Internasjonal Sosialisme - Internasjonale Sosialister

INTERNASJONAL 

SOSIALISME 

1-2008 

1.årgang. 

Kr: 30,- 

Enhetsfronten: 

Skole: 

Side 10-15 

Side 21 

AFP-kampen: 

INGEN 

kompromisser!

2 

INNHOLd 

frans-Arne stylegar skriver om enhetsfronten 

ENHETS- 

FRONTEN 

Hvordan skal da revolusjonære 

sosialister jobbe innenfor 

ulike bevegelser der de 

selv utgjør et lite mindretall? 

Frans-Arne Stylegar ser 

nærmere på erfaringene fra 

årene etter Oktoberrevolusjonen 

og på hvilken relevans 

datidens enhetsfront-taktikk 

har for revolusjonære i dag. 

jon sandven og Christian ringdal 

om presidentvalget i USA 

VALGKAMP I USA 

Milioner av mennesker gleder 

seg til å bli kvitt George Bush. 

Men demokratene tilbyr ingen 

virkelig forandring. 

4-5 

internasjonal sosialisme 1-2008 

INTeRNASJONAL SOSIALISMe 

Fotoreportasje 

fra Palestina 

MASSAKRE I GAZA 

Siden ifj or høst har Israel blokkert 

Gaza, som er verdens tettest 

befolkede område, med 1,5 

millioner mennesker. 

4-5 STREIK: Klassekamp i europa 6-8 ANTIKRIG: Norge ut av Afghanistan! 9 KENYA: «Unge sinte 

10-15 

16-17 

menn» i kapitalismens periferi 20 FEMINISME og sosialistisk kvinnekamp 21 PISA: Om tallmagi og økonomisk 

vekst 22-24 KAMPEN OM AFP: – Vi gir oss aldri! 25-26 ØKONOMI: en ødeleggende økonomisk krise 

utvikler seg 27 KLIMA: Kampen for klimaet må bli breiere 28-30 ANMELDELSER: Om ellisif wessel m.m.

Den siste tiDen har vært preget av krig. 

I Afghanistan og Irak sprer Norge og «våre» 

allierte død, ødeleggelse og kaos, mens i Palestina 

er det Vestens forlengede arm i Midtøsten, 

Israel, som utfører grusomhetene. 

Dette er ikke kriger for demokrati eller menneskerettigheter. 

Som alle kriger handler 

også disse om makt og kontroll. USA, med 

resten av Vesten motvillig på slep, kriger for 

kontroll med oljeressurser og strategisk viktige 

områder, men først og fremst for å demonstrere 

hvem som styrer verden. 

For å si det med de ledende høyresideideologene 

i USA, så er landet i krig for «A New 

American Century». 

Det finnes et navn på systemet som fører til 

denne typen kriger; imperialisme. 

ifølge lenin er imperialismen et stadium 

av kapitalismen; Når de kapitalistiske firmaene 

blir så store at konkurransen foregår i 

verdensmålestokk, og statsapparatene deltar 

i konkurransen på vegne av sine kapitalister. 

I et sånt system er krig logisk. Konkurransen 

foregår med alle midler, også militære. Krigene 

er med andre ord en annen side av det 

samme systemet som bruker nyliberalistisk 

ideologi til å skaffe økonomisk og politisk 

www.INTSOS.NO 

internasjonal sosialisme 

- nr. 1. 1 - 2008. Utgitt 

av Internasjonale Sosialister. 

issn: 1503-2221. 

epost: intsos@intsos.no. 

postadresse: P.b.9226 

Grønland, 0134 Oslo. 

kontroll over både rike og (med mer katastrofalt 

resultat) fattige land. 

Det mest åpenbare eksempelet på en imperialistisk 

krig idag er Irak. Landet har noen av 

verdens største oljereserver, som USA nå har 

fått direkte kontroll over. I tillegg er det helt 

tydelig hvordan først amerikanske og deretter 

selskaper fra andre krigførende land, får 

lukrative kontrakter både i oljeindustrien og 

ellers. 

AfghAnistAn hAr ikke olje. Men landet 

ligger strategisk til, både for å bygge oljerørledninger 

og militært sett mellom russisk 

innflytelsessfære og viktige regionale, 

asiatiske stormakter (Iran, Pakistan, India). 

Israel, på den annen side, er Vestens (idag 

særlig USAs) brohode i Midtøsten, eller som 

Israels ledende avis Haaretz engang skrev: 

Israel er Vestens vaktbikkje. En gigantisk militærbase 

som kan brukes til å holde de arabiske 

regimene i sjakk. 

Og alle tre eksempler viser tydelig både 

overfor de andre vestlige landene og USAs 

andre mulige rivaler, som Kina, India og 

Russland, hvem som bestemmer i verden. 

De siste var ihvertfall meningen. Men heldigvis 

går ikke USA og Vestens kriger særlig bra. 

internett: www.intsos.no. 

konto: 7874 05 27591. 

redaksjonssekretær: 

Bjørn Østby. 

redaksjon: Vegard Velle, 

Simen Tuvedt, Susan Lyden, 

Jon Sandven, Frans-Arne Sty- 

UsA holDer på å tApe både i Afghanistan 

og aller viktigst, Irak. Det er noe av bakgrunnen 

for Barack Obamas popularitet i presidentvalgkampen. 

Men Obama er ingen antiimperialist. 

Selvom han framstiller seg som en fredskanditat, 

er hans egentlige mål å opprettholde og 

styrke USAs makt med litt andre midler. 

USA taper krigene av tre hovedgrunner som 

forsterker hverandre. Viktigst er selvfølgelig 

motstanden i Afghanistan og Irak. I tillegg 

kommer en økende motstand blant USAs 

egne soldater og den verdensomspennende 

antikrigsbevegelsen. 

For oss som bor i et av de krigførende landene, 

fins det ingen viktigere politisk oppgave 

enn kampen mot krigen. 

i Dette ArbeiDet er det avgjørende at det 

ikke oppstår unødige splittelser. Vi må fortsette 

å mobilisere en bredest mulig front, 

der den naturlige parola er å trekke alle norske 

soldater ut av Afghanistan. 

Samtidig må sosialister peke på de underliggende 

grunnene til krigene, som denne 

lederen gjør et forsøk på. Skal vi noengang 

oppnå en fredelig verden, må vi ikke bare 

vinne kampen mot dagens kriger, men også 

kampen mot dagens kapitalistiske og imperialistiske 

system. 

legar, Monika Ustad, Randi 

Færevik, Bjørn Østby. 

forsidefoto: Monika Ustad. 

trykk: Nr.1Trykk as. 

abonnement: abonnement@intsos.no. 

Kr 250,- pr. år 

(seks nr.) 

LedeR 

Slåss mot de imperialistiske krigene! 

Magasinet finnes også i digital 

versjon på www.intsos.no/. 

internasjonal sosialisme 1-2008 3

Klassekamp 

i Europa 

I løpet av 2008 kan nær halvparten av 

EUs 500 millioner innbyggere bli rammet 

av streik. Det er særlig i offentlig 

sektor raseriet og kampviljen blant arbeidere 

og fagorganiserte er stigende, 

og da med krav om til dels kraftig lønnsøkning 

og slutt på privatisering. Slik 

var fjoråret bare forløpet til hva som er 

i vente. 

■ Thorleif Berthelsen 

I 2007 var det generalstreik i Frankrike, Italia og 

Portugal, mens dramatiske 12 000 sykepleiere i 

Finland sa opp jobbene sine i protest mot dårlige 

lønns- og arbeidsforhold. 

Artikkelen tar pulsen på et utvalg av europeiske 

land. I tillegg til Tyskland og Frankrike, 

er det interessant å se fagbevegelsens framvekst i 

øst. Polen utkrystaliserer seg som et arnested for 

motstand og inspirasjon for andre. 

Tyskland 

de siste månedene har offentlig ansatte i jernbanen 

aksjonert. I november stoppet godstogene 

etter at lokomtivførerne la ned arbeidet i protest 

mot lav lønn. dette var den lengste streiken jernbanen 

hadde opplevd siden andre verdenskrig. de 

streikende krever 31% lønnsøkning for de 34000 

streikebølge i 

polen! 

I Polen i fjor aksjonerte sykepleiere 

og jordmødre hele sommeren med 

generalstreik i mai 2007, hvor også 

kravet var 30%! Mens arbeidsledigheten 

synker og prisene vokser, står 

lønningene i ro. 

4 

lokomotivførerne i landet og egen tariffavtale, 

slik at de kan føre en selvstendig kamp. I dag har 

de felles avtale med andre grupper i jernbanen. 

denne avtalen binder dem i følge arbeidsgiverne 

til 4,5% lønnsøkning. 

Også postansatte har aksjonert den siste tiden 

mot underbetaling og privatisering. På grunn av 

konkurranse er lønningene i det statlige deutsche 

Post under sterkt press. Mens man vanligvis får 

16-17 euro, det vil si 140 kroner, får nyansatte 

bare 95 kroner. 

I private selskaper tjener arbeiderne usle 40-70 

kroner. Mange må som en konsekvens, ha sosialhjelp 

for å klare seg. 

Og LO-sjefen Michael Sommer sier det 

slik: «Hvis konkurranse bare skal være 

konkurranse om hvem som kan få de ansatte 

til å godta lavest mulige lønninger, er vi i et galehus. 

da har vi en pervers kapitalisme». 

Ubegrenset streik 

Fagforeningen til de postansatte, Verdi, har fulgt 

opp med krav om 8,5% lønnsvekst for sine medlemmer. 

Verdi truer med ubegrenset streik inntil 

myndighetene følger opp. 

Likevel er det sterk strid om de fagorganiserte 

skal støtte minstelønn. Verdi har forhandlet seg 

fram til 71 kroner for ufaglærte og 83 kroner for 

faglærte. dette er uten tvil en defensiv strategi, 

men viser at fagbevegelsens første mål er å stabi- 

de okkuperte regjeringskontorene i 

protest mot at statsministeren nektet 

å forhandle. da politiet ble satt inn 

mot sympatiserende demonstranter, 

laget de en teltleir, sultestreiket 

og fikk støtte fra andre fagorganiserte 

og sosiale bevegelser. 

Andre grupper som har vært i 

kamp, som gruvearbeiderne, kom 

for å beskytte helsearbeiderne mot 

politiet. I desember gjennomførte 

gruvearbeiderne selv den lengste 

streiken siden stalinismens fall, hele 

46 dager for 14% lønnsøkning. 500 

arbeidere barrikaderte seg i gruvene. 

dette førte til en solidaritetskampanje 

ikke sett maken til siden1989. 


Hvis konkurranse bare 

skal være konkurranse 

om hvem som kan få de 

ansatte til å godta lavest 

mulige lønninger, er vi i et 

galehus. Da har vi en pervers 

kapitalisme. 

lisere de kraftig økende klasseskillene; 1.5 million 

tyskere lever på under 42 kroner timen! 

Samtidig har det venstreradikale partiet die 

Linke vokst på forbannelsen mot de vanskelige 

kårene for de som blir holdt utenfor den økonomiske 

boomen. Nå når sosialdemokratene er 

i regjering, er ikke deres SPd noe alternativ for 

arbeiderne. 

Nylig fikk die Linke et politisk gjennombrudd 

i to regionale valg i det vestlige Tyskland. 

Inntil nå har partiet klaret seg best i øst. 

die Linke har en gylden sjanse til å bygge ut 

nettverk til fagorganiserte, særlig i offentlig sektor 

på grunn av radikalisering og nødvendigheten av 

å stå opp mot regjeringen. 

Frankrike 

President Sarkozy vil gjennomføre betydelige reformer, 

som blant annet rammer offentlige ansatte 

21. januar i år var det nye aksjoner 

mot trusler om privatisering. 

Kort etter lammet transportarbeidere 

i offentlig sektor byen Kielce 

for å hindre det multinasjonale selskapet 

Veolia i å kjøpe opp arbeidsplassen 

deres. det klarte de, selv om 

resultatet ble omdanning til statlig 

aksjeselskap.

sine pensjonsrettigheter. I høst streiket togansatte 

i det statlige SNCF for å beholde framforhandlete 

goder de har hatt siden 30-tallet. de skal stadig 

ha mulighet til å gå av ved fylte 50 år, men da med 

mye dårligere lønn enn nå. Fra norsk arbeidsliv vet 

vi at mange går av med uførepensjon i 50-årene, 

så selv om togarbeidernes avtale er gunstig betyr 

ikke det nødvendigvis at fortsatt jobb er problemfritt. 

Vi kan trekke en parallell til vår kamp 

for AFP og de som ønsker en pensjonstilværelse 

uten belastningsskader. Ingen ønsker å jobbe seg 

til sykdom. Ingen vil straffes økonomisk for å ønske 

et liv ved siden av jobben. 

Viguet dominique var en av 1 million som 

demonstrerte i Paris 18. oktober. Han sier til LOaktuelt: 

«Jeg er beredt til å kjempe for pensjonen min». 

Sarkozy prøver nå å angripe de mest radikale delene 

av fagbevegelsen, det kommunistiske CGT. 

denne står sterkt i jernbanen, men er dessverre 

blitt stående alene i sin kamp etter tilsynelatende 

vellykket splitt og hersk. Svakere foreninger og 

andre yrkesgrupper må være på vakt for å ikke bli 

de neste. de bør kreve samme pensjonsordninger 

som i jernabanen! 

Presidenten vil også fjerne 35-timers uken, 

som sosialdemokratene innførte etter at den konservative 

regjeringen ble kastet på grunn av storstreiker 

i 1995. 

Sarkozy vil gjøre arbeidslivet mer «fleksibelt», 

med andre ord tøffere for landets arbeidere. 

I 1995 var det pensjonsspørsmålet som fikk 

folk på gaten. dette kan fort skje igjen hvis solidariteten 

vinner fram. 

Bulgaria, Slovenia og Slovakia 

I mange nye eU-land i øst-europa er det kraftig 

press på regjeringene om økte lønninger for 

å hindre at folk reiser til vest, hvor inntektene er 

bedre. dette brukes aktivt i forhandlinger med 

generelt godt gjennomslag. 

Nylig demonstrerte over 1000 stålarbeidere 

utenfor Kremikovtzi-verket hvor de jobber med 

12 000 lærere 

I januar har 12 000 lærere 

demonstrert og flere kan 

følge etter. det koker i landet, 

og streikebevegelsen har 

stor støtte blant folk. Mellom 

60% og 70% i meningsmålinger 

støtter klassekampen, og 

folk ser at andres kamp er de- 

krav om mer penger. Alternativet deres var å blokkere 

hovedstaden Sofia. 

de ansatte mangler også ordentlig arbeidsutstyr 

og redskaper. Arbeiderne krever at regjeringen 

griper inn og sletter gjelden selskapet har. 

etter at øst-europeiske land ble medlem i eU, 

har prisene økt. I Slovenia demonstrerte 70 000 i 

november med krav om at lønningene må øke mer 

enn den stadig høye inflasjonen. I desember 2007 

var den 5,7% høyere enn ett år tidligere. dette 

var den største demonstrasjonen i Slovenias 16årige 

historie (var tidligere en del av Jugoslavia). 

For første gang samlet seks fagforbund seg til 

en felles protest. den sentrum-høyreorienterte 

regjeringen lar seg presse av en streikevillig bevegelse, 

hvor andre deler av det sivile samfunnet 

også er delaktig. 

Nylig kjempet sykehusansatte i Slovakia til seg 

en 20% lønnsøkning etter inspirasjon fra kollegaer 

Polen. Selv om kravet var 30%, var det kanskje 

nok for å hindre «hjerneflukt» til Østerrike. 

Die linke 

res egen kamp. en felles politisk 

agenda kan bli resultatet. 

Krav om tilbaketrekking 

av polske styrker fra Irak, går 

hånd i hånd med kamp for sosiale 

rettigheter. 

Valget i fjor var en felles 

kampanje mot de konservative 

Kaczinski-tvillingene, uten sær- 

Det nye tyske venstrepartiet, Die 

Linke, har gått fra å være et hovedsakelig 

øst-tysk fenomen, til å bli 

et nasjonalt parti, og har dermed 

forandret hele det tyske politiske 

landskapet. 

I valgene i Hamburg i februar fikk 

Die Linke 6,4%, som er nok til å 

vinne seter i delstatsparlamentet. 

Suksessen i Hamburg kom etter 

liknende resultater andre steder i 

Vest i januar, og har ført til at hverken 

det konservative CDU eller det 

sosialdemokratiske SPD kan danne 

regjering med sine tradisjonelle alliansepartnere. 

lig entusiasme over motkandidaten 

Tusk, som vant. 

Flere kommentatorer sier nå 

at landet kan oppleve en liknende 

situasjon som de revolusjonære 

tilstandene som rystet det 

gamle regimet i 1981. 

NOTISeR 

✪ færre vil til Afghanistan 

Forsvaret merker 

en påtakelig 

lavere respons 

på utlysning 

av stillinger til 

tjeneste i Afghanistan. 

Da Vernepliktsverkets nylig 

utlyste på 385 stillinger mottok de kun 

550 søknader. Responsen er merkbart 

dårligere enn tidligere. 

✪ privat vaktselskap 

trener i drap 

Forsvaret betaler det private vaktselskapet 

Ronin for å trene opp soldatene 

som sendes til Afghanistan. Soldatene 

blir trent i livvakt- og ekortetjeneste. 

- Vi har holdt utdanning for forsvaret 

siden vi begynte å sende soldater til 

Afghanistan, sier daglig leder Kenneth 

Nielsen i det private sikkerhetsselskapet 

Ronin. 

Etter press fra Stortinget måtte forsvaret 

avslutte avtalen. 

✪ solheim beundrer 

UsAs utenrikspolitikk 

– USA og Norge har i stor grad sammenfallende 

syn på mange av konfliktene 

i verden i dag, mener miljø- og 

utviklingsminister Erik Solheim. 

Uttalelsen kom i forbindelse med et 

møte med USAs viseutenriksminister, 

Nicholas Burns i Washington. 

✪ bjeffer mot sin herre 

Karzai tror ikke 

flere soldater vil 

bedre sikkerheten 

i landet. 

- Jeg er ikke sikker 

på at det 

å utplassere flere styrker er det rette 

svaret, sier Afghanistans president Hamid 

Karzai i et intervju med den tyske 

avisa Die Welt. 

Afghanistan trenger mest av alt å 

bygge opp humankapital og in- 


Norge ut av Afghanistan! 

Okkupasjonen av Afghanistan har nå 

vart i mer enn seks år, og en kan spørre 

seg når USA og Nato mener at målet 

er nådd. Norge, som en del av okkupasjonsstyrken, 

er også i ferd med å trappe 

opp krigføringen i landet. 

■ Bjørn Østby 

diskusjonen om Natos krigføring foregår i alle 

land som bidrar med soldater, og spesielt i de 

land - som Nederland og Canada - som deltar i 

den mest offensive krigføringen i sør og øst. det 

er etterhvert ganske mange som mener at Nato 

6 

ikke kan vinne militært i Afghanistan, også konservative 

amerikanske tenketanker. The Atlantic 

Council of the United States sier, i følge BBC, 

blant annet følgende i sin rapport om situasjonen: 

«Make no mistake, Nato is not winning in 

Afghanistan». 

Norske politikere, særlig innen regjeringspartiene, 

mener også at konflikten ikke kan vinnes 

militært, og de siste ukene har denne retorikken 

blitt særlig tydelig med alle uttalsene om behovet 

for ny Nato-strategi og økt humanitær hjelp. 

Men USA og Nato er desperate, og USAs forsvarsminister 

Robert Gates bruker nærmest enhver 

anledning til å kritisere Nato-land for ikke å 

sende nok soldater. At USA skal forandre strategi 


er usannsynlig for å si det forsiktig. Uttalelsene 

fra Bush-administrasjonen og Nato-toppene signaliserer 

det motsatte. 

Trekkes ut umiddelbart 

de norske soldatene må trekkes ut umiddelbart 

og uten betingelser. På den måten kan det legges 

press på USA og Nato. Norge vil dermed gi 

et klart og tydelig signal om at krigen må avsluttes. 

dessverre er antikrigsbevegelsen i Norge splittet 

på dette spørsmålet. På Fredsinitiativets årsmøte 

i midten av februar stemte flertallet ned 

formuleringen «de norske militære styrkebidragene 

må trekkes ut».

USA og Nato er desperate, og USAs forsvarsminister 

Robert Gates bruker nærmest enhver anledning til å 

kritisere Nato-land for ikke å sende nok soldater. 

de vedtatte formuleringene krever at regjeringen 

skal legge press på Nato for å få organisasjonen 

til å forandre strategi som så skal ende 

med forhandlinger mellom alle parter i Afghanistan 

og uttrekking av alle Nato-styrker. Hvis 

ikke regjeringen får til det, skal de norske troppene 

trekkes helt ut. 

Bak flertallet i Fredsinitiativets formuleringer 

ligger det dels taktiske vurderinger, men også saklig 

uenighet. Stikkordet er bredde, man ønsker 

en fredsbevegelse der «alle» kan være med. Men 

noen er også i mot at norske styrker skal trekkes 

ut. Fredsinitiativets vedtak er så å si identisk 

med vedtak i flere fylkeslag i SV, blant annet 

Oslo SV. 

det er ellers interessant å merke seg at landsmøtet 

i Attac 1-2. mars stemte for at de norske 

soldatene må trekke seg ut av Afghanistan. 

«Attac Noreg krev at regjeringa arbeider for ei 

avslutting av NATO sine offensive krigshandlingar, 

nye politiske forhandlingar og tilbaketrekking 

av alle NATO-styrkar. den mest effektive måten 

å oppnå dette på er å trekka ut dei norske styrkane, 

i kombinasjon med forhandlingar i FN.» 

Sitatet er hentet fra uttalelsen «Stopp krigen 

i Afghanistan!», Ingen leverte inn forslag om å 

stryke setningen som krever uttrekking av de norske 

styrkene. 

Argumentene 

Hvorfor har Norge militære styrker i Afghanistan, 

og hvorfor mener regjeringen at det er riktig 

å ha dem der? Vi vil se litt nærmere på noen av 

argumentene som brukes. Men vi vil også se nærmere 

på enkelte argumenter som brukes av deler 

av antikrigsbevegelsen. 

Afghanistan er ikke okkupert. Norske soldater er 

i landet fordi FN har bedt oss om det, sier regjeringen. 

USAs angrep på Afghanistan etter terrorangrepene 

i USA 11. september 2001, hadde ikke 

en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd i ryggen. Nato-paktens 

paragraf 5 om kollektiv sikkerhet ble 

derimot misbrukt til å legitimere angrepet. dermed 

var Operation enduring Freedom/»krigen 

mot terror» i gang. det var USA og Storbritannia 

som gjennomførte bombingen, men i underkant 

av 50 stater, deriblant Norge, støttet angrepet. etterhvert 

kom flere land, også Norge, med i krigføringen 

og okkupasjonen. 

det er riktig at det er vedtatt FN-resolusjoner 

som brukes som argument for å ha ISAF-soldater 

i Afghanistan. Grunnlaget for ISAF-styrken er 

FN-resolusjon 1386, vedtatt 20. desember 2001. 

ISAF ble opprettet - opprinnelig for seks måneder 

– med det formål å medvirke til sikkerheten 

i Kabul og områdene omkring. Men ISAF kan 

ikke ses isolert fra Operation enduring Freedom. 

Spørsmålet om sikkerheten rundt Kabul må selvsagt 

knyttes til invasjonen og okkupasjon. en 

kan kanskje si at ISAF og Operation enduring 

Freedom spilte to forskjellige roller i begynnelsen. 

Men det var to ulike roller i den samme imperialistiske 

operasjonen. 

Hva de ser seg tjent med 

en resolusjon vedtatt av FNs sikkerhetsråd er kun 

et uttrykk for hva de faste medlemmene i sikkerhetsrådet 

(USA, Russland, Kina, Storbritannia og 

Frankrike – verdens mektigste stater) ser seg tjent 

med. det er rett og slett en måte å legitimere en 

imperialistisk politikk på, en måte å legitimere en 

politikk som allerede er i gang. 

Siden det ikke ble lagt ned veto mot opprettelsen 

av ISAF, var det flere enn USA som så seg 

tjent med en såkalt stabiliseringsstyrke i området 

rundt Kabul. 

den virkelige grunnen til at norske soldater er 

i landet er derfor at USA trenger hjelp til å opprettholde 

okkupasjonen, altså en hjelp til å gjennomføre 

Operation enduring Freedom, selv om 

altså Norge trakk seg ut av denne styrken etter at 

den rødgrønne regjeringen kom til makta. 

Regjeringen henviser da også til Soria Moria-erklæringen 

for å legitimere tilstedeværelsen 

i Afghanistan. I følge Soria Moria skulle 

Norge trekke seg ut av USAs Operation enduring 

Freedom og styrke ISAF. det er nettopp 

dette som er gjort. Men ISAF og Operation 

enduring Freedom kan i dag knapt skilles fra 

hverandre. 

Offensiv krigføring 

ISAF driver nå offensiv krigføring, og nyhetsmeldingene 

og rapportene om ISAF-angrep på 

Taliban og andre deler av motstandsbevegelsen 

har etterhvert blitt mange. Volden mot sivilbefolkningen 

øker både på grunn av Talibans selvmordsangrep 

og de vestlige styrkenes bombing 

og andre militære operasjoner. 

NOTISeR 

stitusjoner, sier Karzai, som viser til 

behovet for å bygge opp sikkerhetsstyrkene, 

offentlige tjenester og rettsvesenet. 

Uttalelsen står stikk i strid med USAs 

sterke press på de andre NATO-nasjonene 

om å bidra med flere soldater. 

ISAF-styrken teller i dag rundt 37.000 

soldater. 

✪ bjeffer for sin herre 

Tidligere statsminister, Thorbjørn Jagland 

tror derimot det motsatte: Løsningen 

er flere soldater. 

– Jeg tror at problemet hele veien har 

vært at Nato har hatt for lite tropper 

der, og at det har vært for mange 

begrensninger på de troppene som 

medlemslandene har stilt til rådighet, 

sier han. 

Jaglands grunnkurs i Bush-ologi resulterte 

i følgende fraser: «Disse gruppene 

[som sto for attentatet mot Serena 

Hotel i Kabul] hater utlandet mest av 

alt, fordi vi står for andre verdier. De 

ønsker bare å vende tilbake til sitt system, 

med (…) stengning av (…) alt som 

smaker av frihet.» 

✪ norge samarbeider 

med bøddel 

Overhuset i den vestligstøttede afghanske 

nasjonalforsamlingen støtter 

dødsdommen mot en 23 år gammel 

journaliststudent som har «ydmyket 

islam». 

Sayed Parwez Kambaksh ble dømt til 

døden etter å ha lastet ned og distribuert 

en internettavis som var kritisk 

til islams kvinnesyn. 

Dødsdommen falt i nord-afghanske 

Mazar-i-Sharif, byen der Norge leder 

NATO-samarbeidet med myndighetene 

og hovedsetet for den beryktede 

krigsherren Abdul Rashid Dostum. 

Siden Dostum er alliert av Norge og 

NATO ønsker ikke utenriksminister Jonas 

Gahr Støre å ty til «høylytt diplomati» 

for å få afghanske myndigheter 

til å stanse dødsdommen. 


Den virkelige grunnen til at norske soldater er i landet er at USA trenger hjelp til å 

opprettholde okkupasjonen, altså en hjelp til å gjennomføre Operation Enduring 

Freedom, selv om altså Norge trakk seg ut av denne styrken etter at den rødgrønne regjeringen 

kom til makta. 

Nato overtok kommandoen over ISAF i august 

2003 og sikkerhetsrådets resolusjon 1659 

fra 2006 understreket at ISAF skal ha et «tettere 

operativt samvirke» med Operation enduring 

Freedom. 

USA er i Afghanistan av geopolitiske grunner. 

en viktig årsak var at president Bush ville forberede 

den amerikanske befolkningen på igjen 

å måtte ofre seg i USAs imperialistiske kriger. 

dessuten var Taliban en takknemlig fiende og 

landet enkelt å invadere. 

Norge trapper opp 

Norges bidrag til denne krigen trappes nå opp. 

Soldater fra styrken i Mazar-e-Sharif deltok november 

i fjor i kampen mot motstandskjempere i 

Baghdis-provinsen som ligger nordvest for Kabul. 

dermed deltok norske soldater utenfor de provinser 

de er stasjonert. 

150 spesialsoldater skal sendes til Afghanistan 

i mars, og fra oktober skal 50 norske soldater og 

offiserer følge et afghansk kompani og drive opplæring. 

de skal følge den afghanske styrken uansett 

hvor i landet den er, også sør og øst i landet. 

Det er viktig at antikrigsbevegelsen er bred, at 

mange organisasjoner deltar 

Bredde er fint, men det er viktig at bredden 

har et politisk grunnlag som virkelig har brodd 

mot motstanderen. Klare og tydelige formuleringer 

som virkelig har brodd mot regjeringens 

afghanistan-politikk har mye større sjanse til å 

mobilisere mange mennesker enn den uklare linja 

som Fredsinitiativet nå har lagt seg på. den ødelegger 

brodden til antikrigsbevegelsen og demper 

presset på den norske regjeringen. 

På Fredsinitiativets årsmøte for et år siden vant 

også flertallet fram med formuleringer som ikke 

krevde at Norge skulle trekke seg ut av Afghanistan, 

men da bare med to stemmers overvekt. I 

år var det mye klarere fronter. Argumentasjonen 

var da som nå at man måtte ikke vedta formule- 

8 

ringer som ødelegger enheten og bredden i antikrigsbevegelsen. 

Ikke utfordret 

denne bredden har ikke klart å utfordre regjeringens 

politikk eller i det minste bidratt til skikkelig 

mobilisering mot denne politikken. I stedet ser 

vi at regjerings-SV er såre fornøyd med tingenes 

tilstand. 

det er symptomatisk når tidligere utenriksminister 

Jan Petersen (H) etter Støres utenrikspolitiske 

redegjørelse i begynnelsen av februar, 

uttaler til media at «redegjørelsen viser at SV er 

marginalisert». 

det er tragisk, men også utrolig feigt, at 

Fredsinitiativet ikke kan få seg til å si «Norge 

ut av Afghanistan». I sin streben etter å tilpasse 

seg maktforholdene og ikke lage for mye hodebry 

for SV i regjeringen, bidrar Fredsinitiativet 

til å gi Gahr Støre det rommet han trenger for 

å befeste Norge som krigsnasjon og SV som 

krigsparti. Han snakker offensivt om behovet 

for ny Nato-strategi. den humanitære bistanden 

økes også med 50%, til 750 millioner kroner i 

året. det er vel og bra. Men soldatene skal ikke 

trekkes ut, de skal tvertimot være der på ubestemt 

tid. det mest konkrete som er kommet 

fram er 8-10 år. 

En tindrende klar politikk 

«Opprop for ny Afghanistan-politikk» er også et 

eksempel på denne uklare bredde-linja. det bidrar 

til to ting: å føre antikrigsbevegelsen på villspor og 

å hindre helt nødvendig press på regjeringen. 

en bredde i antikrigsbevegelsen uten en tindrende 

klar politikk er ingenting verdt. det hadde 

selvfølgelig vært fint å ha med AUF, men bare 

hvis de er for å trekke de norske soldatene ut nå. 

det er AUF ikke. 

den beste hjelpen antikrigsbevegelsen kan gi 

SV i regjering er i stedet å mobilisere for fullt 


bak et klart og tydelig budskap om at Norge må 

trekke seg ensidig ut av Afghanistan. 

Fylkesårsmøtene i SV den siste tida er sånn 

sett til dels positive og viser at mange i SV er for 

ensidig norsk tilbaketrekking fra Afghanistan. 

Det er feil å trekke de norske styrkene ut. Det må 

skje en samlet tilbaketrekking av Nato-styrker etter 

en framforhandlet plan, ellers blir det enda verre i 

Afghanistan, kaos og borgerkrig. 

det som har ført til kaos og vold i Afghanistan, 

er krigen og okkupasjonen. Taliban var svært 

upopulære og hadde ingen tillit da USA styrtet 

regimet gjennom sin invasjon. 

Invasjonen og okkupasjonen har selvsagt skapt 

motstand, og på grunn av den hardhendte krigspolitikken 

fra USA og senere ISAF, har motstanden 

blitt stadig sterkere. Taliban har vært den 

best organiserte motstandsgruppa og har igjen 

fått økt oppslutning og får nå stadig større innflytelse 

også i nord. 

Ja, vondt har gått til verre i Afghanistan, men 

det er på grunn av krigen. den har skjerpet de 

interne motsetningene. det er krigen som har ført 

til terror Afghanistan. 

Korrupsjonen blomstrer og opiumsdyrkingen 

øker, selvmordsangrepene øker og Karzais regjering 

er full av krigsforbrytere og narkobaroner. 

det er ikke bare vestlig krigføring som har 

ført til at Taliban har fått økt oppslutning, men 

også sterk misnøye med Karzais regjering. det 

er denne regjeringen som USA og Norge er der 

for å beskytte. 

Selvfølgelig vil det være store problemer i Afghanistan 

etter at alle utenlandske militære styrker 

er trukket ut, men det elementet som har bidratt 

mest til alle problemene de siste åra – de utenlandske 

krigsmaktene – vil være borte. da kan afghanerne 

selv bestemme over sin egen framtid.

«Unge sinte menn» i 

kapitalismens periferi 

Stereotypiene om de irrasjonelle stammefeidene, 

uttrykt som «etniske motsetninger», 

blir henta frem når norske 

og internasjonale media rapporterer om 

uro og opptøyer i Afrika som de ikke 

forstår. Krisa i Kenya de siste par månedene 

er et eksempel. 

■ Aslak Orre 

Uheldigvis ble mytene også forsterka av kenyaneren 

Koigi wa wamwere som i januar holdt 

foredrag i Norge, og der media utbaserte hans 

budskap om at situasjonen i Kenya minner om 

den i Rwanda (der minst 800 000 ble drept i et 

folkemord i 1994). 

Gjennom mange år i Norge bidro Koigi positivt 

til en kritisk offentlighet, særlig i kampen 

mot rasisme. Tilbake i Kenya tok han opp 

en karriere som rikspolitiker og ble viseminister 

i sittende President Mwai Kibakis regjering. 

Under besøket i Norge varslet Koigi om «borgerkrig», 

«folkemord» og «etnisk rensing», men 

dette var ikke et konstruktivt bidrag til å forstå 

konflikten(e) i Kenya. det bidro snarere til å 

sementere myten om stammefeidene i Afrika, 

noe late journalister i dagbladet og VG spredte 

videre sammen med sensasjonsbildene av voldshandlingene. 

Presidentvalget i desember 

det er viktig å huske at tumultene starta med presidentvalget 

i desember – og at den viktige presidentmakta 

lå i potten til vinneren. det enorme 

sinnet til folk skyldtes åpenbart valgfusk. Likevel 

erklærte President Kibaki seg som valgvinner og, 

i rekordfart den 30. desember, tok han seg selv i 

ed for en ny periode. Utfordrerkandidaten Raila 

Odinga underkjente valget, og det var de påfølgende 

demonstrasjonene som eskalerte og etter 

hvert utarta i angrep og drap på sivile på bakgrunn 

av etnisitet. 

Åpenbart var det en kritisk situasjon i Kenya 

i januar, da kanskje så mange som tusen ble drept 

i voldshandlingene. Men noe folkemord er det 

ikke snakk om. Svært mange av de drepte var 

demonstranter som ble skutt av politiet, men det 

var ingen statlig organisert drapskampanje slik 

tilfellet var i Rwanda i 1994. det var ikke utelukkende 

en etnisk gruppe som fikk gjennomgå, 

selv om mye av volden var retta mot Kikuyuer. 

Tidlig i januar var det asiater på kysten som fikk 

sine butikker plyndra. etter hvert gikk bander 

av Kikuyu-sjåvinister til angrep på folk av Luofolket 

til opposisjonsleder Odinga. 

At demonstrasjonene kunne utarte i opptøyer 

som retta seg mot Kikuyuer var ikke tilfeldig. President 

Kibaki er selv Kikuyu og enkelte har spredd 

en ubegrunna myte om at Kikuyuer har blitt favorisert 

under Kibakis styre. det finnes også myter 

om de andre etniske gruppenes egenskaper, slik 

det eksisterer myter og forestillinger om sunnmøringer, 

nordlendinger, samer og Oslo Øst-folk i 

Norge: de har liten rot i virkeligheten. I den grad 

mytene i Kenya har rot i virkeligheten, skyldes det 

statlige manipulasjoner av etniske grupper, særlig 

i forbindelse med jordfordeling og handelsprivilegier, 

en spesialitet utvikla av koloniherrene. Men 

de aller fleste, deriblant Kikuyuer, har sett lite til 

privilegier. Følgelig ser de heller ikke etnisitet som 

noen stor hindring, noe en stor og økende tendens 

til interetniske ekteskap vitner om. 

Sosiale frustrasjoner har god jord i et Kenya 

der de siste åras økonomiske vekst har ført til at 

kun de rikeste har blitt rikere. Frustrerte lutfattige 

og arbeidsløse ungdommer (som oftest var 

involvert i voldshandlingene) mangler en politisk 

ledelse som kan kanalisere frustrasjonen mot den 

herskende eliten rundt president Kibaki. I stedet 

blir et mindretall ledet av opportunister av ulike 

kategorier: Noen har en uttalt etnisk sjåvinistisk 

Sosiale frustrasjoner 

har god jord i et Kenya 

der de siste åras økonomiske 

vekst har ført til at kun de 

rikeste har blitt rikere. 

Frustrerte lutfattige og 

arbeidsløse ungdommer (som 

oftest var involvert i 

voldshandlingene) mangler en 

politisk ledelse som kan 

kanalisere frustrasjonen mot 

den herskende eliten rundt 

president Kibaki. 

agenda, enkelte er bare kriminelle som ser sitt 

snitt i kaoset, andre er arbeidsløs ungdom som 

bare blir med «der det skjer» i mangel på andre 

spenningsmomenter. den underliggende årsaken 

er frustrasjonen som skapes blant millioner i desperat 

fattigdom, mens rike businessfolk, internasjonale 

kapitalister og korrupte politikere velter 

seg i luksus (parlamentsmedlemmene i Kenya er 

blant verdens best betalte!). 

For øyeblikket har voldshandlingene lagt seg – 

men de underliggende klassemotsetningene, den 

sosiale desperasjonen og mytene om de etniske 

ulikhetene vil forbli. det nye kompromisset mellom 

Kibaki og Odinga vil ha lite og tilby de fattigste. 

det blir «business as usual» før nok en krise 

vil vokse ut av Kenya, eller et av de andre landene 

i Afrika – kapitalismens periferi. Her skapes rikdom 

for noen ytterst få, ekstrem fattigdom for de 

aller fleste, og millioner av ungdommer som av og 

til ledes ut i etnisk sekterisme, av og til i religiøs 

eskapisme, og av og til i klassekamp. 


Enhetsfronten 

«Kommunistene er ikke noe særskilt parti 

overfor de andre arbeiderpartiene,» heter 

det i Det kommunistiske manifest. 

Forstått riktig, ligger det en viktig advarsel 

mot sekterisme i dette utsagnet. 

Men selvstendig revolusjonær organisering 

er likevel en hovedsak i den marxistiske 

tradisjonen dette tidsskriftet står i. 

Samtidig mener vi som Marx gjorde, at 

«arbeiderklassens frigjøring må være ar- 

10 

beiderklassens eget verk», og at alle forandringer 

til det bedre springer ut nedenfra. 

Sosialismen kan bare skapes ved 

at et flertall av arbeidere og undertrykte 

engasjerer seg. Derfor ønsker vi å bygge 

sterke bevegelser som omfatter langt flere 

enn de som er overbeviste revolusjonære. 

Hvordan skal da revolusjonære sosialister 

jobbe innenfor ulike bevegelser der de 

selv utgjør et lite mindretall? Frans-Arne 


Stylegar ser nærmere på erfaringene fra 

årene etter Oktoberrevolusjonen, da nye 

kommunistpartier verden over stilte seg 

det samme spørsmålet, og på hvilken relevans 

datidens enhetsfront-taktikk har 

for revolusjonære i dag. 

På denne siden av revolusjonen vil de revolusjonære 

være en minoritet innenfor arbeiderklassen. 

Reformistiske ideer av ulike avskygninger dominerer. 

en vesentlig forklaring er at arbeidere har

det den italienske marxisten Antonio Gramsci 

kalte en «delt bevissthet», dvs. et motsigelsesfylt 

sett av hverdagslige erfaringer og ervervet kunnskap, 

som dels underbygger den verdensoppfatningen 

som borgerlige media og institusjoner 

forsyner oss med, og dels går på tvers av denne 

og peker utover den. Men det er også et faktum 

at reformistisk politikk – ideen om at man gjennom 

gradvise forbedringer til slutt kan avskaffe 

kapitalismen – i lengre perioder faktisk så ut til å 

gi konkrete resultater. 

Slik var det før 1. verdenskrig, og slik var det 

på ny i de tiårene som fulgte nærmest etter 2. verdenskrig. 

Så hvordan skal da den minoriteten som 

har organisert seg for å revolusjonere, og ikke bare 

reformere, det borgerlige samfunnet forholde seg 

til det store flertallet som foreløpig ikke har truk- 

Enhetsfronten er 

uløselig knyttet til 

Trotskis navn, og til kampen 

mot fascismen i 1930-årene. 

ket slike konklusjoner? Kort sagt: Hvordan forholder 

revolusjonære seg til ikke-revolusjonære? 

Her skal vi se nærmere på et nøkkelbegrep i denne 

diskusjonen, nemlig den enhetsfront-taktikken 

som den nye, kommunistiske internsjonale utviklet 

etter den russiske 1917-revolusjonen. 

Trotskis navn 

enhetsfronten er uløselig knyttet til Trotskis 

navn, og til kampen mot fascismen i 1930-årene. 

NOTISeR 

✪ norske soldater 

mer krigerske 

En ny doktoravhandling viser at norske 

militære har gått fra å se på seg 

selv som praktiske problemløsere i internasjonale 

operasjoner, til et ønske 

om å delta i krigshandlinger. 

– Operasjonene er endret fra å være 

kun «fredsbevarende» til å være 

«fredsopprettende», noe som innebærer 

direkte militære konflikter. Det 

påvirker mentaliteten til styrkene, sier 

Sven Ola Berg, nestleder i Krigsskoleutdannede 

Offiserers Landsforening. 

På 1990-tallet bidro Norge i den første 

Gulfkrigen, i fredsoperasjoner i Somalia, 

i krigen i Bosnia og i Kosovo. 

- Heller ikke de som var ute i disse 

FN-operasjonene, så på seg selv som 

krigere, men som praktiske problemløsere. 

De drev feltsykehus, kjørte ambulanse, 

transporterte forsyninger og 

tok seg av logistiske oppgaver. I dag 

er krigerrollen blitt mer fremtredende 

og de ønsker å bidra i krigsoperasjoner 

ute, hevder statsviter Torunn Laugen 

Haaland. 

✪ - Vi blir lenge, 

lenge, lenge 

- Vi blir i Afghanistan lenge, lenge, 

lenge, uttalte Jonas Gahr Støre i en debatt 

på Arbeiderpartiets Internasjonale 

Forum. Debatten handlet om Norges 

og verdens Afghanistan-politikk. 

Begrunnelsen for tilstedeværelsen: 

Uten sikkerhet, ingen utvikling. 

Begrunnelsen hørtes mest ut som en 

beskrivelse av dagens situasjon i landet: 

Uten sikkerhet, ingen utvikling! 


Trotski advarte mot Hitlers fascistiske massebevegelse, 

men pekte på at fascismens fremvekst 

enkelt kunne stanses dersom bare sosialdemokrater 

og kommunister gikk sammen om det, altså 

gjennom klasse-enhet. I stedet benyttet så vel de 

kommunistiske som de sosialdemokratiske lederne 

enhver anledning til å bekjempe hverandre, 

og fascistene kunne relativt uhindret etablere sitt 

diktatur. Stedvis gikk det så langt at kommunistene 

inngikk valgsamarbeid med Hitler for å kaste 

sosialdemokratiske delstatsregjeringer. 

For Trotski handlet enhetsfronten om at arbeiderklassens 

organisasjoner måtte bli enig om 

felles handling. enhetsfronten måtte omfatte alle 

arbeidere som ville slåss mot fascismen. Men han 

påpekte at de revolusjonære ikke måtte gi opp sin 

uavhengighet: 

«Ingen felles plattformer med sosialdemokratene 

eller ledelsen for de tyske fagforeninger, 

ingen felles publikasjoner, paroler eller plakater! 

Marsjér hver for seg, men slå sammen! Bli bare 

enige om hvordan man skal slå, hvem man skal slå 

og når man skal slå!» skrev han i For arbeidernes 

enhetsfront mot fascismen i 1931. 

Komintern 

Like klart hadde den kommunistiske internasjonale 

(Komintern) uttrykt seg 10 år tidligere: 

«Samtidig som man anerkjenner behovet for 

handlingsdisiplin, må kommunistene beholde 

både retten og muligheten til å gjøre kjent sin 

mening om politikken til alle arbeiderklassens 

organisasjoner uten unntak, ikke bare i etterkant, 

men om nødvendig mens aksjonen pågår. (…) 

Selv om vi støtter parolen om størst mulig enhet 

i enhver praktisk aksjon mot kapitalistene, 

12 

Dette er enhetsfronten 

Den kommunistiske internasjonale 

(Komintern) var en sammenslutning 

av revolusjonære 

organisasjoner som ble dannet 

etter Oktoberrevolusjonen 

og arbeideroppstandene 

ellers i Europa i kjølvannet av 1. 

verdenskrig. Målsettingen var 

å stille seg i spissen for en verdensrevolusjon. 

I begynnelsen av 1920-årene, 

da den første revolusjonære 

kan aldri kommunistene unnlate å fremme sine 

egne synspunkter, som er det eneste konsistente 

uttrykket for interessene til arbeiderklassen som 

helhet.» 

I 1931 snakket fremdeles kommunistene om 

enhetsfront, men det var en «enhetsfront» som 

forutsatte at de sosialdemokratiske arbeiderne 

avsverget sine egne ledere før de fikk være med. 

Om denne stalinistiske «enhetsfronten nedenfra» 

skrev Trotski: 

«det overveldende flertallet av sosialdemokratiske 

arbeidere vil slåss mot fascismen, men – i 

alle fall nå – bare sammen med sine egne organisasjoner. 

Vi kan ikke hoppe over dette stadiet. 

Vi må hjelpe de sosialdemokratiske arbeiderne til 

å prøve ut deres organisasjoners og deres lederes 

verdi i handling, i denne nye og spesielle situasjonen 

hvor det er spørsmål om liv eller død for 

arbeiderklassen. (…) Å si til de sosialdemokratiske 

arbeiderne: - Sett deres egne ledere til side 

og bli med i vår ‘uavhengige enhetsfront’, er bare 

å føye en ny hul frase til tusenvis av andre. Vi må 

skjønne hvordan vi i virkeligheten skal rive arbeiderne 

vekk fra deres ledere - og dagens virkelighet 

er - kampen mot fascismen.» 

Erfaringene fra Russland 

enhetsfronten var altså ikke ny da Trotski mante 

sosialdemokrater og kommunister til å ta den i 

bruk for å stanse Hitlers fremgang. Trotski selv 

pekte på at idéen om enhetsfronten går tilbake 

til bolsjevikenes praksis i Russland i 1917, i forbindelse 

med revolusjonen der. Komintern generaliserte 

disse erfaringene i årene som fulgte. 

enhetsfront-strategien ble klart formulert på Kominterns 

verdenskongresser i 1921 og 1922. I Te- 

bølgen hadde lagt seg, utviklet 

Komintern enhetsfronten 

som strategi. Den var et svar på 

spørsmålet om hvordan arbeiderklassen 

skulle møte den nye 

offensiven fra kapitalen og staten, 

og samtidig en metode for 

revolusjonæres samhandling 

med ikke-revolusjonære. Dette 

er de grunnleggende kjennetegn 

ved enhetsfronten: 

Den samler arbeidere – revolusjonære 

og ikke-revolusjonære 

– til felles kamp. Disse kampene 

kan være alt fra grunnleggende 

forsvar for rettigheter som er 

under angrep under kapitalismen 

(fagforeninger) til det å 

skape en arbeiderstat gjennom 

kamp nedenfra (arbeiderråd). 

Den uttrykker et knippe krav 

som kan aksepteres både av 

revolusjonære og deler av arbeiderklassen 

som ennå ikke er 

revolusjonære. 

De kreftene som er involvert, 

beholder sin uavhengighet. 

Revolusjonære kan følge sin 

politiske kurs uavhengig av enhetsfronten, 

og gi uttrykk for 

sine mer omfattende politiske 

visjoner. 


ser om enhetsfronten som ble vedtatt på kongressen 

i 1921, vises det til det russiske eksempelet: 

«eKKI (dvs. Kominterns eksekutivkomité) 

mener at det er nyttig å minne alle søsterpartier 

om de russiske bolsjevikenes erfaringer – det 

eneste partiet som så langt har lykkes i å beseire 

borgerskapet og erobre makten. I løpet av de femten 

år som gikk fra bolsjevismens fødsel til dens 

seier over borgerskapet (1903-1917) førte bolsjevismen 

en stadig kamp mot reformismen, eller, 

for å bruke et annet navn, mensjevismen. Likevel 

inngikk man i disse femten årene ofte avtaler 

med mensjevikene. den formelle splittelsen med 

mensjevikene skjedde våren 1905, men mot slutten 

av det året gjorde bolsjevikene, under inntrykk 

av begivenhetene, midlertidig felles front med 

mensjevikene. den andre formelle splittelsen med 

mensjevikene skjedde i januar 1912, men mellom 

1905 og 1912 var splittelsen erstattet med enhet 

og halvveis enhet i 1906-1908 og igjen i 1910. 

denne fullstendige eller delvise enheten skyldes 

ikke bare svingninger i fraksjonskampene, 

men også det direkte trykket fra brede lag av arbeidere 

som var i ferd med å bli politisk aktive 

og nå krevde muligheten til å gjøre seg sine egne 

erfaringer med hvorvidt den mensjevikiske veien 

virkelig skilte seg grunnleggende fra revolusjonens 

vei. Før det nye revolusjonære oppsvinget 

som fulgte i kjølvannet av Lena-streikene, kort 

tid før den imperialistiske krigen begynte, var 

arbeidermassene særdeles ivrige etter enhet og 

den russiske mensjevismens ledere forsøkte å utnytte 

dette for egen vinning, på samme vis som 

lederne for den andre internasjonale, To-og-enhalv-internasjonalen 

og Amsterdam-internasjonalen 

gjør det i dag. de russiske bolsjevikene be- 

Den er også en arena for politisk 

kamp – innenfor enhetesfronten 

kan reformistiske og 

revolusjonære tendenser diskutere 

strategi og taktikk. Det vil 

alltid være en kamp om idéene 

innenfor en slik front. 

I kraft av sine idéer og handlingsalternativer 

kan revolusjonære 

vinne endel av de ikkerevolusjonære 

arbeiderne som 

er med i enhetsfronten, til en 

revolusjonær politikk.

For Trotski handlet enhetsfronten om at arbeiderklassens 

organisasjoner måtte bli enig om felles handling. 

Enhetsfronten måtte omfatte alle arbeidere som ville slåss mot 

fascismen. 

svarte ikke arbeidernes enhetsiver med å avvise 

enhver enhetsfront. Tvert om – som et mottrekk 

til mensjevikledernes diplomatiske spill fremmet 

bolsjevikene parolen om «enhet nedenfra», dvs. 

arbeidermassenes egen enhet i den praktiske kampen 

for arbeidernes revolusjonære krav mot kapitalistene. 

de videre begivenhetene viste at dette 

var den eneste riktige responsen. Som et resultat 

av denne taktikken, som ble tilpasset etter sted 

og tid, vant man gradvis over mange av de beste 

mensjevikiske arbeiderne til kommunismen.» 

Ikke reformistisk masseparti 

I Russland fantes ikke noe reformistisk (sosialdemokratisk) 

masseparti av den typen som hadde 

utviklet seg i Tyskland, Storbritannia, Norge og 

andre steder. Men likevel var det reformistisk bevissthet 

som var rådende i arbeiderklassen. Hos 

enhver arbeiderklasse som er tvunget til å selge 

arbeidskraften sin, og som på arbeidsplassen blir 

kommandert rundt av sjefer og formenn, finnes en 

miks av ulike idéer. Noen av disse idéene er basert 

på kamp og solidaritet, andre på resignasjon og 

aksept av de herskendes tanker. Når vi legger til 

at de konkrete erfaringene til hver enkelt arbeider 

oppviser stor variasjon, blir resultatet at klassens 

bevissthet er svært ujevn. Lenins partiforståelse 

var et svar på dette problemet. det leninistiske 

partiet skulle samle de arbeiderne som hadde de 

klareste og mest avanserte idéene og gi dem teoretiske 

verktøy, argumenter og metodikk som satte 

dem i stand til å fungere som ledere i hverdagen. 

enhetsfronten er den andre biten i puslespillet, 

ettersom det var den som faktisk gjorde det mulig 

for de bolsjevikiske arbeiderne å lede. 

det tilsynelatende paradoksale i dette kommenteres 

i Kominterns Teser: 

«de kommunistiske partiene i verden bruker 

nå, etter å ha sikret seg fullstendig organisatorisk 

frihet til å utbre sin ideologiske innflytelse blant 

arbeidermassene, enhver anledning til å oppnå 

massenes bredeste og størst mulige enhet i praktisk 

aktivitet.» 

Trotski forklarer hvorfor det må være slik i 

en artikkel fra 1922, kalt Om enhetsfronten. det 

handler for det første om at man trenger en så 

sterk som mulig bevegelse – i form av streiker, 

demonstrasjoner osv. – for å kunne vinne reformer 

og forsvare tidligere seiere mot angrep fra 

staten og arbeidsgiverne. Kommunistene kan ikke 

motsette seg slik aksjoner, «men må tvert imot ta 

initiativ til dem, nettopp fordi jo større den massen 

som dras i bevegelse, jo høyere dens selvtillit 

stiger, desto høyere blir selvtilliten hos massebevegelsen 

og desto mer besluttsomt kommer den 

til å marsjere framover, selv om kampens opprinnelige 

paroler var aldri så beskjedne.» 

denne egendynamikken hos massebevegelser 

fører også med seg at det åpner seg et rom 

for revolusjonære idéer. Gjennom den praktiske 

kampen kan balansen mellom de to delene av den 

«delte bevisstheten» endres – folk kan «kvitte seg 

med den gamle dritten,» som Marx sa. Fremveksten 

av «bevegelsens masseaspekter tenderer til å 

radikalisere den og skape mye mer fordelaktige 

forhold for kommunistpartiets paroler, kampmetoder 

og alment ledende rolle,» skriver Trotski. 

Frykter massebevegelsens muligheter 

Sosialdemokratene «frykter massebevegelsens 

muligheter, deres elskede arena er den parlamentariske 

tribunen, fagforeningskontorene, voldgiftsnemndene 

og de ministerielle kammer». de revolusjonære 

ønsker derimot å «dra reformistene ut 

av sine asyler og plassere dem ved siden av oss selv 

foran massenes øyne. Med en riktig taktikk kan vi 

bare tjene på dette. en kommunist som tviler på 

eller frykter dette minner om en svømmer som har 

skrevet avhandling om den beste måten å svømme 

på, men som ikke våger å hoppe i vannet.» 

Og videre: 

«Om kommunistpartiet ikke søkte organisatoriske 

veier med henblikk på til enhver tid å muliggjøre 

en felles, samordnet aksjon mellom de 

kommunistiske og de ikke-kommunistiske kreftene 

(inkl. sosialdemokratene), så ville man derigjennom 

ha blottlagt sin egen manglende evne til 

på grunnlag av masseaksjoner å vinne over majoriteten 

av arbeiderklassen. det ville forfalle til et 

kommunistisk propagandaselskap og aldri utvikles 

til et parti for maktovertakelsen.» 

Gjennom revolusjonsperioden fra februar til 

oktober 1917 lærte arbeiderklassen av flere seiere 

og flere midlertidige tilbaketog. Særlig én episode 

kom til å få avgjørende betydning. Fra juli 

og fremover var det Aleksander Kerenski som ledet 

den provisoriske regjeringen i St. Petersburg. 

Han ble støttet av to moderate venstrepartier, 

mensjevikene og de sosialrevolusjonære. Kerenskis 

regjering forsøkte å dempe den revolusjonæ- 

NOTISeR 

✪ sV svelger og svelger 

– Hvert ord, komma og punktum i 

denne redegjørelsen er det full oppslutning 

om i regjeringen, fastslo 

Jonas Gahr Støre om sin rapport til 

Stortinget om Norges innsats i Afghanistan. 

Blant de tingene SV da stiller seg bak 

er: 

■ Afghanistan skal vinnes for demokratiet 

med krig og sivil gjenoppbygging. 

■ Norske soldater kan komme til å bli 

i Afghanistan på ubestemt tid. 

■ Det er bare NATO som gir militær 

trygghet. 

■ Om motstanden mot okkupasjonen: 

«Det finnes en rekke kriminelle 

som utfører angrep mot sivilbefolkningen 

og koalisjonsstyrkene. De 

deler ikke den ideologiske oppfatningen 

til Taliban, men ser en like 

stor trussel mot sin virksomhet i at 

det blir bygget en solid stat». 

✪ CiA innrømmer 

vanntortur 

CIA-sjef Michael Hayden vedgikk i en 

høring i Senatet tirsdag at CIA har 

brukt vanntortur, såkalt «waterboarding», 

på fanger i Guantanamo. Han 

innrømte også at simulert drukning 

kan føre til døden, men utelukker likevel 

ikke at torturmetoden vil brukes 

igjen. 

Innrømmelsen kommer bare få dager 

etter at USAs justisminister Michael 

Mukasey i et brev til Kongressen benektet 

bruken av tortur. 


14 

Det overveldende flertallet av sosialdemokratiske arbeidere vil slåss mot fascismen, 

men – i alle fall nå – bare sammen med sine egne organisasjoner 

re bølgen og gjenopprette kapitalistisk stabilitet 

samtidig som den fortsatte å delta i den imperialistiske 

verdenskrigen. I praksis innebar det at 

man måtte lamme sovjetene – de demokratiske 

organene for arbeidermakt som hadde grodd opp 

som paddehatter i februar. Likeledes betydde det 

at regjeringen måtte fengsle bolsjeviklederne eller 

tvinge dem under jorden. Til å begynne med allierte 

Kerenski seg med den reaksjonære hærsjefen, 

general Kornilov. Men så, i august, brøt Kornilov 

med regjeringen og gikk mot St. Petersburg, revolusjonens 

sterkeste bastion. Kornilovs mål var 

å styrte Kerenski og etablere seg selv som Russlands 

«sterke mann». Trotski forklarer hvordan 

bolsjevikene reagerte: 

«Hva gjorde bolsjevikene? Ikke et øyeblikk 

nølte de med å inngå en praktisk allianse med 

sine forfølgere for å bekjempe Kornilov… Overalt 

ble det opprettet revolusjonære forsvarskomitéer, 

der bolsjevikene gikk inn som en minoritet. dette 

forhindret ikke at bolsjevikene fikk en ledende 

rolle: allianser med revolusjonær masseaksjon for 

øyet vil alltid styrke et parti som er tvers igjennom 

revolusjonært og uredd. Bolsjevikene stod i første 

linje; de rev ned de barrierene som skilte dem 

fra de mensjevikiske arbeiderne og ikke minst 

de sosialrevolusjonære arbeiderne, og dro dem 

med seg i sitt kjølvann… Midt under Kornilovaffæren 

tryglet Kerenski matrosene på krysseren 

Aurora om å komme til Vinterpalassets forsvar. 

disse matrosene var, uten unntak, bolsjeviker. de 

hatet Kerenski. Men hatet hindret dem ikke fra 

å vokte Vinterpalasset. Representanter for matrosene 

kom til Kresti-fengselet for å diskutere 

med Trotski, som satt der, og de spurte: «Hvorfor 

ikke arrestere Kerenski?» Men de spurte halvveis 

på ert: matrosene forstod at det var påkrevet å 

først knuse Kornilov, og først deretter ta seg av 

Kerenski.» 

Bolsjevikene støttet altså Kerenski «på samme 

måte som repet støtter en hengt mann», som Lenin 

formulerte det siden. Trotski fanger her det 

essensielle ved enhetsfronten. Strategien med å 

jobbe sammen med massene og dermed vinne 

dem for revolusjonære idéer, innebar for bolsjevikene 

at de i praksis viste at det var dem som mest 

konsekvent forsvarte revolusjonen mot Kornilov. 

dette foregikk gjennom organer som var opprettet 

for å forsvare revolusjonen, og der mensjeviker 

og sosialrevolusjonære var i flertall. Innenfor 

denne enhetsfronten opprettholdt bolsjevikene 

sin uavhengighet. Lenin stresset behovet for å 

fortsette den ideologiske kampen innenfor forsvarskomitéene. 

Han skrev at «vi slåss mot Kornilov, 

men vi støtter ikke Kerenski; vi avdekker 

hans svakheter… Vi bekjemper Kerenski på en ny 

måte (…) gjennom å vise folket (som slåss mot 

Kornilov) hans svakhet og vakling.» 

det var gjennom kampen mot Kornilov at bolsjevikene 

fikk flertallet av de russiske arbeiderne 

over på sin side. Kampen for å forsvare Kerenskis 

regjering hadde avslørt svakhetene ved Kerenskis 

politikk. dette gjorde det mulig for bolsjevikene 

å vinne flertall i sovjetene, som frem til da hadde 

vært ledet av mensjevikene og de sosialrevolusjonære. 

Selve Oktoberrevolusjonen ble gjennomført 

gjennom sovjetene. der måtte bolsjevikene inngå 

i forbund med ikke-bolsjevikiske arbeidere, soldater 

og bønder – inkludert mange som var lojale 

mot sovjetene på tross av at de var motstandere 

av bolsjevikene. 

Komintern og enhetsfronten 

Komintern ble opprettet i mars 1919. det var en 

sammenslutning av revolusjonære organisasjoner 

som ble dannet etter Oktoberrevolusjonen og arbeideroppstandene 

ellers i europa i kjølvannet av 

1. verdenskrig. Målsettingen var å stille seg i spissen 

for en verdensrevolusjon. Til å begynne med 

var det en samling av en håndfull stort sett små 

partier. Men etter en rekke splittelser i de store 

sosialdemokratiske partiene frem til 1921 stod 

store flertallspartier i land som Frankrike, Italia 

og Norge bak Komintern, og i flere andre land var 

det betydelige mindretallspartier som støttet organisasjonen. 

På det tidspunktet hadde imidlertid 

den første revolusjonære bølgen etter krigen lagt 

seg. den første fasen av revolusjonen i Tyskland 

var blitt knust av den tyske overkommandoen i 

samarbeid med den sosialdemokratiske partiledelsen, 

kortvarige rådsrepublikker i Ungarn og 

Bayern hadde likeledes endt i nederlag og i Italia 

var Bienno rosso (de to røde årene) over uten at 

maktforholdene i samfunnet var blitt grunnleggende 

endret. Seier til de revolusjonære i Tyskland 

eller Italia ville ha endret styrkeforholdet mellom 

klassene i europa. Nederlaget betydde at borgerskapet 

kom på offensiven igjen. 

I 1921 ble gapet mellom bevegelsens strategiske 

behov og de nye kommunistiske partienes 

praksis satt i klar relieff av begivenhetene i Tyskland, 

der ledelsen for det tyske kommunistpar- 


tiet (KPd) fullstendig feilbedømte situasjonen 

og forsøkte å utnytte en lokal streikebevegelse til 

en dårlig forberedt og katastrofal oppstand. den 

såkalte marsaksjonen ble uvegerlig etterfulgt av 

knallhard undertrykking. Kommunistpartiet ble 

erklært illegalt, antallet medlemmer falt katastrofalt 

og tusener av aktivister ble satt i fengsel. 

Senere det året samlet Komintern seg til sin 3. 

kongress. Lenin og Trotski hadde nå kommet til 

at det var nødvendig å lære manøvreringens kunst 

til de unge kommunistpartiene. enhetsfronten 

var et svar på spørsmålet om hvordan arbeiderklassen 

skulle møte den nye offensiven fra kapitalen 

og staten, og samtidig en metode for revolusjonæres 

samhandling med ikke-revolusjonære. 

Både på denne kongressen og på den neste i 1922 

stod spørsmålet om enhetsfronten sentralt. 

Komintern la vekt på at den konkrete anvendelsen 

av enhetsfronten ville være forskjellig fra 

land til land. I Teser om enhetsfronten gav man 

konkrete råd og anvisninger til kommunistene i 

flere land, deriblant Sverige. I Norge spilte spørsmålet 

om enhetsfronten en viktig rolle i splittelsen 

mellom Tranmæl-fløyen og Kominterntilhengerne 

i Arbeiderpartiet i 1923. Bolsjeviken 

Nikolai Bukharin innledet om enhetsfronten i 

Norge på Kominterns 4. verdenskongress i 1922, 

og sa blant annet følgende. 

«Hvis vi antar at vi bare har å forsvare de faglige 

interessene til arbeiderklassen (slik Tranmæl 

og flertallsfraksjonen hevdet), og at vi ikke trenger 

å bekymre oss om de store sjiktene av det arbeidende 

folk som en reserve som vi må utnytte 

under revolusjonen, så er holdningen til den første 

retningen fullstendig rettferdiggjort. Men saken 

står ikke slik i Norge. Vi krever at vårt parti skal 

settte den sosialistiske omforming av samfunnet 

som mål, altså revolusjonen. (…) det er absolutt 

nødvendig at vi stadig utvider vår basis. det 

betyr ikke at vi skal trekke (små-)bøndene inn i 

vårt parti, men at vi skal dra nytte av dem i vår 

manøvreringskamp mot hele den kapitalistiske 

ordningen. (…) Vi skal føre en politikk som trekker 

også de sjiktene av bondestanden som er for 

borgerskapet over på vår side. dette er vår plikt. 

det er ingen synd mot marxismen, men en praktisk 

anvendelse av den marxistiske lære på dagens 

situasjon i Norge.» 

det var imidlertid først og fremst i Tyskland 

at enhetsfront-parolen ble satt ut i livet, og for en 

tid viste den seg effektiv. Alt i 1922 hadde KPd

Vi er for et bredest mulig praktisk aksjonfellesskap 

med sosialdemokratiet. 

begynt å hente seg igjen etter den katastrofale 

marsaksjonen, og enhetsfronten var nøkkelen. I 

diskusjonene mellom det sosialdemokratiske SPd 

og KPd om et samarbeid for å svare på angrepene 

fra arbeidsgiverne, fremstod SPd som skeptiske, 

mens KPd ivrig argumenterte for enhet. dette 

gav resultater rundt på arbeidsplassene. Kommunistene 

klarte også å få innflytelse under jernbansestreiken 

samme år. 

denne taktikken gav de tyske kommunistene 

40.000 nye medlemmer frem til årsskiftet 

1921/22. I det samme tidsrommet mistet SPd 

like mange. Innen juni 1923 sluttet nye 70.000 

seg til KPd, som gjennom enhetsfront-strategien 

klarte å polarisere SPd i en høyre- og en venstrefløy. 

dette var i periode av dyp politisk og økonomisk 

krise i landet. Situasjonen var i ferd med 

å bli revolusjonær igjen. 

Taktisk fleksibilitet 

Men kommunistene manglet den taktiske fleksibiliteten 

som Lenin hadde utviklet til en kunst, 

og erstattet ultra-venstre-politikken fra mars 1921 

med en enhetsfront-taktikk med klare overslag i 

motsatt retning. Partiledelsen stod uforberedt da 

en generalstreik som i stor grad var ledet av kommunistiske 

faglige tillitsvalgte, førte til den konservative 

regjeringens fall i august 1923. Kommunistene 

satte sin lit til at lederne for venstresiden 

i SPd ville oppfordre til en ny generalstreik, som 

alle visste ville få revolusjonære implikasjoner. Men 

disse lederne var fremdeles lojale mot reformismen. 

de nektet å ta initiativet til noen generalstreik, og 

dermed ebbet den tyske revolusjonen ut igjen. 

Borgerskapet i Tyskland grep sjansen og stabiliserte 

sitt eget styre – selv om det ble relativt 

kortvarig – og politikken i europa som helhet tok 

et skritt mot høyre. 

Nederlaget i Tyskland i 1923 spilte en viktig 

rolle for at idéen om «sosialisme i ett land» vant 

frem i Komintern. da stalinismen ble dominerende 

innenfor Komintern, droppet man enhetsfronten. 

det skulle få tragiske konsekvenser. I tiden 

før Hitler kom til makten i Tyskland, påstod det 

nå stalinistiske Komintern at sosialdemokratene 

var «sosial-fascister» og at SPd var en større trussel 

mot arbeiderklassen enn nazistene. 

Enhetsfronten i dag 

La oss til slutt vende tilbake til det kommunistiske 

manifest, der Marx og engels altså skriver: 

«I hvilket forhold står kommunistene til proletarene 

i det hele? Kommunistene er ikke noe 

særskilt parti overfor de andre arbeiderpartiene. 

de har ingen interesser som er skilt fra hele proletariatets 

interesser.». 

For revolusjonære sosialister i dag betyr dette 

at vi – når vi jobber innenfor bevegelser av forskjellig 

slag, ofte politisk mangfoldige allianser 

– ønsker at bevegelsen som helhet skal bli sterkere. 

det vil også si at vi ønsker at de som diskuterer 

utfra helt andre premisser enn oss, skal bli sterkere. 

en sterkest mulig bevegelse øker sjansen til 

å vinne konkrete kamper, samtidig som masseaktiviteten 

gir folk selvtillit og erfaringer som gjør 

dem mer lydhøre for revolusjonære idéer. 

For vi ønsker også at det revolusjonære tyngdepunktet 

skal bli sterkere. Vi vil ha større tyngde 

og større gjennomslagskraft, men uten at det går 

utover bredden i bevegelsen. det er ikke alltid 

en enkel oppgave. Men for oss innebærer det at 

forholdet til reformisme og sosialdemokrati er 

sentralt. Reformisme er en analyse av en politisk 

retning, ikke et skjellsord eller en merkelapp. det 

er en viktig del av forståelsen av hva bevegelsen 

er og ikke er, og hvordan vi skal agere. Vi er for et 

bredest mulig praktisk aksjonfellesskap med sosialdemokratiet. 

Som Trotski skrev i 1922: 

«Valgavtaler og parlamentariske kompromisser 

mellom det revolusjonære partiet og sosialdemokratiet 

er vanligvis til fordel for sosialdemokratiet. 

Konkrete avtaler om masseaksjon, med 

kamp som målsetting, er alltid nyttig for det revolusjonære 

partiet.» 

Både Kominterns Teser om enhetsfronten og 

Trotskis artikkel Om enhetsfronten ligger i norsk 

oversettelse på http://intsos.no. det gjør også sistnevntes 

For arbeidernes enhetsfront mot fascismen. I 

Joseph Choonaras artikkel The united front diskuteres 

både de som er berørt her og andre sider ved 

enhetsfronten. Artikkelen finnes i International 

Socialism Journal nr. 117 (desember 2007). debatten 

om enhetsfronten mellom Komintern og 

det norske Arbeiderpartiet er gjengitt i Åsmund 

egge og Vadim Roginskij: Komintern og Norge 

(2006). Når det gjelder forståelsen av reformisme 

som fenomen, anbefales Tony Cliffs Hva er 

reformisme? (på intsos.no) og Lukacs’ Historie og 

klassebevissthet. Lukacs bok finnes i norsk oversettelse 

(Pax 1971). 

NOTISeR 

✪ humanitær krigføring 

på norsk 

En masteroppgave fra Universitetet i 

Oslo beskriver hvordan norske soldater 

slo og sparket sivile afghanere som 

kom for å plukke tomhylser på skytebanen. 

Soldatene gikk hardt til verks 

for at afghanerne skulle holde seg på 

avstand. 

- Glasset fylles kontinuerlig og lekker 

kontinuerlig. Vi må bli flinkere til å 

tette hullene, sier utenriksministeren. 

Slik ser Afghanistan ut fra Oslo. 

✪ tomme bistandsløfter 

Mens Kabul opplever den kaldeste 

vinteren på 30 år bryter mange av verdens 

rikeste land sine løfter til Afghanistan. 

50 milliarder kroner i bistandsløfter 

er ikke blitt innfridd. 

Ifølge Oxfam bruker USA 350.000 kroner 

på den militære innsatsen hvert 

minutt, noe som i 2007 utgjorde 185 

milliarder kroner. 

Til sammenligning har jordbruk, som 

er hovednæringen for 70 prosent av 

befolkningen, mottatt kun to milliarder 

kroner i direkte hjelp siden 2002. 


siDen ifjor høst har Israel blokkert Gaza, 

som er verdens tettest befolkede område, 

med 1,5 millioner mennesker. 

1. mars gikk Israel til militært angrep, med 

soldater, stridsvogner, raketter og fly. Hittil 

er over 120 mennesker drept, svært mange 

sivile, omlag en tredel barn. 

Bildene på disse sidene viser noen få av de 

lidelsene angrepene fører til. 

Bildene kommer fra forskjellige kilder, og 

mange av ofrene vet vi ikke hvem er. Flere 

bilder og mer informasjon om blokkaden av 

Gaza og angrepene fra Israel finnes en rekke 

steder, blant andre: 

■ www.freegaza.ps/english/ 

■ www.islamonline.net/English/In_Depth/ 

GazaHolocaustMuseum/index.shtml 

■ www.arbeidermakt.blogspot.com/ 

16 

internasjonal sosialisme 1-2008


PReSIdeNTVALGeT I USA 

Er Demokratene bedre? 

Millioner av mennesker gleder seg til 

å få George Bush ut av Det hvite hus. 

Men Demokratene tilbyr ingen virkelig 

forandring, skriver Jon Sandven og 

Christian Ringdal. 

Krigskorstog, konservativ gudstro, angrep på borgerrettigheter 

og nyliberal galskap kjennetegner 

George Bush sin presidentperiode. To tusen milliarder 

dollar er brukt på krigen og den amerikanske 

økonomien faller. Republikanernes presidentkandidat, 

John McCain, vil gjerne ha amerikanske 

styrker i Irak i hundre år. 

det er ikke rart at millioner av mennesker i 

USA og i resten av verden håper på å få Republikanerene 

ut av det hvite hus til høsten. Midt i 

mediesirkuset rundt primærvalgene er det et virkelig 

engasjement rundt de demokratiske kandidatene 

Hillary Clinton og Barack Obama. 

Når demokratene også vil stille med enten 

en kvinne eller en svart mann er det forståelig at 

mange øyner et lite håp om forandring. Å, hadde 

det vært så vel! 

I norske medier kan man få inntrykk av at demokratene 

er det venstreorienterte av de to partiene, 

et parti av fagbevegelse og sosiale bevegelser. 

det er riktig at demokratene har klart å inkorporere 

mange sosiale bevegelser og kampanjer - 

det har da også vært deres historiske rolle i over 

hundre år å forsøke å forhindre arbeiderklassen 

fra å organisere seg gjennom å ta opp i seg enkelte 

reformkrav. Av fagbevegelsens politiske bidrag 

går det meste til demokratene. Men dette utgjør 

bare 14 prosent av partiets totale bidrag. 2/3 av 

bidragene kommer fra storselskapene. demokratene 

får kanskje ikke så mye fra Bush sine venner 

i oljeindustrien, men mer enn nok fra wall Street, 

Hollywood og Silicon Valley. 

Et mindre onde? 

Men demokratene må tross alt være litt bedre? 

Vi trenger ikke se lenger tilbake enn til Bill Clintons 

presidentperiode (1993-2000) for å se hva 

18 

en president fra demokratene betyr. Forskjellene 

mellom fattig og rik ble nesten tidoblet. Antall 

føderale fanger ble nesten doblet (størstedelen 

av USAs fanger er svarte). Clinton sendte amerikanske 

styrker inn i kamp like mange ganger 

som hans fire forgjengere gjorde til sammen. Han 

gikk til krig mot Jugoslavia på tvers av FN. Han 

gjorde slutt på velferdsordninger Ronald Reagan 

ikke hadde sjanse til å røre. Husk det når Hillary 

Clinton skryter av at hun er mer «erfaren» enn 

Obama – det er Bill Clintons administrasjon hennes 

erfaring er knyttet til. 

Både Republikanerne og demokratene er kapitalistiske 

partier som er for imperialisme – som 

begge partiene kaller «amerikansk lederskap i verden». 

det vil kanskje overraske mange, men hvis 

du lager en målestokk på hvor liberal en amerikansk 

president har vært ut fra hvilke reformer 

han har gjennomført, blir resultatet faktisk at erke-reaksjonære 

Richard Nixon kommer ut som 

den mest liberale presidenten i etterkrigstida. det 

er styrkeforholdet i kampen mellom klassene som 

kan forklare hvordan reformer blir innført eller 

fjernet – i USA som i resten av verden. 

Borgerrettigheter, arbeiderrettigheter og miljøstandarder 

ble under Nixon utvidet og forbedret 

på en måte som setter for eksempel Bill Clinton 

i et dårlig lys. 

Under Nixon ble abortloven og «affirmative 

action» (positiv diskriminering for svarte) som 

virkemiddel godkjent av en Høyesterett som var 

fylt opp med Nixon-utnevnte dommere. Nixon 

ble til og med tvunget til å innføre prisreguleringer 

i et forsøk på å begrense lønnsveksten. Organiserte 

arbeidere i en rekke sektorer (kull, stål, 

post) kjempet så militant og så lenge at de fikk 

stor reallønnsvekst på tross av høy inflasjon. 

Tida var preget av kamp mot Vietnamkrigen 

og for borgerrettigheter, abortlov og bedre 

arbeidsvilkår. Først da bevegelsen begynte å bli 

svakere, kunne reformene angripes igjen – og 

det begynte under demokraten Jimmy Carter 

og fortsatte under Reagan. 


«Jeg vil heller stemme 

på noe jeg vil ha og ikke 

få det enn å stemme på noe jeg 

ikke vil ha og få det» eugene debs 

Irak – ville det skjedd under Al Gore? 

det er nå fem år siden USA og dets allierte gikk 

til krig mot Irak. Hundretusener av sivile er drept. 

Forsvarerne av demokratene sier «men ville Al 

Gore invadert Irak?» william Blum, forfatteren 

av blant annet Rogue State og Killing Hope, skrev 

nylig: «Han ville kanskje invadert Iran istedet, 

det var angivelig førstevalget til Israel og deres 

amerikanske lobby. Husk at Clinton-Gore-administrasjonen 

påtvang det irakiske folket åtte år 

med hjerteløse og meningsløse sanksjoner samtidig 

som de bombet det hundrevis av ganger. Mer 

enn en million døde var resultatet. Al Gore har 

allerede invadert Irak.» 

Meningsmålinger har vist at mellom 57 og 64 

prosent av amerikanerne vil ha alle amerikanske 

styrker ut av Irak innen et år. Ingen av presidentkandidatene 

står for det samme standpunktet. 

de snakker kanskje om nedtrapping av «kampstyrker» 

(«combat troops») etterhvert, men disse 

utgjør en liten del av okkupasjonen. Akkurat nå 

er det flere amerikanske soldater i Irak enn det 

var for ett år siden. 

Obamania 

Hillary Clinton stemte for krigen mot Irak. 

Barack Obama har tjent noe på dette. Han var 

mot krigen da han var delstatspolitiker i Illinois. 

Men om den veltalende Obama har klart å utnytte 

dette i valgkampen så langt, fins det nok av 

uttalelser som viser at han stiller seg bak «krigen 

mot terror». 

da han drev valgkamp for å komme inn i Senatet 

var oppslutningen om krigen på sitt høyeste.

Sosialisten Eugene Debs stilte som presidentkandidat 

flere ganger. Debs ble dømt til 

ti års fengsel for sin kompromissløse krigsmotstand. 

I 1920 fikk han en million stemmer, 

mens han satt inne. Hans Socialist Party 

fikk valgt inn en rekke representanter på 

lokalt nivå. Avisa deres, Appeal to Reason, 

hadde 100 000 abonnenter. 

I juli 2004 sa han ifølge Chicago Tribune at «på 

dette tidspunktet er det ingen stor forskjell mellom 

min og presidentens posisjon». Avisa skrev 

videre at «Obama [...] mener nå at amerikanske 

styrker må bli værende for å stabilisere det krigsherjede 

landet – en politikk som ikke er ulik den 

nåværende tilnærmingen til Bush-administrasjonen.» 

Også hans stemmegivning knuser imaget av at 

Obama er en mann som kommer til å rydde opp. 

Siden han inntok plassen i Senatet i januar 2005 

har han stemt for alle krigsbevilgninger Republikanerne 

har lagt fram, totalt mer enn 300 mil- 

liarder dollar. Han stemte for Condoleezza Rice 

som utenriksminister. Han stemte for å videreføre 

Patriot Act i juli 2005 – det verste angrepet på 

borgerrettighetene de siste femti åra. 

Bass og diskant 

demokratene vil oppnå det samme som Republikanerne 

– å styrke USAs makt i verden. Noen 

ganger er demokratene for å bruke andre midler 

enn Republikanerne, for eksempel mer diplomati 

og mindre unilateral aggresjon i internasjonal 

politikk. Men man kan like godt se på dem som 

to fløyer av samme parti: Republokratene. Som 

James Mann skriver i Rise of the Vulcans: 

«Republikanerne motsatte seg ikke Clintons 

økonomiske globaliseringsvisjoner og demokratene 

utfordret ikke Republikanernes militære visjoner 

om Amerika som den eneste supermakten. 

Noen ganger virket det som om Amerikas to ledende 

partier spilte den samme plata. da demokratene 

holdt det hvite hus skrudde de opp den 

økonomiske diskanten. da Republikanerne tok 

over skrudde de opp den militære bassen.» 

enhver som vil ha virkelig forandring i USA 

må se etter andre alternativer. Men har reelle alternativer 

noen mulighet? 

Konsekvensen av «det minste ondet» 

I 2000, ett år etter opprøret mot wTO i Seattle, 

fikk den radikale aktivisten Ralph Nader 3 millioner 

stemmer i presidentvalget som de Grønnes 

kandidat. Nader stiller også i år som uavhengig 

kandidat [det er foreløpig usikkert om de Grønne 

velger ham som sin kandidat], men momentumet 

er ikke det samme fordi de Grønne i 2004 anså 

John Kerry som «et mindre onde» enn George 

Bush. I 2004 stilte de bare lister i delstater som 

var «sikre» for demokratene, og sjøl om Nader 

stilte samlet det ikke venstresida på samme måte 

som i 2000. 

dette er den viktigste grunnen til at det er galt 

å støtte demokratene som «det minste ondet». 

Gang på gang har topartisystemet blitt utfor- 

dret ved at sosiale bevegelser har forsøkt å stille 

uavhengige kandidater – Tom watsons Populist 

Party på 1890-tallet, eugene debs sitt Socialist 

Party på 1910-tallet, Henry wallace sitt Progressive 

Party i 1948 og Ralph Naders kandidatur ved 

de siste valgene er bare noen av mange eksempler. 

Men venstresida har dessverre ALLTId godtatt 

logikken med «det minste ondet» etterpå. derfor 

har framganger for sosiale bevegelser ved enkeltvalg 

blitt avløst av støtte til et av de to imperialistiske 

partiene ved neste valg når en demokrat 

har framstilt seg som representant for bevegelsen 

– og nesten uten unntak en svekkelse av bevegelsene 

umiddelbart etter. derfor fins det ikke noe 

alternativ til Republokratene – derfor fins det ikke 

noe arbeiderparti i USA. 

1930-tallet var kanskje tidspunktet hvor et 

brudd med Republokratene var nærmest å skje. 

en militant klassekampsituasjon og seier på seier 

for fagbevegelsen skapte et klima hvor et arbeiderparti 

kunne formes dersom fagbevegelsen brøt 

med Franklin d. Roosevelt. Meningsmålinger 

gjort mellom 1936 og 1938 viste konstant at over 

20 prosent av de spurte støttet tanken om et arbeiderparti. 

Og mellom 14 og 16 prosent svarte 

at de ville bli medlemmer av et sånt parti. Men på 

tross av at kongressene til viktige forbund som 

bilarbeiderne og tekstilarbeiderne i 1937 vedtok 

opprettelse av arbeiderparti lot fagbyråkratene 

være å ta et slikt initiativ. I steden støttet de Roosevelt 

som det minste ondet. 

etter at det gikk opp for Tom watson og populistene 

at demokratene og william Jennings 

Bryan gladelig tok i mot aktivistene og stemmene 

deres uten å ville gi noe tilbake beskrev watson 

alliansen slik: «Vi spiller Jonas og de spiller hvalen» 

(joda, Jonas overlevde ved at hvalen slukte 

ham mens han ellers ville lidd drukningsdøden, 

men hvalen spydde ham bare opp igjen etter at 

han hadde fått Guds tilgivelse). 

dem som ikke tror på guddommelig inngripen 

får holde seg unna demokratene. 


deTTe eR MARxISMe 

Feminisme og 

sosialistisk kvinnekamp 

Begrepet feminisme er vanskelig å definere 

ettersom det innbefatter flere ulike 

strømninger og ideologier. Hvordan 

man ser på kvinneundertrykkelse 

og hvordan det har oppstått, innvirker 

på hvordan man mener at man best kan 

bekjempe det. Om man med feminisme 

mener at samfunnet er strukturert 

på en måte som gjør at kvinner blir undertrykte 

og ikke får samme muligheter 

som menn, og vil forandre på dette, er 

det lett å være enig. 

■ Amanda Dübeck 

en teori som har fått stor innflytelse i feministiske 

kretser er patriarkatteorien. denne teori bygger på 

ideen om at vi lever i ett mannssamfunn. Mannssamfunnet 

opprettholdes av egne strukturer som 

undertrykker kvinner. I følge patriarkatteorien 

er disse strukturer uavhengige av, og overordnede 

klassesamfunnet. Alle kvinner, uansett klasse, 

har derfor felles interesse av å kjempe mot disse 

strukturene. denne tankemåten leder også ofte til 

at mannen blir fienden, fordi det menes at menn 

tjener på å holde kvinner nede. da blir det også 

logisk at kvinner bør organisere seg i en separat 

kamp i separate kvinneorganisasjoner. 

Men selv om undertrykkelsen påvirker alle 

kvinner, innebærer dette ikke at alle kvinner har 

felles interesser. Kvinner fra arbeiderklassen er 

mye mer låst av undertrykkelsen enn kvinner fra 

overklassen. er du rik, kan du betale for barne- 

20 

omsorg som passer for deg og betale noen som 

vasker huset ditt og klærne dine. Overklassens 

kvinner tjener på det system som holder majoriteten 

av kvinnene i jobber med lav lønn og har 

ingen interesse av å kjempe mot systemet. de 

reformer som mange feminister kjemper for, f. 

eks. å få lik representasjon i politiske organer og 

blant næringslivstoppene, har liten innvirking på 

livene til vanlige kvinner. 

Noen mener at marxismen ikke tar spørsmålet 

om kvinneundertrykkelse på tilstrekkelig alvor, eller 

at den ikke er tilstrekkelig for å forstå kvinneundertrykkelsen, 

og at vi derfor må ta feministiske 

teorier til hjelp. de som mener dette har ikke 

forstått hva en av marxismens største styrker er. 

Marxismen er et analyseredskap, et verktøy for å 

kunne forstå og analysere verden. Clara Zetkin, 

revolusjonær sosialist og initiativtaker til den Internasjonale 

kvinnedagen, skrev 1903 i tidsskriftet 

Die Gleichheit: «Ganske visst har Marx aldri 

beskjeftiget seg spesielt med kvinnespørsmålet 

som et «isolert» problem. Til tross for det har 

han bidratt med noe uerstattelig, ja det viktigste 

til kvinnens kamp for fulle rettigheter. Med den 

materialistiske historieoppfatningen har han riktig 

nok ikke gitt oss ferdige formler om kvinnespørsmålet, 

men noe som er bedre: den korrekte, 

treffsikre metode til å utforske og forstå det.» 

Friedrich engels viste i sin meget viktige bok 

Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, 

at kvinneundertrykkelsen oppsto samtidig som 

klassesamfunnet. Før det fantes et klassesamfunn, 

fantes det heller ikke noen kvinneundertrykkelse. 

Hvis vi helt skal kunne kvitte oss med kvinne- 


Men selv om 

undertrykkelsen 

påvirker alle kvinner, 

innebærer dette ikke at alle 

kvinner har felles interesser. 

undertrykkelse, må vi også kvitte oss med klassesamfunnet. 

Fullstendig frihet for kvinner er bare 

mulig med sosialisme, siden den utbytting som 

kapitalismen er tuftet på er sammenlenket med 

kvinneundertrykkelse. Istedenfor å produsere for 

profitt kan vi produsere for behov og finne kollektive 

løsninger. det er bare kapitalismen som 

tjener på at vi som har interesse av å kjempe mot 

systemet splittes i ulike grupper, enten det er svarte 

og hvite, ulike nasjonaliteter eller kvinner og 

menn. derfor er patriarkatteorien ikke bare feil, 

den svekker også kvinnekampen. 

Ingen sosialister sitter og venter på en revolusjon 

da alt skal bli bra. Som Rosa Luxemburg 

sa, er revolusjonære de beste forkjemperne for 

reformer, for de har revolusjonen som mål. Selvsagt 

må vi kjempe for reformer som gjør det bedre 

for kvinner her og nå, i Norge bør det være 

kampen for AFP, kortere arbeidstid og lik lønn 

for likt arbeid. Men for majoriteten av kvinnene 

i verden er det største problemet fattigdom eller 

krig. Ingenting tyder på at disse problemene kan 

løses bare med reformer innenfor systemet.

PISA – om tallmagi 

og økonomisk vekst 

Tidlig på 1990-tallet lanserte OECD 

sin PISA undersøkelse - Programme 

for International Student Assessment. 

Siden har norske elevers (påståtte) nedslående 

resultater fra internasjonale undersøkelser 

blitt til årlige krise overskrifter 

i norske aviser og ført til store 

reformer i det norske skolesystemet. 

Statssekretær Helge Ole Bergesen skriver i sin 

bok Kampen om kunnskapsskolen (2006), om 

«PISA sjokket»; «derved var scenen satt for det 

store norske oppgjøret om kunnskap i skolen. […] 

For oss som akkurat hadde overtatt den politiske 

ledelsen i Utdannings- og Forskningsdepartementet, 

ble PISA-resultatene en «Flying start». 

»Oss» her er Høyre-regjering og Kristin Clemet. 

Clemet kunne knapt åpne munnen uten å henvise 

til at «internasjonale studier har vist at …» 

for å legitimere endringer i skolens innhold og 

økning av timetall i basis fagene – den såkalte 

«Kunnskapsløftet». 

«Kunnskapsløftet» er et stort skritt mot en 

mer markedsorientert skole. Hun huskes også 

for å innføre nasjonale prøver i rettskrivning og 

matematikk, og offentliggjøre resultatene. Nå er 

vi med i nesten alle slags internasjonale komparative 

studier, og tall, indikatorer og målinger er 

blitt en del av skolens hverdag. 

OECD «For a better world economy.» 

Slagordet over er fra nettsidene til OeCd, «et 

forum for økonomisk samarbeid og utvikling mellom 

industriland». Å utdanne massene er nødvendig 

for økonomisk utvikling, men det er dyrt for 

det enkelte land. Utdanningseksperter i OeCd 

er derfor opptatt av «value for money» og effektivitet 

i de ulike skolesystemene. 

Bak en nøytral og vitenskapelig fasade skjules 

en nyliberal strategi og ikke primært en interesse 

i dannelse eller «det gode liv» for skoleelever. Li- 

kevel får PISA enorm mediedekning, ikke kun på 

områder PISA faktisk måler, men som dom over 

hele skolesystemet. 

Og hvor er de kritiske røstene? Å gjennomføre 

og analysere PISA og TIMSS testene i 2006 kosta 

godt over 100 millioner US dollar til sammen for 

de landene som deltok. dagens nyliberalistiske og 

markedsorienterte Høgskole og Universitetssystem 

gjør at vitenskapelig ansatte blir gjort avhengig 

av de enorme summene som ligger i OeCdsystemet. 

Fagpersoner med «oppdragsforskning» 

knyttet opp til PISA og TIMMS forholder seg 

tause og mediebildet av en norsk skole i krise og 

norske elever som dårlige blir stående. 

PISA i Taiwan og i Norge 

Hva tenker elevene som må sitte i 2 timer og 

lese og besvare PISA testen? elever i land så forskjellige 

som Korea, Mexico, Tanzania og USA. 

Oppgavene er identiske – kulturnøytral og med 

innhold som er allmenn i alle land(?). PISA har 

ingen betydning for elevens videre utdanning, 

resultatene er hemmelige og de får ingen tilbakemelding. 

Svarene er «riktige» når de samsvarer 

med det en gruppe eksperter mener 15 åringer i 

57 medlemsland skal kunne for å sikre vekst og 

utvikling. I Norge har vellykkede aksjoner for å 

boikotte nasjonale prøver sannsynligvis også farget 

hvordan elever oppfatter deltagelse i internasjonale 

tester. Slik er det ikke alle steder. 

»and the winner is … Finland!» 

et land som Finland som «gjorde det bra» i PISA 

blir fort et ønsket reisemål for skolepolitikere og 

pedagoger. Men hvilken del av det finske systemet 

ønsker norske politikere å importere? det er riktig 

at finske elever skårer høyere enn norske elever 

i PISA, men det er også riktig at finske elever, 

spesielt gutter, ikke framstår som spesielt glade, 

optimistiske og lykkelige. det fremgår også at de 

skårer høyt i for eksempel naturfag og matema- 

SKOLeN 

I dette første nummeret av Internasjonal 

Sosialisme starter vi en serie på fire 

artikler om skolen. I den første skriver 

Susan Lyden og tester og tallmagi. 

tikk, men at de nærmest hater disse fagene, og at 

de ikke vil velge dem til videre studier. et annet 

resultat fra disse studiene er at norske elever har 

et svært bra selvbilde, at de trives bra på skolen 

og ser nokså lyst på livet. 

det sies om norske elever at de skårer lavt i 

matematikk, men at de likevel har stor tro på seg 

selv. Underforstått ‘egentlig’ burde norske elever 

ha mindre selvtillit. Skolen har altså ikke maktet 

å tørke av dem deres optimisme og tro på 

seg selv! 

Global og lokal ensretting 

Å ønske at utdanningssystemet skal gi samfunnet 

medlemmer med evner og kunnskaper til å 

takle klimaendringer; mer rettferdig fordeling av 

ressurser, vise solidaritet med verdens fattige, eller 

å jobbe for en verden uten krig og rasisme er 

selvfølgelig helt utenkelig innen OeCd. 

Tilsynelatende vitenskapelige og nøytrale 

«råd» som etterfølger «internasjonale studier» 

dekker over at skolepolitikk vokser alltid ut fra 

politiske valg og kamp om hvilke menneskesyn, 

kunnskapssyn og verdier man ønsker skolen skal 

bidra med i et samfunn. det er tragisk at også 

SV- politikere lar seg forføre, helt ukritisk av tallmagien 

til PISA og TIMMS og lar markedskreftene 

legge viktige premisser for norsk utdanningspolitikk. 

For faktisk så har norsk skole fortsatt noen 

positive rester fra tidligere «kamp om kunnskapsskolen». 

Bare 2% av norske elever er i private skoler, 

og på papiret har fortsatt skolen mål for elever 

som lyder positivt; elever skal kunne «utvikle 

evner og talent individuelt og i samarbeid med 

andre» oppnå «personleg utvikling og styrking 

av eigen identitet» og «å utvikle evne til kritisk 

tenking» (fra «Prinsipper for opplæring i Kunnskapsløftet»). 

elever, lærer og foreldre opplever 

ikke nødvendigvis at skolen leverer på disse målene, 

men rådene fra OeCd er ikke svaret. 


22 

kampen om Afp 

– VI gIr 

oSS AlDrI! 


Tariffoppgjøret er i gang og spørsmålet 

om videreføring av Avtalefestet pensjon, 

AFP, er hovedsaken. 

■ Trond Grande 

den nye pensjonsreformen truer med å sparke 

beina under en 20 år gammel avtale mellom LO, 

NHO og Staten. Arbeidere som har AFP i tariffavtalen 

har i dag mulighet til å gå av ved fylte 

62 år, med full opptjening av pensjonsrettigheter 

fram til pensjonsalder, som i dag er 67 år. 

I tillegg kommer et eget AFP tillegg på 11 

400 kroner i året. 

dette står i skarp kontrast til hensikten med 

pensjonsreformen. Staten skal spare milliarder på 

pensjonsutbetalinger. Nye regler skal sørge for å 

utvide pensjonsalderen, den såkalte arbeidslinja.

AFP er med andre ord en del av tariffavtalene 

til fagorganiserte. Arbeidere har sagt ja til pensjonsrettigheter 

fra fylte 62 år, i stedet for lønn 

eller bedringer i andre arbeidsforhold. Forverrer 

eller kutter man i AFP vil dette være det samme 

som å kutte i arbeideres lønninger. 

Kapitalen står bak 

det Stoltenberg planlegger å spare på pensjonsreformen 

tilsvarer hele verdien av Oslo børs. Skal 

fremtidas pensjonister kompensere tapet med private 

pensjonsfond, kan banker og forsikringsselskaper 

gni seg i hendene, det samme kan spekulantene 

på børsen. Profitt fra pensjonsfondene 

skal i lomma på kapitalistene. 

Private pensjonsfond blir i hovedsak investert 

i aksjer, når mer penger skal investeres på børsen 

går verdien av aksjene opp. Men dette er en bobleøkonomi 

som ikke står i samsvar med den reelle 

verdien av de samme selskapene som er børsnotert. 

Like fort som børsen går opp kan den gå ned, 

verdier for milliarder kan forsvinne over natta, og 

framtida for pensjonistene gambles med. 

I hele verden er pensjonene under angrep. Nyliberalistene 

og deres institusjoner wTO, IMF 

og Verdensbanken har lenge hatt angrep på pensjonene 

på agendaen. Verdens kapitalister sikler 

etter å slå klørne sine i de enorme summene folk 

sparer gjennom pensjonsfond. derfor er dette 

en klassekamp, verdens arbeidere mot verdens 

kapitalister. 

Streiker, aksjoner og demonstrasjoner fra fagorganiserte 

mot angrep på pensjonene har funnet 

sted i de fleste industriland. I land som Tyskland 

Mobiliseringen i 

fagbevegelsen for å 

bevare AFP er enorm. 

Landsmøtet i Fellesforbundet 

er en illustrasjon på det. 

og Brasil har dette ført til dannelsen av nye arbeiderpartier 

til venstre for de eksisterende sosialdemokratiske 

arbeiderpartiene som har stått for 

angrep på pensjonene. 

Pensjonsreformen 

det viktigste grunnlaget for å spare penger i den 

nye reformen er to prinsipper: levealderjustering 

og 40 års opptjening. 


I dag beregnes pensjonsgrunnlaget med utgangspunkt 

i gjennomsnittet av inntekten de 20 

beste årene. en behøver ikke være matteekspert 

for å skjønne at 40 års opptjening vil gi et dårligere 

grunnlag for pensjonen. 

det som blir grunnlaget for pensjonen skal da 

fordeles på de årene fra en går av med pensjon til 

det statistisk sentralbyrå beregner til gjennomsnittlig 

levealder for hele befolkningen. I følge 

Stoltenberg vil levealderen øke med et til to år 

hvert femte år. 

Klarer man ikke å jobbe like lenge som levealderen 

øker, vil pensjonen reduseres tilsvarende. 

Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen vil med 

andre ord tvinge folk til å stå lenger i jobb, eller 

med andre ord automatisk øke pensjonsalderen. 

dette er den såkalte arbeidslinja. de som ikke 

orker å øke pensjonsalderen blir «straffet» med 

drastiske kutt i pensjonsutbetalingene livet ut. 

Med andre ord, vil de som har de verste jobbene 

få redusert sine pensjoner, mens de som har de 

enkleste jobbene kan stå lenger og dermed sikre 

pensjonen sin. Nok en omfordeling fra arbeiderklassen 

til overklassen. I tillegg er det en sammenheng 

mellom jobb og levealder. de som ikke orker 

å jobbe lenger enn til 62 år har også minst sjanse 

til å nå den gjennomsnittlige levealderen. 

AFP står med andre ord i skarp motsetning til 

hovedpoengene i pensjonsreformen. AFP -pensjonister 

skal kunne gå av fra fylte 62 uten å tape 

pensjon livet ut 

LO-kongressen 

Pensjonsreformen ville hatt motstand fra LO fra 

starten av dersom ikke Stoltenberg hadde lovt 

LO-kongressen at Arbeiderpartiet ville sørge for 

at AFP ville videreføres og forbli minst like bra 

som i dag. Til tross for disse lovnadene ble pensjonsvedtaket 

vedtatt med knapp margin på kongressen. 

Motstanden mot reformen var massiv 

inntil Stoltenberg lovte kongressen at AFP skulle 

videreføres i den formen den har i dag og at det 

skulle kompenseres for levealderjusteringer. 

Kongressens vedtak om støtte til pensjonsreformen 

forutsetter: 

«det er en absolutt forutsetning at AFP opprettholdes. 

Levealderjusteringens avkortningseffekt 

må ikke komme til anvendelse før ordinær 

pensjonsalder på 67 år er nådd. en heving av normal 

pensjonsalder må innebære at AFP-perioden 

forlenges tilsvarende.» 

Uten et vedtak på LO-kongressen ville neppe 

LO´s medlemmer lagt inn like mye energi for å 

få valgt den rød-grønne regjeringa. Og de fleste 

er enig i at LO spilte en sentral rolle for å få regjeringa 

valgt. 

Nå ser det ut som Jens Stoltenberg og Bjarne 

24 

Håkon Hanssen har glemt forutsetningene for at 

LO skulle gi sin tilslutning til pensjonsreformen. 

de angriper nå de gruppene som har valgt dem 

for å tilfredstille de gruppene som kontrollerer 

økonomien, kapitalen, nyliberalistene og høyresida. 

dette fenomenet har fått et nytt begrep i 

europa: sosialliberalisme. 

AFP kan vinnes 

Mye prestisje blir lagt inn i kampen mot AFP. 

Regjeringen har til og med foreslått et flatt AFPtillegg, 

som alle skal få i tillegg til pensjonen fra 

folketrygden. dette forslaget ble avvist på Fellesforbundets 

landsmøte. Regjeringen prøver å 

skape forvirring med å spre masse tall om framtidas 

pensjoner. det som er sikkert er at om disse 

tallene stemmer for de som går av med pensjon i 

2010 vil de ikke lenger gjelde ved neste levealderjustering. 

Hovedpoenget for å vite hva slags pensjon 

en ønsker for framtida er å tenke prinsipper: 

Ønsker vi arbeidslinja eller ønsker vi å begrense 

konsekvensene av pensjonsreformen. AFP bryter 

med arbeidslinja og vil svekke konsekvensene av 

pensjonsreformen dersom den blir videreført i 

dagens form. 

Likevel kan kampen om AFP vinnes uten at 

stortinget behøver å endre på pensjonsreformen. 

AFP er fremdeles en del av tariffavtalene mellom 

fagorganiserte, arbeidsgivere og staten. en tariffavtale 

er ikke en lov men en avtale inngått mellom 

partene i arbeidslivet. Stortinget behøver strengt 

tatt ikke behandle AFP i det hele tatt. 

Storstreik 

Mobiliseringen i fagbevegelsen for å bevare AFP 

er enorm. Landsmøtet i Fellesforbundet er en 

illustrasjon på det. en av de mest arbeiderpartitro 

forsamlinger nektet å høre på Stoltenberg, 

men vedtok enstemmig å videreføre AFP i dagens 

form som sitt krav. Fellesforbundet bekreftet 

med det LO-kongressens forutsetning for å støtte 

pensjonsreformen. 

Flere foreninger har gjennomført politiske 

streiker og demonstrasjoner for AFP. det har lenge 

pågått en kampanje ledet av klubbleder Stein 

Aamdal fra Aker Verdal: Forsvar AFP (forsvarafp. 

no), som har fått massiv tilslutning etter som tariffoppgjøret 

har nærmet seg. Flere forbund har 

gjort klare vedtak. Transportarbeiderforbundets 

tariffkonferanse hadde nylig som motto: - Vi gir 

oss aldri. 

Alle konferanser og møter med tariffoppgjøret 

på dagsorden, i regi av fagbevegelsen, gir det 

samme tydelige signalet: -vi skal slåss for AFP. 

dette presset nedenfra i LO har gjort at LOleder 

Roar Flåthen, har varsla storstreik dersom 

ikke AFP blir videreført. 


Skal fremtidas 

pensjonister 

kompensere tapet med private 

pensjonsfond, kan banker og 

forsikringsselskaper gni seg i 

hendene, det samme kan 

spekulantene på børsen. 

LO har lagt opp til et samordna oppgjør. det 

betyr at LO forhandler om AFP og lønnsøkninger. 

(I motsetning til forbundsvise oppgjør der 

hvert enkelt forbund forhandler hver for seg.) 

dersom det blir brudd i forhandlingene er det 

dermed generalstreik som blir varslet. det er å 

bruke et våpen med enorm makt. 

Nei kampanje klar 

Resultatet av forhandlingene skal stemmes over i 

en uravstemning. dersom det ikke er en enstemmig 

anbefaling fra forhandlingsutvalget, er det 

tvil om resultatet tilfredstiller kravene LO har 

stilt, ja da står allerede en «stem nei-kampanje» 

klar til å utfordre LO-ledelsen til å gjøre en bedre 

jobb. 

det er alltid grunn til å være mistenksom overfor 

LO-lederne. Alle støtter de regjeringspartiene 

og det er ikke tvil om at dersom vi vinner kampen 

om AFP vil dette være et nederlag for regjeringen 

og partiledelsene i alle partiene på Stortinget. 

Roar Flåthen leter sannsynligvis etter et kompromiss 

som kan hindre at regjeringskameratene 

hans mister ansikt. 

I dagene fram til forhandlingene er ferdig og 

uravstemningen er gjennomført vil det sannsynligvis 

komme et motpress fra alle de som helst vil 

se AFP fjernet og arbeidslinja gjennomført med 

full tyngde. de kreftene som har mest å tjene på 

at AFP blir avskaffet, har lettere tilgang til aviser 

og media enn en vanlig arbeider har. Alle disse 

vil angripe, ikke bare de som eventuelt ikke vil 

anbefale et forslag, men også et eventuelt for dårlig 

kompromiss. 

derfor er det viktig med en nei-kampanje, 

der tillitsvalgte informerer og argumenterer for 

hvorfor forhandlingsresultatet ikke holder mål. 

Og en eventuell nei-kampanje har gode odds for 

å vinne. 

det er ingen tvil om at dersom pensjonsreformen 

blir stående uten AFP for å begrense skadevirkningene, 

ja da er fagbevegelsen i storstreik. 

– Vi gir oss aldri!

En ødeleggende økonomisk 

krise utvikler seg 

Den nåværende krisa kan godt vise seg 

å bli den mest ødeleggende siden den 

store depresjonen på 1930-tallet, skriver 

den marxistiske økonomen Robert 

Brenner. Den manifisterer dype, uløste 

problemer i den virkelige økonomien 

som i tiår har vært bokstavelig talt dekket 

over av gjeld, såvel som en kortere 

periode finansiell uro av en dybde vi 

ikke har sett siden 2. verdenskrig. Artikkelen 

er oversatt fra avisa Green Left 

Review. 

Finansmarkedenes historiske løp på 1980-tallet, 

1990-tallet og 2000-tallet – med sin epokegjørende 

overføring av inntekt og rikdom til den rikeste 

1 prosent av befolkningen – har ført oppmerksomheten 

bort fra den aktuelle langsiktige svekkelse 

av de avanserte kapitalistiske økonomiene. 

Økonomisk yteevne i USA, vest-europa og 

Japan har ved så godt som alle standardindikatorer 

– vekst resultater, investeringer, sysselsetting og 

lønninger – forverret seg, tiår etter tiår, konjungtursyklus 

etter konjungtursyklus, siden 1973. 

Årene siden starten av den nåværende konjungtursyklusen, 

som startet i tidlig 2001, har 

vært verst av alle. Veksten i BNP i USA har vært 

den mest langsomme sammenlignet med ethvert 

sammenlignbart intervall siden slutten av 1940tallet, 

mens økningen i nye fabrikker og utstyr 

og skapingen av jobber har vært hendholdsvis en 

tredjedel og to tredjedeler, under gjennomsnittet 

for etterkrigstiden. 

den lange nedgangen i kapitalakkumulasjon, 

såvel som selskapers undertrykkelse av lønninger 

for å gjenreise lønnsomhetsraten, sammen med 

regjeringers kutt i sosiale utgifter for å støtte opp 

om kapitalistenes profitter, har resultert i tilbakegang 

i investeringsveksten, forbruker og regjeringsetterspørsel, 

og således i etterspørselen 

som et hele. 

Virkelige timelønninger for produksjonsarbeidere 

og ikke-kontrollerende arbeidere, omtrent 

80 prosent av arbeidsstyrken, har ikke steget, og 

dovner bort på nivået fra 1979. 

Sakte tilbakegang 

den avtagende økonomiske dynamikken i den 

avanserte kapitalistiske verden har sitt grunnlag i 

en klar nedgang i profitabiliteten, forårsaket først 

og fremst av en kronisk tendens til overkapasitet 

i verdens produksjonssektor, som går tilbake til de 

sene 60-åra og tidlige 70-åra. I 2000 hadde profitraten 

i privat sektor i USA, Japan og Tyskland, 

enda ikke gjort et comeback, idet den ikke økte 

mer i syklusen på 1990-tallet enn på 1970-tallet. 

Med redusert profitabilitet, hadde bedriftene 

lavere profitter å pløye inn i fabrikker og produksjonsutstyr, 

såvel som små insentiver til å ekspandere. 

Fortsettelsen av redusert profitabilitet siden 

70-tallet har ført til et jevnt fall i investeringer, 

som en del av BNP, i de avanserte kapitalistiske 

økonomier, såvel som trinn for trinn reduksjoner 

når det gjelden veksten i resultater, produksjonsmidler 

og sysselsetting. 

den lange nedgangen i kapitalakkumulasjon, 

såvel som selskapers undertrykking av lønninger 

for å gjenreise lønnsomheten, sammen med regjeringers 

kutt i sosiale utgifter for å støtte opp 

under kapitalistenes profitt, har resultert i en nedgang 

i veksten av investeringer, forbruker og regjeringsetterspørsel 

og således i etterspørselsveksten 

som et hele. 

For å imøtegå den vedvarende svakheten i aggregert 

etterspørsel, har regjeringer hatt lite annet 

valg enn å nedskrive stadig større gjeldsposter, 

gjennom stadig varierende og barokke kanaler, 

for å få økonomien til å gå rundt. 

I løpet av 70- og 80-tallet var stater tvunget 

til å pådra seg stadig større offentlige underskudd 

for å opprettholde veksten. Men mens man klarte 

å holde økonomien relativt stabil, bidro disse 

underskuddene også i økende grad til en stagnerende 

økonomi. 

På tidlig 90-tall, i både USA og europa, forsøkte 

regjeringer å få til balanserte budsjetter. 

Men selvom dette faktum ikke ruver i de fleste 

regnskap i perioden, slo dette dramatiske skrittet 

tilbake. 

Fordi profitabiliteten fremdeles hadde mislykkes 

i stige igjen, resulterte underskuddene som 

man hadde fått i stand ved balanserte budsjetter i 

et stort krav om å samle opp etterspørsel, med det 

resultat at i første halvdel av 90-åra, erfarte både 

eU og Japan ødeleggende resesjoner, de verste i 

etterkrigsperioden, og USAs økonomi erfarte den 

såkalte oppgang uten sysselsetting. 

Siden midten av 90-tallet, har USA derfor 

vært nødt til å gå til mer kraftfulle og risikable 

former for stimuli for å imøtegå tendensen til 

stagnasjon. Spesielt erstattet man de offentlige 

underskuddene fra tradisjonell keynesianisme 

med private underskudd og inflasjon i aktiva fra 

det som kan kalles aktiva-pris keynesianisme, eller 

ganske enkelt «bubblenomics». 

I løpet av den store framgangen på børsen på 

90-tallet, så selskaper og rike husholdninger at deres 

verdier på papiret økte massdivt. de var derfor 

i stand til å gi seg inn på en fantastisk økning i 

låntaking, på dette grunnlaget, å opprettholde en 

kraftig ekspansjon når det gjelder investeringer og 

forbruk. den såkalte bobleøkonomi-boomen var 

det direkte uttrykket av denne historiske boblen 

i åra 1995-2000. 

Men siden prisene steg som et motsvar på 

fallende profittrater og siden nye investeringer 

forverret industriell overkapasitet, fulgte det raskt 

et børskrakk og resesjon i 2000-2001, og svekket 

profitabiliteten i ikke-finansiell sektor til sitt laveste 

nivå siden 1980. 

US Federal Reserve (USAs nasjonalbank), 

hjulpet av andre viktige sentralbanker, imøtegikk 

den nye nedgangssyklusen med nok en runde 

med inflasjon i priser på aktiva, og dette har brakt 

oss til hvor vi står i dag. Ved å redusere virkelig 

kortsiktige rentesatser til null i tre år, lettet 

de en historisk enestående eksplosjon i boliglån 

som bidro til skyhøye boligpriser og rikdom blant 

husholdninger. 

Verdens bolig boble 

I følge Londonavisa Economist, var verdens boligboble 

mellom 2000 og 2005 den største til alle 

tider, enda større enn den i 1929. den gjorde det 

mulig med en jevn økning i forbrukernes pengebruk 

og investeringer i fast bopæl, som sammen 

drev fram utvidelsen. 


Personlig forbruk og husbygging sto for 90- 

100 prosent av veksten i USAs BNP i de første 

fem åra av den nåværende konjungtursyklusen. I 

løpet av det samme intervallet, var husbyggingssektoren 

alene, i følge Moody’s economy.com, 

ansvarlig for økningen i veksten på BNP med 

nesten 50 prosent over hva det ellers ville ha vært 

– 2,3 prosent heller enn 1,6 prosent. 

Økningen i gjeldsstøttet forbruksetterspørsel, 

så vel som super-billig kreditt mer generelt, fikk 

ikke bare ny fart på USAs økonomi, men særlig 

ved å sette i verk en ny bølge i import og økning 

i det nåværende (betalingsbalanse og handel) underskuddet 

til rekordnivå, har vært en hovedkraft 

bak det som har sett ut til å være en imponerende 

global økonomisk ekspansjon. 

Men hvis forbrukere gjorde sin del, kan ikke 

det samme sies om privat forretningsvirksomhet 

til tross for rekordhøy økonomisk stimulus. 

Federal Reserve har blåst opp boligbobla for 

å gi selskaper tid til å kvitte seg med sin overskytende 

kapital og begynne å investere. Men ved 

å fokusere på gjenoppretting av sine profitrater, 

slapp selskapene løs en brutal offensiv mot arbeidere. 

Selskapene økte produktivitetsveksten, ikke så 

mye ved å øke investeringene i avanserte fabrikker 

og utstyr, som ved å kutte radikalt i jobber og 

tvinge ansatte som ble igjen til å holde igjen på 

lønnskrav. Ved å holde lønningene nede mens de 

presset mer merverdi ut av hver person, tilegnet 

de seg i form av profitt, en historisk enestående 

del av økningen som fant sted i det ikke-finansielle 

BNP. 

Ikke-finansielle selskaper har i løpet av denne 

ekspansjonen hevet profittratene sine betydelig, 

men likevel ikke tilbake til de allerede reduserte 

nivåene på 90-tallet. I lys av den grad av oppoverbakke 

profittraten ble oppnådd i, ganske enkelt 

ved å øke utbyttingsraten – ved å tvinge arbeidere 

til å arbeide mer og betale dem mindre per time 

– har det vært grunn til å tvile på hvor lenge det 

kunne fortsette. 

Men framfor alt, ved å forbedre profitabiliteten 

ved å holde nede jobbskaping, investeringer 

og lønninger, har USA holdt nede veksten i oppsamlet 

etterspørsel og derved underminert sine 

egne insentiver til å ekspandere. 

Samtidig, i stedet for å øke investeringene, 

produktivitet og sysselsetting for å øke profittene, 

har selskaper søkt å utnytte de hyperlave 

kostnadene ved å låne for å forbedre sin egen og 

aksjeeiernes stilling ved finansiell manipulasjon 

- nedbetale gjeld, betale ut dividende og kjøpe 

sine egne aksjer for å drive opp deres verdi, sær- 

26 

lig i form av en enorm bølge med fusjoner og 

oppkjøp. 

I løpet av de siste fire eller fem åra, har både 

dividende og gjenkjøp av aksjer som en del av 

inntjening eksplodert til deres høyeste nivå i etterkrigsepoken. 

Bobler som sprekker 

Siden 2000 har vi vært vitne til den langsomste 

veksten i den virkelige økonomien siden 2. verdenskrig 

og den største utvidelsen i den finansielle- 

eller papirøkonomien i amerikansk historie. 

du trenger ikke være marxist for å forstå at dette 

ikke kan fortsette. 

Selvfølgelig, akkurat som børsbobla på 90tallet 

sprakk, sprakk også etterhvert boligbobla. 

Som en konsekvens, filmen om bolig-drevet ekspansjon 

som vi så på under den sykliske oppturen 

går nå i revers. 

Akkurat som den positive rikdomseffekten 

av boligbobla drev økonomien framover, driver 

den negative effekten av boligkrasjet den bakover. 

Verdiene av boligene sank og husholdningene må 

forbruke mindre. 

den underliggende faren er at når man ikke 

lenger er i stand til å «spare» gjennom sine økende 

boligverdier, vil USAs husholdninger plutselig begynne 

å faktisk spare og på den måten øke raten 

for personlig sparing, som nå er på det laveste nivået 

i historien og dermed trekke ned forbruket. 

Selskapene, som forsto, hvordan slutten på boligbobla 

ville berøre forbrukernes kjøpekraft, kuttet 

ned på ansettelser med det resultat at sysselsettingsveksten 

falt betydelig fra tidlig i 2007. 

I god tid før finanskrisa slo til forrige sommer, 

var ekspansjonen svært lav. 

det som i stor grad kompliserer nedgangen 

og gjør den veldig farlig er selvfølgelig subprime 

katastrofen som utviklet seg som en direkte utvidelse 

av boligbobla. Mekanismene som binder 

sammen hensynsløse husleieutlån, masseutelukkelse 

fra boliger, kollaps i markedet for sikkerhet, 

støttet opp ved subprime husleielån, og krisa til 

de store bankene som direkte hadde kontroll over 

disse store kvantiteter av disse sikkerhetene, krever 

en separat diskusjon. 

Som en konklusjon kan en rett og slett si at 

fordi bankenes tap er så réelle, allerede enorme, 

og at de sannsynligvis vokser enda mer ettersom 

nedgangen blir verre, at økonomien står foran 

utsikten – enestående i etterkrigshistorien – til 

mangel på kreditt i samme øyeblikk som den går 

inn i resesjon – og at regjeringer møter et problem 

av hittil ukjent vanskelighetsgrad i å forhindre 

dette resultatet. 


Kampen for klimaet 

må bli breiere 

Så godt som alle politikere er enige om 

at faren for global oppvarming er den 

viktigste saken i vår tid. I takt med de 

stadig mer alvorlige advarslene fra klimaforskningen, 

legges det fram stadig 

fler ambisiøse planer om kutt i utslippene 

av CO2. 

■ Simen Tutvedt 

Felles for alle disse planene er at de ikke går langt 

nok, og at de stort sett består av store ord, som 

ikke er ment å føre til handling. 

det norske klimaforliket fra tidligere i år er et 

godt eksempel. det ble hauset opp som historisk 

og starten på en ny æra i klimapolitikken. Altså 

nok av store ord. Hva så med handling? 

Før det første er forliket nesten blottet for 

konkrete tiltak som vil føre til klimagass-utslippskutt. 

Tvert imot: Uka etter klimaforliket ble det 

klart at Statoil kommer til å slippe ut hundre ganger 

så mye CO2 som de opprinnelige søkte om 

fra Melkøya. Like etterpå ble det klart at investeringene 

til kollektivtransport blir redusert de 

nærmeste åra ifølge nasjonal transportplan. 

de to viktigste målsettingene i forliket er heller 

ikke mye å skryte av: 

Norge skal være klimanøytralt innen 2030. 

dette ble presset igjennom av opposisjonen til 

fordel for regjeringas målsetting om 2050. et klimanøytralt 

Norge høres unektelig imponerende 

ut, men betyr bare at staten skal kjøpe nok utslippskvoter 

fra andre land, til at det går opp i 

opp med de norske utslippene. 

I den grad dette er en fornuftig politikk, er det 

absolutt ingen grunn til å vente i 22 år. dersom 

man ville, kunne man være «klimanøytral» gjennom 

kvotekjøp i løpet av noen dager – det handler 

bare om å bevilge penger fra oljefondet. 

I tillegg er det gang på gang avslørt at kvoter 

som er til salgs ikke representerer like store ut- 

slippskutt som det påstås, og ofte er rene bløffer. 

da er det jo godt at det andre hovedpunktet i 

klimaforliket er at to tredeler av kuttene skal skje 

i Norge. desverre. Her har politikerne tydd til et 

fiffig triks. Kuttene skal ikke regnes ut fra hvor 

mye CO2 som slippes ut idag eller 1990 (som er 

referanseåret i Kyotoavtalen). det blir heller ikke 

satt noe tak for utlsippene. 

Istedet har det blitt laget en prognose for 

framtidige utslipp; referansebanen. Så skal det 

slippes ut mellom 15 og 17 millioner tonn mindre 

enn de 59 millioner tonn som referansebanen 

setter for 2020. 

dette betyr i beste fall et kutt på 15% i forhold 

til 1990. 

I tillegg har politikerne for første gang regnet 

inn opptak av CO2 i skog (delvis i strid med Kyoto-reglene). 

Fjerner man disse «reduksjonene», 

vil utslippene i beste fall være rundt 10% lavere 

enn 1990. 

dersom referansebanen er feil, kan faktisk utslippene 

øke i forhold til 1990, samtidig som klimaforliket 

oppfylles! 

I tillegg kommer at norsk skipsfart alene slipper 

ut omlag like mye CO2 som hele Fastlandsnorge. 

disse utslippene er ikke med i hverken 

Kyoto-avtalen eller klimaforliket. 

Kapitalismen 

Grunnen til at klimapoltitikken stort sett består 

av store ord, kan oppsumeres i et ord: kapitalismen. 

Økonomien styres av konkurransen mellom 

forskjellige firma og stater. enkelt sagt koster klimatiltak 

penger og gjør varer eller tjenester dyrere, 

slik at de som ikke innfører dem kan utkonkurrere 

dem som gjør det. 

denne mekanismen fører til at det er målet om 

kortisiktig profitt som styrer selv de langsiktige 

prioriteringene under kapitalismen, og fører til at 

selv når politikerne innser farene med global opp- 

varming, klarer de ikke gjøre noe som monner. 

Først den dagen da mange og mektige nok kapitalister 

begynner å frykte for sine profitter vil vi 

se handling fra systemet som virkelig monner. da 

vil det være for seint å unngå store klimaendringer 

med tilsvarende katatstrofale konsekvenser. 

Men dette er selvfølgelig ikke hele bildet. Både 

kapitalister og særlig politikere er nødt til å ta 

hensyn til vanlige mennesker når de slåss. dette 

er en av de viktigste grunnene til at klimasaken 

tross alle mangler har kommet så høyt opp på 

dagsorden, og at en del tiltak tross alt er igang eller 

under planlegging – miljøbevegelsen, venstresida 

og en rekke grupper og organisasjoner har slåss 

for å ta klimaendringene på alvor. 

Skal vi vinne, klare å tvinge gjennom store nok 

kutt raskt nok til å unngå de værste konsekvensene 

av global oppvarming, må denne kampen trappes 

opp. det er særlig viktig at kampen blir breiere 

– at flest mulig blir mobilisert til aktivitet. 

Neste år er det klimatoppmøte i København, 

som er en videreføring av forhandlingene på Bali 

ifjor høst. der bør det være titusener av demonstranter 

fra hele nord-europa i en massiv markering 

som forlanger handling og ikke bare store 

ord. 

Forberedelsene til dette er allerede igang, og 

den norske venstresida og miljøbevegelsen må 

kaste seg inn i arbeidet. Med SV i regjering blir 

ansvaret som faller på Rødt særlig stort. Landsmøtet 

i mai må vedta at partiet skal stille seg i 

spissen for mobiliseringen. 

Som en oppvarming til 2009, blir det viktig å 

få til en bra demonstrasjon 6. desember i år. det 

er den internasjonale klimaaksjonsdagen i år, som 

faller sammen med «mellom-toppmøtet» (som 

skal forberede Købvenhavn) i Poznan, Polen. 

For info om planene internasjonalt denne 

dagen, se: www.globalclimatecampaign.org/ 


28 

KULTUR 

en svært grundig, 

engasjerende og 

viktig bok 

Som finnmarking har jeg mange 

ganger hørt navnet Ellisif Wessel, 

uten helt å vite noe annet enn at 

hun vist nok var en meget spesiell 

og sterk dame som på en eller annen 

måte var knyttet til fagforeningen 

Nordens klippe i Kirkenes. 

Jeg kan huske navnet bli nevnt 

av min far, en gang på 70 tallet, 

da jeg stolt ringte hjem og fortalte 

at nå hadde jeg blitt kvinneaktivist 

og nå skulle være med 

på «aksjon porno» i Bergen. 

Navnet Ellisif Wessel gav meg 

altså en fornemmelse av at dette 

var noe viktig, noe jeg burde vist 

noe om, noe min far forsøkte å 

fortelle meg. Siden har jeg forstått 

at jeg i min uvitenhet er i 

godt selskap. For Ellisif Wessel 

har aldri fått den plass hun fortjener 

i Historien. 

Det er altså med stor nyfikenhet 

jeg starter å lese Cecilie Engers 

bok, «Himmelstormeren». 

Og la meg bare si det med en 

gang, Enger har maktet den vanskelige 

sjangeren, biografiroman, 

mesterlig. Hun fanger meg og 

tar meg med inn i et kvinneliv, 

og et liv med politisk oppvåkning 

som viser meg med sin klare 

nøkterne fortellerstil, bilder som 

fester seg og gjør inntrykk. Boka 

er engasjerende, spennende og 

tankevekkende. 

Overklassekvinnen Elisiff Müller 

fra Dovre, gifter seg med sin 

fetter Andreas Wessel og drar 

sammen med han fra Kristiania 

til Kirkenes i Øst Finnmark, hvor 

han er nytilsatt lege. 

Enger beskriver de elendige forholdene 

i Kirkenes og omegn på 

en mesterlig måte, uten å bruke 

for mange store ord, klarer hun å 

gi meg et sterkt bilde av de forhold 

som møter dem. Når Enger 

beskriver kulde og mørke, ja så 

kjenner jeg et gufs fra ishavet. 

Ellisif leter etter sin rolle som 

legefrue og finner sakte men sikkert 

fram til sitt eget liv, hun er 

med Andreas på hans sykebesøk 

til sultende skoltesamer og fiskebønder, 

hun fotograferer først, 

men blir etter hvert mer bevist 

i sin visshet om at det behøves 

kamp for å endre forholdene. 

Andreas Wessel engasjerer seg i 

politikken og blir ordfører på en 

uavhengig liste, han engasjerer 

seg i, og dokumenterer, de forholdene 

folk lever under og han 

fører en kamp mot fattigdom, 

sult og dårlig helse. 

Ellisif innser og tar etter hvert 

langt mer radikale virkemidler i 

bruk, enn det hennes mann gjør. 

russiske revolusjonære 

Ellisif henter inspirasjon fra russiske 

revolusjonære og når man 

finner malm i Syd Varanger og 

stedet blir preget av industri og 

tilflyttende arbeidsfolk, ja så organiserer 

hun arbeiderlag, streiker, 

demonstrasjoner og hun setter 

virkelig sinnene i kok og det 

bryter ut opprør når hun broderer 

en 1. mai fane med følgende 

påskrift: «Ned med tronen, alteret, 

pengeveldet». 

Ellisiv ble drivkraften som gav 

håp og mot til å kreve respekt 

og anstendige forhold, for de 

mange arbeiderne som kom til 

Kirkenes for å jobbe på A/S Syd 

Varanger 

Forunderlig er det dog at vi kjenner 

så lite til henne i dag, hun 

hadde i tillegg til sin enorme 

innsats for de lokale arbeiderne, 

samene, fiskerne også kontakt 

med og korresponderte med, 

ikke bare datidens viktige mennesker, 

men mennesker som i 

ettertid står markant fram i historien. 

Her nevner Cecilie Enger 

både Trotskij, Falkberget og Lenin 

(Som nevner Ellisif i sin dagbok.) 

Man kan undre seg over at en 

slik kvinne ikke nevnes med et 

ord i ulike historie bøker på skolen, 

for eksempel. 

Kanskje blir det en forandring 

på dette nå, for Cecilie Enger har 

skrevet en viktig bok som bør 

sette spor. 

Enger er tro mot historiske fakta, 

hun synes å ha gjort et stort arbeid 

med å finne fram til brev, 

artikler og sågar intervjuer med 

mennesker som kjente Ellisif 

Wessel, samtidig forteller Enger 

en historie om Ellisif Wessels 

mange følelsesmessige vansker, 

og her kunne en mindre etterrettelig 

forteller ha gått seg bort 

i antagelser og fiksjon, men det 

gjør ikke Cecilie Enger. 

På en nøktern måte makter hun 

å gi et bilde av en kvinne som 

også slites av følelsesmessige 

personlige konflikter, hun mister 

flere barn, hun sliter med forholdet 

til familien, da særlig hennes 

mor som fortsatte å ha et 

avvisende og lunkent forhold til 

sin datter hele livet, etter at hun 

giftet seg med Andreas mot sin 

mors vilje. Enger gir et troverdig 

bilde av Elllisif som menneske, 

som gryende revolusjonær og 

glødende aktivist. 

Samtidig synes jeg Cecilie Enger 

på en balansert måte beskriver 


menneskene som omgav Ellisif. 

De menneskene hun møtte, både 

lokalt, og på sine reiser sørover. 

Som familien Penta, som er en 

del av hennes liv gjennom hele 

fortellingen. Sønnen i huset, 

Johan Penta, som kommer til å 

spille en viktig rolle i Ellisif Wessels 

liv. 

Hennes møter med funksjonær 

Behrens på A/S Syd Varanger, 

som hun frimodig taler midt i 

mot. Hun taler arbeidernes sak 

og håner hans forsøk på å redusere 

henne til en litt uvitende og 

forledet doktorfrue. 

Himmelstormeren som biografiroman 

er et stykke viktig norsk 

arbeiderhistorie og ikke minst 

kvinnehistorie, som samtidig gir 

leseren et realistisk gløtt inn i 

livet til enkeltmenneskene som 

deltok i historiske hendelser. 

Skulle jeg ønske meg noe, måtte 

det være at Cecilie Enger hadde 

tatt med noen av fotografiene 

som Ellisif Wessel tok gjennom 

sitt lange liv og virke i Finnmark. 

«Nei, himmelen stormes må i 

dag» skrev Ellisif Wessel i begynnelsen 

av 1900, og det gjorde 

hun da også, hun stormet fram i 

sin tro på at en bedre verden er 

mulig, og hennes stemme kan 

høres tydelig og klar, gjennom 

Cecilie Engers bok. Et viktig stykke 

arbeid, som jeg håper vil endre 

på det faktum at så mange 

ikke vet hvem Ellisif Wessel var. 

Eva Mostika 

Cecilie Enger: 

Himmelstormeren, biografiroman 

om Ellisif Wessel. 

Gyldendal 2007

hvem var eugene 

ejike obiora? 

«Alt kan skje når to menn forsøker 

å skape orden i kaos» er 

overskriften i programmet til 

teaterstykket om Obiora. Manusforfatteren 

kaller stykket et 

«dokudrama», med flere spørsmål 

enn svar. 

Jeg ble også sittende igjen med 

flere spørsmål enn svar etter å 

ha sett stykket. 

Skildringen av Obiora og en 

ansatt på NAV- kontoret var 

overbevisende. Obiora og alle de 

andre brukerne ble til «en sak», 

stablet bort i et arkiv. Men hvor 

ble det av det kritiske blikket på 

politiet? Hvor ble det av rasismen? 

Første delen av stykket gikk med 

til å overbevise publikum om at 

Obiora var et ordentlig menneske, 

et ordentlig menneske i 

borgerlig forstand. Han hadde 

prøvd å starte eget firma, giftet 

seg med en lege osv. Men han 

havnet likevel på NAV kontoret. 

Han ble en «sak» blant mange 

andre. Etter en krangel med 

saksbehandler ble politiet tilkalt. 

Men det burde ha blitt vist enda 

tydeligere at det her ikke dreide 

seg om en konflikt mellom to 

likeverdige parter. Hvis man ikke 

kjente historien og dens tragiske 

utgang kunne det være vanskelig 

å forstå at det dreide seg om 

politivold og rasisme. 

Politisjef Arne Johannesen var 

invitert på premieren. Han takket 

nei til invitasjonen med den 

begrunnelsen at han var redd 

den ikke ville bli «objektiv». 

Dessverre hadde han lite å være 

redd for. Som en kamerat av meg 

sa etter stykket: - De fikk det til å 

se ut som om dette kunne skjedd 

hvem som helst. 

Noe som jo ikke er tilfelle. Obiora 

ble drept av politiet fordi han var 

svart. Jeg er sikker på at han også 

ville ha vært enig i det, om han 

kunne ha uttalt seg. Men det kan 

han dessverre ikke. 

Men det er bra at det lages denne 

type politisk teater. Derfor bør 

alle se teaterstykket om Obiora 

og være med å bidra til å holde 

debatten varm. 

Randi Færevik 

Ingeborg Eliasen: Manus 

Cliff A. Moustache: Idè og regi 


30 

KULTUR 

kan marxismen forklarekvinneundertrykking? 

Mange har vel hørt utrykket: 

«Kvinner er fra Venus og menn er 

fra Mars». Tittelen er tatt fra en 

bok, skrevet av John Gray for ca 

10år siden. Boka ble en bestseller. 

Den tok utgangspunkt i menn er 

født til å være aggressive, rasjonelle 

og opptatt av konkuranse. 

Kvinner er født omsorgsfulle, 

intuitive, følsomme osv. Dette er 

biologisk betinget, hevdes det. 

Men stemmer dette? Kvinner er 

ikke nødvendigvis myke og følsomme 

av natur. Menn er ikke 

nødvendigvis krigerske. Å si at 

aggresjon og krig er naturlig for 

unge menn, er en fornærmelse. 

Hva da med Condoleezza Rice? 

Synet på hvordan menn og kvinner 

er gjenspeiler hvordan ideene 

i samfunnet er. Marx sa at 

de herskende ideene er de herskende 

klassers ideer. I dag blir 

vi påtvunget disse gjennom, TV, 

aviser, filmer og ellers på nettet. 

Hver dag blir vi pumpet fulle av 

informasjon. Judith Orr forklarer 

i sin bok «Sexism and the System» 

hvordan ideer kan forandre 

seg også under kapitalismen. Og 

at dette handler om klassekamp. 

Kvinner og menn er mer enn 

bare passive objekter i historien. 

Men hvordan utfordrer vi de herskende 

ideer? 

For å forstå roten til kvinneundertrykking, 

skriver Judith Orr, er 

det en bok som er spesielt viktig. 

Det er «Familien og privateiendommens 

opprinnelse» av 

Fredrick Engels. Boka er fremdeles 

aktuell og viser at i størstedelen 

av menneskets historie 

har det ikke eksistert kvinneundertrykking.Kvinneundertryk- 

king kom samtidig med opprettelse 

av stater og privateiendom. 

Boka er like relevant for oss i dag, 

selv om den ble skrevet i 1884. 

Familien har gått igjennom mange 

forandringer over tusenvis 

av år. Marx selv, var sikker på at 

familien ville forsvinne i løpet av 

den russiske revolusjonen.. Dette 

fordi at samfunnet da gikk gjennom 

store forandringer. 

Men den borgerlige familien bestod 

som før, og ble et forbilde 

for resten av samfunnet. Den 

gang som nå ble det sett på som 

noe positivt og være en del av, eller 

å ha vært en del av en familie. 

Kapitalistene da som nå tjente 

på at arbeiderne hadde et sted 

de kunne lade opp batteriene før 

neste arbeidsdag og ale opp nye 

arbeidere. 

Boka til Judith Orr er en liten 

hendig bok på 60 sider og lett og 

lese selv om den er på engelsk. 

I skrivende stund er det begynnelsen 

av mars. Den tyske revolusjonære 

Clara Zetkin skrev mye 

om kvinnefrigjøring og var den 

som først foreslo å etablere 8. 

mars som kvinnenes internasjonale 

dag, i 1910. På denne datoen, 

to år tidligere, hadde kvinnelige 

arbeidere i New York protestert 

for å få bedre arbeidsforhold og 

kvinnelig stemmerett. Kampvillige 

kvinner finnes også i dag. Det 

er ikke lengre siden enn 2006 at 

den største kvinnestreiken i Storbritannia 

fant sted. Det var en 

streik som gjaldt pensjonsrettigheter. 

Kanskje får vi se en sånn 

streik om noen måneder her i 

Norge også? Les boka og forbered 

dere! 

Randi Færevik 

Judith Orr: 

Sexism and the System (A Rebel’s 

Guide to Women’s Liberation) 


internasjonale 

sosialister 

Internasjonale sosialister er en revolusjonær 

sosialistisk organisasjon tilknyttet 

søsterorganisasjoner i andre 

land gjennom International Socialist 

Tendency. 

Kapitalismen er et system ute av kontroll. 

Selv ikke de rike og mektige som 

tjener på det, er i stand til å styre utviklingen. 

I stedet er de tvunget til å 

gjøre det som sikrer makten og profitten 

deres på kort sikt. Derfor er den 

globale kapitalismen i sin natur brutal 

og umenneskelig. Et system basert på 

konkurranse, utbytting og profittjag 

fører uunngåelig til krig, fattigdom, sult 

og undertrykking. Derfor står vi også på 

randen av økologisk katastrofe. 

IS vil ha en verden der mennerskers 

behov settes i stedet for kapitalistenes 

profittjag. Det er bare mulig dersom folk 

selv tar makten fra de som har den i dag, 

og styrer samfunnet demokratisk. 

Elitene vil ikke gi fra makten frivillig. 

De er villige til å bruke våpen og gå til 

krig for å beholde den. Et samfunn styrt 

nedenfra forutsetter derfor revolusjon, 

at de undertrykte organiserer seg og 

skaper sine egne, demokratiske organer 

for å styre. 

Over hele verden har det store flertallet 

felles interesser i å kjempe for forbedrin- 

ger, og for å avskaffe kapitalismen. Arbeiderklassen 

står i en særstilling, fordi 

de kan ta kontroll over kjernen i den kapitalistiske 

økonomien – produksjonen 

av varer og tjenester. 

Kapitalismen er et globalt system, og 

sosialismen og kampen for den må være 

internasjonal. Bare en verdensomspennende 

omveltning kan gjøre endelig 

slutt på århundrer av undertrykking 

og lidelse, og skape muligheten for en 

fredelig verden der alles grunnleggende 

behov kan tilfredsstilles. 

Vi vil bekjempe kapitalismens oppsplitting 

av folk på grunnlag av nasjonalitet. 

Følgelig er vi for åpne grenser og mot all 

innvandringskontroll, som alltid fungerer 

rasistisk. 

rødt 

Internasjonale Sosialister er med i Rødt. 

Vi vil bygge Rødt fordi det trengs et 

bredt, åpent, radikalt venstreparti som 

kan målbære de viktigste politiske sakene 

i vår tid på en prinsippfast måte. 

Det trengs et parti som konsekvent er 

mot Vestens imperialistiske kriger. 

Det trengs et parti som er konsekvent 

for miljø og som virkelig vil gjøre noe 

med den globale oppvarmingen. 

Det trengs et parti som er konsekvent 

mot nyliberalisme. 

Det trengs et parti som er konsekvente 

og kompromissløse antirasister, som er 

krystallklare mot muslimhets. 

Det trengs et parti som konsekvent avviser 

og bekjemper kvinneundertrykking, 

homohets og alle andre former for 

diskriminering. 

Rødt må orientere seg mot arbeiderklassen 

og fagbevegelsen. Partiet må alltid 

støtte arbeidere i kamp, og alltid sette 

disse kampene inn både i en nasjonal og 

internasjonal sammenheng. 

Vi må bli flere og slåss for større oppslutning. 

Det betyr at vi aktivt må forholde 

oss til bevegelser og grupper som 

i dag ikke nødvendigvis ser på Rødt som 

et alternativ, og gå i dialog med dem. 

Rødt må både utfordre og samarbeide 

både med resten av venstresida og nyere 

sosiale bevegelser. I alle saker der 

det er mulig må vi ta initiativ til, eller 

delta i felles fronter, aksjoner, kampanjer 

og lignende. Vi må finne fram til felles 

grunnlag for dette samarbeidet. Samtidig 

må vi aldri skjule uenigheter med 

dem vi samarbeider med. På den måten 

kan andre se hva vi står for og hvordan 

vi jobber. Gjennom slike enhetsfronter 

kan vi vinne arbeiderklassen til revolusjonær 

politikk. 

Internasjonal solidaritet og anti-rasisme 

må være et fundament for partiet. Vi vil 

ha et fargerikt parti, også i den forstand 

at Rødt må reflektere den multietniske 

og flernasjonale arbeiderklassen i dagens 

Norge. Dette vil være avgjørende 

HVOR VI STÅR 

for Rødts utvikling. Uten å organisere 

blant de mest undertrykte i dagens Norge, 

kan ikke partiet på sikt fylle sin rolle 

som et virkelig solidarisk venstreparti. 

Partiet må bygges på et demokratisk 

grunnlag. Det krever at det utvikles en 

demokratisk og inkluderende partikultur, 

der medlemmene reelt bestemmer. 

Et slikt parti må bestå av aktive 

medlemmer. Medlemmene må skoleres, 

og det må etableres et klima der man 

dyktiggjør hverandre, og der det er rom 

for uenigheter. Meningsbrytning er en 

forutsetning for å kunne utvikle riktig 

politikk. 

Demokrati er mer enn å stemme i valg. 

Reelle forandringer til det bedre kommer 

nedenfra, og et ekte demokrati 

krever at folk engasjerer seg, ofte på 

tross av det som er bestemt i styre og 

stell. Derfor ønsker vi et Rødt som kan 

fungere som organisator for sosiale bevegelser 

og konkrete aksjoner og kamper. 

I alle de andre partiene, er stortingsgruppene 

og andre folkevalgte de som 

faktisk bestemmer. Rødts folkevalgte må 

være underlagt medlemsdemokratiet. 

Vi ønsker et parti der parlamentarisk 

arbeid er en integrert del av partiets aktivitet, 

og ikke en virksomhet for seg. 

Det haster å bygge Rødt. Flertallet av 

medlemmene i fremtidens sosialistiske 

parti har fremdeles ikke sluttet seg til 

partiet. Bli med oss og bygg det! 

✪ Abonnement Fyll utslippen og send den til: IS, PB 9226 Grønland. 0136 Oslo. Du kan også tegne abonement på: www.intsos.no 

internasjonal sosialisme 

er bladet for deg som vil 

bekjempe kapitalisme, 

krig og rasisme. 

 

 

 

 

 

 

 

 


sett av helgen 26.-27. april. Da går nemlig årets sosialisme nedenfra- 

seminar av stabelen i oslo. Arrangører er internasjonale sosialister, 

rødt, rød Ungdom, libanesisk forening og latin-amerikansk forening. 

overskriften er sosialisme nedenfra - hva betyr det i dag?, og vi skjeler 

ikke så rent lite til at det er 40 år siden det inspirerende opprøret av 

arbeidere og studenter i frankrike i 1968. 

sosialisme 

nedenfra 2008 

blant de mange interessante temaene skal nevnes: 

førti år siden 68-opprøret: hva kan dagens venstreside lære? 

- klimakampen - Den norske rasismen - en kvinnekamp for 

framtida? - Venezuela - Afp, lønnsoppgjøret og kampen videre - 

hvorfor brenner det i midtøsten? - rosa luxemburg - UsA, kina og 

dagens økonomiske krise 

B-BLAD 

Returadresse: IS 

PB 9226 Grønland 

0134 Oslo

Internasjonal Sosialisme - Internasjonale Sosialister

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?