“Dere er verdens lys. En by som ligger på et fjell, kan ikke ... - DFEF

DFEFsSommerstevnet 2009
Landsmøtet
Tekst og foto: Leif Frode Svendsen
Pastor Frank Søgaard
hadde et veldig
interessant, alvorlig og
utfordrende innlegg
under årets landsmøte.
Han spurte: ”Har DFEF i
Norge gått ut på dato?”
Har DFEF i Norge gått ut
på dato?
SOLSTRAND: Pastor Frank Søgaard
fra Betel Ski spurte i landsmøtet: Har
De Frie Venner (DFEF) i Norge gått ut
på dato? I et interessant innlegg kom
han med mange tankevekkende poeng
og en utfordrende avslutning. Dette er
et forkortet referat fra hans innlegg.
Han startet sitt innlegg med et historisk
tilbakeblikk: ”De Frie Venner i
Norge var en gang Norges største
frikirkebevegelse. I Oslo var Norges
største friforsamling, - De Frie Venner i
Torggt. 7. Dersom du tar for deg DGB
fra starten, og frem til ca 1925, vil du
finne mer enn 360 store og små frie
venneflokker som ble ”innrapportert”
til bladet av predikanter som klart og
tydelig sto for ”Nordquelle-linjen”. I
dag har vi ca. 62 forsamlinger. Tallet
taler for seg selv. Forkynnelsen gikk
på solid bibelforankring av hva et
renset hjerte fra synd var, og at Jesus
Kristus helt og fullt skulle regjere
gjennom den enkeltes liv og vandel.
Forkynnelsen om rettferdiggjørelse og
helliggjørelse, og ikke minst om Jesus
gjenkomst var også klar, og skarp, og
fylt med velsignelse og store resultater
for evangeliet. I dag er ikke vår
situasjon lik det som var. Nordquelles
– og De Frie Venners forkynnelse
– kom til å prege norsk kristenhet i
flere tiår fremover. Ja, faktisk mer, og
sterkere enn Barratts forkynnelse om
åndsdåpen. I dag preger vi knapt nok
det nabolaget vi har forsamlinger i.
Rent praktisk ønsket De Frie Venner ”å
stå utenfor all verdslig innflytelse” fra
myndigheter og samfunnspåvirkning
ellers. I dag er vi skikkelig farget av
samfunnet rundt oss.
Det var også andre, og mindre
bevegelser og frikirkeretninger som
slo seg frem i landet under denne
tiden, men det var helt klart en tid
hvor De Frie Venner ved Nordquelle
markerte seg som et sentrum for en
ny tid for kristenheten i Norge. I dag
er ikke dette lenger tilfelle for De
Frie Venner i Norge. Da Barratt kom
tilbake til Norge fra USA i desember
1906, og begynte å preke blant De Frie
Venner fra januar 1907, var han kun en
predikant blant predikanter i De Frie
Venner. Nordquelle åpnet for ham som
forkynner i bevegelsen, på tross av at
han sto for metodistisk barnedåp. I 1909
var Barratt utenlands mesteparten av
året, og da han kom tilbake til Norge,
ble det et markert klimaskifte mellom
Barratt og Nordquelle. Barratt ville da
realisere seg selv som kristen leder, og
ikke være underlagt Nordquelle. Det
skrives om at De Frie Venner i Torvgt.
7 på den hadde ca 750 tilhørige. Barratt
startet med egne møter i 1910 i Oslo, og
ca 200 av vennene i Torvgt 7 fulgte med
ham til disse møtene.
Sorgens tid for frikirkefolket
Etter dette ble ikke De Frie Venner
i Norge det samme. Opprivende
situasjoner oppsto i de neste 15-20
årene, da frie venneflokker over hele
landet opplevde splittelse. Valget var;
Nordquelle eller Barratt. På mange
småsteder hvor det ble splittelse, ble
det ikke mulig for noen av retningene å
overleve, og mange steder døde kristen
aktivitet ut. Det var en sorgens tid for
frikirkefolket i Norge. Like etter starten
av DGB i 1904 hadde bladet 9000
abonnenter. Dette sier litt om størrelsen
på De Frie Venner i Norge. Predikant
Oskar Karlsen – som var med på å starte
DGB i 1904, skriver om dette i DGB
1948. I ca 1920 skrives det at DGB
hadde ca 20 000 abonnenter. Senere
skriver Oskar Karlsen at han ønsker
en innsatts av alle for å få bladet opp
i et opplag på 30 000. Dit nådde aldri
abonnementstallet. I dag har Det gode
Budskap ca 1200 abonnenter. Jeg tror vi
må karakterisere dette som en markert
nedgang, og dette sier litt om De Frie
Venners bevegelses tilstand i dag. Tør
vi å se dagens sannhet om oss selv i
øynene, evaluere hele vår virksomhet,
reise oss fra ”støvet”, og være med å
gi Norge en ny vekkelsestid med sterk
og markert Fri Forkynnelse?
Videre gikk Søgaard inn på dagens
situasjon i Norge, og påstod at 2007
og 2008 ble avkristningens verste år
i Norge. ”Avkristningen kommer fra
toppen, fra en regjering som ble valgt
med et mindretall av stemmene.
Den har ikke noe mandat fra det norske
folk til å tukle med Grunnloven og
de kristne verdiene som har gitt oss
trygghet og velsignelse for Norge.
Denne regjeringen har også forandret
ekteskapsloven uten grundig
høring, flatet ut kristendomsfaget,
neglisjert kirkens egen innflytelse
og bestemmelsesrett. De bruker
økonomiske sanksjoner mot
organisasjoner som ikke har samme
samlivssyn som staten, og er helt
klart ikke nøytrale i Midtøsten
problematikken. osv. Er dette den
retningen vi vil ha for vårt land og folk,
eller...
I 2009 går kampen om de fire siste
kristne verdibestemmelsene i lovverket
vårt videre. Det gjelder den kristne
verdibestemmelsen for skolen, for
barnehagen, for ekteskapet og for staten.
Norge er i dag et skoleeksempel på
skikkelig og markert avkristning.
Har DFEF noe å tilby Norge?
Kan vi i De Frie Venner være med
å snu denne nasjonale destruktive
situasjon? Har De Frie Venner
noe å tilby det norske samfunn i
dag? Eller er vi ”ferdige” som en
frikirkebevegelse i Norge, som bare
har fusjonsmuligheter med andre
menigheter og bevegelser for å kunne
overleve?
Apostelen Paulus ser for seg de kristne
som et vinnerlag. Han ser ikke for seg
en gjeng med tapere som går hjem
og gir seg – som om Jesus-navnet
var uten autoritet og kraft. Det er
på tide å skrive misjonsbefalingen
på veggen med tusj – rett over
hodeputen din. ”Meg er gitt all makt
i himmel og på jord”. Norge trenger
ikke passive kristne. Norge trenger en
fri og uavhengig bevegelse av slike
mennesker som Jesus instruerte til å be
i Fadervår: Skje din vilje på jorden som
i himmelen.
Skal vi i DFEF kjæle med
motløshet, og fremelske
kraftløshet?
- Jeg er redd mange av svarene som i
dag blir gitt på hva kristen fornyelse er,
ikke stemmer med Bibelen. I dag kan vi
høre at ordet fornyelse tolkes i retning
av «å finne på noe nytt». Bibelsk
fornyelse er ikke å finne på noe nytt,
- men tvert i mot å vende tilbake.
Tilbake til hva? - Tilbake til ”det som
var fra begynnelsen!” Vi skal ikke
tenke oss tilbake til De Frie Venners
første tid på 1890-tallet i tredje etasje i
Torggt. 7, med trampeorgel og trebenker
uten rygg, og forbud mot instrumenter
som har vært brukt i våre menigheter
i snart 70-80 år, og dannet begrepet;
strengemusikk.
Tilbake til hva?
Nei, men vi må tilbake til
åndsatmosfæren og Gudsopplevelsen
til folket på den tiden, som helt klart
og tydelig var forankret i Det Nye
Testamentets budskap om liv og lære,
med tegn og under som følge av den tro
de hadde på Gud. Da, og først da, er
det håp og plass for De Frie Venner i
Norge
Videre hadde Søgaard en sekvens
hvor han tok et blikk på kristenhetens
tilstand i Norge. Medlemstallet
synker i samfunn og kirker, barne- og
ungdomsarbeidet viser en vikende trend
og bedehus etter bedehus blir nedlagt og
solgt. Han brukte flere ganger uttrykket
krise om situasjonen. Han spurte
videre: ”Hadde det ikke vært bedre
om vi våget å ta tegnene på krisen vi
i ramme oss på dypet? La krisen drive
oss inn i bønn, nærmere sentrum i vår
tro, nærmere Kristus og hverandre.
Som Frie Venner har vi selvsagt et
særpreg som omfatter ”Et renset
hjerte, som Jesus regjerer i.” Men vår
forkynnelse og lære omfatter mer, - så
hør nå, vårt særpreg er også: Å hjelpe
hverandre, å trene oss på å se det
positive i stedet for å lete etter feil hos
hverandre, å se styrken og ressursen i
våre ulikheter i våre ulike nådegaver,
å bry oss om hverandre, å snakke godt
om, - og til hverandre, å gi ros og
oppmuntre hverandre og samarbeide!
Jeg tror at vi kan få en ny tid i De Frie
Venner og i Norge, som sender kristne
og ufrelste side ved side ned på kne for
å omvende seg og bli døpt i vann og
døpt i Den Hellige Ånd. Jeg tror at vi
får se at åndens ild faller med stor kraft
i våre menigheter.
Som kristne er vi ikke kalt til å følge
med tiden, men derimot er vi kalt til å
følge Jesus. Vi trenger fornyelse, og vi
trenger igjen å løfte frem fornyelsens
redskaper: Bibelen, bønnen,
brodersamfunnet og brødsbrytelsen!
Under en tale jeg hørte ble det sagt:
”Det ser ut for at den siste tid skal
preges av at man tilbeder en Gud
man har sluttet å be til”. Dersom vi i
De Frie Venner skal oppleve noe som
vi ikke har opplevd før, må vi kanskje
gjøre noe vi aldri har gjort før. På
forkynner og lederkonferansen her på
Solstrand i 1997, spurte en forkynner
meg; ”Hva synes du om situasjonen
i De Frie Venner i dag?” Jeg svarte:
”Hos oss i De Frie Venner i dag lukter
det innestengt, som om vi ikke har luftet
ut på mange år! Situasjonen mener jeg
er den samme i dag. La oss åpne oss
for en ny tid, som viser at vi ikke er
gått ut på dato!” La oss ta med selve
grunnvollen i vår forkynnelse inn til en
ny tid for De Frie Venner i Norge. La
oss tenke nytt, bli grensesprengende,
offensive innad i bevegelsen, og utad i
det offentlige rom.
Han presiserte viktigheten av å styrke
fellesarbeidet og be for Misjons- og
hjemmeutvalget. Vi bør heller ikke
være redde for å invitere forkynnere
utenfra til våre fellessamlinger, på
samme tid som vi verner om våre
egne. ”Vi skal ikke være redd for nye
omgivelser, annerledes tenkende, eller
nye strømninger. Vi vet vel hvor vi står,
og hvor vi går?”
I avslutningen pekte Søgaard at ”vi
er ikke gått ut på dato”. ”Vi skal ikke
stå med hatten i hånda og be om
unnskyldning ovenfor land og folk for
hva vi lærer og tror.”
”Vi skal ikke være beskjedene, eller ha
mindreverdighetskomplekser fordi vi
er Frie Venner. La oss gjøre som ”Den
fortapte sønn” i Luk. 15. Han kom til
seg selv, tenkte, bestemte seg, og gikk
deretter inn til en ny tid. La oss si til
hverandre, De Frie Venner i Norge
kommer ikke til å gå ut på dato. Vi
skal bli toneangivende i Norge igjen.
Resultatorienterende og inspirerende
for folk og land. Vi vet hva vi tror på,
og tar alle utfordringer på ramme alvor,
og i tro og tillit til at det er Gud som gir
vekst.”
22 23 nr. 7 • august 2009