

hadde et godt miljø med mye 

fellesskap og aktiviteter.

Det var likevel med stor spenning jeg reiste 

ned i midten av september for å begynne 

semesteret i begynnelsen av oktober. Størst 

spenning lå i dette med mestring av språ- 

ket, da muntlig tysk fra realfaglinjen ikke 

gjorde at tyskkunnskapene var på topp. 

Vi trengte ingen formell tyskkunnskap på 

forhånd, men måtte bestå en språkprøve. 

De fleste nordmenn strøk på denne testen, 

men fikk likevel begynne på studiet, for så 

å gjenta testen etter første semester. Det var 

et obligatorisk kurs som ble arrangert på 

Technisches Universitet på andre siden av 

byen en gang i uka. Ingen hadde tid til noe 

slikt ved siden av det ellers krevende førstesemesteret 

, men ingen ble strøket andre 

gangen. 

Latin var også et fag som ingen nordmenn 

, i motsetning til tyskerne , hadde hatt som 

fag. Det ble satt opp ekstra kurs for oss 

i første semester, og dosenten Neurandt 

(anatomi) laget et eget kompendium for oss 

som ble kalt ”Das kleine Neurandtinum”. 

Han var en skikkelig Norwegerfreund, og 

var selvskeven gjest til alle våre festeligheter, 

sammen med flere andre av høyskolens 

ansatte. 

På Auslandsamt på TiHo var de vant til 

hjelpeløse nordmenn med svake språkkunnskaper, 

og Fraülein Richter var også 

svært imøtekommende og hyggelig med 

alle nordmenn, og hjalp til med skjemaer 

og formaliteter den første tiden. Auslandsamt 

arrangerte også hyggelige turer til 

nabobyene (Bremen, Hamburg, Celle etc) 

for at vi skulle bli bedre kjent med de andre 

utenlandsstudentene. De fleste i bussen var 

naturligvis norske. 

33 

”Man kunne ringe så lenge man 

ville for 1 Groschen” 

Kontakten hjem var nok noe mer sporadisk 

enn det nåværende studenter 

har, med internettets muligheter som 

skype, facebook etc. Det var dyrt å 

ringe, og det ble kjent at på Medisinische 

Hochschule fantes en automat som 

var defekt. Man kunne ringe så lenge 

man ville for 1 Groschen, altå 10 Pfennig. 

På søndag kveld var det å ta sykkelen 

opp til denne telefonen og stille 

seg i kø sammen med andre utlendinger 

for å kunne avlegge rapport hjem. 

Til jul og semesterferiene allierte vi oss 

med medstudenter, fylte opp biler og 

tok Kielferga eller Stenafergene hjem. 

Hjemreise i løpet av semesteret var nok 

bare aktuelt i helt spesielle tilfeller. 

Sommerleker i Münster

”...stort og aktivt norskt 

studentmiljø ved TiHo 

Hannover” 

”...kjært innslag på 

denne kneipen” 

”Lite eg skjønadi, mykje mjød 

eg hadde drukkidi.” 

Som nevnt hadde vi et stort og aktivt norskt studentmiljø 

ved TiHo Hannover. Ansa hadde selvsagt sine 

representanter som drev vanlig foreningsaktivitet, og ansalekene 

var populære reisemål hvert år. I tillegg hadde 

vi en egen forening for veterinærstudentene som het 

Tarsus. Formålet med denne var utelukkende det sosiale 

= fest og moro. Medisinstudentene var nok litt misunnelige 

på våre aktiviteter og hadde i en periode sin egen 

festforening som het Christiania øl og tapet. De drev 

”rivaliserende” virksomhet med svært fantasifulle, men 

godmodige hevnaksjoner. Stort sett ble de store festene 

arranget i felleskap til hygge og nytte. 

Fredagskvelden etter endt dag på universitetet samlet 

mange seg på stamkneipen ”Bischofsholer Eck” rett ved 

siden av skolen. Nordmenn var i mange år et kjent og 

kjært innslag på denne kneipen, noe som tyder på at det 

ikke gikk for langt i nasjonalbygging og patriotisme, og 

at ikke alkoholen tok overhånd i altfor stor grad. Alle 

nye veterinærstudenter ble medlem av foreningen Tarsus 

(frivillig selvsagt), og i løpet av den første høsten ble det 

arrangert opptaksprøve/-sermoni for de nye. Den besto 

av en praktisk prøve ute i handlegatene lørdag formiddag. 

Her skulle kandidatene løse forskjellige opgaver 

hvor målet selvsagt var å dumme seg mest mulig ut, som 

for eksempel være gatemusikant, uten å kunne spille 

instrumentet, for å få nok penger til trikken hjem. Om 

kvelden var det ”teoretiske” prøver, og det hele endte 

med høytidelig opptak hvor det nye medlemmet måtte 

knele for sermonimesteren, fikk en tarsalknokkel fra 

hest lagt på skulderen, og måtte framsi følgende dikt: 

Møy vaknadi, møydom si saknadi, hadde eg ho takadi ? 

Lite eg skjønadi, mykje mjød eg hadde drukkidi. Verset 

var laget i forbindelse med stiftelsen av Tarsus i 1965 

sammen med statuttene, og forteller vel at studentmiljøet 

den gang besto av en gjeng glade gutter (forlenget 

russefeiring ). Etter endt studium ble man æresmedlem, 

og fikk ved en festelig sermoni utdelt Hannoverhesten i 

bronse som minne. 

34

”...nesten bare muntlige 

eksamener” 

”...arrangerte Norge- 

Tysklandsfest ” 

Tarsus arrangerte for øvrig flere fester 

gjennom året, som julebord, hvor også 

mange tyskere ble invitert, 17-maifest, 

sommerfest og idrettsturneringer. Om 

høsten hadde vi felles dugnad med 

medisinstudentene og arrangerte Norge-Tysklandsfest 

hvor vi leide et stort 

lokale, hadde med fra Norge endel 

norske spesialiteter (faste og flytende), 

og innleid band eller musikkanlegg ga 

stor discostemning. Disse festene var 

svært populære og vi kunne ha mange 

hundre gjester. 

”Wiederholung i begynnelsen av 

neste semester” 

35 

Studiehverdagen for øvrig var den 

gang som nå preget av hardt arbeid, 

særlig fram mot testater, klausurer 

og eksamener. Vi hadde nesten bare 

muntlige eksamener, totalt ca. 50 

gjennom 5,5 år, og det fantes utallige 

historier om professorene, deres 

særegenheter og lunefulle innfall 

som vi måtte være forberedt på ved 

overhøring. Vi måtte i alle fall møte 

til eksamen i dress og slips ”for sikkerhets 

skyld”- for å gi et godt førsteinntrykk. 

Om man ikke besto en eksamen 

var det som oftest mulig å ta Wiederholung 

i begynnelsen av neste 

semester. De fleste fikk en hybel på 

studenthjemmene i løpet av første 

semester, og bodde der en tid før 

behovet for mer plass meldte seg, og 

man fikk en leilighet sammen med 

medstudenter, norske eller tyske. I 

det hele tatt var studietiden i Tyskland 

opplevelsesrik og utviklende på 

mange områder, slik ungdomstiden 

skal være.

ANSAs Vinterleker i Sveits 2012 

- Et lite memoar 

Var du ikke på ANSAs 

vinterleker i Sveits i år? 

Ja, da gikk du glipp av 

noe! 

Tekst: Helene Helle 

ANSA Sveits har arrangert de legendariske 

vinterlekene siden 1969 og i år fant 

arrangementet sted fra 29.mars- 1. april. 

Stedet er Engelberg og er en av de mest 

snørike områdene i Alpene. 

Med 66 norske studenter fra hele 7 forskjellige 

ansa-land, var det klart for en 

fantastisk langhelg. Det var betydelig 

færre påmeldte dette året enn tidligere, 

men det stoppet ikke en fantastisk helg 

og gjorde det desto lettere å bli bedre 

kjent med mange av deltagerne. 

5 tyskere 

Ikke uvanlig ankom den største gjengen 

med studenter med buss fra Tsjekkia. 

Disse ankom tidlig og var allerede 

på torsdagen ute i bakkene. Tyskland 

kunne stråle med sine hele 5 gjester, og 

jeg ankom derfor alene med toget 

på formiddagen. Endestasjonen lå 

akkurat midt i Engelberg og rett 

ved siden av hotellet, så å komme 

ut av toget til strålende sol, over 20 

grader og vite at en skal på ANSAtreff, 

den er ikke dum! Dette var 

mitt første besøk på Vinterlekene i 

Sveits og man måtte trekke på smilebåndet 

da man fikk følelsen av å 

ha ankommet slottet da man med 

en gang fikk øye på det store norske 

flagget som var blitt hengt ut 

på Balkongen på Bellevue Terminus 

Hotell. Hvor dette flagget tok 

veien i løpet av helgen er fortsatt et 

mysterium! 

36

Det tradisjonelle hotellet var til dels 

nyrenovert, men som slottet i Oslo, 

kunne man lure på hva alle pengene 

til oppussingen var blitt brukt til, for 

i den delen vi oppholdt oss i var nok 

gulvet langt fra flatt og det knirket 

bra når man prøvde å liste seg stille 

omkring uten å bli hysjet på av den 

nokså ambisiøse nattevakten på 

hotellet. 

Som sagt var de som ankom tidlig 

allerede oppe i bakkene, så for meg 

var det bare å nyte det gode i været 

til det dukket opp noen ansa-folk. 

Plutselig var det en gjeng gutter, 

eller skal vi si mannfolk, som satt 

godt tilbakelent i solen og i bar 

overkropp som fanget oppmerksomheten 

min. Dette måtte jo være 

nordmenn! Åh, ja, da. 

Flott utsikt 

Fredag og lørdag var hoveddagene i 

bakken og folk dro oppover i grupper. 

For meg som absolutt ikke er 

født med slalåmski på beina, var 

det heldigvis alltid noen hyggelige, 

tålmodige sjeler som ventet på meg. 

Det tok sin tid å komme helt på 

toppen av skitrekkene (Klein Titlis 

3028 moh.), men når man gjorde 

det: for en utsikt! Helt fantastisk! 

37 

Teamwork 

Fredag var det også klart for øl-stafett etter 

frikjøring i bakkene. Vi fra Tyskland var akkurat 

nok til å danne ett lag, så da var det likeså 

greit og bare vinne hele stafetten. Gjermund 

Siksjø Johansen, Audun Ingebrigtsen, 

Silje Holestøl og meg selv dannet laget, med 

reserve Mats Tristan Tjemsland. To og to lag 

stilte opp mot hverandre, hvor man da skulle 

drikke ja, øl så fort som mulig, for så å løpe 

ca. 50 meter rundt et tre og tilbake før man 

vekslet til neste lagdeltaker. Det første laget 

som ble ferdig gikk videre til neste runde. 

Og her var det kanskje noen som ikke klarte 

å holde alt ølet nede… 

Spreke ANSAer 

Lørdag hadde vi strålende vær og Ansa 

Sveits landsstyre hadde ordnet med et eget 

skihjørne nesten helt på toppen av anlegget 

(ca. 2600 moh.), med solstoler og utsalg 

av mat og drikke. Er man på tur, så er man 

på tur! Det ble arrangert både parallellslalåm- 

og hoppkonkurranse som man kunne 

overvære fra solveggen. Det ble dessverre 

noen stygge fall, men intet verre enn at etter 

å ha sydd noen sting var det ut i skiløypene 

igjen. Barske nordmenn! Og hva gjør man 

når man sitter godt i solveggen og er litt for 

langt unna en do? Man tusler litt utpå tuppen, 

graver en grop og setter seg på huk og 

nyter den fantastiske utsikten! 

De sprekeste tok t.o.m. en egen tur på selveste 

toppen av Titlisfjellet, på 3238 moh.

Alt i alt var det en helt fantastisk 

helg med mer enn 

godkjent, pent vær! Det var 

nok ikke èn sjel som ikke 

kom solbrent hjem fra den 

turen! Man ble kjent med 

mange nye kjempe kjekke 

mennesker og fikk innblikk 

i hvordan det står til i de 

andre ansa-miljøene rundt 

om i de andre ansa-landene. 

Vi fikk servert god mat og 

vi fikk t.o.m. prøve oss på 

sveitsisk Oste-fondue. Man 

kan ikke unnvære og sies 

at det ble feiret godt utover 

kveldene, men for å få med 

deg de beste fest-historiene, 

må du neste bli med neste 

år! 

Vi ses der! 

38

SI DIN MENING! 

Jeg vet det er mange engasjerte sjeler der ute som har lyst til ä si sin mening 

om et tema! Jeg har lyst til ä lage en ny fast spalte hvor jeg kommer 

med en pästand og sä kan dere skrive noen ord om hva dere mener! 

Neste utgaves tema: 

Lever tyskere opp til ryktet 

som ordentlige, formelle 

og strukturerte? 

Skriv til meg pä redaktor.tyskland@ansa.no innen 15.septmember 2012 

39

17.mai i München 

17. mai kan ikke gås 

forbi i stillhet, heller 

ikke når vi befinner 

oss i München! 

Tekst: Monika Blikø 

Bilder. Monika Blikø 

Personlig var det min 

første 17. mai som 

utenlandsstudent. Ville 

jeg få den gode følelsen 

som bare pølse i 

lompe, is og korpsmusikk 

klarer å lokke 

frem? 

Feiringen startet storslått 

med felles frokost 

i Englisher Garten. 

Det virket som om alle 

nordmenn i München 

40 

og omegn hadde lagt seg 

i selen for å bidra med 

best mulig rett til et imponerende 

felles koldtbord 

som strakte seg 

over 3 langbord. Det var 

bløtkaker, sveler, riskrem 

med blåbær og jordbær, 

melkesjokolade, brownies 

og sjokoladekake. For 

de som foretrakk saltmat 

før godsakene, var det 

seranoskinke, brunost, 

waldorfsalat, reker, pai, 

gresk salat og kjøttboller 

å velge mellom. I tillegg 

til korsang på norsk, 

orkesterspill og over 100 

fremmøtte festdeltagere, 

var dette en meget lovende 

start på dagen.

Ingen 17. mai uten tog, og turen 

gikk fra Kinesisher Turm 

og en liten runde rundt i 

parken. Det var overraskende 

mange flotte bunader å se, og 

barna sprang rundt med flagg 

i hånd og gressflekker på finbuksene. 

Et par «Hipp, hipp 

– Hurra» kommer man heller 

ikke unna, og med sola i fjeset 

kom 17. mai-følelsen gradvis. 

Veien videre gikk til en 

pub der vi kunne se Norge- 

Russlands ishockeykamp. På 

veien stoppet vi selvfølgelig 

for å ta en is, obligatorisk på 

den store dagen. Vel fremme 

på puben kunne ikke engang 

tap mot naboene i øst knekke 

stemningen i denne fornøyde 

gruppen nordmenn. 

41 

En smakfull middag ble inntatt 

på den italienske restauranten 

Pepenero, før ferden gikk videre 

inn til Kaufingerstrasse midt 

i sentrum. Her, på jakt- og 

fiskerimuseet, fikk vi en hyggelig 

velkomst med et glass vin 

og mulighet for innskriving i 

gjesteboka. Undertegnede var 

meget fornøyd da vi i tillegg 

fikk hver vår pins med et bayersk 

og et norsk flagg i kryss. 

I de imponerende lokalene til 

museet ønsket honorarkonsul 

Max J. Aschenbrenner oss 

velkommen med en tale. Det 

var klassisk fløytespill med akkompagnerende 

gitar, det var 

«Norge i rødt, hvitt og blått», 

«Ja, vi elsker» og alt som hører 

nasjonaldagen til. Ut over 

kvelden ble det kanapéer med 

blant annet brunost og røykelaks, 

og jammen var det ikke 

pølse i lompe også! Takk til 

alle som hadde gjort en innsats 

for at denne dagen skulle bli så 

utrolig fin.

Tekst: Magnus Tingulstad og Helge 

K. Rustenberg 

Ettersom jeg (og 

tyskerne selv) 

mener at tyskere 

er veldig forskjellige 

avhengig av 

hvor i Tyskland 

man befinner seg, 

vil jeg prøve å beskrive 

en typisk 

Aachener! En typisk 

Aachener er 

som oftest veldig 

hyggelig og åpen, å 

slå av en prat med 

en fremmed mens 

man står og venter 

på bussen er ikke 

unormalt. Jeg vil 

også tørre å påstå 

at Aachenerne er 

mer ”avslappet” 

enn de er andre 

steder i Tyskland. 

Hvor jeg i Sør- 

Tyskland har fått 

slengt en skjennepreken 

etter meg 

fordi jeg syklet på 

fortauet, ville ikke 

dette ha forarget 

Nordrhein- Westfalen: 

Aachen er best! 

en Aachener. Ryddighet 

er allikevel viktig, 

den eneste gangen 

jeg har sett en større 

ansamling ”søppel” 

på gatene var under 

karneval. Og da er det 

meste lov.. 

Hverdagslivet er preget 

at det er masse 

mennesker overalt, 

det er typisk at det 

ikke finnes ordentlig 

"grenser" mellom 

byene da de går over i 

hverandre og sånn. 

Ellers er jo Ruhrgebiet 

en stor del av bundeslandet 

Nordrhein- 

42 

Westphalen. Der var 

det jo en storhetstid 

som plutselig ble borte 

da kull ikke lenger 

var det store - derav 

stor arbeiderklasse og 

mange bygninger ble 

stengt! 

STØRSTE EVENT! : 

Karnevalet er helt 

sykt! Det blir kalt den 

5. årstiden og folk 

er helt ville - folk fra 

Köln spesielt får stjerner 

i øynene når man 

nevner det. 

Begynner 11.11 og varer 

til Aschermittwoch 

som er forskjellig fra 

år til år. Rosenmontag 

er før denne onsdagen 

og er en type helligdag! 

Karneval har 

mange elemneter, men 

mest kjent for oss er 

jo "gatekarneval" hvor 

folk kler seg ut og går 

rundt. Er man ikke ut-

kledd er man teit - rett 

og slett. 

Ellers er det jo fotball 

overalt her! Da byene 

går over i hverandre 

er det også plass til 

ekstremt mange fotballlag! 

I noen av byene 

som Dortmund 

og Gelsenkirchen er 

fotballen en religion og 

mye viktigere enn gud 

og alt annet som lever! 

I dagliglivet er det 

like vanlig å snyte seg 

høyt som andre steder 

i Tyskland. Det er 

like mye stress med å 

handle matvarer, da 

båndet etter kassen er 

megakort. 

Mer om Nordrhein- 

Westfalen og det vi 

opplever her? Ta turen 

og se selv! 

Litt om Nordrhein-Westfalen 

Innbyggertall: 17,8 millioner 

Areal: 34.088 km2 

Dannet: 23.august 1946 

Arbeidsløsighet: 8,3 % 

Regjerende Parti: SPD og B90/Die Grüne 

Kilde: http://de.wikipedia.org/wiki/Nordrhein-Westfalen 

43

Utgavens 9 korte 

Kim Skåtum svarer redaktøren 

1. Ditt förste möte med Tyskland? 

Oiii Det var vanskeleg sporsmaal... Var på ferie i Tyskland da eg var 

liten, men eg kan ikkje si at eg huskar Tyskland så godt. Det eg derimot 

kan si er korleis eg kom til Tyskland som student. Det var ein kald 

februar dag, eg fløy via Oslo der det var -15C for så å fly til Dusseldorf 

der det var +5C. Dette var midt i karnevalstia, så eg tok tog til Munster 

der eg møtte ein kamerat som drog meg rett med på ein uteplass, med 

to store kofferter og vinterkler. Eg har aldr svettet så mye på dansegulvet 

før!! Seinare drog eg til studiestedet mitt der ei vennine møtte meg på 

jernbane stasjonen og viste veien til hybelen hennes som eg da overtok 

fordi hun skulle på praksis periode til Trondheim. Så alt ordnet seg til 

slutt. 

2. Hva gjör du en Feierabend? 

Der er jo alltid eit eller anna som skjer, Erasmus folk er svært aktive. Det 

blir enten sport , reise eller sosialt sammen med andre. Typisk uke er: 

Mandag: Møte i seilklubben, deretter konsert i Domkeller med Erasmus 

folk(Mye italienere) Tirsdag: Spinning, Volleyball og karoke med 

crazy spanierere 

Onsdag: Middag med venner, og avog til litt skule 

Torsdag: Stammtisch med studiekamerater og deretter clubbing, 

Helg: Da blir det ein del reising i Tyskland, konserter, sport eller eit eller 

anna sprell. 

44

3. Hvilket öl er det beste? 

Belgisk!!! Ingenting er som å gå på på søndagstur til Belgia og ta seg ein velfortjent 

kald Leffe eller Jupiter. 

4. Morsomste tyske ord? 

Hmm.. Si det. Jmd auf dem palmen bringen eller du bist ein knuller in der Jugendklubb 

var klassikker fra tysk bøkene på ungdomskulen. 

5. Favorittby i Tyskland? 

I øst liker eg veldig godt Dresden og Leipzig, Berlin er ein helt fantastisk by alltid 

i forandring, lengre sør er Bamberg verdt ein visitt og munchen. Freiburg har 

mye sol og eit lite intimt bykjerne og flott natur rundt. Konstanz og lindau er to 

fine byer som gir deg eit godt overblikk over bodensee, her er det magisk ein klar 

sommernatt med lyn og torden.. Garmisch er også ein flott by som kan kombineres 

med klatring av zugspitze. I vest er Heidelberg ein veldig fin by, eneste er at 

det er fullt i turister. Dusseldorf har fin arkitektur, mens Munster er ein triveleg 

liten studentby med ein god atmosfære og gode uteplasser. I nord kan flensburg 

og Kiel anbefales som små koselege byer lang æstersjøen, mens Hamburg har litt 

for ein kvar smak å tilby. 

Nordmenn!!! 

6. Hva mangler Tyskland? 

7. Hva er det rareste du har spist i Tyskland? 

Av tysk mat eller? Har spist Zebra på Mango ein gong, det er vel kanskje det mest 

eksotiske eg har spist. Ellers har eg sett og prøvd masse ulik tysk studenter mat 

både med og uten hell, husker spesielt godt at eg ein gong blei servert noko som 

skulle være fløtegratinerte poteter, men det var mer salt med poteter enn fløte... 

8. Hvordan ser den perfekte söndagen ut? 

Ein av dei søndagene eg husker best var Kaizer Chiefs eller the Baseballs konserten 

i Køln(Mange konserter går på andre dager). Padletur i Rursee, seiling og 

gitarspilling til langt på natt, eller rett og slett ein søndag med gode venner og god 

vin. 

9. Beste tyske film? 

Das Boot eller Der Untergang, dei er begge veldig bra. Ma innromme at eg ikkje 

har sett sa mange tyske filmer.. 

45

Utgavens test av tyske produkter: Rittersport sjokolade 

Den store sjoko-testen! 

Hvilket produkt: Rittersport sjokolade 

Hvilke smaker: Hasselnött, mandler, yoghurt, kjeks, karamell/nötter, vaffel, lys melkesjokolade 

Testperson: Live Solvang Hoff 

1) Rittersport Vollnuss – Testvinner! 

Masse nötter! Denne kunne jeg spist mer av. Men 

det skal sies: Jeg er nötte-fan! 

2) Rittersport Ganze Mandeln 

Smaker litt tamt, men samtidig en spennende variasjon 

av nöttesjokolade. Kan minne litt om Freias 

Walters mandler uten den karamellisering. Man 

snakker om törre kaker, Ganze Mandeln er sjokoladens 

törre versjon. 

3) Rittersport Joghurt 

En bit og jeg hadde fätt nok. Det var absolutt ingen 

vond bit, men en hel plate med denne blir litt mye. 

For yoghurt-elskere! 

46

4) Rittersport Knusperkeks med kakaokrem 

Kjeks med sjokolade er godt og sjokolade med kjeks 

er ogsä godt! Forandring fryder. Kakaokremen passet 

ikke helt, personlig ville jeg helle valgt vanlig sjokolade. 

Men da kunne jeg bare kjöpt vanlige sjokoladekjeks. 

5) Rittersport Karamellnuss 

Supergod! Denne smakte ikke for mye karamell. 

Nöttene gjorde karamellfyllet crispy. Kan absolutt 

anbefales. 

6) Rittersport Napolitaner Waffel 

Sjokolade med vaffelkkjeks svarte ikke til forventingene. 

Föltes litt stövete i munnen. Kjedelig. 

7) Rittersport Alpenmilch 

Söt, god og smelter pä tungen. En god melkesjokolade, 

men skulle gjerne likt ä sammenlikne Alpenmilch 

med Edel-Vollmilch. Eneste forskjell mellom 

de to skal visst nok väre at Alpenmilch inneholder 

30% kakao, mens Edel-Vollmilch inneholder 35 %. 

Lyst til ä väre Norwegerns testperson i neste utgave? Jeg leter etter 2 personer som kan delta i testen av 

tre tyske iskremer. Dette mä du gjöre: Sende meg en mail pä redaktor.tyskland@ansa.no og sä forteller 

jeg hvilke tre iskremer som skal testes. Du löper til neste kiosk og kjöper disse isene og skriver noen 

ord om hvilken som var best og hva du likte/ikke likte ved hver av isene. Sä iskrem-elskere: Bli med i 

Norwegerns test av tyske produkter! 

47

Utgavens bokanmeldelse 

Tekst: Per Christian Gaustad 

Forkynnelse uten nådegave 

Som den første av sitt slag er 

ANSAs nye bok om studier i 

Tyskland et viktig fremskritt, 

men har like fullt et betydelig 

forbedringspotensial. 

Studer i Tyskland. Hva, hvor 

og hvorfor det er lurt er en liten 

bok skrevet av Ingunn Egedius 

og utgitt av ANSA som en del av 

dens «Tysklandssatsing». Boken 

har som mål å «gi et annet bilde 

av Tyskland, og samtidig gi god 

og oversiktlig informasjon til 

rådgivere og elever som ønsker å 

vite mer om studiemulighetene 

der» (s. 1). Det er ingen tvil om 

at akkurat dette har manglet hittil, 

og de fleste norske (heltids-) 

studenter i Tyskland vet av egen 

erfaring hvor sårt det har vært 

savnet. Forfatteren og andre 

48 

initiativtakere og bidragsytere 

skal derfor ha honnør for det 

arbeidet de har lagt ned i denne 

boken. 

Siden boken er blitt sendt til 

rådgivere ved (alle?) videregående 

skoler i Norge, er det lov 

å håpe at drømmen om studier 

i Tyskland sjeldnere enn før 

blir knust allerede her. Men 

med tanke på at det trolig vil 

finnes nok av rådgivere som – 

selv med boken i hånd – ikke 

vil være til stor hjelp, spør en 

seg hvorfor ANSA (enda) ikke har gjort

oken tilgjengelig på nettet slik at 

interesserte kan lese selv, eller i det 

minste nevner at boken finnes. 

Boken er delt opp i ni kapitler som 

tar for seg språk som døråpner 

(som en generell innledning i temaet); 

utdanning i Tyskland generelt; 

kortfattet seks universiteter 

i fem byer (FU Berlin, Hamburg, 

RWTH Aachen, Heidelberg samt 

Münchens LMU og TU); det tyske 

språket; utvekslingsmuligheter fra 

videregående skole og norske læresteder; 

fordeler av å studere i Tyskland 

og stipender. Det blir også 

listet opp noen kontaktadresser. 

Utenom dette blir søknadsmodalitetene 

beskrevet utførlig, og de på 

hochschulstart.de skritt for skritt 

(hentet fra ANSAs «Landsbrosjyre»). 

Kapitlet om utvekslingsmuligheter 

på videregående skole er en 

hyggelig overraskelse og vil sikkert 

være nytt for mange rådgivere. 

Dsamme gjelder mulighetene for 

språkstipend og støtte til et tilretteleggingssemster 

fra Lånekassen 

(selv om det strengt tatt hadde vært 

på sin plass å i det minste nevne at 

erfaringene med Lånekassen ikke 

er udelt positive…). 

49 

Alt dette skjer på 64 sider, hvorav mindre 

enn halvparten består av tekst. Ellers 

er det mange bilder i denne til dels 

svært luftige layouten gjennomgående 

utført i svart–grønt–hvitt. Dette er i og 

for seg ingen dårlig idé, men dessverre 

har bildene først og fremst en dekorativ 

funksjon: Nesten alle gjengir hverdagsmotiver 

fra Berlin, ingen har bildetekst 

og fargene blir slitsomme i lengden. 

Spesielt hvor en «nydelig by» som Heidelberg 

er tema, spør en seg om dette 

ikke kunne illustreres bedre enn med et 

bilde i svart–grønt av et anonymt asfaltert 

kryss med jernbanebro over. 

Boken hadde nytt godt av en ortografisk 

og innholdsmessig kontroll. Det 

er ikke snakk om svært problematiske 

ting, men det er forvirrende når det blir 

sagt at året deles opp i vintersemester 

(oktober–mars) og sommersemester 

(april–september), mens semesterferier 

ofte benyttes til Praktika (s. 11). (Ligger 

da disse feriene mellom mars og april 

samt mellom september og oktober?) 

Videre hevdes det at «det er helt vanlig 

for en tysk student å ha hatt minst 

tre–fire Praktika i løpet av studietiden».

Helt vanlig er det ikke, og om det nå ikke 

er helt uvanlig, er slike utsagn nok til å gi 

den interesserte et feilaktig inntrykk. Andre 

steder minner boken om en norsk avisartikkel 

hvor forfatterens rolle reduseres til å lede 

over fra det ene lengre sitatet til det neste. 

En savner en helhetlig tekst hvor forfatter og 

sitat utfyller hverandre, noe forfatteren som 

tidligere student i Tyskland egentlig hadde 

kunnet få til. I det hele tatt ville det ha vært 

ønskelig om det ble brukt mer plass på å 

si det som bør sies om høyere utdanning i 

Tyskland (inkludert det negative, som at ressursene 

ofte er betydelig mer begrenset enn 

i Norge), og på vink om hvordan en selv kan 

informere seg om enkelte studier og universiteter 

og hva det er viktig å passe på (f.eks. 

om studentenes forestilling stemmer overens 

med universitets egen fremstilling). 

I det hele tatt har boken ofte en tendens til å 

reklamere fremfor å informere: Det er helt 

forståelig at det positive fremheves, verre 

når det blir inntrykket blir feilaktig (f.eks. 

er «lav husleie» i München nok dessverre et 

unntak). En begynner nesten å lure på om 

det finnes noe som ikke bare synes å være 

negativt. 

På tross av dette er det ikke tvil om at boken 

kan spille en viktig rolle for at studier i 

Tyskland igjen vil fremstå som et realistisk 

alternativ og ikke lenger være utelukket for 

første stund. Forhåpentligvis vil dette føre til 

at langt flere en forfatteren vil kunne svare 

på «was los ist». 

50

Hverdag sett fra et strandstol-perspektiv 

Tekst: Thomas L. Andersen 

Jeg sitter på terrassen, under en 

parasoll, i en Dorf utenfor Heidelberg 

og sender et søvnig blikk 

ned på elven Neckar. Den flyter – i 

takt med dagene. Nå og da et skip 

som tøffer forbi, lastet med stein 

og sand; et par bølger som bryter 

vannspeilet. 

Slik er det: lasten skal til fabrikkene 

og i fabrikkene venter arbeiderne: 

Rekke og rad med nevenyttige 

menn med svetteperler i pannen. 

På bordet fremfor meg et glass 

saft og fra og med klokken tre en 

kanne te... 

Jeg lener meg tilbake, strekker 

meg og varmer meg i solen... 

Noe må gjøres – ja, det må vel det. 

Jeg har jo fått i oppdrag å reflektere 

over begrepet hverdag, noe som 

i grunnen passer meg ypperlig. 

For selv om det å reflektere over 

hverdagen er en del av hverdagen 

for de aller fleste, så er hverdagen 

refleksjon for sånne som meg. Og 

siden enkelte påstår at hverdagen 

er livet, så er jo det å reflektere 

over den filosofi, noe som på den 

annen side er mitt arbeide... 

51 

Siden solen svir lett i nakken, 

rykker jeg stolen litt til siden 

og er påpasselig med at jeg hele 

tiden sitter i skyggen av den store 

parasollen. Jeg vil jo ikke bli 

brent eller overopphetet – og jeg 

tenker i et øyeblikk på mine kolleger 

i fabrikkene... Glem dem – 

nå får du se å sette i gang! Altså, 

hvor skal man ta det første spadetaket? 

Tja, jeg kan si det slik: 

på tross av at jeg er blakk, så er 

hverdagen som en fest for meg. 

Av samme grunn kan jeg ta meg 

råd til ikke å feste... Er ikke dette 

håpløst? Er det dette som er ditt 

virke, ditt arbeid? Da må man vel 

anta at det er bedre hvis du blir 

arbeidsledig! 

Jo, jeg vet, de fleste vil la seg 

provosere. Men – som så meget 

annet – provokasjonen var 

planlagt. Meningen var å sette 

begrepet hverdag i et annet lys, 

la oss si i skyggen av en parasoll. 

La oss altså analysere hverdagen! 

Den består av: hver dag. På dette 

vis burde egentlig også hver dag 

være hverdag... Jeg er klar over 

at denne slutningen vil føre til 

hevede bryn, spesielt ifra naturvitenskapenes 

leir, hvor man har

y på seg for å drive med ekte 

analyse. Dette er greit. Allikevel 

blir det fort usaklig å si at denne 

innsikten er intetsigende; problemet 

ligger jo akkurat der, i spenningsfeltet 

fridag-hverdag, mellom 

det høystemte, halvstemte 

og det nedstemte... Følgelig er 

det problematisk, når folk sier at 

de ikke liker hverdagen. Man må 

spørre seg – vet de hva de sier 

eller mener de noe annet? Bruker 

de et ikke-hverdagslig språk, 

en slags sjargong? I henhold til 

vår første innsikt kan vi foreløpig 

slutte: liker man ikke hverdagen, 

så liker man ikke livet... 

For ikke å være for ensidig 

filosofisk – noen ville kalle det 

å kjøre seg fast eller å spore av 

– tenker jeg at jeg skal la andre 

perspektiver komme til orde. 

Riktignok kan begrepet hverdag 

undersøkes kjemisk og også 

matematisk, men innlysende 

for alle og enhver blir det først 

når det betraktes biologisk. Fra 

denne høyden vil det som foregår 

nede på slettene, dyrenes 

hverdag, minne mer om vår fest 

– jeg tenker på det å spise, sloss 

og på død og liv å ville ligge med 

hverandre. Allikevel: dyrisk sett 

er begrepet heftet med negative 

konnotasjoner. I naturen finnes 

ikke fest, bare forskjellige 

flukt- og kampsituasjoner. Avviket 

fra en gitt normalrytme, 

det være seg hjerte-, døgn- eller 

menstruasjonsrytmen, medfører 

sykdom og i verste fall tap av liv, 

en mulighet for tap av glede. Den 

tradisjonelle definisjonen lyder: 

å være menneske er å ikke være 

dyr. Til dette kan man tilføye at 

tiden nok er moden for å se seg 

selv i sammenheng og erkjenne 

at på tross av at mennesket har 

forstått det største: å gjøre gift til 

et gode – så må det, for å bli fullkomment, 

også forstå det som er 

lavt: og til dette har man dyrene 

til læremestre. 

Man kan faktisk definere liv i 

en matematisk ligning. De færreste 

vil tro det. Man vil mene 

at det er å begå vold mot livets 

påståtte magi. Nå vel, mesteparten 

av oss, jeg inkludert, bestod 

mx-nivået på videregående, men 

kom ikke lengre. Følgelig er vi 

langt fra å forstå matematikkens 

magi... Uansett, i livs-ligningen 

vil konstanten, som er mer eller 

mindre kjent, være hverdagen 

og den ukjente x vil være festen. 

Hvis x'en viser seg å være negativ, 

vil den trekke ifra verdi fra 

konstanten – oppsummert vil alt 

under null være lik død. Et fornuftig 

vesen – det vil si de fleste, 

bare ikke mennesket – vil gi sitt 

ytterste for forsøke å umuligjøre 

x-verdien, siden konstanten ikke 

er mer enn en ren antagelse... 

Begrepet hverdag kan undersøkes kjemisk og også matematisk 

52

Jo, jeg vet, det er trykkende 

varmt her, nesten kvelende. 

En slurk saft og jeg fortsetter 

min paradegang gjennom vitenskapene 

(eller skamgang, 

det får være opp til den enkelte)... 

Men før jeg kommer 

til det moralske, vil jeg først 

ta på meg ekstra tykke briller 

og spille samfunnsviter. På 

dette vis kan jeg score poeng 

i kraft av å være dagsaktuell. 

For sosialpolitisk er det 

høyst problematisk når skillet 

mellom hverdag og fest blir 

diffust. Når arbeid blir fritid 

og fiesta blir siesta – da rakner 

budsjetter og økonomier 

slår sprekker. Dette til tross: 

en del av europeiseringen er 

å lære av dem man før bare 

ville belære. Og, som jeg 

antar, vil også sydlendingene, 

som vet mer om god stil, 

blunke forførende til oss og 

anbefale oss å ta hverdagen 

med et smil. 

Koste hva det koste vil. 

Man kan altså klare seg ved 

å drikke vann og det er greit, 

men man kan også drikke 

juice og ha det fett... Enkelte 

av dere vil til nå ha lagt merke 

til at jeg farer med begreper 

som glede, fullkommenhet 

og god stil – alle disse er 

etiske og som sådan normative 

begreper. Og hermed 

”... det å gjøre 

hverdagen til 

en fest ” 

”...fiesta blir 

siesta” 

”...glede, fullkommenhet 

og god stil ” 

53 

postulerer jeg: den siste kransen 

på kransekaken er filosofien. 

Grunnlaget til den og til etikken 

danner de øvrige vitenskapene. 

Og når vi er kommet så langt, 

må vi forsøke å holde styr på logikken: 

for det å gjøre hverdagen 

til en fest er ikke ensbetydende 

med å gjøre festen til hverdag. 

Det første er en kunst, det siste 

dekadens. Der hvor den første 

gjør festen overflødig, vil den 

dekadente stadig hige etter større 

og større utskeielser i håp om å 

oppnå det han engang opplevde 

– det festelige ved festen. Følgelig 

er det siste en slags avhengighet, 

mens det første må kunne kalles 

frihet. 

Uansett. Etter en såpass svett 

tankeøkt som denne hender det 

seg at jeg holder det for moralsk 

forsvarlig å reise til Kos for å 

drikke vin i skyggen av en platan 

eller et oliventre, med hånden 

hvilende ved en fet klase druer... 

Men – som så mye ellers – også 

denne gleden har en viss bismak: 

En del av det å erkjenne seg selv 

er nemlig å erkjenne at Europa 

er på vei ned. 

Dertil hører en skål med salte 

oliven og muligvis en flaske 

Ouzo... 

For filosofiske gjendrivelser eller lignende: 

andersen@stud.uni-heidelberg.de

Norwegeren - Ansa

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?