Epistler - Tyrili

Som behandler ser man ofte at når voksne personer oppsøker behandling fordi de opplever at de møter
veggen i form av store og gjerne langvarige påkjenninger, som forholdskrise eller utbrenthet på jobben,
blomstrer nevrotiske og karakternevrotiske strategier som det i terapien gjerne avdekkes at har klare
røtter fra tidligere perioder i livet.
I det første eksemplet ble det i vedkommendes familie oppfattet som farlig å gå veier man ikke har full
oversikt over på forhånd og krav til suksess og vellykkethet var meget stor.
Person nummer to har opplevd massiv avvisning og mange brutte relasjoner i oppveksten.
Dette forklarer også at disse strategiene har sterke islett av det man må kunne kalle barnslige følelser
og reaksjoner - fordi de er utviklet i oppveksten da barnet eller ungdommen ikke er i posisjon til å gå ut
av situasjonen eller kunne gjøre stort med den. Ofte dreier det seg også om gjentakelse på gjentakelse
gjennom mange år, med å bli oversett, herset med eller bli stilt krav til man ikke kan innfri. Dette kan sette
så sterke spor at det har stor betydning for hele vedkommendes voksne liv.
En 50-åring som oppsøkte terapi ble forferdelig trist hver gang han besøkte mor og far fordi han ble møtt i
døra med en strøm av elendighet og hva som hadde skjedd i nabolaget siden sist, mens det han innerst
inne håpet å få høre var: ”Hvordan har du det, gutten vår?”
Det er tungt å måtte innse at mor og far er mer opptatt av seg og sitt enn av barnet sitt. Grunnen til at
det svir så sterkt at det induserer og opprettholder en depresjon, er at det ofte har vært slik siden barndommen
eller tenårene.
En dimensjon til er av betydning før linjene trekkes til stoffmisbruk:
Hvis man er sliten og/eller deprimert har man lite overskudd. Oppgaver som vanligvis utføres uten videre
eller med minimalt bruk av krefter, kan det koste mye å gjennomføre: Å ta en telefon, å møte venner, å stå
opp om morgenen. Oppgaver som vanligvis synes vanskelige å få gjort synes helt uoverkommelige: For
eksempel å få oversikt over en anstrengt økonomi og foreta de nødvendige prioriteringer eller å ta opp
noe som i utgangspunktet er ubehagelig med kjæreste eller arbeidsgiver. Denne slitenheten fører til at
terskelen for å gå inn i og å motstå ubehag blir atskillig høyere enn når man er i en god periode i livet.
Har man i denne situasjonen også erfaringer for at man ikke får til ting, dvs. har dårlig selvtillit, sparsomme
erfaringer med at folk ser deg og er hyggelige, og sparsomme erfaringer med at ting blir bedre
ved gjentakelse, kan man bli stående foran denne subjektivt opplevde terskelen og bli innadvendt – dvs.
kjenne på ubehaget, hodepinen, tungheten, motstanden. Man kan da bli mer og mer fokusert på ”sitt
eget indre liv” og aldri komme til utførelsen, ”performance”.
intervenere og snu ting fra negativt til positivt, lite erfaringer med at utholdenhet og det å ikke gi seg på å
forsøke å nå et mål man har satt seg kan gi gode opplevelser og en god mestringsfølelse. Dette gjelder
fra banale eksempler som personen som ikke kan gå tur i marka fordi det er for dårlig vær, mens mer
vante turgåere vet at kommer du over det første litt ubehagelige kvarteret kan en tur i vind og duskeregn
være både oppkvikkende og hyggelig - til mer kompliserte forhold som å knytte seg til en idrettsaktivitet
eller bli stående i en arbeidssituasjon gjennom kjedelige dager og konflikter på jobben.
I dette siste tilfellet vil stoffmisbrukeren ha en tendens til å bli liggende i senga og kjenne på hvor tungt
det er å gå på jobben, gjerne kombinert med å føle seg trist og alene. Den karakternevrotiske reaksjon
i denne situasjonen vil gjerne i tillegg være å lage en teoretisk overbygning, forklaring, der det er ”de
andre” som har skylda. Arbeidskollegene eller sjefen er håpløse eller ute etter ”å ta” vedkommende, det
er umulig gå å på jobben når sosialkontoret ikke skjønner at jeg må ha mer penger for å fungere e.l.
I dette perspektivet kan slike strategier sees på som feilutviklede:
Ubehagsfølelsene er reelle nok og for personen selv fungerer forklaringene som selvsagte og gode
begrunnelser, av typen: Jeg kunne selvfølgelig ikke gå på jobben i går fordi jeg hadde vondt i hodet,
eller, jeg kunne selvfølgelig ikke gå på jobben i går fordi jeg hadde time hos tannlegen eller måtte dra på
sosialkontoret.
Problemene disse strategiene skaper er flere. Utvikling og videreutvikling av denne type strategier og
kompetanse fører til et snevert og nokså egosentrisk perspektiv. Det fører til at man i liten grad blir handlende
og problemløsende - og ikke minst blir man møtt negativt og med liten forståelse i vårt samfunns
voksenverden. Vedkommende blinkes lett ut som lat, sær eller vanskelig. De redegjørelsene personen
selv opplever som selvsagte og overbevisende, ser andre på som mer eller mindre tvilsomme unnskyldinger,
løgn, urimeligheter eller uttrykk for umodenhet.
I dette perspektivet blir en adekvat voksenrolle å lære seg til å overvinne og motstå ubehag. Man lærer
seg til å defokusere på motstanden og ”det indre liv” av angst, usikkerhet, uro og evt. tunghet/pessimisme
og fokusere lengre fremover. Erfaringer og tro på egen mestringsevne gjør at man overvinner den
terskelen ubehaget representerer og kommer seg på tur, på jobben, til tannlegen eller tar opp problemer
uten å ha det utgangspunkt at andre har skylden.
I perioder i livet vi ikke klarer dette, men stopper foran terskelen og ikke kommer oss over, vil vi ut fra
legning og erfaringer utvikle selvsentrerte tilstander som angst eller depresjon egentlig er. Dette er også
stoffmisbrukerens situasjon når vedkommende skal slutte med stoff og rehabiliteres. I tillegg får angsten
eller depresjonen uttrykk som bryter med samfunnet og omgivelsenes normer og kodekser for hva som
er ”høvelige redegjørelser” for disse tilstandene, dvs. forlaringer for avtaler o.a. som brytes som følge av
angsten eller depresjonen blir ikke virkelighetsrealterte. Dessuten står stoffmisbrukeren i den situasjon at
vedkommende også på mange andre områder er kulturfremmed og uten en del ferdigheter og
mestringsstrategier andre har utviklet og tilpasset seg til gjennom ungdomstid og voksen alder mens
stoffmisbrukeren var i den spesielle subkultur rusmiljøet er, og der rusingen har vært et effektivt hinder
1 1
Stoffmisbrukere havner lett i denne posisjonen. De har ofte dårlig selvtillit, på grunn av oppvekstforhold,
skolevansker, ikke sjelden manglende, skiftende eller dårlige rollemodeller, lite erfaringer med at de kan
1 1