Samenes Venn - Norges Samemisjon

14
Nabohjelpa trenger.....
Fortsettelse fra side 13
gymnastikk som foregikk på spesielle
apparater. De anbefalte videre
at treningen fortsatte hjemme, vi tok
det opp på video og fikk med oss apparater
slik at vi kan fortsette med
Firkløveret
Av Oskar Jelle
Det var i 1930-åra. M. B. Magnussen var kretssekretær
for Norges Finnemisjon i Møre og Romsdal. Karen
Vangen var då kontaktperson for denne misjonen
i Stranda og budde oppe i dalen. Magnussen var ein
flink talar og han fortalde gripande om det vidtfemnande
og viktige arbeid som misjonen dreiv i Finnmark.
Ein kveld på møte i Dalen bedehus vart to staute
karar, Jens og Ole Andreas, så interesserte at dei på
heimvegen vart ståande ved ei grind i ivrig samtale
til det lyste av dag før dei skildest. Dei vart trufaste i
å støtte Finnemisjonen så lenge dei levde, og andre i
familiene etter det.
Det var på eit møte ved Magnussen at gnisten til
denne misjonen vart tent også hos meg, sjølv om eg i
mindre grad har fått følgt opp det ønsket eg hadde om
å dele ut Guds ord. Det var ikkje berre å gjere som det
hende han spøkefullt sa: ”Jeg skal synge en sang på
gitar”, men han var særs flink til å spele på sag. Og når
han kunne fortelle at denne bordsaga hadde han brukt
i bygningsarbeid for misjonen då han var i Finnmark,
sperra vi unge opp augene og høyrde godt etter.
Og så ”Firkløveret”, som Magnussen kalla det. Det
var fire søstre: Johanne, Anna, Helga og Julie, som var
samde om å gi i lag kvart år 400 kroner, attåt det dei
ga i kollekt på møtene. Og det held dei fram med så
lenge dei alle levde, kvar på sine stader. Når vi så veit
at bøndene fekk 6-7 øre for ein liter mjølk, og løna til
ei tenestejente var ned på 10-15 kroner månaden, så
måtte det vere langt større offervilje hos desse søstrene
enn med oss i vår velstandstid.
Fleire av dei i bygda vår som trufast støtta Samemisjonen,
har i seinare tid gått heim til Herren. Vårt
ønske og vår bønn må vera at fleire her får syn for kor
rik på velsigning også denne arbeidsteigen i Guds rike
er, som no óg omfattar misjonsarbeid på Kola.
øvelsene hjemme.
Reisen til behandlingssenteret gav
sine resultater: jenta ble mer aktiv
og hun fikk et mer synlig intellekt i
øynene. Vi gjennomførte bare første
del av behandlingen, men vi må ikke
stoppe med det. Det er nødvendig å
fortsette.
På nytt håper vi på deres støtte og
hjelp til å gjennomføre andre del av
vår datters behandling. Hjelp oss
slik at hun vil kunne reise seg opp.
Vi ønsker dere sterk helse, medgang
i livet og fremgang i deres gjøremål.
MITT VITNESBYRD
Til dere får grå hår
På min fødselsdag for en stund siden var det et vers fra
vår gode, gamle bibelbok som ble så levende og godt for
meg. Det står i Jes.46,4: Like til deres alderdom er jeg
den samme, og til dere får grå hår vil jeg bære dere. Jeg
har gjort det og vil fremdeles løfte dere, jeg vil bære og
redde dere.
Jeg ser for meg en mor som arbeider i heimen mens barnet
ligger og sover. Så våkner barnet og blir urolig. Da tar mor
barnet opp og legger det inntil seg og gråten stilner.
Gud vil så gjerne løfte oss opp og bære oss gjennom livet.
Han vil vise oss veien vi skal gå, og han vil være med
oss i medgang og i motgang. Han løfter oss også på den
måten at han tilgir alt vi har gjort imot ham. Dette har jeg
erfart gjennom et langt liv. Og jeg er viss på at han vil
være med sine helt fram til målet er nådd, og da er vi for
evig reddet.
Oddvar Buseth
Ildri Kvalsnes
til minne
Gud tok ei trufast misjonskvinne heim til seg den 19.
august 2005. Då hadde ho fått vore i denne verda sidan
24. september 1919.
Ildri Kvalsnes var medlem i fleire misjonsforeningar
i Malmefjorden. I 1957 starta ho i pikeforeninga.
Der var jenter får 1.-6. klasse. Den vart nedlagt i
1997. Pikeforeninga var tilslutta Samemisjonen og
Santalmisjonen (no Normisjon). Ildri var svært glad i
barn, og ho gjekk til arbeidet med liv og lyst.
Me takkar for alt du gav og lyser fred og velsigning over
minnet ditt, Ildri.
Borgny Malmedal