Epistler - Tyrili

”Det blir for primitivt...”
Råtne begreper og klinisk skønn
Det er ingen stor overdrivelse å hevde at rusfeltet har vært spenningsfylt og til tider ganske polarisert.
Av og til har det kunnet framstå som en arena for sterke personligheter og enda sterkere meninger.
Påstander om hva rusmisbruk er og om hva som er god behandling, kan ha vært like skråsikre som
resultatene av diagnose og behandling har vært usikre.
Årsakene til dette er mange. Ikke alle vil være kjente. Rusproblemer dreier seg utvilsomt om komplekse
forhold, men noe henger sammen med rusens og rusmidlers ambivalente opplevelsesmessige og
moralske status. Vi makter egentlig ikke å bestemme oss for om rusen er god eller dårlig. Antakelig
fordi den er begge deler. Konfrontert med de tunge rusmidlene (inkludert alkohol) kan skadevirkningene
fortone seg som overveldende. Til tross for dette holder folk flest på med rus, og de kan ha stor glede
av den. For den gruppa som disse epistlene omhandler, er det derimot lidelsene som har blitt store.
Etter hvert langt større enn gledene. For de fleste av dem har rusen utviklet seg til en ”ensartet, tung og
usortert grøt”.
Likevel klarer ikke ”samfunnet” å bestemme seg for om rusavhengighet er en alvorlig og verdig lidelse
eller en umoralsk og uansvarlig livsstrategi. I første tilfelle har pasientene krav på omsorg og behandling
mens i andre tilfelle har elevene behov for korreksjon og læring. Her finnes det en dobbelthet som
preger både leg og lærd, både folk og behandlere, og den finnes hos rusbrukere så vel som hos nykterister.
Dobbeltheten er dyp og gjennomgripende, og den ser ut til å ha smittet over på behandlingsideologi
og behandlingspraksis.
Skal rusfeltet drive med psykiatri eller sosialpedagogikk? Handler det om terapi mot angst og depresjon
eller om sosial reparasjon av mishandling og ødelagte relasjoner? Skal pasientene ha medisin eller
fellesskapstrening? Er det individer og deres psyke som er til behandling, eller er det en gruppe og dens
kultur? I noen tiår var denne ambivalente og svingende diskursen dominert av polariserte enten-eller
holdninger. Svært ofte har oppmerksomhet fra media og politikk forsterket svingninger mellom
posisjoner slik at posisjonene så å si har blitt tvunget til å framstå som motpoler. I denne sammen-
hengen passer Jan Lanesskogs ofte anvendte hjertesukk ”Det blir for primitivt.” bedre enn det er hyggelig
å tenke på.
I dag er det vanskelig å forstå denne aldri helt dominerende, men likevel dype, mangel på både-og
holdninger til ruslivets og rusbehandlingens dobbeltheter. Ting har faktisk blitt bedre, og det blir langt fra
primitivt men sannsynligvis litt for høytidelig å kalle Jan en dialektiker i dette feltet. Sikkert er det imidlertid
at epistlene hans demonstrerer en styrke i å se to sider av en sak og en sta vilje til å holde fast på begge
sider uten å tillate den ene siden å viske ut den andre.
I et både-og perspektiv ser stoffmisbrukere ut til å trenge flere forskjellige typer intervensjoner og situasjoner
som innbyrdes kan slå hverandre i hjel. Mange stoffmisbrukere har aldri hatt en god forankring i
egen barndom eller ungdom, men de er likevel voksne. Et behandlingsopplegg kan derfor ikke håndtere
sine pasienter som barn eller ungdom, men opplegget kan heller aldri tillate seg å glemme at mange av
dem aldri har fått være skikkelig til stede i akkurat de fasene av sine liv En annen dobbelthet. Stoffmisbruket
har sin kultur. Mye av denne kulturen henger sammen med den illegale anskaffelsen av rusmidler.
Behandlingsprosesser må adressere disse fellestrekkene. Samtidig er hver enkelt stoffavhengig
et individ med sin egen lidelse og fortvilelse og, ikke minst på den positive siden,med sine egne
”forventninger og drømmer”. Gode behandlingsopplegg må derfor kunne både praktisere regler innrettet
mot et gruppefellesskap og unntak innrettet mot et individ.
Jan er opptatt av noe han kaller ”råtne begreper”. Han kommer ikke med definisjoner, dette er ikke
akademiske tekster. En utlegning av et råttent begrep er at det reduserer et sammensatt fenomen til
en entydig tilstand som nærmest automatisk krever en bestemt reaksjon. Slike begreper fortrenger en
del av virkeligheten og framskaffer samtidig anbefalinger som er motiverte av den samme fortrengning.
”Sprekk” er et råttent begrep når det betyr svik(t) og med nødvendighet forlanger utskrivning. Her kan det
være viktig å huske på at ord ikke trenger ikke å være råtne i utgangspunktet. Det ikke er ordene i seg
selv men bestemte praksiser eller bruksmåter som får dem til å ”råtne”.
Et hovedanliggende med epistlene er å luke i råtne begreper. I rusfeltet er kanskje anvendelsen av dem
spesielt fristende fordi de kan skape handlingsdyktighet i tvetydige og usikre situasjoner. Men fordi de
ser bort ifra halve virkeligheten, er de sjelden virksomme. Det er ikke så vanskelig å komme på eksem
pler. Hvis kontroll (for eksempel urinprøver eller veldig streng utdeling av metadon) blir (nesten)hele
svaret, mister behandlingsambisjonene sin verdi. Hvis det ikke er noe kontroll, risikerer man at både
kontroll og verdigrunnlag blir overlatt til ruskulturen. Kanskje dette er en banal observasjon av kontrollens
begrensninger, men det er uhyre vanskelig å trekke de riktige faglige og praktiske (og moralske)
konsekvensene av den. Særlig fordi den ”riktige” balansen mellom kontroll og selvstendighet vil variere
med situasjon.
Denne boka består av en rekke korttekster som er mer eller mindre tematisk organiserte. De er en slags
litterære stubber. Nesten alle forteller om et slit med å stå i dilemmaer som ikke vil gå sin vei. Selv om
det stoffmisbrukerne som bærer slitet, rammer det både behandlere og pasienter. Stubbene er direkte