Juristkontakt 3 • 2008

”
44 Juristkontakt 3 • 2008
Juristhelter
Jeg er glad for å være født i en tid
da det var stillhet i villmarken,
unntatt når stormene raste
Helge Ingstad i 1932. Ingstad og hans mannskap
overvintret på Grønland vinteren 1932­33 mens
de ventet på dom fra Haag­domstolen (Foto: Scanpix)
I stedet ble Ingstad juridisk rådgiver i krigsoppgjøret.
Da oppgjøret var over, dro han på den siste
av sine ekspedisjoner til Alaska, - reisen som gav
ham et fjell. Han hadde da allerede en elv i Canada;
Ingstad Creek.
Reisen til «Vinland» gav ham også et navn i
norsk historie.
Instinktet best
I løpet av femtitallet formulerte Ingstad den helt
nye og radikale teorien om at Leiv Eiriksson måtte
ha kommet til New Foundland da han fant ”Vinland”.
Til da hadde man trodd at Eirikssons «Vinland
«måtte være et sted hvor vindruer vokste vilt,
altså langt mot sør, rundt New York. Men der fant
man ingen spor av norske vikinger, og teoriene ble
derfor ansett som rene spekulasjoner.
Da Ingstad besøkte vikingboplasser på Grønland
i 1953, slo det ham hvor han selv ville seilt
hvis han hadde vært Leiv Eiriksson. Ingstad snakket
ofte om dette «instinktet» han hadde tilegnet seg i
villmarken, «noe ingen forsker fra skrivebordet
kunne gjort».
Mynter og sverd
Ingstad tok med datteren og fløy over kysten av
Canada til han fant punktet han lette etter. Dit
ledet Helges kone Anne Stine, som var doktor i
arkeologi, syv ekspedisjoner på 1960-tallet. Ved å
grave ut den norrøne bosettingen i L’Anse aux
Meadows fant ekteparet ugjendrivelige bevis for
norrøne bosettinger fra år 1000.
Funnet endret hele Nord-Amerikas historie.
Ingstad var da 70 år, og fra å være frosset ut i kulda
ble han og Anne Stine plutselig tatt inn i den akademiske
varmen. De ble tildelt æresdoktorat på
æresdoktorat, - blant annet sitt eget universitet der
farfaren hadde vært professor, samt æresmedlemskap
i det norske Videnskabsakademi. Time Magazine
erklærte oppdagelsen deres som en av
1900-tallets viktigste.
Ingenting lenger hellig
Ingstad levde til han var 101 år, og sine siste tiår ble
han en sterk talsmann for naturvern av villmarken.
«Hva slags drømmer og håp kan den nye generasjonen
ha når det ikke lenger finnes uberørt
natur, steder å oppdage, hvite flekker på kartet?»,
skrev han.
Når intet er uberørt er intet lenger hellig, sa
han, og mente menneskene uten de hvite flekkene
mistet respekten for arv og natur. Han så dette
tydelig da han for annen gang hadde sysselmannjobben
på Svalbard på 1970-tallet.
«Polarhundene er erstattet med larmende snøscootere»,
skrev han, «Jeg er glad for å være født i
en tid da det var stillhet i villmarken, unntatt når
stormene raste».