J. A. Hoff Mennesker jeg traff - DIS-Vestfold

merfjøsveggen avgjØrende bevis. Nei, rovdyr fantes ikke lenger,
ellers ville Andrissen ha skutt dem. Nå måtte han nøie
sig med annet vilt-- tiur og orrfugl på leiken om våren, hjerper,
som ble narret med etterlikning av dens lyd ved hjelp av
en såkalt hjerpepipe, som han sjøl hadde gjort, og harer på
groen på sæterlØkkene og eget jorde. Dertil kom fiske i sætervannene,
men aldri mer enn til husbehov. Fisket der i strøket
var mindre godt allerede da, for ca. 50 år siden, men er blitt
stadig dårligere, fordi ingen har hatt tiltak nok til å gjØre
noesomhelst i rettning av å hjelpe naturen, ingen utsettning
av nye fiskeslag, ingen legging av «våser» (gyteplasser). I all
denne innavl og mangel på stell er det blitt rent galt. Man
sa, at Andrissen «kunne fiskebønna», men nå ville nok ikke
denne heller hjelpe.
Denne mann var det, som nest far og mor øvet den største
innflytelse på mig fra barndommen av, - som imponerte mig
mest. En rusk av en kar, litt over middels størrelse, storlemmet
og kjempesterk. En gang han og en annen sterk mann
i grenda skulle prøve krefter ved å holde dragkamp, lyktes. det
ikke, da det på stedet ikke fantes taug, som var sterkt nok.
Til slutt prØvde de en ny baksele, men den rauk den også. Og
han kunne stå på ski, som han naturligvis sjØl hadde gjort,
med :Yz tønde bygg på ryggen ned den ganske bratte Hofslia
for å få kornet videresendt til mØlla. Man kalle det slalom
eller utforrenn, - det var iallfall ingen annen, som kunne det.
Når han kom ned på gården for å få et bud til byen eller
for å utføre et eller annet arbeide, var det en begivenhet for
oss barna, ja for de voksne også forresten. For det var et og
annet ekstraordinært ved ham. Han snakket litt anderledes enn
vi andre, fordi hans far var telemarking, og han så mange ting
og forhold på sin egen måte. Uten å ha lært nesten noesomhelst
hadde han spekulert ut, tenkt sig frain tH en mengde resultater,
som de andre ikke hadde ofret en tanke.
Arbeidsmessig var han altmuligmann og tusenkunstner, -
det var ham, man sendte bud etter, når gårdens vannledning
var i uorden, -han fortinnet mors kaffekjele og lappet sammen
fars jåer, når de var slått av, han «svarvet» melkefat av
tre på «svarvestol», han sjøl hadde gjort, han gjorde nytt postkar,
når det gamle var oppråtnet, - h a n utførte det, som
8
andre ikke kunne. Det var da helt naturlig, at han fikk mange
plusser i mitt guttonge-regnskap.
Hans specialitet var vel egentlig å legge vannledninger av
tre, furustokker, som han boret hull i med en tilsvarende lang