J. A. Hoff Mennesker jeg traff - DIS-Vestfold

Tapt. Det var som oftest ikke nogen hjelp i å skyte fast, -
hvalen berget sig igjen ved litt fØr eller senere å brekke
harpun! eggen.
Dette måtte det gjØres noe ved, hvis det skulle bl'i ordentlig
hvalfangst, og Foyn lot da i 3 år ishavsfareriet være for å arbeide
med dette, den nye harpunen. Han var selv konstruktør,
men hadde flere til å hjelpe sig, på slutten H. Henriksen, «gamle
smeden», som forresten ikke var gammel enda. Han hadde på
det rene, at for det første måtte harpunen ha større dimensjoner,
og rlernest var det nødvendig å få sprengstoff med i spillet,
en granat, som kunne ta knekken på det veldige havdyr, og
endelig måtte det treffes anordninger, som gjorde, at harpunleggen
holdt under de basketak, man nok også fremtilig
ville få.
Det tok tid med den mengde eksperimenter og de mange
mislykkede forsøk - og kostet en mengde penger. Og Foyn
og Henriksen, som begge var noen stribokker, var ofte uvenner
om, hvordan dette og hint skulle gjøres. Men aldri gi sig.
Det endte da også med et utmerket resultat: - En granat,
som eksploderte ved, at harpunklørne knuste en. tennhette, når
de spente ut, idet den anskutte hval begynte å trekke, og et
ledd i harpunleggen, så den ikke kunne brekkes, - alle tiders
hvalfangstharpun.
Det sies, at alt dette kostet 300 000 kroner, et fabelaktig
belØp den gang, men Henriksen fikk g'lllmedalje på en utstilling
i London, og Foyn fikk patent og enerett til å skyte hval med
harpun i tiden fra 1873 til 1883.
Og da ble det fangst av, så det forslo, en mengde hval år
efter år og forholdsvis beskjedne utgifter. Svend Foyns ry og
rikdom vokste, ettersom tiden gikk.
Helt fullkommen var dog granatens tennanordning ikke, -
det hendte, at den ikke eksploderte rettidig og da i utide med
fare for omgivelsene. Derfor var det Eiere, som spekulerte på
forandring, og i 1890-årene lykkedes det hvalfanger Andr.
Ellefsen i Stokke å fremstille et såkalt tidsbrannrør, som
tenner så og så lang tid etter skuddets avfyring, enten det er
skutt fast eller ei. Men bortsett herfra og fra, at dimensjonene
er blitt sværere, er det Foyns fangstredskap, som verdens hvalfangere
bruker den dag i dag.
30
pa
Dette er da det store eventyret, at han som svakelig gutt og
bare middels i skolen begynte med å dreie smågjenstander i
tre for å tjene penger, greide å bli en ekte norsk sjøulk med
utholdenhet og et pågangsmot og en ukuelig vilje, egenskaper,
som gjorde ham til banebryter, l'andets største mann på sitt
område. Da han dØde i 1894, ble hans bo gjort til å eie ca. 4
millioner kroner, en av de største enkeltmannsformuer på den
tid. Hans liv og dets resultater var et sikkert bevis på sannheten
av det gamle ord, at enhver er sin egen lykkes smed, og
at troen og viljen kan flytte bjerge.
Men billedet blir ikke fullstendig uten at man tar med en og
annen historie som ennå fortelles, til belysnin!; av hans forhold
til Vårherre, medmenneskene og kommunen.
Han var dypt religiØs og hans forhold til Vårherre av rent
personlig art. Han var en gang i et stort og fint selskap, og
mens man satt ved middagsbordet, kom det et telegram om, at
en av skutene hans var forlist, men at mannskapet var reddet.
Fartøiet var ikke assurert - han «assurerte hos Vårherre»,
pleiet han å si - og tapet kunne ham nok tåle, men derimot
d.et, at skuten virkelig var forlist, spørsmålet om hvorfor, hva
det var i veien med ham. Han leste telegrammet om igjen, og
da han stakk det i lomma, mumlet han, nærmest for sig selv:
- Hva er det, jeg har gjort'n imot nå da, tru?- Så personlig
var hans gudsforhold. -
Eller historien om, at han på anmodning bar håndkofferten
for den fine, ukjente herren, som kom på besøk.
Jo, det kom med toget en mann, som hverken kjente byen
eller Foyn anderledes enn av navn. Han visste heller ikke, hvor
F oyn bodde, og det var ikke som nå- bare å kapre en bil og
gi ordre. Men på plattformen var det en eldre, sjømannsaktig,
ganske vellkledt, men litt tarvelig utseende mann, som ansåes
passende til å besvare spørsmålet om, hvor kommandør Foyn
var å finne.
-Svend Foyn -joda, det skal jeg si Dem. Jeg skal forresten
samme veien, så De kan bli i fØlge med mig.
Javel, de ble i følge bortover til Ravndal, hvor Foyn da
bodde. Den fremmede hadde en håndkoffert å bære, - hans
veiviser derimot ingenting.
- Hør her, du kan kanskje bære denne, du?
31