Internasjonal Sosialisme - Internasjonale Sosialister

More documents

Recommendations

Info

Trotski advarte mot Hitlers fascistiske massebevegelse, men pekte på at fascismens fremvekst enkelt kunne stanses dersom bare sosialdemokrater og kommunister gikk sammen om det, altså gjennom klasse-enhet. I stedet benyttet så vel de kommunistiske som de sosialdemokratiske lederne enhver anledning til å bekjempe hverandre, og fascistene kunne relativt uhindret etablere sitt diktatur. Stedvis gikk det så langt at kommunistene inngikk valgsamarbeid med Hitler for å kaste sosialdemokratiske delstatsregjeringer. For Trotski handlet enhetsfronten om at arbeiderklassens organisasjoner måtte bli enig om felles handling. enhetsfronten måtte omfatte alle arbeidere som ville slåss mot fascismen. Men han påpekte at de revolusjonære ikke måtte gi opp sin uavhengighet: «Ingen felles plattformer med sosialdemokratene eller ledelsen for de tyske fagforeninger, ingen felles publikasjoner, paroler eller plakater! Marsjér hver for seg, men slå sammen! Bli bare enige om hvordan man skal slå, hvem man skal slå og når man skal slå!» skrev han i For arbeidernes enhetsfront mot fascismen i 1931. Komintern Like klart hadde den kommunistiske internasjonale (Komintern) uttrykt seg 10 år tidligere: «Samtidig som man anerkjenner behovet for handlingsdisiplin, må kommunistene beholde både retten og muligheten til å gjøre kjent sin mening om politikken til alle arbeiderklassens organisasjoner uten unntak, ikke bare i etterkant, men om nødvendig mens aksjonen pågår. (…) Selv om vi støtter parolen om størst mulig enhet i enhver praktisk aksjon mot kapitalistene, 12 Dette er enhetsfronten Den kommunistiske internasjonale (Komintern) var en sammenslutning av revolusjonære organisasjoner som ble dannet etter Oktoberrevolusjonen og arbeideroppstandene ellers i Europa i kjølvannet av 1. verdenskrig. Målsettingen var å stille seg i spissen for en verdensrevolusjon. I begynnelsen av 1920-årene, da den første revolusjonære kan aldri kommunistene unnlate å fremme sine egne synspunkter, som er det eneste konsistente uttrykket for interessene til arbeiderklassen som helhet.» I 1931 snakket fremdeles kommunistene om enhetsfront, men det var en «enhetsfront» som forutsatte at de sosialdemokratiske arbeiderne avsverget sine egne ledere før de fikk være med. Om denne stalinistiske «enhetsfronten nedenfra» skrev Trotski: «det overveldende flertallet av sosialdemokratiske arbeidere vil slåss mot fascismen, men – i alle fall nå – bare sammen med sine egne organisasjoner. Vi kan ikke hoppe over dette stadiet. Vi må hjelpe de sosialdemokratiske arbeiderne til å prøve ut deres organisasjoners og deres lederes verdi i handling, i denne nye og spesielle situasjonen hvor det er spørsmål om liv eller død for arbeiderklassen. (…) Å si til de sosialdemokratiske arbeiderne: - Sett deres egne ledere til side og bli med i vår ‘uavhengige enhetsfront’, er bare å føye en ny hul frase til tusenvis av andre. Vi må skjønne hvordan vi i virkeligheten skal rive arbeiderne vekk fra deres ledere - og dagens virkelighet er - kampen mot fascismen.» Erfaringene fra Russland enhetsfronten var altså ikke ny da Trotski mante sosialdemokrater og kommunister til å ta den i bruk for å stanse Hitlers fremgang. Trotski selv pekte på at idéen om enhetsfronten går tilbake til bolsjevikenes praksis i Russland i 1917, i forbindelse med revolusjonen der. Komintern generaliserte disse erfaringene i årene som fulgte. enhetsfront-strategien ble klart formulert på Kominterns verdenskongresser i 1921 og 1922. I Te- bølgen hadde lagt seg, utviklet Komintern enhetsfronten som strategi. Den var et svar på spørsmålet om hvordan arbeiderklassen skulle møte den nye offensiven fra kapitalen og staten, og samtidig en metode for revolusjonæres samhandling med ikke-revolusjonære. Dette er de grunnleggende kjennetegn ved enhetsfronten: Den samler arbeidere – revolusjonære og ikke-revolusjonære – til felles kamp. Disse kampene kan være alt fra grunnleggende forsvar for rettigheter som er under angrep under kapitalismen (fagforeninger) til det å skape en arbeiderstat gjennom kamp nedenfra (arbeiderråd). Den uttrykker et knippe krav som kan aksepteres både av revolusjonære og deler av arbeiderklassen som ennå ikke er revolusjonære. De kreftene som er involvert, beholder sin uavhengighet. Revolusjonære kan følge sin politiske kurs uavhengig av enhetsfronten, og gi uttrykk for sine mer omfattende politiske visjoner. internasjonal sosialisme 1-2008 ser om enhetsfronten som ble vedtatt på kongressen i 1921, vises det til det russiske eksempelet: «eKKI (dvs. Kominterns eksekutivkomité) mener at det er nyttig å minne alle søsterpartier om de russiske bolsjevikenes erfaringer – det eneste partiet som så langt har lykkes i å beseire borgerskapet og erobre makten. I løpet av de femten år som gikk fra bolsjevismens fødsel til dens seier over borgerskapet (1903-1917) førte bolsjevismen en stadig kamp mot reformismen, eller, for å bruke et annet navn, mensjevismen. Likevel inngikk man i disse femten årene ofte avtaler med mensjevikene. den formelle splittelsen med mensjevikene skjedde våren 1905, men mot slutten av det året gjorde bolsjevikene, under inntrykk av begivenhetene, midlertidig felles front med mensjevikene. den andre formelle splittelsen med mensjevikene skjedde i januar 1912, men mellom 1905 og 1912 var splittelsen erstattet med enhet og halvveis enhet i 1906-1908 og igjen i 1910. denne fullstendige eller delvise enheten skyldes ikke bare svingninger i fraksjonskampene, men også det direkte trykket fra brede lag av arbeidere som var i ferd med å bli politisk aktive og nå krevde muligheten til å gjøre seg sine egne erfaringer med hvorvidt den mensjevikiske veien virkelig skilte seg grunnleggende fra revolusjonens vei. Før det nye revolusjonære oppsvinget som fulgte i kjølvannet av Lena-streikene, kort tid før den imperialistiske krigen begynte, var arbeidermassene særdeles ivrige etter enhet og den russiske mensjevismens ledere forsøkte å utnytte dette for egen vinning, på samme vis som lederne for den andre internasjonale, To-og-enhalv-internasjonalen og Amsterdam-internasjonalen gjør det i dag. de russiske bolsjevikene be- Den er også en arena for politisk kamp – innenfor enhetesfronten kan reformistiske og revolusjonære tendenser diskutere strategi og taktikk. Det vil alltid være en kamp om idéene innenfor en slik front. I kraft av sine idéer og handlingsalternativer kan revolusjonære vinne endel av de ikkerevolusjonære arbeiderne som er med i enhetsfronten, til en revolusjonær politikk.
For Trotski handlet enhetsfronten om at arbeiderklassens organisasjoner måtte bli enig om felles handling. Enhetsfronten måtte omfatte alle arbeidere som ville slåss mot fascismen. svarte ikke arbeidernes enhetsiver med å avvise enhver enhetsfront. Tvert om – som et mottrekk til mensjevikledernes diplomatiske spill fremmet bolsjevikene parolen om «enhet nedenfra», dvs. arbeidermassenes egen enhet i den praktiske kampen for arbeidernes revolusjonære krav mot kapitalistene. de videre begivenhetene viste at dette var den eneste riktige responsen. Som et resultat av denne taktikken, som ble tilpasset etter sted og tid, vant man gradvis over mange av de beste mensjevikiske arbeiderne til kommunismen.» Ikke reformistisk masseparti I Russland fantes ikke noe reformistisk (sosialdemokratisk) masseparti av den typen som hadde utviklet seg i Tyskland, Storbritannia, Norge og andre steder. Men likevel var det reformistisk bevissthet som var rådende i arbeiderklassen. Hos enhver arbeiderklasse som er tvunget til å selge arbeidskraften sin, og som på arbeidsplassen blir kommandert rundt av sjefer og formenn, finnes en miks av ulike idéer. Noen av disse idéene er basert på kamp og solidaritet, andre på resignasjon og aksept av de herskendes tanker. Når vi legger til at de konkrete erfaringene til hver enkelt arbeider oppviser stor variasjon, blir resultatet at klassens bevissthet er svært ujevn. Lenins partiforståelse var et svar på dette problemet. det leninistiske partiet skulle samle de arbeiderne som hadde de klareste og mest avanserte idéene og gi dem teoretiske verktøy, argumenter og metodikk som satte dem i stand til å fungere som ledere i hverdagen. enhetsfronten er den andre biten i puslespillet, ettersom det var den som faktisk gjorde det mulig for de bolsjevikiske arbeiderne å lede. det tilsynelatende paradoksale i dette kommenteres i Kominterns Teser: «de kommunistiske partiene i verden bruker nå, etter å ha sikret seg fullstendig organisatorisk frihet til å utbre sin ideologiske innflytelse blant arbeidermassene, enhver anledning til å oppnå massenes bredeste og størst mulige enhet i praktisk aktivitet.» Trotski forklarer hvorfor det må være slik i en artikkel fra 1922, kalt Om enhetsfronten. det handler for det første om at man trenger en så sterk som mulig bevegelse – i form av streiker, demonstrasjoner osv. – for å kunne vinne reformer og forsvare tidligere seiere mot angrep fra staten og arbeidsgiverne. Kommunistene kan ikke motsette seg slik aksjoner, «men må tvert imot ta initiativ til dem, nettopp fordi jo større den massen som dras i bevegelse, jo høyere dens selvtillit stiger, desto høyere blir selvtilliten hos massebevegelsen og desto mer besluttsomt kommer den til å marsjere framover, selv om kampens opprinnelige paroler var aldri så beskjedne.» denne egendynamikken hos massebevegelser fører også med seg at det åpner seg et rom for revolusjonære idéer. Gjennom den praktiske kampen kan balansen mellom de to delene av den «delte bevisstheten» endres – folk kan «kvitte seg med den gamle dritten,» som Marx sa. Fremveksten av «bevegelsens masseaspekter tenderer til å radikalisere den og skape mye mer fordelaktige forhold for kommunistpartiets paroler, kampmetoder og alment ledende rolle,» skriver Trotski. Frykter massebevegelsens muligheter Sosialdemokratene «frykter massebevegelsens muligheter, deres elskede arena er den parlamentariske tribunen, fagforeningskontorene, voldgiftsnemndene og de ministerielle kammer». de revolusjonære ønsker derimot å «dra reformistene ut av sine asyler og plassere dem ved siden av oss selv foran massenes øyne. Med en riktig taktikk kan vi bare tjene på dette. en kommunist som tviler på eller frykter dette minner om en svømmer som har skrevet avhandling om den beste måten å svømme på, men som ikke våger å hoppe i vannet.» Og videre: «Om kommunistpartiet ikke søkte organisatoriske veier med henblikk på til enhver tid å muliggjøre en felles, samordnet aksjon mellom de kommunistiske og de ikke-kommunistiske kreftene (inkl. sosialdemokratene), så ville man derigjennom ha blottlagt sin egen manglende evne til på grunnlag av masseaksjoner å vinne over majoriteten av arbeiderklassen. det ville forfalle til et kommunistisk propagandaselskap og aldri utvikles til et parti for maktovertakelsen.» Gjennom revolusjonsperioden fra februar til oktober 1917 lærte arbeiderklassen av flere seiere og flere midlertidige tilbaketog. Særlig én episode kom til å få avgjørende betydning. Fra juli og fremover var det Aleksander Kerenski som ledet den provisoriske regjeringen i St. Petersburg. Han ble støttet av to moderate venstrepartier, mensjevikene og de sosialrevolusjonære. Kerenskis regjering forsøkte å dempe den revolusjonæ- NOTISeR ✪ sV svelger og svelger – Hvert ord, komma og punktum i denne redegjørelsen er det full oppslutning om i regjeringen, fastslo Jonas Gahr Støre om sin rapport til Stortinget om Norges innsats i Afghanistan. Blant de tingene SV da stiller seg bak er: ■ Afghanistan skal vinnes for demokratiet med krig og sivil gjenoppbygging. ■ Norske soldater kan komme til å bli i Afghanistan på ubestemt tid. ■ Det er bare NATO som gir militær trygghet. ■ Om motstanden mot okkupasjonen: «Det finnes en rekke kriminelle som utfører angrep mot sivilbefolkningen og koalisjonsstyrkene. De deler ikke den ideologiske oppfatningen til Taliban, men ser en like stor trussel mot sin virksomhet i at det blir bygget en solid stat». ✪ CiA innrømmer vanntortur CIA-sjef Michael Hayden vedgikk i en høring i Senatet tirsdag at CIA har brukt vanntortur, såkalt «waterboarding», på fanger i Guantanamo. Han innrømte også at simulert drukning kan føre til døden, men utelukker likevel ikke at torturmetoden vil brukes igjen. Innrømmelsen kommer bare få dager etter at USAs justisminister Michael Mukasey i et brev til Kongressen benektet bruken av tortur. internasjonal sosialisme 1-2008 13
Page 1 and 2: INTERNASJONAL SOSIALISME 1-2008 1.
Page 3 and 4: Den siste tiDen har vært preget av
Page 5 and 6: sine pensjonsrettigheter. I høst s
Page 7 and 8: USA og Nato er desperate, og USAs f
Page 9 and 10: «Unge sinte menn» i kapitalismens
Page 11: det den italienske marxisten Antoni
Page 15 and 16: Vi er for et bredest mulig praktisk
Page 17 and 18: internasjonal sosialisme 1-2008 17
Page 19 and 20: Sosialisten Eugene Debs stilte som
Page 21 and 22: PISA - om tallmagi og økonomisk ve
Page 23 and 24: AFP er med andre ord en del av tari
Page 25 and 26: En ødeleggende økonomisk krise ut
Page 27 and 28: Kampen for klimaet må bli breiere
Page 29 and 30: hvem var eugene ejike obiora? «Alt
Page 31 and 32: internasjonale sosialister Internas

Internasjonal Sosialisme - Internasjonale Sosialister

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?