Internasjonal Sosialisme - Internasjonale Sosialister

intsos.no

Internasjonal Sosialisme - Internasjonale Sosialister

INTERNASJONAL

SOSIALISME

1-2008

1.årgang.

Kr: 30,-

Enhetsfronten:

Skole:

Side 10-15

Side 21

AFP-kampen:

INGEN

kompromisser!


2

INNHOLd

frans-Arne stylegar skriver om enhetsfronten

ENHETS-

FRONTEN

Hvordan skal da revolusjonære

sosialister jobbe innenfor

ulike bevegelser der de

selv utgjør et lite mindretall?

Frans-Arne Stylegar ser

nærmere på erfaringene fra

årene etter Oktoberrevolusjonen

og på hvilken relevans

datidens enhetsfront-taktikk

har for revolusjonære i dag.

jon sandven og Christian ringdal

om presidentvalget i USA

VALGKAMP I USA

Milioner av mennesker gleder

seg til å bli kvitt George Bush.

Men demokratene tilbyr ingen

virkelig forandring.

4-5

internasjonal sosialisme 1-2008

INTeRNASJONAL SOSIALISMe

Fotoreportasje

fra Palestina

MASSAKRE I GAZA

Siden ifj or høst har Israel blokkert

Gaza, som er verdens tettest

befolkede område, med 1,5

millioner mennesker.

4-5 STREIK: Klassekamp i europa 6-8 ANTIKRIG: Norge ut av Afghanistan! 9 KENYA: «Unge sinte

10-15

16-17

menn» i kapitalismens periferi 20 FEMINISME og sosialistisk kvinnekamp 21 PISA: Om tallmagi og økonomisk

vekst 22-24 KAMPEN OM AFP: – Vi gir oss aldri! 25-26 ØKONOMI: en ødeleggende økonomisk krise

utvikler seg 27 KLIMA: Kampen for klimaet må bli breiere 28-30 ANMELDELSER: Om ellisif wessel m.m.


Den siste tiDen har vært preget av krig.

I Afghanistan og Irak sprer Norge og «våre»

allierte død, ødeleggelse og kaos, mens i Palestina

er det Vestens forlengede arm i Midtøsten,

Israel, som utfører grusomhetene.

Dette er ikke kriger for demokrati eller menneskerettigheter.

Som alle kriger handler

også disse om makt og kontroll. USA, med

resten av Vesten motvillig på slep, kriger for

kontroll med oljeressurser og strategisk viktige

områder, men først og fremst for å demonstrere

hvem som styrer verden.

For å si det med de ledende høyresideideologene

i USA, så er landet i krig for «A New

American Century».

Det finnes et navn på systemet som fører til

denne typen kriger; imperialisme.

ifølge lenin er imperialismen et stadium

av kapitalismen; Når de kapitalistiske firmaene

blir så store at konkurransen foregår i

verdensmålestokk, og statsapparatene deltar

i konkurransen på vegne av sine kapitalister.

I et sånt system er krig logisk. Konkurransen

foregår med alle midler, også militære. Krigene

er med andre ord en annen side av det

samme systemet som bruker nyliberalistisk

ideologi til å skaffe økonomisk og politisk

www.INTSOS.NO

internasjonal sosialisme

- nr. 1. 1 - 2008. Utgitt

av Internasjonale Sosialister.

issn: 1503-2221.

epost: intsos@intsos.no.

postadresse: P.b.9226

Grønland, 0134 Oslo.

kontroll over både rike og (med mer katastrofalt

resultat) fattige land.

Det mest åpenbare eksempelet på en imperialistisk

krig idag er Irak. Landet har noen av

verdens største oljereserver, som USA nå har

fått direkte kontroll over. I tillegg er det helt

tydelig hvordan først amerikanske og deretter

selskaper fra andre krigførende land, får

lukrative kontrakter både i oljeindustrien og

ellers.

AfghAnistAn hAr ikke olje. Men landet

ligger strategisk til, både for å bygge oljerørledninger

og militært sett mellom russisk

innflytelsessfære og viktige regionale,

asiatiske stormakter (Iran, Pakistan, India).

Israel, på den annen side, er Vestens (idag

særlig USAs) brohode i Midtøsten, eller som

Israels ledende avis Haaretz engang skrev:

Israel er Vestens vaktbikkje. En gigantisk militærbase

som kan brukes til å holde de arabiske

regimene i sjakk.

Og alle tre eksempler viser tydelig både

overfor de andre vestlige landene og USAs

andre mulige rivaler, som Kina, India og

Russland, hvem som bestemmer i verden.

De siste var ihvertfall meningen. Men heldigvis

går ikke USA og Vestens kriger særlig bra.

internett: www.intsos.no.

konto: 7874 05 27591.

redaksjonssekretær:

Bjørn Østby.

redaksjon: Vegard Velle,

Simen Tuvedt, Susan Lyden,

Jon Sandven, Frans-Arne Sty-

UsA holDer på å tApe både i Afghanistan

og aller viktigst, Irak. Det er noe av bakgrunnen

for Barack Obamas popularitet i presidentvalgkampen.

Men Obama er ingen antiimperialist.

Selvom han framstiller seg som en fredskanditat,

er hans egentlige mål å opprettholde og

styrke USAs makt med litt andre midler.

USA taper krigene av tre hovedgrunner som

forsterker hverandre. Viktigst er selvfølgelig

motstanden i Afghanistan og Irak. I tillegg

kommer en økende motstand blant USAs

egne soldater og den verdensomspennende

antikrigsbevegelsen.

For oss som bor i et av de krigførende landene,

fins det ingen viktigere politisk oppgave

enn kampen mot krigen.

i Dette ArbeiDet er det avgjørende at det

ikke oppstår unødige splittelser. Vi må fortsette

å mobilisere en bredest mulig front,

der den naturlige parola er å trekke alle norske

soldater ut av Afghanistan.

Samtidig må sosialister peke på de underliggende

grunnene til krigene, som denne

lederen gjør et forsøk på. Skal vi noengang

oppnå en fredelig verden, må vi ikke bare

vinne kampen mot dagens kriger, men også

kampen mot dagens kapitalistiske og imperialistiske

system.

legar, Monika Ustad, Randi

Færevik, Bjørn Østby.

forsidefoto: Monika Ustad.

trykk: Nr.1Trykk as.

abonnement: abonnement@intsos.no.

Kr 250,- pr. år

(seks nr.)

LedeR

Slåss mot de imperialistiske krigene!

Magasinet finnes også i digital

versjon på www.intsos.no/.

internasjonal sosialisme 1-2008 3


Klassekamp

i Europa

I løpet av 2008 kan nær halvparten av

EUs 500 millioner innbyggere bli rammet

av streik. Det er særlig i offentlig

sektor raseriet og kampviljen blant arbeidere

og fagorganiserte er stigende,

og da med krav om til dels kraftig lønnsøkning

og slutt på privatisering. Slik

var fjoråret bare forløpet til hva som er

i vente.

■ Thorleif Berthelsen

I 2007 var det generalstreik i Frankrike, Italia og

Portugal, mens dramatiske 12 000 sykepleiere i

Finland sa opp jobbene sine i protest mot dårlige

lønns- og arbeidsforhold.

Artikkelen tar pulsen på et utvalg av europeiske

land. I tillegg til Tyskland og Frankrike,

er det interessant å se fagbevegelsens framvekst i

øst. Polen utkrystaliserer seg som et arnested for

motstand og inspirasjon for andre.

Tyskland

de siste månedene har offentlig ansatte i jernbanen

aksjonert. I november stoppet godstogene

etter at lokomtivførerne la ned arbeidet i protest

mot lav lønn. dette var den lengste streiken jernbanen

hadde opplevd siden andre verdenskrig. de

streikende krever 31% lønnsøkning for de 34000

streikebølge i

polen!

I Polen i fjor aksjonerte sykepleiere

og jordmødre hele sommeren med

generalstreik i mai 2007, hvor også

kravet var 30%! Mens arbeidsledigheten

synker og prisene vokser, står

lønningene i ro.

4

lokomotivførerne i landet og egen tariffavtale,

slik at de kan føre en selvstendig kamp. I dag har

de felles avtale med andre grupper i jernbanen.

denne avtalen binder dem i følge arbeidsgiverne

til 4,5% lønnsøkning.

Også postansatte har aksjonert den siste tiden

mot underbetaling og privatisering. På grunn av

konkurranse er lønningene i det statlige deutsche

Post under sterkt press. Mens man vanligvis får

16-17 euro, det vil si 140 kroner, får nyansatte

bare 95 kroner.

I private selskaper tjener arbeiderne usle 40-70

kroner. Mange må som en konsekvens, ha sosialhjelp

for å klare seg.

Og LO-sjefen Michael Sommer sier det

slik: «Hvis konkurranse bare skal være

konkurranse om hvem som kan få de ansatte

til å godta lavest mulige lønninger, er vi i et galehus.

da har vi en pervers kapitalisme».

Ubegrenset streik

Fagforeningen til de postansatte, Verdi, har fulgt

opp med krav om 8,5% lønnsvekst for sine medlemmer.

Verdi truer med ubegrenset streik inntil

myndighetene følger opp.

Likevel er det sterk strid om de fagorganiserte

skal støtte minstelønn. Verdi har forhandlet seg

fram til 71 kroner for ufaglærte og 83 kroner for

faglærte. dette er uten tvil en defensiv strategi,

men viser at fagbevegelsens første mål er å stabi-

de okkuperte regjeringskontorene i

protest mot at statsministeren nektet

å forhandle. da politiet ble satt inn

mot sympatiserende demonstranter,

laget de en teltleir, sultestreiket

og fikk støtte fra andre fagorganiserte

og sosiale bevegelser.

Andre grupper som har vært i

kamp, som gruvearbeiderne, kom

for å beskytte helsearbeiderne mot

politiet. I desember gjennomførte

gruvearbeiderne selv den lengste

streiken siden stalinismens fall, hele

46 dager for 14% lønnsøkning. 500

arbeidere barrikaderte seg i gruvene.

dette førte til en solidaritetskampanje

ikke sett maken til siden1989.

internasjonal sosialisme 1-2008

Hvis konkurranse bare

skal være konkurranse

om hvem som kan få de

ansatte til å godta lavest

mulige lønninger, er vi i et

galehus. Da har vi en pervers

kapitalisme.

lisere de kraftig økende klasseskillene; 1.5 million

tyskere lever på under 42 kroner timen!

Samtidig har det venstreradikale partiet die

Linke vokst på forbannelsen mot de vanskelige

kårene for de som blir holdt utenfor den økonomiske

boomen. Nå når sosialdemokratene er

i regjering, er ikke deres SPd noe alternativ for

arbeiderne.

Nylig fikk die Linke et politisk gjennombrudd

i to regionale valg i det vestlige Tyskland.

Inntil nå har partiet klaret seg best i øst.

die Linke har en gylden sjanse til å bygge ut

nettverk til fagorganiserte, særlig i offentlig sektor

på grunn av radikalisering og nødvendigheten av

å stå opp mot regjeringen.

Frankrike

President Sarkozy vil gjennomføre betydelige reformer,

som blant annet rammer offentlige ansatte

21. januar i år var det nye aksjoner

mot trusler om privatisering.

Kort etter lammet transportarbeidere

i offentlig sektor byen Kielce

for å hindre det multinasjonale selskapet

Veolia i å kjøpe opp arbeidsplassen

deres. det klarte de, selv om

resultatet ble omdanning til statlig

aksjeselskap.


sine pensjonsrettigheter. I høst streiket togansatte

i det statlige SNCF for å beholde framforhandlete

goder de har hatt siden 30-tallet. de skal stadig

ha mulighet til å gå av ved fylte 50 år, men da med

mye dårligere lønn enn nå. Fra norsk arbeidsliv vet

vi at mange går av med uførepensjon i 50-årene,

så selv om togarbeidernes avtale er gunstig betyr

ikke det nødvendigvis at fortsatt jobb er problemfritt.

Vi kan trekke en parallell til vår kamp

for AFP og de som ønsker en pensjonstilværelse

uten belastningsskader. Ingen ønsker å jobbe seg

til sykdom. Ingen vil straffes økonomisk for å ønske

et liv ved siden av jobben.

Viguet dominique var en av 1 million som

demonstrerte i Paris 18. oktober. Han sier til LOaktuelt:

«Jeg er beredt til å kjempe for pensjonen min».

Sarkozy prøver nå å angripe de mest radikale delene

av fagbevegelsen, det kommunistiske CGT.

denne står sterkt i jernbanen, men er dessverre

blitt stående alene i sin kamp etter tilsynelatende

vellykket splitt og hersk. Svakere foreninger og

andre yrkesgrupper må være på vakt for å ikke bli

de neste. de bør kreve samme pensjonsordninger

som i jernabanen!

Presidenten vil også fjerne 35-timers uken,

som sosialdemokratene innførte etter at den konservative

regjeringen ble kastet på grunn av storstreiker

i 1995.

Sarkozy vil gjøre arbeidslivet mer «fleksibelt»,

med andre ord tøffere for landets arbeidere.

I 1995 var det pensjonsspørsmålet som fikk

folk på gaten. dette kan fort skje igjen hvis solidariteten

vinner fram.

Bulgaria, Slovenia og Slovakia

I mange nye eU-land i øst-europa er det kraftig

press på regjeringene om økte lønninger for

å hindre at folk reiser til vest, hvor inntektene er

bedre. dette brukes aktivt i forhandlinger med

generelt godt gjennomslag.

Nylig demonstrerte over 1000 stålarbeidere

utenfor Kremikovtzi-verket hvor de jobber med

12 000 lærere

I januar har 12 000 lærere

demonstrert og flere kan

følge etter. det koker i landet,

og streikebevegelsen har

stor støtte blant folk. Mellom

60% og 70% i meningsmålinger

støtter klassekampen, og

folk ser at andres kamp er de-

krav om mer penger. Alternativet deres var å blokkere

hovedstaden Sofia.

de ansatte mangler også ordentlig arbeidsutstyr

og redskaper. Arbeiderne krever at regjeringen

griper inn og sletter gjelden selskapet har.

etter at øst-europeiske land ble medlem i eU,

har prisene økt. I Slovenia demonstrerte 70 000 i

november med krav om at lønningene må øke mer

enn den stadig høye inflasjonen. I desember 2007

var den 5,7% høyere enn ett år tidligere. dette

var den største demonstrasjonen i Slovenias 16årige

historie (var tidligere en del av Jugoslavia).

For første gang samlet seks fagforbund seg til

en felles protest. den sentrum-høyreorienterte

regjeringen lar seg presse av en streikevillig bevegelse,

hvor andre deler av det sivile samfunnet

også er delaktig.

Nylig kjempet sykehusansatte i Slovakia til seg

en 20% lønnsøkning etter inspirasjon fra kollegaer

Polen. Selv om kravet var 30%, var det kanskje

nok for å hindre «hjerneflukt» til Østerrike.

Die linke

res egen kamp. en felles politisk

agenda kan bli resultatet.

Krav om tilbaketrekking

av polske styrker fra Irak, går

hånd i hånd med kamp for sosiale

rettigheter.

Valget i fjor var en felles

kampanje mot de konservative

Kaczinski-tvillingene, uten sær-

Det nye tyske venstrepartiet, Die

Linke, har gått fra å være et hovedsakelig

øst-tysk fenomen, til å bli

et nasjonalt parti, og har dermed

forandret hele det tyske politiske

landskapet.

I valgene i Hamburg i februar fikk

Die Linke 6,4%, som er nok til å

vinne seter i delstatsparlamentet.

Suksessen i Hamburg kom etter

liknende resultater andre steder i

Vest i januar, og har ført til at hverken

det konservative CDU eller det

sosialdemokratiske SPD kan danne

regjering med sine tradisjonelle alliansepartnere.

lig entusiasme over motkandidaten

Tusk, som vant.

Flere kommentatorer sier nå

at landet kan oppleve en liknende

situasjon som de revolusjonære

tilstandene som rystet det

gamle regimet i 1981.

NOTISeR

✪ færre vil til Afghanistan

Forsvaret merker

en påtakelig

lavere respons

på utlysning

av stillinger til

tjeneste i Afghanistan.

Da Vernepliktsverkets nylig

utlyste på 385 stillinger mottok de kun

550 søknader. Responsen er merkbart

dårligere enn tidligere.

✪ privat vaktselskap

trener i drap

Forsvaret betaler det private vaktselskapet

Ronin for å trene opp soldatene

som sendes til Afghanistan. Soldatene

blir trent i livvakt- og ekortetjeneste.

- Vi har holdt utdanning for forsvaret

siden vi begynte å sende soldater til

Afghanistan, sier daglig leder Kenneth

Nielsen i det private sikkerhetsselskapet

Ronin.

Etter press fra Stortinget måtte forsvaret

avslutte avtalen.

✪ solheim beundrer

UsAs utenrikspolitikk

– USA og Norge har i stor grad sammenfallende

syn på mange av konfliktene

i verden i dag, mener miljø- og

utviklingsminister Erik Solheim.

Uttalelsen kom i forbindelse med et

møte med USAs viseutenriksminister,

Nicholas Burns i Washington.

✪ bjeffer mot sin herre

Karzai tror ikke

flere soldater vil

bedre sikkerheten

i landet.

- Jeg er ikke sikker

på at det

å utplassere flere styrker er det rette

svaret, sier Afghanistans president Hamid

Karzai i et intervju med den tyske

avisa Die Welt.

Afghanistan trenger mest av alt å

bygge opp humankapital og in-

internasjonal sosialisme 1-2008 5


Norge ut av Afghanistan!

Okkupasjonen av Afghanistan har nå

vart i mer enn seks år, og en kan spørre

seg når USA og Nato mener at målet

er nådd. Norge, som en del av okkupasjonsstyrken,

er også i ferd med å trappe

opp krigføringen i landet.

■ Bjørn Østby

diskusjonen om Natos krigføring foregår i alle

land som bidrar med soldater, og spesielt i de

land - som Nederland og Canada - som deltar i

den mest offensive krigføringen i sør og øst. det

er etterhvert ganske mange som mener at Nato

6

ikke kan vinne militært i Afghanistan, også konservative

amerikanske tenketanker. The Atlantic

Council of the United States sier, i følge BBC,

blant annet følgende i sin rapport om situasjonen:

«Make no mistake, Nato is not winning in

Afghanistan».

Norske politikere, særlig innen regjeringspartiene,

mener også at konflikten ikke kan vinnes

militært, og de siste ukene har denne retorikken

blitt særlig tydelig med alle uttalsene om behovet

for ny Nato-strategi og økt humanitær hjelp.

Men USA og Nato er desperate, og USAs forsvarsminister

Robert Gates bruker nærmest enhver

anledning til å kritisere Nato-land for ikke å

sende nok soldater. At USA skal forandre strategi

internasjonal sosialisme 1-2008

er usannsynlig for å si det forsiktig. Uttalelsene

fra Bush-administrasjonen og Nato-toppene signaliserer

det motsatte.

Trekkes ut umiddelbart

de norske soldatene må trekkes ut umiddelbart

og uten betingelser. På den måten kan det legges

press på USA og Nato. Norge vil dermed gi

et klart og tydelig signal om at krigen må avsluttes.

dessverre er antikrigsbevegelsen i Norge splittet

på dette spørsmålet. På Fredsinitiativets årsmøte

i midten av februar stemte flertallet ned

formuleringen «de norske militære styrkebidragene

må trekkes ut».


USA og Nato er desperate, og USAs forsvarsminister

Robert Gates bruker nærmest enhver anledning til å

kritisere Nato-land for ikke å sende nok soldater.

de vedtatte formuleringene krever at regjeringen

skal legge press på Nato for å få organisasjonen

til å forandre strategi som så skal ende

med forhandlinger mellom alle parter i Afghanistan

og uttrekking av alle Nato-styrker. Hvis

ikke regjeringen får til det, skal de norske troppene

trekkes helt ut.

Bak flertallet i Fredsinitiativets formuleringer

ligger det dels taktiske vurderinger, men også saklig

uenighet. Stikkordet er bredde, man ønsker

en fredsbevegelse der «alle» kan være med. Men

noen er også i mot at norske styrker skal trekkes

ut. Fredsinitiativets vedtak er så å si identisk

med vedtak i flere fylkeslag i SV, blant annet

Oslo SV.

det er ellers interessant å merke seg at landsmøtet

i Attac 1-2. mars stemte for at de norske

soldatene må trekke seg ut av Afghanistan.

«Attac Noreg krev at regjeringa arbeider for ei

avslutting av NATO sine offensive krigshandlingar,

nye politiske forhandlingar og tilbaketrekking

av alle NATO-styrkar. den mest effektive måten

å oppnå dette på er å trekka ut dei norske styrkane,

i kombinasjon med forhandlingar i FN.»

Sitatet er hentet fra uttalelsen «Stopp krigen

i Afghanistan!», Ingen leverte inn forslag om å

stryke setningen som krever uttrekking av de norske

styrkene.

Argumentene

Hvorfor har Norge militære styrker i Afghanistan,

og hvorfor mener regjeringen at det er riktig

å ha dem der? Vi vil se litt nærmere på noen av

argumentene som brukes. Men vi vil også se nærmere

på enkelte argumenter som brukes av deler

av antikrigsbevegelsen.

Afghanistan er ikke okkupert. Norske soldater er

i landet fordi FN har bedt oss om det, sier regjeringen.

USAs angrep på Afghanistan etter terrorangrepene

i USA 11. september 2001, hadde ikke

en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd i ryggen. Nato-paktens

paragraf 5 om kollektiv sikkerhet ble

derimot misbrukt til å legitimere angrepet. dermed

var Operation enduring Freedom/»krigen

mot terror» i gang. det var USA og Storbritannia

som gjennomførte bombingen, men i underkant

av 50 stater, deriblant Norge, støttet angrepet. etterhvert

kom flere land, også Norge, med i krigføringen

og okkupasjonen.

det er riktig at det er vedtatt FN-resolusjoner

som brukes som argument for å ha ISAF-soldater

i Afghanistan. Grunnlaget for ISAF-styrken er

FN-resolusjon 1386, vedtatt 20. desember 2001.

ISAF ble opprettet - opprinnelig for seks måneder

– med det formål å medvirke til sikkerheten

i Kabul og områdene omkring. Men ISAF kan

ikke ses isolert fra Operation enduring Freedom.

Spørsmålet om sikkerheten rundt Kabul må selvsagt

knyttes til invasjonen og okkupasjon. en

kan kanskje si at ISAF og Operation enduring

Freedom spilte to forskjellige roller i begynnelsen.

Men det var to ulike roller i den samme imperialistiske

operasjonen.

Hva de ser seg tjent med

en resolusjon vedtatt av FNs sikkerhetsråd er kun

et uttrykk for hva de faste medlemmene i sikkerhetsrådet

(USA, Russland, Kina, Storbritannia og

Frankrike – verdens mektigste stater) ser seg tjent

med. det er rett og slett en måte å legitimere en

imperialistisk politikk på, en måte å legitimere en

politikk som allerede er i gang.

Siden det ikke ble lagt ned veto mot opprettelsen

av ISAF, var det flere enn USA som så seg

tjent med en såkalt stabiliseringsstyrke i området

rundt Kabul.

den virkelige grunnen til at norske soldater er

i landet er derfor at USA trenger hjelp til å opprettholde

okkupasjonen, altså en hjelp til å gjennomføre

Operation enduring Freedom, selv om

altså Norge trakk seg ut av denne styrken etter at

den rødgrønne regjeringen kom til makta.

Regjeringen henviser da også til Soria Moria-erklæringen

for å legitimere tilstedeværelsen

i Afghanistan. I følge Soria Moria skulle

Norge trekke seg ut av USAs Operation enduring

Freedom og styrke ISAF. det er nettopp

dette som er gjort. Men ISAF og Operation

enduring Freedom kan i dag knapt skilles fra

hverandre.

Offensiv krigføring

ISAF driver nå offensiv krigføring, og nyhetsmeldingene

og rapportene om ISAF-angrep på

Taliban og andre deler av motstandsbevegelsen

har etterhvert blitt mange. Volden mot sivilbefolkningen

øker både på grunn av Talibans selvmordsangrep

og de vestlige styrkenes bombing

og andre militære operasjoner.

NOTISeR

stitusjoner, sier Karzai, som viser til

behovet for å bygge opp sikkerhetsstyrkene,

offentlige tjenester og rettsvesenet.

Uttalelsen står stikk i strid med USAs

sterke press på de andre NATO-nasjonene

om å bidra med flere soldater.

ISAF-styrken teller i dag rundt 37.000

soldater.

✪ bjeffer for sin herre

Tidligere statsminister, Thorbjørn Jagland

tror derimot det motsatte: Løsningen

er flere soldater.

– Jeg tror at problemet hele veien har

vært at Nato har hatt for lite tropper

der, og at det har vært for mange

begrensninger på de troppene som

medlemslandene har stilt til rådighet,

sier han.

Jaglands grunnkurs i Bush-ologi resulterte

i følgende fraser: «Disse gruppene

[som sto for attentatet mot Serena

Hotel i Kabul] hater utlandet mest av

alt, fordi vi står for andre verdier. De

ønsker bare å vende tilbake til sitt system,

med (…) stengning av (…) alt som

smaker av frihet.»

✪ norge samarbeider

med bøddel

Overhuset i den vestligstøttede afghanske

nasjonalforsamlingen støtter

dødsdommen mot en 23 år gammel

journaliststudent som har «ydmyket

islam».

Sayed Parwez Kambaksh ble dømt til

døden etter å ha lastet ned og distribuert

en internettavis som var kritisk

til islams kvinnesyn.

Dødsdommen falt i nord-afghanske

Mazar-i-Sharif, byen der Norge leder

NATO-samarbeidet med myndighetene

og hovedsetet for den beryktede

krigsherren Abdul Rashid Dostum.

Siden Dostum er alliert av Norge og

NATO ønsker ikke utenriksminister Jonas

Gahr Støre å ty til «høylytt diplomati»

for å få afghanske myndigheter

til å stanse dødsdommen.

internasjonal sosialisme 1-2008 7


Den virkelige grunnen til at norske soldater er i landet er at USA trenger hjelp til å

opprettholde okkupasjonen, altså en hjelp til å gjennomføre Operation Enduring

Freedom, selv om altså Norge trakk seg ut av denne styrken etter at den rødgrønne regjeringen

kom til makta.

Nato overtok kommandoen over ISAF i august

2003 og sikkerhetsrådets resolusjon 1659

fra 2006 understreket at ISAF skal ha et «tettere

operativt samvirke» med Operation enduring

Freedom.

USA er i Afghanistan av geopolitiske grunner.

en viktig årsak var at president Bush ville forberede

den amerikanske befolkningen på igjen

å måtte ofre seg i USAs imperialistiske kriger.

dessuten var Taliban en takknemlig fiende og

landet enkelt å invadere.

Norge trapper opp

Norges bidrag til denne krigen trappes nå opp.

Soldater fra styrken i Mazar-e-Sharif deltok november

i fjor i kampen mot motstandskjempere i

Baghdis-provinsen som ligger nordvest for Kabul.

dermed deltok norske soldater utenfor de provinser

de er stasjonert.

150 spesialsoldater skal sendes til Afghanistan

i mars, og fra oktober skal 50 norske soldater og

offiserer følge et afghansk kompani og drive opplæring.

de skal følge den afghanske styrken uansett

hvor i landet den er, også sør og øst i landet.

Det er viktig at antikrigsbevegelsen er bred, at

mange organisasjoner deltar

Bredde er fint, men det er viktig at bredden

har et politisk grunnlag som virkelig har brodd

mot motstanderen. Klare og tydelige formuleringer

som virkelig har brodd mot regjeringens

afghanistan-politikk har mye større sjanse til å

mobilisere mange mennesker enn den uklare linja

som Fredsinitiativet nå har lagt seg på. den ødelegger

brodden til antikrigsbevegelsen og demper

presset på den norske regjeringen.

På Fredsinitiativets årsmøte for et år siden vant

også flertallet fram med formuleringer som ikke

krevde at Norge skulle trekke seg ut av Afghanistan,

men da bare med to stemmers overvekt. I

år var det mye klarere fronter. Argumentasjonen

var da som nå at man måtte ikke vedta formule-

8

ringer som ødelegger enheten og bredden i antikrigsbevegelsen.

Ikke utfordret

denne bredden har ikke klart å utfordre regjeringens

politikk eller i det minste bidratt til skikkelig

mobilisering mot denne politikken. I stedet ser

vi at regjerings-SV er såre fornøyd med tingenes

tilstand.

det er symptomatisk når tidligere utenriksminister

Jan Petersen (H) etter Støres utenrikspolitiske

redegjørelse i begynnelsen av februar,

uttaler til media at «redegjørelsen viser at SV er

marginalisert».

det er tragisk, men også utrolig feigt, at

Fredsinitiativet ikke kan få seg til å si «Norge

ut av Afghanistan». I sin streben etter å tilpasse

seg maktforholdene og ikke lage for mye hodebry

for SV i regjeringen, bidrar Fredsinitiativet

til å gi Gahr Støre det rommet han trenger for

å befeste Norge som krigsnasjon og SV som

krigsparti. Han snakker offensivt om behovet

for ny Nato-strategi. den humanitære bistanden

økes også med 50%, til 750 millioner kroner i

året. det er vel og bra. Men soldatene skal ikke

trekkes ut, de skal tvertimot være der på ubestemt

tid. det mest konkrete som er kommet

fram er 8-10 år.

En tindrende klar politikk

«Opprop for ny Afghanistan-politikk» er også et

eksempel på denne uklare bredde-linja. det bidrar

til to ting: å føre antikrigsbevegelsen på villspor og

å hindre helt nødvendig press på regjeringen.

en bredde i antikrigsbevegelsen uten en tindrende

klar politikk er ingenting verdt. det hadde

selvfølgelig vært fint å ha med AUF, men bare

hvis de er for å trekke de norske soldatene ut nå.

det er AUF ikke.

den beste hjelpen antikrigsbevegelsen kan gi

SV i regjering er i stedet å mobilisere for fullt

internasjonal sosialisme 1-2008

bak et klart og tydelig budskap om at Norge må

trekke seg ensidig ut av Afghanistan.

Fylkesårsmøtene i SV den siste tida er sånn

sett til dels positive og viser at mange i SV er for

ensidig norsk tilbaketrekking fra Afghanistan.

Det er feil å trekke de norske styrkene ut. Det må

skje en samlet tilbaketrekking av Nato-styrker etter

en framforhandlet plan, ellers blir det enda verre i

Afghanistan, kaos og borgerkrig.

det som har ført til kaos og vold i Afghanistan,

er krigen og okkupasjonen. Taliban var svært

upopulære og hadde ingen tillit da USA styrtet

regimet gjennom sin invasjon.

Invasjonen og okkupasjonen har selvsagt skapt

motstand, og på grunn av den hardhendte krigspolitikken

fra USA og senere ISAF, har motstanden

blitt stadig sterkere. Taliban har vært den

best organiserte motstandsgruppa og har igjen

fått økt oppslutning og får nå stadig større innflytelse

også i nord.

Ja, vondt har gått til verre i Afghanistan, men

det er på grunn av krigen. den har skjerpet de

interne motsetningene. det er krigen som har ført

til terror Afghanistan.

Korrupsjonen blomstrer og opiumsdyrkingen

øker, selvmordsangrepene øker og Karzais regjering

er full av krigsforbrytere og narkobaroner.

det er ikke bare vestlig krigføring som har

ført til at Taliban har fått økt oppslutning, men

også sterk misnøye med Karzais regjering. det

er denne regjeringen som USA og Norge er der

for å beskytte.

Selvfølgelig vil det være store problemer i Afghanistan

etter at alle utenlandske militære styrker

er trukket ut, men det elementet som har bidratt

mest til alle problemene de siste åra – de utenlandske

krigsmaktene – vil være borte. da kan afghanerne

selv bestemme over sin egen framtid.


«Unge sinte menn» i

kapitalismens periferi

Stereotypiene om de irrasjonelle stammefeidene,

uttrykt som «etniske motsetninger»,

blir henta frem når norske

og internasjonale media rapporterer om

uro og opptøyer i Afrika som de ikke

forstår. Krisa i Kenya de siste par månedene

er et eksempel.

■ Aslak Orre

Uheldigvis ble mytene også forsterka av kenyaneren

Koigi wa wamwere som i januar holdt

foredrag i Norge, og der media utbaserte hans

budskap om at situasjonen i Kenya minner om

den i Rwanda (der minst 800 000 ble drept i et

folkemord i 1994).

Gjennom mange år i Norge bidro Koigi positivt

til en kritisk offentlighet, særlig i kampen

mot rasisme. Tilbake i Kenya tok han opp

en karriere som rikspolitiker og ble viseminister

i sittende President Mwai Kibakis regjering.

Under besøket i Norge varslet Koigi om «borgerkrig»,

«folkemord» og «etnisk rensing», men

dette var ikke et konstruktivt bidrag til å forstå

konflikten(e) i Kenya. det bidro snarere til å

sementere myten om stammefeidene i Afrika,

noe late journalister i dagbladet og VG spredte

videre sammen med sensasjonsbildene av voldshandlingene.

Presidentvalget i desember

det er viktig å huske at tumultene starta med presidentvalget

i desember – og at den viktige presidentmakta

lå i potten til vinneren. det enorme

sinnet til folk skyldtes åpenbart valgfusk. Likevel

erklærte President Kibaki seg som valgvinner og,

i rekordfart den 30. desember, tok han seg selv i

ed for en ny periode. Utfordrerkandidaten Raila

Odinga underkjente valget, og det var de påfølgende

demonstrasjonene som eskalerte og etter

hvert utarta i angrep og drap på sivile på bakgrunn

av etnisitet.

Åpenbart var det en kritisk situasjon i Kenya

i januar, da kanskje så mange som tusen ble drept

i voldshandlingene. Men noe folkemord er det

ikke snakk om. Svært mange av de drepte var

demonstranter som ble skutt av politiet, men det

var ingen statlig organisert drapskampanje slik

tilfellet var i Rwanda i 1994. det var ikke utelukkende

en etnisk gruppe som fikk gjennomgå,

selv om mye av volden var retta mot Kikuyuer.

Tidlig i januar var det asiater på kysten som fikk

sine butikker plyndra. etter hvert gikk bander

av Kikuyu-sjåvinister til angrep på folk av Luofolket

til opposisjonsleder Odinga.

At demonstrasjonene kunne utarte i opptøyer

som retta seg mot Kikuyuer var ikke tilfeldig. President

Kibaki er selv Kikuyu og enkelte har spredd

en ubegrunna myte om at Kikuyuer har blitt favorisert

under Kibakis styre. det finnes også myter

om de andre etniske gruppenes egenskaper, slik

det eksisterer myter og forestillinger om sunnmøringer,

nordlendinger, samer og Oslo Øst-folk i

Norge: de har liten rot i virkeligheten. I den grad

mytene i Kenya har rot i virkeligheten, skyldes det

statlige manipulasjoner av etniske grupper, særlig

i forbindelse med jordfordeling og handelsprivilegier,

en spesialitet utvikla av koloniherrene. Men

de aller fleste, deriblant Kikuyuer, har sett lite til

privilegier. Følgelig ser de heller ikke etnisitet som

noen stor hindring, noe en stor og økende tendens

til interetniske ekteskap vitner om.

Sosiale frustrasjoner har god jord i et Kenya

der de siste åras økonomiske vekst har ført til at

kun de rikeste har blitt rikere. Frustrerte lutfattige

og arbeidsløse ungdommer (som oftest var

involvert i voldshandlingene) mangler en politisk

ledelse som kan kanalisere frustrasjonen mot den

herskende eliten rundt president Kibaki. I stedet

blir et mindretall ledet av opportunister av ulike

kategorier: Noen har en uttalt etnisk sjåvinistisk

Sosiale frustrasjoner

har god jord i et Kenya

der de siste åras økonomiske

vekst har ført til at kun de

rikeste har blitt rikere.

Frustrerte lutfattige og

arbeidsløse ungdommer (som

oftest var involvert i

voldshandlingene) mangler en

politisk ledelse som kan

kanalisere frustrasjonen mot

den herskende eliten rundt

president Kibaki.

agenda, enkelte er bare kriminelle som ser sitt

snitt i kaoset, andre er arbeidsløs ungdom som

bare blir med «der det skjer» i mangel på andre

spenningsmomenter. den underliggende årsaken

er frustrasjonen som skapes blant millioner i desperat

fattigdom, mens rike businessfolk, internasjonale

kapitalister og korrupte politikere velter

seg i luksus (parlamentsmedlemmene i Kenya er

blant verdens best betalte!).

For øyeblikket har voldshandlingene lagt seg –

men de underliggende klassemotsetningene, den

sosiale desperasjonen og mytene om de etniske

ulikhetene vil forbli. det nye kompromisset mellom

Kibaki og Odinga vil ha lite og tilby de fattigste.

det blir «business as usual» før nok en krise

vil vokse ut av Kenya, eller et av de andre landene

i Afrika – kapitalismens periferi. Her skapes rikdom

for noen ytterst få, ekstrem fattigdom for de

aller fleste, og millioner av ungdommer som av og

til ledes ut i etnisk sekterisme, av og til i religiøs

eskapisme, og av og til i klassekamp.

internasjonal sosialisme 1-2008 9


Enhetsfronten

«Kommunistene er ikke noe særskilt parti

overfor de andre arbeiderpartiene,» heter

det i Det kommunistiske manifest.

Forstått riktig, ligger det en viktig advarsel

mot sekterisme i dette utsagnet.

Men selvstendig revolusjonær organisering

er likevel en hovedsak i den marxistiske

tradisjonen dette tidsskriftet står i.

Samtidig mener vi som Marx gjorde, at

«arbeiderklassens frigjøring må være ar-

10

beiderklassens eget verk», og at alle forandringer

til det bedre springer ut nedenfra.

Sosialismen kan bare skapes ved

at et flertall av arbeidere og undertrykte

engasjerer seg. Derfor ønsker vi å bygge

sterke bevegelser som omfatter langt flere

enn de som er overbeviste revolusjonære.

Hvordan skal da revolusjonære sosialister

jobbe innenfor ulike bevegelser der de

selv utgjør et lite mindretall? Frans-Arne

internasjonal sosialisme 1-2008

Stylegar ser nærmere på erfaringene fra

årene etter Oktoberrevolusjonen, da nye

kommunistpartier verden over stilte seg

det samme spørsmålet, og på hvilken relevans

datidens enhetsfront-taktikk har

for revolusjonære i dag.

På denne siden av revolusjonen vil de revolusjonære

være en minoritet innenfor arbeiderklassen.

Reformistiske ideer av ulike avskygninger dominerer.

en vesentlig forklaring er at arbeidere har


det den italienske marxisten Antonio Gramsci

kalte en «delt bevissthet», dvs. et motsigelsesfylt

sett av hverdagslige erfaringer og ervervet kunnskap,

som dels underbygger den verdensoppfatningen

som borgerlige media og institusjoner

forsyner oss med, og dels går på tvers av denne

og peker utover den. Men det er også et faktum

at reformistisk politikk – ideen om at man gjennom

gradvise forbedringer til slutt kan avskaffe

kapitalismen – i lengre perioder faktisk så ut til å

gi konkrete resultater.

Slik var det før 1. verdenskrig, og slik var det

på ny i de tiårene som fulgte nærmest etter 2. verdenskrig.

Så hvordan skal da den minoriteten som

har organisert seg for å revolusjonere, og ikke bare

reformere, det borgerlige samfunnet forholde seg

til det store flertallet som foreløpig ikke har truk-

Enhetsfronten er

uløselig knyttet til

Trotskis navn, og til kampen

mot fascismen i 1930-årene.

ket slike konklusjoner? Kort sagt: Hvordan forholder

revolusjonære seg til ikke-revolusjonære?

Her skal vi se nærmere på et nøkkelbegrep i denne

diskusjonen, nemlig den enhetsfront-taktikken

som den nye, kommunistiske internsjonale utviklet

etter den russiske 1917-revolusjonen.

Trotskis navn

enhetsfronten er uløselig knyttet til Trotskis

navn, og til kampen mot fascismen i 1930-årene.

NOTISeR

✪ norske soldater

mer krigerske

En ny doktoravhandling viser at norske

militære har gått fra å se på seg

selv som praktiske problemløsere i internasjonale

operasjoner, til et ønske

om å delta i krigshandlinger.

– Operasjonene er endret fra å være

kun «fredsbevarende» til å være

«fredsopprettende», noe som innebærer

direkte militære konflikter. Det

påvirker mentaliteten til styrkene, sier

Sven Ola Berg, nestleder i Krigsskoleutdannede

Offiserers Landsforening.

På 1990-tallet bidro Norge i den første

Gulfkrigen, i fredsoperasjoner i Somalia,

i krigen i Bosnia og i Kosovo.

- Heller ikke de som var ute i disse

FN-operasjonene, så på seg selv som

krigere, men som praktiske problemløsere.

De drev feltsykehus, kjørte ambulanse,

transporterte forsyninger og

tok seg av logistiske oppgaver. I dag

er krigerrollen blitt mer fremtredende

og de ønsker å bidra i krigsoperasjoner

ute, hevder statsviter Torunn Laugen

Haaland.

✪ - Vi blir lenge,

lenge, lenge

- Vi blir i Afghanistan lenge, lenge,

lenge, uttalte Jonas Gahr Støre i en debatt

på Arbeiderpartiets Internasjonale

Forum. Debatten handlet om Norges

og verdens Afghanistan-politikk.

Begrunnelsen for tilstedeværelsen:

Uten sikkerhet, ingen utvikling.

Begrunnelsen hørtes mest ut som en

beskrivelse av dagens situasjon i landet:

Uten sikkerhet, ingen utvikling!

internasjonal sosialisme 1-2008 11


Trotski advarte mot Hitlers fascistiske massebevegelse,

men pekte på at fascismens fremvekst

enkelt kunne stanses dersom bare sosialdemokrater

og kommunister gikk sammen om det, altså

gjennom klasse-enhet. I stedet benyttet så vel de

kommunistiske som de sosialdemokratiske lederne

enhver anledning til å bekjempe hverandre,

og fascistene kunne relativt uhindret etablere sitt

diktatur. Stedvis gikk det så langt at kommunistene

inngikk valgsamarbeid med Hitler for å kaste

sosialdemokratiske delstatsregjeringer.

For Trotski handlet enhetsfronten om at arbeiderklassens

organisasjoner måtte bli enig om

felles handling. enhetsfronten måtte omfatte alle

arbeidere som ville slåss mot fascismen. Men han

påpekte at de revolusjonære ikke måtte gi opp sin

uavhengighet:

«Ingen felles plattformer med sosialdemokratene

eller ledelsen for de tyske fagforeninger,

ingen felles publikasjoner, paroler eller plakater!

Marsjér hver for seg, men slå sammen! Bli bare

enige om hvordan man skal slå, hvem man skal slå

og når man skal slå!» skrev han i For arbeidernes

enhetsfront mot fascismen i 1931.

Komintern

Like klart hadde den kommunistiske internasjonale

(Komintern) uttrykt seg 10 år tidligere:

«Samtidig som man anerkjenner behovet for

handlingsdisiplin, må kommunistene beholde

både retten og muligheten til å gjøre kjent sin

mening om politikken til alle arbeiderklassens

organisasjoner uten unntak, ikke bare i etterkant,

men om nødvendig mens aksjonen pågår. (…)

Selv om vi støtter parolen om størst mulig enhet

i enhver praktisk aksjon mot kapitalistene,

12

Dette er enhetsfronten

Den kommunistiske internasjonale

(Komintern) var en sammenslutning

av revolusjonære

organisasjoner som ble dannet

etter Oktoberrevolusjonen

og arbeideroppstandene

ellers i Europa i kjølvannet av 1.

verdenskrig. Målsettingen var

å stille seg i spissen for en verdensrevolusjon.

I begynnelsen av 1920-årene,

da den første revolusjonære

kan aldri kommunistene unnlate å fremme sine

egne synspunkter, som er det eneste konsistente

uttrykket for interessene til arbeiderklassen som

helhet.»

I 1931 snakket fremdeles kommunistene om

enhetsfront, men det var en «enhetsfront» som

forutsatte at de sosialdemokratiske arbeiderne

avsverget sine egne ledere før de fikk være med.

Om denne stalinistiske «enhetsfronten nedenfra»

skrev Trotski:

«det overveldende flertallet av sosialdemokratiske

arbeidere vil slåss mot fascismen, men – i

alle fall nå – bare sammen med sine egne organisasjoner.

Vi kan ikke hoppe over dette stadiet.

Vi må hjelpe de sosialdemokratiske arbeiderne til

å prøve ut deres organisasjoners og deres lederes

verdi i handling, i denne nye og spesielle situasjonen

hvor det er spørsmål om liv eller død for

arbeiderklassen. (…) Å si til de sosialdemokratiske

arbeiderne: - Sett deres egne ledere til side

og bli med i vår ‘uavhengige enhetsfront’, er bare

å føye en ny hul frase til tusenvis av andre. Vi må

skjønne hvordan vi i virkeligheten skal rive arbeiderne

vekk fra deres ledere - og dagens virkelighet

er - kampen mot fascismen.»

Erfaringene fra Russland

enhetsfronten var altså ikke ny da Trotski mante

sosialdemokrater og kommunister til å ta den i

bruk for å stanse Hitlers fremgang. Trotski selv

pekte på at idéen om enhetsfronten går tilbake

til bolsjevikenes praksis i Russland i 1917, i forbindelse

med revolusjonen der. Komintern generaliserte

disse erfaringene i årene som fulgte.

enhetsfront-strategien ble klart formulert på Kominterns

verdenskongresser i 1921 og 1922. I Te-

bølgen hadde lagt seg, utviklet

Komintern enhetsfronten

som strategi. Den var et svar på

spørsmålet om hvordan arbeiderklassen

skulle møte den nye

offensiven fra kapitalen og staten,

og samtidig en metode for

revolusjonæres samhandling

med ikke-revolusjonære. Dette

er de grunnleggende kjennetegn

ved enhetsfronten:

Den samler arbeidere – revolusjonære

og ikke-revolusjonære

– til felles kamp. Disse kampene

kan være alt fra grunnleggende

forsvar for rettigheter som er

under angrep under kapitalismen

(fagforeninger) til det å

skape en arbeiderstat gjennom

kamp nedenfra (arbeiderråd).

Den uttrykker et knippe krav

som kan aksepteres både av

revolusjonære og deler av arbeiderklassen

som ennå ikke er

revolusjonære.

De kreftene som er involvert,

beholder sin uavhengighet.

Revolusjonære kan følge sin

politiske kurs uavhengig av enhetsfronten,

og gi uttrykk for

sine mer omfattende politiske

visjoner.

internasjonal sosialisme 1-2008

ser om enhetsfronten som ble vedtatt på kongressen

i 1921, vises det til det russiske eksempelet:

«eKKI (dvs. Kominterns eksekutivkomité)

mener at det er nyttig å minne alle søsterpartier

om de russiske bolsjevikenes erfaringer – det

eneste partiet som så langt har lykkes i å beseire

borgerskapet og erobre makten. I løpet av de femten

år som gikk fra bolsjevismens fødsel til dens

seier over borgerskapet (1903-1917) førte bolsjevismen

en stadig kamp mot reformismen, eller,

for å bruke et annet navn, mensjevismen. Likevel

inngikk man i disse femten årene ofte avtaler

med mensjevikene. den formelle splittelsen med

mensjevikene skjedde våren 1905, men mot slutten

av det året gjorde bolsjevikene, under inntrykk

av begivenhetene, midlertidig felles front med

mensjevikene. den andre formelle splittelsen med

mensjevikene skjedde i januar 1912, men mellom

1905 og 1912 var splittelsen erstattet med enhet

og halvveis enhet i 1906-1908 og igjen i 1910.

denne fullstendige eller delvise enheten skyldes

ikke bare svingninger i fraksjonskampene,

men også det direkte trykket fra brede lag av arbeidere

som var i ferd med å bli politisk aktive

og nå krevde muligheten til å gjøre seg sine egne

erfaringer med hvorvidt den mensjevikiske veien

virkelig skilte seg grunnleggende fra revolusjonens

vei. Før det nye revolusjonære oppsvinget

som fulgte i kjølvannet av Lena-streikene, kort

tid før den imperialistiske krigen begynte, var

arbeidermassene særdeles ivrige etter enhet og

den russiske mensjevismens ledere forsøkte å utnytte

dette for egen vinning, på samme vis som

lederne for den andre internasjonale, To-og-enhalv-internasjonalen

og Amsterdam-internasjonalen

gjør det i dag. de russiske bolsjevikene be-

Den er også en arena for politisk

kamp – innenfor enhetesfronten

kan reformistiske og

revolusjonære tendenser diskutere

strategi og taktikk. Det vil

alltid være en kamp om idéene

innenfor en slik front.

I kraft av sine idéer og handlingsalternativer

kan revolusjonære

vinne endel av de ikkerevolusjonære

arbeiderne som

er med i enhetsfronten, til en

revolusjonær politikk.


For Trotski handlet enhetsfronten om at arbeiderklassens

organisasjoner måtte bli enig om felles handling.

Enhetsfronten måtte omfatte alle arbeidere som ville slåss mot

fascismen.

svarte ikke arbeidernes enhetsiver med å avvise

enhver enhetsfront. Tvert om – som et mottrekk

til mensjevikledernes diplomatiske spill fremmet

bolsjevikene parolen om «enhet nedenfra», dvs.

arbeidermassenes egen enhet i den praktiske kampen

for arbeidernes revolusjonære krav mot kapitalistene.

de videre begivenhetene viste at dette

var den eneste riktige responsen. Som et resultat

av denne taktikken, som ble tilpasset etter sted

og tid, vant man gradvis over mange av de beste

mensjevikiske arbeiderne til kommunismen.»

Ikke reformistisk masseparti

I Russland fantes ikke noe reformistisk (sosialdemokratisk)

masseparti av den typen som hadde

utviklet seg i Tyskland, Storbritannia, Norge og

andre steder. Men likevel var det reformistisk bevissthet

som var rådende i arbeiderklassen. Hos

enhver arbeiderklasse som er tvunget til å selge

arbeidskraften sin, og som på arbeidsplassen blir

kommandert rundt av sjefer og formenn, finnes en

miks av ulike idéer. Noen av disse idéene er basert

på kamp og solidaritet, andre på resignasjon og

aksept av de herskendes tanker. Når vi legger til

at de konkrete erfaringene til hver enkelt arbeider

oppviser stor variasjon, blir resultatet at klassens

bevissthet er svært ujevn. Lenins partiforståelse

var et svar på dette problemet. det leninistiske

partiet skulle samle de arbeiderne som hadde de

klareste og mest avanserte idéene og gi dem teoretiske

verktøy, argumenter og metodikk som satte

dem i stand til å fungere som ledere i hverdagen.

enhetsfronten er den andre biten i puslespillet,

ettersom det var den som faktisk gjorde det mulig

for de bolsjevikiske arbeiderne å lede.

det tilsynelatende paradoksale i dette kommenteres

i Kominterns Teser:

«de kommunistiske partiene i verden bruker

nå, etter å ha sikret seg fullstendig organisatorisk

frihet til å utbre sin ideologiske innflytelse blant

arbeidermassene, enhver anledning til å oppnå

massenes bredeste og størst mulige enhet i praktisk

aktivitet.»

Trotski forklarer hvorfor det må være slik i

en artikkel fra 1922, kalt Om enhetsfronten. det

handler for det første om at man trenger en så

sterk som mulig bevegelse – i form av streiker,

demonstrasjoner osv. – for å kunne vinne reformer

og forsvare tidligere seiere mot angrep fra

staten og arbeidsgiverne. Kommunistene kan ikke

motsette seg slik aksjoner, «men må tvert imot ta

initiativ til dem, nettopp fordi jo større den massen

som dras i bevegelse, jo høyere dens selvtillit

stiger, desto høyere blir selvtilliten hos massebevegelsen

og desto mer besluttsomt kommer den

til å marsjere framover, selv om kampens opprinnelige

paroler var aldri så beskjedne.»

denne egendynamikken hos massebevegelser

fører også med seg at det åpner seg et rom

for revolusjonære idéer. Gjennom den praktiske

kampen kan balansen mellom de to delene av den

«delte bevisstheten» endres – folk kan «kvitte seg

med den gamle dritten,» som Marx sa. Fremveksten

av «bevegelsens masseaspekter tenderer til å

radikalisere den og skape mye mer fordelaktige

forhold for kommunistpartiets paroler, kampmetoder

og alment ledende rolle,» skriver Trotski.

Frykter massebevegelsens muligheter

Sosialdemokratene «frykter massebevegelsens

muligheter, deres elskede arena er den parlamentariske

tribunen, fagforeningskontorene, voldgiftsnemndene

og de ministerielle kammer». de revolusjonære

ønsker derimot å «dra reformistene ut

av sine asyler og plassere dem ved siden av oss selv

foran massenes øyne. Med en riktig taktikk kan vi

bare tjene på dette. en kommunist som tviler på

eller frykter dette minner om en svømmer som har

skrevet avhandling om den beste måten å svømme

på, men som ikke våger å hoppe i vannet.»

Og videre:

«Om kommunistpartiet ikke søkte organisatoriske

veier med henblikk på til enhver tid å muliggjøre

en felles, samordnet aksjon mellom de

kommunistiske og de ikke-kommunistiske kreftene

(inkl. sosialdemokratene), så ville man derigjennom

ha blottlagt sin egen manglende evne til

på grunnlag av masseaksjoner å vinne over majoriteten

av arbeiderklassen. det ville forfalle til et

kommunistisk propagandaselskap og aldri utvikles

til et parti for maktovertakelsen.»

Gjennom revolusjonsperioden fra februar til

oktober 1917 lærte arbeiderklassen av flere seiere

og flere midlertidige tilbaketog. Særlig én episode

kom til å få avgjørende betydning. Fra juli

og fremover var det Aleksander Kerenski som ledet

den provisoriske regjeringen i St. Petersburg.

Han ble støttet av to moderate venstrepartier,

mensjevikene og de sosialrevolusjonære. Kerenskis

regjering forsøkte å dempe den revolusjonæ-

NOTISeR

✪ sV svelger og svelger

– Hvert ord, komma og punktum i

denne redegjørelsen er det full oppslutning

om i regjeringen, fastslo

Jonas Gahr Støre om sin rapport til

Stortinget om Norges innsats i Afghanistan.

Blant de tingene SV da stiller seg bak

er:

■ Afghanistan skal vinnes for demokratiet

med krig og sivil gjenoppbygging.

■ Norske soldater kan komme til å bli

i Afghanistan på ubestemt tid.

■ Det er bare NATO som gir militær

trygghet.

■ Om motstanden mot okkupasjonen:

«Det finnes en rekke kriminelle

som utfører angrep mot sivilbefolkningen

og koalisjonsstyrkene. De

deler ikke den ideologiske oppfatningen

til Taliban, men ser en like

stor trussel mot sin virksomhet i at

det blir bygget en solid stat».

✪ CiA innrømmer

vanntortur

CIA-sjef Michael Hayden vedgikk i en

høring i Senatet tirsdag at CIA har

brukt vanntortur, såkalt «waterboarding»,

på fanger i Guantanamo. Han

innrømte også at simulert drukning

kan føre til døden, men utelukker likevel

ikke at torturmetoden vil brukes

igjen.

Innrømmelsen kommer bare få dager

etter at USAs justisminister Michael

Mukasey i et brev til Kongressen benektet

bruken av tortur.

internasjonal sosialisme 1-2008 13


14

Det overveldende flertallet av sosialdemokratiske arbeidere vil slåss mot fascismen,

men – i alle fall nå – bare sammen med sine egne organisasjoner

re bølgen og gjenopprette kapitalistisk stabilitet

samtidig som den fortsatte å delta i den imperialistiske

verdenskrigen. I praksis innebar det at

man måtte lamme sovjetene – de demokratiske

organene for arbeidermakt som hadde grodd opp

som paddehatter i februar. Likeledes betydde det

at regjeringen måtte fengsle bolsjeviklederne eller

tvinge dem under jorden. Til å begynne med allierte

Kerenski seg med den reaksjonære hærsjefen,

general Kornilov. Men så, i august, brøt Kornilov

med regjeringen og gikk mot St. Petersburg, revolusjonens

sterkeste bastion. Kornilovs mål var

å styrte Kerenski og etablere seg selv som Russlands

«sterke mann». Trotski forklarer hvordan

bolsjevikene reagerte:

«Hva gjorde bolsjevikene? Ikke et øyeblikk

nølte de med å inngå en praktisk allianse med

sine forfølgere for å bekjempe Kornilov… Overalt

ble det opprettet revolusjonære forsvarskomitéer,

der bolsjevikene gikk inn som en minoritet. dette

forhindret ikke at bolsjevikene fikk en ledende

rolle: allianser med revolusjonær masseaksjon for

øyet vil alltid styrke et parti som er tvers igjennom

revolusjonært og uredd. Bolsjevikene stod i første

linje; de rev ned de barrierene som skilte dem

fra de mensjevikiske arbeiderne og ikke minst

de sosialrevolusjonære arbeiderne, og dro dem

med seg i sitt kjølvann… Midt under Kornilovaffæren

tryglet Kerenski matrosene på krysseren

Aurora om å komme til Vinterpalassets forsvar.

disse matrosene var, uten unntak, bolsjeviker. de

hatet Kerenski. Men hatet hindret dem ikke fra

å vokte Vinterpalasset. Representanter for matrosene

kom til Kresti-fengselet for å diskutere

med Trotski, som satt der, og de spurte: «Hvorfor

ikke arrestere Kerenski?» Men de spurte halvveis

på ert: matrosene forstod at det var påkrevet å

først knuse Kornilov, og først deretter ta seg av

Kerenski.»

Bolsjevikene støttet altså Kerenski «på samme

måte som repet støtter en hengt mann», som Lenin

formulerte det siden. Trotski fanger her det

essensielle ved enhetsfronten. Strategien med å

jobbe sammen med massene og dermed vinne

dem for revolusjonære idéer, innebar for bolsjevikene

at de i praksis viste at det var dem som mest

konsekvent forsvarte revolusjonen mot Kornilov.

dette foregikk gjennom organer som var opprettet

for å forsvare revolusjonen, og der mensjeviker

og sosialrevolusjonære var i flertall. Innenfor

denne enhetsfronten opprettholdt bolsjevikene

sin uavhengighet. Lenin stresset behovet for å

fortsette den ideologiske kampen innenfor forsvarskomitéene.

Han skrev at «vi slåss mot Kornilov,

men vi støtter ikke Kerenski; vi avdekker

hans svakheter… Vi bekjemper Kerenski på en ny

måte (…) gjennom å vise folket (som slåss mot

Kornilov) hans svakhet og vakling.»

det var gjennom kampen mot Kornilov at bolsjevikene

fikk flertallet av de russiske arbeiderne

over på sin side. Kampen for å forsvare Kerenskis

regjering hadde avslørt svakhetene ved Kerenskis

politikk. dette gjorde det mulig for bolsjevikene

å vinne flertall i sovjetene, som frem til da hadde

vært ledet av mensjevikene og de sosialrevolusjonære.

Selve Oktoberrevolusjonen ble gjennomført

gjennom sovjetene. der måtte bolsjevikene inngå

i forbund med ikke-bolsjevikiske arbeidere, soldater

og bønder – inkludert mange som var lojale

mot sovjetene på tross av at de var motstandere

av bolsjevikene.

Komintern og enhetsfronten

Komintern ble opprettet i mars 1919. det var en

sammenslutning av revolusjonære organisasjoner

som ble dannet etter Oktoberrevolusjonen og arbeideroppstandene

ellers i europa i kjølvannet av

1. verdenskrig. Målsettingen var å stille seg i spissen

for en verdensrevolusjon. Til å begynne med

var det en samling av en håndfull stort sett små

partier. Men etter en rekke splittelser i de store

sosialdemokratiske partiene frem til 1921 stod

store flertallspartier i land som Frankrike, Italia

og Norge bak Komintern, og i flere andre land var

det betydelige mindretallspartier som støttet organisasjonen.

På det tidspunktet hadde imidlertid

den første revolusjonære bølgen etter krigen lagt

seg. den første fasen av revolusjonen i Tyskland

var blitt knust av den tyske overkommandoen i

samarbeid med den sosialdemokratiske partiledelsen,

kortvarige rådsrepublikker i Ungarn og

Bayern hadde likeledes endt i nederlag og i Italia

var Bienno rosso (de to røde årene) over uten at

maktforholdene i samfunnet var blitt grunnleggende

endret. Seier til de revolusjonære i Tyskland

eller Italia ville ha endret styrkeforholdet mellom

klassene i europa. Nederlaget betydde at borgerskapet

kom på offensiven igjen.

I 1921 ble gapet mellom bevegelsens strategiske

behov og de nye kommunistiske partienes

praksis satt i klar relieff av begivenhetene i Tyskland,

der ledelsen for det tyske kommunistpar-

internasjonal sosialisme 1-2008

tiet (KPd) fullstendig feilbedømte situasjonen

og forsøkte å utnytte en lokal streikebevegelse til

en dårlig forberedt og katastrofal oppstand. den

såkalte marsaksjonen ble uvegerlig etterfulgt av

knallhard undertrykking. Kommunistpartiet ble

erklært illegalt, antallet medlemmer falt katastrofalt

og tusener av aktivister ble satt i fengsel.

Senere det året samlet Komintern seg til sin 3.

kongress. Lenin og Trotski hadde nå kommet til

at det var nødvendig å lære manøvreringens kunst

til de unge kommunistpartiene. enhetsfronten

var et svar på spørsmålet om hvordan arbeiderklassen

skulle møte den nye offensiven fra kapitalen

og staten, og samtidig en metode for revolusjonæres

samhandling med ikke-revolusjonære.

Både på denne kongressen og på den neste i 1922

stod spørsmålet om enhetsfronten sentralt.

Komintern la vekt på at den konkrete anvendelsen

av enhetsfronten ville være forskjellig fra

land til land. I Teser om enhetsfronten gav man

konkrete råd og anvisninger til kommunistene i

flere land, deriblant Sverige. I Norge spilte spørsmålet

om enhetsfronten en viktig rolle i splittelsen

mellom Tranmæl-fløyen og Kominterntilhengerne

i Arbeiderpartiet i 1923. Bolsjeviken

Nikolai Bukharin innledet om enhetsfronten i

Norge på Kominterns 4. verdenskongress i 1922,

og sa blant annet følgende.

«Hvis vi antar at vi bare har å forsvare de faglige

interessene til arbeiderklassen (slik Tranmæl

og flertallsfraksjonen hevdet), og at vi ikke trenger

å bekymre oss om de store sjiktene av det arbeidende

folk som en reserve som vi må utnytte

under revolusjonen, så er holdningen til den første

retningen fullstendig rettferdiggjort. Men saken

står ikke slik i Norge. Vi krever at vårt parti skal

settte den sosialistiske omforming av samfunnet

som mål, altså revolusjonen. (…) det er absolutt

nødvendig at vi stadig utvider vår basis. det

betyr ikke at vi skal trekke (små-)bøndene inn i

vårt parti, men at vi skal dra nytte av dem i vår

manøvreringskamp mot hele den kapitalistiske

ordningen. (…) Vi skal føre en politikk som trekker

også de sjiktene av bondestanden som er for

borgerskapet over på vår side. dette er vår plikt.

det er ingen synd mot marxismen, men en praktisk

anvendelse av den marxistiske lære på dagens

situasjon i Norge.»

det var imidlertid først og fremst i Tyskland

at enhetsfront-parolen ble satt ut i livet, og for en

tid viste den seg effektiv. Alt i 1922 hadde KPd


Vi er for et bredest mulig praktisk aksjonfellesskap

med sosialdemokratiet.

begynt å hente seg igjen etter den katastrofale

marsaksjonen, og enhetsfronten var nøkkelen. I

diskusjonene mellom det sosialdemokratiske SPd

og KPd om et samarbeid for å svare på angrepene

fra arbeidsgiverne, fremstod SPd som skeptiske,

mens KPd ivrig argumenterte for enhet. dette

gav resultater rundt på arbeidsplassene. Kommunistene

klarte også å få innflytelse under jernbansestreiken

samme år.

denne taktikken gav de tyske kommunistene

40.000 nye medlemmer frem til årsskiftet

1921/22. I det samme tidsrommet mistet SPd

like mange. Innen juni 1923 sluttet nye 70.000

seg til KPd, som gjennom enhetsfront-strategien

klarte å polarisere SPd i en høyre- og en venstrefløy.

dette var i periode av dyp politisk og økonomisk

krise i landet. Situasjonen var i ferd med

å bli revolusjonær igjen.

Taktisk fleksibilitet

Men kommunistene manglet den taktiske fleksibiliteten

som Lenin hadde utviklet til en kunst,

og erstattet ultra-venstre-politikken fra mars 1921

med en enhetsfront-taktikk med klare overslag i

motsatt retning. Partiledelsen stod uforberedt da

en generalstreik som i stor grad var ledet av kommunistiske

faglige tillitsvalgte, førte til den konservative

regjeringens fall i august 1923. Kommunistene

satte sin lit til at lederne for venstresiden

i SPd ville oppfordre til en ny generalstreik, som

alle visste ville få revolusjonære implikasjoner. Men

disse lederne var fremdeles lojale mot reformismen.

de nektet å ta initiativet til noen generalstreik, og

dermed ebbet den tyske revolusjonen ut igjen.

Borgerskapet i Tyskland grep sjansen og stabiliserte

sitt eget styre – selv om det ble relativt

kortvarig – og politikken i europa som helhet tok

et skritt mot høyre.

Nederlaget i Tyskland i 1923 spilte en viktig

rolle for at idéen om «sosialisme i ett land» vant

frem i Komintern. da stalinismen ble dominerende

innenfor Komintern, droppet man enhetsfronten.

det skulle få tragiske konsekvenser. I tiden

før Hitler kom til makten i Tyskland, påstod det

nå stalinistiske Komintern at sosialdemokratene

var «sosial-fascister» og at SPd var en større trussel

mot arbeiderklassen enn nazistene.

Enhetsfronten i dag

La oss til slutt vende tilbake til det kommunistiske

manifest, der Marx og engels altså skriver:

«I hvilket forhold står kommunistene til proletarene

i det hele? Kommunistene er ikke noe

særskilt parti overfor de andre arbeiderpartiene.

de har ingen interesser som er skilt fra hele proletariatets

interesser.».

For revolusjonære sosialister i dag betyr dette

at vi – når vi jobber innenfor bevegelser av forskjellig

slag, ofte politisk mangfoldige allianser

– ønsker at bevegelsen som helhet skal bli sterkere.

det vil også si at vi ønsker at de som diskuterer

utfra helt andre premisser enn oss, skal bli sterkere.

en sterkest mulig bevegelse øker sjansen til

å vinne konkrete kamper, samtidig som masseaktiviteten

gir folk selvtillit og erfaringer som gjør

dem mer lydhøre for revolusjonære idéer.

For vi ønsker også at det revolusjonære tyngdepunktet

skal bli sterkere. Vi vil ha større tyngde

og større gjennomslagskraft, men uten at det går

utover bredden i bevegelsen. det er ikke alltid

en enkel oppgave. Men for oss innebærer det at

forholdet til reformisme og sosialdemokrati er

sentralt. Reformisme er en analyse av en politisk

retning, ikke et skjellsord eller en merkelapp. det

er en viktig del av forståelsen av hva bevegelsen

er og ikke er, og hvordan vi skal agere. Vi er for et

bredest mulig praktisk aksjonfellesskap med sosialdemokratiet.

Som Trotski skrev i 1922:

«Valgavtaler og parlamentariske kompromisser

mellom det revolusjonære partiet og sosialdemokratiet

er vanligvis til fordel for sosialdemokratiet.

Konkrete avtaler om masseaksjon, med

kamp som målsetting, er alltid nyttig for det revolusjonære

partiet.»

Både Kominterns Teser om enhetsfronten og

Trotskis artikkel Om enhetsfronten ligger i norsk

oversettelse på http://intsos.no. det gjør også sistnevntes

For arbeidernes enhetsfront mot fascismen. I

Joseph Choonaras artikkel The united front diskuteres

både de som er berørt her og andre sider ved

enhetsfronten. Artikkelen finnes i International

Socialism Journal nr. 117 (desember 2007). debatten

om enhetsfronten mellom Komintern og

det norske Arbeiderpartiet er gjengitt i Åsmund

egge og Vadim Roginskij: Komintern og Norge

(2006). Når det gjelder forståelsen av reformisme

som fenomen, anbefales Tony Cliffs Hva er

reformisme? (på intsos.no) og Lukacs’ Historie og

klassebevissthet. Lukacs bok finnes i norsk oversettelse

(Pax 1971).

NOTISeR

✪ humanitær krigføring

på norsk

En masteroppgave fra Universitetet i

Oslo beskriver hvordan norske soldater

slo og sparket sivile afghanere som

kom for å plukke tomhylser på skytebanen.

Soldatene gikk hardt til verks

for at afghanerne skulle holde seg på

avstand.

- Glasset fylles kontinuerlig og lekker

kontinuerlig. Vi må bli flinkere til å

tette hullene, sier utenriksministeren.

Slik ser Afghanistan ut fra Oslo.

✪ tomme bistandsløfter

Mens Kabul opplever den kaldeste

vinteren på 30 år bryter mange av verdens

rikeste land sine løfter til Afghanistan.

50 milliarder kroner i bistandsløfter

er ikke blitt innfridd.

Ifølge Oxfam bruker USA 350.000 kroner

på den militære innsatsen hvert

minutt, noe som i 2007 utgjorde 185

milliarder kroner.

Til sammenligning har jordbruk, som

er hovednæringen for 70 prosent av

befolkningen, mottatt kun to milliarder

kroner i direkte hjelp siden 2002.

internasjonal sosialisme 1-2008 15


siDen ifjor høst har Israel blokkert Gaza,

som er verdens tettest befolkede område,

med 1,5 millioner mennesker.

1. mars gikk Israel til militært angrep, med

soldater, stridsvogner, raketter og fly. Hittil

er over 120 mennesker drept, svært mange

sivile, omlag en tredel barn.

Bildene på disse sidene viser noen få av de

lidelsene angrepene fører til.

Bildene kommer fra forskjellige kilder, og

mange av ofrene vet vi ikke hvem er. Flere

bilder og mer informasjon om blokkaden av

Gaza og angrepene fra Israel finnes en rekke

steder, blant andre:

■ www.freegaza.ps/english/

■ www.islamonline.net/English/In_Depth/

GazaHolocaustMuseum/index.shtml

■ www.arbeidermakt.blogspot.com/

16

internasjonal sosialisme 1-2008


internasjonal sosialisme 1-2008 17


PReSIdeNTVALGeT I USA

Er Demokratene bedre?

Millioner av mennesker gleder seg til

å få George Bush ut av Det hvite hus.

Men Demokratene tilbyr ingen virkelig

forandring, skriver Jon Sandven og

Christian Ringdal.

Krigskorstog, konservativ gudstro, angrep på borgerrettigheter

og nyliberal galskap kjennetegner

George Bush sin presidentperiode. To tusen milliarder

dollar er brukt på krigen og den amerikanske

økonomien faller. Republikanernes presidentkandidat,

John McCain, vil gjerne ha amerikanske

styrker i Irak i hundre år.

det er ikke rart at millioner av mennesker i

USA og i resten av verden håper på å få Republikanerene

ut av det hvite hus til høsten. Midt i

mediesirkuset rundt primærvalgene er det et virkelig

engasjement rundt de demokratiske kandidatene

Hillary Clinton og Barack Obama.

Når demokratene også vil stille med enten

en kvinne eller en svart mann er det forståelig at

mange øyner et lite håp om forandring. Å, hadde

det vært så vel!

I norske medier kan man få inntrykk av at demokratene

er det venstreorienterte av de to partiene,

et parti av fagbevegelse og sosiale bevegelser.

det er riktig at demokratene har klart å inkorporere

mange sosiale bevegelser og kampanjer -

det har da også vært deres historiske rolle i over

hundre år å forsøke å forhindre arbeiderklassen

fra å organisere seg gjennom å ta opp i seg enkelte

reformkrav. Av fagbevegelsens politiske bidrag

går det meste til demokratene. Men dette utgjør

bare 14 prosent av partiets totale bidrag. 2/3 av

bidragene kommer fra storselskapene. demokratene

får kanskje ikke så mye fra Bush sine venner

i oljeindustrien, men mer enn nok fra wall Street,

Hollywood og Silicon Valley.

Et mindre onde?

Men demokratene må tross alt være litt bedre?

Vi trenger ikke se lenger tilbake enn til Bill Clintons

presidentperiode (1993-2000) for å se hva

18

en president fra demokratene betyr. Forskjellene

mellom fattig og rik ble nesten tidoblet. Antall

føderale fanger ble nesten doblet (størstedelen

av USAs fanger er svarte). Clinton sendte amerikanske

styrker inn i kamp like mange ganger

som hans fire forgjengere gjorde til sammen. Han

gikk til krig mot Jugoslavia på tvers av FN. Han

gjorde slutt på velferdsordninger Ronald Reagan

ikke hadde sjanse til å røre. Husk det når Hillary

Clinton skryter av at hun er mer «erfaren» enn

Obama – det er Bill Clintons administrasjon hennes

erfaring er knyttet til.

Både Republikanerne og demokratene er kapitalistiske

partier som er for imperialisme – som

begge partiene kaller «amerikansk lederskap i verden».

det vil kanskje overraske mange, men hvis

du lager en målestokk på hvor liberal en amerikansk

president har vært ut fra hvilke reformer

han har gjennomført, blir resultatet faktisk at erke-reaksjonære

Richard Nixon kommer ut som

den mest liberale presidenten i etterkrigstida. det

er styrkeforholdet i kampen mellom klassene som

kan forklare hvordan reformer blir innført eller

fjernet – i USA som i resten av verden.

Borgerrettigheter, arbeiderrettigheter og miljøstandarder

ble under Nixon utvidet og forbedret

på en måte som setter for eksempel Bill Clinton

i et dårlig lys.

Under Nixon ble abortloven og «affirmative

action» (positiv diskriminering for svarte) som

virkemiddel godkjent av en Høyesterett som var

fylt opp med Nixon-utnevnte dommere. Nixon

ble til og med tvunget til å innføre prisreguleringer

i et forsøk på å begrense lønnsveksten. Organiserte

arbeidere i en rekke sektorer (kull, stål,

post) kjempet så militant og så lenge at de fikk

stor reallønnsvekst på tross av høy inflasjon.

Tida var preget av kamp mot Vietnamkrigen

og for borgerrettigheter, abortlov og bedre

arbeidsvilkår. Først da bevegelsen begynte å bli

svakere, kunne reformene angripes igjen – og

det begynte under demokraten Jimmy Carter

og fortsatte under Reagan.

internasjonal sosialisme 1-2008

«Jeg vil heller stemme

på noe jeg vil ha og ikke

få det enn å stemme på noe jeg

ikke vil ha og få det» eugene debs

Irak – ville det skjedd under Al Gore?

det er nå fem år siden USA og dets allierte gikk

til krig mot Irak. Hundretusener av sivile er drept.

Forsvarerne av demokratene sier «men ville Al

Gore invadert Irak?» william Blum, forfatteren

av blant annet Rogue State og Killing Hope, skrev

nylig: «Han ville kanskje invadert Iran istedet,

det var angivelig førstevalget til Israel og deres

amerikanske lobby. Husk at Clinton-Gore-administrasjonen

påtvang det irakiske folket åtte år

med hjerteløse og meningsløse sanksjoner samtidig

som de bombet det hundrevis av ganger. Mer

enn en million døde var resultatet. Al Gore har

allerede invadert Irak.»

Meningsmålinger har vist at mellom 57 og 64

prosent av amerikanerne vil ha alle amerikanske

styrker ut av Irak innen et år. Ingen av presidentkandidatene

står for det samme standpunktet.

de snakker kanskje om nedtrapping av «kampstyrker»

(«combat troops») etterhvert, men disse

utgjør en liten del av okkupasjonen. Akkurat nå

er det flere amerikanske soldater i Irak enn det

var for ett år siden.

Obamania

Hillary Clinton stemte for krigen mot Irak.

Barack Obama har tjent noe på dette. Han var

mot krigen da han var delstatspolitiker i Illinois.

Men om den veltalende Obama har klart å utnytte

dette i valgkampen så langt, fins det nok av

uttalelser som viser at han stiller seg bak «krigen

mot terror».

da han drev valgkamp for å komme inn i Senatet

var oppslutningen om krigen på sitt høyeste.


Sosialisten Eugene Debs stilte som presidentkandidat

flere ganger. Debs ble dømt til

ti års fengsel for sin kompromissløse krigsmotstand.

I 1920 fikk han en million stemmer,

mens han satt inne. Hans Socialist Party

fikk valgt inn en rekke representanter på

lokalt nivå. Avisa deres, Appeal to Reason,

hadde 100 000 abonnenter.

I juli 2004 sa han ifølge Chicago Tribune at «på

dette tidspunktet er det ingen stor forskjell mellom

min og presidentens posisjon». Avisa skrev

videre at «Obama [...] mener nå at amerikanske

styrker må bli værende for å stabilisere det krigsherjede

landet – en politikk som ikke er ulik den

nåværende tilnærmingen til Bush-administrasjonen.»

Også hans stemmegivning knuser imaget av at

Obama er en mann som kommer til å rydde opp.

Siden han inntok plassen i Senatet i januar 2005

har han stemt for alle krigsbevilgninger Republikanerne

har lagt fram, totalt mer enn 300 mil-

liarder dollar. Han stemte for Condoleezza Rice

som utenriksminister. Han stemte for å videreføre

Patriot Act i juli 2005 – det verste angrepet på

borgerrettighetene de siste femti åra.

Bass og diskant

demokratene vil oppnå det samme som Republikanerne

– å styrke USAs makt i verden. Noen

ganger er demokratene for å bruke andre midler

enn Republikanerne, for eksempel mer diplomati

og mindre unilateral aggresjon i internasjonal

politikk. Men man kan like godt se på dem som

to fløyer av samme parti: Republokratene. Som

James Mann skriver i Rise of the Vulcans:

«Republikanerne motsatte seg ikke Clintons

økonomiske globaliseringsvisjoner og demokratene

utfordret ikke Republikanernes militære visjoner

om Amerika som den eneste supermakten.

Noen ganger virket det som om Amerikas to ledende

partier spilte den samme plata. da demokratene

holdt det hvite hus skrudde de opp den

økonomiske diskanten. da Republikanerne tok

over skrudde de opp den militære bassen.»

enhver som vil ha virkelig forandring i USA

må se etter andre alternativer. Men har reelle alternativer

noen mulighet?

Konsekvensen av «det minste ondet»

I 2000, ett år etter opprøret mot wTO i Seattle,

fikk den radikale aktivisten Ralph Nader 3 millioner

stemmer i presidentvalget som de Grønnes

kandidat. Nader stiller også i år som uavhengig

kandidat [det er foreløpig usikkert om de Grønne

velger ham som sin kandidat], men momentumet

er ikke det samme fordi de Grønne i 2004 anså

John Kerry som «et mindre onde» enn George

Bush. I 2004 stilte de bare lister i delstater som

var «sikre» for demokratene, og sjøl om Nader

stilte samlet det ikke venstresida på samme måte

som i 2000.

dette er den viktigste grunnen til at det er galt

å støtte demokratene som «det minste ondet».

Gang på gang har topartisystemet blitt utfor-

dret ved at sosiale bevegelser har forsøkt å stille

uavhengige kandidater – Tom watsons Populist

Party på 1890-tallet, eugene debs sitt Socialist

Party på 1910-tallet, Henry wallace sitt Progressive

Party i 1948 og Ralph Naders kandidatur ved

de siste valgene er bare noen av mange eksempler.

Men venstresida har dessverre ALLTId godtatt

logikken med «det minste ondet» etterpå. derfor

har framganger for sosiale bevegelser ved enkeltvalg

blitt avløst av støtte til et av de to imperialistiske

partiene ved neste valg når en demokrat

har framstilt seg som representant for bevegelsen

– og nesten uten unntak en svekkelse av bevegelsene

umiddelbart etter. derfor fins det ikke noe

alternativ til Republokratene – derfor fins det ikke

noe arbeiderparti i USA.

1930-tallet var kanskje tidspunktet hvor et

brudd med Republokratene var nærmest å skje.

en militant klassekampsituasjon og seier på seier

for fagbevegelsen skapte et klima hvor et arbeiderparti

kunne formes dersom fagbevegelsen brøt

med Franklin d. Roosevelt. Meningsmålinger

gjort mellom 1936 og 1938 viste konstant at over

20 prosent av de spurte støttet tanken om et arbeiderparti.

Og mellom 14 og 16 prosent svarte

at de ville bli medlemmer av et sånt parti. Men på

tross av at kongressene til viktige forbund som

bilarbeiderne og tekstilarbeiderne i 1937 vedtok

opprettelse av arbeiderparti lot fagbyråkratene

være å ta et slikt initiativ. I steden støttet de Roosevelt

som det minste ondet.

etter at det gikk opp for Tom watson og populistene

at demokratene og william Jennings

Bryan gladelig tok i mot aktivistene og stemmene

deres uten å ville gi noe tilbake beskrev watson

alliansen slik: «Vi spiller Jonas og de spiller hvalen»

(joda, Jonas overlevde ved at hvalen slukte

ham mens han ellers ville lidd drukningsdøden,

men hvalen spydde ham bare opp igjen etter at

han hadde fått Guds tilgivelse).

dem som ikke tror på guddommelig inngripen

får holde seg unna demokratene.

internasjonal sosialisme 1-2008 19


deTTe eR MARxISMe

Feminisme og

sosialistisk kvinnekamp

Begrepet feminisme er vanskelig å definere

ettersom det innbefatter flere ulike

strømninger og ideologier. Hvordan

man ser på kvinneundertrykkelse

og hvordan det har oppstått, innvirker

på hvordan man mener at man best kan

bekjempe det. Om man med feminisme

mener at samfunnet er strukturert

på en måte som gjør at kvinner blir undertrykte

og ikke får samme muligheter

som menn, og vil forandre på dette, er

det lett å være enig.

■ Amanda Dübeck

en teori som har fått stor innflytelse i feministiske

kretser er patriarkatteorien. denne teori bygger på

ideen om at vi lever i ett mannssamfunn. Mannssamfunnet

opprettholdes av egne strukturer som

undertrykker kvinner. I følge patriarkatteorien

er disse strukturer uavhengige av, og overordnede

klassesamfunnet. Alle kvinner, uansett klasse,

har derfor felles interesse av å kjempe mot disse

strukturene. denne tankemåten leder også ofte til

at mannen blir fienden, fordi det menes at menn

tjener på å holde kvinner nede. da blir det også

logisk at kvinner bør organisere seg i en separat

kamp i separate kvinneorganisasjoner.

Men selv om undertrykkelsen påvirker alle

kvinner, innebærer dette ikke at alle kvinner har

felles interesser. Kvinner fra arbeiderklassen er

mye mer låst av undertrykkelsen enn kvinner fra

overklassen. er du rik, kan du betale for barne-

20

omsorg som passer for deg og betale noen som

vasker huset ditt og klærne dine. Overklassens

kvinner tjener på det system som holder majoriteten

av kvinnene i jobber med lav lønn og har

ingen interesse av å kjempe mot systemet. de

reformer som mange feminister kjemper for, f.

eks. å få lik representasjon i politiske organer og

blant næringslivstoppene, har liten innvirking på

livene til vanlige kvinner.

Noen mener at marxismen ikke tar spørsmålet

om kvinneundertrykkelse på tilstrekkelig alvor, eller

at den ikke er tilstrekkelig for å forstå kvinneundertrykkelsen,

og at vi derfor må ta feministiske

teorier til hjelp. de som mener dette har ikke

forstått hva en av marxismens største styrker er.

Marxismen er et analyseredskap, et verktøy for å

kunne forstå og analysere verden. Clara Zetkin,

revolusjonær sosialist og initiativtaker til den Internasjonale

kvinnedagen, skrev 1903 i tidsskriftet

Die Gleichheit: «Ganske visst har Marx aldri

beskjeftiget seg spesielt med kvinnespørsmålet

som et «isolert» problem. Til tross for det har

han bidratt med noe uerstattelig, ja det viktigste

til kvinnens kamp for fulle rettigheter. Med den

materialistiske historieoppfatningen har han riktig

nok ikke gitt oss ferdige formler om kvinnespørsmålet,

men noe som er bedre: den korrekte,

treffsikre metode til å utforske og forstå det.»

Friedrich engels viste i sin meget viktige bok

Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse,

at kvinneundertrykkelsen oppsto samtidig som

klassesamfunnet. Før det fantes et klassesamfunn,

fantes det heller ikke noen kvinneundertrykkelse.

Hvis vi helt skal kunne kvitte oss med kvinne-

internasjonal sosialisme 1-2008

Men selv om

undertrykkelsen

påvirker alle kvinner,

innebærer dette ikke at alle

kvinner har felles interesser.

undertrykkelse, må vi også kvitte oss med klassesamfunnet.

Fullstendig frihet for kvinner er bare

mulig med sosialisme, siden den utbytting som

kapitalismen er tuftet på er sammenlenket med

kvinneundertrykkelse. Istedenfor å produsere for

profitt kan vi produsere for behov og finne kollektive

løsninger. det er bare kapitalismen som

tjener på at vi som har interesse av å kjempe mot

systemet splittes i ulike grupper, enten det er svarte

og hvite, ulike nasjonaliteter eller kvinner og

menn. derfor er patriarkatteorien ikke bare feil,

den svekker også kvinnekampen.

Ingen sosialister sitter og venter på en revolusjon

da alt skal bli bra. Som Rosa Luxemburg

sa, er revolusjonære de beste forkjemperne for

reformer, for de har revolusjonen som mål. Selvsagt

må vi kjempe for reformer som gjør det bedre

for kvinner her og nå, i Norge bør det være

kampen for AFP, kortere arbeidstid og lik lønn

for likt arbeid. Men for majoriteten av kvinnene

i verden er det største problemet fattigdom eller

krig. Ingenting tyder på at disse problemene kan

løses bare med reformer innenfor systemet.


PISA – om tallmagi

og økonomisk vekst

Tidlig på 1990-tallet lanserte OECD

sin PISA undersøkelse - Programme

for International Student Assessment.

Siden har norske elevers (påståtte) nedslående

resultater fra internasjonale undersøkelser

blitt til årlige krise overskrifter

i norske aviser og ført til store

reformer i det norske skolesystemet.

Statssekretær Helge Ole Bergesen skriver i sin

bok Kampen om kunnskapsskolen (2006), om

«PISA sjokket»; «derved var scenen satt for det

store norske oppgjøret om kunnskap i skolen. […]

For oss som akkurat hadde overtatt den politiske

ledelsen i Utdannings- og Forskningsdepartementet,

ble PISA-resultatene en «Flying start».

»Oss» her er Høyre-regjering og Kristin Clemet.

Clemet kunne knapt åpne munnen uten å henvise

til at «internasjonale studier har vist at …»

for å legitimere endringer i skolens innhold og

økning av timetall i basis fagene – den såkalte

«Kunnskapsløftet».

«Kunnskapsløftet» er et stort skritt mot en

mer markedsorientert skole. Hun huskes også

for å innføre nasjonale prøver i rettskrivning og

matematikk, og offentliggjøre resultatene. Nå er

vi med i nesten alle slags internasjonale komparative

studier, og tall, indikatorer og målinger er

blitt en del av skolens hverdag.

OECD «For a better world economy.»

Slagordet over er fra nettsidene til OeCd, «et

forum for økonomisk samarbeid og utvikling mellom

industriland». Å utdanne massene er nødvendig

for økonomisk utvikling, men det er dyrt for

det enkelte land. Utdanningseksperter i OeCd

er derfor opptatt av «value for money» og effektivitet

i de ulike skolesystemene.

Bak en nøytral og vitenskapelig fasade skjules

en nyliberal strategi og ikke primært en interesse

i dannelse eller «det gode liv» for skoleelever. Li-

kevel får PISA enorm mediedekning, ikke kun på

områder PISA faktisk måler, men som dom over

hele skolesystemet.

Og hvor er de kritiske røstene? Å gjennomføre

og analysere PISA og TIMSS testene i 2006 kosta

godt over 100 millioner US dollar til sammen for

de landene som deltok. dagens nyliberalistiske og

markedsorienterte Høgskole og Universitetssystem

gjør at vitenskapelig ansatte blir gjort avhengig

av de enorme summene som ligger i OeCdsystemet.

Fagpersoner med «oppdragsforskning»

knyttet opp til PISA og TIMMS forholder seg

tause og mediebildet av en norsk skole i krise og

norske elever som dårlige blir stående.

PISA i Taiwan og i Norge

Hva tenker elevene som må sitte i 2 timer og

lese og besvare PISA testen? elever i land så forskjellige

som Korea, Mexico, Tanzania og USA.

Oppgavene er identiske – kulturnøytral og med

innhold som er allmenn i alle land(?). PISA har

ingen betydning for elevens videre utdanning,

resultatene er hemmelige og de får ingen tilbakemelding.

Svarene er «riktige» når de samsvarer

med det en gruppe eksperter mener 15 åringer i

57 medlemsland skal kunne for å sikre vekst og

utvikling. I Norge har vellykkede aksjoner for å

boikotte nasjonale prøver sannsynligvis også farget

hvordan elever oppfatter deltagelse i internasjonale

tester. Slik er det ikke alle steder.

»and the winner is … Finland!»

et land som Finland som «gjorde det bra» i PISA

blir fort et ønsket reisemål for skolepolitikere og

pedagoger. Men hvilken del av det finske systemet

ønsker norske politikere å importere? det er riktig

at finske elever skårer høyere enn norske elever

i PISA, men det er også riktig at finske elever,

spesielt gutter, ikke framstår som spesielt glade,

optimistiske og lykkelige. det fremgår også at de

skårer høyt i for eksempel naturfag og matema-

SKOLeN

I dette første nummeret av Internasjonal

Sosialisme starter vi en serie på fire

artikler om skolen. I den første skriver

Susan Lyden og tester og tallmagi.

tikk, men at de nærmest hater disse fagene, og at

de ikke vil velge dem til videre studier. et annet

resultat fra disse studiene er at norske elever har

et svært bra selvbilde, at de trives bra på skolen

og ser nokså lyst på livet.

det sies om norske elever at de skårer lavt i

matematikk, men at de likevel har stor tro på seg

selv. Underforstått ‘egentlig’ burde norske elever

ha mindre selvtillit. Skolen har altså ikke maktet

å tørke av dem deres optimisme og tro på

seg selv!

Global og lokal ensretting

Å ønske at utdanningssystemet skal gi samfunnet

medlemmer med evner og kunnskaper til å

takle klimaendringer; mer rettferdig fordeling av

ressurser, vise solidaritet med verdens fattige, eller

å jobbe for en verden uten krig og rasisme er

selvfølgelig helt utenkelig innen OeCd.

Tilsynelatende vitenskapelige og nøytrale

«råd» som etterfølger «internasjonale studier»

dekker over at skolepolitikk vokser alltid ut fra

politiske valg og kamp om hvilke menneskesyn,

kunnskapssyn og verdier man ønsker skolen skal

bidra med i et samfunn. det er tragisk at også

SV- politikere lar seg forføre, helt ukritisk av tallmagien

til PISA og TIMMS og lar markedskreftene

legge viktige premisser for norsk utdanningspolitikk.

For faktisk så har norsk skole fortsatt noen

positive rester fra tidligere «kamp om kunnskapsskolen».

Bare 2% av norske elever er i private skoler,

og på papiret har fortsatt skolen mål for elever

som lyder positivt; elever skal kunne «utvikle

evner og talent individuelt og i samarbeid med

andre» oppnå «personleg utvikling og styrking

av eigen identitet» og «å utvikle evne til kritisk

tenking» (fra «Prinsipper for opplæring i Kunnskapsløftet»).

elever, lærer og foreldre opplever

ikke nødvendigvis at skolen leverer på disse målene,

men rådene fra OeCd er ikke svaret.

internasjonal sosialisme 1-2008 21


22

kampen om Afp

– VI gIr

oSS AlDrI!

internasjonal sosialisme 1-2008

Tariffoppgjøret er i gang og spørsmålet

om videreføring av Avtalefestet pensjon,

AFP, er hovedsaken.

■ Trond Grande

den nye pensjonsreformen truer med å sparke

beina under en 20 år gammel avtale mellom LO,

NHO og Staten. Arbeidere som har AFP i tariffavtalen

har i dag mulighet til å gå av ved fylte

62 år, med full opptjening av pensjonsrettigheter

fram til pensjonsalder, som i dag er 67 år.

I tillegg kommer et eget AFP tillegg på 11

400 kroner i året.

dette står i skarp kontrast til hensikten med

pensjonsreformen. Staten skal spare milliarder på

pensjonsutbetalinger. Nye regler skal sørge for å

utvide pensjonsalderen, den såkalte arbeidslinja.


AFP er med andre ord en del av tariffavtalene

til fagorganiserte. Arbeidere har sagt ja til pensjonsrettigheter

fra fylte 62 år, i stedet for lønn

eller bedringer i andre arbeidsforhold. Forverrer

eller kutter man i AFP vil dette være det samme

som å kutte i arbeideres lønninger.

Kapitalen står bak

det Stoltenberg planlegger å spare på pensjonsreformen

tilsvarer hele verdien av Oslo børs. Skal

fremtidas pensjonister kompensere tapet med private

pensjonsfond, kan banker og forsikringsselskaper

gni seg i hendene, det samme kan spekulantene

på børsen. Profitt fra pensjonsfondene

skal i lomma på kapitalistene.

Private pensjonsfond blir i hovedsak investert

i aksjer, når mer penger skal investeres på børsen

går verdien av aksjene opp. Men dette er en bobleøkonomi

som ikke står i samsvar med den reelle

verdien av de samme selskapene som er børsnotert.

Like fort som børsen går opp kan den gå ned,

verdier for milliarder kan forsvinne over natta, og

framtida for pensjonistene gambles med.

I hele verden er pensjonene under angrep. Nyliberalistene

og deres institusjoner wTO, IMF

og Verdensbanken har lenge hatt angrep på pensjonene

på agendaen. Verdens kapitalister sikler

etter å slå klørne sine i de enorme summene folk

sparer gjennom pensjonsfond. derfor er dette

en klassekamp, verdens arbeidere mot verdens

kapitalister.

Streiker, aksjoner og demonstrasjoner fra fagorganiserte

mot angrep på pensjonene har funnet

sted i de fleste industriland. I land som Tyskland

Mobiliseringen i

fagbevegelsen for å

bevare AFP er enorm.

Landsmøtet i Fellesforbundet

er en illustrasjon på det.

og Brasil har dette ført til dannelsen av nye arbeiderpartier

til venstre for de eksisterende sosialdemokratiske

arbeiderpartiene som har stått for

angrep på pensjonene.

Pensjonsreformen

det viktigste grunnlaget for å spare penger i den

nye reformen er to prinsipper: levealderjustering

og 40 års opptjening.

internasjonal sosialisme 1-2008 23


I dag beregnes pensjonsgrunnlaget med utgangspunkt

i gjennomsnittet av inntekten de 20

beste årene. en behøver ikke være matteekspert

for å skjønne at 40 års opptjening vil gi et dårligere

grunnlag for pensjonen.

det som blir grunnlaget for pensjonen skal da

fordeles på de årene fra en går av med pensjon til

det statistisk sentralbyrå beregner til gjennomsnittlig

levealder for hele befolkningen. I følge

Stoltenberg vil levealderen øke med et til to år

hvert femte år.

Klarer man ikke å jobbe like lenge som levealderen

øker, vil pensjonen reduseres tilsvarende.

Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen vil med

andre ord tvinge folk til å stå lenger i jobb, eller

med andre ord automatisk øke pensjonsalderen.

dette er den såkalte arbeidslinja. de som ikke

orker å øke pensjonsalderen blir «straffet» med

drastiske kutt i pensjonsutbetalingene livet ut.

Med andre ord, vil de som har de verste jobbene

få redusert sine pensjoner, mens de som har de

enkleste jobbene kan stå lenger og dermed sikre

pensjonen sin. Nok en omfordeling fra arbeiderklassen

til overklassen. I tillegg er det en sammenheng

mellom jobb og levealder. de som ikke orker

å jobbe lenger enn til 62 år har også minst sjanse

til å nå den gjennomsnittlige levealderen.

AFP står med andre ord i skarp motsetning til

hovedpoengene i pensjonsreformen. AFP -pensjonister

skal kunne gå av fra fylte 62 uten å tape

pensjon livet ut

LO-kongressen

Pensjonsreformen ville hatt motstand fra LO fra

starten av dersom ikke Stoltenberg hadde lovt

LO-kongressen at Arbeiderpartiet ville sørge for

at AFP ville videreføres og forbli minst like bra

som i dag. Til tross for disse lovnadene ble pensjonsvedtaket

vedtatt med knapp margin på kongressen.

Motstanden mot reformen var massiv

inntil Stoltenberg lovte kongressen at AFP skulle

videreføres i den formen den har i dag og at det

skulle kompenseres for levealderjusteringer.

Kongressens vedtak om støtte til pensjonsreformen

forutsetter:

«det er en absolutt forutsetning at AFP opprettholdes.

Levealderjusteringens avkortningseffekt

må ikke komme til anvendelse før ordinær

pensjonsalder på 67 år er nådd. en heving av normal

pensjonsalder må innebære at AFP-perioden

forlenges tilsvarende.»

Uten et vedtak på LO-kongressen ville neppe

LO´s medlemmer lagt inn like mye energi for å

få valgt den rød-grønne regjeringa. Og de fleste

er enig i at LO spilte en sentral rolle for å få regjeringa

valgt.

Nå ser det ut som Jens Stoltenberg og Bjarne

24

Håkon Hanssen har glemt forutsetningene for at

LO skulle gi sin tilslutning til pensjonsreformen.

de angriper nå de gruppene som har valgt dem

for å tilfredstille de gruppene som kontrollerer

økonomien, kapitalen, nyliberalistene og høyresida.

dette fenomenet har fått et nytt begrep i

europa: sosialliberalisme.

AFP kan vinnes

Mye prestisje blir lagt inn i kampen mot AFP.

Regjeringen har til og med foreslått et flatt AFPtillegg,

som alle skal få i tillegg til pensjonen fra

folketrygden. dette forslaget ble avvist på Fellesforbundets

landsmøte. Regjeringen prøver å

skape forvirring med å spre masse tall om framtidas

pensjoner. det som er sikkert er at om disse

tallene stemmer for de som går av med pensjon i

2010 vil de ikke lenger gjelde ved neste levealderjustering.

Hovedpoenget for å vite hva slags pensjon

en ønsker for framtida er å tenke prinsipper:

Ønsker vi arbeidslinja eller ønsker vi å begrense

konsekvensene av pensjonsreformen. AFP bryter

med arbeidslinja og vil svekke konsekvensene av

pensjonsreformen dersom den blir videreført i

dagens form.

Likevel kan kampen om AFP vinnes uten at

stortinget behøver å endre på pensjonsreformen.

AFP er fremdeles en del av tariffavtalene mellom

fagorganiserte, arbeidsgivere og staten. en tariffavtale

er ikke en lov men en avtale inngått mellom

partene i arbeidslivet. Stortinget behøver strengt

tatt ikke behandle AFP i det hele tatt.

Storstreik

Mobiliseringen i fagbevegelsen for å bevare AFP

er enorm. Landsmøtet i Fellesforbundet er en

illustrasjon på det. en av de mest arbeiderpartitro

forsamlinger nektet å høre på Stoltenberg,

men vedtok enstemmig å videreføre AFP i dagens

form som sitt krav. Fellesforbundet bekreftet

med det LO-kongressens forutsetning for å støtte

pensjonsreformen.

Flere foreninger har gjennomført politiske

streiker og demonstrasjoner for AFP. det har lenge

pågått en kampanje ledet av klubbleder Stein

Aamdal fra Aker Verdal: Forsvar AFP (forsvarafp.

no), som har fått massiv tilslutning etter som tariffoppgjøret

har nærmet seg. Flere forbund har

gjort klare vedtak. Transportarbeiderforbundets

tariffkonferanse hadde nylig som motto: - Vi gir

oss aldri.

Alle konferanser og møter med tariffoppgjøret

på dagsorden, i regi av fagbevegelsen, gir det

samme tydelige signalet: -vi skal slåss for AFP.

dette presset nedenfra i LO har gjort at LOleder

Roar Flåthen, har varsla storstreik dersom

ikke AFP blir videreført.

internasjonal sosialisme 1-2008

Skal fremtidas

pensjonister

kompensere tapet med private

pensjonsfond, kan banker og

forsikringsselskaper gni seg i

hendene, det samme kan

spekulantene på børsen.

LO har lagt opp til et samordna oppgjør. det

betyr at LO forhandler om AFP og lønnsøkninger.

(I motsetning til forbundsvise oppgjør der

hvert enkelt forbund forhandler hver for seg.)

dersom det blir brudd i forhandlingene er det

dermed generalstreik som blir varslet. det er å

bruke et våpen med enorm makt.

Nei kampanje klar

Resultatet av forhandlingene skal stemmes over i

en uravstemning. dersom det ikke er en enstemmig

anbefaling fra forhandlingsutvalget, er det

tvil om resultatet tilfredstiller kravene LO har

stilt, ja da står allerede en «stem nei-kampanje»

klar til å utfordre LO-ledelsen til å gjøre en bedre

jobb.

det er alltid grunn til å være mistenksom overfor

LO-lederne. Alle støtter de regjeringspartiene

og det er ikke tvil om at dersom vi vinner kampen

om AFP vil dette være et nederlag for regjeringen

og partiledelsene i alle partiene på Stortinget.

Roar Flåthen leter sannsynligvis etter et kompromiss

som kan hindre at regjeringskameratene

hans mister ansikt.

I dagene fram til forhandlingene er ferdig og

uravstemningen er gjennomført vil det sannsynligvis

komme et motpress fra alle de som helst vil

se AFP fjernet og arbeidslinja gjennomført med

full tyngde. de kreftene som har mest å tjene på

at AFP blir avskaffet, har lettere tilgang til aviser

og media enn en vanlig arbeider har. Alle disse

vil angripe, ikke bare de som eventuelt ikke vil

anbefale et forslag, men også et eventuelt for dårlig

kompromiss.

derfor er det viktig med en nei-kampanje,

der tillitsvalgte informerer og argumenterer for

hvorfor forhandlingsresultatet ikke holder mål.

Og en eventuell nei-kampanje har gode odds for

å vinne.

det er ingen tvil om at dersom pensjonsreformen

blir stående uten AFP for å begrense skadevirkningene,

ja da er fagbevegelsen i storstreik.

– Vi gir oss aldri!


En ødeleggende økonomisk

krise utvikler seg

Den nåværende krisa kan godt vise seg

å bli den mest ødeleggende siden den

store depresjonen på 1930-tallet, skriver

den marxistiske økonomen Robert

Brenner. Den manifisterer dype, uløste

problemer i den virkelige økonomien

som i tiår har vært bokstavelig talt dekket

over av gjeld, såvel som en kortere

periode finansiell uro av en dybde vi

ikke har sett siden 2. verdenskrig. Artikkelen

er oversatt fra avisa Green Left

Review.

Finansmarkedenes historiske løp på 1980-tallet,

1990-tallet og 2000-tallet – med sin epokegjørende

overføring av inntekt og rikdom til den rikeste

1 prosent av befolkningen – har ført oppmerksomheten

bort fra den aktuelle langsiktige svekkelse

av de avanserte kapitalistiske økonomiene.

Økonomisk yteevne i USA, vest-europa og

Japan har ved så godt som alle standardindikatorer

– vekst resultater, investeringer, sysselsetting og

lønninger – forverret seg, tiår etter tiår, konjungtursyklus

etter konjungtursyklus, siden 1973.

Årene siden starten av den nåværende konjungtursyklusen,

som startet i tidlig 2001, har

vært verst av alle. Veksten i BNP i USA har vært

den mest langsomme sammenlignet med ethvert

sammenlignbart intervall siden slutten av 1940tallet,

mens økningen i nye fabrikker og utstyr

og skapingen av jobber har vært hendholdsvis en

tredjedel og to tredjedeler, under gjennomsnittet

for etterkrigstiden.

den lange nedgangen i kapitalakkumulasjon,

såvel som selskapers undertrykkelse av lønninger

for å gjenreise lønnsomhetsraten, sammen med

regjeringers kutt i sosiale utgifter for å støtte opp

om kapitalistenes profitter, har resultert i tilbakegang

i investeringsveksten, forbruker og regjeringsetterspørsel,

og således i etterspørselen

som et hele.

Virkelige timelønninger for produksjonsarbeidere

og ikke-kontrollerende arbeidere, omtrent

80 prosent av arbeidsstyrken, har ikke steget, og

dovner bort på nivået fra 1979.

Sakte tilbakegang

den avtagende økonomiske dynamikken i den

avanserte kapitalistiske verden har sitt grunnlag i

en klar nedgang i profitabiliteten, forårsaket først

og fremst av en kronisk tendens til overkapasitet

i verdens produksjonssektor, som går tilbake til de

sene 60-åra og tidlige 70-åra. I 2000 hadde profitraten

i privat sektor i USA, Japan og Tyskland,

enda ikke gjort et comeback, idet den ikke økte

mer i syklusen på 1990-tallet enn på 1970-tallet.

Med redusert profitabilitet, hadde bedriftene

lavere profitter å pløye inn i fabrikker og produksjonsutstyr,

såvel som små insentiver til å ekspandere.

Fortsettelsen av redusert profitabilitet siden

70-tallet har ført til et jevnt fall i investeringer,

som en del av BNP, i de avanserte kapitalistiske

økonomier, såvel som trinn for trinn reduksjoner

når det gjelden veksten i resultater, produksjonsmidler

og sysselsetting.

den lange nedgangen i kapitalakkumulasjon,

såvel som selskapers undertrykking av lønninger

for å gjenreise lønnsomheten, sammen med regjeringers

kutt i sosiale utgifter for å støtte opp

under kapitalistenes profitt, har resultert i en nedgang

i veksten av investeringer, forbruker og regjeringsetterspørsel

og således i etterspørselsveksten

som et hele.

For å imøtegå den vedvarende svakheten i aggregert

etterspørsel, har regjeringer hatt lite annet

valg enn å nedskrive stadig større gjeldsposter,

gjennom stadig varierende og barokke kanaler,

for å få økonomien til å gå rundt.

I løpet av 70- og 80-tallet var stater tvunget

til å pådra seg stadig større offentlige underskudd

for å opprettholde veksten. Men mens man klarte

å holde økonomien relativt stabil, bidro disse

underskuddene også i økende grad til en stagnerende

økonomi.

På tidlig 90-tall, i både USA og europa, forsøkte

regjeringer å få til balanserte budsjetter.

Men selvom dette faktum ikke ruver i de fleste

regnskap i perioden, slo dette dramatiske skrittet

tilbake.

Fordi profitabiliteten fremdeles hadde mislykkes

i stige igjen, resulterte underskuddene som

man hadde fått i stand ved balanserte budsjetter i

et stort krav om å samle opp etterspørsel, med det

resultat at i første halvdel av 90-åra, erfarte både

eU og Japan ødeleggende resesjoner, de verste i

etterkrigsperioden, og USAs økonomi erfarte den

såkalte oppgang uten sysselsetting.

Siden midten av 90-tallet, har USA derfor

vært nødt til å gå til mer kraftfulle og risikable

former for stimuli for å imøtegå tendensen til

stagnasjon. Spesielt erstattet man de offentlige

underskuddene fra tradisjonell keynesianisme

med private underskudd og inflasjon i aktiva fra

det som kan kalles aktiva-pris keynesianisme, eller

ganske enkelt «bubblenomics».

I løpet av den store framgangen på børsen på

90-tallet, så selskaper og rike husholdninger at deres

verdier på papiret økte massdivt. de var derfor

i stand til å gi seg inn på en fantastisk økning i

låntaking, på dette grunnlaget, å opprettholde en

kraftig ekspansjon når det gjelder investeringer og

forbruk. den såkalte bobleøkonomi-boomen var

det direkte uttrykket av denne historiske boblen

i åra 1995-2000.

Men siden prisene steg som et motsvar på

fallende profittrater og siden nye investeringer

forverret industriell overkapasitet, fulgte det raskt

et børskrakk og resesjon i 2000-2001, og svekket

profitabiliteten i ikke-finansiell sektor til sitt laveste

nivå siden 1980.

US Federal Reserve (USAs nasjonalbank),

hjulpet av andre viktige sentralbanker, imøtegikk

den nye nedgangssyklusen med nok en runde

med inflasjon i priser på aktiva, og dette har brakt

oss til hvor vi står i dag. Ved å redusere virkelig

kortsiktige rentesatser til null i tre år, lettet

de en historisk enestående eksplosjon i boliglån

som bidro til skyhøye boligpriser og rikdom blant

husholdninger.

Verdens bolig boble

I følge Londonavisa Economist, var verdens boligboble

mellom 2000 og 2005 den største til alle

tider, enda større enn den i 1929. den gjorde det

mulig med en jevn økning i forbrukernes pengebruk

og investeringer i fast bopæl, som sammen

drev fram utvidelsen.

internasjonal sosialisme 1-2008 25


Personlig forbruk og husbygging sto for 90-

100 prosent av veksten i USAs BNP i de første

fem åra av den nåværende konjungtursyklusen. I

løpet av det samme intervallet, var husbyggingssektoren

alene, i følge Moody’s economy.com,

ansvarlig for økningen i veksten på BNP med

nesten 50 prosent over hva det ellers ville ha vært

– 2,3 prosent heller enn 1,6 prosent.

Økningen i gjeldsstøttet forbruksetterspørsel,

så vel som super-billig kreditt mer generelt, fikk

ikke bare ny fart på USAs økonomi, men særlig

ved å sette i verk en ny bølge i import og økning

i det nåværende (betalingsbalanse og handel) underskuddet

til rekordnivå, har vært en hovedkraft

bak det som har sett ut til å være en imponerende

global økonomisk ekspansjon.

Men hvis forbrukere gjorde sin del, kan ikke

det samme sies om privat forretningsvirksomhet

til tross for rekordhøy økonomisk stimulus.

Federal Reserve har blåst opp boligbobla for

å gi selskaper tid til å kvitte seg med sin overskytende

kapital og begynne å investere. Men ved

å fokusere på gjenoppretting av sine profitrater,

slapp selskapene løs en brutal offensiv mot arbeidere.

Selskapene økte produktivitetsveksten, ikke så

mye ved å øke investeringene i avanserte fabrikker

og utstyr, som ved å kutte radikalt i jobber og

tvinge ansatte som ble igjen til å holde igjen på

lønnskrav. Ved å holde lønningene nede mens de

presset mer merverdi ut av hver person, tilegnet

de seg i form av profitt, en historisk enestående

del av økningen som fant sted i det ikke-finansielle

BNP.

Ikke-finansielle selskaper har i løpet av denne

ekspansjonen hevet profittratene sine betydelig,

men likevel ikke tilbake til de allerede reduserte

nivåene på 90-tallet. I lys av den grad av oppoverbakke

profittraten ble oppnådd i, ganske enkelt

ved å øke utbyttingsraten – ved å tvinge arbeidere

til å arbeide mer og betale dem mindre per time

– har det vært grunn til å tvile på hvor lenge det

kunne fortsette.

Men framfor alt, ved å forbedre profitabiliteten

ved å holde nede jobbskaping, investeringer

og lønninger, har USA holdt nede veksten i oppsamlet

etterspørsel og derved underminert sine

egne insentiver til å ekspandere.

Samtidig, i stedet for å øke investeringene,

produktivitet og sysselsetting for å øke profittene,

har selskaper søkt å utnytte de hyperlave

kostnadene ved å låne for å forbedre sin egen og

aksjeeiernes stilling ved finansiell manipulasjon

- nedbetale gjeld, betale ut dividende og kjøpe

sine egne aksjer for å drive opp deres verdi, sær-

26

lig i form av en enorm bølge med fusjoner og

oppkjøp.

I løpet av de siste fire eller fem åra, har både

dividende og gjenkjøp av aksjer som en del av

inntjening eksplodert til deres høyeste nivå i etterkrigsepoken.

Bobler som sprekker

Siden 2000 har vi vært vitne til den langsomste

veksten i den virkelige økonomien siden 2. verdenskrig

og den største utvidelsen i den finansielle-

eller papirøkonomien i amerikansk historie.

du trenger ikke være marxist for å forstå at dette

ikke kan fortsette.

Selvfølgelig, akkurat som børsbobla på 90tallet

sprakk, sprakk også etterhvert boligbobla.

Som en konsekvens, filmen om bolig-drevet ekspansjon

som vi så på under den sykliske oppturen

går nå i revers.

Akkurat som den positive rikdomseffekten

av boligbobla drev økonomien framover, driver

den negative effekten av boligkrasjet den bakover.

Verdiene av boligene sank og husholdningene må

forbruke mindre.

den underliggende faren er at når man ikke

lenger er i stand til å «spare» gjennom sine økende

boligverdier, vil USAs husholdninger plutselig begynne

å faktisk spare og på den måten øke raten

for personlig sparing, som nå er på det laveste nivået

i historien og dermed trekke ned forbruket.

Selskapene, som forsto, hvordan slutten på boligbobla

ville berøre forbrukernes kjøpekraft, kuttet

ned på ansettelser med det resultat at sysselsettingsveksten

falt betydelig fra tidlig i 2007.

I god tid før finanskrisa slo til forrige sommer,

var ekspansjonen svært lav.

det som i stor grad kompliserer nedgangen

og gjør den veldig farlig er selvfølgelig subprime

katastrofen som utviklet seg som en direkte utvidelse

av boligbobla. Mekanismene som binder

sammen hensynsløse husleieutlån, masseutelukkelse

fra boliger, kollaps i markedet for sikkerhet,

støttet opp ved subprime husleielån, og krisa til

de store bankene som direkte hadde kontroll over

disse store kvantiteter av disse sikkerhetene, krever

en separat diskusjon.

Som en konklusjon kan en rett og slett si at

fordi bankenes tap er så réelle, allerede enorme,

og at de sannsynligvis vokser enda mer ettersom

nedgangen blir verre, at økonomien står foran

utsikten – enestående i etterkrigshistorien – til

mangel på kreditt i samme øyeblikk som den går

inn i resesjon – og at regjeringer møter et problem

av hittil ukjent vanskelighetsgrad i å forhindre

dette resultatet.

internasjonal sosialisme 1-2008


Kampen for klimaet

må bli breiere

Så godt som alle politikere er enige om

at faren for global oppvarming er den

viktigste saken i vår tid. I takt med de

stadig mer alvorlige advarslene fra klimaforskningen,

legges det fram stadig

fler ambisiøse planer om kutt i utslippene

av CO2.

■ Simen Tutvedt

Felles for alle disse planene er at de ikke går langt

nok, og at de stort sett består av store ord, som

ikke er ment å føre til handling.

det norske klimaforliket fra tidligere i år er et

godt eksempel. det ble hauset opp som historisk

og starten på en ny æra i klimapolitikken. Altså

nok av store ord. Hva så med handling?

Før det første er forliket nesten blottet for

konkrete tiltak som vil føre til klimagass-utslippskutt.

Tvert imot: Uka etter klimaforliket ble det

klart at Statoil kommer til å slippe ut hundre ganger

så mye CO2 som de opprinnelige søkte om

fra Melkøya. Like etterpå ble det klart at investeringene

til kollektivtransport blir redusert de

nærmeste åra ifølge nasjonal transportplan.

de to viktigste målsettingene i forliket er heller

ikke mye å skryte av:

Norge skal være klimanøytralt innen 2030.

dette ble presset igjennom av opposisjonen til

fordel for regjeringas målsetting om 2050. et klimanøytralt

Norge høres unektelig imponerende

ut, men betyr bare at staten skal kjøpe nok utslippskvoter

fra andre land, til at det går opp i

opp med de norske utslippene.

I den grad dette er en fornuftig politikk, er det

absolutt ingen grunn til å vente i 22 år. dersom

man ville, kunne man være «klimanøytral» gjennom

kvotekjøp i løpet av noen dager – det handler

bare om å bevilge penger fra oljefondet.

I tillegg er det gang på gang avslørt at kvoter

som er til salgs ikke representerer like store ut-

slippskutt som det påstås, og ofte er rene bløffer.

da er det jo godt at det andre hovedpunktet i

klimaforliket er at to tredeler av kuttene skal skje

i Norge. desverre. Her har politikerne tydd til et

fiffig triks. Kuttene skal ikke regnes ut fra hvor

mye CO2 som slippes ut idag eller 1990 (som er

referanseåret i Kyotoavtalen). det blir heller ikke

satt noe tak for utlsippene.

Istedet har det blitt laget en prognose for

framtidige utslipp; referansebanen. Så skal det

slippes ut mellom 15 og 17 millioner tonn mindre

enn de 59 millioner tonn som referansebanen

setter for 2020.

dette betyr i beste fall et kutt på 15% i forhold

til 1990.

I tillegg har politikerne for første gang regnet

inn opptak av CO2 i skog (delvis i strid med Kyoto-reglene).

Fjerner man disse «reduksjonene»,

vil utslippene i beste fall være rundt 10% lavere

enn 1990.

dersom referansebanen er feil, kan faktisk utslippene

øke i forhold til 1990, samtidig som klimaforliket

oppfylles!

I tillegg kommer at norsk skipsfart alene slipper

ut omlag like mye CO2 som hele Fastlandsnorge.

disse utslippene er ikke med i hverken

Kyoto-avtalen eller klimaforliket.

Kapitalismen

Grunnen til at klimapoltitikken stort sett består

av store ord, kan oppsumeres i et ord: kapitalismen.

Økonomien styres av konkurransen mellom

forskjellige firma og stater. enkelt sagt koster klimatiltak

penger og gjør varer eller tjenester dyrere,

slik at de som ikke innfører dem kan utkonkurrere

dem som gjør det.

denne mekanismen fører til at det er målet om

kortisiktig profitt som styrer selv de langsiktige

prioriteringene under kapitalismen, og fører til at

selv når politikerne innser farene med global opp-

varming, klarer de ikke gjøre noe som monner.

Først den dagen da mange og mektige nok kapitalister

begynner å frykte for sine profitter vil vi

se handling fra systemet som virkelig monner. da

vil det være for seint å unngå store klimaendringer

med tilsvarende katatstrofale konsekvenser.

Men dette er selvfølgelig ikke hele bildet. Både

kapitalister og særlig politikere er nødt til å ta

hensyn til vanlige mennesker når de slåss. dette

er en av de viktigste grunnene til at klimasaken

tross alle mangler har kommet så høyt opp på

dagsorden, og at en del tiltak tross alt er igang eller

under planlegging – miljøbevegelsen, venstresida

og en rekke grupper og organisasjoner har slåss

for å ta klimaendringene på alvor.

Skal vi vinne, klare å tvinge gjennom store nok

kutt raskt nok til å unngå de værste konsekvensene

av global oppvarming, må denne kampen trappes

opp. det er særlig viktig at kampen blir breiere

– at flest mulig blir mobilisert til aktivitet.

Neste år er det klimatoppmøte i København,

som er en videreføring av forhandlingene på Bali

ifjor høst. der bør det være titusener av demonstranter

fra hele nord-europa i en massiv markering

som forlanger handling og ikke bare store

ord.

Forberedelsene til dette er allerede igang, og

den norske venstresida og miljøbevegelsen må

kaste seg inn i arbeidet. Med SV i regjering blir

ansvaret som faller på Rødt særlig stort. Landsmøtet

i mai må vedta at partiet skal stille seg i

spissen for mobiliseringen.

Som en oppvarming til 2009, blir det viktig å

få til en bra demonstrasjon 6. desember i år. det

er den internasjonale klimaaksjonsdagen i år, som

faller sammen med «mellom-toppmøtet» (som

skal forberede Købvenhavn) i Poznan, Polen.

For info om planene internasjonalt denne

dagen, se: www.globalclimatecampaign.org/

internasjonal sosialisme 1-2008 27


28

KULTUR

en svært grundig,

engasjerende og

viktig bok

Som finnmarking har jeg mange

ganger hørt navnet Ellisif Wessel,

uten helt å vite noe annet enn at

hun vist nok var en meget spesiell

og sterk dame som på en eller annen

måte var knyttet til fagforeningen

Nordens klippe i Kirkenes.

Jeg kan huske navnet bli nevnt

av min far, en gang på 70 tallet,

da jeg stolt ringte hjem og fortalte

at nå hadde jeg blitt kvinneaktivist

og nå skulle være med

på «aksjon porno» i Bergen.

Navnet Ellisif Wessel gav meg

altså en fornemmelse av at dette

var noe viktig, noe jeg burde vist

noe om, noe min far forsøkte å

fortelle meg. Siden har jeg forstått

at jeg i min uvitenhet er i

godt selskap. For Ellisif Wessel

har aldri fått den plass hun fortjener

i Historien.

Det er altså med stor nyfikenhet

jeg starter å lese Cecilie Engers

bok, «Himmelstormeren».

Og la meg bare si det med en

gang, Enger har maktet den vanskelige

sjangeren, biografiroman,

mesterlig. Hun fanger meg og

tar meg med inn i et kvinneliv,

og et liv med politisk oppvåkning

som viser meg med sin klare

nøkterne fortellerstil, bilder som

fester seg og gjør inntrykk. Boka

er engasjerende, spennende og

tankevekkende.

Overklassekvinnen Elisiff Müller

fra Dovre, gifter seg med sin

fetter Andreas Wessel og drar

sammen med han fra Kristiania

til Kirkenes i Øst Finnmark, hvor

han er nytilsatt lege.

Enger beskriver de elendige forholdene

i Kirkenes og omegn på

en mesterlig måte, uten å bruke

for mange store ord, klarer hun å

gi meg et sterkt bilde av de forhold

som møter dem. Når Enger

beskriver kulde og mørke, ja så

kjenner jeg et gufs fra ishavet.

Ellisif leter etter sin rolle som

legefrue og finner sakte men sikkert

fram til sitt eget liv, hun er

med Andreas på hans sykebesøk

til sultende skoltesamer og fiskebønder,

hun fotograferer først,

men blir etter hvert mer bevist

i sin visshet om at det behøves

kamp for å endre forholdene.

Andreas Wessel engasjerer seg i

politikken og blir ordfører på en

uavhengig liste, han engasjerer

seg i, og dokumenterer, de forholdene

folk lever under og han

fører en kamp mot fattigdom,

sult og dårlig helse.

Ellisif innser og tar etter hvert

langt mer radikale virkemidler i

bruk, enn det hennes mann gjør.

russiske revolusjonære

Ellisif henter inspirasjon fra russiske

revolusjonære og når man

finner malm i Syd Varanger og

stedet blir preget av industri og

tilflyttende arbeidsfolk, ja så organiserer

hun arbeiderlag, streiker,

demonstrasjoner og hun setter

virkelig sinnene i kok og det

bryter ut opprør når hun broderer

en 1. mai fane med følgende

påskrift: «Ned med tronen, alteret,

pengeveldet».

Ellisiv ble drivkraften som gav

håp og mot til å kreve respekt

og anstendige forhold, for de

mange arbeiderne som kom til

Kirkenes for å jobbe på A/S Syd

Varanger

Forunderlig er det dog at vi kjenner

så lite til henne i dag, hun

hadde i tillegg til sin enorme

innsats for de lokale arbeiderne,

samene, fiskerne også kontakt

med og korresponderte med,

ikke bare datidens viktige mennesker,

men mennesker som i

ettertid står markant fram i historien.

Her nevner Cecilie Enger

både Trotskij, Falkberget og Lenin

(Som nevner Ellisif i sin dagbok.)

Man kan undre seg over at en

slik kvinne ikke nevnes med et

ord i ulike historie bøker på skolen,

for eksempel.

Kanskje blir det en forandring

på dette nå, for Cecilie Enger har

skrevet en viktig bok som bør

sette spor.

Enger er tro mot historiske fakta,

hun synes å ha gjort et stort arbeid

med å finne fram til brev,

artikler og sågar intervjuer med

mennesker som kjente Ellisif

Wessel, samtidig forteller Enger

en historie om Ellisif Wessels

mange følelsesmessige vansker,

og her kunne en mindre etterrettelig

forteller ha gått seg bort

i antagelser og fiksjon, men det

gjør ikke Cecilie Enger.

På en nøktern måte makter hun

å gi et bilde av en kvinne som

også slites av følelsesmessige

personlige konflikter, hun mister

flere barn, hun sliter med forholdet

til familien, da særlig hennes

mor som fortsatte å ha et

avvisende og lunkent forhold til

sin datter hele livet, etter at hun

giftet seg med Andreas mot sin

mors vilje. Enger gir et troverdig

bilde av Elllisif som menneske,

som gryende revolusjonær og

glødende aktivist.

Samtidig synes jeg Cecilie Enger

på en balansert måte beskriver

internasjonal sosialisme 1-2008

menneskene som omgav Ellisif.

De menneskene hun møtte, både

lokalt, og på sine reiser sørover.

Som familien Penta, som er en

del av hennes liv gjennom hele

fortellingen. Sønnen i huset,

Johan Penta, som kommer til å

spille en viktig rolle i Ellisif Wessels

liv.

Hennes møter med funksjonær

Behrens på A/S Syd Varanger,

som hun frimodig taler midt i

mot. Hun taler arbeidernes sak

og håner hans forsøk på å redusere

henne til en litt uvitende og

forledet doktorfrue.

Himmelstormeren som biografiroman

er et stykke viktig norsk

arbeiderhistorie og ikke minst

kvinnehistorie, som samtidig gir

leseren et realistisk gløtt inn i

livet til enkeltmenneskene som

deltok i historiske hendelser.

Skulle jeg ønske meg noe, måtte

det være at Cecilie Enger hadde

tatt med noen av fotografiene

som Ellisif Wessel tok gjennom

sitt lange liv og virke i Finnmark.

«Nei, himmelen stormes må i

dag» skrev Ellisif Wessel i begynnelsen

av 1900, og det gjorde

hun da også, hun stormet fram i

sin tro på at en bedre verden er

mulig, og hennes stemme kan

høres tydelig og klar, gjennom

Cecilie Engers bok. Et viktig stykke

arbeid, som jeg håper vil endre

på det faktum at så mange

ikke vet hvem Ellisif Wessel var.

Eva Mostika

Cecilie Enger:

Himmelstormeren, biografiroman

om Ellisif Wessel.

Gyldendal 2007


hvem var eugene

ejike obiora?

«Alt kan skje når to menn forsøker

å skape orden i kaos» er

overskriften i programmet til

teaterstykket om Obiora. Manusforfatteren

kaller stykket et

«dokudrama», med flere spørsmål

enn svar.

Jeg ble også sittende igjen med

flere spørsmål enn svar etter å

ha sett stykket.

Skildringen av Obiora og en

ansatt på NAV- kontoret var

overbevisende. Obiora og alle de

andre brukerne ble til «en sak»,

stablet bort i et arkiv. Men hvor

ble det av det kritiske blikket på

politiet? Hvor ble det av rasismen?

Første delen av stykket gikk med

til å overbevise publikum om at

Obiora var et ordentlig menneske,

et ordentlig menneske i

borgerlig forstand. Han hadde

prøvd å starte eget firma, giftet

seg med en lege osv. Men han

havnet likevel på NAV kontoret.

Han ble en «sak» blant mange

andre. Etter en krangel med

saksbehandler ble politiet tilkalt.

Men det burde ha blitt vist enda

tydeligere at det her ikke dreide

seg om en konflikt mellom to

likeverdige parter. Hvis man ikke

kjente historien og dens tragiske

utgang kunne det være vanskelig

å forstå at det dreide seg om

politivold og rasisme.

Politisjef Arne Johannesen var

invitert på premieren. Han takket

nei til invitasjonen med den

begrunnelsen at han var redd

den ikke ville bli «objektiv».

Dessverre hadde han lite å være

redd for. Som en kamerat av meg

sa etter stykket: - De fikk det til å

se ut som om dette kunne skjedd

hvem som helst.

Noe som jo ikke er tilfelle. Obiora

ble drept av politiet fordi han var

svart. Jeg er sikker på at han også

ville ha vært enig i det, om han

kunne ha uttalt seg. Men det kan

han dessverre ikke.

Men det er bra at det lages denne

type politisk teater. Derfor bør

alle se teaterstykket om Obiora

og være med å bidra til å holde

debatten varm.

Randi Færevik

Ingeborg Eliasen: Manus

Cliff A. Moustache: Idè og regi

internasjonal sosialisme 1-2008 29


30

KULTUR

kan marxismen forklarekvinneundertrykking?

Mange har vel hørt utrykket:

«Kvinner er fra Venus og menn er

fra Mars». Tittelen er tatt fra en

bok, skrevet av John Gray for ca

10år siden. Boka ble en bestseller.

Den tok utgangspunkt i menn er

født til å være aggressive, rasjonelle

og opptatt av konkuranse.

Kvinner er født omsorgsfulle,

intuitive, følsomme osv. Dette er

biologisk betinget, hevdes det.

Men stemmer dette? Kvinner er

ikke nødvendigvis myke og følsomme

av natur. Menn er ikke

nødvendigvis krigerske. Å si at

aggresjon og krig er naturlig for

unge menn, er en fornærmelse.

Hva da med Condoleezza Rice?

Synet på hvordan menn og kvinner

er gjenspeiler hvordan ideene

i samfunnet er. Marx sa at

de herskende ideene er de herskende

klassers ideer. I dag blir

vi påtvunget disse gjennom, TV,

aviser, filmer og ellers på nettet.

Hver dag blir vi pumpet fulle av

informasjon. Judith Orr forklarer

i sin bok «Sexism and the System»

hvordan ideer kan forandre

seg også under kapitalismen. Og

at dette handler om klassekamp.

Kvinner og menn er mer enn

bare passive objekter i historien.

Men hvordan utfordrer vi de herskende

ideer?

For å forstå roten til kvinneundertrykking,

skriver Judith Orr, er

det en bok som er spesielt viktig.

Det er «Familien og privateiendommens

opprinnelse» av

Fredrick Engels. Boka er fremdeles

aktuell og viser at i størstedelen

av menneskets historie

har det ikke eksistert kvinneundertrykking.Kvinneundertryk-

king kom samtidig med opprettelse

av stater og privateiendom.

Boka er like relevant for oss i dag,

selv om den ble skrevet i 1884.

Familien har gått igjennom mange

forandringer over tusenvis

av år. Marx selv, var sikker på at

familien ville forsvinne i løpet av

den russiske revolusjonen.. Dette

fordi at samfunnet da gikk gjennom

store forandringer.

Men den borgerlige familien bestod

som før, og ble et forbilde

for resten av samfunnet. Den

gang som nå ble det sett på som

noe positivt og være en del av, eller

å ha vært en del av en familie.

Kapitalistene da som nå tjente

på at arbeiderne hadde et sted

de kunne lade opp batteriene før

neste arbeidsdag og ale opp nye

arbeidere.

Boka til Judith Orr er en liten

hendig bok på 60 sider og lett og

lese selv om den er på engelsk.

I skrivende stund er det begynnelsen

av mars. Den tyske revolusjonære

Clara Zetkin skrev mye

om kvinnefrigjøring og var den

som først foreslo å etablere 8.

mars som kvinnenes internasjonale

dag, i 1910. På denne datoen,

to år tidligere, hadde kvinnelige

arbeidere i New York protestert

for å få bedre arbeidsforhold og

kvinnelig stemmerett. Kampvillige

kvinner finnes også i dag. Det

er ikke lengre siden enn 2006 at

den største kvinnestreiken i Storbritannia

fant sted. Det var en

streik som gjaldt pensjonsrettigheter.

Kanskje får vi se en sånn

streik om noen måneder her i

Norge også? Les boka og forbered

dere!

Randi Færevik

Judith Orr:

Sexism and the System (A Rebel’s

Guide to Women’s Liberation)

internasjonal sosialisme 1-2008


internasjonale

sosialister

Internasjonale sosialister er en revolusjonær

sosialistisk organisasjon tilknyttet

søsterorganisasjoner i andre

land gjennom International Socialist

Tendency.

Kapitalismen er et system ute av kontroll.

Selv ikke de rike og mektige som

tjener på det, er i stand til å styre utviklingen.

I stedet er de tvunget til å

gjøre det som sikrer makten og profitten

deres på kort sikt. Derfor er den

globale kapitalismen i sin natur brutal

og umenneskelig. Et system basert på

konkurranse, utbytting og profittjag

fører uunngåelig til krig, fattigdom, sult

og undertrykking. Derfor står vi også på

randen av økologisk katastrofe.

IS vil ha en verden der mennerskers

behov settes i stedet for kapitalistenes

profittjag. Det er bare mulig dersom folk

selv tar makten fra de som har den i dag,

og styrer samfunnet demokratisk.

Elitene vil ikke gi fra makten frivillig.

De er villige til å bruke våpen og gå til

krig for å beholde den. Et samfunn styrt

nedenfra forutsetter derfor revolusjon,

at de undertrykte organiserer seg og

skaper sine egne, demokratiske organer

for å styre.

Over hele verden har det store flertallet

felles interesser i å kjempe for forbedrin-

ger, og for å avskaffe kapitalismen. Arbeiderklassen

står i en særstilling, fordi

de kan ta kontroll over kjernen i den kapitalistiske

økonomien – produksjonen

av varer og tjenester.

Kapitalismen er et globalt system, og

sosialismen og kampen for den må være

internasjonal. Bare en verdensomspennende

omveltning kan gjøre endelig

slutt på århundrer av undertrykking

og lidelse, og skape muligheten for en

fredelig verden der alles grunnleggende

behov kan tilfredsstilles.

Vi vil bekjempe kapitalismens oppsplitting

av folk på grunnlag av nasjonalitet.

Følgelig er vi for åpne grenser og mot all

innvandringskontroll, som alltid fungerer

rasistisk.

rødt

Internasjonale Sosialister er med i Rødt.

Vi vil bygge Rødt fordi det trengs et

bredt, åpent, radikalt venstreparti som

kan målbære de viktigste politiske sakene

i vår tid på en prinsippfast måte.

Det trengs et parti som konsekvent er

mot Vestens imperialistiske kriger.

Det trengs et parti som er konsekvent

for miljø og som virkelig vil gjøre noe

med den globale oppvarmingen.

Det trengs et parti som er konsekvent

mot nyliberalisme.

Det trengs et parti som er konsekvente

og kompromissløse antirasister, som er

krystallklare mot muslimhets.

Det trengs et parti som konsekvent avviser

og bekjemper kvinneundertrykking,

homohets og alle andre former for

diskriminering.

Rødt må orientere seg mot arbeiderklassen

og fagbevegelsen. Partiet må alltid

støtte arbeidere i kamp, og alltid sette

disse kampene inn både i en nasjonal og

internasjonal sammenheng.

Vi må bli flere og slåss for større oppslutning.

Det betyr at vi aktivt må forholde

oss til bevegelser og grupper som

i dag ikke nødvendigvis ser på Rødt som

et alternativ, og gå i dialog med dem.

Rødt må både utfordre og samarbeide

både med resten av venstresida og nyere

sosiale bevegelser. I alle saker der

det er mulig må vi ta initiativ til, eller

delta i felles fronter, aksjoner, kampanjer

og lignende. Vi må finne fram til felles

grunnlag for dette samarbeidet. Samtidig

må vi aldri skjule uenigheter med

dem vi samarbeider med. På den måten

kan andre se hva vi står for og hvordan

vi jobber. Gjennom slike enhetsfronter

kan vi vinne arbeiderklassen til revolusjonær

politikk.

Internasjonal solidaritet og anti-rasisme

må være et fundament for partiet. Vi vil

ha et fargerikt parti, også i den forstand

at Rødt må reflektere den multietniske

og flernasjonale arbeiderklassen i dagens

Norge. Dette vil være avgjørende

HVOR VI STÅR

for Rødts utvikling. Uten å organisere

blant de mest undertrykte i dagens Norge,

kan ikke partiet på sikt fylle sin rolle

som et virkelig solidarisk venstreparti.

Partiet må bygges på et demokratisk

grunnlag. Det krever at det utvikles en

demokratisk og inkluderende partikultur,

der medlemmene reelt bestemmer.

Et slikt parti må bestå av aktive

medlemmer. Medlemmene må skoleres,

og det må etableres et klima der man

dyktiggjør hverandre, og der det er rom

for uenigheter. Meningsbrytning er en

forutsetning for å kunne utvikle riktig

politikk.

Demokrati er mer enn å stemme i valg.

Reelle forandringer til det bedre kommer

nedenfra, og et ekte demokrati

krever at folk engasjerer seg, ofte på

tross av det som er bestemt i styre og

stell. Derfor ønsker vi et Rødt som kan

fungere som organisator for sosiale bevegelser

og konkrete aksjoner og kamper.

I alle de andre partiene, er stortingsgruppene

og andre folkevalgte de som

faktisk bestemmer. Rødts folkevalgte må

være underlagt medlemsdemokratiet.

Vi ønsker et parti der parlamentarisk

arbeid er en integrert del av partiets aktivitet,

og ikke en virksomhet for seg.

Det haster å bygge Rødt. Flertallet av

medlemmene i fremtidens sosialistiske

parti har fremdeles ikke sluttet seg til

partiet. Bli med oss og bygg det!

✪ Abonnement Fyll utslippen og send den til: IS, PB 9226 Grønland. 0136 Oslo. Du kan også tegne abonement på: www.intsos.no

internasjonal sosialisme

er bladet for deg som vil

bekjempe kapitalisme,

krig og rasisme.









internasjonal sosialisme 1-2008 31


sett av helgen 26.-27. april. Da går nemlig årets sosialisme nedenfra-

seminar av stabelen i oslo. Arrangører er internasjonale sosialister,

rødt, rød Ungdom, libanesisk forening og latin-amerikansk forening.

overskriften er sosialisme nedenfra - hva betyr det i dag?, og vi skjeler

ikke så rent lite til at det er 40 år siden det inspirerende opprøret av

arbeidere og studenter i frankrike i 1968.

sosialisme

nedenfra 2008

blant de mange interessante temaene skal nevnes:

førti år siden 68-opprøret: hva kan dagens venstreside lære?

- klimakampen - Den norske rasismen - en kvinnekamp for

framtida? - Venezuela - Afp, lønnsoppgjøret og kampen videre -

hvorfor brenner det i midtøsten? - rosa luxemburg - UsA, kina og

dagens økonomiske krise

B-BLAD

Returadresse: IS

PB 9226 Grønland

0134 Oslo

More magazines by this user
Similar magazines