Internasjonal Sosialisme - Internasjonale Sosialister

Personlig forbruk og husbygging sto for 90-
100 prosent av veksten i USAs BNP i de første
fem åra av den nåværende konjungtursyklusen. I
løpet av det samme intervallet, var husbyggingssektoren
alene, i følge Moody’s economy.com,
ansvarlig for økningen i veksten på BNP med
nesten 50 prosent over hva det ellers ville ha vært
– 2,3 prosent heller enn 1,6 prosent.
Økningen i gjeldsstøttet forbruksetterspørsel,
så vel som super-billig kreditt mer generelt, fikk
ikke bare ny fart på USAs økonomi, men særlig
ved å sette i verk en ny bølge i import og økning
i det nåværende (betalingsbalanse og handel) underskuddet
til rekordnivå, har vært en hovedkraft
bak det som har sett ut til å være en imponerende
global økonomisk ekspansjon.
Men hvis forbrukere gjorde sin del, kan ikke
det samme sies om privat forretningsvirksomhet
til tross for rekordhøy økonomisk stimulus.
Federal Reserve har blåst opp boligbobla for
å gi selskaper tid til å kvitte seg med sin overskytende
kapital og begynne å investere. Men ved
å fokusere på gjenoppretting av sine profitrater,
slapp selskapene løs en brutal offensiv mot arbeidere.
Selskapene økte produktivitetsveksten, ikke så
mye ved å øke investeringene i avanserte fabrikker
og utstyr, som ved å kutte radikalt i jobber og
tvinge ansatte som ble igjen til å holde igjen på
lønnskrav. Ved å holde lønningene nede mens de
presset mer merverdi ut av hver person, tilegnet
de seg i form av profitt, en historisk enestående
del av økningen som fant sted i det ikke-finansielle
BNP.
Ikke-finansielle selskaper har i løpet av denne
ekspansjonen hevet profittratene sine betydelig,
men likevel ikke tilbake til de allerede reduserte
nivåene på 90-tallet. I lys av den grad av oppoverbakke
profittraten ble oppnådd i, ganske enkelt
ved å øke utbyttingsraten – ved å tvinge arbeidere
til å arbeide mer og betale dem mindre per time
– har det vært grunn til å tvile på hvor lenge det
kunne fortsette.
Men framfor alt, ved å forbedre profitabiliteten
ved å holde nede jobbskaping, investeringer
og lønninger, har USA holdt nede veksten i oppsamlet
etterspørsel og derved underminert sine
egne insentiver til å ekspandere.
Samtidig, i stedet for å øke investeringene,
produktivitet og sysselsetting for å øke profittene,
har selskaper søkt å utnytte de hyperlave
kostnadene ved å låne for å forbedre sin egen og
aksjeeiernes stilling ved finansiell manipulasjon
- nedbetale gjeld, betale ut dividende og kjøpe
sine egne aksjer for å drive opp deres verdi, sær-
26
lig i form av en enorm bølge med fusjoner og
oppkjøp.
I løpet av de siste fire eller fem åra, har både
dividende og gjenkjøp av aksjer som en del av
inntjening eksplodert til deres høyeste nivå i etterkrigsepoken.
Bobler som sprekker
Siden 2000 har vi vært vitne til den langsomste
veksten i den virkelige økonomien siden 2. verdenskrig
og den største utvidelsen i den finansielle-
eller papirøkonomien i amerikansk historie.
du trenger ikke være marxist for å forstå at dette
ikke kan fortsette.
Selvfølgelig, akkurat som børsbobla på 90tallet
sprakk, sprakk også etterhvert boligbobla.
Som en konsekvens, filmen om bolig-drevet ekspansjon
som vi så på under den sykliske oppturen
går nå i revers.
Akkurat som den positive rikdomseffekten
av boligbobla drev økonomien framover, driver
den negative effekten av boligkrasjet den bakover.
Verdiene av boligene sank og husholdningene må
forbruke mindre.
den underliggende faren er at når man ikke
lenger er i stand til å «spare» gjennom sine økende
boligverdier, vil USAs husholdninger plutselig begynne
å faktisk spare og på den måten øke raten
for personlig sparing, som nå er på det laveste nivået
i historien og dermed trekke ned forbruket.
Selskapene, som forsto, hvordan slutten på boligbobla
ville berøre forbrukernes kjøpekraft, kuttet
ned på ansettelser med det resultat at sysselsettingsveksten
falt betydelig fra tidlig i 2007.
I god tid før finanskrisa slo til forrige sommer,
var ekspansjonen svært lav.
det som i stor grad kompliserer nedgangen
og gjør den veldig farlig er selvfølgelig subprime
katastrofen som utviklet seg som en direkte utvidelse
av boligbobla. Mekanismene som binder
sammen hensynsløse husleieutlån, masseutelukkelse
fra boliger, kollaps i markedet for sikkerhet,
støttet opp ved subprime husleielån, og krisa til
de store bankene som direkte hadde kontroll over
disse store kvantiteter av disse sikkerhetene, krever
en separat diskusjon.
Som en konklusjon kan en rett og slett si at
fordi bankenes tap er så réelle, allerede enorme,
og at de sannsynligvis vokser enda mer ettersom
nedgangen blir verre, at økonomien står foran
utsikten – enestående i etterkrigshistorien – til
mangel på kreditt i samme øyeblikk som den går
inn i resesjon – og at regjeringer møter et problem
av hittil ukjent vanskelighetsgrad i å forhindre
dette resultatet.
internasjonal sosialisme 1-2008